Avfallshåndtering. Innholdsfortegnelse. Side 1 / 22

Transkript

1 Avfallshåndtering Innholdsfortegnelse 1) Biologisk behandling av avfall 2) Avfallsforbrenning med energiutnyttelse 3) Deponering av avfall 4) Avfallsbehandling 5) Avfallstyper 6) Forsøpling av havet 7) Mikroplast Side 1 / 22

2 Avfallshåndtering Publisert av Miljødirektoratet For å sikre forsvarlig håndtering og god utnyttelse av ressursene i avfall, er det viktig at avfallet samles inn og håndteres på riktig måte. Vi har flere behandlingsanlegg for avfall i Norge, men mye av det norske avfallet behandles i utlandet. Kommunene skal sørge for innsamling av avfall fra husholdningene. Næringslivet har ansvar for eget avfall Næringslivet har ansvar for sitt eget avfall. For enkelte typer kasserte produkter finnes det egne produsentansvarsordninger, for eksempel for elektrisk- og elektronisk avfall og batterier. Dette er ordninger hvor produsenter og importører på ulike måter bidrar til at avfall samles inn og får en forsvarlig behandling. Myndighetene kontrollerer at næringslivet og avfallsbehandlingsanleggene følger regelverket. Forebygge at avfallet oppstår Det er viktig å redusere avfallsmengdene samtidig som avfallet som oppstår bør behandles på en ressurseffektiv måte. Avfallshierarkiet viser en prioritert rekkefølge for avfallshåndtering. Hierarkiet har forebygging som høyeste prioritet, deretter ombruk, materialgjenvinning, annen gjenvinning (inkludert energiutnyttelse) og til sist sluttbehandling. Side 2 / 22

3 1. Biologisk behandling av avfall Publisert av Miljødirektoratet Det har skjedd en kraftig økning i mengdene nedbrytbart avfall som går til biologisk behandling. Dette bidrar blant annet til reduserte klimagassutslipp. TILSTAND Mer våtorganisk avfall til biologisk behandling Biologisk behandling av biologisk nedbrytbart avfall skjer enten i biogassanlegg eller i komposteringsanlegg. Ifølge Statistisk Sentralbyrå ble totalt tonn organisk avfall kompostert eller behandlet i biogassanlegg i Nyere tall kommer i Ca. 35 prosent, eller tonn, var matavfall. Resten var park og hageavfall og avløpsslam. Dette er en økning på 2 prosent fra året før. Økningen siden 2001 er på hele 53 prosent. De senere årene har det blitt bygget flere biogassanlegg. Anleggene kan ta i mot både våtorganisk avfall, avløpsslam og gjødsel. Mengdene som ble behandlet i slike anlegg økte fra tonn i 2007 til tonn i Økningen skyldes både oppstart av nye biogassanlegg og økt aktivitet ved eksisterende anlegg. KONSEKVENSER Vi får fornybar energi og jordprodukter Når våtorganisk avfall går til biogassanlegg, i stedet for å bli deponert eller behandlet i komposteringsanlegg, bidrar dette til å redusere klimagassutslippene. Biogassen som produseres i anleggene kan brukes som drivstoff i kjøretøy, oppvarming eller elektrisitet. Best klimaeffekt får vi når biogass brukes til å erstatte fossile energikilder. Side 3 / 22

4 Etter at biogassen er produsert, sitter vi igjen med en såkalt biorest. Bioresten er næringsrik og kan brukes som jordforbedringsprodukt i jordbruket. Komposteringsanlegg kan behandle matavfall, avløpsslam, park og hageavfall. Komposten kan deretter brukes i forskjellige dyrkings- eller jordforbedringsprodukter. Produksjon av biogass > Når våtorganisk avfall gjennomgår en kontrollert råtneprosess, kan gassen som oppstår brukes som drivstoff i kjøretøy og erstatte diesel. Det er denne gassen vi kjenner som biogass Biorest er restproduktet fra biogassproduksjonen, og kan utnyttes til biogjødsel. Det kan supplere eller erstatte mineralgjødsel Side 4 / 22

