Bruk av skytevåpen i planlagte pågripelser

Transkript

1 Bruk av skytevåpen i planlagte pågripelser Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet Kandidatnummer: 592 Leveringsfrist: Til sammen ord

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Oppgavens tema Problemstilling Avgrensning 2 2 RETTSKILDENE Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjon Straffprosessloven Politiloven og instruksene Rettspraksis og påtalepraksis 6 3 I HVILKE SITUASJONER KAN POLITIET BEVÆPNES? 8 4 HAR POLITIET EN PLIKT TIL Å FOREBYGGE EN FORESTÅENDE STRAFFBARE HANDLINGER? 10 5 KAN POLITIET FRAVIKE PLIKTEN TIL Å FOREBYGGE FORESTÅENDE LOVBRUDD? 13 6 KAN POLITIET IVERKSETTE EN PÅGRIPELSE SOM UTELUKKER FOREBYGGING OG SOM INNEBÆRER EN ØKT FARE FOR BRUK AV SKYTEVÅPEN? Innledning 14 I

3 6.2 Grunnprinsipper for bruk av makt Hva er et grunnprinsipp? Hvilke grunnprinsipper gjør seg gjeldene? Behovsprinsippet Proporsjonalitetsprinsippet Hovedregel minste-middel inngripen Unntak fra regelen om minste-middel inngripen Siste utvei Nærmere om nødvendighet Nærmere om forholdsmessighet Konkret forholdsmessighet Oppsummering av kravet til nødvendighet og forholdsmessighet Påtalepraksis Innledning Jessheim-saken Absolutt nødvendig maktbruk Innledning Gibraltar-saken Ängeslandet-saken 39 7 SAMMENFATNING 42 8 KONKLUSJON 46 9 AVSLUTTENDE ORD Utforming av rettsreglene Fakta om omfanget av politiets bruk av skytevåpen i Norge Statistikk situasjoner med trusler om bruk og avfyrte skudd 50 II

4 9.2.2 Statistikk skade og død som følge av politiets bruk av skytevåpen 51 KILDER 52 Lover 52 Instrukser 52 Offentlige publikasjoner 52 Dommer 52 Påtaleavgjørelser 53 Litteratur LISTER OVER TABELLER OG FIGURER M V A III

5 1 Innledning 1.1 Oppgavens tema Politiet har metoder som er egnet til å innhente informasjon om forestående lovbrudd. Ved tips, spaning og annen etterretningsvirksomhet kan politiet få kunnskap om et forestående alvorlig straffbart forhold. For eksempel ved at politiet har observert et kriminelt miljø, og således blitt kjent med deres planer om å gjennomføre et ran av en verditransport. Denne informasjonen gjør det mulig for politiet å planlegge en pågripelse av de mistenkte. En forberedt politiaksjon innebærer at politiet planlegger når de skal gjennomføre pågripelsen, for deretter å iverksette pågripelsen. Omstendighetene ved pågripelsessituasjonen kan gjøre det nødvendig å bevæpne det operative tjenestemannskapet, med den følge at bruk av skytevåpen blir politiets utvei for å løse tjenesteoppdraget. Politiet i Norge skiller seg ut fra politiet i de øvrige nordiske land norsk politi er normalt ubevæpnet i tjenesten. 1 I de øvrige nordiske land er polititjenestemennene bevæpnet under utførelsen av polititjenesten. Den sterkeste form for maktbruk er bruk av våpen. Det er viktig at bruk av våpen i polititjenesten er nøye regulert, sitatet er hentet fra Ot.prp.nr.22 ( ) s.18. Gjennom lov om politiet av 4.august 1995 nr.53(politiloven) har lovgiver regulert politiets maktbruk. Politiloven 6 oppstiller de alminnelige reglene for hvordan polititjenesten skal utføres og bestemmelsen er det rettslig utgangspunktet for enhver form for maktbruk under utførelse av polititjenesten. En nærmere regulering for bruk av skytevåpen i polititjenesten er gitt i våpeninstruks for politiet av 1.august 1989 utgitt av Justisdepartementet. Dersom politiet skal anvende skytevåpen under utøvelse av polititjenesten, aktualiserer det særlig politiloven(pl.) 6 og våpeninstruksen(vi.) Politiets bruk av skytevåpen i Norden (2005) s.93 1

6 Pl. 6(4) fastslår at politiet kan anvende makt i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig. Etter våpeninstruksen 19(1) skal bruk av skytevåpen være politiets siste utveg. Det er sammenheng mellom politiets valg av pågripelsestidspunkt, og trusselen som møter det operative mannskapet som skal gjennomføre pågripelsen, og således faren for skudd løsnes. Politiets forberedte aksjoner kan deles opp i to faser; planleggings- og gjennomføringsfasen. Planleggingen av pågripelsen gjennomføres av en stab, som har ansvaret for ordregivingen i forkant av pågripelsen. Gjennomføringen av pågripelsen utføres av operativt politipersonell. Å skille mellom ansvaret som påhviler de som gjennomfører pågripelsen og de som planlegger pågripelsen er også hensiktsmessig ved en rettmessighetsvurdering av slike politiaksjoner. 1.2 Problemstilling Har politiet en plikt til å forebygge forestående lovbrudd fremfor å anvende en konfronterende fremgangsmåte med dertil forhøyet risiko for at bruk av skytevåpen blir politiets siste utvei? Utgangspunktet er at politiet skal iverksette forebyggende og regulerende tiltak for å løse tjenesteoppdraget, jf. pl. 6(1). Bruk av skytevåpen kan finne sted i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf pl. 6(4). Og etter vi. 19(1) skal bruk av skytevåpen være politiets siste utvei. 1.3 Avgrensning Problemstillingen retter seg mot det arbeidet som gjøres i forkant av inngrepet, under foreberedelsen og planleggingen av aksjonen. Ansvaret for kontrollen og ledelsen av en forberedt politiaksjon ligger på ledelsen eller staben for aksjonen. Det innebærer at oppgaven avgrenses mot den faktiske gjennomføringen av pågripelsen som utføres av det operative mannskapet. Således skal det ikke drøftes i hvilken grad politiet kan løsne skudd 2

7 under en pågripelse. Spørsmålet er om politiet må iverksette forebyggende eller regulerende tiltak, fremfor å planlegge en taktisk gjennomføring som kan lede til at bruk av skytevåpen blir politiets eneste utvei. En pågripelse kan skje i forbindelse med en forberedt politiaksjon eller ved en øyeblikkelig politiaksjon. Det kan oppstilles et skille mellom de politiaksjonene som er forberedte og de som er av en akutt karakter, de uforberedte politiaksjonene. 2 En øyeblikkelig politiaksjon kan f.eks. oppstå i forbindelse med patruljering av byens gater. Politiet får kunnskap om at flere menn har mistenkelig adferd utenfor den lokale banken. I slike situasjoner er det liten tid for polititjenestemennene til å planlegge inngrepet og de må således iverksette et tiltak øyeblikkelig. Min problemstilling retter seg mot politiets forberedte aksjoner. De forberedte pågripelsene gir politiet tid til å planlegge selve politiaksjonene i forkant av selve inngrepet. Det innebærer at alle akutte pågripelsessituasjoner ikke er gjenstand for behandling i denne avhandlingen. 2 Nilstad (2004) s

