Oppgaver Oppgavetype Vurdering Status 1 Generell informasjon NO Flervalg Automatisk poengsum Levert

Transkript

1 NO Emnestudium i nordisk språk Kandidat 5709 Oppgaver Oppgavetype Vurdering Status 1 Generell informasjon NO Flervalg Automatisk poengsum Levert 2 Eksamensoppgave NO Skriveoppgave Manuell poengsum Levert NO Emnestudium i nordisk språk Emnekode NO-213 Vurderingsform NO-213 Starttidspunkt: :00 Sluttidspunkt: :00 Sensurfrist PDF opprettet :22 Opprettet av Emma Hansen Antall sider 9 Oppgaver inkludert Ja Skriv ut automatisk rettede Ja 1

2 Section one 1 OPPGAVE Generell informasjon NO Emnekode: NO-213 Emnenavn: Emnestudium i nordisk språk Dato: Varighet: 09:00-15:00 Tillatte hjelpemidler: Ingen Merknader: Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Ja Nei NO Emnestudium i nordisk språk Page 2 av 9

3 2 OPPGAVE Eksamensoppgave NO Bokmål: Velg to av de tre oppgavene I-III nedenfor (enten I+II, I+III eller II+III): I. Tale og skrift i dansk Dansk har det som blir kalt "dyp rettskriving". Gjør rede for viktige forandringer i eldre og nyere tid som har fjernet talemålet fra skriftmålet. II. Standardmål og varieteter i svensk Gjør rede for forholdet mellom standardmål og ulike svenske talemålsvarieteter. III. Inndeling før og nå I boka Nordiske språk i i nordisk og germansk perspektiv setter Arne Torp opp ulike inndelinger på ulike tidspunkt i språkhistorien. Gjør rede for inndelingskriteriene, og drøft i hvilken grad eldre kriterier er relevante for inndelingen i dag. Skriv ditt svar her... BESVARELSE Student nr: 5709 Oppgave 1. Tale og skrift i dansk I denne oppgaven skal jeg gjøre rede for forskjeller og forandringer i dansk tale og skriftspråk, med dette skal jeg legge frem de viktigste språklige innovasjonene i talemålet og normeringen (eller mangel på den) i skriftspråket som har ført til at disse har falt så langt fra hverandre. Dansk skrift og tale Jørn Lund skrev at det danske skriftspråket oppleves som et fremmedspråk for de unge språkbrukerne som skal lære seg å skrive. Danske barn har store problemer med å lære seg skriftspråket fordi det avviker så veldig fra talemålet, dette selv om det er så få i det moderne Danmark som bruker det vi kaller for "genuine" dialekter, altså dialekter som avviker så mye fra standardmålet at det er vanskelig for andre å forstå. Om du spurte en ung dansker som hadde noen få skriveferdigheter om å skrive noe for deg, er det en ganske stor NO Emnestudium i nordisk språk Page 3 av 9

4 sannsynlighet for at det ville være veldig mange skrivefeil. Slik er det er jo til dels i norsk også, for vi har jo våre stumme konsonanter, og forskjellige dialekter som avviker en del av skriftmålene, men hos danskene hadde en nok sett mye større feil, og feilene ville være ganske like om en spurte flere om å gjøre det samme. Dette kan være et stort hinder for barn som synes det å lære seg å skrive er en utfordring, men det som kanskje er litt ironisk er at selv om danskene har store problemer med sitt eget skriftspråk, er det mye lettere for nordmenn og svensker å lese, enn det hadde vært om det hadde vært mer ortofont. Så det danske skriftspråket skaper hinder for danskene, men en kan si det styrker den nordiske språkforståelsen. Danskene var veldig raske da det gjaldt språklige endringer, dansken er språket som har beveget seg lengst unna det fellesnordiske språket norrønt. De var tidligst med den østlige monoftongeringen, som senere også traff Sverige. Det var i dansken at kasussystemet først falt ut, og de var raske til å etablere en fast ortografi. Danskene fikk