Begjæring om gjenåpning til. Borgarting lagmannsrett som sideordnet domstol

Transkript

1 Begjæring om gjenåpning til Borgarting lagmannsrett som sideordnet domstol Dato: 20. januar 2012 Sak nr.: Ankende part: Ankemotpart: Marius Reikerås Cappesvei 10, 5018 Bergen Henrik Lunde, Marieroparken Stavanger Trond Sekkingstad Nordre Skansemyren 5019 Bergen Prosessfullmektig: Advokat Erik Myking Tollbodallmenning 1B 5004 Bergen * * * * * SAKEN GJELDER: Begjæring om gjenopptakelse av Gulating lagmannsretts avgjørelse av 11 mars 2010, sak ASK- GULA/ AVD 1, til Borgarting lagmannsrett som sideordnet domstol til Gulating lagmannsrett 1

2 1. INNLEDNING Marius Reikerås begjærer med dette gjenåpning av Gulating lagmannsretts avgjørelse av 11 mars 2010, sak ASK- GULA/ AVD 1. Hjemmelsgrunnlaget for gjenåpning finnes i tvl kapittel 31. Hjemmelsgrunnlaget må videre ses i sammenheng med de konvensjonsforpliktelser som Norge er underlagt i forhold til å gjenåpne og abortere åpenbart uriktige avgjørelser. I dette ligger det at staten, gjennom sin sikringsplikt etter EMK artikkel 1, plikter å avbryte en krenkelse med en gang den er oppdaget. Den kom det en offentlig rapport om forbedring av menneskerettigheter i grunnloven. På side 76 i rapporten står det under punkt 14: "14. Håndheving og kontroll av menneskerettigheter 14.1 Innledende bemerkninger En forutsetning for et effektivt menneskerettighetsvern i lovgivningen er at vernet etterleves og håndheves." Dette er det viktig at retten noterer seg dette. Hadde Reikerås fått et effektivt menneskerettsvern slik som han hadde krav på i lagmannsretten, ville ikke denne rettsskandalen ha skjedd og denne begjæring ville heller ikke ha vært nødvendig. Gjenåpning begjæres på grunn av feil ved rettergangen, jf tvl 31-3 litra a,b, d. Videre begjæres gjenåpning på grunn av feil ved avgjørelsen, jf tvl 31-4 a og b. Det vil kronologisk bli grundig redegjort for de faktiske og rettslige forhold som ligger til grunn for hver enkelt gjenåpningsbegjæring. 2. NÆRMERE OM OMSTENDIGHETENE SOM LIGGER TIL GRUNN FOR BEGJÆRINGEN. Henrik Lunde og Trond Sekkingstad, begjærte Marius Reikerås konkurs ved konkursbegjæring av 28. september 2009 for Bergen tingrett. Bergen tingrett avsa slik slutning: 1. Begjæring om åpning av konkurs i boet til Marius Reikerås tas ikke til følge. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Kjennelsen ble anket inn for Gulating lagmannsrett den Tilsvar ble avgitt den samt at det forekom noen prosesskrift i perioden primo Den , avsa Gualting lagmannsrett følgende slutning: 1. Boet til Marius Reikerås tas under konkursbehandling. 2. Motanken forkastes. 2

3 3. Marius Reikerås betaler til Trond Sekkingstad og Henrik Lunde sakskostnader for tingretten med kr og for lagmannsretten kr Oppfyllelsesfristen er 2- to uker fra forkynnelsen av kjennelsen. Saken ble anket til Høyesterett, men ble avvist av ankeutvalget uten realitetsbehandling medio juni Etter lovendring 28. april 2000 nr. 34, som trådte i kraft 1. juli 2000, fulgte det av tvistemålsloven 415 nytt andre punktum, at gjenopptakelsesbegjæringer mot kjæremålsutvalgets nektelse av en anke, alltid skal rettes mot lagmannsrettens dom og fremsettes for lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en avgjørelse 2. juli 2001 (sak nr. 2001/846) lagt til grunn at gjenopptakelsesbegjæringen også må fremsettes for lagmannsretten når kjæremålsutvalget delvis har nektet en anke fremmet. Dette er sikker rett, også etter den nye tisteloven, og følgelig er begjæringen fremmet for sideordnet domstol, Borgarting lagmannsrett. Det er ingen tvil om at det er gjort grov urett overfor Reikerås. Dette er erkjent av både dommere og påtalemyndighet og illustreres enkelt og greit gjennom avisartikkel fra BT den Bilag 1: Avisartikkel i Bergens Tidene den For ordens skyld gjentas artikkelen her i liten skrift: Konkurs og dømt etter misforståelse Politi, påtalemyndighet og dommere i flere rettssaker tolket et brev feil. Dermed ble eks-advokat Marius Reikerås slått konkurs og dømt for underslag. Det er klart det er uheldig når noen blir tiltalt og dømt for et forhold de aldri skulle vært tiltalt for, sier førstestatsadvokat Eirik Stolt-Nielsen, som var aktor i saken mot eks-advokat Marius Reikerås da den gikk for Gulating lagmannsrett nylig. Dommerne i lagmannsretten frifant den tidligere advokaten for underslag, etter at han først ble dømt i Bergen tingrett. De retter krass kritikk mot politiet og påtalemyndighetens håndtering av denne delen av saken mot Reikerås. Misforstått i tre rettssaker Underslagstiltalen bunnet i en uenighet om oppgjør til noen av Reikerås' medhjelpere i den såkalte nordsjødykkersaken, der han representerte flere dykkere som krevde erstatning fra staten. Da dommer Arne Lyng i Oslo tingrett fastsatte advokatsalæret i saken, fikk Reikerås et brev der det var listet opp hvilke krav dommeren godtok fra hans medhjelpere og fra enkelte av nordsjødykkerne som hadde hatt utgifter i forbindelse med rettssaken. - Slik dette brevet ble lest både av de involverte som var nevnt i det, av påtalemyndigheten og av Bergen tingrett, ble det forstått slik at Reikerås ble instruert til å fordele de nevnte beløpene til alle kravshaverne som var nevnt i brevet, sier Stolt-Nielsen. Reikerås var uenig, og betalte bare ut deler av summene til to advokater som hadde arbeidet sammen med ham i nordsjødykkersaken. 3

