Underlivskreft. hos kvinner. kreftforeningen.no >

Transkript

1 Underlivskreft hos kvinner kreftforeningen.no > 1

2 < Innledning Innhold 3 Innledning 5 Kvinnens underliv 6 Hva er kreft? - Kartlegging av kreft - Behandling av kreft - Prognose - Alternativ behandling 12 Kreft i livmorhalsen - Kartlegging av livmorhalskreft - Behandling av livmorhalskreft 18 Kreft i livmoren - Kartlegging av livmorkreft - Behandling av livmorkreft 22 Kreft i eggstokkene - Kartlegging av eggstokkreft - Behandling av eggstokkreft 26 Konsekvenser av sykdom og behandling 30 Råd før møtet med legen 32 Ordforklaringer 37 Kreftforeningen 39 Kreftforeningens tilbud 42 Foreninger som Kreftforeningen samarbeider med 43 Kreftforeningens landsdekkende virksomhet Underlivskreft hos kvinner er utgitt av Kreftforeningen FAGLIGE KONSULENTER Professor dr. med., overlege Ole Erik Iversen Professor dr. med. Bjørn Hagen FOTO Scanpix Creative ILLUSTRASJONER Kræftens bekæmpelse, Danmark Kari Toverud (side 6) GRAFISK DESIGN Radar Reklame og Rådgivning AS PRODUKSJON Nordby Grafisk AS PAPIRTYPE Soporset OPPLAG 4. opplag: eks. oktober 2009 Innledning Vi ønsker med denne brosjyren å gi svar på noen av spørsmålene som dukker opp i forbindelse med underlivskreft hos kvinner. Brosjyren gir kunnskap og informasjon om underlivskreft. Vi baserer vårt arbeid på kunnskap gjennom nasjonal og internasjonal forskning, samt på erfaringer fra pasienter og pårørende. Brosjyren gir ikke svar på alle individuelle spørsmål, men den kan gjøre det enklere å stille spørsmål for alle som blir berørt. Snakk derfor med behandlende lege, sykepleier eller annet helsepersonell om det du ikke finner svar på. Som du ser av innholdsfortegnelsen til venstre, er den innledende delen av brosjyren generell. Deretter går vi inn på hver enkelt av de tre krefttypene spesielt. Den siste delen av brosjyren er igjen generell (fra Konsekvenser av sykdom og behandling). Vi håper brosjyren vil være til nytte. Trenger du noen å snakke med er du velkommen til å ringe Kreftlinjen på nummer Se side 40 for mer informasjon om dette tilbudet og bakerst i brosjyren om Kreftforeningens andre tilbud. Kreftforeningen samarbeider med foreninger som representerer kreftrammede og deres pårørende. Se side 42 for mer informasjon. Det skal i denne sammenheng spesielt nevnes Foreningen for gynekologisk kreftrammede (FGK), telefon Mer informasjon finner du på Oslo, oktober 2009 Med vennlig hilsen Kreftforeningen 2 3

3 < Kvinnens underliv SYKDOMMEN KREVDE AT VI VAR ÅPNE FOR HVERANDRE. NÅ ER VI FLINKERE TIL Å SETTE ORD PÅ FØLELSER OG TANKER FLINKERE TIL Å SE HVA SOM ER VESENTLIG OG HVA SOM ER BAGATELLER. Kvinnens underliv I området rundt livmoren og eggstokkene finnes lymfeknuter, som er forbundet med lymfeårer. Lymfeknuter finnes mange steder i kroppen og er en del av vårt immunforsvar. Kvinnens reproduksjonsorganer (såkalt underliv) består av livmoren, livmorhalsen, eggstokkene, skjeden og de ytre kjønnsorganene. I denne brosjyren fokuserer vi på de vanligste typene av underlivskreft. LIVMORHALSEN Livmorhalsen en den del av livmoren som munner ut i skjeden. Mormunnen er begynnelsen på livmorkanalen. I nærheten av livmorkanalen er det en overgangssone mellom sylinderceller som kler livmorkanalen, og plateceller som kler ytre del av livmorhalsen og skjeden. Det er i denne overgangssonen at livmorhalskreft oftest starter. LIVMOREN Livmoren er like stor som en pære og veier mellom 40 og 70 gram. Livmorveggen består av et centimetertykt muskellag ytterst og en slimhinne innerst. Det er en del av denne slimhinnen som støtes ut ved menstruasjonen. Etter overgangsalderen blir livmoren noe mindre. EGGSTOKKENE Kvinnen har to eggstokker, som hver er ca 3-4 cm lang. Eggstokkene ligger på hver sin side av livmoren, bundet sammen med egglederne. Til sammen veier de ca 15 gram. I hver eggstokk er det over eggceller. Hos kvinner som menstruerer, frigis det hver måned ett egg fra eggstokkene. Denne eggløsning midt mellom to blødninger er en forutsetning for å kunne bli gravid. Eggstokkene produserer også hormoner, som blant annet har stor betydning for de typiske kvinnelige kroppslige trekk. Med årene krymper eggstokkene. Det latinske ord for eggstokk er ovarium. 4 5

4 < Hva er kreft? Hva er kreft? Kreft er et samlenavn på ulike kreftsykdommer som alle arter seg forskjellig. Felles for kreftsykdommene er at de starter med ukontrollert celledeling. KREFTCELLEN Kroppens organer er bygd opp av forskjellige typer celler, som har ulike egenskaper avhengig av hva slags funksjon de har. Det produseres hele tiden nye celler til erstatning for de som skades eller dør. Nye celler blir til ved at cellene dobler sitt arvestoff, DNA, og deler seg i to. Ved kreft har det imidlertid oppstått feil, slik at celler deler seg ukontrollert og ikke utfører de oppgavene de friske cellene ville ha gjort. Etter hvert som kreftcellene fortsetter å dele seg, skjer det en opphoping av kreftceller i organet der den ukontrollerte veksten startet. Dermed dannes en kreftsvulst. SPREDNING En kreftsvulst kan spre seg dersom celler løsriver seg og føres med lymfe- eller blodårer til andre deler av kroppen. Svulsten kan også trenge inn i vev som ikke er dens eget. Slik kan kreftcellene få feste i friskt vev og lage nye kreftsvulster. Disse svulstene kalles metastaser. ÅRSAKER ELLER ØKT RISIKO Det er fortsatt usikkerhet knyttet til årsaksfaktorene til de fleste kreftsykdommer. Istedenfor ordet årsak, snakker man derfor ofte om hva som kan gi økt risiko. Forskning har vist at miljø, arv og livsstil er noen faktorer som kan øke risikoen for visse kreftformer. KREFT I NORGE I 2007 fikk nordmenn en kreftdiagnose. Av disse var menn og kvinner. Kreft rammer alle aldersgrupper, men risikoen øker med alderen. Av antall nye tilfeller i 2007, var over 80 prosent i aldersgruppen over 55 år. (Kilde: Kreftregisteret) Celler blir til en svulst. Kreftceller kan spre seg via blod- eller lymfeårer til andre steder i kroppen. JEG TROR DET KOM SOM ET SJOKK PÅ MINE NÆRMESTE AT JEG BLE SYK. DE FIKK TING HELT INNPÅ LIVET SOM DE IKKE TRODDE VILLE SKJE DEM. DET HAR STYRKET VÅRT FORHOLD. 6 7

