Flamme AES. Boltzmann likningen N * /N o = (g * /g o ) e - E/kT

Transkript

1 Flamme AES. Energi fra flammen tilfører energi nødvendig for å flytte elektroner fra grunntilstanden til eksitert tilstand. AES har vært i bruk siden begynnelsen av tallet. (AAS ble utviklet som analytisk metode i 1960 årene.) Som vi har lært tidligere kan stoffer bringes til å emittere elektromagnetisk stråling ved at de tilføres energi i en eller annen form. I AES er det energien fra flammen som tilfører energi nødvendig for å flytte elektroner fra grunntilstanden til eksitert tilstand. Intensiteten av stråling utsendt fra eksiterte atomer når de vender tilbake til grunntilstanden er basis for analytisk bestemmelse i AES. Ved energitilførsel vil stoffenes energi stige fra den verdi de har i grunntilstanden, E 0, til en energetisk høyere tilstand E *. Emisjonsspekteret. Emisjonsspektre vil bestå av tre deler. For det første en kontinuerlig bakgrunn som strekker seg over en større eller mindre del av UV/synlig/IR området. Bakgrunnen har et maksimum ved en viss bølgelengde. Bølgelengden er bestemt av den temperatur stoffet er oppvarmet til. Ved høyere temp. forskyves λmaks mot kortere bølgelengder. Strålingen betegnes "black-body radiation" og er ikke stoff karakteristisk. Kontinuerlige kilder til emisjon for UV, synlig og IR har emisjonsspekter av denne typen. Videre er det noen bredere emisjonsbånd som stikker opp over bakgrunnen. Disse skyldes emisjon fra molekyler eller molekylfragmenter. Bredden skyldes finstruktur fra molekylvibrasjoner (og molekylrotasjoner) Som dere kanskje husker har vi tidligere snakket om at emisjonslinjer fra molekyler er brede men fra atomer er de betydelig smalere. Emisjonsbåndene og linjene er karakteristiske for de molekyler og atomer som stoffet er bygget opp av. Flammefotometrisk analyse er basert på disse deler av emisjonsspekteret. I tillegg til emisjonsspekteret fra prøven vil selve flammen ha et karakteristisk emisjonsspektrum. Utsende av dette varierer med hvilken brenngass og hvilket oks. middel som benyttes. Emisjonen skyldes ulike radikaler som oppstår i flammen under forbrenning: OH, C2, CN, CH o. s. v. med emisjonsbånd både i UV og synlig. Intensiteten av en viss emisjonslinje er bestemt av hvor stor brøkdel av atomene som er blitt eksitert fra sin grunntilstand, samt den statistiske sannsynlighet for at den tilsvarende energiovergang kan finne sted. Boltzmann likningen N * /N o = (g * /g o ) e - E/kT Betegner vi antall atomer i grunntilstanden, E 0, med N 0 og antall atomer i den eksiterte tilstand, E*, med N* er forholdet N*/N 0 gitt ved Boltzmanns likning. 1

