Mekanikkens estetikk. Uret. Og uret i seg selv. Skrever av Urmakermester Jon J. Lindstrøm.

Transkript

1 1 Mekanikkens estetikk. Uret. Og uret i seg selv. Skrever av Urmakermester Jon J. Lindstrøm. Til hverdags er vel uret et slags tidens målebånd for de fleste av oss, dagen er en oppmålt distanse som vi løper langs for å nå alle døgnets gjøremål. Sånn sett er uret kun en tid måler. Men noe må ha skjedd under veis. I hvert fall med de gammeldagse urene, de som får energien sin fra en fjær, og ikke fra et batteri som kvarts urene gjør. De gammeldagse mekaniske urene har rukket å spinne en aura omkring seg selv. Å vise mest mulig riktig tid er ikke lenger hoved argumentet for å kjøpe et slikt ur, presisjons tid målingen har kvarts urene overtatt for godt. Ved hjelp av en trylle formel har det mekaniske uret skapt seg om til noe nytt, hvor det å måle riktig tid ikke lenger er det aller viktigste. Nå spilles det på mere kulturelle strenger, de vitenskapelige spørsmål som knytter seg til presisjons tidsmålingen kan andre få ta seg av. Det mekaniske armbåndsuret støtter seg til gamle håndverkstradisjoner, til klassisk formgivning, og en litt mere filosofisk tilnærming til tidsbegrepet, enn det fysikerne forfekter. Produsentene av dagens mekaniske ur har for eksempel skaffet innsyn til urets hemmelighets fulle indre. Selve urverket som før var utilgjengelig område, med adgang bare for fagets innviede, er nå blitt alle manns eie, gjennom kikke hullet i urets baklokk. Nå kan maskineriet virkelig tas i øye syn, med alle de små detaljene som det før var forbeholdt fagmannen å vurdere. De små røde rubinene som tjener som lagre for tannhjulenes høyglans polerte stål akser, stikker seg tydelig frem. Broer og klober som holder tannhjulene på plass er kunstferdig slipt i fine mønstre og belagt med et overtrekk av edle metaller for å hindre anløpning og korrosjon. Kanter er brukket og polert. Stål skruenes hoder blinker som små speil, om lyset får falle riktig mot de møysommelig høy glans polerte stål flatene. Er det riktig fint gjort er skjerve kantene brukket og skrue hodets ytterkant også brukket og polert. Alt dette er ør små detaljer som bare et øvet øye vil legge merke til. Andre stål deler som opptreks hjul og mikro reguleringens svanehals fjær prydes også med en speil blank polering. Opptrekks hjulene prydes også ofte av en fin solstråle slip som stråler ut fra hjulenes sentrum. Hvis en nå skulle være så heldig å få kikke

2 2 urmakeren over skulderen når han en gang demonterer et slikt fint urverk, så vil høy glans polerte drev tenner åpenbare seg, likeledes høyglanspolerte drev fasetter, og sylskarpe inn stikk i drevenes endeflater for å understreke at gamle håndverkstradisjoner fortsatt lever. En kan jo spørre hva alt dette skal være godt får. Noe lettvint svar finnes ikke. En ting er at mye finisjering kan forsvares ut fra rent tekniske kriterier. Disse små detaljene fører faktisk til at urverket vil fungere lenger. Andre detaljer har med arbeids glede å gjøre, de er en honnør til gjenstanden, og håndverkets tradisjoner. Et slikt urverket er ikke lenger bare en tid måler, men et bevis på at håndens og åndens yte evne kan strekkes enda et stykke lenger. Også uret er et felt for menneskelig utfoldelse hvor kunnskap og evner kan demonstreres, og forenes med gamle håndverks tradisjoner. Videre er urverket en estetisk opplevelse i seg selv. Fristilt fra kravet til presisjons tid måler, blir urverket i det mekaniske uret mere et spørsmål om estetikk. Selve urverkets utforming kan være en fryd for øyet. På samme måte som arkitektur må balansere mellom kravet til brukbarhet og utforming, må urverket innordne seg under de samme begrensningene. I spenningsfeltet mellom form og funksjon, har det i løpet av mange hundre års utvikling, sprunget frem en klar balanse, som gjør det mekaniske urverket til et kunstverk i miniatyr. Amerikanerne fant i sin tid på å lage et lommeurs verk av bergkrystall for at verkets detaljer virkelig skulle stilles til skue. En annen måte å skaffe innsyn i mekanikken på er skjeletering. Det går ut på å fjerne alt overflødig matteriale i urverket slik at bare det helt nødvendige står igjen. Dette gjør det mulig å se tvers igjennom hele uret. Skiven er nemlig fjernet så bare tall indeksen står igjen, og i baklokket er det som før nevnt plassert et glass. Slike ur finnes ikke i de rimeligste pris klasser, men til gjengjeld gjør de krav på å vise håndverk av ypperste klasse. Andre detaljer er når lager stenene er fattet inn i gull fatninger som igjen er skrudd inn i verk platene med vakkert blå annløpte skruer. Alt dette er finesser som en må vite å verdsette. Det er alle de små detaljene som skiller kvalitets uret fra de mere ordinære. Og nettopp innen for denne detalj rikdommen finnes det et mylder av muligheter for kreativitet og videre utvikling. Om ikke lenge vil vi kanskje snakke om stil retninger innen for urverk med samme selvfølgelighet som var det møbler. Allerede i dag, kan en vel se tegn til stil valg innenfor de forskjellige fabrikkene. De er i ferd med å