4 De to begjærte ham derfor konkurs, og en av dem anmeldte ham også for underslag. Dommerne som behandlet konkurssaken både i Bergen tingrett og i Gulating lagmannsrett tolket Lyngs brev som at Reikerås ble pålagt å betale advokatene. Og da statsadvokaten noen måneder senere tok ut tiltale mot Reikerås for flere forhold, var det påståtte underslaget ett av punktene i tiltalen basert på nøyaktig samme tolkning av brevet. Til tross for protester fra Reikerås og hans forsvarer Arild Dyngeland, leste også dommerne i straffesaken brevet på samme måte. - Vi argumenterte for at retten fastsetter et salær til den advokat som er oppnevnt, og at det deretter er opp til advokaten å fordele dette til eventuelle medhjelpere. Men vi ble ikke hørt, sier Dyngeland. Oslo-dommer reagerte Reikerås ble dermed dømt for underslag. Men da dommer Lyng i Oslo ble oppmerksom på dommen, reagerte han. Lyngs mening med brevet var nemlig akkurat den samme som Dyngeland og Reikerås forgjeves hadde forsøkt å overbevise dommerne i straffesaken om. - Derfor ble jeg overrasket da jeg ble klar over dommen fra Bergen tingrett, sier Lyng. Lyng kontaktet statsadvokatene i Hordaland og gjorde oppmerksom på at tiltalen og dommen mot Reikerås bygget på en ren misforståelse. - Dermed måtte vi påstå frifinnelse på dette punktet da saken mot Reikerås kom opp for lagmannsretten, sier Stolt-Nielsen. Reikerås mener frifinnelsen viser at han ble utsatt for et justismord da tingretten dømte ham for underslag. - Dette kunne vært unngått dersom politiet og påtalemyndigheten hadde giddet å ta én telefon til Lyng. Det er uhyre trist, ikke bare for meg, men for rettsstaten, sier han. Også Lyng er kritisk til påtalemyndighetens arbeid. - Jeg er litt overrasket over at ingen, verken aktor eller forsvarer, har spurt meg om hva jeg mente med formuleringene i brevet. For tiltalen bygger jo på min beslutning, sier Lyng. - Saken var opplagt Førstestatsadvokat Stolt-Nielsen vedgår at Reikerås aldri burde vært tiltalt for underslag. - Det er lett å si i etterpåklokskapens lys, men vi skulle selvfølgelig ønske at vi kunne spart Reikerås for denne tiltaleposten. Det er bra vi nå fikk rettet det opp i lagmannsretten, sier han. - Både Lyng og Reikerås selv påpeker at denne saken kunne vært ute av verden langt tidligere hvis noen hadde spurt Lyng om hvordan saken hang sammen. Hvorfor ble han aldri kontaktet? - Det blir spekulasjoner fra min side, siden jeg ikke var inne i denne saken fra starten. Men jeg tror ikke de som leste det aktuelle brevet følte seg det minste i tvil om hvordan det måtte tolkes. Jeg forsto det selv akkurat slik alle andre forsto det da jeg leste det, sier Stolt-Nielsen. Reikerås' forsvarer Arild Dyngeland på sin side mente saken var så klar at han ikke så behov for å kalle inn Lyng som vitne. - Jeg holdt forståelsen av salærreglene som såpass opplagt at det fremsto helt unødvendig, sier Dyngeland. 4

5 Han mener etterforskningen i saken ikke har vært god nok. - Den opprinnelige tiltalebeslutningen omfattet både bedragerier, underslag og utroskap som Reikerås nå er frifunnet for. For meg fremstår det som at politiet har mottatt anmeldelser og dokumenter fra motparten i saken, og oversett at det er et partsinnlegg. Politiet burde i stedet ha etterforsket saken selvstendig. Det de har gjort har vært altfor lite og altfor sent, sier Dyngeland. De erkjennelser som fremkommer og ikke minst dommer Lyngs redegjørelse overfor BT og andre, viser at konkurssaken er fattet på et fullstendig galt faktum. Det er særlig følgende to rettslig avgjørelser som ligger til grunn for begjæringen som retter seg mot feil ved avgjørelsen: 1. Riksadvokatens avslagsvedtak over klage fra Henrik Lunde, datert den 26. oktober Gulating lagmannsretts avgjørelse av medio/ ultimo november, der Reikerås blir frifunnet for de forhold som omfattet tiltalebeslutningens punkt II. Reikerås kommer tilbake til disse avgjørelsene senere. Videre er det også nå fremkommet av det hefter betydelige feil knyttet til rettergangen. Også dette vil bli grundig belyst under. 3. De som rekvirerte konkursen, Henrik Lunde og Trond Sekkingstad, har forledet en rekke dommere og påtalemyndigheten til å avsi en rekke uriktige avgjørelser. Det er uomtvistet at Lunde og Sekkingstad innleverte konkursbegjæring til Bergen tingrett og hvor deres egenhendige og spekulative fortolkning av dommer Arne Lyng sitt brev av 13. mars 2009, var hjemmelsgrunnlaget for deres pretenderte krav. Det er å merke seg at både Lunde og Sekkingstad bevisst holdt dommer Arne Lyng unna prosessen, noe som åpenbart viser at de var bevisst i sine forledelseshandlinger. Sekkingstad og Lunde klarte å lure både tingretten og lagmannsretten til å tro at brevet fra Lyng hjemlet deres pretenderte krav som klart og forfalt. Verken Bergen tingrett eller Gulating lagmannsrett tok seg bryet med å kontakte Arne Lyng for å få klarlagt forholdene, på tross av at dette er noe Reikerås gjentatte ganger ba om. Derfor ble Reikerås feilaktig slått konkurs. Bergen tingrett, ved dommerfullmektig Mellingen, skriver i sin avgjørelse av følgende om dette på side 8 nest nederste avsnitt: Retten finner det utvilsomt bevist at saksøkerne har et krav mot saksøkte som er klart og forfalt. Kravet springer ut fra arbeidet med nordsjødykkersaken, og retten er av den oppfatning at Oslo tingretts salærbeslutning gir saksøkerne rett på salær og utgiftsgodtgjørelse i samsvar med det krav som er fremmet og som danner grunnlag for konkursbegjærringen. Retten legger til grunn at den forståelsen av beslutningen som saksøkerne gjør gjeldende er korrekt. Retten finner hele kravet sannsynliggjort, også den delen av kravet som knytter seg til reise, kost og losji. Bilag 2: Bergen tingretts avgjørelse av

