Sakskart til møte i. Østlandssamarbeidets kontaktutvalg Møtested Akershus fylkeskommune Fylkestingsal Møtedato Tid 10:00 14:00

Transkript

1 Møteinnkalling Sakskart til møte i Østlandssamarbeidets kontaktutvalg Møtested Akershus fylkeskommune Fylkestingsal Møtedato Tid 10:00 14:00 Sak nr 1 2/14

2 Saksliste Saksnr Tittel Saker til behandling 1/15 Regionreformen - samordning mellom fylkeskommunene på Østlandet 2/15 Styrking av det regionale samarbeidet - anbefaling fra politisk styringsgruppe Det er lagt opp til følgende dagsorden for møtet: Alternativer for regionalt folkevalgt nivå Professor Jørgen Amdam fra høgskolen i Volda orienterer om rapporten Møreforskning har laget på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Nye folkevalgte regioner mål, prinsipper og oppgaver Ass. direktør Jørn Rangnes, Vestfold, orienterer fra rapport avgitt av arbeidsgruppe nedsatt etter initiativ fra fylkesordfører/-rådslederkollegiet. Lunsj Synspunkter og diskusjon omkring arbeidet med regionreformen Behandling av sakskart Eventuelt 2

3 Saksfremlegg Dato: Arkivref: / Saksnr Utvalg Møtedato 26/14 Østlandssamarbeidets rådmannsutvalg /15 Østlandssamarbeidets kontaktutvalg Regionreformen - samordning mellom fylkeskommunene på Østlandet Saksprotokoll i Østlandssamarbeidets rådmannsutvalg Utvalgets behandling: Rådmannsutvalget konstaterte at foreliggende saksframlegg vil utgjøre et godt grunnlag for behandling av saken i kontaktutvalget, når det blir ajourført med hovedpunkter fra «Haugsdalgruppen» og anbefalinger fra møtet i fylkesordfører/-rådslederkollegiet 5. desember Sekretariatsleder framla forslag til innstilling, som med mindre justeringer fremmes som innstilling fra rådmannsutvalget. Innstillingen ble vedtatt med dissens fra Nils Holm, som viste til Oslo kommunes stemmegivning i fylkesordfører/-rådslederkollegiet 5. desember Rådmannsutvalgets innstilling: 1. Østlandssamarbeidet tilrår at fylkesordfører/-rådslederkollegiets vedtak/anbefaling fra møtet 5. desember 2014 legges til grunn for sak som behandles i den enkelte fylkeskommune. Det bemerkes at eventuell overføring av nye oppgaver fra staten, nevnt i punkt 5 i anbefalingen fra fylkesordfører/-rådslederkollegiet, til dels er avhengig av større regioner enn dagens fylker. 2. Kontaktutvalget mener at det i forbindelse med eventuelle overføringer av oppgaver til kommunene eller fylkeskommunene ikke bare bør konstateres at det er mulig. Det bør også gjøres vurderinger av hvilke konsekvenser det vil ha for kvalitet og kostnadseffektivitet samlet sett, samt mulighet for politisk styring på lavest mulig effektive nivå. 3. Ut fra Stortingets vedtak i juni 2014 synliggjøres et ønske om større regioner. Som forberedelse til kommende diskusjoner, vil kontaktutvalget anbefale at fylkeskommunene på Østlandet sammen kartlegger fordeler og ulemper ved alternative løsninger med færre og større regioner. I dette arbeidet må forhold knyttet til kvalitet og kostnadseffektivitet vurderes samlet sett.

4 Viktige punkter i saken Kontaktutvalget har besluttet å samles til ekstraordinært møte 6. januar 2015, for å videreføre felles diskusjon og synspunkter i forbindelse med regionreformen. Dette saksframlegget har som formål å gi et grunnlag for kontaktutvalgets diskusjon. I forhold til saksframlegg framlagt til rådmannsutvalgets møte 11. desember 2014, er dette saksframlegget ajourført med konklusjoner/anbefalinger fra rapport fra arbeidsgruppe etablert etter initiativ fra fylkesordfører/-rådslederkollegiet (rapport datert 8. desember 2014: Nye folkevalgte regioner mål, prinsipper og oppgaver) og anbefalinger fra fylkesordfører/- rådslederkollegiets møte 5. desember Arbeidet med kommunereformen gir føringer for regionnivået Regjeringen har startet opp arbeidet med en kommune- og regionreform. Fylkesmennene har fått ansvaret for å lede medvirkningsprosessene med kommunene. Stortinget synes å ønske seg et regionnivå med større enheter enn dagens fylkeskommuner. Fylkesordførerkollegiet har fattet et enstemmig vedtak om at fylkeskommunene ønsker å ta en aktiv rolle i utredninger og diskusjon om et framtidig regionalt folkevalgt nivå. I tillegg til aktiviteter igangsatt i den enkelte fylkeskommune, ønsker kontaktutvalget å bruke Østlandssamarbeidet som en felles arena for gjensidig informasjon og koordinering av de fylkeskommunale prosessene. I denne saken gis det en kort omtale av: - Regionnivået sett i sammenheng med kommunereformen - Fylkeskommunens utvikling - Forslag om nye regioner fram mot forvaltningsreformen i Regionmeldingen 2006 og forvaltningsreformen Kommunereformen rapporter fra ekspertutvalg - Drøftinger av alternativer for regionalt folkevalgt nivå - Rapporter initiert av fylkesordførerkollegiet i Noen viktige milepæler i 2015 I vedlegg gis bl.a. en kortfattet omtale av utredninger om mulige alternativer for fylkessammenslåing på Østlandet diskutert i forkant av forvaltningsreformen i Vedtak/anbefalinger fra møtet i fylkesordfører/-rådslederkollegiet 5. desember 2014 Fylkesordfører/rådskollegiet vedtok følgende anbefaling til uttalelse fra den enkelte fylkeskommunene: Fylkesordfører-/rådslederkollegiet viser til rapporten «Nye folkevalgte regioner - mål, prinsipper og oppgaver», og anbefaler at følgende prinsipper bør legges til grunn for et fremtidig regionalt folkevalgt nivå: 1. I Norge er det behov for et robust regionalt nivå underlagt direkte folkevalgt styring som kan ta et regionalt lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvaltning. 4

5 2. Det regionale nivået må få et klart definert ansvar for de oppgaver/sektorer som er viktige for den regionale utviklingen, og for samordningen av disse oppgavene med kommunenes og statens virksomhet i regionen. Det regionale folkevalgte nivå styrker demokratiet og innebærer maktspredning. 3. Det regionale nivået må styrkes gjennom samordning av sektorinteresser fremfor statlig sektoriell detaljstyring. Oppgaver med regional/lokalt handlingsrom løses best av folkevalgte regioner i samhandling med kommunene innenfor rammen av nasjonal politikk.. 4. Generalistprinsippet skal fremdeles gjelde for regionalt folkevalgt nivå. 5. Folkevalgte regioner bør få overført oppgaver fra staten innenfor følgende områder: a. Statens vegvesens regionapparat/fylkesavdelinger b. Kulturrådet og tildelinger til regionale formål fra Kulturdepartementet c. Kjøp av regionale jernbanetjenester d. Deler av Forskningsrådets programmer e. Konsesjonsoppgaver og veiledningsoppgaver fra NVE og annen naturressursforvaltning av regional karakter f. De deler av BUF-etat som ikke kan legges til kommunene g. Miljø/klima h. Landbruk i. Prosjektskjønnsmidler Mange av disse oppgavene er av en slik karakter at de forutsetter en annen regional organisering enn dagens. Dette må ses i sammenheng med fremtidige endringer i kommunestruktur. 6. Staten bør som hovedregel organisere sin virksomhet slik at den korresponderer med den folkevalgte regionstruktur som blir etablert. 7. Fylkesmannsembetets oppgaver bør konsentreres om kontroll og tilsyn. 8. Alle avklaringer som gjelder det folkevalgte regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knyttet til kommunestrukturen, jamfør Stortingets forutsetning av juni Med dette som utgangspunkt ber XX fylkesting om at Regjeringen i den stortingsmeldingen som fremmes våren 2015 gir sin vurdering av de prinsipper som ligger i dette vedtaket. 9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringer av det regionale folkevalgte nivået bør starte i det enkelte fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestingene høsten Fylkesordfører-/rådslederkollegiet forutsetter at både fylkeskommunene og KS blir trukket aktivt med i det videre arbeidet med vurdering av oppgaver som skal ligge til det regionale folkevalgte nivå. Anbefalingen ble vedtatt mot Oslos stemme. Grunnet behandling av kommende stortingsmelding bør saken behandles i hvert enkelt fylkesting innen medio mars

6 Saksredegjørelse Bakgrunn Kontaktutvalget diskuterte fylkeskommunenes rolle i forhold til de igangsatte arbeider tilknyttet kommune- og regionreformen i sitt møte oktober Det var bred enighet om at fylkeskommunene ikke kan sitte passive i forhold til de prosesser som nå er i gang. I tillegg til aktiviteter igangsatt i den enkelte fylkeskommune, ønsker kontaktutvalget å bruke Østlandssamarbeidet som en felles arena for gjensidig informasjon og koordinering av de fylkeskommunale prosessene. Samtidig bør prosesser innen Østlandssamarbeidet ses i sammenheng med arbeider initiert av fylkesordførerkollegiet i KS. Kontaktutvalget bad om at rådmannsutvalget forbereder en sak som grunnlag for videre diskusjon i fylkeskommunene. Det bør lages et mest mulig felles saksframlegg med synspunkter på rapporten fra Møreforskning og andre rapporter hvor fylkeskommunene i størst mulig grad bør samordne sine synspunkter. For å fortsette felles diskusjon og samordning av synspunkter, besluttet kontaktutvalget å samles til ekstraordinært møte 6. januar 2015, kl i Akershus fylkeskommune. Regionnivået skal vurderes i sammenheng med kommunereformen Kommunereformen er initiert i Sundvolden-erklæringen I Sundvolden-erklæringen står det at regjeringen vil gjennomføre en kommunereform, hvor det sørges for at nødvendig vedtak blir fattet i perioden. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av oppgavene til fylkeskommuner, fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt og myndighet til mer robuste kommuner. Kommunereformen skal legge til rette for at flere kommuner slår seg sammen til større og mer robuste kommuner. Færre og større kommuner skal gi bedre kapasitet til å ivareta og videreutvikle lovpålagte oppgaver, gi bedre muligheter til å utvikle bærekraftige og gode lokalsamfunn, samt ivareta viktige frivillige oppgaver. Generalistkommuneprinsippet er et utgangspunkt for reformen. Som et generelt prinsipp skal reformen legge et grunnlag for at alle kommuner kan løse sine lovpålagte oppgaver selv. Kommunestrukturen skal legge til rette for en enhetlig og oversiktlig forvaltning. Regjeringen har følgende mål for reformen: -Gode og likeverdige tjenester til innbyggerne -Helhetlig og samordnet samfunnsutvikling -Bærekraftige og økonomisk robuste kommuner -Styrket lokaldemokrati Regjeringen tar sikte på å legge fram et forslag om hvilke oppgaver som kan overføres til større og mer robuste kommuner våren Målet er deretter å legge fram en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våren 2017, samtidig med en proposisjon om ny kommunestruktur. Stortingsvedtak i juni 2014 tilsier fortsatt tre forvaltningsnivåer Stortinget vedtok 18. juni 2014, under behandlingen av kommuneproposisjonen, bl.a. følgende: «Stortinget konstaterer at det ikkje er fleirtall for Høgre og Framstegspartiet sine primærsynpunkt om to folkevalde nivå, jf. desse partia sine merknader i saken. Stortinget viser vidare til felles merknad i saken frå medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre 6

