DOKUMENTASJONSRAPPORTEN

Transkript

1 DOKUMENTASJONSRAPPORTEN Gatejuristen startet med første saksmottak 17. januar FOLK MED RUSPROBLEMER OG DERES RETTSHJELPSBEHOV PÅ HELSE- OG SOSIALRETTENS OMRÅDE

2 Utarbeidet og utgitt av: Gatejuristen, Oslo Trykk: CopyCat Avd. Sentrum Takk til Stiftelsen Helse og Rehabilitering som har finansiert utviklingen av denne rapporten. Henvendelser om denne rapporten: Gatejuristen Rådhusgata Oslo Tlf Faks: e-post: post@gatejuristen.no 2

3 DOKUMENTASJONSRAPPORTEN FOLK MED RUSPROBLEMER OG DERES RETTSHJELPSBEHOV PÅ HELSE- OG SOSIALRETTENS OMRÅDE 3

4 Forord Gatejuristen er et særskilt rettshjelpstiltak som gir gratis oppsøkende rettshjelp til folk med rusproblemer, og rettshjelpen ytes i stor grad av frivillige advokater og jurister. Dette er Gatejuristens særpreg og det som skiller oss fra et advokatkontor. Vi ønsker at folk med rusproblemer skal bli møtt med respekt, omsorg og rettferdighet. Våre klienter bærer ofte synlige tegn på langvarig rusavhengighet. For mange er helsetilstanden dårlig, så vel fysisk som psykisk. Mange er uten fast bolig og uten regelmessige aktiviteter på dagtid, med unntak av de rutinene som følger med bruken av stoff. For mange er det sosiale nettverket redusert til kontakter for kjøp og salg. De fleste av våre klienter har en rekke udekkede rettshjelpsbehov, og de færreste har overskudd eller ressurser til å ivareta disse innenfor den rammen av en dag-til-dag situasjon som de lever i. Avhengigheten har resultert i sosial utstøting og kriminalisering. I praksis innebærer dette at de gjennomgående både føler seg og faktisk også er utestengt fra velferdsgoder som de fleste i det norske samfunnet har kunnet regne som en selvfølge. Bakgrunnen for oppstarten av Gatejuristen er at den tradisjonelle rettshjelpen ikke når våre klienter. Det er mange terskler som hindrer at folk med rusproblemer klarer å benytte seg av det ordinære rettshjelpstilbud. Selv om våre klienter har mange rettigheter, er det få mekanismer som sikrer at de blir oppfylt. Vår erfaring er at det ikke hjelper å ha rett, hvis du ikke klarer å hevde din rett. Et viktig mål Gatejuristen er derfor gjennom oppsøkende arbeid i rusmiljøet å yte rettshjelp blant annet for å sikre tilgang til offentlige helse- og sosialtjenester. Gatejuristen erfarer at våre klienter har et underskudd av rettsikkerhet. Forskning viser at behovet for rettshjelp øker når en beveger seg nedover i den sosiale lagdelingsstrukturen. Det foreligger ikke noe nyere forskning om vår klientgruppes udekkede retthjelpsbehov. En av målsetningene til Gatejuristen er å bidra til forskning. Fra oppstart har det vært et ønske om å få utført en rettshjelpsundersøkelse for å få kartlagt klientgruppens udekkede rettshjelpsbehov. Dokumentasjonsrapporten er ikke en rettshjelpsundersøkelse, men en gjennomgang av alle helse- og sosialrettslige saker i Gatejuristen fra oppstart 17. januar 2005 og frem til utgangen Sakene er systematisert og gjort tilgjengelige gjennom Dokumentasjonsrapporten. De sier noe om rettshjelpsbehovet på helse-og sosialrettens område. Det er viktig å være klar over at rapporten bare sier noe om sakene til de klientene vi har nådd. Det er minst like interessant å se på hva slags saker vi ikke har fått inn. Rapporten hadde som mål å avdekke og dokumentere mangler ved dagens lovgivning og praktiseringen av den. Et fellestrekk ved våre funn er at verken lov eller praktiseringen er spesielt innrettet mot vår klientgruppe. Funnene gir grunnlag for temaer som det bør ses nærmere på og rapporten gir også forslag til forbedringer. Håpet er at dokumentasjonsrapporten vil føre til økt fokus på folk med rusproblemers rettshjelpsbehov, forbedring av lovgivningen og praktiseringen av den, slik at vi får bedre rettsikkerheten til folk med rusproblemer. Gatejuristen ønsker et rettssystem som bidrar 4

5 til å sikre at våre klienter får gode levevilkår. Vi ønsker at rettsreglene både blir utformet og praktisert på en måte som vil sikre dette. Vårt håp er at denne rapporten vil bli lest av politiske beslutningstakere, jurister, folk i førstelinjetjenesten og andre som jobber med vår klientgruppe. Vi må få lov til å takke alle som har bidratt i dokumentasjonsprosjektet. En stor takk til Stiftelsen Helse og Rehabilitering. De har gjort Gatejuristen i stand til å gjennomføre tre viktige prosjekter i prosjektperioden medio mai 2006 til utgangen av Uten deres økonomiske støtte ville vi aldri fått gjennomført starthjelps-, pasientrettighets- og dokumentasjonsprosjektet. Bakgrunnen for vårt ønske om å iverksette disse prosjektene var erfaringer vi hadde gjort oss gjennom forprosjektet og oppstartsfasen til Gatejuristen i 2004 og Takk til Paul Sandøy, Kristian Andenæs og Reidar Salvesen som bidro i arbeidet med å utforme søknaden. Takk til Advisor som har gitt oss gratis saksbehandlingsprogram og til Sanne Hoffman som har ført inn all statistikken fra 2005 og ut Innsamling av data har skjedd gjennom saksbehandling fra ansatte og frivillige gjennom saksmottak i egne lokaler, men også gjennom saksmottak utenfor våre lokaler og ved oppsøkende arbeid. Takk til Rusmiddeletaten, særlig til hybelhusene og Oppsøkende tjeneste, Blå Kors, Frelsesarméen, Fransiskushjelpen og Bymisjonen i Oslo. Dokumentasjonsprosjektet er gjennomført av Kine Sperre Horsbøl. Takk for at du stilte opp for Gatejuristen igjen. Uten deg hadde prosjektet ikke kommet i havn. Takk til ansatte og frivillige i Gatejuristen, og spesielt takk til Marianne Skattum for redegjørelsen om rettsreglene og til Jonas Landstad Fjeldheim for arbeidet med å sluttføre dokumentasjonsprosjektet. En stor takk til våre klienter som har vist oss tillit ved å bruke oss, og som har gitt oss verdifull informasjon om sine rettshjelpsbehov. Oslo 15.desember 2008 Cathrine Moksness Leder av Gatejuristen 5

6 Innholdsfortegnelse 1. SAMMENDRAG INNLEDNING/BAKGRUNN Om denne rapporten Om dokumentasjonsprosjektet METODE OM KLIENTGRUPPA Innledning Folk med rusproblemer sin hverdag Folk med rusproblemer sine rettslige utfordringer GATEJURISTENS ARBEIDSMETODE Innledning Tilgjengelighet og beliggenhet Informasjonsarbeid Oppsøkende Brobygger Kontroll Spesialkompetanse SAKENE Innledning Spesielt om saker innenfor helse- og sosialrett Rett til helsehjelp Kort om regelverket Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Kommentarer og vurderinger Individuell plan Kort om regelverket Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Kommentarer og vurderinger Avrusning

7 Kort om regelverket Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Kommentarer og vurderinger Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) Kort om regelverket Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Kommentarer og vurderinger Rett til bolig Kort om regelverket Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Kommentarer og vurderinger Økonomisk sosialhjelp Kort om regelverket Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Kommentarer og vurderinger Tannhelse Kort om regelverket Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Kommentarer og vurderinger Helse- og omsorgstjenester i hjemmet Kort om regelverket Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Kommentarer og vurderinger Rett til medvirkning og informasjon Kort om regelverket Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Kommentarer og vurderinger FRI RETTSHJELPSORDNINGEN Om gjeldende fri retthjelpsordning Klientperspektivet klientundersøkelse Om undersøkelsen Funn Våre vurderinger Advokater på saksmottak Advokatbanken Rettspolitiske betraktninger Organisering av rettshjelpen Det saklige dekningsområdet ERFARINGER MED FORVALTNINGEN Veien videre

8 1. Sammendrag Utsatte grupper i vårt samfunn har behov for et lavterskel rettshjelpstilbud. Med lavterskel rettshjelpstilbud menes i denne forbindelse gratis, oppsøkende rettshjelp. Bruk av frivillige er en god løsning for å kunne nå de aller svakeste. I denne rapporten har vi ønsket å avdekke og dokumentere mangler ved dagens lovgivning og praktiseringen av denne. Vi har også kommet med forslag til forbedringer, og presentert forslag til ulike prosjekter som bør ses nærmere på for å bedre rettssikkerheten til rusavhengige. Vi har valgt ut ni temaer, som er basert på områder hvor det enten er et stort udekka rettshjelpsbehov for personer i vår målgruppe eller hvor det antas at dette er rettigheter som er spesielt viktig for personer i vår målgruppe. De ni temaene er legemiddelassistert rehabilitering (LAR), individuell plan, rett til bolig, tannhelse, avrusning, rett til medvirkning og informasjon, tjenester i hjemmet, rett til helsehjelp og rett til økonomisk sosialhjelp. Det har vist seg at det ikke alltid er de spørsmålene som en fra myndighetenes side har gitt størst oppmerksomhet i regelverk og rundskriv klientene er opptatt av. For klientene er det i mange tilfeller de praktiske problemene regelverket skaper i dagliglivet som de ønsker bistand til. For eksempel muligheten til å få medisiner når man er på ferie, hvordan man skal forholde seg til tjenesteapparatet ved flytting mellom kommuner, hvordan få byttet fastlege, det å møte i ansvarsgruppa når man har sosial angst eller det å få kontakt med og få til et godt samarbeid med saksbehandleren sin. Nedenfor har vi kommentert noen av problemstillingene som blir presentert i denne rapporten. En hovedinnvending når det gjelder LAR-behandling, er at det er for dårlig oppfølging når det gjelder rehabilitering (R-i lar). Dette fører ofte til at klientene går inn og ut av behandling. Det som særlig påpekes er at det er få aktiviteter som tilbys som ledd i rehabiliteringen. Fokuset ligger på medisinering og ansvarsgrupper. Klientene våre som er i LAR-behandling har behov for kontakt med mennesker utenfor rusmiljøet og tilbud om meningsfylte aktiviteter på dagtid. Når det gjelder rett til bolig er den største utfordringen ikke mangler ved regelverket, men kapasitetsproblemer. Dette gjelder både akuttovernattingsplasser, midlertidig bolig og kommunal bolig. Det er også en utfordring når det gjelder eksisterende botilbud og om de oppfyller vilkårene for midlertidig bolig. Mye av dagens problemer skyldes at det finnes altfor få kommunale boliger og midlertidige boliger som Gatejuristens klienter kan få tilbud om. Dette gjelder generelt for alle som søker om disse botilbudene. Det bør etter Gatejuristens vurderinger arbeides politisk for at det satses på sosial boligbygging, og særlig med tanke på tilbud som er tilpasset rusavhengige eller tidligere rusavhengige og personer i behandling for rusproblemer. Mange av klientene våre har rusproblemer i kombinasjon med psykiske lidelser. Bo- og hjelpetiltakene for denne gruppa er lagt under to forskjellige systemer, sosialtjenesten og 8

9 psykisk helsevern. Våre erfaringer er at disse personene ofte faller mellom to stoler og blir stående uten hensiktsmessig oppfølging. Det bør etter Gatejuristens vurdering ses på organisatoriske og juridiske endringer som sikrer at disse personene får en helhetlig oppfølging. Våre erfaringer gjennom arbeidet med individuell plan, er for det første at det ikke veiledes i tilstrekkelig grad eller på en hensiktsmessig måte om retten til individuell plan. Dette leder til at individuell plan som hovedregel ikke gis. Folk med rusproblemer er vant til, gjennom årevis med rus, at en plan er noe som innebærer at de skal slutte å ruse seg eller at dette på annen måte er noe de blir pålagt. De er altså ikke vant til at dette er noe som skal utarbeides for å hjelpe dem og som er et verktøy for at de skal få bedre tjenester fra det offentlige. Hvis folk hadde fått veiledning om at de har rett til en plan som skal bedre tjenesteyternes innsats, altså en plan som skal hjelpe dem med å nå sine mål, ville trolig flere etterspurt dette. En annen erfaring vi har, er at når en person ber om en individuell plan, settes det ikke tilstrekkelig innsats inn i planarbeidet. Arbeidet går for sakte, det er for sjeldne møter i ansvarsgruppene, medlemmer i ansvarsgruppene skiftes stadig ut, det er for dårlig koordinering mellom kommune og helseforetak og så videre. Å ha klare rettigheter når det foreligger fristbrudd, er av stor viktighet for Gatejuristens klientgruppe. Vi har nesten ikke hatt saker som gjelder fristbrudd. Dette er overraskende, siden det ifølge Statens helsetilsyn 1 forekommer mange fristbrudd med hensyn til rusbehandling. Problemene når det gjelder fristbrudd er vel dokumentert av Statens Helsetilsyn, og dette er en problemstilling som kan egne seg som et eget prosjekt for å kartlegge hvordan regelverket ved fristbrudd praktiseres. Et forslag til et kommende prosjekt er å kartlegge hvordan regelverket i forhold til fristbrudd blir praktisert. Et slikt prosjekt kan bestå av en informasjonskampanje til Gatejuristens klientgruppe hvor en aktivt går ut for å høre om hvilke erfaringer de rusavhengige har med fristbrudd. Sakene som kommer inn, må selvfølgelig følges opp, og sammen med den oppsøkende undersøkelsen, kan erfaringene deretter brukes rettspolitisk for å endre praktiseringen av reglene. Mangler ved det offentliges veiledningsplikt er et gjennomgående tema i alle problemstillinger som Gatejuristen arbeider med innenfor forvaltningen. Gatejuristens erfaring at det offentliges veiledningsplikt ikke blir overholdt. I flere av sakene må vi innhente opplysninger som forvaltningen kunne bistått klientene med å finne, og har også måttet bistått klienter med å fylle ut søknadsskjema, en oppgave som forvaltningen har i kraft av veiledningsplikten sin 2. Gatejuristens rolle er også ofte å fungere som en brobygger mellom klient og det offentlige hjelpeapparatet. I praksis betyr dette at det er de enkelte saksbehandlernes erfaringer med forvaltningen som er det sentrale. Gatejuristens saksbehandlere har derfor blitt spurt om de ville delta i en undersøkelse hvor de kunne bidra med sine erfaringer knyttet til lovgivningen og praktiseringen av denne på rettsområder som er typiske for 1 Se for eksempel rapport fra Statens Helsetilsyns rapport basert på landsomfattende tilsyn i 2006 med tverrfaglig spesialiserte tjenester for rusmiddelavhengige, 2 Se mer om denne problemstillingen i kapittel 7 om forvaltningen. 9

10 Gatejuristen. Det ble også etterspurt erfaringer som saksbehandlerne i Gatejuristen har hatt som ikke kommer fram direkte i saksdokumentene. Det ble blant annet stilt spørsmål om erfaringer saksbehandlerne har med det offentliges saksbehandling i helse- og sosialrettssakene og de offentlig ansattes kunnskaper om rettsreglene på sitt eget ansvarsområde og tilgrensende ansvarsområder. Av undersøkelsen fremkom det særlig at Gatejuristens klienter ofte ble tilbudt minimumsløsninger og at veiledningsplikten ofte ikke ble oppfylt. Mangel på tid og ressurser ble her nevnt som mulige årsaker. Da veiledningsplikten er ment å veie opp for at sosial- og helserett ikke er en del av den offentlig finansierte rettshjelpsordningen er dette bekymringsverdig. Gatejuristen ønsker en rettshjelpsordning hvor alle som har et rettslig problem og som ikke har midler til å betale for dette sjøl får tilgang på juridisk hjelp. Sjøl med en rettshjelpsordning som dekker rettslige problemstillinger og temaer folk med rusproblemer har behov for å få løst, vil mange falle utenfor ordningen. Advokatterskelen beskrevet i rapporten fører for eksempel til at mange ikke får den hjelpen de har behov for. Andre i vår målgruppe ville kunne nyttiggjort seg av en offentlig finansiert rettshjelpsordning, dersom den hadde dekket rettsområdet de har problemer på.. Det saklige dekningsområdet i dagens offentlige retthjelpsordning bør utvides til å omfatte helse og sosialrettssaker og straffe-, politi-, og fengselsrett der man ikke har krav på offentlig forsvarer og i klageomgangen i saker mot det offentlige. Gatejuristen ønsker også å få til et enda sterkere faglig samarbeid med de andre rettshjelpstiltakene i Oslo og i landet forøvrig. Vi har et håp om at vi på sikt kan få til en samlokalisering i Oslo, et Jusshus, og på landsbasis et nasjonalt kunnskapsnettverk, en felles database der lavterskel rettshjelpstiltak kan dele sin kompetanse. Dette vil være mye mer effektivt og brukervennlig for våre klienter og de som arbeider i rettshjelpstiltakene enn dagens fragmentariske organisering av rettshjelpstilbudet til utsatte grupper i befolkningen. 10

11 2. Innledning/bakgrunn 2.1. Om denne rapporten Den overordna målsetningen til Gatejuristen, er å sikre at rusavhengige har mulighet til å få prøvd sine rettigheter. I denne rapporten ønsker vi å avdekke og dokumentere mangler ved dagens lovgivning og praktiseringen av denne, særlig når det gjelder saker innenfor sosial- og helserett. Vi ønsker også å vurdere dagens rettshjelpsordning med tanke på Gatejuristens målgruppe. Gatejuristens overordna målsetning er å sikre velferden for vår målgruppe. I denne rapporten vil vi komme med forslag til hvilke eventuelle endringer av regelverket og praktiseringen av dette som vi anbefaler, samt komme med forslag til hvordan rettshjelpsordningen bør være for denne gruppa. Målgruppe for rapporten er beslutningstakere, både på politisk plan og på saksbehandlernivå. Planen er at rapporten skal kunne brukes i rettspolitisk arbeid Om dokumentasjonsprosjektet Helse- og rehabiliteringsprosjektene er tre prosjekter som er finansiert av Stiftelsen Helse og Rehabilitering. Prosjektene gjelder dokumentasjon, pasientrettigheter og starthjelp 3. Denne rapporten er en del av dokumentasjonsprosjektet. Bakgrunnen for dokumentasjonsprosjektet, var en begrunnet antakelse om at den tradisjonelle rettshjelpen ikke når de tyngst belastede rusavhengige og at de som gruppe derfor har et stort underskudd på rettssikkerhet. Fra 70-tallet og utover, har det blitt publisert flere forskningsrapporter om det udekkede rettshjelpsbehovet til ressurssvake grupper i samfunnet. Det foreligger imidlertid ingen forskningsrapporter eller annen type dokumentasjon fra de siste tiårene som særlig tar for seg og belyser folk med rusproblemer og deres rettshjelpsbehov, verken knyttet opp mot helse og rehabilitering eller andre rettsområder. Mange rusavhengige faller utenfor de vanlige rettshjelpstilbudene. De har som regel ikke råd til å betale for rettshjelpen, og faller derfor utenfor de private tilbudene fra advokater og andre rettshjelpere. De faller også i stor grad utenfor ordningen med fri rettshjelp, blant annet fordi denne ikke dekker saker på mange av feltene innen helse- og sosialrett. Her er de henvist til forvaltningens såkalte veiledningsplikt, som da skal gis av den instansen de søker hjelp hos. I mange tilfeller er det et motsetningsforhold mellom klient og hjelpeapparat, og vi vet fra saker vi har hatt at denne veiledningen ikke fungerer tilfredsstillende. En medvirkende årsak til dette, er også manglende juridiske kunnskaper hos de som skal yte veiledningen. En del rusavhengige er i så dårlig forfatning at de ikke er i stand til å møte opp på et kontor. Den eneste måten å nå disse på, er gjennom oppsøkende arbeid. Når det gjelder møter hos Gatejuristen, ringes klientene ofte opp på forhånd for å bli minnet om disse. Nær kontakt med klienten er en forutsetning for å kunne yte god rettshjelp til denne gruppen. Det er dermed få terskler for klientene når det gjelder å komme til Gatejuristen med juridiske problemstillinger. Ingen andre enn Gatejuristen driver slik virksomhet i 3 Se mer om de tre prosjektene på 11

12 Oslo. Vi vet også gjennom de erfaringene vi allerede har høstet, at mange med rusproblemer heller ikke er klar over sine rettigheter, at de har et juridisk problem eller hvordan de skal få rettshjelp. Gjennom vårt arbeid har vi også erfart at rettsreglene i mange tilfeller er mangelfulle og ikke ivaretar rusavhengiges særlige behov. I denne rapporten vil vi konkretisere noen eksempler på dette. En mann setter en sprøyte med metamfetamin til erstatning for heroin, som ikke var å oppdrive denne dagen. Legg merke til luftboblene i sprøyta. Fra oppsøkende virksomhet under Trafikkmaskinen, 6. juli Foto: Marianne Skattum. 12

13 3. Metode Denne rapporten bygger på erfaringer gjennom Gatejuristens saksbehandling. Vi har valgt oss ut saker innenfor helse- og sosialretten som er de rettsområdene hvor mange av våre klienter har et stort behov for hjelp. For å avgrense temaene for rapporten ytterligere har vi valgt å fokusere på de rettsområdene som også inngår i Gatejuristens informasjonskampanje. Disse temaene er legemiddelassistert rehabilitering (LAR), individuell plan, rett til bolig, tannhelse, avrusning, rett til medvirkning og informasjon, tjenester i hjemmet og rett til helsehjelp. I tillegg supplerte vi temaene med retten til økonomisk sosialhjelp som er et rettsområde hvor mange av våre klienter har behov for hjelp. I kapittel 5 har vi skrevet presentasjonen av funnene våre innenfor de enkelte saksområdene. Funnene er basert på en gjennomgang av alle saker som vi har hatt innenfor de aktuelle områdene i tidspunktet fra oppstart i 2005 og ut år Gjennom saksbehandlingssystemet vårt, Advisor, har vi søkt opp alle sakene for deretter å gå igjennom hver enkelt sak for å vite mer om hvilke problemstillinger rettshjelpen omfattet og hva som var problemet i sakene. Vi har særlig sett på om det innenfor den aktuelle rettslige problemstillingen var utfordringer vedrørende mangelfullt regelverk og/eller praktisering. Gjennomgangen av alle saksdokumentene viser at vi har en utfordring når det gjelder rapportering i sakene 4. En av hovedoppgavene til Gatejuristen er å bidra til forskning, både gjennom eget dokumentasjonsarbeid samt det å gjøre kunnskap om arbeidet vårt tilgjengelig for forskere. Det arbeides med å utbedre opplegget for innhenting og dokumentering av informasjon. Vi er også i dialog med Justisdepartementet for å finne ut hvilken type statistikk de ønsker fra oss. Det er også et mål å forenkle og effektivisere innhentingen av informasjon, med andre ord ikke samle inn data vi ikke har behov for. I tillegg til å gå igjennom hver enkelt sak, har vi intervjuet flere medarbeidere i Gatejuristen om deres erfaringer med de ulike rettsområdene, både når det gjelder om det eksisterende regelverket er godt nok og om det er utfordringer ved praktiseringen av regelverket. Antall saker som er registrert innenfor helse- og sosialrett er færre en de sakene hvor vi faktisk har gitt rettshjelp til klienten. Bakgrunnen for dette er at i saksregistreringssystemet vårt, Advisor, registreres en sak når den blir tatt inn. En del av sakene innenfor helse- og sosialrettens område utvikler seg i løpet av saksbehandlingen til å gjelde flere juridiske problemstillinger, men registreres ikke alltid som flere saker. Alle sakene omtales i kapittel 6 under Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med. I tillegg har vi supplert med intervjuer av saksbehandlerne der de har kommet inn på den aktuelle problemstillingen. Intervjuene av saksbehandlerne er også omtalt under kapittel 8 som handler om mer generelle erfaringer med forvaltningen. 4 For å få nok informasjon om hver enkelt sak til å referere fra dem, ble det hentet inn informasjon fra enkelte medarbeidere. 13

14 4. Om klientgruppa 4.1. Innledning Gatejuristen har én målgruppe; folk med rusproblemer. Den primære målgruppa innenfor denne gruppa er de hardest belastede rusavhengige, de som har et stort behov for velferdsrettede tiltak. Gratis rettshjelp er et velferdstiltak som hjelper de rusavhengige til å kunne få prøvd sine juridiske rettigheter. Folk med rusproblemer er en mangfoldig gruppe. Det vil allikevel være behov for å si noe generelt om hvem disse menneskene er, for å gi leseren en forståelse av de juridiske utfordringene de har. Med uttrykket folk med rusproblemer menes her hovedsakelig personer med problemer knyttet til narkotiske stoffer, men uttrykket er ikke begrenset til dette alene. Gatejuristen yter rettshjelp til alle som har et rusproblem, uavhengig av om det gjelder bruk av piller, alkohol eller opiater og så videre. Det er usikkert hvor mange mennesker som er rusavhengige i Norge i dag. I 2004 og 2005 ble det ifølge SIRUS 5 anslått å være mellom 8200 og sprøytemisbrukere 6. Tallene fra SIRUS er basert på dødelighetsmultiplikatoren, som tar utgangspunkt i alle registrerte narkotikadødsfall, en undersøkelse på kommunenivå i Norge og en flerindikatormetode. SIRUS opplyser at det innebærer store metodiske vansker å kartlegge hvor mange som misbruker narkotiske stoffer. Slike estimater vil alltid være heftet med usikkerhet. I tillegg til sprøytemisbrukere kommer et ikke ubetydelig antall mennesker som bruker harde narkotiske stoffer gjennom andre inntaksmåter. For å kunne sette søkelyset på hvilke juridiske utfordringer folk med rusproblemer opplever i sin hverdag, er det nødvendig å si noe om hva hverdagen deres består i og si noe om deres livssituasjon. Generelt sett kan man si at folk med rusproblemer ofte har problemer som det vil være av stor velferdsmessig betydning for disse personene å få løst. På tross av dette tar disse personene av forskjellige årsaker sjelden sjøl kontakt med hjelpeapparatet for å få dekket sitt bistandsbehov når det gjelder rettshjelp. En beskrivelse av folk med rusproblemer sin hverdag kan bidra med noe av forklaringen på dette Folk med rusproblemer sin hverdag Gruppa personer med rusproblemer er i dag marginalisert. Avhengigheten av rusmidler har gjort dem til gjenstand for sosial utstøting og kriminalisering. Dette innebærer i praksis at de gjennomgående føler seg, og faktisk er, utestengt fra velferdsgoder som de fleste i det norske samfunnet kan regne som en selvfølge. Disse personene blir ofte avvist eller bortvist fra kjøpesentre, togstasjoner, butikker, kiosker og offentlige og private områder som er tilgjengelige for allmennheten. Typisk er også at mange har pådratt seg skader og sykdommer gjennom en årrekke, uten å få adekvat helsemessig behandling. Dette har kunnet skje enten fordi de i frykt for å bli avslørt har søkt å skjule sitt rusproblem, eller fordi de har opplevd å bli avvist eller 5 SIRUS står for Statens Institutt for Rusmiddelforskning, 6 Tallet er hentet fra SIRUS sin rapport nr 5/2006, Omfang av sprøytemisbruk i Norge, Anne Line Bretteville- Jensen og Ellen J. Amundsen, Oslo

15 misforstått når de har søkt om medisinsk bistand eller annen type hjelp for å rehabilitere seg til et noenlunde normalt og verdig liv. Mange har også psykiske lidelser, som angst, depresjoner og personlighetsforstyrrelser. Rusen er med andre ord ikke alltid disse personenes primære eller eneste problem. Å ha rusproblemer innebærer i mange tilfeller at man er kriminell, ettersom det er forbudt å anskaffe og å bruke visse typer rusmidler. Kriminalitet er dermed en del av klientgruppas hverdag. Dette skaper naturlig nok utrygghet, usikkerhet og konflikt. Ikkekriminell virksomhet, slik som tigging og prostitusjon, er en annen vanlig side ved folk med rusproblemer sin hverdag. 7 Dette er virksomhet som bidrar til utstøting fra samfunnet og er dermed også med på å skape avstand mellom folk med og uten rusproblemer. Klientgruppa til Gatejuristen består i tillegg til folk med rusproblemer av folk som tidligere har hatt rusproblemer og som er i en rehabiliteringsfase. Dette innebærer at legemiddelassistert rehabilitering, dvs. LAR-behandling og andre former for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, også ofte er en del av klientgruppas virkelighet. To tredjedeler av Gatejuristens klienter er menn og en tredjedel er kvinner. Denne skjevdelingen mellom kjønnene er i overensstemmelse med en brukerundersøkelse gjennomført av Rusmiddeletaten, som viser at omtrent to tredjedeler av de som er rusavhengige er menn og omtrent en tredjedel er kvinner. SIRUS melder også at kvinneandelen blant sprøytemisbrukere trolig har gått noen ned siden begynnelsen av 1990-tallet, fra rundt prosent til prosent 8. Kvinnene har av forskjellige grunner ofte andre utfordringer enn menn, men rettshjelpsbehovet ser allikevel ut til å være omtrent likt for kvinner og menn i vår klientgruppe. Innenfor noen saksområder ser vi allikevel at menn er overrepresentert. Dette er særlig straffe-, politi- og fengselsrett, boligrett og utlendingsrett. Aldersmessig er det overveldende flertallet av Gatejuristens klienter mellom 27 og 54 år gamle. De fleste av Gatejuristens klienter oppholder seg i Oslo. Av Gatejuristens klienter i 2007 var det kun omlag 17 % som hadde bosted utenfor Oslo. Omlag halvparten av de som bodde utenfor Oslo, oppga Akershus som bostedsfylke. Mange personer i denne gruppa er også vanskelige å nå med rettshjelpstilbudet fordi de holder seg hjemme. For disse er også ensomhetsproblematikk sentralt, og nøden er ofte like stor som for de som oppholder seg i det offentlige rom. Det skjulte misbruket er antatt å være stort. De som oppholder seg mye hjemme er det særdeles vanskelig å nå. De kan påtreffes i forbindelse med kortere besøk utenfor hjemmet og gjennom samarbeid med tiltak slik som Oppsøkende tjeneste, Sykepleie på hjul og så videre. 7 Ot.prp. nr. 48 ( ) Om lov om endringer i straffeloven 1902 og straffeprosessloven foreslår å kriminalisere kjøp av seksuell omgang eller handling mv. Hvilke virkninger dette vil få for Gatejuristens målgruppe er usikkert, da dette vil bero på hvilke tiltak som blir iverksatt i forbindelse med forbudet. 8 SIRUS rapport nr 5/2006, Omfang av sprøytemisbruk i Norge, Anne Line Bretteville-Jensen og Ellen J. Amundsen, Oslo

16 Personer som oppholder seg på hospits, institusjoner, møtesteder og overnattingssteder står i en mellomposisjon da disse kan nås ved oppsøkende virksomhet på disse stedene Folk med rusproblemer sine rettslige utfordringer Folk med rusproblemer som kommer til Gatejuristen, har juridiske problemer som er sammensatte og som i stor grad gjelder grunnleggende behov. Rettsområder som ofte går igjen i sakene er retten til bolig, retten til nødvendig helsehjelp og andre problemstillinger av stor velferdsmessig betydning på helse- og sosialrettens område. Av Gatejuristens årsrapport for 2007 kan man se hvilke saksområder folk med rusproblemer oftest kommer til oss med. Noen eksempler på disse områdene er: Stønad til livsopphold Pasientrettigheter Rett til bolig LAR (Metadon, Subutex, Subuxone) Tannlegebehandling Uførepensjon Inkasso Rett til arv (pliktdel) Samværsrett og reisekostnader Politisaker, uoppgjorte forhold, forelegg 12-soning (soning i annen institusjon enn fengsel, for eksempel behandlingsinstitusjon) Billighetserstatning Pasientskadeerstatning Utkastelse fra bolig (fravikelse) 16

17 5. Gatejuristens arbeidsmetode 5.1. Innledning Gatejuristen har tilpasset sin arbeidsmetode til den klientgruppa Gatejuristen skal bistå. Det innebærer å møte klientene på deres premisser. Som beskrevet i innledningskapittelet finnes det terskler som medvirker til at folk med rusproblemer ikke får den juridiske bistanden de har behov for. Det finnes allikevel folk med rusproblemer som er tilstrekkelig ressurssterke til å kunne prøve rettighetene sine sjøl. Gatejuristen forsøker derfor å bidra med hjelp til selvhjelp i mange tilfeller, blant annet gjennom informasjonsvirksomhet og utarbeiding av brosjyrer Tilgjengelighet og beliggenhet Tilgjengelighet og beliggenhet er sentrale momenter i forhold til at rusavhengige skal få dekket sitt rettshjelpsbehov. Gatejuristen har kontorer i Rådhusgata 9 i Oslo sentrum. Tiltaket er dermed plassert med kort avstand fra mye brukte oppholdssteder. Et eksempel på tiltak med geografisk nærhet til Gatejuristen er Felttiltakene, hvor det foregår utlevering av smittevernutstyr, samt foretas helseundersøkelser og vaksinasjonsprogrammer. Et annet eksempel er Møtestedet, en kafé drevet av Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo for folk i rusmiljøet. Møtestedet har omkring besøk i året (ca ulike personer). 9 Gatejuristen tar imot nye saker hver torsdag mellom kl og kl Det er en svakhet at tiltaket kun holder åpent 2 timer i uken, hva gjelder å ta inn nye saker. Det er likevel slik at eksisterende klienter kan henvende seg til Gatejuristen alle hverdager i åpningstida. I tillegg tas i praksis alle nye saker som kommer inn utenfor saksmottakstidene inn. Disse sakene fordeles så til saksbehandlerne påfølgende torsdag som da kontakter klienten. Hastesaker tas selvfølgelig med en gang. Gatejuristen arbeider med å utvide saksmottakstidene, men da tiltaket baserer seg på frivillig innsats fra advokater og jurister som ofte har andre jobber på dagtid, samt begrenset finansiering, kan dette være vanskelig å få til. Gatejuristen ønsker seg derfor særlig frivillige som har mulighet til å jobbe en halv eller en hel dag i uken i vanlig kontortid. At tiltaket Gatejuristen er plassert på gateplan er også med på å øke tilgjengeligheten da flere klienter har problemer med trapper. Til tross for kontorets sentrale plassering, er det mange klienter som må oppsøkes med tilbud om rettshjelp. Gatejuristen arbeider derfor også oppsøkende, det vil si at vi informerer på lavterskel botilbud, væresteder og ute på gata. I tillegg gjennomføres det saksmottak på hybelhus og andre steder der det er mulig å gjennomføre en klientsamtale i rolige former og uten at andre hører på, som for eksempel på Blåkors. Juss-Buss og Gatejuristen hadde våren 2007 felles saksmottak på Blåkors i en begrenset periode, les mer om dette i kapittel 5.4. Sammen med Oslo kommunes Oppsøkende tjeneste går også en medarbeider i Gatejuristen, annenhver torsdag, ut til områder hvor 9 Møtestedets Årsrapport 2006, se aspx. 17

18 folk med rusproblemer oppholder seg, dette være seg under broer, i parker og så videre. Dette er et tiltak som ble gjennomført i 2006 og som fra våren 2008 igjen ble igangsatt. I de senere årene har det skjedd et omfattende regelverksarbeid med sikte på rettighetsfesting av retten til helse- og rehabiliteringstjenester til personer med rusproblemer. I tillegg har det vært gjennomført til dels omfattende organisatoriske endringer i helsevesenet med sikte på å bedre helsesituasjonen til rusavhengige, særlig gjennom Rusreform I og II. Utviklingen mot et mer rettighetsbasert velferdssamfunn har bidratt til å styrke rusavhengiges posisjon. Med flere rettigheter følger også et behov for bistand til å få realisert disse rettighetene, og det er derfor fortsatt et stort og udekka behov for rettshjelp blant rusavhengige. Det er således viktig for Gatejuristen, gjennom oppsøkende arbeid i rusmiljøet, å yte rettshjelp for å sikre tilgang til velferdsgoder Informasjonsarbeid Gatejuristen driver informasjonsarbeid direkte rettet mot folk med rusproblemer. Dette skjer via brosjyrer, foredrag, nettsider og i samtaler med enkeltpersoner. Gatejuristen bedriver også informasjonsarbeid overfor helse- og sosialtjenesten, frivillige organisasjoner og andre tiltak, slik at disse skal kunne informere sine pasienter/klienter/brukere om hva Gatejuristen kan bidra med og hva de har krav på. Hjelpetiltak i førstelinjen er ofte i kontakt med Gatejuristens målgruppe, og er derfor viktige videreformidlere av informasjon om hva Gatejuristen kan bidra med Oppsøkende Det har vært et poeng for Gatejuristen å finne ut hvilke former for oppsøkende virksomhet som er mest hensiktsmessige for å nå vår målgruppe med rettshjelp. Vi vil først knytte noen bemerkninger til hva oppsøkende virksomhet er, slik vi ser det. Avgrensning mot andre typer virksomhet Oppsøkende virksomhet foregår på mange samfunnsområder, men er for vår del begrenset til å gjelde bistandsvirksomhet. Innenfor tradisjonell offentlig bistandsvirksomhet, som trygde-, arbeidsmarkeds-, helseog sosialtjenester gis de fleste typer hjelp etter at den som trenger bistand sjøl oppsøker hjelpeapparatet. Det samme gjelder innenfor de tradisjonelle formene for juridisk bistand, der klienten på eget initiativ tar kontakt med advokat. Mellom oppsøkende virksomhet og tradisjonell bistandsvirksomhet kan man finne eksempler på bistandsvirksomhet som tradisjonelt har blitt gitt etter at en tredjeperson har tatt kontakt med hjelpeapparatet på vegne av andre. Viktige eksempler finnes innenfor psykisk helsevern (innleggelse i institusjon uten eget samtykke), overfor personer med psykisk utviklingshemming (egen bolig, dagtilbud og bistand i dagliglivet) eller demens (sykehjemsplass) og i forhold til barn (barnevern). Også overfor personer med rusproblemer har dette vært et aktuelt tema (tvangsbestemmelsene overfor folk med rusproblemer i sosialtjenesteloven). 18

19 De siste årene har det i stadig større omfang blitt startet ulike former for oppsøkende bistandsvirksomhet overfor ulike persongrupper. Viktige eksempler kan hentes fra Rusmiddeletaten i Oslo kommune (som for eksempel Uteseksjonen og Oppsøkende tjeneste) og hjelpeorganisasjoner (som for eksempel Fransiskushjelpens Sykepleie på hjul) som ser at enkelte persongrupper ikke får dekket de behovene de har. Juss-Buss er et det første eksemplet på oppsøkende rettshjelpsvirksomhet i Norge, og praksis fra Juss-Buss har dermed vært uvurderlig for Gatejuristen å kunne dra nytte av. Jusshjelpa i Nord- Norge er også en viktig inspirasjonskilde når det gjelder oppsøkende arbeid. Det å kunne lære av andres erfaringer gjør at et tiltak som skal drive til dels tilsvarende rettshjelpsvirksomhet kan starte opp raskere, med færre utprøvingsfeil og med større kvalitet og måloppnåelse i forhold til det arbeidet man ønsker å gjøre til gode for den målgruppen man har valgt. Dette er noe av bakgrunnen for at også Gatejuristen ønsker å gi oppstartshjelp til andre gatejuristkontorer 10. I begynnelsen av juli 2006 var det herointørke i Oslo. Det var vanligvis mange i vår målgruppe som oppholdt seg i denne parken i godværet sommeren 2006, men denne dagen var det ingen der. Fra oppsøkende virksomhet på Grev Wedels plass, 6. juli Foto: Marianne Skattum. 10 Gatejuristen har bistått med å etablere Gatejuristen i Tromsø, og arbeider nå med å etablere Gatejurister i Bergen, Kristiansand og Hamar. 19

