Fra venstrekommunisme til sosialdemokrati

Transkript

1 Fra venstrekommunisme til sosialdemokrati Venstrekommunistisk Ungdomsfylkings ideologiske utvikling og forankring Kristian Holm Masteroppgave ved Institutt for arkeologi, konservering og historie UNIVERSITETET I OSLO Høsten 2016 i

2 ii

3 Forord Jeg vil gjerne takke professor Øystein Sørensen for gjennomgående konstruktive tilbakemeldinger gjennom skriveprosessen. Selv om veiledningen tidvis har vært forhindret av en travel lærerhverdag for undertegnede så vel som en lokførerstreik, har han vært behjelpelig og støttende fra februar 2015 til november Medarbeiderne på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek fortjener også en stor takk for deres assistanse med kildeinnsamlingen og for å ha holdt ut med rotet mitt på den nest nederste pulten på lesesalen. Jeg vil også takke Tina og mine foreldre for gjennomlesing av oppgaven og for ha utvist stor tålmodighet og forståelse under hele studieperioden. Kristian Holm 6.november 2016 iii

4 Sammendrag Den 13.november 1923 ble det første nummeret av Den Røde Ungdom utgitt. Dette var partiavisen til ungdomsfylkingen som på nyåret 1924 formelt ble etablert som Venstrekommunistisk ungdomsfylking. Dermed hadde Det norske arbeiderparti en ungdomsavdeling med betegnelsen venstrekommunistisk i navnet. Denne oppgaven undersøker Venstrekommunistisk ungdomsfylkings ideologiske utvikling og forankring i perioden fylkingen eksisterte, fra november 1923 til april Oppgaven undersøker ideologisk tankegods som kommer til syne i fylkingens partiavis Den Røde Ungdom, samtidig som den ser fylkingens politikk og aksjoner i forhold til venstrekommunistiske tenkere som Anton Pannekoek og Rosa Luxemburg. Dette var tenkere som på forskjellige områder var i opposisjon til Lenin og det russiske bolsjevikpartiet, noe også Venstrekommunistisk ungdomsfylking var. Derfor fikk den nyetablerte fylkingen et ideologisk legitimeringsproblem, i den forstand at de var en ytterst revolusjonær ungdomsorganisasjon som ikke lenger hadde bånd til Moskva. Undersøkelsen trekker frem effekten Mot Dag hadde på fylkingens ideologiske profil i perioden november 1923 til mars 1924 hvor denne organisasjonen var med på å prege fylkingens ideologiske profil. Oppgaven finner at Mot Dag hadde en betydelig innflytelse på fylkingens ideologi frem mot november 1924, og tilførte fylkingen venstrekommunistiske elementer som kom best til syne gjennom militærstreikaksjonen og en avvisning av parlamentarisk arbeid. Allerede fra november 1924 begynte i realiteten VKU sin reise mot høyre og sosialdemokratiet, en ideologisk reise som var delvis kamuflert av klassesamlingsparolen til DNA og en mer pragmatisk holdning til hva midlene i arbeidet mot den sosialistiske revolusjon skulle være. iv

5 Innhold: Kapittel 1 Innledning 1.1 Innledning Problemstilling Avgrensing av problemstilling Kildegrunnlag og metodisk tilnærming Gjeldende teori. 6 Kapittel 2 Bakgrunn 2.1 Innledning Drømmen om revolusjonen Partistrid og fragmentering Venstrekommunisme Anton Pannekoek og Herman Gorter Rosa Luxemburg Venstrekommunisme i Norge før Etableringen av Venstrekommunistisk Ungdomsfylking.. 23 Kapittel 3 Begynnelsen: navnedebatt, fylkingens første program og militærstreik 3.1 Innledning Navnedebatten Håkon Meyer og fylkingens første program Militærstreiken Det internasjonale spørsmål Oppsummering Kapittel 4 Striden med Mot Dag 4.1 Innledning Militærstreiken må vike Fraksjonering Redaksjonell kontroll over Den Røde Ungdom Håkon Meyer Erling Falk og Mot Dag Brudd med Mot Dag Oppsummering Kapittel 5 Forholdet til NKU 5.1 Innledning Organisatorisk kamp Ideologisk polemikk Jernstreiken Forholdet surner ytterligere Lenin og Trotskij Rosa Luxemburg En mangel på forbilder? Oppsummering v

6 Kapittel 6 Venstrekommunistisk Ungdomsfylkings siste år: skritt mot sosialdemokratiet 6.1 Innledning Reformisme? Landsmøte og nyorganisering Einar Gerhardsen og Arbeids- og Kampgruppa «Siste utvei!» - Kampgruppas siste aksjon Det antimilitære arbeidet Det internasjonale spørsmål igjen på agendaen Forholdet til NKU Samlingen Oppsummering 85 Kapittel 7 «Uten kunnskap ingen kommunisme»: VKU og studiearbeidet 7.1 Innledning Oppstarten Studiemateriell Studievirksomheten etter bruddet med Mot Dag Oppsummering 91 Kapittel 8 Venstrekommunistisk Ungdomsfylkings ideologiske utvikling og forankring Innledning Sammendrag av oppgaven Avslutning Konklusjon 100 Kildeliste Artikler og tidsskrifter.102 Litteratur..103 Master- og Hovedfagsoppgaver..104 Nettressurser 104 Beretninger, brosjyrer, pamfletter og protokoller vi

7 vii

8 Kapittel 1 - Innledning 1.1 Innledning I perioden 1923 til 1927 både var de forskjellige ideologiske fløyene som tidligere hadde vært samlet innad i Det norske arbeiderparti (DNA) splittet. Arbeiderbevegelsen i Norge var fragmentert, dette på tross av at de fleste med stolthet kalte seg kommunister. Det var i denne perioden at Venstrekommunistisk Ungdomsfylking (VKU) var ungdomsforbund for DNA. Fra etableringen i november 1923 og frem til sammenslåingen med sosialdemokratene i april 1927 hadde DNA altså et ungdomsforbund som bar betegnelsen venstrekommunistisk i navnet. Denne oppgaven vil undersøke VKUs ideologi gjennom å se på hvordan organisasjonen så på det eksisterende samfunn og fylkingens profilering i forhold til Norges kommunistiske ungdomsforbund (NKU). På denne måten vil oppgaven undersøke hvorvidt det fantes venstrekommunistiske ideer i fylkingen. 1.2 Problemstilling Oppgavens hovedproblemstilling vil være: Hvordan var Venstrekommunistisk Ungdomsfylkings ideologiske forankring og utvikling i perioden ? Nærmere spesifisering av perioden vil være fra november 1923, da VKU ble etablert, frem til april 1927, da VKU sammen med NSU slår seg sammen og danner AUF. For å belyse oppgavens hovedproblemstilling vil følgende underproblemstillinger bli utforsket: A: Hvordan angriper VKU det eksisterende politiske system? Her vil oppgaven søke å gå i dybden på noen av VKUs politiske paroler i et forsøk på å fremstille akkurat hva VKU mente at var «feil» med samfunnet, og hva fylkingen ønsket og 1

