ANSVARSGJENNOMBRUDD I AKSJESELSKAPER OG ALLMENNAKSJESELSKAPER

Transkript

1 ANSVARSGJENNOMBRUDD I AKSJESELSKAPER OG ALLMENNAKSJESELSKAPER Kandidatnr: 200 Veileder: Mads Krohn Leveringsfrist: 25. november 2004 Til sammen ord

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING PRESENTASJON AV TEMAET AVGRENSNING OG BEGREPSAVKLARING DET VIDERE OPPLEGGET 3 2 RETTSKILDESITUASJONEN 4 3 ALTERNATIVE RETTSGRUNNLAG FOR UTVIDET AKSJEEIERANSVAR INNLEDNING AKSJEEIERANSVAR SOM FØLGE AV ERSTATNINGSREGLENE UAKTSOMHETSANSVAR ARBEIDSGIVERANSVAR ORGANANSVAR FORHOLDET TIL ANSVARSGJENNOMBRUDD AKSJEEIERANSVAR SOM FØLGE AV AVTALE AVTALERETTSLIG TILORDNING REPRESENTASJON SÆRLIG OM COMFORT LETTERS FORHOLDET TIL ANSVARSGJENNOMBRUDD 11 4 ANSVARSGJENNOMBRUDD SOM EGET RETTSGRUNNLAG INNLEDNING HENSYN FOR OG MOT ANSVARSGJENNOMBRUDD UTTALELSER I FORARBEIDENE SYNSPUNKTER I JURIDISK TEORI RETTSPRAKSIS 21 5 SITUASJONEN I UTENLANDSKE RETTSSYSTEMER INNLEDNING 23 I

3 5.2 SVERIGE DANMARK USA TYSKLAND ENGLAND 29 6 VILKÅRENE FOR ANSVARSGJENNOMBRUDD INNLEDNING MOMENTER I VURDERINGEN INNLEDNING UNDERKAPITALISERING DOMINERENDE RÅDIGHET TAPPING AV SELSKAPSMIDLER SAMMENBLANDING BETYDNINGEN AV KRAVETS ART INNLEDNING DET RETTSLIGE GRUNNLAGET FOR KRAVET KREDITORS FORHOLD AKSJEEIERS FORHOLD AKSJESELSKAPER OG ALLMENNAKSJESELSKAPER 50 7 FØLGENE AV ANSVARSGJENNOMBRUDD INNLEDNING ANSVARET BENEFICIUM ORDINIS REGRESS ANSVARSGJENNOMBRUDD I FORHOLD TIL ENKELTKREDITORER 54 8 KONKLUSJON 55 LITTERATURLISTE 57 FORARBEIDER 60 II

4 NORGE 60 SVERIGE 60 DOMSREGISTER 61 NORGE 61 SVERIGE 61 USA 61 ENGLAND 61 LOVREGISTER 62 NORGE 62 SVERIGE 62 DANMARK 62 III

5 1 Innledning 1.1 Presentasjon av temaet Problemstillingen i denne oppgaven er hvorvidt ansvarsgjennombrudd i norsk rett eksisterer som et særlig rettsgrunnlag for direktekrav mot aksjeeiere ved siden av de mer tradisjonelle grunnlagene for utvidet aksjeeieransvar. Utgangspunktet i norsk rett er at aksjeeierne i et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap kun hefter for det beløpet de tegnet seg for i stiftelsesdokumentet. Dette slås fast i aksjeloven (asl) 1-2 og allmennaksjeloven (asal) Aksjeeierne kan ikke pålegges å skyte ytterligere midler inn i selskapet med mindre dette er særlig vedtektsfestet eller avtalt, og de hefter heller ikke for selskapets forpliktelser overfor kreditorene. Deltakeransvaret er altså indirekte og begrenset. I visse tilfeller kan det allikevel bli aktuelt med et ytterligere ansvar for aksjeeierne. Utgangspunktet ble formulert på følgende måte av Høyesterett i Rt s. 119: Loven gir gjennom aksjeselskapsformen adgang til ansvarsbegrensning nettopp for risikofylte virksomheter. Aksjeselskapets ansvar er begrenset til de midler selskapet disponerer over. Dersom kreditor ikke får dekning gjennom disse midler, må det derfor kreves noe spesielt for at han skal kunne skjære gjennom ansvarsbegrensningen og søke dekning hos de enkelte deltakere - aksjonærene - eller hos styremedlemmene som har stått for ledelsen av selskapet (s. 123). Direkte gjaldt saken ansvar for styremedlemmer, men som det fremgår av sitatet, uttaler Høyesterett seg også om et eventuelt ansvar for aksjeeiere. Det slås for det første fast at det må kreves noe spesielt for at et ansvarsgjennombrudd skal inntre. Videre defineres 1 Lov 13. juni 1997 nr. 44: Lov om aksjeselskaper 2 Lov 13. juni 1997 nr. 45: Lov om allmennaksjeselskaper 1

6 hva som ligger i et slikt gjennombrudd, nemlig å skjære gjennom ansvarsbegrensningen og søke dekning hos de enkelte deltakere. Et slikt ansvar kan tenkes begrunnet i erstatningsreglene, og da særlig asl/asal 17-1 supplert av det ulovfestede erstatningsansvaret for uaktsomme handlinger. Mange av dommene som foreligger på området kan leses ut fra et slikt synspunkt. Videre kan ansvaret tenkes begrunnet i avtalerettslige synspunkter, ved at man via avtaletolkning kommer til at det er en eller flere aksjeeiere som i realiteten har inngått avtalen, enten ved siden av eller i stedet for det angjeldende selskapet. I denne oppgaven skal det imidlertid drøftes hvorvidt det uavhengig av disse tradisjonelle ansvarsgrunnlagene finnes en særlig ulovfestet regel om ansvarsgjennombrudd som eget rettsgrunnlag for direktekrav mot aksjeeiere. 1.2 Avgrensning og begrepsavklaring Oppgaven avgrenses for det første til å gjelde aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Andre selskaper og sammenslutninger med begrenset ansvar er således ikke omfattet. Begrepene aksjeselskap og allmennaksjeselskap skal i denne oppgaven forstås i samsvar med definisjonene i asl/asal 1-1. Det vil i oppgaven ikke bli sondret mellom disse to selskapsformene, og drøftelser som gjelder den ene selskapsformen vil i utgangspunktet også være relevante for den andre, med mindre noe annet fremgår av sammenhengen. Se for øvrig punkt 6.4 om eventuelle forskjeller i så måte. Begrepet selskap skal normalt forstås som en henvisning til et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap. Begrepet aksjeeier er ikke definert i asl/asal, men skal forstås som en henvisning til enhver som eier en eller flere aksjer i selskapet, enten dette er en fysisk person eller en juridisk person av enhver type. Begrepet ansvarsgjennombrudd benyttes undertiden om to ulike tilfeller. 3 For det første det tilfellet at en aksjeeier holdes ansvarlig overfor selskapet eller dets konkursbo for et beløp som overstiger innskuddsbeløpet for aksjetegningen, altså et unntak fra 3 NOU 1992: 29 s. 42 2