20 Gatejuristens definisjon på oppsøkende virksomhet Gatejuristens oppsøkende virksomhet kan etter dette defineres som all virksomhet der vi tar kontakt med personer som kan forventes å ha behov for vår bistand på et oppholdssted utenfor vårt kontor med informasjon og tilbud om relevant rettshjelp. Formålet med Gatejuristens oppsøkende virksomhet Formålet med vår oppsøkende virksomhet er å nå de personene som av en eller annen grunn ikke selv tar kontakt med oss eller med andre hjelpetiltak for å få dekket sine bistandsbehov. Det kan være mange grunner til at personer ikke selv tar kontakt med hjelpeapparatet. Noen vet ikke om de rettighetene de har, andre har ikke råd til å betale egenandeler for å få fri rettshjelp, en del synes det er praktisk vanskelig å ta kontakt (tilgjengelighetsproblematikk), mens andre ikke tar kontakt pga. at de skammer seg over å ha et rusproblem eller et hjelpebehov, eller de har dårlige erfaringer fra tidligere kontakt med hjelpeapparatet. Gatejuristen forventer gjennom vår oppsøkende virksomhet å nå personer som har et udekket behov for bistand, og som ikke får oppfylt behovet ved selv å finne fram til rett instans i hjelpeapparatet, definere behovet og be om bistand til å få det dekket. På bakken under Trafikkmaskinen ser vi mange brukte sprøyter og annet brukerutstyr. Dette er bakgrunnen for at det er nødvendig med solide sko når man går oppsøkende i rusmiljøene i Oslo. Fra oppsøkende virksomhet under Trafikkmaskinen, 6. juli Foto: Marianne Skattum. 20

21 Gatejuristens oppsøkende virksomhet fra starten av Gatejuristen har siden 2005 drevet oppsøkende virksomhet overfor folk med rusproblemer i Oslo, fortrinnsvis de som har de tyngste problemene. Målgruppa omfatter både personer som har et avhengighetsforhold til heroin, andre former for narkotika, medikamenter og alkohol (eventuelt blanding av ulike rusmidler), og de som har hatt store problemer med rusmiddelavhengighet tidligere. Målgruppa er hovedsakelig personer over 18 år. Imidlertid har Gatejuristen anledning til å gi informasjon, råd og veiledning også til personer under 18 år. Det er ikke til å unngå at man møter personer med rusproblemer som er under 18 år når man driver oppsøkende virksomhet i Oslo sentrum. Gatejuristen sjekker ikke alderen på personer vi møter ute under det oppsøkende arbeidet. Vi informerer disse om hva Gatejuristen gjør og gir dem vår kontaktinformasjon. Når personene blir registrert som klienter hos oss, innhenter vi informasjon om klientenes alder. Man kan si at Gatejuristen hele tida har vært oppsøkende i kraft av sin beliggenhet. Både de tidligere og de nåværende lokalene ligger på gateplan i Kvadraturen i Oslo sentrum. Det er enkelt å finne fram til oss, og lokalene ligger sentralt i forhold til de største miljøene hvor våre potensielle klienter oppholder seg i Oslo sentrum. Dette er i samme område som Oslo kommune har sitt største helse- og sosialfaglige servicesenter, med sprøyteutdeling og feltpleiestasjon, og det ligger kort vei fra Kirkens Bymisjons hovedkontor og kafeen Møtestedet. Tidligere lå også Sprøyterommet i dette området. Før saksmottakene på torsdager har det blitt delt ut løpesedler og informasjonsbrosjyrer i nærområdet, særlig i Skippergata, området nederst i Karl Johan og ved Byporten. Løpesedlene gir informasjon om hva Gatejuristen er, kontaktinformasjon, når det er saksmottak og har henvisning med kart på baksida. Informasjonsbrosjyrene gjelder åtte av de ni temaene som er beskrevet i denne rapportens hovedkapittel. 21

22 Brukerutstyr. Tippekupongene brukes til mekking, fordi de brenner med akkurat passe temperatur og hastighet til formålet. Fra oppsøkende virksomhet på parkeringsplassen ved Oslo Børs, 6. juli Foto: Marianne Skattum. Gatesykkelen er en Christianiasykkel, en trehjuling med spesialbygd kasse foran. I kassa er det plass til løpesedler, brosjyrer, vann og plastkrus, eventuelt til en passasjer. Sykkelen har klistremerker med Gatejuristens navn og logo, som gjør den lett gjenkjennelig for folk i målgruppa. Sykkelen er den viktigste delen av synliggjøringen av Gatejuristen overfor potensielle klienter. Vi har enkelte ganger vært ute med gatesykkelen i forkant av saksmottak, og bruker den som veiviser under saksmottak, for å vise hvor vi holder til og at vi har saksmottak. Sykkelen er også i bruk ved ulike ærend i sentrum, og er tatt inn i logoen til Gatejuristen. Vi får stor oppmerksomhet hver gang vi er ute med gatesykkelen, både fra folk i målgruppa (mange av disse kjenner igjen sykkelen fra besøk i Christiania i København) og fra andre, for eksempel media. Det at vi sykler gjør at det blir lett for folk å ta kontakt med oss. Dette gjør den godt egnet både som PR-virkemiddel og til oppsøkende virksomhet. 22

23 Brukte sprøyter og annet brukerutstyr. Bildet er tatt gjennom en rist rett på utsida av Gatejuristens tidligere kontor. Fra oppsøkende virksomhet i Fred. Olsens gate, 6. juli Foto: Marianne Skattum. Samtidig med at det er saksmottak på kontoret på torsdager har vi som regel en utegruppe som går oppsøkende i nærmiljøet. Formålet med å gå oppsøkende samtidig med saksmottaket er å gi informasjon om aktuelle temaer folk i målgruppa kan ha behov for rettshjelp til, og at de personene vi møter får vite at det er saksmottak og at de kan komme straks. Gruppa består av minst to personer fra Gatejuristen, og som regel ikke av mer enn tre. Bakgrunnen for dette er at færre tar kontakt med oss dersom vi er for mange personer. Denne flytebrygga like ved siden av Innvik er et sted der det i 2006 var vanlig at folk i vår målgruppe kom for å sette sprøyter. Fra oppsøkende virksomhet ved Innvik, 6. juli Foto: Marianne Skattum. 23

24 I en periode i 2006 var en eller to av de frivillige med Åse Linstad fra Rusmiddeletaten (Oppsøkende tjeneste) på en rundtur til de områdene der folk med tunge rusproblemer oppholder seg. Gatejuristen har nylig på nytt startet opp et samarbeid med Oppsøkende tjeneste når det gjelder oppsøkende virksomhet. Før turen gjennomgås det kort hva de frivillige normalt får se og oppleve på turen. De som ikke tidligere har gått oppsøkende, blir dermed forberedt på at inntrykkene kan bli sterke. Også sikkerhetsrutiner blir gjennomgått. En viktig sikkerhetsrutine er å nærme seg personer i målgruppa med forsiktighet, og hele tida vurdere om man skal ta kontakt eller ikke. Ulike situasjoner som kan oppstå gjennomgås og også i hvilke situasjoner man bør trekke seg litt unna. Dersom noen er i ferd med å sette en sprøyte eller det kan se ut som om det er en handel på gang holder vi oss unna inntil vi eventuelt får indikasjoner på at folk ønsker kontakt med oss. Det blir i tillegg holdt en debriefing etterpå. Brukerutstyr og merker på bakken etter mekking. Operaen i bakgrunnen. Fra oppsøkende virksomhet ved Innvik, 6. juli Foto: Marianne Skattum. De gangene personer fra Oppsøkende tjeneste deltar, får Gatejuristens frivillige beskrevet og sett hva som foregår på de ulike tilholdsstedene, hvor mange som vanligvis oppholder seg på de ulike stedene til ulike tider og annen nyttig bakgrunnsinformasjon. Turen viser godt hvilke kontraster det er mellom de ulike oppholdsstedene. Vi ser også til en viss grad hvor forskjellige våre klienter framtrer på saksmottak, der de ofte tar seg sammen nettopp fordi de skal til oss og få rettshjelp, og i ruset tilstand på et av de vanlige oppholdsstedene. Informasjon om pasientrettigheter kursing av førstelinja oppsøkende saksmottak Vi identifiserte høsten 2006 fire sentrale temaer innenfor helse- og sosialretten som våre klienter trenger rettslig bistand i forhold til. For å bedre informasjonen om rettighetene og muligheten for å oppnå rettighetene gjorde vi tre ting i sammenheng: - Utarbeidet informasjonsbrosjyrer om de fire temaene rettet mot folk med rusproblemer. - Holdt seminarer for ansatte i førstelinja i Oslo kommune og frivillige organisasjoner med formål å heve kompetansen hos ansatte som arbeider tett opp mot personer i vår målgruppe. 24

25 - Oppsøkende rettshjelp ved de fire hybelhusene i Oslo (forhåndsvarslede saksmottak). Sakene ble behandlet på vanlig måte hos oss i ettertid (altså mer enn undersøkelse av rettshjelpsbehovet). Brosjyrene informasjon om helse- og sosialrettigheter til rusavhengige I 2007 ble fire nye temaer identifisert, og det ble utarbeidet brosjyrer for disse. De temaene vi har gitt ut brosjyrer om er: LAR, individuell plan, tannhelse, rett til bolig/fritt valg av bosted, helse- og omsorgstjenester i hjemmet, medvirkning og informasjon, helsehjelp og avrusning. Alle ferdige brosjyretemaer er lagt ut på nett og papirbrosjyrer og kjennskap til at brosjyrene finnes forsøkes videreformidlet til førstelinja i Oslo fortløpende. Nettversjonen er tenkt bygd ut til å bli en form for pasientrettighetshåndbok der vi legger ut mer informasjon om jussen, lenker til regelverk, rundskriv og praksis, foredragsmaler og maler for søknader og klager i enkeltsaker med videre. Kurs for ansatte i førstelinja kompetanseheving og informasjonsspredning til mulige klienter Kursene vi holdt høsten 2006 for ansatte i Oslo kommune og de frivillige organisasjonene som arbeider med samme målgruppe som oss omhandlet informasjon om Gatejuristen, kort om forvaltningsrett generelt og det ansvaret offentlig ansatte har, og relativt grundig informasjon om de sentrale helse- og sosialrettighetene. I etterkant av kursene ble de ansatte i førstelinja bedt om å spre informasjonsbrosjyrene blant sine brukere, forsøke å finne ut om de trengte bistand fra oss og motivere dem til å få juridisk bistand med sakene sine. Anne Cathrine Mørch og Anette Angelsen har saksmottak i Rådhusgata 9. Foto: Jonas Landstad Fjeldheim. I ettertid har vi fortsatt å holde kurs for både ansatte og frivillige i hjelpeapparatet og for personer i målgruppa (hovedsakelig personer i LAR), men ikke så mange og så ofte som høsten I pasientrettighetsprosjektets sluttfase har det blitt utviklet maler for korte og lange foredrag innenfor de åtte temaene som denne rapporten og informasjonsbrosjyrene gjelder. Tanken er at med disse malene skal hvem som helst av de frivillige hos gatejuristkontorene både i Oslo og ellers i landet kunne holde korte foredrag for personer i vår målgruppe, og lange foredrag for personer i hjelpeapparatet. Det er også utviklet en gatejuristhåndbok som gir utfyllende informasjon om det mest sentrale regelverket. Foreløpig er det utviklet kapitler om vel ti temaer innenfor sosial- og helserett. På sikt er det imidlertid planlagt at det også skal skrives om andre rettsområder. 25

26 Oppsøkende på hybelhusene undersøke rettshjelpsbehov og prøve ut vår arbeidsmetode Noen dager etter at vi hadde kurset de ansatte på hybelhusene (vi holdt et seminar på hvert hybelhus i november og desember 2006) om beboernes rettigheter til blant annet bolig, holdt vi saksmottak på hvert enkelt hybelhus. Formålet var blant annet å finne ut mer om hvorvidt dette er en hensiktsmessig måte å drive oppsøkende virksomhet på. Antallet nye klienter fra disse saksmottakene var tre ved Marcus Thranes hus, to ved Dalsbergstien hus og ingen ved Ila hybelhus og Thereses hus. Vi er relativt godt fornøyde med de fire saksmottakene som ble holdt i 2006, til tross for at vi fikk relativt få nye klienter. Vi snakket imidlertid også med en del personer som ønsket kontakt med oss på et senere tidspunkt, og med personer som allerede var klienter hos oss. To av de vi snakket med, men som ikke ble klienter hos oss på dette tidspunktet, fortalte at de sjelden eller aldri dro til sentrum på grunn av angstproblemer. For disse to var det viktig at vi hadde et tilbud også på hybelhusene, helst slik at de kunne få en av de ansatte til å ringe og avtale med oss at vi skulle komme til en klientsamtale ved behov. Vi antar at dette kan gjelde for flere enn de vi snakket konkret med om problemstillingen. Erfaringene med samarbeidet med hybelhusene er noe varierende. På Marcus Thranes hus, Dalsbergstien hus og Thereses hus hadde de ansatte informert beboerne om at vi skulle komme, slik at de som hadde behov for vår bistand var forberedt på at vi kom og når. På Ila hybelhus hadde imidlertid ikke de ansatte som var på vakt fått med seg at vi skulle ha saksmottak, slik at det tok tid å få ordnet med kontorer. I tillegg måtte vi selv informere de som var til stede om at Gatejuristen hadde saksmottak. Vi antar at dette er noe av bakgrunnen for at vi ikke fikk nye klienter denne dagen. Imidlertid er det en viktig lærdom å ta med seg fra dette, og det er at vi i stor grad er avhengige av samarbeid med de ansatte for å få klienter til å ta kontakt med oss. Erfaringene var etter en totalvurdering, at oppsøkende saksmottak på hybelhusene så ut til å være en hensiktsmessig måte å nå personer som ellers ikke ville fått rettslig bistand, men at resultatene avhenger av et godt samarbeid med ansatte ved hybelhusene, og at informasjon om rettighetene og om at vi har saksmottak kommer fram til beboerne. I 2007 og deler av 2008 fortsatte Gatejuristen med saksmottak på hybelhusene som del av den ordinære rettshjelpsvirksomheten. Sommeren og høsten 2008 har det ikke blitt gjennomført oppsøkende saksmottak på hybelhus. Dette arbeidet ble vinteren 2008 startet opp igjen, nå med tettere samarbeid med hybelhusene. Det er avgjørende at de ansatte ved de respektive hybelhusene informerer om Gatejuristens tilbud, for at personene skal komme til Gatejuristens saksmottak. Det er derfor satt i gang et samarbeid med Ila hybelhus, og det drives oppsøkende virksomhet dit. Oppsøkende via andre tiltak Gatejuristen ønsket etter forprosjektet å prøve ut oppsøkende arbeid i samarbeid med andre tiltak som er rettet mot samme målgruppe. I forprosjektet var dette bare på 26

27 planleggingsstadiet, men våren 2007 prøvde vi ut en ordning med oppsøkende på Blåkors sammen med Juss-Buss. Mer bevisst bruk av gatesykkelen og utdeling av flyers og visittkort før saksmottak For å gjøre personer tydelig oppmerksom på at vi skal ha saksmottak, når og hvor, iverksatte vi i 2007 en fastere rutine med at vi enten dagen før eller samme dag som vi har saksmottak skal ut og informere. Tidligere skjedde dette noe mer tilfeldig, og ikke foran hvert saksmottak. Vi forsøker også å ta med sykkelen hver gang vi går oppsøkende. Saksmottak også på andre ukedager enn torsdager Det vil bli gjort forsøk med saksmottak på andre ukedager, dersom det blir kapasitet til det. Det er en rekke forutsetninger som må på plass først blant annet må antallet aktive frivillige økes, eller de frivillige må ønske å arbeide mer Brobygger Gatejuristen har som mål å være en brobygger, heller enn å være prosessdrivende. Dette leder ofte til at konfliktnivået mellom partene blir mindre og til at saken kan løse seg på et lavere nivå og på et tidligere tidspunkt. I mange tilfeller skal klienten ha kontakt med motparten også etter at det spesifikke tvistespørsmålet er løst, og det er derfor viktig at rettshjelperen ikke bidrar til å trappe opp konflikter som foreligger mellom partene Kontroll Både Gatejuristen, Juss-Buss, advokater og andre private virksomheter er uavhengige av offentlige instanser. Disse vil dermed inneha en kontrollfunksjon i den enkelte saken, overfor for eksempel sosialkontoret, og gjennom dette bidra til økt rettssikkerhet. Denne funksjonen er nyttig for alle parter, også for dem som blir kontrollert, da den sikrer at klientenes rettigheter blir ivaretatt. En indirekte følge av denne kontrollerende funksjonen kan være at kunnskap om jussen på det spesifikke området blir klarlagt og kunnskapsnivået hos saksbehandleren blir høynet Spesialkompetanse Det finnes enkelte rettsområder som er spesielt relevante for folk med rusproblemer. Gatejuristen arbeider særlig innenfor disse rettsområdene. Disse rettsområdene er blant annet helse- og sosialrett, herunder pasientrettigheter, retten til kommunal og midlertidig bolig, legemiddelassistert rehabilitering og rett til tannlegebehandling og billighets- og pasientskadeerstatning. Dette er rettsområder som allmennpraktiserende advokater, Juss- Buss, Fri rettshjelp i Oslo og andre ikke nødvendigvis arbeider like mye med. Dette har ledet til at Gatejuristen har utviklet spesialkompetanse på rettsområder få andre jobber med. Ettersom Gatejuristen også arbeider rettspolitisk innenfor noen av disse rettsområdene bidrar også Gatejuristen til utvikling av regelverket på disse områdene. Fra og med høsten 2006 har Gatejuristen i tillegg til jurister, også en advokat som kan overta saker som hører under fri rettshjelpsordningen til stede på hvert saksmottak. Advokaten tar også saker som faller utenfor ordningen med Fri rettshjelp. Om erfaringer med bruk av advokat på saksmottak se kapittel

28 6. Sakene 6.1. Innledning Nedenfor følger en oversikt over hvilke sakstyper som går igjen innenfor sosial- og helserett. 11 Vi har også tatt med samlebetegnelsen Diverse, da de rent forvaltningsrettslige problemstillingene er tatt inn der. Tallene som står før beskrivelsen av saksområdet representerer saks-/arkivkodene vi bruker internt. Oversikten gjelder saker fra henholdsvis 2005, 2006, 2007 og totalt for alle tre driftsårene. Sosial- og helserett Totalt 8.0 Annet sosial- og helserett Stønad til livsopphold Andre pengeytelser, TT-kort Hjelp i hjemmet Tvangsinngrep, tvungen forvaltning Betaling for opphold i institusjon Pasientrettigheter Konflikt mellom off. instanser vedr. stønad Rett til bolig Bostøtte LAR; Metadon/Subutex/Subuxone Sekundærbosetting Hjelp til avrusning Tannlegebehandling Nødhjelp Bytting av sosialkontor Ønske om å bo et annet sted Bytte fastlege Klage på helsepersonell Individuell plan Totalt Vi hadde til sammen 143 sosial- og helserettssaker i 2007, og den nærmere fordelingen framgår av tabellen ovenfor. For å få et dekkende bilde av hvor viktige disse sakene er, må de ses i sammenheng med tilgrensende saksområder, som boligrett, erstatningsrett og trygderett. Dette er forsøkt gjort nedenfor. 11 Hentet fra årsrapporten 2007, se Tallene for de ulike sakstypene sammenfaller ikke nødvendigvis med sakene som vi har presentert senere i dette kapittelet. Det er flere grunner til det. Vi bistår ofte en klient med flere saker, og ikke alle sakene blir registrert som egen sak i saksbehandlingssystemet. Saksinndelingen nedenfor er valgt ut i fra temaene i informasjonskampanjen og sammenfaller ikke nødvendigvis med saksinndelingen fra årsrapporten. I tillegg er det enkelte saker hvor det ikke har vært mulig å hente ut nok informasjon til at sakene kan tas med i presentasjonen nedenfor, og derfor har de blitt utelatt. 28

29 På området sosial- og helserett har retten til bolig, særlig retten til midlertidig bolig og bistand til å skaffe varig bolig, vært den største saksgruppa i 2007, med 43 saker. Dette gjelder saker der det offentlige er inne og bistår med å skaffe bolig, og de fleste sakene gjelder enten midlertidig bolig eller kommunal bolig. Disse sakene må også ses i sammenheng med rene boligrettssaker, hvis vi hadde 33 saker av i 2007, der det vanligvis er en privat utleier som er motpart. Tar man også med saker som gjelder bostøtte, fast eiendom, sekundærbosetting og ønske om å bo et annet sted, var det i alt 82 saker som gjelder bolig og bosted i Dette er en markant økning fra 2006, da vi hadde 51 slike saker. Samlet sett er det å skaffe seg eller beholde et sted å bo, noe en stor andel av våre klienter trenger rettshjelp til. Med tanke på den satsingen som pågår fra myndighetenes side i forhold til å bidra til å sikre alle et sted å bo, og å unngå at folk mister boligene sine, er dette urovekkende tall. Det er et sammensatt årsaksbilde bak det høye antallet saker som gjelder bolig. Dette har etter Gatejuristens oppfatning blant annet sammenheng med antallet bostedsløse i Oslo og med andelen av våre klienter som er uten fast bosted. I 2006 var 30 % av våre klienter uten fast bopel, mens tallet var 31 % i Pengeytelser eller ytelser som i realiteten medfører en økonomisk stønad fra det offentlige (for eksempel TT-kort) er en annen viktig saksgruppe, der rettighetene er spredt på flere regelsett. Vi hadde i saker som gjaldt stønad til livsopphold fra sosialkontoret, 2 saker som gjaldt tvungen forvaltning, 1 sak som gjaldt betaling for institusjonsopphold, 5 saker som gjaldt nødhjelp og 22 saker som gjaldt trygd. Til sammen blir dette 44 saker. Det er stor grunn til å tro at en av årsakene til at vi har så mange saker knyttet til pengeytelser, er at klientgruppa vår gjennomsnittlig har svært lav inntekt, og at de ønsker sine økonomiske rettigheter oppfylt i så stor grad som mulig. Dette kan også ses i sammenheng med en relativt stor andel erstatnings- og forsikringssaker, som utgjorde 29 saker i Når det gjelder pasientrettigheter, har vi hatt 16 saker i 2007 som gjaldt rettigheter etter pasientrettighetsloven, 23 saker som gjelder LAR (rehabilitering assistert av behandling av opiatavhengighet med Metadon/Subutex/Subuxone m.m.), 3 saker om hjelp i hjemmet, 6 saker som gjaldt avrusning, 8 saker som gjaldt tannhelse, 2 saker som gjaldt bytte av fastlege, 6 saker vedrørende klage på helsepersonell, 3 saker om individuell plan og 3 saker som gjaldt annet innenfor sosial- og helserett. Til sammen utgjør dette 70 saker. I tillegg kommer pasientskadeerstatningssakene, som utgjør en stor andel av erstatningssakene, og som følgelig ikke er kategorisert under sosial- og helserett. 29

30 Diverse Totalt 3.0 Annet avtaler forbrukerrett Kjøp og salg Avtaletolking Tap av bankkort Annet fast eiendom Tvangssalg Annet skatter og avgifter Klage og ettergivelse T.V. lisens Annet arbeidsrett Lønnsgarantifond og konkurs Avskjed Oppsigelse Arbeidskontrakt EØS-rett Arbeidstillatelse Annet annen forvaltningsrett Offentlig service Klage på saksbehandling Klage på partsrettigheter Annet diverse Diskriminering Klage på advokat Fri rettshjelp Vold og mishandling Annet psykiatri Klage på opphold i institusjon Tvangsbehandling Mangelfull helsehjelp Ikke oppgitt Totalt Posten Diverse omhandler saker fra ulike rettsområder. Grunnen til at vi har satt dem opp sammen, er at det er for få saker til at det er hensiktsmessig å skille dem ut som egne sakstyper eller kommentere dem utførlig Spesielt om saker innenfor helse- og sosialrett Det ble vurdert som viktig allerede i startsfasen av helse- og rehabiliteringsprosjektene at det ble gitt informasjon om helse- og sosialrettigheter til målgruppa for Gatejuristens rettshjelpsvirksomhet. Dersom personene i vår målgruppe ikke kjenner til hvilke rettigheter de har, vil de heller ikke oppsøke Gatejuristen for å få hjelp til å få oppfylt disse rettighetene. Dette var bakgrunnen for at informasjonskampanjen under pasientrettighetsprosjektet, ble satt i gang høsten På bakgrunn av de erfaringene vi 30

31 hadde så langt i prosjektet, identifiserte vi fire sentrale temaer innenfor helse- og sosialretten som vi antok at våre klienter trengte informasjon om og rettslig bistand til. De temaene som ble valgt var antatt å være de som personer i vår målgruppe hadde størst behov for rettighetsinformasjon om. De fire temaene det ble laget informasjonsbrosjyrer om, var legemiddelassistert rehabilitering (LAR), individuell plan, rett til bolig og tannhelse. I løpet av høsten 2007 og våren 2008 ble det laget fire nye informasjonsbrosjyrer som tok for seg temaene avrusning, rett til medvirkning og informasjon, tjenester i hjemmet og rett til helsehjelp. Disse åtte temaene ble derfor de viktigste rettsområdene vi ønsket å presentere våre erfaringer med i denne rapporten. I tillegg har vi supplert dem med et niende tema, nemlig retten til økonomisk sosialhjelp. Dette er også et rettsområde hvor Gatejuristens klienter har et forholdsvis stort behov for rettshjelp. Nedenfor presenterer vi disse ni saksområdene. Under hvert område redegjør vi først kort for gjeldende rett 12, for så å presentere de problemstillingene våre klienter oftest søker bistand med. Deretter presenterer vi våre funn under hvert av temaene, og knytter kommentarer til eventuelle rettspolitiske endringer funnene taler for, enten det gjelder mangler ved regelverket eller praktiseringen av dette. Til slutt kommer vi med noen forslag til hvordan funnene bør følges opp. Når det gjelder presentasjonen av funn, bygger denne på gjennomgangen av sakene, i tillegg til intervjuer med medarbeidere på Gatejuristen. Antall saker som Gatejuristen har registrert innenfor helse- og sosialrett, er færre enn de saksområdene vi har jobbet med. I saksregistreringssystemet vårt, Advisor, registreres en sak når den blir tatt inn. En del av sakene innenfor helse- og sosialrettens område utvikler seg i løpet av saksbehandlingen til å gjelde flere juridiske problemstillinger, men registreres ikke alltid som flere saker. 12 De korte presentasjonene av hvert rettsområde baserer seg på informasjonen som blir gitt i brosjyrene i informasjonsprosjektet, men er skrevet om noe for å passe til denne rapportens formål og målgruppe. 31

32 6.3. Rett til helsehjelp Hun er rusavhengig og mener at legen hennes behandler henne dårlig. Moren hennes er med til legen og blir sjokkert over hvilken behandling hennes datter får. Hun er psykisk syk, sliter med angst og trenger derfor medisiner for dette. Hun har også byller på kroppen etter langvarig heroinbruk. Legen velger å ikke besvare telefoner, verken fra Gatejuristen eller pasienten, NAV har også store vanskeligheter med å få tilsendt dokumentene de etterspør i forbindelse med en søknad om rehabiliteringspenger. Kvinnen ønsker å bytte fastlege. Ifølge klienten ønsker mange fastleger ikke å behandle folk med rusproblemer. Kort om regelverket 13 Folk med rusproblemer har samme rett til helsehjelp som alle andre. Retten til helsehjelp inkluderer forebygging, diagnose, behandling, helsebevaring, rehabilitering, pleie og omsorg. Retten til helsehjelp gjelder uavhengig av diagnose. Den gjelder med henhold til både somatisk behandling, psykiatri og tverrfaglig spesialisert behandling for rusproblemer. Rettigheten er hjemlet generelt i pasientrettighetsloven 14 (pasl.) 2-1 første og annet ledd, og lyder som følger: Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.. Hovedregelen er at en person bare har rett til helsehjelp hvis vedkommende bor eller har fast opphold i Norge, jf. pasl. 1-2 første ledd. Retten til helsehjelp er ikke konkret bestemt i pasientrettighetsloven eller i andre helselover, men må fastsettes individuelt ut fra pasientens behov. Retten til helsehjelp er sterkere jo mer alvorlig tilstanden er og jo mer det haster med behandling. Det er helsetjenesten som vurderer om en person har rett til helsehjelp. Det vurderes både om personen har behov for helsehjelp, hva slags helsehjelp vedkommende trenger, hvor mye helsehjelp som skal gis og når den må gis for å dekke behovet. Selv om helsetjenesten kommer til at en person ikke har rett til helsehjelp, vil det i mange tilfeller bli gitt et tilbud om helsehjelp ut over det pasienten har rett til. Øyeblikkelig helsehjelp Pasienten har rett til øyeblikkelig helsehjelp når det kan føre til alvorlig skade eller fare for liv og helse å utsette behandlingen, jf. pasl Retten omfatter alvorlig og akutt behov for helsehjelp, for eksempel ved overdose. Man har rett til øyeblikkelig hjelp fra både kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og det enkelte helsepersonell, jf. helsepersonelloven (hlspl.) 7. Alle som oppholder seg i landet (også personer med ulovlig opphold) har rett til øyeblikkelig helsehjelp. Annen helsehjelp Retten til helsehjelp fra kommunen er sterkere enn retten til helsehjelp fra helseforetaket, se pasl Helsehjelpen fra kommunen må ligge på et forsvarlig nivå, slik at den dekker pasientens behov. Det er i liten grad adgang til å legge vekt på kommunens økonomi og ressurser for øvrig. Eksempler på kommunale helsetjenester er fastlege, 13 For mer informasjon, se rundskriv IS-12/2004 og IS-1196 (pasientrettighetsloven), og IS-1182 (spesialisthelsetjenester). 14 Lov 2. juli nr pasientrettighetsloven. 32

33 hjemmesykepleie, feltpleie og deler av tjenestetilbudet som gis i LAR (grovt sagt rehabiliteringen, eller R-en i LAR). Eksempler på spesialisthelsetjenester er tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, herunder LAR (grovt sagt medisineringen, eller L-en i LAR), og avrusning. For å få helsetilstanden vurdert av spesialisthelsetjenesten, trenger pasienten vanligvis en henvisning fra lege eller sosialkontor. Pasienten har rett til vurdering innen 30 dager. Pasienten har også rett til fritt sjukehusvalg. Får å få rett til spesialisthelsetjenester må det vurderes at nytten av helsehjelpen står i rimelig forhold til kostnadene ved helsehjelpen. Dersom spesialisthelsetjenesten kommer fram til at pasienten har rett til helsehjelp, fastsettes det en frist for når helsehjelpen skal gis. Klagerett, rett til fornyet vurdering Etter pasl. 7-2 har pasienten rett til å klage hvis vedkommende ikke får den helsehjelpen hun/han mener å ha krav på. Pasienten har også rett til fornyet vurdering av sitt behov for spesialisthelsetjenester, og må da ha ny henvisning til spesialisthelsetjenesten, jf. pasl Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Siden oppstarten av Gatejuristen har vi behandlet 14 saker som omhandler retten til helsehjelp, men som ikke er kategorisert under de enkelte behandlingsformene (som for eksempel LAR og avrusning). Disse fordelte seg slik på følgende problemstillinger: - 4 saker gjaldt utskriving fra institusjon i spesialisthelsetjenesten - 3 saker gjaldt spørsmål om medisinbruk eller klage på forskriving av legemidler - 2 saker gjaldt rett til fornyet vurdering (second opinion) - 1 sak gjaldt klage på behandling i institusjon - 1 sak gjaldt bytte av psykolog - 1 sak gjaldt spørsmål om medisinbruk i fengsel - 1 sak gjaldt fristbrudd - 1 sak gjaldt vilkår for rett til behandling Spørsmål om utskriving fra institusjon Når det gjelder klage på utskriving fra institusjon i spesialisthelsetjenesten gjelder de samme klagereglene etter pasl. 7-1 og 7-2 som ellers for spesialisthelsetjenesten. I tre av sakene som gjaldt utskriving fra institusjon, representerte vi klienten overfor institusjonen, enten ved å anmode om oppfyllelse eller ved å klage til helsetilsynet i fylket. I den ene saken hjalp vi klienten med å klage på utskrivingsvedtaket etter pasl. 2-1, jf. vedkommende institusjons reglement. Klagen ble avslått, men institusjonen oppfordret klienten til å søke seg inn på nytt. I den andre saken ba vi institusjonen om å redegjøre for deres vurderinger i saken, da klienten hadde blitt utskrevet etter under ett døgn. Vi vurderte saken slik at institusjonen hadde foretatt en forsvarlig medisinsk vurdering. Klienten hadde også fått hjelp til å skaffe seg bolig ved utskriving. Den tredje saken gjaldt en person som hadde blitt utskrevet fra et rehabiliteringssenter uten oppfølging. Vi ba om innsyn i utskrivingsvedtaket og husordensreglene, og ba om opplysninger om hvilke retningslinjer som hadde blitt fulgt ved utskrivingen. Vi fikk 33

34 innsyn i dokumentene vi hadde bedt om, og fikk opplyst at sosialkontoret skulle kontaktes ved utskriving. Det gikk ikke fram om sosialkontoret hadde blitt kontaktet i denne saken, men siden klienten hadde fått midlertidig bolig, prioriterte vi ikke å følge opp dette nærmere. I den fjerde saken veiledet vi en klient som selv skulle anmode om oppfyllelse. Klienten skulle i henhold til avtale med oss kontakte oss igjen dersom han ikke nådde fram. Saken er ikke fulgt opp videre, da klienten ikke har tatt kontakt i ettertid. Spørsmål om medisinbruk eller klage på forskriving av legemidler Ifølge pasl. 7-1, kan en pasient som er uenig i legens forskriving anmode om andre legemidler, andre doseringer med videre. Det rettslige grunnlaget for vurderingen er pasl. 2-1 om rett til nødvendig helsehjelp. Dersom anmodningen ikke tas til følge, kan pasienten klage til helsetilsynet i fylket, jf. pasl Gatejuristen veiledet i to saker som gjaldt forskriving av legemidler. Den ene saken gjaldt bytte av legemiddel, mens den andre saken gjaldt dosering av legemidler. I den tredje saken bistod vi klienten med å anmode MAR om å revurdere behandlingsplanen med hensyn til hvilke medikamenter klienten skulle bruke. Spørsmål vedrørende retten til fornyet vurdering Det er to ulike regelsett om retten til fornyet vurdering en for spesialisthelsetjenesten og en for fastlegen. Pasl. 2-3 gir rett til såkalt fornyet vurdering, det vil si en ny vurdering, hos spesialisthelsetjenesten. Rett til fornyet vurdering forutsetter ny henvisning til spesialisthelsetjenesten. Pasienten trenger ikke å oppgi noen grunn for å få en henvisning til en fornyet vurdering, men fastlegen kan komme til at det er saklig grunn for å la være å etterkomme pasientens ønske om dette. Retten til en fornyet vurdering hos spesialisthelsetjenesten gjelder bare én gang for samme tilstand. Dette betyr imidlertid ikke at man er helt avskåret fra å få en tredje vurdering, noe som kan være aktuelt dersom de to første er svært forskjellige. Retten til fornyet vurdering hos en annen fastlege/allmennlege er litt annerledes. Forskrift 15 om fastlegeordning i kommunene 6, gir pasienten rett til ny vurdering av helsetilstanden hos annen lege enn pasientens fastlege, "så fremt legen som foretar ny vurdering er tilknyttet fastlegeordningen og personen samtykker i at journalnotat sendes dennes fastlege". Hvis pasienten er uenig i fastlegens vurdering, kan pasienten fritt henvende seg til en annen fastlege. Det trengs ikke noen henvisning eller noen begrunnelse for å få en fornyet vurdering. Imidlertid har ikke den andre allmennlegen plikt til å motta pasienter som vil ha en fornyet vurdering. Pasienten må betale vanlig egenandel for å få en fornyet vurdering. Gatejuristen har hatt to saker hvor vi har veiledet i forhold til retten til fornyet vurdering. Den ene saken gjaldt retten til fornyet vurdering hos spesialisthelsetjenesten, mens den andre saken gjaldt retten til en fornyet vurdering hos en annen fastlege/allmennlege. 15 Lovdata, 34

35 Spørsmål om klage på behandling i institusjon Også her gjelder de samme rettighetene til å klage på helsehjelp som ellers, se pasl. 7-1 og 7-2, jf. pasl Gatejuristen har hatt en sak som gjelder klage på behandlingsplass. 16 Saken gjaldt avslag på behandlingsplass ved et sjukehus. Vedtaket var preget av saksbehandlingsfeil, både i forhold til begrunnelse, manglende henvisning til rettsregler og manglende saklige vurderinger, i tillegg til at det var svært upresist skrevet. Vi anmodet sjukehuset om oppfyllelse, og klagde videre til helsetilsynet i fylket da sjukehuset ikke omgjorde vedtaket. Under behandlingen hos helsetilsynet i fylket, fikk klienten ny behandlingsplass, og helsetilsynet i fylket mente dermed at klientens rett til nødvendig helsehjelp var oppfylt. Det er dermed usikkert hva som ville blitt utfallet av klagesaken dersom situasjonen ikke ble endret ved at en ny behandlingsplass ved samme sjukehus ble tilbudt. Spørsmål vedrørende bytte av psykolog Annet helsepersonell enn fastlege, kan man ikke så lett bytte ut etter eget ønske, fordi dette ikke er lovregulert. Men det er selvfølgelig mulig å be om et slikt bytte. I mange tilfeller vil et slikt bytte antakeligvis være i helsetjenestens interesse også, dersom det er det som skal til for å få en vellykket behandling. Når det gjelder fastlegen, har pasienten rett til å bytte fastlege inntil to ganger per år. Vilkåret er at den legen pasienten velger har ledig plass på sin liste. Gatejuristen har veiledet en klient i en sak som gjelder bytte av psykolog. Dette har pasienten altså ikke rett til, men det vil også være i helsetjenestens interesse å legge til rette for at pasienten kan hjelpes på en best mulig måte, herunder bytte av behandler. Spørsmål om medisinbruk i fengsel Innsatte i fengsler har krav på en likeverdig helsetjeneste med resten av befolkningen, og på noen områder er innsatte gitt visse fordeler, for eksempel skal de ikke betale for helsetjenester i fengsel. Innsatte har krav på helsetjenester fra den kommunen der de oppholder seg, det vil si der hvor fengselet ligger, jf. kommunehelsetjenesteloven 1-3 nr. 1 bokstav e. Ved behov for spesialisthelsetjenester er det helseforetaket som er ansvarlig, og innsatte har rett til spesialisthelsetjenester på lik linje med andre. Når det gjelder medisiner, er ett utgangspunkt at de innsatte skal få medisinene gratis. Et annet utgangspunkt er at de innsatte ikke skal bruke medbrakte medisiner. Det gjelder et begrenset unntak fra dette; innsatte med tillatelse fra fengselslegen kan bruke egne medisiner. 17 Dersom fengselslegen vurderer at det er medisinsk nødvendig og forsvarlig, kan innsatte gis vanedannende medisiner (A- og B-preparater). Fengselslegen kan komme til en annen konklusjon med hensyn til medisiner enn fastlegen kom til før personen ble innsatt. Innsatte som er i LAR skal få fortsette med disse medisinene også når de er i fengsel. 16 Som ikke gjelder avrusning eller legemiddelassistert rehabilitering, se punkt og For mer informasjon se veileder for helsetjenesten i fengsel, rundskriv IS-1190: 35

