DA KAR TRO MSØ UNNI GJERTSEN N / W N / E

Transkript

1 DA KAR N / W TRO MSØ N / E UNNI GJERTSEN

2 DA KAR TRO MSØ UNNI GJERTSEN

3 Jeg må forestille mig, at universets kemi ligesom er snublet over sig selv og har udskilt biologien som et særligt forsøgsfelt, der inkluderer menneskets bevidsthet. "Del af labyrinten", Inger Christensen Dakar Tromsø er et kunstverk som består av denne boka og av to glassmontre i Teknologibygget på Universitetet i Tromsø. Den ene monteren inneholder et eksemplar av boka, i den andre ligger et stykke jern som Unni Gjertsen anskaffet i Dakar under en reise i desember Boka er fortellingen om reisen og om jernet. Dakar Tromsø is an artwork consisting of this book and two showcases in The Technology Building at the University of Tromsø, Norway. One of the showcases contains a copy of the book, and in the other showcase there is a piece of iron that Unni Gjertsen obtained in Dakar during a journey in December The book tells the story of the journey and the piece of iron. KORO - Kunst i offentlig rom / Public Art Norway 2014 UIT, Universitetet i Tromsø / University of Tromsø

4 DEL I PÅ FLYET TIL TROMSØ, 20. NOVEMBER 2013 Vi sirkulerer i lufta mens brøytemannskapet måker landingsbanen. Her er det sol, der nede er det snøstorm. Flyplassen i Tromsø er stengt. Fra mitt sete har jeg oversikt over flyvertinnen som sitter foran i kabinen. Yngve Birkeland og Sylvi Labugt venter på meg ved Institutt for ingeniørvitenskap og samfunnssikkerhet. Instituttet skal flytte inn i det nye Teknologibygget sammen med Nordlysobservatoriet. Jeg samler informasjon til kunstverket jeg skal lage for nybygget. Etter timeplanen skulle jeg vært på bakken, men jeg svever fortsatt med de andre passasjerene over Kvaløya. Når afrikanerne venter, skriver Ryszard Kapuściński, faller de inn i en dyp fysiologisk form for søvn: De spiser ikke, drikker ikke, later ikke vannet. Han venter på en bussholdeplass i Accra i Jeg lukker boka. Om tretten dager reiser jeg til Dakar, hovedstaden i Senegal i Vest-Afrika. I dag er det 20. november. Nordpolen snur seg bort fra sola. Mørketida i Tromsø inntreffer 27. november. Sola blir borte, og dukker ikke opp igjen før 15. januar. Maskinen sirkler innover land. Skylaget letter, og fjelltoppene under vingen blir synlige. De er snødekte, med mørke render der snøen ikke legger seg. Tjue mil lengre sør ligger Sjøvegan der jeg er oppvokst. 5

5 Jeg har begynt å se på Norge rundt, med øde steder, og vær som vi hamler opp med. Pappa er opptatt av sikkerhet. Sikkerhet som i forholdsregler. Ikke jeg, jeg bor på Østlandet og vil ikke ha gelender mot skråninga på hytta. Hele barndommen går snøplogene mens jeg sover. Om morgenen står jeg opp til nymåket vei. Kanskje er det storm på kysten, men på Sjøvegan blåser det mindre. Bak huset ligger innlandet som en rygg mot bakholdsangrep. Det er uansett ganske øde på skyggesida av huset. På framsida mot fjorden derimot, dukket det en gang opp et krigsskip ut av tåka. Amerikanske soldater som aldri hadde hatt ski på beina før, vinglet ustødig rundt i fjæra. Det var NATO-øvelse, forklarte de voksne. Flyvertinnen løsner sikkerhetsbeltet og reiser seg. Hun løfter telefonrøret som henger på veggen ved siden av setet, og gir beskjeder til kollegaen sin bak i flyet. Så åpner hun døra til cockpiten og konfererer med pilotene. Hun henter et par svarte skinnhansker fra skapet, setter seg og tar dem på. Jeg holder veska i et hardt grep. Jeg har ingen grunn til å tvile på pilotene, mannskapet i flyet eller på bakken. I Nord- Norge finnes det kompetanse på vær. Ved om det skulle knipe, ulltøy og vindjakker, lommelykt, batteri, og kommunikasjon, som i militæret. Det fins forholdsregler. Blåser det opp, fortøyer folk løse gjenstander, kommuniserer med brøytebilen, og vet at det bor en enslig kvinne ytterst, som ikke kommer seg til butikken. Alle vet hva de skal gjøre. PÅ KONTORET, OSLO, 19. NOVEMBER Hvilende på albuene framfor dataskjermen studerer jeg Polarinstituttets bildearkiv på internett. Det ene bildet av snø, is og hav er knapt til å skille fra det andre. Jeg trenger flere innfallsvinkler. Å finne på søkeord er som å gjette koder til en lås. Jeg klapper igjen lokket på datamaskinen. Forresten. Var det et bilde av Bouvetøya? Hva er det med den? 6 DEL I Er det formen den minner om en fransk smørkjeks eller navnet som klinger som Madame Bovary? Bouvetøya må ligge i Sørishavet. Eller? Kapuściński besøker kultur- og utdanningsministeren i Ghana på slutten av 50-tallet. Han tolker omgivelsene gjennom sin egen kamp med heten. Er man heldig fins mulighet for skygge og lufting. Brisen blåster best i høyden. Ministeren han besøker, har sitt departement øverst i en beskjeden bygning som teller fire etasjer. Det er en ivrig minister, besatt av foto; han eier femten kameraer. Han inviterer Kapuściński med seg over alt, med på banketten, med i bilen. Kom så går vi. Akkurat som når jeg følger etter Bao Pao i Beijing han som bare kan beskrives gjennom støvet han virvler opp mens jeg følger etter mellom verkstedene og butikken, opp trappen til tredje etasje i huset der han bor. Der samler han minner fra sin tid i Den røde armé. Jeg er på jakt etter noe som kan gjøre historie virkelig for meg, og finner det i denne mannen. Han holder fram en drikkekopp med Maos propaganda trykket på innsiden, og beskriver messingen av påbud fra høyttaleranlegg over hele Beijing. Kapuściński gjør historie virkelig når han beskriver brisen, og fraværet av den i Accra i I de nedre etasjene i husene er fraværet uutholdelig. De stedene der alminnelige folk har mulighet til å oppholde seg, er det vibrerende varmt og stillestående. Så lenge luften står stille, representerer den ingen verdi, skriver han, men det er nok at den rører på seg, så stiger den straks i pris. Trær gir skygge, men tiltrekker seg også malariamygg. TROMSØ GEOFYSISKE OBSERVATORIUM, NORDLYSOBSERVATORIET AUGUST, INTERVJU MED TRULS LYNNE HANSEN Midt i en setning sitter Trus Lynne Hansen plutselig med telefonkontakten i hånden. Han har nappet den ut så han ikke risikerer oppringning fra Madrid. Som observatorieleder er 7

