Gulating lagmannsrett Dom

Transkript

1 Utskrift fra Lovdata Gulating lagmannsrett Dom Avgifter. Merverdiavgift. Omsetningsavgift. Merverdiavgiftsloven (1969) 21. Et oljeserviceselskap krevde fradrag for inngående merverdiavgift på de utgifter selskapet hadde til å bringe arbeidstakerne fra deres bopel til helikopterterminal. Lagmannsretten fant, i motsetning til tingretten, at transportutgiftene ikke var relevant for selskapets avgiftspliktige omsetning, jf. mval. (1969) 21. Avsagt: i sak LG Saksgang: Klagenemnda for merverdiavgift KMVA Stavanger tingrett TSTAV Gulating lagmannsrett LG ( ASD-GULA/AVD2). Parter: Staten v/skatt vest (advokat Ida Thue) mot Halliburton AS (advokat Ivan Skjæveland). Dommere: Lagdommer Birger A. Stedal. Lagdommer Stig Sjong. Tingrettsdommer Åge Fred Pedersen. Saken gjelder spørsmål om fradrag for inngående merverdiavgift. Stavanger tingrett avsa den 22. februar 2010 dom med slik domsslutning: 1. Finansdepartementets omgjøringsvedtak av 16. mars 2009 kjennes ugyldig. 2. I sakskostnader betaler Staten ved Skatt vest til Halliburton AS etthundreogsyvtusenåttehundre kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av dommen. Tingretten har gitt følgende fremstilling av sakens bakgrunn: «Halliburton AS (heretter Halliburton) er et oljeserviceselskap som selger utstyr og tjenester til oljeindustrien. Selskapet har vært registrert i merverdiavgiftsregisteret (tidligere avgiftsmanntallet) fra 6. mai Virksomheten er registrert med ulike næringskoder, herunder kode ; Andre tjenester tilknyttet utvinning av råolje og naturgass, kode ; Boretjenester tilknyttet utvinning av råolje og naturgass, kode ; Engroshandel med elektronikkutstyr og telekommunikasjonutstyr samt deler, kode ; Engroshandel med maskiner og utstyr til handel, transport og tjenesteyting ellers, mv. Halliburton utfører oppdrag offshore. Personellet som utfører oppdragene er bosatt ulike steder i landet. Ved oppdrag offshore er Halliburton gjennom tariffavtale forpliktet til å dekke de ansattes reiseutgifter mellom hjemsted og helikopterterminal. Reiseutgiftene faktureres direkte fra de ulike transportører til Halliburton. Den 1. mars 2004 ble persontransport avgiftspliktig. Fra dette tidspunkt fradragsførte Halliburton inngående merverdiavgift på kostnadene til transport av de ansatte mellom mellom hjemsted og helikopterterminal. Den 5. juli 2007 fattet Rogaland fylkesskattekontor vedtak om tilbakeføring av fradragsført inngående avgift knyttet til utgifter som Halliburton dekket for de ansattes reiser mellom hjemsted og helikopterterminal. Det omtvistede beløp utgjør kroner. Beløpet er innbetalt til staten. Halliburton påklagde vedtaket til Klagenemnda for merverdiavgift den 20. august Ved sin avgjørelse av 18. oktober 2007 (KMVA ) opphevet Klagenemnda for merverdiavgift fylkesskattekontorets vedtak. Den 13. november 2007 brakte Skattedirektoratet saken inn for Finansdepartementet med begjæring om omgjøring av Klagenemndas vedtak. Finansdepartementet omgjorde 16. mars 2009 Klagenemndas vedtak. Ved brev av 18. juni 2009 varslet Halliburton at det ville bli tatt ut søksmål. Skatt vest besvarte varselet 10. juli 2009.