36 Fengselslegen kan ikke overprøve LAR-senterets vurdering. Hvis fengselslegen mener det er grunnlag for endringer i et LAR-opplegg, må LAR-senteret konsulteres om dette. Normalt er det fengselshelsetjenesten som administrerer medisinene. Utlevering kan imidlertid være delegert til annet personell i fengselet. Fengselslegen kan gi tillatelse til at den enkelte innsatte administrerer noen medisiner selv, men dette er trolig mest aktuelt for medisiner mot dagligdagse plager, og ikke for vanedannende medikamenter. Gatejuristen har hatt en sak hvor vi kontaktet fengselet før klienten vår skulle inn til soning. Han hadde noen B-preparater som han ønsket å få forsette med under soningen. Fengelslegen foretok en vurdering av medisinene, og klienten fikk fortsette medisineringen under soningen. Spørsmål om fristbrudd Dersom ikke fristen for når pasienten skal få helsehjelpen overholdes av sjukehuset eller spesialistpoliklinikk, kan pasienten på grunnlag av pasl. 2-1 fjerde ledd kreve at helsehjelpen gis av andre offentlige eller private sjukehus i Norge eller i utlandet. Det er NAV Pasientformidling som har ansvaret for å finne behandlingssted ved fristbrudd. Gatejuristen har hatt en sak hvor det forelå fristbrudd. Klienten ønsket en behandlingsplass, og hadde fått tilbud om avrusning. Det forelå fristbrudd for avrusningen, og gjennom samtaler med ruskonsulenten, hjalp vi klienten med å få en behandlingsplass. Spørsmål vedrørende vilkår for rett til behandling I en sak veiledet Gatejuristen en klient om vilkårene for å få rett til helsehjelp etter pasl Klienten ble i denne saken fulgt opp av Sykepleie på Hjul (Fransiskushjelpen), og de skulle kontakte oss dersom de trengte ytterligere hjelp. Kommentarer og vurderinger Vedrørende rettsreglene Som beskrevet ovenfor, er ikke retten til helsehjelp konkret bestemt i pasl. 2-1, men den må fastsettes individuelt ut fra pasientens behov. Dette er naturlig, siden det er store individuelle variasjoner i tilstanden til de pasientene som søker helsehjelp. Generelt gjelder det at retten til helsehjelp er sterkere jo mer alvorlig pasientens tilstand er, og jo mer det haster med behandling. Gjennom vår saksbehandling har vi erfaringer som tilsier at regelverket som gjelder retten til helsehjelp, er problematisk for vår klientgruppe. Dette gjelder både retten til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten og fra spesialisthelsetjenesten, samt klagereglene. En innvending vi har, er at rettighetene kan være vanskelig tilgjengelige på grunn av at lovverket er fragmentarisk. Spesialisthelsetjenestene og kommunehelsetjenestene er regulert i to forskjellige lover, henholdsvis spesialisthelsetjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven. I tillegg gjelder felles regler som særlig går fram av pasientrettighetsloven og helsepersonelloven. Dette gjør det vanskelig for pasientene å forutberegne om de vil få helsehjelp og hvor raskt. I tillegg gjør organiseringen av 36

37 helsetjenesten at det er vanskelig for pasientene å vite hvem de skal henvende seg til for å få helsehjelp; kommunehelsetjenesten, fastlegen eller spesialisthelsetjenesten. Når det gjelder pasientenes rettigheter i forhold til bytte av legemidler eller klage på de legemidlene som er forskrevet eller ikke er forskrevet, er vår erfaring at regelverket gir pasienten tilfredsstillende rettigheter i forhold til søknad og klage. Også når det gjelder retten til fornyet vurdering, såkalt second opinion, virker regelverket tilfredsstillende. Som nevnt ovenfor, er ikke bytte av annet helsepersonell enn fastlege, lovregulert. Pasienten må derfor forholde seg til argumentasjon som går på rimelighet, samarbeidsmuligheter og så videre for å få til et bytte som ikke helsetjenesten er enig i. Det kan være hensiktsmessig for å få til en vellykket behandling å bytte behandler, dersom samarbeidet mellom pasient og for eksempel psykolog skjærer seg. Man kan i praksis få til bytte av helsepersonell på spesielle områder, for eksempel kan man vanligvis få til å bytte koordinator for individuell plan. Pasienten kan også bruke retten til fornyet vurdering, og dermed få en vurdering fra en annen lege, men dette gir ikke automatisk rett til å bli behandlet av denne legen. Ved klage på helsepersonell kan man argumentere med at det er urimelig at ikke behandlende personell byttes ut mens klagebehandlingen pågår. Som nevnt under vurderingene med hensyn til legemiddelassistert rehabilitering, kan det være av stor interesse for pasienten å ha en lovfestet mulighet til å bytte helsepersonell. Vedrørende praktiseringen av rettsreglene Det er vanskelig for jurister å vurdere praktiseringen av regelverket når det gjelder forskriving av legemidler eller manglende forskrivning av ønsket medikament fra klientens side, siden dette baserer seg på medisinskfaglige vurderinger. Gatejuristens rolle i disse sakene er i tillegg til å bruke alminnelig godt skjønn med hensyn til om retten til helsehjelp er oppfylt, å vurdere om de prosessuelle rettighetene når det gjelder medisinske beslutninger, klage med videre er oppfylt. Vi kan også be om at det blir foretatt en fornyet vurdering etter pasl Å be om at det blir foretatt en fornyet vurdering kan være en raskere og dermed mer hensiktsmessig måte å få til endringer på for klientene, enn å klage. Siden Gatejuristen bare har hatt én sak hvor det ble anmodet om revurdering av behandlingsopplegget, herunder medisineringen, har vi ikke grunnlag for å si noe generelt om praktiseringen av disse reglene. Klientens rettigheter ble overholdt i den nevnte sak. Vår erfaring er at regelen om varsling til sosialtjenesten ved utskriving etter spesialisthelsetjenesteloven (sphtjl.) 3-15 ikke sjelden blir brutt. Vi har mange klienter som kommer til oss og forteller om utskriving uten at hun/han har blitt fulgt opp av kommunen. Om dette skyldes manglende varsling til sosialtjenesten i forbindelse med utskriving eller at klienten ikke enkelt lar seg følge opp, er i mange tilfeller vanskelig å vite. Grunner til at vi ikke har forfulgt denne problemstillingen i flere saker, er at det har vært lenge siden klienten ble skrevet ut når vedkommende har kommet til oss, og at det har vært andre og mer presserende behov klienten trenger juridisk hjelp til. Vi har ikke grunnlag for å ta standpunkt i forhold til behov for endringer i reglene som gjelder for hvilke medisiner man kan ta med seg inn i fengslene. Både Juss-Buss og andre organisasjoner har imidlertid arbeidet for et bedre helsetilbud for innsatte, og mener at praktiseringen av regelverket i mange tilfeller er svært strengt. 37

38 Å ha klare rettigheter når det foreligger fristbrudd, er av stor viktighet for Gatejuristens klientgruppe. Vi har nesten ikke hatt saker som gjelder fristbrudd. Dette er overraskende, siden det ifølge Statens helsetilsyn forekommer mange fristbrudd med hensyn til rusbehandling. 18 Problemene når det gjelder fristbrudd er vel dokumentert av Statens Helsetilsyn, og dette er en problemstilling som kan egne seg som et eget prosjekt for å kartlegge hvordan regelverket ved fristbrudd praktiseres. Veien videre Som nevnt ovenfor er det vår erfaring at regelen om varsling til sosialtjenesten ved utskriving etter sphtjl ikke sjelden blir brutt. Som sagt er det usikkert om dette skyldes manglende varsling til sosialtjenesten i forbindelse med utskriving eller at klienten ikke enkelt lar seg følge opp. Dette temaet egner seg som et eget prosjekt rundt praktiseringen av reglene om varsel til sosialtjenesten ved utskriving. Retten til å bytte helsepersonell kan i mange tilfeller være avgjørende for at en pasient skal kunne få en vellykket behandling. Manglende rettigheter på dette området, kan føre til forskjellsbehandling for enkelte pasienter. Begrunnelsen for dette kan også være mennesklig ettersom noen har mer stå-på-vilje enn andre, eller at noen lar seg representere av en rettshjelper og dermed kan argumentere bedre for hvorfor et bytte er nødvendig, mens andre igjen gir seg så fort de får et nei. Dette er en problemstilling det bør arbeides videre med for å dokumentere hvilke konsekvenser manglende rettigheter til bytte kan ha for den enkelte pasient, og eventuelt arbeide for en endring av regelverket. En problemstilling som vi ikke har definert som en del av dokumentasjonsprosjektet, er pasientskadeerstatningssaker, som er tett knyttet til de andre problemstillingene som omfattes av pasientrettighetsprosjektet, for eksempel erstatning på grunn av feilmedisinering, manglende oppfølging med mer. Pasientskadeerstatning er et tema som egner seg som et eget prosjekt, for å finne ut av om rettighetene her er gode nok, og om klientene faktisk kjenner til rettighetene de har. Et forslag til et kommende prosjekt er å kartlegge hvordan regelverket i forhold til fristbrudd blir praktisert. Et slikt prosjekt kan bestå av en informasjonskampanje til Gatejuristens klientgruppe hvor en aktivt går ut for å informere om fristbrudd og høre om hvilke erfaringer de rusavhengige har med fristbrudd. Sakene som kommer inn, må selvfølgelig følges opp, og sammen med den oppsøkende undersøkelsen, kan erfaringene deretter brukes rettspolitisk for å endre praktiseringen av reglene. Det bør også vurderes å inngå et samarbeid med Legeforeningen for å ha et kontaktpunkt med legestanden vedrørende rettigheter og behandling som gjelder vår målgruppe. Det er mange temaer som kan tas opp gjennom et slikt forum, både av juridisk art hvor vi sammen kan diskutere hvordan regelverket fungerer i forhold til rusavhengige pasienter, 18 Se for eksempel rapport fra Statens Helsetilsyns rapport basert på landsomfattende tilsyn i 2006 med tverrfaglig spesialiserte tjenester for rusmiddelavhengige, 38

39 men også som et utvekslingsforum hvor vi kan dele våre erfaringer med hvordan enkelte leger oppfører seg i møte med våre klienter. 39

40 6.4. Individuell plan Han kom til oss med mange og sammensatte problemer. Han hadde behov for langvarige tjenester, både i forhold til bolig, praktisk bistand i hjemmet, medisiner, annen helsehjelp, hjelpemidler, trygdekontor, psykisk helsevern og sosialkontor. Han sliter med å holde styr på alle instanser og alle han skal forholde seg til. Tjenestene var ifølge mannen heller ikke koordinerte, sosialkontoret visste for eksempel ikke hva legen mente om bosituasjon og hva som ville være best for mannen. Kort om regelverket Rett til individuell plan 19 Pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tjenester fra helse- og sosialtjenesten, har rett til at det blir utarbeidet en individuell plan. Retten til individuell plan følger av mange lovbestemmelser, se sphtjl. 2-5, pasl. 2-5, khtjl. 6-2a, sostjl. 4-3a og pshvl En individuell plan er pasientens plan. Planen skal inneholde pasientens mål og muligheter. Planen er et verktøy som kan brukes for å oppnå et bedre tjenestetilbud. Den skal gi oversikt over hvilke helse- og sosialtjenester pasienten får, når tjenestene skal gis og hvordan tjenesteyterne skal samarbeide. Planen skal beskrive ansvaret til hver enkelt tjenesteyter, og skal hjelpe dem og pasientens ansvarsgruppe til å arbeide mot pasientens mål. Planen skal oppdateres når det er behov for det. Kommunens helse- og sosialtjeneste og helseforetaket har plikt til å samarbeide med hverandre, og med for eksempel pårørende, fastlege, skole, trygdeetat og Aetat (NAV). Én plan og én kontaktperson (koordinator) Pasienten skal ikke behøve å forholde seg til mange planer og personer. Det skal bare lages én individuell plan for hver pasient, og det skal være én bestemt tjenesteyter som er kontaktperson og som har hovedansvaret for å følge opp pasienten (koordinator). I mange kommuner kan pasienten velge koordinator selv. Rett til å delta i planleggingen Pasienten har rett til å delta i arbeidet med planen, og fagfolkene i ansvarsgruppa skal samarbeide med pasienten og legge til rette for medvirkning fra pasientens side. Det er pasienten som er ekspert på sine behov. Pasienten har også rett til å ha med en person hun/han har tillit til på alle møter. Klagerett Hvis pasienten ikke får en individuell plan eller ikke får delta i arbeidet med planen, kan vedkommende klage til helsetilsynet i fylket etter pasl Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Siden oppstarten av Gatejuristen har vi behandlet seks saker som omhandler retten til individuell plan. Alle seks sakene omhandlet hjelp med hensyn til manglende individuell plan. I fire av sakene ble det utarbeidet individuell plan for klienten etter at vi hadde tatt kontakt med sosialkontoret og bedt om at en slik plan skulle utarbeides. En sak er 19 For mer informasjon, se Individuell plan 2007, veileder IS-1253 NY, kort brosjyre på norsk IS

41 fortsatt under behandling. I den siste saken veiledet vi klienten i hvordan en individuell plan bør utarbeides. Saksbehandlere hos Gatejuristen sitter i ansvarsgruppene til flere av sine klienter, eller er med som støtte og rådgiver på ansvargruppemøtene. 20 Selv om det er registrert få saker som går direkte på individuell plan, har flere saksbehandlere mye erfaring om hvordan ansvarsgrupper og arbeid med individuell plan fungerer. Vi har derfor bredere erfaring med praktiseringen av reglene om individuell plan enn antallet saker skulle tilsi. Individuell plan ble registrert med en egen sakskode i 2006, og før dette kan vi ha hatt saker om individuell plan som er registrert under de enkelte tjenestetypene som klientene mottok. Når skal en individuell plan utarbeides? En av problemstillingene vi har hatt, er reglene om når en individuell plan skal utarbeides. Etter sphtjl. 2-5 og khtjl. 6-2a er kommunen/helseforetaket pålagt å utarbeide en individuell plan når en person har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Stjl. og pasl. gir på sin side tjenestemottakeren rett til å få utarbeidet en individuell plan i selve lovteksten. Når tjenestemottaker har en rett til å få individuell plan, vil dette utløse en plikt for tjenesteyter til å utarbeide en slik plan. Kort oppsummert skal individuell plan utarbeides når en person har behov for langvarige og koordinerte tjenester, og vedkommende krever eller ber om å få en individuell plan. I enkelte tilfeller er det et krav om individuell plan, for eksempel dersom en pasient søker om LAR. Vedtak om å gi eller ikke gi en individuell plan er et enkeltvedtak. Det er imidlertid ikke satt noen frist for hvor raskt individuell plan skal utarbeides dersom det fattes vedtak om å utarbeide individuell plan. Dette innebærer at man til dels må falle tilbake på alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om rimelig/forsvarlig saksbehandlingstid, hensiktsmessig evaluering av løpende tjenestetilbud og så videre. Det må beregnes at det går noe tid til å få på plass en koordinator og på drøftelser mellom tjenestemottaker, koordinator og andre aktuelle tjenesteytere. Normalt opprettes det en ansvarsgruppe. En må også ta hensyn til hvor kritisk situasjonen er for den det gjelder, jf. vanlige helserettslige prinsipper. Jo mer alvorlig og kritisk situasjonen er, jo mer haster det med å få en plan på plass. Videre er det viktig å være klar over at utarbeidelse av individuell plan ikke er utført en gang for alle, siden arbeidet normalt og i alle fall for våre klienter vil være en kontinuerlig prosess som pågår over lang tid. Stikkordsmessig kan en si at det går for lang tid hvis kommunen/helseforetaket lar være å sette i gang planprosessen straks det er fattet vedtak om å utarbeide en individuell plan, eller legger opp til et løp som ikke sikrer at den første skriftlige versjonen av den individuelle planen er utarbeidet innen rimelig tid, sett i forhold til tjenestemottakers behov. Men planprosessen kan for de fleste personer ikke stanse med dette. Dersom kommunen/helseforetaket ikke sørger for tilstrekkelig framdrift/evaluering/justering av 20 Et erfaringsnotat, skrevet av en saksbehandler hos Gatejuristen etter å ha vært med på ansvarsgruppemøte for å bistå klienten, er tatt inn som vedlegg x til kap 7 om våre erfaringer med forvaltningen. Dette er bearbeidet noe for at klienten ikke skal kunne kjennes igjen. 41

42 planen underveis, vil dette også være i strid med formålet med bestemmelsene om individuell plan. I visse tilfeller skal individuell plan utarbeides uansett: - tvungent psykisk helsevern (psykisk helsevernloven 4-1) - LAR (tidligere var det krav om at det skulle utarbeides en tiltaksplan, mens det nå er krav om at det skal utarbeides en individuell plan. Det har også kommet en ny bestemmelse i sphtjl. 3-16, forskriftshjemmel som i bokstav d gir mulighet for å fastsette i forskrift om når individuell plan skal utarbeides og hvilke konsekvenser det skal ha at den ikke foreligger.) Hvilke rettigheter har man under utarbeidelsen og dersom man senere ønsker å endre planen? En annen problemstilling som oppstår i arbeidet vårt med individuell plan er spørsmålet om hvilke påvirkningsmuligheter klienten har. Tjenestemottakeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og det skal legges til rette for dette, jf. forskriften om individuell plan 3. Hvilke klagemuligheter har pasienten? Også reglene for klage på manglende individuell plan reguleres av pasl. 7-1 og 7-2 og stjl. 8-6 og 8-7. Det foreligger ingen sanksjonsmuligheter ut over retten til å klage. Siden en individuell plan skal bidra til koordinering av tjenestetilbud klienten har rett til etter andre lovbestemmelser, kan det tenkes at hovedproblemet er at én av de tjenesteytende instansene ikke oppfyller pliktene sine. I så fall kan det i noen tilfeller være like hensiktsmessig å klage over at retten til enkelttjenester fra denne instansen ikke er oppfylt, som det å klage over at retten til individuell plan ikke er oppfylt. Det kan også tenkes at det er grunnlag for å klage på det enkelte helsepersonell som deltar i planarbeidet, dersom vedkommende ikke utfører sine oppgaver på en forsvarlig måte. Kommentarer og vurderinger Vedrørende rettsreglene Pasienten har et rettskrav på å få utarbeidet individuell plan, så lenge vilkåret om at vedkommende har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester er oppfylt. Det finnes også klagemuligheter både på manglende utarbeidelse av individuell plan og manglende muligheter til å delta i planarbeidet. Vår erfaring er at rettighetene som gjelder individuell plan er tilfredsstillende, mens det er praktiseringen av disse som ikke alltid fungerer, se nedenfor. Vedrørende praktiseringen av rettsreglene Våre erfaringer gjennom arbeidet med individuell plan, er for det første at det ikke veiledes, i tilstrekkelig grad eller på en hensiktsmessig måte, om retten til individuell plan. Vår erfaring nummer en er at individuell plan som hovedregel ikke gis. Folk med rusproblemer er vant til, gjennom årevis med rus, at en plan er noe som innebærer at de skal slutte å ruse seg eller at dette på annen måte er noe de blir pålagt. De er altså ikke 42

43 vant til at dette er noe som skal utarbeides for å hjelpe dem og som er et verktøy for at de skal få bedre tjenester fra det offentlige. Hvis folk hadde fått veiledning om at de har rett til en plan som skal bedre tjenesteyternes innsats, altså en plan som skal hjelpe dem med å nå sine mål, ville trolig flere etterspurt dette. En annen erfaring vi har, er at når en person ber om en individuell plan, settes det ikke tilstrekkelig innsats inn i planarbeidet. Arbeidet går for sakte, det er for sjeldne møter i ansvarsgruppene, medlemmer i ansvarsgruppene skiftes stadig ut, det er for dårlig koordinering mellom kommune og helseforetak og så videre. En av saksbehandlerne sier i spørreskjemaet at når det gjelder individuell plan, virker det som om den ikke blir revidert ut fra virkeligheten. En annen saksbehandler sier at hennes erfaring er at det kan være vanskelig å få i gang arbeidet med individuell plan, og at hun ved en anledning fikk beskjed om at det ikke var mulig å søke skriftlig om individuell plan. Etter mye om og men hadde ansvarsgruppa til slutt gått med på å utarbeide en plan etter at klienten sjøl hadde sagt at han ønsket seg plan under et ansvarsgruppemøte hvor skriftlig søknad ble framlagt. En vanlig tilbakemelding vi får fra klientene er at det ikke tas tilstrekkelig hensyn til hva personen sjøl mener i planarbeidet. Mange føler at det ikke er deres plan, men en plan som passer tjenesteapparatet, og der tjenesteyterne gir sterke føringer med hensyn til hva pasientens mål bør være. Det er betenkelig at det først utarbeides en individuell plan etter press fra klienten sjøl og Gatejuristen, og særlig at det i enkelte tilfeller er nødvendig å etterspørre en slik plan skriftlig. En individuell plan er også et verktøy som kan bedre koordineringen, og dermed gjøre arbeidet enklere og mer oversiktlig for fagpersonene i ansvarsgruppa. Det er derfor noe overraskende at det ikke i større grad er et ønske fra fagmiljøene, og særlig fra de delene av fagmiljøene som mener at det blir forsøkt å skyve ansvar over på dem fra andre deler av hjelpeapparatet, å utarbeide individuelle planer for våre klienter. Veien videre En individuell plan er det viktigste verktøyet en pasient kan ha for at personens behov skal bli tilstrekkelig ivaretatt når vedkommende trenger koordinerte tjenester over tid. Å arbeide med å gjøre rettighetene til individuell plan bedre kjent i vår klientgruppe, samt å arbeide for at arbeidet med individuell plan i ansvarsgruppene fungerer optimalt, er problemstillinger Gatejuristen vil jobbe videre med, både gjennom informasjon og enkeltsaksbehandling, men også rettspolitisk. Det bør kartlegges mer systematisk hvordan regelverket om individuell plan fungerer, og hvordan det praktiseres. Her kunne en idé være å ha en komparativ undersøkelse i flere kommuner. 43

44 6.5. Avrusning En 24 år gammel mann som hadde begynt å ruse seg i 15 års alderen kom til Gatejuristen med et ønske om å søke avrusning. Til oss fortalte han at han brukte alt han kunne komme over av rusmidler. Han ønsket sjøl å komme seg inn på avrusning, han fortalte at han var motivert, men fortalte også at sosialkontoret ikke stilte opp når han var motivert. Etter en stund bisto sosialkontoret med å søke plass på en avrusningsinstitusjon. Etter noen ukers saksbehandlingstid fikk han vite at han kanskje kunne få plass på en avrusningsinstitusjon om 1-3 måneder. Han var motivert nå - hva som ville skje i neste uke, eller om noen måneder, visste han ikke. Han ruset seg mer og mer, hadde hyppigere og hyppigere overdoser, mer enn en overdose i uka i snitt. Ambulansepersonalet som stilte opp for ham, fortalte ham at alt ville vært over dersom de hadde kommet noen minutter senere. Kort om regelverket Hva er avrusning? Avrusning er helsehjelp som gis av spesialisthelsetjenesten i en periode der en person trapper ned bruk av rusmidler. Formålet er å sikre en medisinsk forsvarlig avrusning, og å forebygge og lindre abstinens. Spesialisthelsetjenesten har ansvaret for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, herunder avrusning, i følge sphtjl. 2-1a nr. 5. Rett til avrusning Retten til avrusning gjelder på lik linje med retten til annen helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Denne rettigheten blir gitt ut fra en vurdering av pasientens behov, og skal gis dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp etter pasl Selv om pasienten ikke har rett til helsehjelp, kan de likevel få avrusning, og på samme måte som for andre helsetjenester gis det i praksis helsehjelp ut over det pasientene strengt tatt har rett til. Imidlertid er det variasjoner mellom helseregionene med tanke på i hvor stor grad det gis avrusning ut over det pasientene har rett til. Pasienter som ønsker avrusning vil ofte ha andre sykdommer og lidelser som det må tas hensyn til, og det varierer hvor alvorlig situasjonen for den enkelte pasient er. Som ved andre rettigheter til tjenester fra spesialisthelsetjenesten, gis pasienten bare rett til avrusning dersom nytten av denne står i rimelig forhold til kostnadene ved avrusningen, jf. pasl. 2-1 tredje ledd. Hvordan søke om avrusning? For å få helsetilstanden vurdert av spesialisthelsetjenesten, trenger pasienten vanligvis en henvisning fra lege eller sosialkontor. Enkelte helseforetak (for eksempel i Oslo) gir pasienten rett til å ta direkte kontakt for å få avrusning. Det er helseforetaket som vurderer om pasienten har rett til avrusning og behandling, herunder hvor mye det haster, jf. pasl Pasienten har rett til vurdering innen 30 dager. Retten til avrusning er sterkere jo mer alvorlig helsetilstanden er, og jo mer det haster med behandling. Dette innebærer at spesialisthelsetjenesten prioriterer å gi avrusning til dem som har størst behov for dette først. Dersom helseforetaket kommer 44

45 fram til at pasienten har rett til avrusning, fastsettes det en individuell frist for når helsehjelpen senest skal starte. Dersom pasienten får avrusning, fastsetter spesialisthelsetjenesten om dette skal skje poliklinisk eller ved døgnbehandling. Dette kan pasienten ikke velge sjøl. Men pasienten kan velge på hvilket sjukehus behandlingen pasienten er tildelt skal gis, jf. retten til fritt sjukehusvalg etter pasl Avrusning som øyeblikkelig helsehjelp Helseforetaket har plikt til å utpeke de institusjonene som skal ha ansvar for avrusning, jf. sphtjl. 3-1 annet ledd. En pasient har rett til øyeblikkelig avrusning når det kan føre til alvorlig skade eller fare for liv og helse å utsette behandlingen, jf. pasl Det skal mye til for å få rett til avrusning som øyeblikkelig hjelp det må være påtrengende nødvendig. Klagerett, fornyet vurdering Pasienten har rett til å klage hvis hun/han ikke får den helsehjelpen hun/han mener å ha krav på. Pasienten har også rett til fornyet vurdering av sitt behov for spesialisthelsetjenester, og må da ha ny henvisning, jf. pasl Annen lindring av abstinens Det er etter Gatejuristens erfaring ikke uvanlig at personer med rusproblemer gjennomfører avrusning sjøl. Enkelte lindrende medisiner forskrives av fastlege på vanlig måte (dette gjelder alt fra medisiner mot diaré, alminnelige smertestillende, sovemedisiner og medisiner mot angst, til medisiner som ligner de substitusjonsmedikamentene som brukes i LAR), selv om dette ikke anbefales av helsemyndighetene. I det oppsøkende arbeidet Gatejuristen driver, har vi også observert at det forekommer omsetning av medisiner som er vanlige å bruke for å lindre abstinenser på gata. Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Gatejuristen har hatt 17 saker som gjelder avrusning og som fordeler seg på følgende problemstillinger: - 11 saker gjaldt veiledning vedrørende rettigheter - 3 saker gjaldt hjelp til direkte kontakt med avrusningsinstitusjon - 2 saker gjaldt hjelp til søknad om avrusning - 1 sak gjaldt klage på utskriving fra avrusningsinstitusjon Spørsmål vedrørende informasjon om rettigheter 3 av sakene dreide seg om generell informasjon om rettigheter vedrørende avrusning. To av klientene det dreide seg om, var utskrevet fra LAR på grunn av sidemisbruk. De hadde fått nedtrapping. Vi var flere ganger i kontakt med MAR, og ba også om innsyn i sakene. Klientene ønsket først å klage på utskrivingen, men ombestemte seg så, og ønsket avrusning i stedet. Saken ble avsluttet uten løsning, da klientene flyttet utenlands. Vi hadde også to klienter som var gift og ønsket avrusning sammen. Den ene ektefellen hadde fått innvilget avrusningsplass, og de ønsket at den andre ektefellen skulle være med. Det er ingenting prinsipielt i veien for at ektefeller og andre kan prøve å få avrusning sammen dette forutsetter imidlertid at begge har rett til helsehjelp i form av avrusning. I 45

46 tillegg må man finne en institusjon som tar imot både kvinner og menn, og helseforetaket må mene at dette er en hensiktsmessig og forsvarlig måte å gjennomføre helsehjelpen på. Vi snakket med sosialkontoret, som skulle henvise ektefellen som ikke hadde avrusningsplass til spesialisthelsetjenesten, og høre om det var mulig å få til en ordning. En annen sak dreide seg om en klient som hadde fått rett til helsehjelp med en behandlingsfrist på tre måneder, men som syntes at dette var for lenge å vente. Det er helseforetaket mer presist den institusjon eller avdeling som helseforetaket har utpekt som ansvarlig for å behandle henvisninger/forespørsler om avrusning som vurderer om pasientens helsetilstand er slik at vedkommende bør få avrusning, herunder hvor mye det haster. For å få rett til avrusning straks, kreves det at pasientens helsetilstand er så alvorlig at det gis øyeblikkelig hjelp. Imidlertid kan man få avrusning straks også i noe mindre alvorlige situasjoner i alle fall i prinsippet. Dersom helseforetaket kommer fram til at pasienten bør få, det vil si har rett til avrusning, men uten at dette gis som øyeblikkelig helsehjelp, fastsettes det en frist for når helsehjelpen skal gis. De som ikke får avrusning straks, men som har rett til helsehjelp settes altså på venteliste. Her er grunnprinsippet likt det som gjelder ellers i helseretten de som har det mest påtrengende behovet for behandling, behandles først. I en sak hadde klienten fått tilbud om en ukes avrusning. Klienten var redd for at dette var for liten tid. Denne saken er et eksempel på hvor vanskelig det enkelte ganger kan være å følge opp Gatejuristens klienter. Saken ble tatt inn på telefon og klienten ville ikke oppgi kontaktinformasjon, men skulle komme ned på kontoret vårt i Rådhusgata. Klienten kom aldri til kontoret. Direkte kontakt med en avrusningsinstitusjon I tre av sakene vi har hatt på avrusning, har vi med bistand fra Oppsøkende tjeneste forsøkt å finne ledig avrusningsplass til klienten. Dette er ofte den raskeste måten å få avrusningsplass på, altså at vi ringer rundt og hører hvor det er ledig plass og at Oppsøkende tjeneste kjører klienten dit eller at Oppsøkende tjeneste sammen med klienten oppsøker ulike bosteder for å få plass. I den ene saken ringte en far på vegne av sønnen som prøvde å avruse seg hjemme hos foreldrene. Faren var veldig bekymra fordi sønnen var i svært dårlig fysisk form. Faren lurte på om vi visste hvor han kunne henvende seg. Vi kontaktet Oppsøkende tjeneste, som tok kontakt med faren, og skulle prøve å skaffe en avrusningsplass for sønnen. En annen sak gjaldt en klient som ønsket avrusning i en helg fordi han var redd for å miste jobben sin. Vi formidlet kontakt med Oppsøkende tjeneste og ba klienten om å ta kontakt igjen om de ikke kunne hjelpe ham. Dersom en er så syk at man har behov for å være borte fra jobb, kan man bli sykemeldt. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom sjukehusinnleggelse på grunn av bruddskader og på grunn av rusproblemer. Fastlegen eller en lege på den institusjonen man er innlagt på vurderer om pasienten skal sykemeldes under avrusning. Men problemet til klienten i denne saken var at han ikke ønsket at arbeidsgiver fikk vite at han skulle inn på avrusning. 46

47 I den tredje saken hvor vi hjalp klienten med å få kontakt med Oppsøkende tjeneste, møtte ikke klienten opp da Oppsøkende tjeneste skulle kjøre ham til avrusningsinstitusjonen. Imidlertid fikk han hjelp av dem neste dag, og ble lagt inn til avrusning. Søknad om avrusning Den ene saken som gjaldt søknad om avrusning omhandlet en klient som falt mellom to stoler, fordi klienten i tillegg til å være rusavhengig, også hadde spiseforstyrrelser. Vi var i tett kontakt med ansvargruppa til klienten. Klienten fikk avslag på søknaden om avrusning, men vi bisto klienten med å søke seg inn ved en annen institusjon (i Oslo). Klienten kunne da også benytte seg av Psykiatrisk ungdomsteam (PUT), som er et psykiatrisk tilbud til ungdom og unge voksne med rusproblemer og RASP, som er en regional avdeling for spiseforstyrrelser ved Ullevål Universitetssjukehus. I en annen sak har vi vært i kontakt med sosialkontoret, og bedt om henvisning til avrusning og legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Sosialkontoret har tatt initiativ til vurdering for LAR-behandling. Saken er under behandling. Klage på utskriving fra avrusningsinstitusjon I en av sakene hjalp vi en klient med å klage på utskriving fra en avrusningsinstitusjon. Klienten var skrevet ut på grunn av mistanke om bruk av rusmidler og forsøk på innsmugling av rusmidler. Klienten bestred dette, og vi klagde på vedtaket. Klagen ble ikke tatt til følge, og vi vurderte å klage vedtaket videre inn for helsetilsynet i fylket. Avrusningsinstitusjonen oppfordret imidlertid klienten til å søke seg inn på avrusning på nytt, og vi vurderte saken slik at dette var mer hensiktsmessig for klienten. En ny direkte søknad til avrusningsinstitusjonen tar kortere tid enn en klage, i tillegg til at utfallet av en klage vil være uviss. Kommentarer og vurderinger Vedrørende rettsreglene Det har vært en vanlig oppfatning at avrusning blir gitt i for liten grad til personer i vår målgruppe. Dette har til dels sammenheng med en oppfatning om at avrusningsønsker hos folk med tunge rusproblemer og dårlig helse innebærer at det foreligger et behov for og rett til øyeblikkelig helsehjelp. Dette er imidlertid ikke nok til å ha rett til øyeblikkelig helsehjelp, selv om mange nok er nære ved å ha en slik rett. Disse vil etter gjeldende regelverk få helsehjelp raskt, men ikke straks. Dette at ikke alle har rett til øyeblikkelig helsehjelp, har muligens medført at man i hjelpeapparatet har begynt å snakke om at folk har behov for akutt avrusning et uttrykk som, slik det brukes i dagligtalen, både omfatter de som har rett til øyeblikkelig helsehjelp i form av avrusning og de som trenger avrusning raskt, men som ikke fyller vilkårene for å ha rett til øyeblikkelig hjelp. Deretter har folk begynt å misforstå, og tro at når man har behov for akutt hjelp, skal man ha hjelp straks, noe som ikke er riktig. Vedrørende praktiseringen av rettsreglene Når en rusavhengig har ønske om avrusning, er det etter Gatejuristens syn viktig at et slikt tilbud kommer på plass raskt. Mange personer i vår klientgruppe endrer fort mening, og 47

48 et ønske om avrusning varer ikke alltid til et tilbud om dette blir tilbudt. Det er derfor viktig at denne hjelpen kommer raskt. Det er trolig mye raskere å kontakte pasientens fastlege (eventuelt få pasienten inn på liste hos ny fastlege hvis vedkommende ikke har fastlege eller det tar lang tid å få time hos fastlegen), og be om en henvisning, enn søke om avrusning gjennom en henvisning fra sosialkontoret. Enda raskere er det å ta kontakt med en institusjon som gir pasienten rett til å ta direkte kontakt da kan dette også gjøres av Gatejuristen som fullmektig, eventuelt av Oppsøkende tjeneste som transportør/fullmektig hvis pasienten ikke klarer å komme til institusjonen sjøl. Veien videre Et forslag til prosjekt når det gjelder avrusning, er en informasjonskampanje der det samtidig foretas en spørreundersøkelse i rusmiljøet om de personene som mottar informasjon også ønsker avrusning. Deretter bør det gis rettshjelp til dem som ønsker avrusning. Funnene gjennom rettshjelpen kan så brukes til å komme med eventuelle forslag til endringer av regelverket eller å påpeke eventuelle mangler vedrørende praksis. Et vanlig problem som nevnes når gjelder avrusning, er mangel på avrusningsplasser. Gjennom en slik undersøkelse, vil en kunne dokumentere hvor mange som faktisk ønsker avrusning og se det opp mot antall plasser helseforetakene har å tilby. En slik undersøkelse kunne gjøres i samarbeid med andre deler av hjelpeapparatet som for eksempel Oppsøkende tjeneste. En tilbakemelding fra saksbehandlerne i Gatejuristen er at avrusning ofte ikke blir sett på som et rettslig problem, og det bør arbeides med å rettsliggjøre denne rettigheten. En annen tilbakemelding er at det er kapasitetsproblemer når det gjelder antall avrusningsplasser. Saksbehandlerne er også opptatt av manglende oppfølging etter endt avrusning, og som en av saksbehandlerne sier: Det er ikke godt samsvar mellom avrusning og rehabilitering. I flere tilfeller har jeg opplevd at klienten har vært inne til avrusning og deretter ikke kommet videre til rehabilitering, noe som medfører at vedkommende faller ut i rus igjen. 48

49 6.6. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) Han er 28 år, og startet for ganske nøyaktig 2 år siden søknadsprosessen i forhold til LAR. Samtidig som han søkte, begynte han på egenhånd med metadon, i påvente av at søknaden skulle resultere i oppstart av LAR. Han har sjøl funnet ut av hvilke mengder metadon som gjør at han kan fungere optimalt, og har dermed gjennomført den rent medisinske delen av behandlingen sjøl. Saksbehandlingstida har vært svært lang, til tross for at han har hatt et fint samarbeid med de ulike delene av behandlingsapparatet, blant annet har han møtt til alle avtaler han har blitt innkalt til. Saksbehandleren på sosialkontoret virker imidlertid uinteressert, og har ikke hatt tid til å gjøre noe særlig med saken, og har heller ikke foretatt seg noe for å sørge for at R-en i LAR følges opp. Blant annet bor han på hospits. Han ønsker og er i stand til å jobbe, men har ikke noe tilbud om verken studier eller arbeid. Kort om regelverket LAR (legemiddelassistert rehabilitering) LAR innebærer at pasienten får legemidler som Subuxone, Subutex eller Metadon, som blokkerer suget etter heroin og andre opiater. Disse legemidlene har ingen effekt mot andre rusmidler. Medisiner er bare en del av LAR. R-en i LAR, rehabiliteringen, er den viktigste delen av LAR. R-en kan bestå av bolig, arbeid/utdanning og annen bistand, og ivaretas av bydelen (m.fl.) i samarbeid med pasienten. Det er pasienten som bestemmer om vedkommende vil ta imot et tilbud om LAR. For å få LAR må søker i utgangspunktet ha fylt 25 år, ha et langvarig rusproblem og ha prøvd medikamentfri behandling. En individuell plan skal være lagd av pasienten og ansvarsgruppa sammen. Unntak fra kriteriene kan gjøres i alvorlige tilfeller. Retningslinjene blir revidert nå, og forventes å gjelde fra 1. januar R-en i LAR kommunens/bydelens ansvar For å få til en vellykket rehabilitering, er det nødvendig at de grunnleggende tingene i livet som bolig, penger til å leve av, arbeid/utdanning/aktivitet på dagtid og fritidstilbud er på plass. Bydelen/ansvarsgruppa har ansvar for dette i samarbeid med pasienten. Ofte trengs det tiltak og tjenester fra andre etater, som NAV og skole. Søknad om LAR Både sosialtjenesten og fastlegen kan henvise en person til LAR. Inntaksutvalget i Oslo er LAR Øst. Søknaden består blant annet av: - Utfylt søknadsskjema (som er lagd av LAR Øst) - Medisinsk vurdering (uttalelse fra fastlege) - Sosialfaglig vurdering (sosialrapport) - Individuell plan Ansvarsgruppa Ansvarsgruppa består vanligvis av fastlegen, saksbehandler på sosialkontoret, en person fra LAR Øst og eventuelle andre personer pasienten ønsker å ha med. Ansvarsgruppa er med i hele prosessen, og skal følge opp alle deler av LAR-arbeidet. Ansvarsgruppa skal legge forholdene til rette, slik at tjenestene passer til pasientens behov og følge opp individuell plan. Det vil kunne endre seg over tid hvem som sitter i ansvarsgruppa. 49

