Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer?

Transkript

1 Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann 1 I dette temanummeret om samfunnsarbeid tar vi utgangspunkt i at velferdspolitikken og velferdstjenestene produseres i organisatoriske, geografiske eller interessebaserte fellesskap, og at sosial deltakelse er utgangspunktet for fellesskapsdannelse, innflytelse og sosial endring. Tjenestemottakere, forskere og ulike offentlige utredninger peker på at de som skal motta velferdstjenester i for liten grad får anledning ril å delea i problemdefinering og valg av løsninger. 2 Om vi undersøker og påvirker vilkår for sosial deltakelse sammen med dem det gjelder, kan vi imøtekomme noe av denne kritikken (Sudmann og Henriksbø 2011). Artiklene i dette nummeret av Tidsskrift for velferdsforskning vil vise at samfunnsarbeid kan være med på å løse noen av velferdsstatens problemer og aktuelle utfordringer - ved å tilby et analytisk perspektiv og en konkret arbeidsmetode. Samfunnsarbeid har lenge vært en viktig arbeidsmåte i sosialt arbeid internasjonalt og nasjonalt, med røtter i blant andre Paulo Freires frigjøringspedagogikk (Christensen 2014; Freire og Berkaak 2003) med videreutvikling knyttet til fominisme og økofilosofisk helhetstenkning (Ledwith og Springett 2010). I Norden hadde samfunnsarbeid sin glansperiode i 70-årene og representerte et alternativ til individrettete metoder og terapier. Hovedfokus var mot lokalsamfunnsnivå, lokaldemokrati, deltagelse og medvirkning (Einarsson 2004). Fokus på samfunnsarbeid som nærmiljøarbeid (Garsjø 1987) og bidrag til lokal oppgaveløsning (Kaasa 1989) har alltid vært sentralt. Samfunnsarbeid er fremdeles en gruppemetode i sosialfaglig arbeid (Hut- Tidrrkrift for velfardifimk11i11g, vol. 18, nr. I, 2015, side Fagbokforlaget chinson 2010). Samfunnsarbeid-begrepet er lite kjent i Norge selv om arbeidsmetodene har vært brukt i nærmiljøarbeid, områdeløft, boligsosiale arbeid, selvhjelpsorganisering, sosialt entreprenørskap og i frivillig sektor (Aasen og Amundsen 2011; Enjolras, Strømsnes og Langhammer 2013; H enriksbø og Grimen 2014; Kaltofr, Kor ff, Steen Olsen og Svendsen 2009; Lund 2014; Økland 2012; Ulfrstad 2011). Samfunnsarbeid som arbeidsmetode har svært mange likhetstrekk med aksjonslæring, aksjonsforskning og fokusgruppemetodologi. Felles for alle disse arbeidsmetodene er at de er gruppebaserte, og at målet er endring i et sosiale felt gjennom koordinert ressursmobilisering og kollektiv handling. Vi vil her trekke fram tre argumenter for å ta samfunnsarbeid mer systematisk i bruk for å løse noen av dagens velferdspolitiske utfordringer på nye måter, sammen med dem det angår. I. Det historiske grunnlaget for dagens velferdsordninger og velferdsorienterte rettigheter ble i stor grad kjempet fram gjennom grasrotmobilisering og fellesskapsdannelse som for eksempel arbeiderbevegelsen, avholdsrørsla, målrørsla og kvinnebevegelsen. Disse sosiale og politiske bevegelsene har og har hatt ulike innretninger og ambisjoner. Sett fra vårt perspektiv er dette meget gode eksempler på hvordan kollektiv innsats skaper endring, altså det vi i dag kaller samfunnsarbeid. Utgangspunktet for disse bevegelsene har vært en felles forståelse om at en annen virkelighet er mulig, og at det å kritisere og protestere mot vilkårlig maktbruk og sosial ulikhet er effektive virkemidler for sosial endring. r dag er arbeidet til Paolo Freire en viktig inspirasjon - både for å skape og beholde håp, og for å mobilisere indignasjon og kraft til endring (Christensen 2014). 2