6 Truls mener at naturvitenskap er kultur. Når jeg spør om hvorfor man forsker på det ene eller anhan ønsket i en videokonferanse. Landegrenser er et fenomen som er helt irrelevant i moderne vitenskap, konstaterer han, med trykk på irrelevant. Jeg får nye A4-ark å notere på hver gang jeg bestemmer at nå er vi inne på et nytt tema. Jeg spør om den tidlige historien til studiene av geofysikk. Fins det muligens en innflytelse fra Afrika? Jeg håper det. Jeg vil vite hvordan verden så ut før geografien ble formet av kolonimaktene, finne forbindelser som går på tvers av stater, og kanskje også historiske epoker. Det var araberne som gjenoppdaget den antikke kulturen ettersom de rykket inn i land nord for Middelhavet, opplyser han. Den arabiske gullalderen varte fra 900-tallet til 1300-tallet. De oppfant dagens tallsystem og den moderne vitenskapens metoder. De gjorde kontrollerte forsøk og brukte logisk argumentasjon. Men det stoppet opp. Man vet ikke hvorfor. De ble dogmatiske, sier han som om det er en uforklarlig gåte. Jeg er nysgjerrig på Dogonfolket i Mali som er kjent for sin eldgamle kunnskap om astronomi, kanskje også atomer? Kan de ha funnet andre veier til innsikt om kosmos? Men jeg tviler på dette sporet. Historien om magnetismestudiene som Truls presenterer for meg, går tilbake til 1600-tallet, ikke mye lenger. Det er nå den systematiske nye vitenskapen skyter fart: Jorden er selv en stor magnet, skriver engelskmannen William Gilberts i den første avhandlingen om jordens magnetfelt som blir publisert i år Det er de store sjøreisene og kompassets tid. Truls leter i bokhyllen etter et dikt om kompasset skrevet på gammelengelsk. Han finner det ikke. Jeg gjør et siste forsøk på å fiske etter en ledetråd som kanskje kan følges bakover til middelalderen og ut av den europeiske geografien. Under en forelesning i Oslo antyder nemlig den senegalesiske filosofen Souleyman Bachir Diagne, at den tidlige kulturelle påvirkningen på Europa sørfra, med 8 DEL I maurerne i Spania fra 800- til 1400-tallet, ikke kom utelukkende fra Nord Afrika, men lengre sør, fra Senegal. Er dette noe du kjenner til, spør jeg Truls som er historisk interessert. Nei, men det fins et geomagnetisk observatorium i Senegal, i en by som heter M bour, ikke langt fra Dakar. Jeg skrinlegger oldtiden. Observatoriet i M bour er et utmerket reisemål. FRA INTERVJUET MED EMANUEL LIMA, POSTENS ØSTLANDSTERMINAL, LØRENSKOG, VÅREN 2012 Hver ettermiddag i barndommen på Kapp Verde hører Emanuel Lima lyden av mais som blir knust i en stor morter av to kvinner som kommer for å lage Cachupa til middag. Kapp Verde -øyene ligger på kysten av Vest-Afrika sør for Krepsens vendesirkel. Senegal er nærmeste fastland. TILBAKE TIL INTERVJUET MED TRULS Nytt ark. Kan vi snakke om metaller og magnetisme? Jeg vil ta med meg noe fra Senegal, en stein eller et metall. Kanskje jeg kan integrere det i trapperommet på Teknologibygget. Jern er et metall med pussige magnetiske egenskaper, forteller Truls, jernatomene stiller seg opp i helt parallelle rekker. Han legger trykk på helt og på parallelle. Jeg vet ikke hva det innebærer, men attraheres av tanken på parallelle rekker. Det spiller ingen rolle hvor jern kommer fra, sier han. Jern er helt identisk hvor som helst på kloden. Jern har ingen egen identitet, det er utbyttbart. Så om jeg tar med en bit jern fra Dakar, er det kun reisen som utgjør en forskjell, at jeg gjør den, og skriver om det? Akkurat. 9

7 dre, eller en mening med det hele, blir det stille, som om han ikke hører. Det formålstjenlige er ikke vårt bord, forstår jeg. Forskning kommer av nysgjerrighet, sier han. Det er ingen tilfeldighet at de vi tenker på som vitenskapsfolk hadde stillinger som leger eller prester før i tiden. De var nysgjerrige og ville forske. Men de måtte jo ha noe å leve av. Jeg blar i de seks arkene for å finne noe han sa: Vitenskap baserer seg på at det fins en objektiv virkelighet som vi alle vil oppfatte tilnærmet likt. Jeg er vant til å tenke ut fra persepsjon, subjektivitet og relativitet, hvordan et kunstverk kan påvirke betrakteren og få noe til å skje. Min oppmerksomhet er rettet mot verden som formbar ved hjelp av persepsjon. Truls sin innlysende konstatering av objektivitet truer med å kortslutte tankebanen min. Likevel, når jeg har lagt ut på reiser og intervjuet mennesker fra alle verdens hjørner, har også jeg lagt til grunn at folks stedsbevissthet er lik, om ikke objektiv. Bao Pao beskriver Beijing og Emanuel Lima Kapp Verde de har minner fra å være små og kunne stå under et bord, de relaterer til foran og bak, ørken og hav. Min kropp gjenkjenner beskrivelsene selv om jeg aldri har vært på Kapp Verde, eller i en hutong i Beijing på 40-tallet. LEILIGHETEN PÅ SANDAKER I OSLO, 24. NOVEMBER Det er sol i senga. Når jeg setter meg opp og strekker nakken, dukker balkongkassene fram over vinduskarmen. En stivfrossen ringblomst står oppreist. Sola sitter fast i takhorisonten. Før eller senere vil den reise seg og stige høyere på himmelen, selv om dette er Nord-Europa. Kapuściński skriver om tiden i Afrika at den ikke fins uten bevegelsen. Det er aktiviteten som manifesterer tiden: Tiden er sogar noe som mennesket kan skape, for dens eksistens kommer ganske visst til uttrykk gjennom begiven- 10 DEL I heter, men om begivenheten inntreffer eller ei, avhenger jo av mennesket. Når Kapuściński skal beskrive den europeiske tiden siterer han Newton: Den absolutte, sanne, matematiske tid forløper i seg selv og i kraft av sin natur ens, ubunden av enhver ytre gjenstand. TROMSØ, 20. NOVEMBER, ETTER MØTET MED SYLVI LABUGT OG YNGVE BIRKELAND Jeg har en ambisjon om å motivere Afrika-reisen, ikke bare ut fra en kobling til Tromsø Geofysiske Observatorium, men også til Institutt for ingeniørvitenskap og sikkerhet, der de forstår jeg under møtet studerer blant annet navigasjon. For å finne historisk materiale går jeg så videre til Norsk Polarinstitutt, som ligger 200 snøslapsmeter bortover Strandveien. Vel framme, lar jeg arkivaren ta meg med inn på kjølerommet der han oppbevarer permene med papirbilder. Han stabler den ene permen etter den andre på mine framstrakte underarmer. Jeg bærer dem bort til det vindusløse bakrommet der han har pulten sin. Ved siden av seg har han bunker med bilder han skal skanne. Jeg åpner permene og begynner å bla, fram og tilbake mellom bilder av skip, polekspedisjoner, flere båter, mer hav. Er det bare bilder av Nordpolferder, spør jeg. Har det ikke gått ekspedisjoner til andre steder? Arkivaren vinker meg over til skjermen sin. Her er en skannet dagbok fra en overvintring på Svalbard i Håndskriften til skipperhustruen Hansine Hansen er tiltalende. Men, jeg må røre meg og kommer på at jeg har et ærend; et kort besøk hos Truls. Jeg griper jakken på stolryggen, samler penn og notatbok, og fortsetter påkledningen på vei ut, gjennom biblioteket. I resepsjonen taster jeg nummeret til taxi på mobilen. Det ringer. Klokka er ett, og mørket faller på. De store vindusflatene reflekterer interiøret. 11

