Når vold blir satt ord på og delt mellom dem i paret

Transkript

1 Når vold blir satt ord på og delt mellom dem i paret En fenomenologisk studie av klientenes opplevelser i parterapi etter Tryggere Barndom manualen Annika Botnen Innlevert som hovedoppgave ved Psykologisk Institutt UNIVERSITETET I OSLO Vår 2017

2 II

3 Når vold blir satt ord på og delt mellom dem i paret En fenomenologisk studie av klientenes opplevelser i parterapi etter Tryggere Barndom manualen Annika Botnen April 2017 III

4 Forfatter Annika Botnen År 2017 Tittel: Når vold blir satt ord på og delt mellom dem i paret. En fenomenologisk studie av klientenes opplevelser i parterapi etter Tryggere Barndom manualen. Forfatter Annika Botnen Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo IV

5 Sammendrag Forfatter: Annika Botnen Tittel: Når vold blir satt ord på og delt mellom dem i paret. En fenomenologisk studie av klientenes opplevelser i parterapi etter Tryggere Barndom manualen. Veileder: Odd Arne Tjersland Oppgavens forskningsspørsmål: Hvordan opplevdes terapiprosessen i Tryggere Barndom fra klientenes ståsted? Hva har eventuelt vært hjelpsomt og hva har eventuelt vært utfordrende? Kan klientenes opplevelser belyse mulige dilemma for terapeutene i denne manualen? Studiens bakgrunn og formål: Tryggere Barndom manualen, et behandlingsperspektiv på vold i familien er skrevet av Jon Middelborg og Dimitrij Kielland Samoilow (2014). Historisk sett har voldsfeltet vært preget av ideologiske og politiske føringer der partnervold har blitt forstått som et resultat av patriarkalske strukturer i samfunnet og som menns vold mot kvinner. Det har vært kontroversielt å tilby parterapi til par med voldsproblematikk. Nyere forståelse av partnervold som et heterogent begrep og studier som viser til ulike typologier av voldsutøvelse, har åpent for å spørre om det kan være aktuelt å tilby parterapi der volden er mindre alvorlig, lavfrekvent og forstås som dysfunksjonell konflikthåndtering i paret.. Utvalg og forskningsdesign: 20 deltagere fordelt på 10 par ble intervjuet som en del av et prosjekt ved to familievernkontor for å evaluere manualen. Intervjuene var semi-strukturerte og fokuserte delvis på opplevde endringer og opplevelser knyttet til å adressere voldsproblematikk i parterapi. Intervjuene ble gjennomført av forfatterne av behandlingsmanualen og ble tatt opp på lydbånd og transkribert. Transkripsjonene er verbatim. Metoder: Studien bygger på transkripsjonene av intervjuene overlevert fra det aktuelle familievernkontoret som gjennomførte datainnsamlingen. Datamaterialet er analysert ved hjelp av fortolkende fenomenologisk metode. Resultater: Analysene resulterte i en avgrensning av to hovedtema: «Overordnede fellestrekk ved reaksjonene på terapien» og «spesifikke tema som klientenes kommentarer var knyttet til». Hovedtemaene har henholdsvis to og fem undertemaer. De fleste av deltagerne beskrev at V

6 parterapien opplevdes som en hjelpsom samt krevende prosess. Et mindretall beskrev parterapien som en overordnet forfeilet prosess. Hjelpsomme elementer ved terapien som informantene belyste var at opplevelsen var kommunikasjonsbefordrende slik at volden ble satt ord på i terapien og delt dem imellom i paret. Samtidig beskrev deltagerne agensfremmende kunnskap som et hjelpsomt aspekt slik at partene fikk mer innsikt i egne indre prosesser og trinnene i eskaleringen av konflikter som ga muligheter for andre handlingsalternativer enn tidligere. Deltagerne fortalte om opplevelser av forhold som bidro til og som svekket trygghet i prosessen. Utfordrende aspekter ved terapien var for noen et avgrenset voldsfokus, manglende kontinuitet i prosessen og behov for individualsamtaler. Studien beskriver dilemma for terapeutene i slike prosesser omkring balansering mellom to klienter i rommet og mellom terapeutrollen og kontrollrollen. VI

7 VII

8 Forord En stor takk til Dimitrij Kielland Samoilow og Jon Middelborg som har gitt meg tilgang til intervjuene fra familievernkontorene. Det har vært lærerikt å jobbe med dette. Og tusen takk til veileder Odd Arne Tjersland for gode innspill og støtte i skrivearbeidet. Annika Botnen Universitetet i Oslo April 2017 VIII

9 Innholdsfortegnelse 1 Innledning og studiens formål Teoretisk bakgrunn for studien Voldsbegrepet Omfanget av partnervold Risikofaktorer for voldsutøvelse og typologier av voldsutøvere Ulike behandlingsperspektiver for partnervold Tryggere Barndom manualen Metode Fortolkende fenomenologisk metode (IPA) Utvalget Datainnsamling Begrensninger ved studien Refleksjon over forskerens ståsted og etiske betraktninger Analyseprosessen Resultater Overordnede fellestrekk ved reaksjonene på terapien Beskrivelser av prosesser som var hjelpsomme og krevende Beskrivelser av prosesser som var overordnet forfeilet Spesifikke tema som klientenes kommentarer var knyttet til Kommunikasjonsbefordrende Agensfremmende kunnskap Forhold som bidrar til og svekker trygghet Problemdefinisjon og temavalg Terapeutenes balansering mellom han og henne og mellom sosial kontroll og hjelperrollen Diskusjon Volden synliggjøres Utfordrende områder: problemdefinisjon, individualsamtaler og kontinuitet Dilemma for terapeutene Konklusjon Litteraturliste IX