2 Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Et sentralt begrep hos Frei re er dialog og kollektiv bevisstgjøring, conscientization. D ialogbegrepet hos Freire viser som regel til gruppebaserte samtaler, diskusjoner og meningsbrytninger. Her er både prosess og resultat viktig, og målet er ikke harmoni eller konfliktunngåelse. Det handler med andre ord om å identifisere og problematisere et tema med gyldighet for dem det gjelder, undersøke hvilken relevant kunnskap fellesskapet allerede har, og utvikle strategier for videre kunnskapstilegnelse og ressursmobilisering. T jue år etter at Freire skrev De undertryktes pedagogikk utga han en kommentert og revidert utgave med ny tittel, The Pedagogy of Hope (Freire 1995). Tekstsamlingen The Pedagogy of Indignation (Freire 2004) anbefales ofte lest parallelt. Her tar han blant annet selvkritikk på sin ridligere kjønnsblindhct, og reflekterer over egne erfaringer som akademiker og praktiker. T itlene er talende - det er gjennom håp og indignasjon at vi kan bidra til å forbedre våre fellesskap og livsvilkår - både i små og større sammenhenger. Begge bøker understreker at alle mennesker allerede er i stand til å bidra og til å delta, og at ikke-undertrykkende praksis og framtidshåp er resultat av dialogbasert samhandling. Samfunnsarbeid kan bidra til å rette fokus mot undertrykkende og anti-dialogisk praksis på hele velferdsfeltet. 2. Arbeidet til Freire er også knyttet til et annet utgangspunkt. For å forstå større sosialpolitiske utfordringer må vi anlegge et hverdagslivsperspektiv. Dette innebærer en orientering mot mikrososiale prosesser (Day 2006; Goffman 2010) og om å anerkjenne folk som kreative aktører i egne liv (Em irbayer og Mische 1998). Barrierer og begrensninger er ikke alltid fo rhåndsdefinerte utenfra. Freires problematisering av det han kalte grensesituasjoner, som produktive biografiske eller sosiale brudd, er viktig i denne sammenhengen. Grensesituasjoner er ikke stopp-punkter, men situasjoner som kan analyseres og gi muligheter for endring (Kirkwood og Kirkwood 1989:45-46): As the process of consciemization deepens and confidence grows, however, they are scen no longer as the limits of what is possible, bur the points at which new possibilities begin. Beyond them lies a domain of untested feasibility. Dette innebærer en forpliktelse til å skrive og snakke fram folks k reative praksiser og potensialer, og å unngå ensidige marionettbeskrivelser. En selvrefleksiv og maktkritisk tilnærming til hvordan «Vi» framstiller «de andre» utfordrer profesjonskunnskap og hierarkier mellom tjenestemottakere og tjenesteleverandører. Dette kan stimulere til utvikling av nye tjenester og samhandlingsformer, og til utvikling av løsninger på velferdsstatens utfordringer utenfor de etablerte arenaene. 3. Et tredje utgangspunkt er velferdsstatens utfordringer knyttet til intensivert globalisering gjennom migrasjon (inn- og utflytting), differensiering av behov, individualisering av ansvar, og nye behov og krav fra befolkningen. Det politiske svaret er at vi trenger robuste fellesskap der folk er - på kommunalt nivå, i bygdene, bydelene og nærmiljøene. Dette har lenge vært påpekt innen folkehelsefeltet, som er et viktig historisk og dagsaktuelt forankringspunkt for samfunnsarbeid (Ihle og Sudmann, 2014). I St.meld. nr. 34 ( ), Folkehelsemeldingen. God helse - felles ansvm; fra Regjeringen Stoltenberg II kommer dette godt fram, slik helse- og omsorgsminister Støre påpekte: «Folkehelsearbeid handler om å utvikle sunne og bærekraftige lokalsamfunn». Her refererer han d irekte til meldingens kapittel om H elsefremmende steds- og lokalsamfunnsutvikling: «Gode steder og lokalsamfunn har stor betydning for livskvalitet, trivsel og helse. Livene leves i lokalsamfunnet.» (Meld. St. nr. 34 ( ):60). Den geografiske forståelsen av fellesskap er dominerende. Folkehelsemeldingen har dermed en viktig kollektive innretning og ambisjon, men vektleggingen av nære og tette fellesskap kan 3