8 Jeg børster snø av hetta på jakken, og går inn i entreen på observatoriet i Prestvannvegen. Truls kommer meg i møte med diktet om kompasset i en rosa plastlomme. Han har fått en e-post fra Benoit Heumes på Institut de Physique du Globe de Paris som administrerer observatoriet i M bour. Benoit trenger en bekreftelse på hvem jeg er, før han kan lage en avtale med personalet lokalt i Senegal. Truls ønsker seg et foto fra observatoriet i M bour når jeg kommer tilbake derfra. Han har kontakt med forskningsstasjoner over hele verden, men selv reiser han bare til Grønland. Vi kunne utvekslet denne informasjonen per e-post, men her står jeg i entreen. På bakrommet på Polarinstituttet skanner arkivaren fremdeles. Jeg må komme i bla- modus, og går ut blant hyllene i biblioteket. Det er blitt mørkt og vindusflatene speiler bokhyllene som står på diagonale rader. Jeg fester blikket i øyehøyde, og følger en tilfeldig hylle helt til enden. Så lar jeg blikket falle ned på raden under og går tilbake. Arktis, Arktis, Arktis. Jeg svinger rundt hylla. Her er det Geologi og Sedimentologi. Jeg plukker fram en kompakt bok: Carbonate Diagenesis and Porosity. Nå vet jeg at jeg kommer til å finne en løsning. Jeg snur meg og skimter en ny kategoribetegnelse, Kartografi. Jeg følger bokryggene videre: GPS. Med den ledige hånden drar jeg ut Practice and Theory of GPS, Global Positioning System. Dette er min dag! BERLIN, OKTOBER Jeg sykler langs en mørk kanal i Berlin. Dekkene må pumpes. Uten demping kjenner jeg hver småstein på asfalten. S-Bahn går forbi på traseen over bakken. Men jeg er lost og uten lykt. 12 DEL I GPS en på mobilen ligger i håndflaten og lyser. Den andre hånda styrer jeg med. Men styrer hvor? Den blå prikken vet hvor jeg er, når jeg flytter meg, flytter den seg. Det er selskap i det, men det tar meg ikke hjem. Jeg burde sette hele min lit til GPS en, men i mellomtiden har jeg begynt å studere gatene og aktivere min egen stedsfornemmelse. Det er to systemer. Jeg vingler mellom dem. Den moderne fysikkens naturbilde, som begynner å ta form med Galilei, og som oppsto i og med at man begynte å stille spørsmål ved det menneskelige sanseapparatets evne til å formidle virkeligheten, skriver Hannah Arendt, viser oss et univers som vi ikke lenger kan vite noe mer om enn at det på en bestemt måte påvirker våre måleinstrumenter. Jeg har fortsatt et sanseapparat. Selv om jeg bruker GPS, og forflytter meg med fly og tenker på verden i fugleperspektiv, kan jeg også sette den ene foten foran den andre og erfare rommet. Arendt igjen: I motsetning til erfaringsevnen, kan forstanden frigjøre seg fra jorden og innta et universelt, kosmisk standpunkt utenfor jorden og operere ut fra det. Vi vingler videre. I ARKIVET Hva med Bouvetøya, spør jeg arkivaren. Jeg så en plansje på en søyle i biblioteket, en mini-temautstilling om fuglelivet der. Det er andre gangen på kort tid at øya dukker opp fra intet. Det går en ekspedisjon ned dit nå. Epler og kanoner, tenker jeg, en ekspedisjon til Bouvetøya! Polarinstituttet skal sette opp en ny forskningsstasjon. Den forrige blåste på havet. Forskerne flyr til Sør-Afrika i januar, og går om bord på et forskningsskip i Cape Town. Båten med utstyr bør være på vei allerede, sier arkivaren. En helt virkelig båt det er ikke usannsynlig at den be- 13

9 finner seg utenfor kysten av Senegal mens jeg er der. Vinter på Nordpolen betyr sommer i sør og høysesong for ekspedisjoner til Sydpolen. Fra Cape Town er det fem dagers seilas til Bouvetøya. Den ligger mellom Sør-Afrika og Antarktis et av verdens mest øde steder. Imidlertid ligger den ganske nær våre meridianer. Skyt en pil rett sør og den skulle kunne treffe. SJØVEGAN På Sjøvegan kommer ikke sola over horisonten på vinteren, månen tar over, og alt får et blått skjær. Som barn sto jeg med nesen inntil et kjølig panoramaglass og så ut på månelandskapet. I øst var fjellene jevne, hvite halvkuler, den ene bak den andre, med synkende kurver mellom seg. Et streif av dagslys i sydøst gjorde konturene av fjellrekken markant. Hadde landskapet vært flatt, ville det likevel være umulig å se sola. Den befinner seg helt og holdent på en annen del av jorda. Det forteller meg at jeg er på et fjernt sted på kloden. Jeg vet det jo også fordi jeg har kartene. Å se på kart betyr å sette seg i en fugls sted. Eller et fly, eller en satellitt. Erkjennelsen av avstand styrkes når jeg slipper meg ned på bakken igjen etter en slik imaginær luftferd. Da er den kalde nesetippen mot ruta, og mangelen på røntgensyn, høyst informativ. PÅ KONTORET, OSLO, 25. NOVEMBER Jeg legger på røret, og er ennå varm i øret. Dagfinn Husjord underviser i navigasjon på Institutt for ingeniørvitenskap og sikkerhet. Vi lokaliserer lasteskipet Mary Arctica i Kattegat via en hjemmeside for sporing av skipstrafikk som heter Marine Traffic. Jeg tror det er dette skipet som skal til Bouvetøya. Jeg taster inn skipsnavnet i feltet fartøy og får: Latitude , Longitude GPS beregner posisjonen til en mottaker på bakgrunn 14 DEL I av signaler fra satellitter som går i bane rundt jorda, forklarer Dagfinn. God geometri, kaller han det når en mottaker på bakken får signaler fra et flertall satellitter. Geometri er bilder av ordnede, harmoniske forhold. Det gir en avstand til de kroppslige premissene for menneskelivet, som gnagsår og frost. God geometri er mer enn jeg forventer meg i en verden der skjøre mennesker styrer etter beste evne. Satellitter har atomur, fortsetter han. Avstanden mellom en satellitt og en mottaker beregnes ved å måle tiden det tar for signalene å nå fram. Å se GPS for seg, som et geometrisk mønster av signaler, i luften, og at mønstret forandrer seg når jeg beveger meg nede på bakken med en mobil mottaker, er ganske lett. Men tiden gjør det komplisert. Tiden utgår jo fra døgnet og jordens bane rundt seg selv. Når jeg tenker på lange avstander og sakte fart, som et skip på havet, mister jeg fotfeste. Det har jeg til felles med Dagfinns studenter. De har problemer med å navigere framover i tid og rom, å se det for seg, forklarer han. Han liker astronomisk navigasjon. Det går ut på å finne et skips posisjon ved hjelp av høydemåling av himmellegemer med en sekstant, og bruk av tidtabeller. Slik lærte faren hans å navigere. Også de nye kapteinene er nødt til å lære astronomisk navigasjon som sikkerhet. Johannes Kepler er astronomiens gudfar. Dagfinn lover å sende en lærebok i emnet. Dagfinn Husjord synes det er vanskelig å beskrive følelsen av å seile over Stillehavet. OSLOMARKA, NOVEMBER Det blåser laber bris fra nordvest. Jeg går hurtig innover stien i motvind. Mørket veller fram. Det skummer på Maridalsvannet. Jeg løper et stykke, ser meg over skulderen. Solnedgangen 15