10 Vedlegg No table of figures entries found. X

11 1 Innledning og studiens formål Vold i nære relasjoner et uttalt satsningsområde for den sittende regjerning og har de siste årene fått mer politisk oppmerksomhet blant annet gjennom Stortingsmelding om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner og Handlingsplan mot vold i nære relasjoner (Meld. St. nr. 15 ( ); Meld. St. nr. 15 ( )). Det har vært anslått at årlig opplever mellom mennesker i Norge vold i en nær relasjon (Meld. St. nr. 15 ( ) s. 11). Vold i nære relasjoner har alvorlige konsekvenser i et samfunnsøkonomisk og folkehelseperspektiv, men ikke minst har volden omfattende følger for den enkelte familie og de barna som lever med vold i familien. I handlingsplanen heter det at «det er en målsetting å gi et helhetlig hjelpe- og behandlingstilbud til familier som lever med vold» (Meld. St. nr.15 ( ) s. 18). Dermed har behandlingstilbudet til dem som utøver vold og deres familier, blitt satt på dagsorden. Dette er et verdiladet felt der det historisk har vært viktig å fremheve en kjønnsdimensjon i volden og fremheve menns vold mot kvinner som en del av gjennomgripende maktstrukturer i samfunnet (Middelborg & Samoilow, 2014). Johansson (2010) oppsummerer utviklingen av ulike behandlingsformer innen voldsfeltet som preget av ideologi og politikk fremfor empirisk forskning og psykologisk teori. Familievernet i Norge er et statlig lavterskeltilbud med 52 kontorer fordelt over hele landet som tilbyr behandling ved relasjonelle vansker og kriser i familien. Arbeid med vold i nære relasjoner som en oppgave for familievernet har blitt trukket frem i de senere årene (Steinsvåg, 2016). I 2014 ga Jon Middelborg og Dimitrij Kielland Samoilow ut boken Tryggere Barndom, Et behandlingsperspektiv på vold i familien. Forfatterne har mangeårig bakgrunn fra familievernet og manualen springer ut fra arbeid ved tidligere Østensjø familievernkontor, nå Enerhaugen Familievernkontor i Oslo (Middelborg, Lilledalen, Tindberg, Solevåg & Lang, 2007). I 2015 ble det opprettet et nasjonalt kompetansesenter for vold i nære relasjoner ved Enerhaugen Familievernkontor og hele familievernet mottok betydelig økte bevilgninger blant annet for å fremme voldsarbeidet (Steinsvåg, 2016). Manualen Tryggere Barndom presenteres som et svar på et behov hos parterapeuter for en trygg arbeidsmetodikk for par med voldsproblemer som samtidig kan gjøre barnas situasjon synlig. Forfatterne spør om tiden er moden for å se at volden kan være gjensidig, eller utøves 1

12 også av kvinner, i parforhold som kjennetegnes mer av dysfunksjonell konflikthåndtering, enn av et mønster av mannlig kontroll og dominans (Middelborg & Samoilow, 2014). Jeg vil i denne studien undersøke hvordan det oppleves å være klienter i parterapier etter Tryggere Barndom manualen basert på intervjuer med ti par. Gjennom slike ideografiske beskrivelser fra praksis kan vi får mer kunnskap om terapiprosesser som er beskrevet teoretisk i litteraturen. Jeg søker gjennom en kvalitativ tilnærming å belyse klientenes erfaringer med hensyn til hva som har fremstått hjelpsomt og hva som har vært utfordrende. Et annet formål med studien er om den kan peke mot dilemma for terapeutene i slike terapiforløp. På bakgrunn av dette har forskningsspørsmålene vært: Hvordan oppleves terapiprosessen i Tryggere Barndom fra klientenes ståsted? Hva har eventuelt vært hjelpsomt og hva har eventuelt vært utfordrende? Kan klientenes opplevelser belyse mulige dilemma for terapeutene i denne manualen? 2

13 2 Teoretisk bakgrunn for studien Jeg vil her redegjøre for familievoldsbegrepet med spesielt fokus på partnervold og vise til studier som kan si oss noe om forekomsten av slike problemer i parrelasjonen. Med utgangspunkt i den eksisterende forskningslitteraturen vil jeg i den sammenhengen beskrive ulike typologier av partnervold og aspekter ved dem som utøver partnervold. Videre vil jeg beskrive skillelinjer i et sammensatt behandlingsfelt og forskjellige behandlingsformer internasjonalt og i Norge knyttet til partnervold. Til slutt presenterer jeg behandlingsperspektivet i denne studien, Tryggere Barndom manualen for arbeid med vold i familien. 2.1 Voldsbegrepet Vold er et komplekst begrep som kan defineres ulikt og kan forstås ut fra sosiokulturelle rammer, systemisk teori eller individuell psykologisk teori (Askeland, Moen et al. 2016). En stor del av litteraturen på feltet har omhandlet hvilke typologier som kan være meningsfulle å benytte i forskning og som således kan veilede klinisk praksis. I en definisjon av familievold fra Europarådet heter det: «Enhver handling eller forsømmelse som undergraver livet, den fysiske eller psykologiske integriteten, eller friheten til et annet familiemedlem, eller som alvorlig skader utviklingen av hans eller hennes personlighet» (Europarådet, 1986, oversatt i Middelborg og Samoilow, 2014 s.42). Det har vært trukket frem at denne definisjonen vektlegger mer konsekvenser av volden enn intensjonene bak volden. Således kan den åpne for å se på familievolden i et systemisk perspektiv der konsekvensene av vold for familiesystemet som helhet vektlegges (Middelborg & Samoilow, 2014). Verdens helseorganisasjon definerer partnervold som all atferd i en intim relasjon som medfører fysisk, psykologisk eller seksuell skade for dem i relasjonen. Dette inkluderer all fysisk aggresjon som ørefiker og spark, psykologisk misbruk gjennom å skape frykt, ydmyke og nedverdige den andre samt voldtekt og andre seksuelle tvangshandlinger i tillegg til all annen kontrollerende atferd. I tillegg er det blant annet gjort ytterligere inndelinger i materiell vold som omhandler fysisk vold mot materielle ting, og latent vold som viser til den underliggende trusselen om ny vold eller andre ubehagelige konsekvenser etter en voldshendelse (Isdal, 2000). Det er vanlig at de ulike voldshandlingene opptrer sammen slik at flere dimensjoner av voldsbegrepet kan være tilstede i par der det utøves vold (Askeland, Moen et al., 2016). 3

14 Partnervold er en heterogen betegnelse som rommer et spekter av voldsuttrykk (Pape & Stefansen, 2004). Dette har vanskeliggjort en forståelse av estimater av forekomst og kjønnsdimensjonen i partnervold og debatten rundt dette har berører ideologiske føringer og politiske aspekter. Forskere med en sosiokulturell forståelse og spesielt fra et feministisk hold, har konseptualisert partnervold som en følge av at samfunnet er formet av patriarkalske strukturer der menns vold mot kvinner blir legitimert (Dobash, Dobash, Wilson, & Daly, 1992). Det er dette vi i dagliglivet ofte har omtalt som «kvinnemishandling». Samtidig har forskere innenfor familieterapifeltet og en systemisk forståelsesramme, påpekt at volden kan være konflikthåndtering mellom likeverdige parter slik at både menn og kvinner kan være utøvere (Holtzworth-Munroe & Stuart, 1994). Noen studier innenfor dette perspektivet har rapportert at det er flere kvinner som utøver vold mot sine partnere enn omvendt (Dutton & Nicholls, 2005; Archer, 2000). Mot dette har en hovedinnvending fra den andre siden vært at bruken av måleinstrumentene i denne forskningen utelater konteksten og konsekvensene av volden. Dette medfører at viktige aspekter ved volden, ikke blir fanget opp når partnervold presenteres som et gjensidig og kjønnsnøytralt fenomen (Dobash et al.,1992). Spørsmålet om ulike former for voldsutøvelser har vært, og er fremdeles, et omdiskutert og uavklart tema (Johansson, 2010). Det har blitt gjort distinksjoner mellom mindre alvorlig og alvorlig vold (Holtzworth-Munroe & Stuart, 1994; Thoresen & Hjemdal, 2014). Et foreslått hovedskille som etter hvert har fått fotfeste, er mellom episodisk partnervold og patriarkalsk terrorisme/intimterrorisme (Johnson, 1995; 2006; Johnson & Leone, 2005). I sin opprinnelige form ble episodisk partnervold presentert som lavfrekvent og mindre alvorlig vold og som et resultat av et gjensidig situasjonsbetinget tap av kontroll. Denne formen har blitt hevdet å være den mest utbredte formen for partnervold i befolkningen (Johnson, 1995; Johnson & Leone, 2005). I patriarkalsk terrorisme er det en klar kjønnsprofil på volden der menn utøver dominans gjennom fysisk brutalitet, systematisk trakassering og kontroll over kvinner (Johnson, 1995). Etter hvert har disse typologiene blitt endret slik at også episodisk partnervold kan være alvorlig og kan eskalere. Videre ble navnet patriarkalsk terrorisme byttet til intimterrorisme for å understreke at retningen i voldsutøvelsen også kan gå fra kvinne mot en partner av samme eller ulikt kjønn. Det ble påpekt at slik intimterrorisme i noen tilfeller kan omhandle lavfrekvent og mindre alvorlig fysisk vold (Johnson, 2006; Johnsen & Leone, 2005). Typologien ble i tillegg utvidet med to nye kategorier. Voldelig motstand omhandler den volden som er et gjensvar på opplevd vold, og er som regel utført av kvinner. Når både hun og ham i paret utøver vold mot hverandre og kontroll over den andre, kategoriseres dette 4

