Studietur til Palestina okkupasjonens ubehagelige ansikt.

Transkript

1 Fagforbundet helse, sosial og velferd, Oslo Studietur til Palestina okkupasjonens ubehagelige ansikt. I perioden 5. til 12. juni 2015 arrangerte Fagforbundet Oslo og Fagforbundet helse, sosial og velferd Oslo studietur til Palestina. Det var 17 deltakere fra både fylkesleddet og fagforeninger i Oslo. Formålet med turen var med egne øyne se og oppleve okkupasjonen og gjennom det kunne styrke Fagforbundets solidaritetsarbeid med Palestina. Gjennom å reise til ulike steder, besøke flyktningleire, forskjellige organisasjoner og aktivister, fikk vi et unikt inntrykk av okkupasjonen og undertrykkinga på Vestbredden. Deltakerne var: Stein Asthøy Stein Olav Ringen Cathrin Snare Tore Andreas Reinlie Elton Trond Grande Aud-Kari Kristiansen Magnus Ottesen Line Jeanette Antonsen Wigdis Hannevold Tiina Marjaana Ruuth Qvale Tove Helene Wikstrøm Synnøve Throndsen Kristian Ackenhausen Anne Kristine Sandborg Trine Posaas Nilsen Terje Strømsnes Anne Kathrine Ellila Oslo september 2015.

2 Allerede på flyplassen Allerede på flyplassen skjønte vi at vi var kommet til et område hvor kontroll er annerledes enn det vi er vant til. En av deltakerne ble holdt tilbake og tatt inn på et avhørsrom og avhørt. Hvorfor hun ble holdt tilbake er det ingen som vet. Var det fordi hun nevnte Norsk Folkehjelp, var det fordi hun hadde vært i Palestina tidligere eller var det bare fordi grensevaktene kan gjøre det og ønsker å stresse folk som skal til Palestina? Uansett måtte de resterende deltakerne dra til Jerusalem mens to ble igjen for å vente. Etter tre og en halv time slapp hun igjennom uten noen forklaring. Dette kan overhode ikke sammenlignes med hva palestinere blir utsatt for, men ga oss en pekepinn på hvordan situasjonen er. Første dagen hadde vi en rundtur i Jerusalem med vår guide Abu Hassan. Jerusalem er nå trolig det mest konfliktfylte stedet på Vestbredden. Israel har en storstilt, langsiktig prosess for å fordrive palestinere. Dette skjer på flere måter. Byggingen av muren er en. Den går som en slange gjennom de palestinske områdene i Øst-Jerusalem, tilsynelatende vilkårlig. Den skiller jo i all hovedsak palestinere fra palestinere, men ser man nærmere på det, finnes det en klar og uhyggelig plan. Ved å skille ut palestinske nabolag og inkludere de ulovlige bosetningene endrer Israel befolkningssammensetningen i Jerusalem. Flere Israelere inn og flere palestinere ut. I tillegg er det en storstilt bygging av nye ulovlege bosetninger. På denne måten kan Israel omdefinere Jerusalem til å være en israelsk by og forsvare å gjøre den til hovedstad uten tanke på de palestinke innbyggerne. Øst Jerusalem en by under angrep. Bosetningene Abu Hassan vist oss mange aspekter av Jerusalem og undertrykkingen av de palestinske innbyggerne. Muren skjærer gjennom palestinske nabolag. Den omstridte Jerusalem Light Rail som er bygd på palestinsk land for å frakte bosettere inn til sentrum, bosetninger som bygges ut, forsømte palestinske nabolag og murens dramatiske innvirkning. I den israelske bosetningen Ramat Shlomo er det god utsikt både over muren og den palestinske flyktningleiren Shufat. Vi kjørte gjennom bosetningen hvor gater var rene, ryddet for avfall, flotte hus og parker med lekeplasser. På andre siden av muren var det en annen verden. Søpla fløt, det var manglende renovasjon, ingen parker, tett i tett med hus og ruiner, elektriske ledninger i vaser og massiv trafikk. Nesten med en gang vi stoppet i bosetningen kom det løpende en kvinne fra en av de israelske bosetningene, etterfulgt av en veldig aggressiv mann. Vår guide ble overhøvlet på hebraisk om noe vi skjønte var trusler og forklaringer på hvorfor det var slike forskjeller. De uttrykte at de bare ville ha fred, men at «de» på den andre siden av muren var terrorister. Det faktum at de bodde i en ulovlig israelsk bosetning, ranet fra palestinsk jord, ulovlig i henhold til alle internasjonale avtaler virket ikke å være viktig for disse. Guiden ble truet med juling av mannen, og fikk klar beskjed om aldri og vise seg igjen. Daglige konfrontasjoner. De dagene vi var i Jerusalem var det daglig konfrontasjoner mellom palestinsk ungdom og det Israelske militæret. De israelske bosetterne blir også bare mer og mer aggressive. Vi besøkte bydelen Sheik Jarrah Foto: Trine Posaas Nilsen hvor ekstremistiske jøder har okkupert og kastet ut palestinske familier. Et sted har de okkupert halve huset til en palestinsk familie. Dette med beskyttelse av det israelske politi og militær. Man kan undres over hvordan dette er mulig. En av grunnene er en gammel ordning fra da Palestina lå under det Ottomanske riket og lovverket der. Den gang var mye av jorda offentlig og folk fikk tillatelse til å bygge.