boktrykkerkunsten tidlig, og det gjorde at den skriften som ble brukt kunne spre seg bedre, og bli til en form for norm som kunne brukes for skriftspråket. En kunne selvfølgelig se noen særskilte dialektale trekk i skriften så tidlig, men det var lite i forhold til hvor forskjellige dialektene faktisk var. Rundt reformasjonstiden hadde de altså allerede etablert en ganske fast ortografi, og med Danske Lov 1638 ble denne skriftnormalen styrket, med endringer som at høg ble skrevet høj og arvfe ble skrevet arve. Så her var det altså en liten ortofon normering av skriftspråket. På denne tiden kunne en også finne former som blant annet kiøbe og Kiøbenhavn, som en skulle tro viste til en palatalisering av velarer i dansk, men formene ble senere tatt ut av skriften da det aldri ble gjennomført i talemålet. Det har skjedd store endringer som er særskilte for dansken, unntatt områdene rundt Skåne i Sør- Sverige, som jo var et dansk område og ble regnet som danske dialekter frem til 1658, da det ble gitt tilbake til Sverige og over natten ble regnet som svenske dialekter. Den ene er det danskene kaller for klusilsvækkelsen, som vi gjerne kaller for lensering av plosivene /p/, /t/ og /k/ til /b/, /d/ og /g/. Det omhandler altså det at disse lydene endret seg da de stod i innlyd eller utlyd, svekkelsen rammet ikke konsonanter i fremlyd. /P/, /t/, /k/ ble til /b/, /d/, /g/ først og fremst i skriftspråket. I talespråket ble /d/ oftest uttalt [ð], /g/ ble til den frikative /g/, og /b/ gikk som regel til [w] eller [j], men noen steder gikk den faktisk til [v], eller [f]. Den andre er det danskene kaller for spirantsvækkelsen som omhandler frikativene [v], [ð] og den frikative /g/. Det som skjedde med den frikative /g/, var at den endret lyd i forhold til den foranstilte vokalen. Etter bakre vokaler ble den ofte om til [w] eller [v], mens bak fremre vokaler ble den ofte til [j], i tillegg falt den bort fremfor vokalene /i/ og /u/. Så ord som lag ble ofte i talespråket til [la:w], mens segl ble til [sejl] og suge ble til [su:e]/ [su:]. På Bornholm har de derimot faktisk beholdt den harde g, og i Sør-Jylland er den fortsatt frikativ g. Her hører også til det at /v/ falt bort fremfor /u/, så ord som duva ble til due. Og [ð] falt ofte bort eller ble til [j], i sør-jysk har den gått til -e eller -r, i vestjysk er den -e, -r eller -ð. Den siste er den danskene kaller for in-fortis svækkelsen som vi gjerne kaller for vokalreduksjon. De trykklette fullvokalene /a/, /i/ og /o/ ble redusert til trykklett /e/ i endelsen på alle ord. Ord som ender på en annen vokal er ikke danske arveord, de må være importord. Denne innovasjonen er synlig i skriftspråket, men den påvirket de forskjellige dialektene forskjellig, alle stedene fikk en reduksjon men til forskjellige endelser. I østdansk (Bornholm) fikk de trykklett endelse /a/, I vest-dansk (Jylland) fikk de apokope, og i ødansk (Sjælland, Fyn, Lolland-Falster) og i riksmålet har de trykklett /e/, men den kan falle bort både i ødansk og i riksmålet. Vokalreduksjon finnes også i Sør-Sverige og litt innover landet, i tillegg til Bergens bymål i Norge. Noen andre språklige innovasjoner i dansk som har preget talemålet sterkt er sammenfall av /a/ og /æ/ - men ikke før /r/, og den nyere innovasjonen med r- NO Emnestudium i nordisk språk Page 4 av 9