50 Avslag på LAR og klagerett Hvis en pasient får avslag på LAR, men har rett til nødvendig helsehjelp, skal personen få et annet tverrfaglig spesialisert behandlingstilbud i stedet. Det er klagerett ved avslag. Klage skal skje til Helsetilsynet i fylket, jfr. pasl Andre konsekvenser av LAR Pasienter som får LAR må regne med å miste førerkortet for ca. seks måneder ved oppstart, og det kan være vanskelig å ta med medisinene utenlands. De må levere urinprøver ofte. Bivirkninger som vannansamlinger og depresjoner er vanlige, og kvinner blir lettere gravide. Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Fra oppstarten i 2005 og fram til desember 2007 har Gatejuristen arbeidet med 58 saker vedrørende problemstillinger som dreier seg om legemiddelassistert rehabilitering, LAR. Sakene fordelte seg på følgende problemstillinger: - 13 saker dreide seg om spørsmål rundt medisinforskrivning, og utlevering av medisin med mer saker dreide seg om hjelp til søknad om LAR-behandling eller klage på avslag saker dreide seg om andre problemstillinger i tilknytning til LAR. - 9 saker dreide seg om pasienter som var tatt av eller stod i fare for å bli tatt av medisiner på grunn av sidemisbruk eller fordi de ikke har hentet medisinen med mer, herunder mistet plassen på institusjon. - 7 saker dreide seg om problemstillinger knyttet til bruk av LAR-medikamenter sammen med andre type medikamenter. - 6 saker dreide seg om reinntak i behandling, også etter overskredet frist for oppstart. Spørsmål rundt medisinforskrivning og utlevering av medisin med mer Legemiddelassistert rehabilitering innebærer at et vanedannende legemiddel utgjør en viktig del av behandlingen. Det er legen som forskriver legemidlene (rekvirerende lege) som beslutter hvilke individuelle henteordninger og andre vilkår som skal gjelde for utlevering av legemidler i LAR, for eksempel om legemidlene skal inntas under påsyn og hvor ofte personen blir pålagt å hente legemidlene. Det skal ifølge rundskriv IK-2755 opprettes en avtale mellom behandlende lege (som enten er lege ved LAR-senteret eller pasientens fastlege) og den enkelte pasient. Avtalen skal i detalj redegjøre for de plikter som påhviler pasient og lege, herunder skal det avtales en ordning som sikrer forsvarlig utlevering av legemiddelet. Til tross for at det gjelder et krav om avtale mellom lege og pasient, er det i realiteten legens medisinskfaglige vurdering som blir avgjørende. Grunnen til dette er at legen har plikt til å utføre sitt arbeid på faglig forsvarlig måte, jf. hlspl. 4. Dette vil i praksis innebære at legen ikke kan gå inn på en avtale med en pasient om å forskrive medikamenter på en måte legen anser som uforsvarlig Se mer om vanedannende legemidler forskrivning og forsvarlighet hos Helsetilsynet rundskriv IK-2755: rsvarlighet_ik-2755.pdf. 50

51 På den annen side innebærer hlspl. 4 at legen må ha et medisinskfaglig grunnlag for å legge spesielle begrensninger på utleveringsrutinene for den enkelte pasient. Normalt er henterutinene strenge i startfasen av LAR. Etter hvert som pasienten blir stabilisert i behandlingen, kan han/hun få med seg hjem én dose og etter hvert flere doser. Ved tilbakefall, når pasienten ikke har hentet medisin på noen dager eller det er mistanke om kombinasjonsbruk med andre legemidler eller andre stoffer som kan medføre risiko for pasienten, kan det være nødvendig å innskjerpe henteordningen, for eksempel til utlevering av færre ta-med-hjem-doser eller inntak av daglige doser under påsyn. Slike endringer i henteordningen bestemmes av lege. Legen skal melde fra om henteordninger med videre skriftlig til apoteket, og det skal også gis skriftlig melding om endringer i ordningene. Apoteket har plikt etter hlspl. 4 til å sikre faglig forsvarlig utlevering av legemidler i tråd med legens skriftlige meldinger. Dersom apotekansatte observerer forhold som gjør at det ikke er i tråd med faglig forsvarlighet å utlevere medisinene (for eksempel at pasienten er svært ruset når vedkommende kommer for å hente substitusjonsmedikamentene), har de ikke anledning til å utlevere medisiner. Normalt vil det foreligge en samarbeidsavtale mellom pasient, lege, apotek og andre i ansvarsgruppa om de nærmere forholdene rundt medikamentutlevering og om kommunikasjon mellom de involverte. Dersom pasienten skal på ferie eller av andre grunner skal oppholde seg andre steder i Norge i en periode, er det anledning til å utlevere medikamentene ved et annet apotek, såkalt vikar -apotek. Alternativt kan pasienten få med seg medikamenter for en noe lengre periode enn det vanligvis er gitt anledning til. Pasienten må ta opp slike spørsmål med den legen som forskriver medikamentene i tilstrekkelig god tid i forveien til at det blir mulig for legen å få gitt skriftlig beskjed til det faste apoteket, og eventuelt også til vikar -apoteket. 22 Det er lege som forskriver medikamentene som avgjør om pasienten kan endre henteordning i forbindelse med utenlandsopphold og medbringe et nødvendig antall doser. Apoteket utsteder nødvendig attest dersom legen har gitt godkjennelse. Departementet har gitt landets apotek myndighet til å utstede Schengen-attester (som gjelder ved reiser til Belgia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland, Polen, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike) for medisin pasientene medbringer. Disse attestene gjelder også narkotikaklassifiserte medikamenter, herunder metadon og subutex. Attestene gjelder for inntil 30 dager. 22 For mer om regelverket, se veileder for apotekansatte i forbindelse med legemiddelassistert rehabilitering (LAR), rundskriv IS

52 For reiser utenfor Schengen, slik som for eksempel Storbritannia og enkelte stater i Østog Sentral-Europa, gjelder retningslinjer for inn- og utførsel av legemidler til personlig bruk. Pasienten må få forskrivende lege til å skrive en attest, og selve søknaden om utførselstillatelse sendes til Statens legemiddelverk som utsteder sertifikat for dette. 23 Gatejuristen har som nevnt hatt 13 saker som dreide seg om medisinforskrivning. Vi veiledet i en sak hvor klienten var misfornøyd med henterutinene for metadon. I denne saken var henterutinene i tråd med regelverket. I en annen sak ønsket klienten å få utdelt flere flasker med metadon samtidig i forbindelse med en ferie. Vi var i kontakt med MAR på vegne av klienten, men forespørselen ble avslått da klienten var mistenkt for å ha videresolgt metadon. Klienten fikk metadon for en dag av gangen under påsyn. I en annen sak ønsket klienten hjelp til å få metadonet utdelt på annen måte enn apoteket fordi klienten følte seg truet av andre pasienter på apoteket. Som enkelte andre saker hos Gatejuristen ble saken avsluttet fordi vi ikke klarte å komme i kontakt med klienten verken på telefon eller per brev. Vi veiledet også i en sak hvor klienten måtte møte daglig på apoteket for å hente metadon. Klienten syntes det var vanskelig fordi han var i jobb. Legen til klienten vår hadde gitt klienten en 20 % sykmelding for at medisinutdelingen skulle kunne kombineres med jobb. Vi tilbød oss å representere klienten, men klienten sendte aldri fullmaktsskjema tilbake til oss. I to andre saker veiledet vi også klienter om henteordning. Den ene saken gjaldt en klient som ønsket en henteordning av metadon via apoteket, mens den andre saken gjaldt en klient som hadde som vilkår for utlevering av metadon at han måtte hente den før kl 13 på apoteket. Vi veiledet også i en sak hvor klienten følte at det var nedverdigende å måtte møte på apoteket for å ta medisinen under påsyn der. Klienten mente at det også var bedre å fordele dosen utover dagen i stedet for å ta hele på en gang. I en annen sak hvor klienten ønsket råd i forbindelse med utlevering av medisin ba vi klienten om å ta opp ønskene med legen og LAR først, for så å kontakte oss dersom ønskene ikke ble imøtekommet. Dette er et eksempel på en av mange saker hvor pasienter ikke vet hvem vedkommende skal kontakte eller hvilke rettigheter de har. I en sak ønsket klienten å få Subutex på resept med flere doser av gangen, fordi helseproblemer gjorde det vanskelig å hente den hver dag på apoteket. Vi snakket med klientens saksbehandler på sosialkontoret og kom i kontakt med hjemmesykepleieren til klienten. Vi ble fortalt at klienten fikk en så stor dose Subutex hver dag at det ikke var forsvarlig å gi han mer enn en dose daglig. Vi ble også fortalt at hjemmesykepleieren dro hjem til pasienten daglig for å gi han dosen, og at klienten flere ganger før hadde løyet for å få sterkere dose. Klienten la på telefonen da vi ringte og fortalte hva hjemmesykepleieren hadde fortalt. Vi hadde to saker som gjaldt spørsmål om å ta med Metadon eller Subutex til utlandet. Den ene saken gjaldt utenlandsreise innenfor Schengen, mens den andre gjaldt utenfor Schengen. Vi veiledet klienten og ba begge kontakte legen sin for hjelp til å fylle ut 23 Se rundskriv IK-2460 Retningslinjer for inn- og utførsel av legemidler til personlig bruk (del III): aspx. 52

53 søknad. Vi hadde også en henvendelse fra en klient som fulgte et metadonprogram i Nederland. Klienten ønsket å få utdelt metadon i Norge utover tre uker fordi det er grensa Nederland har for å ta med seg metadon til utlandet. Vi fulgte ikke opp saken videre da vi ikke greide å oppnå kontakt med klienten igjen etter det første møtet. En sak omhandlet ønske om å bytte apotek for utlevering av metadon for et par uker. Klienten kontaktet oss først etter at vedkommende hadde reist til et annet sted i Norge. Vi veiledet klienten og fortalte at det var mulig å få utlevert Metadon ved et såkalt vikarapotek, men at legen måtte ha blitt informert i god tid før klienten reiste. Klienten måtte dermed reise til sitt gamle apotek for å hente Metadon før de eventuelt fikk overført utskrivingen til vikar-apoteket. Spørsmål om hjelp til å søke om LAR-behandling eller hjelp til å klage på avslag Det er to hovedtyper av grunner til at pasienter kan bli utskrevet fra LAR mot sin vilje. Den ene gjelder medisinske forhold og den andre forhold som ikke har med pasientens helse eller rehabilitering å gjøre. Hovedregelen om at helsepersonell skal opptre faglig forsvarlig, jf. hlspl. 4 innebærer at forskrivende lege ikke kan fortsette med forskrivnings- eller henterutiner for LARmedikamenter når dette er uforsvarlig. Dette kan være for eksempel når pasienten tar andre medikamenter (som pasienten ikke har fått forskrevet fra legen, men har fått tak i andre steder), alkohol eller illegale stoffer i kombinasjon med substitusjonsmedikamenter, på en slik måte/i et slikt omfang at det er fare for pasientens liv eller alvorlige bivirkninger. Det kan også være at pasienten i perioder ikke henter medisin som forutsatt, slik at det kan være snakk om uforsvarlig ned- og opptrapping. Det er mange måter å unngå slike farer på i tillegg til å gi pasienten mer informasjon om risikofaktorene, kan pasienten pålegges strengere henterutiner, hyppigere urinprøvekontroller, å bytte substitusjonsmedikamentet med et annet medikament som gir mindre risiko eller det kan gis lavere dosering. Dersom pasienten på grunn av arbeidstid eller på grunn av reiser eller andre grunner ikke har mulighet til å følge opp et strengt henteregime, kan mildere henterutiner også være aktuelt. Det vil i stor grad være opp til legens medisinskfaglige vurderinger å avgjøre hvilke tiltak som kan medføre at fortsatt behandling av den enkelte pasienten er forsvarlig, og det er også gitt retningslinjer om dette. Det å skrive en person ut av LAR på grunn av slike forhold vil også kunne være aktuelt men det må normalt være som en siste utvei, og det må vurderes om dette er forsvarlig for den enkelte pasient. Dette følger av forsvarlighetskravet i hlspl. 4 og sphlsl. 2-2, sett i sammenheng med at pasienten har rett til helsehjelp. I slike tilfeller har også LARsenteret allerede kommet fram til at pasienten har rett til helsehjelp. En beslutning om å slutte å gi denne formen for helsehjelp kan også medføre risiko for pasienten, og krever dermed en like grundig forsvarlighetsvurdering som beslutningen om å ta pasienten inn i behandling. I rundskriv I-35/2000 er det påpekt at såkalt sidemisbruk kan gi utilstrekkelig behandlingseffekt, som igjen kan medføre at pasienten skrives ut. Også det at pasienten lar være å hente medisin kan medføre økt risiko for pasienten og kan gi grunnlag for utskrivning etter en forsvarlighetsvurdering. 53

54 I rundskriv I-35/ er det og listet opp en del forhold som kan gi grunnlag for utskrivning ved ikke-medisinsk indikasjon, altså som en reaksjon på uønsket atferd fra pasientens side. Noen av disse forholdene gjelder behandlingseffekten, selv om det ikke kan sies å være et medisinsk grunnlag for eksempel manglende oppmøte til avtaler og samarbeidsvegring. Også her må det foretas en forsvarlighetsvurdering, og andre tiltak for å få pasienten til å møte til avtalt tid og få til samarbeid for øvrig må vurderes før man skriver en pasient ut av LAR. For eksempel må det ved manglende oppmøte fra pasienten vurderes om pasienten trenger praktisk bistand fra sosialtjenesten (sotjl. 4-3, jf. 4-2 bokstav a og 6-1) for å klare å møte til riktig tid og på riktig sted. Å skrive ut en pasient fra LAR for eksempel fordi kommunen ikke yter de tjenestene den er lovpålagt eller fordi ansvarsgruppen ikke klarer å fordele arbeidsoppgaver seg imellom (den såkalte R-en i LAR), kan ikke anses som forsvarlig. Det bør da også vurderes om en kan sette inn tiltak for å bedre forhold som gjelder samarbeid, både på helsepersonellets side og på pasientens side. Når det gjelder utskrivning fra LAR uten at dette har sammenheng med pasientens helse eller rehabilitering, var det tidligere en meget uheldig regulering. Utskrivning skulle ifølge rundskriv I-35/2000 skje ved omsetting av illegal narkotika og/eller vanedannende legemidler eller begrunnet mistanke om dette, og ved bruk av vold og/eller trusler om vold, med mindre dette vil fremstå som en uforholdsmessig reaksjon. Det var altså fastsatt en del utskrivningskriterier som ikke hadde med pasientens helsetilstand å gjøre, men som gjaldt overtredelse av straffeloven eller begrunnet mistanke om dette. Disse utskrivningskriteriene hadde ikke hjemmel i lov og ga i tillegg liten eller ingen rettssikkerhet for LAR-pasientene. Pasienter som er i LAR har rett til og mottar helsehjelp for svært alvorlig avhengighetsproblematikk, jf. pasl. 2-1 og sphlsl. 2-1a og de svært strenge vilkårene for å komme inn i LAR. Unntak fra denne retten kan ikke fastsettes i rettskilder på lavere nivå enn lov med mindre Stortinget har bestemt i lov at dette skal eller kan skje. 25 Helse- og omsorgsdepartementet foreslo i et høringsnotat høsten 2006 å rydde opp i dette. Stortinget vedtok 28. november 2007 endringer i sphlsl. 3-16, som trådte i kraft fra 1. januar 2008, og som gir hjemmel til å gi forskrifter om LAR. Det er uttrykkelig fastsatt at det i forskrift kan gjøres unntak fra retten til helsehjelp. Forskrifter om LAR er imidlertid ennå ikke gitt, men det arbeides med dette i Helse- og omsorgsdepartementet. Gatejuristen har registrert 10 saker som gjelder problemstillinger i forbindelse med søknad om Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og to saker hvor vi har bistått med å klage på avslag på LAR. Mange av sakene som gjaldt bistand i forbindelse med søknad om LAR, omhandlet pasienter som tidligere hadde vært under LAR-behandling, men som av ulike grunner var tatt av behandlingen. Dersom det har gått kort tid fra utskrivelsen, er saken registrert som reinntak, se oversikt over disse sakene nedenfor. 24 Sammenholdt med enkelte presiseringer i Rundskriv I-8/ Også presisert i Rundskriv I-8/

55 En av sakene omhandlet en kvinne som ønsket LAR-behandling. Vi henvendte oss til sosialkontoret og spurte om status i saken da klienten hadde vært i kontakt med dem før om søknad. Sosialkontoret ønsket å hjelpe henne, men hun måtte ha en fastlege for å få dokumentasjon blant annet på hennes helsesituasjonen. Sosialkontoret hadde også innkalt klienten til flere møter, men hun hadde ikke møtt opp. Vi hadde en samtale med klienten, og hjalp henne med å skaffe seg en fastlege. Hun skulle heretter møte opp på avtaler med sosialkontoret. En annen sak gjaldt en kvinne som tidligere har vært i LAR-behandling flere ganger. Hun ønsket seg nå inn igjen til behandling. Vi kontaktet sosialkontoret som skulle hjelpe klienten å søke seg inn i behandling på nytt. Vi veiledet også en klient som hadde fått avslag på LAR-behandling et annet sted i Norge og som nå ønsket å klage på dette, men søke seg inn i behandling i Oslo. Hun hadde avtalt et møte med sosialkontoret og vi avtalte at vi kunne hjelpe henne med å klage dersom hun ikke fikk hjelp til dette fra sosialkontoret. En annen sak gjaldt også veiledning vedrørende regler for LARbehandling. En annen klient av oss ønsket hjelp til å søke om subutex-behandling. Vi hadde flere brevvekslinger og telefonkontakt med sosialkontoret og de hjalp han med søknad om Subutex. En annen sak er et godt eksempel på hvor vanskelig det kan være å hjelpe denne målgruppa med å få sine rettigheter prøvet. Klienten har vært hos oss flere ganger og bedt om hjelp til å søke om LAR-behandling. Vi har vært i kontakt med sosialkontoret og LAR-instansen flere ganger og de prøver å ta tak i saken. Klienten sliter med å møte opp til avtalte timer. Det er mange hjelpere inne i saken, og alle ønsker å bistå mannen. Første skritt er å få klienten til å møte opp hos legen. Også en annen sak er et eksempel på dette. Klienten hadde her mistet metadon, og ønsket nå å søke om behandling med Subutex. Vi snakket med sosialkontoret og avtalte et møte for klienten med dem. Vi avtalte også at vi skulle møte opp sammen med klienten. Klienten møtte aldri opp til avtalene. Vi ringte og skrev brev til klienten, men avsluttet til slutt saken da klienten ikke svarte på våre henvendelser eller kom innom kontoret vårt. Også en annen kvinne som vi veiledet vedrørende LAR-behandling hadde problemer med å møte opp til avtaler. Hun hadde tidligere blitt tatt av LAR-behandling fordi hun ikke hadde møtt opp til avtaler. Vi snakket med sosialkontoret som hjalp klienten med å søke seg på nytt inn i behandling. Mange av våre klienter har sammensatte problemer og trenger bistand i mange saker. Vi fikk en henvendelse av en klient som hadde flyttet til Oslo fordi han mente at det ar lettere å få LAR-behandling her. Sosialkontoret avviste han og mente at han hadde oppholdssted sammen med sin kone et annet sted i Norge. Vi hjalp klienten med oppholdssaken slik at klienten ble folkeregistrert i Oslo. 26 Vi hjalp klienten med søknad om bolig, stønad til livsopphold og fikk sosialtjenesten til å søke klienten inn i LARbehandling. Vi fikk senere høre fra klienten at han hadde fått innvilget behandling med Subutex. 26 Se mer om denne problemstillingen under rett til bolig. 55

56 Mange av våre klienter har dobbelt- og trippeldiagnoser. En av klientene våre som ønsket vår hjelp til å søke LAR-behandling, hadde ADHD og angstproblemer. Hun var usikker på hvordan disse lidelsene ble fulgt opp under en eventuell LAR-behandling. Vi hjalp klienten med å bestille time hos fastlegen, og var også med klienten på møte med fastlegen. Legen ville søke om behandlingsplass for klienten. Klienten fikk etter hvert innvilget søknaden, og fikk tilbud om LAR-behandling. En annen sak vi hadde gjaldt ei kvinne som tidligere hadde vært i LAR-behandling. Hun ønsket seg nå inn igjen i behandling, men var redd for hennes angstproblemer ikke ble tatt hensyn til. Vi kontaktet sosialkontoret som ville hjelpe henne med å søke om LAR-behandling. Vi kontaktet også sjukehuset som henviste klienten til en ruspoliklinikk for å få hjelp med angstproblemene. Spørsmål om andre problemstillinger i tilknytning til LAR Enten pasienten sjøl velger å avslutte behandlingen eller dette skjer mot pasientens vilje, har pasienten rett til nedtrapping (seponering) ved avslutning av LAR-behandling. Også dette er basert på medisinske forsvarlighetsvurderinger, på lik linje med andre medisiner som man ikke skal slutte med brått. 27 Pasienter som er i LAR-behandling har en ansvarsgruppe. En ansvarsgruppe er ikke et offentlig organ, og har heller ikke formell beslutningsmyndighet. Det kan derfor ikke klages på selve ansvarsgruppa. Imidlertid kan det klages på enkeltmedlemmer av ansvarsgruppa som er helsepersonell, dersom man mener vedkommende har opptrådt på en måte som ikke er forsvarlig. Dette skjer formelt ved at man sender en anmodning til Helsetilsynet i fylket, i medhold av helsepersonelloven 55. Det er ikke spesielle klageordninger med tanke på klage på sosialpersonell eller andre som deltar i en ansvarsgruppe men man kan selvfølgelig melde fra om forhold man er misfornøyd med til vedkommendes overordnede. Vi hadde 11 saker som dreide seg om ulike problemstillinger i tilknytning til LARbehandling. En av sakene gjaldt veiledning vedrørende rettigheter for nedtrapping fordi klienten ønsket seg ut av LAR-behandling. En annen sak gjaldt veiledning i vilkår for å starte med metadon-behandling. To av sakene som gjaldt veiledning i forhold til bruk av metadon ble henvist til Juss-Buss da Gatejuristen i den perioden sakene kom inn ikke hadde kapasitet til å ta inn nye saker. En sak gjaldt en pasient som var i LAR-behandling med Subutex, men som i stedet ønsket seg Metadon fordi han ble dårlig av Subutex. Vi henviste klienten til å ta det opp med ansvarsgruppa si. Gatejuristen fikk en henvendelse fra samboeren til ei gravid kvinne som går på metadon. Kvinnen ønsket sjøl å bli overført til skjermet enhet fram til barnet ble født. Vi var i kontakt med sosialkontoret og kvinnen fikk tildelt plass på skjermet enhet fram til barnet ble født. En av sakene vi veiledet i gjaldt en mor som ringte på vegne av sin sønn som var i metadon-behandling. Hun hadde ikke fått noe informasjon om bivirkninger, og vi veiledet henne i rettigheter vedrørende LAR-behandling og muligheten til å prøve Subutex. 27 Det er omtalt nærmere for substitusjonsmedikamenter i rundskriv IK-15/2000 og IK

57 En kvinne ønsket råd av oss om hun skulle gå til sak for manglende behandling. Hun hadde ventet lenge for å komme i Subutex-behandling. Nå hadde hun imidlertid fått behandlingsplass og skulle snart startet opp. Vi veiledet henne til ikke å gå videre med saken. Vi ba henne om å kreve individuell plan og kontakte oss dersom det oppstod problemer. Flere av klientene våre oppgir at de har problemer med enkelte av personene i ansvarsgruppa si. En klient henvendte seg til oss ønsket å klage på lederen av ansvarsgruppa. Hun hadde vært i LAR-behandling i 6,5 år og nå hadde hun fått en ny leder som hun mente var opptatt av kontroll og straffereaksjoner. På grunn av kapasitetsproblemer henviste vi henne til Pasientombudet i gjeldende fylke. Vi fikk en henvendelse fra en klient som ønsket 12-soning fordi han var i LARbehandling. Vi veiledet klienten i saken og han ordnet den opp sjøl. Vi veiledet også en klient, som var usikker på om hun ønsket å fortsette på metadon, i rettighetene for nedtrapping. En sak vi fikk inn gjaldt klage på et behandlingssted i Danmark. Vi kontaktet derfor Gadejura i Danmark og henviste saken dit. Spørsmål vedrørende pasienter som står i fare for å bli tatt av medisiner eller har blitt tatt av medisiner på grunn av sidemisbruk eller ikke har hentet medisiner med mer, herunder pasienter som har mistet plassen på institusjon En av grunnene til at pasienten blir tatt av medisiner er at det er medisinske årsaker til ikke å blande sammen ulike legemidler da vil kravet til faglig forsvarlighet hos helsepersonellet pålegge dem å sørge for en forsvarlig håndtering av medisinutdelingen. For eksempel vil substitusjonsmedikamenter kombinert med visse typer medisiner mot psykiske lidelser og visse typer epilepsimedisiner gi fare for alvorlige bivirkninger. Når pasientene ikke ønsker å følge rådene de får og kanskje også bruker medisiner de ikke bør kombinere med substitusjonsmedikamentene er det både forståelig og pålagt at helsepersonellet iverksetter tiltak for å hindre slike effekter. Vanlige tiltak er at man gjennomfører hyppige urinprøvekontroller for å finne ut om pasienten tar slike medisiner eller andre typer narkotika i tillegg til substitusjonsmedikamentene. Dersom man påviser såkalt sidemisbruk eller uheldig/farlig kombinasjon av medisiner, kan pasienten miste substitusjonsmedikamentene eller bli pålagt å hente daglig, eventuelt å innta medisinene under påsyn også dette ut fra en forsvarlighetsvurdering. Dette oppleves nok av klientene som sanksjoner. Gatejuristen har i perioden behandlet 9 saker som dreier seg om pasienter som står i fare for å bli tatt av medisiner eller har blitt tatt av medisiner på grunn av sidemisbruk eller andre brudd på behandlingsvilkår eller har mistet behandlingsplassen sin på institusjon som følge av disse bruddene. Tre av sakene vi hadde dreide seg om klienter som hadde mistet behandlingsplassen som en følge av bruk sidebruk av andre medikamenter. I en av sakene hadde klienten gått i metadonbehandling i åtte år. Klienten hadde tre måneder før saken kom til oss blitt tatt 57

58 av behandlingen på grunn av sidemisbruk. Vi veiledet klienten i rettighetene sine, og ønsket å følge opp saken, men mistet etter hvert kontakten med klienten. I de to andre sakene vedrørende sidemisbruk veiledet vi klienten. Den første saken gjaldt et ektepar som begge hadde blitt tatt av LAR-behandling med nedtrapping som en følge av positive prøver. Vi ønsket å hjelpe dem med å klage til Helsetilsynet i fylket eller overføre saken til pasientombudet, men avsluttet saken etter hvert da vi verken fikk kontakt med klientene på telefon eller per brev. Dette gjaldt også den andre saken hvor klienten hadde blitt utskrevet fra behandling som følge av sidemisbruk. Klienten hadde ikke fått nedtrapping. Vi forsøkte flere ganger å komme i kontakt med klienten på telefon og gjennom et omsorgssenter hvor klienten hadde oppholdt seg, men uten hell. I en annen sak hadde klienten mistet LAR-behandling. I følge klientens advokat skyldes dette flere årsaker, blant annet at han hadde hatt en truende atferd, samt nektet urinprøver og var uenig i gjeldende utleveringsordning. Ettersom klienten allerede mottok rettshjelp gjennom advokat, som allerede var inne i saken og hadde bedt om oppsettende virkning for vedtaket, fulgte vi ikke opp saken på annen måte enn ved å veilede klienten. Dersom klientene faktisk får rettshjelp fra andre, må de velge om de vil at vi skal gå inn i saken eller om den andre rettshjelperen fortsatt skal følge opp saken. En av sakene vi hadde hvor klienten hadde mistet LAR-behandling dreide seg om en kvinne som ikke ønsket å bo på institusjon under behandlingen. Hun hadde derfor forlatt institusjonen, og hadde som en følge av dette blitt tatt av LAR-behandling uten nedtrapping. Klienten fikk etter hvert nedtrapping. Det kan settes som vilkår at pasienten skal oppholde seg på institusjon ut i fra en forsvarlighetsvurdering. Vi tok kontakt med institusjonen, og pasienten fikk igjen et nytt tilbud om behandling, men det ble satt som vilkår at hun måtte oppholde seg på institusjon. Pasienten skjønte etter hvert dette. Vi veiledet også i en sak hvor klienten var misfornøyd med opplegget sitt for LARbehandling. Hun fikk til en avtale med fastlegen sin hvor de skulle diskutere et nytt opplegg for behandlingen, og skulle ta kontakt med oss igjen dersom hun fikk problemer. En av klientene våre stod i fare for å bli tatt av behandling med metadon fordi han hadde vært seint ute med å hente metadon. Klienten hadde også opptrådt aggressivt i følge ansvarsgruppa. Klienten var også beskyldt for å ha solgt Rohypnol. Vi deltok på et møte sammen med klienten hvor han fikk en advarsel. Vi ba om å bli holdt informert av behandlingsinstansen dersom de bestemte seg for å skrive klienten ut av behandling. En annen sak gjaldt en klient som hadde blitt skrevet ut av LAR-behandling i februar. Han kom til oss i september. Vi tok kontakt med fastlegen til klienten og fikk legen til å hjelpe klienten med å søke seg inn igjen i behandling. Klienten fikk etter hvert behandling igjen. I en annen sak ble vi kontaktet av et sosialkontor fordi klienten ønsket å være anonym. Klienten hadde blitt skrevet ut av LAR-behandling på grunn av mistanke om videresalg av subutex. Vi avtalte med sosialkontoret at vi gjerne ville hjelpe klienten og at vi dermed måtte få vedtaket. Vi avtalte derfor med sosialkontoret at de skulle få klienten til å ringe oss opp og sende oss vedtaket. Klienten ønsket imidlertid ikke dette. 58

59 Spørsmål om bruk av visse medikamenter sammen med andre medikamenter Gatejuristen har i perioden hatt 7 saker som dreier seg om bruk av medikamenter sammen med andre type medikamenter. Mange opiatavhengige bruker regelmessig medisiner som for eksempel Rohypnol for å øke/forlenge rusen samtidig som disse midlene også hjelper mot angst, som er en vanlig lidelse blant folk med rusproblemer. I en del saker ser vi at dette ikke godtas for pasienter i LAR. Særlig gjelder dette benzodiazepiner, men vi har også sett tilsvarende problemer med epilepsimedisin. Forskrivning av vanedannende legemidler til rusavhengige kan gjøres der det foreligger medisinsk indikasjon, og der det er godtgjort at preparatene har dokumentert effekt og egner seg i behandlingsopplegget. Det vil si at dersom pasienten både er opiatavhengig og har angst, kan man i utgangspunktet behandle begge deler. Dette følger av utgangspunktet om rett til nødvendig helsehjelp pasl Problemet med dette er at det kan gi meget alvorlige bivirkninger. Da vil det ikke være faglig forsvarlig å gi begge deler samtidig hlspl 4. Ofte vil man derfor forsøke å erstatte de tyngste angstmedikamentene med medisiner som gir mindre alvorlige bivirkninger, når pasienten samtidig får substitusjonsmedikamenter. Slik behandling bør da være en del av en behandlingsplan som innebærer minst mulig risiko for vedlikehold av legemiddelavhengighet. Behandling på medisinsk indikasjon innebærer at misbrukeren skal ha adekvat medisinsk behandling for sin somatiske eller psykiske lidelse, og at preparater i gruppe A og B kan være adekvate valg i den forbindelse. 28 En slik sak dreide seg om en klient som var i LAR-behandling og hadde fått diagnosen kreft. Klienten hadde i tillegg epilepsi. Vi representerte klienten og saken endte med at han fikk fortsette metadonbehandlingen, men at han måtte slutte med epilepsimedisin. Når det gjelder medisinske vurderinger er det vanskelig for oss å overprøve disse, men klienten har en rett til fornyet vurdering fra annet helsepersonell. Klienten hadde i dette tilfellet benyttet seg av det, men resultatet ble likevel at han måtte slutte med epilepsimedisin. I en annen sak som dreide seg om bruk av flere medikamenter veiledet vi klienten til å bytte fastlege slik at han kunne få en ny vurdering. En av klientene som henvendte seg til oss gjaldt også utskriving av flere medikamenter. Vi snakket med fastlegen til klienten, som fortalte at det ikke var medisinsk grunnlag for å foreskrive A- og B-preparater som pasienten ønsket. Disse preparatene skal foreskrives av samme lege som foreskriver metadon. Klienten hadde blitt tilbudt et nedtrappingsopplegg som hun ikke hadde klart å følge opp. Legene arbeidet med å få til en hensiktsmessig ordning for klienten. En av våre klienter fikk ikke lov til å ta visse beroligende medikamenter ved siden av metadon. Klienten hadde heller ikke fått en begrunnelse for hvorfor. Vi veiledet klienten og sa at han hadde rett til begrunnelse, og at han måtte be legen sin om dette. 28 Se notat fra Helsetilsynet vedr vanedannende legemidler forskrivning og forsvarlighet: rsvarlighet_ik-2755.pdf. 59

60 En kvinne henvendte seg til Gatejuristen fordi hun var redd for å miste medisiner mot manisk depressivhet fordi hun var i LAR-behandling. Sammen med Helse- og sosialombudet deltok vi i flere ansvarsgruppemøter og resultatet ble at klienten fikk fortsette med de andre medisinene. Gatejuristen veiledet i en sak hvor klienten ønsket å fortsette med valium, men var redd for at det kunne føre til at han mistet en omskoleringsplass. Mannen var i behandling med Subutex, og vilkåret for at han skulle få omskolering var at han greide å holde seg rusfri i 6 måneder. Vi kontaktet Aetat for klienten som fortalte at bruken av Valium ikke skulle forhindre klienten å delta i programmet. Klienten skulle få Valium på resept for å være på den sikre siden. Vi veiledet en klient som ønsket å bruke diverse b-preparater ved siden av metadon. Dette er en medisinsk vurdering, og vi ba klienten om å snakke med legen sin for å få en medisinsk vurdering. Spørsmål om reinntak i behandling, også etter overskredet frist for oppstart Både inntak og reinntak følger pasientrettighetslovens og spesialisthelsetjenestelovens regler. Det er i praksis prioriteringsforskriften, supplert av LAR-rundskrivene, som styrer dette. De pasientene der en kost-nyttevurdering tilsier LAR får det det vil si at man prioriterer de som har størst sjanse til å lykkes med rehabiliteringen. 29 I praksis er prosessen for å komme i LAR slik: Sosialkontoret og legen utarbeider sammen med den enkelte pasient en søknad om hvorvidt pasienten kan få LAR. Sosialtjenesten koordinerer utarbeidelsen av søknaden. Legen skal foreta en medisinsk-faglig vurdering av pasienten. Uttalelse fra lege, herunder opplysninger om rekvirerende lege, og individuell plan skal vedlegges søknaden. I alt vil søknaden normalt inneholde fire dokumenter: utfylt standard søknadsskjema, individuell plan, rapport fra sosialkontoret og rapport fra fastlegen. Søknaden sendes til det lokale LAR-senteret, som innen vurderingsfristen på 30 dager avgjør om de godkjenner eller ikke godkjenner søknaden og det planlagte opplegget rundt den enkelte pasienten. Anses pasienten å ha rett til denne formen for helsehjelp og blir tatt inn i denne behandlingsformen, skal det opprettes en ansvarsgruppe som følger opp pasienten og det skal settes en frist for når behandlingen skal starte. Det er også LAR-senteret som formelt skriver ut pasienten enten dette skjer fordi pasienten sjøl ønsker å avslutte behandlingen eller fordi vedkommende mister retten til behandling. Etter pasl. 7-1 er det klageadgang på utskrivningen. Pasientene skal også nedtrappes på forsvarlig måte dersom de skrives ut. For reinntak blir det i utgangspunktet en ny runde med søknad til LAR-senteret. Reglene om fristbrudd henger sammen med reglene om fritt sjukehusvalg. Pasl. 2-1 annet ledd gir rettighetspasienter rettslig krav på en frist for når vedkommende senest skal 29 Se vår brosjyre om rett til helsehjelp og Rundskriv IS-1505 Veileder for vurdering av henvisninger til tverrfaglig spesialisert behandling. 60

61 motta helsehjelp. Fristen fastsettes av spesialisthelsetjenesten etter en individuell medisinskfaglig vurdering av pasienten. Dersom behandlingsfristen ikke overholdes, kan pasienten kontakte Enhet for pasientformidling (NAV), som har ansvar for å skaffe pasienten et likeverdig behandlingstilbud ved en annen institusjon. 30 En av sakene vi hadde som angikk reinntak gjaldt en pasient som tidligere hadde vært over to år i LAR-behandling. Fordi klienten hadde hatt for høyt inntak av benzodiazepiner ble hun tatt av behandling. Sosialkontoret hadde på klientens vegne søkt om reinntak i LAR-behandling to ganger, men med avslag som resultat begge gangene. Vi klagde på vegne av klienten, og saken ble oversendt Helsetilsynet i fylket. Helsetilsynet avslo imidlertid klagen som mente at det var dokumentert at poliklinisk LAR-behandling ikke hadde særlig nytte for klienten, i tillegg til at hun hadde for høyt inntak av benzodiazepiner. Vi representerte en klient i en sak hvor fristen for oppstart i henhold til vedtaket om innvilgelse av LAR-behandling var overskredet. Vi hadde kontakt med vedkommende LAR-instans og sjukehus, og etter omtrent en måned ble klienten innskrevet i LARbehandling. Etter at klienten hadde gått i behandling i tre måneder, hadde han klart å bli rusfri og byttet miljø. Å bytte miljø er et problem for mange av våre klienter, og mangelen på nytt sosialt nettverk gjør det ofte vanskelig for personene å bli rusfri gjennom behandling. En sak vi hadde gjaldt en pasient som hadde blitt tatt av metadon for andre gang fordi hun ikke hadde hentet metadonet på flere uker. Vi veiledet klienten og ønsket å representere henne. Klienten møtte imidlertid ikke opp til avtaler og ga oss ikke vedtakspapirene som vi trengte. I en annen sak veiledet vi klienten om rettigheter og framgangsmåte for reinntak. Klienten fikk imidlertid tett oppfølging av legen sin, og saken ble derfor ikke fulgt opp mer fra vår side. En annen sak gjaldt også veiledning i rettigheter for reinntak. Klienten hadde blitt tatt av LAR-behandling og ønsket hjelp til å få søke igjen. Sosialkontoret og fastlegen til klienten støttet henne i ny søknad, men psykologen gikk imot ny behandling. Etter hvert løste uenigheten seg, og klienten fikk igjen muligheten til å søke om LAR-behandling. Rettspolitisk arbeid vedrørende regelverket for LAR-behandling: Våren 2006 sendte helseforetakene ut et forslag til nærmere retningslinjer for prioritering disse ville, dersom de ikke hadde blitt stanset før de ble satt i verk, gjort det veldig vanskelig for folk å komme inn i LAR og annen tverrfaglig spesialisert behandling. Gatejuristen uttalte seg om retningslinjene i regi av Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo sammen med mange andre kritiske røster. Saken endte med at helseministeren stanset retningslinjene og ba Sosial- og helsedirektoratet om å lage nye retningslinjer. 30 Tidligere har pasienter i LAR ikke hatt rett til fritt sjukehusvalg, men dette har blitt endret fra 1. januar Utgangspunktet er nå at pasientene kan velge hvilket LAR-senter de skal behandles ved, men det er åpnet for et begrenset unntak fra dette dersom pasientens valg er uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med behandlingen. LAR-pasienter har også fått rett til fritt sjukehusvalg for eksempel ved ned- og opptrapping i startfasen av medikamentbehandlingen. 61

