Umotiverte yrkesfagelever hvordan tenne gnisten? Av Anne Torbjørg Raastad-Hoel

Transkript

1 Umotiverte yrkesfagelever hvordan tenne gnisten? Av Anne Torbjørg Raastad-Hoel Roald Dahl har en gang sagt at Alle barn har en gnist i seg. Alt vi trenger er å tenne den. I min hverdag som UOY-rådgiver og sosialpedagogisk rådgiver ved en kombinert videregående skole, møter jeg mange ungdommer som har en slukket gnist i seg; de strever med å møte på skolen og er umotivert. Jeg higer etter å tenne gnisten hos disse elevene, for jeg tror Roald Dahls sitat kan utvides til også å hete at alle ungdommer har en gnist i seg, og jeg vil finne ut hvordan vi kan tenne den. Det handler denne artikkelen om. Bakgrunnen for denne artikkelen er samfunnets og skoleverkets fokus på den lave gjennomstrømmingen i videregående skole og den høye andelen med dropout. I følge St. melding 16( ) er det slik at 1 av 3 elever som starter videregående skole, ikke fullfører i løpet av fem år. Kun 55 % av de som begynner på yrkesfaglig utdanning, fullfører med kompetansebevis eller fagbrev etter fem år (Kristin Halvorsen 2010). Gudmund Hernes er i rapporten Gull av gråstein (2010) klar i sin tale når det gjelder hvordan sikre høyere gjennomstrømming; oppfølging, oppfølging, oppfølging. Han legger vekt på viktigheten av oppfølging i alle ledd; at foreldre og lærere følger opp eleven, skoleleder følger opp lærer, kommuner og fylker følger opp skoleleder og sentrale myndigheter følger opp kommuner og fylker. Jeg utgjør en av oppfølgingsinstansene nærmest de elevene som står bak tallene i den negative statistikken. Ofte er disse gutter på yrkesfaglige utdanningsprogram. Guttene har høyt fravær og ender i mange tilfeller med å gå ut av videregående skole uten fullstendig kompetansebevis. I ytterste konsekvens fører manglende motivasjon og følelsen av meningsløshet til dropout. Årsakene til dropout er mange, men en av dem er at skolens innhold føles meningsløst og dermed lite motiverende. Elevene uttrykker at de ikke forstår hva de skal bruke fagene til, og de føler det som en tvangstrøye å gå på videregående fordi alle har rett til å gå der. Temaet for denne artikkelen er arbeidet med de umotiverte yrkesfagelevene i videregående skole sett fra et rådgiverperspektiv. Artikkelen fokuserer på hva vi som skole kan gjøre for disse elevene som tidlig uttrykker at de er umotivert. Målet er at fokus på de umotiverte elevene også vil kunne virke preventivt slik at denne gruppa over tid vil bli mindre. For skolen er det viktig å gi elevene en meningsfylt hverdag og livslang lærdom slik at vi unngår frafall, men også å skape mennesker med størst mulig kompetanse og mest mulig tro på egen 1

2 mestring. Spørsmålet er altså hvordan tenne gnisten hos yrkesfagelevene hva kan gjøre dem motivert for å gå på skolen? Skolen og samfunnet anno 2010 Hvorfor er det så viktig at ungdom er motivert for skolen og fullfører videregående skole? Hvorfor bruke tid på de umotiverte elevene? Hvis de ikke kan innrette seg og ta skolen slik den er, kan vi ikke bare la dem gjøre noe annet? Det går sjelden en dag uten at dropout- eller frafallsproblematikken diskuteres i media. Man kan få inntrykk av at dette er en ny problemstilling. I den tidligere nevnte rapporten Gull av gråstein (2010) sier Gudmund Hernes at Frafall er ikke et nytt problem, men det er blitt mer synlig etter at alle fikk rett til videregående opplæring og etter at videregående opplæring er blitt selve portalen til et produktivt voksenliv. Gjennomføringen