9 forsøkte å gjøre med dette. Her vil det undersøkes om man kan finne venstrekommunistiske ideer hos VKU, noe navnet skulle tilsi at er mulig. Ideer fra kommunistiske tenkere som Anton Pannekoek og Rosa Luxemburg vil bli sammenliknet med elementer hos VKU med det mål å finne ideologiske spor fra nevnte tenkere i fylkingen. B: Hvordan markerte VKU seg ideologisk i ovenfor NKU? Dette spørsmålet søker å utforske hvordan VKU legitimerte seg som et revolusjonært ungdomsparti uten bånd til Moskva, og hvordan VKU skilte seg fra NKU. For å besvare dette spørsmålet vil jeg undersøke hvordan de to ungdomsorganisasjonene argumenterte mot hverandre, samt se på hvordan VKU uttalte seg om Sovjetunionen. 1.3 Avgrensing av problemstilling Perioden problemstillingen søker å belyse, november 1923 til april 1927, faller seg naturlig da det var i denne perioden VKU eksisterte som DNAs ungdomsorgan. Likevel vil det være relevant for oppgaven å inkludere noe fra tiden før 1923, slik som situasjonen i norsk arbeiderbevegelse og kanskje spesielt forholdene innad i DNA. Mange av de politiske og ideologiske konflikter som preget perioden denne oppgaven vil utforske hadde sine røtter tilbake til årene før I tillegg har også venstrekommunismen som ideologisk strømning også røtter tilbake til de første årene etter verdenskrigen, først og fremst med Tyskland og Nederland som virkesteder. Derfor anses det som fruktbart å studere Anton Pannekoek og Rosa Luxemburgs teorier, i et forsøk på å forstå hva venstrekommunisme egentlig var. I samme åndedrag som Pannekoek må hans meningsfelle Herman Gorter nevnes, likeledes som Karl Liebknecht bør nevnes i forbindelse med Luxemburg. Det har i en tidligere masteroppgave om DNAs ungdomsorgan i perioden av Daniel Bratteteig blitt påpekt at de store saker og diskusjoner ofte så ut til å avløse hverandre for ungdomsorganets del. 1 Dette ser ut i fra kildene ut til å stemme for perioden 1923 til 1927 også. Hvorvidt dette er fordi man ikke maktet eller ønsket å vie mer enn én sak av gangen sin fulle oppmerksomhet, eller om dette rett og slett bare har falt seg naturlig, kan nok diskuteres. 1 Bratteteig, Daniel Mellom Pannekoek og Lenin. NSU og NKUs ideologiske utvikling mellom 1918 og 1922, Masteroppgave i Historie: UiO, s.3. 2

10 Bratteteigs oppgave kom frem til at den tysk-nederlanske venstresosialismen var en betydelig utenlandsk ideologisk påvirkningsfaktor for ungdomsorganet i perioden , samtidig som det var i forbindelse med militærspørsmålet at bolsjevikene utøvde kanskje sterkest innflytelse. 2 Bratteteigs oppgave er for øvrig en medvirkende faktor til at denne oppgaven velger å rette fokus på Anton Pannekoeks ideer. I oppgaven er det tatt noen valg i forbindelse med hvilke av VKU sine politiske aksjoner og kampsaker som vies mest oppmerksomhet. Et mål for oppgaven er å danne et bilde av fylkingens ideologi, og i arbeidet med dette vil det undersøkes hva fylkingen offentlig kritiserte ved det eksisterende samfunn. Den aksjonen VKU kanskje er mest kjent for er den såkalte militærstreikaksjonen, og i forlengelsen av denne vil fylkingens antimilitære arbeid spille en viktig rolle i oppgaven. Hvordan VKU så på det nasjonale militærvesenet, og hvordan de mente dette skulle bekjempes, vil være en fruktbar innfallsvinkel som kan fortelle mye om en eventuell ideologisk konsensus hos fylkingen. I tillegg er det antimilitære arbeidet noe som ble prioritert av både VKU og NKU, og kan således være med på å fortelle noe om hvordan de to organisasjonene forholdt seg til hverandre. Etter at militærstreikaksjonen ble avviklet er det primært aksjoner i regi av Einar Gerhardsen og hans Arbeid- og Kampgruppe som mottar fokus. Et annet felt som kan være med på å tegne et bilde av fylkingens ideologi er opplysningsarbeidet. Det var vanlig at en politisk ungdomsorganisasjon arrangerte undervisningsseminarer. Her skulle medlemmene læres opp til å bli gode og kunnskapsrike kommunister. Derfor vil det ideologiske materiale som fylkingens medlemmer enten ble undervist i, eller ble oppfordret til å lese på egenhånd, være av oppgavens interesse. Dette område er noe som oppgaven kunne ha utforsket i mye større grad, for eksempel ved å gå i dybden på NKU og NSU sine opplysningsarbeider i tillegg til VKU sitt. Dette har likevel blitt bortprioritert med den hensikt å belyse andre, mer politiserende felt. En dybdeundersøkelse av alt ideologisk materiale i flere ungdomsorganisasjoners opplysningsarbeid ville krevd for mye både med tanke på bakgrunnsarbeid og kildegransking. Samme skjebne kan det argumenteres for at fylkingens internasjonale forbindelser har fått, selv om dette felt i stor grad er nedprioritert på bakgrunn av mangelen på nettopp internasjonale forbindelser hos fylkingen. Det at det eksisterte en slik mangel står nesten som et poeng i seg selv. 2 Bratteteig 2012, s