5 CELLEFORANDRINGER Celleforandringer er ikke ensbetydende med kreft, men kan være et forstadium til kreft. I mange tilfeller vil ikke celleforandringer utvikle seg til kreft, selv uten behandling. Man vet imidlertid ikke med sikkerhet hvilke typer forstadier som utvikler seg til kreft og derfor er det fornuftig med kontroll. Forandringene kan også komme av betennelser forårsaket av virus, sopp eller bakterier. UNDERLIVSKREFT Hvert år får ca 1500 kvinner i Norge ulike former for underlivskreft. De tre vanligste formene er livmorhals-, livmor- og eggstokkkreft. Over 50 % blir varig helbredet. KREFT I LIVMORHALSEN I Norge får kvinner sykdommen hvert år. Utvikling av livmorhalskreft tar vanligvis år. I underkant av 40 % av dem som får diagnosen er under 45 år. Hos mange konstateres sykdommen tidlig, og mulighetene for helbredelse er derfor god. (Se side 12.) Livmorhalskreft skyldes et virus som kalles Humant Papillomavirus (HPV). Dette viruset kan gi en infeksjon som kan føre til celleforandringer. Celleforandringene kan igjen utvikle seg til kreft i livmorhalsen. Det finnes foreløpig to vaksiner som forebygger HPVinfeksjon. I Norge får alle 12-årige jenter tilbud om HPV-vaksine gjennom barnevaksinasjonsprogrammet. Det er også mulig å vaksinere seg etter fylte 12 år. Da tar man kontakt med sin fastlege for å diskutere dette. KREFT I LIVMOREN Livmorkreft er den sjette mest vanlige kreftformen blant kvinner i Norge (2007). Kvinner under 45 år rammes sjelden av sykdommen. Hos de fleste kvinner oppdages sykdommen tidlig. Muligheten for helbredelse er derfor god. (Se side 18.) KREFT I EGGSTOKKENE Kreft i eggstokkene er mer alvorlig enn de andre formene for underlivskreft, fordi den gir lite symptomer som igjen gjør at den oppdages sent. Risikoen for å få sykdommen stiger inntil 70-års alderen. Unge kan også rammes. (Se side 22.) KREFT I DE YTRE KJØNNSDELER (VULVACANCER) De ytre kvinnelige kjønnsorganer består av området omkring skjedeinngangen, de små og store kjønnsleppene, klitoris og mellomkjøttet (området mellom skjede og endetarm). Dette er en relativt sjelden kreftform som oftest rammer eldre kvinner opptil 70 år, men kan også ses hos kvinner ned til 40 års alderen. Årlig rammes ca 80 kvinner av sykdommen i Norge. Årsaken i de fleste tilfeller er ukjent. Det finnes to hovedtyper vulvakreft. Den hyppigste typen forekommer hos eldre, og er forbundet med en hudsykdom som fortoner seg som sykelig forandring (lesjon) som ikke vil leges, for eksempel et vortelignende hardt parti som kan medføre kløe, svie eller irritasjon (lichen sclerosus et atroficus). Den andre typen forekommer hos yngre kvinner, og er relatert til infeksjon av humant papillomavirus (HPV). Symptomene på vulvakreft er underlivskløe i flere år. Mindre hyppige symptomer er blødning, utflod og vannlatningsplager. Man oppsøker lege for sår som ikke vil gro eller en langsomtvoksende knute. Diagnosen stilles ved at det tas en vevsprøve ( biopsi) fra det mistenkelige området. Behandlingen er avhengig av stadium og utbredelse av sykdommen. De fleste blir behandlet med kirurgi, og operasjonens omfang er avhengig av sykdomsutbredelsen. Er det spredning til lymfeknuter, så vil disse fjernes. Flere pasienter kan da få problemer med lymfødem. Det er viktig å få informasjon om behandlingen man skal ha og hvilke følger den innebærer. Ved mer langtkommen sykdom kan strålebehandling være aktuelt. Lymfødem er også her en bivirkning. Kjemoterapi (cellegift) blir til dels gitt i kombinasjon med strålebehandling og dels ved behandling av spredning eller tilbakefall. Mange vil etter behandlingen få seksuell dysfunksjon som igjen kan føre til psykologiske reaksjoner både hos kvinnen og partneren. Det er nyttig å snakke med helsepersonell om dette slik at man får den hjelp man trenger for å mestre sin nye livssituasjon. KREFT I SKJEDEN Også denne kreftformen rammer i første rekke eldre kvinner, men den er svært sjelden. Utflod eller unormal blødning kan gi mistanke, men diagnosen stilles ved gynekologisk undersøkelse og vevsprøve (biopsi). Behandling kan være operasjon, strålebehandling eller kjemoterapi. 8 9

6 Kartlegging av kreft Når man har oppsøkt lege og kartlegging (diagnostisering) av sykdommen har begynt, starter en prosess som for mange kan oppleves både lang og vanskelig. Å stille en nøyaktig diagnose er svært viktig for valg av behandling. Det kan ta tid. For å påvise kreft må det som regel tas en vevseller celleprøve. Først når man har fått svar på den, vet man med sikkerhet om det er kreft eller ikke. Fra prøven tas til svaret foreligger, tar det inntil 10 dager. Dette skyldes at prøven må bearbeides før laboratoriet kan fastslå diagnosen. Ofte må man ta flere undersøkelser for å få et klart bilde av sykdommen. Innenfor de enkelte krefttypene er det også ulike varianter (undergrupper og hissighetsgrader). Dette, samt individuelle faktorer, gjør at ingen sykdomsforløp er helt like med henblikk på utbredelse og hissighetsgrad. Noen bekymrer seg for at sykdommen utvikler seg i ventetiden fram mot behandling. Mange opplever denne tiden som en psykisk belastning. Hvor lenge man kan vente skal vurderes i hvert enkelt tilfelle, og det skal settes en frist for når en senest skal få behandling. Dersom du ikke har fått behandling innen fristens utløp, har du rett til spesialisthelsetjeneste privat eller i utlandet. PROGNOSE Spørsmål om prognose og fremtidsutsikter vil ofte melde seg tidlig. Tilgjengelige statistikker gir en generell pekepinn på hvor mange som lever fem år etter at diagnosen er stilt. En statistikk kan ikke si noe om fremtidsutsiktene til den enkelte. Selv innenfor samme kreftform og samme stadium av sykdommen, varierer prognosen fra person til person. Individuelle faktorer som allmenntilstand, alder og effekt av behandling spiller inn. For å få vite mer om egen situasjon bør man derfor snakke med behandlende lege på sykehuset. Behandling av kreft De siste tiårene har det skjedd betydelige fremskritt innen utredning og behandling av de ulike kreftsykdommene. Behandlingen har blitt mer målrettet og dermed mer skånsom mot andre organer i kroppen. Stadig flere blir friske og flere lever lenger med kreft som en kronisk sykdom. Det er også skjedd en utvikling innen lindrende behandling, der pasienten kan få smertelindring og hjelp mot andre plager. Behandlingsformene er først og fremst operasjon, strålebehandling, cellegift og hormonbehandling. De forskjellige behandlingsformene kan brukes alene eller i kombinasjon. Kombinasjonen består av en hovedbehandling og en tilleggsbehandling (adjuvant behandling). Kreftforeningen har gitt ut et faktaark om cellegift-/cytostatikabehandling. NYE BEHANDLINGSMETODER De forskjellige behandlingsformene blir til tider prøvd ut i nye kombinasjoner. Det forskes kontinuerlig på helt nye behandlingsmetoder mot kreft, som for eksempel vaksiner, immunbehandling og genterapi. Det tar lang tid å utvikle og prøve ut disse, det tar omkring 10 år å utvikle nye legemidler. VALG AV BEHANDLINGSFORM Det er flere faktorer som avgjør hvilken type behandling man får: Krefttype Hvor utbredt sykdommen er (stadium) Pasientens alder og allmenntilstand Behandlingen har forskjellige hensikter; helbredende eller lindrende: Helbredende behandling (kurativ) Pasienten kan bli frisk. I tillegg til hovedbehandlingen, gis det eventuelt en tilleggsbehandling (adjuvant behandling). Behandling som gis i tillegg, gis for å påvirke eventuelt gjenværende kreftceller. Lindrende behandling (palliativ) Gis for å minske eller forebygge plager, forlenge overlevelse eller en kombinasjon av disse. Etter grundig informasjon fra legen om behandlingsmuligheter, kan du selv avgjøre om du ønsker behandlingen eller ikke. Hvis du har behov for en ny vurdering fra en annen spesialist, har du rett til det. Dette kan fastlegen hjelpe deg med (se brosjyren Rettigheter for pasienter og pårørende, Kreftforeningen)