ble sterkt forbedret etter 1994 på yrkesfag fra cirka 30 prosent til cirka 60 prosent, og har stort sett ligget stabilt siden den tid. Hovedproblemet er altså ikke først og fremst at frafallet har økt, men at det er for stort og at konsekvensene av frafall trolig er blitt alvorligere. (Hernes, 2010:7) Hernes peker på et viktig poeng, konsekvensene av frafall er trolig blitt alvorligere. Dagens samfunn står ikke parat til å ta imot ungdom på 16 som ikke går på skole. Du kan ikke reise til sjøs som ufaglært, det er ingen gårdsbruk igjen å jobbe på, og i mange av butikkene må du i alle fall ha fylt 18 for å bli ansatt. Et annet aspekt er samfunnets holdning. Hvem er du som ikke klarer å gå på videregående slik alle andre gjør? Høyt fravær og dårlige karakterer? Nei, deg vil vi ikke ha ansatt. Med Reform 94 ble situasjonen klar, 16-åringene skal inn i videregående skole og følge femdagers skoleuke uansett ferdigheter, interesse og motivasjon. Mange av disse ungdommene vil ut, jobbe praktisk, se yrket sitt i levende live, men de blir overlatt til seg selv, til teorien og konsekvensen er ofte at de blir umotivert og gir opp. I beste fall har de en rådgiver å snakke med, men individuelle opplegg og gode alternativer klarer verken skolen eller samfunnet å oppdrive. Det koster for mye og det passer ikke. Samfunnet legger altså opp til at all ungdom mellom 16 og 18 år skal inn i videregående opplæring, enten på et yrkesfaglig eller studiespesialiserende utdanningsprogram. Etter Kunnskapsløftet opplevde man en teoretisering av yrkesfagene og at fellesfagene på yrkesfag ble mer teoribasert og dermed fjernere fra yrkesfagene. Yrkesretting ble i mange tilfeller nedprioritert da det ble fokusert på at samfunnet ikke lenger hadde bruk for de gamle håndverksyrkene, men heller velutdannede hjerner til å bygge teknikk for industriell 2

3 produksjon. Dette blir drøftet i Fauske og Øyas Oppvekst i Norge (2003). De peker her på at tradisjonelle yrker og samfunnsoppgaver vil overleve. Yrker innenfor for eksempel omsorgog service, industri og fiske vil det også være behov for i framtida. Velstandsutviklingen åpner for en renessanse for en del av de gamle tradisjonelle håndverksfagene, som for eksempel lafting og treskjæring. Taler ikke dette da imot teoretisering av yrkesfag? Skal alle gå den samme veien? Spørsmålet er hvordan forholdet i framtida skal være mellom den allmennutdanninga skoleverket gir og den spesialiserte yrkesrelevante kunnskapen som finnes ute i bedrifter og næringsliv. Er det ikke på sin plass at man ser verdien av nettopp yrkesretting innenfor yrkesfag både når det gjelder programfag og fellesfag? Gjennom Reform 94 og Kunnskapsløftet kan det se ut til at en del av ungdommene på yrkesfag tvinges inn i en ørkesløs utdanning som ikke oppfattes som meningsfull i forhold til jobb. I følge NF-rapport 6/09 ønsker brorparten av de spurte en jobb, de har en drøm om et yrke, men veien dit er så teoretisk og lite praksisrelevant at mange får utløp for sin frustrasjon gjennom disiplinærsaker, mobbing og skulk. Samfunnet trenger praktikere så vel som teoretikere og i en tid hvor individuell opplæring står sterkt, bør det være mulig å finne alternativer innenfor skoleløpet. Dette kommer jeg tilbake til. Fauske og Øia drøfter også utfordringene rundt enhetsskolen og retten til videregående utdanning som det eneste rette for all norsk ungdom. Diskusjonen går på at enhetsskolen og rett til skolegang kan ha både et negativt og et positivt fortegn. Et positivt