2 Under ellers like forhold vil emisjonslinjer med lengre bølgelengde ha høyere intensitet enn emisjonslinjer med kortere bølgelengde. Av Boltzmanns likning fremgår det videre at for en viss emisjonslinje vil N*/N 0 og dermed intensiteten av linjen øke når temperaturen i flammen øker. I tabell 21-3 er forholdet N*/N 0 beregnet for noen emisjonslinjer. Legg merke til den meget lave prosentdel som er eksitert. Når dere utfører en flammeprøve på natrium ved 2000 K (temp. i en propanflamme) er det bare en tusendels prosent av de tilstedeværende Naatomer som er ansvarlig for den intenst gule flammen. Ved AAS er derimot absorbansen som måles proporsjonal med antall atomer i grunntilstanden N 0. Som det fremgår av tabellen befinner majoriteten av atomene seg i den tilstanden. Selv om den prosentdel som er i eksitert tilstand, E*, øker med økende temp. er likevel denne prosentdel så lav at antall atomer i grunntilstanden vil være praktisk talt uendret m. h. p. absorpsjonsprosessen. Dette vil altså bety at den absorbans vi måler for en gitt konsentrasjon vil være nesten uavhengig av temperaturen i absorpsjonssonen. Eventuelle variasjoner i absorbansen når temp. øker har andre årsaker. Økt atomiseringsutbytte gir økt absorbans, mens økt ionisasjon gir lavere absorbans. De nevnte forhold kan utnyttes konstruktivt i AES. Ved ca 2000 K vil stort sett bare alkali- og jordalkalimetallene emittere målbare emisjonslinjer og bånd som stort sett ligger i det synlige spektralområdet. Ved 2000 K er antall linjer og bånd fra disse grunnstoffene forholdsvis lite og de er forholdsvis godt avskilt. De tilsvarende instrumenter kan derfor gjøres enkle. AES instrument for bestemmelse av Na og K i blod og serum (flammefotometere). Et eksempel på bruksområde for AES er spesielle instrumenter utformet for å bestemme Na, K og Li i blod, plasma, serum el. andre biologiske væsker. Man benytter en kald flamme, propan/luft, for å minke ionisasjon. I disse instrumentene splittes strålen fra flammen i 3 stråler med omtrent samme intensitet. Hver stråle går så inn i et separat fotometrisk system som består av et interferensfilter (som transmitterer linjen fra det aktuelle element, men absorberer de to andre) og en detektor og skriver. Output kan måles separat eller man kan benytte Li som en intern standard. (Typisk vil en prøve med serum fortynnes 1:200 med en 100 ppm Li løsning.) Når Li benyttes som intern standard skriver instrumentet ut forholdet K/Li og Na/Li. En bestemt mengde Li tilsettes alle standardene og prøvene. Dette systemet gir økt nøyaktighet fordi intensiteten av de tre linjene påvirkes på samme måte av de fleste analytiske variable slik som flammetemperatur, hastigheten på drivstoff inn i flammen og bakgrunnsstråling. Betingelsene for å benytte Li som intern standard er at Li er fraværende i prøven. 2

3 AAS i flamme og grafittovn Grafittovn/elektrotermisk atomisering Atomisering skjer i et sylinderisk grafittrør. Grafittrør med hull i midten for innføring av prøven. Elektrotermisk atomisering tar tid, flere minutter per element. Temperaturen økes i tre trinn. 1. Fordampning, løsningsmiddel fjernes. 2. Forasking, org. komponenter dekomponerer. 3. Prøven atomiseres ( o C). L vov plattform: Langsommere oppvarming og mer reproduserbare resultat. Størrelsen på prøvevolumet og oppholdstiden i lysveien er årsak til at elektrotermisk atomisering er en mer sensitiv metode enn atomisering i flamme. Presisjonen er imidlertid dårligere og det analytisk området er mindre, d.v.s. Beers lov gjelder over et mindre område. Fordeler ved elektrotermisk atomisering framfor flammeatomisering. Høy sensitivitet. Kan brukes ved små prøvevolum. Bakdeler ved elektrotermisk atomisering i forhold til flammeatomisering. Lavere presisjon. 3

4 Krever flere minutter per prøve. Kjemisk interferens er et større problem. Det analytiske området er mindre. Hulkatodelampen En spenning på V settes mellom anoden og katoden. Høyenergetiske elektroner emitteres og ioniserer gassen i lampa. Ar + e- Ar+ + 2e- Positivt ladde ioner mot går mot katoden og slår løs metallatomer. Ar+ M(s) M(g) Metallatomer i gassfasen eksiteres når de møter elektroner eller ioner. Ar+, e- M(g) M(g)* Eksiterte metallatomer returnerer til grunntilstanden og sender ut lys med karakteristisk frekvens. M(g)* M(g) + hν Hulkatodelampa er den mest benyttede lampe i AAS. Den består en anode og en katode i en glassylinder. Den sylindriske katoden er enten laget av analytten eller dekt innvending med analytten. Katodens diameter er 3-5 mm. Anoden har form som en tykk tråd og er laget av wolfram, nikkel, tantal eller zirkonium. Glassrøret er først evakuert og deretter fylt med en inert gass (argon eller neon) til et trykk mellom 0,5 og 1,3 kpa. Valg av inert gass er avhengig av to faktorer. For det første må gassen ikke sende ut emisjonslinjer som 4