3 Dette blir nå utnytta av Israel og israelske bosettere til, også ved finurlige juridiske krumspring, å kaste ut palestinske innbyggere. En annen grunn er at, lik c-områdene på Vestbredden får palestinere sjelden bygge nytt. De må søke om å få bygge og søknadsprosessen er lang. Det kan fort ta 10 år, og sjansen for å få tillatelse er minimal. Derfor ender det med at folk bygger på husene sine uten tillatelse. Dette fører igjen til at de hele tiden risikerer å få slått opp en plakat på døra med varsel om rivning. Bydel Silwan i Øst-Jerusalem er en av de bydelene som nå rammes hardest. 88 hus med flere hundre beboere har blitt truet med riving. Dette gjøres med begrunnelse om at dette er et viktig historisk område for jøder. De mener at det var her Kong David etablerte sitt kongedømme. Flere andre hus har blitt tatt over av israelske bosettere med begrunnelse av at dette var et område hvor Yemenittiske jøder etablerte seg i I dette området er det svært mange tilfeller av angrep fra israelske bosettere og daglige konfrontasjoner mellom palestinsk ungdom og militæret. Utestengelse av palestinere fra Jerusalem. Men også mer subtile metoder brukes for å fordrive palestinere fra Jerusalem. Palestinerne i Jerusalem er ikke israelske statsborgere, men har en form for bosetningstillatelse til Jerusalem. Denne har Israel laget mange metoder for at folk kan miste. Du kan blant annet miste den hvis du ikke bor i Jerusalem for en periode. Det er ikke rom for familiegjenforening. Det betyr at det er veldig vanskelig for palestinere i Jerusalem å gifte seg med en partner fra Vestbredden. Ektefellen fra Vestbredden får ikke komme Bloody Oslo inndeling i a, b, og c-områder A Styrt av PA (rødt) B administrativt av PA militært av Israel (grått) C både administrativt og militært av Israel. (grønt) I Oslo avtalen lå det at forhandlingen om overføring av b og c områdene til de palestinske myndighetene skulle starte 1996 og være ferdige innen Dette skjedde aldri og Benjamin Netanyahu har selv påtatt seg æren for å ha ødelagt Oslo prosessen (Aftenposten 12. oktober 2011). Resultatet har vært bygging av muren, oppsplitting av Vestbredden og tusenvis av døde. Derfor møtte vi ofte uttrykket bloody Oslo. til Jerusalem og ektefellen fra Jerusalem risikerer å miste bostedstillatelsen hvis de flytter fra Jerusalem. Abu Hassan forteller at han kjenner flere som er det han kaller helgeektepar hvor den ene partneren må dra tilbake til Jerusalem i ukedagene. De samme reglene gjelder også hvis du tar en utdannelse utenfor Jerusalem. Slik lages administrative hindringer som skal gjøre det vanskelig for palestinere å bo i Jerusalem. Og vi må minne oss selv på at Israel okkuperer også Øst Jerusalem. På grunn av dette er Øst Jerusalem både presset og forsømt. Dette bærer også den palestinske delen preg av. Palestinere sier det som skjer i Øst-Jerusalem er en stille intifada, med både angrep og motstand hele tiden. Israelerne har imidlertid greid å isolere Øst-Jerusalem fra Vestbredden, slik at det dessverre smitter i mindre grad til andre steder på Vestbredden. En annen grunn er også at status og prosess i forhold Jerusalem ikke var et tema i Oslo prosessen. Det i seg selv har gjort at Jerusalem har blitt glemt og Israel har, bortsett fra spede internasjonale protester, fåt frie tøyler. Gamlebyen Men for oss var Jerusalem også inngangsporten til den arabiske verden. Duften av krydder bakervarer, frukt og grønnsaker som selges på fortauene, det yrende livet, med muzzeinens bønnerop i bakgrunnen varmer opp en forhutlet norsk sjel. Og når man kan kjøpe seg en arbabisk kaffe på en trillevogn på hjørnet er livet også godt i Jerusalem. Å gå inn i gamlebyen i Jerusalem gjennom den imponerende Damaskus porten er en opplevelse i seg selv. Trange gater så fulle av folk at du tror det er umulig å bevege deg, duft av all verdens krydder og søtsaker ispedd den søtlige lukta fra nargilaene (vannpiper) som folk, les menn, sitter å røyker på i de mange kaffehusene. Her kan du også sitte å se på religiøse prosesjoner komme bærende på kors for å gå i Jesus fotspor mens de synger religiøse sanger. Her selges det alt du kan tenke deg. Både til turister, men også helt normale varer til Jerusalems innbyggere. Dessverre er gamlebyen heller ikke isolert fra okkupasjonen. En av de helligste stedene for palestinere og muslimer over hele verden, er Al Aqsa moskeen i Jerusalem. Denne ligger på tempelhøyden i gamlebyen og er stadig gjenstand for konfrontasjoner. Israelske militæret kan når som helst stenge adgangen til denne moskeen, noe de også gjør. De setter også harde begrensinger på hvem som kan komme inn, for eksempel bare de over 50 år. I tillegg krever ytterliggående israelere stadig å gå i tog opp til tempel-

4 høyden, noe som igjen skaper konfrontasjoner. Det er også en pågående prosess hvor israelere kjøper eller tilraner seg hus i de kristne og arabiske delene av gamlebyen for å komme i flertall. Vårt møte med Jerusalem ble både et møte med en fortvilet situasjon for den palestinske befolkninga, men også en fasinasjon over byens historie og sjel. Neste dag dro vi til Hebron, eller El-Khalil som byen heter på arabisk. Hebron er den største byen på Vestbredden. Ingen annen by i Palestina, kanskje bortsett fra Jerusalem, er konflikten så tett og nærværende. Hebron er i utgangspunktet et a-område, hvor de palestinske myndighetene har både sikkerhets- og administrasjonsansvaret. Med et veldig viktig unntak. Midt i sentrum av byen har israelske bosettere okkupert deler av området. Her bor det om lag 500 israelske bosettere som blir beskyttet av soldater som er stasjonert her. I tillegg er det flere bosetninger rundt Hebron med om lag innbyggere. Dette har medført at store områder i det som var hjertet av Hebron er stengt av for palestinere. En del av bosetterne bor i øverste etasje over det som tidligere var en av de viktigste markedsgatene i Hebron. Her skjer det ofte at bosetterne kaster urin, avføring, flasker og stein ned på markedsgaten under. Palestinerne har derfor måttet henge opp beskyttelse over gata. De israelske bosetterne her er av de mest fanatiske og ytterliggående. Flere bor på omgang her og mange kommer fra USA. I likhet med de andre bosetningene ble disse etablert etter at Vestbredden Dette var engang en pulserende handlegate ble okkupert i Hebron-massakeren Abraham moskeen ligger også i dette området. Her skal Abraham, Isak, Sara, Rebekka, Jakob og Lea ligge begravd. Dette er viktige skikkelser både i Hebron tett på okkupasjonen muslimsk og jødisk religion. 25. februar 1994 tok ekstremisten Baruch Goldstein seg inn i moskeen pepret rundt seg med automatvåpen og drepte 29 mennesker og skadet 150. Da palestinske pårørende kom strømmende til ble ytterligere 15 mennesker drept og flere hundre såret av det israelske militæret. Det israelske militæret stengte deretter av moskeen og gatene rundt. Moskeen var stengt i ni måneder. Når den åpnet igjen var den delt og over halvparten var gjort om til synagoge. Gatene er fortsatt stengt og man må gjennom omfattende sikkerhetskontroll for å komme inn i moskeen. I likhet med Al Aqsa moskeen i Jerusalem setter militæret ofte strenge restriksjoner på hvem som kan komme inn, noe som igjen skaper store konflikter. Uhyggelig stemning Vår tur gjennom gamlebyen, de tomme gatene (her gikk vi for øvrig alene siden vår guide Abu Hassan ikke hadde lov til å gå der) gir et uhyggelig bilde av okkupasjonen og kon- Foto: Trine Posaas Nilsen sekvensene av den provokative israelske bosetningsbevegelsen. De forlatte og stengte gatene, som tidligere var sentrale handlegater, får deg til å tenke på en dystopisk film, men dette er realitet. Bosetterne går alltid med våpen og stemningen er rett og slett uhyggelig. Vi kjenner en lettelse når kommer til enden av gata som bringer oss ut av dette området. Her er plutselig det vanlige palestinske livet og du kjenner formelig på kroppen at stemningen letter.

