Rygg i rand, to i spann

Transkript

1

2 Gunnar Staalesen Rygg i rand, to i spann Kriminalroman Gyldendal

3 «When murders are comitted by mathematics,» I said, «you can solve them by mathematics. Most of them aren t and this one wasn t.» DASHIELL HAMMETT

4 Prolog Olsen så på Jensen, og Jensen så på Olsen. Alt stod stille. Marsregnet slo mot vindusrutene. Luften på kontoret var tung og varm og tørr. Begge stirret ut gjennom de regnvaskede vindusglassene. Derute het de Olsen og Jensen. Herinne bar de andre navn. Det var for mange Olsener og Jensener i politi-etaten til at vittige kolleger kunne la de to førstebetjentene på kriminalavdelingen slippe så lettvint unna. Olsens oppnavn var lettest gjennomskuelig for en utenforstående. Når Henrik Abel Olsen så rett på en, strittet de to store ørene ut som flatklemte megafoner. Noen hadde vært så fantasiløse at de trodde at den første stavelsen i tilnavnet Dumbo spilte på Olsens intelligens. De hadde angret senere, men da var det som oftest for sent. Kristian Jensens kodenavn Maskefjes var vanskeligere å gjennomskue. Den originale Maskefjes var i stand til å kle seg ut som hvem som helst, i løpet av meget kort tid. Uforglemmelig var episoden der han framstod som Adelaide, Salasso s store kjærlighet. Jensen kledde seg aldri ut. Han hadde alltid det

5 samme, halvt pågående, halvt sammenbitte uttrykket i ansiktet. De klare, blå øynene gav sjelden uttrykk for følelse. Det kortklipte blonde håret var børstet fram i pannen og det skulle en orkan til for å få det til å bevege seg. Den kraftige haken var framskutt, innbitt. Inntil for tre år siden stod det alltid en stiv, strunk sigar ut fra den venstre munnviken hans. Da han sluttet å røke, skjedde det en eneste forandring i ansiktet hans. Sigaren ble erstattet av en stadig fornyet rekke Caroxin, og underkjeven og haken inntok en sirkulerende, evig tyggende bevegelse. Det var de som påstod at det øyeblikket Maskefjes la fra seg sin siste sigar og puttet sin første Caroxin i munnen, var den eneste gangen de hadde sett ham skifte ansiktsuttrykk på femten år. Men noen skal jo alltid overdrive. Maskefjes var 1.80 høy og i god fysisk form. To ganger i uken løp han som en gal mann fram og tilbake langs Fjellveien. Bortsett fra et par aggressive hemorroider og en evig sur mage, var hans helsetilstand tilfredsstillende. Det samme kunne man ikke si om Dumbo. Det var noe rundt, litt bedagelig ved Dumbo. Mange hadde av denne grunn regnet ham som komplett ufarlig. De hadde også angret senere, og det hadde også som oftest vært for sent. Han hadde tynt, krøllete mørkt hår med enkelte striper av grått. Øynene var mørkebrune og følsomme, uttrykksfulle som en hunds, og munnen var fyldig og ikke uten en viss anstrengt sensualitet. Blågrå skjeggrot dekket den lille haken og den runde, nesten feminine dobbelthaken.

6 Magen var to nummer for stor, han var duknakket, og han pustet som en St. Bernhards-hund hvis han var så uheldig å måtte bevege seg hurtigere enn normal gangfart. Han var 1.76 høy, og det holdt. Dumbo var hypokonder, og det var ikke en dag uten at han feilte ett eller annet. Holdt han seg ikke for hjertet, var det hodet, og var det ikke hodet, var det magen, eller ryggen, eller noe i siden, eller tannpine, eller Det ble sagt at en kollega en gang hadde forvillet seg inn i Dumbos medisinskap og at han ennå ikke hadde funnet veien ut igjen. Dumbo var 42 år gammel, Maskefjes 41. Dumbo var gift og hadde to barn, en gutt på femten og en pike på tretten. Maskefjes var ungkar. De hadde fulgt hverandre fra trinn til trinn opp gjennom årene, de hadde patruljert i byens vintermørke og stort sett fredelige nattegater tilbake i slutten av 50-årene, de hadde arbeidet seg fra bunnen og oppover innen kriminalavdelingen. På en merkelig, uventet måte utfylte de hverandre, og selv om de som oftest jobbet hver for seg med små rutinesaker, hadde de vist seg, ved enkelte større kriminalsaker, å være den perfekte symbiose. Likevel var de så forskjellige som dagen og døden. Maskefjes tygget og tygget. Det var sluttet å regne, og et hvitt, skarpt marslys skar seg inn gjennom glassruten og truet med å skjære hjernen hans i to, like store, atskilte deler. Han sukket, tygget og så på armbåndsuret sitt. Det stod på «Tjue minutter igjen, Henrik.» Dumbo nikket. Etter en liten stund sa han:

7 «Dette er en av de dagene ingenting skjer.» «Ikke en fis i helvete. Ikke et eneste innbrudd, ikke et aldri så lite voldtektsforsøk, ikke et biltyveri engang.» «Dette er en av de dagene Satan er på vinterferie.» Maskjefjes nikket: «Ro og orden hersker i universet. Iallfall her i byen.» «Honen tute, så kjedelig det kan være.» «Ja.» «Ingenting skjer.» «Nei, ingenting skjer.» De sukket i kor og stirret mistrøstig ut gjennom vinduet. De tok feil. Til tross for all sin felles oppsamlede erfaring tok de feil. De visste ikke hvor feil de tok.