3 Gjesteredaktører Jan-Kåre Breivik og Tobba Therklldsen Sudmann Tidsskrift for velferdsforskning vol. tb nr. t, 2015 samtidig innebære en nærmiljø-romantisering og en tildekking av kon fl.ikter. Vi stiller spørsmål ved påstanden om at «livene leves i lokalsamfunnene», ettersom mange livspraksiser i økende grad er preger av fl erlokal forankring, interessebaserte felleskap og nye translokale fellesskap. Fra et samfunnsarbeidsperspektiv etterlyser vi dermed en mer nya nsert forståelse av hvilke kollektive sammenhenger folk faktisk inngår i - og hva de ulike fellesskapene betyr for dem som deltar. Vi skal ikke overdrive kontrastene mellom Regjeringene Stoltenberg Il og Solberg, men det er interessant å se at Regjeringen Solberg sin folkehelsepolitikken i større grad vektlegger individuell valgfrihet og personlig ansvar for egen helse: Livsstilsykdommer blir stadig en større utfordring for helsetjenesten og for samfunnet. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse, og samfunnet må gjøre det enklere å ta gode helsevalg. Samtidig må tiltak for bedre folkehelse veies opp mot enkeltmenneskets valgfrihet. 3 Denne politikken trekker med seg en forståelse av autonomi som underkommuniserer fellesskapenes betydning og de samfunnsskapte forskjellene i helse og levekår. I den grad fellesskap tematiseres, er det indirekte gjennom å påpeke familienes rolle og verdien av frivi llig innsats i nærmiljøengasjement. Fra et samfunnsarbeidsperspektiv er dette fokuset på enkeltmenneskets ansvar og autonomi problematisk. For oss er autonomi og (valg)frihet relasjonelle begreper, som må kontekscualiseres, slik at fellesskap sees som en fo rutsetning for autonomi, og en mulig trussel. Bredal (2004) illustrerer dette med utgangspunkt i forskning blant minoritetskvinner i Norge: Det feministiske begrepet relasjonell autonomi åpner for en forståelse av frihet som gjør menneskers tilhørighet i sosiale fellesskap til en forutsetning for autonomi, samtidig som man er opptatt av ar noen konkrete fellesskap - ikke minst familier - kan være en trussel mot enkeltmenneskets autonomi. 4 Ved hjelp av det feministiske begreper relasjonell autonomi (Maekenzie og Stoljar 2000) er der mulig å overskride de åpenbare begrensningene som den individualiserte autonomiforståelsen bærer med seg. I følge Engebrigtsen (2007) er individuell autonomi et ideal (for den vestlige demokratiske familie) som aldri kan realiseres helt «fordi autonomi er en relasjonell kapasitet som alltid begrenses i forhold til andre.» Autonomi er dermed et relativt fenomen som alltid vil være kobler til sosiale relasjoner og spesifikke sosiale kontekster (som kan være både hemmende og fremmende). I et samfunnsarbeidsperspektiv er dette en fundamental innsikt, som gir oss muligheter til å grave dypere i spesifikke problemstillinger. Sett med samfunnsarbeidsperspektiv kan plikt til deltakelse og helsefremmende og sunne valg (i autonomiens og valgfrihetens navn) bli nye tyrannier, og nye former for kontroll og disiplinering. Samfunnsarbeid kan her tilby kritiske perspektiver på deltakelse og fellesskap, samt forslå nye gruppebaserte arbeidsmåter (Cooke og Kochari 2001; Cornwall 2008) for å skape alternative strategier for endring, eller for å realisere målene om aktivitet og sunne valg. Presentasjon av artiklene Forfatterne av artiklene i derte nummeret av tidsskrifter