7 asl/asal 1-2(2). For det andre den formen at en aksjeeier hefter direkte overfor den enkelte kreditor for selskapets forpliktelser, altså et unntak fra asl/asal 1-2(1). Problemstillingene har visse fellestrekk, men er også til dels ulike i de to tilfellene, etter som man ved ansvarsgjennombrudd til gode for selskapet eller dettes konkursbo har en rekke andre rettsgrunnlag å bygge på. Som eksempler kan nevnes de ulike tilbakeførings- og erstatningsreglene i aksjeloven og allmennaksjeloven, samt reglene om omstøtelse i konkurs i dekningslovens kapittel 5. 4 Det er også ansvarsgjennombrudd i form av et direktekrav for kreditorene som har vært mest omdiskutert og mest berørt i rettspraksis. I denne oppgaven vil det derfor kun være den sistnevnte form for ansvarsgjennombrudd som behandles. Videre avgrenses oppgaven, i tråd med det som er sagt i innledningen, til å gjelde ansvarsgjennombrudd som et selvstendig rettsgrunnlag som på objektivt grunnlag fører til at en eller flere aksjeeiere hefter personlig for selskapets forpliktelser. I det mest gjennomførte nordiske verket om temaet, Werlauffs Selskabsmasken, blir denne formen for gjennombruddsansvar kalt hæftelsesgennembrud. 5 I norsk teori har Asmundsson/Gustavsson brukt begrepet ansvarsgjennombrudd i snever forstand. 6 I motsetning til denne formen for ansvarsgjennombrudd, står tilfeller der aksjeeierne hefter etter andre rettsinstitutter, typisk avtalerettslige og erstatningsrettslige regler. Disse rettsgrunnlagene vil imidlertid også bli omtalt i den utstrekning de danner et nødvendig bakteppe for oppgavens tema. Se nærmere om dette i kapittel Det videre opplegget I det videre opplegget vil jeg i kapittel 2 foreta en gjennomgang av rettskildefaktorene som er relevante for oppgaven. Deretter gir jeg i kapittel 3 en kort fremstilling av de mest praktiske av de andre rettsgrunnlagene som kan føre til et utvidet aksjeeieransvar. I kapittel 4 vil jeg gå nærmere inn på ansvarsgjennombrudd som et eget rettsgrunnlag, herunder hvilke hensyn som gjør seg gjeldende for og mot. Dessuten vil jeg i dette kapitlet også gå gjennom uttalelser i forarbeidene, synspunkter i juridisk teori og visse prinsipielt viktige avgjørelser fra rettspraksis. Deretter vil jeg i kapittel 5 gi en kort 4 Lov 8. juni 1984 nr. 59: Lov om fordringshavernes dekningsrett 5 Werlauff, Selskabsmasken s. 31 flg. 6 Asmundsson/Gustavsson s. 196 flg. 3

8 oversikt over rettstilstanden i utlandet. I kapittel 6 vil jeg undersøke hvilke vilkår som må oppstilles for en eventuell lære om ansvarsgjennombrudd, før jeg i kapittel 7 ser på hvilke følger et slikt ansvarsgjennombrudd vil føre til. Til slutt vil jeg i kapittel 8 komme med en konklusjon på oppgavens problemstilling. 2 Rettskildesituasjonen Det finnes i norsk rett ingen alminnelig lovbestemmelse som regulerer spørsmålet om ansvarsgjennombrudd. En eventuell regel om ansvarsgjennombrudd vil altså være ulovfestet, og bygge på andre rettskildefaktorer enn formell lov. Ansvarsgjennombrudd er behandlet i flere av forarbeidene i forbindelse med arbeidet med de nye aksjelovene fra 1997, men uten at dette har ført til noen lovregulering. Anvendelsen av forarbeider blir dermed en noe annen her enn i de fleste andre tilfeller, da det ikke er snakk om å benytte uttalelser i forarbeidene til å tolke en lovtekst. Forarbeidene vil derimot bli brukt på grunn av sine drøftelser av gjeldende rett på området. Dessuten vil de bli benyttet for å undersøke om det kan trekkes noen konklusjoner om lovgivers holdning til ansvarsgjennombrudd, ut fra det faktum at lovgiver valgte ikke å lovregulere dette spørsmålet. I rettspraksis foreligger det flere Høyesterettsdommer som omhandler problemstillinger som i større eller mindre grad er knyttet til ansvarsgjennombrudd. Grunnet den manglende lovreguleringen, har disse dommene stor interesse ved drøftelsen av en eventuell lære om ansvarsgjennombrudd etter norsk rett. De viktigste av disse vil derfor behandles underveis i oppgaven. Ansvarsgjennombrudd er også behandlet av flere norske rettsteoretikere. Som på alle områder der rettstilstanden er uklar og det finnes få tungtveiende rettskildefaktorer, vil synspunkter i teorien kunne være med på å utforme reglene. Det vil derfor ofte bli henvist til juridisk teori underveis. 4

9 Også i andre rettssystemer enn det norske har det utviklet seg teorier og synspunkter rundt temaet ansvarsgjennombrudd. Som følge av dette vil det også til en viss grad ses hen til utenlandsk rett i denne oppgaven. Dette vil både gjøres som en oversikt over situasjonen i enkelte utenlandske rettssystemer, og ved at momenter fra utenlandsk rett trekkes inn underveis i de ulike drøftelsene. 3 Alternative rettsgrunnlag for utvidet aksjeeieransvar 3.1 Innledning Som nevnt i pkt 1.1 kan et direkte ansvar for aksjeeierne også begrunnes i mer tradisjonelle rettsgrunnlag, hvorav de to mest praktiske er ansvar etter erstatningsreglene og ansvar som følge av avtaletolkning. En dyptgående behandling av disse grunnlagene faller utenfor denne oppgavens tema, men en kort oversikt er på sin plass, da det er grunn til å se nærmere på eventuelle sammenhenger mellom de tradisjonelle grunnlagene for utvidet aksjeeieransvar og en eventuell lære om ansvarsgjennombrudd. For det første kan det være grunn til å se reglene i sammenheng i forhold til hvilke momenter som er relevante for at reglene skal komme til anvendelse. Det vil kunne være berettiget å legge vekt på momenter som typisk anvendes når ansvar ilegges etter de tradisjonelle grunnlagene, også når det er aktuelt å ilegge ansvar på bakgrunn av ansvarsgjennombrudd. For det andre kan det være grunn til å se de ulike grunnlagene for utvidet aksjeeieransvar i sammenheng i så måte at jo flere tilfeller en anser omfattet av erstatnings- og avtalereglene, desto mindre behov er det for å supplere med en ulovfestet regel om ansvarsgjennombrudd. 7 På denne bakgrunn vil jeg i det følgende si litt om erstatning og avtaletolkning som grunnlag for utvidet aksjeeieransvar. 7 Fjørtoft s