62 Kommentarer og vurderinger Vedrørende rettsreglene Et av hovedproblemene med gjeldende rett for LAR-pasientene, er rettskildesituasjonen. Regelverket om LAR er svært fragmentert, og en fullstendig oversikt over reglene er svært vanskelig å tilegne seg, selv for jurister som daglig arbeider med helse- og sosialrett. Det sier seg selv at dette ikke er lett tilgjengelig regelverk for de pasientene som er i målgruppa for denne behandlingsformen. For det første er det enkelte sentrale helserettsregler som er styrende (rett til helsehjelp, bestemmelsen om tverrfaglig spesialisert behandling for rusavhengighet og kravet om forsvarlig utøvelse av yrket for helsepersonell). Det øvrige regelverket som styrer LARpasientenes hverdag består av bestemmelser i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), pasientrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven, helsepersonelloven, apotekloven, sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven, straffeloven (ved såkalt sidemisbruk og videresalg av medisinene) og i en rekke forskrifter. Andre deler av dette feltet er regulert i diverse rundskriv, retningslinjer og anbefalinger fra sentrale helsemyndigheter, og disse er det mange av. De kommer fra blant annet Helseog omsorgsdepartementet, Sosial- og helsedirektoratet, Statens helsetilsyn og Statens legemiddelverk. I tillegg har helseforetakene ved LAR-sentrene brukt en form for avtalekonstruksjon med pasienten når det gjelder de delene av regelverket der det ikke har foreligget tilstrekkelig hjemmel for å gjennomføre de tiltak og begrensninger som helsetjenesten har ønsket overfor pasienten. I tillegg til dette kommer lokal praktisering av regelverket. Det har vært påpekt blant annet fra Helse- og omsorgsdepartementets side (blant annet i bestillerdokumentene til helseforetakene for 2006) at reglene praktiseres for ulikt. Et annet hovedproblem er at det er svært mange instanser, organer og enkeltpersoner som deltar i behandlingen av og den øvrige tjenesteytingen til den enkelte pasient. Først må pasienten til både fastlegen og sosialkontoret for å kunne søke om inntak, begge skal skrive anbefalningsrapporter til LAR-senteret. Deretter må pasienten til LAR-senteret, der de skal utredes tverrfaglig, det vil si av flere personer (for eksempel psykiater, sosionom og psykolog). Hvis det ikke allerede er ordnet, må pasienten få utarbeidet en individuell plan, som gjerne involverer både sosialtjenesten og pleie- og omsorgstjenesten i kommunen. Pasienten må videre normalt ha eller skaffe seg et sted å bo, og må kanskje til boligkontoret (eventuelt sosialkontoret) for å få ordnet med dette. Deretter vil pasienten få et vedtak fra LAR-senteret på om vedkommende får denne typen behandling og innen hvilken frist. Ved oppstart av LAR blir de fleste pasientene lagt inn i en institusjon til nedtrapping av de ulovlige opiatene vedkommende har brukt og opptrapping på ett av substitusjonsmedikamentene (vanligvis gis det Subuxone som førstevalg i dag). Noen vil få poliklinisk ned- og opptrapping i stedet for innleggelse. Så vil de i fortsettelsen enten få medikamentene utlevert på apoteket, av hjemmesykepleien eller på MAR-klinikkene i Oslo (eller andre steder, for eksempel hvis de er i institusjon som fengsel eller sjukehus). De fleste må i den første tida med LAR møte daglig på utleveringsstedet, der de daglig 62

63 også må avgi urinprøver. Samtidig som de (med noe lengre mellomrom) skal gå til kontroller hos foreskrivende lege, delta i ansvarsgruppemøter og sørge for sin egen rehabilitering/tilbakeføring til arbeid i samarbeid med NAV, motta boveiledning og rådgivning om personlig økonomi fra kommunens sosialtjeneste og tjenester som støttekontakt og omsorgstjenester fra kommunens pleie- og omsorgstjeneste. NAV eller sosialkontoret er som regel også inne i bildet som følge av at pasienten trenger penger til livsopphold. Skal pasienten flytte på seg (enten i Norge eller i utlandet og enten det er midlertidig eller mer permanent) må det også gjøres en del papirarbeid særlig i forhold til å få medikamentene utlevert på riktig sted, til riktig tid og i riktig mengde. Hver av de ulike instansene som deltar i behandlingen/rehabiliteringen informerer om sine egne rutiner og regler, men ingen har ansvar for å gi helhetlig og sammenhengende informasjon til pasienten. De ulike instansene kan heller ikke snakke sammen om pasienten uten at pasienten skriver det nødvendige antall erklæringer om fritak fra taushetsplikt. Dette omfattende apparatet bidrar til at ikke alle opiatavhengige vil kunne nyttiggjøre seg LAR like godt de mest motiverte og ressurssterke vil ha bedre muligheter enn de øvrige noe det også blir lagt vekt på ved utvelgelsen av hvem som får tilbud om LAR. Når det gjelder regler for reinntak, er disse uklare. Det er vanskelig å vite om pasienter som får en sprekk blir prioritert slik at de reinntak går lett og raskt eller om en sprekk innebærer at pasienten viser manglende motivasjon eller manglende nytte av behandlingen slik at pasienten ved en sprekk må stille seg bakerst i køen. Vedrørende praktiseringen av rettsreglene Som følge av et uoversiktlig regelverk, vil det også kunne være geografiske forskjeller i forhold til praktiseringen av regelverket. Vi har for få saker til å si noe generelt om dette, men gjennom de erfaringene vi har tyder disse på at særlig reglene om reinntak og hva som skal til for å miste LAR-behandlingsplassen praktiseres forskjellig fra ulike områder i landet. En tilbakemelding fra saksbehandlerne er at det er for dårlig oppfølging når det gjelder rehabilitering (R-i lar). Dette fører ofte til at klientene går inn og ut av behandling. Det som særlig påpekes er at det er få aktiviteter som tilbys som ledd i rehabiliteringen. Fokuset ligger på medisinering og ansvarsgrupper. Klientene våre som er i LARbehandling har behov for kontakt med mennesker utenfor rusmiljøet og tilbud om meningsfylte aktiviteter på dagtid. Veien videre Det kan vurderes om det bør foretas en undersøkelse av hvordan regelverket for LARbehandling praktiseres ulike steder i landet. Tilbakemeldinger fra klienter tyder på at regelverket ikke praktiseres likt. Dette gjelder særlig hvordan man ser på sidemisbruk og hvilke andre medikamenter man tillater i større eller mindre grad ved siden av bruk av Metadon, Subutex eller Subuxone. 63

64 Helse- og omsorgsdepartementet sender snart ut forslag til forskrift om LAR-behandling på høring. Gatejuristen bør blant annet trekke fram det manglende regelverket for reinntak i sitt høringssvar. 64

65 6.7. Rett til bolig En mann i 50årene kom på saksmottak til Gatejuristen i Rådhusgata. Han fortalte at han ikke hadde et sted å bo. Det var i begynnelsen av oktober og det var kaldt. Han hadde søkt om midlertidig husvære hos sosial vakttjeneste flere kvelder på rad og fått avslag. Gatejuristen bestemte seg for å sende to jurister sammen med klienten bort til legevakta, hvor sosial vakttjeneste holder til. Mannen fikk et sted å bo den natten. Kort om regelverket Rett til tak over hodet neste natt Sosialtjenesten i bydelen har plikt til å sørge for midlertidig bosted til de som ikke klarer det sjøl. Dette følger av sosialtjenesteloven (sotjl.) 4-5. Midlertidig bosted skal skaffes den dagen en person søker om det. Sosialtjenesten har plikt til å tilby en plass på hospits eller lignende. Hvis sosialtjenesten ikke gjør dette, for eksempel fordi det er fullt eller en person har karantene etter å ha bodd et sted maks antall dager, må den sørge for en annen overnattingsmulighet, for eksempel på hotell. Rett til bistand med å skaffe varig bolig Sotjl. 4-3, jf. 4-2 bokstav a pålegger kommunen å bistå med å skaffe en varig bolig, hvis en person ikke klarer dette sjøl. Boligen skal være formålstjenlig, det vil si at den skal passe til tjenestesøkers behov. Den enkelte har ikke rett til en stor bolig, og må vanligvis betale for boligen sjøl. Bistand fra sosialtjenesten til å skaffe varig bolig kan bestå i økonomisk stønad, lån til depositum, sosialgaranti til private utleiere, at sosialkontoret tar kontakt med boligkontoret og bistår med søknad om kommunal bolig, mulighet til å se etter bolig på Internett, følge på visninger, bistand til å søke om bostøtte eller andre praktiske oppgaver. Det er ikke lov å avslå en søknad om varig bolig bare fordi en person mangler boevne. Hvis bydelen mener at søker mangler boevne, har den etter sotjl. 4-3, jf. 4-2 og 6-1 plikt til å tilby botrening/boveiledning eller praktisk bistand/opplæring for at vedkommende skal klare å bo i en vanlig bolig på sikt. Søker har plikt til å ta imot bistanden og samarbeide med bydelen, for å kunne klare seg mest mulig sjøl på sikt. Kommunal bolig i Oslo Man kan få kommunal leilighet hvis man har bodd i Oslo i to år eller mer og det finnes ledige leiligheter. Men man har krav på bistand til å skaffe bolig sjøl om man har bodd i Oslo kortere tid enn dette, eller når de kommunale leilighetene er utleid. Rett til å bo hvor man vil Personer med lovlig opphold i Norge har rett til å bosette seg hvor de vil. Hvis en person har flyttet til kommunen fra en annen kommune, kan ikke vedkommende avvises fordi personen ikke er folkeregistrert i den nye oppholdskommunen. Sosialtjenesteloven fastslår at oppholdskommunen har ansvaret for å yte tjenester til de som fyller lovens vilkår. 65

66 Trenger personen bistand til å skaffe seg en bolig, kan ikke vedkommende velge bostedsområde helt fritt, siden dette er avhengig både av hvor det finnes ledige boliger og av leiekostnadene. Oslo kommune har egne regler om hvilken bydel folk uten fast bosted "tilhører". Dette avgjøres etter personens fødselsdato. Det at en person "tilhører" en bydel, betyr at det er denne bydelens sosialkontor som har ansvaret for å behandle vedkommendes saker. Personen kan ikke pålegges å bo i denne bydelen. Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Gatejuristen hadde i perioden 2005 til saker som omhandlet retten til bolig. Disse fordelte seg slik på følgende problemstillinger: - 51 saker omhandlet retten til midlertidig bolig, herunder 43 saker som dreide seg om søknad, 3 saker som dreide seg om klage og 5 saker som dreide seg om utkastelse fra midlertidig bolig - 12 saker dreide seg om søknad om kommunal bolig - 6 saker dreide seg om klage på avslag om kommunal bolig - 2 saker dreide seg om manglende hjelpetiltak, herunder bolig med heldøgnsomsorgstjenester - 2 saker dreide seg om bolig og innsatte i fengsel Retten til midlertidig bolig 51 saker omhandlet retten til midlertidig bolig. Mange av våre saker omhandler personer som trenger hjelp til tak over hodet for en natt. I disse sakene prøver vi i samarbeid med andre hjelpeinstanser å hjelpe personene til å få overnatting midlertidig. Det er viktig for folk å ha botilbud av mer varig art, og derfor hjelper vi også klientene i disse sakene til å få en mer varig boligordning. Sotjl. 4-5 sier at sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære til de som ikke klarer det sjøl. Hva slags husvære som skal gis, kan kommunen i stor grad fastsette sjøl. Men det er gitt visse retningslinjer om kvalitetskrav til midlertidig husvære 31, herunder krav til heldøgnstilbud. Rene overnattingstilbud, slik som Vintertilbudet gir ikke et heldøgnstilbud, og vil derfor ikke være tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav om midlertidig husvære. Det må trolig gjøres ett unntak fra dette: Det må antakelig aksepteres at kommunen tilbyr et rent overnattingstilbud den første natta noen er bostedsløse, dersom kommunen deretter sørger for at de det gjelder har et vedtak om midlertidig husvære som til enhver tid gjelder i 24 timer framover eller kommunen skaffer vedkommende en mer varig bolig. Vedtak om midlertidige boligtilbud som innebærer at en person må forlate det midlertidige husværet tidlig om morgenen, uten å bli gitt et annet midlertidig eller varig 31 Rundskriv U-5/2003; veileder for kvalitetskrav til midlertidig husvære: Se også brev fra SHdir hvor de går nærmere inn på hvilke krav som stilles for at et botilbud skal tilfredsstille kravene til midlertidig bolig etter sotjl. 4-5: %20og%20helsedirektoratet%20om%20midlertidig%20husvære%2024.%20oktober% pdf. 66

67 boligtilbud, vil derfor være i strid med regelverket, med mindre det er på det rene at personen sjøl klarer å skaffe seg en mer varig bolig. Hospits/hybelhus inntil 3 måneder politisk målsetting Det er ikke lovfestede grenser for hvor lenge en person kan gis tilbud om opphold i hospits og hybelhus. Imidlertid er det slik at midlertidig husvære er ment å være en midlertidig ordning og ikke et varig boligtilbud. I rundskriv U-5/2003 er det uttalt at Midlertidig husvære skal bare benyttes i akutte situasjoner, for eksempel ved brann, utkastelse, familiebrudd. Opphold i et midlertidig husvære skal derfor ikke strekke seg over lang tid. Hvor lenge denne midlertidigheten kan vare er diskutabelt rundskrivet antyder at det ikke kan være snakk om mer enn en svært kort periode. I rundskrivet står det videre at Det er viktig at det så vidt mulig umiddelbart iverksettes tiltak for å sikre et permanent botilbud når midlertidig husvære må benyttes. Det er en klart uttalt politisk målsetting at ingen skal behøve å oppholde seg i midlertidige boligtilbud i mer enn 3 måneder. Det finnes enkelte personer som ønsker de rammene og det omsorgstilbudet som finnes i denne typen institusjoner, og som derfor foretrekker dette framfor egen varig bolig. I medhold av sotjl. 8-4, skal det legges stor vekt på personens egne ønsker i valget av boligtilbud. Som nevnt har vi i perioden 2005 til saker som dreier seg om hjelp til søknad om midlertidig bolig. En av sakene gjaldt en person som ønsket å komme inn på et bestemt hospits i Oslo. Dette fikk han ikke da han hadde en annen rusavhengighet enn de personene som tradisjonelt bor på dette hospitset. Klienten fikk overnatte på Vintertilbudet, og i samarbeid med Feltpleien ble det bestemt at de skulle søke om omsorgsbolig for klienten. En annen sak gjaldt en person som hadde mistet plassen sin på Gatehospitalet på grunn av bruk av rusmidler. Klienten ba oss om hjelp til å finne et overnattingssted. Hun fikk overnattingsplass på Vintertilbudet. 32 Denne saken er et typisk eksempel på en sak om midlertidig bolig. I saker hvor de rusavhengige står uten midlertidig bolig er det viktig at saken avgjøres fort, slik at personene i løpet av dagen blir sikret tak over hodet for natten. For mange av disse klientene er det viktigste å finne et overnattingssted akkurat der og da, og så fort dette er gjort er de ikke så opptatt av å finne et mer stabilt og varig bosted. En av sakene våre gjaldt en person som hadde blitt utestengt fra Vintertilbudet uten et formelt vedtak. Klienten var svært syk og hadde et stort behov for et sted å bo. Av klienten fikk vi vite at Vintertilbudet opererte med en svarteliste og at klienten vår var blant dem som hadde blitt svartelistet fra overnattingstilbudet. Vi tok opp saken på generelt grunnlag med Rusmiddeletaten og de sa at de skulle endre rutinene. Klienten vår opplevde igjen å bli avvist fra tilbudet, og denne gangen fikk han med seg et skriftlig vedtak. Imidlertid oppfylte ikke vedtaket etter vårt syn formelle krav til vedtak. Vi skrev derfor en klage til Rusmiddeletaten. Etter dette forsøkte vi igjen å få klienten inn på et 32 Vintertilbudet er utvidelse av akuttovernattingsplasser som driftes av Oslo Kommune, på Ila Hybelhus, Dalsbergstien hybelhus og Prindsen, i forbindelse med vinterhalvåret. Nå er det bare Ila Hybelhus som omfattes av Vintertilbudet. Det har altså blitt færre akuttovernattingsplasser, i tillegg har vi fått tilbakemelding fra hjelpeapparatet at regelverket nå også er endret slik at personene nå må innom Sosial Vakttjeneste først mot at de før kunne møte opp direkte på Vintertilbudet. 67

68 lavterskel botilbud. Sosialkontoret sendte en garanti om betaling for plassen, men klienten fikk likevel ikke overnatte der. Oppsøkende tjeneste kjørte han dermed hjem til en bekjent. Klienten døde dessverre kort tid etter. Vi omgjorde dermed klagen på det mangelfulle vedtaket til et brev til Rusmiddeletaten som en henstilling. Se mer om temaet under vårt rettspolitiske prosjekt om midlertidig bolig. Når det gjelder spørsmål om midlertidig bolig har vi et godt samarbeid med både Uteseksjonen og Oppsøkende tjeneste. En av sakene vi mottok fra Uteseksjonen gjaldt en person uten bosted. Han hadde i tillegg fått et utvisningsvedtak. Siden utvisningssaken hans falt inn under den offentlige ordningen med fri rettshjelp henviste vi han til advokat for det spørsmålet. Når det gjaldt boligssaken til vedkommende fikk han tilbud om overnatting på Vintertilbudet. En annen sak gjaldt en person som var utestengt fra et botilbud i Oslo fordi han hadde hatt ulovlig besøk. Utkastelse fra et hospits/hybelhus kan være lovlig, dersom dette har grunnlag i saklige husordensregler og det er begrunnet i utkastelsesvedtaket. Dette kan dreie seg om at hensynet til at de andre som bor ikke skal fristes til å ruse seg veier tyngre enn hensynet til den som ruser seg i strid med husordensregler eller lignende. Når det gjelder besøk kan det tenkes at dette på grunn av tidspunktet, støynivået eller av andre grunner vil gå ut over de andre, og det kan da være tillatt med utkastelse. Men en slik utkastelse vil bare være lovlig dersom kommunen sørger for at den bostedsløse får et annet boligtilbud, for eksempel på et annet hospits. En bostedsløs kan altså ikke kastes rett ut på gata. Vi tok kontakt med Oppsøkende tjeneste (OT) og foreslo at de først skulle prøve akutttilbudet ved Prindsen. I tre saker henvendte vi oss til OT som hjalp klientene med å skaffe seg et akutt botilbud. I fem saker veiledet vi klientene i hvilke rettigheter de hadde til midlertidig bolig og informerte om de ulike botiltakene. Klientene skulle kontakte oss igjen om de ikke fikk hjelp. Flere av klientene fikk med seg en ferdig utfylt klage på avslag på midlertidig bolig slik at disse kan leveres med en gang for å forhindre at saken tar lang tid. Som i andre saker hos oss var det også flere saker som omhandlet midlertidig bolig hvor det ikke lyktes oss å komme i kontakt med klientene igjen. Dette skjedde i åtte saker som omhandler retten til midlertidig bolig. Men i alle sakene fikk vi veiledet klienten i rettighetene. En av sakene gjaldt en søknad om deltakelse i prosjektet Tak til alle i St. Hanshaugen bydel. En annen sak gjaldt en klient som fikk midlertidig opphold på et avrusningssted i påvente av institusjonsopphold. Det er også flere eksempler på at klientene ikke møter opp når de blir tildelt midlertidig bolig. En av disse sakene gjaldt en kvinne som vi fulgte til Sosialvakttjeneste og som fikk tildelt en plass ved et hybelhus. Hun møtte imidlertid ikke opp på botilbudet. En annen sak gjaldt en person som hadde fått tilsagn om bolig, men som mistet den fordi hun ikke var rusfri. Vi satt i gang en ny prosess med søknad og klienten fikk tilbud om midlertidig bolig, noe hun takket nei til. Etter det lyktes det ikke oss å komme i kontakt igjen med klienten. Dersom personene som henvender seg til oss allerede får rettshjelp i en eller annen form, må de velge om de fortsatt ønsker hjelp av rettshjelperen de har eller om de vil ha hjelp fra oss. Det er et stort udekket rettshjelpsbehov og vi må prioritere dem som ikke får 68

69 hjelp et annet sted. I en av sakene vi mottok bodde vedkommende hos sine foreldre og ønsket egen bolig. Siden den rusavhengige hadde advokat ba vi han velge om han ønsket at Gatejuristen eller advokaten skulle representere han. Klienten skulle prøve egen advokat først. Flere av klientene våre har dobbelt eller trippeldiagnoser. Mange har rusproblemer i kombinasjon med psykiske lidelser. En av våre klienter hadde blitt kastet ut av hospitset hun bodde på. Hun hadde også tidligere blitt utvist fra andre botilbud på grunn av tilpasningsproblemer som skyldes kombinasjonen rus- og psykiatriproblemer. Vi ringte rundt til flere botilbud for å undersøke muligheten for at klienten kunne få et sted å sove for natta, og til slutt fikk vi skaffet henne en plass. Vi ba sosialtjenesten om å holde oss fortløpende orientert i saken om å finne et egnet botilbud. Det ble deretter satt ned en tverrfaglig ansvarsgruppe som vurderte flere alternativer. I mellomtida betalte sosialtjenesten for ekstra bemanning på hospitset hvor klienten bodde til egnet bosted ble funnet. Klienten var i en periode også innlagt frivillig ved en psykiatrisk institusjon. Etter om lag seks måneder fikk klienten tilbud om et egnet bosted. Gatejuristen får også henvendelser fra personer som ikke er rusavhengige. I disse tilfellene henviser vi klienten til andre egnede lavterskel rettshjelptilbud. Som i en av sakene vi mottok hvor en bostedsløs ønsket hjelp til å skaffe seg et sted å bo. Vedkommende ønsket ikke å bo sammen med rusavhengige siden personen ikke hadde rusproblemer sjøl, og i henvendte dermed klienten til Juss-Buss for å få hjelp til å skaffe seg bolig. Dette gjaldt også en annen sak hvor vedkommende bodde midlertidig hos venner. Også denne saken ble henvist til Juss-Buss. En annen klient som falt utenfor målgruppa og som ønsket hjelp til midlertidig bolig ble henvist til Kontoret for fri rettshjelp. I oppstartsperioden for Gatejuristen var Juss-Buss en viktig bidragsyter, og hjalp oss med å gjennomføre saksmottak. I en av sakene som gjaldt rett til midlertidig bolig omhandlet en person som bodde midlertidig hos sin mor. Juss-Buss tok på saken og hjalp klienten med kontakten med sosialkontoret. En sak gjaldt en klient som hadde mistet leiligheten sin. Vi hjalp ham med skaffe seg plass ved et akuttovernattingstilbud. Han fikk imidlertid karantene på en uke fra overnattingstilbudet fordi han hadde vært for sein til å forlate rommet sitt om morgenen. Vi sjekket vedtaket om utkastelse og konkluderte med at det tilfredsstilte krav til både hjemmel og begrunnelse. Klienten kunne benytte seg av andre akuttovernattingssteder, og etter en uke fikk han igjen et rom på det første overnattingsstedet. I en annen sak hjalp vi også klienten med å skaffe seg en plass på et hybelhus. Vi var i kontakt med både sosialtjenesten og sosial vakttjeneste. Klienten ble veiledet i hvordan han skulle søke om varig bolig, og skulle oppsøke sosialkontoret for å søke om dette. En annen sak gjaldt en klient som bodde på et hybelhus, men som ønsket seg et eget sted å bo. Vi var i kontakt med sosialtjenesten, og de mente at klienten trengte mer botrening før han eventuelt fikk et annet botilbud noe vi anså som greit. En av sakene gjaldt ei kvinne som hadde mistet plassen sin ved et hybelhus på grunn av vold og trusler mot andre medboere. Vi opprettet kontakt med kvinnetiltakene i Rusmiddeletaten og klienten fikk en akuttplass der. Hun ble stående på venteliste for hybel. 69

70 En av sakene som omhandlet midlertidig bolig overførte vi til Advokatbanken. 33 Klienten hadde også en sak om billighetserstatning som Advokatbanken skulle føre, og vi anså det derfor som mest hensiktsmessig for klienten å ha en rettshjelper å forholde seg til og overførte boligsaken også. Det er etter Gatejuristens syn et mangelfullt tilbud til bostedsløse i Oslo. En av sakene våre som underbygger dette gjaldt en klient som hadde fått en avtale med sosialkontoret om at de kunne dekke utgifter til bolig dersom han fant en leilighet som var billig. Klienten hadde forsøkt å finne billige leiligheter og fant noen til kr. Dette mente sosialkontoret var for dyrt. Det fantes ingen ledige plasser på hybelhusene og lavterskeltiltakene derfor ble klienten sendt hjem til moren sin og fikk penger til bussbillett. Gatejuristen ba om å få en forklaring fra sosialkontoret og fikk beskjed om at alle lavterskeltilbudene som Oslo Kommune hadde avtale med var fulle. Klienten skulle forsette jakten på en billig leilighet som sosialkontoret godtok. En annen klient om også lette etter en billig bolig som sosialkontoret i Oslo godtok, hadde nettopp blitt kastet ut av et hybelhus på grunn av brudd på vilkårene. Klienten fant en bolig i Asker som sosialkontoret der etter hvert dekket for klienten. I en annen sak fikk vi en henvendelse fra Frelsesarmeen vedrørende en jente som hadde mistet plassen på et hybelhus fordi hun var under 23 år. Vi veiledet Frelsesarmeen om regelverket rundt midlertidig bolig, og ba dem kontakte oss dersom saken ikke ordnet seg. Vi hadde også en sak hvor vi samarbeidet tett med Møtestedet vedrørende en klient som hadde blitt utestengt fra alle akuttbotiltakene til Oslo Kommune. Klienten hadde en skrantende helse og det var viktig at han fik et stabilt sted å oppholde seg. Møtestedet sendte en forespørsel til Rusmiddeletaten og spurte om det var slik at en person mister sine lovfestede rettigheter fordi de ikke kan stille med egnede tiltak. Gatejuristen snakket med sosialkontoret som opprettet løpende kontakt med klienten for å bistå med å skaffe bolig. Som nevnt ovenfor kan ikke en kommune avvise å hjelpe vedkommende med bolig med begrunnelse om at personen ikke er folkeregistrert i den nye oppholdskommunen. Sosialtjenesteloven fastslår at oppholdskommunen har ansvaret for å yte tjenester til de som fyller lovens vilkår. Imidlertid er det vår erfaring at folkeregistrert adresse likevel er avgjørende for om personene får midlertidig bolig. I en av sakene ble klienten vår henvist til sosialtjenesten i en annen by fordi han var folkeregistrert der. Vi hjalp han med å endre folkeregistrert adresse og sosialtjenesten i Oslo betalte etter hvert plass til klienten vår ved et akuttbotilbud. Han ble senere innvilget plass ved et hybelhus i Oslo. En annen sak gjaldt en person som oppholdt seg i en annen by enn Oslo, men ønsket seg et botilbud i Oslo. Personen var folkeregistrert i Oslo, og fikk etter hvert et botilbud der. En tredje sak gjaldt en person som hadde bodd fire dager gratis ved et hybelhus i Oslo, men som nå sto i fare for å bli kastet ut. Den rettslige problemstillingen dreide seg om hvilken kommune som skulle dekke boutgiftene, kommunen klienten var folkeregistrert i eller Oslo hvor han oppholdt seg. Spørsmålet var om hybelhuset han bodde på var å anse som en institusjon eller en heldøgnsomsorgsplass slik at unntaktsbestemmelsen i sotjl annet ledd kom til anvendelse og at folkeregistrert kommune var ansvarlig etter loven. Helse- og sosialombudet hadde fortalt klienten at begge kommunene kunne finne argumenter for å bygge opp under at den ikke var ansvarlig. Vi sendte to likelydende brev til begge 33 Se mer om Advokatbanken under punkt

71 kommunene og ba dem om å få en avklaring. Etter mye fram og tilbake godtok kommunen klienten var folkeregistrert hos å betale. En av boligsakene våre som ikke er avslutta ennå dreier seg om en klient som har tilbud om varig bolig og hjelp i en kommune som tidligere også betalte for klienten sitt opphold i en annen kommune. Klienten ønsker å bli boende i kommunen han oppholder seg i nå, og vi er i forhandlinger mellom kommunene. En del av arbeidet med å hjelpe klientene med å skaffe seg tak over hodet, handler ofte om å finne praktiske løsninger som å påberope juridiske rettigheter. En av klientene våre var bostedsregistrert i Sandefjord, men oppholdt seg i Oslo. Et godt samarbeid mellom Gatejuristen og Møtestedet ledet til at kontakten med klienten kunne opprettholdes. Etter kontakt med sosialkontoret i Sandefjord gikk de med på å betale for klientens opphold på et hotell i Oslo i tre uker. Deretter ble han innvilget av et sosialkontor i Oslo betaling for et behandlingsopphold i tre måneder. En av sakene våre gjaldt to unge jenter som ønsket et sted å overnatte. De hadde reist fra Kristiansand. Jentene oppga at de var over 18 år, men så yngre ut. De hadde ikke identitetskort som bekreftet dette. Vi kontaktet først barnevernsvakta, men de sa at de ikke hadde noe tilbud for personer over 18 år. Vi ringte deretter til sosialkontorene som jentene tilhørte etter ufb-registrering. Det første sosialkontoret ba jenta om å møte opp personlig. Det andre ville sjekke ut saken nærmere. Vi ba dermed Utekontakten om råd. De ønsket å betale hjemreise for jentene, noe jentene nektet. I mangel av alternativ så vi oss nødt til å kontakte Natthjemmet. Vi ringte dem og informerte om at jentene kom, og avtalte at de skulle ta seg en prat med jentene. Vi informerte dem også om hvor de kunne få seg billig mat med videre. Vi oppfordret jentene til å dra på sosialkontoret dagen etter. Sosialkontoret som ville undersøke saken nærmere ringte senere og fortalte at navnet ikke var registrert noe sted. Vi mente at dette kunne tyde på at de var mindreårige. Siden jentene ikke hadde mobiltelefon er det vanskelig å komme i kontakt med dem. Vi ringte inn en bekymringsmelding til barnevernsvakta i Oslo og i Kristiansand. Natthjemmet fortalte at jentene aldri dukket opp. Uteseksjonen fikk signalementet til jentene og lovte å se etter dem. Natthjemmet ville kontakte barnevernsvakta dersom jentene dukket opp. Saken er et godt eksempel på at flere av sakene som Gatejuristen får, ikke bare dreier seg om juridiske rettigheter. Gatejuristen har flere saker som omhandler personer som ikke har oppholdstillatelse i Norge. En av sakene gjaldt en person som hadde fått avslag på asyl, men som ikke kunne returneres. Etter flere muntlige og skriftlige henvendelser til et sosialkontor skjønte de at de hadde plikt til å skaffe person bolig uavhengig av om vedkommende har lovlig opphold. Klienten ble tilbudt en plass ved et asylmottak, noe klienten sjøl ikke ønsket. Klage En klient hadde blitt tilbudt en plass på hybelhus med injiserende rusavhengige. Klienten var alkoholiker og ønsket ikke å bo sammen med injiserende rusavhengige. Vi henviste saken til Kontoret for fri rettshjelp for at de kunne hjelpe han med en klage. En annen klagesak gjaldt en klient som hadde mistet plassen sin ved et hybelhus. Han ringte oss mens han var på sosialkontoret. Vi veiledet, og sa at han skulle kontakte oss igjen dersom saken ikke ordnet seg. 71

72 Varig bolig som dekkes av sosialkontoret Som nevnt pålegger sotjl. 4-3, jf. 4-2 bokstav a kommunen å bistå med å skaffe en varig bolig, hvis en person ikke klarer dette sjøl. Bistanden fra sosialtjenesten til å skaffe varig bolig kan bestå i økonomisk stønad, lån til depositum, sosialgaranti til private utleiere, at sosialkontoret tar kontakt med boligkontoret og bistår med søknad om kommunal bolig, mulighet til å se etter bolig på Internett, følge på visninger, bistand til å søke om bostøtte eller andre praktiske oppgaver. En av sakene gjaldt en person som ønsket hjelp til varig bolig, hvor sosialkontoret, etter at Gatejuristen hadde snakket med dem, godtok å stille sosialgaranti til utleier. Problemet var at klienten ikke fant utleiere som godtok slik garanti. Vi snakket med sosialkontoret og fikk en oversikt over utleiere som aksepterer sosialgaranti, og klienten fikk deretter et botilbud. I en annen sak stilte sosialkontoret sosial garanti, men ønsket ikke å gi lån til depositum. Vi snakket med sosialkontoret og fortalte at klienten hadde vært igjennom alle utleierne som godtar sosial garanti uten å få napp. Vi avtalte et nytt møte mellom sosialkontoret og klienten, og at de måtte kontakte oss igjen dersom det ikke ordnet seg. I en sak hadde klienten en leilighet som kommunene stilte sosial garanti for. Klienten hadde klagd til utleier på grunn av kakerlakker i leiligheten. Vi gikk inn og meglet mellom klienten og utleier, og etter hvert kom utleier og sprayet leiligheten for å fjerne kakerlakkene. Klienten ønsket likevel ikke å bli boende i leiligheten og han fikk hjelp av sosialkontoret til å skaffe seg ny leilighet. I en av sakene som omhandlet sosial garanti mistet vi kontakten med klienten, og i en annen sak avtalte vi et møte mellom klienten, sosialkontoret og oss, men klienten dukket aldri opp, og vi klarte ikke å komme i kontakt med han igjen. Retten til kommunal bolig Sotjl. 3-4, sett i sammenheng med sotjl. 4-3, jf. 4-2 bokstav a og 6-1, gir også den enkelte en rett til bistand med å skaffe varig bolig, dersom personen ikke klarer dette på egenhånd. Personer som ønsker en selvstendig, varig bolig, har derfor rett til bistand med å skaffe dette. Hvis personen søker om slik bistand, skal det fattes vedtak om dette på vanlig måte, og innen alminnelige frister for saksbehandling etter forvaltningsloven. I den grad en søknad om bolig fra en person som er bostedsløs kan tolkes slik at den også gir uttrykk for et ønske om bistand til å skaffe varig bolig, er det ikke tilstrekkelig at kommunen innvilger midlertidig bolig uten å fatte vedtak om slik bistand. Hvis det går fram at personen ønsker varig bolig, har kommunen veiledningsplikt, og skal opplyse om mulighetene for dette. Dersom kommunen fatter vedtak om å gi avslag på søknad om bistand til å skaffe varig bolig, skal dette begrunnes i vedtaket. Sosialtjenesteloven 3-4 pålegger sosialtjenesten å medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke sjøl kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Etter ordlyden i 3-4 kan det se ut til at det påligger kommunen en plikt til å bistå de som ikke kan ivareta sine egne interesser på boligmarkedet med å skaffe seg bolig. Det er imidlertid få holdepunkter i forarbeidene eller andre rettskilder for at lovgiver har ment å gi en individuell rettighetsbestemmelse i 3-4. Sotjl. 3-4 oppstiller en type sørge for-ansvar for kommunens sosialtjeneste. Kommunen har etter denne bestemmelsen plikt til å iverksette 72

73 generelle boligpolitiske tiltak som gjør det mulig for alle borgere å skaffe seg en bolig med sikte på å fylle behovene til de som er vanskeligstilte på boligmarkedet. Det er ikke stilt spesielle krav til hvordan vanskeligstilte skal skaffes bolig. Kommunen har stor grad av fritt skjønn med hensyn til hvordan målsettingen kan oppnås. Dette kan gjøres ved hjelp av ulike virkemidler, for eksempel kan kommunen planlegge kommunens sosiale boligpolitikk, bygge/kjøpe kommunale utleieboliger, tildele kommunale boliger til enkeltpersoner, leie boliger på det private markedet, gi kommunal bostøtte eller andre typer finansieringsbistand, sørge for tilrettelegging, vedlikehold og oppgradering (byfornyelse) av boliger, samarbeide med frivillige organisasjoner og bygge omsorgsboliger (og andre boligtyper som er tilrettelagt for personer med spesielle behov). Bestemmelsen må også tolkes i lys av formålsbestemmelsen i sotjl Lovgiver har ønsket å forebygge sosiale problemer, og å bidra til at den enkelte får anledning til å leve og bo selvstendig. Dette innebærer at det skal satses på å sørge for at det er tilstrekkelig mange og tilstrekkelig gode boliger til alle. I tillegg kan ikke bestemmelsen tolkes i strid med menneskerettighetenes bestemmelser (ØSK art. 11 nr. 1, jf. art. 2) om rett til tilfredsstillende bolig, jf. menneskerettsloven 3. Tildeling av kommunale boliger er en praktisk viktig måte å oppfylle kommunens plikt til å skaffe boliger etter sotjl Ofte eier kommunen leiegårder eller boligkomplekser som er beregnet på visse befolkningsgrupper (for eksempel er det vanlig at kommunene eier boliger for eldre, boliger for personer med psykisk utviklingshemming eller for personer som ikke har råd til å kjøpe eller leie egen bolig). Kommunen kan i stor grad bestemme hvem som skal tildeles kommunal bolig dette ligger innenfor kommunenes frie politiske skjønn. En kommune kan for eksempel gi generelle forskrifter om hvem som skal få kommunal bolig, slik det er gjort i Oslo. De som ikke får kommunale boliger, på grunn av begrensninger i denne forskriften har også rett til tilfredsstillende bolig etter menneskerettighetene, til midlertidig bolig/bistand til å skaffe varig bolig etter sosialtjenesteloven. Dette ansvaret kan ikke begrenses ved at det er gitt en forskrift om kommunale boliger. (Imidlertid er det noe uklart om det er kommunen eller staten som har ansvaret for rett til bolig ut over det sosialtjenesteloven fastsetter.) Forskrift om kommunal bolig i Oslo av 7. mai 2003 inneholder enkelte bestemmelser som har vist seg eller kan tenkes å være problematiske, fordi de legger opp til at en del personer som har rett til bolig etter overordnede bestemmelser ikke kan få kommunal bolig i Oslo. Eksempler: - 4 stiller krav om to års botid i Oslo, og denne skal kunne dokumenteres ved folkeregisterutskrift. Dette gjør at mange som har rett til bolig/bistand til å skaffe bolig etter sosialtjenestelovens oppholdskommuneprinsipp vil falle utenfor. - 6 om vilkår om botrenings-/booppfølgingstiltak til søkere som anses å ha "manglende boevne" men denne er bare problematisk hvis den brukes som avslagsgrunn når kommunen ikke yter lovpålagt bistand. 73

