BARNS OPPVEKSTVILKÅR I KOMMUNALE BOLIGER I OSLO. Rapport fra en intervjuundersøkelse av barnefamilier i fire kommunale gårder

Transkript

1 BARNS OPPVEKSTVILKÅR I KOMMUNALE BOLIGER I OSLO Rapport fra en intervjuundersøkelse av barnefamilier i fire kommunale gårder Vinteren 2008 gjennomførte Helse- og velferdsetaten en intervjuundersøkelse av barnefamilier i fire kommunale gårder i indre by. Hensikten var å finne ut mer om hvordan barnefamiliene selv opplever det å bo i en kommunal bolig, for å få viktig informasjon til videre utforming av kommunens arbeid overfor disse barnefamiliene. Resultatene fra intervjuene er presentert i denne rapporten. Undersøkelsen ble finansiert av midler fra Husbanken. Mars 2009

2 Forord Det kommer stadig meldinger fra flere hold om dårlig bomiljø i de kommunale boligene i Oslo. Temaet tas opp i media med ujevne mellomrom, og de som arbeider med beboere og bomiljøer i de kommunale gårdene møter problemene i sitt daglige arbeid. Å bo i et utrygt bomiljø er vanskelig for alle, og spesielt uttrykkes det bekymring for barna som vokser opp i disse boligene. Disse barna møter en daglig virkelighet som mange andre barn ikke vet om at finnes. Hva gjør dette med barnas opplevelse av trygghet, egenverdi og muligheten for å utvikle seg? Helse- og velferdsetaten har ønsket å ta fatt i dette problemfeltet, og se nærmere på hvordan familiene selv opplever barnas situasjon. I 2007 fikk vi bevilget kr i kompetansetilskudd fra Husbanken til kartlegging og dokumentasjon av barns oppvekstvilkår i kommunale boliger. Resultatet har blitt en kvalitativ intervjuundersøkelse av barnefamilier i fire kommunale gårder/gårdskomplekser i indre by, det vil si i bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene og St. Hanshaugen. Helse- og velferdsetaten har samarbeidet med SALTO-koordinatorene i disse bydelene om utforming og gjennomføring av undersøkelsen. Rapporten er ment å være et innspill til debatten om barns oppvekstvilkår i kommunale boliger, hvor familienes egen opplevelse av situasjonen kommer fram. Vi håper å bidra med et litt mer nyansert bilde enn det som kommer fram i media, og samtidig løfte fram en del problemer som det er nødvendig å gjøre noe med. Rapporten vil forhåpentligvis være nyttig informasjon for de som skal arbeide med utforming og gjennomføring av tiltak for å bedre forholdene for barna i disse bomiljøene. Intervjuene ble gjennomført av Silje Grevle Ottesen og Anders Wittrup. Rapporten er skrevet av Lajla Juul Nystad, med god hjelp fra andre i Helse- og velferdsetaten og i sentrumsbydelene. Susanne Søholt i NIBR har gitt faglig veiledning til både metoden og innholdet i undersøkelsen. Vi takker alle som har bidratt med tid, ressurser og kompetanse. Vi takker spesielt de familiene som velvillig har delt sin tid og sine tanker og erfaringer med oss! 2

3 Innhold FORORD...2 INNHOLD SAMMENDRAG INNLEDNING BAKGRUNNSINFORMASJON BO TRYGT OG GODT HVEM SOM BOR I KOMMUNALE BOLIGER FATTIGDOM OG OPPVEKST BYDELSFORSKJELLER...11 Befolkningen i bydelene...11 Kommunale boliger i bydelene...12 Levekår i bydelene...13 Fattige barn - bydelsforskjeller METODE FAMILIENE FAMILIETYPE OG ANTALL BARN FAMILIER MED INNVANDRERBAKGRUNN INNTEKT OG UTDANNING FLYTTEHISTORIE OG FLYTTEØNSKER OPPSUMMERING OG DRØFTING BOLIGENE/GÅRDENE LEILIGHETSSTØRRELSE OG TRANGBODDHET STANDARD OG VEDLIKEHOLD I LEILIGHETENE STANDARD OG VEDLIKEHOLD PÅ FELLESAREALENE KONTAKTEN MED BOLIGBYGG OPPSUMMERING OG DRØFTING NETTVERK, NABOFORHOLD OG TRYGGHET NETTVERK NABOFORHOLD OG TRYGGHET...34 Problemer med rus, psykiatri og kriminalitet...35 Generasjonsproblemer...39 Problemer med andre barnefamilier OPPSUMMERING OG DRØFTING LEK, SKOLE OG FRITID PLASS FOR LEK VENNER OG ORGANISERTE FRITIDSAKTIVITETER SKOLE OPPSUMMERING OG DRØFTING HVA KAN GJØRES? GENERELLE FORHOLD...48 En kommunal bolig er et hjem barna vokser opp i...48 Tiltak nå sparer samfunnet for kostnader senere...49 Verdidiskusjon er nødvendig...49 Nødvendig å tenke dialog, språk og kultur