2 Utskrift fra Lovdata Stevning innkom til Stavanger tingrett 3. august Det ble nedlagt påstand om at Finansdepartementets omgjøringsvedtak av 16. mars 2009 kjennes ugyldig. Ved tilsvar innkommet til Stavanger tingrett den 7. september 2009 tok Staten ved Skatt vest til motmæle. Det ble nedlagt frifinnelsespåstand.» Hovedforhandling ble holdt i Stavanger tingrett 28. januar 2010, og tingretten avsa dom som nevnt innledningsvis. Regjeringsadvokaten v/advokat Ida Thue har påanket dommen på vegne av Staten v/skatt vest. Advokat Ivan Skjæveland har gitt tilsvar på vegne av Halliburton AS. Gulating lagmannsrett avholdt ankeforhandling i Stavanger tinghus den 25. januar d.å. For ankende part møtte advokat Thue og seniorskattejurist Hild Sande Røkke. For ankemotparten møtte advokat Skjæveland og personalsjef Bent Ove Hanasand. Det ble foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken. Ankende part har sammenfatningsvis anført: Finansdepartementets vedtak av 16. mars 2009 er gyldig da det bygger på korrekt faktum og rettsanvendelse. Halliburton har ikke fradragsrett for merverdiavgift i medhold av mval. 21 forbundet med kostnader til ansattes reiser mellom hjem og helikopterterminal. Spørsmålet om en kostnad er til bruk i virksomheten må vurderes ut fra objektive kjennetegn ved virksomheten. Ikke enhver pådratt kostnad vil være «til bruk i virksomheten» Kostnadene må ha en naturlig og nær tilknytning til den næringsdrivendes egen virksomhet. At arbeidsgiver og/eller arbeidstaker mener at tilknytningskravet er oppfylt, er ikke relevant. Etter en naturlig forståelse av ordlyden i mval. 21 er det vanskelig å forstå at dekning av ansattes reiser er til bruk i virksomheten. Etter statens syn vil utgiftene for reise til og fra arbeidsstedet være en anskaffelse til privat bruk, ikke en virksomhetskostnad. Det vises til Ot.prp.nr.1 ( ) side 122. «Selv om arbeidsgiveren betaler reisen vil det bare være reiser som faktisk er til bruk i virksomheten som vil være fradragsberettiget, jf. merverdiavgiftsloven 21. Det vil for eksempel ikke foreligge fradragsrett for inngående merverdiavgift på utgifter til en reise mellom hjem og arbeidssted, selv om denne betales av den avgiftspliktige næringsdrivende og merverdiavgiften kan legitimeres ved bilag.» Forarbeidene er fra tiden etter Sira Kvina dommen og NC dommen, og det må legges til grunn at departementets fortolkning er forenlig med høyesterettspraksis på området. At det alltid vil være viktig at de ansatte kommer seg på jobb, innebærer ikke at reisekostnadene kan anses relevante for virksomheten. Skatterettslige rettskilder vil ikke være relevante ettersom det ikke er samsvarende løsninger på skatterettens og merverdiavgiftslovens områder. Etter skattelovens systematikk faller reiseutgifter utenfor begrepet «kostnader til inntektserverv», ettersom skatteloven 6 1 ikke viser til 6 44 som inneholder regler om fradrag for reiseutgifter. Det bestrides ikke at det er særegne forhold ved transport av de ansatte videre ut til boreplattformene, men slike kostnader er fritatt for merverdiavgift. At de ansatte til en viss grad må forholde seg til vekslende helikopterterminaler, og dermed kan få høyere eller mer uforutsigbare reisekostnader enn personer som alltid reiser fra samme terminal, kan derimot ikke i seg selv medføre at kostnadene er til bruk i virksomheten. Kostnadens preg av privat bruk er uavhengig av om reisen går fra samme eller ulik helikopterterminal. Det er heller ikke forhold ved utreisestedenes beliggenhet som tilsier at kostnadene likevel må anses som «til bruk i virksomhet». De aktuelle flyplassene er ikke spesielt utilgjengelige. Reisekostnadene har heller ingen relevans til arbeidet som de ansatte utfører på de enkelte rigger. Det har ikke betydning at det vil være vanskelig for Halliburton å kreve at de ansatte skal dekke utgiftene selv ettersom utgiftsdekningen følger av tariffavtale. Ansatte innenfor operatørbransjen får dekket kostnadene på samme måte, til tross for at de benytter samme utreisested. Subsidiært anføres at fradragsretten er avskåret fordi dekningen av reiseutgifter er naturalavlønning, jf. mval. 22 første ledd nr. 3, jf. 14 fjerde ledd nr. 1. Uttrykket «naturalavlønning» må forstås som enhver økonomisk fordel som kommer i tillegg til lønn.