7 og Kristeleg Folkeparti der det kjem fram at parallelt med kommunereforma må regjeringa gjennomgå og samanstille utredningar gjeldande mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma uten at dette skal forsinke arbeidet med kommunereforma for primærkommunane. Stortinget stadfester at gjennomgangen av oppgåvene til kommunane må inkludere oppgåver som skal liggje til eit folkevald regionnivå, mellomnivå/færre fylkeskommuner.» Fylkeskommunene ønsker å ta en aktiv rolle i arbeidet med regionreformen Stortinget har sagt at et regionalt nivå skal beholdes. Kollegiet av fylkesordførere og fylkesrådsledere ønsker å ta en sentral rolle i arbeidet med regionreform. Kollegiet ser det som en forutsetning at fylkeskommunene blir trukket aktivt med i det videre arbeidet med å vurdere hvilke oppgaver som skal ligge til det framtidige regionale folkevalgte nivået. I vedlegg 1 er gjengitt vedtak som ble fattet i fylkesordfører/-rådslederkollegiet 8. og 9. september Fylkeskommunens utvikling Amtstinget ble opprettet i 1838, som et indirekte valgt demokratisk organ, sammensatt av ordførerne i amtets herreder og administrert av amtsmannen. I 1850 ble amtskommunene tilført ansvar for sykehus, videregående skoler og vegtilsyn. I 1919 endret man navnet på amtene til fylker, amtstinget til fylkesting og amtmannen til fylkesmann. Amtskommunen ble opprettet for å ivareta de oppgavene som herredene ikke kunne ivareta selv. I 1961 ble den første loven om fylkeskommunen vedtatt. Denne innebar blant annet at byene kom med i fylkeskommunene, og at valgordningen ble endret ved at fylkestingsrepresentantene ble valgt av kommunestyrene i fylket. Fylkeskommunen ble fremdeles administrert av fylkesmannen. På 1970-tallet ble Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen nedsatt. De viktigste endringene i fylkeskommunen skjedde mellom 1975 og 1977, gjennom innføring av «Den nye fylkeskommunen». Den innebar direkte valg til fylkestinget, frikobling fra fylkesmannsembetet, innføring av stillingen som fylkesadministrasjonssjef og innføring av direkte fylkesskatt. Fram til midten av 1980-tallet ble fylkeskommunens oppgaver betydelig utvidet, særlig innenfor videregående skole, sykehus og samferdsel. Perioden fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet er kjennetegnet av en «rydding» i oppgavefordelingen mellom stat og fylkeskommune, der staten tok over ulike typer høyere nivås profesjonsutdanninger fra fylkeskommunen, mens fylkeskommunen tok over fagutdanninger på videregående nivå samt nye kulturoppgaver. Perioden fra midten av 1990-tallet og de neste 10 årene er kjennetegnet av overføring av oppgaver fra fylkeskommunen til staten, særlig innenfor helse- og sosialsektoren. Den klart viktigste endringen var overføring av spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunen til staten i Det regionale nivået har vært gjenstand for utredninger helt siden kommunestrukturendringene i regi av Schei-komiteen på 1960-tallet. Blant annet Christiansen-utvalget (1992), Oppgavefordelingsutvalget (2000) og Effektutvalget (2004) tilrådde endringer i regioninndelingen. Det samme gjorde Distriktskommisjonen (2004) og KS-finansierte utredninger utført av Tor Selstad (2004). Gjennom Forvaltningsreformen i 2010 fikk fylkeskommunen oppgaver og juridiske og økonomiske virkemidler som skulle styrke forvaltningsnivåets lederskap i den regionale utviklingen. Et kjennetegn ved mange av de nye virkemidlene er at de er «myke» i den 7

8 betydning at fylkeskommunen er tildelt innflytelse gjennom deleierskap eller rett til styreoppnevnelser, men ikke direkte kontroll. På andre områder har fylkeskommunen fått en pådriverrolle overfor samarbeidspartnere som må ivaretas gjennom dialog, partnerskap eller økonomisk stimulans. Midlene som avsettes direkte til regional utvikling utgjør kun 6 % av fylkeskommunens utgifter. Dette innebærer ikke nødvendigvis at fylkeskommunen mangler forutsetninger for å fylle rollen som samfunnsutvikler, men at rolleutførelsen forutsetter at samfunnsutviklerrollen kobles med rollen som tjenesteprodusent, der man har langt «hardere» virkemidler. Dette gjelder ikke minst de svært viktige regionale funksjonene innenfor samferdsel og rollen som eier av videregående skoler. Om lag halvparten av fylkeskommunenes budsjetter brukes til videregående opplæring og nesten en tredel til samferdsel. Nye regioner forslag fram mot forvaltningsreformen i 2010 Som en oppfølging av det økte fokuset på regioninndeling og oppgaver, vedtok KS sentralstyre høsten 2003 å etablere prosjektet «Vekstkraftige og sterke regioner». Som en del av prosjektet fikk professor Tor Selstad ved Høgskolen i Lillehammer i oppdrag å legge fram og begrunne tre konkrete kartfestede alternative forslag til regioninndeling. Selstad la til grunn at den daværende fylkeskommunen sto for fall, og utredet tre alternative regioninndelinger: en organisering i fem landsdeler, en i syv regioner og en i ni regioner. Denne inndelingen er gjengitt i vedlegg 3. Selstad diskuterte størrelsen til «naturlige samfunnsregioner» ut fra seks oppgaver som han vurderte som aktuelle for regionnivået. Disse oppgavene var (beskrivelse og tolkning i parentes av Møreforskning 2014): Regionalpolitikk (Regionene bør overta og samordne de utviklings- og innovasjonsfremmende virkemidlene i den store distriktspolitikken, slik at samfunns-, nærings- og regional utvikling blir helhetlig og effektiv. Formålet er å minske fragmentering og segmentering.) Utdanning og forskning (Fremtidens regionalpolitikk og samfunnsutvikling må bli mer kunnskaps- og forskningsbasert, og både høyere utdanning og forskning bør regionaliseres. Innovasjon og innovasjonsfremmende utdanning og forskning tilpasset regionenes behov må ha fokus, og sterke regioner må ha utdanning og forskning på høyeste nivå.) Areal-, ressurs- og miljøforvaltning (Regionene må få rett til å utvikle egne forvaltningsregioner ut fra særegne regionale behov. For å unngå å bli detaljorienterte overkommuner må de utøve en forvaltning som spiller på lag med lokale behov men på et høyere nivå, større vekt på regional istedenfor nasjonal likhet.) Samferdsel (I tillegg til å ha ansvar for regioninterne veger, må regionene også samordne alle kommunikasjoner i sin region.) Kultur (Er viktig i seg selv, men også grunnlag for nytt nærings- og reiseliv. Selstad framhever at etter stor nasjonal innsats (opera, nasjonalmuseum.) er det regionenes tur til å få målrettet innsats.) Helse (Selstad forutsetter ingen reversering av foretakifiseringen av spesialisthelsetjenesten, 8

9 men påpeker store samordningsbehov regionalt på grunn av fragmenteringen som har oppstått. Selstad mener at landsdelsregionene vil være kapable til å overta eierskapet over sykehussektoren.) I sine vurderinger stilte Selstad seg mest kritisk til alternativet med fem regioner ut ifra en begrunnelse om at landsdelene manglet felles identitet, omfattet store kulturelle forskjeller og ville gi unaturlig store avstander til regionsenteret. Selstads hovedforslag var en inndeling i syv regioner. En inndeling med ni regioner ville kunne gi kulturelt mer homogene regioner, men da måtte man gripe langt ned i hierarkiet av byer for å finne passende sentre til landsdelene. KS landsstyre vedtok i 2005 å arbeide for en fremtidig regioninndeling med 7-9 regioner. Diskusjoner om regioninndelingen på Østlandet I forkant av forvaltningsreformen foregikk det diskusjoner og utredninger i alle fylkeskommunene om mulige etableringer av større regioner. I vedlegg 2 er det gitt en kortfattet omtale prosesser hvor bl.a. følgende alternativer ble diskutert: - Sammenslåing av Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark - Sammenslåing av Buskerud Telemark og Vestfold - Sammenslåing av Hedmark, Oppland, Akershus og Østfold - Sammenslåing av Akershus og Østfold - Sammenslåing av Hedmark og Oppland Regionmeldingen 2006 og forvaltningsreformen 2010 Regjeringen la i desember 2006 fram St.meld. nr. 12 ( ) Regionale fortrinn regional framtid, som grunnlag for den kommende forvaltningsreformen. Regionmeldingen drøftet tre alternative modeller for organisering av regioner: 1. En forsterket fylkesmodell med et antall regioner omtrent som dagens fylkeskommuner, men overføring av nye oppgaver til fylkeskommunene 2. En mellommodell, med et middels antall regioner 3. En regionmodell med få regioner, som tilsvarte Selstads landsdelsmodell Fylkeskommunene ble våren 2007 invitert til å vedta forslag til inndeling, der det fra Regjeringens siden ble vektlagt at «forsterket fylkesmodell» og «regionmodellen» ble ansett som mest aktuell. Høringsrunden viste at to fylkespar (Innlandsfylkene og Agderfylkene) sannsynligvis kunne komme til enighet om sammenslåing, mens ytterligere tre fylkespar kunne tenke seg sammenslåing under forutsetning av at andre vilkår falt på plass for eksempel at man kom til enighet om regionsenter eller fikk med seg et tredje fylke. I regjeringens oppfølgingsproposisjon om forvaltningsreformen, Ot.prp. nr. 10 ( ) Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv., oppsummerte regjeringen Stoltenberg II høringen av de to alternative modellene og konstaterte at de fleste fylkeskommunene ikke gikk inn for endringer i fylkesinndelingen. Regjeringen konkluderte med at vedtakene i høringen ikke gav grunnlag for å endre fylkesgrenser på frivillig basis. Dermed så ikke Regjeringen at det var grunnlag for å ta initiativ til å endre fylkesinndelingen. Kommunereformen rapporter fra ekspertutvalg Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) satte 3. januar 2014 ned et ekspertutvalg som skulle foreslå kriterier som har betydning for oppgaveløsningen i kommunene. Første 9

10 delrapport fra ekspertutvalget ble avlevert 31. mars Utvalget gir følgende anbefalinger for en god kommunestruktur: 1. Kommunene bør ha minst innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning 2. Kommunestrukturen bør i større grad nærme seg funksjonelle samfunnsutviklingsområder 3. Staten bør redusere detaljstyringen og ordninger for politisk deltakelse bør videreutvikles for å sikre gode og slagkraftige demokratiske arenaer Ekspertutvalgets andre utredning ble avlevert 1. desember I den andre utredningen diskuterer utvalget mulige nye oppgaver til kommunene og kriterier for at de kan tilføres nye oppgaver. Utvalget forholder seg til premisset om at generalistkommuneprinsippet skal ligge til grunn for en ny kommunestruktur. De vurderingene som blir gjort i sluttrapporten aktualiserer imidlertid spørsmålet om oppgavedifferensiering, og utvalget peker derfor på hvilke konsekvenser dette har for generalistkommuneprinsippet. Utvalget påpeker også at en overføring av fylkeskommunale oppgaver til kommunene vil å få konsekvenser for den videre diskusjon av fylkeskommunen/det folkevalgte regionale nivået. Utvalget legger til grunn at tildeling av oppgaver til kommunene skal skje i lov, og at kommunen gjennom lov gis et «sørge-for-ansvar» for en aktuell oppgave. Med et «sørge-foransvar» er kommunen ansvarlig for at tjenestene ytes eller oppgaven ivaretas, men den kan velge mellom enten selv å utføre tjenestene/ivareta oppgavene eller å inngå avtaler om dette med private, andre kommuner eller andre forvaltningsnivå. Ekspertutvalget har i sluttrapporten vurdert ti eksempler på oppgaver det kan være aktuelt å overføre til kommunene: Psykisk helsevern Tverrfaglig spesialisert rusbehandling Habilitering og rehabilitering Hjelpemidler Barnevern Arbeidsmarkedstiltak Videregående opplæring Kollektivtransport Fylkesveger Virkemidler for lokal nærings- og samfunnsutvikling Ekspertutvalget mener kommuner med minst innbyggere kan være i stand til å overta ansvaret for nye oppgaver innenfor områder som: habiliterings- og rehabiliteringstjenester, statlige oppgaver tilknyttet fosterhjem og barneverninstitusjoner, hjelpemidler til personer med nedsatt funksjonsevne, arbeidsmarkedstiltak i skjermet sektor og virkemidler for lokal nærings- og samfunnsutvikling. Videre mener utvalget at kommuner med minst innbyggere isolert sett kan være i stand til å overta enkelte andre oppgaver, som videregående opplæring og kollektivtransport, forutsatt at de også utgjør funksjonelle samfunnsutviklingsområder. En overføring av oppgaver kun til storkommuner innebærer imidlertid oppgavedifferensiering, og reiser noen praktiske og prinsipielle spørsmål. Med utgangspunkt i at ulike oppgaver kan kreve ulikt innbyggertall, drøfter ekspertutvalget fordeler og ulemper ved tre ulike kommunemodeller: Modell 1 innebærer en videreføring av generalistkommuneprinsippet hvor alle kommuner (unntatt Oslo) har ansvaret for samme oppgaveportefølje. I tråd med 10

