Høringssvar til NOU 2017:7 Det norske mediemangfoldet. En styrket mediepolitikk for borgerne

Transkript

1 Nærmedieforeningen Kulturdepartementet Postboks 8030 Dep 0030 Oslo Oslo/Bergen, 23. juni 2017 Høringssvar til NOU 2017:7 Det norske mediemangfoldet. En styrket mediepolitikk for borgerne Høringssvaret inngis på vegne av Nærmedieforeningen (foreningen). Foreningens medlemmer er nettbaserte nyhetsmedier som hovedsakelig finansierer sin virksomhet med reklameinntekter. Høringssvaret gjelder utredningens omtale av gjeldende særordninger og forslag til nye virkemidler rettet mot aviser. 1. Utgangspunkt. Utgangspunkt tas i utredningens virkelighetsbeskrivelser på sidene 10 og 13: Medienes etablerte forretningsmodeller er under press. Avissektoren er foreløpig sterkest påvirket, med svikt i annonsemarkedet, opplagsnedgang og utfordringer knyttet til brukerbetaling. Som nevnt innledningsvis i dette kapitlet går uavhengige, redigerte nyhetsmedier gjennom omfattende endringer, som er forårsaket av den teknologiske utviklingen, den globale konkurransesituasjonen og endringer i mediebrukernes bruksmønstre. De etablerte forretningsmodellene er i ferd med å svikte. Svekkede inntekter og nedbemanninger innebærer at ressursene redaksjonene rår over, ikke lenger strekker til for å sikre reelt mediemangfold. Mediemangfoldsutvalget kommer med tiltak som skal virke i påvente av at de eksisterende avisene skal etablere bærekraftige forretningsmodeller. Utvalget foreslår et tidsbegrenset (4 år) fritak for arbeidsgiveravgift til en verdi av MNOK pr år. Til nettbaserte aviser uten brukerbetaling foreslår utvalget 20 MNOK årlig. 2. Utvalgets forslag svekker både mangfold og uavhengighet Etter foreningens syn må avisbransjen gjennom en omfattende omstrukturering. 1

2 Utredningens gjennomgang av gjeldende særordninger er ufullstendig. Dagens støtteordninger har antagelig passert fire milliarder kroner pr år. Dette gjelder primært momsfritaket og unntaket fra Markedsføringslovens regler om uadressert reklame. Nevnes må også unntaket fra samme lovs forbud mot telefonsalg. Også produksjonsstøtten tilgodeser medier med brukerbetaling, selv om denne dreier seg om vesentlig mindre beløp. Og til slutt støtten til lørdagsombæring av papiraviser. Utredningen kunne med fordel ha presentert oppdaterte tall for subsidiene gjennom avgiftssystemet, både pr. avis og pr. aviseier. Dette dreier som om materiale som burde være enkelt å innhente. Nettbaserte aviser uten brukerbetaling, typisk bydelsaviser, mottar ingen form for statsstøtte. Dette er medier som faller utenfor det offentlige virkemiddelapparatet, og som selv ved overgang til brukerbetaling har en betydelig konkurranseulempe i et system der de største avisene er de største bidragsmottakerne. Utvalgets forslag om et tidsbegrenset fritak for arbeidsgiveravgift gir ytterligere forskjellsbehandling. Avisenes avhengighet av det offentlige er på et nivå som setter medienes uavhengighet i fare. For flere av de riksdekkende og større lokalaviser har subsidiene passert samlede lønnskostnader. I realiteten er samtlige ansatte lønnet av staten. Ifølge en undersøkelse utvalget viser til, er kun halvparten av de spurte av den oppfatning at avisene er uavhengige av staten. Over tid må derfor statsstøtten nedbygges og i større grad målrettes. Inntil så skjer er mangfoldet tjent med en omfordeling av støtten, der nye aktører prioriteres, ikke motarbeides. Offentlige virkemidler må rettes mot omstilling. Mer statsstøtte til aviser som opplever at leserne svikter, bidrar verken til et velfungerende demokrati eller styrking av ytringsfriheten. Dagens eierkonsentrasjon bidrar heller ikke til at menings- og innholdsmangfoldet bedres av mer statsstøtte til de samme aktørene. 3. Kort om Oslo som blindsone. På side 92 i utredningen omtales avisdekningen i Oslo: Oslo med Aftenposten kommer i en kategori for seg, og er regnet som vår eneste blindsone. Oslo mangler ikke aviser, men Aftenposten har ikke den brede dekningen av kommunen som vi forventer av en lokalavis. Spesielt gjelder dette dekningen av bydelene. Dette er administrative enheter med folketall som ganske store byer, og de har ansvar for store budsjetter og en stor del av de offentlige velferdstjenestene. 2