5 vokalisering. R-vokaliseringen har gjort at ord som lærer, lære, og lærere nesten høres helt identiske ut. Det er vanskelig å høre forskjell, og en må nesten tolke det i forhold til kontekst for å høre ordentlig hva en person mener. I forhold til r-vokaliseringen pluss sammenfallet av /a/ og /æ/, høres ord som kager og kære helt like ut, her spiller jo også "spirantsvækkelsen" en rolle. Danskene har ikke tonemopposisjon i tale slik som vi har i norsk og svensk, de bruker en tilnærmet stemmebåndslukning som vi kaller for dansk stød. Stødets funksjon er ikke skjeldent betydningsskillende, og kan brukes i både enstavelsesord og flerstavelsesord, i motsetning til tonelag som bare markeres i flerstavelsesord. Stødet kan bare lande på lyder som er stemte, men forekommer ikke i alle ord. Om ordet har stødbasis kommer en del ann på hvordan ordet var før kvantitetsomleggingen. I ord med lang vokal lander stødet på vokalen, mens i ord med kort vokal og stemt konsonant lander stødet på konsonanten. Men i sammenhengende tale er ikke alltid stødet nødvendig fordi ord kan tolkes ut i fra kontekst, og det er ikke alle dialekter som har det. Bornholmsk har ikke stød, på Sjælland setter de gjerne stødet på 2. stavelse i sammensettninger, mens i jysk har de ikke stød på sammensetninger eller verb med avledninger. Noen områder rundt Sør-Jylland uttaler faktisk /h/ fremfor /j/og /v/, så der har de mer samsvar med skriftspråket enn noen av de øvrige varietetene der /hj/ er blitt /j/ og /hv/ er blitt /v/. Med alle disse endringene i talespråket skulle en tro at danskene gikk inn for en full normering av skriftspråket, slik som har blitt gjort i Norge så mange ganger det siste hundre året. Men det er nok som Helge Omdal skriver at det danske skriftspråket har en lang stolt tradisjon, og det har "funnet sin form", dermed blir noe annet en bare mindre endringer aktuelle. Norsk, både bokmål og nynorsk er veldig unge skriftspråk, og målet er at de skal reflektere talespråket så mye som mulig, dermed har det vært et behov for å normere de unge, nye talespråkene så mye slik vi kan få dem som vi vil. I tillegg var jo tilnærmingen mellom målformene en veldig viktig del av normeringen. Rundt 1775 startet en offisiell normering av det danske skriftspråket, men det ble virkelig satt i gang etter språkmøtet i Stockholm 1869, som var ment for at de skandinaviske skriftspråkene skulle utvikle seg i samme retning. I slutten av 1800-tallet ble doble vokaler forkortet, så ord som Huus ble Hus og Steen ble Sten. I 1889 la undervisningsministeren frem et forslag til rettskrivingsnormal, og det som ble bestemt 1892 er det som fortsatt er i ganske stor grad rettessnor for det danske skriftspråket i dag. I 1948 var det en liten ortofon normering, som gikk ut på at ord som kunde, skulde og vilde skulle nå bli kunne, skulle og ville. I tillegg til noen grafiske forskjeller som at de endelig fikk inn å for aa og fjernet store bokstaver i substantiv. I 1985 skapte det stor oppsikt da Dansk sprognævn la frem noen danske skrivemåter for låneord. Det var særlig majonæse for mayonnaise som fikk stor oppmerksomhet, folk ville ikke ha den nye skrivemåten og synes det var rett og slett "ulækkert" å skrive det på den danske måten. Andre ord var f. eks ressource fikk sidestilt skrivemåten resurse. Skrivemåten majonæs har senere gått ut av skriftspråket, men resurse står fortsatt sidestilt med ressource. I 1996 ble det lagt frem et forslag til et nytt komma, dette synes danskene var helt uhørt og de mente det ville føre til alt for mye kommasetting. Danskene ville altså ikke ha dette nye kommaet, men det var allerde i bruk av noen fagfolk, og det er valgfritt om en vil bruke det eller ikke. I dansk skriver de aldri dobbel konsonant i utlyd, og de har dermed ikke noen måte å markere vokallengde slik som vi har i norsk, men dobbel konsonant blir forekommer i ord som har en etterfølgende vokal, for eksempel kat men katte. Danskene har et ganske etymologisk normeringsprinsipp, de vil helst at former skal beholde sin form, det gjelder også importord. Dermed har de veldig mange engelske ord i språket, som brukes både i NO Emnestudium i nordisk språk Page 5 av 9