6 Det bemerkes at det finnes kritikkverdig at Reikerås hele personnummer fremkommer av avgjørelsens førsteside. I lagmannsrettens kjennelse av , legger denne til grunn det samme som tingretten, jf lagmannsrettens kjennelse på side 6 nederst. Lagmannsretten finner, som tingretten, at de kravene som Sekkingstad og Lunde har mot Reikerås er klare og forfalte. Lagmannsretten tiltrer tingrettens vurderinger på dette punkt. Bilag 3: Lagmannsrettens kjennelse av Nøyaktig den samme argumentasjon som Lunde brukte for å få Reikerås uriktig slått konkurs, ble brukt av Lunde i hans politianmeldelse og hvorpå Lundes oppnår å lure statsadvokaten til å ta ut tiltale. Tiltalen er gjengitt innledningsvis i Riskadvokatens vedtak av 26. oktober 2011 som er vedlagt som bilag under. Lunde lyktes også i å lure Bergen tingrett under straffesaken, slik at Reikerås ble domfelt for forholdet som beskrives i tiltalen. Det er nå helt på det rene at verken Sekkinstad eller Lunde hadde disse kravene og dette er godt kommet frem etter at dommer Lyng ble klar over justismordene. Som Lyng gjentatte ganger har redegjort for overfor dommere og påtalemyndighet i Bergen, omfattet advokatene Sekkingstad og Lunde ikke av bevillingen om fri sakførsel i den såkalte nordsjødykkersaken. Det var altså kun salær til Reikerås som var dekket av rettshjelploven 22 første ledd. Som statsadvokat Oma skriver i sitt brev av 7. juli 2011 til Gulating: I følge Lyng gir beslutningen ikke noe pålegg til Reikerås om utbetaling til Henrik Lunde Bilag 3: Statsadvokatens brev 7. juli mottatt av Reikerås den 25. juli På tross av at Lunde MÅ ha vært klar over at han ikke hadde krav på salær etter rettshjelpsloven 22 fra Oslo tingrett, skriver Lunde følgende i anmeldelsen: Ved brev av fra Oslo tingrett ble mitt salærkrav godkjent med eksklusiv mervedriavgift + mine dokumenterte utgifter. Bilag 4: Anmeldelse fra Henrik Lunde datert den Lunde kan heller ikke sies å ha vært i rettsvillfarelse, all den tid han har hatt hele sitt yrkesaktive liv knyttet opp mot jussen. Dette bruker han jo også bevisst overfor påtalemyndigheten ved å undertegne som tingrettsdommer eremitius og tidligere advokat. Lyngs redegjørelser av hans eget brev av , medførte at statsadvokaten la ned påstand om frafallelse av tiltalen. Dette skjedde 7. oktober Hvorfor dette skjedde først den 7. oktober, må statsadvokaten selv svare for. 6

7 Lunde klaget påtalemyndighetens frafall av tiltaleposten inn for Riksadvokaten den 10. oktober, hvor hans klage ble avvist gjennom vedtak den 26. oktober Bilag 5: Riskadvokatens avvisningsvedtak av Lundes klage over frafall av gjeldende tiltalepost. Det interessante med Lundes klage til Riksadvokaten, er at han nå skifter forklaring med tanke på hans pretenderte krav. Nå er det ikke lengre brevet fra dommer Lyng som i følge Lunde skal hjemle hans pretenderte krav. Rett ut sier Lunde i stedet at man skal se vekk fra dommer Lyng sin forståelse av sitt eget brev. Som det står i Riksadvokatens vedtak på side 2 tredje siste avsnitt, siste setning: Det er anført at salærfastsettelsen må fortolkes på selvstendig grunnlag uavhengig av dommer Lyngs synspunkter i brevet 8. april d.å. I stedet er det i følge Lunde følgende som nå skal hjemle hans pretenderte krav og som er gjengitt på side 2, midten: "Reikerås skulle også søke om midler til rettsmedhjelper. De midler rettshjelpsmedhjelper fikk godkjent skulle tilfalle meg slik at NSDA ble spart for disse utlegg til meg. Det foreligger derfor en klar forpliktelse i henhold til ansettelsesvilkårene for Reikerås å overføre til meg tilkjent salær og utgiftsdekning i henhold til min salæroppgave. Til dette er det særlig tre forhold å bemerke: For det første; det har aldri vært noen ansettelsesavtale mellom Reikerås og Lunde. For det andre; Tilkjent salær tilkjennes bare til Reikerås som prosessfullmektig i dykkersaken, jf rettshjelpsloven 21 og 22 For det tredje; Det foreligger heller ikke noen avtale mellom NSDA og Henrik Lunde, om at Reikerås skal betale ham slik at han skal slippe å fakturere NSDA. Dette er en ny oppdiktet forklaring fra Lunde sin side. Til det siste er det å bemerke hva Nordsjødykkeralliansen (NSDA) selv sier om dette. Bilag 6: Brev fra NSDA til Marius Reikerås av Henrik Lunde har bevisst forledet rettene og påtalemyndigheten og på den måten fått Reikerås både uriktig konkurs- og straffedømt. Symptomatisk for Henrik Lunde, er at han bringer inn nye forklaringer etter hvert som han 7

8 blir avslørt. I så måte fremstår hans nye forklaring overfor Riksadvokaten som en ny falsk forklaring. Riskadvokaten avviser hans klage og bemerker følgende nederst på side 2: Brevet fra dommer Lyng bidrar til å opplyse saken og underbygger at Bergen tingrett ved sin domfellelse har misoppfattet deler av Oslo tingretts avgjørelse. Det er følgelig helt åpenbart slått fast at hverken Lunde eller Sekkingstad hadde slike klare og forfalte krav. Det er helt på det rene at så lenge kravene ikke er klare og forfalte slik som i denne sammenheng, så skal heller ikke konkurs forekomme. Dette har Høyesterett slått fast i nærmere 100 år, jf Rt 1913 side 185. Det vises videre til Rt , hvor det fremkommer at hele kravet må være uomtvistet for at det kan benyttes som grunnlag for en konkursbegjæring. Reikerås kommer tilbake til dette senere i redegjørelsen. 4. Gjenåpning er et ekstraordinært virkemiddel, hvis hensikt er å være en sikkerhetsventil for å hindre støtende utslag av rettskraftsvirkningene. Det er altså beviselig utøvd grov urett mot Reikerås fra dommere og andre, og som har resultert i en uriktig konkurs og en uriktig straffefellelse. Når slik urett blir begått, er samfunnet avhengig av å ha et rettssystem som kan reparere skaden på et så tidlig stadium som mulig. Dette ligger også i statens sikringsplikt, jf EMK artikkel 1. Kapittel 31 om gjenåpning avløste i sin tid tvistemålsloven kapittel 27 om gjenopptakelse. Betegnelsen på rettsmidlet er endret. Bakgrunnen for endringen, var å få en bedre og mer fungerende betegnelse som gir rette assosiasjoner til å åpne en lukket og avsluttet sak, jf NOU A side 436, jf prp. side 268. De viktigste grunnene for gjenopptakelse faller i to hovedkategorier, nye faktiske opplysninger og forskjellige rettergangsfeil i vid forstand. Det ville vært støtende om det ikke også i sivile saker var en mulighet for å få korrigert en dom, f. eks. hvis det dukker opp avgjørende bevis for at dommen er uriktig slik som i Reikerås sin sak. Så vel hensynet til Reikerås som er blitt skadelidende, som tilliten til domstolsapparatet tilsier at man ikke kan greie seg uten en sikkerhetsventil. Til det siste er det å bemerke at Reikerås har mye støtte i befolkningen og at noe annet enn en gjenåpning av denne sak vil rykke med tilliten til domstolsapparatet. Saken har også høstet stor medieinteresse, slik at folk har allmenn interesse i å følge saken. Det er heller ingen tvil om at det er tusenvis av mennesker som støtter Reikerås i kampen for å få gjenopprettet den urett han har vært utsatt for. I dagens teknologiske samfunn brer informasjon seg rakst og det er mange som har sett den uretten Reikerås har vært utsatt for. Også av hensyn til tilliten til rettsapparatet, er det derfor viktig at den urett som er oppstått i denne saken gjenopprettes så langt det er mulig. 8