11 utvalgets anbefalinger fra delrapporten forutsettes kommunene å ha en minstestørrelse på innbyggere. Alle kommunene inngår som i dag i et fylke/region. Modell 2 åpner for at kommuner har ulike oppgaver ut fra hvor mange innbyggere de har (oppgavedifferensiering) og overføring av flere oppgaver til storkommuner. Alle kommunene (unntatt Oslo) inngår som i dag i fylket/regionen. Modell 3 åpner også for oppgavedifferensiering og tildeling av Oslo-status til flere storkommuner, det vil si at storkommunen i tillegg til å ha regionale oppgaver også utgjør et eget fylke/region. Modell 3 innebærer at nabokommunene til storkommunen inngår i et annet fylke/region, slik tilfellet er for nabokommunene til Oslo i dag. Ekspertutvalget tar ikke stilling til om generalistkommuneprinsippet bør videreføres eller om oppgavedifferensiering er ønskelig. Utvalget sier at det har sammenheng med at regionnivåets framtidige utforming ikke er avklart, at utvalget kun har vurdert eksempler på oppgaver det kan være aktuelt å overføre til kommunene, og at problemstillingen fortjener en grundigere utredning enn det det har vært rom for i utvalgets rapport. Drøftinger av alternativer for regionalt folkevalgt nivå Møreforskning fikk i september 2014 i oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) å lage en sammenstilling og vurdering av mulige modeller for det regionale folkevalgte nivået ut fra tidligere utredninger og stortingsdokumenter. Rapporten fra Møreforskning ble overlevert KMD 17. november Alternativer for regionalpolitisk organisering vil være knyttet til rommet mellom stat og kommune og må derfor tilpasses mulige valg av statens og kommunenes framtidige rolle i det norske styrings- og utviklingssystemet. Alternativer for regionalt folkevalgt nivå må bygge på forutsetninger om framtidige endringer i statlig virksomhet og i kommunestruktur og kommunale oppgaver. Viktige kriterier for vurdering av regionnivåets rolleutøvelse: Demokratisk organ og arena Demokratiet styrkes hvis tjenester og oppgaver underlegges folkevalgt kontroll Demokrati bestemmes av innbyggernes relative innflytelse over saker som angår dem Tjenesteprodusent Kostnadseffektivitet ved tjenesteproduksjon Tjenestenes kvalitet, tilgjengelighet og likeverdighet, målsetningen henger blant annet sammen med tilbyders kapasitet og kompetanse Myndighetsutøver Kostnadseffektivitet Rettsikkerhet og brukervennlighet: kompetanse, kapasitet og habilitet, saksbehandlingstid og saksbehandlers tilgjengelighet Ivaretakelsen av en regional samordningsfunksjon Planlegger og samfunnsutvikler Regioninndelingenes betydning for suboptimalitet i beslutningstaking. Vil utilsiktede konsekvenser komme frem i beslutningsprosesser? Regionenes funksjonalitet og homogenitet. Regiongrensene i forhold til bo- og arbeidsmarked og næringssammensetning. Felles identitet. Forutsetning for at befolkningene skal identifisere seg med region og regionsenter. 11

12 Oppgavefordelingen forholdet til kommunene og regional statsforvaltning Den første maktutredningen (NOU 1982:3) konstaterer at det norske samfunnet, og spesielt offentlig virksomhet, er segmentert. Segmentering betyr i denne sammenhengen at koordinering og planlegging innen sektorer som helse, samferdsel, landbruk m.m. er langt sterkere internt enn i forhold til andre sektorer. Fylkeskommunal og kommunal planlegging og utviklingsarbeid har hovedfokus på horisontal, også kalt territoriell, samordning. I følge planlovgivningen skal denne planleggingen ha fokus på samfunnets ulike utfordringer sett i sammenheng og dermed på tvers av segmenter. Kommunikasjoner skal vurderes opp mot bosettingsmønster, lokalisering av arbeidsplasser og service m.m. Samordning av sektorer blir dermed et overordnet perspektiv. Slik aktivitet har en klar demokratisk forankring, fordi demokratisk virksomhet har sin rot i de territorielle samfunn man velges som representant for. Slik den siste maktutredningen (NOU 2003:19) beskriver samfunnsutviklingen, er den segmenterte statsstyringen en klar vinner i forhold til politisk territoriell samordning. Indikatorer er at statlig virksomhet i økende grad er organisert ut fra interne behov og uten fokus på behovene for territoriell samordning på lavere nivå enn statsnivået. Mens man ut fra Oppgavefordelingsutvalgets (NOU 2000:22) anbefalinger lenge forsøkte å organisere også statlig virksomhet ut fra kommune- og fylkesstruktur, er slike prinsipp forlatt i de senere årene. Tradisjonelt har politisk arbeid lokalt og regionalt vært preget av governance (kommunikasjon og samarbeid) og samfunnsutvikling i bred forstand, mens statlig byråkrati og virksomhet har vært preget av government (styring fra «toppen»). På regionalt nivå finner man igjen disse prinsippene i forholdet mellom fylkesmannsembete og fylkeskommunene, selv om disse skillelinjene ikke er helt klare. Utviklingsoppgavene som fylkeskommunene fikk forsterket ved regionreformen i 2010, er i stor grad preget av governance, å utvikle tett samarbeid med kommuner, næringsliv, frivillige organisasjoner og statlig virksomhet for å utvikle samfunn, ikke gjennom kommando, men gjennom kunnskapsbasert dialog og gjensidige avtaler om ressursbruk og arbeidsdeling. Regional statsforvaltning og dens ulike inndelinger Regional statsforvaltning er en samlebetegnelse på statlige forvaltningsorganer som er instruert av nasjonale forvaltningsorganer, og som har oppgaver og mål som kan nås innenfor et avgrenset geografisk område over kommunenivå, dvs. på regionalt nivå. De siste tiårene har omorganiseringer i statsforvaltningen vært mange og omfattende. Regional stat har volummessig vokst gjennom statlig overtagelse av tidligere fylkeskommunale oppgaver (for eksempel BUF-etat, helseforetak mm) og ikke minst gjennomgått store strukturelle endringer både av styringsmessig og inndelingsmessig karakter, for eksempel NAV-reformen og reorganiseringen av regionene i Statens vegvesen. Av de nærmere 40 virksomhetene som utgjør regional statsforvaltning, har de fleste en inndeling større enn fylket. For disse varierer tallet på regioner mellom to og tolv. I tillegg kommer helseforetakene. Den regionale inndelingen av statsforvaltningen er i hovedsak fastsatt etter det som er mest rasjonelt for sektoren, hver enkelt virksomhet og de oppgavene virksomhetene skal ta seg av. Oversikt over regional statsforvaltning og dens inndeling (Kilde: NIBR rapport 2006:9) 12

13 Maktutredningene konkluderer som nevnt med økende segmentering og fragmentering og økende grad av sektorbasert planlegging og organisering. Møreforskning sier i sin vurdering at det på kort og mellomlang sikt neppe vil være mulig å gjøre store endringer i sektorenes makt og organisering. I tilfelle må det gjøres av regjering og Storting og med en sterk tverrpolitisk mobilisering. Derfor bygger Møreforsknings utredning på at staten er fragmentert, at et regionalpolitisk nivå må forsøke å samordne staten og at statlige strukturer isolert sett neppe lar seg forandre gjennom en endring av folkevalgt regionalt nivå. Regionale folkevalgte strukturer vil måtte avhenge av kommunestrukturer Møreforskning skisserer fire ulike modeller for framtidig kommunestruktur, som grunnlag for vurdering av alternative regionale strukturer: 1. «Trend» - at kommunereformen resulterer i ca 300 kommuner av ulik størrelse, og med mange av de samme strukturelle utfordringene som i dag 2. Store kommuner de fleste med minst innbyggere totalt ca 150 kommuner 3. Regionkommuner alle over innbyggere ca 80 totalt 4. Fleksibel kommunestruktur oppgaver etter evne kommuner og region sammen har en klar ansvarsdeling i forhold til staten Videre presenterer Møreforskning fem alternativer for regional struktur, som vurderes mot de fire alternativene for kommunal struktur. De fem regionale alternativene er: 1. Nåværende struktur null-alternativet 2. Sammenslåing funksjonelle regioner gjennom å slå sammen noen av dagens fylker 3. Landsdel 7 regioner (som Selstads anbefaling i 2004) 4. Storby med fleksibel organisering 20 byregioner generalistprinsippet forlates, slik at storbykommuner og landkommuner har ulike oppgavenivå 5. Fleksibel kommunal og regional organisering (jf. alternativ 5 for kommunestruktur) regioner 13

14 Møreforskning mener de ulike alternativene sammenholdt med hverandre trolig gir følgende virkninger sammenlignet med dagens situasjon: ++ klar forbedring, + forbedring, 0 uendret, - dårligere, -- klart dårligere Alternativ Kriterier Demokratiet styrkes hvis tjenester og oppgaver underlegges folkevalgt kontroll Demokrati bestemmes av innbyggernes relative innflytelse over saker som angår dem Tjenesteproduksjon Kostnadseffektivitet ved tjenesteproduksjon Tjenestenes kvalitet, tilgjengelighet og likeverdighet - tilbyders kapasitet og kompetanse Myndighetsutøver Kostnadseffektivitet Rettsikkerhet og brukervennlighet: kompetanse, kapasitet og habilitet, tid og tilgjengelighet Ivaretakelsen av en regional samordningsfunksjon Utviklingsarbeid Forutsetninger for utøvelse av helhetssyn Regionenes funksjonalitet og homogenitet Felles identitet med region og regionsenter 0-alternativ 19 fylker ca. 300 kommuner Sammenslåing 10 til 15 regioner ca. 300 kommuner Landsdel 7 regioner og 80 regionkommuner Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering 150 kommuner Fleksibel regionalpolitisk og kommunal organisering regioner 14

15 Møreforsknings totalvurdering av alternativene vurdert mot dagens forhold ser ut som følger: Alternativ Kriterier 0-alternativet 19 fylker ca. 300 kommuner Sammenslåing 10 til 15 regioner ca. 300 kommuner Landsdel 7 regioner og 80 regionkommuner Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering ca. 150 kommuner Fleksibel regionalpoliti sk og kommunal organisering regioner Demokrati Som i dag Positivt Positivt Svakt positivt Klart positivt Tjenesteproduksjon Svakt negativt Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Myndighetsutøvelse Som i dag Positivt Klart positivt Negativt Positivt Planlegging og Som i dag Positivt Positivt Svakt negativt Positivt utvikling Totalt Svakt negativt Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Rapporter initiert av fylkesordførerkollegiet Hvordan best ivareta fylkeskommunale oppgaver? Etter oppdrag fra fylkesordførerkollegiet ble det høsten 2013 etablert en administrativ arbeidsgruppe bestående av to fylkesrådmenn og ytterligere 6 fylkeskommunale ledere med bred fagbakgrunn. Hovedoppgaven til arbeidsgruppen var å vurdere hvordan fylkeskommunale oppgaver bør ivaretas i en framtidig kommunestruktur som inkluderer et regionalt folkevalgt nivå. Arbeidsgruppen gjennomførte en vurdering av ulike oppgaver ut frå forutsetninger for oppgaveløsning: - Kompetanse, kapasitet og fagmiljøer til å ivareta oppgaveløsningen slik at kvalitet, profesjonalitet og rettsikkerhet ivaretas. - En geografi som er funksjonell for oppgaveløsningen. - Økonomiske forutsetninger til å kunne ivareta både nyinvesteringer, vedlikehold og driften av oppgaveløsningen. - Frihet til å virkeliggjøre det lokale eller regionale fellesskapets målsettinger og interesser. - Et helhetlig ansvar for oppgavene, dvs at eierskap, finansieringsansvar og fagadministrasjonen for oppgaveløsningen bør ivaretas av nivået som har det politiske ansvar for oppgaven. Nedenfor oppsummeres arbeidsgruppens vurderinger av normgivende innbyggergrunnlag for de enkelte oppgaver som arbeidsgruppen mener bør legges til politisk folkevalgte nivåer. Arbeidsgruppen har lagt generalistkommuneprinsippet til grunn, og at listen over mulige kommunale oppgaver angir nasjonale normgivende minstestørrelser. I tillegg til innbyggertall mener arbeidsgruppen at det bør gjøres funksjonalitetsvurderinger et åpenbart eksempel er kollektivtransporten. Imidlertid vil dette også gjelde for flere andre oppgaveområder, f eks av hensyn til en koordinert investerings- og driftsøkonomi. 15