15 som gjensidig voldelig kontroll (Johnson, 2006; Johnsen & Leone, 2005). Typologiene hos Johnson (1995, 2006) har blitt brukt til å forklare forskjellene man har observert i voldsforekomst i diverse omfangsstudier. Hypotesen er at dette kan skyldes at det er studier gjennomført med ulike utvalg slik at forskjellige former for partnervold vil være over- og underrepresentert. Befolkningsstudier har blitt forstått som å hovedsakelig fange opp episodisk partnervold, mens studiene på selekterte utvalg som krisesenterpopulasjoner, har blitt forstått som å særlig rapportere vold som inngår i intimterrorisme (Johnson, 1995, 2006; Johnson & Leone, 2005). En følge av denne forståelsen, er at den har åpnet for å tenke at ulike behandlingsløp kan være aktuelle avhengig av typen av voldsutøvelse. Det innebærer også at i frivillige, lavterskel tilbud som familievernet, vil man kunne forvente å møte flest klienter med voldsproblematikk som kan defineres som episodisk partnervold (Middelborg & Samoilow, 2014). En slik fremstilling av distinkte voldstypologier har etterhvert blitt utsatt for kritikk. Det har blitt foreslått at en mer hensiktsmessig konseptualisering av partnervold, er at fenomenet representerer et kontinuum heller enn kategorier (Frye, Manganello, Campell, Walton-Moss & Wilt, 2006). En del av innvendingene omhandler at kontrollatferd presenteres som det avgjørende aspektet for distinksjonen mellom episodisk partnervold og intimterrorisme. Det har blitt hevdet at dette kan være et misforstått skille, eventuelt at det kan synes uklart hvor mye kontrollerende atferd som skal være tilstede i en parrelasjon for at det kan sies å falle innenfor en av kategoriene. Frye et al. (2006) hevder at episodisk partnervold med lite eller ingen kontrollatferd, er den partnervolden som er minst frekvent i befolkningspopulasjoner. Meier (2015) belyser også at operasjonalisering av intimterrorisme der cut-off for kontrollatferd er satt til minimum tre slike typer av atferd, minimaliserer omfanget av intimterrorisme i normalbefolkningen. Videre påpekes det at voldens dynamikk er slik at ensidig vold, særlig fra menn mot kvinner, mest sannsynlig alltid vil inneholde et maktaspekt, frykt og kontroll. Dermed kan vold kategorisert som episodisk partnervold egentlig forstås som intimterrorisme (Meier, 2015). Videre har det blitt vist at kvinner oftere blir påført skade, oftere har behov for medisinsk behandling enn menn og opplever mer frykt som følge av volden (Archer, 2000; Phelan et al., 2005). Til sammen kan dette gi et inntrykk av at de opprinnelige distinkte kategoriene i stor grad overlapper og flyter i hverandre som kan gi opphav til uriktige generaliseringer og feil anvendelse av dem (Meier, 2015). 5

16 2.2 Omfanget av partnervold I Norge viste en nyere undersøkelse omfanget av kjønnsnøytral partnervold i normalpopulasjonen der 17, 1% av kvinnene og 17, 2% av mennene hadde vært utsatt for vold i løpet av livsløpet (Thoresen & Hjemdal, 2014). Kjønnsforskjeller viste seg imidlertid ved å skille mellom mindre alvorlig og alvorlig vold. Da rapporterte fire ganger så mange kvinner som menn, å ha vært utsatt for alvorlig vold med stort potensiale for fysisk skade, og mange flere kvinner enn menn rapporterte seksuelle overgrep (Thoresen & Hjemdal, 2014). Den mindre alvorlige volden var ikke kjønnsspesifikk slik at både kvinner og menn ble rammet i omtrent samme grad (Thoresen & Hjemdal, 2014). En tidligere omfangsstudie på normalpopulasjon i Norge, fant heller ingen kjønnsforskjeller når respondentene ble spurt om de hadde vært utsatt for mindre alvorlig vold som blant annet dytting, ørefiker og kloring i det siste året. Det var 11 % av mennene og 9% av kvinnene som hadde vært utsatt for former av slik vold fra partneren (Pape & Stefansen, 2004). Derimot rapporterte studien at 14 % av kvinnene og 8 % av mennene hadde vært utsatt for det de selv betegnet som fysisk vold i løpet av livstiden. For alvorlig vold var livstidsprevalensen 12 % for kvinnene og 3 % for mennene (Pape & Stefansen, 2004). Kvinnelige voldsutsatte, var utsatt for mer alvorlig fysisk vold og flere opplevde gjentatte fysiske voldsepisoder samt mer trusler og kontrollatferd fra partneren (Pape & Stefansen, 2004). Når forfatterne sammenlignet antallet som svarte at de hadde blitt utsatt for mindre alvorlige voldshandlinger som dytting i det siste året, var det langt flere som bekreftet dette, enn når respondentene ble spurt om det hadde gått et år eller mindre siden de ble utsatt for selvdefinert fysisk vold (omtrent en av ti mot 2 prosent) (Pape & Stefansen, 2004). Dette tyder på at en normalpopulasjon forbeholder betegnelsen fysisk vold til hendelser av en viss alvorlighetsgrad. Dette kan ha betydning når terapeuter møter par i parterapi med mindre alvorlig voldsproblematikk. 2.3 Risikofaktorer for voldsutøvelse og typologier av voldsutøvere En annen del av forskningsfeltet har vært opptatt av å undersøke risikofaktorer hos dem som utøver vold. Også her foreligger betydelig forskning som påpeker at dette er en heterogen gruppe med mulige ulike utviklingsspor inn i voldsbruken. Det har vært beskrevet at mannlige voldsutøvere er assosiert med sinne, sjalusi, traumesymptomer, erfaring med vold fra opprinnelsesfamilien, utrygg tilknytning i voksen alder, rusmisbruk og ulike former for 6