4 8.2 TILTAK FOR ENDRET BEBOERSAMMENSETNING...50 Hvem bør bo sammen?...50 Hvem skal prioriteres for bolig?...51 Er fleksibel boligstruktur mulig?...51 Endret beboersammensetning et langsiktig arbeid FYSISKE TILTAK...53 Lage plass for lek og uformelle treff...53 Utbedre det som ikke fungerer som det skal...54 Mer service enn ved vanlig utleie SOSIALE TILTAK...55 Gi bedre informasjon...55 Satse på tilstedeværelse...56 Bruke tidligere erfaringer med booppfølging og bomiljøtiltak VARIASJON, HELHET OG VARIGHET...57 Variasjon av tiltak...57 Tenke helhet...57 Nødvendig med varige tiltak AVSLUTNING REFERANSELISTE...60 VEDLEGG 1: SAMTALEGUIDE...63 VEDLEGG 2: INFORMASJONSSKRIV/OPPSLAG - FLERE SPRÅK

5 0. Sammendrag Mange er bekymret for barns oppvekstvilkår i de kommunale boligene i Oslo. I følge Folke- og boligtellingen fra 2001 er rundt personer under 20 år bosatt i kommunale boliger i Oslo. Helse- og velferdsetaten har ønsket å se nærmere på hvordan barnefamiliene selv opplever det å bo i en kommunal bolig, for å få viktig informasjon til utformingen av det arbeidet som kommunen gjør overfor disse barnefamiliene. Undersøkelsen ble gjort mulig gjennom bevilgning av kompetansetilskudd fra Husbanken. I februar/mars 2008 ble det gjennomført en kvalitativ intervjuundersøkelse av 22 barnefamilier bosatt i kommunale boliger. Boligene ligger i fire kommunale gårder/gårdskomplekser, en gård i hver av de fire bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene og St. Hanshaugen. Gårdene ble valgt ut i samarbeid med SALTO-koordinatorene 1 i disse bydelene, og er valgt på grunn av at det bor mange barnefamilier der og bydelen er kjent med at det til dels er store bomiljøproblemer i disse gårdene. Hovedfunnene i intervjuundersøkelsen kan oppsummeres i følgende punkter: Familiene er forskjellige. De har alt fra ett til seks barn, det er både enslige forsørgere og to samboende foreldre, de har ulik tilknytning til arbeidslivet, og har bakgrunn fra ulike land. Mange ønsker å flytte fra den kommunale boligen. Mange av barna bor i en kommunal bolig store deler av oppveksten. Mange av familiene bor trangt, men enkelte har god plass. Noen bor i leiligheter som har en grei standard, men mange bor i boliger/gårder som er i dårlig fysisk stand. Gårdene er lite tilrettelagt for lek og opphold ute for barna. De fleste opplever bomiljøet som problematisk, selv om graden av hvor stort problem det er for dem varierer. Narkomane beboere er ikke det eneste problemet med bomiljøet. Familiene opplever også problemer mellom generasjonene og barnefamilier seg imellom. Opplevelsen av kontakten med kommunen (Boligbygg) varierer, men mange er ikke fornøyd. Familiene har varierende sosialt nettverk. Forholdene i gården påvirker barnas muligheter til et sosialt liv. På bakgrunn av funnene i vår intervjuundersøkelse og forskning om tilliggende tema, har vi gjort oss en del refleksjoner om hva kommunen kan gjøre for at barna som vokser opp i kommunale boliger skal få bedre oppvekstforhold. Våre forslag kan sammenfattes slik: Kommunale boliger må ses på som et hjem barna vokser opp i, ikke et midlertidig tiltak i en krisesituasjon. Tiltak som bedrer situasjonen for barna nå, vil bidra til å skape selvstendige og ansvarlige voksne som kan bli en ressurs i stedet for en kostnad for samfunnet senere. 1 SALTO står for Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak (SLT) Sammen lager vi et trygt Oslo. 5

6 Det er viktig å ta en verdidiskusjon om hvilken kvalitet på boligen og bomiljøet kommunen ønsker å tilby barnefamiliene. Dialog med beboerne er nødvendig, i tillegg til å være enda mer bevisst på språk- og kulturforskjeller kommunikasjonen. Endring av beboersammensetningen i gårdene er et langsiktig arbeid. Der barn skal bo, bør det også være plass for lek og uformelle treff. Det bør vurderes om det er mulig løpende å utbedre det som er ødelagt eller dårlig vedlikeholdt i boligene og gårdene. Det bør vurderes om kommunen som utleier bør yte mer service enn andre utleiere. Det kan være hensiktsmessig å gi beboere i kommunale boliger mer informasjon om deres rettigheter og plikter. Kontinuerlig tilstedeværelse i problemgårdene kan forhindre utvikling av større problemer. Booppfølging og bomiljøtiltak er viktig, og de erfaringene som er gjort gjennom tidligere prosjekter og tiltak bør brukes. Det er nødvendig med et spekter av varierte tiltak for å nå alle familiene. Det er viktig å tenke helhet det må satses på både fysiske og sosiale tiltak og endret beboersammensetning samtidig. Det er nødvendig med varige tiltak. 6