5 Neste dag sto besøk i Nablus, en av Palestinas mest sjarmerende byer, på programmet. Nablus er en av Vestbreddens største byer og har tradisjonelt vært en av spydspissene i den palestinske motstandskampen. Veien dit er en fantastisk tur gjennom et historisk landskap. Palestinske landsbyer ligger på rekke og rad. Men vi ser også de ulovlige israelske bosetningene som kneiser som borger på fjelltoppene langs reiseruta. Oliventrærne er en av de viktigste inntektskildene til palestinerne, som de for øvrig nærmest har et religiøst forhold til. Oliventrærne er tradisjonelt plantet oppover åssidene i terrasser. Mange av trærne er nå utilgjengelig for palestinerne på grunn av bosetningene. Balata flyktningleir. Rett innenfor bygrensa ligger flyktningleiren Balata. Flyktningleiren er, som de fleste andre leirene på Vestbredden på om lag en kvadratkilometer. Her bor det mellom 25 og mennesker. Leiren ble etablert i 1950 og rommer primært etterkommere av de som måtte flykte fra Yaffa regionen i dagens Israel. Nablus byen med de mange martyrene Balata er den tettest befolkede flyktningleiren på Vestbredden. Da folk flyktet tok de bare med seg det aller nødvendigste og leiren ble etablert av FN og drevet av UNWRA (FNs flyktningeorganisasjon blant palestinske flyktninger i midt Østen), som en teltleir den første tida. Alle trodde at de bare skulle bo der i noen måneder før de kunne returnere til sine hjem. 65 år etter bor de der fortsatt. Etter hvert ble det bygd hus der hvor teltene sto, først som en etasjers murbygninger for deretter å bygge i høyden. 30 cm brede smugene går mellom husene. Bygningene var ikke beregnet for å bygge i høyden og husene står i fare for å rase sammen. Mangelfulle offentlige tjenester. På grunn av overbefolkning har Balata store utfordringer. Helse, utdanning og andre offentlige tjenester er mangelfulle. Arbeidsløsheten er høy og fattigdommen er stor. Det er UNWRA som har ansvaret for leiren, men slik situasjonen er i dag, er tilbudet blitt redusert bl.a. på grunn av reduserte økonomiske rammer. I tillegg blir leiren jevnlig invadert av det israelske militæret som ofte angriper for å arrestere folk. Alt dette skaper frustrasjon og desperasjon. Det er ikke tilfeldig at flyktningleirene var sentrale i både den første og andre intifadaen. Balata har mange martyrer og folk som sitter i Israelske fengsler. Yaffa Cultural Center Vi besøkte Yaffa Cultural Center (YCC) som er et senter og organisasjon i leiren. De jobber for å forbedre situasjonen for ungdom. De forsøker å skape et frirom hvor ungdom kan utvikle andre ferdigheter enn det de har muligheten til å gjøre ellers i leiren. De fokuserer mye på å opprettholde og utvikle bevisstheten rundt den palestinske kampen. De har bl.a. prosjekter som skal utvikle bevisstheten om demokrati og menneskerettigheter. Mange barn og ungdom blir traumatisert av den voldsomt spente situasjonen i leiren. Vold er veldig nærværende og ikke bare som motstand mot okkupasjonen. Den desperate situasjonen skaper også vold i familier, mellom grupperinger og mellom barn og ungdom. YCC jobber også med prosjekter som skal motvirke disse psykiske skadene på barn og ungdom. Trange smug i flyktningeleiren Foto: Trine Posaas Nilsen Møte med guvernøren i Nablus. Etter at vi var i Balata hadde vi et møte med Akram Rajoub, som er guvernør i Nablus provinsen. Rajoub kommer fra Fatha-partiet. Han startet med å takke

6 Norge for den støtten de gir til Palestina. Deretter fortalte han om utviklingen i Nablus og i provinsen. Rajoub har ansvaret for utvikling og sikkerheten i provinsen. Vi informerte om at vi ikke har det samme inntrykk av den borgerlige regjeringa i Norge, noe han på god politikervis overhørte. Han fortalte at målet om tostatsløsning står fast. Vi spurte han om det, slik situasjonen nå er, var realistisk. Han trakk da på skuldrene og sa at det var det som var alternativet nå, og at man ikke kan miste troen på en løsning. Han fortalte også om problemene de har med sikkerheten i regionen og fortalte en historie som hadde skjedd dagen før, for å illustrere maktesløsheten de føler. En palestinsk fattig bonde hadde blitt slått og frarøvet sitt esel av bosettere, hendelsen hadde mange vitner og gjerningsmennene kjent. Men da det palestinske politiet kom, lo de av dem og simpelthen nektet å gi fra seg eselet. Det palestinske politiet har ingen myndighet til å gripe inn overfor bosetterne. nende og sjarmerende å gå rundt i. Situasjonen var noe annerledes under den andre intifadaen hvor gamlebyen nærmest var en uinntagelig festning og også var tilholdssted for bl.a. Al Aqsa brigaden (væpna gruppering tilknyttet Fatah). Over En av de mange minnesmerkene etter drepte palestinere i Nablus Foto: Trine Posaas Nilsen. Gamlebyen i Nablus. Abu Hassan tok oss så med på en omvisning i gamlebyen i Nablus. Med sine smale gater som har vært der i flere tusen år er Nablus en av verdens eldste byer og er kjent for bl.a. sin såpeproduksjon. Det er markeder og butikker om hverandre og byen er spen- alt henger det bilder av martyrer som er blitt drept i konfrontasjoner med det israelske militæret. Et sted rev det israelske militæret huset over en familie for å komme seg inn i bydelen. Hele familien ble begravd under steinblokkene. Et annet sted ble en døv tenåring skutt fordi han ikke hørte at militæret kom. Og slik fortsetter historiene. I den andre intifadaen var Nablus en av de byene som hadde flest martyrer. Etter 2002 var alle innganger til byen sperret av israelske check points. Folk kunne stå timevis i kø for å komme inn og ut av byen, hvis militæret ikke stengte hele check pointet. I de siste åra har imidlertid de permanente israelske sperringene blitt fjernet, bl.a. mot at de palestinske myndighetene avvæpna og arresterte de militante fra Al Aqsa brigaden. Dette er naturlig nok en løsning som er svært omdiskutert i Nablus, men har ført til at byen har blomstret opp igjen de siste åra. Selv om de permanente sperringene er fjernet kan det israelske militæret når som helst sette opp check points rundt byen, noe de også ofte gjør. PACE - okkupasjon og kulturarv Vi startet neste dag hos PACE i Ramallah, hvor Adel Yahya gav oss et innblikk i hvordan okkupasjonen påvirker arbeidet med å bevare den palestinske kulturarven. PACE er også samarbeidspartneren til Fagforbundet helse, sosial og velferd og Fagforbundet Oslo i solidaritetsprosjektene vi har drevet i Rantis. PACE,eller The Palestinian Association for Cultural Exchange, ble etablert i 1996, og har som mål å bevare og styrke palestinsk natur og kulturarv. For å få til dette samarbeider de med lokalbefolkning, da særlig kvinner og ungdom, internasjonale organisasjoner og de deltar også i utvekslingsprogram. De arrangerer guidede turer for turister og andre grupper som kommer til Palestina. I tillegg driver de en butikk, hvor de selger palestinsk kunsthåndtverk, olivenolje og såpe, tepper, bøker og postkort. Butikken hjelper hundrevis av palestinske familier i tillegg til ulike kvinnekooperativer rundt på Vestbredden og på Gaza. Adel fokuserte på problemene den israelske okkupasjonen fører til i forholdt til å ta vare den palestinke kultur og naturarven og hvordan PACE