16 Oppgaver Mellomnivået Kommunene, alt. innbyggertall Fagskolene Vg. opplæring Kollektivtransport Off. tannhelse Fylkesveier mv Kulturtilskudd/institusjon F-helsedata Fylkesbibliotek Kulturminneforvaltning Regional utvikling Spillemiddelforvaltning Regional planlegging Regionale FoU-fond KMD-tilskudd Vannregionmyndighet G-skoleskyss, finansiering Region/ landsdel Fylke > > > < Litt Litt Ev delegert Litt Ev delegert Arbeidsgruppen leverte en rapport i juni Rapporten ble godkjent av fylkesordførerkollegiet i september Hvilke oppgaver bør overføres fra staten og videreføres i et regionalt folkevalgt nivå? De viktigste oppgavene til dagens fylkeskommuner er videregående opplæring, tannhelse, fylkesveger og -ferjer, kollektivtransport, kultur og idrett, folkehelse og regional planlegging og -utvikling. Fylkeskommunen er tjenesteprodusent og samfunnsutvikler. Kjernen i fylkeskommunens ansvar er å ivareta tjenesteproduksjon og skape en helhetlig og ønsket samfunnsutvikling for egne lokalmiljøer og regioner. De ulike områder av landet og de ulike deler av kommunene og fylkene har forskjellige forutsetninger og behov, og ønsker og prioriteringer endres over tid. Det krever en politikk tilpasset det lokale og regionale terrenget. Lokal og regional tjenesteproduksjon og utvikling krever også en bred tverrsektoriell innsats. Regionalt utviklingsarbeid og tjenesteproduksjon handler om å se koplinger mellom ulike sektorer og utvikle strategier for å fremme tjenesteytingen og den samfunnsutviklingen en ønsker i egne lokalsamfunn og regioner. For fylkeskommunen innebærer det å se egne og andres ansvarsområder i sammenheng og å utvikle sektorovergripende perspektiv og tiltak. Hovedsaken med regional utvikling er å skape merverdi. Som politisk organ skal fylkeskommunen utforme en helhetlig politikk for et geografisk område, noe som også innebærer å tilpasse og samordne nasjonal sektorpolitikk til regionale utfordringer. Fylkesordførerkollegiet fattet i september 2014 vedtak om nytt utredningsoppdrag. Fylkesrådmannskollegiet ble bedt, med bistand fra KS, om å forberede et konkret forslag om hvilke oppgaver som kan overføres fra staten til et regionalt folkevalgt nivå gitt alternative inndelinger på regionalt nivå. Rapport fra dette utredningsarbeidet ble framlagt til fylkesordførerkollegiets møte 5. desember

17 I endelig rapport fra arbeidsgruppen, datert 8. desember 2014, sier arbeidsgruppen følgende om forholdet mellom regionalt folkevalgt nivå og regional stat: Alle oppgaver unntatt tilsyns-, klage- og kontrolloppgaver etter kommuneloven og særlovgivningen bør som hovedregel ligge til et folkevalgt nivå. Det innebærer at fylkesmannsembetet får en rendyrket funksjon som tilsyns-, klage- og kontrollmyndighet og at utviklingsoppgaver, tjenesteproduksjon, forvaltningsoppgaver og veiledning bør ivaretas av kommunene eller det regionale folkevalgte nivå avhengig av oppgavenes krav til innbyggergrunnlag og funksjonalitet. Hovedregelen bør også være at det nivå som har hovedansvaret for en oppgave selv har ansvaret for fagadministrasjonen. Oppgaver som krever en organisering som ser landet under ett bør fortsatt være et statlig ansvar. Arbeidsgruppen har etterfølgende forslag til endringer i oppgavefordelingen, sett i lys av ulike inndelingsalternativer på regionalt nivå. Kryss i ulike inndelingsalternativer betyr at oppgaven foreslås overført fra staten. Oppgave Fylkeskommuner 9-12 regioner Landsdeler Hele eller deler av spesialisthelsetjenesten X Statens vegvesens regioner X fagadministrasjon regional veg og ferje Statens vegvesens fylkesavdelinger X X+ Kjøp av togtransport (Jæren) X X+ Fylkesmannens miljøvernavdelinger X X + X + Fylkesmannens landbruksavdelinger X X + X + Kunst- og kulturstøtte X X+ X++ - Norsk kulturråd og Kultur-departementet Forskningsrådet og regionale forskningsinstitutter X X+ Forvaltning av prosjektskjønnsmidler X X X Innovasjon Norge X X+ X+ Naturressursforvaltning X X+ X++ Bufetats - 2. linje barnevern X X+ X+ Noen viktige milepæler i 2015 Medio januar stortingsmelding ferdigstilles fra KMD Januar/februar fylkestingsbehandling regionreformsak April stortingsmelding overleveres Stortinget Juni stortingsmeldingen behandles i Stortinget Saksbehandler: Inge Brørs Oslo, 3. desember/15. desember 2014 Inge Brørs sekretariatsleder Vedlegg: 1. Regionreformen - vedtak i fylkesordfører-/rådslederkollegiet 8. og 9. september Tidligere vurderinger av fylkessammenslåinger i forkant av forvaltningsreformen Selstads tre alternative forslag til regioninndeling

18 Vedlegg 1 Regionreformen - vedtak i fylkesordfører-/rådslederkollegiet 8. og 9. september 2014 Fylkesordfører-/rådslederkollegiet viser til Stortinget sine vedtak av 18. juni 2014 der en ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Kollegiet oppfatter at flertallsmerknadene fra kommunal- og forvaltningskomiteen tilsier at vi fortsatt skal ha tre forvaltningsnivåer i Norge og at det også skal klargjøres hvilken organisering og hvilke oppgaver som bør ligge på det regionale folkevalgte nivå. Fylkesordfører-/rådslederkollegiet viser i denne sammenheng til foreliggende rapport Oppgavefordelingen ved en kommune- og regionreform av 17. juni Denne viser på en god måte forutsetningene for å ivareta oppgaver som i dag er lagt til fylkeskommunene/det regionale nivå. Fylkesordfører-/rådslederkollegiet forutsetter at både fylkeskommunene og KS blir trukket aktivt med i det videre arbeidet med vurdering av oppgaver som skal ligge til det regionale folkevalgte nivå. Fylkesordfører/rådskollegiet viser til Stortingsvedtak av 18. Juni 2014, og ber om at fylkeskommunene blir representert i arbeidet med kommunereform som fylkesmennene nå leder. Fylkesordførerører/rådskollegiet viser til Stortingsvedtak av 18. Juni 2014, og ønsker å ta den aktive lederrollen i arbeidet med regionreform Fylkesrådmannskollegiet bes, med bistand fra KS, om å forberede et konkret forslag om hvilke oppgaver som bør overføres fra staten og videreføres til et regionalt folkevalgt nivå. Forslaget bør også skissere en timeplan for hvordan regionreformen kan knyttes opp mot kommunereformen. Forslaget bes lagt fram for fylkesordførerkollegiet i desember. Når Ekspertutvalgets andre innstilling foreligger, bes fylkesrådmennene arbeide videre med sikte på at fylkeskommunene og KS kan komme med konkrete innspill til den stortingsmeldingen regjeringen legger fram våren

19 Vedlegg 2 Tidligere vurderinger av fylkessammenslåinger i forkant av forvaltningsreformen 2010 Telemark flere modeller for økt samarbeid Som en konsekvens av bl.a. Oppgavefordelingsutvalgets innstilling høsten 2000, ble det gjennomført tre utredninger med fire alternative modeller for økt samarbeid og mulig sammenslåing mellom Telemark og andre fylker. Rapport fra arbeidsgruppe oppnevnt av fylkesrådmennene i Buskerud, Telemark og Vestfold med mandat å utrede økt samarbeid og eventuell sammenslåing av de tre fylkene ble lagt fram i mars 2001 (Det nye fylket?). En arbeidsgruppe oppnevnt av fylkesrådmennene i Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark med et tilsvarende mandat ble lagt fram i oktober 2001 (Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark ny fylkesinndeling?). I tillegg fikk Agenda Utredning og Utvikling AS i oppdrag å utrede to alternative modeller, en der Telemark forblir eget fylke og en der Telemark inngår i en storregion bestående av fem fylker (Region Sør). Rapporten ble lagt fram i november 2001 (Alene eller som del av storregion?). Fylkestinget i Telemark vedtok i desember 2001 at tre-fylkessamarbeidet med Buskerud og Vestfold skulle legges til grunn for videre utredninger. Det var grunnlaget for BTV-forsøket. Etter 2010 har det ikke vært nye tilsvarende initiativ til et mer formalisert samarbeid mellom fylkene i BTV-regionen eller mellom Telemark og Agder-fylkene. BTV (Buskerud, Telemark og Vestfold)-forsøket Høsten 2002 vedtok fylkestingene i Buskerud, Telemark og Vestfold å søke om et fireårig forsøk med oppgavedifferensiering. Søknaden ble formelt godkjent av Kommunal- og regionaldepartementet i desember Forsøket ble gjennomført i henhold til søknaden fra til Forsøket var basert på at det politiske ansvaret for sentrale oppgaveområder ble formelt overført til et felles regionråd. Fra staten ble følgende oppgaveområder overført: - prioritering av investeringsmidler til øvrige riksveger - tildeling av løyver til rutetransport over fylkesgrensene - midler til høyhastighetskommunikasjon (Høykom) Fra fylkestingene ble følgende oppgaveområder overført: - fylkesveger - trafikksikkerhetsarbeid - kollektivtransport, skoleskyss - ruteløyver for persontransport i rute innenfor fylket - midler til regionale utviklingsprosjekter, ekskl. bedriftsrettet arbeid - regional planlegging på områder som inngår i forsøket - overordnet internasjonalt arbeid - geologi BTV-forsøket er evaluert. NIBR utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet bl.a. en foreløpig rapport i mars 2006 (Fylkeskommunal oppgavedifferensiering rapport fra innledende undersøkelser). BTV-forsøket iverksatte selv en følgeevaluering. 19

20 Arbeidsforskningsinstituttet leverte i mars 2006 rapporten (På vei mot en ny region?). I sammendraget av denne rapporten blir det bl.a. påpekt at «BTV-forsøket er det eneste forsøket i Norge i sitt slag der man etablerer en felles, politisk beslutningsmyndighet på tvers av flere fylker. Det har nylig vist seg at forsøket i form av sine erfaringer og relevans treffer blink i forhold til den sittende regjeringens ambisjoner om å etablere folkevalgte landsdelsregioner med virkning fra 2010». Ved avslutningen av forsøket høsten 2007, ble det fra en oppnevnt politisk gruppe foreslått å forlenge forsøket i 2 år frem mot den forventede regionreformen. Forslaget fikk ikke tilstrekkelig tilslutning i fylkestinget i Vestfold. Akershus alternative vurderinger med Østfold, Hedmark og Oppland Våren 2001 la regjeringen Stoltenberg fram St. meld. nr. 31 ( ) Kommune, fylke, stat en bedre oppgavefordeling, hvor regjeringen også framsatte forslag om å se på regioninndelingen. Stortinget sluttet seg i juni 2001 til hovedtrekkene i forslaget, herunder oppfordringen om å vurdere fylkessammenslåing, men på frivillig basis. På dette grunnlaget ble spørsmålet om sammenslåing av flere fylkeskommuner innenfor østre- Østlandet, dvs. Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland satt på dagsorden. I den sammenheng ble både alternativet hvor alle fire fylkeskommunene slås sammen og alternativet der Oppland/Hedmark og Akershus/Østfold slås sammen utredet og diskutert. Det ble utarbeidet en rapport som ble sendt på høring (ECON-rapport nr. 7/02). En styringsgruppe bestående av fylkesrådmennene i disse fire fylkene hadde ansvaret for oppfølgingen. Fylkesrådmennene i Akershus og Østfold mente at utredningen ga grunnlag for å tilrå å videreføre prosessen med sikte på å slå sammen Akershus og Østfold fylkeskommuner. Dette ble begrunnet med at en slik ny region i større grad enn dagens fylkeskommuner kan gi: Et bredere tjenestetilbud til innbyggerne Sterkere kompetansemiljøer som har mer å tilføre partnerskapet med kommuner og næringsliv Større påvirkningskraft overfor sentrale myndigheter, (Storting, regjering, departementene) Bedre samsvar til den regionale stats nye organisering (Veiregioner, Helse Øst, SND) Større styrke og dermed flere åpninger til regionaliseringen i Europa De samme fylkesrådmennene mente også at en sammenslåing av alle fire fylkeskommunene ikke var gunstig, ut fra den rolle og de oppgaver som var tiltenkt det regionale folkevalgte nivået. Videre pekte de på at så lenge ulike sammenslåingsalternativer med Oslo ikke så ut til å være aktuelle, var det av stor betydning å utvikle samarbeidet med Oslo for å sikre en politikk for regionen som helhet. Akershus fylkeskommunenes behandlet saken med høringsuttalelser i fylkesutvalget 11. juni 2002 og i fylkestinget 18. juni. Hovedtendensen i høringssvarene i Akershus var at flertallet ikke ønsker sammenslåing nå. De fleste begrunnet det med at det ikke var aktuelt med tre forvaltningsnivåer, og at det dermed ikke er aktuelt å slå sammen de to fylkeskommunene. Flere høringsuttalelser viste til behovet for et nært samarbeid med Oslo kommune. Byrådet i Oslo kommune hadde i sin uttalelse understreket den gjensidige avhengigheten mellom Oslo kommune og Akershus fylkeskommune, også etter en eventuell sammenslåing mellom Akershus og Østfold fylkeskommuner. 20