10 over byen ser ut som en fjern gressbrann. Jeg holder et ildorkester i den ene hånda, i den andre et blått dragsug. I dagtidlig hørte jeg på nyhetene at trafikken står fast mellom Trondheim og Oslo. Været velter inn fra havet, fra kysten utenfor Kristiansund. Uten å dumpe ned i dalene på innlandet feier vinden over fjelltoppene og er fremdeles fuktig når den når Oslomarka. Det er minst 50 mil til Norskehavet, mil som vinden tilbakelegger på et øyeblikk. Hadde jeg sanset kysten i marka i dag om jeg aldri hadde sett et satellittbilde? PÅ KONTORET, OSLO, 29. NOVEMBER Jeg halvsover på kontoret, kryper ned på gulvet, slokker lyset, slanger meg halvt opp så jeg kan strekke ut en arm og dra ned tastaturet og fortsette å skrive under bordet. Jeg har glemt ideen jeg hadde for to minutter siden. Farvel. Tap. Savn. Velkommen nye sjanser. Jeg åpner for gjennomtrekk i hodet. To vidåpne dører på hver side; ørene. Vær så god, blås gjennom meg. Jeg stopper ingen, heller ikke John E. Guldahl, Avdelingsdirektør for Operasjon- og logistikkavdelingen på Polarinstituttet. Noe stopper han. Jeg trenger å vite om ekspedisjonen er virkelig, tenk om Mary Arctica er feil båt? Jeg kan ikke overvåke feil båt! Han svarer ikke på telefon, kikker bare på meg fra bildet på nettsiden, med rød nese og rim i barten, midt i en snøstorm, og uten lue foran en hær av fullpakkede snøskutere. Suksess. Guldahl ringer tilbake, jeg farer opp. Mary Arctica laster i Århus i dag, forteller han. Stål, proviant og utstyr skal med på ekspedisjonen. Det fins dessuten et annet skip, Agulhas, som skal ta forskerne fra Cape Town til Bouvetøya. Mary Arctica legger fra havn klokka fire, avslutter han. Det er om 110 min! Jeg har ligget under bordet, og vet ikke 16 DEL I hva mer jeg skal spørre om. Jeg legger på, takk Mr. Guldahl, takk, takk. Jeg sjekker været i Århus. Det er som i Oslo, nullføre og skyer. Sjøen må være for varm for årstiden, brisen for klam. Mary Arctica kjeder seg sikkert og vil ut av havna. Jeg kjenner på meg at mannskapet har brakkesjuke, de lengter til havs. Selv skal jeg fly, fly og lande på bakken i Dakar. Der skal jeg organisere meg i et rom, tenke på Mary Arctica i frisk fart og ha orden på alle koordinater. Det er snø på værvarslet for Tromsø, våt og kornete snø. CASABLANCA, 1992 Vet jeg noe om Vest-Afrika? Jeg besøker Marokko i Jeg husker at jeg våkner på et hotell i Casablanca av fem-bønnen om morgenen, og at det er et uvanlig lys hvitaktig med en iboende trussel. Byen ligger og venter. Enn så lenge er varmen fuktig og pirrende, men det gjelder å ha veskene ferdigpakket og klare for rask avgang. Dagen har en vilje til å gå over styr, bli en rockekonsert som jeg helst vil spare trommehinnene for. Jeg husker reisen fra Fes kvelden før. Khalid, min svoger på denne tiden, skaffer oss seter på b ussen, betaler, gjør seg uunnværlig, og meg og kjæresten min hjelpeløse. Det er en lettelse å slippe fri. Halvvegs til Casablanca stopper bussjåføren i lyset fra en lyktestolpe på en rasteplass. Passasjerene kan benytte stådoen som fins i et avlukke i utkanten av lyskjeglen. Ved siden av hullet i gulvet står en rød bøtte med vann til å skylle seg med. Fra rasteplassen må reisen ha fortsatt. Jeg husker at jeg våkner i Casablanca. LEILIGHETEN PÅ SANDAKER I OSLO, 12. NOVEMBER Jeg ligger med hodet på puta og ser jeg over taket til den andre siden av gårdsrommet. Det er klarvær utenfor det sydvendte soveromsvinduet. Foreløpig er det for mørkt til å se ordentlige 17

11 farger. En fugleflokk beveger seg i raske vendinger. Femti hurtigbankende hjerter. Flokken forsvinner nede i det høyre hjørnet, i neste øye blikk dukker den opp igjen. 24. NOVEMBER Når jeg kommer hjem fra kontoret på kvelden tikker det inn e-poster. Dataskjermen lyser opp soveromsmørket. Liv fløy over Atlanteren i dag, hun har vært i Baltimore og forelest. Vi skal reise sammen til Senegal. Nå spiser hun middag i leiligheten sin i Stockholm. Etterpå skal vi snakke om hva vi skal pakke. Om litt over en uke møtes vi i Brussel og tar samme fly derfra. Jeg leser en beskjed fra biblioteket. Carbonate Diagenesis and Porosity kan hentes på filialen på Sandaker. 26. NOVEMBER Jeg sykler fra kontoret klokka halv sju. Det er lys i vinduene på filialen. Fra gata kan man se folk som sitter og leser. Foran skranken står en liten gutt. Lånet registreres og jeg legger bøkene i sykkelkurven, tar på ullvottene og sykler opp den siste bakken. Hjemme leser jeg e-post, og får vite at Benoit Heumes har hatt kontakt med direksjonen på observatoriet i M bour i dag. En sjåfør fra Raw Material Company, kunstsentret vi skal bo på i Dakar, skal hente oss på Leopold Sédar Senghor International Airport. En ny e-post fra biblioteket: Boka om GPS har også kommet. Den har reist helt fra Tromsø. 27. NOVEMBER Bunken med bøker på nattbordet vokser. Chimamanda Ngozi Adichies En halv gul sol er for kokett. Jeg våkner ikke med et lodd ned i undergrunnen som når jeg leser Per Olof Enquists Styrtet Engel. Likevel er det noe med miljøene, støvet på veg ene, eller er det Kapuściński jeg har det fra? 18 DEL I I alle fall, når jeg leser Enquist er det med en følelse av jern og metall. Grunnstoffer. Naturvitenskap. Jeg er besatt av stein og jord. Når jeg våkner om morgenen etter å ha lest Enquist på senga før jeg legger meg, er oppvåkningen som å drive opp til overflaten igjen opp fra et uendelig dyp med minnespor fra den flytende metallkjernen i jordens indre. Albert Einstein forestiller seg en sommerdag på kontoret i Bern i 1907 at en mann i huset på den andre siden av gaten ramler ut av vinduet. Jeg hører på radio. Mens mannen er i fritt fall, må han en stund oppleve vektløshet, tenker Einstein. Einstein har en annen dagdrøm hvor han sitter på en buss i Bern der han bor. Plutselig setter bussen av gårde i lysets hastighet. Einstein ser klokketårnet på torget i Bern forsvinne bak seg. Viserne roterer i sitt vanlige tempo. Tiden i bussen derimot går saktere jo mer bussen akselererer. Tiden og rommet henger sammen, tenker Einstein, de er relative størrelser. Jeg klarer å forestille meg rekkevidden av denne tanken et kort sekund, før døren klapper igjen. Det korte blaffet ligner opplevelsen av Liv Bugges film Into The Wreck på Kunstnernes Hus i Oslo, en følelse av å falle bakover gjennom historien. En lavfrekvent lyd setter kinosalen i vibrering. Kamera panorerer over nærbilder av interiør. En kvinne forklarer igjen og igjen om et trykk kun kjenner over nakken, at hun vil ha det bort. Jeg tenker på tyngdekraft, på tunge ting, jern og stein som faller tungt. Trekkes vi mot jordens indre? Mennesker fins ikke magnetiske, sier Truls. Det må bety at vi ikke kan trekkes mot bakken av en magnetisk kraft. Gravitasjon er noe annet, men hva er det? Newton visste faktisk ikke. Einstein mente det var rommet som presset legemer mot jorden. 19

12 Er trykket over nakken som kvinnen føler i filmen, rommet som presser seg på? Umulig å vite. Nå har man forresten registrert gravitasjonsbølger som drar i og former selve rommet. Det viser at Einstein tenkte rett der han satt og drømte. HYTTA VED VANSJØ, JULI Treplankene er fuktig under tærne på flytebrygga klokka åtte om morgenen. Sittende på huk, observerer jeg fuglene som slipper seg ned og henter yngel under vannflata. Elva er full av fisk, ål, alger. I jorda i skråninga lever små dyr, bakterier, biller, mikrober og meitemark uforstyrret. De svarte buormene har egne ganger i de eldste segmentene i kvisthaugene mine. Fluer balanserer på vannskorpa. Fuglene stikker hodene gjennom den. LEILIGHETEN PÅ SANDAKER, 1. DESEMBER I dag er Mary Arctica borte. De siste dataene på Marine Traffic er fra i går ettermiddag klokka sju. Jeg våkner tidlig og sitter med datamaskinen i senga. Jeg fører pekeren over hundrevis av grønne båtmarkører på skjermen, spisse og med en liten strek foran, som en pennesplitt. Hver markør indikerer posisjonen til et skip. De flokker seg som insektsvermer i havner som Guangzhou og Cape Town, hvert skip med sin spesielle rute og oppgave. I den engelske kanalen klemmer pennesplittene seg sammen og lager tette køer. John Guldahl har fortalt at Mary Arctica kan lokaliseres på rederiets hjemmeside. Jeg søker etter henne hos Royal Arctic Lines. Treff. Hun seiler med kurs for havnen Zeebrugge i Belgia og befinner seg for øyeblikket nord for Nederland. På kartet ser jeg en rekke smale øyer som danner et bånd utenfor kysten, en psykologisk beskyttelse om ikke annet, mot sjøen som truer med å oversvømme det flate landskapet. At havet stiger nederlenderne må være minst like redd for det som meg. 20 DEL I På rederiets hjemmeside fins en link til et webkamera som er montert på broen av Mary Arctica. Kameraet viser grå skyer, med solgløtt, noen dråper på frontruta, snill sjø. Hun er et bevegelig holdepunkt på sjøen, mens jeg beveger meg på tørt land. Holdepunkt, spør redaktøren. Hun spør alltid om punkter. Jeg forteller at et punkt er alltid et sted, et virkelig sted, og i tillegg, en abstrakt angivelse av et sted. 28. NOVEMBER Jeg trenger myggnett. Har jeg ett på hytta? Det skal snø i morgen. I dag er det sol med advarsel om sterk vind i kastene. Jeg har vasket på kontoret og hengt opp et trykk fra tegneskuffen, det jeg laget etter intervjuet med Emanuel Lima. Det har et lavasort fargefelt mot et blått mønster nederst. Den korte teksten om kjøkkenet på Kapp Verde er felt inn på midten, og øverst er det en kritthvitt flate. Hvorfor tenker jeg på Mørekysten? Fordi Annelie skriver til meg og forteller at hun skal jobbe på et sykehus i Kristiansund. Og, fordi Ane Brun sier på Skavlan, på Moldedialekten sin, at hun lengter etter kysten. Nordsjøen strekker seg til Belgia og Nederland i sør. I nord, ved den 51. breddegraden, begynner Norskehavet, rett etter på: Mørekysten. Jeg kan lage geometri av dette, leke, forbinde. Amsterdam er bygget av tømmer som ble fraktet fra Norskekysten under Hollendertiden. Kartene gir et fugleperspektiv, men det var de store sjøreisene på trappene til den nye tiden, som gjorde det mulig å kartlegge verden. Mary Arctica er mitt øye, et øye som beveger seg langs jordskorpen, på havet, mellom kyster, uten at jeg behøver å bli våt. Jeg lurer på hvem som styrer båten. Et navn. Hvor er kapteinen født? 21