74 - 8 om prioritering blir praktisert på en måte som er meget oppsiktsvekkende, og som også har blitt sterkt kritisert av blant annet Helse- og sosialombudet (se årsmelding for 2006). - 9 om avslag på bakgrunn av uoppgjort gjeld kan gjøre det svært vanskelig å få beholde en kommunal bolig over tid (ved fornyelse av kontrakter) om saklig grunn for å avslå et tilbud om kommunal bolig denne praktiseres slik at man må søke på nytt hvis man sier nei takk til en bolig uten saklig grunn og det er i tillegg en svært streng saklighetsvurdering kommunen ser ut til å praktisere om ny søknad ved utløpet av leieperioden her burde en forlengelse av leiekontrakten vært utgangspunktet som oppstiller en svært begrenset klageadgang. I tillegg har det vist seg at dersom en person urettmessig gis avslag på kommunal bolig (på grunn av feil praktisering av 8), så får man heller ikke kommunal bostøtte. Som nevnt ovenfor hadde vi 18 saker som dreide seg om kommunal bolig. En av sakene våre vedrørende kommunal bolig gjaldt ei kvinne som fikk avslag på kommunal bolig fordi hun hadde hund. Gatejuristen tok kontakt med boligkontoret og de ble enige om at saken skulle sees på igjen. Klienten fikk tilbud om kommunal bolig, hvor det var tillatt med hund, kort tid etter. En annen sak gjaldt en klient som hadde fått avslag på kommunal bolig, fordi han ikke var prioritert. Vi klagde på vedtaket og begrunnet klagen med at klienten måtte prioriteres da personen var til behandling på institusjon og trengte en bolig da han kom ut. Klienten bestemte seg etter hvert å flytte til en annen by, hvor han hadde bolig, og dermed falt grunnlaget for klagen bort. Gatejuristen hadde også en annen sak som omhandlet en klient som ønsket kommunal bolig etter at et institusjonsopphold var avslutta. I denne saken skulle klienten oppholde seg på en institusjon i ett års tid. Vi sendte en søknad om kommunal bolig som ble avslått med den begrunnelse at det ikke var en realistisk mulighet for klager å få en kommunal bolig innen seks måneder. Kommunen anså seg dermed ikke ansvarlig for å skaffe klienten bolig. Vi klagde på vedtaket og sa at kommunen ikke kunne fraskrive seg ansvaret, og at de hadde plikt til å skaffe en midlertidig bolig inntil de fikk ordnet klienten en permanent bolig. Etter lang tid hadde vi ennå ikke mottatt noe svar. Vi purret opp og orienterte kommunene at de hadde plikt til å oppgi saksbehandlingstid, og innhente nødvendige opplysninger i saken, samt at saksbehandlingsfeil kan føre til ugyldighet. Om lag en måned senere fikk vi beskjed om at klagen var innvilget og at klienten skulle få tilsagn om kommunal bolig når han kom ut fra institusjon. I en sak vedrørende kommunal bolig ba vi sosialkontoret bistå klienten i å finne en kommunal bolig. De hadde tilbudt henne en bolig på et rehabiliteringssted, men klienten ønsket ikke dette. Det ble deretter jobbet for å skaffe klienten en treningsleilighet på veien til kommunal bolig. Også i tre av sakene vedrørende kommunal bolig ble sakene avsluttet fordi det ikke lyktes oss å komme i kontakt med klienten igjen. I en sak vedrørende kommunal bolig fikk klienten tilsagn om leilighet, men boligen var under oppføring, så klienten måtte vente til denne var oppført. Klienten bodde hos foreldrene i mellomtida. Det ble også innvilget kommunal bolig for en annen klient som tidligere hadde takket nei 74

75 til en kommunal bolig fordi den lå i et belastet strøk. Begge de to siste sakene gjaldt andre kommuner enn Oslo. Sakene vedrørende kommunal bolig, i hvert fall i Oslo, tar lang tid, både søknadsprosessen og en eventuell klageprosess. Dette betyr at flere av disse sakene fortsatt er under behandling. Av sakene som ble tatt inn i perioden 2005 til 2007 er det fortsatt tre saker hvor vi venter på svar fra klagenemnda eller en annen instans, og en hvor vi venter på å få mer dokumentasjon fra klienten. I tillegg er det en sak tatt inn i den perioden hvor vi fortsatt er i kontakt med sosialtjenesten for å finne et alternativ til kommunal bolig. Gatejuristen tar som sagt i utgangspunktet ikke imot saker fra klienter som faller utenfor vår målgruppe. I en av sakene vedrørende kommunal bolig hjalp vi likevel en klient fordi saken ble ansett å være av så stor velferdsmessig betydning, og klienten brukte lang tid på å stole på personer som ønsket å hjelpe. Klienten ønsket ikke å bo i leiligheten sin lenger fordi den ikke var tilpasset hennes funksjonshemming. I en periode bodde hun i telt fordi forholdene var så ille. Vi hjalp henne til å innhente nødvendige dokumenter for å søke om flytting og hadde flere møter sammen med Fransiskushjelpen og etter hvert som klienten fikk tillit til dem overførte vi saken til Fransiskushjelpen siden hun falt utenfor vår målgruppe. I en av klagesakene vedrørende kommunal bolig i Oslo fikk klienten avslag også av klagenemnda fordi det var fire års ventetid på en toroms-leilighet, og klienten var ikke prioritert. Sosialkontoret hjalp klienten å komme seg inn på det private leiemarkedet ved å stille sosial garanti. En annen sak gjaldt en person som hadde fått avslag på kommunal bolig to ganger. Moren til klienten hadde klaget inn saken for Sivilombudsmannen. Vi skrev en ny søknad om kommunal bolig, men den ble satt på vent etter avtale moren som hadde fått svar fra Sivilombudsmannen og tatt det opp med kommunen som nå begynt å gi dem mer oppfølging. Vi avtalte at de skulle kontakte oss igjen dersom det ble aktuelt med en ny søknad. Bolig og fengsel En FAFO-rapport fra 2004 viser at ca 60 % av innsatte i norske fengsler har rusproblemer. Flere av våre klienter er inn og ut av fengsel. En av problemstillingene som oppstår ved løslatelse er ofte hvor personene skal bo. En av sakene vi mottok gjaldt en person som hadde blitt løslatt fra fengsel to måneder tidligere. Han hadde ikke et sted å bo, og ønsket hjelp til å skaffe seg dette. Vi hjalp klienten med å ringe rundt til diverse boligtilbud og han fikk til slutt plass på et hybelhus. Vi veiledet også klienten som sjøl gikk til sosialkontoret for å søke om varig bolig, og klienten fikk etter hvert dette. I en annen sak som også omhandlet fengsel og bolig ble vi oppringt av klientens behandler ved et distriktspsykiatrisk senter. Sosialkontoret hadde sagt opp leiligheten til klienten fordi han satt i fengsel. Vi fortalte at sosialkontoret hadde rett til å gjøre dette for å gjøre plass til andre med boligproblemer, men at det bør være en hensiktsmessighetsvurdering i forhold til tidspunkt for løslatelse. Vi informerte også om at friomsorgen kan hjelpe til med å koordinere bolig ved løslatelse. Behandleren skulle 75

76 snakke med sosialkontoret og friomsorgen og ta kontakt med oss igjen dersom situasjonen ikke løste seg. Manglende hjelpetiltak, herunder bolig med heldøgnsomsorgstjenester En av sakene våre omhandlet ei ung jente som bodde på et kvinnetiltak hvor hun mistrivdes, og ønsket et eget sted å bo. Hun hadde vært under barnevernet i mange år, men var nå over 18 år. Vi skrev klage på manglende hjelpetiltak, og søkte om en plass ved en institusjon eller bolig med heldøgnsomsorgstjenester. Vi var i kontakt med spesialisthelsetjenesten som jenta hadde kontakt med og de arbeidet med å skaffe henne en behandlingsplass. Hun ble etter hvert lagt inn på avrusning og overført til et behandlingssted. Det var også en sak som omhandlet denne problemstillingen hvor det ikke lyktes oss å komme i kontakt med klienten igjen. Rettspolitisk prosjekt vedr midlertidig bolig Gatejuristen har gjennom saksbehandlingen hatt et rettspolitisk prosjekt vedrørende retten til midlertidig bolig. Kommunen er ifølge sosialtjenesteloven 4-5 og 10-1 forpliktet til å finne midlertidig husvære for alle som ikke klarer det sjøl og som oppholder seg i kommunen. Gatejuristens erfaring er for det første at kommuner ikke alltid gir folk denne retten, og for det andre; at folk utenbys fra har blitt nedprioritert i søken etter midlertidig husvære. I Oslo har man for eksempel i praksis skilt mellom Oslo-tilhørende bostedsløse rusmisbrukere som har blitt prioritert i kampen om hospitsplass, og personer fra andre kommuner som enten har blitt avvist eller slitt med å få sin rett til et sted å sove oppfylt. Folk utenbys fra har dermed ofte måttet sove ute i byen. På grunn av disse erfaringene rettet Gatejuristen, som arbeider for mange bostedsløse, en henvendelse til Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen undersøker klager om urett og feil som måtte være gjort av offentlig forvaltning. Gatejuristen anmodet i brev av 27. november 2008 Sivilombudsmannen til å undersøke kommuners og særlig Oslo kommune sin praktisering av sotjl. 4-5 jf første ledd. Bakgrunnen for Gatejuristens henvendelse var blant annet erfaringer basert på tilbakemeldinger fra klienter det vil si praktiseringen av regelverket. Disse tilbakemeldingene omhandlet blant annet at vedtak om avslag på midlertidig husvære ikke ble fattet skriftlig eller uten begrunnelse, at vedtak om avslag ble fattet selv om personen stod uten annet boligtilbud, at klientene ble henvist til gå fra hospits til hospits for å lete etter ledige rom og prioritering av Oslo tilhørende fremfor folk utenbys fra. Gatejuristens dokumentasjon hva gjelder prioriteringen av Oslo tilhørende personer følger av klienters tilbakemeldinger og Notat til bystyrets organer fra Oslo kommune Bydelsavdeling for velferd og sosiale tjenester med referanse Gatejuristen henviste også til at Juss-Buss og Helse- og Sosialombudet i Oslo hadde gitt tilbakemeldinger om tilsvarende erfaringer. Sivilombudsmannen tok i denne sammenheng opp flere spørsmål med Oslo Kommune. Tilsvaret fra Oslo kommune er således svar på ombudsmannens spørsmål og inneholder Oslo kommune ved Byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester sin tolkning av de nevnte bestemmelsene. Det fremgår ikke av tilsvaret om det er innhentet informasjon om den faktiske praktiseringen av regelverket fra Oslo kommunes Sosial Vakttjeneste eller 76

77 noen av bydelenes sosialkontorer, som alle har myndighet til å fatte vedtak etter sotjl. 4-5 om midlertidig husvære. Oslo kommunes Byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester redegjør i sitt svar for hvordan de mener at de relevante bestemmelsene skal tolkes. Det slås her blant annet fast at vedtak skal fattes skriftlig og at det ikke er anledning til å avvise klager. Når det gjelder prioriteringen av Oslo tilhørende borgere forklarer Oslo kommune i sitt svar at uttrykket er ment å skille rusmisbrukere fra asylsøkere uten lovlig opphold, østeuropeiske håndverkere, samt personer på turistvisum. Kommunen sier videre om dette at Tilbudet ved Prindsen, som det er referert til i Gatejuristens brev, er imidlertid ikke begrenset til bruk for personer som bor permanent i Oslo eller som er folkeregistrert i Oslo. At Oslo tilhørende borgere ikke skal prioriteres sies det dermed ikke noe om, det sies bare at tilbudet ikke er begrenset til Oslo tilhørende borgere, og at andre dermed kan få tilbud om midlertidig husvære på Prindsen. Kommunen sier også at myndigheten til å tilby midlertidig husvære ikke er videredelegert fra bydelenes sosialtjeneste til for eksempel institusjoner, akutte døgnovernattingssted eller lignende. Denne uttalelsen fra kommunen innebærer at sosialtjenesten, eventuelt Sosial Vakttjeneste, er pålagt å finne midlertidig husvære til personer som fyller vilkårene, og at det ikke er anledning til å sende disse personene ut på leting etter en seng. Den 6. juni 2008, kom Sivilombudsmannens uttalelse til Gatejuristens anmodning om å undersøke kommunens praktisering av sosialtjenestelovens bestemmelser om retten til midlertidig husvære og oppholdskommunens ansvar i så måte. Sivilombudsmannen sier i sin uttalelse at det legges til grunn at sosialtjenesteloven 4-5 gir den enkelte et rettskrav på midlertidig husvære når lovens vilkår for øvrig er oppfylt, og at kommunen således er forpliktet til å stille de nødvendige økonomiske ressurser til disposisjon for å ivareta den enkeltes rett. Dette betyr altså at kommunen er forpliktet til å finne midlertidig bolig til folk som ikke greier dette sjøl og at kommunen i så måte ikke kan avslå en søknad med den begrunnelse at den ikke har økonomiske ressurser. Om oppholdskommunens ansvar sier ombudsmannen videre at det er klart at sosialtjenesten ikke har anledning til å henvise søkere av midlertidig husvære til deres bostedskommune, eller avslå søknader på bakgrunn av at søkerne ikke bor i Oslo kommune. Prinsippet om oppholdskommunens ansvar slås dermed fast av Sivilombudsmannen. Kommentarer og vurderinger Vedrørende rettsreglene Når det gjelder retten til midlertidig bolig etter sotjl. 4-5 er ett av problemene i forhold til regelverket at hva som ligger i begrepet midlertidig bolig og hvilke kvalitetskrav som settes til overnattingsstedet. Når det gjelder retten til varig bolig etter sotjl. 4-3 og 4-2 bokstav a er reglene forholdsvis klare, men problemet her er mer praktisering av regelverket. Både når det gjelder retten til varig bolig og reglene om kommunal bolig er det et problem at 77

78 kommunene kan vise til at det er lange ventelister for å få tildelt slik bolig. Det bør vurderes å foreslå maksgrenser for hvor lenge personer kan stå på slike ventelister, samt saksbehandlingsfrister for hvor lenge det kan gå før slike vedtak fattes. I tillegg bør det vurderes sanksjonsmuligheter for disse kommunene når de ikke klarer å oppfylle de rettighetene som personer har når det gjelder bolig. Retten til bolig blir ganske illusorisk når kommunene kan sette begrensninger som følge av sin økonomi. Vedrørende praktiseringen av rettsreglene Som nevnt har Gatejuristen klaget inn Oslo Kommune til Sivilombudsmannen når det gjelder kommunens praktisering av retten til midlertidig bolig. Sivilombudsmannens sa i sin uttalelse til Gatejuristens anmodning om å undersøke kommunens praktisering av sosialtjenestelovens bestemmelser om retten til midlertidig husvære og oppholdskommunens ansvar, at Undersøkelsen har vist at Oslo kommune er enig i den rettslige forståelsen på de forskjellige punktene. Utfordringene er særlig knyttet til å få gjennomført dette i praksis, og jeg ber kommunen ha oppmerksomheten rettet mot hvordan det kan gjøres på best mulig måte. Gatejuristens forståelse av Sivilombudsmannen uttalelse innebærer at Oslo kommune har en utfordring hva gjelder praktisering av reglene. Gatejuristens henvendelse til Sivilombudsmannen angikk også kommunens praktisering av reglene og det er således viktig at kommunen nå følger opp sin rettslige forståelse av de forskjellige problemstillingene med praktiske tiltak. Således er det av stor interesse å få vite hvilke tiltak Oslo kommune har satt i verk eller vil sette i verk slik at alle som ikke klarer det sjøl og som oppholder seg i kommunen faktisk blir tilbudt midlertidig husvære. Gatejuristen ba derfor Oslo kommune ved Byrådsavdelingen om en redegjørelse for hvilke tiltak kommunen vil ta for at kommunen skal endre praksis og oppfylle sine forpliktelser. Det som hittil har skjedd er at kommunen har sendt ut et brev til de relevante aktørene, hvor kommunens forståelse av reglene er redegjort for. Gatejuristen fikk noen uker etter at brevet var sendt ut, inn en sak hvor en bydel i Oslo nektet en person med opphold i Oslo midlertidig husvære, da personen kom fra en annen kommune. Når Gatejuristen får inn en sak hvor en person trenger tak over hodet, er det viktigste å ordne det praktiske slik at personen så fort som mulig får et sted å sove for natten. Disse sakene skjer ofte veldig fort og må avsluttes i løpet av få timer. Gatejuristen har derfor skrevet ferdige klager som klientene våre får med seg når de søker om midlertidig bolig, hvor det bare er å sette inn navn og fødselsnummer. Bakgrunnen for å skrive til Sivilombudsmannen om dette temaet var og er at problemstillinger rundt praktiseringen av rett til midlertidig bolig er et stadig tilbakevendende tema. Siden sakene haster er det ofte for seint å gå inn i saken for å klage i hver enkelt sak, og derfor bestemte vi oss for å løfte temaet generelt inn for Sivilombudsmannen. En tilbakemelding fra medarbeiderne i Gatejuristen når det gjelder praktiseringen av regelverket er at det er vanskelig å skaffe klienter akutt overnattingsplass, særlig når de kommer utenbys fra. Dette gjelder også dersom klientene er svært unge. En erfaring er også at mindre kommuner ofte tar ansvar for klienten, selv om det etter lovgivningen er oppholdskommunen og ikke kommunen hvor personen er folkeregistrert som har 78

79 ansvaret. Dette kan ha sammenheng med at på mindre steder kjenner sosialkontoret bedre til klientene sine. Andre tilbakemeldinger er at - retten til midlertidig bolig synes å praktiseres noe ulikt ettersom hvilken kommune en oppholder seg i. - personer som ikke har folkeregistrert adresse i Oslo har fått avslag når de har henvendt seg til sosialtjenesten for å søke om midlertidig bolig. I de fleste av tilfellene fattes det ikke skriftlig vedtak. Det har også vært tilfelle at klienter som har fått med seg en klage for å levere denne i tilfelle avslag ikke har fått levere denne. - det finnes for få hybelhus-plasser. Når det er fullt blir klienten ofte stående uten et sted å overnatte. Mange private moteller og lignende ønsker ikke overnattingsgjester hvor det er sosialtjenesten som står som betaler av rommet. - vedtak treffes ofte for svært få dager om gangen. - retten til bolig synes fra sosialtjenesten i enkelte tilfeller oppfylt ved tilbud om plass på akuttovernattingssteder hvor en må stå i kø og ikke er sikret plass, ofte deler man rom med andre, og bostedet kan bare benyttes på nattestid, mens man må tidlig ut neste morgen. - personer som har vanskeligheter med å fungere med andre mennesker har problemer med å få et egnet overnattingssted. Det finnes for få akuttovernattingssteder med spesialtilpasninger. - det ikke er tilstrekkelig antall kommunale boliger. Når det gjelder kommunal bolig oppfyller ofte klienten grunnvilkårene, men blir likevel ikke prioritert fordi det ikke antas å være ledig leilighet innen seks måneder. Veien videre Det bør vurderes å opprette et eget prosjekt vedrørende retten til bolig. Dette omhandler både midlertidig bolig, retten til kommunal bolig og manglende hjelpetiltak. I tillegg er det også et tema å se på den kommende tilbakeføringsgarantien for innsatte i fengsel som blant annet innebærer at disse skal få en garanti om egnet botilbud så fort de er ute av fengsel. Her kan Gatejuristen følge opp og jobbe for at det blir satt konkrete krav for hva denne garantien skal innebære. Gatejuristen har allerede startet det rettspolitiske boligarbeidet. Vi er deltaker i en referansegruppe om boligspørsmål i ByBo i Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo. ByBo (Bymisjonens Boligsatsing) er Kirkens Bymisjons virksomhet for drift og utvikling av tilbud på det boligsosiale området. ByBo er engasjert i boligsatsing, og arbeider aktivt med undervisning, ideutvikling, politisk påvirkning og prosjektering av nye tilbud. Gatejuristen er også i ferd med å utvikle en egen boligkampanje som først og fremst vil fokusere på retten til midlertidig bolig. Arbeidet med å utvikle en kampanjeplan og kampanjebeskrivelse vil påbegynnes i januar Mye av dagens problemer skyldes at det finnes altfor få kommunale boliger og midlertidige boliger som Gatejuristens klienter kan få tilbud om. Dette gjelder generelt for alle som søker om disse botilbudene. Gatejuristen bør arbeide politisk for at det satses på sosial boligbygging, og særlig med tanke på tilbud som er tilpasset rusavhengige /tidligere rusavhengige og personer i behandling for rusproblemer. 79

80 Mange av klientene våre har som tidligere nevnt rusproblemer i kombinasjon med psykiske lidelser. Bo- og hjelpetiltakene for denne gruppa er lagt under to forskjellige systemer, sosialtjenesten og psykisk helsevern. Våre erfaringer er at disse personene ofte faller mellom to stoler og blir stående uten hensiktsmessig oppfølging. Det bør ses på organisatoriske og juridiske endringer som sikrer at disse personene får en helhetlig oppfølging. 80

81 6.8. Økonomisk sosialhjelp Hun kom til en kafé hvor man kan få gratis mat og litt varme. Hun hadde ringt på forhånd og visste at Gatejuristen hadde saksmottak der den dagen. Hun hadde med en tjukk bunke fakturaer, purringer, inkassovarsler og diverse andre dokumenter. Hun hadde ikke orket å se på dem, hun visste at hun ikke hadde penger til å betale, men følte at hun måtte gjøre noe med det. Sosialkontoret hadde fortalt henne at de ikke kunne hjelpe henne med dette. Kort om regelverket 34 Rett til økonomisk sosialhjelp De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk sosialhjelp. Alle andre muligheter først Sosialtjenestelovens bestemmelser om økonomisk stønad skal sikre alle økonomisk trygghet og en levestandard over minimumsnivå. Den økonomiske sosialhjelpen forvaltes av kommunen som også har plikt til å gi råd og veiledning, deriblant økonomisk rådgivning. Det er en forutsetning at den som søker økonomisk hjelp først har utnyttet sine muligheter til å sørge for seg sjøl eller har utnyttet sine økonomiske rettigheter, for eksempel trygderettigheter. Individuell vurdering Kommunen kan som en del av søknadsbehandlingen kreve innsikt i søkerens private økonomi og at hun/han kan dokumentere denne. Loven gir kommunene rett og plikt til å anvende skjønn og vurdere alle søknader individuelt. Sosialdepartementet har i eget rundskriv (se under) gitt veiledende retningslinjer for stønadsnivået og for utøvelse av kommunens skjønn. Hjelp til sjølhjelp Økonomisk sosialhjelp skal først og fremst være en midlertidig ytelse og siktemålet med hjelpen skal være å gjøre mottakeren sjølhjulpen. Kommunens oppgave er å gi hjelp slik at søkeren på sikt kan bli uavhengig av ytelser. Derfor vil kommunen vanligvis ha en samtale med søkeren før søknaden behandles. Ved råd og veiledning og gjeldsrådgivning kan det tenkes at søkeren kan få ryddet i økonomien sin og få laget avtaler med kreditorer som krever mer enn han/hun kan betale. Vilkår Kommunen kan sette vilkår for å gi ytelser. Vilkåret må ha nær sammenheng med vedtaket og ikke på en urimelig måte begrense stønadsmottakerens handle- eller valgfrihet. Oppfylles ikke vilkårene kan kommunen stoppe utbetaling av stønad, men bare dersom stønadsmottakeren er opplyst om dette i vedtaket. Vilkårene skal være en del av vedtaket. Her skal også opplyses om hva som vil bli følgene dersom vilkårene ikke oppfylles. Det er klagerett på den delen av vedtaket som gjelder vilkår og følger av brudd på vilkår. 34 Kort om regelverket er basert på informasjon på Helsetilsynets nettsider, se 81

82 Lån eller bidrag? Hjelpa gis vanligvis som bidrag, men kan også gis som lån eller garanti for lån når dette er rimelig. Gir kommunen hjelp som lån, bør det være rimelige utsikter til at stønadsmottakeren kommer i en situasjon hvor han har mulighet til å betale lånet tilbake. Dekning av gjeld Økonomisk sosialhjelp til dekning av utgifter til nedbetaling av gjeld gis vanligvis ikke. Hvis unnlatelse av å gi slik hjelp vil føre til at søkeren mister tilgang til ting som trengs til livsopphold, for eksempel bolig, kan kommunen likevel hjelpe hvis ingen annen løsning finnes. I så fall gis hjelpen vanligvis som lån, eventuelt med pant i boligen. Varer og tjenester I noen tilfeller, når det er overveiende sannsynlig at mottakeren ikke vil bruke stønaden til de formål den er bevilget til, kan kommunen også gi hjelpen som varer og tjenester. Stønadsperiode Dersom søkeren er avhengig av økonomisk sosialhjelp over lengre tid innvilger kommunen vanligvis stønad for 3 måneder om gangen. Dette gjør den for å sikre seg oversikt over endringer i stønadsmottakerens økonomi. Stønadsmottakeren er i denne perioden også forpliktet til å melde fra om alle endringer som kan ha innvirkning på vedtaket, for eksempel endringer i inntekter eller utgifter. Forskudd på trygdeytelser I noen tilfeller gis hjelpen som forskudd på trygdeytelser det er søkt om, men som ennå ikke er innvilget. Dersom en person innvilges trygd skjer dette normalt fra søknadstidspunktet. Kommunen kan kreve tilbakebetaling (refusjon) i forbindelse med etterbetalingen jf. sotjl Stønad i særlige tilfeller Før kommunen eventuelt avslår en søknad om økonomisk hjelp etter sotjl. 5-1 skal det også vurderes om søkeren kan få hjelp etter lovens 5-2, Stønad i særlige tilfeller. Forventninger til den som søker økonomisk hjelp Det stilles forventninger til stønadsmottaker om å bidra med opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne behandle søknaden, gi riktige opplysninger, melde fra om endringer, bruke stønaden til det formål den er bevilget til og få pengene til å vare hele stønadsperioden. Søknad og klage Søknad stiles til kommunen. Fylkesmannen er klageorgan. Klagen leveres til kommunen. Klagefristen er tre uker. Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Gatejuristen har i perioden hatt 32 saker som omhandler økonomisk sosialhjelp. Sakene fordeler seg slik på følgende problemstillinger: - 12 saker dreide seg om søknad om sosialhjelp - 11 saker gjaldt klage på søknad om sosialhjelp 82

83 - 3 saker gjaldt spørsmål om utbetaling av sosialhjelp - 2 saker dreide seg om størrelsen på utbetalingen - 2 saker omhandlet manglende identifikasjonspapirer og sosialhjelp - 2 saker gjaldt andre spørsmål om sosialhjelp Søknad og klage på sosial stønad, nødhjelp og dekning av nødvendige utgifter Det følger av sotjl. 5-1 at den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomisk rettigheter, har krav på økonomisk stønad. Økonomisk sosialhjelp er altså subsidiær. Økonomisk stønad skal gis med tanke på at søkeren skal bli i stand til å bli sjølhjulpen. Søknader skal avgjøres etter en konkret og individuell vurdering - altså en helhetsvurdering av søkerens totale økonomiske, sosiale og helsemessige situasjon. Loven sier ikke noe om utmålingen av stønad til livsopphold. Sjøl om kommunen har en viss grad av skjønn, er det et krav at stønad til livsopphold sikrer søkeren et forsvarlig, men nøkternt livsopphold. I rundskriv I-34/2001 og A-16/2006, samt i nye satser fra 1. januar 2008 er det fastsatt visse veiledende retningslinjer 35. Satsene er på hhv kr for enslige og 7840/2=3920 kr per person for samboere/ektepar. Stønadsnivået vil variere med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet mv. De fleste kommuner har i tillegg sine egne veiledende retningslinjer om utmåling av stønad til livsopphold, og det er relativt store variasjoner mellom de ulike kommunene. Dersom kommunens skjønn medfører en utmåling som ligger under de statlige veiledende retningslinjene, kan det lett tenkes at dette vil bli overprøvd hos fylkesmannen. I rundskriv I-34/2001 er det gitt svært detaljerte anvisninger på hvordan man skal beregne både inntekter og utgifter til livsopphold. Når det gjelder mat, klær, husleie, medisiner, briller og tannlege gjelder følgende i grove trekk det er også tatt med en rekke andre poster i rundskrivet: - Nivået ved beregning av utgifter til mat baseres på et nøkternt, ernæringsmessig fornuftig kosthold, og skal gi rom for et varmt måltid hjemme per dag. - Klær og sko av alminnelig god kvalitet til hverdagsbruk, fritid og andre anledninger (pen tøy) er en del av livsoppholdet. - Løpende utgifter til bolig, så som husleie, faste utgifter i borettslag, sameie og lignende er en del av livsoppholdet. Boligen bør være i god stand og ha en nøktern standard som er tilpasset husholdningens størrelse og sammensetning. - Utgifter til egenandel på medisiner, legebesøk med videre, dekkes. - Sosialtjenesten har normalt plikt til å inkludere utgifter til nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling ved vurdering av stønadsbehovet. - Utgifter til briller med videre, som ikke dekkes av folketrygden, dekkes normalt av sosialtjenesten. 35 For mer informasjon om utmåling av stønad, se rundskriv I-34/2001: 5.html?id= Se også rundskriv A-16/2006: Se også nye satser fra 1. januar 2008: 83

84 Mange av Gatejuristens klienter har akutt behov for penger og trenger derfor nødhjelp. I rundskriv I-34/2001 står det at dersom situasjonen er akutt, og det samtidig er grunn til å tro at søkeren om kort tid vil få midler til å forsørge seg sjøl, kan stønaden begrenses til et minimum. Dette innebærer at det gis stønad til livsnødvendigheter som mat og helt nødvendige artikler til personlig bruk, og til regninger som må betales for å hindre avstengning av nødvendige tjenester som strøm eller lignende. En søknad om akutt hjelp må vurderes raskt, ofte samme dag som den er mottatt. Dette innebærer at sosialtjenesten ikke kan undersøke saken like grundig som ved ordinære søknader. Dersom søknaden for eksempel mottas like før en helg, og søkeren hevder å stå helt uten midler til mat, eller ikke har et sted å sove, må søknaden vurderes med dette utgangspunkt. Søknader som mottas i forbindelse med akutte situasjoner kan ikke avslås, eller nektes behandlet med den begrunnelse at søkeren for eksempel kan henvende seg til veldedighetstilbud eller lignende. Alminnelige nødrettsbetraktninger tilsier dessuten at en person kan ha krav på hjelp til dekning av utgifter i spesielle, akutte situasjoner uavhengig av om vedkommende har krav på hjelp etter 5-1. Det vil her være snakk om svært begrenset hjelp, for eksempel som følge av at personen er borte fra hjemstedet og ikke kan benytte seg av de muligheter han ellers har. Denne rettigheten tilkommer alle, uavhengig av bosted og økonomiske forhold slik som inntekt og formue. Nødhjelpssatsen i Oslo er for tida på omtrent 50 kr per dag. I praksis gis nødhjelp til personer (innenfor vår klientgruppe) i følgende tilfeller: - allerede har mottatt stønad til livsopphold, men har brukt den opp - har mottatt stønad til livsopphold fra en tidligere oppholdskommune, men har flyttet - i påvente av at søknad om stønad til livsopphold behandles - personer som oppholder seg i en kommune som ikke anerkjenner ansvar som oppholdskommune I en av sakene som omhandlet søknad om sosial stønad, ble vi oppringt av en klient som hadde søkt om sosial stønad og lurte på hvorfor det tok så lang tid. Vi snakket med sosialkontoret som sa at det var tre måneder saksbehandlingstid. De hadde også problemer med å komme i kontakt med klienten noe vi videreformidlet videre. Klienten fikk nødhjelp i mellomtida. Fire av sakene våre som omhandlet sosial stønad ble tatt inn i begynnelsen av 2005 under Juss-Buss-perioden. Alle disse sakene ble etter hvert overført til Juss-Buss. Også tre andre saker ble overført til Juss-Buss fordi klientene falt utenfor Gatejuristens målgruppe, og en ble overført til Jussformidlingen i Bergen. En klient som ønsket hjelp til å søke om sosial stønad hadde rømt fra et fengsel. Vi snakket med sosialkontoret, og de sa at de ikke kunne hjelpe klienten siden han hadde rømt fra et fengsel. Klienten var ikke etterlyst fordi han hadde meldt seg hos politiet. Vi snakket med fengselet som trodde at klienten fortsatt var hos dem. Vi avtalte at klienten skulle få en skriftlig bekreftelse på om og eventuelt når han ble gjeninnsatt, slik at han hadde gi denne dokumentasjonen til sosialkontoret slik at de igjen kunne behandle søknaden til klienten. 84

85 I mange saker opplever Gatejuristen at det offentliges veiledningsplikt ikke blir overholdt. I en av sakene som omhandlet sosial stønad hadde klienten ikke klart å fylle ut skjemaet på sosialkontoret og hadde heller ikke fått veiledning eller hjelp til dette. Vi snakket med sosialkontoret og avtale et møte hos dem. Etter dette fikk klienten innvilget sosial stønad, i tillegg til hjelp med å betale diverse regninger. En av sakene gjaldt en klient som har svært høye utgifter til medisiner, på ca kr i året. Vi var i kontakt med sosialkontoret til klienten for å undersøke mulighetene for at de dekket utgiftene, og hjalp klienten med å få individuell plan. En tredje sak omhandlet en klient som hadde søkt om sosial stønad, men som hadde fått beskjed om at det manglet en del dokumenter som var påkrevd for at søknaden kunne behandles. Vi kontaktet sosialkontor og ligningskontor, og klienten fikk etter hvert innvilget sosial stønad og fikk en egen sosialkoordinator som kunne følge opp klienten. Også i saker vedrørende sosialhjelp kommer vi opp i problemstillingen vedrørende oppholdskommuneprinsippet. En av sakene dreide seg om en klient som hadde oppholdt seg i Oslo i om lag seks måneder, men som var folkeregistrert i en annen kommune. Klienten trengte hjelp til søknad om sosialhjelp. Vi fulgte klienten til Sosial Vakttjeneste hvor klienten fikk innvilget 50 kr og ett dagskort på kollektivtransport. Vi snakket også med ligningskontoret og fikk endret bostedsadressen til klienten. Saksbehandleren på sosialkontoret som klienten hadde blitt tildelt etter ufb-registrering, mente at oppholdskommuneprinsippet ikke gjaldt i denne saken, og at de vurderte å sende klienten tilbake til tidligere oppholdskommune. Vi snakket både med sosialkontoret og klienten vedrørende hvilke regler som gjelder vedrørende oppholdskommune. I seks av sakene veiledet vi i rettighetene for å få og klage på sosial søknad, men det lyktes oss ikke å komme i kontakt med klienten igjen. I en annen sak avsluttet vi rettshjelpen til klienten fordi klienten ble truende. Vi hadde allerede klaget på et avslag om dekning av taxiutgifter og fått avslag hos Fylkesmannen, samt veiledet klienten i andre problemstillinger han ønsket hjelp til. I en klagesak vedrørende avslag på livsopphold omgjorde sosialkontoret avslaget etter at vi hadde skrevet en klage og vært med klienten i møte med sosialkontoret. I en annen sak klagde vi inn to avslag på henholdsvis stønad til klær og mat inn for Fylkesmannen. Fylkesmannen opprettholdt avslaget på stønad til klær, mens vedtaket om matpenger ble sendt tilbake til sosialkontoret fordi de skulle ha vurdert saken ut i fra nødhjelp, og ikke sosialhjelp. En tredje sak gjaldt en klage på avslag på stønad til kosttilskudd. Vi klagde saken inn til Fylkesmannen, og klienten fikk etter hvert dekket utgifter til kosttilskudd. Vi bisto også en klient som fikk sosial stønad. Klientens far hadde kjøpt en leilighet til henne, og hun betalte husleie til faren. Stønaden hennes hadde stoppet fordi faren hadde satt inn penger på kontoen hennes. Vi var i kontakt med sosialkontoret som vurderte saken på nytt, og fikk til en løsning som klienten var fornøyd med. Mange av våre klienter trenger hjelp i flere saker. En av sakene gjaldt en klient som Gatejuristen har vært jevnlig i kontakt med. Hun har hatt behov for økonomisk bistand opp mot sosialkontoret. Vi har deltatt på flere ansvarsgruppemøter og møter med sosialkontoret. Sosialkontoret har gitt klienten god oppfølging. Vi har vært inne i flere søknader om økonomisk bistand, som for eksempel til gjennomføring av samvær, utgifter 85

86 til strøm, husleie, klær og så videre. Vi har hjulpet klienten med å klage dersom det har vært behov for det. Vanligvis hjelper ikke Gatejuristen personer som faller utenfor målgruppa, men i enkelte tilfeller hvor sakene er av stor velferdsmessig betydning, det ikke er andre som kan bistå klienten eller hvor saken haster veldig, kan vi gjøre unntak fra dette. En av sakene vi likevel bisto selv om klienten ikke var rusavhengig gjaldt et søskenpar som hadde rømt fra faren på grunn av husbråk. De var utenlandske statsborgere og trengte akuttovernatting og fast bosted. De hadde kontaktet sosialkontoret, men fikk problemer der fordi de ikke hadde identifikasjonspapirer. Vi veiledet dem og fikk henvist dem til et krisesenter. Etter dette fikk søskenparet støtte til rettshjelp og hjelp med å finne bosted fra sosialkontoret. I flere av sakene våre har vi hjulpet klientene med å få utbetalt støtten ved å bekrefte at de er dem de sier de er fordi de mangler legitimasjon. Også her er det eksempler på saker hvor vi har samarbeidet godt med Oppsøkende tjeneste og fått noen derfra til å følge klienten. Utbetalingsmåten for sosial stønad er regulert i sotjl Det avgjørende er at beløpet stilles til søkers disposisjon på slik måte at stønaden rent faktisk kan nyttes til formålet. Hvilken utbetalingsform, hyppighet, om enkelte utgifter skal utbetales direkte fra sosialkontoret (for eksempel husleie) med videre som er aktuelt må vurderes konkret og i samarbeid med søker. Sosialtjenesten har plikt til å legge stor vekt på hva stønadsmottakeren sjøl mener, jf. sotjl Rent praktisk kan utbetaling skje kontant til de som ikke har bankkonto, som vi har hatt flere saker om. I mange tilfeller vil jo personen også være kjent for saksbehandler ved sosialkontoret, slik at det ikke er problematisk å utbetale. Dersom vedkommende person ikke har legitimasjon, og sosialkontoret pålegger vedkommende en utbetalingsform der dette er nødvendig, må sosialkontoret bistå personen med å få tak i legitimasjon. (Rett til bistand med dette følger for øvrig også av sotjl. 4-3, jf. 4-2 bokstav a.) For klientene våre er det ofte det praktiske rundt regelverket som skaper problemer som de trenger bistand med. I en annen sak som også omhandlet en klient som hadde problemer med å få tatt ut stønaden sin var det også problemer vedrørende manglende legitimasjon. Vi var i kontakt med sosialkontoret som hadde tilbudt klienten å hjelpe han med å skaffe seg legitimasjon, men skulle ordne det slik at klienten skulle få utbetalt stønaden på vanlig måte. De ba deretter klienten om å skaffe seg legitimasjon og en poste restante adresse. Vi sa at klienten trengte bistand til dette fra sosialkontoret, og sosialkontoret ville etter hvert bistå klienten. Klientene er også helt avhengige av at pengene kommer på samme tidspunkt hver måned. En av sakene vi fikk inn gjaldt en klient som kom til oss tidlig en fredags morgen. Han fortalte at han ikke hadde fått utbetalt stønad til livsopphold. Han kom rett fra sosialkontoret hvor han pleier å hente sjekken. Klienten var engstelig for at sosialkontoret nå holdt utbetalingen tilbake. Han begynte å bli ganske desperat fordi han gjerne ønsket å delta på et ansvarsgruppemøte samme dag og var redd han ikke klarte dette dersom han måtte ut for å skaffe penger. Vi ringte sosialkontoret som fortalte at sjekken hadde blitt forsinket i posten, og lå derfor ikke på sosialkontoret fra morgenen av. Vi forhørte oss om muligheten til å gjøre dette manuelt dersom sjekken ikke kom. Dette ville sosialkontoret gjøre, men de mente at det 86