10 3.2 Aksjeeieransvar som følge av erstatningsreglene Uaktsomhetsansvar Asl/asal 17-1 hjemler et uaktsomhetsansvar for blant andre aksjeeiere. Ansvaret gjelder etter bestemmelsens ordlyd bare tap voldt selskapet. Bestemmelsen suppleres imidlertid av de alminnelige erstatningsreglene, og først og fremst av det ulovfestede culpaansvaret. I Innst. O. nr. 80 ( ) s. 29 uttaler komiteen at den stør at aksjelovene må innehalde reglar om erstatning og at erstatningsansvaret i hovudsak er knytta til den vanlege regelen om erstatningsansvar for den som aktlaust valdar tap for andre. Dersom en aksjeeier skal holdes ansvarlig overfor en kreditor på dette grunnlaget, må tre hovedvilkår være oppfylt. For det første må aksjeeieren må ha opptrådt uaktsomt, for det andre må kreditor ha lidt et økonomisk tap, og for det tredje må det foreligge årsakssammenheng mellom aksjeeierens opptreden og kreditors tap. Om disse hovedvilkårene er oppfylt, kan kreditor som utgangspunkt kreve sitt tap dekket av aksjeeieren direkte. Et ansvar som følge av culpaansvaret, kan tenkes bygget på mange forskjellige grunnlag. En aksjeeier kan, som representant for selskapet, for eksempel ha opptrådt på en illojal måte under forhandlinger med en medkontrahent og derved påført denne tap. Videre kan en aksjeeier som handler på selskapets vegne, ha opptrådt uaktsomt og på den måten forårsaket tings- eller personskade. Erstatningsansvar kan også tenkes som følge av en underkapitalisering som påfører medkontrahenten tap ved at selskapet blir ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser. Et interessant spørsmål er hvorvidt underkapitalisering alene kan føre til erstatningsansvar for uaktsomhet, dersom driften av selskapet ellers har vært uklanderlig. Dette spørsmålet må ses i sammenheng med at aksjeloven og allmennaksjeloven inneholder bestemmelser om minste tillatte aksjekapital, jfr. asl/asal 3-1(1). Minstekravet er henholdsvis kr ,- og kr ,-. Videre inneholder lovene også krav til at egenkapitalen skal være forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet i asl/asal 3-4. Om dette kravet ikke er oppfylt, inntrer en handlingsplikt for styret etter asl/asal 3-5(1). Det samme gjelder dersom selskapets egenkapital er blitt mindre enn halvparten av aksjekapitalen. Rettsvirkningene av brudd på disse bestemmelsene er noe uklare, men antakelig 6

11 medfører ikke brudd på disse bestemmelsene at erstatningsansvar etter 17-1 supplert med det ulovfestede culpaansvaret inntrer automatisk. 8 Imidlertid vil det at det foreligger brudd på disse bestemmelsene tyde på at driften av selskapet har vært uaktsom, noe som vil kunne medføre erstatningsansvar for så vel styremedlemmer som aksjeeiere. Ansvar for aksjeeiere vil typisk være aktuelt i tilfeller der styret har oppfylt sin handlingsplikt etter 3-5, og generalforsamlingen allikevel velger å fortsette driften som før. Den fortsatte driften kan i disse tilfellene anses som en uforsvarlig risiko som selskapets kreditorer utsettes for. 9 I de tilfeller der den uforsvarlige egenkapitalen fører til at selskapet ikke greier å oppfylle sine forpliktelser, må det derfor antas at en aksjeeier etter omstendighetene kan bli erstatningsansvarlig overfor tredjeperson. Se nærmere om underkapitalisering i forbindelse med ansvarsgjennombrudd i punkt Dersom en aksjeeier opptrer ansvarsbetingende direkte overfor kreditor og derved påfører sistnevnte tap, er saken altså grei. Mer komplisert blir det dersom aksjeeierens ansvarsbetingende atferd er rettet mot selskapet. Et typisk eksempel på dette er at en aksjeeier urettmessig tapper selskapet for midler. Erstatningskravet tilkommer da selskapet eller dets konkursbo. Et tap for selskapet kan allikevel medføre et tap for dets kreditorer dersom tapet fører til at selskapet ikke har tilstrekkelig med midler til å dekke sine forpliktelser. Antakelig må asl/asal 17-6 forstås slik at den forutsetningsvis gir hjemmel for å kunne rette et erstatningskrav for slikt tap direkte mot den uaktsomme aksjeeier, men da kun for kreditors ideelle andel i selskapets tap. 10 Som det følger av bestemmelsen, er den enkeltes adgang til å forfølge kravet subsidiær i forhold til selskapets rett. Dersom en kreditor ønsker å kreve hele sitt tap dekket av en aksjeeier, kan han altså ikke bygge sitt krav på disse reglene. Dette var situasjonen i Rt s. 20. Høyesterett fastslo først at den tilsvarende erstatningsregelen i aksjeloven av ikke ga hjemmel for et slikt krav. 11 Til tross for dette kom retten frem til at kravet allikevel kunne fremmes. Retten bygger på en totalvurdering av saksforholdet, herunder 8 Andenæs, Aksjeselskaper s. 40, motsatt Aarbakke m. fl. s Asmundsson/Gustavsson s Aarbakke m. fl. s Lov 4. juni 1976 nr. 59: Lov om aksjeselskaper (opphevet) 7

12 handlemåten til de personer som sto bak selskapet, og på kreditorenes rett til å få dekket sine krav før selskapsmidler tas ut av aksjonærene (s. 27). Det er noe diffust hva som ligger i denne formuleringen. I teorien mener enkelte at dommen bare er et utslag av culparegelen, mens andre mener den baserer seg på en lære om ansvarsgjennombrudd. Dommen behandles nærmere i punktene 4.5 og Arbeidsgiveransvar Skadeserstatningsloven (skl) 2-1 innholder hjemmel for at arbeidsgivere i visse tilfeller er erstatningsansvarlig for skade som voldes av sine ansatte. 12 Det foregikk tidligere en diskusjon om hvorvidt denne bestemmelsen ga hjemmel for arbeidsgiveransvar for morselskaper i tilfeller der en av selskapets ansatte er styremedlem i et datterselskap som følge av ansettelsesforholdet. 13 Denne diskusjonen ble avgjort ved dommen inntatt i Rt s. 742, der det ble slått fast at skl 2-1 ikke ga slik hjemmel: Jeg er kommet til at erstatningsloven 2-1 ikke hjemler arbeidsgiveransvar for styremedlem som har fått vervet som følge av sitt arbeidsforhold, verken generelt eller i spesielle tilfelle (s. 759) Organansvar Erstatningsansvar kan også tenkes på bakgrunn av det såkalte organansvaret. Dette innebærer at et selskap er ansvarlig for culpøs atferd utøvet av dets organer. I forbindelse med spørsmålet om utvidet aksjeeieransvar, kan det spørres om personer som er ansatt i ledende stillinger i et morselskap må anses som morselskapets organer når de utøver styreverv i selskapets datterselskaper. 14 Det er tvilsomt om en slik synsvinkel er holdbar. Dette vil innebære at man anser det aktuelle styremedlem for å være organ i to ulike selskaper samtidig. Høyesterett synes å utelukke denne synsvinkelen i Rt s. 742, der det i forhold til dette spørsmålet uttales: 12 Lov 13. juni 1969 nr. 26: Lov om skadeserstatning 13 Se eksempelvis Asmundsson/Gustavsson s. 227 flg., Hagstrøm i TfR s. 276 flg. og Aarum s. 51 flg. 14 Asmundsson/Gustavsson s