har alle bidratt til mastergradsprogrammet i samfunnsarbeid og i forskningsgruppen i samfunnsarbeid som er etablert ved Høgskolen i Bergen. Artiklene nærmer seg kjerneområdene i samfunnsarbeid fra fem ulike vinkler: i) hverdagsliv og integrering for utviklingshemmede, ii) yrkesutdanning som frigjørende handlingsrom, iii) emigrasjon og fellesskapsurfordringer på nye steder, iv) formel le og faktiske handlingsrom for barns dclcakelse i barnevernssaker, og v) sosialt medborgerskap og autonomi. Tobba Therkildsen Sudmann og Helge Folkestad diskuterer på hvilke måter samfunnsar- 4

4 Tidsskrift for velferdsforsknlng vol. 18 nr. 1, " ""." ".. Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? ".. " " "... ".... beid kan bidra til integrering, sosial deltakelse og selvbestemmelse for utviklingshemmede i Norge i dag. Strukturelle betingelser for deltakelse sees i lys av ulike hverdagspraksiser, der selvpresentasjon og mikroaggresjon er sentrale dimensjoner. Lars Gjelstad anlegger et mulighetsperspektiv på skolearenaene, og analyserer hvordan elevene skaper nye ressurser gjennom etablering av fellesskap, gruppeidentiteter og individuelle læringsbaner. Yrkesfagene framstår da som avanserte kunnskapsmiljøer, i kontrast til forestillinger om yrkesfag som utdanningsvalg for de skoleleie og teorisvake. Jan-Kåre Breivik diskuterer emigrasjon, lokal forankring og fellesskapsutfordringer i norske enklaver på Gran Canaria. Idealiserte forestillinger om Syden brytes i møte med lokalbefolkningens nød, og Breivik viser hvordan emigrantene handler for å legitimere egen tilstedeværelse på øyene: tilbaketrekking til lukkete enklaver, lokalsamfunnsengasjement eller solidaritetsarbeid. I artikkelen om barns deltakelsesrettigheter undersøker Marit Skivenes hvordan det formelle og faktiske hand lingsrommet utformes i Norge, England og California. H un finner at de engelske barnevernsarbeiderne gir størst handlingsrom for barns deltakelse, og Norge m inst. Artikkelen analyserer de ulike strukturelle betingelser for barns deltakelse i de tre landene, og hvordan dette balanseres mot barns delcakelsesrettigheter. Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen car utgangspunkt i Marshalls medborgerteori og viser hvordan sosiale rettigheter påvirker borgernes muligheter for deltakelse. De viser at rettsutviklingen på helsefeltet har gått mot individuelle rettigheter, mens rettsutviklingen på det sosialpolitiske området preges av koblingen mellom arbeid og velferd, og en proseduralisering av lovgivningen. Forfatterne viser at begge typer rettsutvikling har et potensiale til å styrke og til å svekke individuell autonomi og rommet for kollektiv handling. Temanummeret avslutter med et essay om boligsosiale arbeid ved Arnhild Taksdal, Marit Nybø og Katrine Haugland Martinsen fra fagutviklingsenheten i Kirkens Bymisjon i Oslo. Redaksjonen oppfordret dem til å reflektere over samfunnsarbeid som boligsosialt arbeid i det de kaller velferdsstatens randsoner. To nyere bøker på feltet trekkes inn i diskusjonen (Økland 2012; Ulfrscad 2011). Taksdal og medarbeidere utfordrer fagets ontologi om den kompetente aktør, og diskuter om kompetanse kan delegeres, slik at noen personer i noen situasjoner må utøve agens via andre - for eksempel en bomiljøarbeider. Noter: Breivik er professo r i samfunnsarbeid, Sudmann er faglig leder ved mastergradsprogrammet i samfunnsarbeid, begge Høgskolen i Bergen. 