7 1. Innledning Barns oppvekstvilkår i kommunale boliger er et tema som det stadig uttrykkes bekymring over, både i forskning, politiske saker og i media. Bomiljøene i mange kommunale gårder omtales som et miljø med mange belastede beboere, misbruk av rusmidler og tilfeller av vold og hærverk. Det uttrykkes både bekymring og usikkerhet over hvilke konsekvenser det å vokse opp i et slikt miljø får for barna. Mens det bildet som dannes i media er tilnærmet ensidig negativt, har samtaler med familier i andre sammenhenger gitt inntrykk av at realiteten er noe mer nyansert. I denne studien har vi ønsket å undersøke hvordan barnefamiliene selv vurderer barnas oppvekstvilkår i disse boligene, og hvilke tiltak de mener kan bidra til å bedre forholdene. Hoveddelen av studien har vært en intervjuundersøkelse av barnefamilier i fire kommunale gårder/gårdskomplekser i sentrumsbydelene i Oslo, det vil si bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene og St. Hanshaugen. Resultatene fra intervjuene har blitt supplert med informasjon fra andre undersøkelser som kan si noe om barns oppvekstvilkår i de kommunale boligene. Studien har vært finansiert med kompetansetilskudd fra Husbanken. I denne rapporten starter vi med et kapittel med bakgrunnsinformasjon, der vi sier noe om de politiske målene for barns oppvekstvilkår, hvem som bor i de kommunale boligene, litt generelt om sammenheng mellom fattigdom og barns levekår og forskjeller mellom bydelene. Deretter presenterer vi den metoden vi har brukt for å intervjue barnefamiliene. Så følger fire kapitler om hva de som ble intervjuet har ment om ulike forhold ved boligene og bomiljøet, i tillegg til hva vi kan trekke ut av annen forskning om dette. Etter det følger et kapittel med drøfting av strategier og tiltak for å bedre bomiljøene. 7

8 2. Bakgrunnsinformasjon 2.1 Bo trygt og godt Barn skal vokse opp under trygge og gode oppvekstvilkår. Dette er et mål som går igjen på alle forvaltningsnivåer. I FNs konvensjon om barnets rettigheter slås det fast at Barnet har rett til en levestandard som er tilstrekkelig på alle områder (Barne- og likestillingsdepartementet 2008, side 21). Regjeringen følger opp dette ved blant annet å si at Trygge og inkluderende nærmiljø er viktig for å sikre barn og ungdom en god oppvekst. (Barne- og likestillingsdepartementet 2008, side 69), og at Alle barn og unge skal ha de samme rettigheter og muligheter til utvikling uavhengig av foreldres økonomi, etnisitet, utdannelse og geografisk tilhørighet. (side 97). Dette går igjen også i regjeringens visjon for boligpolitikken: Alle skal kunne bo godt og trygt (Stortingsmelding nr. 23 ( )). I Oslo gir Bystyremelding nr. 2/2002 Oppvekst i Oslo prinsipper og strategier for kommunens arbeid med barns oppvekstvilkår. Det slås her fast at Familien er den viktigste rammen om barns oppvekst., og at kommunen har en forpliktelse til å sikre barn og unge en trygg og stimulerende oppvekst. (side 6). I Bystyrets boligmelding (Bystyremelding 2/2008) står det at Kommunal bolig skal være et trygt og godt boligtilbud for personer som ikke selv eller ved hjelp av andre former for offentlig boligbistand greier å skaffe seg egnet bolig. (side 5). Videre blir det sagt at Byrådet vil fokusere på at barn som vokser opp i en kommunal bolig skal vokse opp i et godt bomiljø. (side 29). Gjennom forskningsrapporter, kommunal saksbehandling og saker i media, får vi informasjon om at det å bo i en kommunal bolig ikke alltid innebærer at barna vokser opp under trygge og gode oppvekstvilkår. Hvordan opplever barnefamiliene dette selv? Hvilke tanker har de gjort seg om hva som må til for at deres familie skal kunne bo trygt og godt? 2.2 Hvem som bor i kommunale boliger Det er få offentlige utleieboliger i Norge sammenliknet med våre naboland. De kommunale boligene er i hovedsak tilbud til de aller svakest stilte på boligmarkedet. I Oslo var kommunale boliger beregnet på folk flest fram til Etter dette har boligene blitt tildelt på sosialmedisinsk grunnlag (Bystyremelding 2/2008). Forskriften om tildeling av kommunal bolig sier at målgruppen er personer som ikke selv eller ved hjelp av andre former for offentlig bistand greier å skaffe seg egnet bolig. Dersom antall kvalifiserte søkere er større enn antall kommunale boliger til disposisjon, skal det foretas en prioritering mellom dem. De som har de mest påtrengende boligbehov skal prioriteres (Bystyresak 127/2003). Det er langt flere som søker kommunal bolig i Oslo enn de som får tildelt bolig hvert år. Tall fra KOSTRA viser at i 2007 var det registrerte søknader om bolig, mens fikk tildelt en bolig. 556 personer sto på venteliste for å få bolig ved årsskiftet. Selv om det sannsynligvis er mange som får avslag fordi de ikke fyller kriteriene for å få en kommunal bolig, tyder tallene på 8