5 2. Avfallsforbrenning med energiutnyttelse Publisert av Miljødirektoratet Store deler av avfallet i Norge blir energiutnyttet i forbrenningsanlegg. Når avfallet forbrennes destrueres miljøfarlige stoffer og samtidig kan varmeenergien i avfallet utnyttes i fjernvarmenett. I tillegg reduseres avfallsmengden til rundt en tiendedel av den opprinnelig mengden. TILSTAND Strengere miljøkrav har ført til færre anlegg Om lag 4,3 millioner tonn avfall ble forbrent i Norge i Dette tilsvarer rundt 40 prosent av alt avfallet (lett forurensede masser er ikke med i dette tallet). Mesteparten av energien fra forbrenningen utnyttes til strøm og fjernvarme. Strengere miljøkrav har ført til nedleggelser Strengere miljøkrav har ført til at antallet avfallsforbrenningsanlegg ble redusert fra 48 anlegg i 1989 til rundt 20 anlegg i dag. Alle de gamle anleggene har enten blitt oppgradert eller nedlagt, slik at utslippene av miljøgifter er vesentlig redusert. Nedgangen i antall forbrenningsanlegg skyldes særlig at sykehusforbrenningsanlegg ble lagt ned som følge av nye og kostbare rensekrav. Sju store avfallsforbrenningsanlegg i Norge Det er sju store kommunale avfallsforbrenningsanlegg i Norge. Disse ligger i Oslo, Bergen, Trondheim, Kristiansand, Fredrikstad og Ålesund. Energiutnyttelsen i de fleste av dem økte jevnt i 1990 årene og har vært stabil siden. Norske avfallsforbrenningsanlegg har en gjennomsnittlig energiutnyttelsesgrad på 78 prosent. Forbrenning av avfall i forbrenningsanlegg Brudd i tidsserie skyldes ny beregningsmåte fra tonn Ikke energiutnyttet Energiutnyttet Levert til forbrenning Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) KONSEKVENSER Side 5 / 22

6 Farlige stoffer kan skade miljø og helse Strenge utslippskrav er en forutsetning for at forbrenning av avfall skal skje på en miljømessig forsvarlig måte. Uten tilstrekkelig rensing av røykgassen kan avfallsforbrenning medføre store utslipp av miljøgifter, støv og stoffer som medvirker til sur nedbør. Dette kan gi langsiktige og alvorlige miljøskader og påvirke folks helse. Den mest alvorlige miljørisikoen ved forbrenning av avfall er utslipp av tungmetaller som kadmium, kvikksølv og bly, og av giftige organiske forbindelser som dioksiner. PÅVIRKNING Reduserte utslipp av miljøgifter til luft og vann De totale utslippene til miljøet avhenger av om avfall med høyt innhold av miljøgifter sorteres ut før forbrenning, hvor god forbrenningsprosessen er og hvor godt røykgassen renses. Utslippene av miljøgifter er kraftig redusert Utslipp til luft av dioksiner og tungmetaller fra avfallsforbrenning er vesentlig redusert de siste årene. Reduksjonene har skjedd etter at myndighetene innførte strenge utslippskrav for alle avfallsforbrenningsanlegg. Ny og bedre teknologi for rensing og forbrenning har gjort utslippsreduksjonene mulige. For å sikre at utslippene fra avfallsforbrenningsanleggene ikke skader miljøet, ble miljøgiftnivåene rundt anleggene undersøkt i 2007 og Blant annet ble mose undersøkt for miljøgiftene kvikksølv, kadmium, krom, bly, arsen og dioksiner. Kartleggingen viser at miljøgiftnivåene i naturen rundt forbrenningsanleggene er lave. Noe som gir et godt grunnlag for å konkludere med at utslippene er lave og at oppfølgingen av anleggene er god. Restprodukter fra avfallsforbrenningen Alle avfallsforbrenningsanlegg har røykgassrensing for å redusere utslippene til luft. Renseprosessen medfører at det oppstår restprodukter, som filterstøv og slam. I tillegg ligger slagg og bunnaske igjen i forbrenningsovnen etter forbrenningen. Bunnaske og slagg regnes som farlig avfall i henhold til avfallsforskriften kap. 11 om farlig avfall, dersom det ikke kan dokumenteres at avfallet ikke inneholder helse og miljøfarlige stoffer. Restprodukter fra renseprosessen, som filterstøv, er farlig avfall og legges på deponi for farlig avfall. TILTAK Nye krav til utslipp fra forbrenning Avfallsforbrenningsanlegg må ha konsesjon i henhold til avfallsforskriften avfallsforskriften kap. 10 om forbrenning av avfall. Konsesjonskravene for avfallsforbrenningsanleggene ble betydelig skjerpet da kapittel 10 trådte i kraft 1. januar Forskriften regulerer all forbrenning av avfall og farlig avfall, uansett type anlegg eller mengden avfall som forbrennes. Forskriften stiller strenge krav til utslippene og er basert på EU-direktivet om forbrenning av avfall. For anlegg som ble bygget før forskriften trådte i kraft, ble kravene gjort gjeldende fra 1. januar Side 6 / 22