5 sammenfaller med analyttelementets linjer. Hvilken gass man har i lampen er lett å finne ut fra fargen på emisjonen fra lampa. Argon gir blå og neon gir oransje emisjon. For det andre må ionisasjonspotensialet (IP) til den inerte gassen og katode materialet tas i betraktning. IP til neon er mye høyere enn IP til argon. Neon benyttes derfor i lamper med metaller med høyt IP. Den kinetiske energien til ionene som treffer metalloverflaten må være høyere enn energien til metallbindingene. Normalt vil emisjonsintensiteten øke når man øker lampestrømmen. Dette øker antall metallatomer som eksiteres av den inerte gassen. Dersom metallet lett fordamper, vil økt strømstyrke og derved økt temperatur føre til økt fordampning av katodematerialet som igjen øker antall kollisjoner med nøytrale og ladde partikler. Dette ses som en utbreiing av emisjonslinjen. Skyen av nøytrale metallatomer i grunntilstanden ved katodeåpningen kan nå absorbere stråling fra emisjonslinja og derved forandre utsende av denne. Dette fenomenet kalles selvabsorpsjon. Emisjonslinja kan optimaliseres ved å justere pålagt strømstyrke. I hulkatodelampen genereres spektrallinjer nødvendig for eksitasjon av atomene i flammen. Metallatomer i lampa eksiteres. De eksiterte metallatomene sender ut stråling når de går tilbake til grunntilstanden. Denne strålingen har den bølgelengde som er nødvendig for eksitasjon av metallatomer i flammen. Lampa må skiftes hver gang man skal undersøke et nytt element. Det fins lamper for flere element, men disse er ofte mindre økonomiske i bruk. Emisjonslinja fra lampa er smalere enn absorpsjonslinja i flammen fordi atomene i lampa er under lavere trykk og har lavere temperatur enn atomene i flammen. Vi oppnår derved større sensitivitet i forhold til en kontinuerlig lyskilde og Beers lov gjelder over et større område. Modulering av lyset fra lampa. Flammen sender også ut stråling. Det meste av denne stråling elimineres av instrumentets monokromator, men noe av strålen fra flammen vi likevel treffe detektoren. For å eliminere stråling fra flammen moduleres lyset fra flammen. Detektoren vil da motta to signal. Et som gir opphav til en vekselstrøm som har sitt opphav i lyskilden og et som gir opphav til en likestrøm og har sitt opphav i flammen. En chopper benyttes til å modulere lyset fra flammen. Atomlinjebredde. Naturlig linjebredde Heisenbergs uskarphetsprinsipp Ei ti > h/4π Ei - usikkerhet i verdien av Ei ti - gjennomsnittlig tid i Ei Trykkeffekt 5

6 økt antall kollisjoner gir variasjoner i energien til atomene i grunntilstanden og dermed økt linjebredde. Bredden på absorpsjons og emisjonslinjene er av stor betydning i atomspektroskopi. Smale linjer er sterkt ønsket fordi de reduserer mulighetene for interferens pga overlappende linjer. Årsaken til linjebredde er av stor betydning for utforming av AAS instrumentet, Vi skal se på noen av de variable som influerer atomspektrallinjebredder. Doppler effekten Dersom en lyskilde er i ro i forhold til observatøren vil antall bølger som når observatøren være gitt ved m/s. 1/λ = n (antall bølger per sek) Dersom kilden nærmer seg observatøren vil imidlertid et større antall bølger treffe observatøren per sekund og observatøren vil få inntrykk av at bølgelengde er kortere. Dersom bevegelsen er bort fra observatøren vil færre bølger nå observatøren per sekund og observatøren vil få inntrykk av at bølgelengden er lengre. Denne variasjon i bølgelengde som skriver seg fra relativ bevegelse av kilde og observatør kalles Doppler effekten etter en tsjekkisk fysiker som oppdaget fenomenet for lydbølger. Doppler effekten er opphav til brede absorpsjon og emisjonslinjer pga relativ bevegelse mellom kilde og observatør- Økt temperatur gir økt bevegelse, som gir økt linjebredde. Oppgave I hvilket av de to tilfellene tror du trykket gir opphav til den bredeste linja I en hulkatodelampe der trykket er 0,01 atm eller i en flamme med atmosfærisk trykk? 6