9 at det må foretas en streng prioritering av de som får tildelt en kommunal bolig. Det at kommunale utleieboliger er et knapt gode, og at det skal mye til for å komme gjennom nåløyet, bekreftes også av andre undersøkelser, se for eksempel Stefansen og Skevik Dette innebærer at de som får tildelt bolig i dag gjerne har store og sammensatte problemer. Undersøkelser har vist at de som får tildelt kommunal bolig i dag er blant de mest marginaliserte gruppene i samfunnet (Barstad et. al 2006). Det er mest vanlig å gi 5-års kontrakter på kommunale boliger i Oslo. I visse tilfelle kan det gis kontrakt for kortere tid. Tidligere var det imidlertid vanlig å gi tidsubegrensede kontrakter. Dette innebærer at de som bor i kommunale boliger i dag er en sammensatt gruppe, med personer som har fått bolig til ulike tidspunkt og etter forskjellige regelverk. Ulike reformer og politiske prioriteringer har hatt betydning for hvem som bor i de kommunale boligene i dag. Trenden går mot at det blir flere og flere svært vanskeligstilte som bor i de kommunale boligene. For barna betyr dette at de vokser opp i gårder og nærmiljøer som er sammensatt av personer med til dels store problemer, for eksempel med rus og psykiatri. Det finnes ikke et register over hvor mange barn eller barnefamilier som bor i kommunale boliger i Oslo. I følge Statistisk sentralbyrå, var det ved Folke- og boligtellingen i familier i Oslo med barn i alderen 0-17 år som bodde i en kommunal bolig (Statistisk sentralbyrå 2003). Hvor mange barn disse familiene har går ikke fram av materialet, men det ble registrert personer 0-19 år i de kommunale boligene i Oslo Fattigdom og oppvekst Forskriften for tildeling av kommunal bolig setter strenge krav til inntekt. Søkerne må ikke ha inntekt eller formue som gjør dem selv i stand til å framskaffe en egnet bolig (Bystyresak 127/2003). Dette innebærer at de som får tildelt en kommunal bolig er blant de familiene i samfunnet som har lavest inntekt. Det er mange ulike måter å definere fattigdom på. En vanlig definisjon i Norge er å si at de som har inntekt under 50 % av medianinntekten er fattige. Det er også vanlig å bruke en grense på 60 % for å beregne antall lavinntektshushold (Ytrehus 2004, Stefansen & Skevik 2006). Ytrehus kommer fram til at det var i overkant av fattige barn i Oslo i 2001, basert på 50 % grensen, og i underkant av barn basert på 60 % grensen (henholdsvis 6 og 9 % av alle barn 0-17 år). 3 2 Bystyrets boligmelding (Bystyremelding 2/2008) viser til den samme Folke- og boligtellingen, men kommer med et tall på personer under 20 år som er registrert som beboere i kommunale boliger. Vi har ikke klart å finne igjen dette tallet i Statistisk sentralbyrås publikasjoner på nettet, så vi velger i vår rapport å forholde oss til de tallene Statistisk sentralbyrå har publisert. 3 Ytrehus bruker en nasjonal fattigdomsgrense basert på opplysninger om inntekt i hele befolkningen. Mogstad (2005) har sett på en regionsspesifikk inntekt for Oslo-regionen, og kommer da fram til at det bodde fattige barn i Oslo i 2001 (12 % av barna) basert på en fattigdomsgrense på 50 %. Barn er her definert som yngre enn 16 år. Han bruker imidlertid også en annen skala for inntekt kontrollert for husholdningsstørrelse enn Ytrehus, det vil si OECD-skalaen framfor den modifiserte OECD-skalaen som Ytrehus bruker. Skalaene tar i ulike grad hensyn til stordriftsfordelene av å bo flere sammen. 9