11 1.4 Kildegrunnlag og metodisk tilnærming Selve objektet for oppgaven er organisasjonen Venstrekommunistisk Ungdomsfylking, men for å besvare oppgavens problemstilling om organisasjonens ideologi blir det nødvendig å undersøke hva som faktisk representerer denne ideologien. Den viktigste kilden for denne oppgaven blir derfor Venstrekommunistisk Ungdomsfylkings egen partiavis kalt «Den Røde Ungdom». Avisen utkom i hele perioden fylkingen eksisterte, dog tidvis med noe ujevne mellomrom grunnet økonomiske utfordringer. Det vil også være viktig å undersøke pamfletter og brosjyrer som ble trykket i regi av fylkingen. Ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo er mer eller mindre alle disse kildene bevart. Det er materialet som ble trykket i Den Røde Ungdom som på mange måter vil utgjøre kjernen i oppgaven. Dette «materialet» forstås som alt som egentlig ble trykket, slik som leserinnlegg, artikler, referater og annet. Det var med VKU som med de fleste andre politiske organisasjoner det var mange stemmer og mange penner som alle ville ytre sin mening. I Den Røde Ungdom kom disse frem, og selv om det kan være problematisk å få oversikt over hvem som skrev hva, er det likevel et poeng at materialet faktisk ble trykket i fylkingens organ. Lederartiklene stod som regel oppført uten forfatter, men det kunne også hende at andre artikler og leserinnlegg ikke stod oppført med forfatterens navn. Noen ganger lar forfatteren seg enkelt identifisere, og andre ganger ikke. Uansett hadde teksten, før den kom på trykk, blitt vurdert av avisens redaksjon. Oppgaven vil derfor se det som står i Den Røde Ungdom som, i hvert fall delvis, representativt for fylkingen som helhet det var noe fylkingen gikk god for. Likevel er det lederartiklene som er de som primært representerer fylkingens offisielle politikk. Disse stod som regel oppført uten forfatter, men ofte var det formannen eller en annen i sentralstyret som stod bak. Det er likevel verdt å poengtere at dualiteten mellom det å være fylkingens meningsbærende organ og en arena for politisk og ideologisk debatt kan være med på å påvirke hvor representativ kilden faktisk er. Det er derfor viktig å skille mellom materiale som fremstår som «offisielt», som regel i regi av fylkingens sentralstyre, på den ene siden, og leserinnlegg ment som bidrag til en debatt på den andre siden. Den Røde Ungdom var både fylkingens meningsbærende kanal, men også en arena for debatt. 4

12 Leserinnleggene var ofte skrevet av partimedlemmer med tilhørighet i lokale lag rundt om i landet, og deres meninger sammenfalt ikke alltid med offisiell politikk. Samtidig er det viktig å her identifisere tekst som bare er gjengitt fra eksempelvis NKU sitt organ Klassekampen, eller den borgerlige presse, oftest representert ved Aftenposten. Det må dog nevnes at en del kildemateriale som antageligvis ville vært svært interessant for oppgaven dessverre er gått tapt, slik som fylkingens egne møtebøker. Som med så mange andre prosjekter knyttet til norsk arbeiderbevegelse er det den tyske okkupasjonen som nok har skyld i dette. At møtebøkene ikke er å oppdrive vil si at Den Røde Ungdom får en enda større rolle som kilde enn det den kanskje ville hatt om møtebøkene hadde vært tilgjengelige. Møtebøkene ville kunnet gitt et viktig innblikk i fylkingens indre liv. Fraksjonering av ideologisk karakter innad i fylkingen kunne nok ha blitt identifisert tidligere gjennom møtebøkene enn den kan gjennom Den Røde Ungdom. Den delen av det politiske landskapet oppgaven søker å undersøke er ganske smal. På denne måten får oppgaven en relativt snever ideologisk ramme å operere i. Dette kan være problematisk med tanke på klassifisering, ettersom det å skulle sortere enkeltmennesker og fløyer inn under det ene eller andre begrepet kan bli vanskelig. I forbindelse med klassifisering er det også et annet problem som kan dukke opp. De ideologiske kategoriene oppgaven søker å dele materiale og mennesker inn etter kan ikke nødvendigvis la seg overføre til å gjelde eksempelvis sosiale forhold. 3 I denne oppgaven vil dette være aktuelt i forbindelse med striden mellom VKU og Mot Dag. Her var både ideologiske og sosiale forhold årsaker til at de to organisasjonene skilte vei, og at enkeltmennesker valgte å følge den ene eller andre siden. Det må tas noen betraktninger når man anvender venstrekommunisme som begrep. Hva mente datidas historiske aktører at lå i begrepet? Det må tas høyde for at de kanskje hadde en annen definisjon enn det som er vanlig i dag. I arbeidet med undersøkelsen har det vært nødvendig å skille mellom ren venstrekommunisme og venstrekommunistiske elementer. VKU var ingen ren venstrekommunistisk organisasjon, men den hadde, som oppgaven vil gå inn på, noen elementer som umiskjennelig smaker av venstrekommunisme. Datidas aktører 3 Kjeldstadli, Knut Fortida er ikke hva den en gang var en innføring i historiefaget. 2 utg, Oslo: Universitetsforlaget, s

13 ser likevel ikke ut til å ha anvendt begrepet i særlig grad, og begrepet ser heller ut til å ha signalisert en vilje til å være radikal fremfor tilhørighet innen en ideologisk retning. Dette selv om begrepet fikk plass i navnet på ungdomsfylkingen. Debatten rundt navnevalget vil bli behandlet i kapittel 3. Oppgaven vil, basert på kildene, benytte seg av en kvalitativ metode. Kildene er stort sett skrevet av de faktiske historiske aktørene, både de som er bevart i arkivene og verkene til de kommunistiske teoretikerne, og disse er talende kilder som i hovedsak må tolkes gjennom en hermeneutisk tilnærming fra oppgavens forfatter. I arbeidet med kildene vil disse bli behandlet som levninger, da kildene er normative og det primært er opphavspersonen(e) og det ideologiske miljø rundt som oppgaven søker å belyse. Underproblemstilling «B» søker å sammenlikne sider ved VKUs politikk og ideologi med erkerivalen NKU. I dette komparative arbeidet vil det være mest hensiktsmessig å anvende forskjellsmetoden, da oppgaven søker å kartlegge de ideologiske ulikhetene mellom de to ungdomsorganisasjonene. 4 Som nevnt vil det antimilitære arbeidet og ideologisk polemisering de to ungdomsorganisasjonene i mellom bidra til å utdype disse ulikhetene. 1.5 Gjeldende teori De to som har gått nærmest inn på VKU er Per Sogstad og Terje Halvorsen som begge har forfattet verker som tar for seg DNAs ungdomsorgan fra partiets etablering, henholdsvis «Ungdommens fanevakt» hos Sogstad og «Partiets salt AUFs historie» hos Halvorsen. Halvorsen peker i sin bok på at konkurransen mellom kommunistpartiets ungdomsforening, NKU, var med på å prege VKU helt fra etableringen i 1923 og frem til sammenslåingen i Denne konkurransen handlet først og fremst om hvem som var «mest» kommunistisk, og Halvorsen understreker at VKU sin politikk må forstås i lys av denne situasjonen. Sammenslåingen med sosialdemokratene i 1927 gjenspeiler ifølge Halvorsen begynnelsen på en politisk dreining mot høyre, selv om ikke alle av datidens aktører nødvendigvis var like klar over dette med en gang. 5 4 Myhre, Jan Eivind Historie En introduksjon til grunnlagsproblemer. Oslo: Pax forlag, s Halvorsen, Terje Partiets Salt. AUFs historie. Oslo: Pax, s