17 psykopatologi (Askeland, Lømo, Strandmoen, Heir & Tjersland, 2012; Dutton, Saunders, Starzomski & Bartholomew, 1994). Det har blitt utformet typologier av menn som utøver vold på tvers av de tre dimensjonene voldens alvorlighetsgrad, voldens generalitet og psykopatologi. Tre subtyper som har fått støtte i flere studier er én type begrenset til kun familievold, én type med trekk av dysforisk/borderline karakter og en tredje typologi med trekk sammenfallende med antisosial personlighetsforstyrrelse (Holtzworth-Munroe & Stuart, 1994; Holtzworth-Munroe & Meehan, 2004). En siste typologi med mindre fremtredende antisosiale trekk, har kommet til gjennom ytterligere clusteranalyser (Holtzworth-Munroe, Meehan, Stuart, Herron & Rehman, 2000). Studier har foreslått at menn i kun familievold kategorien utøver minst vold mot partneren, også minst psykologisk og seksuell vold og utviser minst voldelig atferd utenom familien. Dette voldsmønsteret skiller seg fra de andre to kategoriene. Dysforisk/borderline kategorien betegner moderate til alvorlige voldshandlinger samt frykt for avvisning og sjalusi. Den tredje gruppen omhandler moderate til alvorlige voldshandlinger og mest voldelig atferd utenom familien samt kriminelle handlinger og rusmisbruk (Holtzworth-Munroe & Meehan, 2004). En longitudinal studie viste at mennene i kun familievoldgruppen var stabile over tid (Holtzworth-Munroe & Meehan, 2004). Forfatterne foreslo at denne subgruppen kan ha nytte av parterapi ettersom volden kan være mer knyttet opp mot faktorer i parrelasjonen som konflikthåndtering og stressnivå i tillegg til at de viser lite tegn til personlighetsproblematikk. Utrygg tilknytning er en av risikofaktorene som har vært trukket frem i forbindelse med partnervold (Dutton, Saunders et al., 1994; Bartholomew,1990). Utøvere av vold som tilhører denne gruppen beskrives å ha en kronisk engstelse for å bli avvist og forlatt av partneren som gir et høyt nivå av negativ affekt som sinne (Dutton, Saunders et al., 1994). Den ene av de to gruppene innenfor utrygg tilknytning er særlig sårbare for å oppleve kronisk frustrasjon over at tilknytningsbehovene ikke møtes i parrelasjonen slik at denne typen forstås som «sint tilknytning». Slik kan de bli fanget i en ond sirkel der sinne rettet mot partneren står sentralt som igjen leder til en opplevelse av avvisning og mangel på kontakt (Dutton, Saunders et al., 1994). Således kan det være hensiktsmessig med terapiformer som retter fokuset mot negativ affekt som en følge av utrygg tilknytning og som skiller dette fra negative forståelser av partneren, og som øker evnen til å regulere emosjonell avstand og nærhet i parforholdet (Dutton, Saunders et al., 1994). Det er vist at utrygg tilknytning er overrepresentert også blant voldsutsatte kvinner sammenlignet med normalpopulasjonen (Henderson, Bartholomew & Dutton, 1997). Videre 7

18 har utrygg tilknytning som prediktor for voldshandlinger hos begge kjønn, blitt assosiert med gjensidig voldsutøvelse i parrelasjonen (Henderson, Bartholomew, Trinke & Kwong, 2005). Forståelsen for betydningen av utrygg tilknytning for partnervold, har i et dyadisk perspektiv ledet til spørsmål om sammenstilling av ulike tilknytningsstiler i parrelasjonen kan være en risikofaktor for partnervold (Doumas, Pearson, Elgin & McKinley, 2008). En mismatch i ulike typer av utrygge tilknytningsstiler er relatert til partnervold (Doumas et al., 2008). Mannen kan ha behov for avstand og emosjonell adskilthet mens kvinnen kan ha behov for nærhet og betryggelse som kan medføre et unnvikende/pågående samspillsmønster i en kamp om avstand og nærhet i parrelasjonen, og som kan resultere i vold. Dermed har parterapi vært fremmet som hensiktsmessig behandling for disse parene (Doumas et al., 2008). At voldsutøvere er assosiert med traumeerfaringer, vold i opprinnelsesfamilien og utrygg tilknytning, kan implisere at de vil kunne ha mer vansker med affektregulering enn andre som ikke kan knyttes opp til slike variabler. Utrygg tilknytning er assosiert med vansker med å regulere affekt og mestre relasjoner til andre (Brown, James & Taylor, 2010; Bartholomew, 1990). Brown, James et al. (2010) foreslår en sirkulær sammenheng mellom opplevd avvisning og voldsutøvelse der selvfølelsen står på spill. Forfatterne hevder at modellen kan gi en måte å jobbe med partnervold i parterapi der terapien kan rettes inn mot strategier for å hindre opplevelser av avvisning og for å håndtere sterke følelser uten vold, samt strategier for den voldsutsatte partneren for å ivareta egen sikkerhet (Brown, James et al., 2010). Skamberedskap som en affektiv stil og tendens til å erfare globale angrep på selvet, er relatert til sinne og tendenser til eksternaliserende attribusjoner for egen atferd hos voldsutøvere (Dutton, van Ginkel & Starzomski, 1995). Å konfrontere egne voldelige handlinger, vil indusere skam ettersom de fleste voldsutøvere vil se handlingene sine som uakseptable og i strid med egne standarder. Dette kan gi en tendens til å fornekte eller minimalisere volden (Dutton, van Ginkel et al., 1995). 2.4 Ulike behandlingsperspektiver for partnervold Som belyst ovenfor, er en rekke forskningsspørsmål innenfor voldsfeltet fortsatt uavklarte. Det har vært hevdet at forskning med ulike typer utvalg og med bruk av forskjellige operasjonaliseringer av voldsbegrepet, har hindret generalisering av funn og gjennomslag for empiri i klinisk praksis (Johansson, 2010). Tradisjonelt har også partnervold ikke blitt sett på som et psykologisk problem, men som et atferdsproblem og som kriminalitet (Askeland, 8