10 I de senere år er det gjort en rekke studier om temaet barn og fattigdom. Blant annet samarbeider NOVA og Norske Kvinners Sanitetsforening om et forskningsprosjekt om barns levekår i lavinntektsfamilier (NOVA 2008). Prosjektet er en studie over ti år, og omfatter både kvalitative og kvantitative data. Data er samlet inn i 2003 og 2006, og planlegges samlet inn også i Prosjektet har publisert flere rapporter og artikler. Vi vil bruke NOVA-undersøkelsen som en samlebetegnelse for denne undersøkelsen i rapporten. På oppdrag fra Redd Barna har Fafo gjort en undersøkelse av omfanget av barnefattigdom (Ytrehus 2004). Statistisk sentralbyrå har også publisert rapporter om barn og fattigdom (for eksempel Epland 2001). De fleste av disse undersøkelsene tar ikke spesifikt for seg barn i kommunale boliger. De tar imidlertid opp forhold som sannsynligvis også vil gjelde for de fleste som bor i kommunale boliger, siden de som har fått bolig i den senere tid nesten pr. definisjon er fattige. Et viktig poeng er at den økonomiske situasjonen for familiene kan være bedre enn bare inntekten skulle tilsi, siden mange av de som bor i kommunale boliger i Oslo mottar kommunal bostøtte (BKB bostøtte for kommunale beboere). Denne støtten regnes ikke med i inntektsbegrepet, men utgjør et vesentlig tilskudd til familiens samlede økonomi. De som mottok BKB i 2007 fikk i gjennomsnitt kr pr. måned. Tallet er imidlertid et gjennomsnitt for samtlige husstander, også enslige. Det er sannsynlig at store barnefamilier mottok et vesentlig høyere beløp. Vi vil trekke fram noen hovedfunn fra undersøkelsene om barn og fattigdom: Barnefattigdommen har vært relativt stabil i Norge de siste 20 år, i motsetning til i mange andre land, der barnefattigdommen har økt (Ytrehus 2004). Barn har høyest sannsynlighet for å tilhøre familier med lav inntekt eller familier som mottar sosialhjelp dersom familien har enslig forsørger, hovedforsørger har lav utdanning, hovedforsørger er ung, hovedforsørger har etnisk minoritetsbakgrunn eller det er mange barn i husholdet (Ytrehus 2004). Barnets alder har liten betydning for sannsynligheten for å tilhøre et lavinntektshushold (Ytrehus 2004). Innvandrere er overrepresentert blant familier med lave inntekter i Norge. Innvandrere som gruppe er fattigere enn nordmenn, også innenfor en gruppe med lav inntekt (Øia et. al. 2006). Det er stor mobilitet ut og inn av lavinntektsgruppa, men mye tyder på at det er familier som i utgangspunktet ligger nærmest opp til fattigdomsgrensa som får bedre forhold, mens andelen av de aller fattigste øker noe (Thorød 2006). Vedvarende lavinntekt er mest utbredt blant barn som vokser opp med bare en forsørger, har foreldre som står helt utenfor arbeidslivet, tilhører husholdninger der hovedinntektstakeren har ytelser fra folketrygden som viktigste inntektskilde, og barn med innvandrerbakgrunn (Epland 2001). NOVA-undersøkelsens intervjuer med foreldre og barn i familier med lav inntekt viste at foreldrene rapporterte en vanskeligere situasjon enn det barna gjorde. Foreldrene skjermer barna sine fra konsekvensen av en knapp økonomi ved hjelp av ulike strategier. Dette kan være materielt handlingsorienterte strategier der foreldrene søker å frigjøre og skaffe mest mulig penger og ressurser til beste for barna, eller pedagogisk handlingsorienterte strategier der barna lærer å bidra økonomisk og prioritere med knappe midler, og til en viss grad omdefinere verdier mot det ikke-materielle (Thorød 2006). Men i familier med de 10

11 gjennomgående laveste inntektene, hvor foreldrene hevder at pengene ikke strekker til, svarer også en vesentlig høyere andel av barna at familien har dårlig råd. Selv om foreldre prøver å beskytte barna sine, kan de det derfor bare til et visst punkt (Sandbæk 2008). Utenlandske undersøkelser har vist at barn som vokser opp i fattige familier oftere enn andre barn vil få problemer senere i livet, for eksempel på skolen og i arbeidslivet. Dette kan sette dem i fare for på nytt å havne i fattigdom (Epland 2001). 2.4 Bydelsforskjeller Bydelene i Oslo er svært forskjellige, både i befolkningssammensetning, boligstruktur og levekår. Det gjelder også for andelen fattige barn og fordelingen av kommunale boliger. Befolkningen i bydelene Folkemengden i bydelene pr. 1. januar 2008 varierer fra i Bydel Grorud til i Bydel Frogner (Oslo-Speilet Nr ). Bydelene i indre by øst hadde størst befolkningsvekst i Bydel Søndre Nordstrand har størst andel barn og unge (33 % av befolkningen er under 20 år). Bydel St. Hanshaugen og Frogner har lavest andel barn og unge (12 % hver). I Bydel Gamle Oslo er 19 % av befolkningen under 20 år, i Grünerløkka 15 % og i Sagene 14 %. 11