7 3. Deponering av avfall Publisert av Miljødirektoratet Avfall som deponeres kan forårsake utslipp av helse og miljøfarlige stoffer i mange tiår framover. Derfor er det viktig at avfall deponeres på en kontrollert og forsvarlig måte. Norge innførte i 2009 et forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall for å redusere utslippene av klimagasser fra avfallsdeponiene. Bildet viser Korperud avfallsdeponi i Kongsvinger med bunntetting. Foto: Steinar Østlie TILSTAND Mindre vanlig avfall deponeres Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) ble det lagt i overkant av 0,6 millioner tonn vanlig avfall på avfallsdeponier i Nye tall kommer i Dette er en nedgang på omkring 40 prosent på to år. Utviklingen henger sammen med forbudet mot å deponere nedbrytbart avfall som trådte i kraft 1. juli 2009, og økt eksport av avfall til Sverige. Mer lett forurensede masser leveres til godkjent deponi De senere årene har det vært en økning i mengdene med såkalte lett forurensede masser som leveres til avfallsdeponier. Dette er jord, stein og grusmasser fra bygge og anleggsaktivitet som krever særskilt behandling, fordi de inneholder forskjellige helse, og miljøfarlige stoffer som kan føre til forurensning av omgivelsene. Dersom massene har så høye konsentrasjoner av miljøgifter at de klassifiseres som farlig avfall, må de tas hånd om av avfallsanlegg som har tillatelse til å behandle eller deponere farlig avfall. Myndighetene ser det som positivt at masser som dette leveres på godkjente avfallsdeponier. På den måten får vi bedre kontroll med utlekkingen av helse og miljøfarlige stoffer fra lett forurensede masser og reduserer påvirkningen det kan ha på miljøet. Samtidig jobber myndighetene med å legge til rette for mer gjenbruk av lettere forurensede masser der dette er miljømessig forsvarlig og god ressursutnyttelse. Side 7 / 22

8 PÅVIRKNING Nedgang i utslippene av metan Deponering av biologisk nedbrytbart avfall fører til utslipp av klimagassen metan. Utslippene har gått ned siden Dette skyldes dels uttak og fakling av metangass, dels tiltak for å øke gjenvinningen av avfall og effekten av forbudet mot deponering av våtorganisk avfall. I dag utgjør utslipp fra avfallsdeponier omkring 2 prosent av de samlede norske klimagassutslippene. Det ventes at disse utslippene kan bli redusert med om lag to tredjedeler innen Klimagassutslipp fra avfallshåndtering millioner tonn CO2-ekv Avfallsdeponi Forbrenning av avfall Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) og Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Gasser som kan gi lukt Deponigass kan i tillegg inneholde svovelholdige gasser som kan gi lukt og være til sjenanse for nærmiljøet. Sigevannsproblematikk Sigevann fra avfallsdeponier kan gi utslipp av tungmetaller, organiske miljøgifter, næringssalter og andre stoffer som kan redusere kvaliteten på lokale vannforekomster. Målinger viser at sigevann fra deponier inneholder tungmetaller som arsen og kvikksølv, og organiske miljøgifter som bromerte flammehemmere, PCB og PAH. Hvis sigevannet slippes urenset ut i en elv eller en fjord, eller havner i det kommunale avløpsnettet, kan det medføre fare for forurensning. TILTAK Deponering av avfall reguleres av avfallsforskriften I 2002 ble EUs deponidirektiv (1999/31/EF) tatt inn i norsk regelverk, og er gjennomført i avfallsforskriften kapittel 9 om deponering av avfall. Forbud mot å deponere biologisk nedbrytbart avfall Side 8 / 22