8 2 Rettskildene 2.1 Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjon Det er skrevet i Grunnloven 110c) at Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Bestemmelsen slår fast at norske myndigheter skal sørge for at menneskerettighetene blir både respektert og sikret. En vanlig forståelse av paaligger innebærer at det er tale om en plikt for staten å ivareta menneskerettighetene. Dette reiser spørsmålet om hvilke menneskerettigheter som skal respekteres. Menneskerettighetenes stilling i norsk rett er regulert i menneskerettsloven av 21.mai 1999 nr.30(mnskrl). Formålet med loven er å styrke menneskerettighetene i nasjonal rett, jf mnskrl. 2. Fra lovgivers side er dette gjort ved å inkorporere folkerettslige traktater. Utgangspunktet, som følger av lovens 2, er at inkorporerte traktater skal gjelde som norsk lov. For politiets virksomhet er særlig Europarådets konvensjon av 4.november 1950(EMK) sentral. 3 Den europeiske menneskerettskonvensjon(emk) verner om grunnleggende rettigheter for individet, som ethvert demokratisk samfunn vil identifisere seg med. I konvensjonens artikkel 2 slås det fast at No one shall be deprived of his life intentionally det kan oversettes med: at ingen skal fratas livet med hensikt. Således oppstiller EMK et forbud mot å ta liv. 4 Dette forbudet kan aktualiseres ved bevæpnede politiaksjoner, fordi det er alltid en risiko for at menneskeliv kan gå tapt dersom politiet løsner skudd. Imidlertid er forbudet mot å ta liv ikke absolutt, unntak utledes av EMK art.2-2. Hvis maktbruken er no more than absolutely necessary for å utføre en av de handlingene som er opplistet i bokstav a-c i artikkelen, så er handlingen ikke konvensjonsstridig. I hvilken grad unntakene utholer forbudet mot å ta liv, beror på en tolkning av de rettskildefaktorene som gjør seg gjeldene ved forståelse av EMK. Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD) behandler saker fra medlemslandene og avgjør i siste instans om det foreligger 3 Auglend (2004) s.75 4 Se Møse(2002) pkt. 9.3 s

9 konvensjonsbrudd. Gjennom enkeltsaker i domstolen fastlegges og utvikles det rettslige vernet som følger av EMK. 5 Følgelig vil praksis fra EMD ha betydning for hvordan EMK art.2 skal forstås. Det er særlig to avgjørelser fra EMD som er egnet til å belyse problemstillingen i denne oppgaven. Den grunnleggende avgjørelsen er McCann m.fl. mot England 6. For det andre ble det i 2007 avsagt en sak som også vurderer planleggingen og kontrollen med politiaksjonen, sakens parter var Huohvanainen mot Finland Straffprosessloven Vilkårene for pågripelse følger av straffeprosessloven av 22.mai 1981 nr.25(strpl.). Straffeprosessloven oppstiller de materielle vilkårene for at politiet kan foreta en lovlig pågripelse, se strpl jf. 170a). I forberedte politiaksjoner hvor politiet går til pågripelse av gjerningspersonen når han utfører den straffbare handlingen, vil strpl. 173 gi politiet hjemmel til å pågripe. Strpl. 173 fastslår at politiet kan pågripe den som treffes på fersk gjerning og som ikke avstår fra den straffbare virksomheten. Pågripelsen må likevel ikke være et uforholdsmessig inngrep, jf. strpl. 170a). Legalitetsprinsippet oppstiller et krav om at myndigheten må ha hjemmel for inngripen overfor borgerne i samfunnet. 8 Når politiet anvender skytevåpen for å pågripe mistenkte oppstiller legalitetsprinsippet for det første et krav om at politiet må ha et rettslig grunnlag for å gå til pågripelse og for det andre følger det av legalitetsprinsippet at politiet må ha et rettslig grunnlag for bruk av skytevåpen. 2.3 Politiloven og instruksene I hvilken utstrekning politiet kan anvende skytevåpen i forbindelse med en planlagt pågripelse beror som et utgangspunkt på hvilke regler som gjelder for politiets utførelse av 5 Myhrer (2005) s.25 6 EMDN A324 7 EMDN Auglend (2004) s.102 5

10 polititjenesten. Politiloven 6 oppstiller de alminnelige reglene for hvordan polititjenesten skal utføres og bestemmelsen vil være sentral i drøftelsen av oppgavens problemstilling. Pl. 6 fjerde ledd er hjemmelen for politiets maktbruk og oppstiller således de rettslige rammene for utstrekningen av maktbruk. I hvilken grad politiet kan anvende skytevåpen under pågripelsen er et spørsmål om bruk av virkemidler ved utføreles av polititjenesten. Politiloven 6(2) oppstiller de generelle vilkårene for bruk av ethvert polisiært virkemiddel. Etter politiloven 6 første ledd følger det at tjenesteoppdraget skal søkes nådd ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak. Hvordan denne bestemmelsen skal forstå vil påvirke i hvilken grad politiet kan velge en konfronterende skarp pågripelse. Alminnelig tjenesteinstruks for politiet av 22.juni 1990 nr.3963(politiinstruksen) har oppstilt grunnleggende bestemmelser om utøvelse av politimyndighet, herunder bruk av makt, jf. annen del i politiinstruksen(pi.). Politiinstruksen oppstiller interne retningslinjer for politiet hvordan tjeneste- og myndighetsutøvelsen skal utføres. 9 Bruk av skytevåpen under utførelse av polititjenesten aktualiseres særlig kapittel 5 i våpeninstruks for politiet av 1. august 1989 (våpeninstruksen). Politiloven 6 oppstillere alminnelige regler for utførelse av polititjenesten og er således en generell effektuerings norm. Bruk av skytevåpen er gitt en nærmere regulering gjennom våpeninstruksen, således oppstiller våpeninstruksen de spesielle reglene ved bruk av virkemiddelet. Både våpeninstruksen og politiinstruksen er interne direktiver og oppstiller således retningslinjer for hvordan polititjenesten skal utføres Rettspraksis og påtalepraksis I hvilken grad politiet kan gå til bevæpnet aksjon på et tidspunkt der forebygging av det straffbare handlingen er utelukket er ikke behandlet i norske domstoler. Det finnes ingen 9 Auglend (2004) s Auglend (2004) s.84 6