14 Om VKUs forhold til bolsjevikene og Sovjetunionen skriver Halvorsen at dette bar preg av å være ambivalent. Dette fordi man fortsatt hyllet den russiske revolusjon under Lenins lederskap, samtidig som Lenins partidiktatur ble kritisert for å ikke være et rent proletardiktatur. Videre ble venstrekommunister som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht gjenstander for hyllest, det samme ble Leo Trotskij. Halvorsen avslutter med å påpeke at VKU, ideologisk sett, var langt mer preget av Martin Tranmæl enn Vladimir Lenin. 6 I og med at VKU tok sikte på å være minst like radikal som NKP/NKU, kan det antas at fylkingen skulle kunne fungere som en relativt selvstendig politisk organisasjon som ville søke å dra moderpartiet med seg mot venstre. Men redaktør i Den Røde Ungdom og medlem av Mot Dag, Nils Hønsvald, kunne presisere at fylkingen først og fremst ønsket å være en stor massesammenslutning av unge arbeiderklassemennesker. Halvorsen omtaler dette som en politisk beskjeden ambisjon og peker på at dette må ses i sammenheng med den vanskelige situasjonen fylkingen ble født inn i den startet så å si på bar bakke. 7 Det ble gjort et poeng i å treffe «bredt» for å sikre fylkingens fremtidige oppslutning og eksistens. Det at Einar Gerhardsen i en periode kombinerte stillingene partisekretær i DNA og formann i ungdomsfylkingen kan også ses på som et klart signal på at den nye fylkingen skulle få et tettere bånd med moderpartiet enn den gamle fylkingen hadde hatt. Angående navnevalget for den nye fylkingen kunne Gerhardsen fortelle at dette først og fremst hadde den funksjon at det skulle tydeliggjøre at det var NKP/NKU som hadde tatt et steg til høyre i det politiske landskapet etter partisprengningen og ikke DNA/VKU. 8 Trygve Bulls verk «Mot Dag og Erling Falk» fra 1955 er med på å skildre spesielt det første året i VKU sin eksistens. Falk og andre motdagisters perspektiv på politiske og ideologiske spørsmål står som en interessant motvekt til for eksempel Einar Gerhardsens memoarer. Mot Dag var tungt representert i VKU under det første året av fylkingens eksistens og utøvet derfor også stor innflytelse på fylkingens avis. Samtidig førte Mot Dag-bevegelsen et eget tidsskrift som hadde en tendens til å argumentere imot ikke bare NKP og Sosialdemokratene, men også DNA. Den skarpe tonen mot DNA ble mer og mer synlig utover i fylkingens første år. Samtidig var det en del overlapping mellom det teoretiske materialet i Mot Dag-tidsskriftet 6 Halvorsen 2003, s Halvorsen 2003, s Gerhardsen, Einar Unge år: Erindringer fra århundreskiftet fram til Oslo: Tiden, s.180,181. 7

15 og materialet i Den Røde Ungdom. Finn Olstad spekulerer i om Einar Gerhardsen, som en av de mest glødende revolusjonære arbeiderpartipolitikerne, ved samlingen i 1927 følte at den revolusjonære glød var slukket i flere av hans kolleger. 9 Olstad opererer med begrepet «revolusjonært etterslep», og bruker dette om menn som Einar Gerhardsen og Håkon Lie, som var mer motvillige enn andre til å gi slipp på de revolusjonære ideene og virkemidlene etter sammenslåingen. 10 Dette er et interessant perspektiv å ha på sammenslåingen i 1927, og er med på å underbygge påstanden til Halvorsen om at sammenslåingen av VKU og NSU til AUF var som et tvangsekteskap å regne. 11 Einar Gerhardsen hevdet hardnakket at datidas politiske system og klima var morkent og utgått på dato, og at alt egentlig lå til rette for revolusjon men arbeiderklassen viste seg hverken sterk nok eller klar for den. 12 Odd-Bjørn Fure hevder at det for lederne i arbeiderbevegelsen vokste frem et behov for å føre en mer pragmatisk politikk for å takle de dagligdagse utfordringene arbeiderklassen hadde, og at dette gikk på bekostning av ideologiens plass i politikken. 13 Venstrekommunistisk Ungdomsfylking og dens virke kan nok karakteriseres som et ungdomspartis siste, krampaktige forsøk på å fremprovosere en revolusjonær situasjon i Norge. Det er slik VKU stort sett har blitt fremstilt, i og med at man regner sammenslåingen med sosialdemokratene i 1927 som et slags startskudd for det moderne, sosialdemokratiske DNA. En slik fremstilling kan meget vel gjenspeile sannheten, men det som er skrevet om fylkingen tidligere bærer i stor grad preg av å være del av et større prosjekt om DNAs ungdomsorgan og dets historie. Verken Sogstad eller Halvorsen går særlig inn på de venstrekommunistiske elementene hos VKU. Disse elementene søker derfor denne oppgaven å kaste lys over. 9 Olstad, Finn Einar Gerhardsen en politisk biografi. Oslo: Universitetsforlaget, s Olstad 1999, s Halvorsen 2003, s Olstad 1999, s Fure, Odd-Bjørn Ideologiske hovedtendenser innen norsk, svensk og tysk arbeiderbevegelse, Hovedfagsoppgave ved Sosiologisk Institutt, s.32,37. 8

16 2 - Bakgrunn 2.1 Innledning Det politiske klimaet som Venstrekommunistisk Ungdomsfylking ble født inn i var i stor grad preget av arbeiderbevegelsens fragmentering og kriseteorien. Med fragmentering menes først og fremst de to splittelsene med henholdsvis sosialdemokratene og til sist med det som skulle bli NKU og NKP. Kriseteorien hadde sitt grunnlag i en oppfatning om at det kapitalistiske system gikk mot sin avgrunn uavhengig av hvorvidt man greide å frembringe en revolusjon i dag eller i morgen. Arbeiderklassen måtte smøre seg med tålmodighet, samtidig som den kunne forsøke å fremskynde prosessen. 2.2 Drømmen om revolusjonen I 1918 var den norske arbeiderbevegelses øyne rettet mot Tyskland, nærmere bestemt den tyske novemberrevolusjonen. Denne ble tolket som at bolsjevikene hadde lykkes i å spre revolusjonen til Vest-Europa. Drømmen var i ferd med å bli virkelighet. «Vi staar like oppi verdensrevolusjonen» kunngjorde DNAs sentralstyre i et opprop myntet på hele den norske arbeiderklasse i november Men revolusjonsbølgen skylte aldri inn over Norge, slik mange hadde håpet. De revolusjonære oppstandelsene i Tyskland ble etter hvert slått ned ved hjelp av militær makt, og norske styresmakter så også det nødvendig å anvende militær makt om enn ikke for å demonstrere sin styrke. De militære ekspedisjonene til Sulitjelma og Kirkenes våren 1918 demonstrerte dette. 15 Det tok ikke lang tid før de mest glødende revolusjonære i Norge, menn som Kyrre Grepp og Martin Tranmæl og kretsen rundt dem, ble oppmerksom på at det i realiteten ikke eksisterte noen revolusjonær situasjon i Norge. Det hadde lykkes dem i å konsolidere DNA rundt revolusjonære paroler i 1918 og partiet ble med i Komintern året etter, men det skulle vise seg at det første revolusjonære tog hadde forlatt perrongen uten den norske arbeiderklasse om bord. Et bedre bilde ville kanskje være å si at det revolusjonære tog helt aldri ankom den norske perrongen. Redaktørene for «Det tyvende Aarhundrede» og «Social- Demokraten», 14 Halvorsen 2003, s Bjørnson, Øyvind På klassekampens grunn, i A.Kokkvold og J.Sverdrup (red), Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bd.1, Oslo: Tiden, s