7 Interferens Kjemisk Ionisasjons (ionisasjonseffekter) Fysikalsk Spektral Kjemisk interferens. Anioner kan danne forbindelser med lav flyktighet sammen med analytten og gi nedsatt atomisering. for eksempel vil Ca-absorbansen avta ved tilstedeværelse av SO 4 2- el. PO 4 3- som danner termostabile forbindelser med Ca 2+. Kation kan også danne kjemiske forbindelser, men dette er mindre vanlig. Al kan forårsake at man bestemmer for lav kons. av Mg pga dannelse av en termostabil AlMg forbindelse. Kjemisk interferens i AAS skyldes reaksjoner mellom analytten og andre species, og er årsak til at analyttkonsentrasjonene i flammen avtar. Anioner kan sammen med analytten danne forbindelser med lav flyktighet og dermed være årsak til at atomiseringshastigheten avtar. Eksempelvis vil absorbansen av kalsium, avta når kons. av sulfat eller fosfat i prøveløsningen øker. Disse ionene danner ikke-flyktige forbindelser med kalsium. Interferens kan elimineres ved at man benytter en høyere flammetemperatur. Man kan også tilsette kationer som reagere med anionene. For eksempel vil tilsetning av Sr 3+ eller La 3+ minimalisere interferens fra fosfat ved kalsiumbestemmelse. Man kan også tilsette reagens som reagerer med analytten, men som danner flyktige forbindelser f. eks. EDTA. Kjemiske interferens kan elimineres ved (i) bruk av høyere temperatur. Dissosiasjon av en termostabil forbindelse, CaSO 4 eller Ca 3 (PO 4 ) 2, er en endoterm prosess og derfor begunstiget av temperaturøkning. Fosfat interferens observeres ikke i en N 2 O/acetylen flamme. (ii) Tilsette reagens som fjerner kilden til interferens. Ved 3-3- kalsiumbestemmelse i nærvær av PO 4 kan PO 4 fjernes ved at man tilsetter en lantan- eller strontiumkloridløsning. Sr 3+ og La 3+ danner forbindelser med PO 3-4. (iii) Metallioner kan beskyttes ved at man tilsetter et reagens som for øvrig ikke griper forstyrrende inn i atomiseringen. I eksemplet med Ca i nærvær av PO 4 eller SO 2-4 vil EDTA danne et kompleks med Ca 2+ og dermed hindre at Ca 2+ reagerer med PO eller SO 4. Med en gang komplekset er i flammen vil EDTA ødelegges. 7

8 Ionisasjonsinterferens (også kalt ionisasjonseffekter) Visse elementer særlig alkalimetallene og noen av jordalkalimetallene ioniseres lett i flamme. Dette resultere i at antall nøytrale atomer avtar og dermed at sensitiviteten avtar. Denne effekten er ingen interferens i seg selv siden standarder vil ioniseres på samme. Men dersom prøven inneholder mer at et lett ioniserbart element vil ionisasjon av analytten avta i denne. Ionisasjonsinterferens kan reduseres ved at man tilsetter et metall som lettere ioniseres, f. eks. kan K tilsettes ved bestemmelse av Na. Na kan tilsettes ved bestemmelse av Ca. Dette øker atomiseringsutbyttet. Ionisasjonsinterferens gjør seg mer gjeldene når temperaturen øker. M = M + + e - + [ M ][ e ] [ M ] = K f. eks: Ved bestemmelse av natrium tilsettes prøver og standarder kaliumklorid. Kalium ioniseres lettere enn natrium Na = Na + + e - K = K + + e - Fysikalsk interferens Graden av forstøving bestemmes av viskositet overflatespenning damptrykk temperatur i løsningen variasjoner i gasshastigheten f. eks. ved bestemmelse av bly i bensin må vi lage standardkurve ved å løse blyioner i en bensinliknende løsning, ikke vann. Feil kan unngår ved at man bruker standard tilsetningsmetoden. Det totale atomiseringsutbyttet øker ved benyttelse av organiske løsningsmidler. Denne økningen skyldes: hurtigere innsugning mindre dråper mer effektiv fordampning 8

9 Vi kan få økt sensitivitet ved å blande inn aceton, men dette fører også til fortynning. Løsningsmiddelekstraksjon benyttes ofte for å øke sensitiviteten. Metylisobutylketon (MIBK) benyttes ofte sammen med en kompleksdanner. Spektral interferens overlapp av spektrallinjer molekylære forbrenningsprodukter partikulært materiale som sprer strålen Interferens forårsaket av overlappende linjer forekommer sjelden, fordi emisjonslinjer fra hulkatodelampen er meget smale. Spektralinterferens oppstår imidlertid ved tilstedeværelse av partikulært materiale som sprer strålen. I begge tilfeller avtar intensiteten av den transmitterte strålen og fører til positive analyttiske feil. Når kilden til disse produktene er i drivstoff/oksidant blandingen(bakgrunnsabsorpsjon) kan man korrigere ved å måle transmittans av en blindprøve. Større problem er det dersom kilden til absorpsjon eller spredning skyldes prøvens matriks. I denne type interferens vil intensiteten av en blindprøve ikke reduseres tilsvarende. Heldigvis er spektralinterferens av matriksprodukter ikke et mye utbredt fenomen. Interferensen kan vanligvis elimineres ved å variere analytiske parametere som temperatur og forholdet mellom drivstoff og oksidant. Alternativt kan man tilsette en strålingsbuffer. Kilden til interferens må da være kjent og denne substansen tilsettes i stort overskudd både til prøve og standarder. Dersom overskuddet er stort, i forhold til bidraget fra matriks, vil bidraget fra matriks bli uten betydning. 9