3 (Sitatet er hentet fra Sigurd Høsts: Blindsoner og halvskygger i det norske medielandskapet fra 2016.) Flere av medlemmene i foreningen er bydelsaviser i hovedstaden. Aftenposten har i en årrekke vært en betydelig mottaker av statsstøtte. Ifølge Mediestøtteutvalget (NOU 2010:14, side 44) sto nullsatsordningen (merverdiavgift) for 189 millioner kroner i Verdien av det tilnærmede monopolet avisen har hatt til å fylle postkasser med innstikkreklame, utgjør enda større beløp. Utvalget viser på side 14 til lovforarbeidene til Grunnloven 100: «[d]et synes å være almen enighet om at det er en viktig forutsetning for at ytringsfrihet skal kunne finne sted, at det finnes et mangfold av medier med stor grad av uavhengighet i forhold til omgivelsene og i forhold til hverandre». Foreningen ser med stor bekymring på utvalgets forslag om å tilgodese Aftenposten med mer statsstøtte. Forslaget lar seg ikke forene med det som uttrykkes i forarbeidene til Grunnloven Om opplagsnedgang, fall i reklameinntekter og det digitale skiftet. Generelt. Etter foreningens vurdering er det i hovedsak den digitale hverdagen som har utvannet papiravisenes monopoler i reklamemarkedet. Samtidig er det ikke til å komme fra at det er en klar sammenheng mellom opplagsnedgang og markedsattraktivitet, - svikter leserne faller reklameinntektene. Opplagsnedgang. Foreningen viser til at tilliten til avisene er fallende. Blant annet fremgår det på side 128 i utredningen: Selv om Norge er et såkalt høytillitsland i internasjonal sammenheng, kan det se ut til at tilliten til mediene er i ferd med å bli redusert. Enkelte studier tyder på at mediene har lav tillit i forhold til offentlige institusjoner, og det er også tegn til at journalister og redaktører har liten tillit i befolkningen. Utredningen gjengir videre resultater av undersøkelser som viser at redaksjonenes politiske ståsted ikke er representativt for befolkningens. Foreningen savner en drøftelse av sammenhengen mellom nedgangen i inntekter og avisenes troverdighet. Dette gjelder både inntekter fra leserne og kjøpere av reklametjenester. Utvalget ser nærmest ut til å legge til grunn at det ikke finnes en slik sammenheng og foreslår virkemidler som konserverer dagens avissammensetning. 3

4 Utvikling av bærekraftige forretningsmodeller. Etter foreningens vurdering er det intet historisk sett som tyder på at de statlige virkemidlene rettet mot avisene har fremmet innovasjon, heller tvert om. Særlig gjennom åtti- og nittiårene lå avisene langt etter øvrige bransjer i å ta i bruk ny teknologi. Eksempelvis ble den såkalte filmsatsparagrafen først fjernet i At avisene har ligget etter i utviklingen skyldes i hovedsak to forhold. Statsstøttens betydelige omfang og manglende målretting (de største har fått mest). Etter foreningens syn har begge elementer forsinket nødvendig omstilling. Det er derfor ingen grunn til å forvente at mer statsstøtte uten målretting skulle gi et annet resultat i årene som kommer. Internasjonale aktører. Foreningens medlemmer har salg av reklametjenester som sin primære inntektskilde. Foreningen er derfor opptatt av likebehandling på skatte- og avgiftsområdet, også hva gjelder internasjonale aktører. I det digitale skiftet har avisene mistet betydelige reklameinntekter til plattformer som Facebook og Google. Foreningen tviler imidlertid på at skatte- og avgiftsbehandlingen av disse aktørene har hatt særlig innvirkning på bortfallet av reklameinntekter. Gjennom momsfritaket har avisene i flere tiår hatt negativ beskatning, i tillegg til unntak fra generelle lovforbud i Markedsføringsloven som representerer betydelige beløp. Tatt i betraktning at merverdiavgiften er en generell avgift, der avgiftspliktig kjøper av reklametjenester gis fradrag for inngående merverdiavgift, er det heller ikke enkelt å forstå utvalgets resonnement på side 172 om likebehandling med norske annonsefinansierte medier. 5. Oppsummering og konklusjon. Utvalget svikter sitt mandat, konserverer det bestående og gir nyetableringer og bydelaviser nye handikap i konkurransen om leserne. Dagens avhengighet av statlige særordninger rammer avisenes troverdighet i alminnelighet og er i tillegg konkurransevridende. Målsettingen bør være å bygge ned avhengigheten av det offentlige. På kort sikt må statsstøtten omfordeles, slik at virkemidlene i større grad rettes inn mot nyetablering og innovasjon. Det er grunn til å anta at målretting av en tidsbegrenset støtte til disse formålene i stor grad vil møte forståelse blant borgerne. Konkurransevridende bestemmelser i lovverket må oppheves. Særlig gjelder dette unntaket fra forbudet mot uadressert reklame. 4

5 Av hensyn til brukerne/leserne bør en større grad av åpenhet omkring statsstøtte og verdien av særordninger pr. avis og medieeier, tilstrebes. Her kan Statens Medietilsyn tildeles oppgaven å formulere og ajourføre en standardisert produktdeklarasjon avisene kan anvende. Statens Medietilsyn har allerede en rolle ved beregning og tildeling av produksjonstilskudd, i tillegg til å innhente tall som gir mulighet til å beregne verdien av momsfritaket pr. avis. Styret i Nærmedieforeningen Fredrik Eckhoff Eva S. Johansen Karl Andreas Kjelstrup Akersposten Nordnesrepublikken Nordre Aker Budstikke Sagene Avis 5