21 I forbindelse med forvaltningsreformen ble Stortingsmeldingen Regionale fortrinnregional framtid lagt fram for Stoltenberg II i desember Meldingen skisserte oppgaver som kunne tillegges det regionale nivået og inviterte til valg av modell (forsterket fylkesmodell, regionmodell med få regioner og en mellommodell med middels antall regioner) og geografisk inndeling. Som en oppfølging av dette fattet fylkestinget i Akershus juni 2007 (sak 50/07) vedtak om bl.a. å legge regionmodellen til grunn og at hovedstadsregionen bør bestå av Oslo og Akershus. I vedtaket ble det videre presisert at Hovedstadsregionen også kan omfatte andre fylker og kommuner og det pekes spesielt på Østfold. Utfallet av behandlingene i Regjeringen ble en forvaltningsreform der fylkeskommunen ikl. Oslo kommune ble videreført uten endringer. Fylkeskommunene fikk tillagt noen nye oppgaver som bortsett fra overføring av riksvegene utenom stamvegene, bidro til bare en marginal styrking av det folkevalgte regionale nivået. Hedmark og Oppland I 2001 var Hedmark og Oppland involvert i arbeidet med å utrede sammenslåing av fire fylker: Østfold, Akershus, Oppland og Hedmark Østre-Østlandet, jf. det som er omtalt ovenfor. Det ble klart at det ikke var grunnlag for en slik sammenslåing, men Hedmark og Oppland fylkeskommune fortsatte senere arbeidet mot en felles region i innlandet. I 2005 besluttet fylkestingene i Hedmark og Oppland å igangsette en prosess som skulle føre til sammenslåing av de to fylkeskommunene. Prosjekt Region Innlandet ble vedtatt av fylkestingene i oktober Prosjektets mål var å legge grunnlaget for at de to fylkene skulle inngå i en direkte folkestyrt region, med et helhetlig ansvar for utvikling og verdiskaping, for vekst og velferd som grunnlag for bosetting. De første prosjektmøtene ble i stor grad benyttet til å komme med innspill på premisser og oppgavefordeling knyttet til Stortingsmelding 12 ( ) Regionale fortrinn regional framtid. Når det gjaldt prosjekt Region Innlandets mål om å etablere en sterk region i innlandet, svarte ikke stortingsmeldingen til prosjektets forventninger hva oppgaveportefølje angikk. I juni 2007 fattet de to fylkeskommunene et felles vedtak hvor det fremgikk at de primært ønsker en regionmodell med relativt få, sterke regioner. Dersom Stortinget allikevel skulle vedta en løsning med forsterkede fylkeskommuner, ønsket fylkestingene at fylkesgrensene opprettholdes, men at samarbeidet gjennom Arena Innlandet skulle videreutvikles. I en felles høringsuttalelse til forvaltningsreformen sa de to fylkestingene at de ønsket å arbeide videre mot en mulig søknad om et forsterket forsøk mellom Hedmark og Oppland. Det ble ingen sammenslåing, men de to fylkene videreførte samarbeidet seg i mellom. I 2010 ble det vedtatt at fremtidig samarbeid mellom Hedmark og Oppland skulle videreutvikles på eksisterende arenaer, det vil si på felles fylkesting og Arena Innlandet. Arena Innlandet skulle utvikles som et regionalpolitisk verksted for den politiske ledelsen, og besto av følgende: Fylkesråd (Hedmark), politisk ledergruppe (Oppland), fylkesordførere samt en representant fra opposisjonen i hvert av fylkestingene. Arena Innlandet skulle ikke være en beslutningsarena, men en arena for å avklare samarbeidet og drøfte felles sentrale utfordringer på viktige områder. Det fikk dessuten rollen som et saksforberedende organ for felles fylkesting der dette var naturlig. Det var særlig fokus på følgende samarbeidsområder: a. Samferdsel b. Landbruk c. Kompetanse d. Innovasjon og Forskning og utvikling 21

22 Den 10. juni 2014 vedtok fylkestingene i Hedmark og Oppland å avvikle Arena Innlandet som formelt samarbeidsorgan. Dette er erstattet med prosjektorganisert samarbeid på nærmere definerte områder. De formelle beslutningene om innhold og organisering av samarbeidet fattes av fylkesordfører i Oppland og fylkesrådsleder i Hedmark. Fylkesordfører og fylkesrådsleder har i oppgave å fremme det kontinuerlige samarbeidet mellom de to fylkeskommunene i tråd med fylkestingenes anbefalinger. Det er også vedtatt å gjennomføre minst ett felles fylkestingsmøte pr. år. Hedmark samarbeid med andre fylker Fjellregionen i Hedmark og samarbeidet med Sør-Trøndelag Regionrådet for Fjellregionen er et samarbeidsorgan mellom kommunene Røros og Holtålen fra Sør-Trøndelag og kommunene Os, Tolga, Tynset, Folldal, Alvdal og Rendalen fra Hedmark, samt Hedmark og Sør-Trøndelag fylkeskommuner. Regionrådet behandler politiske saker av felles interesse og saker som fremmer regionens interesser i fylkes- og rikssammenheng. Arbeidet ledes av et arbeidsutvalg med de åtte ordførerne og fylkesrådet i Hedmark. Det pågår et kontinuerlig arbeid både politisk og på administrativt nivå i forhold til alle innsatsområdene, og Regionrådet har en rekke samarbeidspartnere. Mye av arbeidet skjer gjennom prosjektarbeid. Regionrådet for Fjellregionen driver sitt arbeid med utgangspunkt i vedtektene og Strategisk plan for Fjellregionen, der det er prioritert seks innsatsområder: Næringsutvikling, rekruttering, kompetanseutvikling, kultur og Idrett, infrastruktur og helse. 22

23 Vedlegg 3 Landsdel 5 store og sterke eller 7 eller 9 (Selstad 2004)

24 24

25 Saksfremlegg Dato: Arkivref: / Saksnr Utvalg Møtedato 2/15 Østlandssamarbeidets kontaktutvalg Styrking av det regionale samarbeidet - anbefaling fra politisk styringsgruppe Innstilling Kontaktutvalget konstaterer at den politiske styringsgruppen ikke anbefaler å gå videre med noe alternativ for formell sammenslåing av dagens organisasjoner. Kontaktutvalget gir sin tilslutning til anbefalingen fra den politiske styringsgruppen om at det vurderes gjennomført et «Østlandsting» hvert andre år. Sekretariatsfunksjonen vurderes lagt til Samarbeidsalliansen Osloregionen. Videre gir kontaktutvalget sin tilslutning til at følgende tiltak vurderes: - faste koordineringsmøter mellom administrativ ledelse i de respektive organisasjoner - samarbeidsavtaler mellom de respektive organisasjoner - samlokalisering av sekretariatene Saksredegjørelse Bakgrunn for saken I brev av til Osloregionens Europakontor (ORE), Samarbeidsalliansen Osloregionen (OR) og Østlandssamarbeidet (ØS) ba Oslo kommune om at det ble satt i gang et arbeid med sikte på å styrke det regionale samarbeidet i Osloregionen. Det er et ønske fra Oslo kommune om at Østlandsregionen/Osloregionen skal være en mer slagkraftig region nasjonalt og internasjonalt. I den sammenhengen ble det pekt på at det var ønskelig å se på organisering av det arbeidet som i dag tilligger Osloregionens Europakontor, Østlandssamarbeidet og Samarbeidsalliansen Osloregionen og vurdere hvilke endringer som bør gjennomføres. Ulike modeller, som omfatter spennet fra full sammenslutning av organisasjonene til at dagens organisering videreføres, ble forutsatt vurdert.

26 Initiativet ble behandlet i de tre organisasjonene, og alle ga sin tilslutning til at arbeid med en gjennomgang av den regionale organiseringen skulle igangsettes. Et felles utgangspunkt var å se på hvordan det regionale samarbeidet kan forsterkes og forbedres. Det ble også pekt på at det er mye som fungerer godt i de enkelte organisasjonene, og som det er viktig å videreføre ved en ny organisering. Det ble slått fast at selv om organisasjonene har et overordnet felles mål om å styrke Østlandsregionen/Osloregionen, er det ulikhet mellom organisasjonene både når det gjelder historikk, oppgaver, medlemmer, organisering og innfallsvinkler til oppgaveløsning. Kontaktutvalget behandlet anmodningen fra Oslo kommune som sak 6/14 i sitt møte 7. mars Forslag til mandat for arbeidet ble behandlet som sak 21/14 i møte 13. juni, og kontaktutvalget ble gitt en orientering om arbeidet i sitt møte 24. oktober Anbefaling fra den politiske styringsgruppen Den politiske styringsgruppe for arbeidet har bestått av: Fra Samarbeidsalliansen Osloregionen: Stian Berger Røsland, byrådsleder i Oslo kommune (H) Harald Tyrdal, ordfører i Lunner kommune (Ap) Sven Tore Løkslid, ordfører i Hjartdal kommune (Ap) Fra Osloregionens Europakontor: Anette Solli, fylkesordfører i Akershus fylkeskommune (H) Lise Wiik, fylkesvaraordfører i Telemark (Ap) Morten Eriksrød, fylkesordfører i Buskerud (H) Fra Østlandssamarbeidet: Ole Haabeth, fylkesordfører i Østfold (Ap) Per-Eivind Johansen, fylkesordfører i Vestfold (H) Per-Gunnar Sveen, fylkesrådsleder i Hedmark (Ap) Styringsgruppen hadde avsluttende møte 1. desember Følgende konklusjon er angitt i utkast til referat fra dette møtet: «Styringsgruppen går inn for at det vurderes gjennomført et «Østlandsting» hvert andre år. Sekretariatsfunksjonen vurderes lagt til OR. En slik samling kan brukes til å løfte frem og sette søkelys på felles utfordringer og manifestere Østlandet som region. For at dette skal virke mest mulig samlende bør det legges etter gjennomføring av lokalvalg/stortingsvalg. Videre bør følgende tiltak vurderes: - faste koordineringsmøter mellom administrativ ledelse i de respektive organisasjoner - samarbeidsavtaler mellom de respektive organisasjoner - samlokalisering av sekretariatene Når det gjelder forslag om formell integrasjon/sammenslåing av to eller tre organisasjoner, slår styringsgruppen fast at det ikke foreligger enighet om noe alternativ - noe også den delte innstillingen fra arbeidsgruppen synliggjør. Styringsgruppen vil i denne situasjonen ikke anbefale å gå videre med noe alternativ for formell sammenslåing av dagens organisasjoner.» 26