7 < Kreft i livmorhalsen ALTERNATIV BEHANDLING Mange kreftpasienter velger å bruke en eller annen form for alternativ behandling. De fleste velger dette som et tillegg til den kreftbehandlingen de får på sykehuset. Derfor kalles slik behandling også for komplementær behandling. Kreftforeningen gir ut et faktaark om alternativ behandling. Det inneholder råd og spørsmål for den som ønsker å benytte alternativ behandling, men har ikke informasjon om hver enkelt behandlingsmetode. Her er det også henvisninger til steder hvor det finnes mer informasjon om temaet. Denne informasjonen finner du også på kreftforeningen.no Kreft i livmorhalsen Forekomsten av kreft i livmorhalsen har avtatt de siste 20 årene. Det er nå mellom 250 og 300 nye tilfeller hvert år. En av forklaringene er at norske kvinner mellom 25 og 69 år blir tilbudt rutinemessig undersøkelse med celleprøve (screening). Dette gjør at flere tilfeller av forstadier blir oppdaget. I tillegg finner man tidligere de tilfellene som har utviklet seg til kreft. Det er viktig å understreke at for friske kvinner med normale celleprøver, er det tilstrekkelig med prøve hvert 3. år. ÅRSAK/ØKT RISIKO Livmorhalskreft skyldes et virus som kalles humant papillomavirus (HPV). Det finnes mange typer HPV-virus og hver type har sitt eget nummer. Bare noen av disse medfører økt risiko for livmorhalskreft. De to vanligste er HPV 16 og HPV 18. I Norge er disse to virustypene årsak til ca. 70 % av alle tilfeller av livmorhalskreft. HPV smitter svært lett ved seksuell kontakt. En partner kan være nok til å få overført virus. Mange partnere øker risikoen. De fleste får en HPV-infeksjon i løpet av livet. Det er vanligst å bli smittet i ung alder. HPV-infeksjon gir vanligvis ingen symptomer og forsvinner i de fleste tilfeller av seg selv. Hvis en infeksjon med kreftfremkallende HPV blir kronisk, kan det utvikles forstadier til livmorhalskreft (celleforandringer). Slike forstadier kan utvikle seg videre til livmorhalskreft. Røyking ser ut til å øke risiko for utvikling av livmorhalskreft. Det er imidlertid viktig å huske at livmorhalskreft også forekommer hos kvinner som har hatt få partnere og som aldri har røykt. SYMPTOMER Livmorhalskreft forårsaker ofte blødningsforstyrrelser i form av blødning mellom menstruasjonene og blødning ved samleie. Andre vanlige symptomer er blodig illeluktende utflod og smerter i bekkenregionen. Kartlegging av livmorhalskreft CELLEPRØVE Legen benytter en trespatel og en liten børste for å ta en prøve fra livmorhalsen i forbindelse med gynekologisk undersøkelse. Prøven undersøkes så i mikroskop. Alle prøver som viser celleforandringer, blir fulgt opp etter bestemte retningslinjer. Med en trespatel eller en liten børste tar legen en vevsprøve fra livmorhalsen. KOLPOSKOPI Dersom celleprøven tyder på at celleforandringer er til stede kan gynekologen studere livmorhalsen med en spesialkikkert for å lete etter celleforandringene og eventuelt tas små vevsprøver (biopsier) fra livmormunnen. YTTERLIGERE UNDERSØKELSER Dersom det har oppstått kreft er det viktig å undersøke utbredelsen av sykdommen. Det kan legen finne ut ved en gynekologisk undersøkelse under full bedøvelse. I tillegg foretas bildeundersøkelser (ultralyd, CT, MR) for å kartlegge om sykdommen kan ha spredt seg til andre organer. SYKDOMSUTVIKLING Livmorhalskreft deles inn i ulike stadier som beskriver utbredelsen av sykdommen. Inndelingen har stor betydning for hvilken behandling som velges. I stadium I er kreftsvulsten fremdeles begrenset til livmorhalsen. I Norge gjelder dette cirka 50 % av tilfellene. Stadium IV, som er langt sjeldnere, er det mest alvorlige. Da har svulsten vokst inn i naboorganene (urinblæren og/eller endetarmen) eller har spredt seg via blod og lymfe til andre organer i kroppen. Mellom disse to ytterpunktene finner vi stadium II og III. Behandling av livmorhalskreft Legen vil, med utgangspunkt i din situasjon, tilby en bestemt type behandling. Den bygger på mange 12 13

8 Eggstokk Livmorhals Skjede Livmor Ved konisering fjernes det syke vevet i livmorhalsen. Denne form for behandling tilbys vanligvis bare når det er tale om forstadier til kreft. Stadium I: Kreftsvulsten er begrenset til livmorhalsen. Hvis sykdommen har nådd stadium II, III eller IV, vil du som oftest bli tilbudt strålebehandling, ofte i kombinasjon med cellegift, såkalt konkomitant behandling. Som tidligere nevnt er dette også tilfelle hvis legen vurderer at du ikke vil tåle belastningen ved en operasjon. I enkelte tilfeller vil en kombinasjon av operasjon og strålebehandling være det mest effektive. Kreft i livmorhalsen. års internasjonale og norske erfaringer. FORSTADIER Celleforandringer som er forstadier til kreft, kan behandles enkelt med fjerning av en del av livmorhalsen (laserkonisering eller eventuelt elektroslynge). Omkring kvinner i Norge blir hvert år behandlet for celleforandringer. Ved lette celleforandringer, kan det være tilstrekkelig å se tiden an, og gå til kontroller. Ved noen tilfeller forsvinner celleforandringen av seg selv. LIVMORHALSKREFT, STADIUM I-IV Hvis sykdommen befinner seg i stadium I, vil du bli tilbudt operasjon eller strålebehandling. Disse behandlingsformene er stort sett like effektive. Allikevel blir de fleste pasienter rådet til å velge operasjon, da strålebehandlingen vil skade eggstokkene, som da ikke lenger produserer hormoner. Derfor er det som oftest eldre eller fysisk svake kvinner som får strålebehandling. Risikoen ved en operasjon kan være høy for denne gruppen. Ved operasjon fjernes livmoren og eventuelt de nærmeste lymfeknutene. Dette inngrepet kalles hysterektomi. Det er vanligvis få komplikasjoner ved operasjonen. Noen kvinner har i tiden etter inngrepet problemer med å kontrollere vannlatingen, men hos ytterst få blir disse problemene varige. Fertilitetsbevarende kirurgi er en operasjon i to omganger, for unge kvinner, når svulsten er mindre Stadium II: Kreftsykdommen har spredt seg inntil 2/3 ned i skjeden eller vokst utenfor livmorhalsen. Stadium III: Kreftsykdommen har spredt seg mer enn 2/3 ned i skjeden eller ut til knoklene i hoftepartiet. enn 2 cm og begrenset til livmorhalsen. Først fjernes lymfeknuter i bekkenet med en kikkhullsoperasjon (laparaskopi). Etter 1-2 uker gjøres neste operasjon, via skjeden, hvor man fjerner det meste av livmorhalsen. Det settes på et slags bånd (cerclage) omkring gjenværende del av livmorhalsen. Ved eventuell fødsel senere, må barnet forløses med keisersnitt. Denne metoden er relativt ny og hensikten er å bevare evnen til å føde barn. Innvendig (endokavitær) strålebehandling innebærer at legen først plasserer et kateter eller applikator (rør) i skjeden. Deretter føres radioaktive strålekilder inn Hvis sykdommen sprer seg, er det som oftest til lymfeknuter, lever, lunger eller skjelett