3 Utskrift fra Lovdata Det fremgår av forarbeidene til 14 at uttrykket «andre varer og tjenester» viser til andre varer enn de som nevnes i 22 første ledd nr. 1 og 2, og at begrepet «naturalavlønning» omfatter varer som brukes på eller utenfor arbeidsstedet. Dekning av reiseutgifter mellom hjem og helikopterterminal må anses som naturalavlønning, da det er snakk om en økonomisk fordel som kommer i tillegg til lønn. De ansatte slipper til forskjell fra andre å dekke disse kostnadene selv. Til ankemotpartens subsidiære anførsel om at det må gis delvis fradragsrett anføres at det vil være vanskelig å splitte opp utgiftene. Det er lagt ned slik påstand: 1. Staten v/skatt vest frifinnes. 2. Staten v/skatt vest tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Ankemotparten har sammenfatningsvis anført: Halliburton slutter seg til tingrettens resultat og begrunnelse. Den lovforståelse Staten hevder i denne saken er ikke kommet til uttrykk verken i loven eller i forarbeider. Legalitetsprinsippet og forutberegnelighet tilsier at borgerne skal kunne innrette seg etter regelverket. Det følger av forarbeider og en rekke Høyesterettsavgjørelser at det er tilstrekkelig for fradrag etter mval. 21 at anskaffelsen er relevant for den avgiftspliktige virksomhet. Avgjørelsene viser for eksempel at det ikke får betydning for fradragsspørsmålet om anskaffelsen rent faktisk forbrukes av andre subjekt enn det subjekt som betaler og fradragsfører inngående avgift, jf. Rt (Sira Kvina), Rt (NC), Rt (Hunsbedt), Rt (Porthuset) og Rt (Tønsberg Bolig). Selv om det skulle legges til grunn at anskaffelsen indirekte eller samtidig gir en privat fordel for den ansatte, kan en vanskelig komme utenom at det å bringe de ansatte fra bolig til heliport er relevant for selskapets virksomhet. Dette vil i særdeleshet gjelde i slike situasjoner man står overfor i denne saken Det vises til de opprinnelige forarbeidene til mval. 22 i Ot.prp.nr.17 ( ). Det foreligger dessuten særegne omstendigheter i denne saken. Det er tale om pendlerreiser, en langvarig tariffavtale, variable utreisesteder, og de ansatte bor rundt om i hele landet, til dels også i utlandet. Til ankende parts subsidiære anførsel om at reisekostnadene må anses som naturalavlønning anføres at det vanskelig kan ses at Halliburton sin hensikt med anskaffelsen utelukkende var å tilgodese de ansatte med en naturalavlønning. Det er ikke tale om at arbeidsgiveren dekker en privat utgift for den ansatte. Etter skatteloven er det uomtvistelig at arbeidsgiveren kan dekke reisekostnadene uten at dette utløser skatteplikt for de ansatte. Den prinsipielle tilnærming i skatteretten tilsier at utgiftsdekningen ikke er en privatkostnad som kan anses som naturalavlønning. Det kan vanskelig ses at det er holdepunkter for å bedømme dette på en annen måte etter merverdiavgiftloven. I følge skatteloven 5 1 er det ikke tale om en fordel vunnet ved arbeid når de ansatte får dekket reiseutgiftene. Arbeidstakerne er i følge Lignings ABC og brev fra Rogaland fylkesskattekontor ansett som pendlere, jf. skatteloven 6 1 flg, og det følger av forskrift til skatteloven at da er ikke dekning av reiseutgifter å anse som skattepliktig arbeidsinntekt. Fradragsretten for pendlere følger av skatteloven 6 1 flg. En pendler skal ha fradrag for merkostnader etter 6 13, ikke etter Det er et viktig skille mellom disse to bestemmelsene. Subsidiært anføres at det må innrømmes delvis fradragerett etter mval. 23 ettersom kostnadene uansett ikke utelukkende kan anses å være til bruk som naturalavlønning. Det er vist til Rt (Hunsbedt) og Rt (Porthuset). Det er lagt ned slik påstand: 1. Anken forkastes. 2. Staten dømmes til å betale Halliburton AS sakens omkostninger for og lagmannsretten. Lagmannsretten skal bemerke:

4 Utskrift fra Lovdata Lagmannsretten finner at anken fører frem. For lagmannsretten gjelder saken hvorvidt Halliburton har direkte fradragsrett etter mval. 21. Ankende part har anført et subsidiært grunnlag, at dekning av reiseutgiftene må anses som naturalavlønning. Ankemotparten har på sin side subsidiært anført at det må innrømmes delvis fradragsrett etter mval. 23. Fra 2009 gjelder ny lov om merverdiavgift, men denne saken skal avgjøres etter loven av 1969, hvor 21 første ledd lyder slik: «En registrert næringsdrivende kan trekke inngående avgift på varer og tjenester til bruk i virksomhet med omsetning som nevnt i kap. IV fra den utgående avgift når ikke annet følger av bestemmelsene i dette kapittel. Som varer og tjenester til bruk i virksomhet anses også andel i varer og tjenester anskaffet som eller til bruk for driftsmiddel i sameie, med mindre sameiet skal registreres etter bestemmelsene i 12, fjerde ledd.» I forarbeidene til 21 heter det i Ot.prp.nr.17 ( ) på side 55: «Retten til fradrag har som forutsetning at den inngående avgift knytter seg til anskaffelser som er relevante for den virksomhet som består i omsetning som nevnt i kap. IV.» Høyesterett har i flere avgjørelser behandlet mval 21. I Rt (Sira-Kvina dommen), bemerket førstvoterende på side 97: «Det følger etter min oppfatning av det jeg har gjengitt av forarbeidene til 21 og også av lovteksten i begge utforminger at ikke all avgift som er erlagt for oppofrelser, kan trekkes fra i utgående avgift. Begrensningen ligger i at tiltaket skal være relevant for virksomheten. Departementet har ment at det avgjørende må være om de varer og tjenester det gjelder, er til direkte faktisk bruk i virksomheten. Etter min oppfatning medfører et slikt standpunkt at det trekkes en for snever grense om fradragsretten. Tolkingen følger ikke av lovens ordlyd og harmonerer dårlig med forarbeidene. Det vesentlige i lovbestemmelsen er, slik jeg ser det, uttrykket virksomhet, ikke ordene «til bruk i». Man må da se hen til hvilken tilknytning det er mellom anskaffelsene og den avgiftspliktige produksjonen.» Saken gjaldt spørsmål om fradrag i forbindelse med opparbeidelse av et ikke avgiftspliktig settefiskanlegg. Sira-Kvina var imidlertid pålagt å gjennomføre tiltaket for at det overhodet kunne produsere kraft. Høyesterett kom til at det kunne gis fradragsrett, og førstvoterende bemerket i det påfølgende avsnitt: «Det må da sies å bestå den nærmeste tilknytning mellom tiltakene og produksjonen.» I Rt (Norwegian Contractors AS, heretter NC dommen), som gjaldt spørsmålet om fradragsrett i forbindelse med bygging av en småbåthavn, uttalte førstvoterende på side 1502, etter å ha vist til Sira-Kvina dommen ( Rt ): «På bakgrunn av lovens ordlyd og forarbeidene må vurderingstremaet, som førstvoterende understreket i Rt , være hvilken tilknytning oppofrelsen har til den næringsdrivendes avgiftspliktige virksomhet. Avgjørende må være om oppofrelsen har en naturlig og nær tilknytning til virksomheten.» Også i denne saken ble det gitt fradragsrett. Avgjørelsen i Rt (Hunsbedtdommen) gjaldt spørsmålet om fradragsrett for inngående avgift på driften av en rallycrossbil, en virksomhet som i seg selv er avgiftsfri, kunne trekkes fra i utgående avgift fra reklamevirksomheten, som var avgiftspliktig. Begge virksomheter var integrert i hverandre, og reklamen var påført bilen. Det ble gitt fradragsrett. Med henvisning til Sira-Kvina dommen og NC dommen ( Rt ) uttalte førstvoterende bl.a. i ( Rt ) avsnitt 36: «I rettspraksis er vilkåret om at varen eller tjenesten må være til bruk i avgiftspliktig virksomhet, blitt presisert slik at tiltaket må «være relevant for virksomheten» og at det avgjørende er om oppofrelsen «har en naturlig og nær tilknytning til virksomheten». I avsnitt 37 heter det at reklamevirksomheten ikke kunne skilles fra rallycrossvirksomheten, men inngikk som en integrert del av, og dannet det vesentligste