7 jobber for å bevare dette. Noe av det som fører til problemer er bla. kunnskapsløshet i forhold til verneverdige, historiske steder som bare forfaller. Dette gjelder både bibelske og historiske steder, som er en verdensarv- og virkelig bør vernes og bli tatt vare på. Bygging av veier gjennom kulturlandskap, bygging av muren og de israelske bosettingene er ting som er med på å ødelegge kulturarven og å gjøre arbeidet med vern og rehabilitering vanskelig. I tillegg er det store ødeleggelser etter krig. Et stort problem er også den økte handelen med palestinske antikviteter og historiske gjenstander på det illegale markedet. Dette er forbudt i Palestina, men går gjennom Israelhvor det er lov. Fattigdom og arbeidsledighet er en av grunnene til at palestinere gjør dette. Rehabilitering Adel fokuserte på viktigheten av å trygge en verdensarv, vår felles arv som noe av det viktige arbeidet PACE gjør. De rehabiliterer verneverdige steder. Arbeidet er krevende og de må fokusere på de viktigste. De er opptatt av at stedene må ha et formål, hvor samarbeid med den lokale befolkningen i området er viktig. Det er de som må ta vare på stedene som blir rehabilitert, og det er helt avgjørende at de er med på prosjektene. Rehabiliteringen fører også til arbeid for lokalbefolkningen i områdene, som også er viktig, ettersom arbeidsledigheten er stor. I 2013 ble Palestina akseptert som stat av UNESCO, og Adel håper at dette skal gjøre det lettere å beskytte noen av de viktige, historiske stedene i Palestina. Union of Palestinian Women Committees (UPWC) Etter presentasjonen hos PACE dro vi videre til Union of Palestinian Women Committees (UPWC) lokaler I Ramallah. Dette møtet ble litt forsinka fordi aktivisten som skulle snakke med oss var på en demonstrasjon til støtte for de palestinske fangene. Vi alle var enige om at det var en veldig god grunn. Mens vi ventet var det travel aktivitet i kontorene. Over det hele hang det kvinnepolitiske plakater som ga signaler om at dette er en politisk organisasjon. I tillegg til Ramallah holder UPWC også til I Jerusalem og Gaza. UPWC samarbeider også med Norsk Folkehjelp og Fagforbundet. UPWC ble etablert i 1980, og er en progressiv kvinneorganisasjon med rundt medlemmer på Vestbredden og Gaza. Deres viktigste mål er å bidra i kampen for en selvstendig palestinsk stat gjennom å styrke kvinners posisjon i samfunnet på alle plan; sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt. Noen av de viktigste områdene de jobber med er å motivere kvinner, særlig de unge, til å delta mer politisk slik at de kan være med å påvirke beslutninger som tas i samfunnet. De hjelper de mest utsatte kvinnene. For eksempel jobber de med å forsvare rettighetene til palestinske kvinner i fengsel og kvinner i flyktningleirene. De jobber også med å styrke kvinners posisjon i det palestinske samfunnet som i stor grad er utfordrende i et samfunn der patriarkalske normer fortsatt henger igjen. De fortalte oss om hvordan krig og okkupasjon påvirker kvinnenes liv. Kvinner sitter ofte igjen med stort ansvar, preget av arbeidsløshet og fattigdom. Kvinnene i UPWC gjorde et stort inntrykk på oss. Det er en organisasjon som til tross for mange hindre har en krystallklar politikk, både mot egne myndigheter og mot okkupasjonsmakta. Deres arbeid har bidratt til å heve kvinners deltakelsen i palestinsk politikk og de er knallharde motstandere av rivaliseringen mellom Fatah og Hamas. Ferden går så videre til flyktningleiren Jalazone. Jalazone ligger i Ramallah porvinsen, rett utenfor byen. Den ble i likhet med de fleste flyktningleirene etabert etter Leiren ligger vegg i vegg med den israelske bosetningen Beit El, med over 5000 israelske bosettere. Jalazon har en skole, et lite legekontor og en og annen butikk. Den kreative farlige byggingen i høyden er et kjennetegn på at man befinner seg utenfor samfunnets lovreguleringer. For et norsk øye er faren for at husene skal ramle sammen stor. Noen flytter vekk fra leirene, mens andre mener Flyktningleiren Jalazone det er politisk riktig å ikke flytte ut. Det er viktig å ikke miste sin offisielle status som flyktning, og det er selvsagt viktig at man viser at man er flyktning i sitt eget land. Mange av de unge havner stadig i konfrontasjon med israelske militæret og bosetterne i Beit El. Adel som selv er oppvokst i Jalazone forteller om eksempler på desperat ungdom, uten framtidshåp som gjør livsfarlige angrep på bosetningen eller militæret, uten mål og mening. På denne måten kan de dø, men samtidig bli en martyr.