9 i kroppen gjennom kateteret i ønsket posisjon. Innvendig strålebehandling utføres som en serie kortvarige behandlinger. Utvendig (ekstern) strålebehandling gis hver dag 5 dager per uke i fem eller seks uker avhengig av hvor stor dose som trengs. Behandlingen tar noen få minutter hver gang og er i seg selv smertefri, og du behøver ikke innlegges på sykehus. I de fleste tilfellene kombineres utvendig og innvendig strålebehandling. Medisinsk behandling med cellegift kalles kjemoterapi. Cellegiftene kalles også cytostatika. Ved siden av tilleggsbehandling under strålebehandling, er kjemoterapi aktuelt dersom sykdommen har spredt seg utenfor bekkenområdet og ved tilbakefall. BIVIRKNINGER Strålebehandlingen deles opp i flere små doser (fraksjoner). Oppdelingen gir bedre behandlingseffekt og reduserer bivirkningene. Pasienten må likevel være forberedt på at det kan oppstå bivirkninger. Hos de fleste vil huden få en rødlig tone i det bestrålte området. Noen vil se solbrente ut og huden kan bli sår. Dette er svært individuelt, hos noen pasienter blir plagene langvarige, hos andre ikke. Tretthet, kvalme, diaré og luftsmerter er bivirkninger som kan oppstå under behandlingen. Det kan også oppstå senbivirkninger av strålebehandlingen. I praksis er sterilitet uunngåelig ved bestråling av bekkenregionen hos kvinner. Effekten av stråling mot eggstokkene stanser produksjonen av hormoner. Derfor kommer yngre kvinner i en kunstig fremkalt overgangsalder. Hormonbehanding kan hjelpe på en rekke av de fysiske plagene. Situasjonen kan likevel oppleves som psykisk belastende blant annet fordi muligheten til å få barn ikke lenger er tilstede. Tørrhet i skjeden er også en utbredt bivirkning ved strålebehandling som kan gi plager i forbindelse med seksuell aktivitet. Plagene kan som regel helt eller delvis avhjelpes ved bruk av glidekrem. Mage-/tarmplager i form av diaré, knipsmerter og matintoleranse forekommer også som senbivirkning etter strålebehandling. Likeledes urinveisplager, f. eks. hyppig vannlating. Søk i slike tilfeller råd hos din lege og eventuelt hos en klinisk ernæringsfysiolog. Mange lurer på om man blir radioaktiv av strålene. Dette er ikke tilfelle, og pasienten utsetter ikke andre for risiko på grunn av behandlingen. Kvinner som har fått strålebehandling og/eller fjernet lymfeknuter i bekkenet eller lyskene, kan i noen tilfeller få lymfødem (væskeansamling og hevelse i et eller begge bein). Dersom det oppstår uforklarlig hevelse i bekkenregionen eller beina, bør du ta kontakt med lege og få henvisning til en fysioterapeut som kan behandle lymfødem. Det er viktig å komme til fysioterapeut på et tidlig stadium i behandlingen for opplæring av forebyggende tiltak og profesjonell behandling av eventuelle forandringer

10 < Kreft i livmoren Kreft i livmoren Hvert år får cirka 600 norske kvinner kreft i livmoren. Sykdommen er den sjette mest vanlige kreftformen blant kvinner. De fleste tilfellene opptrer hos kvinner over 60 år. Kvinner under 45 år rammes sjelden. Hos mange kvinner oppdages sykdommen tidlig. Det gir gode muligheter for helbredelse. Kreft i livmoren må ikke forveksles med livmorhalskreft, som er en helt annen sykdom (se side 12). ÅRSAK/ØKT RISIKO En viktig risikofaktor for kreft i livmoren er langvarig påvirkning av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Moderne østrogenbehandling mot plager i overgangsalderen gis derfor i kombinasjon med progesteron (det andre kvinnelige kjønnshormonet). Progesteronet motvirker østrogen og dermed beskytter slimhinnen i livmoren mot kreftutvikling. Høyt blodtrykk, overvekt og diabetes gir økt risiko for kreft i livmoren. SYMPTOMER Det vanligste symptomet er blødning etter at kvinnen har sluttet med menstruasjoner (postmenopausal blødning). Hos noen kvinner oppdages kreftsvulsten ved en tilfeldighet. Kartlegging av livmorkreft Hvis din fastlege har mistanke om at du har kreft i livmoren, blir du henvist til gynekolog. For å kunne stille en endelig diagnose er det nødvendig å undersøke livmorens slimhinne. Ved en utskrapning (abrasio) får legen ut litt vev som undersøkes i mikroskop. Hvis kreft har blitt påvist vil legen foreta en ny gynekologisk undersøkelse for å kunne vurdere sykdommens utbredelse. I tillegg vil bildeundersøkelser (ultralyd, CT, MR) bli foretatt for å kartlegge eventuell spredning utenfor livmoren. Livmor Endetarm Urinblære Skjede Ved en utskrapning henter legen ut vev fra livmorens slimhinne. En mikroskopisk undersøkelse avslører så om det kan være tale om kreft. SYKDOMSUTVIKLING Hvis kreftsvulsten ikke har vokst mer enn halvveis inn i livmorveggen, vil legene vurdere deg til å tilhøre lavrisikogruppen. Dersom kreftcellene ser mer ordartede ut i mikroskop eller svulsten har vokst mer enn halvveis inn i livmorveggen, vil legene vurdere deg til å tilhøre høyrisikogruppen. Det samme gjelder hvis sykdommen har spredt seg utenfor livmoren. Hvilken gruppe du tilhører avgjøres etter at livmoren er fjernet og undersøkt. Behandling av livmorkreft Legen vil, med utgangspunkt i din situasjon, foreslå en bestemt type behandling. Den bygger på mange års internasjonale og norske erfaringer. Lavrisikogruppen: Svulsten har maksimalt vokst halvveis inn i livmorveggen. Kreftcellene ser i tillegg ikke spesielt ondartede ut i mikroskop. Operasjon er den viktigste behandlingsform for kreft i livmoren. Ved inngrepet fjernes livmoren sammen med begge eggledere og eggstokker. Det kalles total hysterektomi og dobbeltsidig salpingooforektomi. Ofte fjernes også lymfekjertler i bekkenet. Etter operasjon blir den fjernede livmoren grundig undersøkt. Hvis det viser seg at du tilhører lavrisikogruppen vil du vanligvis ikke trenge ytterligere behandling. Hvis legene vurderer deg til å tilhøre høyrisikogruppen så vil du som oftest få anbefalt strålebehandling etter operasjonen. Høyrisikogruppen: Kreftsvulsten har vokst mer enn halvveis inn i livmorveggen, eller vokst utenfor livmoren. Kreftcellene ser mer ondartede ut i mikroskop. Strålebehandling kan drepe de kreftceller som eventuelt måtte være igjen etter en operasjon. Dette reduserer risikoen for at kreften dukker opp igjen. Stråling gis enten utenfra (eksternt) mot bekkenregionen (5 behandlinger pr. uke i 5 6 uker). Eller innvendig via innlegg i skjeden (4 behandlinger i løpet av en uke). Hormonbehandling kan komme på tale hvis sykdommen har spredt seg eller dukker opp igjen