5 Utskrift fra Lovdata økonomiske fundamentet for denne. I avsnitt 38 viste førstvoterende til Statens anførsel om at det er et vilkår for fradragsrett at den primære bruk av oppofrelsen må være i den avgiftspliktige virksomhet, og at det ikke kan gjøres krav på fradrag «dersom bruken i den avgiftspliktige virksomhet er avledet fra og bare er en refleksvirkning av bruk i avgiftsfri virksomhet «. Om dette heter det i Rt avsnitt 39 og 40: «Det er riktig når det i forvaltningspraksis har vært operert med et skille mellom primær og sekundær bruk, og at det i flere vedtak av avgiftsmyndighetene har vært lagt til grunn at det ikke foreligger fradragsrett dersom den primære bruken av varen eller tjenesten er i avgiftsfri virksomhet. Da en slik tolking av merverdiavgiftsloven 21 representerer en klart innskrenkende fortolkning til borgernes ugunst, kan imidlertid den foreliggende forvaltningspraksis ikke tillegges nevneverdig vekt. Etter min oppfatning kan det ikke oppstilles andre vilkår for fradragsrett for inngående avgift enn at oppofrelsen er relevant og har en naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomhet. Hvorvidt det ved vurderingen av om en oppofrelse har tilstrekkelig tilknytning til virksomheten, i enkelte tilfeller kan være et moment om primærbruken skjer i avgiftsfri virksomhet, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på. Det må imidlertid i så fall være tale om en virksomhet som er klart adskilt fra den avgiftspliktige virksomhet. Som tidligere nevnt kan Hunsbedt Racing AS' rallycrossvirksomhet ikke skilles fra reklamevirksomheten, men disse aktivitetene må anses å utgjøre integrerte deler av samme virksomhet, og vilkårene for fradragsrett er da oppfylt.» I Rt (Porthuset), hvor fradragsrett ble innrømmet, sluttet førstvoterende seg til avsnitt i Hunsbedtdommen (Rt ), og uttalte bl.a. i avsnitt 40: «Det er ikke noe krav om at avgiftspliktig og avgiftsfri virksomhet må utgjøre integrerte deler av samme virksomhet, jf. Rt avsnitt 40, som er gjengitt tidligere. Etter 21 er det tilstrekkelig at oppofrelsen, slik det er presisert i Høyesteretts avgjørelser, er relevant og har en naturlig og nær tilknytning til virksomheten.» I 2008 avsa Høyesterett to dommer om forståelsen av mval. 21. I avgjørelsen i Rt , Bowling 1 Strømmen, ble fradragsrett ikke innrømmet. Problemstillingen var om inngående avgift relatert til avgiftsfri bowling- og biljardvirksomhet kunne føres til fradrag i utgående avgift for kafe og reklamevirksomhet som ble drevet i de samme lokaler. I avsnitt 29 følgende foretar førstvoterende en gjennomgang av høyesterettspraksis på området, de dommer som lagmannsretten har redegjort for ovenfor. Det heter i avsnitt 31 at verken Sira-Kvina dommen ( Rt ) eller NC dommen ( Rt ) direkte gjaldt den problemstilling som var aktuell i Bowling 1 Strømmen, hvor oppofrelsen var pådratt som ledd i ikke avgiftspliktig virksomhet. Derimot hadde dommene som gjaldt delt virksomhet, Hunsbedt og Porthuset, interesse, og avsnitt 40 i Hunsbedtdommen er sitert. I avsnitt 38 heter det: «Skal jeg oppsummere rettstilstanden så langt, vil jeg si at fradrag kan kreves for anskaffelser og driftsutgifter til avgiftsfri virksomhet, forutsatt at de er en innsatsfaktor for omsetningen av avgiftspliktige ytelser. Er anskaffelsen til direkte, faktisk bruk i begge virksomheter, vil kravet være oppfylt, forutsatt at den er relevant og har naturlig og nær tilknytning. En ren bedriftsøkonomisk tilknytning vil normalt ikke være tilstrekkelig.» Avgjørelsen i Rt (Tønsberg Bolig AS) gjaldt spørsmål om fradragsrett for inngående merverdiavgift for advokatutgifter som et byggefirma hadde pådratt seg til opprydding i et heleid datterselskap for å unngå konkurs i dette. Med dissens 3 2 ble fradragsrett innrømmet. Førstvoterende uttalte på vegne av flertallet i avsnitt 34: «Det sentrale rettslige spørsmål i vår sak blir etter dette om den omstendighet at en avgiftspliktig vare eller tjeneste også tilfredstiller vilkåret om å være «til bruk i» virksomheten til en annen enn den som betaler for varen/tjenesten, nødvendigvis fører til at betaleren ikke har rett til fradrag etter 21. Jeg kan ikke se at det er