element er at enhetsskolen bidrar til å forvalte, nyttiggjøre og synliggjøre nasjonens intellektuelle ressurser. Samtidig har utdanning blitt en nødvendighet for å kunne starte en karriere i yrkeslivet. Fauske og Øia stiller spørsmålstegn ved om lengre utdanning gir en sikrere velstandsutvikling. Er det rett bruk av samfunnets tid og ressurser å satse så ensidig på langvarig utdanning for å øke konkurranseevnen og individuell kompetanse? Spesialisert yrkesrelevant kunnskap finnes alle andre steder enn i skoleverket. Det er derfor på sin plass, både med hensyn til eleven og sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, at man i større grad knytter næringsliv og skole sammen slik at elevene kan oppleve en utdanning i skolen som er yrkesorientert og yrkesoppdatert. Er samfunnet og skolen innstilt på å samarbeide slik at den enkelte elev kan få et individuelt opplegg? Er samfunnet åpne for at det for enkelte er mer motiverende og dermed et bedre valg å gjøre noe annet enn det alle andre gjør? 3

4 Gnisten som blir borte. Det å være motivert eller umotivert er en følelse som kommer og går og som styrer en viss adferd. Maslow (Imsen 2005) sier at det er karakteristisk ved mennesket at det stadig er på søken etter noe annet enn det man har. I en klasse full av 6-åringer, vil man satt litt på spissen, sjelden eller aldri møte elever som er umotivert for å gå på skolen. Nysgjerrighet og driv etter å lære noe nytt styrer ungene til å hele tiden tilegne seg ny lærdom. I et 1.klasserom er det mye gnist, ofte så mye at den med jevne mellomrom må roes ned. I en vg1-klasse på elektrofag vil man ofte møte en mer kompleks gruppe. Utpå høsten er ikke klassen lenger 15 elever da enkelte har droppet ut. Tilbake sitter en gjeng der enkelte er klare på hva de ønsker med skolegangen sin, veien er staket ut og motivasjonen for å gå på skolen er at de en dag skal ut i sitt yrke. Gnisten for å lære er tent. En andel av klassen består av elever som strever, de har et ganske høyt fravær, de er urolige, ikke helt i humør, viser kanskje noe dårlig adferd og de uttrykker til stadighet at skolen er et ork. Gnisten er borte. Kontrasten er stor til den motivasjonen mange av disse vg1-elevene kjente da de begynte på skolen som 6-åringer. Kontrasten er også stor til den delen av vg1-klassen som er motivert for å gå på skolen. Som rådgiver kommer jeg ofte i kontakt med de gnistløse elevene, og jeg undrer meg over hva det er som skjer på veien fra et nysgjerrig barn til en umotivert ungdom. Som barn flest er jeg sikker på at også disse ungdommene pleide å stille spørsmål om alt slik at foreldrene til slutt måtte svare et fordi det er sånn. Som barn flest kunne nok heller ikke disse gå forbi en stor stein uten å snu den for å se på alt som kravlet og krøp under. Som barn flest stilte de forventningsfullt opp i skolegården første skoledag, nysgjerrige, motiverte og fulle av gnist i forhold til alt skoledagene skulle bringe. Hva er det som skjer på veien? Hvorfor blir mange elever så umotiverte? Hva kan gjøres for dem og for å unngå en så stor andel umotiverte elever i framtidas skole? Umotiverte elever - hva gjør vi? Det er ikke ensidige svar å finne på spørsmålene over dette er komplekse saker. Hvorfor blir elever umotivert? Urealistiske forventninger, kanskje? Elever som kommer fra ungdomsskolen og skal inn på yrkesfag forventer å få utdannelse slik at de kan gå ut i et yrke når de er ferdige. De ønsker seg praktisk arbeid og kontakt med yrkeslivet. Yrket de har valgt seg skal i det hele tatt gjennomsyre hele den videregående utdanningen. Som nevnt over har de siste reformene i skoleverket ført yrkesfagene og fellesfagene på yrkesfag i en mer akademisk og teoritung retning. Ungdommenes forventninger og den skolen de møter 4