6 talespråket og skriftspråket. De er språket i norden som har tatt inn flest engelsk ord, og att på til ikke gjort noe for å gi det en dansk skrivemåte, mange ord uttales også lydrett engelsk. De brukes for eksempel pool for basseng og weekend for helg. I tillegg til dette har det blitt vanlig med en engelsk bøyingsform, dette er noe som i hvert fall ikke er blitt tatt opp i de øvrige nordiske språkene. I dansk kan de bruke formen et job - flere jobs. Det er faktisk den vanligste formen å bruke, og de bruker den både i talemål og (i hvert fall uformelt) i skriftspråket. Alt i alt er det den ekstremt raske utviklingen i talemålet, mot den veldig konservative holdningen til skriftspråket som har gjort at danskenes skrift og tale ligger så langt i fra hverandre, de vil altså overhode ikke ha noe normering av skriftspråket, selv om det ligger så fjernt fra talemålet. I norsk vil vi helst at skriftspråket skal speile talespråket, i svensk har skriftspråket påvirket talespråket så de har blitt mer like, mens i dansk fortsetter det å være et stort gap mellom dem. Danskene er stolte av det gamle skriftspråket sitt som bærer på en form for nasjonal tradisjon, og de vil gjerne beholde det slik det er i sin fulle form. Oppgave 3. Inndeling før og nå I denne oppgaven skal jeg gjøre rede for inndelingene Arne Torp setter opp i boka Nordiske språk i nordisk og germansk perspektiv, hvilke kriterier han har for inndelingene og i hvilken grad eldre kriterier er relevante for inndelingen i dag. Før jeg starter inndelingen vil jeg skrive litt om opphavet til de nordiske språkene, og kriteriene som stilles for at et nordisk språk regnes som et slikt et. Språklig Inndeling av de nordiske språkene De nordiske språkene hører til det som kalles den indoeuropeiske språkfamilien, i dette urspråket hadde de avlydsrekker, åtte kasus, tre numeri, trekjønnssystem, kongruensbøying av substantiv og adjektiv, kongruensbøying av substantiv og verb og modus-, tempus- og aspektbøying av verb. Flere av disse kjenner vi igjen i de nordiske språkene i dag, f. eks trekjønnssystem i nynorsk, avlydsrekker, og islandsk og færøysk har fire kasus. Videre deles det inn i den germanske språkfamilien, her finner en i-omlyd, dentalsuffiks i preteritum, fast trykk på første stavelse og /a/ er blitt rundet til /o/ i ord som f. eks latin: mater, norsk: mor. Så kom det fellesnordiske språket urnordisk som har kjennetegn med sine veldig lange ord som ble forkortet i synkopetiden. De nordiske språkene skiller seg fra de germanske på visse punkter, blant annet j-bortfall i fremlyd: tysk: jahr, norrønt: Ár, norsk: år. W-bortfall fremfor runda vokaler: tysk: wolle, norrønt: úll, norsk: ull. I tillegg har vi brytning: tysk: hertz, norrønt: hjárta, norsk: hjerte. Det sies at det er mer brytning i østnordisk, det er forsåvidt sant, særlig i forhold til at de har den brutte personlige pronomen 1. person singular subjektsformen, f. eks / jæi/ eller /ja:/, men en sier generelt at brytning er et felles trekk for alle de nordiske språkene, fordi alle har former som hjerte, hjelpe osv. I tillegg har vi særegent refleksivformer av verb: engelsk: wonder, norsk: undres. Og refleksive possessive determinativer, det