12 En fjerdedel av Oslos samlede befolkning er innvandrere 4 (Oslo-Speilet Nr ). 21 % av befolkningen er fra ikke-vestlige land. Det er fire bydeler i ytre by som har høyest andel innvandrere fra ikke-vestlige land: Grorud (36 %), Alna (38 %), Stovner (39 %) og Søndre Nordstrand (41 %). Det har vært en klar utvikling de senere år at drabantbyene har trukket til seg flere ikke-vestlige innvandrere enn andre deler av byen. I de fire bydelene vi har gjennomført intervjuer, er følgende andel av befolkningen fra ikke-vestlige land: Gamle Oslo 29 %, Grünerløkka 22 %, Sagene 17 % og St. Hanshaugen 12 %. Kommunale boliger i bydelene I følge tall fra KOSTRA, hadde Oslo litt over kommunale boliger i Dette utgjør 21 kommunale boliger pr innbyggere. I tabellen under er det satt opp en oversikt over hvor mange boliger kommunen disponerer i hver bydel. Flest kommunale boliger var det i Bydel Sagene, Gamle Oslo og Grünerløkka. De samme bydelene hadde også flest kommunale boliger pr innbyggere. Bydel St. Hanshaugen hadde 497 boliger, som tilsvarer 16 boliger pr innbyggere. Bydel Ullern, Bjerke og Vestre Aker har færrest kommunale boliger, og pr innbyggere er det Bydel Ullern, Vestre Aker, Nordstrand og Frogner som har færrest boliger. Kommunalt disponerte boliger i Oslo kommune 2007 Bydel Antall boliger totalt Boliger per innbyggere Sagene Gamle Oslo Grünerløkka Østensjø Alna Grorud Stovner Nordre Aker St. Hanshaugen Frogner Nordstrand Søndre Nordstrand Vestre Aker Bjerke Ullern Sum Kilde: Statistik sentralbyrå, KOSTRA tabell Totaltallet for Oslo kommune er basert på tall fra hver av bydelene + tall samlet inn for boliger som ikke faller inn under noen spesifikk bydel. Tallene for Oslo kommune avviker derfor fra summen av bydelene. 4 Innvandrer defineres slik i Oslo-Speilet nr , side 9: I norsk offentlig statistikk er innvandrer en person som er født i utlandet eller i Norge med to utenlandsfødte foreldre. De som er født i utlandet med utenlandsfødte foreldre, defineres som 1. generasjons innvandrere, mens de som er født i Norge med to utenlandsfødte foreldre, defineres som 2. generasjons innvandrere. 12

13 Det ble tildelt ca boliger i Oslo i 2007 i følge KOSTRA. Av disse ble 277 tildelt i Bydel Gamle Oslo, 255 i Sagene, 200 i Grünerløkka og 164 i St. Hanshaugen. Dette var de fire bydelene med flest boligtildelinger i Levekår i bydelene Det er betydelige forskjeller i levekår mellom bydelene i Oslo. Utviklings- og kompetanseetaten (UKE) har laget en levekårsindeks for Oslo. 5 Levekårsindeksen uttrykker gjennomsnittlig verdi for levekårsproblemer. Jo høyere verdi en bydel har, jo flere levekårsproblemer har denne sammenlignet med andre bydeler. Figuren under viser levekårsindeksen for bydelene sammenliknet med gjennomsnittet for Oslo i Bydel St. Hanshaugen har en levekårsindeks som er rett under gjennomsnittet for Oslo. Bydel Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene har alle høyere levekårsindekser enn gjennomsnittet, det vil si flere levekårsproblemer. Bydel Grorud har flest levekårsproblemer, mens Vestre Aker har færrest. 10 Levekårsindeks for Oslo ,8 7,3 7,1 Gjennomsnitt Oslo 5,1 5,0 3,9 2,1 1,4 1,2 6,6 8,4 7,5 7,3 5,1 2,9 6,1 0 Gamle Oslo Grünerløkka Sagene St. Hanshaugen Frogner Ullern Vestre Aker Nordre Aker Bjerke Grorud Stovner Alna Østensjø Nordstrand Søndre Nordstrand Kilde: Utviklings- og kompetanseetaten Levekårsindeksen er basert på følgende 10 indikatorer: barn 0-17 år med enslig forsørger, lav inntekt menn år, flyttehyppighet, lav utdanning år, lav utdanning 67 år +, ikke-vestlige innvandrere, arbeidsløse og personer på arbeidsmarkedstiltak, høy utdanning år, dødelighet år og uførepensjonister år. Alle forhold gis samme tyngde (vekt) (Oslospeilet Nr ). 13