13 Jeg tar ikke standpunkt til om disse styremedlemmene må anses som organer i eierselskapene. I Minnor handlet de som medlemmer av styret og pliktet å handle i dette selskapets interesse. Jeg kan ikke se at de samtidig kan anses å handle som organer i det selskapet der de var ansatt. Noe grunnlag for organansvar er det ikke (s. 759). Etter dette må det antas at det normalt ikke kan idømmes organansvar for ledende ansattes culpøse atferd som styremedlemmer i et datterselskap Forholdet til ansvarsgjennombrudd Når det gjelder forholdet mellom erstatningsansvar og ansvarsgjennombrudd, er det slik at det ofte er vanskelig å trekke et klart skille mellom tilfeller der det argumenteres på erstatningsrettslig grunnlag og der det argumenteres på grunnlag av en ulovfestet regel om ansvarsgjennombrudd. Det foreligger i rettspraksis en rekke dommer som kan tolkes på både den ene og den annen måte. Hagstrøm mener at det er vanskelig å se at de sentrale momenter om ansvarsgjennombrudd er noe særlig forskjellig fra vanlige culpaog risikobetraktninger i erstatningsretten, 15 og i Ot. prp. nr. 23 ( ) s. 117 uttales det: Argumentene for ansvarsgjennombrudd og for erstatningsansvar etter den alminnelige uaktsomhetsregelen flyter lett over i hverandre. Det vil derfor kunne hevdes at det i de tilfellene der det foreligger klanderverdige forhold på aksjeeierens hånd ofte nærmest er et terminologisk spørsmål om man bygger på erstatningsreglene eller en regel om ansvarsgjennombrudd. Dette vil imidlertid i visse tilfeller innebære en overforenkling, ettersom det må antas at rettsvirkningene av de to regelsettene er forskjellige. Se nærmere om rettsvirkningene av ansvarsgjennombrudd i kapittel 7. I de tilfellene som dekkes av erstatningsreglene, vil behovet for en ulovfestet regel om ansvarsgjennombrudd gjennomgående være liten, ettersom kreditor da vil kunne få sitt krav dekket som et erstatningskrav mot aksjeeieren. Man kan allikevel ikke si at det at ansvar kan ilegges etter erstatningsreglene helt fjerner behovet for å kunne påberope seg ansvarsgjennombrudd. Et erstatningsansvar vil kunne lempes etter bestemmelsen i skl 5-2 slik at kreditor dermed ikke får dekket sitt fulle tap. Videre vil også erstatningsbeløpet kunne bli nedsatt etter adekvansregelen i erstatningsretten. En regel 15 Hagstrøm, Obligasjonsrett s

14 om ansvarsgjennombrudd vil på den annen side antakelig medføre at aksjeeieren hefter for hele beløpet, i samme utstrekning som selskapet. Det kan også tenkes at det vil kunne medføre bevisvansker å skulle påvise uaktsomhet hos en aksjeeier, og at man derfor ønsker å påberope seg ansvarsgjennombrudd i stedet. Et eksempel på at saksøker mente å kunne bygge sitt krav både på uaktsomhet og på ansvarsgjennombrudd, men unnlot å påberope seg førstnevnte grunnlag av hensyn til bevisføringen, har vi i Rt s Aksjeeieransvar som følge av avtale Avtalerettslig tilordning Avtaletolkning vil i mange tilfeller føre til at man anser en aksjeeier for å hefte ved siden av eller i stedet for selskapet for dets forpliktelser. Dette beror på alminnelige kontraktsrettslige tolkningsregler, og er i prinsippet bare et spørsmål om hvem som er debitor etter avtalen. Dette omtales ofte som et spørsmål om avtalerettslig tilordning eller omdirigering. 16 Et tilfelle av dette har vi der en medkontrahent gis en berettiget forventning om at han handler med et morselskap, mens oppfyllelsen i realiteten skal skje via et datterselskap. Her kan morselskapet ofte anses for å hefte direkte overfor medkontrahenten. 17 Som eksempel på en dom som bygger på slike betraktninger har vi fra svensk rettspraksis NJA 1982 s På bakgrunn av de konkrete omstendighetene hadde en leverandør av varer til et datterselskap grunn til å tro at det var morselskapet som var ansvarlig for å betale varene. Lignende betraktninger finnes i norsk rettspraksis i Rt s Et norsk selskap ble her ansett forpliktet til å betale for vareleveranser til et svensk søsterselskap Representasjon Også visse tilfeller av representasjon kan føre til at aksjeeieren anses å være bundet etter avtalen. Høyesterett har slått fast at det som hovedregel er den kontraherende part som bindes av en avtale, med mindre noe annet er opplyst. Se eksempelvis Rt s. 1109, der det uttales at den som inngår en avtale selv blir ansvarlig overfor medkontrahenten når noe annet ikke er markert eller klart forutsatt mellom partene 16 Hagstrøm, Obligasjonsrett s Hagstrøm, Obligasjonsrett s

15 (s. 1114). En aksjeeier kan derfor bli holdt ansvarlig for selskapets forpliktelser dersom denne har opptrådt som representant for selskapet uten å ha gitt klart nok uttrykk for at det er selskapet og ikke aksjeeieren som er den kontraherende part Særlig om comfort letters I tillegg bør det sies litt om såkalte comfort letters. Disse er erklæringer avgitt av en aksjeeier, der denne i mer eller mindre diffuse ordlag uttaler at den anser det som en plikt å sørge for at selskapets forpliktelser dekkes. Andre formuleringer anvendes også, men hensikten er gjerne å gi medkontrahenten trygghet for at forpliktelsen vil bli oppfylt, uten nødvendigvis å stille seg solidarisk ansvarlig for den. Comfort letters er klart mest praktiske i konsernforhold, men det er selvsagt ikke noe i veien for at en annen aksjeeier enn et morselskap kan avgi en slik erklæring. Det vil uansett bero på tolkning hvorvidt en slik erklæring er bindende, og hva den som har avgitt den eventuelt har forpliktet seg til. I visse tilfeller vil en slik tolkning føre til at aksjeeieren anses ansvarlig ved siden av datterselskapet for dets forpliktelser. Det kan tenkes at erklæringen i visse tilfeller gir få eller ingen holdepunkter for hvorvidt den er juridisk bindende. Røsæg har i disse tilfellene hevdet at presumsjonen er at erklæringen er bindende Forholdet til ansvarsgjennombrudd Selv om det også er en sammenheng mellom utvidet aksjeeieransvar som følge av avtaletolkning og utvidet aksjeeieransvar som følge av ansvarsgjennombrudd, vil det oftest være en større forskjell i argumentasjonsmåten enn det er mellom erstatningsansvar og ansvarsgjennombrudd. Også her gjelder imidlertid den sammenhengen at det i de tilfellene der aksjeeieren vil kunne ilegges ansvar som følge av avtaletolkning, regulært vil være mindre behov for en ulovfestet regel om ansvarsgjennombrudd. Rettsvirkningene av en avtalerettslig synsvinkel vil i de fleste tilfeller være sammenfallende med de av et ansvarsgjennombrudd. Dette vil særlig være tilfelle der man anser aksjeeieren for å være part i avtalen som følge av tilordning og i representasjonstilfellene. Unntak kan tenkes dersom avtalen, til tross for at aksjeeieren må sies å være bundet overfor medkontrahenten, må tolkes slik at aksjeeieren kun hefter 18 Hagstrøm, Obligasjonsrett s Røsæg s