8 1 Klokken var 17.55, og det var et opphold mellom regnbygene. Et blågrått, tungt tussmørke var i ferd med å senke seg over byen. Det var en halvt utdødd by. Folk satt hjemme og spiste middag, eller de lå allerede utstrakt på sofaene sine og hvilte middag, eller de satt og kranglet over de bitre kaffekoppene sine. De var iallfall ikke ute. Gatene var så tomme som øynene til en prest på prekestolen første solskinnssøndag i juni. Mannen i den grå Morris en satt med hatten trukket godt ned i pannen. Med intense øyne iakttok han døren inn til den vesle postkontor-filialen. Nå var det bare en eldre dame igjen der inne. «Få opp farten, gamlo,» mumlet han mellom sammenpressete lepper. «Gamle kjerringer som deg skulle ikke være ute så seint. Hjem og bysselalle nå. Kom igjen, kom igjen.» Han slo nervøst med den hanskekledde hånden mot rattet. På fortauet på den andre siden av veien gikk to langhårete gutter i skinnjakker og dongeribukser forbi. De så ikke i hans retning. Det lyste gult fra vinduene inn til postkontoret. Han så

9 hodet til en ung kvinnelig funksjonær passere ett av vinduene. Hun kastet et blikk ut, men så ikke på ham. Hun så opp på himmelen. Eller kanskje hun bare speilte seg i gjenskinnet i ruten. Endelig! Den gamle kvinnen i den grå, side kåpen og med den høye, brune hatten kom ut. Hun ble stående i døråpningen, så opp for å se om det fremdeles regnet. Nei. Med stive bevegelser gikk hun, med håndvesken i den ene hånden og den gule paraplyen i den andre. Han fulgte henne med blikket til hun forsvant rundt hjørnet. Han så på klokken. Den var ett minutt på seks. Han bet tennene sammen, så seg nok en gang omkring. Ikke et levende menneske å se. Langt oppe i gaten krysset en gråflekket katt fra fortau til fortau. Han gikk hurtig ut av bilen, gikk sammenbøyd og med hatten trukket langt ned i øynene mot døren til postkontoret. I den ene hånden bar han en slitt, svart veske. Han stanset foran døren og ble stående med ryggen til den. Han så seg omkring for siste gang. Den ene hånden forsvant opp under hatten og med en rask, innøvd bevegelse trakk han en gummimaske ned i ansiktet. Masken forestilte Richard Nixon. Han åpnet døren og gikk hurtig gjennom den korte forgangen med de grå postboksene på den ene kortveggen. Han åpnet en glassdør inn til selve kontoret. Innenfor døren trakk han en liten svart revolver opp av

10 frakkelommen, stilte seg opp til høyre for døren og sa med en stemme som lød snøvlete gjennom gummimasken: «Alle blir der de er. Den første som beveger seg, skyter jeg.» Tre bleke ansikter stirret på ham med øyne som ble større og større og som til slutt syntes å fylle hele rommet. Luften var tung og stikkende, og han kjente en panikkartet trang til å rive av seg gummimasken, løpe ut, heve ansiktet mot himmelen og suge inn den kalde, beroligende kveldsluften. Borte ved vinduet stod en mørk, blond mann i slutten av tjue-årene. Håret var pistrete, munnen smal, og han hadde et stort rødbrunt munnsår i den ene munnviken. Han skalv som brystene til en magedanserinne i Cairo. I de to lukene satt to kvinner. Den ene var den unge han hadde sett passere vinduet. Hun hadde lyst, gulaktig hår, usunn, fet hud i ansiktet og store briller med blå, gjennomsiktig ramme. Han kunne se blodet banke i den hvite halsen hennes. Munnen hennes skalv som om hun var på nippet til å begynne å gråte. Den andre kvinnen var eldre, noen og femti. Hun så strengt på ham gjennom blanke brilleglass, som om hun var lærerinnen hans og han var en slem liten skolegutt som var i ferd med å gjøre noe dumt. Og slik følte han seg også. Stemmen hans skalv svakt da han slengte den svarte vesken bort til den unge kvinnen. «Du fyller denne med sedler. Dere andre går bort til veggen der.» Han pekte med revolveren på den store veggen midt