9 Det er blant annet et stort engasjement for hans sak på Facebook, hvor Reikerås i skrivende stund har i underkant av 1000 medlemmer i hans støttegruppe. Videre er det en rekke andre som støtter ham i hans kamp for rettferd. Ved å gå inn på denne linken, kommer man direkte til hans støttegruppe på Facebook. Mange reagerer på hva Reikerås er blitt utsatt for og det er nettopp ut i fra et slikt rettssikkerhetshensyn, at vi har det ekstraordinære rettsmiddel, gjenopptakelse. Det er en rekke omstendigheter som både individuelt og samlet hjemler gjenåpning av denne saken. Reikerås tar følgelig for meg disse i kronologisk rekkefølge. Det følgende vil vise at det ikke bare er nye opplysninger som viser at dommen er uriktig som ligger til grunn for denne begjæringen. Det viser seg også å være begått alvorlige feil under saksbehandlingen. 5. Gjenåpning på grunn av feil ved rettergangen Hjemmel for begjæringen finnes i tvisteloven kapittel 31. Med saker siktes til alle type saker som behandles etter reglene i tvisteloven. Tvisteloven kapittel 31 kommer til anvendelse på avgjørelser i spesialprosessen, jf konkursloven 152. annet ledd. Følgelig faller denne sak innefor. 5.1 Gjenåpning på grunn av feil med rettergangen etter 31-3 a.) Ordlyden lyder: Gjenåpning kan begjæres hvis en dommer som etter loven ikke kunne gjøre tjeneste, har deltatt i behandlingen av saken, De dommere som deltok ved behandlingen av saken for Gulating, var dommerne Noss, Erstad og Tenold. Det er nå fremkommet at ingen av disse hadde dommerforsikring ved oppstart og ved behandlingen av denne saken for lagmannsretten. Det er et ufravikelig vilkår at en embetsmann som er beskikket til en dommerstilling skal signere en skriftlig forsikring, jf dl 60 som i sin helhet lyder: Alle dommere unntatt meddommere og skjønnsmedlemmer skal gi skriftlig forsikring om at de samvittighetsfullt vil oppfylle sine plikter. Forsikringen sendes til domstolsadministrasjonen eller til fylkesmannen for så vidt gjelder forsikring for dommere i forliksrådet. Kongen fastsetter hvordan forsikringen skal lyde. 9

10 Dommeren skal selv sende forsikringen til Domstolsadministrasjonen (DA), og det skal selvsagt skje før han/hun tar sete som dommer, jf forsikring om at de samvittighetsfullt vil oppfylle Selve forsikringen for dommere er gitt ved kgl.res. 10. juni 1927 og lyder i original tekst slik: Jeg forsikrer, at jeg samvittighetsfuldt vil opfylde mine pligter som dommer at jeg vil handle og dømme saaledes, som jeg efter loven og for min samvittighet kan forsvare, og verken av hat eller venskap, verken for gunst eller gave eller av anden aarsak vike fra ret og retfærdighet. Jeg gjengir for- ordens skyld den autentiske teksten på nynorsk også: Eg lovar, at eg samvitsfullt vil gjera min skyldnad som domar at eg vil gjera og døma soleis, som eg kan forsvara etter lovi og andsynes mitt eige samvit, og korkje for hat eller venskap, korkje for gunst eller gaave eller for onnor aarsak vika av fraa rett og rettferd. Foruten at forsikringen har gjennomgått en liten oppdatering som følge av endring i språket, har den ikke blitt endret siden I medhold av dl 60, og den nevnte resolusjon, skal forsikringen derfor lyde slik den er gjengitt ovenfor. Det følger av en alminnelig forståelse av domstolloven 60 at en person som ikke har signert og avsendt dommerforsikring, ikke er å anse som dommer i lovens forstand, og derved heller ikke kan tjenestegjøre enn si ta sete som dommer. Følgelig vil alle handlinger foretatt av en slik person anses som nulliteter, og den gitte sak står derved slik den sto før vedkommende person satte hendene i den. Det som er nevnt ovenfor støttes både av FN s konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 14 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6. SP Art 14 lyder: Enhver har ved behandlingen... av spørsmål om hans rettigheter og forpliktelser i et tvistemål, rett til upartisk og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol som er opprettet i henhold til lov. EMK Art 6 lyder: For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter...har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. 10

11 Hva gjelder de tre dommerne er det å bemerke følgende: I følge domstolsadministrasjonen, lar det seg ikke gjøre å oppspore hvorvidt dommer Noss har dommerforsikring. Under enhver omstendighet lar det seg ikke gjøre å få tilsendt dommerforsikring for henne, jf DA sin E-post til Reikerås av Bilag 7: E-post fra Domstolsadministrasjonen til Reikerås av Dommer Jan Erik Erstad har ikke hatt dommerforsikring i den perioden saken var til behandling. Han har signert en dommerforsikring den , men når denne er blitt oversendt Domstolsadministrasjonen og registrert der, vites ikke. Under enhver omstandighet er hans egenhendige signerte forsikring undertegnet den , mens avgjørelsen var avsagt den Forut for dette var det en pågående prosess for lagmannsretten ultimo 2009/ primo 2010 og da hadde dommer Erstad, under enhver omstendighet, ikke signert dommerforsikring. Bilag 8: Signert forsikring, Jan Erik Erstad, De samme hensyn som gjelder for dommer Erstad, må gjelde for dommer Tenold som har signert på sin dommerforsikring den 10. februar Bilag 9: Signert forsikring av Tenold, Reikerås merker seg at ingen av de forsikringene som han har mottatt fra dommerne Erstad og Tenold, har registreringsstempel med dato og saksnummer for Domstolsadministrasjonen. Underskriften er heller ikke bevitnet av andre, eller stemplet av domstolen der dommeren gjør tjeneste. De har, under enhver omstendighet, følgelig ikke gyldighet før rundt datoen de ble mottatt av Domstolsadministrasjonen. Følgelig må en legge til grunn at verken Tenold, Noss eller Erstad har hatt gyldige dommerforsikringer mens de har behandlet min sak. Følgelig kan gjenåpning begjæres etter tvl 31-3 litra a) fordi dommerne ikke kunne gjøre tjeneste knyttet til min sak. Til alt overmål vises til at Gulating lagmannsretts kjennelse ikke er signert og heller ikke av denne grunn rettsgyldig. I saken Zlínsat, spol. s r.o. v. Bulgaria, 15. juni 2006, sier EMD dette om usignerte avgjørelser i premiss 105: "It was likewise unsigned. As there was thus no individual responsible for the truthfulness of the conclusions in the expert reports, they could not be deemed reliable." 11