17 henholdsvis Edvard Bull og Olav Scheflo, argumenterte likevel for at revolusjonens time ikke var forbi. De mente at det kapitalistiske system og samfunn fortsatt nærmet seg avgrunnen, men at en revolusjonær omveltning i Norge og andre europeiske land likevel ikke så ut til å kunne realiseres i umiddelbar fremtid. Revolusjonen var utsatt, men troen på at den en gang ville skje ble bevart. Selv om man hadde ikke greid å ta makten slik bolsjevikene hadde gjort, hadde kapitalismens svakheter for lengst blitt avslørt gjennom de økonomiske konjunkturer og kriser som følge av verdenskrigen. 16 Øyvind Bjørnsons bok avsluttes med en konklusjon kalt «Bølgen som ikke kom» 17, og denne kan naturligvis ses i sammenheng med overskriften på Per Maurseths første kapittel i denne seriens neste bok som lyder «1920 det store omslaget». 18 Dette sammenfatter på mange måter arbeiderbevegelsen i Norges første år som revolusjonære etter bolsjevikenes modell. Selv om det aldri ble noen ordentlig revolusjonær situasjon i Norge, skortet det likevel ikke på revolusjonære ideer. 2.3 Partistrid og fragmentering Frem til 1921 het DNAs ungdomsforbund «Norges sociale ungdomsforbund», men jf. Forbundets landsmøte samme år ble navnet skiftet til «Norges kommunistiske Ungdomsforbund». 19 Dette markerer et skille i den forstand at Det norske arbeiderparti og dets tilhørende ungdomsforbund hadde begynt å bevege seg fra å være et stort masseparti for arbeiderklassen til å være en mer selverklært revolusjonær bevegelse av noe mindre omfang. Dette var i hovedsak fordi medlemstallene hadde sunket gradvis siden høydepunktet i 1919, og det ble stilt spørsmålstegn til hvorvidt alle disse medlemmene egentlig var ideologisk overbevist og forankret i kommunismen. 20 Forbundets nyvalgte formann, Axel Zachariassen, kunne proklamere at det ville bli stilt strengere krav til at alle medlemmene «skulde kjæmpe under kommunistisk flag» og at «opgaven er at vinde den norske arbeiderungdom for kommunismen, for revolusjonen» Maurseth, Per Gjennom kriser til makt, i A.Kokkvold og J.Sverdrup (red), Arbeiderbevegelsens historie i Norge. 1987, Oslo: Tiden, s Bjørnson 1990, s Maurseth 1987, s Halvorsen 2003, s Halvorsen 2003, s.110, Halvorsen 2003, s

18 Navnendringen må naturligvis også ses i sammenheng med DNAs innmelding i den 3. Internasjonale, forkortet Komintern. Fra Moskva skulle Komintern arbeide med å forberede og organisere den store verdensrevolusjonen. På sitt landsmøte i 1919, kun få måneder etter opprettelsen av Den tredje internasjonale, bekreftet Det norske arbeiderparti sitt medlemskap. 22 Som et resultat av navnendringen i 1921 og de tette båndene med Moskva, brøt den mer sosialdemokratiske fløyen ut av partiet og dannet «Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti» samme år. De såkalte Moskvatesene, som DNA var i ferd med å godta, krevde at ethvert kommunistisk parti ble rensket for eventuelle sosialdemokratiske medlemmer. Moskvatesene var en liste med 21 vilkår og krav som et hvert parti som ønsket å være medlem av den tredje internasjonale måtte godta og oppfylle. I tillegg til å måtte rydde partiet for reformister, ble partier som var medlemmer av Den tredje internasjonale pålagt å drive aktiv propaganda for kommunismen, samtidig som man lydhørt måtte innstille egne partiprogrammer etter politikken som ble vedtatt i Moskva. Per Maurseth opererer med en videre betydning av uttrykket «Moskvatesene», og inkluderer samtlige vedtak fra den 3.Internasjonales andre kongress i På denne måten kan «Moskvatesene» omfatte mer enn bare de 21. vilkårene for medlemskap i den 3.Internasjonale. 23 Der DNA på den 3.Internasjonales første kongress i 1919 hadde fått dispensasjon til såkalt «full bevegelsesfrihet», det vil si at de selv kunne bestemme hvordan de best skulle kjempe revolusjonens kamp hjemme i Norge, var hensikten med den andre kongressen i 1920 at slike forbehold skulle strammes betydelig inn. Videre skulle den organisatoriske oppbygningen av partiene bygge på den jernharde disiplinen og partidiktaturet til Lenin og bolsjevikene, noe som virket i overkant hardt for flere vestlige partier. 24 Dette lot seg ikke forene med DNAs organisasjonsmodell, all den tid partiet opererte med blant annet kollektivt medlemskap fra flere forskjellige fagforeninger. 25 Det ble vist liten forståelse for at eventuelle revolusjoner i resten av Europa kunne utspille seg annerledes enn den i Russland tre år tidligere, og den russiske modell ble sett på som den eneste rette. 22 Gerhardsen 1974, s Maurseth 1987, s Maurseth 1987, s Halvorsen 2003, s