27 Delt innstilling fra administrativ arbeidsgruppe Innspill og anbefalinger fra den administrative arbeidsgruppen framgår av vedlegg, hvor også fullstendig mandat for den politiske styringsgruppen og den administrative arbeidsgruppen er gjengitt (vedlegg 1 i arbeidsgruppens rapport). Arbeidsgruppen la fram en delt innstilling for organiseringen av det regionale samarbeidet: Alternativ 1 Et mindretall bestående av Bjarne Haslund (Oslo kommune), Øyvind Såtvedt (OR) og Nina Solberg (Vestregionen), fremmet slikt forslag til styringsgruppen om det videre arbeidet: Det foreslås primært full politisk og administrativ integrering av ORE, ØS og OR, subsidiært full administrativ integrering av de tre organisasjonene. Alternativ 2 En flertallsgruppe bestående av Odd Roald Andreassen (Østfold fylkeskommune), Kjersti Garberg (ORE), Inge Brørs (ØS), Øyvind Michelsen (Akershus fylkeskommune), Hjalmar Solbjør (Oppland fylkeskommune) og Ole Jørn Alfstad (Hedmark fylkeskommune), fremmet slikt forslag til styringsgruppen om det videre arbeidet: Det vurderes nærmere en full politisk og administrativ fusjon av ORE og ØS. En enstemmig arbeidsgruppe fremmet i tillegg følgende forslag: Det vurderes nærmere etablering av et «Østlandsting» hvert andre år og hvor sekretariatsfunksjonen vurderes lagt til OR. En slik samling kan brukes til å løfte frem og sette søkelys på felles utfordringer og manifestere Østlandet som region. Dersom man viderefører dagens tre organisasjoner, eller går videre med to organisasjoner (jf alternativ 2), mener en samlet arbeidsgruppe at følgende tiltak bør vurderes: a. faste koordineringsmøter mellom ledelsen i de respektive organisasjoner b. samarbeidsavtaler mellom de respektive organisasjoner c. samlokalisering av sekretariatene Oslo, 16. desember 2014 Inge Brørs sekretariatsleder Saksbehandler: Inge Brørs Vedlegg: Rapport fra administrativ arbeidsgruppe, datert 25. november

28 Vedlegg Dato: 25. november 2014 STYRKING AV DET REGIONALE SAMARBEIDET. INNSPILL FRA ARBEIDSGRUPPEN TIL STYRINGSGRUPPENS MØTE 1. DESEMBER 2014 ORE = OR = ØS = Osloregionens Europakontor Samarbeidsalliansen Osloregionen Østlandssamarbeidet Arbeidsgruppen legger fram en delt innstilling for organiseringen av det regionale samarbeidet. Innstillingene er som følger: Alternativ 1: Et mindretall bestående av Bjarne Haslund (Oslo kommune), Øyvind Såtvedt (OR) og Nina Solberg (Vestregionen), fremmer slikt forslag til styringsgruppen om det videre arbeidet: Det foreslås primært full politisk og administrativ integrering av ORE, ØS og OR, subsidiært full administrativ integrering av de tre organisasjonene. Nærmere begrunnelse for forslaget: Vi viser til formålet for arbeidet slik det er fastsatt av en samlet politisk styringsgruppe: «En styrket Osloregion/Østlandsregion: - med større tyngde i dialogen med nasjonale myndigheter - som samarbeider mer effektivt om oppgaver vi løser best sammen - som fremstår som mer attraktiv nasjonalt og internasjonalt» Vår vurdering er at sammenslåing til én samlet regional organisasjon kan gi forbedringer på alle de tre spesifiserte målsetningene for dette arbeidet. Det vil også kunne bidra til å gjøre det regionale samarbeidet i regionen bedre kjent for nasjonale beslutningstakere, for media og for innbyggerne i regionen. Vår vurdering er at både fylkeskommunene og kommunene er avgjørende for at vår region blir bærekraftig og konkurransedyktig. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet ved store nye kollektivinvesteringer avhenger av kommunenes arealpolitikk. Fylkeskommunenes regionale utviklerrolle må kobles med kommunal næringspolitikk for å være effektiv. Klima og miljø krever handling fra så vel fylkeskommuner som kommuner. Det samme gjelder for tilrettelegging for kompetanseutvikling og innovasjon. Og kommunenes nærhet til lokalt næringsliv og organisasjonsliv er en styrke når regionen skal profilere seg internasjonalt. Vi ser derfor ikke på kommunenes deltakelse som et kompliserende element, men som et bidrag til å styrke regionen. Det vil være uheldig å slå sammen Østlandssamarbeidet og Osloregionens europakontor, slik at koblingen mellom regionens internasjonale arbeid og kommunene svekkes. Det ligger et betydelig uforløst potensiale i Brüsselkontoret, blant annet når det gjelder profilering av regionen og ivaretakelse av regionens interesser overfor EU-systemet. Dette vil bedre kunne løses innenfor rammen av én samlet regional organisasjon. Det er fra politisk hold i 28

29 enkeltkommuner også varslet en økt interesse for Brüsselkontoret dersom det inngår i en slik organisasjon. Den beste løsningen vil, slik vi ser det, være at organisasjonene blir fullt integrert - så vel politisk som administrativt - i en ny organisasjon. Vi støtter sekretariatsledernes forslag til hvordan en slik samlet organisasjon kan organiseres (jf modell 3). Administrativ sammenslåing vil - selv med opprettholdelse av dagens politiske styrer gi en mer effektiv organisasjon innenfor gitte økonomiske rammer. De tre organisasjonenes administrasjoner er hver for seg meget små og lite faglig robuste, slik det er dokumentert (jf side 7). Vi mener at dette alternativet er det nest beste av de alternativene som er vurdert av arbeidsgruppen. Alternativ 2: En flertallsgruppe bestående av Odd Roald Andreassen (Østfold fylkeskommune), Kjersti Garberg (ORE), Inge Brørs (ØS), Øyvind Michelsen (Akershus fylkeskommune), Hjalmar Solbjør (Oppland fylkeskommune) og Ole Jørn Alfstad (Hedmark fylkeskommune), fremmer slikt forslag til styringsgruppen om det videre arbeidet: Det vurderes nærmere en full politisk og administrativ fusjon av ORE og ØS. Nærmere begrunnelse for forslaget: Flertallet anbefaler kun et alternativ: full sammenslåing av de to organisasjonene. Det vil ha klare positive effekter. Hvis en i tillegg inngår samarbeidsavtale mellom OR og ORE/ØS, vil en samlet sett komme styrket ut i forhold til fremtidig regionalt samarbeid. Østlandet og Osloregionen vil kunne framstå mer enhetlig og slagkraftig. En ren administrativ integrering av to eller tre organisasjoner, vil innebære klare styringsutfordringer ved at administrasjonen må forholde seg til to/tre styrer noe som vil være krevende. Det vil lett kunne oppstå prioriteringsproblemer og økt potensiale for konflikter. En fusjon av alle tre organisasjonene vil gi en omfattende og kompleks medlemsmasse. Medlemmene representerer to ulikeforvaltningsnivåer med ulike oppgaver, roller og ansvar på sentrale politiske områder. Dette vil innebære styringsutfordringer og vansker i forhold til prioritering av fokus- og saksområder. De samme forhold vil i stor grad gjelde ved en sammenslåing av ORE og OR. Dette gjelder imidlertid ikke ved en fusjon av ORE/ØS. Her vil fylkeskommunene være eiere og i utgangspunktet ha den samme tilnærmingen ut fra den fylkeskommunale regionale utviklingsrollen. Forholdet til kommune- og høyskolemedlemmene i ORE kan håndteres ved at disse gis status som partnere, eksempelvis slik dette er gjort ved Nord-Norges Europakontor. Denne løsningen innebærer at OR fortsatt vil ha sitt hovedtyngdepunkt i kommunesektoren, og det gir en ryddig arbeidsdeling. En sammenslåing av ORE/ØS vil gi en organisasjon med 9 ansatte og et budsjett på kr 12,2 mill (kontingent 2014). Den nye organisasjonen kan som ØS i dag, hente støttefunksjoner (IT, HR mv) fra sitt vertsfylke. De som står bak dette forslaget har lagt til grunn ulike kriterier som grunnlag for vurderingene av de ulike alternativene. Vurderingene må leses som illustrasjoner på ulike prinsipper hvor enkelte faktorer er vektlagt tyngre enn andre. Dette kan fremstilles som følger: 29

30 Kriterier/modeller 1.Adm.integr ORE og ØS 2.Pol og adm.fusjon ORE/ØS 3. Pol og adm.fusjon ORE/OR 4.Adm. integrer alle tre org. 5.Pol og adm.fusjon alle tre org. 6.Samlok. av adm. 7.Adm.koord møter mellom ledelsene 8.Samarb. avt. mellom org.. 1.Unngå X + X +++ X+++ X + X+++ X X X + overlappende oppgaver 2.Utnytte X ++ X +++ X+++ X++ X+++ X X + X + kompetanse 3.Færre politiske -X X +++ X+++ -X X+++ -X -X X møter 4.Helhetlig X X ++ X++ X X+++ X X X opptreden eksternt 5.Større adm X + X ++ X++ X + X+++ -X X X + robusthet 6.Enhetlig ledelse -X X ++ X++ --X -X -X -X X 7.Likeartet X X X X ---X X X X medlemsmasse 8. Styringsutf, repr., innflytelse -X X X ---X --X X X X + De ulike alternative organisasjonsendringene er vurdert ut fra en gradert skala hvor (---X) har en klar negativ effekt og (X +++) har en klar positiv effekt. En enstemmig arbeidsgruppe fremmer i tillegg følgende forslag: Det vurderes nærmere etablering av et «Østlandsting» hvert andre år og hvor sekretariatsfunksjonen vurderes lagt til OR. En slik samling kan brukes til å løfte frem og sette søkelys på felles utfordringer og manifestere Østlandet som region. Dersom man viderefører dagens tre organisasjoner, eller går videre med to organisasjoner (jf alternativ 2), mener en samlet arbeidsgruppe at følgende tiltak bør vurderes: d. faste koordineringsmøter mellom ledelsen i de respektive organisasjoner e. samarbeidsavtaler mellom de respektive organisasjoner f. samlokalisering av sekretariatene 1. Bakgrunn for organisasjonsgjennomgang I brev av til Osloregionens Europakontor, samarbeidsalliansen Osloregionen og Østlandssamarbeidet ba Oslo kommune om at det ble satt i gang et arbeid med sikte på å styrke det regionale samarbeidet i Osloregionen. Det er et ønske fra Oslo kommune om at Østlandsregionen/Osloregionen skal være en mer slagkraftig region nasjonalt og internasjonalt. Effektiv organisering og ressursbruk er forutsetning for å lykkes med dette. I den sammenhengen ble det pekt på at det var ønskelig å se på organisering av det arbeidet som i dag tilligger Osloregionens Europakontor, Østlandssamarbeidet og Osloregionen og vurdere hvilke endringer som bør gjennomføres. Ulike modeller bør vurderes som omfatter spennet fra full sammenslutning av organisasjonene til at dagens organisering videreføres. 2. Behandlingen i de tre organisasjonen Initiativet er behandlet i de tre organisasjonene og alle har gitt sin tilslutning til at arbeid med en gjennomgang av den regionale organiseringen igangsettes. Et felles utgangspunkt er å se på hvordan det regionale samarbeidet kan forsterkes og forbedres. Det ble også pekt på at det er mye som fungerer godt i de enkelte organisasjonene, som det er viktig å videreføre ved en ny organisering. Det ble slått fast at selv om organisasjonene har et overordnet felles mål om å 30

31 styrke Østlandsregionen/Osloregionen, er det ulikhet mellom organisasjonene både når det gjelder historikk, oppgaver, medlemmer, organisering og innfallsvinkler til oppgaveløsning. 3. Mandat og organiseringen av arbeidet Grunnleggende skal det i følge mandatet vurderes i hvilken grad organiseringen av det regionale samarbeidet vil bidra til en styrket Osloregion/Østlandsregion: - med større tyngde i dialogen med nasjonale myndigheter - som samarbeider mer effektivt om oppgaver vi løser best sammen - som fremstår som mer attraktiv nasjonalt og internasjonalt Det er etablert en politisk styringsgruppe med representanter fra de tre organisasjonene og et politisk arbeidsutvalg bestående av styrelederne i de tre organisasjonene. Det er videre etablert en administrativ arbeidsgruppe og et administrativt arbeidsutvalg. (Mandatet, vedlegg 1) 4. Utfordringer og muligheter for regionen: I et internasjonalt perspektiv er Osloregionen i konkurranse med andre hovedstadsområder/byområder om å være en attraktiv region. Det er mange kriterier som er avgjørende for om man skal lykkes, men av særlig betydning framheves regionens evne til i felleskap å løse utfordringer knyttet til bærekraftig utvikling og styrket konkurransekraft, samt å få gjennomslag for regionens interesser hos nasjonale myndigheter, styrke samarbeidet med andre nordiske land/ regioner og i.f.t. EU. På nasjonalt nivå vil det være ulike interesser mellom ulike landsdeler når det gjelder prioriteringer. Det er da viktig at hele Østlandet har evne til å opptre samlet og tydelig i.f.t. de prioriteringer som vedtas. Erfaringer bl.a. fra arbeid med Østlandspakka og prioritering av InterCity har vist at for å nå fram må man opptre samlet. Fylkeskommunene og Oslo kommune har et særskilt ansvar for regional samferdselspolitikk. Kommune har imidlertid ansvaret for arealplanleggingen, og har også sterke interesser i den regionale samferdselspolitikken. I store deler av Østlandsområdet er utfordringene knyttet til areal og transport felles på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Dette gjør det nødvendig med gode arenaer for samordning av areal og transportpolitikken på tvers av forvaltningsgrenser og nivåer. Det må imidlertid påpekes at mange av byområdene/regionene på Østlandet er særlig opptatt av å finne gode løsninger i samferdselssaker for sine områder. Likeså er det mange ulike interesser i de ulike delregioner. En ny organisasjonsmodell må sikre god intern håndtering av interessemotsetningene og enhetlig ledelse. Også i.f.t. samhandling med naboland og påvirkningsrolle i forhold til EU, vil fylkeskommunene og Oslo kommune samlet være de sentrale aktørene. I flere kommuner er det imidlertid også en økende oppmerksomhet om internasjonalt samarbeid og betydningen av dette. I en viss grad vil dette også gjelde næringspolitikk og kompetanse/forskning. Her har fylkeskommunene en sentral rolle som regional utviklingsaktør. Denne rollen innebærer at fylkeskommunene har et særskilt ansvar i forhold til det regionale partnerskapet, herunder kommunene, som tilrettelegger og samordner for regionalt samarbeid og strategiutvikling, jfr. plan- og bygningsloven og ansvarsreformen. 31