9 Fra 1. juli 2009 ble det forbudt å deponere biologisk nedbrytbart avfall som restavfall, papir/papp, trevirke og tekstiler av naturstoffer (ull og bomull). Forskriften forbød allerede deponering av våtorganisk avfall som slam og matavfall. Krav til oppsamling av deponigass og forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall vil gi reduserte utslipp av klimagassen metan. Krav om metangassoppsamling Myndighetene krever at avfallsdeponiene skal samle opp metangass. Noen deponier utnytter metangassen til energiformål. Andre fakler av metangassen slik at den mister sitt globale oppvarmingspotensial. Når metangassen fakles av, brennes den uten energiutnyttelse. Krav om oppsamling av metangass for videre energiutnyttelse eller fakling har ført til at utslippene av metan fra avfallsdeponier har gått ned. Krav til private og kommunale avfallsdeponier Formålet med avfallsforskriften kapittel 9 er at deponiene skal drive på en kontrollert og forsvarlig måte, slik at skade på mennesker og miljø unngås i størst mulig grad. Det kreves blant annet dobbel bunn og sidetetting, sigevanns og metangasshåndtering, samt krav til overvåking av utslippene ved deponier. Forskriften stiller også krav om at de som driver avfallsdeponiene skal ha kunnskap om avfallets potensielle miljøskadelige egenskaper. Miljøkravene skal på sikt redusere utslippene fra deponiene. Deponier som ikke oppfylte de nye kravene som kom i 2002 måtte legges ned. Disse deponiene har fått krav til avslutning og etterdrift, siden det fortsatt vil være utslipp fra dem i mange år fremover. Fra å være rundt 330 deponier i 1992, er det nå om lag 60 avfallsdeponier igjen i Norge. Metangass og avfallsdeponier > Metan dannes når organisk materiale brytes ned uten tilførsel av oksygen fra lufta. I avfallsdeponier legges avfallet så tett at det ikke kommer til luft. Mikroorganismer, som bakterier og sopp, spiser det organiske avfallet, og metan produseres som et biprodukt i denne prosessen. Side 9 / 22

10 4. Avfallsbehandling Publisert av Miljødirektoratet Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) oppsto 11,2 millioner tonn avfall i Mesteparten av avfallet ble materialgjenvunnet, eller forbrent. Avfall fordelt på behandlingsmåte Tonn Levert til forbrenning Sendt til materialgjenvinning Deponering Fyllmasse og dekkmasse Kompostering Annen behandling Ukjent Biogassproduksjon Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Mye avfall går til forbrenning og materialgjenvinning Les mer om de ulike behandlingsformene: Avfallsdeponering Avfallsforbrenning Biologisk behandling Fra og med statistikken for 2012 gjorde SSB store endringer i metoden som brukes for å beregne behandlingen av avfallet. Omleggingen av metoden gjør at tallene for mengder og behandlingsmåter for ulike avfallstyper fra og med 2012 ikke er direkte sammenlignbare med tallene for tidligere år. Side 10 / 22

11 Avfall fordelt på behandlingsmåte 100 Prosent av kjent behandling Deponering Forbrenning uten energiutnyttelse Fyllmasse og dekkmasse Energiutnyttelse Annen behandling Materialgjenvinning og biologisk behandling Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Anlegg for behandling av avfall må ha tillatelse Behandling av avfall krever tillatelse dersom behandlingen kan medføre forurensning eller virke skjemmende. Avfallsbehandling skal skje i kontrollerte former med tillatelse fra myndighetene. I utgangspunktet er Fylkesmannen kontroll- og tilsynsmyndighet, mens Miljødirektoratet er klageinstans. Skal man eksportere avfall må man i de fleste tilfeller ha tillatelse fra Miljødirektoratet. Side 11 / 22

12 5. Avfallstyper Publisert av Miljødirektoratet De tre største gruppene av avfall i Norge er såkalt blandet avfall, farlig avfall og treavfall. Så godt som alt farlig avfall og treavfall går til forsvarlig behandling eller gjenvinning. For at ressursene i avfallet skal utnyttes best mulig, må det behandles riktig. Avfall som ikke kan materialgjenvinnes eller energiutnyttes, må sorteres og sendes til annen forsvarlig behandling. Mest blandet avfall Blandet avfall, som ofte kan være restavfall, er rester etter at annet avfall er sortert ut eller usortert avfall. Det utgjør den største kategorien avfall i Norge, og står for 23 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Blandet avfall utgjør den største mengden av avfallet som går til forbrenning. Treavfall utgjør 11 prosent av avfallet i Norge, og utgjør den nest største mengden av avfall som går til forbrenning. Farlig avfall utgjør 12 prosent av avfallsmengdene og har økt 154 prosent siden 1999, som var det første året vi fikk statistikk over farlig avfall. Farlig avfall må behandles ved godkjente anlegg som har spesialisert seg på denne typen avfall, og så godt som alt farlig avfall går til slik behandling. Typer av avfall i 2014 Tonn Blandet avfall Lett forurensede masser Treavfall Farlig avfall Betong og tegl Papir, papp og kartong Metall Slagg, støv, bunnaske, flygeaske Våtorganisk avfall Slam Kasserte kjøretøy Park- og hageavfall EE-avfall Glass Gummi Tekstiler Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Avfall som går rett tilbake til naturen, som skog og høstingsavfall og fiskeavfall som blir dumpet på havet, er ikke med i statistikken. Skip til opphogging og utrangerte oljeinstallasjoner er heller ikke med. Side 12 / 22