6 Utskrift fra Lovdata grunnlag for en slik begrensning i virkeområdet for denne bestemmelsen.» Gjennomgangen av rettspraksis viser således flere typetilfeller. Gjennomgående er det imidlertid tale om saksforhold hvor det omtvistede merverdispørsmålet relaterer seg til utgifter som knytter seg til en integrert en del av virksomheten hvor fradragsrett er uomtvistet. Dommen som ligger nærmest opp til vår sak er NC dommen, men også Sira-Kvina dommen. I NC dommen var et avgjørende moment for fradragsrett hvorvidt oppofrelsen har en naturlig og nær tilknytning til virksomheten. Norwegian Contractors AS måtte, for å skaffe seg nødvendig dokkområde til å bygge Trollplattformen, utvide i Jåttåvågen i Stavanger. I vår sak er det ikke slik sammenheng. Fradragsspørsmålet knytter seg til omkostninger som Halliburton gjennom tariffavtale har påtatt seg for å bringe sine ansatte fra deres hjemsteder og frem til den helikopterbasen de må reise ut fra for å komme til de aktuelle oppdragene. Kostnadene har klart preg av å skulle dekke utgifter til arbeidsreiser som ansatte uten slik tariffavtale selv må dekke for å komme på arbeid. Det er videre på det rene at de kostnadene som det kreves fradrag for merverdiavgift av ikke har noen direkte tilknytning til det arbeidet som de ansatte utfører ombord på de enkelte oljeinstallasjonene. Også operatøransatte, som vanligvis reiser ut fra samme helikopterterminal, har tariffestet rett til dekning av reiseutgifter fra hjemsted til terminal. I følge personalsjef Hanasand i Halliburton foregår dessuten ca. 2/3 av alle utreiser fra Stavanger og Bergen, og tilsvarende andel av selskapets ansatte er også bosatt i Rogaland og Hordaland. Ankemotparten har, som det fremgår av anførslene, vist til en rekke bestemmelser og forskrifter av skatterettslig karakter, og anført at dette må få betydning for forståelsen av mval Opphold utenfor hjemmet (1) Skattyter som av hensyn til arbeidet må bo utenfor hjemmet, gis fradrag for merkostnader på grunn av fraværet. Fradrag gis etter satser som fastsettes av departementet. Dersom skattyter godtgjør å ha hatt større kostnader, kan det kreves fradrag for disse. Skattyter som ikke legitimerer arten av bosted slik departementet har bestemt, gis fradrag etter laveste sats. Fradrag for reisekostnader ved besøk i hjemmet gis etter (2) I virksomhet skal fradrag for kostutgifter som påføres ved yrkesreise med overnatting ikke reduseres med kostbesparelsen i hjemmet. (3) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf, herunder gi regler om fradrag for merutgifter for personer med hjem i EØS-området Reise mellom hjem og arbeidssted m.v. (1) Det gis fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted og besøksreiser etter 6 13 etter forskrift fastsatt av departementet med utgangspunkt i reiseavstand og reisehyppighet. Fradraget er begrenset til den del av beløpet som overstiger kroner. (2) Departementet kan i forskrift gi regler om hva som skal anses som reise mellom hjem og arbeidssted, og hva som skal anses som yrkesreise. Dette er bestemmelser som gjelder enhver arbeidstaker, så vel pendlere som bor borte fra hjemmet i perioder, som de som reiser til og fra arbeid hver dag. Lagmannsretten finner det ikke avgjørende hvordan de ansattes skatterettslige situasjon er som følge av ansettelsesforholdet i Halliburton, at de ikke får den fordelen de oppnår ved gratis