11 rettspraksis på område, til tross for at spørsmålet er prinsipielt viktig. Således har altså spørsmålet ingen sikker løsning i nasjonal rett. 11 Imidlertid foreligger det to saker fra henholdsvis Det særskilte etterforskningsorgan(sefo) og Spesialenheten for politisaker(spesialenheten). SEFO har berørt spørsmålet, i den såkalte Kråkmofjell-saken. 12 Det ble konkludert med at politiet ikke hadde noen plikt til å gripe inn på et tidligere tidspunkt. I Jessheim-saken ble ledelsens ansvar og ordregiving i forkant av pågripelsen gjenstand for en rettslig vurdering. Spesialenheten rettet ingen kritikk mot planleggingen av pågripelsen. 11 Myhrer (2005) s Innstilling fra SEFO Nordland 24.oktober Saken er unntatt fra offentligheten, men delvis gjengitt i Myhrer(2005) s

12 3 I hvilke situasjoner kan politiet bevæpnes? Uavhengig om politiet iverksetter forebyggende tiltak eller anvender en konfronterende tilnærming ved pågripelsen, kan det være nødvendig å utstyre politipersonellet med skytevåpen for å gjennomføre tjenestehandlingen. I dette kapittelet skal det gis en oversikt over de situasjoner som gir politiet adgang til å utstyre seg med våpen. Spørsmålet om når politipersonell kan bevæpnes under utførelse av polititjenesten må holdes adskilt fra spørsmålet om når politiet kan bruke skytevåpen. Å anvende skytevåpen i polititjenesten innebærer en faktisk bruk av det skarpeste virkemiddelet. Det er rettslig forankret i pl. 6. Å utstyre politiet med skytevåpen er et spørsmål om bevæpning i polititjenesten. Bevæpning med skytevåpen er regulert i våpeninstruksen 10. Bestemmelsen lister opp fire situasjoner som gir adgang til å beordre bevæpning av det personellet som skal utføre tjenesteoppdraget. Bestemmelsene berører oppgavens problemstilling fordi ledelsen for en planlagt politiaksjon kan bare gi ordre om bevæpning når vilkårene i vi. 10 er oppfylt. Våpeninstruksen fastslår at politiet kan bevæpnes dersom konkrete opplysninger eller omstendighetene for øvrig gir grunn til å tro at de vil stå overfor en bevæpnet person, jf. vi. 10 litra a). Det første spørsmålet som kan drøftes er når er person bevæpnet i våpeninstruksens forstand. En vanlig forståelse av ordet tilsier at en person er bevæpnet når han er utstyrt med skytevåpen. 13 Det avskjærer de situasjonene der gjerningsmannen er utstyrt med annen farlig gjenstand med stort skade potensial. Imidlertid vil trolig en slik situasjon fanges opp av vi. 10 litra b). Dersom oppdraget fremstår som særlig farlig, kan de impliserte tjenestemennene utstyres med skytevåpen, jf. vi. 10 litra b). Imidlertid følger det av juridisk teori at dersom det er en reell risiko for at gjerningsmannen har utstyrt seg med skyte-, spreng-, stikk-, slag- eller huggvåpen så er gjerningsmannen bevæpnet. 14 Det må således legges til grunn en vid forståelse av ordet bevæpnet. 13 Myhrer (2005) s Auglend (2004) s.457 8

13 Hvis oppdragets karakter gjør bevæpning nødvendig av andre grunner, følger det av vi. 10 bokstav c) at politiet kan utstyres med skytevåpen. Spørsmålet er hvilke situasjoner som omfattes av dette alternativet. Kommentardelen bakerst i våpeninstruksen gir ingen holdepunkter for hvordan disse alternative grunnlagene skal forstås. I juridisk teori er det påstått at vi. 10 bokstav c) gir adgang til bevæpning i følgende typetilfeller. 15 For det første vil politiet kunne bevæpnes dersom de skal pågripe en person som truer tredjemenn med alvorlig voldsanvendelse, selv om gjerningsmannen ikke selv er bevæpnet. For det andre vil politiet kunne bevæpnes dersom andre forhold tilsier at en person uten skytevåpen må uskadeliggjøres. 16 For det fjerde kan Justisdepartementet har samtykket i eller beordret bevæpning ved løsing av spesielle oppdrag eller under særlige forhold, jf vi. 10 bokstav d). Etter vi. 10 følger det en vid adgang for politiet til å bevæpne seg ved utførelsen av polititjenesten. Bevæpning av politipersonellet skjer uavhengig om politiet iverksetter en forebyggende eller regulerende tjenestehandling, eller om de anvender en mer konfronterende tilnærming ved pågripelse. I forberedte pågripelser må spørsmålet om bevæpning vurderes allerede under planleggingen av aksjonen. Det er politimesteren som har kompetanse til å gi ordre om bevæpning, jf. vi. 10, jf. vi Se Myhrer(2005) s De to typetilfellende er hentet fra Myhrer(2005) s.62. 9

14 4 Har politiet en plikt til å forebygge en forestående straffbare handlinger? Politiets kunnskap om et forestående lovbrudd reiser spørsmålet om politiet må forebygge den straffbare handlingen, fremfor å gripe inn på et senere tidspunkt da den straffbare handlingen har utviklet seg. Det følger av pl. 6(1) at tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak. En vanlig forståelse av skal søkes nådd, jf. pl. 6(1) taler for at politiet pålegges en plikt til å bruke regulerende og forebyggende tiltak ved utførelse av polititjenesten. Bestemmelsen er bygget opp slik at politiet gis alternative måter å nå målet for tjenestehandlingen, det være seg gjennom opplysning, råd, pålegg, advarsel og endelig gjennom iverksettelse av regulerende og forebyggende tiltak. Tjenesteoppdragets mål må være avgjørende for hvilke tiltak som er egnet. Imidlertid kan det ikke være tale om at politiet har en plikt til å alltid iverksette forebyggende og regulerende tiltak, etter pl. 6(1). Ved at lovgiver har benyttet formuleringen skal søkes nådd taler det for at forebyggelsesplikten ikke er absolutt og at plikten til å iverksette forebyggende og regulerende tiltak kan fravikes. De alminnelige reglene om politiinngrep er nærmere utdypet i politiinstruksen 3-1. Bestemmelsen fastslår at så langt tjenesten og forholdene ellers tillater plikter politiet i ethvert tilfelle å gripe inn på forhånd med forebyggende og regulerende tiltak mot forestående lovbrudd. En alminnelig forståelse av plikter politiet taler for at politiet skal iverksette forebyggende og regulerende tiltak ved forestående lovbrudd. Imidlertid er plikten begrenset til å gjelde så langt tjenesten og forholdene ellers tillater. Formålet med politiinstruksen er å gi interne retningslinjer for tjenesteutførelsen Auglend (2004) s.87 10