5 samsvarer dermed svært sjelden. Ungdommene har gått tre år på ungdomsskolen før de begynner på videregående. I løpet av disse tre årene bør det være en selvfølge at elevene opplever god rådgivning og karriereveiledning av fagpersoner som er oppdatert på hvordan hverdagen er i videregående skole. Dette er nok ikke alltid realiteten i norsk ungdomsskole. Selv ikke etter at faget Utdanningsvalg (2008) ble innført. Faget Utdanningsvalg skal, i følge læreplanen for faget, gi elevene erfaring med innhold, oppgaver og arbeidsmåter i ulike utdanningsprogram i videregående opplæring og aktuelle yrker. Elevene skal gis mulighet til praktisk aktivitet og fordypning i fag. Opplæringen i faget skal legge til rette for at den enkelte elev kan få prøve ut og reflektere over sine valg. Faget ble innført som obligatorisk på ungdomstrinnet fra skoleåret 2008/09. Håpet er at antall feilvalg skal minimeres etter innføringen av utdanningsvalg. På grunn av artikkelens begrensede omfang vil jeg ikke gå nærmere inn på ungdomsskolenes arbeid med faget, men mange rådgiverkollegaer i ungdomstrinnet ytrer at innføringen av faget har vært problematisk. De peker på at det spriker mellom intensjonene med faget og hva som faktisk er realistisk å gjennomføre i dagens ungdomsskole. Forhåpentligvis vil faget, sammen med god rådgiving, på sikt gi ungdomsskoleelevene trygghet og kunnskap nok til å ta et så riktig valg som mulig blant tilbudene i videregående skole slik at de vet hva de går til. Det vil igjen være medvirkende til at flere beholder motivasjonen, de vet hva de går til. God rådgivning på ungdomsskolen er altså avgjørende for at elevene skal kunne gjøre så riktige valg som mulig og på den måten ikke miste motivasjonen når de har kommet inn på videregående. God rådgivning er gull verdt også når elevene har begynt på videregående, både for å hjelpe eleven på veien videre, men også for å opprettholde gnisten og motivasjonen for å gå på skolen. Ved vår skole har vi innført en velkomstsamtale den første skoledagen. Her møtes elev og kontaktlærer til en halvtimes samtale. Eleven har på forhånd mottatt et skjema som de bes fylle ut før de møter til velkomstsamtalen. Skjemaets funksjon er å kartlegge mest mulig av elevens historie når det gjelder kontakt med rådgivningstjenesten, PPOT, helsesøster, men også elevens motivasjon og mål med å gå på videregående. Ved vår skole ble velkomstsamtalen første gang gjennomført i august 2009 for vg1-klassene på studiespesialiserende utdanningsprogram. Rådgiverteamet og ledelsen ved skolen jobber nå for å innføre samtalen for vg1-elevene også på de andre avdelingene ved skolen. 5

6 I forlengelsen av velkomstsamtalen avholder hver kontaktlærer møter med faglærerne i sine klasser umiddelbart etter samtalene med sine kontaktlærerelever. Her formidles informasjon om elevene til faglærerne. På denne måten oppnår man at også de lærerne som kun er inne i klassen en eller to ganger i uka, tidlig får innblikk i hvor elevene befinner seg og i større grad kan møte elevene der de er både faglig og sosialt. Maslow (Imsen 2005) peker på at alle mennesker har behov for å bli sett og for å få andres anerkjennelse. Velkomstsamtalen er god for å gi elevene følelsen og forståelsen av at de blir