19 Moen et al., 2016). Behandling for partnervold fremstår som et sammensatt felt med en skillelinje mellom psykoedukative intervensjonsformer som vektlegger mer den sosiokulturelle forståelsen av vold og psykologisk terapi knyttet opp mot de individuelle risikofaktorene for vold (Askeland, Moen et al., 2016). Mye av forskningen i voldsfeltet er basert på behandlingstilbudet i USA hvor menn kan dømmes til intervensjonsprogrammer mot partnervold som en del av straffesystemet. Et annet skille i behandlingen av partnervold går mellom å tilby behandling i grupper, individuelt eller til par. Behandling for partnervold kjennetegnes av relativt høye drop-out rater (Olver, Stockdale & Wormith, 2011). I Norge fant Askeland & Heir (2013) at 23,8 % av mennene i frivillig behandling for partnervold droppet ut i løpet av de tre første timene. I forhold til effekt av behandling viste en metaanalysestudie relativt små effektstørrelser og ikke støtte for forskjeller i effekt mellom ulike terapimodeller i voldsfeltet (Babcock, Green & Robie, 2004). Det har vært beskrevet at grunntradisjonen basert hovedsakelig på nordamerikansk forskning, har vært kjønnsspesifikk, psykoedukativ og med mål om holdningsendring hos menn i forhold til kvinner og bruk av vold (Johansson, 2010). Over store deler av verden er det den nordamerikanske Duluth modellen som dominerer. Det er en psykoedukativ intervensjonsform basert på feministisk ideologi, og også etter hvert prinsipper fra kognitiv atferdsterapi (Johansson, 2010; Askeland, Moen et al., 2016). Mennene dømmes til et intervensjonsprogram basert på en forståelse av vold som et uttrykk for voldsutøvers kontroll og dominans over sine partnere. Dermed skal endring i voldsatferd bli mulig ved å utfordre holdninger om at kvinner er underlegne mannen (Dutton & Corvo, 2006). Dutton & Corvo (2006) kritiserer modellen for å ikke adressere psykologiske tema eller følelser hos deltagerne og hevder at de ulike risikofaktorene forbundet med voldsutøvelse som er presentert ovenfor, forstås som unnskyldninger for voldsatferd. De gir en beskrivelse av en modell som mangler teoretisk grunnlag, effekt og som ikke kan karakteriseres som psykologisk behandling, men som tvert om er preget fordømmelse og ydmykelse av deltagerne (Dutton & Corvo, 2006). Et spørsmål som er reist, er om den høye drop-out raten i voldsbehandlinger, kan ha sammenheng med den konfronterende stilen som ofte har blitt beskrevet, og om klientenes individuelle behov og relasjonen til klientene, burde bli mer fremtredende (Sartin, Hansen & Huss, 2006). I USA er det hovedsakelig gruppebehandling som har vært tilbudt til voldsutøvere (Johansson, 2010). I tillegg til at gruppeterapier har vært kritisert for å mangle teoretisk 9

20 grunnlag og effekt, har de også blitt sett på som uhensiktsmessig på grunn av personlighetsproblematikk, ulike grader av motivasjon i gruppene og at deltagerne kan påvirke hverandre negativt i prosessen (Murphy & Meis, 2008). Videre har det blitt hevdet at fokuset på sinnemestring og makt- og kontrolldynamikk, har gitt for lite rom for klientenes indre, psykologiske opplevelse av parrelasjonen (Sonkin & Dutton, 2003). Det har i de senere årene vært fremmet andre typer terapi for voldsutøvere, enten individuelt eller i par, med fokus på blant annet tilknytningsperspektivet og selvpsykologi og affektteori (Sonkin & Dutton, 2003; Doumas et al., 2008; Brown, James et al., 2010; Brown, 2007). I Norge har ikke voldsbehandling vært en del av straffesystemet. Klienter som møter frivillig til terapi, kan sies å ha lagt grobunn for en behandling mer i retning av psykologisk terapi. Det har således vært mest utbredt å tilby individualbehandling (Askeland, Moen et al., 2016). Arbeidet ved Alternativ til vold (ATV) har vært fremtredende i behandling av partnervold. ATV ble grunnlagt i 1987, og var det første spesialiserte behandlingstilbudet til mannlige voldsutøvere i Europa (Askeland, Lømo et al., 2012). ATV vektla opprinnelig arbeid med den mannlige voldsutøveren. Etter hvert har tilbudet utvidet seg til å omfavne kvinnelige voldsutøvere, unge som utøver vold og voksne og barn som lever med vold i familien, men det er ikke landsdekkende (Askeland, Moen et al., 2016) Tilbudet omfatter individualterapi, gruppebehandling og veiledning og konsultasjon. Behandlingsløpene er ikke standardiserte og følger ikke manual (Askeland, Lømo et al., 2012). Sinnemestring Brøset modellen er et annet spesialisert tilbud, og ble utviklet ved St. Olavs hospital i Trondheim. Modellen henvender seg til voksne med aggresjons- og voldsproblematikk ( Modellen er basert på kliniske erfaringer og kognitiv terapi. Den presenteres som et sinnemestringskurs som vektlegger psykoedukasjon. Kurset foregår i gruppe etter tre innledende kartleggingstimer ( Det er kognitivt rettet inn mot bevisstgjøring av feilaktige tanker, uriktige fortolkninger og dysfunksjonelle leveregler (Askeland, Moen et al., 2016). I tillegg utdannes nye behandlere i modellen for å spre utbredelsen av denne i Norge. Et kontroversielt tema har vært om man kun skal bedrive individuell behandling av voldsutøver eller om det er mulig å tilby parterapi til par med voldsproblematikk. I den systemiske tradisjonen har partnervold blitt sett som et uttrykk for dysfunksjonell håndtering 10

21 av konflikter i parrelasjonen. Fokuset har dermed vært rettet mot partenes gjensidige bidrag til eskalering. Dette har blitt sterkt kritisert. Man har vært bekymret for at systemisk terapi med både voldsutøver og voldsutsatt tilstede, kan medføre en tilsløring av volden. Kritikken har også pekt på at den som har vært utsatt for vold ikke kan snakke fritt når utøveren er i terapirommet og at et systemisk perspektiv kan hindre at den som har utøvet vold, blir gjort ansvarlig for dette. I dette perspektivet er det fare for at den voldsutsatte, kan få et medansvar for volden. En annen bekymring har vært at parterapi kan gjøre det farligere for den utsatte ved at konsekvensene av å fortelle om volden, kan bli nye voldshandlinger. I USA har denne kritikken påvirket både voldsfeltet og politiske beslutningstagere slik at det er forbudt i de fleste amerikanske stater å behandle pågående voldsproblematikk i parterapi (Johansson, 2010). I Norge ble en slik kritikk frontet av ATV og krisesenterbevegelsen. Det ble etter hvert vanlig praksis å ikke tilby parterapi om det ble avdekket vold (Middelborg & Samoilow, 2014). Det ses fortsatt som allment akseptert at parrelasjoner preget av svært skjeve maktforhold, alvorlig vold og et gjennomgripende kontrollmønster, ikke skal behandles i parterapi. Spørsmålet man har stilt er om forskningen referert til over, som viser at partnervold ikke er et ensartet fenomen, kan åpne for parterapi i visse tilfeller. Med hensyn til sikkerhet i terapi, har noen forskere hevdet at parterapi kan være like sikker ved noen typer partnervold som andre terapeutiske tilnærminger, men det vektlegges at det er essensielt at paret screenes utfra satte kriterier og at sikkerheten vurderes fortløpende (McCollum & Stith, 2008). McCollum & Stith (2008) påpeker at for noen par kan parterapi med fokus på pardynamikken være hensiktsmessig når volden har sitt utspring i relasjonelle vansker. De løfter frem at fordeler ved parterapi i slike tilfeller, er at betydningen av kvinnens aggresjon kan bli tydeligere og at det kan være endringsskapende for par å arbeide med relasjonelle mønstre i terapi når de har ønske om å fortsette samlivet. Den samme studien viste også at parterapi er minst like effektiv som gruppeterapi (McCollum & Stith, 2008). Det er noen som har pekt på atferdsrettet parterapi for voldsutøvere med rusproblematikk, kan være mer effektivt enn individuell terapi for denne gruppen (Fals-Stewart, Kashdan, O Farrel & Birchler, 2002). En nyere metaanalyse gir støtte til dette, de fant at parterapi var noe mer effektivt enn andre tilnærminger (Karakurt, Whiting, van Esch, Bolen & Calabrese, 2016) 11