15 Begge disse bestemmelsene fastslår at politiet har en plikt til å forebygge forestående straffbare handlinger. Imidlertid følger det av bestemmelsene at plikten til å velge forebyggende og regulerende tiltak vil avhenge av hva tjenesten og forholdene ellers tillater. Hvilke oppgaver som er tillagt politiet går frem av pl. 2. Bestemmelsen fastslår at politiet skal forebygge kriminalitet, jf. pl. 2 nr.2. Å forebygge kriminalitet kan gjøres ved at politiet griper inn på forhånd og avverger at et forestående lovbrudd utarter seg. Imidlertid vil det forutsette at politiet har kjennskap til lovbruddet. Ved forberedte aksjoner har politiet kunnskap og kan således gripe inn med et forbyggende tiltak. En alminnelig forståelse av pl. 2 nr.2 er at politiet er pålagt som arbeidsoppgave å forebygge kriminalitet. Det underbygger forebyggelsesplikten. Dernest skal politiet stanse kriminell virksomhet, jf. pl. 2 nr.3. Bestemmelsen slår fast at politiet skal stanse straffbare handlinger. Å stanse kriminell virksomhet innebærer å gripe inn å avvikle det straffbare forholdet som er under utvikling eller er nært forestående, dersom politiet har kunnskap om slikt. Etter pl. 2 nr.2 og nr.3 skal politiet forebygge og stanse straffbare handlinger. Isolert sett kan disse bestemmelsene tas til inntekt for at politiet skal velge å forebygge et forestående lovbrudd dersom de har kunnskap om det, fremfor å forholde seg avventende. Imidlertid følger det av overskriften i pl. 2 at bestemmelsen regulerer Politiets oppgaver. Spørsmålet er om plikten til å forebygge straffbare handlinger, etter pl. 2, retter seg mot etaten som sådan, eller om den skal være styrende for hvordan politiet skal gjennomføre det enkelte tjenesteoppdrag. Politiloven 2 er plassert i politilovens kapittel 1. Overskriften i politilovens første kapittel er mål og oppgaver. Om dette peker på politietaten som sådan eller den enkelte tjenestehandling beror på en tolkning. Forarbeidene til politiloven 2 slår fast at 11

16 bestemmelsen beskriver politiets funksjoner. 18 Når forarbeidene slår fast at pl. 2 beskriver politiets funksjoner, taler det for at oppgavene som er opplistet i bestemmelsen retter seg mot politietaten som sådan. Politietatens gjøremål er å stanse og forebygge kriminalitet, politiets såkalte forebyggende funksjon. 19 Dernest følger de alminnelige reglene for hvordan tjenesten skal utføres, av pl. 6. Det taler for at pl. 2 oppstiller overordnede mål og oppgaver for etaten, mens hvordan disse oppgavene skal løses må utledes av blant annet pl. 6 om alminnelige regler for tjenesteutførelsen. Dette taler også for at pl. 2 retter seg mot etaten som sådan. Det må konkluderes med at pl. 2 nr.2 og nr.3 fastslår at politiet som etat er pålagt å forebygge og stanse lovbrudd. Isolert sett kan det ikke utledes en plikt for politiet til å velge en forebyggende tilnærming ved forestående lovbrudd i den konkrete sak. Men på en annen siden vil politiets forebyggende funksjon, jf. pl. 2, som sådan tale for at politiet skal velge en forebyggende tilnærming ved forestående lovbrudd. Hovedregelen er at politiet har som utgangspunkt en plikt til å forebygge et forestående lovbrudd, jf. politiloven 6(1), politiinstruksen 3-1(3) og pl Ot.prp.nr.22 ( ) s Se nærmere fremstillingen i Auglend (2004) s.225 pkt

17 5 Kan politiet fravike plikten til å forebygge forestående lovbrudd? Etter pl. 6(1) skal tjenesteoppdragets mål søkes nådd ved forebyggende og regulerende tiltak. Bestemmelsen fastslår at politiet skal forsøke å nå tjenestehandlingens mål ved hjelp av forebyggende og regulerende tiltak. Etter pi. 3-1(3) er plikten til å forebygge begrenset til å gjelde så langt tjenesten og forholdene ellers tillater. Dette taler for at det ikke er rettskildemessig grunnlag for å oppstille en regel om at politiet mål alltid velge forebyggende tiltak ved forestående lovbrudd som de har kunnskap om. Hensynet til å oppklare straffbare forhold tilsier også at politiet ikke kan pålegges en plikt til alltid å velge forebyggende taktikk fremfor å observere, og så gå til pågripelse. Dersom politiloven skulle pålegge politiet en plikt til alltid å iverksette forebyggende handlinger ved forestående lovbrudd, ville det gjort det vanskelig, om ikke tilnærmet umulig, å fremskaffe bevis i til en etterfølgende straffesak. Etterforskningen av komplekse narkotikaog ransaker fordrer at politiet blant annet har adgang til å forholde seg passive og observere et forestående lovbrudd i utvikling. Slik at bevis kan fremskaffes, de mistenkte kan dømmes og straffes for deres onde hensikt. Det kan ikke være et mål i et demokratisk samfunn å utstyre politiet med en absolutt forebyggelsesplikt. Hensynet til etterforskningen er mer tungtveiende enn å stanse ethvert forestående lovbrudd politiet har kunnskap om. Således er det ikke holdepunkter i lovgivningen for å avskjære politiet fra å forholde seg avventende og observerende ved forestående lovbrudd, for deretter å gå til pågripelse på et senere tidspunkt. Spørsmålet er imidlertid om det er rettslig adgang for politiet til å fravike hovedregelen om å forebygge forestående lovbrudd dersom det planlegges et inngripen som øker risikoen for at bruk av skytevåpen blir politiets utvei. 13

18 6 Kan politiet iverksette en pågripelse som utelukker forebygging og som innebærer en økt fare for bruk av skytevåpen? 6.1 Innledning Under forutsetning av at politiets innsamlede informasjon gir politiet adgang til å bevæpne seg ved gjennomføringen av pågripelsen oppstår spørsmålet om når pågripelse skal iverksettes. Trusselen som møter det operative mannskapet som skal gjennomføre pågripelsen, vil avhenge at forholdene på pågripelsestidspunktet. Følgene eksempel kan illustrere dette: politiet har kunnskap om at en lokal MC-gjeng skal motta et større parti narkotika på et havneområdet og de kjenner overleveringstidspunktet. Politiet har kjennskap til at flere av MC-gjengens medlemmer er tidligere dømt for alvorlige voldshandlinger og går bevæpnet når de ferdes i byen. En pågripelse av gjerningsmennene kan foretas for eksempel før overleveringen av narkotikaen finner sted, eller når gjerningsmennene mottar narkotikaen, eller etter den straffbare handlingen er fullbyrdet. Ved å iverksette forebyggende eller regulerende tiltak vil politiet i utgangspunktet kunne avlede gjerningsmennene bort fra havna og således ha ivaretatt forebyggelsesplikten. Dersom pågripelsen gjennomføres i det narkotikaen overleveres er det en dertil økt fare for at det kommer til en konfrontasjon mellom politi og gjerningsmenn, med den følge at risikoen økes for at skudd løsnes. Det kan anføres at spørsmålet som reises i dette kapittelet er et taktisk hensiktsmessighetsspørsmål som ikke er gjenstand for rettslig regulering. I Kråkmofjellsaken iverksatte politiet pågripelsen når ranerne stanset verditransporten. Politiet løsnet skudd i forbindelse med pågripelsen. I den påfølgende etterforskningen ble det lagt til grunn at politiet ikke hadde noen plikt til å gripe inn på et tidligere tidspunkt og at spørsmålet lang på vei var et taktisk hensiktsmessighetsspørsmål Saken er unntatt offentlighet, men delvis gjengitt i Myhrer(2005) s