11 Det kvinnelige kjønnshormonet, østrogen, kan stimulere kreftsvulsten i livmoren. Hormonet progesteron, som finnes naturlig i kroppen, kan derimot i enkelte tilfeller hemme kreftsykdommens vekst. Hvis cellene ikke ser spesielt ondartede ut i mikroskop, er sjansene størst for at hormonbehandling skal gi god effekt. Medisinsk behandling med kjemoterapi (cytostatika) kalles også for cellegift. Kjemoterapi kan være aktuelt istedenfor strålebehandling eller hormonbehandling som ledd i primærbehandling eller ved tilbakefall. BIVIRKNINGER Bivirkninger av strålebehandling kan du lese om på side 16. ETTER BEHANDLINGEN KONSENTRERTE JEG MEG OM Å TENKE POSITIVT. JEG FIKK BESKJED OM AT JEG VAR FRISK, OG DET HAR JEG PRØVD Å FORHOLDE MEG TIL

12 < Kreft i eggstokkene Kreft i eggstokkene Hvert år får ca. 450 norske kvinner kreft i eggstokkene. Risikoen for å få sykdommen stiger inntil 70-års alderen. Unge kan også rammes. Kreft i eggstokkene er en alvorlig sykdom fordi den ofte oppdages sent. ÅRSAK/ØKT RISIKO Det finnes forholdsvis lite sikker kunnskap om hvorfor normale celler i en eggstokk utvikler seg til kreft. Kreft i eggstokkene oppstår oftere hos kvinner som ikke har født enn hos kvinner som har født barn, og det er vist at p-piller reduserer risikoen. Dette kan tyde på at kjønnshormonene og det antallet eggløsninger en kvinne gjennomgår kan spille en rolle. En liten andel kvinner har økt risiko for eggstokkreft og brystkreft på grunnlag av arvelig genfeil. Disse kvinnene tilbys spesiell oppfølging. SYMPTOMER Sykdommen kan oppdages ved en tilfeldighet i forbindelse med gynekologisk undersøkelse. Et vanlig symptom er at magen begynner å vokse. Dette skyldes oftest en væskeansamling, men kan også være forårsaket av selve kreftsvulsten. Et annet tegn kan være plager fra mage-/tarmkanalen, for eksempel kvalme, endrede avførings- eller vannlatingsvaner eller magesmerter. Disse symptomene får mange til å tro at sykdommen finnes i Stadium IV: Sykdommen har spredt seg utenfor bukhulen. Stadium III: Sykdommen har spredt seg utenfor eggstokkene, men er begrenset til bukhulen. Stadium II: Sykdommen har spredt seg utenfor eggstokkene, men er begrenset til bekkenregionen. Stadium I: Sykdommen er begrenset til den ene eller begge eggstokkene. magesekken eller i tarmen. Kreft i eggstokkene kan være en lumsk sykdom fordi symptomene er så lite karakteristiske og kan synes harmløse. Derfor oppdages kreft i eggstokkene ganske ofte først etter at sykdommen har rukket å spre seg utenfor eggstokkene. Kartlegging av eggstokkreft Hvis din fastlege har mistanke om at du har kreft i eggstokkene, vil du bli henvist til gynekolog, som vil foreta en gynekologisk undersøkelse og ultralydundersøkelse av eggstokkene. I tillegg er det aktuelt med blodprøve for måling av CA 125 som er en markør som ofte er forhøyet ved kreft i eggstokkene. Dersom mistanken om eggstokkreft ikke kan avkreftes vil du bli henvist videre til sykehus for ytterligere undersøkelser med bildediagnostikk (røntgen, CT, MR). Dersom bukhulen innholder en større væskeansamling, kan legen velge å ta prøve med en tynn nål for å undersøke om væsken inneholder kreftceller. I noen få tilfeller er det likevel nødvendig å åpne bukhulen ved en operasjon for å kunne stille den endelige diagnosen. SYKDOMSUTVIKLING Før legen kan bestemme hvilken form for behandling du skal tilbys, er det viktig å få konstatert om sykdommen har spredt seg. Kreftformen deles inn i fire stadier som beskriver graden av sykdomsutbredelsen: Stadium I: Sykdommen er begrenset til eggstokkene. Stadium II: Sykdommen har spredt seg utenfor eggstokkene, men er begrenset til bekkenregionen. Stadium III: Sykdommen har spredt seg utenfor eggstokkene, men er begrenset til bukhulen. Stadium IV: Sykdommen har spredt seg utenfor bukhulen. Kreft i eggstokkene sprer seg som oftest ved at kreftcellene løsner fra eggstokkene og deretter fester seg ulike steder i bukhinnen. Kreftcellene kan også føres ut i lymfeårene til lymfeknutene. Mer sjeldent sprer sykdommen seg via blodårene til lever eller lunger eller andre fjerntliggende organer

13 Behandling av eggstokkreft Den viktigste behandlingsformen ved kreft i eggstokkene er operasjon, der man forsøker å fjerne alt svulstvev. Dersom dette ikke er mulig er det viktig å redusere svulstmengden så mye som mulig. Det vanligste inngrepet er fjerning av eggstokkene sammen med livmoren og omentet (fettforkle festet til tykktarmen) samt lymfeknutene i nærheten av eggstokkene. Hvis sykdommen er i stadium I og kreftcellene ikke ser spesielt ondartede ut i mikroskop, er det som oftest tilstrekkelig med operasjon. I mange tilfeller er det likevel nødvendig med kjemoterapi (adjuvant kjemoterapi) for å minske risikoen for tilbakefall. Ved spredning utenfor eggstokkene er det oftest nødvendig med cellegift (kjemoterapi) etter operasjonen. Ofte gis en kombinasjon av flere, ulike cellegifter som gis direkte i en blodåre (intravenøst) gjennom en tynn plastnål, slik at blodet frakter cellegiftene rundt i hele kroppen. I enkelte tilfeller kan cellegiften gis i tablettform. Behandling gis vanligvis hver tredje eller fjerde uke i seks måneder. Noen ganger krever behandlingen innleggelse, andre ganger kan den gis poliklinisk. BIVIRKNINGER Cellegiften kan medføre kortvarige skader på normale celler. Derfor kan behandlingen gi bivirkninger. De mest alminnelige er uopplagthet, tretthet, dårlig matlyst, kvalme, oppkast og håravfall. Når behandlingen er over forsvinner plagene, og håret vokser ut igjen. I sjeldne tilfeller kan bivirkningene bli mer langvarige. Behandling med cellegift kan også påvirke cellene i blodet, så risikoen for infeksjon og blødning er i en periode større enn normalt. Blodet vil derfor bli undersøkt regelmessig under pågående kjemoterapi. Kreftforeningen har gitt ut et faktaark om cellegift-/cytostatikabehandling. JEG ER MER ÅPEN, FORSTÅR HVOR VIKTIG DET ER Å LEVE, Å LEVE RIKTIG, TA VARE PÅ MEG SELV. Tidlig stadium av kreft i den ene eggstokken. Sykdommen forekommer ofte i begge eggstokker samtidig