12 5.2 Gjenåpning på grunn av feil med rettergangen etter 31-3 b.) Tvisteloven 31-3 b) sier at Gjenåpning kan begjæres hvis en dommer,.. motparten eller noen annen som har handlet i saken, med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling av saken Det er helt på det rene at de tre dommerne bevisst har unnlatt å avholde muntlige forhandlinger på tross av at slike forhandlinger ble begjært. Konkurs er et så vidtgående inngrep, at det faller inn under virkeområde til EMK artikkel 6 nr.1. EMK artikkel 6 nr.1 garanterer for slike forhandlinger. For denne type saker, er det heller ikke tvilsomt at Reikerås hadde rett til muntlig forhandling ved lagmannsretten. Adgang til å gjøre unntak fra regelen om muntlig forhandling, foreligger kun for de såkalte de såkalte exceptional circumstances. EMD har vært helt tydelig på at exceptional circumstances, som eventuelt kan rettferdiggjøre unntak fra hovedregelen om muntlige forhandlinger, bare kan gjøres i saker som utelukkende omhandler exclusively legal or highly technical questions. Dette fremkommer blant annet i EMMER-REISSIG v. Østerrike (no /04) av 10 mai 2007, hvor følgende står i premiss 28 flg: The Court has accepted such exceptional circumstances in cases where the proceedings concerned exclusively legal or highly technical questions (see Schuler-Zgraggen v. Switzerland, judgment of 24 June 1993, Series A no. 263, pp , 58; Varela Assalino v. Portugal (dec.), no /01, 25 April 2002; and Speil v. Austria (dec.) no /98, 5 September 2002). In particular, the Court has had regard to the rather technical nature of disputes over benefits under social-security schemes and has repeatedly held that in this sphere the national authorities, having regard to the demands of efficiency and economy, could abstain from holding a hearing if the case could be adequately resolved on the basis of the case file and the parties' written observations (see, among other authorities, Döry v. Sweden, no /95, 12 November 2002, and Pitkänen v. Sweden (dec.), no /99, 26 August 2003). 29. Turning to the circumstances of the present case, the Court notes that the dispute, as presented by the applicant to the Administrative Court, concerned the issue whether the plot of land in question could be used as an agricultural estate. 30. The Court cannot find that the subject matter of the dispute was of such a nature namely, highly technical or exclusively legal as to dispense the national authorities from their obligation to hold a hearing. 31. There has accordingly been a violation of Article 6 1 of the Convention. Det er videre et faktum at lagmannsretten, under prosessen, rotet bort sentral dokumentasjon knyttet til solvensspørsmålet. Mest alvorlig er imidlertid at dommerne bevisst valgte å unngå å henvende seg til dommer Lyng, på tross av at dommerne var klar over at hans forståelse av brevet av var helt sentralt for avgjørelsen av spørsmålet knyttet til hvorvidt de pretenderte krav var klar og forfalt. Hadde lagdommere giddet å ta en to minutter lang telefonsamtale til sin kollega Arne Lyng i Oslo tingrett, så hadde ikke de lidelser som Reikerås og hans familie har vært påført, skjedd. 12

13 På den måten har dommerne bevisst satt seg selv i en posisjon hvor de ikke har opplyse saken så godt som mulig før avgjørelse ble truffet. Den senere henvendelse fra dommer Lyng gir et uomtvistelig eksempel på følgen av de forsømmelser som er ført i pennen av de nevnte dommere. Når man senere får henvendelse fra den dommer som har fastsatt salæret med opplysning om at en rekke avgjørelser er basert på et uriktig grunnlag, er skandalen kompelett. Hensett til at dommere var klar over at dommer Lyng sin forståelse av dykkeroppgjøret var avgjørende for hvorvidt Lunde og Sekkingstad hadde de påståtte krav, fremstår denne unnlatelsen ubegripelig og særdeles kritikkverdig. Forøvrig er det også klart kritikkverdig at de samme dommerne, har fratatt Reikerås muligheten til å bevise sin solvens. Det er særlig to forhold her som er lagmannsretten sterkt å klandre. For det første, er det et faktum at viktige dokumenter ble rotet bort av lagmannsretten under prosessen. For det andre; når Reikerås blir fratatt muligheten til å føre muntlige forhandlinger som også kunne kastet et adekvat lys over hans solvenssituasjon, er det svært kritikkverdig. Den europiske menneskerettsdosmtolen (EMD) har vært klar på at det påligger dosmtolen et svært strengt ansvar med tanke på i størst mulig grad utrede graden av solvens for en berørt part. Jeg viser blant annet til det som EMD skriver i Mikołaj Werner v Polen, ref ovenfor, hvor det står i premiss 43: The Commission first reiterates that in the bankruptcy proceedings the court s task is to ensure the maximum possible degree of solvency on the part of the estate in bankruptcy in the interest of the community. Hadde Reikerås fått oppfylt rettigheten sin under EMK artikkel 6 nr.1 til å føre muntlige forhandlinger om hans solvenssituasjon, vil det utvilsomt fremkommet at han var solvent De har utvist grov uforstand i tjenesten og handlingene deres faller inn under en rekke lovbestemmelser som berører straff i tjenesten. De har uriktig slått Reikerås, uten engang å gidde å sjekke fakta. Deres tjenesteforsømmelser har deretter påført Reikerås et nytt justismord i form av en uriktig straffefellelse som bygger på lagmannsrettens kjennelse. Det er ingen tvil om at både den uriktige konkursen og den uriktige straffefellelse bygger på nøyaktig det samme faktum. Straffeloven 1902 har en rekke straffebestemmelser som retter seg mot ulike former for misbruk av offentlig myndighet. Det følger av straffeloven at en offentlig tjenestemann kan straffes dersom han misbruker sin stilling til å krenke noens rett ved å foreta eller unnlate å utføre en tjenestehandling. Det er i kjerneområde av hva denne anmeldelsen omhandler. Overtredelse straffes med bot eller tap av tjenesten eller med fengsel inntil ett år. Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, eller han forsettlig har voldt betydelig skade eller rettskrenkelse, er straffen fengsel inntil fem år. 13