8 Stop The Wall folkelig mobilisering mot okkupasjonen. Neste dag startet vi med et besøk hos Stop the Wall. De holder til i Ramallah og er en grasrotorganisasjon som ble dannet i Som navnet sier er hovedfokuset apartheidmuren, men de er tungt inne i en rekke andre politiske prosjekter og aksjoner. Lederen av Stop the Wall, Jamal Juma, som for øvrig var guide for oss på flere av turen, holdt et foredrag om Stop the Wall og situasjonen i Palestina i dag. Stop the Wall er en paraplyorganisasjon som ble dannet av flere palestinske organisasjoner. Hovedfokuset og grunnlaget for etableringen av organisasjonen er kampen mot apartheidmuren. I dette arbeidet samarbeider de tett med den folkelige motstanden i landsbyene som blir rammet av muren. Etter hvert har de også blitt sentrale i arbeidet med BDS. BDS er en forkorting for boycotts, divestment and sanctions. (Boikott, deinvestering og sanksjoner) Dette er et initiativ som ble startet i Palestina med utgangspunkt i en rekke palestinske organisasjoner. Etter hvert har dette spredd seg til hele verden og blitt et sentralt våpen mot Israels okkupasjon. Tvangsflytting av Beduiner Stop the wall jobber med de fleste aspekter av okkupasjonen. Jamal forteller at det nå er et fokus på Israels fordriving av beduiner, både Vestbredden og inne i Israel. Det nesten absurde med dette kan belyses med hva som skjer i Abu Dis, rett utenfor Jerusalem. Her vil Israel konfiskere land fra palestinske innbyggere for å bygge et område for beduiner som skal tvangsflytte fra andre områder, hovedsakelig fra fjellområdene rundt Jerusalem. Stop the wall har sammen med lokalbefolkningen og andre organisasjoner hatt teltleire i Abu Dis. Disse er blitt revet titalls ganger av det israelske militæret. Det som gjør denne historien enda mer tragisk er at disse beduinene i 1948 måtte flykte fra Naqab i Negeev ørkenen og slo seg deretter ned i fjellene øst for Jerusalem. Nå skal de tvangsflyttes igjen på grunn av bygging av Israelske bosetninger. Det hører også med til historien at med bygging av disse bosetningen vil Israel lage en korridor av bosetninger som nærmest strekker seg fra Jerusalem og til Jordandalen. På den måten kan de lett kutte forbindelsen mellom den sørlige og midter del av Palestina. For å få etablert relokaliserings området, som det heter, må de altså konfiskere land fra andre palestinere. Også flere andre beduin samfunn bl.a. i Jordandalen står i fare for å bli tvangsflyttet. Tvangsflyttainga skjer i hovedsak for å gi plass til utvidelse eller nybygging av israelske bosetninger. Bosetterveier - bypass roads. Jamal fortalte også om hvordan bosetter veiene, som kalles bypass-roads, sammen med muren og bosetningene deler Vestbredden inn i bantustans. Små enklaver som har liten eller ingen mulighet til å være et sammenhengende land. Bosetningsveiene er laget for at innbyggerne i de israelske bosetningene enkelt skal kunne kjøre ut og inn av Israel og mellom bosetningene. På mange av disse veiene er det forbudt å kjøre for palestinere. Veiene er ofte gjerdet inn, har bevegelsessensorer og militære vakter. Dette vanskeliggjør selvfølgelig palestinernes muligheter til å komme fra sted til sted. En reise som tidligere tok ti minutter kan nå ta flere timer på grunn av at du må kjøre store omveier for å finne underganger under bosetterveiene. Ellers jobber Stop The Wall med de fleste aspekter av okkupasjonen. De har imidlertid et fokus på grasrotmobilisering, både lokalt og internasjonalt. De mener det er den mest effektive måten å jobbe på mot okkupasjonen, men også for å motvirke splittelsene i det palestinske samfunnet. Dette kartet illustrerer utviklingen fra før opprettelsen av staten Isreal og fram til i dag. Palestina forvitrer og gravis gjøres om til små enklaver uten mulighet til selvstendighet, hverken politisk eller økonomisk.

9 Videre denne dagen dro vi for å møte Union of Agricultural Work Commitees i deres lokaler i Ramallah. Vi ble varmt tatt i mot av Ruba Awadallah som fortalte om organisasjonen. På veggene hang det bilder av arresterte medlemmer av UAWC. I 2012 var det en bølge av arrestasjoner av medlemmer av organisasjonen. Fangesolidaritet er en viktig sak for UAWC. UAWC ble startet som en frivillig organisasjon i 1986 som et svar på den sårbare situasjonen palestinske bønder havnet i under den israelske okkupasjonen. Konfiskering av land og vannressurser var de største utfordringene. Fra 1991 fikk de støtte og har gradvis vokst til det de er i dag. De samarbeider med mange organisasjoner om ulike prosjekter bla. Norsk Folkehjelp. Deres visjon er et demokratisk fritt Palestina, hvor bøndene har tilgang til sin egen jord og sine egne ressurser, og at både kvinner og menn bidrar i jordbruket. De jobber for økt mattilgang og for sosiale rettferdighet. UAWC (Union of Agricultural Work Commitees) gjenvinne jord til å dyrke på, kamp mot konfiskering av jord og en bærekraftig utvikling av de landområdene palestinerne har tilgang på. De jobber særlig med å forbedre mattilgangen gjennom landbruk og dermed redusere fattigdommen i de mest utsatte områdene. De har flere ulike prosjekter, bl.a. et olivenolje prosjekt. Målet med dette prosjektet er å forbedre inntektsgrunnlaget for små olivenbønder og olivenpresserier. Dette gjøres i en lokal kjede som samarbeider nord på Vestbredden. Prosjektet støttes av Europakommisjonen og flere andre organisasjoner. UAWC har også vært med på å starte en frøbank i Hebron. Her bevarer de og lagrer frø som skal brukes i landbruket, i tillegg til å gjenskape, reprodusere og forbedre frøsorter. Mye av frøene som brukes av bønder i dag er genmanipulerte frø og et av målene er at bøndene heller skal bruke tradisjonelle frø for et mer bærekraftig landbruk. De arbeider spesielt for å hjelpe småbønder bl.a. ved å styrke deres kunnskaper om rettigheter, hjelp til å UAWC er også en av hovedsamarbeidspartnerne til Norsk Folkehjelp og Fagforbundet i Palestina. Inneklemt mellom flere israelske bosetninger, den grønne linja (den annerkjente grensa til Israel fra før 1967) og et israelsk militært område ligger den lille byen Rantis. I byen bor det rundt 3500 innbyggere, som tidligere i stor grad har livnært seg av jordbruk. Muren, som hindrer innbyggerne tilgang til mye av landområdene sine preger byen. Før den andre intifadaen jobbet mange også i Israel, noe de i mye mindre grad kan gjøre nå. Derfor er arbeidsledigheten stor. Muren har blitt flyttet flere ganger. I følge israelerne, er muren flyttet av sikkerhetsgrunner. Israel har nå også funnet olje og gass på Vestbredden og israelske myndigheter borrer nå inn på palestinsk område. Dette vil palestinerne neppe nyte noe godt av. Snarere frykter de at dette vil medføre ytterligere stjeling av land. Kvinnekoopreativet i Rantis. Flyttingen av muren førte til store protester fra lokalbefolkningen, hvor mange ble arrestert og fengslet. Fremdeles kommer israelske soldater til byen, gjerne på natten, og arresterer folk. Studenter er spesielt utsatt, og arrestasjonene skjer ofte nær eksamenstid slik at de ikke får tatt eksamen. Ingen barn er ute etter I byen finnes det to skoler, med ca 1500 Um Ashraf sammen med en av kvinnene i kvinnekoorperativet i Rantis. Foto: A. C. Ellila barn. Ca 95% av barna går i barnehage. Vi besøkte Kvinnekooperativet i Rantis, som hjelper kvinnene i byen ved bl. a. å lære dem om dyrk-