22 2.5 Tryggere Barndom manualen I 2014 ga Jon Middelborg og Dimitrij Kielland Samoilow ut boken Tryggere Barndom, Et behandlingsperspektiv på vold i familien. De oppgir at behandlingsmanualen har hentet mye inspirasjon fra arbeidet til Arlene Vetere som har fungert som veileder i utforming av manualen. Vetere (2011) presenterer sitt arbeide med vold i familien som en panteoretisk tilnærming blant annet basert på systemtisk teori og praksis, feminist teori, tilknytningsteori, sosial læringsteori og atferdsterapi. Tryggere Barndom manualen er tenkt for bruk av terapeuter som arbeider med par i familievernet eller andre hjelpetjenester som arbeider med familier der vold er et problem. Forfatterne tar utgangspunktet i distinksjonene mellom intimterrorisme og episodisk partnervold og studier som hevder at det meste av volden i befolkningen er episodisk partnervold og at den ofte er gjensidig (Johnson, 1995; 2006; Johnson & Leone, 2005). Denne volden ses som hensiktsmessig å arbeide med i en parterapi med felles samtaler. Et sentralt premiss for modellen er således at voldens typologi har betydning for om den kan arbeides med etter disse prinsippene, og at individualsamtaler kan være nødvendig under avdekking av volden for å vurdere dette. Det fremgår at bestemmelse av voldstypologi ikke alene er tilstrekkelig for å vurdere om behandlingen egner seg for et gitt par. Likeledes bør forsvarligheten i behandlingen vurderes over tid (Middelborg & Samoilow, 2014 s. 69). Modellen benytter eksklusjonskriterier relatert til typologiene med personlighetsproblematikk beskrevet av Holtzworth-Munroe et al. (2000), som er gjengitt over. I tillegg må maktubalanse vurderes og andre faktorer som kan være et hinder for endring. Disse omhandler at klientene viser et konsistent mønster over tid til å skylde på andre, er ute av stand til å ta ansvar for egen voldsatferd eller til å se volden som et problem (Middelborg & Samoilow, 2014) Manualen presenteres som prinsippbasert og åpen for tilpasning til det aktuelle par. På et overordnet nivå, er målet å få slutt på vold og sikre trygghet for den voldsutsatte og barna i familien. Arbeidet formuleres som «sikkerhetsarbeid». Først når målet med sikkerhetsarbeidet er nådd, kan det terapeutiske fokuset rettes mot andre vansker i «vanlig parterapi» (Middelborg & Samoilow, 2014). Et hovedpoeng for manualen er at vold er et problem som får konsekvenser for hele familiesystemet, også for barna. Dette medfører at et sentralt aspekt er å løfte frem 12

23 barneperspektivet, få foreldrene til å se barna som skadelidende i volden og å hjelpe foreldrene til å skape trygghet for barna. Forfatterne bygger på forskning som har vist at vitneposisjonen hvor barnet kan observere voldshendelsene og effektene av volden etterpå, eller delta i hendelsen (Edleson, 1999), er like skadelige som å utsettes for volden direkte (Kitzmann, Gaylord, Holt & Kenny, 2003). Å posisjonere paret i foreldrerollen, forstås som en mulig vei for å arbeide med motivasjon til å skape endring. Ønsket om å lage utviklingsfremmende rammer for barna, kan således bli en felles plattform for arbeidet med volden, til tross for motstridende perspektiver på problemene i samlivet (Middelborg & Samoilow, 2014). Et første skritt for å kunne starte på sikkerhetsarbeidet, er å skape en arbeidsallianse 1 der paret kan enes om at den voldelige atferden er alvorlig og bør opphøre, og at det derfor må arbeides med sikkerhet først. Som en del av alliansebyggingen skal terapeutene arbeide for at paret tar volden på alvor. Dette gjøres ved å benevne volden, fremheve mulige og alvorligere utfall av en voldshandling, ta barnets perspektiv på voldsepisodene og tilby psykoedukasjon om konsekvensene av vitneposisjonen for barna, reflektere over parets eventuelle erfaringer med vold i egne opprinnelsesfamilier og formidle tydelige terapeutholdninger om at vold ikke er akseptabelt (Middelborg & Samoilow, 2014). Et annet viktig aspekt ved denne alliansebyggingen er som nevnt reposisjoneringen av paret som foreldre. Terapeutene skal hjelpe foreldrene til å se volden slik den oppleves i barnas livsverden (Middelborg & Samoilow, 2014, s. 97). I denne fasen introduseres en co-terapeut i terapien. Hensikten med å bruke co-terapeut er å gi mulighet for ulike roller i prosessen slik at denne terapeutene kan være mer normativ uten å utfordre alliansen i for stor grad. Co-terapeuten har som sin oppgave å løfte barneperspektivet blant annet gjennom psykoedukasjon om konsekvenser for barn som lever med vold i familien. Co-terapeuten skal innta en reflekterende posisjon og er også tenkt å bidra til at terapeutene fremstår transparente gjennom refleksjon seg imellom. I dette innledende arbeidet lages det en midlertidig sikkerhetsplan som beskriver tiltak for å unngå voldelige episoder mellom timene (Middelborg & Samoilow, 2014). Den neste fasen omhandler grundig gjennomgang av voldsepisoder. Episodene belyses med et fokus på voldens konsekvenser for alle i familiesystemet slik at barnas vitneposisjon i volden 1 Med arbeidsallianse menes enighet om mål og oppgaver og båndet mellom terapeut og klient (Bordin, 1979). Arbeidsallianse er tema for en stor litteraturmengde som jeg ikke går inn i denne sammenhengen. 13