19 Ved valget høsten 1921 viste det seg at sosialdemokratene hadde tatt med seg tredjedel av DNAs velgere. For ungdomsforbundet var likevel ikke noe særlig medlemstap å snakke om, da det ikke befant seg mange medlemmer med sosialdemokratisk syn der til å begynne med. 26 Sett under ett var DNAs ungdomsforbund helt fra 1917 og frem til splittelsen i slutten av 1923 blant særdeles tro mot Moskva, og så på det som en av sine fremste oppgaver å forhindre enhver sosialdemokratisk tilnærming fra moderpartiet. Den virkelig store striden innad i DNA, med påfølgende splittelse, skulle finne sted i 1923, og det var på landsmøtet den 2. november at konflikten kulminerte. I tiden frem mot dette landsmøtet hadde det utviklet seg to motstridende fløyer innad i partiet, og Kominterns politikk med Moskvatesene hadde ytterligere forsterket motsetningene. På den ene siden stod Martin Tranmæl med sine støttespillere, som mente at den rette veien mot den sosialistiske revolusjon ikke inkluderte Komintern og Moskva revolusjonen måtte skje nasjonalt og nedenfra. På den andre siden stod Olav Scheflo med sine tilhengere, som mente at båndene til Moskva og Lenin var for verdifulle til å avskaffes og at en eventuell revolusjon ville skje gjennom å vise solidaritet og lojalitet ovenfor bolsjevikene og den 3. Internasjonale. Martin Tranmæls fløy skulle etter hvert samle seg rundt det såkalte Kristianiaforslaget, et forslag som tok sikte på å forenkle og tydeliggjøre Tranmælretningens ideologiske prinsipper rundt partioppbygning og internasjonale forhold. Forslaget vant flertall med minste mulige margin på landsmøtet i februar 1923, med 94 mot 92 stemmer. 27 Dette skulle bli vendepunktet for Tranmælfløyen, og de beholdt flertallet også på det avgjørende landsmøtet den 2. november. Et ultimatum fra Komintern ble stemt ned med 169 mot 103 stemmer og resultatet var gitt; DNA var ikke lenger medlem av Den tredje Internasjonale. 28 De aller fleste fra Scheflos fløy meldte seg da ut av partiet og dannet «Norges Kommunistiske Parti». Den norske arbeiderbevegelsen ble ytterligere fragmentert. Der flertallet i DNA støttet Tranmæl, skulle flertallet i det Moskvatro ungdomsforbundet ikke overraskende gi sin støtte til Scheflofløyen. Dermed ble situasjonen motsatt i ungdomsforbundet, der de som støttet Tranmæl og hans fløy var de som ble utbrytere og meldte seg ut. Tranmæl og hans tilhengeres brudd med Den tredje Internasjonale ble stemplet 26 Halvorsen 2003, s Maurseth 1987, s Halvorsen, 2003, s

20 som et forræderi mot hele verdens arbeiderbevegelse av flertallet i ungdomsforbundet. Begge fraksjoner i ungdomsforbundet hadde i realiteten vært forberedt på et brudd, og arbeidet med å stable de nye ungdomsforbundene på beina tok til umiddelbart. Maurseth peker på at motsetningene innad i DNA hadde vært til stede helt siden partiet ble konsolidert rundt revolusjonære paroler i Det blir understreket at en viktig grunn til at sprengningen av partiet skjedde nettopp i 1923 var at på dette tidspunktet var den tidligere felles fienden for mange i partiet, nemlig reformistene, overvunnet. Ikke bare hadde de trådd ut av partiet i 1921, men som valget også viste, utgjorde de ikke noen spesiell politisk trussel mot DNA det var fortsatt Arbeiderpartiet som var arbeiderbevegelsens største parti. I tillegg hadde Tranmæl og hans krets greid å utsette det endelige oppgjøret med Komintern og dets politikk til den første revolusjonsbølge definitivt var slutt og tiden bar preg av dystrere økonomiske utsikter. Arbeiderbevegelsen var på defensiven. En eventuell revolusjon hadde i mindre grad blitt noe arbeiderbevegelsen kunne rykke frem og gripe med offensiv kamp om den var sterk nok, men var i stedet et langsiktig mål den var utsatt på ubestemt tid og kampen for den ble gradvis mer defensiv. Samtidig er det et paradoks at splittelsene i 1921 og 1923 begge dreide seg om ideologiske offensive forskjeller, og på den måten havner på etterskudd all den tid den revolusjonære bølge i realiteten hadde ebbet ut Venstrekommunisme Venstrekommunisme kan karakteriseres som en politisk strømning som søker å legge seg til venstre for kommunismen som Lenin og bolsjevikene representerte. Som strømning eksisterte den først og fremst i Tyskland, men var også tilstede i Nederland, Italia, Ungarn, England og flere andre land. 30 Retningen søkte å være mer autentisk marxistisk enn det bolsjevikene var, og mye av retningens kritikk ble rettet mot Lenins bidrag til kommunistisk teori. Det var særlig Lenins ideer om partiets prominente rolle og bruken av parlamentariske midler i arbeidet for revolusjonen som mottok kritikk. Under verdenskrigen og i årene rett etter var ikke motsetningen mellom Lenin og andre Vest- Europeiske kommunisttenkere så stor, men etter hvert som den revolusjonære bølge ebbet ut 29 Maurseth 1987, s Lorenz, Einhart Innledning, i Sosialistiske klassikere parti, råd, revolusjon, Oslo: Pax, s

21 ble de revolusjonære tenkerne i vesten mer og mer klar over hvilken særegen situasjon som hadde gjort revolusjonen i Russland mulig. De ble samtidig også klar over hvilke krefter som motarbeidet revolusjonære fremstøt i Vest-Europa. Det endelige resultatet av revolusjonen i Tyskland var en viktig årsak til økt skepsis, også i Norge. En skepsis til hvorvidt man skulle følge den russiske modellen fikk større grobunn for hvert år revolusjonen i Vest-Europa lot vente på seg. Lenin gikk til angrep mot den venstrekommunistiske strømningen i sin pamflett Radikalismen som utkom i april Samtidig kan denne pamfletten sies å være med på å definere hva venstrekommunisme egentlig var. Dette er noe som det er viktig å være klar over i denne sammenhengen: at de venstrekommunistiske teoretikerne ikke omtalte seg selv eller hverandre som venstrekommunistiske. Etter at Radikalismen ble utgitt hadde det, ikke overraskende, lykkes for Lenin å dra begrepet ned i søla. Ordene til mannen bak den eneste suksessfulle sosialistiske revolusjon i Europa veide tungt. I pamfletten argumenterte Lenin for at sosialistene selvfølgelig skulle kjempe for massene, men at de samtidig måtte gå inn der massene allerede holdt til. Med dette åpner han opp for at parlamentarisk arbeid, slik som å stille kommunistiske kandidater til valg, kunne være nyttig i arbeidet med å bryte ned det kapitalistiske samfunn og derfor var noe som måtte tas på alvor. Det samme gjaldt for fagforeningene. Om partiene ikke søkte massene i de sektorer og organisasjoner de allerede var, risikerte partiene å isolere seg helt ifølge Lenin. 31 I sin rene forstand står venstrekommunismen i et motsetningsforhold på disse områdene, ved å avfeie all omgang med elementer ved det etablerte samfunn. Sosialismen måtte bygges opp bortenfor det etablerte samfunn, som noe rent og urørt arbeiderklassens måtte skape egne samfunnsstrukturer Anton Pannekoek og Herman Gorter Anton Pannekoek var en prominent aktør og teoretiker i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Det var spesielt i årene som ledet opp til og under den første verdenskrigen at Pannekoeks bøker og brosjyrer nøt stor utbredelse. Han var både redaktør for Vorbote, Zimmerwald-venstres eget tidsskrift, og leder for Den kommunistiske 31 Lenin, V.I Radikalismen kommunismens barnesykdom, Oslo: Ny dag, s