10 ing av grønnsaker og om hådtverksproduksjon. Der ble vi servert en fantastisk lunsj laget av kvinnene. Lederen for senteret, Um Ashraf fortalte engasjerende og sterkt om senterets historie og situasjonen i området. Lokalet hvor kooperativet holder til er rehabilitert med støtte fra Fagforbundet helse sosial og velferd, Oslo og Fagforbundet Oslo, og det var tydelig at det ble satt pris på samarbeidet. Senteret inneholder også et lite museum med historiske gjenstander fra Rantis. Ved senteret arbeider det nå 47 kvinner. Et av de viktigste fokusene er å lære kvinnene tradisjonelt palestinsk håndverk, da spesielt håndarbeid. Vi så fantastisk vakre broderier, alt fra tradisjonelle palestinske drakter til putetrekk og lommebøker. Kvinnene tjener penger på produktene. Dette er et viktig økonomist tilskudd for kvinnene og deres familier i byen, nå som arbeidsledigheten er stor. I tillegg til det økonomiske, handler det like mye om å lære kvinnene opp i og videreføre palestinsk kultur. Klokka på morgenen dro vi fra Ramallah. Målet var å møte arbeidere som skal inn i Israel for å jobbe. Det finnes få grenseoverganger for arbeidere fra Vestbredden til Israel. En av de største er Taydeh-overgangen ved Tulkarem, nordvest på Vestbredden. Selv om vi dro tidlig rakk vi ikke det største trykket ved grenseovergangen. Men vi fikk likevel et inntrykk av hvordan forholdene er for de palestinske arbeiderne. Leder av The Palestine New Federation of Trade Unions, ofte forkorta til New Unions, Mohammad Blady møtte oss ved grenseovergangen for å vise oss rundt. Grenseovergangen er blitt større og mer innebygd og etablert enn tidligere. Det lille vi ser av overgangen gir mest et inntrykk av en kveginnhegning. Han fortalte at mye av kontrollen og trakasseringen nå foregår innendørs. Arbeiderne kan bruke flere timer på å komme Grenseovergangen Taydeh. gjenom. De må gå gjennom forskjellig type kontroll, fingeravtrykk, skanning og stripping. Standardbegrunnelsen IDF (Israel Defense Force) bruker er security reasons. For noen venter en fast jobb på den andre siden, mens for andre er det uvisst om de har jobb eller ikke. Også den israelske ambassadøren i Norge innrømmer utnytting av de palestinske arbeiderne. I Fagbladet 21. april 2015 sier han at loven er lik for israelske og Tulkarem og møte med New Unions. palestinske arbeidere, men det er noen utfordringer med praksisen. Han mener det skyldes at palestinske arbeidere ikke kjenner til sine rettigheter. Problemet er imidlertid at det ikke finnes fagorganisasjoner i Israel som jobber for palestinske arbeidere. Histadrut, det Israelske LO har ingen interesse av å organisere palestinske arbeidere. og palestinske fagorganisasjoner har ingen myndighet til å jobbe i Israel eller i de ulovlige bosetningene. Geshori Industrial Zone. Geshori industrielle sone, ligger i en bosetning ved Tulkarem. Den består av sju fabrikker som har spesialisert seg på forskjellige typer resirkulering og produksjon av nylon, plastikk, vannfilter, gjødsel og plantevernmidler. Fabrikkene er bygget slik at arbeiderne går inn fra palestinsk område Foto: Terje Strømsnes gjennom en dør i en mur inn i den industrielle sonen i bosetningen på stjålet land. Flere av fabrikkene er flyttet fra Israel etter klager på forurensing. Det er også registrert en faretruende økning i helseskader for arbeidere på fabrikkene og i omgivelsene rundt. Ifølge palestinske myndigheter er det registrert mer enn dobbelt så mange luftveissykdommer i Tulkarem enn i Nablus. De mener dette skyldes de israelske fabrikkene.

11 Disse fabrikkene var utgangspunktet for etableringen av New Unions forteller Mohammad Blady. Vi gjennomførte en 8 måneder lang streik på en av fabrikkene i Vi fikk ingen støtte fra noen, heller ikke fra PGFTU (The Palestinian General Federation of Trade Unions det palestinske LO). Det endte opp med at vi selv lånte penger i banken for å kunne gi streikebidrag. Streiken førte for øvrig til seier og vi fikk heva minstelønna og etablert bedre verneutstyr for arbeiderne. Fagforeninga valgte etter dette å etablere en uavhengig fagorganisasjon, New Unions. Vi organiserer nå arbeidere i mange næringer og mange steder på Vestbredden. Vi har også ved hjelp av fagorganiserte i Norge, gjennomført kurs for tillitsvalgte. Og vi øker i størrelse. Salfit Etter vårt møte med New Unions i Tulkarem reiste vi til Salfit for å møte fagforeninga der. På veien dit reiste vi gjennom det som mange palestinere sier er den vakreste dalen i Palestina, med sine olivenlunder på rekke og rad. Dessverre er også denne delen preget av okkupasjonen og det er nesten ingen palestinere som bor her lenger. Salfit har om lag innbygger og ligger nær opptil Ariel som er en av de større israelske bosetningene på Vestbredden. I bosetningen er det også en industriell sone. Innbyggerne i Salfit er i likhet med Tulkarem, plaget med forurensing fra fabrikkene. I dette området er det mange Israelske bosetninger, 52 i alt, som med bosetterveier og murer omtrent deler Vestbredden i to. Palestinere blir fordrevet fra sine åkere for å gi plass til bosettere. Det er ofte angrep fra bosettere som kutter ned oliventrær og ødelegger vegetasjonen. Dette har selvfølgelig alvorlig innvirkning på landbruket sier representanten fra New Unions i Salfit. Mange arbeidere i Salfit-området jobber i fabrikkene i bosetningene. De samme historiene er her som i Tulkarem og Jordandalen; vanskelige arbeidsforhold, manglende rettigheter og dårlig lønn. De opplever også at medlemmer blir svartelista hvis det blir kjent at de er organisert.. Første kvartal av 2015 jobbet palestinske arbeidere i Israel og i bo-setningene. Av disse hadde ar-beidstillatelse, mens uten. I de ulovlige bosetningene jobber det Kilde: Palestinian Central Bu-reau of Statistics (PCBS) Demonstrasjon i Bel in. Fredag dro vi til den lille landsbyen Bel in. Bel in har hatt demonstrasjoner mot muren hver fredag siden Den første tiden demonstrerte de tre ganger i uken, men gikk etter hvert over til å demonstrere hver fredag etter formiddagsbønnen. Bakgrunnen for demonstrasjonene var at 55 % av landsbyens område ble tatt til byggingen av muren. Traseen til muren har vært oppe i Israelsk høyesterett og dømt ulovlig. Muren ble etter dette flyttet noen hundre meter, men landsbyen har allikevel mistet mye land. I tillegg ligger en ulovlig bosetning rett i nærheten som hindrer landsbyen i å komme til andre deler av jordbruksområdene. Vi møtte Rateb Abu Rahmah som har vært med og organisert demonstrasjonene fra starten av. Han fortalte om landsbyen og motstanden der: De har hele tiden prøvd å bruke humor og kreativitet i demonstrasjonene. For eksempel prøvde det israelske militæret å fjerne oliventrær for å dyrke de et annet sted. Da lenket de seg til trærne og fikk mye oppmerksomhet rundt dette. Når filmen Avatar kom, kledde Line Antonsen og Magnus Ottesen foran apartheid-muren ved Bel in.