24 blir tydeliggjort. Sakte utforsking av volden, er tenkt å hindre at skam og motstand aktiveres i for stor grad. I tillegg til å øke detaljnivået i voldsbeskrivelsene, er bruken av flip-over ment å ha en eksternaliserende effekt og hjelpe klientene med emosjonsregulering i gjennomgangen. Terapeutene benytter teknikker fra kognitiv terapi som sokratisk spørring i dette arbeidet slik at beskrivelsene av voldsatferd blir mer alvorlige og mer konsekvensrike enn de opprinnelige. Beskrivelser begrenset til atferd, skal hindre voldsutøver i å komme med forklaringer og unnskyldninger slik at ansvaret for volden ikke pulveriseres (Middelborg & Samoilow, 2014, s. 49). Den detaljerte gjennomgangen har som hovedformål å identifisere triggere for eskalering og formulere disse som faresignaler paret må være oppmerksomme på. Et viktig aspekt ved ansvarliggjøring av voldsutøver er at triggere i eskaleringen ikke blir formulert som årsaker til vold. Samtidig gir det dyadiske perspektivet den voldsutsatte ansvar for å sikre egen og barnas trygghet, og å unngå handlinger som kan øke risikoen for vold (Middelborg & Samoilow, 2014). Den neste delen av sikkerhetsarbeidet er å etablere en konkret time-out prosedyre og øke tilgangen til teknikker for emosjonsregulering. Sikkerhetsarbeidet skal gi en detaljert, skriftlig sikkerhetsplan som kan hjelpe paret med å unngå nye voldshendelser. Manualen beskriver flere strategier som åpenbart er ment å komme kritikken mot parterapi ved voldsproblematikk i møte. Det legges stor vekt på å øke sikkerheten. Voldsutøver hindres i forsøk på å unngå ansvar ved å komme med unnskyldninger for sin voldelige atferd. Betydningen av sosial kontroll vektlegges og ikke-aksepterende holdning i forhold til vold løftes frem. Potensiell meldeplikt til barnevern og politi for terapeutene gjøres eksplisitt. Struktur, terapeutisk styring og nedskrevne kontrakter benyttes som virkemidler for innføre klare rammer for prosessen (Middelborg & Samoilow, 2014, s. 77). I gjennomgangen av hendelsesforløp med voldsutøver, beskyttes den voldsutsatte mot potensielle risikosituasjoner ved at hun eller han avskåres fra å bringe inn ny informasjon (Middelborg & Samoilow, s. 102). En sentralt poeng i arbeidet med å øke sikkerheten, er innlemmelsen av en «stabil tredje» i terapiprosessen (Arlene & Cooper, 2001). Dette er en utenforstående i parets profesjonelle nettverk som gir et tredje perspektiv på volden og endringsprosessen i familien. Å bringe inn noen utefra parrelasjonen, er også tenkt å øke den sosiale kontrollen. Som bidrag til ivaretagelse av barna, bringes også en ytterligere utenforstående fra parets private nettverk inn i behandlingen. «Barnets person» er således ment å gi barna en tillitsfigur som har kunnskap om volden hjemme, samtidig som også dette vil øke sosial kontroll og bidra til økt pålitelighet i terapeutenes vurdering av sikkerhet i familien. Ordningene presenteres som en 14

25 forutsetning for å kunne arbeide systemisk med gjentakende voldshendelser av en viss alvorlighetsgrad (Middelborg & Samoilow, 2014, s. 133). Vurdering av sikkerhet løftes frem som et kontinuerlig arbeide i behandlingen. Ved overgang til parterapi skal vurderingen bygges på om det er et reelt samarbeide om sikkerhetsarbeidet. Dette forstås som at paret ikke forsøker å snakke om andre tema og at de husker sikkerhetsplanen i detalj. Paret skal kunne gi utfyllende beskrivelser av hvordan de har funnet frem til trygge måter å være uenige på og gjengi bruk av teknikker for emosjonsregulering. De må kunne vise at de er i stand til å ta barnas perspektiv. Overordnet må det ikke foreligge rapporter om nye voldshendelser fra paret selv eller «stabil tredje» og «barnets person» når behandlingen går over til «vanlig parterapi» (Middelborg & Samoilow, 2014, se kap. 8 for detaljer). 15

26 3 Metode For å belyse de problemstillingene som er nevnt i innledningen, har jeg valgt en kvalitativ, fenomenologisk metode for å undersøke deltagernes subjektive opplevelse av parterapi etter Tryggere Barndom manualen. Jeg vil først gi en presentasjon av Fortolkende fenomenologisk metode (Interpretative Phenomenological Analysis, heretter IPA), før jeg beskriver trinnene i analyseprosessen. 3.1 Fortolkende fenomenologisk metode (IPA) Fortolkende fenomenologisk metode (IPA) er et sammensatt begrep som peker mot flere teoretiske pilarer for metoden. Den er fenomenorientert iden forstand at det som analyseres er deltagernes opplevde verden. Fenomenologien er en retning i filosofien formulert av Husserl. Den er opptatt av menneskelig erfaring slik den presenterer seg i en spesifikk kontekst på en gitt tid. Det fremheves at persepsjon der objekter fremstår som fenomener for oss, alltid er formet av vår intensjonalitet. Det betyr at persepsjon varierer med vårt ståsted, vår kontekst, vårt perspektiv og vår mentale orientering i forhold til våre ønsker, bedømmelser, følelser, mål og hensikter (Willig, 2013). Metoden er fortolkende i at den bygger på tolkningsteori, kalt hermeneutikk, som påpeker at all beskrivelse innebærer en form for fortolkning. Mennesket ses som et meningsskapende vesen der vi søker å attribuere mening til våre signifikante erfaringer. Den hermeneutiske sirkel er helt sentral i synet på hvordan mening kan skapes. Den viser til at helheten bare kan forstås utfra en forståelse av delene og omvendt. Forståelsesprosessen er sirkulær der vi beveger oss fra forforståelse og antakelser av helheten til fortolkning av delene som igjen bidrar til ny meningsskaping av helheten. Slik blir prosessen en stadig vekselvirkning mellom helheten og delene som utvider og forandrer vår forståelse av begge aspekter (Willig, 2009). I fortolkende fenomenologisk metode er premisset at forskeren ikke kan få direkte tilgang til deltagernes subjektive livsverden. Som en følge av dette går forskeren inn i en dobbel hermeneutikk der hun eller han, søker å skape mening av hvordan deltagerne søker å skape mening i spesifikke kontekster. På en slik måte vil fortolkningen ha to nivåer (Smith, Flowers & Larkin, 2009). Forskerens fortolkning av den subjektive opplevelsen til informantene forstås som å være en dialog mellom forskeren, data og psykologisk kunnskap om hva det kan bety å ha disse 16