22 internasjonales vesteuropeiske kontor i Amsterdam. Likevel hevdet Einhart Lorenz at Pannekoek i historieskrivningen hadde blitt behandlet som en ikke-eksisterende person, i hvert fall før Pannekoek ble «gjenoppdaget» mot slutten av 1960-tallet. Lorenz sin forklaring er at Pannekoek representerte teoretiske synspunkter som umulig lot seg forene med sosialdemokratiet, samtidig som de utfordret leninismen i å finne en egen uavhengig vesteuropeisk vei henimot en sosialistisk revolusjon. 32 Etter at Rosa Luxemburg utga brosjyren Massestreik, parti og fagorganisasjon i 1906 var hun sammen med Pannekoek de teoretikerne som forfektet ideen om masseaksjon og massestreik. Ideen om masseaksjon henger sammen med teorien om massens spontanitet som både Luxemburg og Pannekoek bar frem, om enn med noen dialektiske forskjeller seg imellom. En helt grunnleggende forestilling hos Anton Pannekoek var at for ham var ikke nødvendigvis den historiske materialismens mekaniske natur det som gjorde en sosialistisk revolusjon til et uunngåelig historisk hendelse. For Pannekoek var ikke klassekampen utelukkende en strid som bunnet i materialistiske krefter i konflikt. Han så på klassekampen som en ren ideologisk prosess, som gjennom påvirkning av ideer og livserfaringer kunne resultere i en sosialistisk revolusjon. Om en revolusjon fant sted, ville det være en slags mental seier for en historisk forståelse og arbeiderklassens revolusjonære vilje og bevissthet. For Pannekoek var det ikke bare snakk om en materiell undertrykking av arbeiderklassen, slik det var for den gjengse kommunist. Det var snarere det mentale overtaket som borgerskapet hadde skaffet seg gjennom årelang kontroll over statlige institusjoner som måtte ødelegges for å oppheve undertrykkingen, mente han. 33 I 1909 gav Pannekoek ut boken Die taktischen Differenzen in der Arbeiterbewegung. I denne demonstrerte han sin kritiske innstilling til parlamentarismen, og en erobring av samfunnets makt gjennom parlamentariske institusjoner kalte han direkte utopisk. Samtidig innrømte Pannekoek i boken at parlamentarismen hadde en funksjon i det at klassemotsetningene i samfunnet kom tydelig til syne i et parlament, og at parlamentarisk kamp i så måte er verdifullt som et middel for opplysning av arbeiderklassen. 34 Samtidig 32 Lorenz 1975, s Gerber, John From left radicalism to council communism Anton Pannekoek and German revolutionary Marxism. Journal of Contemporary History 23 (2), , s.2. (Jeg har undersøkt en elektronisk utgave hvor kun Gerbers tekst er lasted ned, og derfor står det side 2. Se kildeliste for direkte lenke til teksten). 34 Lorenz 1975, s.9. 15

23 understreker dette hans poeng om at kampen for den sosialistiske revolusjon ikke er en materialistisk, men ideologisk prosess. Både Pannekoek og Luxemburg var viktige teoretikere for venstrefløyen innad i Zimmerwaldbevegelsen, og var i den forstand meningsfeller og allierte med Lenin. I følge Krogh kan det fint argumenteres for at det var Pannekoek som før utbruddet av verdenskrigen hadde utviklet seg lengst mot venstre, kanskje spesielt med tanke på hans syn på parlamentarismen og fagforeningene. Samarbeidet mellom Pannekoek og Lenin ble utvidet etter utbruddet av revolusjonen i Russland i 1917, og Pannekoek var særlig fascinert og begeistret over Lenins rådside. 35 Men etter hvert skulle Anton Pannekoek og hans medsammensvorne Herman Gorter ta ytterligere skritt til venstre for å utgjøre avantgarden av de som kritiserte Lenin og bolsjevismen. I motsetning til Lenin stresset Pannekoek at en revolusjon måtte gjennomføres av arbeiderne selv arbeiderklassen kunne ikke geleides henimot det kommunistiske samfunn av en dominerende partielite. For å få til dette måtte arbeidere organisere seg i såkalte arbeiderråd, mente han. Disse rådene skulle være fullstendig demokratiske organer som skulle utgjøre kjernen i den organiserte klassekampen. Rådene skulle ikke behøve å forholde seg til et suverent parti, slik som sovjetene i Russland måtte, men heller forholde seg til hverandre i mer horisontale maktstrukturer. På denne måten ville man oppnå et slags rent klassediktatur og ikke et partidiktatur. I «Utviklingen av verdenskommunismen og den kommunistiske taktikk» som utkom i 1920 kritiserte Pannekoek Lenins partiteori og hevdet: «Ingen besluttsom minoritet kan løse de problemer som bare kan løses gjennom hele klassens aktivitet.» 36 I et åpent brev til Lenin sommeren 1920 skrev Anton Pannekoek og Hermann Gorter rett ut at den bolsjevikiske metode aldri ville skape en revolusjon i Vest-Europa. 37 De hadde begge latt seg radikalisere av den tyske revolusjonen og spartakisoppstanden, og som et resultat tok de fra 1919 av totalt avstand til parlamentarisks arbeid, så vel som fagforeningene. 38 Selv om både Pannekoek og Gorter hadde blitt innsatt som leder for 35 Lorenz 1975, s Lorenz 1975, s Lorenz 1975, s Bratteteig 2012, s.42 16

24 Internasjonalens kontor for Vest-Europa, ble begge to fjernet fra sine stillinger samme år. Det var venstredreininger som den Pannekoek og Gorter her hadde gjennomgått Lenin ønsket å gjendrive med brosjyren Radikalismen. Pannekoek hadde gitt ut artikkelen Taktische und organisatorische streitfragen som føljetong i tidsskriftet Der Kommunist i desember 1919, under psevdonymet Karl Horner. I artikkelen kom det tydelig frem at Pannekoeks syn på parlamentarisk arbeid hang sammen med hans oppfatning av rådskommunismen. For Pannekoek var rådene det som skulle danne en slags organisatorisk basis for klassen som helhet. Det var gjennom rådene at klassebevisstheten skulle blomstre, noe som ville gjøre arbeiderne forberedt på å inntre som den herskende klasse. Med enhver retrett tilbake til parlamentariske midler ville arbeiderklassen kun bidra til sin egen undergang, på den måten at arbeiderne aldri ville klare å frigjøre seg fra det borgerlige tankesettet som arbeiderne i vesten var preget av, og som parlamentarismen representerte. 39 For Pannekoek måtte arbeiderne tilstrebe å skape noe eget, noe som var ikke var besudlet av det vestlige borgerskaps kultur og ideologi. Det var for ham aldri en kamp om makten, men en kamp mot den en kamp som måtte ende med destruering av de tidligere maktinstitusjonene. Pannekoek og Gorter var uenige i Lenins syn på hvilken rolle parlamentarisk arbeid skulle spille i kampen mot det sosialistiske samfunn. De to nederlenderne forfattet sammen i 1920 nevnte «Verdensrevolusjonen og kommunistisk taktikk», og denne teksten illustrerte hvor langt det nå var mellom de to nederlenderne og Lenin rent ideologisk. Pannekoek og Gorter mente at alt av parlamentarisk arbeid måtte avfeies først som sist på grunn av at makten i parlamentarismen havnet hos lederne, og at massene på denne måten kun spilte en underordnet rolle. I realiteten var dette kontrarevolusjonært, ble det hevdet. I tillegg peker de på at parlamentarismen har en korrumperende karakter som har en egen evne til å ødelegge de kommunistiske lederne, fordi man gjennom parlamentarisk arbeid blir avhengig av disse ledernes diplomatiske ferdigheter i stedet for massens samlede krefter. På denne måten kunne altså parlamentarisk arbeid raskt handle om ledernes personlige maktutfoldelse innad i det parlamentariske apparat, noe som ville gå på bekostning av massens samlede makt. Det ville i tillegg gradvis vokse frem et behov for ytterligere parlamentariske resultater, noe som ville snudd om rekkefølgen på mål og midler parlamentariske fremskritt ville bli et mål i seg selv, mens kommunisme som begrep kun ville 39 Gerber, John From left radicalism to council communism Anton Pannekoek and German revolutionary Marxism. Journal of Contemporary History 23 (2), , s