2 Morgendagens omsorg (Se.meld. nr. 29, ), Folkehelsemeldingen. God helse - folles ansvar (St.meld. nr. 34, ), Et helhetlig diskri111ineringsvm1 (NOU 2009:14), Medvirkning og medbeste111melse i arbeidslivet (NOU 2010:1), Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering. Et helhetlig hjelpe111iddeltilb11d(nou 2010:5), Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid (NOU 2011:7), Innovasjon i omsorg (NOU 2011:11), Ungdom, makt og medvirkning (NOU 2011:20) og Politikk for likestilling (NOU 2012: 15). 3 Folkehelscavsnicrer i Politisk planform - for regjeringen utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, Sundvollen 7. oktober 2013: side 45 : htrp://www. oslohoyrc. nolwp-content/uploadsl2013/ 10/ plattform.pdf 4 hctp:l/ki Iden.fo rskningsrader. no/el 7251 la rtikkel/ vis.html?rid=24526 Publisere , lesr Litteratur Aasen, T.M.!3. og 0. Amundsen (2011) Innovasjon som kollektiv prestasjon, Oslo: Gyldendal akademisk. Christensen, L.M. (201'1) Paulo Freire: The man from Recife: A review, The lntemationaljouma/ of Critical Pedagogy, 5(2): Cookc, 13. og U. Korhari (2001) Participation - the neiv tyrr111ny? London: Zed Books. 5

5 Gjesteredaktører Jan-Kåre Breivik og Tobba Therklldsen Sudmann Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Cornwall, A. (2008) Unpacking «parcicipacion»: Models, meanings and pracdces, Co ity Development joumal, 43(3): Day, G. {2006) Co nity and everyday lift, London: Roucledge. Einarsson, J.H. (2004) Samfunnsarbeid i Norden - en ny giv? Nordisk sosialt arbeid, 21(3). Emirbayer, M. og A. Mische (1998) W hac is agency? A111erica11 joumal ofsociology, 103(4): Engebrigtsen, A. {2007) Perspektiver på autonomi, tilhørighet og kjønn blant ungdom, Tidsskrift for ungdomsforskning, 7(2): Enjolras, B., K. Strømsnes og A.K. Langhammer (2013) Frivillighet i Norge: senterets sluttrnpport etter 5 nr {Vol. 2013: i) Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Frei re, P. (1995) Pedagogy of hope. Reliving Pedagogy of the oppressed, New York: Continuum. Frei re, P. {2004) Pedagogy of indig111ttion, Boulder, Colorado: Paradigm. Frei re, P. og O.A. Berkaak {2003) De undertryktes pedagogikk, Oslo: De norske bokklubbene. Garsjø, 0. (1987) Folk imellom. Nærmiljoarbeid som forebyggende sosial prosess, O slo: Tano. Goffman, E. {20 I 0) Relntiom in p11blic: microstudies of the public orde1; New Brunswick, N.J.: T ransacrion Publishers. Henriksbø, K. og A.L. Grimen (2014) Community work as pare of ncighbourhood renewal a case scudy, i A.K. Larsen, V. Sewpaul og G.O. Hole (red.) Pnrticipation in com11111nity work: International perspective, ( ), Abdingtin, NY: Rourledge. Hutchinson, G.S. {2010) Samfunmarbeid: 111obilisering og deltakelse i sosialfaglig arbeid, Oslo: Gyldendal akademisk. Kaasa, A. (1989) S11111f11nmarbeid lokai oppgavelosning, Oslo: Tano. Kaltofr, C" U. Korff, S. Steen Olsen og S. Svendsen {red.) (2009) De s111n skridts 111etode, Fredericia: Landsforeningen afværesccder. Kirkwood, G. og C. Kirkwood {1989) Livingad11lt ed11- cation: Freire in Scotland, Milcon Keynes: Open Universiry Press. Ledwith, M. og]. Springen {2010) Participatory practice: co nity-based action for trnnsfor111ative change, Bristol: Policy Press. Lund, P.-Ø. (2014) lnmats i utsatte byområder- erfaringerfra Groruddalssatsingen, Oslo: Oslo Kommune. Mackenzie, C. og N. Stol jar (2000) Relationai aulonomy: fe111inist perspectives 011 automony, agency, and the soda/ seif, New York: Oxford University Press. Økland, M.A. (2012) Samfimmarbeid og boligsosialt arbeid: en erfaringssamling 111ed fokus ptl strategier og virkemidler: for impirnsjon til videre teori- og metodeutvikling, Bergen: Fagbokforlaget. Sudmann, T.T. og K. Henriksbø (20 11) Kollektiv handling skaper endring. Fontene (12): Ulfrstad, L.-M. (2011) Velferd og bolig: om boligsosialt {sam-)arbeid, Oslo: Kommuneforlaget. 6