16 for deler av kravet, at det foreligger et bestemt beneficium ordinis, eller at andre begrensninger må antas å gjelde. 4 Ansvarsgjennombrudd som eget rettsgrunnlag 4.1 Innledning I tilfeller der verken avtalerettslige, erstatningsrettslige eller eventuelle andre rettsgrunnlag fører til at en kreditor kan rette sitt krav direkte mot aksjeeieren, vil han som hovedregel måtte holde seg til selskapet eller dettes konkursbo. Spørsmålet er derfor om vi ved siden av disse tradisjonelle ansvarsgrunnlagene, også kan operere med ansvarsgjennombrudd som et alternativt rettsgrunnlag for utvidet aksjeeieransvar. Ansvarsgjennombrudd som eget rettsgrunnlag omtales til tider som en regel om identifikasjon mellom selskap og aksjeeier. 20 En annen synsvinkel er å anse ansvarsgjennombrudd som et ulovfestet unntak fra ansvarsbegrensningen i asl/asal 1-2. Fordelen med å anse ansvarsgjennombrudd som en identifikasjonsregel, er at ansvarsbegrensningen som prinsipp kan stå sterkere, ved at man unngår å tale om unntak fra den. Fordelen med å anse ansvarsgjennombrudd som en unntaksregel, er at dette i større grad peker på realiteten i regelen. Dette vil uansett bare være en terminologisk forskjell, og den bør ikke tillegges særlig betydning. 4.2 Hensyn for og mot ansvarsgjennombrudd Spørsmålet er så hvilke hensyn som foreligger for og mot å tillate ansvarsgjennombrudd. Andenæs fremhever tre hovedhensyn som taler for å respektere ansvarsbegrensningen. 21 For det første at ansvarsbegrensningen fremmer foretaksomheten i samfunnet. Når man kan investere i risikofylt virksomhet uten å risikere å bli personlig ansvarlig for selskapets gjeld, kan dette bidra til økte investeringer og dermed vekst i økonomien. En uthuling av prinsippet om begrenset ansvar kan tenkes å virke i motsatt retning. Dette hensynet kan imidlertid ikke gjelde 20 Fjørtoft s Andenæs, Det 30. nordiske s

17 ubetinget. Det kan ikke være ønskelig at enhver investering skal gjennomføres uavhengig av sitt innhold. Enkelte investeringer kan være uheldige for forretningslivet og samfunnet generelt, og således være ønskelig å motvirke. Det er blant andre disse investeringene det vil kunne være aktuelt å motvirke ved hjelp av en regel om ansvarsgjennombrudd. Det andre hovedhensynet er at aksjeselskapsformen muliggjør en bedrifts- og samfunnsmessig ønskelig oppdeling av virksomheter i selvstendige enheter. Det bør være adgang til å organisere bedriften sin slik at spesielt risikofylte deler av virksomheten drives som en selvstendig enhet, så lenge denne adgangen ikke misbrukes. Det kan neppe anses ønskelig at et stort og levedyktig konsern går konkurs fordi et datterselskap som står for en liten og risikofylt del av virksomheten, viser seg å gå med et stort tap. En oppdeling av en virksomhet i flere selvstendige enheter må også være akseptabel dersom målet med oppdelingen er å opprette en bestemt risikofordeling mellom aksjeeiere og frivillige kreditorer. Det kan ikke være noen grunn til å motvirke at de ulike interessentene i et selskap ønsker å fordele risikoen seg i mellom på en bestemt måte. En annen situasjon har vi der oppdelingen benyttes som et instrument for å lempe risikoen ved virksomheten over på utenforstående tredjeparter. Som eksempel kan tenkes en stor og kapitalsterk bedrift som skiller ut en liten, potensielt skadevoldende del av sin virksomhet, utelukkende med den hensikt å unngå ansvar for eventuell skade virksomheten volder. I denne situasjonen gjør hensynene bak ansvarsbegrensningen seg gjeldende i mindre grad. For det tredje fremhever Andenæs at rettsordenen ikke uten tvingende grunn [bør] begrense borgernes rett til å velge hvilken rettsform virksomheten skal drives i. Dette siste hensynet er imidlertid tradisjonelt blitt tillagt begrenset vekt dersom det finnes tilstrekkelig tunge mothensyn. Det finnes en rekke eksempler i norsk lovgivning på at visse typer virksomhet kun kan drives i en bestemt selskapsform. Eksempelvis gjelder det klare regler for hvilke former finansieringsinstitusjoner skal drives i, jfr finansieringsvirksomhetsloven 2a-10 og Det samme gjelder 22 Lov 10. juni 1988 nr. 40: Lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner 13

18 forsikringsselskaper, jfr forsikringsvirksomhetsloven Selv om en som utgangspunkt har rett til selv å velge hvilken rettsform en ønsker å drive virksomheten sin i, er dette altså ingen selvfølge. Så lenge en regel om ansvarsgjennombrudd holdes innenfor snevre rammer, vil den heller ikke medføre noen vidtrekkende begrensninger i denne retten, utenom i de få tilfellene der valget av selskapsform er begrunnet i lite beskyttelsesverdige hensyn. I tillegg til disse hensynene påpeker Knudsen at [r]eglene om firmabruk og registrering i Foretaksregisteret gir informasjon om ansvarsbegrensningen, samt at [s]elskapets regnskap er offentlig slik at den som ønsker å kontrahere med selskapet, på forhånd kan undersøke selskapets økonomiske stilling, og således selv ha mulighet til å vurdere risikoen. 24 Dette er imidlertid hensyn som kun slår til overfor de frivillige kreditorer. I tilfeller der kreditors krav har oppstått som følge av en skadevoldende handling fra selskapets side vil disse mulighetene til å undersøke selskapets forhold være uten verdi. Se nærmere om denne problemstilingen i punkt Det kan også anføres en del hensyn som taler for å åpne for en viss adgang til å gjennomføre ansvarsgjennombrudd. Andenæs fremhever i denne sammenheng to hovedhensyn. 25 For det første at det ofte føles umiddelbart rimelig at virksomhetens eier bør bære de kostnader den medfører, og for det annet at det kan anføres et prevensjonshensyn, idet ansvar for datterselskapets forpliktelser vil stimulere eieren til omtanke og forsiktighet. Når det gjelder det første hensynet, har dette to sider. Det er for det første et typisk rimelighets/rettferdighetshensyn som må sies å veie relativt tungt. Hovedgrunnen til at man skal godta ansvarsgjennombrudd i tilfeller der ingen tradisjonelle rettsgrunnlag kan føre til utvidet aksjeeieransvar, må nettopp være at resultatet ellers ville virke støtende. Antakelig er det nettopp dette hensynet som var avgjørende i Rt s. 20. Dommen omtales nærmere i punktene 4.5 og På den annen side vil det kunne være betenkelig å operere med ulovfestede unntak fra en klar lovregel på bakgrunn av rene 23 Lov 10. juni 1988 nr. 39: Lov om forsikringsvirksomhet 24 Knudsen, Gjeldsansvar s Andenæs, Det 30. nordiske s