14 < Konsekvenser av sykdom og behandling Konsekvenser av sykdom og behandling Sykehusoppholdet i forbindelse med behandling av underlivskreft er vanligvis så kort at man ikke får kjent ordentlig etter hvordan man har det før man kommer hjem. Sykehusoppholdet varierer fra få dager til uker, og også sykmeldingsperioden kan variere fra pasient til pasient. De fleste kommer seg raskt fysisk, men kan føle seg usikre, triste og deprimerte etterpå. Dette er en helt normal reaksjon. I en slik situasjon er man heldig hvis man har familie og et sosialt nettverk å støtte seg til. Og det er ingen grunn til å være redd for å bry sine medmennesker de fleste opplever det som en tillitserklæring å bli brukt. I andre tilfeller kan det være fornuftig å ta kontakt med Kreftforeningens seksjoner (se side 43) der kan man være sikker på å møte mennesker som vet hva man har vært igjennom, og som kan bidra både med råd og hjelp, enten det gjelder praktiske eller mer følelsesmessige spørsmål. Det hjelper å få snakket om problemene i pasient-/pårørendegrupper eller med noen i Kreftforeningen. En annen mulighet er å ringe Kreftlinjen, som er gratis, telefon (se side 40). OPPFØLGING Sykdommen kan gi tilbakefall. Det er derfor nødvendig å gå regelmessig til kontroll. Denne skjer poliklinisk og består av en gynekologisk undersøkelse. Kontrollene gjennomføres årlig i fem år, litt oftere de første årene. Det er viktig at både pasienter og pårørende har riktig kunnskap om kreft og kreftbehandling: Kreft er ikke smittsomt. En kreftcelle overlever ikke i et annet menneskes kropp. Uansett hvor intim kontakt man har med en kreftpasient vil man derfor ikke bli smittet av sykdommen. Cellegift påvirker ikke andre. Cellegift eller hormoner som sprøytes inn i kroppen skilles ut med kroppsvæskene over lang tid. En sædutløsning representerer en meget beskjeden væskemengde som bare kan inneholde forsvinnende lite rester av medikamenter, om noe i det hele tatt. Strålebehandling påvirker ikke partneren.radioaktvititeten blir borte i samme øyeblikk vanlig bestråling tar slutt, og pasientens seksualpartner blir overhodet ikke utsatt for noen påvirkning. Det forekommer at pasienten for strålingskilden plassert i kroppen eller sprøytet inn i væskeform. I slike tilfeller må man rådføre seg med legen om når seksuallivet kan gjenopptas. REHABILITERING Rehabilitering betyr ikke alltid at man kommer tilbake til det utgangspunktet som var, men at hver enkelt ut fra egne forutsetninger bygger seg opp igjen så mye som mulig. Mennesker har ulike behov, og det finnes ingen fasit på hvilken rehabiliteringsform som er den beste. Begrepet rehabilitering omfatter hele mennesket. Etter en kreftsykdom bør søkelyset rettes mot ulike tiltak for at helheten skal bli best mulig. Rehabilitering rommer alt fra fysisk aktivitet og trening, til naturopplevelser, samvær med familie og venner og deltagelse i samtalegrupper. Refleksjoner over liv og død hører ofte med. De ulike former for rehabilitering er hver for seg viktige, men vil også sammen påvirke hverandre. For eksempel vil fysisk aktivitet stimulere til produksjon av endorfiner, et stoff som påvirker velværet og humøret på en positiv måte. Får man det bedre med seg selv, kan dette igjen bidra til at man får overskudd til fysisk aktivitet og sosialt engasjement. KREFT OG SEKSUALITET Ingen forblir uberørt av en kreftdiagnose. Både kropp og sinn påvirkes og hverdagen snus på hodet. Samtidig er fysisk nærhet og kroppskontakt viktig for livskvaliteten. Når den første tids kaos roer seg, vil du også ha behov for å leve et så normalt liv som mulig. Da, om ikke før, vil spørsmålet om sykdommens påvirkning på seksuallivet ditt dukke opp. En kreftdiagnose innebærer for svært mange en endring i seksualiteten. Enten som direkte følge av sykdommen eller bivirkning av behandling. Gynekologisk kreft vil ofte gripe direkte inn i seksuallivet for en kortere eller lengre periode. Det er umulig å gi generelle svar på hvordan disse inngrepene i underlivet påvirker seksuell opplevelse. Dette er et område der fysiske og psykiske faktorer er tett sammenvevd. Ønsker du å lese mer om dette temaet, finner du mye informasjon på seksualitet. Vi har også en brosjyre, 26 27

15 Kreft og seksualitet, som kan bestilles/lastes ned på TRYGDERETTIGHETER OG HJELPEORDNINGER FOR PASIENTER OG PÅRØRENDE En kreftsykdom påvirker mange sider av livet og kan få følger for familie og hjemmesituasjon, tilknytning til arbeid og utdanning, samt privatøkonomi. Kreftforeningen har en brosjyre med informasjon om hjelpeordninger tilpasset kreftsykes situasjon (Rettigheter for pasienter og pårørende). Brosjyren gir oversikt over trygdeytelser, hjelpeordninger i hjemmet, råd for personlig økonomi samt oversikt over pasientrettigheter, klage og erstatningsregler. Trygde- og velferdsordningene gir mange muligheter for hjelp og bistand for både pasient og pårørende. Det gjelder så vel under aktiv behandling, rehabilitering og attføring, som i livets sluttfase. Hjelpeordningene må tilpasses den enkeltes situasjon. Sykehussosionom, trygdekontor eller servicekontoret i kommunen der du bor kan gi råd og veiledning. HVORDAN OG HVOR FÅR DU REHABILITERING? Rehabilitering kan enten foregå i hjemkommunen eller på et rehabiliteringssenter. Det er ulike tilbud over hele landet. Du kan få informasjon om dette av legen i løpet av kreftbehandlingen, av din fastlege etter endt behandling, ditt lokale NAV-kontor eller ved å ringe Kreftlinjen (se side 40). Spesialisthelsetjenesten og kommunens helse- og sosialtjeneste har begge ansvar for å tilby og koordinere rehabiliteringstjenester. Alle kommuner og regionale helseforetak har en Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering. Enheten skal ha oversikt over rehabiliteringstilbudet i kommunen og i helseregionen, og hjelpe brukere som har behov for rehabilitering. Noen rehabiliteringssentre har landsdekkende tilbud. HER ER DE STØRSTE SENTRENE Montebello-Senteret er et kurs- og rehabiliteringssenter for kreftrammede og deres pårørende. Senteret er en stiftelse under Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet og samarbeider med Kreftforeningen. Det tilbyr forelesninger, gruppesamtaler, innendørs trening og turer i flott natur. Tilbudet er landsdekkende. Montebello- Senteret ligger på Mesnali, 15 kilometer øst for Lillehammer. For mer informasjon se Vardesenteret er etablert av Kreftforeningen og Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet. Senteret har som formål å være møteplass for kreftrammede, pårørende og helsefaglig personell og vil tilby kurs, informasjon og aktiviteter som fremmer livskvalitet og mestring. Vardesenteret er det første i sitt slag i Norge. Det er samlokalisert med det nye sykehotellet på Radiumhospitalet. Se side 40. Nettadresse fra januar Røros Rehabiliteringssenter tilbyr rehabilitering for kreftsyke. Tilbudet er et samarbeidsprosjekt mellom LHL (Landsforeningen for hjerte- og lungesyke), Kreftforeningen, St. Olavs Hospital/NTNU og gjelder for helseregion Midt- Norge. Mer informasjon finner du på Se også Kreftforeningens tilbud bakerst i brosjyren og På samme nettsted finner du mer informasjon om rehabilitering, gå inn på Om kreft Rehabilitering. Kreftforeningen samarbeider for tiden med tolv foreninger som representerer kreftrammede og deres pårørende (se side 42). Foreningene har oversikt over aktuelle kurs og likemannsarbeid