32 Kommunenes rolle på næringsområdet har tradisjonelt knyttet seg til tilrettelegging for næringsvirksomhet gjennom arealpolitikken. I tråd med kommunenes samfunnsutviklerrolle, har imidlertid flere kommuner også engasjert seg i næringspolitikken med strategiske ambisjoner som går ut over arealpolitikken. Når det gjelder internasjonalt arbeid rettet mot Norden og Europa, er fylkeskommunene og Oslo kommune de sentrale aktørene. Østlandsamarbeidet ivaretar politisk strategisk arbeid, mens Osloregionens europakontor er et viktig serviceorgan for medlemmene. Osloregionens Europakontor har så langt ikke utviklet seg i retning av å bli en interessepolitisk aktør på vegne av regionen. De tre organisasjonene har medlemmer som dekker hele Østlandsområdet. Det innebærer at det innenfor det geografiske området er ulike utviklingstrekk, utfordringer og muligheter. Her trekkes likevel frem tre sentrale utfordringer som bør ha fokus i et regionalt samarbeid på Østlandet/Osloregionen: Sterk befolkningsvekst Befolkningsveksten krever store investeringer i samferdsel, i første rekke kollektivtransport. Den øker samtidig behovet for samordning av arealbruk, som støtter opp under kollektivsatsingen og muliggjør en flerkjernet utvikling for regionen. Gjennomslagskraft Konkurranse om nasjonale myndigheters oppmerksomhet og ressurser til prioriterte innsats- og utviklingsområder. Det er en kamp om oppmerksomhet og ressurser mellom de ulike regionene i Norge. En tendens er at man i andre regioner (f.eks. Vestlandet) står tydeligere og mer samlet fram for sine felles interesser. Globalisering/internasjonalisering Internasjonale perspektiver blir viktigere, også for den regionale utviklingen og samarbeidet. Samferdselsløsninger er stadig oftere grenseoverskridende og internasjonal profilering blir også viktigere for å få at regionen skal få tiltrukket seg de mest attraktive arbeidstakere, forskere og virksomheter. Det er av nasjonal betydning at regionen- som hovedstadsregion - lykkes internasjonalt. Kravet til innovasjonsevne og høy kompetanse i befolkningen øker. Partnerskap innenfor rammen av EU-programmer er en stadig viktigere kilde til utvikling og innovasjon. 5. Kort beskrivelse og vurdering av de tre organisasjonene: Sekretariatene i de tre organisasjonene har gitt en nærmere beskrivelse av oppgaver og organisering av samarbeidet i sine respektive organisasjoner. (Vedlegg 2). De tre sekretariatene har det til felles at de er små, så vel økonomisk som i antall ansatte. Budsjettene til de tre organisasjonene er i hovedsak finansiert over kontingent. I OR og ORE er kontingentene basert på innbyggerantall, mens det i ØS betales et fast beløp pr medlem uavhengig av innbyggertall. Kontingent i ØS er fra år til år blitt prisjustert. I OR har satsene pr innbygger stått uendret i en årrekke mens inntektsgrunnlaget har økt med økende innbyggertall. I ORE er satsene pr innbygger blitt prisjustert samtidig som man har økt kontingenten for økende innbyggertall. 32

33 Kontingent Antall 2014 (mill. kr) ansatte ORE 6,7 6 Osloregionen 5,8 3 Østlandssamarbeidet 5,5 3 Sum 18,0 12 OR og ØS mottar i tillegg støttefunksjoner (IT, HR mv) fra sin vertsorganisasjon, hhv Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. ORE har ikke på samme måte en vertskommune/- fylkeskommune til å ivareta disse støttefunksjonene. Medlemssammensetning varierer en god del. Oslo kommune, Akershus, Østfold, Buskerud og Hedmark fylkeskommuner er medlemmer i alle tre organisasjoner. ØS har kun fylkeskommuner og Oslo kommune som medlemmer. OR har både fylkeskommuner og mange kommuner som medlemmer. ORE har fylkeskommuner, noen kommuner og to høyskoler som medlemmer. Det er flere kommuner enn de som er medlemmer i ORE, som har nytte av organisasjonen - enten direkte ved studiebesøk i Brussel, deltakelse i enkeltprosjekter eller indirekte ved bistand fra fylkeskommunen i sitt fylke. Alle tre organisasjoner har betydelig møteaktivitet både på politisk og administrativt nivå. Osloregionen har årlig rundt 6 politiske møter og 5 administrative møter (i tillegg kommer møter knyttet til prosjekt for areal og transport og internasjonal profilering). Tilsvarende er det i Østlandssamarbeidet rundt 12 politiske møter og 14 administrative møter og i ORE rundt 6 politiske møter og 3 administrative møter. Østlandssamarbeidet (ØS) ØS fremstår i dag som en homogen organisasjon med likeverdige parter. Administrasjonen er preget av stabilitet og høy grad av leveringsdyktighet. ØS er også den eldste organisasjonen. Fylkeskommunene har vurdert organisasjonen som et effektivt og vel innarbeidet redskap for å nå spesifikke målsettinger for Østlandets utvikling. Fylkeskommune har sin primære dialog med kommunene, gjennom formaliserte regionale samarbeidsorganer i sine respektive fylker. Disse er sentrale arenaer knyttet til politikkutforming på områder som næringsutvikling, areal og transport. Det er vesentlig å legge vekt på ØS styrker, inn i en vurdering av fremtidige organisasjonsløsninger for Østlandet/Osloregionen. Osloregionens Europakontor (ORE) OREs fremste styrker er den kompetansehevingen man bidrar til hos medlemmene innenfor EU/EØS, EU-programmene og prosjektrådgivning levert gjennom studiebesøk, hospitering, kurs og seminarer både i Oslo og i Brussel. ORE har et meget tett og fruktbart samarbeid med de to høgskolene når det gjelder mobilisering for bruk av EU-programmene og innenfor prosjektrådgivning generelt. Høgskolene er viktige samarbeidspartnere i utvikling av prosjekter som skal løse samfunnsutfordringer innenfor det nye forskningsprogrammet. ORE fremstår i dag som en noe mindre homogen organisasjon, enn ØS, når det gjelder medlemsmassen. ORE har, i tillegg til fylkeskommunene på Østlandet, to regionråd, 2 kommuner (i alt 13 kommuner) og 2 høgskoler som medlemmer. Det er veldig ulike kulturer for samarbeid på det internasjonale området hos medlemmene. Fylkeskommunene har egne internasjonale strategier og jobber internasjonalt både med politikkpåvirkning og prosjektutvikling. Blant kommunene spriker det, 33

34 fra et mer integrert internasjonalt engasjement og portefølje, til svært beskjeden aktivitet på feltet mens høgskolenes fokus er knyttet til EU-programmene og utvikling av prosjekter. Disse forholdene knyttet til medlemsmassen er en åpenbar svakhet og samtidig en utfordring for OREs innretting av arbeidet. Osloregionen (OR) OR er innrettet som en allianse med formål å initiere, utvikle og støtte samarbeidstiltak som styrker Osloregionens posisjon, som en konkurransedyktig og bærekraftig region i Europa. I sin organisatoriske form er OR et eksempel hvor flernivåstyring, med vekt på å samordne kommuner og fylkeskommuner bak felles regionale strategier innenfor areal- og transport og internasjonal profilering av regionen står sentralt. Sammen med ØS, har OR vært en pådriver for viktige infrastrukturtiltak på Østlandet, særlig mht. IC-triangelet. OR har også et tett samarbeid med næringslivet i regionen på flere områder. OR har vokst seg større med utgangspunkt i Oslo, som navet, og kommuner og fylkeskommuner rundt som nye medlemmer, etter hvert som regionforstørring har materialisert seg. Overlappende oppgaver og kompetanser Både ØS og OR prioriterer samferdsel meget høyt og har kvalitativt høy kompetanse på dette området. Vinklingen er noe forskjellig bl.a. ved at OR ser areal og transport i sammenheng. Begge organisasjonene har vært aktive interessepolitisk for å sikre investeringer til regionen, ikke minst når det gjelder Intercity-utbyggingen, men Østlandssamarbeidet har vært mer aktive og har brukt mer ressurser på dette enn Osloregionen. Alle de tre organisasjoner har internasjonale aktiviteter. Disse aktivitetene er i hovedsak ikke overlappende. Men den internasjonale kompetansen som er bygget opp i de tre organisasjonene er delvis overlappende og delvis utfyllende, og kunne trolig gitt større positiv virkning i et sterkere samlet miljø (jf. IRIS-rapporten). ORs ambisjoner om internasjonal profilering av regionen, vil kunne føre til at en får overlappende og/eller tilstøtende oppgaver med det mer praktiske internasjonale arbeidet som ØS/ORE står for. Hovedpoenget for ORs internasjonale profilering må være rettet mot ulike globale markeder, som svarer til nærings- og samfunnslivets interesser til enhver tid. Dette er noe mer og annet enn det Europaarbeidet i ØS/ORE. OR har organisatoriske visse likheter med ORE, mens OR er mest ulik ØS organisatorisk. ØS er den mest homogene organisasjonen med likeartede medlemmer med samme oppgaveportefølje og roller. 6. Ulike organisasjonsmodeller, vurdering og avgrensing Det er innhentet informasjon om organisering av samarbeidet i andre regioner. Det regionale samarbeidet er organisert ulikt, har ulike prioriteringer, innretninger og ressursbruk, men har det til felles at samarbeidet er basert på politiske prioriteringer. I vedlegg 4 er det korte beskrivelser av følgende organisasjoner: Vestlandsrådet - Mälardalsrådet (Stockholm) - Stockholm Business Region/Stockholm Business Alliance - Gøteborg kommunalforbund. ØS, OR og ORE er tre organisasjoner som på hver sin måte arbeider med regionens utfordringer og hvor det vurderes tiltak for å nå målet om en styrket region. Økt ressurseffektivitet og bedre samordning er viktig for å nå målene. Organisasjonene skal hver for seg og samlet kjennetegnes av å være robuste og solide. Det innebærer administrativ kompetanse og kapasitet tilpasset de 34