19 rimelighetsbetraktninger. Det bør da i hvert fall være et krav at hensynet gjør seg gjeldende med en viss tyngde i det konkrete tilfellet der unntaksregelen skal anvendes. Dette hensynet har imidlertid også en samfunnsøkonomisk side. Når virksomhetens eier selv må bære kostnadene ved driften, er det grunn til å tro at dette vil føre til en optimal drift av selskapet, ettersom eieren da vil ha et ønske om best mulig resultat. Dette vil igjen være med på å fremme optimal utnyttelse av ressursene i samfunnet. Det er her for øvrig en flytende grense over til prevensjonshensynet. I forhold til prevensjonshensynet må det antas at dersom en aksjeeier risikerer selv å bli ansvarlig for et selskaps tap, vil aksjeeieren ha en større oppfordring til å sørge for at selskapet drives på en fornuftig måte, og ikke bedriver virksomhet som medfører en uforsvarlig risiko for tap. Denne oppfordringen vil aksjeeieren ikke ha i samme grad dersom det eneste han risikerer er å miste innskuddskapitalen, som i forhold til gevinstmulighetene ved den risikofylte virksomheten, kan fremstå som temmelig ubetydelig. Prevensjonshensynet har både den side at en fornuftig drift av et selskap vil minske risikoen for at selskapets kreditorer påføres tap, men også den side at et selskap som drives på en rasjonell og fornuftig måte må antas i de fleste tilfeller å være mer lønnsomt og levedyktig på lang sikt, noe som må sies å være positivt så vel for selskapet som for økonomien i samfunnet generelt. Selv om også hensynene som taler for å tillate ansvarsgjennombrudd må sies å være viktige, foreligger det utvilsomt sterke hensyn til grunn for den ansvarsbegrensningen vi har i aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Særlig ansvarsbegrensningens betydning for investeringsviljen i forretningslivet, må anses som svært viktig. Ansvarsbegrensningen har muliggjort en kapitalakkumulasjon som ville vært umulig å få til på annen måte, og har mye av æren for den økonomiske veksten i den vestlige verden de siste århundrer. 26 Ansvarsbegrensningen må imidlertid ses i sammenheng med selskapskreditorenes fortrinnsrett til selskapsmidlene. Anerkjennelsen av det begrensede ansvar henger nøye sammen med at denne ordningen også medfører at selskapskreditorene får fortrinnsrett til selskapets midler fremfor deltakernes særkreditorer. Historisk er det antakelig dette momentet som utgjorde den viktigste 26 Andenæs, Aksjeselskaper s. 9 flg. 15

20 begrunnelsen for å anerkjenne det begrensede ansvaret i britisk rett så tidlig som på 1400-tallet. 27 De ulike hensynene som taler for å respektere ansvarsbegrensningen, viser at det vil være betenkelig å tillate ansvarsgjennombrudd med mindre det foreligger vektige hensyn som taler for. Det er ikke dermed sagt at slike situasjoner ikke kan oppstå i praksis, og så lenge man beholder ansvarsbegrensningen som den klare hovedregel som i de aller fleste tilfeller må respekteres, vil neppe en regel om ansvarsgjennombrudd få synbare negative virkninger for investeringsviljen i forretningslivet. Et annet hensyn, av mer rettsteknisk art, som taler mot å åpne for en adgang til å gjennomføre ansvarsgjennombrudd, er at en slik adgang nødvendigvis vil måtte baseres på temmelig vage kriterier, jfr. Høyesteretts formulering i Rt s. 672: Et eventuelt ansvarsgjennombrudd må slik jeg ser det i tilfelle begrunnes hovedsakelig ut fra to typer argumenter. (1) Fremtrer det som utilbørlig overfor kreditorene å opprettholde ansvarsbegrensningen, og (2) har det vært en sammenblanding mellom selskapene som medfører at selve det formelle selskapsforhold ikke fortjener vern. De to sett argumenter må ses i sammenheng, og det må foretas en helhetsvurdering (s ). Et såpass usikkert vurderingstema vil kunne medføre en betydelig usikkerhet omkring regelens rekkevidde, og dermed føre til en rekke ufunderte saksanlegg. Rettslige standarder av denne typen er imidlertid blitt vanligere og vanligere i norsk rett, og i de fleste tilfeller danner det seg etter hvert ganske faste retningslinjer for anvendelsen av dem, slik at dette hensynet i hvert fall ikke kan være avgjørende. Dette hensynet har imidlertid blitt brukt som et argument for ikke å lovfeste regler om ansvarsgjennombrudd, men heller å la disse utvikle seg i rettspraksis. Se nedenfor i punkt Werlauff, Selskabsret s

21 4.3 Uttalelser i forarbeidene Spørsmålet om ansvarsgjennombrudd som eget rettsgrunnlag var oppe i forbindelse med det arbeidet med ny aksjelovgivning som resulterte i de to lovene fra Uttalelser i forarbeidene kan dermed være med på å belyse hvilken holdning lovgiver har hatt til dette ulovregulerte emnet. Det bør nevnes at det i arbeidet med ny aksjelovgivning finnes to sett med forarbeider. 28 Det første settet ble sendt tilbake til departementet da man bestemte seg for å regulere aksjeretten i to lover i stedet for en. I den grad det er motstrid mellom disse to settene med forarbeider, må naturlig nok det siste gå foran. 29 Når det gjelder uttalelser om ansvarsgjennombrudd, synes det imidlertid ikke å være noen motstrid mellom de to settene. Da det i tillegg er det første settet med forarbeider som inneholder de mest utførlige drøftelsene av temaet, kan det ikke være noen grunn til å legge mindre vekt på dette. I forhold til spørsmålet om det ville være hensiktsmessig å gi lovbestemmelser om ansvarsgjennombrudd, uttales det i NOU 1992: 29 s. 45: Etter gruppens syn er det mest hensiktsmessig også i fremtiden å overlate til praksis å ta stilling til om og i hvilken utstrekning det skal være adgang til å statuere gjennomskjæring i unntakstilfeller. I Ot. prp. nr. 36 ( ) s. 89 uttales: Når det gjelder spørsmålet om en lovregulering, er departementet enig med Aksjelovgruppen i at det er vanskelig å tenke seg en lovbestemmelse om ansvarsgjennombrudd som ikke tar i bruk en rettslig standard. Departementet er i tvil om verdien av en slik bestemmelse, og går derfor nå ikke inn for å lovregulere spørsmålet om ansvarsgjennombrudd. I Ot. prp. nr. 23 ( ) s. 117 konkluderes i forhold til lovreguleringsspørsmålet slik: Departementet er etter en samlet vurdering og i tråd med Aksjelovutvalgets forslag 28 Det første settet består av NOU 1992: 29, Ot. prp. nr. 36 ( ) og Innst. O. nr. 45 ( ). Det andre består av NOU 1996: 3, Ot. prp. nr. 23 ( ), Ot. prp. nr. 39 ( ) og Innst. O. nr. 80 ( ). 29 Andenæs, Aksjeselskaper s. 6 17