14 . Straffeloven rammer en offentlig tjenestemann, herunder dommere, som forsettlig unnlater å utføre sin tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer tjenesteplikten. Tjenesteplikten er de gjøremålene som den ansatte er pålagt i medhold av lov eller instruks. Straffen er bot eller tap av tjenesten. Etter annet ledd gjelder straffebudet alle som omfattes av lov om statens tjenestemenn, dvs. enhver statsansatt. Straffeloven rammer ulike handlinger begått av embets- eller bestillingsmenn. Første ledd nr. 1 rammer den som viser «grov uforstand» i tjenesten. I Rt side 670 stilte Høyesterett krav til «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Skyldkravet i straffeloven nr. 1 er uaktsomhet, mens det i nr. 2 til nr. 5 er forsett. De straffbare forhold - noen materielle spørsmål innledningsvis Jeg viser innledningsvis til Dl 200, som gir retten adgang til å ilegge «offentlig tjenestemann» bøtestraff for «forsømmelig eller annet utilbørlig forhold under rettergang. Denne bestemmelsen er veiledende også i forhold til de overtredelser som de anmeldte tjenestemenn har gjort seg skyldige i denne sak. «Offentlig tjenestemann» omfatter bl a embets- og tjenestemenn i domsapparatet. Følgelig faller de tre dommere inn under begrepet offentlig tjenestemann. Uttrykket «under rettergang» er antatt å omfatte såvel domstolsbehandlingen som de forutgående ledd i saksbehandlingen. Bestemmelsen statuerer et strafferettslig profesjonsansvar for offentlige tjenestemenn som har, eller har hatt, befatning med saken. «.. forsømmelig eller annet utilbørlig forhold» Gjerningsbeskrivelsen i dl 200 er svært vid, jf formuleringen «forsømmelig eller annet utilbørlig forhold». Dette retter seg mot den grove og systematiske tilsidesettelse av de plikter som lagdommerne, som profesjonelle utøvere av det praktiske rettsliv, har til å utøve sine verv samvittighetsfullt og redelig. Denne presisering av dl 200 har fått Høyesteretts kjæremålsutvalgs tilslutning, se Rt (på s 1186). Bestemmelsen statuerer altså et strafferettslig profesjonsansvar, hvor selve adferdnormen er det avgjørende. Ansvar etter dl 200 suppleres også av straffelovens regler om forbrytelser og forseelser i offentlig tjeneste. 14

15 Karakteristikken «forsømmelig eller annet utilbørlig forhold under rettergang» tar sikte på å dekke både de subjektive og de objektive vilkår for straff, på tilsvarende måte som «grov uforstand» i strl 325. En forsettlig tilsidesettelse av tjenesteplikter vil man uten videre karakterisere som «utilbørlig» og straffbar etter dl 200, jf også strl 324. Objektivt sett vil overtredelse av disse bestemmelsene også rammes av dl 200 om «forsømmelig og annet utilbørlig forhold». Pliktstridig opptreden - faktiske disposisjoner De tjenestegjørende forsømmelser i denne saken, ligger ikke minst i den svært kritikkverdige fremgangsmåte ved bevisst å unnlate å innhente nødvendige opplysninger (herunder bevis). Reikerås ble av de respektive dommere slått konkurs uten 1. At det ble avholdt muntlige forhandlinger, slik EMK artikkel 6 nr.1 garanterer for 2. Uten at dommerne sjekket faktum 3. I tillegg rotet dommerne bort en rekke viktige dokumenter under saksforberedelsen. 4. For øvrig sjekket heller ikke de respektive lagdommere omstendighetene rundt solvensspørsmålet. I stedet la de til grunn hypotetiske skattekrav som også de har vist seg å bygge på total feil faktum. Det vises til nærmere redegjørelse rundt dette siste lenger ned. I forhold til kravet som ligger i tvl 31-3 behøver de straffbare forhold ikke å være avgjort i straffedom. Det kan prøves prejudisielt i gjenåpningssaken, jf Rt 1997 side Det er videre tilstrekkelig at personen med skjellig grunn kan mistenkes for å ha begått en straffbar handling i forbindelse med behandlingen av saken. Beviskravet er altså ikke det samme som i en straffesak. Begrepet med skjellig grunn kan mistenkes skal forstå på samme måte som i straffeprosessen, slik at det er mer sannsynlig at vedkommende har begått handlingen enn at han ikke har det, se prp side 272, jf. NOU A side

16 5.2.1 Videre kan motparten, Lunde og Sekkingstad, med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling av saken, jf tvl 31-3 b. Det har allerede blitt dokumentert at Lunde og Sekkingstad og særlig Lunde, ved gjentatte tilfeller har løyet for retten og for påtalemyndigheten. Den versjon av faktum som Lunde og Sekkingstad bevisst har gitt både dommere og påtalemyndigheten, er slått fast som positiv uriktig. At Lunde og Sekkingstad har vært bevisst sine handlinger, illustreres ikke minst godt ved at ingen av dem kontaktet dommer Lyng i forkant av deres iverksatte handlinger. Men Lunde nøyer seg ikke bare med å forklare seg falsk en gang. Etter at han var blitt avslørt av dommer Lyng, påklaget han henleggelsen til Riksadvokaten hvor han nå fullstendig går bort fra sin opprinnelige forklaring og endrer det til følgende, jf Riksadvokatens brev av gjengitt på side 2, midten: "Reikerås skulle også søke om midler til rettsmedhjelper. De midler rettshjelpsmedhjelper fikk godkjent skulle tilfalle meg slik at NSDA ble spart for disse utlegg til meg. Det foreligger derfor en klar forpliktelse i henhold til ansettelsesvilkårene for Reikerås å overføre til meg tilkjent salær og utgiftsdekning i henhold til min salæroppgave. Også for dette forholdet forklarer Lunde seg bevisst usant fordi det ikke er slik at Reikerås skulle dekke inn NSDA sine forpliktelser overfor Lunde. Det foreligger ingen slike avtaler mellom Reikerås, Lunde og NSDA og det vet Lunde utmerket godt. Videre må Lunde sine handlinger også ses i sammenheng med at han har innlevert falsk anmeldelse mot Reikerås. Hva gjelder Sekkingstad, er det å bemerke at han også bevisst har underrapportert hvor mye han er blitt tildelt av dykkeroppgjøret, slik at han med skjellig grunn kan mistenkes for forsøk på bedrageri. Det må etter det som her er dokumentert, være åpenbart at vilkårene for at Sekkingstad og Lunde med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling av saken, jf tvl 31-3 b, foreligger Tvl 31-3 b dekker også noen som har handlet i saken for motparten. Ordlyden dekker Lunde og Sekkingstad sin prosessfullmektig, adv. Erik Myking. Domstolsloven 234, 4. ledd sier følgende: For advokater og advokatfullmektiger gjelder for øvrig straffeloven 324 og 325 tilsvarende. Det vil si at advokater har tilsvarende krav til tjenesteutførelse som offentlige tjenestemenn og at advokatens tjenesteforsømmelser rammes av de straffebestemmelser som henspeiler seg til grov profesjonssvikt. En advokat har, når han har avlagt juridikum, en plikt til å avlegge et løfte om å fremme rett og hindre urett. Dette er et løfte en jurist forplikter seg til i det han mottar vitnemålet. I dette ligger det også en norm som må være retningsgivende for advokaters virke. 16