16 < Spørsmål til legen Råd før møtet med legen Tenk gjennom hva du/dere ønsker å spørre om eller er bekymret for. Skriv spørsmålene ned. Ta gjerne med pårørende; familiemedlem eller en god venn. Snakk sammen på forhånd og bli enige om hva dere vil spørre om, slik at den ene ikke spør mer enn den andre vil vite. Spør dersom noe av informasjonen er uklar. Dersom du overveier eller allerede bruker alternativ behandling, snakk med legen om dette. FORSLAG TIL SPØRSMÅL DU KAN STILLE LEGEN Resultat av undersøkelser som legges til grunn for behandlingen. Hva slags behandling du skal ha. Mulige bivirkninger av behandlingen og hvordan disse kan forebygges eller dempes. Hvor lenge behandlingen er beregnet å vare. Hvor behandlingen skal utføres og hvem som har ansvar for den. Tidspunkt for behandling eller kontroll. Om det er spesielle hensyn å ta i forhold til livsførsel (kost, aktivitet, seksualitet). Spør hvem som har ansvaret for oppfølging av deg og hvem du kan kontakte dersom du lurer på noe. Skriv ned navn og telefonnummer. Be om informasjon når du selv er klar for det

17 < Ordforklaringer Ordforklaringer Abrasio, utskrapning, innebærer at det blir fjernet overfladisk vev, som oftest slimhinne. Adjuvant behandling, behandling som gis i tillegg til hovedbehandling for å påvirke eventuelt gjenværende kreftceller. Atypiske celler, unormale celler, ikke typiske. Benign, godartet. Se også malign. Biopsi, prøvetaking for å undersøke om en svulst er ondartet eller godartet. En bit av svulstvevet skjæres ut og undersøkes i mikroskop. Cancer, det latinske ordet for kreft. Celleforandring, celler som er avvikende, men som ennå ikke er utviklet til kreftceller. Cellegift, cytostatika, en gruppe legemidler som ødelegger eller hemmer celledeling. Brukes i behandling av kreft. Celleprøve (cytologisk prøve), prøve for å undersøke om en svulst er ondartet eller godartet. En tynn nål stikkes inn i svulsten, og det suges ut enkeltceller eller små grupper med celler som undersøkes i mikroskop. Cervical abrasio, utskrapning fra livmorhalskanalen. Computertomografi (CT), metode for røntgenundersøkelse. Røntgenutstyret roterer rundt pasienten og gir impulser som settes sammen til et bilde ved hjelp av en datamaskin. Ved å forskyve røntgenutstyret langs pasientens kropp kan man få tverrsnittbilder av organene man ønsker å undersøke. Cytologisk undersøkelse, se celleprøve Cytostatika, se cellegift. Depotbehandling, medisinen blir tatt opp i kroppen over tid. Diagnose, undersøkelse og fastsettelse av sykdom. Differentisering, likhet eller ulikhet mellom normale celler og kreftceller. Lite differensisert = lite likhetstrekk med normale celler. Høyt differensiert = mye likhetstrekk med normale celler. DNA, kjemisk betegnelse på arvestoffet i kroppen. Elektroslynge, operasjonsmetode for å fjerne celleforandringer i livmorhalsen Endokrin terapi, behandling som påvirker kroppens hormoner. Brukes i kreftbehandling for å ødelegge celler eller hindre celledelingen. Endorfiner, stoffer med morfinlignende virkning som kroppen selv produserer og som bidrar til å dempe smerter. Epitel, anordning av celler (vev) som kler de ytre og indre kroppsoverflater (for eksempel slimhinner) Frysebehandling (kryokirurgi), operasjonsteknikk der vevet blir kraftig nedkjølt. Gynekologi, læren om kvinnesykdommene. Hormonbehandling, behandling med kjemiske stoffer som virker som hormoner eller antihormoner. Brukes i kreftbehandling for å ødelegge celler eller stoppe celledelingen. Se også endokrin terapi Human papilloma virus (HPV), seksuelt overførbar virusfamilie der noen typer kan forårsake celleforandringer og eventuelt kreft, andre typer kan forårsake kjønnsvorter og andre typer godartede vorter. Hysterektomi, fjerning av livmoren ved operasjon. Immunforsvar, kroppens forsvarssystem mot infeksjoner. Intravenøst, tilførsel til blodbanen gjennom en vene. Isotop, variant av grunnstoff med avvikende atomvekt, men med samme kjemiske egenskaper som grunnstoffet normalt har. Isotoper kan være radioaktive og kan benyttes til medisinsk undersøkelse og behandling. Se scintigrafi. Isotopundersøkelse, se scintigrafi. Karsinogen, stoff som kan fremkalle kreft. Kirurgi, operasjon. Kjemoterapi, se cellegift Kolposkopi, undersøkelse av slimhinne i skjeden og livmoren med hjelp av optisk instrument. Konisering, kirurgisk inngrep der et kjegleformet stykke vev blir fjernet fra livmorhalsen. Kreftsvulst, knute eller hevelse påvist på grunn av ansamling av kreftceller. Kurativ behandling, behandling hvor målet er helbredelse av sykdom