27 oppfatningene i denne konteksten (Smith et al., 2009). Det betyr at forskeren selv har betydning for tolkningsprosessen. Dette ses ikke som å medføre en skjevhet for den innsikten som kan genereres gjennom slike studier, men som at forskeren med sin fortolkning er en forutsetning for å kunne forstå andres erfaringer. Det viktige blir at forskerens intensjonalitet og forforståelser og antagelser kommer frem i lyset. Spørsmål som hva er forskerens teoretiske ståsted, sosiokulturelle bakgrunn eller egne erfaringer og oppfatninger, blir derfor noe som må reflekteres inn i meningsskapingen. Dermed er analysen alltid tentativ og subjektiv på en slik måte at ulike fortolkninger av det samme råmaterialet er mulig (Willig, 2013) Et tredje element er fokuset på det ideografiske, det spesifikke og unike i informantenes erfaringer i en gitt kontekst med vektlegging av detaljer og fordypelse. Dette gir en systematisk og grundig forskningsmetode bygget på tre hovedprinsipper. Forskerens oppgave er å undersøke deltagernes fenomenologiske erfaringer gjennom nøye fortolkning av personlig, verbalt materiale, og hver sak skal undersøkes i detalj som en del av denne analyseprosessen (Smith et al., 2009). Validitet, eller kvaliteten på forskningen, er en viktig vurdering i forskningsprosessen. Yardly (2008) trekker frem flere generelle prinsipper for validitet i kvalitativ forskning som IPA kan imøtekomme. Det første er sensitivitet til kontekst, spesielt fremheves sensitivitet til data der tolkninger presenteres som mulige lesninger og mer generelle betraktninger gjøres med forsiktighet. Studien kan også ivareta sensitivitet til kontekst blant annet ved å henvise til eksisterende forskning og litteratur. Det neste prinsippet omhandler forpliktelse og rigour. Det forventes forpliktelse til analyse av den enkeltes bidrag mens rigeour refererer til grundighet i forskningen. Når det gjelder helheten i analyseprosessen, bør det foreligge en grundig og systematisk analyse som vektlegger det ideografiske aspektet og som beveger seg fra ren deskripsjon til fortolkning av mening. Det tredje prinsippet omhandler transparens og koherens. Transparens viser til at trinnene i forskningsprosessen bør komme tydelig frem. En del av prinsippet om koherens er presentasjon av en sammenhengende argumentasjon slik at temaene er logisk forbundet og at eventuelle motsetninger i dataene gjøres eksplisitte. Videre bør studien også vise forpliktelse til den levde erfaringen hos deltagerne. Samtidig bør leseren posisjoneres slik at hun forstår at hun skal skape mening av det forskeren har fortolket om disse erfaringene. Det siste generelle prinsippet for kvalitet i denne typen forskning omhandler implikasjoner der studien bør si noe interessant, nyttig eller viktig om temaet 17

28 (Yardly, 2008). Jeg går nå over til å beskrive den aktuelle forskningsprosessen i den foreliggende studien. 3.2 Utvalget Utvalget besto av tjuefire personer fordelt på tolv par bestående av ulikt kjønn. Alle parene møtte til parterapi ved to familievernkontorer i Oslo. Problematikken de presenterte, ble forstått av terapeutene som episodisk partnervold (Johnson, 1995; 2006). De ble invitert til å delta i et prosjekt omkring Tryggere Barndom manualen for behandling av vold i familien (Middelborg & Samoilow, 2014). Deltagelse i prosjektet innebar at terapitilbudet ved familievernkontoret skulle etterleve behandlingsperspektivet beskrevet i Tryggere Barndom manualen og at deltagerne skulle intervjues om terapiprosessen. Terapeutene hadde en variert bakgrunn og var enten psykologer og sosionomer mens en var prest og en var barnevernspedagog. Til sammen var det seks terapeuter fra hver av de to familievernkontorene som deltok i prosjektet. Halvparten av terapeutene fikk opplæring i manualen over to dager to ganger og fikk veiledning omtrent hver 14. dag underveis i prosessen av forfatterne av manualen. Den andre halvparten av terapeutene var fra samme familievernkontor som forfatterne og hadde kunnskap og erfaring med metoden fra tidligere. De fikk også veiledning underveis. I overenstemmelse med prinsippet om strategisk sampling, ble fire deltagere tatt ut av utvalget før analyseprosessen. Dette var to fremmedspråklige par hvor intervjuene ikke tilførte noen nye aspekter ved opplevelsen eller noen nyanser til den eksisterende tematikken. Utvalget for studien besto dermed av tyve personer fordelt på ti par. Av disse, fremsto fire par med gjensidig voldsbruk i parrelasjonen, mens seks par fremsto med en mannlig voldsutøver og en kvinnelig voldsutsatt. Hos et av parene ble volden beskrevet som psykisk vold samtidig som det hadde forekommet voldsepisoder av fysisk og materiell karakter tidligere i samlivet. Tre menn opplyste at de brukte antidepressiva på intervjutidspunktet. Samtlige hadde barn. 3.3 Datainnsamling Intervjuguiden (vedlagt) ble utarbeidet av forfatterne av terapimanualen. Den er semistrukturert og bygger delvis på klient endringsintervju og på spørsmål om opplevelser av å adressere vold i parterapi. De tyve deltagerne ble intervjuet individuelt underveis i 18

29 terapiprosessen på ett av de to familievernkontorene. De skrev under på et samtykkeskjema om at intervjuene kunne brukes til forskning på terapimanualen. Intervjuene ble gjennomført av forfatterne. De tok utgangspunkt i intervjuguiden, men kom også med oppfølgende spørsmål og oppfordringer til å si mer om et tema for å få utdypende svar. Gjennom transkripsjonene går det frem at intervjueren ofte validerte informantene og la til rette for en god rapport med dem. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd og transkribert, transkripsjonen er verbatim. Alle klientene var i den delen av terapiprosessen som manualen omhandler, kalt sikkerhetsarbeidet. Det var stor variasjon med hensyn til tidspunktet for intervjuet i terapiprosessen. To par sa ikke noe om antall terapitimer forut for intervjuet, mens åtte par beskrev at terapiprosessen hadde vart fra tre timer til å ha pågått et halvt år på intervjutidspunktet. Således er det ikke homogenitet i utvalget på dette området. 3.4 Begrensninger ved studien Det er flere begrensninger ved denne studien. En av disse er den reduserte homogeniteten i utvalget når det gjelder tid i terapi. Homogeniteten har betydning for anvendbarheten av funnene (Smith et al., 2009). Man kan spørre om studien kunne generert funn som var mer empirisk generaliserbare og hadde større teoretisk overføringsverdi, om utvalget hadde vært mer likt med hensyn til tidsbruk. En mulig fordel med at intervjuene er gjort underveis i terapiprosessen, er at det er den opplevde erfaringen her og nå som belyses. Dette kan tenkes å gi intensitet til materialet som muligens ikke vil vært tilstede om informantene skulle sett tilbake på prosessen og beskrevet den i retrospekt. Intervjuguiden kan ha begrenset hvilke deler av deltagernes opplevelser som kunne komme frem i intervjuene. Andre typer spørsmål kunne rettet fokuset mot andre aspekter ved erfaringene deres. Materialet som foreligger er av en slik karakter at det kan belyse fellestrekk og variasjon i opplevelsen av å være klient i en parprosess bygget på behandlingsperspektivet Tryggere Barndom. Deltagerne kommer inn på flere ulike temaer i intervjuene på en måte som synliggjør nyanser i erfaringene deres. Utvalget på tyve informanter er stort etter kvalitative standarder. Det er mulig å gjennomføre IPA studier med utvalg av denne størrelsen, men det gir noen utfordringer i analyseprosessen da den ideografiske dimensjonen kan svekkes. Jeg har forsøkt å motvirke dette gjennom nærlesning av hvert intervju for å fange detaljer og nyanser i meningsskapingen hos den 19