3 3 finne sin form, eller de fører gamle stil tradisjoner videre. Den tyske fabrikken Lange og Sohne for eksempel har tatt tak i stil elementer fra sine berømte urverk fra tidligere tider. Den Sveitsiske fabrikken Patek Philippe kan likeledes langt på vei kjennes på stilen. Jeg vil karakterisere Pateks formspråk som lettere, mere fransk og grasiøst enn, Langes tyngre og robustere stil som kanskje er mere Wagnersk enn Pateks impresjonistiske Piken med lin håret, for å bli i metaforenes verden. Til syvende og sist blir det et spørsmål om stil oppfatning og smak. Etterhvert er det kommet mange små selvstendige produsenter som har funnet frem til sitt personlige form språk. En av disse er avantgardisten Alain Silberstein som selv er en talsmann for form og funksjons idealet. I hans kreasjoner føres gamle Bauhaus idealer videre. Tar en urskivenes og viserenes røde, blå og gule knall farger, deres form som er destilert ned til trekant, firkant og sirkel, så er dette et form språk hvor det kan fornemmes en atmosfære som stammer helt fra kunst maleren Vasilij Kandinskijs surrealistiske verden. Som kjent var han lærer ved Bauhaus skolen i sin tid, han gav blandt annet ut den lille boken Punkt og Linje til Flate. Den kan gi nyttige tips til forståelse av moderne kunst. Det mekaniske armbåndsuret er i ferd med å skape en ny atmosfære om tidsbegrepet. Selvom det krever litt tid å sette seg inn i alt dette nye som er i ferd med å skje, så gir det også mye igjen. For å trekke inn enda ett nytt perspektiv ved det mekaniske armbåndsuret må vi se på urets rolle som ikon og signal objekt for det moderne menneske. Slik livet utfolder seg i starten av det nye årtusenet med et mylder av muligheter, med IT revolusjonens tilgang på informasjon, mobil telefonens muligheter til altid å være koplet opp mot venner, og steder hvor noe foregår. Omgivelsenes stadige påtrengende bilder fra TV skjermer eller reklameplakater, eller disk manens lydmur mot omgivelsenes støy og til og med body lotion odør for å skape et eget privat rom inne i sin egen duft. Dette bombardementet av inntrykk kan få noen og en hver til å få en fornemmelse av å sveve fritt i en verden uten synlige holdepunkter. Religion og tros tilhørighet spiller ikke like stor rolle lenger, ei heller politiske forbilder. Kunsten taler et språk som de færreste lenger forstår. Mot hva skal da sinnets mere eller mindre ubevisste lengsler

4 4 rettes? Om ikke mot tingene, de er de eneste håndfaste og begripelige objekter som står igjen som brukbare knagger for en søkende sjel som søker noe fast og tilforlatelig å henge seg på. Arkitekturen, interiørene, klesmotene, alle gjenstandene vi omgir oss med blir stillet mere i fokus. Så leser vi all lengsel og savn inn i kjøpesenterets hav av fristelser. Kjøper klær, smykker, ur, inventar, for å tydelig gjøre for oss selv hvem vi er, hvem vi ønsker å være. Uret finner sin plass i dette mylderet av signal effekter. Det blir som et annet smykke eller en amulett med et magisk innhold. Det skal sørge for lykke, beskytte mot fare. Fortelle om våre holdninger til livet i sin allminnelighet. Det å vise riktig tid er ikke urets viktigste rolle lenger, det er hevet opp på et mere metafysisk plan og er blitt et symbol på begrepet tid. Med en slik symbol effekt i bagasjen er det ikke lenger lettvint å velge ur. Det må en personlig granskning til for å finne ut hvilken ur personlighet jeg vil knytte min identitet til. Om det nå skal være et super presist radio kontrollert ur. Eller om det kan holde med et kvarts ur kanskje, eller er det snakk om å være så sofistikert at et mekanisk ur, med sine gamle tradisjoner og sin nye symbolske aura, skal få innta plassen på mitt håndledd. Det kan fort føre til selv bedrag når uret, eller hva det nå måtte være besjeles med et innhold som det egentlig slettes ikke kan romme. Eller er det simpelt hen slik at gjenstanden kort og godt blir det vi gjør den til. Uret blir det tids symbolet vi forestiller oss. Slik sett er vi med på å gi gjenstandene en tilleggs verdi som kommer på toppen av deres nytte verdi, de får en symbol effekt i tillegg. Vi skaper gjenstanden til det vi ønsker den skal være. Mest synlig blir dette kanskje i forbindelse med et teknologi skifte. Når en gjenstand kan omgi seg med nostalgiens atmosfære blir den ekstra ettertraktet som symbol. Det mekaniske armbåndsuret, blir symbol på tiden. Damplokkomotivet på reisen. Skrivemaskinen på ordet og det å skrive. Foto apparatet, på det frossete øyeblikket. Stil møbler, indikerer status og svunnene tiders kulturelle storhet. Også videre. Men det er på fallende hvordan tingene med basis i sin brukbarhet, rykker inn på kunstens enemerker. For med en gang vi leser en utvidet betydning inn i for eksempel uret, så får det også et innhold utover brukbarheten. Og på armen får det en langt mere flertydig utstråling enn det noe gang før har hatt.

5 5