12 de seg ut som karakterene fra filmen. Mange internasjonale kjente politikere har deltatt i demonstrasjonene, bl.a. Nelson Mandela, Jimmy Carter, Desmond Tutu og Dalai lama. Hvert år arrangeres en internasjonal konferansen. Demonstrasjonene har også hatt alvorlige konsekvenser. Bl.a. ble to søsken drept, den første i 2009, mens søsteren ble drept året etter. Mange har blitt arrester, også mange barn. IDF kommer inn i landsbyen og husene våre om natten. Soldatene bruker tåregass, gummikuler,og stinky water. Stinky water er en kjemisk væske som sprutes ut fra tankbiler. Disse kjemikaliene stinker kraftig og lukten fester seg til kropp og klær og blir værende i dagevis. Klærne må som oftest kastes. Men Bel in gir ikke opp. Rahmah understreker at de har en rettferdig kamp og at president Abbas støtter dem. De har også mye internasjonal støtte. Hver fredag kommer også israelere og deltar i demonstrasjonene. Demonstrasjonen Demonstrasjonen blir ofte stoppet langt unna muren. IDF har fått mange klager fra bosetningen om at tåregass kommer inn på området. Derfor prøver IDF å stoppe dem rett utenfor landsbyen for å hindre at de kommer i nærheten av bosetningene. Vi kom i god tid før demonstrasjonen for å ha møte med Popular comitee og Rateb Abu Rahmah i landsbyen. Demonstrasjonene starter alltid etter fredagsbønnen og vi blir sittende spent og vente, med muzzeinens bønnerop i bakgrunnen. Vi vet at mange prominente leder og politikere har gjort dette før oss. Tre fire Israelske aktivister ankommer, med alkoholholdige servietter som brukes til å åpne luftveiene hvis vi puster inn tåregass. En eldre israelsk aktivist på 75 år, som vi blir fortalt er en gjenganger, drar opp en gassmaske. På spørsmål om hvordan han reagerer på å puste inn tåregass hver fredag, svarer han at han er sikker på at tåregassen gjør underverker for helsa, at han nå har han blitt avhengig av sin regelmessige dose. Det mangler ikke på galgenhumor hos denne flokken på ca. 50 personer med ordføreren i spissen som tusler mot den gigantiske muren. Rett utenfor landsbyen, langt fra muren, står det oppstilt en 5-6 pansrede militære kjøretøy med noe mitraljøselignende ting på taket. Dette er et batteri som kan fyre flere titalls tåregassgranater på en gang. En av demonstrantene sitter i rullestol, men ruller ufortrødent og tilsynelatende fryktløs mot de Israelske styrker, bevæpnet med et Palestinsk flagg. Militæret setter i gang og det høres ut som skuddsalver. Tåregassen kommer som et teppe. Sikkert 50 av gangen. Gassgranatene treffer bakken tett, men vi er heldige, ingen treffer oss. Flere har blitt drept eller skadd etter å ha blitt truffet av granater. Vi får kraftige doser med tåregass og man føler at man kveles. Våtserviettene med alkohol brukes flittig og det hjelper. Når vi ser oss rundt ser vi barn, kvinner, ungdom, noen med krykker, gamle. Det er et helt absurd scenario, snakk om å skyte spurver med kanoner. Men som de sier i Bel in «Muren falt i Berlin og skal også falle i Bel in» Det ble ikke spart på tåregassen på demonstrasjonen i Bel'in Foto: Trine Posaas Nilsen