19 Politiloven 6 oppstiller de alminnelige reglene for hvordan polititjenesten skal utføres. For det første oppstilles den en plikt for politiet til å forebygge straffbare handlinger, jf pl. 6(1). Spørsmålet i hvilken grad det kan oppstilles unntak fra forebyggelsesplikten må diskuteres. Ved bruk av makt under utførelse av polititjenesten fastslår pl. 6(4) at politiet bare kan anvende makt i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig. Ved valg av virkemidler er utgangspunktet at politiet skal bruke det virkemiddelet som er minst inngripende, jf. pl. 6(2). Og bruk av skytevåpen skal være politiets siste utvei, jf. vi. 19(1). Det kan innvendes at disse bestemmelsene retter seg kun mot den faktiske bruken av virkemiddelet, altså for det operative tjenestepersonellet som gjennomfører pågripelse, og således er ikke planleggingen og ordregivingen i forkant av inngrepet underlagt disse rettslige skrankene. Både pl. 6 og vi. 19 er konkrete utslag av de grunnleggende prinsippene som gjelder ved valg og bruk av virkemidler i polititjenesten, behovsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet. For det første skal politiets maktbruk være nødvendig. For det andre skal politiets maktbruk være forholdsmessig. Disse grunnprinsippene må være styrende for all polisiær virksomhet, også ved planleggingen av det taktisk opplegg for pågripelsen. Politiledelsen kan ikke planlegge et taktisk opplegg for pågripelsen som strider med grunnleggende prinsipper for bruk av makt. Således må grunnprinsippene trekkes inn som et tolkningsmoment for å belyse problemstillingen om politiet kan planlegge et taktisk opplegg som utelukker forebygging av den straffbare handlingen og innebærer en økt risiko for bruk av skytevåpen. 15

20 6.2 Grunnprinsipper for bruk av makt Hva er et grunnprinsipp? I Rt.2007 s.1172 uttalte Høyesterett at pl. 6(2) gir uttrykk for generelle prinsipper for politiets tjenesteutøvelse. 21 Retten benyttet prinsippene for å vurdere om den konkrete tjenestehandlingen var å karakteriseres som nødvendig og forsvarlig maktbruk, jf. pl. 6(4). Uttalelsen til Høyesterett harmonerer med forarbeidene til loven. 22 Det går frem av forarbeidene at pl. 6 gir uttrykk for prinsipper som kommer til anvendelse ved valg og bruk av politiets virkemidler. Både uttalelsen i dommen, samt uttalelsen i forarbeidene taler for at ved tolkning av grunnvilkårene for bruk av skytevåpen i pl. 6 må de alminnelige polisiære grunnprinsippene være et relevant tolkningsmoment. De normene som styrer politiets polisiære virksomhet er å klassifisere som forvaltningsrettslige normer. Når politiet bruker sin politimyndighet er det rettslig sett å plassere innenfor rettsområdet, spesiell forvaltningsrett. Utgangspunktet må være at de alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om; legalitet, forsvarlighet, saklighet og likhet også gjør seg gjeldene for politiets maktbruk. Imidlertid er bruk av makt et særlig inngripende tiltak fra myndighetene, så generelle prinsipper for forvaltningen må skjæres til og tilpasses politiets virksomhet. Det er naturlig å kalle resultat for polisiære grunnprinsipper for bruk av makt. Et polisiært grunnprinsipp kjennetegnes ved at det er et grunnleggende rettslig prinsipp, som gjør seg gjeldene når politiet utøver polisiær virksomhet. Generelt beskrives et rettslig prinsipp som en norm som er generell i sin karakter. 23 De generelle normer som 21 Se dommens avsnitt Se Ot.prp.nr.22 ( ) s Graver (2002) s.33 16

21 gjennomsyrer et rettsområde, må kunne karakteriseres som grunnleggende derav begrepet grunnprinsipp. Det er naturlig å sammenligne et grunnprinsipp med et sceneteppe. Et sceneteppe ligger i bakgrunnen av selve forestillingen og påvirker publikums opplevelse av akten. Et grunnprinsipp ligger også i bakgrunnen og påvirker hvordan de andre rettskildefaktorene kan forstås. Et grunnprinsipp kan ses på som en generell norm, som kan anvendes til å vurdere en konkret norm. 24 Det er med andre ord et tolkningsmoment og en rettesnor for hvordan man skal komme frem til et rimelig resultat. Men grunnprinsippet i seg selv er ikke selve rettsregelen. Således må det med rette anføres at grunnleggende prinsipper for maktanvendelse skal trekkes inn ved tolkningen av det konkrete vilkår som politiloven eller instruksen oppstiller. Isolert sett oppstiller pl. 6 rettslige vilkår som må være oppfylt for at rettmessig maktbruk har funnet sted. Men som jeg nå har drøftet må disse konkrete vilkårene tolkes i lys av grunnleggende polisiære prinsipper og andre rettskildefaktorer Hvilke grunnprinsipper gjør seg gjeldene? For det første gjør behovsprinsippet seg gjeldene. Kjernen i behovsprinsippet er at det må være et klart behov for det tiltaket som politiet iverksetter. 25 For at det skal være et klart behov for å iverksette et polisiært tiltak, må tiltaket være nødvendig for å løse tjenesteoppdraget. Nødvendighetsvilkåret har kommet til uttrykk i pl. 6 annet og fjerde ledd. Dette nødvendighetskriteriet må sies å være et konkret utslag av det grunnleggende behovsprinsippet. For det andre aktualiseres proporsjonalitetsprinsippet. Det som kjennetegner dette prinsippet er at skal være forholdsmessighet mellom målet med tjenestehandlingen og det 24 Graver (2002) s Ot.prp.nr.22( ) s.17 17

