Høring - NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit - Langsiktige konsekvenser av høy innvandring

Transkript

1 Justis- og beredskapsdepartementet Postboks 8005 Dep OSLO Deres ref. Vår ref. Dato: 17/ ALI 17/ /OYNI Oslo, Høring - NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit - Langsiktige konsekvenser av høy innvandring Landsorganisasjonen i Norge viser til departementets brev av 24. mars For LO framstår dette som en grundig og vel gjennomarbeidet utredning som også utgjør et meget viktig innspill i aktuelle debatter omkring særlig flyktningeinnvandringens mulige konsekvenser. Det overordnete spørsmålet, om hva en høy flyktningeinnvandring kan bety for den norske samfunnsmodellen som sådan, er en rød tråd i utredningen. I dette bildet gis det gode vurderinger av hva konsekvensene kan bli for samhold og tillit i det norske samfunnet. Utvalget som står bak utredningen ble oppnevnt i 2015 etter en høst med meget høy vekst i antallet flyktninger til Norge. Selv om antallet sank betydelig i 2016 og til nå i 2017, har utvalget tatt utgangspunkt i å utrede en potensiell situasjon med høy flyktningeinnvandring. For LO er det viktig at vi som nasjon oppfyller våre internasjonale forpliktelser til å ta i mot mennesker med beskyttelsesbehov. LO tar til orde for en human flyktningepolitikk, som fremmer integrering. Utredningen anlegger et institusjonelt perspektiv, i den forstand at når en vil studere innvandringens konsekvenser, er de velfungerende norske arbeidsmarkeds- og velferdsinstitusjonene utgangspunktet. LO er enig med utvalget i at disse institusjonene kan gi gode vilkår for en vellykket integrering. Vi vil her understreke at det særegne trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets organisasjoner og myndighetene i Norge, vil være helt sentralt i dette bildet. Samtidig kommuniserer utredningen at det er en form for dobbelthet i den norske modellen når temaet er integrering av et betydelig antall flyktninger. Slik vi ser det, har vi i utgangspunktet bedre forutsetninger enn de fleste land til å integrere flyktninger på en god måte, med et relativt velfungerende arbeidsmarked og et arbeidsliv preget av høy trivsel og læring. Vi har sterke tradisjoner for trepartssamarbeid både på

2 samfunns- og virksomhetsnivå og godt utbygde universelle velferdsordninger letter omstillinger i arbeidslivet og overgang til arbeid. Koordinert lønnsdannelse er et sentralt element i modellen. Det er viktig for å kunne holde høy sysselsetting, men representerer også en drivkraft for produktivitetsvekst og økende kompetansekrav i arbeidslivet. Arbeidsintegreringen av flyktninger krever dermed et kompetansenivå, som mange flyktninger i utgangspunktet ikke har. Veien til avhengighet av offentlige overføringer og til et utenforskap, kan da bli kort hvis ikke politikken møter dette tilstrekkelig offensivt. Dette kan igjen få konsekvenser for selve den norske modellens legitimitet og for samhold og tillit i samfunnet. Ulikhetene i samfunnet vil øke, og nettopp små forskjeller er et grunntrekk ved - en forutsetning for og en følge av - den norske modellens funksjonsmåte. LO er enig i at en slik dobbelthet representerer en betydelig utfordring i en situasjon med høy flyktningeinnvandring. For LO har det da også vært grunnleggende å satse på massiv kompetanseheving i integreringspolitikken, og det er avgjørende å unngå det såkalte "lavlønnssporet", der flyktninger tilbys arbeid til "markedsrettet" og lavere lønn under henvisning til forventet lavere produktivitet. I tilknytning til dette finner vi også problematikken omkring sosial dumping og alvorlige trusler mot den norske arbeidslivsmodellen. Farene for en todeling av det norske arbeidsmarkedet vil da være overhengende. Spørsmålet om hva som kan bidra til å opprettholde tillitsnivået i det norske samfunnet i en situasjon med høy flyktningeinnvandring, er komplekst. LO støtter utredningens klare fokus på betydningen av en vellykket arbeidsmarkedsintegrering særlig i kombinasjon med kompetanseheving. Samtidig er den kulturelle dimensjonen sentral, og det at samfunnet blir mer kulturelt hetereogent, noe utredningen også problematiserer. I den forbindelse er det også viktig å styrke den kulturelle kompetansen hos ansatte som jobber i etater som møter mennesker med minoritetsbakgrunn og likeledes blir tillit til institusjoner som f. eks. barnevern, helsestasjon og skolesystem sentralt. Videre, i et langsiktig perspektiv, gjør allmenne tendenser til individualisering i moderne vestlige samfunn, forvitring av deler av tradisjonelle, sosiale holdepunkter og referanserammer for den enkelte, globaliseringen i seg selv, og ny teknologi og økt teknologisk kompleksitet, sitt til å øke utfordringene når det gjelder tillit og samhold. Vi kan ane en gjensidighet her. En høy grad av tillit som preger samfunn som det norske, på det institusjonelle nivået, men også på et allment nivå, kan være en forutsetning for at effekter av globaliseringen og innføring av ny teknologi ikke skaper påtakende ubalanser i samfunnet. Dermed har vi gode muligheter for å opprettholde tillitsnivået. Eksempelvis vil trekk ved lønnsdannelsen, et velfungerende arbeidsmarked, en høy organisasjonsgrad og forhandlingsstyrke for arbeidstakersiden, være med på å sikre høy oppslutning om og legitimitet til samfunnsmodellen, også ved omstillinger og teknologiskifter. Vi kan tilføye, også ved måten vi tar i mot flyktninger på. Når det gjelder forholdet mellom arbeidsliv, økonomi og kultur, er det trolig mest hensiktsmessig å anlegge et helhetlig perspektiv, der også samspillet mellom økonomisk og kulturell ulikhet kan påvirke tilliten. Dersom arbeidsintegreringen blir problematisk og mange flyktninger ikke får fotfeste i arbeidslivet, kan kulturelle forskjeller bidra til å forsterke de økonomiske, og sementere et utenforskap. Her trengs det trolig ny forskning og analyser for å komme til en dypere forståelse av dette samspillet. Side 2 av 5