er veldig arkaisk, og særlig for nordisk, her det skilles mellom sin og hans/hennes. I engelsk bruker de kun his/hers. Den første inndelingen av de nordiske språkene setter Arne Torp til vikingtiden, ca. 800 e. v. t, her deler han det inn i østnordisk og vestnordisk. På dette tidspunktet har ikke Island og Færøyene blitt etablert, fordi det er tidfestet før landnåmstiden, så da snakker vi om Norge på den vestlige siden og Sverige og Danmark på den østlige siden. På denne tiden var det egentlig veldig få forskjeller i språket, og en regner det som ett NO Emnestudium i nordisk språk Page 6 av 9

7 språk. Men Arne Torp deler det inn slik fordi det var noen få innovasjoner i vest, og litt fler innovasjoner i øst. F. eks falt uttalen av /h/ fremfor /l/, /n/ og /r/ bort i øst, og en kan se tidlige tegn til den østnordiske monoftongeringen i runeinnskriftene. Svenskene og danskene utviklet seg vekk fra det fellesnordiske språket tidligere enn norsken, men snart begynte dansken å forandre seg veldig fort. Den neste inndelingen setter Arne Torp til den norrøne tiden, ca 1200 e. v. t., og her deler han det inn i nordnordisk og sørnordisk. Til nordnordisk hører norsk, sammen med islandsk og færøysk, som jo var nordmenn som emigrerte til Island og Færøyene i landnåmstiden( ca ), dermed snakket de det samme språket som nordmenn gjorde. Det snakket særlig som nordmenn på sør-vestlandet, da det var der de fleste flyttet fra. Men det flyttet jo selvfølgelig folk fra hele Norge, og en skulle tro det ville skapte litt forskjeller i talespråket på Island, men en regner med at de forskjellene forsvant innen få år. I tillegg regnes da svensk til det nordnordiske. I det nordnordiske utviklet det seg blant annet palatalisering av velarer foran palatale vokaler, det var noe som en senere kunne finne i det danske skriftspråket, der en fant former som Kiøbenhavn, men det ble senere tatt ut fordi det aldri ble gjennomført i talemålet. For det sørnordiske står dansken alene, og det er det god grunn til. I dansken falt kasussystemet ut tidlig, og morfologien ble veldig forenklet, noen mener dette kan ha vært på grunn av vokalreduksjonen, men det er ikke nødvendigvis derfor. Svensk har beholdt fullvokalene i trykklett stilling (i er redusert til e, og u er redusert til o), men kasusystemet forsvant likevel fra språket deres. Etterhvert ble det også de særlige tre danske innovasjonene, "klusilsvækkelsen" som danskene kaller det, eller lensering av plosivene /p/,/t/,/k/ til /b/,/d/,/g/, "spirantsvækkelsen" som berørte frikativene [ð], [v] og den frikative /g/ og "in-fortis svækkelsen" eller fullstendig vokalreduksjon. Danskenes mange språklige innovasjoner gjorde altså at de endret seg ganske langt unna de øvrige nordiske språkene, og disse innovasjonene har senere utviklet seg enda videre, dermed er dansk fortsatt det språket som ligger lengst unna det fellesnordiske språket norrønt. Den neste inndelingen er ca. 1500, som en kan si er den inndelingen som står i dag. Her deler Arne Torp språkene inn i øynordisk, som er Island og Færøyene, og fastlandsnordisk, som er Norge, Sverige og Danmark. I tillegg deler han det inn i nordskandinavisk med svensk og norsk, og sørskandinavisk med dansk. Islandsk er det språket som har beveget seg minst vekk fra det fellesnordiske språket, og en kan si at de står på det "norrøne" stadiet i språkutviklingen, om en skal sammenlikne det med norsk språkutvikling. Etter islandsk er det færøysk som har forandret seg minst, i forhold til norsk språkutvikling kan en si at de står på det "mellomnorske" stadiet. Dansk