22 middelet som politiet anvender. 26 I pl. 6(2) slås det fast at de midler som anvendes må stå i forhold til situasjonen og formålet med tjenestehandlingen. Dette må sies å være et konkret utslag av proporsjonalitetsprinsippet Behovsprinsippet Behovsprinsippet, eller nødvendighetsprinsippet uttrykket et krav om at tiltaket må være nødvendig. 27 I forarbeidene til politiloven slås det fast at et av grunnprinsippene som gjelder for bruk av virkemidler er at det må være et klart behov for det aktuelle tiltaket. 28 Et klart behov for virkemiddelet vil foreligge dersom tiltaket er påkrevet for å løse politioppdraget. 29 Behovsprinsippet er bygget opp av tre elementer. 30 For det første skal politiet bruke det virkemiddelet som er minst inngripende. 31 Hovedregelen om minste middel inngripen, jf. pl. 6(2) er et utslag av behovsprinsippet. For det andre skal det virkemiddelet politiet anvender være adekvat. 32 For det tredje skal virkemiddelet ikke være sterkere enn påkrevd. 33 Et virkemiddel er adekvat dersom det er egnet til å løse den aktuelle pågripelsen. 34 Det innebærer at virkemiddelet er å betrakte som hensiktsmessig i forhold til den konkrete tjenestehandlingen som tjenestepersonellet skal gjennomføre. 26 Ot.prp.nr.22( ) s Auglend (2004) s Ot.prp.nr.22 ( ) s Auglend (2004) s Se Auglend (2004) s Ot.prp.nr.22( ) s Auglend (2004) s Auglend (2004) s Auglend (2004) s

23 Dernest innebærer behovsprinsippet at politiets virkemiddel ikke er sterkere enn det som er påkrevd. For at bruk av skytevåpen skal fremstå som et adekvat virkemiddel, må det ikke være sterkere enn hva som er påkrevd for å gjennomføre pågripelsen. 35 Denne siden av behovsprinsippet retter seg mot både tiltaket og effekten av tiltaket, som politiet iverksetter. 36 Dette kan således oppstilles et krav om tilstrekkelighet. Dette kravet retter seg mot både virkemiddelets art, intensitet og varighet. 37 Spørsmålet er hvordan behovsprinsippet påvirker planleggingen av tidspunktet for politiets inngripen. Skal politiet gripe inn med forebyggende tiltak, eller kan inngrepet utsettes? Kjernen i behovsprinsippet er at det må foreligge et klart behov for det aktuelle tiltaket som politiet skal iverksette. 38 Dersom politiet skal fravike utgangspunktet om å forebygge forestående lovbrudd, taler behovsprinsippet for at det må foreligge omstendigheter som gjør det nødvendig å gripe inn på et annet tidspunkt. Imidlertid skal det konkrete tiltaket som politiet iverksetter være påkrevd. 39 Det må innebære at bekvemlighetshensyn ikke kan vektlegges når pågripelsessted skal avgjøres. Dersom politiet har et klart behov for å pågripe gjerningsmennene, for eksempel når ranerne stopper en verditransport er det i tråd med behovsprinsippet. Spørsmålet det reiser er når har politiet et klart behov for å planlegge en pågripelse som utelukker forebygging. Det må bero på situasjonen på forberedelsesstadiet. For det første beror det på kvaliteten på etterretningsinformasjonen som politiet har på planleggelsesstadiet. Dersom informasjonsbildet er fragmentarisk og gjør det vanskelig å anslå bevegelsesmønsteret til gjerningsmennene, er politiet avskåret fra å forebygge den straffbare handlingen. Å utplassere bevæpnede tjenestemenn omkring det antatte stedet for hvor den straffbare handlingen skal foregå, kan synes å være klart nødvendig for å pågripe gjerningsmennene. 35 Auglend (2004) s Auglend (2004) s Auglend (2004) s Ot.prp.nr.22 ( ) s Auglend (2004) s

24 For det andre kan det være omstendigheter ved gjerningspersonene som gjør at politiet har et særlig behov for å iverksette en pågripelse som utelukker forebygging. I den såkalte Jessheim-saken ble ransmennene pågrepet i det de var på vei inn i bankens lokaler. Spesialenheten for politisaker rettet ingen kritikk mot ledelsen av aksjonen. Saken skal drøftes mer inngående nedenfor. Det er anført i juridisk teori at adekvatvurderingen har en side til både politiets fremgangsmåte og politiets bruk av virkemidlet. 40 Det må for det første innebære at ved valg av pågripelsestidspunkt må ledelsen vurdere de ulike pågripelsesalternativene opp i mot egnetheten til å få gjennomført pågripelsen. Deretter må det vurderes hvilke virkemiddel som er egnet til å gjennomføre pågripelsen på pågripelsestidspunktet. Det innebærer at det er et samspill mellom den taktiske fremgangsmåten og hvilke maktmiddel som kan anvendes. Under utarbeidelse av planen for pågripelsen vil behovsprinsippet gjøre seg gjeldene ved valg av taktisk fremgangsmåte og pågripelsestidspunkt Proporsjonalitetsprinsippet Kjernen i proporsjonalitetsprinsippet er at det skal være forholdsmessighet mellom tjenestehandlings mål og middel. 41 Proporsjonalitetsprinsippet har kommet til uttrykk i pl. 6(2) og pi. 3-1(1), ved at lovgiver har benyttet formuleringer som stå i forhold til og forholdsmessige. I forholdsmessighetsvurderingen skal det tas hensyn til situasjonens alvor, formålet med tjenestehandlingen og omstendighetene for øvrig, jf. pl. 6(2). Det følger naturlig av ordlyden i pl. 6 at på den ene siden av vektskålen plasseres virkemiddelet. Denne størrelsen skal veies opp i mot en annen størrelsen, nemlig målet med inngrepet. Forholdsmessigheten mellom mål og middel innebærer at det skal være et balanseforhold mellom det virkemiddelet som politiet anvender og målet med tjenesteoppdraget. Skaden 40 Myhrer (2005) s Ot.prp.nr.22 ( ) s.18 20

25 eller uleiligheten som er forbundet med inngrepet må ikke stå i misforhold til det som ønskes oppnådd. 42 På den ene siden må en se på de potensielle skadene som normalt er forbundet med det konkrete inngrepet. Disse må holdes opp i mot det som ønskes oppnådd med det konkrete inngrepet. Dersom det ikke er et misforhold mellom disse to størrelsene er proporsjonalitetsprinsippet oppfylt. Spørsmålet er hvordan proporsjonalitetsprinsippet påvirker planleggingen av pågripelsestidspunktet. Forholdet mellom middel og mål peker på en forutgående vurdering som politiet må foreta. 43 Denne forutgående vurderingen har en parallell til forholdet mellom årsak og virkning. 44 Før gjennomføringen av pågripelsen tar til, må politiet vurdere hvilke virkemidler som rettmessig kan anvendes. I en slik vurdering må politiet antesipere virkningen av det enkelte maktmiddel. 45 Når det gjelder skytevåpen må en slik forutgående vurdering ta i betraktning de potensielle skader som skarpe skudd kan medføre. Dersom politiet planlegger en pågripelse om utelukker forebygging, bør andre sterke hensyn gjøre seg gjeldene før en slik taktikk kan fremstå som forholdsmessig. Et slikt hensyn kan være at sikkerheten til uskyldig tredjepart er bedre ivaretatt ved at politiet iverksetter en konfronterende taktikk. Disse hensynene skal behandles senere i dette kapittelet. Utgangspunktet må være at dersom målet for tjenestehandlingen er å pågripe gjerningsmennene, må politiet planlegge et taktisk opplegg som gjør at nytten eller fordelen er større enn ulempene eller skaden Auglend (2004) s Auglend (2004) s Auglend (2004) s Auglend (2004) s Se Auglend (2004) s