3 Hva gjelder den generelle politikkutformingen i forhold til å sikre og styrke tilliten, er det derfor, som utredningen også gjør, viktig å rette blikket utover arbeidsmarkedet, som jo her er primært, til også andre viktige arenaer. Eksempelvis blir det viktig å jobbe mot diskriminering, tilrettelegge for politisk representasjon, og utvikle samhandlingsarenaer i sivilsamfunnet. I utredningen inngår et bredt og etter vår oppfatning solid kunnskapsgrunnlag på mange delområder; migrasjonens utvikling, situasjonen hva gjelder utdanning og kompetanse, arbeidstilknytning og kobling til velferdsordningene, mm. En påpeker at Norge foreløpig ikke har lykkes godt nok med å innlemme flyktninger i arbeidslivet. En rekke forslag til tiltak for å styrke arbeidsintegreringen og integreringen generelt, lanseres. Mange av disse tiltakene er det lett for LO å slutte seg til og er noe vi arbeider for i ulike sammenhenger. Eksempelvis har vi vært pådriver for at selve mottaksprosessen forseres, med raskere avklaring av opphold og bosetting, og ikke minst kartlegging av kompetanse og karriereveiledning allerede i mottakene. Introduksjonsprogrammet bør styrkes og gjøres mer arbeidsrettet og orientert mot utdanning og kompetanseheving. Språkopplæring bør i større grad foregå i arbeidslivet. God kommuneøkonomi og finansiering av bosetting er også vesentlige forutsetninger for å lykkes med integreringen. Vi har også vært fortaler for det såkalte "hurtigsporet", dvs. at flyktninger med oppholdstillatelse og etterspurt kompetanse raskere må inn i arbeidslivet. Ikke minst støtter vi tiltak der lønnstilskudd i langt større grad, kombinert med adekvat kvalifisering og språkopplæring, i regi av trepartssamarbeidet, kan iverksettes. Det overordnete nøkkelordet er kompetanse og økt kvalifisering til arbeidslivet, jf nærmere omtale nedenfor. Utredningen avsluttes med en introduksjon av tre overordnete tilnærminger til integrering, hhv. den universelle rettighetsorienterte tilnærmingen, den sosiale investeringstilnærmingen, og den markedsorienterte tilnærmingen, hvorav alle spiller en rolle i det norske integreringsregimet, og utredningen hevder at ingen av disse vil hver for seg kunne være tilstrekkelige til å øke yrkesdeltakelsen blant flyktninger til nasjonalt nivå. For LO står den sosiale investeringstilnærmingen i en særstilling, da særlig i et langsiktig perspektiv, jamfør det overgripende fokuset på kompetanse og kompetanseheving. Vi kan ikke få understreket dette tydelig nok. Vi følger dog utredningen i sine konkluderende refleksjoner, der en uttrykker bekymring for at en situasjon med vedvarende høy innvandring av personer med lave kvalifikasjoner, samtidig med økende forsørgelsesbyrde og trangere økonomi, kan lede mot omlegging til det stiliserte markedsalternativet, og som sådan true grunntrekkene i den eksisterende arbeidslivsog velferdsmodellen. Vi er også enig med utvalget i at to forhold vil være avgjørende for å lykkes med integreringen: Omfanget av innvandringen må over tid være i samsvar med absorberingskapasiteten i arbeidsmarkedet og i velferdssystemet, og nykommere må inkluderes på de sentrale arenaene i samfunnet. Side 3 av 5