13 Avfallsmengde i Norge etter materialtype Tonn Papir Metall Plast Glass Tre Tekstil Våtorganisk Betong Slam Andre Farlig avfall Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Avfall krever ulik behandling Du kan lese mer om hvordan forskjellige typer avfall oppstår i Norge, hvilke miljøutfordringer de utgjør og hvordan avfallstypene håndteres: Plastavfall Matavfall, eller våtorganisk avfall Emballasjeavfall Glassavfall Metallavfall Papiravfall Tekstilavfall Betong og tegl Farlig avfall Spillolje EE-avfall Trevirke Klassifiserer avfall For at avfallet skal håndteres forsvarlig og ressurseffektivt, må avfallet klassifiseres. Ulike koder brukes for å beskrive de forskjellige avfallstypene. Kravene til klassifisering av avfall er regulert i avfallsforskriften og EUs regelverk. Side 13 / 22

14 6. Forsøpling av havet Publisert av Miljødirektoratet Havet og kysten tilføres store mengder menneskeskapt avfall. Gjenstander av plast, gummi og andre lite nedbrytbare materialer kan bli værende i miljøet i hundrevis av år og skade dyr og mennesker. TILSTAND Hvor kommer forsøplingsproblemet fra og hvor blir avfallet av? Det er påvist store mengder marint avfall langs norskekysten og på Svalbard. Det meste av dette har trolig sin opprinnelse fra landbasert kilder, men mye stammer også fra fiskeflåten, som for eksempel tapte fiskegarn og tau, samt andre sjøbaserte kilder. I tillegg mottar Norge som "nedstrømsland" betydelige mengder langtransportert avfall fra nord europeiske land og havområder, særlig fra Nordsjøen og Østersjøen. Selv om vi har begrenset kunnskap om nøyaktig hvor mye avfall som befinner seg i norske havområder, hersker det ingen tvil om at marin forsøpling er et omfattende miljøproblem i Norge. Materialer som har svært lang nedbrytningstid, som plast og isopor, utgjør et spesielt problem. Les mer om mikroplast Les mer om plastavfall Avfall i dype kløfter på havbunnen Det er anslått at 15 prosent av det marine avfallet flyter på havet, 15 prosent ligger i strandsonen og at hele 70 prosent synker og blir liggende på havbunnen. Deler av avfallet i havet kan bli ført med strømmene ned til dype kløfter på havbunnen hvor det samles opp og blir liggende i hundrevis av år. I dypet hvor det er mørkt, kaldt og lite oksygen går nedbrytningsprosessen enda saktere enn i havoverflaten. Hvilke effekter dette har på dyrelivet og økosystemene på havbunnen, vet vi lite om. Side 14 / 22

15 Last ned grafikken som pdf KONSEKVENSER Fugler, fisk og dyr lider Et stort antall fugler, fisk og dyr dør hvert år som en følge av skader fra marint avfall. De kan for eksempel få i seg avfallet fordi de tror det er mat. Slikt avfall har ingen næringsverdi og kan føre til kvelning, gi fordøyelsesproblemer, falsk metthetsfølelse, indre skader og føre til forgiftning. Sjøfugl er særlig utsatt Særlig sjøfugl er en utsatt dyregruppe med tanke på marin forsøpling. Fugl som søker etter mat bruker mye energi, og i hekketiden er det viktig å ha med mat hjem til ungene. Tar fuglen med avfall tilbake til redet, vil det utvilsomt ha en negativ effekt på ungenes utvikling. Dette bekymrer oss, fordi vi vet at flere av sjøfuglbestandene våre er i nedgang. Dyr på land slipper heller ikke unna Noen steder vil avfallet kunne utgjøre en ekstra belastning og en reell trussel for dyrelivet. Heller ikke på land slipper dyrene unna. På Svalbard omkommer reinsdyr etter å ha satt seg fast i rester av trål, nøter og garn som er skylt opp på stranda. PÅVIRKNING Tapte fiskeredskaper og plast skaper problemer Side 15 / 22