13 DEL II NOTAT Flytter jeg kroppen bare litt så endres linjene en skygge, et hjørne, et kratt det endrer hvilke steder i hjernen som blir opplyst. Strekkes lillefingeren ut, endres universet. Forklaring følger ikke. BERLIN, OKTOBER Jeg treffer Lidwien van de Ven på Markthalle Neun i Kreutzberg. Vi prater på hjørnet av et langbord i den overbefolkede mathallen, holder hodene tett sammen for å høre. Konflikten mellom høyre og venstre er tilspisset i Nederland. Fremmedfrykt på ene siden og liberal kulturtradisjon på den andre. Hva har dette med steder, kart og persepsjon å gjøre? Jeg kan ikke svare på det, heller ikke legge det fra meg. Nederland har hatt sine kolonier spredt over hele kloden, alle etablert på 1600-tallet. De tapte Sør-Afrika til britene i Boerkrigen, beholdt Indonesia til 1945, og Surinam i Sør Amerika til Hva har det å si for persepsjonen av verdenskartet for en nederlender? FLYPLASSEN I BRUSSEL, 3. DESEMBER Solkula står så vidt over den lave belgiske horisonten når jeg kommer ut av flyet. Det stiger røyk fra skorsteinene på bolighusene som grenser til flyplassen. Frost eller røyk. Det er ikke lett å si. Det er flatt, flatt, flatt. Helt bort til Mary Arctica som ligger i Zeebrugge. Står folk virkelig opp og fyrer i ovnen? Å ikke besvime når man reiser seg for å gå ut på badet klokke fire om morgenen, det er hva det handler om, og grunnen til reisefeberen. Men nå er det over. Himmelen over flyplassen er full av skimrende eksosstriper. Flyene boltrer seg i et tredimensjonalt rom. Sjøtrafikken får pent dele på et felles plan. Det nytter ikke å krysse over og under når du er en båt. Mary Arctica laster fremdeles i Zeebrugge. Jeg har krysset hennes breddegrad, for øyeblikket ligger hun på N Breddegrad angis med N nord for ekvator og S sør for ekvator, så kommer tallene som beskriver grader, minutter og sekunder. Zeebrugge ligger litt nord for Brussel. Jeg har GPS-boka med meg i bagasjen. Tørr informasjon, jeg vet det. Men tallene viser til steder posisjoner. En posisjon gir straks muligheter for sammenheng. Noen har vært her før, mennesker med navn. En sjømann het kanskje Hol

14 ger, var han dansk? Kom han fra vestkysten av Danmark, der Babettes Gjestebud ble filmet, der hvor de knøttsmå kirkene ligger med noen få kilometers mellomrom? Selv vanndråper har historie. En vannmolekyl i kaffen min kan ha vært i Holgers spytt, det han plasserte da han fortøyde i Zeebrugge for to hundre år siden. Ensomhet bortfaller som en mulighet. Liv kommer gående gjennom glassdøra i terminalbygningen. Vi møtes her, ved T-gatene som er for avganger til Afrika. Våre koordinater sammenfaller. Vi klemmer og oppdaterer hverandre, rekker en kaffe før vi går om bord på flyet til Dakar. Kvinnen i kassa er oppgitt over kundene før oss som ikke forstår språk, ifølge henne. Selv snakker hun fransk, engelsk og nederlandsk, med afroamerikansk selvtillit. Ombordstigningen pågår i et jevnt, sakte tempo. En mann med distinkte fingre støtter hodet i hånden og hviler. Foran oss sitter en mafiaboss med gullkjede, hatt og Rolex. Liv og jeg er enig om at det er teater, et kostyme han tar på seg når han tar fri fra studenttilværelsen i Oxford. En samling av unge menn fra Dakars overklasse er med på denne flyvningen. De har velsittende jakker og bukser, gensere og skjorter med smakfulle farger. En mager kvinne med halvkort grå frisyre, utstråler autoriteten til en overdommer. Hun holder dokumentmappen inntil kroppen for å samle kjortelen når hun setter seg. Noen kvinner har fargerike kjoler og tøystykker på hodet som de får til å peke i alle retninger. Med på reisen er også tre amerikanske ungdommer med fjellsko og skjørt. Jeg åpner kompasset på mobiltelefonen og finner vestnordvest. Jeg fotograferer ut vinduet. Ikke mer enn kanskje 10 mil herfra, ligger Mary Arctica. Kan hun ha lagt fra land nå? Et animasjonsprogram viser flyet vårt fra ulike fugleperspektiv på skjermen på stolryggen foran. Jordkloden snurrer. Jeg blir svimmel og slår av. Jeg har aldri flydd så langt uten å forskyve døgnet. Tidsforskjellen mellom Norge og Senegal er bare en time. Vi flyr på en linje mellom polene. 90 prosent av verdens befolkning lever i varme land, skriver Kapuściński. 24 DAKAR DEL II På vei fra flyplassen ser vi gutter som jogger langs fortauene. Alle er like veltrente som mennene på flyet. Sjåføren fra Raw Material Company kunstsenteret som han bare kaller Raw forklarer at det er en helsetrend. Liv lener seg fram mellom bilsetene og oversetter fra fransk. Han legger turen om kysten så vi skal få se havet. Havet opptar stadig større plass av det jeg tenker på som jorda. Fra fugleperspektiv ser omrisset av Dakar ut som et asymmetrisk telt spent opp mellom barduner. Hovedstaden i Senegal er Afrikas vestligste punkt, bare Kapp Verde - øyene ligger lengre ut. Det kommersielle sentrum ligger på sydspissen. Vi bor i Midtbyen, et område med toetasjes hus og gater av gul sand. RAW MATERIAL COMPANY, 4. DESEMBER Den første morgenen går Liv ned til Mamadou Sow s kiosk og kjøper baguetter til frokost. Vi spiser under stråtaket på takterrassen på Raw. Etterpå børster vi bort smulene og åpner kontoret, henter fram datamaskiner, penn og papir. Jeg leser e-post fra Benoit Heumes. Mr. Duval, leder for Institut de la Recherche et du Développement i Dakar, har godkjent besøket på observatoriet i M bour, men har ikke latt høre fra seg om tidspunkt. Benoit antyder at han kan ringe Aboubacry, en forsker som jobber på selve observatoriet. Jeg er litt nevrotisk når det gjelder framdriften, understreker hvor glad jeg er for denne muligheten, og håper iherdig at han kan tenke seg å ringe allerede samme dag. Liv har en avtale med Madou Diol, som driver en forumteatergruppe. Kanskje han vet hvor jeg kan få tak i jern? Jeg står på balkongen og pusser tenner. Hva skal jeg si? Å komme til en helt annen temperatur, behøve elementære ting, kontanter, en matbutikk, noen franske 25