14 Fattige barn - bydelsforskjeller Fafos rapport om fattige barn i Norge (Ytrehus 2004) har sett på forskjellene mellom bydelene i Oslo. 6 Rapporten ble laget før den nye bydelsstrukturen, det vil si at rapporten fortsatt opererer med 25 bydeler. Undersøkelsen viste at 18 av bydelene hadde høyere andel barn i lavinntektshushold enn andelen er på landsbasis, når lavinntektsgrensen defineres som 50 % av medianinntekten for befolkningen. Forskjellene mellom bydelene er større enn forskjellene mellom kommunene. Men ingen av bydelene har så lav andel fattige barn som kommunene med lavest andel. De tre bydelene med høyest andel barn i lavinntektshushold var Grünerløkka-Sofienberg (17 %), Gamle Oslo (15 %) og Sagene-Torshov (11 %). I disse bydelene bodde over en firedel av alle barn i inntektsfattige hushold i Oslo, mens bare drøyt en tidel av totalt antall barn i Oslo. De tre bydelene med lavest andel barn i lavinntektshushold var Nordstrand, Vinderen og Grefsen- Kjelsås (alle med ca 2 %). St. Hanshaugen-Ullevål hadde 4 % andel barn i fattige hushold. Fattigdomsgruppen er imidlertid også ulik i de forskjellige bydelene, noe som innebærer at utfordringene for å gjøre noe med fattigdommen kan være forskjellig. For Gamle Oslo og Grünerløkka-Sofienberg er det en stor andel fattige barn som har hovedforsørger med lav utdanning. Sagene-Torshov skiller seg ut med høyest andel av barn i lavinntektshushold med hovedforsørger som har etnisk minoritetsbakgrunn. I Bydel St. Hanshaugen-Ullevål bor en stor andel av de fattige barna i hushold med enslig forsørger. 6 Mogstad (2005) viser også tall for antall og andel fattige barn i ulike bydeler og deler av byen. Disse tallene er litt forskjelligw fra Ytrehus tall, siden de har brukt forskjellige måter å beregne fattigdom på. For oversiktens skyld velger vi ikke å ta med tallene fra Mogstad her. Hans beregninger viser imidlertid også at andelen barn i fattige hushold er klart størst i indre øst. 14

15 3. Metode Intervjuundersøkelsen er gjennomført av Helse- og velferdsetaten, i samarbeid med bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene og St. Hanshaugen. Disse fire bydelene har samlet sitt SALTO-arbeid 7 under en felles, regional styringsgruppe, og arbeider med et program for å bedre barns oppvekstvilkår. Hver av bydelene har også igangsatt eller er i ferd med å sette i gang et SALTO-prosjekt i enkelte kommunale gårder. Ved å samarbeide med disse bydelene, fikk Helseog velferdsetaten lettere tilgang til barnefamiliene, og resultatene fra intervjuundersøkelsen kan lettere brukes i bydelenes videre arbeid. Intervjuene ble gjennomført i løpet av februar og mars Datatilsynet ga konsesjon til undersøkelsen. Vi har gjennomført intervjuer i fire kommunale gårder/gårdskomplekser, en i hver av de fire bydelene. I enkelte bydeler dreier det seg om intervjuer i to nabogårder, i andre bydeler om bare en gård. Vi vil framover bare snakke om en gård/gården i hver bydel, selv om dette omfatter to gårder, siden disse gårdene ligger inntil hverandre og er del av samme kompleks. De fire gårdene vi var i, er gårder der bydelen opplever at det er store problemer med bomiljøet, og hvor de vet at det bor mange barnefamilier. Situasjonen vil ikke være den samme i alle de kommunale gårdene. Vi har bevisst tatt for oss de mest problematiske gårdene for å se hva som må til for å forbedre forholdene. Rapporten er dermed en beskrivelse av forholdene i de verste gårdene, ikke en beskrivelse av forholdene i de kommunale boligene og gårdene som helhet. Vi har valgt en kvalitativ tilnærming i denne undersøkelsen, det vil si at vi har gjennomført dybdeintervjuer med et begrenset antall personer, framfor en spørreskjemaundersøkelse som sendes til mange. Årsaken til dette er hovedsakelig at vi ønsket å skaffe et bakgrunnsmateriale som kunne danne grunnlag for tiltak for å gjøre boforholdene for barna bedre. Vi ville få fram informasjon som er nyttig for å utforme tiltak tilpasset de sammensatte problemene som finnes i gårdene. Til dette formålet mente vi en kvalitativ undersøkelse var mer egnet enn en kvantitativ. En kvalitativ metode er spesielt egnet for å gi en nyansert beskrivelse av hva som finnes, og for å gi forståelse av et fenomen. Når vi bruker en kvalitativ metode, er vi ute etter å finne ut innholdet i det som blir sagt, ikke hvor mange som sa det. Vi har i noen tilfeller likevel valgt å presentere hvor mange som sier hva, når vi har funnet det mest oversiktlig å presentere variasjonen i det som sies i tabellform. Det finnes ingen fullstendig oversikt over hvor mange barnefamilier som bor i disse gårdene eller hvilke leiligheter de bor i. Gjennom sitt arbeid i gårdene har bydelene kjennskap til en del av dem, og denne kunnskapen ble brukt i undersøkelsen. Rekruttering av informanter foregikk på litt ulike måter i hver av bydelene. Før intervjuundersøkelsen ble satt i gang, var HEV på befaring i gårdene sammen med representanter fra bydelen. Det ble senere hengt opp informasjonsskriv om undersøkelsen i oppgangene. I en bydel kontaktet SALTO-koordinator og utekontakt de barnefamiliene de visste om i gården, og gjorde avtaler om intervjuer. I de andre gårdene fikk vi noe informasjon fra bydelene om hvor det kunne bo barnefamilier. Enkelte steder ble det lagt et informasjonsskriv i postkassene til de man hadde grunn til å tro at hadde barn. 7 SALTO står for Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak (SLT) Sammen lager vi et trygt Oslo. Se for mer informasjon. 15