16 Fiskeredskaper som garn og tau kan forsvinne på sjøen ved uhell. Erfaringer fra Fiskeridirektoratet viser at fisk kan bli fanget i garn i mer enn sju år etter at garnene har gått tapt. Dette fenomenet kalles «ghost fishing» eller «spøkelsesfiske». Redskapene kan også fange andre dyr som fugler, seler og delfiner ved at de vikler seg inn og blir sittende fast, i søken etter mat. De vanligste gjenstandene som ble plukket på Strandryddedagen 2016 Udefinerbare plastobjekter Isopor Q-tips Tau under 50 m Korker (plast og metall) Plastposer Pakkeband/strips Plastflasker/drikkeflasker Tau over 50 m Kilde: Hold Norge rent Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Farlig plast Forsøpling av naturen med plastavfall er et spesielt miljøproblem. Plast har lang nedbrytningstid og kan bli værende i miljøet svært lenge. Engangsbleien er for eksempel antatt å ha en nedbrytningstid i havet på år. I Norge er fiskeri og havbruksnæringen og forbrukere de viktigste kildene til plastavfall. Plast kan også inneholde miljøfarlige stoffer som bisfenol A og ftalater. I tillegg trekker plasten til seg vannavstøtende organiske miljøgifter fra vannet, som for eksempel PCB, PAH og bromerte flammehemmere. Overflater på plast kan derfor ha høye konsentrasjoner av miljøfarlige stoffer. Dyr som får i seg plast med slike farlige stoffer, kan ta opp miljøgiftene i kroppen. Andre dyr som spiser dyret, vil også få stoffene i seg, slik at miljøgiftene spres videre i næringskjedene. Mikroplast Selv om plast brytes sakte ned i havet, vil sol, bølger, vær og vind over tid dele opp plasten i mindre og mindre biter. Plastartikler som er mindre enn 5 millimeter, kalles mikroplast. Les mer om mikroplast TILTAK Internasjonalt samarbeid, informasjon og strandryddedager Marin forsøpling har fått stadig større oppmerksomhet de siste årene, både nasjonalt og internasjonalt. Vi har fått mer kunnskap, og det har blitt publisert mye forskning om mikroplast. Det har også vært et oppsving i det internasjonale arbeidet med marin forsøpling. Blant annet vedtok OSPAR sommeren 2014 en regional handlingsplan for å bekjempe problemet. OSPARs handlingsplan Marine Litter Regional Action Plan Miljødirektoratet laget i 2014 en rapport som belyser marin forsøpling som miljøproblem. Arbeidet med rapporten har framskaffet mer og bedre kunnskap om marin forsøpling. Side 16 / 22

17 Miljødirektoratet: Kunnskap om marin forsøpling 2014 Forslag til nasjonale tiltak Miljødirektoratet har også laget en liste med forslag til tiltak som kan forebygge marin forsøpling i Norge: Innføre en ordning der selgere og importører av fiskeri og oppdrettsutstyr tar ansvar for produktet gjennom hele livsløpet, også etter at de har blitt avfall Gratis levering av marint avfall for fiskere, slik som vi har testet ut i prøveprosjektet Fishing-for-litter Utvidet produsentansvaret for emballasje Videreføre tilskuddsordningen for tiltak mot marin forsøpling Styrke samarbeidet mellom relevante myndigheter La kommunene gi bøter i forsøplingssaker Styrke forskning og overvåking på marin forsøpling Les mer om forslagene fra Miljødirektoratet Hva kan du gjøre? Alt avfall som ikke blir samlet inn og tatt hånd om på en skikkelig måte risikerer å havne i sjøen via vind, eller avløp. Det finnes noen ganske enkle tiltak som alle kan gjøre for å minske problemet. For eksempel er det viktig at du ikke kaster avfall ute i naturen, på gaten eller i toalettet. Sigarettsneiper som stumpes på gaten, får en tur gjennom avløpet, og kan smette gjennom renseanleggene og ende opp i havet. Det samme gjelder hvis du skyller bomullspinner av plast ned i toalettet. Bomullspinner er dessverre et vanlig funn på strender i Norge, men mest av alt finner strandryddere plastbiter som stammer fra ulike plastprodukter (se kakediagram fra strandryddedagen 2015). Derfor må vi på sikt redusere bruken av engangsartikler som bidrar mye til marin forsøpling. Ved flom og uvær kan mange gjenstander blåse bort, eller skylles ut på havet, og ende opp som marin forsøpling. Derfor vil det være lurt å sikre løse gjenstander på forhånd. Du kan også sjekke at produktene du bruker ikke inneholder mikroplast ved å lese bak på innholdsfortegnelsen (se etter innhold av polyetylen, eller forkortelsen PE), eller spørre i butikken om de har produkter som er miljøvennlige. Du kan også velge produkter til hud og hår som er merket med miljømerket Svanen, fordi slike produkter skal være fri for mikroplast. Mengde avfall og strekning ryddet i løpet av Strandryddedagen tonn km Avfall ryddet Strekning ryddet Kilde: Hold Norge rent Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Et annet tiltak er å bli med på ryddedager eller å arrangere en selv. Disse dugnadene arrangeres over hele landet i regi av avfallsselskaper og friluftsråd. Over 100 land er med å rydde søppel og over ni millioner mennesker har vært involvert de siste 25 årene under den internasjonale strandryddedagen. Side 17 / 22