15 fraser, det er både vanlig og uvanlig. Jeg er lettet over at det fins vann og en ren seng. Da er det bare å nyte at det også fins palmer og sol og folk. Jeg ser på folk. Jeg skal ikke skrive om folk, men jeg kan ikke la være. To jenter feier fortauet foran nabohuset med vifteformede koster. De jobber fra hver sin side av porten og utover mot sidegatene. De går i T-skjorter og har mønstrede tøystykker rundt hoftene. En mann i fotsid kjortel og spisse sandaler kommer ut av en bildør. Det mørke materialet i klærne glinser når han beveger seg. I systua som ligger mellom kiosken og bolighuset, jobber tre skreddere. Skreddermesteren har en blå fes på hodet, rundt halsen et hvitt skjerf. En gutt henter gassflasker fra skapet utenfor kiosken. Det stikker fram en gul singlet under T-skjorta. Han har armbånd og topplue. En kvinne skrider majestetisk nedover gaten i kongeblå gevanter fra topp til tå. Hun kommer hitover. Det er hun som vasker på Raw. Alle holder på med konturer, proporsjoner, farger og kontraster. Livet ser ut til å handle om det man står og går i. Hva vet jeg jeg bare ser og ser. HAHN, BYDEL I DAKAR Taxien stopper ved en sandfylt plass der det foregår aktiviteter som ballspill og lekselesing en geit står tjoret til et tre. I utkanten av området sitter grupper av eldre menn og drikker te eller kaffe i hvite plastkrus som selges fra boder overalt. Jeg vil ikke stirre, men registrerer turkise og røde gevinster i øyekroken, på klessnorene. Inntil moskéen står en høy minaret med lyseblå dekor på toppen. Den minner om Kardemomme by. På den andre siden avgrenses plassen av en lav skolebygning. Madou Diol har oppdaget oss og vinker. Jeg siler sand gjennom sandalene når jeg går. Hahn er en bydel i Dakar og er fremdeles et fiskersamfunn. Teateret, Kaddu Yaraax, skal sette opp et stykke om mediemanipulasjon. Seydou Ndiaye sitter og jobber med manuskriptet ved en datamaskin inne på kontoret. Øvelsene begyn- 26 DEL II ner neste uke. Da fortsetter de å utvikle innholdet videre sammen med skuespillerne, som er ungdom fra nabolaget. Samtalen foregår på en blanding av fransk, wolof og engelsk. Stemmen til Madou er dyp. Det er Liv og han som snakker mest. Madou vil vite hva som er på nyhetene i Skandinavia, og høre om været. Han vurderer svarene i detalj. Ved lunsjtid kommer sønnen hans med en metallbolle med gul ris, fisk og kokte grønnsaker. Han stiller den på en krakk midt i rommet. Madou, Seydou, Liv og jeg trekker stolene bort til krakken og Madou deler ut skjeer. En teaterelev forbereder te på en primus. Når jeg beskriver prosjektet mitt, assosierer Madou til de lokale fiskerne: Fiskerne navigerer uten utstyr. De drar ofte veldig langt ut hvordan vet de hvor de skal, filosoferer han liksom ut i luften. Fugler bruker visst jordmagnetisme til å navigere, sier jeg. Han smiler. Vi sitter tause med teglassene våre en lang stund. Kveldstrafikken tilbake til sentrum er tett. Eksosen er klaustrofobisk og hovedgatene ikke til å unngå. Jeg glemmer pungen med senegalesiske sedler i bilen. Det er surt, men i hvert fall er jeg på sporet av jernet. Madou skal gjøre undersøkelser i nabolaget, og har forhåpentligvis funnet et verksted når jeg kommer tilbake i neste uke. På Raw leser jeg mail fra Benoit. Han har avtalt med Aboubacry at Liv og jeg kan få omvisning på observatoriet på mandag. Mary Arctica befinner seg i The Celtic Sea og runder snart kysten av Normandie i Frankrike. Det franske språket lever i beste velgående i Senegal, som en beklemmende påminnelse om volden som brakte det hit. Å snakke fransk gir muligheter, kontakter, tilgang til den franske kultursfæren, jobb i institusjonene. Jeg antar at det har en bismak, men at det samtidig gir status. 27

16 PÅ RAW DAKAR - TROMSØ Skrivetid er et problem nå. Etter at vi støter på Keba og Michael mangler vi aldri selskap, og flyr mellom floraen av tilstelninger som kulturlivet i Dakar bugner av og som Keba har full oversikt over. Han hjelper Michael, som er en mexikansk filmskaper, men adopterer oss i samme slengen. Det blir mer effektivt på den måten synes han nok. Hvorfor være to når man kan være fire, eller ti? I hvert fall må det unngås for enhver pris at noen er alene. Vi ler alltid når vi sitter sammenklemt i baksetet på en taxi med Keba og Michael, for eksempel av at Liv blir ringt opp fra et nummer hun har slått feil på mobilen, og Keba vil spørre den fremmede om han vil være med. Når bilen stopper velter vi ut med magemusklene verkende av latter. UTFLUKT TIL GORÉEØYA, 6. DESEMBER Fergehallen summer av stemmer. Det siver inn sjøluft. En eldre mann med blå kjortel peker megetsigende med stokken sin på skolesekkene som noen gutter har slengt på setene ved siden av seg. Guttene ordner opp. Jeg nikker til mannen og setter meg. Goréeøya er et minnesmerke over slavehandelen. Overfarten fra Dakar tar en halv time. Jeg har aldri tenkt på havene før. Jeg har tenkt på land. Land, land, land. Jeg synes at havet er skremmende. Men nå framtrer det med forbindende egenskaper. Hvis du seiler den korteste veien over Atlanteren fra Vest-Afrika og til det amerikanske kontinent, ender du opp i Brasil. Dit ble også det største antallet slaver transportert. I 2011 bad Brasils president Lula om unnskyldning for slavehandelen da han var på offisielt besøk på Goréeøya. Millioner av mennesker ble også ført fra kysten av Vest- Afrika og til de Karibiske øyene og Sørstatene. En afroamerikansk familie ankommer samtidig med oss til Slavehuset som nå er gjort om til et museum. 28 DEL II Huset fungerte som et oppsamlingssted for slaver. Ved den tilhørende bryggen la skipene til, og slavene ble ført inn i mørket under dekk, bort fra alt kjent, uten anelse om bestemmelsessted. Uten en eneste eiendel til å bære med seg minnet om en fortid, ble de ble rykket ut av tid og rom, plassert i et nøtteskall og satt på havet. Den voksne datteren i familien står ved kanten av døråpningen i ytterveggen. Mama, this is The Door of No Return. But mama, you returned. Det er noe dobbelt ubehagelig ved dette. Den skammelige forbrytelsen mot afrikanerne, men også den Disney-aktige dramaturgien som den besøkende familien iscenesetter hverandre i. De har afrikanske forfedre, men i dette kapittelet av historien er de amerikanere. I første etasje leser jeg på et skilt ved inngangen til et vinduløst avlukke: CHambre de Petites Filles. Rom for små jenter. Det fins rom for menn og for kvinner, sikkert for gutter også. Vi går opp trappa fra den indre gården og opp til andre etasje. Trappa svinger seg som en dobbel harpe. Arkitekturen har myke linjer som i et barokkteater. Murveggene har en matt, karminrød farge, alt er smått. I andre etasje, der administrasjonen må ha holdt til, er det lysegul interiørmaling. Beige kveldslys siver inn fra de høye doble dørene mot sjøen. Sjøen er hvit som plast. Der ute går trålere, lastebåter og noen av de lave, dekorerte fiskebåtene. Goréeøya er en pittoresk, grotesk verdensarv. Vår oppgave er å være turister, men vi kjenner oss ikke helt i humør. Vi dropper badeplanene for å slippe unna antikvitetsselgerne som holder til i bukta. De følger etter oss til restauranten der vi har bestemt oss for å spise lunsj, legger fram masker og armbånd på den blårutede duken. En jente står og henger ved bordet i en halv time. Hun viser fram alle nøkkelringene hun har, én etter én. I morgen er det lørdag, og da har de sikkert rikelig med besøkende her. Nå er det fredag og langt mellom turistene, all oppmerksomhet er på oss. 29