er de som har beveget seg lengst vekk, som tidligere nevnt, mens en kan si svensk har beveget seg litt lenger vekk enn norsk, for eksempel på grunn av den østnordiske monoftongeringen. Etter veldig mange av de som var lese- og skrivekyndige i Norge ble drept av svartedøden av det behov for en omveltning, det kan en si skjedde da Kalmarunionen ble stiftet i 1397, starten på et offisielt samarbeid mellom Sverige, Norge og Danmark. I tillegg til de skandinaviske landene var også Island, Færøyene og Grønland med, som jo på denne tiden lå under Norge, og Finland som lå under Sverige. Da unionen ble oppløst i 1523 fortsatte Norge, Island, Færøyene og Grønland å være under Danmark, og dette førte til en ekstremt stor påvirkning fra dansk, som allerede var ganske utbredt. På Island har de alltid hatt en veldig stolt litterær tradisjon, og tatt språkrøkt veldig seriøst. Jónsson den lærde, som levde rundt 1500/1600-tallet sies å være den første som preket som purisme, og det har vært en viktig tradisjon for islandsk siden. De har selvfølgelig blitt i mindre grad påvirket av dansk, både i ordforråd og lettere syntaktisk, men de har alltid NO Emnestudium i nordisk språk Page 7 av 9

8 prøvd å renske det ut, ved å for eksempel danne nyord for danske låneord. Island beholdt sitt eget skriftspråk, og fikk boktrykkerkunsten tidlig som gjorde at de kunne trykke bøker på sitt eget språk, særlig da bibelen. Dette har vært veldig viktig for at de har bevart det islandske språket i den grad de har. For Norge og Færøyene gikk det ikke slik, begge to fikk et dansk skriftspråk og dansk ble språket for både myndigheter, religion og kultur. Og særlig i Oslo-området, som var der de fleste "dannede" mennesker bodde fikk de for eksempel monoftonge former, og /g/ gikk over til /v/ i noen ord som hage>have. Det gir mening å dele inn øynordisk for seg, for de har mange felles trekk. For eksempel har begge språkene fire kasus, men islandsk er det eneste som fortsatt har konjunktiv på den "norrøne måten". De har begge hatt en lang tradisjon med patronymikon, som danskene prøvde å fjerne med sine lover om slektsnavn rundt 1800-tallet, men de har blitt tatt i bruk igjen nå, mange har både et slektsnavn og et patronymikon. Begge to har den særlige innovasjonen itakisme, som gjør at /y/ er overflødig i skriftspråket fordi den ikke lenger finnes i lydsystemet. De har segmentering (fjell > fjadl) og differensiering (barn > badn), som en også finner på sør-vestlandet i Norge. Begge to har grafemet /ð/, mens bare islandsk har lyden. Begge to har de opphavlige diftongene og sekundærdiftonger av de gamle lange vokalene, men de realiseres på forskjellige måter. De har også begge to upersonlige setningskonstruksjoner, som for eksempel islandsk: mér er heitt (jeg er varm), og færøysk: meg droymdi (jeg drømte), men det er blitt vanligere på færøysk å bruke personlige setningskonstruksjoner som: eg droymdi. De har begge to mer omlyd og mindre brytning enn de fastlandsnordiske språkene, i tillegg til mer assimilasjon. Svensk og norsk deles inn i nordskandinavisk mye på grunn av de danske fonologiske innovasjonene, som skaper et ganske stort skille. Mens norsk og svensk har ganske lik fonologi, har norsk et mer felles ordforråd med dansk, som jo kommer av den lange "dansketiden". Svensk har mange låneord fra både fransk og finsk som ikke finnes i verken norsk eller dansk, dermed skiller de seg litt vekk fra norsken på en annen måte enn dansken. Men Arne Torp har da altså lagt vekt på at det er de fonologiske forskjellene mellom norsk/svensk