25 fungere som en reklameplakat. 40 Pannekoek og Gorter frontet ideen om at det var spontane revolusjonære masseaksjoner som kunne lede til en revolusjon og for at disse aksjonene skulle være suksessfulle behøvdes en arbeiderklasse som både var klassebevisst og åndelig frigjort. 41 For Lenin var det nok med en klassebevisst og åndelig frigjort elite. Der Pannekoek og Gorter argumenterte for at en kollektiv åndelig frigjøring av folkemassene gjennom rådssystemet var en forutsetning for sosial omveltning i vesten, kan Lenin sies å bortprioritere massens åndelige frigjøring til fordel for partiets konsentrerte makt. Motsetningene dreide seg altså i all hovedsak om midlene, ikke målet i seg selv. Da bolsjevikene søkte å innføre de sentraliserende prinsipper på kommunistpartier i Vest-Europa, slik som med Moskvatesene, tolket Pannekoek det dithen at arbeidet med å sikre makten hos selve arbeiderklassen ble gitt opp av russerne Rosa Luxemburg Rosa Luxemburg ble drept sammen med Karl Liebknecht den 15.januar 1919 under kontrarevolusjonen i Tyskland. I flere vesteuropeiske land fikk begge de to status som martyrer de hadde dødd i forsøket på å spre den sosialistiske revolusjon til kontinentet. Rosa Luxemburg kan betegnes som en venstrekommunist all den tid hun på enkelte sentrale ideologiske områder stod i klar opposisjon til Lenin og hans parti. Det var kanskje spesielt i synet på klassebevissthet og den revolusjonære organisasjonens rolle hvor deres syn stod i motsetning til hverandre. Rosa Luxemburg hevdet at arbeiderklassen var helt avhengig av å være klassebevisst. Denne bevisstheten kunne bare oppnås og vokse ved å til stadighet støte og sparre med motstanderen, altså borgerskapet. Klassen som helhet måtte gjennom full involvering til enhver tid aktivt oppsøke motstanderen for å sørge for at vilje og energi ikke ville svinne hen. 43 Som skrevet ovenfor utkom Luxemburgs brosjyre «Massestreik, parti og fagorganisasjon» i 40 Pannekoek, Anton Utviklingen av verdensrevolusjonen og kommunismens taktikk, i Sosialistiske klassikere - Parti, Råd Revolusjon. Oslo: Pax, s Lorenz 1975, s Lorenz 1975, s Krogh, Thomas, i Sosialistiske Klassikere Rosa Luxemburg. Skrifter i utvalg, bind , Pax. s

26 1906, en brosjyre som i stor grad var påvirket av den russiske revolusjon fra året før. Her argumenterte Luxemburg for at massens spontane aktivitet ville kunne velte de etablerte rutinene som fagforeningene hadde skapt, samtidig som selve essensen i klassekampen ville komme til syne mens man brøt gjennom samfunnets reformistiske rammer. 44 Dette var ikke noe Lenin heller nødvendigvis var så uenig i. Han så viktigheten av streikenes evne til å øke klassens bevissthet, men enhver streik var ifølge Lenin ikke kapabel til å velte kapitalismens samfunnskontroll uten ledelse av et sterkt politisk parti. Det eneste formen for bevissthet som spontant kunne oppstå innad i arbeiderklassen ifølge Lenin var noe han omtalte som «fagforenings-bevissthet». Dette var i realiteten en bevissthet som bidro til å kun fremme fagforeningenes interesser ovenfor de kapitalistiske kreftene i samfunnet. Den virkelige politiske klassebevisstheten kunne ikke genereres av seg selv innad i bevegelsen, den måtte tilføres utenfra. I følge Lenin var det kun intellektuelle som kunne utvikle en slik politisk bevissthet. Intellektuelle og utdannede mennesker kunne distansere seg fra produksjonsprosessene og betrakte disse på avstand, og på denne måten observere hele det borgerlige samfunn og klassekampen som eksisterte innad i det. For Lenin var det altså en nødvendighet at en intellektuell elite anvendte sin ervervede politiske klassebevissthet på arbeiderklassen, og det var nettopp dette Lenins partimodell skulle legge til rette for. 45 Både Luxemburg og Lenin mente at masseaksjon og massestreik hang sammen med en økning i klassens egen bevissthet. Forskjellen var altså hva de to mente at tilførte klassen dens politiske bevissthet. Luxemburg hevdet at klassen kun gjennom konfrontasjon med borgerskapet vil kunne øke sin klassebevissthet. En slags «learning by doing»-tilnærming, hvor bevisstheten er selvgenererende innad i bevegelsen. 46 Lenin på sin side mente at den politiske klassebevisstheten ikke kunne genereres av seg selv innad i bevegelsen, den måtte tilføres av intellektuelle mennesker utenfor klassens kjerne. Selv om deres syn på klassebevissthet var forskjellig, så var ikke Luxemburg nødvendigvis så negativ til Lenins demokratiske sentralisme som Pannekoek og Gorter var. Luxemburg understreket at partiets samlede opptreden var særdeles viktig. At Luxemburg forfekter en slik 44 Hyman, Richard, Strikes, i T.Bottomore (red), A dictionary of Marxist thought, Oxford: Basil Blackwell Publisher, s Fetscher, Iring Class concioussness, i T.Bottomore (red), A dictionary of Marxist thought. Oxford: Basil Blackwell Publisher, s Krogh 1973, s.23 og Geras, Norman Luxemburg, Rosa, i T.Bottomore (red), A dictionary of Marxist thought. Oxford: Basil Blackwell Publisher, s