4 Nærmere om LOs forslag for økt integrering Blant annet på bakgrunn av rask teknologisk utvikling og høy innvandring, har LO vært pådriver for å få til en langt mer offensiv arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikk. Forslagene til tiltak i NOU 2017:2 er i hovedtrekk i tråd med LOs vurderinger. LO har vært pådriver for et hurtigspor i integreringspolitikken, med tidlig kartlegging av kompetanse, økt bruk at utdanning og arbeidsrettede tiltak i introduksjonsprogrammet, og bruk av norskopplæring og andre kompetansehevende tiltak parallelt med arbeidspraksis. Mer bruk av lønnstilskudd vil lette innpassingen i arbeidslivet. Generelt er det behov for flere arbeidsmarkedstiltak med mer vekt på kompetanse. De partnerskapsorganiserte karrieresentrene må brukes mer aktivt i inkluderingsarbeidet, som et supplement til NAV. Viktige oppgaver i sentrene er bl.a: Tilrettelegging for norskopplæring i arbeidslivet, realkompetansekartlegging, bistand til jobbsøking og kompetanseutvikling, særlig innsats mot unge som ikke har fullført videregående opplæring. Fylkeskommunene må settes i stand til kraftig styrking av voksenopplæringen samtidig som det informeres bedre om mulighetene. Opplæringen må bedre tilpasses en mer sammensatt brukergruppe. Myndighetene bør i større grad sørge for at det finnes komplementerende utdanningstilbud. De yrkesfaglige utdanningstilbudene må styrkes. Mange innvandrere er blitt kanalisert til deler av arbeidslivet der det er særlig etterspørsel etter slik kompetanse. Etablering av godkjenningssystem for utenlandsk fagutdanning, samtidig som en generelt gjennomgår og rydder opp i godkjenningsordningene på utdanningsområdet. Få på plass pådrivere for at personer som har lite utdanning/kompetanse fra før motiveres til opplæring, og etter og videreutdanning (kompetansetillitsvalgte). Styrking av basisferdigheter bla. gjennom Kompetanse pluss. Utbygging av kapasitet og system for realkompetansevurderinger og verdsetting av realkompetanse. Realkompetanse må i større grad anerkjennes inn i løp for utdanning og arbeid. Styrke ordningene for livsopphold for å bygge opp om mer livslang læring. Det er i tillegg behov for særskilt innsats for å sikre et velfungerende arbeidsliv: Øke organisasjonsgraden i arbeidslivet, og særlig i delene av arbeidslivet der det er press på kompetanse og problemer med useriøsitet. Myndighetene må bidra aktivt, for eksempel gjennom økning av fagforeningsfradrag. Ivareta koordinert lønnsdannelse som driver for høyt læringsinnhold i jobber på bred basis i arbeidslivet, og som drivkraft for at virksomhetene investerer i ansattes kompetanse. Fortsatt stor innsats mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Side 4 av 5

5 Sertifiseringsordninger/kompetansekrav for flere grupper må vurderes. Styrket informasjon om vår arbeidslivsmodell underveis i skole og utdanning. Med vennlig hilsen LANDSORGANISASJONEN I NORGE Julie Lødrup (sign.) Roger Bjørnstad (sign.) Dette brevet er godkjent elektronisk i Landsorganisasjonen i Norge og har derfor ingen signatur. Side 5 av 5