17 Etter maten går vi inn i kvartalene bak havna. Mursteinsarbeidet er detaljert og omsorgsfullt gjort. I enden av det smale gateløpet vaier palmetrær. På baksiden av øya er det små berg av spiss lavastein, og mellom dem en liten sandbukt. Her er det ingen, vi hopper uti. Atlanteren er kald, dessuten forurenset, men det synes ikke, så vi later som ingen ting. Etterpå kler vi raskt på oss og berger oss ut på moloen før vi blir oppdaget. Hvem vet hva som passer seg når det gjelder bading her. Det meste føles fritt når det gjelder kleskoden, men én ting ser man ikke, nakne lår. PÅ ROMMET I DAKAR, 6. DESEMBER Rett før jeg legger meg, besvimer Kapuściński av malaria på et hotellrom i Kampala, Uganda. Jeg har en ide om at bønneropene skal vugge meg i søvn, og redde meg fra en kvalme som ligger på lur. Fredagsbønn høres jo uskyldig ut, men dette er Dakar. Shantingen begynner allerede tidlig på ettermiddagen. Først holder kvinnene på en time, så fortsetter mennene. De sitter antakelig på et torg i nærheten. Imamene kan heller ikke vente og skrur på høyttalerne tidligere enn vanlig, ivrigere enn vanlig, inspirert. Dette er bare oppvarmingen. Minareter som ligger lenger bort, klinger i bakgrunnen, er med i koret. Sangeren i den nærmeste moskeen lar plutselig stemmen brekke, og forsetter liksom med innsiden ut som Janis Joplin. Det er menneskelig inderlighet, glede og smerte rettet mot Gud. Han er ett med uttrykket. Snart bygger han seg opp til et nytt crescendo. Så starter en afrikansk reggaekonsert, den svaier litt mykere, enda mer godslig og tilfreds enn reggae som jeg kjenner den. Folk koser seg helt tydelig på denne konserten. For hver låt løftes stemningen enda et hakk og tilropene blir enda litt gladere. Konserten slutter ikke når raden av morgenbønner skal sette i gang. I dag hopper vi forresten like godt over pausen mellom bønnene og kjører jam mellom moskeene. Det er jo fredag, ja, det har sågar blitt lørdag. 30 DEL II Har Janis Joplin brukt opp kreftene ved soloppgang? Nei, snarere tvert imot, hun synger om mulig enda mer inderlig. Alt dette mens jeg vrir meg i sengen i svette, og med tiltagende kvalme. Kapuściński beskriver hvordan mennesker som ikke har varme tepper å ty til når malariaen rir dem kanskje ligger de i veikanten kan hjelpes med det trykket de føler at de behøver, ved at noen legger en trekasse oppå dem og setter seg på den. Jeg skal til M bour på søndag, bilen kommer klokka elleve. Tanken på å sette meg i en bil i den tilstanden jeg er i nå, gjør meg enda mer elendig. Kommer jeg ikke av gårde, må avtalene lages på nytt og turen forskyves. Da rekker jeg ikke tilbake til Dakar for å finne jernbiten. De første polekspedisjonene og kryssing med slaveskip over Atlanteren var i går. Det nytter ikke å falle ut et sekund. Mens jeg blunker, ligger i svime i senga, blir avstandene kortere, jorden mindre. enhver reduksjon av avstanden på jorden, kan bare skje ved at mennesket øker avstanden til jorden, skriver Hannah Arendt og tenker på flyet. På grunn av flyet er jeg i Dakar. Det får også historien til å krympe. I dag er det fest, raketter skytes opp, temperaturen stiger. Før var det 25 grader her i desember, sier en mann på ferga til Goréeøya, nå er det 30 grader på den kaldeste årstiden. Hvordan kan man eksistere her på sommeren? Tiden er snart slutt. Hjemme er det storm. Yngve Birkeland på Institutt for ingeniørvitenskap og sikkerhet jobber med vindmøller. I går gjorde Don Quijote det samme. Jeg slår vilkårlig opp i GPS-boka på sengekanten: Dynamic times. The time systems derived from planetary motions in the solar system are called dynamic times. På morgenkvisten klarer jeg å spy og kjenner meg lettet, men den seige kvalmen som gjør det umulig å sove, er snart tilbake. Omsider på ettermiddagen avtar elendigheten. Jeg kobler 31

18 Vi kan klare å tilpasse oss to graders temperaturøkning, sier Alain, den franske gjesteforskeren som har skrivebordplass inne på kontoret til Aboubacry i hovedbygningen, men fire eller seks som man snakker om nå umulig finansjeg meg opp, og finner Mary Arctica utenfor Marokko, syd for Casablanca, snart på høyde med Marrakech. HOTEL KEÜR MARRAKIS, M BOUR, 8. DESEMBER Terrassen foran det lille hotellet ligger på toppen av en skråning med kaktuser og trær. En bratt steintrapp fører ned til stranden. Den har en lav port av tre ved terrassekanten. Noen har tenkt og brydd seg om hver lille hjemmelagede mosaikk og pute på dette hotellet; hver tallerken, hver krok, hver reke du skal få til lunsj i all enkelhet og med utsyn over Atlanteren. Var det en kaffe til, eller var det ikke-en-kaffe til? Den unge servitøren kommer tilbake til bordet og lurer på om hun har forstått rett. En til, s il vous plait. C est bon. Merci. Haha. Trés bien. Den praktfullt oppsatte frisyren hennes er en parykk. Hun kler den perfekt og tar den av og på som et hvilket som helst hodeplagg. Jeg tror det er antennene til observatoriet jeg ser når jeg går ytterst på terrassen og strekker hals. Det er fem timer siden jeg lokaliserte Mary Arctica utenfor den ytterste av Kanariøyene, på høyde med grensen til Vest-Sahara. Om den fortsetter i samme fart, passerer den M bour i løpet av de to dagene vi er her. En bit jern i Dakar og en båt på vei til Bouvetøya. To kryss på kartet, en linje mellom, hvorfor er det vakkert? Det er så lite. Tromsø og M bour, det blir geometri, noe å holde seg fast i, i det skjelvende for mennesker livsfarlige universet, der et skrubbsår under skjerpende omstendigheter er nok til å gjøre ende på deg og alle dine relasjoner. Men Babatreet husker deg, det er veldig tykt og oppbevarer alle minner. Langs veien til M bour står tykke, rare Babatrær spredt i tørkende buskas. Rett her borte på observatoriet måler de jordmagnetisme. For en foretaksomhet. I mellomtiden tørker landskapet ut. 32 DEL II HOTEL KEÜR MARRAKIS, M BOUR, 9. DESEMBER Mary Arctica har krysset grensen til Senegal og befinner seg nord for Dakar. Stranden nedenfor terrassen er mennenes strand. Ingen jenter bader. Gutter tørrtrener og bygger seg opp for grandiose fotballkarrierer. Rushet er på morgenen og ettermiddagen, når sola tar mindre. En eldre mann sklir umerkelig forbi. Han har en hvit fes og gul, lang kjortel med bukser under. Et esel trekker en kjerre. En etternøler etter morgentreningen stikker fram fra en bunker som ligger rett nedenfor hotellet. Han graver en grop med hendene så han kan gjøre armhevinger mot tyngdekraften. Etterpå setter han seg for å hvile. To tenåringsjenter passerer. Det er armer og bein, ledd og retninger i bevegelse, inn og ut av synk. DET GEOMAGNETISKE OBSERVATORIET I M BOUR Fra hotellet går vi noen hundre meter langs den støvete veien som er transportåren i byen. Morgensola brenner i ansiktet. Observatoriet ligger i en park med trær som gir skygge. Jeg holder fram notatboka med Aboubacry Diallos navn til vakten som står i et lite vakthus ved innkjørselen til området. Livs fransk veksler daglig mellom ganske bra og helt ubetydelig alltid ispedd tysk. I dag har hun ikke kommet i gang, det er forresten uvisst om vakten egenlig snakker fransk. Vi holder en diskusjon på tegnspråk. Er Aboubacry kommet eller er han på vei? Vakten peker i lufta, vi peker også og forsøker å stille spørsmål om tid med hendene, mener han før eller etter nå? Spørsmålet blir avklart ved at Aboubacrys hvite pickup svinger inn porten. 33

