Månedens Bil Juni: Abarth 695 Tributo Ferrari

Transkript

1 Månedens Bil Juni: Abarth 695 Tributo Ferrari Abarth. Ferrari. Turbo. Brembo-bremser. Sabelt karbonseter. Record Monza eksos med fire rør. Jepp, vi snakker altså om en Fiat 500. Tekst / Foto: Stein Inge Stølen La det være sagt med en gang, dette er ingen billig bil. Du kan lett få to godt utstyrte Fiat 500 er til prisen av en Abarth 695 Tributo Ferrari. Men som de fleste sikkert har skjønt er ikke dette en bil som appellerer til fornuften. Her er det helt andre hjernedeler i spill. Først av alt, la oss ta et steg tilbake og prøve å forstå hva vi snakker om. Dette er altså en Fiat 500. Eller rettere, den VAR en Fiat 500 før Abarth fikk klørne i den. Så ble det en Abarth Esseesse (dobbeltsjekker antall s er og e er - jepp, det stemte). Men det var ikke nok. For Fiat eier jo Ferrari. Og Ferrari er gøy. Så Abarth tok bilen under armen og banket på døra til Modena- fabrikken, der de samarbeidet om å lage den ultimate versting- 500 en. Et herlig italiensk eventyr, med andre ord. Men hva betyr 695? For å finne svaret, må vi ta et dykk i historien. Abarth er slett ingen fersk aktør på markedet. Langt derifra - de har laget løpsbiler og verstingutgaver av folkelige italienere siden altså før den opprinnelige 500 i det hele tatt eksisterte. Da den kom på markedet i 1957, var Carlo Abarth tidlig ute med å påpeke den manglende effekten, og satte i gang med sin egen versjon. En av disse fikk navnet Abarth 695, fordi motorvolumet var økt fra 500 til nesten 700 kubikkcentimeter. Navnet til den nye 695 Tributo har derfor like lite med motorvolum å gjøre som navnet til nye 500. Logisk? Nei. Tøft? Ja.

2 Fullblods miniatyrhingst - eller smakløs posørbil? Ikke alle satte like mye pris på tanken om hingst og skorpion i skjønn forening. Mange har kritisert Ferraris markedsføring av navn og logo (de tjener nok mer penger på jakker, sko, kopper og parfyme enn de gjør på bilene). Så da nyheten om Tributoen lekket ut, trodde mange at dette bare var en Abarth Esseesse med noen ekstra merker på siden og litt fancy lakk. For å finne ut om dette stemmer, må vi se nøyere på bilen og alle dens detaljer. Først av alt har tuninghuset massert den 160- hesters turbomotoren ytterligere, og hentet ut 20 ekstra foler fra den lille 1,4- literen. På bilens nettsider står det at de samarbeidet med Ferrari om dette, men noe sier meg at Abarth ikke trenger hjelp fra "storebror" for å sprite opp en turbomotor. Flere tiår med tuning har vist at de klarer sånt utmerket på egenhånd. Girkassen er også av Abarth- opphav, men den såkalte Competizione- enheten sender tankene rett til Ferraris F1- gir med trykknapper og hendler på rattet. Innertier der, altså. De spesielle 17- tommers felgene som er unike for Tributoen, er omtrent identiske med de 19- tommerne du finner på en F430. Nå tar det seg litt opp her. Liten bil, enorm lyd Når du fyrer opp den lille motoren kommer neste hint om at dette ikke er en posørbil. Den hissige buldringen fra Record Monza- anlegget får deg til å sperre opp øynene og slippe haken sørover et par hakk. Men dette kan du bestille på en "vanlig" Abarth også. Heldigvis har vi tilgang på en Abarth Esseesse med samme eksosanlegg, og vi sammenligner lydbildet. Utvendig er det bortimot identisk, men fra innsiden resonnerer det mye mer i Tributoen.

3 Sistnevnte oppleves derfor som mer sportslig i lydbildet, i alle fall i sjåførens ører. Felles for begge bilene er et snerr av en annen verden, akkompagnert av turboenes kontinuerlige plystring. Sammen lager de en konsert av lyder som danser fra overtone til overtone som en mini- didgeridoo. Det låter akkurat som en småbil med Ferrari- merke skal og bør gjøre. Forte Fortissimo! På veien har den alle de kjente Abarth- trekkene; et stramt og sylskarpt understell som ikke passer tante Reiduns kjørestil veldig godt, men for diabolske hobbyracere er dette midt i blinken. Girskiftet er raskt, om enn noe rykkete på vei opp. Nedover går det enda raskere, og takket være automatisk mellomgass går det også sømløst. F1- giringen på rattet hører helt hjemme her, jeg tror selv de mest ihuga gulvgir- entusiastene vil si seg enig etter en prøvetur. 180 hestekrefter i en så liten bil er utvilsomt en hyggelig oppskrift, og den skuffer ikke. På trafikkerte Oslo- veier får den aldri strukket helt på beina, men korte, ekstreme glimt av sinnssyk mellomakselerasjon gjør mer enn nok for å overbevise undertegnede. De digre 284 millimeter store Brembo- skivene med firepotts kalippere skaper enda større G- krefter ved nedbremsing. Men det mest imponerende aspektet er hastighetene en kan ta med seg inn i rundkjøringer (utrafikkerte, sådan). Du ved den følelsen du får når du sitter i en berg- og- dalbane i full fart - skinnene foran vogna tar en brå sving, vogna kaster seg inn uten å miste noe fart. Kinnene blir klemt til siden og du må anstrenge alle nakkemusklene for å i det hele tatt se hvor det bærer. Sånn er det å kjøre en Tributo gjennom en rundkjøring på tørr asfalt.

4 Eksklusiv fra innerst til ytterst Når kjøreopplevelsen er over og bilen atter en gang står parkert, må en ta seg god tid for å absorbere alle detaljene. Mønstervevet i karbonsetene, Jaeger- instrumentene, de Scuderia- aktige stripene som går over panseret, taket og ned til bakluka... og såklart, de håndsydde lærveskene som følger med bilen. Med inngravert Abarth- logo og 695- merker. Bare lukten av skinnet er nok til å sementere smilet i ansiktet resten av dagen. Det er ingen tvil, bilen fortjener Ferrari- merkene. Men tilbake til fornuft- biten. Dette er jo en dyr småbil, ingen tvil om det. Sannsynligvis Norges dyreste. Men i en tid der Fiat 500 omtrent blir kastet etter deg av forhandlerne, og bruktbilprisene begynner å bli veldig pene, er det herlig å se noe så eksklusivt som dette på norske veier. Og hvem vet, kanskje vil statusen som samlerobjekt være et økonomisk argument på lang sikt? Vi tar i alle fall gjerne mot ytterligere bestillinger av denne herlige småtassen - vi har flere på hånden...

5

6

7

8

9

10