sett og at skolen tidlig kan legge trykket der det er nødvendig, om det er motivasjonsvansker, fagvansker eller en kombinasjon av disse. Fra et rådgiverperspektiv er velkomstsamtalen et godt verktøy for å tidlig komme på banen i arbeidet med de elevene som på en eller annen måte strever med sosiale forhold eller saker relatert til skolen. I følge SINTEF-rapporten Gode råd (2008) har ikke rådgivningen i norsk skole vært god nok. Rapporten viser til internasjonale rapporter som presiserer at utdanningsog yrkesrådgivning av god kvalitet kan bidra til sikrere valg, mindre forsinkelser og bedre muligheter for den enkelte til å realisere sine evner og anlegg. Dette tror vi som rådgiverteam på. Som regel er det kontaktlærer som henviser elever som strever til rådgiver. Utover i skoleåret er det også et ønske fra rådgiverne at alle typer elever selv skal ta kontakt med rådgiver enten de trenger råd om videre utdanning, formidling av læreplass eller, som denne artikkelen handler om, hjelp til å finne igjen gnisten for å lære. Vi rådgivere sitter på hvert vårt kontor. For mange elever er dørstokken svært høy når det gjelder å gå inn til en fremmed dame på et kontor og blottlegge tankene sine. I den forbindelse jobber nå rådgiverteamet med en tjeneste vi har kalt speedveiledning. Dette innebærer at vi en gang i blant har en stand i kantineområdet på skolen. Til denne standen kan alle elever komme og snakke med oss om ting som måtte oppta dem. Målet er at vi gjennom speedveiledning skal nå ut til alle skolens elever og å kunne lage avtaler med de elevene som ikke er så motivert for å gå på skolen og som dermed ikke er så lette å nå. En annen tjeneste rådgiverteamet jobber med for å favne om og å nå også de umotiverte elevene, er gruppeveiledning. Gruppeveiledning innebærer at en eller to rådgivere går inn i en klasse og gjennomfører en del aktiviteter der målet er å skape motivasjon for skolearbeidet. Gjennom å fokusere på hva elevenes mål er, vil også motivasjonen øke og gnisten tennes. Ofte opplever elever å bli umotivert fordi de ikke helt hva målet med skolegangen er. I følge Maslow er mennesket et søkende vesen, og som gjennom en indre motivasjon hele tiden vil 6

7 søke seg videre når noe er oppnådd. Ofte kan følelsen av å ikke ha motivasjon komme av at man ikke oppnår det man egentlig ønsker. En elev går kanskje på elektrofag fordi han for eksempel ikke kom inn på media og kommunikasjon. Gjennom aktiviteter i gruppe ser elevene at de er mange om å ikke helt vite hva de ønsker å gjøre med livet sitt. Av erfaring virker gruppeveiledning også bevisstgjørende og setter i gang en refleksjon hos eleven i forhold til skolearbeidet. Mange elever tar kontakt med rådgiver for samtale i etterkant av gruppeveiledningen. Målet med gruppeveiledning er altså blant annet å snu umotiverte elever til å bli motivert gjennom å se verdien av den skolegangen de er midt inne i, og å eventuelt få tak i de elevene som trenger tettere oppfølging for å få tent gnisten. Yrkesretting og samarbeid Tidligere har jeg pekt på at tida før elevene begynner på videregående skole er viktig for motivasjonen. Hva så når elevene har kommet inn på yrkesfaget sitt? I følge Kristin Halvorsen (2010) er mer yrkesretting en vei å gå i kampen mot frafall. Som nevnt innledningsvis er frafall ofte en konsekvens av lite motivasjon. Halvorsens argument om yrkesretting er derfor naturlig å knytte til arbeidet med umotiverte elever. Jeg har tidligere jobbet som norsklærer på yrkesfag og ser viktigheten