transport plusset på inntekten. Merverdiavgiftsloven med tilhørende forarbeider og rettspraksis må ses for seg, og det foreliggende rettsspørsmålet må løses uten å se hen til skatterettslige rettskilder. Lagmannsretten kan slutte seg til hva Finansdepartementet uttaler i omgjøringsvedtaket av 16. mars 2009 (se KMVA ): «Departementet er av den oppfatning at utgifter knyttet til arbeidstakers reise til og fra arbeidsstedet er å anse som en privat utgift etter merverdiavgiftsverdiregelverket. Det er opp til arbeidstakeren hvor han vil bosette seg og hvordan han skal komme

7 Utskrift fra Lovdata seg til arbeidsplassen. At enkelte arbeidstakere vil måtte forholde seg til skiftende arbeidssted (her utreisested), endrer ikke dette utgangspunktet, og det samme gjelder det forhold at arbeidstakeren i enkelte tilfeller også bringer med seg arbeidsutstyr. Reiseutgifter til arbeidsstedet skal derfor ikke anses å være til bruk i den avgiftspliktige virksomheten, jf. merverdiavgiftsloven 21, og dette vil også gjelde reiser fra bosted til heliport. Haliburton har trukket paralleller til reglene om direkte skatt og anført at i skatteretten anses reiser mellom bolig og arbeidsstedet ikke som en privatkostnad, men en virksomhetskostnad. Vi er ikke enige i dette. Kostnader forbundet med (i) reise mellom hjem og fast arbeidssted (arbeidsreise)( og (ii) besøksreiser til hjemmet for pendlere, regnes som private utgifter. Under enhver omstendighet må merverdiavgiftsregelverket tolkes ut fra sin ordlyd. Dette innebærer at departementet fastholder sitt syn slik det fremgår i brev av 15. mars 2006, og at vi anser at Klagenemndas vedtak ikke er riktig. Vi viser for øvrig til at selv om man slik som Klagenemnda skulle komme til at reiseutgiftene er til bruk i avgiftspliktig virksomhet i dette spesielle tilfellet, er fradragsretten under enhver omstendighet avskåret etter merverdiavgiftsloven 22 første ledd nr. 3 som «naturalavlønning». Det er også Klagenemndas oppfatning at fradragsretten for arbeidsgivers dekning av reiseutgifter til heliport er avskåret etter denne bestemmelsen, jf. nemndas uttalelse i klagesak 6170 (KMVA ) som er referert ovenfor» Det siterte understreker nettopp det som er hovedpoenget i saken; at tariffestet dekning av reiseutgiftene må ses tilsvarende som de privatutgifter enhver annen arbeidstaker påtar seg for å komme på arbeide, i motsetning til de sammenhenger hvor fradragsrett er godtatt, jf. gjennomgangen av rettspraksis ovenfor. Lagmannsretten er kommet til at vedtaket bygger på et korrekt faktum og at det ikke er feil ved lovtolkningen eller rettsanvendelsen. Det er således ikke grunnlag for å kjenne vedtaket ugyldig. Lagmannsretten behøver etter dette ikke ta stilling til ankende parts anførsel om at dekning av utgiftene er å anse som naturalavlønning. Ankemotparten kan heller ikke få medhold i delvis fradragsrett ettersom kostnadene etter lagmannsrettens syn i sin helhet ikke er relevante for Halliburtons virksomhet. Ankemotparten har tapt saken og må tilpliktes å erstatte ankende part sine sakskostnader for tingretten og for lagmannsretten, jf. tvl. 20 2, første og annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at noen av unntaksbestemmelsene i tredje ledd kan komme til anvendelse. Ankende parts sakskostnader for lagmannsretten utgjør kr , herav salær kr For tingretten krevde Staten kr Ankemotparten har ikke innsigelser til beløpene, som lagmannsretten finner nødvendige og rimelige for begge instanser, jf. tvl Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Staten v/skatt vest frifinnes. 2. Halliburton AS dømmes til innen 2 to uker etter forkynnelsen av dommen å betale sakskostnader til Staten v/skatt vest med kroner førtifiretusentohundreogtjueni for lagmannsretten og med kroner tjuefemtusensekshundreogfemti for tingretten.