«Et strålende mesterverk»

Transkript

1 «Et strålende mesterverk» Date : 13/10/2014 Skriver Sofi Oksanen bort et historisk kapittel som ikke passer i dramaturgien om Sovjetunionen som «ondskapens imperium»? Tidligere publisert i Vagant 1/2014. Hva gjør du som forfatter når en kollega du mener ikke holder mål, opphøyes til litterært geni av en nesten samla kritikerstand i ditt hjørne av verden? Da er ikke problemet forfatteren alene, men så å si hele den litterære institusjon av kritikere, forfatterkolleger, tidsskrift, «venstresidas dagsavis» og prisutdelingsinstanser. Hva gjør du med din indignasjon, og viktigere: uro, mistillit, overfor de nærmeste faglige omgivelsene dine? Om du vil ta til motmæle, hvordan unngår du å bli slukt av PR-summinga av typen «debatt» som er med på å legitimere det bestselgende produktet? Du kan velge å følge reglene på en iskaldt høflig måte. Eller du kan velge å riste av deg det søvndyssende liksom-kritiske teppet noen allerede har bredd over deg. Et spørsmål gjør seg altså gjeldende etter at jeg har brukt tid og krefter på tre antisovjetiske propagandabøker av Sofi Oksanen særlig den nyeste, Da duene forsvant (2013) og den historiske konteksten, gjennom bibliotekstudier i Oslo og Uppsala, kopiering, hjemlån, understreking, notater, gule lapper: Fortjener forfatteren den oppmerksomheten jeg viser henne, og som Joni Hyvönen viste henne i sin artikkel «Oksanens flugor» (Vagant 2/2013)? Kan en forfatter fortjene kritiske analyser av skarpskodde lesere når hun begynner en roman på denne måten: Vi var også bortom graven til Rosalie og la ned markblomster på forhøyningen i graset, vi sto et øyeblikk tause i måneskinnet med blomstene mellom oss. Jeg ville ikke at Juudit skulle gå, jeg ville ikke slippe henne, og derfor måtte jeg si noe som aldri burde bli sagt i sånne situasjoner: Nå ses vi aldri mer. Jeg hørte at ordene skurret og så glansen av tårer i øynene hennes, den som ofte hadde beveget meg og gjort fornuften min til en barkebåt, lett å få ut av balanse. Nå vippet den på bølgene som kom fram i øyekrokene hennes. Kanskje ville jeg lindre min egen smerte og tydde av den grunn til så klossete språk, eller kanskje bare være brutal slik at hun, når vi skiltes, kunne forbanne meg og ufølsomheten min, eller kanskje lengtet jeg etter et siste bevis på at hun ikke ønsket å dra. Jeg var fortsatt usikker på hvor hun hadde hjertet sitt, til tross for at vi hadde opplevd så mye sammen. 1 1 / 4