35 oppgaver som skal utføres og ha bæreevne over tid. Det må være en struktur som gir rom for styring. Samtidig må dette balanseres med hensynet til at organisasjonen ikke blir av en slik karakter at det kan stilles spørsmål ved om det representerer et nytt forvaltningsnivå. Gjennom en styrket samordning og eventuelt fusjon kan det oppnås økt politisk gjennomslagskraft i interessepolitikken nasjonalt, men også internasjonalt. Sekretariatslederne har utarbeidet i alt seks ulike mulige fremtidige organisasjonsmodeller under følgende overskrifter (se vedlegg 3). Samordning og arbeidsdeling Delvis integrasjon politisk organisasjon Delvis integrasjon administrativ integrasjon Delvis integrasjon to organisasjoner To organisasjoner basert på fusjon av dagens organisasjoner Full integrasjon I den administrative arbeidsgruppen har man kun sett på ulike modeller basert på en samordning av eksisterende organisasjoner. Arbeidsgruppen har ut fra dette vurdert nærmere to hovedalternativ: Ulike former og omfang for integrering/fusjon mellom organisasjonene Ulike former for tettere samarbeid mellom sekretariatene i alle tre organisasjonene Arbeidsgruppen har videre vurdert ulike kriterier som grunnlag for mulige alternative organisasjons endringer. Vurderingene er basert på ulike prinsipper hvor enkelte faktorer er vektlagt tyngre enn andre. Følgende kriterier er vurdert: Unngå overlappende oppgaver Utnytte kompetanse Færre politiske møter Helhetlig opptreden eksternt Større administrativ robusthet Enhetlig ledelse Homogen medlemsmasse Styringsutfordringer, representativitet og innflytelse Alle alternativene innebærer en forbedring av samarbeidet mellom de tre organisasjonene. De to alternativene som innebærer integrering av to eller tre sekretariat vil gi utfordringer knyttet til prioritering og ledelse i forhold til bestillinger fra organisasjonenes styrer. En sammenslåing av ORE og ØS vil gi klare positive effekter sett i forhold til de kriteriene som er satt opp. Hvis en i tillegg inngår samarbeidsavtale mellom OR og ORE/ØS og også får til en samlokalisering av administrasjonene, vil en samlet sett komme styrket ut i forhold til fremtidig regionalt samarbeid. Østlandet og Osloregionen vil kunne framstå mer enhetlig og slagkraftig. Forholdet til kommune- og høyskolemedlemmene i ORE kan håndteres ved at disse gis status som partnere, eksempelvis slik dette er gjort ved Nord-Norges Europakontor. En fusjon av alle tre organisasjonene vil gi en omfattende og kompleks medlemsmasse. Medlemmene representerer to ulikeforvaltningsnivåer med ulike oppgaver, roller og ansvar på sentrale politiske områder. Dette kan innebære styringsutfordringer og vansker i forhold til prioritering av fokus- og saksområder. Dette gjelder ikke i samme grad ved en fusjon av 35

36 ORE/ØS. Her vil fylkeskommunene alene kunne være eiere og vil i utgangspunktet ha den samme tilnærmingen ut fra den fylkeskommunale regionale utviklingsrollen. Organisasjonene har samlet sett en fragmentert medlemsmasse sammensatt av fylkeskommuner, kommuner og høgskoler innenfor et forholdsvis stort geografisk område. Det er utfordringer knyttet til flernivåstyring, men også muligheter. Flernivåstyring er viktig strategi for å møte konsekvensene av en gradvis mer kompleks forvaltningsstruktur som må forholde seg til økende forventinger til effektivitet og kvalitet, og tøffere internasjonale konkurranse. Med dette begrepet siktes her til styring av aktører i nettverk og dannelse av horisontale eller vertikale partnerskap med gjennomføring av planlegging og utviklingstiltak som formål. Utfordringene er knyttet til at ulike aktører har ulike ståsted og derav ulike interesser og mål. Det kan like fullt være mulig å finne noen felles prosjekter med sammenfallende mål. Styringsutfordringene er imidlertid komplekse. Organisasjonene har ulike oppgaver, tradisjoner, samhandlingsformer, arbeidsmåter og mål. Mens ORE er særskilt opptatt av å levere operative standardiserte tjenester, medlemsservice og veiledning, er ØS etablert med det hovedformål å fremme samarbeid mellom medlemmene om bestemte aktiviteter. OR har eksternt påvirkningsarbeid blant hovedoppgavene. Det er i en viss utstrekning berøringspunkter mellom organisasjonenes aktiviteter, men disse oppgavene befinner seg i all hovedsak på ulike nivåer og er samspillende. De har dokumentert evne til samspill gjennom samarbeidet med intercity. Organisasjonene har over tid tilpasset seg til hverandre. Spørsmålet er om differensieringen som er på et bredt spekter av områder, lar seg integrere i en eller flere organisasjoner og er det andre tiltak som kan forsterke samhandlingen og ta ut synergier mellom de aktuelle organisasjonene uten at det fusjoneres? ØS har en homogen medlemsmasse og en sterk forankring i fylkeskommunene som gjør det naturlig ikke å foreta strukturelle endringer. Det anbefales imidlertid vurdert nærmere om ORE enten bør integreres i ØS eller om det bør være en tettere tilknytningsform til ØS. OR har en differensiert medlemsmasse med stor geografisk spredning hvor Oslo kommune er motoren i arbeidet. Dette er en organisasjon med en sterk vekst i medlemsmassen de senere år og med et fortsatt betydelige potensiale for ytterligere utvikling av medlemsmassen. Den sterke forankringen i hele regionen som denne organisasjonen representerer er viktig for utviklingen i regionen og bør være en sentral samarbeidspartner for ØS og ORE. Det bør vurderes hvordan OR kan knyttes til ØS/ORE. Det er et klart signal fra den politiske styringsgruppen at det skal vurderes effektivisering av administrasjonen og gjøre den mer robust. En ordning med 3 selvstendige styrer og en felles administrasjon vil innebære at daglig leder tjener 3 organisasjoner med tilstøtende oppgaver. Her kan det fort oppstå vanskeligheter gjennom f.eks. lojalitetskonflikter. Det svekker daglig leders dedikerte arbeid knyttet til en organisasjons mål. En fusjon mellom ORE og ØS med en daglig leder og tilknyttet direktør for ORE vil derimot kunne gjennomføres. Det vil være synergier mellom ØS og ØRE knyttet til oppgaver og kompetanse. Det foreslås at det vurderes nærmere hvordan OR kan knyttes nærmere ØS/ORE uten at det integreres/fusjoneres. Det er ulike måter å styrke samarbeidet på mellom organisasjonene både administrativt og politisk, uten at det trenger å innebære fusjonering. En sammenlegning av ORE og OR bør også vurderes som et alternativ. Når ORE ble etablert var intensjonen bl.a. at dette skulle bidra til internasjonal profilering av Osloregionen og ivareta regionens interesser overfor EU. Dette er hensyn som nå i liten grad er ivaretatt av ORE. Internasjonal profilering og interessepolitikk er i minst like stor grad et kommunalt som et 36

37 fylkeskommunalt anliggende. Dersom man ønsker at disse oppgavene skal ivaretas, er det derfor naturlig å vurdere en fusjon mellom OR og ORE - alternativt en sammenlegning av alle tre organisasjoner. Interkommunalt samarbeid er utbredt, men i ulike sammenhenger og fra flere hold pekes det på demokratiutfordringen når oppgaver løses og politikk utformes gjennom et slikt samarbeid. Denne utfordringen vil variere etter omfang, oppgaver og organisering. Avstanden tilbake til kommunestyrer og fylkesting kan bli lang og det er utfordrende å sikre medvirkning, innflytelse og forankring. Det bør uavhengig av mulige organisasjonsendringer, vurderes om det er grunnlag for å etablere en felles «Østlandsting» for alle medlemmene i dagens organisasjoner. En slik samling kan brukes til å løfte frem og sette søkelys på felles utfordringer og manifestere Østlandet som region. Det bør vurderes om OR som flernivå organisasjon, eventuelt bør gis samordnings og sekretariatsfunksjonen. VEDLEGG: 1. Mandatet 2. Korte presentasjoner av Østlandssamarbeidet, samarbeidsalliansen Osloregionen og Osloregionens Europakontor 3. Alternative organisasjonsmodeller (utarbeidet av de tre sekretariatslederne) 4. Andre eksempler på organisering av regionalt samarbeid 37

38 VEDLEGG 1: MANDAT STYRKING AV DET REGIONALE SAMARBEIDET Formål med arbeidet: En styrket Osloregion/Østlandsregion: - med større tyngde i dialogen med nasjonale myndigheter - som samarbeider mer effektivt om oppgaver vi løser best sammen - som fremstår som mer attraktiv nasjonalt og internasjonalt Mandat for den politiske styringsgruppen: Tema for arbeidet avgrenses til å omfatte det regionale samarbeidet som tilligger Østlandssamarbeidet, samarbeidsalliansen Osloregionen og Osloregionens Europakontor. Styringsgruppen skal vurdere om det er en hensiktsmessig struktur og arbeidsdeling mellom organisasjonene. Det tas utgangspunkt i erfaringene med de tre regionale samarbeidsorganisasjonene; hva fungerer godt, hva fungerer mindre godt og hvor ser man mulighetene for å videreutvikle samarbeidet. Eventuelle overlappende oppgaver og ansvar mellom de tre organisasjonene vurderes særskilt i denne forbindelse. Styringsgruppen skal vurdere ulike mulige organisatoriske modeller, bl.a. dagens organisering og full sammenslåing av alle organisasjonene, men også mellomløsninger med sterkere administrativ og politisk integrasjon enn i dag. Man kan på denne bakgrunn fremme forslag til endringer i organiseringen av det regionale samarbeidet. Man kan videre foreslå endringer i ansvarsdeling mellom organisasjoner. Styringsgruppen skal legge fram sine vurderinger og eventuelle forslag til endringer i en rapport som forelegges styret i den enkelte organisasjon. Styringsgruppen bør ha fullført sitt arbeid ved årsskiftet 2014/2015. Fremdriftsplanen tilpasses dette. Mandat for den administrative arbeidsgruppen: Arbeidsgruppen skal utarbeide et skriftlig kunnskapsgrunnlag om organisasjonene, bl.a. når det gjelder: - Ansvar og oppgaver - Vedtekter - Medlemsmasse - Økonomisk og administrativ ressursbruk - Omfang av politiske og administrative møter - En analyse av hvilke utfordringer regionen har nå og i årene fremover og som kan løses best i fellesskap Arbeidsgruppen skal beskrive samspill og ansvarsdeling mellom de respektive organisasjonene, herunder mulige overlappende oppgaver og ansvar. Arbeidsgruppen kan videre identifisere områder hvor mulighetene for samarbeid kunne vært utnyttet bedre. Arbeidsgruppen skal redegjøre for hvilke mulige organisatoriske modeller som foreligger, bl.a. dagens organisering og full sammenslåing av alle organisasjonene, men også mellomløsninger med sterkere administrativ og politisk integrasjon enn i dag. Arbeidsgruppen skal videre skissere mulige konsekvenser av de ulike alternativene. Det innhentes informasjon om erfaringer med 38

39 modeller fra andre regioner nasjonalt og internasjonalt. I arbeidet med kunnskapsgrunnlaget skal det bygges på eksisterende analyser. Arbeidsgruppen utarbeider skriftlig materiale til styringsgruppens møter og skriver sluttrapporten, begge deler under de anvisninger som gis fra styringsgruppens side. Arbeidsgruppen løser videre eventuelle ytterligere oppdrag gitt av styringsgruppen. 39

40 Vedlegg 2. Korte presentasjoner av Østlandssamarbeidet, samarbeidsalliansen Osloregionen og Osloregionens Europakontor Kort presentasjon av Østlandssamarbeidet Formål Større politisk gjennomslagskraft og bedre ressursutnyttelse var grunnlaget for etableringen av Østlandssamarbeidet 19. mars To hovedmål ble angitt: - felles påvirkning av eksterne beslutningsorganer - utnyttelse av stordriftsfordeler gjennom felles prosjekt- og utviklingsarbeider. Medlemmer Fylkeskommunene på Østlandet: Akershus, Buskerud, Hedmark, Oppland, Oslo, Telemark, Vestfold og Østfold. Fylkeskommunene har erklært seg som likeverdige partnere i samarbeidet. Organisasjons- og arbeidsform Østlandssamarbeidet er etablert som et frivillig nettverkssamarbeid mellom de åtte fylkeskommunene. Samarbeidet utfører de oppgaver fylkeskommunene er enige om å løse i fellesskap. Det kan være oppgaver både av politisk og administrativ karakter. Oppgaver og organisering innen samarbeidet endres «kontinuerlig» etter hvilke oppgaver fylkeskommunene ønsker å samarbeide om. Alle fylkeskommuner inviteres til å delta i oppgaver og aktiviteter i regi av Østlandssamarbeidet, men det er opp til den enkelte fylkeskommune å beslutte hvorvidt den ønsker å delta i ulike prosjekter. Østlandssamarbeidets øverste organ er kontaktutvalget, hvor hver fylkeskommune har tre medlemmer: politisk leder (fylkesordfører, fylkesrådsleder eller byrådsleder), opposisjons-leder og representant for administrative leder (fylkesrådmann, fylkesdirektør eller kommunaldirektør). Kontaktutvalget velger ny leder og nestleder ved konstituering etter hvert fylkestingsvalg. Også ledelse i de fagpolitiske utvalgene velges i dette møtet. Kontaktutvalget beslutter antall fagpolitiske utvalg, som for tiden er tre: innen samferdsel, opplæring og kompetanse og internasjonalt samarbeid. Fylkeskommunene anbefales å oppnevne 40