18 I Norge har Hold Norge Rent startet opp en nasjonal dugnad for å rydde strender. Du kan lese mer på ryddenstrand.no. I år var Strandryddedagen lørdag 7. mai, men det er mulig å rydde hele året så lenge vær og vind tillater det. Side 18 / 22

19 7. Mikroplast Publisert av Miljødirektoratet Hvert år fylles verdenshavene med plastavfall som sakte brytes ned og blir til mikroplast. Bittesmå biter fra slitasje av bildekk og små plastpartikler fra hygieneprodukter, havner også i havet. En taustump som dette vil over tid brytes ned til mindre biter av vær og vind. Foto: Miljødirektoratet Det største avfallet er ofte mest sjenerende, men det er først når plastbiter deles opp i mindre biter og blir mikroplast, at de går inn i økosystemet. Foto: Miljødirektoratet TILSTAND Én milliard biter mikroplast i timen Side 19 / 22

20 Plastavfall brytes svært langsomt ned, men ved hjelp av UV stråler, vind og vær fragmenteres de til stadig mindre biter og ender til slutt opp som mikroplast. Nedbryting av større plastavfall er antatt å være hovedkilden til mikroplastproblemet. For å kalles mikroplast, må bitene være mindre enn fem millimeter. I tillegg blir små plastpartikler tilsatt i svært mange av pleie og hygieneprodukter, som for eksempel tannkrem, barberskum, dusjsåpe og skrubb. De bittesmå plastbitene dannes også når produkter som inneholder plast, brukes og slites slik som bildekk, malte overflater og syntetiske tekstiler. Mange av de små plastbitene vil føres via avløpet gjennom renseanlegget og ut i havet. Det største avløpsrenseanlegget i Norge får hver time inn over én milliard bittesmå plastbiter. Selv om de mest avanserte renseanleggene kan holde tilbake mellom 87 og 97 prosent av plastpartiklene, blir selv her flere millioner mikroplastpartikler sluppet ut per time. Industriell plastproduksjon har eksistert i mer enn 50 år, men problemet med mikroplast er noe vi for alvor har blitt klar over ganske nylig. Noe av grunnen er at det tar en stund før plastavfallet som er kommet på avveier, blir til mikroplast. Sprer miljøgifter i miljøet Plast kan spre miljø og helseskadelige stoffer, både fordi plasten i seg selv inneholder slike stoffer og fordi miljøgifter kan feste seg på mikroplasten. I dag blir mikroplast funnet i alle havområder, og vi antar at mikroplast kan spre miljøgifter til hittil uberørte havområder. En undersøkelse av europeiske havområder viste at man fant marint avfall, inkludert plast, på dyp ned til 4500 meter og på bunnen av de fjerneste steder ute i Atlanterhavet. Vi trenger derfor å vite mer om hvordan mikroplast sprer seg og hvor mye miljøgifter den kan spre i havet. Mye plast «mangler» I dag kan man finne plast og mikroplast i vannoverflaten, vannsøylen, i sedimenter på bunnen, innefrosset i arktisk is og på strender langs kysten. Likevel mener forskerne at det tatt i betraktning all plast som er produsert, strengt tatt burde finnes mer plast i miljøet. Mye av plasten kan rett og slett ikke gjøres rede for. Å finne ut hvorfor, er viktig for å forstå hvordan plast påvirker havmiljøet. Mange teorier er lansert for å forklare hvorfor mye av plasten ikke finnes igjen: Mikroplasten kan deles videre opp til plast på nanostørrelse. Ti hydrogenatomer ved siden av hverandre utgjør én nanometer (nm). Dette er så ørsmått at det er vanskelig å måle Mikroplasten kan synke til bunnen av havet fordi den blir begrodd og blir tyngre Mikroplasten som spises av dyr i havet kan komme ut igjen som avføring, som synker til bunns Det er svært vanskelig og ressurskrevende å fjerne avfall når det først har havnet i havet. Når avfallet i tillegg er brutt ned til mikroplast, er det tilnærmet umulig. KONSEKVENSER Forveksles med mat og sprer miljøgifter Dyr kan lett forveksle plastbiter med mat. Det kan gi indre skader, fordøyelsesproblemer og falsk metthetsfølelse. Når store plastbiter deles opp i mange små biter, dannes det flere overflater som miljøgiftene kan feste seg på. Konsentrasjonen av miljøgifter kan derfor mangedobles, og plastpartikler kan bli en viktig kilde for opptak av miljøgifter i organismer i havet. Jo mindre plastfragmentene er, jo større er potensialet for opptak av miljøgifter i dyrene som spiser den. Spres oppover i næringskjeden Når plast blir spist, kan både kjemikaliene i selve plasten og miljøgiftene som binder til den, frigjøres. Mikroplast funnet i fisk som spiser dyreplankton, tyder på at plasten fraktes oppover i næringskjeden. Derfor trenger vi å vite mer om hvordan mikroplast påvirker dyrelivet. Side 20 / 22