22 kommet til at det ikke er grunnlag for å foreslå en lovregulering av spørsmålene om ansvarsgjennombrudd og tilordning i denne sammenhengen. Til tross for at man valgte ikke å gi lovregler om emnet, synes dette ikke å skyldes at man mente at ansvarsgjennombrudd ikke hadde noen plass i norsk rett. Begrunnelsen var, som det fremgår av sitatene ovenfor, snarere at spørsmålet egnet seg bedre for avgjørelse i rettspraksis enn i lovtekst. I forhold til spørsmålet om ansvarsgjennombrudd i det hele tatt bør anerkjennes etter norsk rett, er tendensen i forarbeidene at det nok eksisterer en viss adgang til å foreta ansvarsgjennombrudd, men at denne adgangen er snever, og at den heller ikke bør utvides. I NOU 1992: 29 s. 44 sammenfatter Aksjelovgruppen sitt syn på følgende måte: Med utgangspunkt i uttalelsene i Rt s. 119, andre høyesterettsdommer og teori, antar gruppen at man ikke kan avvise et (indirekte eller direkte) gjennomskjæringsansvar etter norsk rett. Dette ansvaret kan imidlertid ikke knyttes til enkle og klare kriterier; det kreves et «særlig grunnlag». Dette særlige grunnlag må fastlegges ved en vurdering, hvor prinsippet om ansvarsbegrensning og de behov dette skal tilgodese må settes opp mot behovet for i visse tilfeller å la kreditorinteressen og andre interesser (enn den dominerende aksjeeierinteressen) som knytter seg til selskapet gå foran. De særlige grunner som taler for gjennomskjæring, må i det enkelte tilfelle være sterke, mer enn overveiende. Man kan gjerne formulere dette slik at gjennomskjæringsansvar er hjemlet når det ville være utilbørlig eller klart urimelig overfor de interesser (andre enn den dominerende aksjeeierinteressen) som knytter seg til selskapet, om ansvarsbegrensningen skulle bli stående. Det nærmere innhold av en slik rettslig standard, ville det føre for langt å komme inn på i denne sammenheng. I Ot. prp. nr. 36 ( ) s. 89 uttales det, etter at det først er blitt fastslått at hovedregelen må være at ansvarsbegrensningen skal respekteres: Departementet er videre enig med Aksjelovgruppen og flertallet av høringsinstansene i at det i sjeldne tilfeller kan være grunn til å gjøre unntak fra den nevnte hovedregelen. 18

23 At det foreligger et visst praktisk behov for dette, er kommet til uttrykk i Aksjelovgruppens utredning, og dette inntrykket bestyrkes av høringsuttalelsene. Departementet kan ikke se avgjørende motforestillinger så lenge adgangen til å foreta ansvarsgjennombrudd holdes innen snevre rammer. Etter omstendighetene kan det være sterke rimelighetshensyn som tilsier en slik løsning. Departementet er imidlertid enig med Aksjelovgruppen i at det ikke er aktuelt nå å gå lenger i retning av å tillate ansvarsgjennombrudd enn det som trolig følger av gjeldende, ulovfestet rett. De senere forarbeidene til lovene bringer lite nytt i forhold til spørsmålet om å tillate ansvarsgjennombrudd eller ikke. På bakgrunn av de siterte uttalelsene må det antakelig konkluderes med at man i arbeidet med den nye aksjelovgivningen har ansett ansvarsgjennombrudd for å være en realitet i norsk rett og at det dessuten er behov for et slikt rettsinstitutt. Det fremgår imidlertid også at det forutsettes at en regel om ansvarsgjennombrudd gis et snevert anvendelsesområde, og kun skal anvendes i sjeldne unntakstilfeller. 4.4 Synspunkter i juridisk teori Ansvarsgjennombrudd er i Norge behandlet av flere forfattere i den juridiske teorien, men med noe ulike konklusjoner. Tendensen i de fleste fremstillingene går imidlertid i retning av at en lære om ansvarsgjennombrudd enten ikke har noen plass i norsk rett, eller i hvert fall må begrenses til å gjelde noen ganske få unntakstilfeller. Hagstrøm uttaler at direktekrav mot aksjonærer er en realitet i norsk rett, 30 men det er viktig å være oppmerksom på at han i denne sammenheng anser ansvarsgjennombrudd som en del av erstatningsretten og ikke som et eget rettsgrunnlag. Den type ansvarsgjennombrudd som omtales i Rt s. 672 og s. 742, anser han imidlertid for å gjelde en tilsidesettelse av selve selskapsformen, uten å ta stilling til om også denne formen for ansvarsgjennombrudd er en realitet i norsk rett. 31 Asmundsson/Gustavsson er også negative til å anse ansvarsgjennombrudd som et eget rettsgrunnlag. De konkluderer med at det i norsk rett ikke er grunnlag for å oppstille en lære om 30 Hagstrøm, Obligasjonsrett s Hagstrøm, Obligasjonsrett s

24 ansvarsgjennombrudd som argumentasjonsmåte for utvidet aksjonæransvar. 32 Fjørtoft konkluderer på sin side med at norsk rett per i dag ikkje inneheld ein regel om aksjerettsleg identifikasjon, men han sier samtidig at Høgsterett ved å formulere innhaldet i ein slik regel, kan ha tatt det første steget mot innføringen av den. 33 Også Grønland er negativ til en regel om ansvarsgjennombrudd. Etter en gjennomgang av Rt s. 672 og Rt s. 742 konkluderer han slik: Gjennomgangen avslører ikke noe behov for en ulovfestet regel om aksjeeieres ansvar for selskapets forpliktelser. De to Høyesterettsdommene gir derfor ikke grunnlag for å hevde at en slik regel eksisterer. 34 Skåre/Knudsen har ingen egentlig drøftelse av temaet, men uttaler at morselskapet, som enhver annen aksjeeier, ikke er ansvarlig for datterselskapets gjeld med mindre det foreligger avtale om dette, eller ansvaret følger av erstatningsrettslige synspunkter o.l. eller av konkurslovens regler om omstøtelse. 35 Negativ er også Woxholth, som konkluderer med at det så langt er begrunnet at læren om ansvarsgjennombrudd ikke har fått noen særlig tilslutning i norsk rett. 36 Mer positiv til ansvarsgjennombrudd er Krüger, som i sin gjennomgang av Rt s. 672 tolker dommen som en tilslutning til at norsk rett etter omstendighetene vil åpne for gjennomskjæring av selskapskonstruksjonen. 37 Også Brunsvig synes å være åpen for at ansvarsgjennombrudd har en plass i norsk rett. 38 Heller ikke Andenæs vil stenge for en regel om ansvarsgjennombrudd, men synes å mene at adgangen til å benytte en slik regel må være snever. Han konkluderer med at læren om ansvarsgjennombrudd bør forankres i proforma- og misbrukssynspunkter. Hovedsaken er at det bør være tale om en sikkerhetsventil for rene unntakstilfeller. 39 Et lignende standpunkt inntar Knudsen når han omtaler ansvarsgjennombrudd som en sikkerhetsventil som 32 Asmundsson/Gustavsson s Fjørtoft s Grønland s Skåre/Knudsen s Woxholth s Krüger i Juristkontakt s Brunsvig s Andenæs, Det 30. nordiske s