26 6.3 Hovedregel minste-middel inngripen Politiloven 6(2) slår fast at politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessig, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. Bestemmelsen er et konkret utslag av behovsprinsippet og oppstiller en hovedregel om ved valg av virkemidler skal politiet anvende det minst inngripende virkemiddelet. 47 Prinsippet om at politiet skal anvende det minst inngripende virkemiddelet forutsetter at situasjonen er slik at flere alternative virkemidler er egnet til å løse tjenesteoppdraget. 48 Hovedregelen er at det minst inngripende virkemiddelet skal velges først. 49 Dersom politiet skal pågripe mistenkte og situasjonen på pågripelsestidspunktet er slik at mistenkte verken er voldelig eller utstyrt med farlige gjenstander, har politiet i utgangspunktet svært forskjellige virkemidler som er egnet til å pågripe mistenkte. Det følger da av hovedregelen i pl. 6(2) at politiet skal bruke det minst inngripende maktmiddelet. Lovgiver har brukt formuleringen skal ikke ta i bruk og det peker på at politiet i utgangspunktet er pålagt en plikt til å bruke det minst inngripende middelet. Politiloven har ingen opplisting av hvilke virkemidler politiet har til rådighet og således finnes det ingen rangering av hvilke virkemidler som anses for å være mer inngripende enn andre. Imidlertid når det gjelder bruk av skytevåpen går det frem av vi. 19(1) at skytevåpen må bare brukes som siste utvei, etter at andre lempeligere virkemidler forgjeves har vært forsøkt, eller i situasjoner hvor alternative midler åpenbart ikke vil føre frem. En vanlig forståelse av at skytevåpen må bare brukes som siste utveg peker på at situasjonen må være så tilspisset at dette virkemiddelet er det eneste som kan løse situasjonen. I forarbeidene til politiloven er det anført at den sterkeste form for maktbruk er bruk av våpen. 50 I juridisk litteratur har man tenkt seg at politiets ulike virkemidler kan rangeres 47 Se Auglend (2004) s.414 pkt Auglend (2004) s.414 pkt Auglend (2004) s

27 enten på en tiltaksskala 51 eller på en maktmiddelstige. 52 I og med at bruk av skytevåpen er politiets sterkeste form for maktbruk er det naturlig å plassere virkemiddelet enten ytterst på tiltaksskalaen eller på øverste trinnet på maktmiddelstigen. Prinsippet om at politiet skal anvende det minst inngripende virkemiddelet, påvirker planleggingen av en forberedt politiaksjon. Det taktiske opplegget for pågripelsen må ikke stride mot hovedregelen om at politiet ikke skal anvende mer makt enn nødvendig, med mindre det foreligger særlige omstendigheter ved situasjonen som gjør at en kan fravike dette utgangspunktet. Isolert sett taler minste-middel regelen for at politiet bør anvende forebyggende tiltak fremfor å legge opp til en konfrontasjon som eskalerer utstrekningen av maktbruken. Særlig må dette prinsippet gjøre seg gjeldene dersom alternativet er å anvende en konfronterende tilnærming. Imidlertid må det oppstilles unntak fra prinsippet om minste-middel inngripen Unntak fra regelen om minste-middel inngripen Pl. 6(2) oppstiller to unntak fra hovedregelen om minste-middel inngripen. Dersom svakere maktmidler antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, kan politiet ta i bruk et sterkere virkemiddel, jf. pl. 6(2). Dette unntaket retter seg mot den situasjonen der et virkemiddel allerede før bruk fremstår som utilstrekkelig eller uhensiktsmessig. 53 For at bruk av skytevåpen skal være siste utveg må situasjonen være slik at alternative virkemidler åpenbart ikke vil føre frem, jf. vi. 19(1). Ved bruk av skytevåpen skjerpes kravet til at alternative maktmidler ikke vil føre frem. 54 Etter politiloven er det tilstrekkelig at alternative midler antas å være utilstrekkelig, mens 50 Ot.prp.nr.22 ( ) s Se Auglend (2004) s Se Myhrer(2005) s Auglend (2004) s Myhrer (2005) s.76 23

28 våpeninstruksen krever ved bruk av skytevåpen skal alternative virkemidler åpenbart ikke fører frem. Unntaket retter seg mot de situasjoner der det allerede før inngrepet fremstår som åpenbart at svakere virkemidler ikke vil løse tjenesteoppdraget. Dette alternativet vil særlig gjøre seg gjeldene under planleggingen av inngrepet. Dersom det under forberedelsene til pågripelsen, fremstår som åpenbart for ledelsen at mildere virkemidler ikke kan løse tjenesteoppdraget, står politiet i en situasjon der bruk av skytevåpen kan være siste utvei for å løse tjenesteoppdraget. Det må da være adgang for politiet til å planlegge et taktisk opplegg som utelukker forebygging. Kravet om siste utveg fordrer at det må foreligge særlige omstendigheter ved tjenesteoppdraget, som tilsier at andre mindre inngripende virkemidler ikke fører frem. Dette kravet er meget strengt og for at unntaket skal kunne komme til anvendelse må trolig særlige omstendigheter gjøre seg gjeldene. Under en planleggelse av en gisselsituasjon kan dette unntaket trolig gjøres gjeldene, dersom hensynet til gisseltakernes liv og helse gjør det umulig for politiet til å gripe inn med forebyggende tiltak. Det kan være situasjonen dersom politiets kunnskap ikke har brakt på det rene hvor gisselen har vært holdt fanget. Det oppstilles krav om at det må være åpenbart at alternative virkemidler ikke vil føre frem. For at det skal være åpenbart at alternative virkemidler ikke vil føre frem, må det være nærmest sikkert at mildere virkemidler enn skytevåpen vil håndtere den situasjonen som politiet skal løse. 55 Deretter kan politiet fravike prinsippet om minste-middel inngripen dersom svakere virkemidler forgjeves har vært forsøkt, jf pl. 6(2). Ved skytevåpen vil bruk av skytevåpen fremstå som siste utvei, etter at andre lempeligere virkemidler forgjeves har vært forsøkt, 55 Auglend (2004) s