og dansk som skaper størst forskjeller. Det vises jo for så vidt også i det at nordmenn ofte forstår svensker litt bedre enn dansker, fordi ord en ikke forstår er lettere å gjette seg til i en sammenhengende samtale. Dermed kan en si at inndelingen med nord- og sørskandinavisk passer i dag, fordi danskenes mange fonologiske innovasjoner er noe som minker den fellesnordiske språkforståelsen. Arne Torp deler videre inn nordskandinavisk i ytre og indre nordskandinavisk, og han legger Bornholm til ytre nordskandinavisk, ikke sørskandinavisk. Til ytre nordskandinavisk hører særlig sørsvensk, sørnorsk og vestnorsk, mens indre nordskandinavisk er det svenske og norske innlandet. Han deler det inn særlig på grunnlag av jamvekt, retroflekser og tjukk l. Indre nordskandinavisk har alle disse, mens ytre nordskandinavisk har ikke retroflekser, ikke tjukk l, og en endelse i infinitiv. Det kan være -a, -e eller apokope, men det holder seg på en endelse. I tillegg ser en at skarre r hører til store deler av ytre nordskandinavisk, mens rulle r hører til indre. Det er flere måter de nordiske språkene kan deles inn på i dag, og det kommer helt ann på hvilke kriterier du har for inndelingen. For eksempel kan en si at Færøysk ikke passer å deles inn med islandsk fordi det færøysk språket er utviklet seg ganske mye mer, det har mye mer forenklet morfologi og har veldig mange låneord fra dansk og nedertysk. Fonologien er også annerledes på grunn av at de opphavlige og sekundære diftongene realiseres forskjellig, i tillegg til at islandsk fortsatt har lydene ð og þ som er gått ut av det færøyske talespråket (þ også skriftspråket) for en stund siden. De største likhetene er å finne i skriftspråket, NO Emnestudium i nordisk språk Page 8 av 9

9 dette er fordi færingene valgte Hammershaimbs ortografi fra 1846 som sitt skriftspråk som var basert på et etymologisk prinsipp og det norrøne språket, på tross av Jakob Jakobsens forslag til ortografi som var mye mer tilmålsnært og basert på sentral-færøyske dialekter. En kan dermed nesten heller sette færøysk sammen med norsk, særlig de vest-norske dialektene. Kriteriet om å ha de opphavlige diftongene kan fortsatt stå, men da blir det en inndeling med norsk, færøysk og islandsk på den ene siden, og dansk og svensk på den andre. Den inndelingen passer ikke like godt i dag som den gjorde tidligere, danskene har fått en haug med sekundærdiftonger til å gjøre opp for monoftongeringen, og det svenske og danske språket ligger nærme nok til å bli regnet sammen i fastlandsskandinavisk, men kanskje ikke nærme nok til å deles inn for seg i østnordisk. Og norsk og islandsk ligger ellers veldig langt unna hverandre, men har noen flere likheter enn islandsk har med dansk eller svensk. Særlig vest-norsk som har mer omlyd, mindre brytning, mer assimilasjon og sør-vestnorsk som har segmentering og differensiering. Men det føles egentlig ikke nok når det er så store forskjeller ellers, språkene er avstandsspråk og ikke innbyrdes forståelige. Færøysk er som tidligere nevnt mer likt norsk enn det islandsk er, men det er nok flere innovasjoner som gjør at det er bedre å plassere det sammen med islandsk enn med norsk. En kan dermed si at mange av de eldre kriteriene for inndeling fortsatt er relevante i dag, mens noen av de er ikke så relevante lenger og blir overdøvet av særlige nyere innovasjoner. Dette gjelder særlig de kriteriene som puttet islandsk og færøysk sammen med norsk og svensk i nordnordisk, og de som puttet svensk og dansk for seg i østnordisk. NO Emnestudium i nordisk språk Page 9 av 9