17 Straffeloven rammer advokater, som forsettlig unnlater å utføre sin tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer tjenesteplikten. Tjenesteplikten er de gjøremålene som den ansatte er pålagt i medhold av lov eller instruks. Straffen er bot eller tap av tjenesten. Etter annet ledd gjelder straffebudet alle som omfattes av lov om statens tjenestemenn, dvs. enhver statsansatt. Straffeloven rammer ulike handlinger begått av embets- eller bestillingsmenn. Advokat Myking har påtatt seg et oppdrag på vegne av politiadvokat Trond Sekkingstad og tidligere dommer og advokat Henrik Lunde. I forsterkende retning går det at advokat Myking har brukt sine klienters posisjoner som henholdsvis politiadvokat og tidligere dommer/ advokat, for å oppnå troverdighet i rettene. I så måte er de falske forklaringene overfor rettene og embetsmenn, særdeles grovt utført. Adv. Myking har bevisst gjort det motsatte av hva som er hans plikt som advokat: Han har fremmet urett og hindret rett. For øvrig rammes også hans opptreden av straffeloven 317 ved at Myking har bistått Sekkingstad og Lunde med å innfordre midler de vet de aldri har hatt rett på. 6. Gjenåpning på grunn av feil ved avgjørelsen Etter 31-4 a) kan gjenåpning begjæres hvis opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville ha blitt annerledes. Paragraf 31-4 bokstav a regulerer situasjonen når det påberopes nye faktiske forhold. Etter bokstav a, kan gjenåpning begjæres hvis opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at avgjørelsen ville ha blitt en annen. De nye avgjørelser som foreligger fra Riskadvokaten og Gulating, viser med all tydelighet at lagmannsrett, i likhet med tingretten, har misforstått dommer Lyng sitt brev av Konkurs skulle derfor ikke ha forekommet. Også Lundes endrede forklaring overfor Riksadvokaten, er en slik ny opplysning. Det er videre at de nye opplysninger knytter seg til faktiske forhold som var en realitet da saken ble avgjort, men som retten ikke kjente til, jf bla Rt 1999 side 1916, Rt 1998 side Det er riktigheten av den avsagte avgjørelse som skal prøves. Når avgjørelsen bygger på et galt faktum og det nye faktum viser at saken ville ha blitt et annet, er det i seg selv tilstrekkelig til at saken skal gjenåpnes. Formuleringen høyst sannsynlig innebærer en viss lemping i forhold til sannsynlighet sammenliknet med tvistemålsloven 407 første ledd som brukte formuleringen aapenbart 17

18 Når avgjørelsen bygger på et galt faktum og det nye faktum viser at saksutfallet ville ha blitt et annet, er det i seg selv tilstrekkelig til at saken skal gjenåpnes Som det fremkommer, har altså ikke Reikerås hatt noen utbetalingsplikt til hverken Lunde eller Sekkingstad. Når vilkåret om at kravet må være klar og forfalt ikke var tilstede, er dette i seg selv tilstrekkelig til å begjære gjenåpningen. Likeledes er det også rundt vilkåret om insolvens. Ved at lagmannsretten fratok Reikerås muligheten til å føre muntlige forhandlinger, fratok de han også muligheten for å dokumentere sin solvens. Det er helt åpenbart at Reikerås ALDRI har vært insolvent. Også her skal det bemerkes at lagmannsretten har lagt til grunn hypoteser som i ettertid har vist seg for å være gale. Til dette er det blant annet å bemerke følgende: Bostyrer Gunnar Haahjem, erkjenner selv i en e-post av 11 november 2010, at de pretenderte skattekrav er redusert fra ca 2 millioner til ca kr Bare det i seg selv viser hvor galt ting har gått når sannheten kommer etter inngrepet har skjedd og ikke i forkant. Bilag 10: E- post fra bobestyrer Haahjem til Reikerås av 10. november 2010, hvor han erkjenner at de pretenderte skattekrav er redusert fra ca 2 millioner til ca kr Hva gjelder likning for 2008 er korreksjon av denne, enda ikke kommet fra Skatt Vest. For øvrig skal skattekravet ytterligere reduseres, og Reikerås søker å komme i en videre dialog med Skatt Vest, slik at en kan få en endelig oversikt. EMD har vært klar på at det påligger dosmtolen et strengt ansvar med tanke på i størst mulig grad utrede graden av solvens for en berørt part. Jeg viser blant annet til det som EMD skriver i Mikołaj Werner v Polen, ref ovenfor, hvor det står i premiss 43: The Commission first reiterates that in the bankruptcy proceedings the court s task is to ensure the maximum possible degree of solvency on the part of the estate in bankruptcy in the interest of the community. Hadde Reikerås fått oppfylt rettigheten sin under EMK artikkel 6 nr.1 til å føre muntlige forhandlinger om hans solvenssituasjon, vil det utvilsomt fremkommet at han var solvent. Selv om domstolene har nektet Reikerås muntlige forhandlinger i strid med EMK art. 6 nr 1, vil han også påpeke følgende: EMDs praksis viser også at det har betydning om retten har begrunnet hvorfor den ikke har avholdt muntlige forhandlinger. Jeg viser til EMDs storkammerdom av 23. november 2006, Jussila mot Finland (sak nr /01), avsnitt 48. I Reikerås sin sak, har ikke domstolene tatt stilling til spørsmålet om muntlig hovedforhandling overhodet. Problemstillingen om muntlige forhandlinger, er faktisk ikke nevnt med ett eneste ord. 18