87 var mest hensiktsmessig å vente de to timene det tok før posten kom for å sjekke om sjekken var der da. Lønnsjekken dukket opp med posten, og dermed fikk klienten utbetalt pengene sine til avtalt tidspunkt. Vi veiledet i to saker som gjaldt størrelsen på sosialhjelp. I den ene saken var det spørsmål om sosialhjelpen ble avkortet på grunn av stønad ved fødsel, og den andre saken gjaldt spørsmål om sosialhjelpen ble avkortet dersom vedkommende giftet seg eller ble samboer. I tre andre saker veiledet vi klienten i ulike vilkår/rettigheter tilknyttet sosialstønad. Den ene saken gjaldt spørsmål om når sosialhjelpen ble utbetalt, den andre saken gjaldt spørsmål vedrørende oppholdskommune og rett til sosialhjelp og den siste saken gjaldt spørsmål om innsyn, saksbehandlingstid og generelle vilkår for sosialhjelp. Kommentarer og vurderinger Vedrørende rettsreglene Rettsreglene vedrørende økonomisk sosialhjelp er for så vidt klare. Problemet er her som ved andre saker hvor det offentlige har veiledningsplikt at det offentlige i stor grad ikke oppfyller denne. Vedrørende praktiseringen av rettsreglene Som nevnt ovenfor er det Gatejuristens erfaring at det offentliges veiledningsplikt ikke blir overholdt. I flere av sakene må vi innhente opplysninger som sosialkontoret kunne bistått klientene med å finne, og har også måttet bistått klienter med å fylle ut søknadsskjemaene, en oppgave som sosialkontoret har i kraft av veiledningsplikten sin 36. Flere av saksbehandlerne i Gatejuristen har gitt tilbakemelding om at det er store forskjeller når det gjelder praktisering av regelverket, fra et sosialkontor til ett annet. Temaene som særlig ble trukket fram var dekning av utgifter til klær (særlig vinterklær) og innbo. I tillegg ble det også trukket fram forskjeller i praktiseringen når det gjelder det å bruke korttidssats eller langtidssats. Ved bruk av korttidssats dekkes kun akutte behov, mens man med personer som trenger sosialstønad over en lengre periode kan tilby langtidssats som også kan dekke utgifter, for eksempel som følge av slitasje og så videre. Langtidssats ytes i noen tilfeller etter noen uker og i andre tilfeller ytes dette ikke før etter seks måneder. Veien videre En undersøkelse vedrørende det offentliges veiledningsplikt vedrørende sosialhjelp, hvor vi går konkret inn i alle saker over en periode og fokuserer spesielt på om det offentlige overholder sin veiledningsplikt. En slik undersøkelse kan være et samarbeidsprosjekt med ulike hjelpeinstanser, for eksempel Helse- og sosialombudet. 36 Se mer om denne problemstillingen i kapittel 8 om erfaringer med forvaltningen. 87

88 6.9. Tannhelse Hun hadde store smerter i tennene og stod uten penger til å betale for tannlege. Hun ringte Gatejuristen og vi veiledet henne til å ta kontakt med Natthjemmet, et av Oslo sine lavterskeltilbud, hvor hun kunne få henvisning til tannlegevakta på Galleriet i Oslo. Dette er et lavterskel tannlegetilbud for folk med rusproblemer. Kort om regelverket Tannbehandling Mange med rusproblemer trenger tannbehandling, men har ikke råd til å betale for dette sjøl. Det er flere muligheter for å få gratis/støtte til/billig tannhelsehjelp: Spesielt for Oslo lavterskel tannhelsetilbud På tannlegevakta på Galleriet (Bussterminalen) kan en del personer i Gatejuristens målgruppe få gratis tannbehandling. Tilbudet gjelder akutt behandling, så de kan slippe smerter og betennelser og få mulighet til å tygge tilfredsstillende. Dette er et tilbud til brukere av kommunens lavterskeltiltak; feltpleiestasjonene, sprøyterommet, enkelte hospitser og rehabiliteringssentre. De som trenger tannbehandling, kan ta kontakt med det lavterskeltiltaket de allerede bruker for å få informasjon. De har henvisningsskjemaer for behandling på Galleriet, og de kan også ringe for sine brukere eller bli med dem hvis de trenger det. Hvis personer med rusproblemer trenger mer tannbehandling enn de kan få på Galleriet eller de ikke er i målgruppa for dette tiltaket, kan de søke sosialkontoret om støtte til tannbehandling. Økonomisk sosialstønad til tannbehandling Dersom vilkårene for økonomisk sosialstønad er oppfylt, har personer i vår målgruppe rett til støtte til tannbehandling fra sosialkontoret. Dette er en del av de nødvendige utgiftene til livsopphold, og dekkes etter sotjl Støtten skal komme i tillegg til de faste månedlige satsene for livsopphold. De har rett til å få dekket nødvendig og faglig forsvarlig tannbehandling, men ikke behandling som er spesielt dyr. Hvis de fleste tennene fortsatt er i orden, er det ikke faglig forsvarlig å trekke tennene og sette inn protese (gebiss). Ren kosmetisk behandling får de ikke støtte til. Det må søkes om støtte til livsopphold på vanlig måte, og det må presiseres at det søkes om ekstra støtte til tannbehandling. Sosialkontoret vurderer hvor mye penger den enkelte kan få til tannbehandlingen. For enkelte tannplager kan man også få dekket utgiftene ved refusjon fra NAV etter folketrygdloven 5-6. Hva dette innebærer framgår av forskrift av 13. desember 2007, som trådte i kraft 1. januar i forskriften lister opp en rekke sykdommer som kan gi grunnlag for å få dekket tannhelsetjenester. Eksempler som må antas å være praktiske for våre klienter er infeksjonsforebyggende behandling (for eksempel ved HIV/AIDS og kreft), periodontitt, patologisk tap av tannsubstans, tannskade ved ulykke og særlig manglende evne til egenomsorg ved varig sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne. Det er ikke nødvendig å søke om godkjenning fra NAV før behandlingen påbegynnes. Det er 88

89 tannlegen som vurderer om pasientens tannproblemer omfattes av folketrygdlovens stønadsbestemmelser. Annen gratis/billig tannbehandling Det er en rekke ulike særregler som kan gi rett til gratis tannbehandling, og det har blitt bedre muligheter de siste årene. Som en tommelfingerregel gjelder det å passe på å få gratis tannbehandling mens man mottar andre tjenester. Særordninger gjelder blant annet for personer som: - Har vedtak fra bydelen om/trenger hjemmesykepleie eller støttekontakt, boveiledning eller annen praktisk bistand i dagliglivet (vedtak på mer enn 3 måneder) - Er i/har søkt om LAR - Er/skal inn i institusjon (opphold i mer enn 3 måneder) - Er/skal inn i fengsel (akutt tannbehandling til alle og mer forsvarlig behandling ved opphold over 3 måneder) - Har spesielle tann-, munn- eller kjevesykdommer, har yrkesskader, har HIV/AIDS, epilepsi eller andre sykdommer som kan gi tannskader. - Er 18, 19 eller 20 år (lav pris ut det året man fyller 20) - Har tannskader som skyldes vold (voldsoffererstatning). Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med Siden Gatejuristens oppstart og fram til og med 2007 behandlet vi 21 saker som omhandlet tannbehandling. Problemstillingene fordelte seg slik: - 8 saker dreide seg om søknad om tannbehandling - 7 saker omhandlet klage på avslag om støtte til tannbehandling - 6 saker dreide seg om veiledning vedrørende rettigheter for tannbehandling Søknad om tannbehandling 8 av sakene dreide seg om hjelp til søknad om tannbehandling. En av sakene gjaldt ei kvinne som var i LAR-behandling. Sosialkontoret skulle dekke nødvendig tannhelsehjelp for henne, og vi hjalp henne deretter å bestille en time hos tannlegen. En klient av oss kom for å få hjelp til å søke om tannbehandling. Det viste seg at sosialkontoret allerede hadde innvilget tannbehandling for klienten. Vi søkte innsyn i dokumentene og klienten hadde fått innvilget faste beløp til spesifikk tannbehandling. Sosialkontoret ville ha info fra tannlegen til klienten om det var mer og eventuell hvilken behandling som klienten trengte. Klienten skulle sjøl snakke med tannlegen sin om dette. En klient kom til oss og sa at han hadde fått opplyst fra sosialkontoret sitt at måtte trekke tennene og få gebiss i stedet for implantat. Vi skrev en klage til sosialkontoret hvor vi mente at dette ikke var faglig forsvarlig da klienten vår kun manglet en tann. Vi ba om at klienten ble innvilget støtte til rehabiliterende tannbehandling uten at man trekker tennene. En annen sak gjaldt også en klient som hadde fått innvilget støtte til gebiss, men som i stedet ønsket implantat. Vi hadde en samtale med tannlegen til klienten og han mente at implantat ikke er en hensiktsmessig behandling når det gjelder mer enn 4-5 tenner. Han viste til at dette kostet mellom kr. En slik behandling ville også kreve en optimal tannhygiene ellers ville de falle ut. Vi hadde en samtale med 89

90 klienten hvor vi forklarte dette og ble enige med klienten om at han skulle starte behandlingen for å få gebiss. I en sak hvor klienten ønsket hjelp av oss til å søke om støtte til tannbehandling hjalp vi klinten med å få en time hos gratistilbudet i Oslo. Dette gjorde vi også i en annen sak hvor en mann hadde store tannproblemer. Klienten fikk hjelp til å sette inn proteser. I to av sakene som gjaldt søknad om hjelp til tannbehandling, fikk vi ikke fulgt opp sakene ytterligere fordi vi ikke klarte å komme i kontakt med klienten igjen. Klage på avslag om støtte til tannbehandling Vi hadde 7 saker som omhandlet klage på avslag om støtte til tannbehandling. I den ene saken som gjaldt klage på avslag på tannbehandling hadde klienten fått avslag på støtte til tannbehandling etter sotjl. 5-1 og 5-2. Klienten ble etter hvert innvilget behandling for rusavhengighet og vi avtalte med klienten og sosialkontoret at de skulle få et opplegg for tannbehandling til klienten på stedet klienten nå oppholdt seg. I en annen sak hadde klienten vår fått støtte til tannbehandling som innebar at tennene måtte trekkes og at klienten fikk satt inn gebiss. Klienten nektet å godta dette, og ønsket hjelp til å klage på vedtaket. Klienten ønsket seg tenner på stift. Vi hadde kontakt med sosialkontoret som forhørte seg om muligheten for klienten å få hjelp på tannlegehøyskolen. Kostnadene ville beløpe seg til kr Klienten hadde i tillegg for dårlig feste slik at det antakeligvis ikke var grunnlag for å sette tenner på stift. Vi diskuterte saken med klienten og rådga han å ta imot tilbudet om å få satt inn gebiss. I en sak vi mottok hadde klienten fått avslag om støtte til tannbehandling. Vi veiledet klienten i hvordan hun kunne sette fram og argumenter i en klage fordi klienten ønsket å klage sjøl. I en sak klagde vi på vegne av en klient som hadde fått avslag om støtte til tannbehandling fra trygdekontoret etter folketrygdsloven 5-6. Vi fikk ikke medhold i saken og det ble argumentert at tannproblemene ikke skyldes munntørrhet som var vilkåret for at klienten skulle få denne støtten. Vi henviste derfor klienten til å oppsøke gratistilbudet om tannbehandling i Oslo. Resultatet ble også avslag på en klage vi skrev for en klient som hadde søkt om og fått avslag på en søknad om refusjon av tannlegeutgifter. Begrunnelsen for dette var at klienten ikke lenger var i LAR-behandling og derfor var ikke vilkårene lenger oppfylt. I en annen sak som gjaldt støtte til tannbehandling, hadde klienten blitt innvilget støtte til tannbehandling på inntil kr av sosialkontoret. Klienten mente sjøl at dette var for lite. Vi snakket med sosialkontoret, og de fortalte at de hadde satt en egenandel på kr 6600 på tannbehandlingen som de mente klienten hadde mulighet til å betale på grunn av en forvaltningsavtale klienten hadde. Vi anbefalte klienten å ta imot dette tilbudet. Den siste saken vi hadde som omhandlet klage på manglende støtte til tannbehandling avtalte vi med klienten at vi måtte få vedtaket om avslag for at vi kunne klage på vegne av klienten. Klienten skulle komme innom med vedtaket, men dukket ikke opp. Veiledning vedrørende rettigheter for tannbehandling 6 av sakene våre dreide seg om veiledning i rettigheter for tannbehandling. I den ene saken var det en ansatt på feltpleien som ringte på vegne av klienten og ønsket å vite om muligheten for å få hjelp med tannbehandling. Vi veiledet den ansatte i feltpleien som 90

91 videreformidlet til klienten. I en annen sak var det en ansatt i en kommune som ønsket informasjon om tannhelse og rettigheter i forbindelse med en sak han hadde. Vi ga personen informasjonen han trengte og henviste til infokampanjen vår på nettet. En annen sak gjaldt en klient av oss som hadde fått innvilget rett til tannbehandling. Hun var i LAR-behandling og ønsket å vite mer om rettighetene sine. Hun etterspurte også et rundskriv som vi sendte over til henne. I en av sakene vi fikk inn veiledet vi om rettigheter til tannbehandling og henviste videre til Helse- og sosialombudet for å få hjelp til å søke fordi vi hadde kapasitetsproblemer. En klient henvendte seg til oss og mente at han hadde fått for dårlig tannbehandling. Vi henviste han til Galleriet for å få en fornyet vurdering og klienten ønsket sjøl å forfølge saken dersom han fikk et annet svar der. Den siste saken som dreide seg om veiledning vedrørende tannhelserettigheter gjaldt en søster som ringte på vegne av klienten og fikk en del informasjon om hvilke rettigheter klienten hadde. Vi avtalte at de skulle ta kontakt med oss igjen dersom de fikk problemer. Kommentarer og vurderinger Vedrørende rettsreglene Tannhelsetilbudet til befolkningen er i stor grad basert på at privatpraktiserende tannleger ivaretar befolkningens behov for tannhelsetjenester. Utgiftene til tannhelsehjelp dekkes i utgangspunktet av den enkelte pasient sjøl. I tillegg finnes det et offentlig tannhelsetilbud, som gir tjenester til enkelte persongrupper. Videre er det mulig å få refundert enkelte av utgiftene til tannhelsetjenester fra det offentlige trygdesystemet. Det er også mulig å få økonomisk støtte til tannhelsetjenester ut over dette, fra sosialtjenesten. I tillegg finnes enkelte rettigheter for personer som er i LAR-behandling og lavterskeltilbudet i Oslo hvor rusavhengige kan få tannhelsehjelp. Regelverket er fragmentert og dermed lite oversiktlig. Når det gjelder regelverket etter folketrygdsloven 5-6 om refusjon av tannlege utgifter er disse svært detaljerte, og utfylles i tillegg av et eget takstsystem som viser hvor mye man sjøl må dekke. Viktig i forhold til våre klienter er det også at ordningen inngår under egenandelstak 2 noe som medfører at for de fleste er det uaktuelt å prioritere tannbehandling etter disse bestemmelsene, siden de må dekke minimum 2500 kr, og ved periodontitt minimum 6500 kr for første implantat, sjøl. Hvis tannlegen tar mer betalt enn statens satser, må pasienten også dekke dette sjøl. Vedrørende praktiseringen av rettsreglene Gatejuristens erfaring er at det kan stilles spørsmål ved om regelverket for hjelp og stønad til tannhelsebehandling praktiseres likt i landet, eller om det finnes geografiske forskjeller. Dette er et tema som kan egne seg for en undersøkelse. Når det gjelder tilbakemelding fra medarbeiderne i Gatejuristen er det flere av dem som trekker fram at det gratis tannhelsetilbudet på Galleriet er av stor betydning for klientene våre, og tilbudet får mye skryt. Som en av medarbeiderne sier de som arbeider der er vennlige og imøtekommende og har stor overbærenhet med at klientene ikke alltid møter opp til sine avtaler. 91

92 Veien videre Som sagt er det et problem for våre klienter at man ikke har lik rett til tannlegebehandling på linje med andre helseproblemer. Gatejuristen bør sammen med andre interesseorganisasjoner, som for eksempel Tannlegeforeningen og ulike velferdsorganisasjoner jobbe for at regelverket når det gjelder tannhelse bør endres slik at det er mulig å få hjelp til tannproblemer på lik linje med andre helserettigheter. Det er også mulig å få til en sammenlignende undersøkelse vedrørende tannhelsefeltet når alle de fem ulike Gatejuristtilbudene i landet har startet opp. 92

93 6.10. Helse- og omsorgstjenester i hjemmet Han kom til oss i forbindelse med en sak om fravikelse fra kommunal bolig som han leide. Samtidig fremgikk det av saken at klienten var blitt skadet, brukket en arm, og hadde vanskeligheter med å vaske som en følge av dette. Under et møte med sosialtjenesten i kommunen ble det informert om at hjemmehjelp ikke var satt inn i leiligheten på grunn av HMS-årsaker. Leiligheten var altså for skitten til at praktisk bistand til vasking kunne settes inn. Kort om regelverket Helse- og omsorgstjenester i hjemmet Folk med rusproblemer har lik rett til helse- og omsorgstjenester i hjemmet som alle andre. De mest vanlige helse- og omsorgstjenestene som kan gis i hjemmet er hjemmesykepleie, praktisk bistand og opplæring i dagliglivets gjøremål og støttekontakt. Rett til hjemmesykepleie Hjemmesykepleie kan gis til blant annet sårstell, bistand med medisiner og personlig hygiene og støttesamtaler. Vilkårene for å få hjemmesykepleie er at personen har rett til nødvendig helsehjelp og har behov for hjemmesykepleie. Retten er hjemlet i kommunehelsetjenesteloven 2-1, jf. 1-3 og pasl Rett til praktisk bistand og støttekontakt Retten til disse tjenestene står i sotjl. 4-3 og 4-2 bokstav a og c. Den enkelte har rett til de tjenestene vedkommende trenger for å klare dagliglivets gjøremål. Dette betyr at personen har rett til bistand med de tingene han eller hun ikke klarer på egenhånd, enten dette skyldes fysiske problemer, psykiske lidelser eller andre årsaker. Det kan gis hjelp til for eksempel matlaging, handling, personlig hygiene og renhold av klær og bolig. Annen bistand kan også gis, for eksempel bistand med papirarbeid og personlig økonomi eller noen som kan følge personen til offentlige kontorer, dersom vedkommende har vanskelig for å møte til avtaler. Det kan gis opplæring i stedet for eller i tillegg til ren bistand, noe som er praktisk hvis personen kan klare disse tingene sjøl etter hvert. Dette kalles ofte boveiledning. Det kan også gis tilsyn, slik at noen kommer innom eller ringer tjenestemottakeren til faste tider for å se til at alt er i orden, hvis personen trenger det. Støttekontakt kan man ha rett til hvis man trenger noen til å følge seg til ulike aktivitetstilbud. Dette skal bidra til en meningsfull fritid og sosial kontakt med andre. Tjenestene skal ligge på et forsvarlig nivå Det er ingen klare regler for hva en tjenestesøker har rett til og hvor mye, men helse- og omsorgstjenestene skal ligge på et forsvarlig nivå i forhold til personens behov. Det er ikke anledning til å ta hensyn til kommunens økonomi når det avgjøres hva som er et forsvarlig tjenestetilbud. Oppholdskommunen har ansvaret Tjenestesøker har rett til helse- og omsorgstjenester fra den kommunen der 93

94 vedkommende oppholder seg. Det har ingen betydning hvor personen har bodd før eller hvor personen er folkeregistrert. En som oppholder seg i en kommune har rett til tjenester i denne kommunen, selv om personen er her midlertidig. Klagerett Dersom en tjenestesøker får vedtak om mindre eller andre helse- og omsorgstjenester enn personen mener å ha behov for og rett til, kan vedkommende klage. For hjemmesykepleie må det først sendes en klage til kommunen. Får søker ikke medhold, kan det deretter klages videre til Helsetilsynet i fylket. Også for praktisk bistand og støttekontakt sendes klagen til kommunen, som vil sende klagen videre til fylkesmannen hvis ikke vedtaket blir endret. Klagefristen er tre uker i begge tilfeller. Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med I perioden 2005 til 2007 hadde Gatejuristen 4 saker vedrørende helse- og omsorgstjenester i hjemmet som fordelte seg på følgende problemstillinger: - 3 saker vedrørende hjemmesykepleie - 1 sak om brukerstyrt personlig assistanse Vedrørende hjemmesykepleie Vedtak om hjemmesykepleie fattes som regel for en begrenset periode, ut fra hva kommunen antar er personens behov. Endring av vedtak underveis i denne perioden må være i samsvar med forvaltningsloven 35. Det mest praktiske er trolig alternativet om omgjøring på bakgrunn av vedtaket sjøl det kan for eksempel være fastsatt at en person har rett til hjemmesykepleie i 3 måneder, eller kortere dersom behovet for tjenesten opphører før dette tidspunktet. Selv om et vedtak blir endret etter utløpet av en tidsbegrenset vedtaksperiode er ikke dette nødvendigvis riktig så lenge behovet består vil retten til tjenester bestå i henhold til kommunehelsetjenesteloven. Ofte fastsetter vedtaket selv at en skal evaluere behovet når tidsbegrensningsperioden utløper og da kan man komme fram til for eksempel at en person har behov for mindre tjenester enn man først trodde eller at personens behov har endret seg eller opphørt. Dette kan medføre at hjemmesykepleie etter en slik evaluering erstattes av praktisk bistand etter sosialtjenesteloven, eller at kommunen vedtar ikke å gi hjemmesykepleie i en lengre periode. En av sakene omhandlet en klient som hadde mottatt vedtak om avsluttet hjemmesykepleie. Hun hadde hatt hjemmesykepleier som delte ut metadon og som hjalp klienten med sårstell. Klienten måtte nå ned på apoteket for å hente metadonet. Hun mente sjøl at hun var for dårlig til dette og ønsket hjelp til å klage. Vi snakket med MAR for å finne ut om vi kunne få til en annen ordning hvor klienten kunne hente med seg flere flasker om gangen slik at hun ikke trengte å gå til apoteket hver dag. Legen mente at dette var medisinsk uforsvarlig. Vi sendte en klage på avsluttet hjemmesykepleie, og bestillerkontoret opprettholdt sitt vedtak. De begrunnet vedtaket blant annet med at sykepleierne ikke kunne gå god for at klienten tok metadonet sitt når de delte ut en flaske. På bakgrunn av begrunnelsen og dokumentasjonen som forelå i saken rådet vi klienten til ikke å gå videre i saken. 94

95 En annen sak vedrørende hjemmesykepleie gjaldt også en klient som mente hun var for syk til å hente metadonet på apotek. Vi hjalp klienten med en søknad og klienten fikk innvilget hjemmesykepleie. Den siste saken vi hadde som omhandlet hjemmesykepleie gjaldt en klient med omfattende behov. Klienten var for dårlig til å hente metadonet på apotek, og fikk moren sin til å hente for seg. Vi deltok i et ansvarsgruppemøte med klienten, en psykiater og en psykiatrisk sykepleier. Det kom fram at klienten hadde truet tidligere hjemmesykepleiere med våpen, og psykiateren motiverte klienten til å legge seg inn på en institusjon for en periode. Gatejuristen hadde også en sak som omhandlet brukerstyrt personlig assistanse. Klienten hadde mange saker oss. Hun hadde behov for langvarige og koordinerte tjenester både i henhold til bolig, praktisk bistand, medisiner, annen helsehjelp, hjelpemidler, trygdekontor, psykisk helsevern og sosialkontoret. Vi veiledet klienten i ordningen vedrørende brukerstyrt personlig assistanse og lagde et utkast til søknad om tjenester (gjaldt både BPA og støttekontakt) og individuell plan som klienten sjøl kunne velge å sende til bydelen. Klienten falt egentlig utenfor målgruppa til Gatejuristen, og vi samarbeidet tett med Fransiskushjelpen i saken, og etter hvert ble saken overført til dem. Kommentarer og vurderinger Vedrørende rettsreglene Gatejuristen har få saker innenfor disse rettsområdene, og det er ikke grunnlag i disse å si at det er endringer i regelverket som er nødvendig. Vedrørende praktiseringen av rettsreglene Også når det gjelder rett til hjelp i hjemmet er det praktiseringen vi kan knytte noen kommentarer til. Mange av våre klienter ønsker hjemlevering av metadon i kombinasjon med hjemmesykepleie. Vi har for få saker til å vurdere om regelverket praktiseres for strengt. Veien videre Når det gjelder rett til hjelp i hjemmet, er det viktig at vi når ut til personer som har disse behovene. Som oftest er disse personene for dårlige til å komme til Gatejuristens kontoret og det er også vanskelig å nå disse gjennom oppsøkende virksomhet på gata og ulike institusjoner/væresteder fordi personene ofte oppholder seg i hjemmet sitt. Det er grunn til å anta at behovet for rettshjelp er større enn det antall saker skulle tilsi. Et forslag til prosjekt for å nå disse personene, kan være et samarbeidsprosjekt blant annet med Fransiskushjelpen og Oppsøkende tjeneste, som ofte reiser hjem til disse personene. Ved å samarbeide med Fransiskushjelpen og Oppsøkende tjeneste kan vi dermed nå ut til flere av disse personene. 95

96 6.11. Rett til medvirkning og informasjon En miljøarbeider på et lavterskel botilbud (hospits) ringte og fortalte at hun hadde vært med en av beboerne til den forrige fastlegen hans. De skulle hente ut pasientjournalen til mannen i forbindelse med en søknad om LAR-behandling. Mannen hadde tidligere vært hos legen og hadde en ubetalt regning der. Miljøarbeideren fortalte at legen hadde nektet innsyn i pasientjournalen på grunn av den ubetalte regningen. Selv om retten til journalinnsyn er spesielt beskyttet og viktig, brukte legen den som et ulovlig pressmiddel. Kort om regelverket Innledning Pasienten har rett til informasjon om helsehjelpen, til innsyn i pasientjournalen, til å medvirke og til å samtykke i at helsehjelpen gis. Dette står i pasl. kapittel 3, 4 og 5. (Det finnes enkelte unntak fra dette, som ikke er omtalt her.) Samtykke til helsehjelp (kap. 4) Hovedregelen er at all helsehjelp skal være frivillig. Helsehjelp skal derfor ikke gis uten at pasienten sjøl samtykker til det, det vil si, er enig i det. Pasienten kan samtykke på flere måter, enten ved å si at vedkommende ønsker en behandling som det gis tilbud om, eller ved bare å godta den behandlingen helsepersonellet gir. Et samtykke er bare gyldig dersom pasienten på forhånd har fått god nok informasjon om helsetilstanden sin og innholdet i helsehjelpen. Pasienten kan trekke tilbake et samtykke når som helst, også mens helsehjelpen gis. Rett til medvirkning (kap. 3) Pasienten har også rett til å få medvirke i prosessen rundt sin egen behandling. Mulighet til medvirkning og samarbeid mellom pasient og helsepersonell er viktig for at resultatet av behandlingen skal bli godt. Det er vanligvis pasienten sjøl som bestemmer hvor mye vedkommende vil medvirke. Retten til å medvirke innebærer at pasienten kan medvirke ved valg mellom de behandlingsalternativene som finnes, for eksempel mellom Subuxone, Subutex og Metadon i LAR. Pasienten kan ikke velge fritt, det er helsetjenesten som til slutt avgjør hvilket behandlingsalternativ pasienten vil få. Helsetjenesten vil normalt anbefale den behandlingsmetoden som de mener passer pasientens behov best, men kan også velge den minst kostnadskrevende behandlingen når det er flere alternativer som dekker behovet. Rett til informasjon (kap. 3) og innsyn i journal For å kunne samtykke til at helsehjelp gis og for å kunne medvirke, trenger pasienten informasjon. Pasienten har derfor rett til å få nødvendig informasjon om helsetilstanden sin og innholdet i helsehjelpen, både om diagnose, prognose og behandlingsmuligheter. Pasienten skal også få informasjon om risiko og bivirkninger ved både sykdommen/skaden, undersøkelsen og behandlingen. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte, og den skal tilpasses pasientens behov. Helsepersonellet må altså gi informasjonen slik at pasienten kan forstå den. Vil ikke pasienten ha informasjon om helsetilstanden sin, så kan pasienten som hovedregel nekte det. Hvis pasienten ønsker at 96

97 pårørende skal bistå vedkommende i forbindelse med helsehjelpen, så har også de rett til informasjon. Pasienten har rett til i journalinnsyn, se pasl Klage Ved brudd på disse rettighetene, kan den som yter helsehjelpen eller dennes leder anmodes om å oppfylle rettighetene. En skriftlig anmodning må sendes innen 4 uker. Fører ikke dette fram, kan pasienten sende skriftlig klage til Helsetilsynet i fylket. Klagefristen er 3 uker fra pasienten fikk vite om utfallet av anmodningen. Nærmere om regelverket og konkrete problemstillinger vi har arbeidet med I perioden 2005 til 2007 har Gatejuristen registrert to saker som omhandler medvirkning og informasjon. Som tidligere nevnt har Gatejuristen bistått i flere saker som omhandler dette, men det har ikke vært egen registrering på disse sakene. Begge sakene omhandlet rett til innsyn i en journal. Den ene klienten hadde spørsmål om fullmaktsgrenser og ville gjerne vite hvilken informasjon om han de ulike institusjonene hadde gitt hverandre. Vi snakket med klienten om muligheten til innsyn i journalen sin, og veiledet også vedrørende fullmaktsgrenser. Kommentarer og vurderinger Vedrørende rettsreglene og praktiseringen av rettsreglene Gatejuristen har for få saker til å vurdere hvordan rettsreglene fungerer i praksis. Unntaket er bestemmelsen om at man kan kreve en egenandel for journalinnsyn på 85 kroner, noe som i mange tilfeller medfører en hindring for klienten til å faktisk få innsyn i journalen. Vi mottar ofte henvendelser fra hjelpeapparatet som ønsker å få vite hvilke regler som gjelder på dette feltet, så det er helt klart et stort behov for mer informasjon, både til hjelpeapparatet og til klienten om hvilke regler som egentlig gjelder. Veien videre Særlig spørsmålet vedrørende medvirkning er det grunn til å anta at få kjenner til og i hvert fall at få benytter seg av. Dette er viktige bestemmelser som faktisk kan bidra til at de rusavhengige blir mer motivert til å få behandling ved at de sjøl er med på å bestemme hvor og hvordan. Det bør vurderes et eget prosjekt som går på informasjon om disse rettighetene. Best effekt vil nok en slik informasjonskampanje ha dersom man samarbeider med hjelpeapparatet og andre instanser som er i kontakt med rusavhengige, og selvfølgelig de rusavhengige sjøl. 97

98 98

99 7. Fri rettshjelpsordningen 7.1. Om gjeldende fri retthjelpsordning Hva er fri rettshjelp? Fri rettshjelp omfatter både fritt rettsråd, fritak for rettsgebyr og fri saksførsel. Dette innebærer at staten helt eller delvis dekker utgiftene til juridisk bistand. Fri rettshjelp dekker ikke motpartens saksomkostninger. Dersom man taper en eventuell rettssak risikerer man dermed å betale disse. Med begrepet fritt rettsråd menes veiledning og hjelp i juridiske spørsmål som ikke nødvendigvis skal opp for domstolene. Det kan dreie seg om utarbeidelse av søknader, klager, nødvendig korrespondanse og ren rådgivning fra advokat. Fritak for rettsgebyr vil si at man slipper å betale bestemte gebyrer som vanligvis kreves for å få behandlet en sak av en domstol eller et forvaltningsorgan. Fri sakførsel omfatter på sin side rettshjelp i saker som går for domstolene. Hvem kan få rettshjelp 37? Om man kvalifiserer til å få fri rettshjelp, er avhengig av hva slags sakstype man trenger hjelp til. Fri rettshjelpsloven skiller mellom prioriterte og ikke-prioriterte saker. De saksområdene som er oppregnet i loven, se nedenfor, er prioriterte. Som hovedregel får man kun innvilget fri rettshjelp i prioriterte saker. Innenfor de prioriterte sakene skiller loven mellom behovsprøvde saker og ikke-behovsprøvde saker. For å få fri rettshjelp i de behovsprøvde sakene, er det visse krav til inntekt og formue. I tillegg er det også en egenandel for de behovsprøvde sakene. Saker uten behovsprøving I disse sakene får man fri rettshjelp uavhengig av inntekt eller formue. Det skal heller ikke betales egenandel. Saksområdene som omfattes er: - personer utsatt for mishandling, for eksempel anmeldelse, advokatbistand i straffesak, - voldsofre, vurdering av og eventuelt erstatningssøksmål mot skadevolder, - ofre for tvangsekteskap (fritt rettsråd ved vurdering av anmeldelse og bistandsadvokat ved eventuell anmeldelse), - ofre for menneskehandel (5 timer fritt rettsråd ved vurdering av anmeldelse og bistandsadvokat ved eventuell anmeldelse), - voldtekt (3 timer fritt rettsråd ved vurdering av anmeldelse og bistandsadvokat ved eventuell anmeldelse), - vernepliktige i førstegangstjeneste og sivile tjenestepliktige og - visse typer utlendingsrettslige regler; bortvisning, utvisning på grunn av visse brudd på utlendingsloven, tilbakekall av gitt tillatelse og asylsøknad (i asylsaker får man ikke hjelp til å klage dersom man søkte asyl, men i stedet fikk innvilget opphold på humanitært grunnlag). 37 Se nærmere om ordningen med fri rettshjelp i forskrift av 12. desember 2005 til lov om fri rettshjelp og rundskriv G-12/2005 om fri rettshjelp. 99

100 Fylkesnemnda/kontrollkommisjonen skal av eget tiltak gi fri saksførsel i enkelte saker knyttet til: - særlige tvangstiltak overfor rusavhengige, - barnevernssaker, for eksempel omsorgsovertakelse, samværsrett og fratakelse av foreldreansvar (kap. 7. i lov om barneverntjenester), - psykisk helsevern; saker om tvangsinnleggelse og utskriving (etablering, opprettholdelse og opphør). Retten skal av eget tiltak gi fri sakførsel i følgende saker: - vernepliktige i militærnektersaker der det nektes av overbevisningsgrunner, - rusavhengige, psykisk helsevern; saker om overprøving av administrative vedtak om frihetstap (innleggelse/tilbakeholdelse i institusjon), - utlendingssaker i tilknytning til falsk identitet, utsendelse, meldeplikt, bestemt oppholdssted og innlevering av ID-papir (pass), - søksmål anbefalt av Sivilombudsmannen og - umyndiggjøring; anke over vergemålsrettens avgjørelse. Saker med behovsprøving For å få fri rettshjelp i disse sakene, er det tre vilkår som må være oppfylt: Inntektsgrense Man kan ikke tjene mer enn kr brutto per år og ikke ha en nettoformue på mer enn kr. All skattbar inntekt regnes med. Eier man en bolig, skal man som oftest slippe å selge denne. For ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi, er inntektsgrensa kr. Formuesgrensa er den samme som for enslige. Det finnes noen sakstyper av personlig karakter der det ikke foretas identifikasjon mellom ektefeller/samboere. - Begrensning til enkelte saksområder Det juridiske problemet må høre inn under ett av de følgende saksområdene: - ekteskapssaker, saker om registrert partnerskap, oppløsning av samboerskap, barnefordeling og barnebidrag, - erstatning for personskade eller tap av forsørger, - leieforhold; oppsigelse eller utkastelse fra bolig som leietaker bor i, - arbeidsforhold; oppsigelses- eller avskjedssaker for arbeidstaker eller - trygde- og pensjonssaker; anke til Rikstrygdeverket eller Trygderetten. - Skjønnsmessig vurdering Det må i tillegg være rimelig og nødvendig at det offentlige yter fri rettshjelp. Her kan det tenkes at det offentlige mener at man ikke trenger advokatbistand fordi man får god nok hjelp ved et offentlig kontor. De fleste offentlige kontorer har veiledningsplikt. Det er heller ikke alltid rimelig at det offentlige betaler for advokatbistanden. I denne vurderingen ser man på blant annet om man har forårsaket situasjonen sjøl. Videre har man ønsket å avskjære saker av bagatellmessig karakter. 100

101 Egenandel Egenandelen ble gjeninnført fra 1. januar I saker som er nevnt ovenfor under saker med behovsprøving, skal man som hovedregel betale en egenandel. Egenandelen beregnes etter den offentlige salærsatsen for advokater, som per 1. januar 2008 er 850 kr. 38 I saker med fritt rettsråd (veiledning) er egenandelen en ganger salærsatsen, altså 850 kr. I saker med fri sakførsel (saker for domstolen) er egenandelen 25 % av utgiftene, men oppad begrenset til fem ganger salærsatsen, altså 4250 kr. Tjener man under kr brutto i året, er man fritatt fra å betale egenandel. Tjener man over kr brutto, kan man ikke be om ettergivelse eller reduksjon i egenandelen. Krav om at man ikke får dekket utgifter til juridisk bistand på annen måte Den offentlige fri rettshjelpsordningen er av subsidiær karakter. Det betyr at det er et vilkår for å få fri rettshjelp at man ikke kan få dekket utgiftene sine til rettshjelp på annen måte. Dette kan for eksempel være gjennom private rettshjelpsforsikringer, medlemskap i foreninger og lag som gir rettshjelp til sine medlemmer eller etablerte offentlige serviceog rådgivningskontor. Innenfor en del rettsområder har det offentlige opplysnings- og veiledningsplikt, som vil kunne føre til at det ikke vil bli innvilget fri rettshjelp i saker mot forvaltningen. Andre saker Hovedregelen for de ikke-prioriterte sakene, er at det ikke innvilges fri rettshjelp. Imidlertid finnes det en unntaksregel som åpner for innvilgelse i visse tilfeller. Man må da oppfylle de økonomiske vilkårene i loven, og i tillegg må problemet åpenbart ha så stor velferdsmessig betydning at det etter en samlet vurdering finnes rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp. Vurderingen er streng og unntaket brukes lite i praksis Klientperspektivet klientundersøkelse Om undersøkelsen I forbindelse med helse- og rehabiliteringsprosjektenes dokumentasjonsprosjekt, har det blitt gjennomført en spørreundersøkelse blant Gatejuristens klienter. Formålet med undersøkelsen var å finne ut hvor mange som ikke hadde fått dekket sitt rettshjelpsbehov, dersom de ikke hadde fått bistand med juridiske spørsmål av Gatejuristen. Spørreundersøkelsen ble foretatt i perioden 1. mai 2007 til 1. november Undersøkelsen ble foretatt ved at man i forbindelse med mottak av nye saker, i tillegg til å samle inn annen statistikk, også stilte et ekstra spørsmål. Klienter som kom på saksmottak i denne perioden ble stilt følgende spørsmål: Dersom du ikke hadde fått vite om Gatejuristen ville du ha kontaktet noen andre for å få rettshjelp med det problemet du har kommet til oss med? 38 Regjeringen foreslår i Statsbudsjettet å oppjustere salærsatsen for advokater i straffesaker og benefiserte saker til kr 870,- pr. time (ekskl. mva.) f.o.m