18 Laparoskopisk kirurgi, operasjonsmetode med innføring av instrumenter gjennom små snitt i bukveggen ( kikkehullsoperasjon ). Laser, tynn, energirik lysstråle som kan brukes til fjerning av celleforandringer og svulster. Lokalbedøvelse, bedøvelse som virker i et lite område slik at pasienten kan være våken under operative inngrep Lymfe, den væske som sirkulerer i lymfekarsystemet. Væsken gjennomtrenger legemets vev, tilfører cellene næring og fører bort ekskresjonsprodukter. Lymfeknuter/lymfekjertler, lymfeknutene inngår i sirkulasjonssystemet hvor lymfen blant annet utgjør en viktig del av infeksjonsforsvaret. Lymfeknutetoilette, kirurgisk inngrep for å fjerne lymfeknutene i et område, for eksempel i lyskene. Brukes for å undersøke om kreftsykdom har spredt seg eller for å fjerne spredning hvis det allerede er påvist. Lymfeårer, et nettverk av årer som går til alle deler av kroppen, på samme måte som blodomløpet. Magnettomografi, metode for undersøkelse av organer som utnytter atomkjernenes magnetiske egenskaper, og gjør det mulig å fastslå organenes form, blodforsyning, stoffskifte, vevsstruktur med mer, samt hvilke kjemiske stoffer forskjellige vev inneholder. Malign, ondartet. Brukes mest i forbindelse med svulster som inneholder kreftceller, altså celler som vokser ukontrollert og har tendens til spredning. Se også benign. Metastase (spredningssvulst), svulst som har oppstått ved at celler fra en kreftsvulst er blitt ført med blod, lymfe eller på annet vis til et annet sted i kroppen. MR, se magnettomografi. MT, se magnettomografi. Oment, fettrikt vedheng til tverrdelen av tykktarmen Omentektomi, kirurgisk fjerning av omentet. Onkolog, kreftlege, spesialist på kreftsykdommer. Onkologi, læren om kreftsykdommene Overgangsalder, klimakteriet, periode i kvinnens liv da produksjonen av kjønnshormoner avtar og menstruasjonen opphører. Palliativ behandling, lindrende og/ eller livsforlengende behandling. Poliklinikk, del av helseinstitusjon der pasienten får undersøkelse og behandling, men uten å være innlagt i institusjonen. Portiobiopsi, vevsprøve fra den delen av livmoren som går ned i skjeden (livmortappen). Progesteron, et av de kvinnelige kjønnshormonene. Prognose, forutsigelse av et sykdomsforløp og følger ( god eller dårlig prognose). Radioterapi, se strålebehandling. Rehabilitering, tilbakeføring til best mulig fysisk, psykisk og sosial funksjon. Røntgen, måleenhet for stråledose (mengde av røntgen og gammastråler). Benyttes ved diagnose. Et røntgenbilde er et fotografisk skyggebilde som gir opplysninger om f eks organers form og størrelser. Salpingo-oforektomi, kirurgisk fjerning av eggstokk og eggleder Scintigrafi, metode for å undersøke indre organer. Organet gjøres svakt radioaktivt ved at det tilføres en radioaktiv isotop det tar opp i seg. Strålingen fra organet oppfanges av et spesielt kamera, og slik oppstår et bilde av organets indre form og funksjon. Screening, helsekontroll av befolkningsgrupper for å oppdage sykdommer, for eksempel celleprøve for å oppdage forstadier til livmorhalskreft og mammografi for å oppdage brystkreft. Skjelettscintigrafi, metode for å undersøke beinvev ved hjelp av radioaktive isotoper. Se scintigrafi. Stadieinndeling, system for å beskrive sykdomsutbredelsen Strålebehandling, behandling av kreft med radioaktiv stråling fra høyenergimaskiner eller radioaktive stoffer. Sylinderepitel, epitel med sylinderformede celler. Tumor, den latinske betegnelsen på svulst. Unormal cellevekst som kan være godartet (benign) eller ondartet (malign). Ultralyd, lydbølger med høyt svingningstall, en medisinsk undersøkelsesmetode. Vevsprøve, se biopsi. Østrogen, kvinnelig kjønnshormon

19 < Kreftforeningen Kreftforeningen Kreftforeningen er en landsdekkende organisasjon for frivillig kreftarbeid i Norge. Foreningen er livssynsnøytral og partipolitisk uavhengig. Virksomheten er basert på innsamlede midler, testamentariske gaver og tippemidler. Flere hundretusen givere og medlemmer samt støttespillere i næringslivet, slutter opp om foreningens arbeid. Denne brede støtten gjør oss til den ledende frivillige organisasjonen i kreftarbeidet i Norge og bidrar til målrettet innsats innenfor forskning, omsorg, forebygging og informasjon. Foreningen samarbeider for tiden (2009) med tolv pasientforeninger (se side 42) og finansierer det vesentlige av virksomheten til disse foreningene. HOVEDMÅL: bidra til at flere unngår å få kreft bidra til at flere overlever sikre best mulig livskvalitet for kreftpasienter og deres pårørende INNSATSOMRÅDER: kreftforskning i vid forstand helseopplysning hjelp til kreftpasienter og pårørende talerør til beste for kreftsaken internasjonalt arbeid Hvert år bevilger foreningen rundt 125 millioner kroner til kreftforskning. Til kreftomsorg går det vel 90 millioner. For mer informasjon se Om Kreftforeningen/Årsrapport. Kreftforeningen er største bidragsyter til kreftforskning i Norge. Prosjekter ved de største forskningsinstitusjonene og sykehus rundt om i landet er finansiert med midler fra oss. Den støtten som befolkningen gir til forskning gjennom Kreftforeningen er avgjørende for at Norge skal kunne opprettholde et høyt internasjonalt nivå både innen kreftrelevant grunnforskning og pasientnær, sykdomsrettet kreftforskning. Kreftforeningens støtte er også viktig for at internasjonalt samarbeid og kunnskapsutveksling skal komme norske pasienter til gode

20 < Kreftforeningen HVORDAN KAN DU STØTTE KREFTFORENINGENS ARBEID? Det meste av Kreftforeningens aktiviteter er basert på innsamlede midler og gaver fra privatpersoner og bedrifter. Takket være denne støtten kan Kreftforeningen spille en sentral rolle i kreftforskning, forebygging av kreft, være talerør til beste for kreftsaken og i omsorgen for kreftpasienter og deres pårørende. Bidrag fra alle de som støtter kreftsaken gjør det mulig for oss å være en pådriver i kreftarbeidet og overfor myndighetene. Gjennom å støtte Kreftforeningen kan hver enkelt av oss være med på å gjøre en forskjell sammen skaper vi håp! Ønsker du å støtte vårt arbeid? Benytt kontonummer eller les om flere givermuligheter på Du kan også ringe Kreftforeningens tilbud Vi ønsker å være en pådriver overfor myndigheter og samarbeidspartnere for å sikre kreftrammede best mulig utredning, behandling og livskvalitet. Foreningen bidrar til å avdekke og imøtekomme pasienters og pårørendes behov; enten ved at vi iverksetter egne tiltak eller ved å påpeke hvordan behovene kan imøtekommes i helsevesenet generelt. OPPLYSNINGSMATERIELL Vi har utarbeidet aktuelle brosjyrer, faktaark og annet materiell om kreft og forebygging av kreft. For bestilling eller oppdatert oversikt, gå inn på (under Om kreft/brosjyrer) eller kontakt oss på telefon På vår hjemmeside finner du informasjon om kreft og Kreftforeningen. Siden har en kalender som viser kurs, seminarer og andre aktiviteter rundt om i landet. Se /tilbud. På hjemmesiden finner du også lenker til andre aktuelle nettsteder i Norge og utlandet. OVER HELE LANDET Vi tilbyr støttesamtaler, rådgivning, kurs, grupper og temamøter til pasienter, pårørende og etterlatte. For oversikt, se side 43. Ønsker du å vite mer om tilbudet i nærheten av deg, ikke nøl med å ta kontakt (under Kontakt oss eller Om Kreftforeningen/ Kontaktinformasjon) eller se den omtalte kalenderen på Du kan også ringe eller Kreftlinjen (se mer informasjon på neste side). VIKTIG BROSJYRE OM RETTIGHETER FOR PASIENTER OG PÅRØRENDE Brosjyren kan bestilles på - se Brosjyrer/Felles bestillingsliste. Brosjyren finnes også elektronisk på våre nettsider der informasjonen oppdateres regelmessig. Se Råd og veiledning/rettigheter. LEGATMIDLER Kreftforeningen administrerer flere legater og gavemidler for kreftpasienter. Du kan få mer informasjon på se Råd og veiledning/rettigheter eller på telefon