2 Forfatteren «hørte at ordene skurret» i det hun tasta dem inn, men ga faen og fortsatte? Her får det være nok å sitere den estiske poeten Jaan Kaplinski, om Oksanens forrige sovjetologiske roman Utrenskning (2010): «Hun selger noe som forestiller livet vårt, men ikke er det. 2 Da duene forsvant er en «roman», eller en del av ei pakke jeg kan kalle «SOFI OKSANEN», jfr. de spesielt store versalene navnet står trykt med, over to linjer, på Forlaget Oktobers smussbind. Over navnet lyser et sitat fra ei finsk avis: «et strålende mesterverk». På første innbrett kommer mer av avisa Kauppalehtis skinnende ros: Sofi Oksanen skriver med historikerens kjølige blikk og romanforfatterens lidenskap. Kombinasjonen slår knockout. Da duene forsvant er helt garantert et landemerke i Oksanens produksjon til nå, et strålende mesterverk. På innbretten finnes mer adjektivlyrikk fra finske kritikere og navngitte norske om de tre sovjetestiske bøkene: «slående og utfordrende», «gripende», «storslått og gripende», «ein stor, ny forfattar» (Martha Norheim, NRK), «oppsiktsvekkende god» (Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten), «kjærkommen imponerende» (Mona Ringvej, Klassekampen), «elegant og spennende» (Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad), «uhyre velkomponert og medrivende» (Jan H. Landro, Bergens Tidende), «en overveldende leseopplevelse ( ) intens spenning» (Turid Larsen, Dagsavisen). På andre innbrett opererer «SOFI OKSANEN» som kropp, ansikt, blikk. Innpakninga er en grå eller blå militæruniform av eldre type anno 2. verdenskrig? med hvit bluse under. De svarte krøllene på høyre side av ansiktet gir et «jødisk» inntrykk. Er to krigerikoner lagt oppå hverandre, nåtidas israelske kvinnesoldat og 40-tallets estiske frihetskriger mot bolsjevismen? Stammer uniformen fra Omakaitse? Jfr. ordforklaring bakerst i boka: Selve ordet omakaitse betyr «selvforsvar» eller «eget vern». Denne frivillige organisasjonen av væpnete, estiske hjemmevernstyrker ble først opprettet i 1917 for å trygge borgere og privat eiendom på en tid da samfunnet ikke var i stand til å garantere sikkerheten. Den første sovjetokkupasjonen gjorde slutt på Omakaitse, men organisasjonen ble opprettet på nytt av skogsbrødrene som hadde rømt unna sovjetisk mobilisering eller vært utsatt for undertrykkelse og forfølgelse. Omakaitse deltok aktivt i sommerkrigen (22.7. (sic!) ). Etter den tyske seiersgangen ble våpnene til Omakaitse samlet inn og partisanstyrken oppløst. I august samme år ble imidlertid Omakaitse dannet enda en gang, men nå underlagt okkupantmakten. Også tidsskriftene vier Oksanen mye plass, Joni Hyvönens lesning er ikke enestående i så måte. Syn og Segn 3/2013 framstår som et ukritisk Oksanen-nummer med divaportretter og sitatgullkorn. I lederartikkelen «Å skrive fram eit land» tar Bente Riise den historiske sannhetsgehalten for gitt: 2 / 4

3 Oksanen skriv svært konkret, ho er tett på personane sine og deira tanke- og kjensleliv, og ho kan det å bygge opp ei historie. Dette har skaffa henne svært mange lesarar i heile Europa, og ho har fått fleire høgthengande prisar. Den siste var svenska Akademins nordiske pris som ho fekk 10. april i år. I denne utgåva av Syn og Segn trykkjer vi talen ho heldt ved tildelinga, der Oksanen fortel kvifor ho har skrive fram så mykje av Estlands nære historie. Er det det hun har gjort, å «skrive fram» historia? Eller er det tvert i mot slik at Da duene forsvant er et forsøk på å skrive bort et historisk kapittel som ikke passer i den melodramatiske dramaturgien om Sovjetunionen som «ondskapens imperium»? Bak den historiske detaljstaffasjen er Oksanens «mesterverk» et klisjémessig melodrama om en ond fetter som går over lik for å skjule sitt dobbeltspill på vekselvis nazistisk og sovjetisk side. Det onde projiseres over på en «kommunazistisk» syndebukk. «SOFI OKSANEN», eller Da duene forsvant, er et historieforfalskende prosjekt. Men den som ikke er estisk, må leite fram kilder som ikke står fremst i bokhylla, for å se det. Det første du finner om du vil granske «Estlands nære historie», nærmere bestemt 2. verdenskrig, er partsinnlegg fra den ene eller den andre sida, enkelt sagt: den sovjet-estiske og den høyreestiske. Etter mer lesing vil du se begge parters tildekking og omskriving av historia, fordi realitetene ikke helt passer, verken for den ene eller den andre. Estland er et land i mellom. Sannheten ligger mellom, slik Estlands egen sofistikerte litteratur viser, f.eks. roman- og novelleforfatteren Jaan Kross, som i Skrubbsår og andre noveller (til norsk ved Turid Farbregd) beskriver samme historiske periode. Det pseudohistoriske kostymedramaet Da duene forsvant med sine «personar» og deres «tanker og kjensler» skriver ikke fram historia, men skjuler «feil» historie bak tilsynelatende avsløringer basert på velkjente antisovjetiske klisjeer. Det romanen lar forsvinne, skjedde i Estland sommeren og høsten 1941, mens den tyske invasjonshæren erobra og begynte å okkupere landet. Eller, slik de store estiske avisene ville sett det: Estland blei befridd fra sovjetmakta og «hørte igjen til Europa». Under Omakaitse-geriljaens seiersparade i Tartu 29. juli 1941 het det at Hitler var Europas redningsmann fra bolsjevismen. 3 Da var den første estiske konsentrasjonsleiren oppretta. De første henrettelsene av estiske kommunister og jødiske menn hadde allerede funni sted. Sommeren og høsten 1941 blir så å si alle de estiske kommunistene og jødene som ikke var blitt evakuert av Den røde hær inn på sovjetkontrollert område, henretta ved skyting. For jødenes del gjaldt denne «særbehandlinga» også kvinner og barn, psykisk utviklingshemma og gamle og demente. Det er estere som utfører både arrestasjonene (politiet) og henrettelsene (Omakaitse-geriljaen). Med Ruth Bettina Birns ord: Jødiske innbyggere i Tallinn blei arrestert av det vanlige estiske politiet ( ). Jøder arrestert i Tallinn blei først holdt som fanger i Sentralfengselet i Tallinn. Henrettelser av små grupper fant sted mellom juli og oktober Kvinner og barn blei sendt til en leir i det nærliggende Harku, der en henrettelse i stor målestokk fant sted høsten Større jødiske samfunn i Pärnu, Viljandi og Tartu møtte en lignende skjebne. I Pärnu blei jødiske menn skutt umiddelbart, mens kvinner og barn blei holdt i fangenskap fra juli og skutt i november. Omakaitse er nevnt som skyttere. 4 3 / 4