10 Bakgrunnskorreksjon i atomabsorpsjonsspektroskopi. Den målte absorbans i prøver er ofte høyere enn den sanne absorbans. Dette kan skyldes absorpsjon av molekyler eller lysspredning av små partikler i atomcellen. Årsaker til bakgrunnsinterferens. Vi ser ikke på bakgrunnsabsorpsjon som kontinuerlig er tilstede og skyldes specier som CH, C 2 eller OH i flammen. Dette blir det tatt hensyn til når vi analyserer blindprøven. Vi skal undersøke forandringer absorpsjon som finner sted når prøven som introduseres i atomcellen ikke skyldes analytten, men matriks. F. eks vil tilstedværelse av høye saltkonsentrasjon i løsningen som analyseres forårsake lysspredning når en aerosol dannes i atomcellen. La oss først se på hvordan absorpsjonsspekteret kan se ut dersom bakgrunnsinterferens ikke er tilstede. Figur 1a viser plott av absorbans mot bølgelengde i område av interesse. Bølgelengde som benyttes for analyse er λ S. Merk at i tillegg til den tynne toppen fra atomabsorpsjon er det en bred bakgrunn pga lysspredning. Denne bakgrunnen er også tilstede i fravær av prøve slik at vi kan måle den absorbansen fra analytten A S ved å subtrahere målt absorbans i blindprøve prøven fra målt absorbans i prøven. A S = A 2 A 1 I praksis justerer vi verdien for absorbans i blindprøven til null slik at absorbans av analytten måles direkte. Nå skal vi se på et eksempel der bakgrunnsinterferens er tilstede. Hovedforskjellen er at bakgrunnsabsorbansen er forskjellig. Ved å sette A 1 lik null vil vi ikke få absorbans av analytt. A 1 er absorbans av bakgrunn i blindprøven. A 2 er absorbans av analytt i prøven. A 3 er absorbans av bakgrunn i prøven. Absorbans forårsaket av analytten vil overestimeres. Absorbansen er proporsjonal med konsentrasjon og konsentrasjon av analytt vil derfor overestimeres. Absorbans av analytten A 2 - A 3 mindre enn den målte absorbans A 2 A 1. 10

11 Det er flere mulige årsaker til bakgrunnsinterferens. (i) (ii) (iii) Absorberende molekylære spesier kan finnes i prøven. Molekyler absorberer over et mye bredere bølgelengdeområde er det stor sjanse for at absorpsjon vil skje ved samme bølgelengde som elementet som analyseres. Da absorberende molekyler kan være tilstede i mye høyere konsentrasjoner enn atomene kan absorbansen påvirkes signifikant. Et eksempel er analyse av prøver med høy konsentrasjon av NaCl, der diatomært NaCl kan være tilstede i flammen. Mer sjelden vil atomære spesier være tilstede i prøven. F. eks dersom antimon er tilstede i en prøve med nikkel vil 231,147 nm antimonlinjen interferere med nikkelbestemmelse ved 231,096 nm. Partikler i flammen kan forårsake lysspredning. Dette er viktig ved høye saltkonsentrasjoner og fører til en tilsynelatende økning i absorpsjonen da mindre lys treffer detektoren. (Tåke er årsak til lysspredning. Når vi går ute i tåke vil mindre sollys treffe oss.) Problem forårsaket av bakgrunnsinterferens er bare et problem i visse atomceller (grafittovn), og for visse element. Få av molekylene tilstede i atomcellen absorberer stråling i synlig eller ir området, mens de fleste molekyler absorberer UV-stråling spesielt kortere bølgelengder. Som en generell regel vil bakgrunnskorreksjon vanligvis være nødvendig for analyse i UV området opp til bølgelengder rundt 350 nm. Bakgrunnskorreksjon teknikker (i) D 2 bakgrunnskorreksjon. (ii) Zeeman effekt bakgrunnskorreksjon Prinsippene er forskjellige, men de har samme formål å måle den totale absorbans d. v. s. fra analytt og bakgrunn og absorbans fra analytt simultant. 11