av å yrkesrette fellesfagene mest mulig, men også av å gjøre programfagene så praktiske som mulig. Først til yrkesretting av fellesfag. Hva er vel mer drepende for en ungdom som vil praktisere yrket sitt enn å sitte på en pult og jobbe med matematikkoppgaver og norsktekster uten relevans til yrket eleven har valgt? Tømrerelever trenger å kunne forskjellen på tommer og centimeter. Hvorfor ikke legge opp matematikkundervisningen mest mulig praktisk og aktiv for elevene ved å for eksempel måle arealet av et rom. En kjepp i hjulet for å yrkesrette fellesfagene kan være sammenslåing av klasser, noe som gjøres i stort monn for å spare penger. Yrkesfagklasser på 15 blir slått sammen til enten 30-elevers grupper med en lærer eller 45-elevers grupper med to lærere. Elever som allerede er umotivert for fellesfag, blir ikke mer motivert av å ha en lærer som ikke har tid til å hjelpe dem, og for læreren er arbeidssituasjonen svært vanskelig. Da jeg underviste i norsk på yrkesfag, jobbet jeg svært tett med yrkesfaglærerne for å kjøre mest mulig tverrfaglige opplegg i norskfaget og på den måten få til mest mulig yrkesretting. Elevene på elektrofag blir forhåpentligvis motivert av å skulle forklare en uvitende norsklærer om bruken av varmepumpe. Dette hadde en positiv effekt både faglig og sosialt. Elevene fikk prøvd seg på muntlig presentasjon av et emne de faktisk vil bli prøvd i ute i arbeidslivet og norskfaget fikk relevans for yrkesvalget til elevene. I tillegg opplevde elevene å mestre noe 7

8 som læreren ikke hadde snøring på. Gjennom yrkesretting av fellesfag vil nok gnisten tennes hos mange. Heldigvis kan det se ut som at det er en økende forståelse for dette fra politisk hold når man nå blant annet har lagt ut endringer av læreplanen for norsk på yrkesfag til høring (2010). For yrkesfagelevene og deres fellesfaglærere vil en økt yrkesretting lette på arbeidssituasjonen og gi økt mestring og dermed økt motivasjon. I forlengelsen av yrkesretting av fellesfag for å skape motivasjon, kan arbeidsplasser spesielt tilpasset ungdom være et godt opplæringssted i tillegg til skolen. Ofte får man inntrykk av at skolen opererer på siden av samfunnet. Det er svært viktig å involvere skolen i samfunnet og omvendt for å på den måten kunne skreddersy opplegg for de elevene som strever med motivasjonen i et vanlig skoleløp. Er en ungdom veldig interessert i å skru på biler, ja, slipp da ungdommen inn i verkstedet og la han være håndlanger for en ekte mekaniker. Det vil gi ungdommen opplæring i faget, i tillegg til at den sosiale treningen vil være verdifull. I Aftenposten 5.mars/10 stod det en reportasje fra Åssiden videregående skole i Drammen der elevene, gjennom et samarbeid med Buskerud fylkeskommune, Albjerk Bil og Drammen Billakkering får muligheten til å både lære bilfaget og fellesfagene i bilverkstedet. Snakk om å yrkesorientere alle fag. Og snakk om å sette elevenes mestring og dermed motivasjon i høysetet. Når det gjelder å skreddersy et opplæringstilbud for umotiverte elever er Arbeidsinstituttet (AI) i Buskerud også et godt alternativ som en alternativ opplæringsarena for ungdom i videregående alder som ikke passer helt inn i et normalt videregående løp, om de er umotiverte eller om de ikke helt vet hva de vil bli. AI tilbyr enten at eleven kan få en kombinert opplæring ved AI og ved sin videregående skole, eller at ungdommen er kursdeltaker og kun tilhører AI. Elevene kan delta i ulike verksteder og på den måten prøve og feile for å finne det