25 domstolene kan falle tilbake på når andre ansvarsgrunnlag i spesielle tilfeller ikke gir et tilfredsstillende resultat. 40 Etter dette må det sies at den rettsteoretiske diskusjonen rundt temaet ansvarsgjennombrudd ikke kan anses som avklart. Tendensen går, som nevnt ovenfor, imidlertid i retning av at en lære om ansvarsgjennombrudd i hvert fall må gis et snevert anvendelsesområde. 4.5 Rettspraksis Om man går igjennom norsk høyesterettspraksis, finnes det flere dommer der en aksjeeier idømmes ansvar for et selskaps forpliktelser. De viktigste av disse dommene vil bli behandlet i punkt 6.2 under spørsmålet om hvilke momenter som er relevante ved en eventuell regel om ansvarsgjennombrudd. Høyesterett har imidlertid aldri sagt uttrykkelig at den bygger på en lære om ansvarsgjennombrudd, og de fleste av dommene kan forklares ut fra mer tradisjonelle grunnlag for utvidet aksjeeieransvar, jfr kap 3. Enkelte av dommene er imidlertid av en slik art at de enten vanskelig kan forklares med noen av de tradisjonelle grunnlagene, eller at det i hvert fall er vanskelig å si sikkert hvilket grunnlag retten har bygget på. Et slikt tilfelle, der det kan hevdes at Høyesterett må ha bygget på en ulovfestet regel om ansvarsgjennombrudd, har vi i Rt s. 20. Retten uttalte her at den bygget på en totalvurdering av saksforholdet, herunder handlemåten til de personer som sto bak selskapet, og på kreditorenes rett til å få dekket sine krav før selskapsmidler tas ut av aksjonærene (s. 27). Spørsmålet er så hva som ligger i denne formuleringen. Det ble uttrykkelig fastslått at aksjelovens erstatningsregler ikke kunne anvendes, og en avtalerettslig synsvinkel var ikke aktuell i saken. Videre sier retten at den bygger på en totalvurdering av saksforholdet. Denne formuleringen minner mye om den helhetsvurderingen Høyesterett senere omtaler i Rt s. 672 som et vilkår for en eventuell lære om ansvarsgjennombrudd (s ). Mye kan derfor tale for at Høyesterett benyttet seg av en regel om ansvarsgjennombrudd. I motsatt retning taler det faktum at Høyesterett ikke nevner ansvarsgjennombrudd med et eneste ord i 40 Knudsen, Gjeldsansvar s

26 dommen. Det foretas heller ingen prinsipiell drøftelse av temaet, noe som ville vært naturlig på et såpass uavklart rettsområde. Teorien har sett noe forskjellig på betydningen av dommen. Marthinussen/Aarbakke og tilsynelatende også Fjørtoft og Aarum ser dommen som et utslag av en lære om ansvarsgjennombrudd, 41 mens Andenæs og Asmundsson/Gustavsson mener den kan begrunnes i det erstatningsrettslige culpaansvaret. 42 Slik tolker jeg også Hagstrøm ut fra hans bruk av begrepet ansvarsgjennombrudd. 43 Dommen gir et klart inntrykk av at Høyesterett mente at det eneste rimelige resultatet ville være å la kreditorene få fremme sine krav, men at retten ikke fant hjemmel for å tillate et slikt krav i noen av de tradisjonelle grunnlagene for utvidet aksjeeieransvar. Det er nettopp i slike tilfeller hensynene for ansvarsgjennombrudd gjør seg sterkest gjeldende, og det synes mest naturlig å si at Høyesterett i realiteten benyttet seg av en regel om ansvarsgjennombrudd. Det kan likevel spørres om ikke saksforholdet i denne dommen var såpass spesielt at man skal være forsiktig med å trekke generelle regler ut av den. Aksjeeieren hadde opptrådt svært uredelig, og det forelå et klart og forsettlig rettsbrudd i forhold til kreditorene (s. 28). Dette har ført til at enkelte hevder at det ikke kan legges så stor vekt på dommen i diskusjonen om ansvarsgjennombrudd. 44 Dette kan likevel ikke være avgjørende. Riktignok er saksforholdet i dommen spesielt, men det er nettopp i de spesielle og sjeldne tilfellene, der andre rettsgrunnlag ikke strekker til for å komme til et rimelig resultat, at det vil være behov for en regel om ansvarsgjennombrudd. Den mest prinsipielle uttalelsen om eksistensen av en regel om ansvarsgjennombrudd i norsk rett, kom Høyesterett med i Rt s Uttalelsen er sitert ovenfor i punkt 4.2. Høyesterett formulerte her vilkårene for en eventuell regel om ansvarsgjennombrudd, men tok ikke stilling til om en slik regel faktisk fantes, da 41 Marthinussen/Aarbakke s , Fjørtoft s og Aarum s Andenæs, Aksjeselskaper s og Asmundsson/Gustavsson s. 284 og Hagstrøm, Obligasjonsrett s Fjørtoft s

27 vilkårene for å anvende den uansett ikke var til stede i den aktuelle saken. Det samme var tilfelle i Rt s Det må kunne slås fast at Høyesterett med avgjørelsene i Rt s. 672 og s. 742 i hvert fall ikke har ønsket å ta avstand fra en ulovfestet regel om ansvarsgjennombrudd. En kan tvert imot hevde at når Høyesterett først tar seg bryet med å formulere vilkår for at ansvarsgjennombrudd skal kunne skje, er det god grunn til å anta at retten anerkjenner at det kan være behov for en regel om ansvarsgjennombrudd, og vil kunne benytte seg av en slik regel i senere saker dersom forholdene tilsier det. 5 Situasjonen i utenlandske rettssystemer 5.1 Innledning Debatten rundt temaet ansvarsgjennombrudd har også versert i mange utenlandske rettssystemer. Til en viss grad vil det på dette rettsområdet være de samme hensyn som gjør seg gjeldende uavhengig av hvilket land man befinner seg i, slik at argumenter fra utenlandsk rett også vil kunne være relevante ved vurderingen av rettstilstanden i Norge. I tillegg er det ikke uvanlig at man på områder der rettstilstanden er usikker, søker inspirasjon fra andre land der rettsutviklingen på det aktuelle området har kommet lenger. 5.2 Sverige Det fastslås i den svenske aktiebolagslagen 1 kap ledd at en aksjeeier ikke svarer personlig for selskapets forpliktelser. 45 Et visst unntak gjøres i bestemmelsens 2. ledd for advokatfirmaer. Sverige har i likhet med Norge ingen generell lovfestet regel om ansvarsgjennombrudd. Det har imidlertid forekommet tilfeller av ansvarsgjennombrudd på ulovfestet grunnlag i rettspraksis, og en lære om ansvarsgjennombrudd synes å være noe mer akseptert i Sverige enn hos oss. Den juridiske teori har imidlertid også i 45 Aktiebolagslag (1975:1385) 23