21 PÅVIRKNING Bildekk den desidert største kilden fra land Undersøkelser gjennomført i regi av Miljødirektoratet har gitt et første anslag over de viktigste utslippskildene fra land. Den største mengden mikroplast oppstår ved at plastsøppel i havet slites ned til stadig mindre biter. Ifølge undersøkelsen, dannes det i tillegg også rundt 8000 tonn mikroplast på land i Norge hvert år. Slitasje av bildekk står for cirka 4500 tonn, eller nær halvparten av de totale utslippene. Den nest største kilden er maling og vedlikehold av skip og fritidsbåter. Hele 650 tonn av dette ender opp i havet som mikroplast. Maling og vedlikehold av bygg er også en betydelig kilde: 310 tonn havner i sjøen. De siste årene har det vært mye oppmerksomhet rundt mikroplast i kosmetikk. Produsentene tilsetter små plastbiter for å få frem en slipeeffekt i tannkrem og kremer man skrubber på huden. Problemet er at bitene havner i sluket på badet og fraktes videre med avløpet. Det samme gjelder plastfibre som løsner ved vask av syntetiske plagg. I tillegg finnes det flere mindre kjente kilder som bidrar til mikroplastforurensingen. Side 21 / 22

22 TILTAK Grenseoverskridende problem Miljødirektoratet har gjennomført en analyse for finne ut hvilke tiltak som bør gjennomføres for å bekjempe problemet med marin forsøpling og mikroplast. Ettersom mikroplast spres over store avstander med havstrømmene, er internasjonalt samarbeid svært viktig. OSPAR, konvensjonen som regulerer samarbeidet om å beskytte det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet, vedtok nylig en handlingsplan mot marin forsøpling, som er en viktig kilde til mikroplast. Svanemerkede produkter Selv om kosmetikk ikke er den største kilden til mikroplast, er det likevel et område hvor forbrukerne selv kan bidra til å gjøre en forskjell. Svanemerkede hudpleieprodukter, såper og tannkrem skal ikke inneholde mikroplast. Å kjøpe svanemerket kosmetikk er derfor en enkel måte å skåne miljøet mot miljøfarlige plastbiter. Mikroplast > Plastbiter som er mindre enn fem millimeter. Blir enten produsert og tilsatt i produkter, eller oppstår på grunn av slitasje av plastprodukter i bruk, eller når større plastavfall over tid fragmenteres og deles opp i mindre biter i havet. Plast bruker svært lang tid på å brytes ned, i motsetning til papir og matavfall. Hvert år produseres det globalt ca. 300 millioner tonn plast - og produksjonen er økende. Plast utgjør rundt 75 prosent av alt marint avfall. Side 22 / 22