yrkesfaget de tror passer dem best. Ved å være kursdeltaker bruker ikke ungdommen et år av ungdomsretten sin og det er fortløpende inntak. Målet er at elevene som går på AI på et eller annet tidspunkt skal ønske å komme tilbake til vanlig videregående skole og gjøre seg ferdig der. AI legger vekt på praktisk arbeid, men også en tett oppfølging av hver elev og er et godt alternativ til å snu umotiverte elevers holdning til skolen. Veien videre gnisten skal tennes. AI er både et alternativ til opplæring i videregående skole og en arena der man som elev kan kjøre et kombinert løp. Alle ungdommer er forskjellige og må dermed ha valgmuligheter når 8

9 det gjelder videregående skole. Det handler ikke om valgmuligheter i forhold til programområde, men alternativer til løp innenfor et programområde. Man oppnår ikke at alle elever er like motivert for alt i skolen, skolen er ikke en fornøyelsespark, men hver elev skal oppleve mestring. Artikkelen har først og fremst hatt yrkesfagelevene som hovedfokus, men umotiverte elever møter vi på alle avdelinger. Målet er å gi flest mulig ungdommer en utdannelse slik at de er best mulig rustet til kravene de møter i samfunnet. Alle drømmer om å utnytte sitt potensiale, enten gjennom praktisk eller teoretisk arbeid. Det er hele skolens ansvar å møte elevene der de er både faglig og sosialt og å følge opp og legge til rette for at mest mulig læring skal skje. Som nevnt innledningsvis er også oppfølging av planverk og samarbeid mellom skole og næringsliv en vei å gå for å i større grad enn i dag oppnå at alle elever opplever mestring og håp om en innholdsrik framtid. Motivasjon er en følelse man har eller ikke har og som kommer og går. Men ingen skal over lang tid måtte gå og kjenne på at skolen er totalt meningsløs. Menneskelivet er for dyrebart til at vi som samfunn har råd til det. All ungdom går med en 6-årings motivasjon og nysgjerrighet i magen, men når de følelsene blir for fjerne, må vi som skole og samfunn vite hvordan vi kan hente elevenes motivasjon fram igjen. Alt vi trenger er å tenne gnisten.. 9

10 Litteratur: Obligatorisk pensum: Højdal, L. og Poulsen, L. (2007): Karrierevalg. Teorier om valg og valgprocesser. Fredensborg: Studie og Erhverv Amundson, N. E., Niels, S. G., Harris- Bowlsbey, J. (2009): Essential Elements of Career Counseling: Processes and Techniques. New Jersey: Pearson Education Valgfritt pensum: Buland, T. m.fl (2008): Gode råd? En kunnskapsoversikt over feltet yrkes- og utdanningsrådgivning, sosialpedagogisk rådgivning og oppfølgingstjeneste i norsk skole. SINTEF Teknologi og samfunn Gruppe for skole- og utdanningsforskning. Trondheim Fauske, H., Øia, T. (2003): Oppvekst i Norge. Kap. 1, 2, 4. Abstrakt forlag Halvorsen, K. (2010): Mer yrkesretting gir mindre frafall. Artikkel. Kunnskapsdepartementet Haug, E. (2008): Så fint at du ikke er sikker på hva du vil. Artikkel. Utdanningsdirektoratet Hernes, G. (2010): Gull av gråstein. Tiltak for å redusere frafall i videregående skole. Faforapport 2010:03 Imsen, G. (2005): Elevens verden innføring i pedagogisk psykologi. 4.utgave. Universitetsforlaget Stortingsmelding 16 ( ): og ingen stod igjen. Tidlig innsats for livslang læring. Kunnskapsdepartementet Tessem, L. B. (2010): Har flyttet elevene inn i verkstedet. Artikkel i Aftenposten Thrana, H. M. m.fl (2009): Hverdagsliv og drømmer. For ungdom som står utenfor arbeid og skole. NF-rapport nr. 6/09 Linker: Høringsutkast norskfaget: Læreplan i faget utdanningsvalg: r Sitat av Roald Dahl: 10