19 7. Gjenopptakelse ved brudd på folkeretten 7.1 Gjenåpning etter tvl 31-3 d og tvl 31-4 b. Hvis det i klagesak mot Norge i samme saksforhold er fastslått at saksbehandlingen har krenket en konvensjon som etter menneskerettskonvensjonen gjelder som norsk lov Denne del av saken gjenspeiler seg på det faktum at lagmannsretten krenket EMK artikkel 6 nr.1 ved å hindre Reikerås å få muntlige forhandlinger. I dette tilfellet er det tale om brudd på retten til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 og SP artikkel 14. Konvensjonsstridig saksbehandling må ha skjedd i samme saksforholdet. Det må gjelde reelt samme tvistegjenstand. Derimot er det ikke noe vilkår at partsforholdet er nøyaktig det samme. Det anføres følgelig at vilkårene for dette er til stede på følgende grunnlag: Etter bokstav tvl 31-3 d kan gjenåpning begjæres hvis en bindene avgjørelse av EMD tilsier at avgjørelsen tilser at avgjørelsen var basert på en uriktig avgjørelse av folkeretten. Den norske rettsavgjørelsen må bygge på en tolkning av folkerettslige regler som er uriktig dersom resultatet av den folkerettslige avgjørelsen legges til grunn. I dette tilfellet er det retten til muntlige forhandlinger som er blitt nektet Reikerås og dette må antas å være i strid med folkeretten. Det er å påpeke at Den europeiske menneskerettsdomstol har denne delen av saken til behandling. I Ot. prp. nr. 70 ( ) foreslo departementet at brudd på Norges folkerettslige forpliktelser i noe større utstrekning enn etter gjeldende rett, skulle gi rett til gjenopptakelse. Justiskomiteen sluttet seg til departementets forslag, jf. Innst. O. nr. 114 ( ). Endringene ble vedtatt ved lov 15. juni 2001 nr. 63. Bestemmelsen ble vedtatt i 1969 (lov av 14. februar 1969 nr. 9). Den gir en part krav på gjenopptakelse «... når avgjørelsen antas direkte eller indirekte å bygge på en forståelse av folkeretten eller en traktat som avviker fra den forståelse som en internasjonal domstol i samme saksforhold slår fast som bindende for Norge, og denne forståelse må antas å burde føre til en annen avgjørelse.» Det kreves at den internasjonale domstolens avgjørelse som sådan må være folkerettslig bindende for Norge. Dette vilkåret er for tiden oppfylt blant annet for dommer av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Videre må den norske rettsavgjørelsen bygge på en tolkning av folkerettslige regler som kan konstateres å være uriktig dersom den internasjonale domstolsavgjørelsen følges. 19

20 Avgjørelsen må dessuten være truffet «i samme saksforhold». I dette ligger at den internasjonale domstolen har avgjort en sak som gjelder det samme saksforhold som i den sak som er begjært gjenopptatt, selv om partsforholdet ikke behøver å være identisk. Justisdepartementets høring i 1996 I høringsbrevet av 17. april 1996, behandlet Justisdepartementet på side også spørsmålet om gjenopptakelse ved brudd på traktatbestemmelser om menneskerettigheter. Høringsbrevet munnet ut i alternative forslag til nye bestemmelser om gjenopptakelse i tvistemålsloven 407 første ledd nr. 8 og straffeprosessloven 391 nr. 3. Forslagene bygger på at også traktatstridig saksbehandling skal gi grunnlag for gjenopptakelse. Etter alternativ 1 til tvistemålsloven 407 første ledd nr. 8 skulle gjenopptakelse kunne kreves «når avgjørelsen eller saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen antas direkte eller indirekte å bygge på en forståelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon eller FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som avviker fra den forståelsen Den europeiske menneskerettighetsdomstol, Europarådets ministerkomité eller FNs menneskerettighetskomité i samme saksforhold har lagt til grunn i klagesak mot Norge, og det må antas at avviket kan ha hatt innflytelse på avgjørelsen og at ny prøving kan føre til en annen avgjørelse.» Forslaget om å tillate gjenopptakelse på grunn av traktatstridig saksbehandling er begrunnet blant annet ved henvisning til forslaget i NOU 1993:18 om gjennomføring av internasjonale menneskerettskonvensjoner i norsk rett. Utvalget bemerker at dette forslaget nå er blitt gjennomført ved menneskerettsloven i

21 8. Den europeiske menneskerettsdomstolen Den europeiske menneskerettskonvensjon inneholder ikke uttrykkelige regler om gjenopptakelse av Menneskerettsdomstolens dommer. Domstolens prosedyrereglement (i kraft fra 1. november 1998) inneholder imidlertid slike regler (Request for revision of a judgment ). Artikkel 80(1) angir vilkårene, og lyder: «A party may, in the event of the discovery of a fact which might by its nature have a decisive influence and which, when a judgment was delivered was unknown to the Court and could not reasonably have been known to that party, request the Court, within a period of six months after that party acquired knowledge of the fact, to revise that judgment.» 8.1 Menneskerettslige krav til reglene om gjenopptakelse EMK artikkel 6(1) og den tilsvarende bestemmelse i SP artikkel 14(5) stiller ikke noe bestemt krav om at det skal være adgang til å få overprøvd rettsavgjørelser i sivile saker, men blir det truffet avgjørelse om noens borgerlige rettigheter og plikter i forbindelse med overprøving ved rettsmidler som står til rådighet etter nasjonal rett, må også avgjørelsen i rettsmiddelinstansen, oppfylle kravene blant annet til rettferdig og offentlig rettergang som kan utledes av konvensjonene. Som det står i Delcourt v Belgia fra 1970 premiss 25: Article 6 para. 1 (art. 6-1) of the Convention does not, it is true, compel the Contracting States to set up courts of appeal or of cassation. Nevertheless, a State which does institute such courts is required to ensure that persons amenable to the law shall enjoy before these courts the fundamental guarantees contained in Article 6 (art. 6) (see, mutatis mutandis, the judgment of 23rd July 1968 on the merits of the case "relating to certain aspects of the laws on the use of languages in education in Belgium", page 33, in fine). There would be a danger that serious consequences might ensue if the opposite view were adopted; the Principal place that a restrictive interpretation of Article 6 para. 1 (art. 6-1) would not correspond to the aim and the purpose of that provision (see, mutatis mutandis, the Wemhoff judgment of 27th June 1968, " Som nærmere omtalt har det neppe noen betydning for anvendelsen av EMK artikkel 6(1) at et rettsmiddel i nasjonal rett karakteriseres som ekstraordinært. En beslutning om å tillate gjenopptakelse av en sak som er rettskraftig avgjort, innebærer i realiteten at avgjørelsen er opphevet, og at det skal finne sted en ny behandling. Dette har så stor betydning for partenes rettslige posisjoner at det som alminnelig utgangspunkt er grunn til å stille de kvalitetskrav til saksbehandlingen som følger av artikkel 6(1). Artikkel 6 nr 1 skiller ikke mellom faktiske og rettslige spørsmål, i det begge henseender er avgjørende for utfallet av en parts rettigheter og plikter. 21