13 Jordandalen møte med PGFTU-Jeriko. Siste dagen besøkte vi Jordandalen. Det ene grønne jordbruksområdet etter det andre med Jordanelva på den ene siden og de golde fjellene på den andre gjør at dalen er svært vakker. Imidlertid får vi alle en vond smak i munnen når vi veit at omtrent alle disse jordbruksområdene drives av Israelske ulovlige bosetninger som alle er etablert etter I praksis drives det en kontinuerlig fordriving av palestinske innbyggere i dalen. Det er ikke uten grunn at mange palestinere i Jordandalen bruker slagordet To exist is to resist, å eksistere er motstand. Her er det nærmest en seier å eksistere. Jordandalen, med unntak av Jeriko og området rundt byen er c-områder. Det vil si at Israel har både sikkerhets og administrativ kontroll. I praksis er Jordandalen et lukket militært område hvor palestinere verken får bygge nye hus eller benytte seg av vannressursene. Det siste er dramatisk for det palestinske landbruket som er igjen i dalen. Det intensive vannkrevende jordbruket i de israelske bosetningene har også vært med på å redusert tilførselen av vann til Jordanelva. Det gjør at Dødehavet er på et historisk lavpunkt og er i ferd med å tørke ut. De gamle vannbrønnene fra før 1967 som palestinerne ennå kan disponere tørker ut og de får ikke tillatelse til å borre nye brønner. Mangelen på mulighetene til å drive jordbruk gjør at mange palestinere i Jordandalen må jobbe på de israelske bosetningene. Arbeidsforholdene er dårlige og ingen palestinsk fagorganisasjon har adgang til bosetningene og har heller ingen mulighet til forhandlinger med arbeidsgiverne. Det israelske LO, Histradut har heller ingen interesse av å gjøre noe for palestinske arbeidere. Selv om situasjonen er vanskelig prøver Palestinian General Federation of Trade Unions (PGFTU) sin lokale avdeling i Jeriko å både organisere og bistå palestinske arbeidere. Vi besøkte PGFTU i Jeriko og snakket blant annet med leder Wael Natheef. Han forteller at en av de store utfordringene i Jordandalen er de kontinuerlige militære øvelsene. Denne aktiviteten tvinger palestinske innbyggere bort. Det er 25 % arbeidsledighet i dalen. Det er også et dilemma at det er så mange som jobber i Israel og i de israelske bosetningene og gjør det vanskelig for den palestinske økonomien, siden vi blir avhengig av Israel, sier Wahel. Her i Jordandalen er det fra sør ved Dødehavet og til nord mot Israel, 39 bosettinger, to industriområder og fire militærleirer. Industriområdene består av 160 fabrikker, mange av disse produserer tekstiler og søtsaker. Til disse fabrikkene kommer det arbeidere fra Hebron, Ramallah og Jeriko. Kvinnene arbeider ved tekstil fabrikker, med turisme eller som hushjelp i israelske bosettinger. Spesielt de som jobber som hushjelpere har ofte svært dårlig arbeidsforhold, med lav lønn og blir ofte utsatt for trakassering. Vi har hørt flere eksempler på at de må gjennomgå en løgndetektor test hver 6.mnd. For de som arbeider i fabrikkene som produserer metall, bio diesel, farger skinn og lignende er det en utfordring med helsefaren ved bruk av kjemikalier. Arbeidere som kommer fra Israel og øst Europa får tilbud om helsesjekk to ganger i året, men dette tilbudet får ikke arbeidere fra Palestina. De har også vanskeligheter med å praktisere sin religion. Mange har ikke arbeidskontrakt. De blir ansatt gjennom en mellommann og får dermed enda lavere lønn. Israelske høyesterett har slått fast at israelsk mistelønn også skal gjelde i bosetningene. Denne dommen er tilbake i Allikevel er dette ikke fulgt i bosetningene og arbeiderne blir lønnet langt under denne minstelønnen. Hvis det skjer en arbeidsulykke er arbeidsgiver pålagt å tilkalle ambulanse, og skrive skademelding. Dette skjer imidlertid sjelden. Dette vanskeliggjør arbeidet for fagforeninga, siden det ofte ikke finnes noen skriftlig dokumentasjon verken på ansettelsesforholdet eller arbeidsulykkene som oppstår. Arbeiderne i bosetningene er i en svært utsatt posisjon og PGFTU Jeriko har brukt syv år på å bygge opp tillit. For en tid tilbake begynte arbeidsgiverne i bosetningene å se dette som en trussel og begynte å svarteliste medlemmer av fagforeninga og deres familie hvis det ble forsøkt ført en sak for retten. PGFTU-Jeriko er delt inn i ni avdelinger. Den største er innen landbruk. I forhold til saker som kjøres i Israelsk rettssystem samarbeider de med den Israelske menneskerettsorganisasjonen KavLaOved. Denne organisasjonen jobber med menneskerettsspørsmål og har tilgang på advokater. Det kommer en advokat til PGFTU-Jeriko hver lørdag som bistår i slike saker. Og noe av dette arbeidet nytter sier Wahel. I 2012

14 hadde de 126 saker for israelsk rett og mange fikk erstatning. PGFTU gir også helseforsikring til medlemmene med støtte fra de palestinske myndighetene. De er opptatt av å få oppmerksomhet på disse temaene og har bl.a. bistått et fransk tv team med en dokumentarfilm om Jordandalen og arbeidsforholdene for de palestinske arbeiderne. PGFTU har også hatt kampanjer mot barnearbeid, som er utbredt i jordbruket. Barna kan være ned i års alderen og kan ha til dels tungt fysisk arbeid. Disse kampanjene har vært retta mot både barna, familiene til barna og arbeidsgivere. PGFTU-Jeriko signaliserer at de er i opposisjon til det sentrale leddet i PGFTU. Spesielt forholdet til Histadrut, det Israelske LO, er et omstridt tema. Alle palestinske arbeidere blir trukket 1 % av lønna som går til Histadrut som igjen skal dele dette med PGFTU. Wael sier direkte ut at de aldri har sett noe til disse pengene. En ting er at Histadrut på langt nær har overført det de skulle, men pengene stopper i følge Wahel opp i det sentrale leddet i PGFTU. Wael er svært kritisk til hele ordningen. Det eneste som er rettferdig er at trekk i lønn fra palestinske arbeidere i Israel stoppes øyeblikkelig. Dette er et tvangstrekk i lønn som er ulovlig og arbeiderne har ikke noe nytte av det. Det er heller ingen som hjelper dem i arbeidssituasjonen allikevel. Wael ønsker å være helt klar på at de støtter kravet om full boikott av Israel og mener at de fleste av PGFTUs avdelinger gjør det samme. De er da også aktivt med i BDS arbeidet. Aldri en tur til Palestina uten et gruppebilde, her sammen med PGFTU i Jeriko. Foto: Kristian Ackenhausen.

15 Oppsummering Fagforbundet har i lang tid hatt solidaritet med Palestina som et hovedsatsningsområde. Vår tur til Vestbredden ga oss en unik mulighet til å se og oppleve situasjonen som palestinere er i. Gjennom et tett program har vi besøkt mange steder på Vestbredden, Jerusalem, Hebron, Nablus m.m. Vi har opplevd den omfattende kontrollen og ydmykelsen som okkupasjonsmakten påfører det palestinske folket og den på alle måter fortvilte situasjonen de er i. Men vi har også møtt mange folk og organisasjoner som til tross for dette fortsetter kampen mot okkupasjonen. Denne ukuelige motstanden er både be- undringsverdig og imponerende. Det har slått oss at alle besøkene vi hadde på turen, alle organisasjoner, blir automatisk politiske i Palestina. Okkupasjonen er så altoverskyggende tilstede at alt man jobber med blir relatert til det, om det gjelder kvinnekamp, landbruk, fagforeninger, kulturvern eller kunsthåndtverk. Alle vi treffer er utrolig skolert på politikk, både om okkupasjonen men også om andre politiske områder. Denne studieturen er et godt grunnlag for å intensivere solidaritetsarbeidet for Palestina, og forhåpentligvis kan styrke vårt arbeid, Vi vil i alle fall bidra til dette med de erfaringene vi har fått med denne turen.