4 Powered by TCPDF ( Vagant Den estiske høyresida lot seg involvere i Holocaust på alle plan: gjennom en estisk «sjølstyremyndighet», offiserer, politifolk på alle nivåer, Omakaitse- styrkene med titusener av medlemmer, der frivillige meldte seg til eksekusjonspelotongene. Omakaitse var både antikommunistisk og antisemittisk: «For å bli OK-medlem måtte det bevises at en ikke hadde tilhørt kommunistpartiet og at en ikke var av jødisk ætt.» 5 Hva gjør den uniformsposerende romanforfatteren med dette? Hun flytter tidspunktet for når jødeutryddelsen i Estland begynte. I desember 1941 får romanens skurk Edgar som samarbeider både med nazistene og sovjeterne i oppdrag av Gestapo å levere «en utredning angående jødespørsmålet». (Da duene forsvant, s. 62.) Dermed får leseren inntrykk av at likvideringa av de estiske jødene fortsatt befinner seg på planleggingsstadiet. Drepinga som allerede er utført, forsvinner sporløst i den «konkrete» og «tette» skildringa av hovedpersonene «og deira tanke- og kjensleliv» som fyller de første kapitlene i romanen. Forbrytelsen mot jødene skal i stedet klistres til den sovjet-infiserte Edgar. Den holdes på god avstand fra helten i romanen, storbondesønnen Roland, fra Omakaitses omland, han gjøres til en motstandsmann som samler dokumentasjon om de andres sovjeternes krigsforbrytelser. Oksanens mesterverk er ikke bare strålende, det er blendende, et blendverk, en «historieavslørende» kulisse bygd opp rundt fornekting av den estiske høyresidas delaktighet i Holocaust. Som en stalinist med motsatt fortegn for å låne Jaan Kaplinskis karakteristikk retusjerer Oksanen estisk historie i stedet for å skrive den fram. 1. Da duene forsvant, oversatt fra finsk av Turid Farbregd, Forlaget Oktober 2013, s. 7.? 2. «Sofi Oksanen and the Stalin Award», jaankaplinski.blogspot.no/2010/08/sofi-oksanenand-stalin-award.? 3. Alvin Isberg: Zu den Bedingungen des Befreiers. Kollaboration und Freiheitsstreben in dem von Deutschland besetzten Estland 1941 bis 1944, Centre for Baltic Studies, Stockholm, 1992, s. 36.? 4. Ruth Bettina Birn: «Collaboration with Nazi Germany in Eastern Europe: the case of the Estonian Security Police, Contemporary European History, 10, 2 (2001), s. 191, min oversettelse.? 5. Alvin Isberg, Zu den Bedingungen des Befreiers,? s. 39.? 4 / 4