29 jf. vi. 19(1). Unntaket retter seg mot de tilfellene der politiet faktisk har brukt et virkemiddel, men bruken av virkemiddelet har vært forgjeves ved at resultatet har uteblitt. 56 Dersom den faktiske bruken ikke har løst tjenesteoppdraget, kan politiet ta i bruk et sterkere virkemiddel og således sette til side plikten om å bruke det minst inngripende maktmiddelet. Dette kan være situasjonen under gjennomføringen av pågripelsen. Planen og iverksettelsesordren må ledelsen endre under aksjonen dersom det er forhold i situasjonen som gjør det nødvendig. Ledelsen og kontrollen med aksjonen tar ikke slutt i det gjennomføringen av aksjonen tar til. Dette var tilfellet i den såkalte Ängeslandet-saken, som skal behandles nedenfor. En person hadde forskanset seg i et hus etter å ha ranet en drosjesjåfør. Politiet iverksatte en aksjon for å pågripe mistenkte. Politiaksjonen pågikk over to dager og EMD vurderte hele ledelsen og kontrollen med aksjonen. Imidlertid var politiet i denne saken avskåret fra å forebygge handlingen, fordi politiet ikke fikk kunnskap om ranet før etter at det var gjennomført. Dersom politiet vurderer situasjonen dit hen at alternative virkemidler åpenbart ikke fører frem eller at andre lempeligere midler har forgjeves vært forsøkt kan politiet være i en situasjon som innebærer at skytevåpen blir politiets siste utvei. 6.4 Siste utvei Vi. 19(1) fastslår at skytevåpen må bare brukes som siste utveg. Bestemmelsen retter seg mot den faktiske bruken av virkemiddelet. Således kan det anføres at ved planleggingen og kontrollen med aksjonen vil ledelsen ikke være berørt av vilkåret om siste utveg. Vilkåret om at skytevåpen skal være siste utveg er et skjerpet nødvendighetskrav. 57 Kjernen i behovsprinsippet er at det skal være et klart behov for det aktuelle tiltaket. Og således må siste utveg vilkåret ses som et utslag av behovsprinsippet og således påvirke ledelsen og kontrollen ved aksjonen. Dette innebærer at det stilles strenge vilkår for at politiet skal kunne legge et taktisk opplegg for pågripelsen, dersom det er en økt fare for at bruk av skytevåpen blir politiets utvei. 56 Se Auglend (2004) s Auglend (2004) s.427 og

30 På den ene side følger det av en vanlig forståelse siste utveg tilsier at skytevåpen må bare brukes dersom ingen andre virkemidler løser tjenesteoppdraget, jf. vi. 19(1). Imidlertid retter det seg mot den faktiske bruken av maktmiddelet. Under planleggingen og ved kontroll og ledelsen av aksjonen er det ikke tale om en faktisk bruk. Ledelsen skal vurdere det taktisk rundt pågripelse og ikke om det skal løsnes skudd eller ikke. Det taler for at ved valg av taktikk for pågripelsen, herunder spørsmålet om hvor pågripelsen skal gjennomføres kan det ikke legges til grunn en streng forståelse av vilkåret om siste utveg, jf.vi. 19. Derimot må spørsmålet om politiet skal iverksette forebyggende eller regulerende tiltak eller anvende en mer konfronterende taktikk tuftes på et prinsipp om at bruk av skytevåpen skal være politiets siste utvei. Bruk av skytevåpen er det farligste virkemiddelet politiet kan anvende 58 og således er det alltid en risiko når politiet tar i bruk det virkemiddelet. I de tilfellende der det blir skutt vil det alltid være en fare for at personer blir skadet. Et prosjektil er godt egnet til å påføre skade og i ytterste konsekvens kan det medføre døden. Hensynet til sikkerhet må gjøre seg gjeldene ved bruk av dette virkemiddelet. 58 Se kommentardel til våpeninstruksen

31 6.5 Nærmere om nødvendighet Nødvendighetsvilkåret gjør seg gjeldene i både pl. 6(4) og pl. 6(2)(2). Det får den betydning at politiloven 6 fjerde ledd oppstiller rammen for utstrekningen av politiets maktbruk, bruk av makt må finne sted innenfor det som anses nødvendig for å løse tjenesteoppdraget. I de tilfeller politiet anvender et virkemiddel under tjenesteutførelsen, oppstiller pl. 6(2)(2) krav om at virkemiddelet må være nødvendig. Således vil det i en rettmessighetsvurdering av utstrekningen på politiets maktbruk være sentralt om det virkemiddelet som er anvendt er nødvendig. Begrepet nødvendige, jf. pl. 6(2)(2) er skjønnspreget og ordlyden i seg selv gir få holdepunkter for hvordan vilkåret skal forstås. Etter politiinstruksen 3-1(1) kan politiet gripe inn med midler som finnes nødvendige. Instruksen gjentar nødvendighetsvilkåret som er oppstilt i politiloven og bidrar således ikke til en nærmere forståelse av hvordan nødvendige virkemidler skal forstås. 6.6 Nærmere om forholdsmessighet Etter pl. 6(2)(2) skal de midler som politiet anvender stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. En alminnelig forståelse av bestemmelsen innebærer at når politiet skal utføre en tjenestehandling vil det bero på både formålet med inngrepet, alvoret i situasjonen som politiet skal løse og de øvrige omstendigheter hvilke virkemiddel som politiet rettmessig kan ta i bruk. Det er først når et virkemiddel står i forhold til disse tre momentene at det foreligger en forholdsmessig bruk av maktmiddelet. Bestemmelsen oppstiller således et krav om 27

32 forholdsmessighet mellom tiltaket og situasjonenes alvor, formålet med inngrepet og øvrige omstendigheter. 59 At virkemiddelet skal være forholdsmessig må for det første innebære at politiet ikke bruker et for kraftig virkemiddel ved utførelse av en tjenestehandling. På den andre siden vil det ikke være forholdsmessig å anvende et virkemiddel som er underdimensjonert for å løse det aktuelle oppdraget. Således vil forholdsmessighetsvurderingen peke på at det skal foretas en balansert vurdering for å komme frem til hvilke virkemiddel som står i forhold til det tjenesteoppdraget som skal utføres. Det går frem av forarbeidene til politiloven at den skaden som er forbundet med inngrepet, ikke må stå i et misforhold til det som ønskes oppnådd. 60 For det første taler dette for at allerede under planleggingen av pågripelsen gjør forholdsmessighetsvurderingen seg gjeldene, fordi det skal vektlegges hvilke skader som er forbundet med inngrepet og den alminnelige forståelsen tilsier at vurderingen skal gjøres på grunnlag av tidligere erfaringer med liknende oppdrag. For det andre bygger forarbeidene oppunder tanken om at det er i skjæringspunktet mellom hva skal oppnås med inngrepet (pågripelsen) og hvilket virkemiddel som er best egnet til å løse pågripelsen at man finner likevekt; et proporsjonalt forhold. Bruk av skytevåpen kan i ytterste konsekvens medføre at personer blir alvorlig skadet eller omkommer som en følge av maktbruken. Dette taler for at det må foreligge særlige omstendigheter ved situasjonen før bruk av skytevåpen fremstår som forholdsmessig. Utgangspunktet må være at når formålet med politiets handling er å pågripe den mistenkte, vil bruk av skytevåpen bare være forholdsmessig dersom det er særlig alvorlige omstendigheter med situasjonen. Et rettet skudd mot mistenkte vil være det mest inngripende virkemiddelet som politiet kan anvende. Det er naturlig å plassere handlingen 59 Ot.prp.nr.22 ( ) s Ot.prp.nr.22( ) s.18 28