Jean M. Auel. De hellige hulers land. Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Transkript

1

2 Jean M. Auel De hellige hulers land Oversatt av Kari og Kjell Risvik

3

4 Morens sang er hentet fra Klippehulens folk, gjendiktet av Anne-Marie Smith, Oversetterne er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: The Land of Painted Caves Copyright 2011 by Jean M. Auel EARTH'S CHILDREN is a trademark of Jean M. Auel Published by agreement with Licht & Burr Agency, Denmark Norsk utgave 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

5

6 Tilegnet RAEANN Først født, sist sitert, alltid elsket, og FRANK, som står ved hennes side, og AMELIA og BRET, ALECIA, og EMORY, flotte ungdommer, med kjærlige hilsener.

7 1 Følget vandret på stien langs det klare, glitrende vannet i Gresselven og den hvite, svartstripete kalksteinsklippen, et tråkk som fulgte den høyre bredden. De gikk på rekke og rad rundt svingen der steinveggen tøyde seg nærmere vannkanten. Et stykke lenger fremme delte veien seg, og en mindre sti førte skrått ned til vadestedet, der den strie strømmen fløt utover, ble grunnere og klukket rundt steinene som stakk opp av vannet. Før de kom til veiskillet, bråstoppet en ung kvinne, en av dem som gikk forrest, og sperret øynene opp mens hun sto musestille og stirret fremfor seg. Hun pekte med haken, for å slippe å røre seg. «Se! Der borte!» hvisket hun redselslagen. «Løver!» Joharran, lederen, løftet armen for å stanse følget. Rett bortenfor stedet der stien delte seg, så de noen blekbrune huleløver som ruslet i gresset. Gresset var en så effektiv kamuflasje at de fort kunne gått mye nærmere før de fikk øye på dem, om det ikke hadde vært for Thefonas skarpe blikk. Den unge kvinnen fra Tredje Hule hadde et fantastisk godt syn, og enda så ung hun var, var hun kjent for sin evne til å se langt og godt. Den medfødte evnen var blitt oppdaget tidlig, og de hadde begynt å trene henne opp allerede som småjente. Hun var den beste speideren de hadde. Nesten bakerst i gruppen, foran tre hester, løftet Ayla

8 og Jondalar blikket for å se hva det var. «Hvorfor har vi stoppet, tro?» sa Jondalar, og som så ofte før rynket han pannen bekymret. Ayla så nøye på lederen og dem som sto rundt ham, og uvilkårlig løftet hun hun hånden til å skjerme den varme bylten hun bar i et mykt skinnpledd inntil brystet. Jonayla hadde nettopp diet og lå og sov, men rørte litt på seg da hun kjente morens hånd. Ayla hadde en fabelaktig evne til å tolke kroppsspråk, noe hun hadde lært i den tiden hun levde sammen med klanen. Hun skjønte at Joharran var urolig og Thefona skremt. Ayla hadde også usedvanlig skarpt syn. Og hun kunne fange opp lyder som var høyere enn det som ble oppfattet av en normal hørsel, og fornemme de dype tonene som lå lavere. Luktesansen og smakssansen var også skarpe, men hun hadde aldri sammenlignet seg med noen og var ikke klar over hvor spesielle sansene hennes var. Alle hennes sanser var medfødt skarpe, og det hadde sikkert bidratt til at hun overlevde etter å ha mistet foreldrene og alt hun kjente til, i en alder av fem år. Alt hun hadde lært seg, hadde hun funnet på selv. Hun hadde utviklet de naturlige evnene sine de årene hun studerte dyr, hovedsakelig de kjøttetende, mens hun lærte seg å jakte. I stillheten skjelnet hun den svake, men velkjente brummingen fra løvene, merket den særegne lukten i den lette brisen og så at flere av dem forrest i følget stirret fremover. I det samme så hun noe røre på seg. Plutselig var det som kattedyrene, som til nå hadde vært skjult i gresset, sprang inn i synsfeltet. Hun kunne skjelne to unge og tre fire voksne huleløver. Idet hun tok noen skritt frem, grep hun med den ene hånden etter kastetreet sitt, som hun hadde festet til en bærestropp i

9 beltet, og med den andre hånden etter spydet i holderen på ryggen. «Hvor skal du hen?» spurte Jondalar. Hun stanset. «Det er noen løver der fremme, rett bortenfor der hvor stien deler seg,» hvisket hun. Jondalar så etter og merket noen bevegelser som han tolket som løver, nå som han visste hva han skulle se etter. Han grep også etter våpnene sine. «Du får bli her med Jonayla. Jeg går.» Ayla gløttet ned på det sovende barnet, deretter så hun opp på ham. «Du er flink med kastetreet, Jondalar, men det er minst to unger og tre voksne løver, antagelig enda flere. Hvis løvene tror at ungene er i fare og bestemmer seg for å angripe, trenger du hjelp, en som kan støtte deg, og du vet jo at jeg er bedre enn noen annen, bortsett fra deg.» Pannen fikk igjen dype rynker mens han ble stående og tenke, med blikket vendt mot henne. Så nikket han. «Ja vel men hold deg bak meg.» Fra øyekroken merket han at noe rørte seg, og kastet et blikk bak seg. «Hva med hestene?» «De har skjønt at det er løver i nærheten. Bare se på dem,» sa Ayla. Jondalar så. Alle de tre hestene, også den nye hoppefolen, stirret fremfor seg, helt klart oppmerksomme på de digre kattedyrene. Jondalar rynket igjen pannen. «Går det bra med dem? Især lille Grå?» «De har vett til å holde seg unna løvene. Men jeg ser ikke noe til Ulv,» sa Ayla. «Jeg får plystre på ham.» «Det trengs ikke,» sa Jondalar og pekte i en annen retning. «Han må også ha merket noe. Se, der kommer han.» Ayla snudde seg og så en ulv komme byksende mot

10 henne. Han var et praktfullt dyr, større enn de fleste, men en skade etter et basketak med andre ulver, hadde gitt ham et skjevt øre og dermed et litt kjekkasaktig utseende. Hun ga ham det spesielle signalet de brukte når de jaktet sammen. Han visste at det betydde at han skulle holde seg i nærheten og følge nøye med i hva hun gjorde. De smatt forbi folk på sin vei fremover, prøvde å unngå unødig oppstyr og holde seg så ubemerket som mulig. «Så fint at dere kom,» sa Joharran dempet da han så broren og Ayla dukke stille opp sammen med ulven, og med kastetreet i hånden. «Vet du hvor mange det er?» spurte Ayla. «Flere enn jeg trodde,» sa Thefona og prøvde å virke rolig, uten å røpe hvor redd hun var. «Da jeg oppdaget dem, trodde jeg først det var tre, kanskje fire, men de rusler rundt i gresset, og nå lurer jeg på om det kan være ti eller enda flere. Det er en stor flokk.» «Og de kjenner seg trygge,» sa Joharran. «Hvordan kan du vite det?» spurte Thefona. «De bryr seg ikke om oss.» Jondalar visste at maken hadde god greie på de kjempestore kattedyrene. «Ayla kjenner til huleløver,» sa han. «Kanskje vi skulle høre med henne hva hun tror.» Joharran nikket i hennes retning og stilte spørsmålet stumt. «Joharran har rett. De vet at vi er her. Og de vet hvor mange de er og hvor mange vi er,» sa Ayla og la til: «De betrakter oss kanskje omtrent som en flokk hester eller urokser og tror de kan klare å skille ut en svak en. Jeg tror de er nye på disse kanter.» «Hva får deg til å tro det?» sa Joharran. Han var alltid forundret over Aylas store kunnskaper om firbente