12 Bakgrunnskorreksjon med deuteriumlampe. Dette systemet benytter to lamper, hulkatodelampen som emitterer et meget smalt bølgelengdeintervall typisk rundt 0,02 nm og en deuteriumlampe som emitterer et meget bredt bølgelengdeintervall. I deuteriumlampen er det elektrisk utladning mellom to elektroder i en atmosfære av D 2 (g). Det meste av 12

13 den emitterte strålingen er fra elektronisk eksiterte molekyler av deuterium og er derfor over et bredt område. I praksis benyttes en beamsplitter med en roterende sektor, som inneholder transparente og reflekterende overflater, slik at strålen går vekselvis gjennom atomcellen. Nå prøven innføres i atomcellen vil signalet som når detektoren genererer en vekselspenningen, som er proporsjonal med forskjellen i absorpsjonen av de to strålene. Lys fra hulkatodelampen absorberes både av prøve og bakgrunn, mens lys fra deuteriumlampen absorberes nesten bare fra bakgrunnen. Forskjellen mellom de to blir da absorpsjon fra analytten. Dersom absorbans av lyset fra D 2 lampa er 0,4 og absorbans fra hulkatodelampa er 1,0 vil absorbans som skyldes analytten være 1,0 0,4 = 0,6. Oppsummering: D 2 -lampa er uttestet og håndterer mange bakgrunnskorreksjoner godt. En ulempe med systemet er dets manglede evne til å kompensere for sterkt varierende bakgrunnssignal. Andre problem er at det er vanskelig å justere de to lysstrålene slik at akkurat samme lys går gjennom atomcellen og at kun linjer i UV kan korrigeres. Zeeman effekt bakgrunnskorreksjon. Dette systemet benytter sterke magnetfelt til å lage bredere emisjonslinjer fra lampen eller absorpsjonsspekteret i prøven. Denne effekten tillater bakgrunnssignalet å måles meget nær atomabsorpsjonslinja. Magneten kan plassere enten rundt lampen eller rundt atomcellen. Mange typer instrument er kommersielt tilgjengelig. Det mest vanlige er at magneten sitter rundt atomcellen. Teorien for de to systemene er lik og vi skal kun se på et 13

14 system her, der magneten sitter rundt lampen. Hulkatodelampen må da konstrueres for formålet, fordi magnetfelt påvirker hvordan lampen fungerer. En spektrallinje fra et atom består av flere typer overganger avhengig av elektronets egenspinn og romspinn. Disse har normalt akkurat samme energi og sies å være degenererte. I et magnetfelt vil overgangen ikke lenger ha akkurat samme energi. I eksemplet observeres to nye overganger (σ-overganger) ved lavere og høyere magnetfelt. Kraftige elektromagneter produseres et magnetfelt på ca 1 T. Magnetfelt av denne størrelsesorden er nødvendig for å separere spektrallinjene. Vi kan benytte en et polarisasjonsfilter for å isolere enten π-overgangen eller σ overgangene. π overgangen er polarisert parallelt med retningen av magnetfeltet, mens σ overgangene er polarisert vinkelrett på. Effekten av polarisasjonsfilteret er å isolere enten parallelt eller perpendikulært polarisert lys. Emisjonen fra lampen splittes i to komponenter av det magnetiske feltet. Polarisasjonsfilteret benyttes til å isolere den sentrale linja og absorbansen til π-overgangen A π måles. Deretter roteres polarisasjonsfilteret og σ overgangene isoleres og gir absorbansen av bakgrunnen A σ. Absorbans fra analytten er A π - A σ De viktigste fordeler ved teknikken er (i) Det er kun nødvendig med en lyskilde og derfor ikke nødvendig med justering av lampene. (ii) Bakgrunnen tas opp meget nær bølgelengden der analytten absorbere. Teknikken kan derfor håndtere problemer med en sterkt strukturert bakgrunn. Kun meget nære atomlinjer er et problem. (iii) Teknikken er ikke begrenset til UV-området. Det er noen ulemper (i) Det er tap av sensitivitet med en faktor på to eller tre avhengig av element fordi de perpendikulære komponenten delvis absorberes av prøven. (ii) Ved høye konsentrasjoner kan kurven gå nedover igjen. For å unngå dette problemet som skyldes at σ overgangene spres ut, lager man standarder som der absorbansen ikke overstiger 0,6. (iii) Teknikken er kostbar. (iv) Teknikken kan ikke benyttes med flamme. Magneten skal plasseres rundt atomcellen og er derfor begrenset til grafittovn AAS. Dersom man skal plasserer magneten rundt lampen trengs spesielle hulkatodelamper. 14