102 Svaret på dette spørsmålet kunne følgelig være enten ja, eller nei. Dersom klienten svarte ja, ble det stilt et oppfølgningsspørsmål. Vi ville da vite hvem klienten ville kontaktet. Klientene besvarte fritt hvem de ville kontaktet, og kunne dermed nevne mer enn et sted, for eksempel Fri rettshjelp i Oslo og advokat. Antallet saker stemmer derfor ikke overens med antallet steder klientene ville kontaktet. Funn Antall mottatte saker totalt i perioden 188 Antall tilfeller hvor undersøkelsen ble besvart 45 Antall NEI de som ikke ville kontaktet andre 20 Antall JA de som ville kontaktet andre 25 I løpet av perioden undersøkelsen ble foretatt, mottok Gatejuristen totalt 188 saker. Dette utgjør i gjennomsnitt litt over 30 saker per måned, det samme som gjennomsnittet per måned i Undersøkelsen ble besvart i 45 tilfeller, det vil si i ca. 24 % av alle mottatte saker. Det er uvisst hvorfor undersøkelsen ikke ble besvart i mer enn 45 av 188 tilfeller. Manglende informasjon om undersøkelsen og forglemmelse kan være eksempler på årsaker til at ikke flere undersøkelser ble besvart. Videre er det slik at enkelte klienter ikke ønsket å bevare undersøkelsen, noe som også ledet til det lave antallet besvarte undersøkelser. 20 av 45 spurte klienter svarer at de ikke ville kontaktet andre rettshjelpere dersom de ikke hadde visst om Gatejuristen. Dette innebærer at ca. 44 % av klientene som besvarte undersøkelsen selv mener at de ikke ville fått dekket sitt behov for rettshjelp uten å få hjelp fra Gatejuristen. Av klientene som svarte at de ville kontaktet andre, ble forskjellige aktører nevnt. Imidlertid har ikke klientene i alle tilfeller oppgitt at de ville kontaktet advokat eller andre som arbeider med rettshjelp flere svar gjelder personer og instanser som vanligvis gir andre former for bistand enn rettshjelp. Selv om klientene mener de ville fått hjelp av andre, er det derfor ikke gitt at de ville fått rettshjelp. Illustrasjonen under viser hvem klientene har oppgitt at de ville kontaktet, og hvor mange ganger de forskjellige ble nevnt. 102

103 Venn; 1 Frelsesarmeen; 1 Prindsen Aktivitetshus; 2 Kontoret for Fri Rettshjelp; 6 Møtestedet; 1 BlåKors; 1 Gjort det selv; 1 Pasientombud; 1 Sosialkontor; 1 Juss-Buss; 6 Advokat; 9 Av de 25 som besvarte spørsmålet positivt, var det Juss-Buss, advokat og Fri rettshjelp i Oslo som ble nevnt flest ganger. Av de 9 som ville kontaktet advokat, dersom de ikke hadde fått vite om Gatejuristen, svarte to av disse at de kun ville benyttet advokat dersom de visste at de ville få innvilget fri rettshjelp. Dette kan også gjelde flere klienter, men det var kun to klienter som spesifiserte dette. Ettersom de færreste av Gatejuristens klienter er i betalt arbeid, og de fleste mottar trygde- og sosialytelser, vil muligheten for å motta fri rettshjelp ofte være til stede innenfor de rettsområdene der dette tilbys. 39 Forutsatt at klientens sak faller innenfor et rettsområde hvor det gis fri rettshjelp, at klienten tilfredsstiller inntekts- og formuesvilkårene, at klienten har midler til å betale egenandel (når dette kreves) og at klienten overvinner andre terskler, vil fri rettshjelp hos advokat være et alternativ for noen. Juss-Buss og Fri rettshjelp i Oslo tilbyr rettshjelp innenfor bestemte rettsområder. Disse to stedene ble til sammen nevnt 12 ganger, og er med andre ord velkjente steder hvor personer i Gatejuristens målgruppe kan motta rettshjelp. Pasientombudet og sosialkontoret ble også nevnt. Pasientombudene og sosialkontorene dekker avgrensede juridiske områder, og vil kunne gi råd om regelverk og hvordan klienten best kan oppnå sine rettigheter i forhold til sine saksområder. Både pasientombudene og sosialkontorene har veiledningsplikt overfor borgerne. Innenfor sosialtjenestelovens område har sosialkontorene en særskilt plikt til veiledning der hjelp er nødvendig og kontoret er kjent med klientens situasjon Gatejuristens årsrapport for 2007 s Sivilombudsmannens årsmelding for 2004 s Se også dom av Oslo tingrett; Vinje-dommen. 103

104 Offentlige kontorer kan også henvise klienten videre til andre instanser, dersom saken faller utenfor deres område. Selv om disse offentlige etatene ikke gir rettshjelp, vil de dermed kunne bidra til at klienten får den informasjonen og bistanden som trengs, også i juridiske spørsmål. Enkelte klienter har svart at de ville søkt hjelp på steder som Prindsen Aktivitetshus, Blå Kors kontaktsenter, Frelsesarmeen og Møtestedet. Disse stedene har ikke jurister ansatt, og vil derfor ha mindre muligheter til å dekke klientens rettshjelpsbehov. De ansatte på de nevnte stedene vil sannsynligvis kunne henvise klienten til egnet sted eller svare på ofte stilte spørsmål. Møtestedet har for eksempel kompetanse på boligjuss. En person svarte at vedkommende ville kontaktet Blå Kors dersom ikke personen hadde visst om Gatejuristen. I undersøkelsesperioden hadde Gatejuristen, i samarbeid med Juss- Buss, saksmottak på Blå Kors, og det er dermed uvisst om klienten forvekslet ansatte hos Blå Kors med frivillige fra Gatejuristen eller Juss-Buss. Våre vurderinger De spesielle sidene ved klientgruppa gjør det nødvendig med et rettshjelpstilbud tilrettelagt for folk med rusproblemer. For eksempel tilrettelagt ved at man driver oppsøkende virksomhet. De færreste advokater har utviklet et tilbud som er tilpasset denne gruppa eller basert sitt tilbud om rettshjelp på de behovene personer med rusproblemer har. Fri rettshjelp i Oslo har heller ikke i like stor grad som Gatejuristen tilpasset sitt tilbud til gruppas spesifikke behov, selv om dette også er et lavterskeltilbud. Juss-Buss har oppsøkende virksomhet i utvalgte fengsler, på Universitetet i Oslo og ved enkelte distriktspsykiatriske sentre, men har heller ikke tilpasset sitt tilbud spesielt til folk med rusproblemer. Når ca. 44 % av respondentene til undersøkelsen svarte at de ikke ville kontaktet andre dersom de ikke hadde visst om Gatejuristen, sier dette også noe om Gatejuristens status blant rusavhengige. For personer som har tunge rusproblemer kan det være vanskelig å ta kontakt med et ordinært advokatkontor, både fordi de kan føle seg lite velkomne (terskelproblematikk), og fordi de i noen tilfeller faktisk ikke vil være velkomne som kunder (stigmatisert gruppe). Dette taler for at rusavhengige trenger et eget tiltak, slik som Gatejuristen. Flere av de spurte nevnte at de ville oppsøkt steder som ikke driver med juridisk rådgivning for å rettshjelp med det problemet de kom til Gatejuristen med. Dette viser at de heller ville valgt steder som ikke bedriver ordinær rettshjelp, enn å kontakte advokat eller lignende. Dette kan tyde på at terskelen for å kontakte advokat for å få løst et rettslig problem er høy i klientgruppa. Fordi mennesker med rusproblemer ofte er i konflikt med det offentlige Norge, finnes det også en utbredt mistro mot det offentlige fra manges side. Dette kan medføre at de ikke tar kontakt eller at kontakten blir konfliktfylt. 104

105 7.3. Advokater på saksmottak I nær sammenheng med det oppsøkende arbeidet og rettshjelpsarbeidet står spørsmålet om hvordan vi på en mest mulig hensiktsmessig måte skal få overført saker som hører inn under fri rettshjelpsordningen til advokater som kan ta sakene innenfor det ordinære systemet. Disse klientene har i stor grad blitt henvist enten til Kontoret for fri rettshjelp i Oslo eller til privatpraktiserende advokater. Vi vet av erfaring at mange av våre klienter vil ha problemer i praksis med bare å bli henvist til et annet kontor, for så å møte opp til en klientsamtale der på et senere tidspunkt. Medarbeiderne i Gatejuristen har derfor ikke følt seg komfortable med denne ordningen. På bakgrunn av dette har vi fra og med oktober 2006 prøvd ut en ordning med at en ekstern advokat er til stede ved våre saksmottak på torsdager. Vedkommende advokat vil overta saken dersom det i løpet av klientsamtalen viser seg at saken hører inn under fri rettshjelpsordningen. Ordningen har vist seg å fungere godt for klientene våre, som nå kan sitte rolig på kontoret der klientsamtalen finner sted, mens saksbehandler går ut og den eksterne advokaten kommer inn i stedet. Vi har lagd en egen mal for samarbeidsavtaler med advokater som deltar på våre saksmottak. Foreløpig har vi avtale med én advokat, men om flere melder sin interesse, og vi har behov for flere, vil vi utvide ordningen til også å omfatte flere advokater. Om forholdet mellom Gatejuristen og advokaten Advokat Petter Bonde 41 har vært tilknyttet Gatejuristen siden september Det er inngått en egen avtale mellom Gatejuristen og Petter Bonde. Om sakene advokaten har behandlet Advokaten har arbeidet dels som frivillig saksbehandler i Gatejuristen, og dels har han fått overført saker til seg som går inn under fri rettshjelpsordningen. Denne evalueringen gjelder først og fremst sakene som ble overført til advokaten under fri rettshjelpsordningen. Imidlertid vil også advokatens erfaringer fra sakene som er behandlet som vanlig frivillig i Gatejuristen bli omtalt der det passer. Det avgjørende for om advokaten behandler en sak under fri rettshjelpsordningen, er om den dekkes av de alminnelige vilkårene for fri rettshjelp. Det avgjøres fra sak til sak om den faller inn under fri rettshjelpsordningen. Det er ikke søkt om fri retthjelp etter unntaksbestemmelsene i rettshjelpsloven 11 annet ledd og 16 annet ledd. Bakgrunnen for dette, er at det hovedsakelig er snakk om mindre saker som vil gi få timer og dermed ikke vil medføre honorarer av betydning for advokaten. Det har derfor blitt ansett som mer hensiktsmessig å bruke tida på å løse saken enn på å få saken inn under fri rettshjelpsordningen. Advokaten har ved utgangen av 1. halvår 2007 behandlet til sammen 9 saker for 8 klienter. Av disse ble 5 saker overført til fri rettshjelp og 4 saker ble behandlet av 41 Bonde er advokat ved Advokathuset Feydt og Hamborgstrøm. 105

106 advokaten som frivillig saksbehandler i Gatejuristen. Når det gjelder antall timer anslår advokaten at ca. 60 % av hans anvendte tid har gått med på de ubetalte sakene (frivillig) og ca. 40 % av tida til sakene som gir honorar (fri rettshjelpssakene). Når det gjelder fri rettshjelpssakene, har det vært 3 straffesaker til nå, og 1 straffesak som ikke har kommet opp ennå. I tillegg har det vært 1 barnefordelingssak. De fleste av sakene er overført fra andre saksbehandlere. Advokaten har ikke behandlet saker der det skal kreves inn egenandel fra klientene. Når det gjelder de ordinære frivillig-sakene, har det vært 3 søknader om såkalt vederlag for personer som har blitt utsatt for overgrep i barnehjem. Dette er ikke fri rettshjelpssaker. De fleste av disse sakene har kommet inn på saksmottak. Om klientene Advokaten arbeider til daglig hovedsakelig som forsvarer, men har også andre saker i porteføljen. Advokatens erfaringer med klienter som er overført fra Gatejuristen, er at de som gruppe skiller seg fra advokatens andre klienter på flere måter: - I forhold til den jevne advokatklient er klientene som er overført fra Gatejuristen uforutsigbare. Dette medfører utfordringer i forhold til å arbeide med disse sakene. - Klientene planlegger ikke så langt fram i tid som andre klienter gjør, men kontakter advokaten når det er en krise. Dette skjer gjerne når klientene er tomme for penger og/eller er ruset. - For flere klienter er det ikke interessant med bistand, med mindre de ikke kan få det med en gang. Dette synes å ha sammenheng med at klientene lever fra dag til dag, og at de ikke klarer å planlegge lang tid framover. - Klientene holder avtaler i mye mindre grad enn vanlig. Dette gjør det vanskelig å planlegge blant annet møter og at klientene skal levere dokumenter til advokaten. Dette kan få følger både for muligheten til å finne ut av faktum i sakene og for framdriften i sakene. Det er derfor viktig å sørge for å få mest mulig informasjon fra klienten allerede i den første klientsamtalen. Det er også viktig å legge opp arbeidet slik at man i størst mulig grad unngår at det blir nødvendig med nye møter med klientene. - Klientene bytter stadig mobiltelefonnummer, og det er dermed vanskelig for advokaten å få tak i dem. - Klientene mangler tidsbegrep og kan bli utilgjengelige i perioder. I enkelte tilfeller har det tatt flere måneder å få tak i klientene. - Klientene er i psykisk og/eller fysisk dårlig form. Ved ett tilfelle har klienten besvimt på advokatkontoret. Ser man på straffesaker isolert, finner man den samme tendensen. Klientene som er overført fra Gatejuristen er siktet/tiltalt i småsaker, og det er sjelden disse personene foretar seg alvorlige kriminelle handlinger. I straffesaker mer generelt er det snakk om alvorligere kriminalitet, og bedre fungerende klienter. Om lønnsomheten for advokaten Sakene som er overført fra Gatejuristen utgjør en svært liten andel av advokatens portefølje. Av ca. 130 dager i retten totalt på intervjutidspunktet gjaldt 3 eller 4 dager 106

107 sakene fra Gatejuristen. Sakene dreier seg gjerne om mindre alvorlige straffbare forhold, for straffesakenes del, og gir dermed ½- til 1-dagssaker i retten. Anslagsvis medførte sakene fra Gatejuristen ca. 6 fakturerbare timer i gjennomsnitt. Sakene gir dermed i gjennomsnitt liten økonomisk uttelling for advokaten. Det er derfor ikke lukrativt for advokater å arbeide med denne typen saker. I tillegg kommer de praktiske utfordringene ved å arbeide med denne klientgruppen, i forhold til at det går mye tid til å ringe, forsøke å få i stand møter og legge nye planer når klientene ikke holder avtaler. Klientene i Gatejuristens målgruppe kan etter dette ikke antas å bidra til å holde liv i advokatstanden. En anbefaling til andre advokater som ønsker å gå inn i denne typen samarbeidsforhold med Gatejuristen, er derfor at de må ha en grei portefølje fra før. En advokat med for liten portefølje vil ikke kunne basere seg på å øke denne ved hjelp av saker fra Gatejuristen. Andre advokater som vurderer å samarbeide med Gatejuristen bør gjøre dette av andre grunner enn inntjeningsmulighetene. Hvis advokaten ønsker å bidra, bør dette i utgangspunktet som frivillig, men slik at saker som hører inn under fri rettshjelpsordningen kan overføres til den enkelte frivillige som har egen advokatbevilling. Hvorfor bør vi ha advokat til stede på saksmottak? Det er hensynet til klienten som taler for å ha advokat til stede på saksmottakene, nærmere bestemt hensynet til å få løst sakene innen rimelig tid. I utgangspunktet er klientene gjerne sent ute med å forsøke å få rettslig bistand i saken. Dersom de i tillegg må vente på en ny avtale med en advokat som kan ta saken under fri rettshjelpsordningen, kan dette medføre at frister i saken løper ut. Dette har sammenheng med at mange klienter ikke klarer å komme seg til et nytt kontor, eller de vil ha andre prioriteringer på det tidspunktet de har en avtale med en advokat. Ved å ha advokat til stede på saksmottaket, fjerner man dermed en av barrierene for at folk med rusproblemer skal få rettighetene sine oppfylt i praksis. Om det faglige og sosiale miljøet Petter Bonde mener det er hyggelig å jobbe i Gatejuristen. Vi har et godt juridisk miljø, og det gir muligheter for å kunne prate om jussen i sakene. Vi har mer tid og ro rundt arbeidet med sakene her enn på et advokatkontor, særlig fordi det ikke er noe faktureringspress. I tillegg er arbeidet meningsfullt. Utfordringer framover Gatejuristen bør vurdere å få tak i advokater med andre spesialfelt enn strafferett. For eksempel bør vi ha advokater som kan ta erstatningssaker. Vi er etter advokatens vurdering heller ikke nødt til å holde oss til advokater som er idealister, bare de er dyktige. De fleste advokater ønsker pro bono-saker der det er en del penger å hente dersom saken vinnes, enten dette skjer med eller uten saksomkostninger. 107

108 7.4. Advokatbanken Kirkens Bymisjon og Rådet for Psykisk Helse mottok i forbindelse med TV- aksjonen i 2004 Hjerterom, 6500 gratis advokattimer. Timene ble fordelt mellom de to organisasjonene, og administreres av Advokatbanken. Gatejuristen har hatt tilgang til denne ordningen gjennom Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo. Denne ordningen har vært til stor støtte for prosjektet i oppstartsfasen. Gatejuristen har vært veldig forsiktig med å bruke av disse timene, da det har vært ønskelig å ha timer tilgjengelige for eventuelle prinsipielle saker av større omfang. Vi har sett at det er et behov for advokattjenester for våre klienter, selv om hovedandelen av våre klienter får fullført retthjelp gjennom rettsråd og Gatejuristens representasjon. Siden oppstarten har Gatejuristen overført mer enn 40 saker til Advokatbanken. De dreier seg i hovedsak om saker hvor klienten har hatt behov for et tvangsgrunnlag for å få realisert et pengekrav. Hovedsaksområder er erstatning, arv og pengekrav. I disse sakene er det naturlig å anta at klienten ikke ville fått fullendt rettshjelp dersom Gatejuristen ikke hadde hatt tilgang på advokater som har mulighet til å ta ut stevning om det er nødvendig. Selv om Gatejuristen kan føre saker for retten sjøl, etter særskilt tillatelse fra domstolen, gjør vi det svært sjelden. Rettssaker krever mye arbeid fra Gatejuristens side, og derfor forsøker vi i den grad det er mulig å overføre disse sakene til en ekstern advokat. Gatejuristen har også henvist saker til Advokatbanken i tilfeller hvor det har forekommet en interessekonflikt. Rettshjelpen hos Gatejuristen skal holde et forsvarlig etisk nivå og reglene for god advokatskikk følges så langt de passer 42. Det er grunn til å anta at våre klienter ikke hadde fått advokatbistand dersom dette ikke hadde skjedd gjennom Advokatbanken. Det er flere årsaker til dette. Våre klienter har jevnt over ikke midler til å oppsøke advokat, og for noen vil terskelen til å oppsøke et advokatkontor på egenhånd være for høy. Mange advokater kan tenkes å kvie seg for å påta seg oppdrag for personer i vår målgruppe, da de ofte vil ha problemer med å betale for seg og fordi de kanskje vil kreve en ekstra oppfølgning i forhold til for eksempel overholdelse av avtaler. Terskelen til advokattjenester senkes ved at kontakten formidles gjennom Gatejuristen. Gatejuristen har tillit i rusmiljøet, blant annet fordi juristene og advokatene tilknyttet Gatejuristen frivillig stiller sin juridiske kompetanse til disposisjon for denne målgruppen. Timer fra Advokatbanken er også benyttet i noen saker for Gatejuristen for å få utført utredninger som det har vært behov for i det administrative arbeidet og for utviklingen av rettshjelpstiltaket. Advokatbanken er i den senere tid, i liten grad blitt benyttet i saker som faller innenfor lov om fri rettshjelp. For å bidra til at klientene får en raskest mulig løsning av sakene sine, har vi nå, som omtalt ovenfor, advokat tilstede på våre saksmottak, og som overtar sakene fra Gatejuristens saksbehandlere dersom de går inn under fri rettshjelpsordningen. Som nevnt ovenfor, er et av de praktiske problemene en del personer i vår målgruppe sliter 42 Mer om dette, se Starthjelpsveilederen, som er en del av Gatejuristens startshjelpsprosjekt og som er et hjelpemiddel i oppstartsfasen av andre gatejurister i landet. 108

109 med, å holde avtaler. Ordningen er ment å kompensere for dette, slik at klienten får den advokatbistanden vedkommende trenger, uten å måtte møte opp på et annet kontor på et senere tidspunkt Rettspolitiske betraktninger Gatejuristen har en særlig posisjon, da tiltaket er tilpasset en spesifikk målgruppe. I forhold til at denne gruppa skal få dekket sitt behov for rettshjelp er det særlig to områder som Gatejuristen anser som viktige; organisering av rettshjelpen og det saklige dekningsområdet. Organisering av rettshjelpen Når det gjelder organiseringen av rettshjelpsvirksomheten, er det Gatejuristens erfaring at det er behov for et særskilt rettshjelpstiltak for folk i vår målgruppe. Forskning viser at behovet for rettshjelp øker etter hvert som én beveger seg nedover i den sosiale lagdelingsstrukturen. I praksis er de fleste hardest belastede rusavhengige avskåret fra å få adekvat rettshjelp. Dette skyldes flere grunner: De er så dårlige at de ikke er i stand til å oppsøke slik hjelp. De er ikke klar over hvilke rettigheter de har. De kjenner ikke til hvor de kan få hjelp. De kvier seg for eller er ikke i stand til å oppsøke de tradisjonelle hjelpetilbudene. De har ikke råd til å betale for rettshjelp og har i mange tilfelle ikke midler til egenandelen for fri rettshjelp. Tilbudet om fri rettshjelp dekker heller ikke alle rettsområdene som er av betydning for rusavhengige. Særlig gjelder dette i saker angående ytelser fra det offentlige. I slike tilfelle opptrer det offentlige i en uheldig dobbeltrolle, både i kraft å ha en veiledningsplikt og vedtaksmyndighet. Frivillighet Gatejuristens modell er basert på et stort innslag av frivillig arbeid. Ikke alle er enige i en slik ordning og mener at rettshjelpen skal være betalt blant annet for at klienten skal slippe å komme i en takknemlighetsgjeld. Gatejuristen mener at uten frivillig arbeid er det ikke realistisk å anta at de aller svakeste i vårt samfunn vil få den rettshjelpen de har behov for. Det at det derfor viktig at jurister og advokater bidrar til dette. Gatejuristen har god erfaring med bruk av frivillige. For tida er ca 50 jurister tilknyttet Gatejuristen. Disse bruker av sin fritid for å gjøre en innsats i Gatejuristen. På denne måten oppnås mye rettshjelp for hver krone. Gatejuristen bruker svært lite tid på rekruttering av nye frivillige, tilsiget er jevnt og utskiftningen liten. De frivillige bidrar til et dynamisk miljø. Gatejuristen rekrutterer frivillige både fra private advokatfirmaer og fra offentlige instanser. På denne måten får vi saksbehandlere med en meget bred yrkeserfaring innen svært mange rettsområder og dessuten saksbehandling som holder et høyt faglig nivå. Et stort innslag av frivillige forhindrer dessuten slitasje i forhold til klienter som til dels har svært sammensatte og krevende problemstillinger. Oppsøkende Deler av virksomheten er oppsøkende, dvs. at i tillegg til klientmottak i egne lokaler, oppsøkes de rusavhengige på gata og andre væresteder. Vi ser at det er viktig å være til 109

110 stede på klientens premisser. Vår erfaring er at våre klienter ofte ikke er i stand til å oppsøke rettshjelpen eller ta det første initiativ til å få løst sine rettsproblemer. Videre er Gatejuristens erfaring at rettshjelpsbegrepet i en del tilfelle må legges på strekk for å kunne bistå klienten tilfredsstillende. Behovet for oppsøkende rettshjelp gjelder i forhold til vår målgruppe, men vi ser at dette vil kunne gjelde også for andre utsatte grupper. Det saklige dekningsområdet Saker som hører under andre rettshjelpstiltak eller instanser blir rutinemessig henvist til dem som vanligvis behandler denne aktuelle sakstypen. Bakgrunnen for dette er at Gatejuristen ikke ønsker å undergrave de eksisterende systemet for rettshjelp, men i stedet bruke vår tid på å bistå de som ellers ikke ville fått hjelp. Gatejuristen henviser de sakene som går inn under fri rettshjelpsordningen til advokater, enten til Fri Rettshjelp i Oslo kommune eller andre. Det skal også nevnes at for å bidra til at klientene får en raskest mulig løsning av sakene sine, har Gatejuristen avtale med særskilte advokater som er til stede på våre saksmottak, og som overtar sakene fra Gatejuristens saksbehandlere dersom de går inn under fri rettshjelpsordningen. Imidlertid faller mange av Gatejuristens saker utenfor den ordinære fri rettshjelpsordningen, og særlig betydningsfullt er dette i helse- og sosialrettssakene. Mange saker innenfor dette saksområdet gjelder rett til akutt overnatting/ midlertidig eller varig bolig. Pengeytelser eller ytelser som i realiteten medfører en økonomisk stønad fra det offentlige, er en annen viktig saksgruppe. Her kommer den offentlige veiledningspliktsplikten inn for fullt, og vi ser at det er behov for generell styrking av denne. Ved at det offentlige også forbereder saken i klageomgangen, tilsier dette at opplysning i forhold til klageadgang ikke alltid er tilfredsstillende og at det i denne forbindelse ofte kan være behov for juridisk bistand. Gatejuristens erfaring er at også i saker vedrørende straffe-, politi-, og fengselsrett der strafferammen medfører at vedkommende ikke har rett til offentlig forsvarer, har klienten ofte behov for juridisk bistand og ser at fri rettshjelpsordningen også bør omfatte slike saker. 110

111 8. Erfaringer med forvaltningen Som beskrevet under arbeidsmetoder, er Gatejuristens rolle ofte å fungere som en brobygger mellom klient og det offentlige hjelpeapparatet. I praksis betyr dette at det er de enkelte saksbehandlernes erfaringer med forvaltningen som blir det sentrale. Gatejuristens saksbehandlere har derfor blitt spurt om de ville delta i en undersøkelse hvor de kunne bidra med sine erfaringer knyttet til lovgivningen og praktiseringen av denne på rettsområder som er typiske for Gatejuristen. Denne undersøkelsen blir presentert i dette kapittelet. Metode Undersøkelsen ble sendt og returnert per e-post. Det ble i alt levert inn ti utfylte intervjuskjemaer. Av disse var de fleste levert inn av personer som hadde jobbet som saksbehandlere i Gatejuristen over en lengre periode. Sju av ti personer begynte i Gatejuristen i 2005 eller 2006, mens to begynte i januar 2007 og en i desember Dette innebærer at saksbehandlerne som besvarte undersøkelsen har betydelig erfaring med de relevante rettsområdene. Saksbehandlernes svar er gitt med Gatejuristens klienters rettslige utfordringer som bakteppe. Dette innebærer at det kun er de offentlige kontorer Gatejuristens klienter har kontakt med som er relevante, for eksempel i forhold til spørsmål om erfaringer med det offentliges praktisering av lovgivningen. En saksbehandlers rolle er å avhjelpe et rettshjelpsbehov. Dette innebærer at det er de personene som har et behov som kommer, underforstått at det er de som på en eller annen måte er misfornøyde som kommer til Gatejuristen. Det presiseres derfor her at kommentarene fra saksbehandlerne ikke gir uttrykk for generelle problemer, men heller hva enkeltpersoner opplever. Dette er altså ikke en generell undersøkelse av hvilke erfaringer folk med rusproblemer har i forhold til forvaltningen, men en undersøkelse som spesifikt har rettet seg mot erfaringer med forvaltningen hva gjelder Gatejuristens klienter. Tema for undersøkelsen Av intervjuguiden som ble vedlagt undersøkelsen fremgikk det at undersøkelsen skulle være en del av denne rapporten. Det ble også etterspurt erfaringer som saksbehandlerne i Gatejuristen har hatt som ikke kommer fram direkte i saksdokumentene. Det ble både spurt spesifikt etter saksbehandlernes erfaringer med lovgivning og praktiseringen av denne knyttet til retten til bolig, LAR, individuell plan, tannhelse, hjelp i hjemmet, retten til informasjon/samtykke/medvirkning, avrusning, rett til helsehjelp og økonomisk sosialhjelp. Disse tilbakemeldingene er tatt inn i kapittel 5. I tillegg ble det stilt spørsmål om erfaringer saksbehandlerne har med det offentliges saksbehandling i helse- og sosialrettssakene, de offentlig ansattes kunnskaper om rettsreglene på sitt eget ansvarsområde og tilgrensende ansvarsområder, samt hvilke erfaringer saksbehandlerne har med de offentlig ansattes holdninger til Gatejuristens klienter. 111

112 Saksbehandlernes svar hva gjelder spesifikke rettsområder er innarbeidet i kapittel 5 og som en del av rapporten forøvrig. Kommentarer som knytter seg til forvaltningen, eller som ikke er begrenset til ett bestemt rettsområde, følger under. Saksbehandlernes erfaringer med forvaltningen Flere av de intervjuede mente at vedtak av offentlige myndigheter av og til ble truffet på grunnlag av følelser, heller enn rettsregler. Flere av Gatejuristens saksbehandlere opplyste også at offentlig ansatte kunne ha lite kunnskap om tolkning av rettsregler og hvordan jussen skal anvendes på faktum. I tillegg ble det nevnt at offentlig ansatte hadde piggene ute når det ble snakk om rettsregler, noe som også kan medføre usikkerhet og stress. Flere av Gatejuristens saksbehandlere hadde også erfart at retningslinjer ble oppfattet som viktigere for mange offentlig ansatte enn lover og forskrifter. Dette innebærer blant annet at det kreves kompetanseheving blant offentlig ansatte som er i kontakt med Gatejuristens målgruppe, spesielt når det gjelder tolkning og anvendelse av rettsregler. Når det gjelder hvilke holdninger personer i Gatejuristens målgruppe møter ved offentlige kontorer var det mer varierende svar fra Gatejuristens saksbehandlere. Flere saksbehandlere opplyste at de hadde klienter som skrøt av og var godt fornøyd med hvordan de ble mottatt. Andre av Gatejuristens saksbehandlere gav eksempler på det motsatte. Enkelte har for eksempel hatt problemer med å få levert anmeldelser til politiet. Dette innebærer at det antagelig er opp til den enkelte offentlig ansatte og dennes holdninger. Det kan også sees av undersøkelsen at flere saksbehandlere nevner at de anså det som lettere å nå frem overfor et offentlig kontor dersom Gatejuristen var med eller representerte klienten, enn dersom klienten forsøkte alene. I tillegg ble det nevnt at saksbehandlingen ofte var bedre eller grundigere og holdningene annerledes når Gatejuristen representerte klienten, enn når klienten forsøkte alene etter å ha mottatt veiledning fra Gatejuristen. I denne sammenhengen påpekte enkelte saksbehandlere hos Gatejuristen at det var viktig å høre offentlig ansattes versjon av saken, da den kunne kaste lys over hvorfor holdninger og saksbehandling var annerledes med og uten Gatejuristen inne i saken.. Det fremgikk også av undersøkelsen at klienter oftere fikk tettere og bedre oppfølgning når de hadde sosialkontor utenfor Oslo. Videre ble det gjennom undersøkelsen påpekt av flere saksbehandlere at Gatejuristens klienter ofte ble tilbudt minimumsløsninger og at veiledningsplikten ofte ikke ble oppfylt. Mangel på tid og ressurser ble her nevnt som mulige årsaker. Av besvarelsene i undersøkelsen fremgikk det også at vedtak ikke alltid fattes skriftlig heller ikke når klienten etterspør dette. Veien videre Et av rettsområdene hvor saksbehandlerne har opplevd særlige utfordringer er reglene hva gjelder taushetsplikt i forvaltningen. Reglene om taushetsplikt er gitt i en rekke bestemmelser i et nokså vanskelig tilgjengelig rettskildebilde med mye særlovgivning. 112

113 Hovedreglene finnes i forvaltningsloven 13 flg., men det er spesielle bestemmelser i helsepersonelloven, sosialtjenesteloven og annet regelverk. Helt kort innebærer reglene at man har taushetsplikt om noens personlige forhold som man får kjennskap til gjennom sitt arbeid/yrke. Et prosjekt på taushetsplikt kan være å kartlegge kunnskapen om taushetsplikten blant ulike yrkesgrupper, for eksempel ansatte på sosialkontor. Gatejuristen har mottatt flere henvendelser vedrørende taushetsplikt fra personer som jobber med vår klientgruppe i det offentlige, mens også fra private institusjoner/organisasjoner arbeider innenfor feltet. Det er blant annet holdt flere foredrag om taushetsplikt for blant annet pro-senteret. En slik kartlegging kan fortelle oss om det er det fragmenterte regelverket som utgjør et problem eller om manglende oppfølging og kunnskap på området gjør at så mange etterspør informasjon fra oss. Regler om taushetsplikt er et vanskelig område, og mange av problemene kan antakeligvis løses med mer fokus og diskusjon rundt temaet. 113

114 Vedlegg x ERFARINGER FRA ANSVARSGRUPPEMØTE Forfatter: Gustav Haver, gjennomgått og forsiktig redigert av Marianne Skattum for å sikre at ingen personidentifiserbare data er med i materiale som publiseres. I dette dokumentet vil jeg forsøke å formidle noen av de erfaringene jeg hadde da jeg deltok i et ansvarsgruppemøte for en klient. Bakgrunn Undertegnede hadde vært Ks 43 saksbehandler på Gatejuristen en tid. K har flere saker som K trenger bistand i. K er tidligere rusmisbruker, men er nå i LAR-behandling (metadon). K har imidlertid et sidemisbruk av smertestillende og sovemedisin. Videre har K pga. en sykdom problemer med bevegelsen og klærne passer dårligere. Forholdet til LAR og sosialtjenesten er nokså anstrengt. K mener at K ikke får nødvendig nedtrapping, noe som for så vidt er riktig. Bakgrunnen er imidlertid at K ikke har vært i stand til å avgi urinprøver, hvilket er en forutsetning. K lever av uføretrygd. En del av pengene går til illegalt sidemisbruk. K hadde i forkant av møtet også betalt narkogjeld, dette da K ikke våget å la være. Samtidig har K store utgifter til reiser pga. bevegelsesproblemene sine. K har også søkt om sosialstøtte til kjøp av nye klær. Klagen ble avslått og påklaget da møtet fant sted. Forberedelser Undertegnede ble forespurt av Ks tiltakskonsulent om å delta på møtet, dette da man hadde hatt visse problemer tidligere. Spørsmålet ble avklart med K, samt med prosjektleder for Gatejuristen. Gatejuristen mottok referat fra det forrige møtet i ansvarsgruppa, samt saksliste. I forkant av møtet snakket jeg med K. K var misfornøyd med det forrige referatet, og var svært innstilt på kamp på neste møte. Jeg brukte en god del tid på å forklare K min rolle som jurist på møtet. Jeg oppfordret K også til å høre på det som ble sagt før K gikk til angrep. Et av punktene K reagerte på, var at det på sakslista for neste møte var satt opp forslag om frivillig forvaltning. Dette mente K var helt forkastelig. Jeg forklarte K at frivillig forvaltning ikke kunne skje mot Ks vilje, og at det holdt å gi beskjed om dette på møtet. Gjennomføring Ved ankomst ble jeg møtt av Ks tiltakskonsulent. Hun uttrykte at hun var glad for at jeg kom, da ting så svært vanskelig ut. Jeg presiserte at min rolle var som fullmektig for K, og at jeg således kun opptrådte på Ks vegne så lenge K ønsket det. Videre presiserte jeg at min hovedoppgave var å se til at K ble hørt, og at Ks rettigheter ble ivaretatt. På møtet deltok foruten K og meg sjøl, tiltakskonsulent, representant for MAR og Ks fastlege. 43 K står for klient. 114

115 Selve gjennomføringen av møtet gikk forholdsvis greit, dette da det denne gang var større samsvar mellom det som ble foreslått og det K ønsket. Til tider følte jeg imidlertid at ting gikk litt fort, og at K nok ikke fikk alle detaljer med seg. Jeg fant det derfor hensiktsmessig å forsøke å oppsummere det sentrale i det som ble sagt om en sak før vi gikk over til neste punkt på sakslista. På et punkt skjedde det likevel noe som framsto som betenkelig: Tiltakskonsulenten formidlet til K at saksbehandleren til K hos sosialtjenesten ville ha en dialog med K for å få K til å trekke klagen over avslag på sosialstønad. K sa klart at K ikke var interessert, og fikk da til svar at dette ville telle negativt i klagebehandlingen. Her anså jeg det nødvendig å gripe inn og presisere at K har en rett til å klage etter sosialtjenesteloven, og at det ikke hørtes ut som et slikt møte som ble foreslått ville være særlig konstruktivt når formålet var å få K til å trekke klagen. Etter møtet tok jeg en prat med K for å oppsummere møtet. Inntrykket var at K var forholdsvis fornøyd med det som hadde kommet fram i møtet. Oppsummering og tips Alt i alt gikk møtet bedre enn fryktet. Dette skyldtes som nevnt at K nok var forholdsvis fornøyd med det representantene for det offentlige hadde å meddele K. Jeg opplevde stort sett de andre deltakerne på møtet som hensynsfulle overfor K, selv om de som sagt nok gikk litt fort fram. Tips til senere ansvargruppemøter Husk alltid å avklare med prosjektleder/nærmeste overordnede og K at det er OK å delta i ansvarsgruppemøtet. Det utveksles en del sensitiv informasjon på slike møter, og det er derfor viktig at K er komfortabel med å ha deg til stede. Prøv å få tak i referat fra forrige møte i ansvarsgruppa, samt sakslista for møtet du skal være med på. Snakk med K på forhånd. Drøft de sakene som står på sakslista, og finn ut hvilke løsninger K er villig til å gå med på. Ta deg også tid til å forklare hva et forslag reelt sett vil innebære, og hva resultatet av å nekte kan være. Hør også om det er ting K ønsker skal tas opp. Under møtet er det viktig at K i størst mulig grad sjøl får anledning til å prate. Din rolle bør først og fremst være som observatør. Du bør imidlertid gripe inn dersom du føler at K blir overkjørt, eller hvis du er i tvil om K forstår hva som blir bestemt. Dette kan typisk skje gjennom en oppsummering, som du ber K og de andre bekrefte. Under møtet er det viktig at du representerer K. Ikke begynn å diskutere med K under møtet selv om du mener K tar feil. Ta heller dette opp etter møtet. Vær også forsiktig med å gi din mening om saken til de andre deltakerne dersom de spør, i alle fall hvis din mening er tvilsom eller klart i strid med Ks oppfatning. I så fall bør du heller henvise til hva K har sagt, og si at du ikke ønsker å uttale deg om spørsmålet på egne vegne. Her må man bruke litt magefølelse ; jf. måten undertegnede grep inn i forbindelse med. spørsmålet om trekking av klage. Det er mulig å ta forbehold om at du i samarbeid med K vil komme med en skriftlig uttalelse om et tema i etterkant av møtet. 115

116 116 Snakk med K etter møtet. Her kan du gi uttrykk for mer tvil til de standpunkter K mener er riktige, dersom du mener det er grunn til det. Du bør også forvisse deg om at K har fått med seg hovedessensen av det som er sagt underveis. Be om å få kopi av referatet fra møtet.

117 117

118 Formålet med dokumentasjonsprosjektet og denne rapporten har vært å samle inn, systematisere og gjøre tilgjengelig informasjon om folk med rusproblemer sin helse- og sosialrettslige situasjon. Ett av målene har vært å kartlegge hvordan rettsreglene og praktiseringen av rettsreglene virker i forhold til personer med rusproblemer. Et annet mål har vært å undersøke i hvor stor grad de har behov for den rettshjelpen Gatejuristen gir. Rapporten er basert på saker som gjelder retten til; individuell plan, helsehjelp, medvirkning, samtykke, informasjon og journalinnsyn, avrusning, LAR, helseog omsorgstjenester i hjemmet, rett til bolig, tannhelse og økonomisk sosialhjelp. Denne rapporten er et produkt av Gatejuristens dokumentasjonsprosjekt, som er en del av et tredelt prosjekt finansiert av Stiftelsen Helse og Rehabilitering. De andre delene av prosjektet gjelder pasientrettigheter og starthjelp. Du kan lese mer om Gatejuristen og om helse- og rehabiliteringsprosjektene på 118