19 krisen er en bagatell i dette perspektivet. Han beskriver vekstslag som ble dyrket før i tiden i Afrika, og som kan klare et noe varmere klima. Alain liker å snakke og gjør det mer enn gjerne på engelsk. De to andre holder seg respektfullt i bakgrunnen, antakelig usikre på hvordan vi skal forstå hverandre på fransk. I frykt for å bli ledet bort fra måleinstrumentene som jeg er mest interessert i, gjør jeg meg besluttsom og insisterer på å gå med Aboubacry og Thierno opp på taket der de gjør sandmålinger. I den øverste delen av trappa, ligger det sand i hjørnene. Her slipper ikke vaskehjelpen opp. Hun kan virvle opp støv og påvirke instrumentene. Men en gang i uka får hun lov, da kan de rapportere inn kilden til mulig forurensning av dataene. Liv tolker, stiller spørsmål og oversetter oppe på taket mellom instrumentene og utsikten. Hun er oppe i marsjfart nå. Jeg tenker at jeg må huske alt som sies, så jeg kan skrive det ned senere, innimellom prøver jeg å skyte inn spørsmål. Samtidig fotograferer jeg som en gal og ser alt gjennom linsa. Det gjør det ganske vanskelig å følge med. Jeg knipser og knipser. Nå eller aldri, tenker jeg. Jeg har til og med kjøpt et nytt kamera for akkurat dette, vil gjerne ha med sjøen i bakgrunnen. De praktfulle måleinstrumentene er veldig fotogene, men Liv kommer inn i bildet hele tiden. Det kan jeg ikke hindre siden hun spør og oversetter så bra nå, og dessuten har god peiling på teknologi i motsetning til meg. Aboubacry og Thierno registrerer data om jordmagnetisme, seismologisk aktivitet og sandforekomst i lufta 365 dager i året. Reiser den ene bort til Frankrike for å snakke med hovedinstituttet holder den andre vakt, måler sandinnhold i lufta, lagrer prøver med ulike fargenyanser i hvite smykkeesker, og sender til universitetet i Dakar. Kommer sanden fra Sahara, er det som det var i gamle dager. Kommer den over Atlanterhavet, er det nytt og kan ha med skiftende havstrømmer å gjøre. 34 DEL II Vi går sammen gjennom parken, sakte man går sakte her. De andre målestasjonene ligger i mindre bygg spredt på området. I en innhegning langs stien står små planter i plastkrukker. Det er trær og blomster babatrær til og med. Flere voksne trær på området vannes, parken er et grønt reservat. Ifølge Thierno er dette det eneste området med sammenhengende trær på mils avstand. Seismografen ligger under jorda i en bunker. Den måler rystelser forårsaket av jordskjelv og eksplosjoner. Inngangen er en oval kjellerdør med en blendende hvit murramme. Tre luftetårn stikker opp av den runde jordhaugen som dekker installasjonen. Hver av de hører til en registrator inne i bunkeren. Vi går ikke inn, dataene kan leses av på skjermer i et hus lenger bort. For å få nøyaktig bestemmelse av sentrum for et skjelv, sammenstiller forskerne data fra stasjoner som ligger på andre kontinenter. For å utsi et punkt trengs data fra andre punkt, som med GPS. Det er ikke jordskjelvaktivitet i Vest-Afrika. Senere leser jeg om Rift Valley i Øst-Afrika. Riften er et søkk i jorda som går helt fra Syria til Mosambik, gjennom land som Etiopia og Kongo. Riften et resultat av en kontinentalplate som sprekker opp. Det skaper jordskjelv og vulkaner. Det må de kunne registrere i bunkeren. Det siste observatoriet er det hvor de samler magnetismedataene. Aboubacry og Thierno kontrollmåler manuelt. De kaller det absolutte measurement. Etterpå sammenstiller de den absolutte målingen med den digitale, legger sammen tallene og deler på to. Summen er resultatet. Alt på jorda beveger seg. Vi måler og tegner grafer. På kunsthistoriestudiet lærte jeg at øyet søker grunnformer, perfekte sirkler og trekanter. Før vi forlater parken, får vi omvisning i samlingen av fugler som befinner seg i et lite hus ved utkjørselen. Ornitologen jobber alene; han stopper selv ut, arkiverer og viser rundt. I det luftkondisjonert rommet står hylleseksjoner i tre 35

20 langs veggene. De har glassdører øverst og skuffer nederst. Ornitologen drar ut skuffene og viser fram fugler som ligger tett mellom små skillevegger, sortert etter farger. Han løfter forsiktig opp en fugl med turkis fjærdrakt og holder den fram for oss. I en annen skuff har fuglene samme sorte og brunhvite mønster som de store konkyliene jeg finner blant plasten på stranden. HOTEL KEÜR MARRAKIS Jeg ser plutselig fugler overalt. En lurvete fugl med majestetisk nebb sitter i et tre ved terrassen. Den er stor og liksom støvfarget. Om kvelden løper det lodne dyr over steinhellene her ute. De ligner på teddybjørner, men har spisse ører og snuter. Jeg teller åtte små og litt større firfirsler. De piler i vei, fryser et øyeblikk, piler videre. PÅ TERRASSEN, NESTE DAG Mary Arctica er i ferd med å runde det vestligste punktet på ruta, Dakar. Hun går ganske nærme land. Jeg kopierer posisjonene som et minne. 10/ Tid: Position: Kurs: 181 Fart: 14:00:00 UTC N, V 16 knob Status: SE2-2 ETA Cape Town 20/2200 Bildet fra webkameraet viser den samme middagsbrisen på broa av båten som jeg føler på kroppen på terrassen. Sjøen glitrer hysterisk, og fargen ligner på den sjøen har i Venezia, liksom leiraktig og mild grønn. På en flat fiskebåt henger de opp et mørkt segl. Refleksene spiser seg inn i silhuetten. 36 DEL II Jeg kjenner en svak opphisselse. Jeg tror ikke det blir mulig å se Mary Arctica passere. Selv om terrassen er tjue meter over bakken, er ikke sikten lang nok. Jordkrummingen setter en stopper for utsikten. Om noen timer kommer bilen og henter oss. På et tidspunkt vil båten og jeg bevege oss i hver vår retning, bort fra hverandre. Det gjør meg kortpustet. Skal jeg gå bort for å treffe Alain igjen, kanskje vil jeg se lenger fra taket på observatoriet? Jeg kjenner meg som Mattis i Fuglane: Eit rugdetrekk, synes ikkje Hege at dette er noko? Er båten en fiks ide? Noko er det i alle fall. Alain er en forsker med eventyrmotivasjon, han synes nok det er noe. Men det er ikke han som styrer på taket, det er Aboubacry og Thierno. De har plikter å passe, og jeg fikk så mye av deres tid i går. Synes jeg selv at det er noe, det er vel det egentlige spørsmålet. Til forskjell fra mine landsmenn, har jeg et anti-tindebestiger-kompleks. Jeg leter ikke etter sterke følelser, og om jeg gjorde det, hvorfor skulle de oppstå på toppen av en tinde? Et kunstig klimaks. Å faktisk se båten. Hvilken forskjell gjør det? Jeg vet at den er der. Jeg står i vinduet i andre etasje på hotellet og speider. Mary Arctica passerer M bour hvert øyeblikk. Det er ikke realistisk at jeg skal kunne se den med egne øyne. Den går ytterst i leia, selv skipene som går innenfor er ikke synlige fra land. Jeg lurer på hvor langt opp jeg måtte komme fra bakken for at jorda ikke lenger skygger for sikten. Det er over. Båten fortsetter sørover, jeg drar tilbake til Dakar med Guenolé, den samme sjåføren som kjørte oss til M bour. Han har en spilleliste som begynner ved leirbålet med trommer og fortsetter med fransk hip hop, stadig våtere, villigere. Snart 37