16 Informasjonsskrivene var oversatt til flere språk. Intervjuerne banket så på dørene og gjorde avtaler om intervjuer med de som var villige til å stille opp. I et par tilfelle ringte de i stedet på forhånd. Noen ringte også oss og sa at de gjerne ville bli med på en samtale. Totalt ble det gjennomført 22 intervjuer med familier og ett intervju med en kontaktperson for nabokomitéen i gården. Vi anser at vi gjennom disse intervjuene har fått en god innsikt i hvilke forhold som oppleves som problematiske og hva familiene selv mener må til for å bedre barnas oppvekstvilkår. Intervjuene ble gjennomført med utgangspunkt i en samtaleguide. Samtaleguiden fungerte som en huskeliste for hva intervjuerne skulle innhente opplysninger om, og ikke som et skjema med spørsmål som skulle følges i rekkefølge. Intervjuene ble gjennomført som en samtale med åpne spørsmål. Intervjuene ble stort sett gjennomført hjemme hos familiene. I ett tilfelle ble intervjuet i stedet gjennomført på en kafé. Det var alltid to personer fra oss til stede under intervjuet. I hovedsak var det de to intervjuerne som var engasjert av Helse- og velferdsetaten. Ved personlige intervjuer vil det alltid være en fare for en viss intervjuereffekt, det at resultatet av intervjuet blir påvirket av den som intervjuer (Hellevik 2002). Dette behøver ikke å være en bevisst handling fra intervjuerens side, men et resultat av hvordan den som blir intervjuet oppfatter intervjueren, og bevisst eller ubevisst tilpasser sine svar etter dette. I utgangspunktet tenkte vi at det var en fordel å bruke uavhengige intervjuere, det vil si at intervjuerne ikke skulle være en del av hjelpeapparatet som var i direkte kontakt med familiene. Vi ser imidlertid liten effekt av dette i ettertid. I en av gårdene ble av praktiske årsaker en person fra bydelen med på intervjuene. Vi kan ikke se noen forskjell på hva som kom fram i disse intervjuene sammenliknet med de intervjuene hvor ingen fra hjelpeapparatet var til stede. Det er også ganske sannsynlig at kommunens interne organisering ikke er noe som folk flest er seg bevisst, og at de familiene som ble intervjuet oppfattet intervjuerne som representanter for kommunen, uansett om de var ansatt det ene eller det andre stedet. Vi intervjuet den/de av de voksne i familien som var til stede på det tidspunktet intervjuet ble gjennomført. Dette var enten mor eller far i familien, og i noen tilfelle var begge til stede. Norskkunnskapen varierte blant de som ble intervjuet. I utgangspunktet hadde vi tenkt å bruke tolk, men det ble ikke ansett som nødvendig eller hensiktsmessig å innhente dette for de familiene som ble intervjuet. I noen av familiene var tenåringsbarn til stede, og oversatte deler av det som ble sagt. 16

17 4. Familiene 4.1 Familietype og antall barn Vi har intervjuet 22 familier med til sammen 68 barn. Antall barn i familiene varierer fra ett til seks 8. I figuren under er det satt opp en oversikt over familiene fordelt på antall forsørgere og antall barn i familien. Antall familier fordelt etter familietype og antall barn Antall familier med 1 barn 2 barn 3 barn 4 barn 5 barn 6 barn Sum Enslige forsørgere To samboende foreldre Sum Kilde: Helse- og velferdsetaten 2008 Ni av familiene er enslige forsørgere en far og åtte mødre. At det er mange enslige forsørgere er noe vi kunne forvente ut i fra tidligere forskning, som viser at barn av enslige forsørgere er en av de gruppene som har størst sannsynlighet for å tilhøre lavinntektsgruppen (Epland 2001, Ytrehus 2004). Det er også ni av familiene som har fire eller flere barn. Ytrehus (2004) har vist at hushold med mange barn er overrepresentert blant lavinntektsfamiliene. Nå kan man ikke slutte direkte fra at det er mange enslige forsørgere og store barnefamilier blant lavinntektsfamilier til at det også vil være mange i disse gruppene som bor i kommunale boliger. Størrelsen på de boligene kommunen disponerer og hvilke prioriteringskriterier som følges vil også påvirke dette. Men det er grunn til å tro at barnefamilier kommer ganske høyt opp på prioriteringslista i de fleste bydeler. Bystyremelding 2/2008 viser for eksempel en oversikt over tildelte boliger i Bydel Sagene i 2006, som viser at 29 % av de som fikk bolig var barnefamilier. Dette er den nest største gruppen av de som fikk bolig, etter Øvrig sosialt vanskeligstilte. Med en viss grad av varierende størrelse på familiene og på boligene vil det alltid være en del barnefamilier som får bolig. Størst problemer er det sannsynligvis å finne egnede boliger til store barnefamilier i indre by. Tre av familiene vi snakket med bor sammen med flere enn den nærmeste familien, i alle fall i perioder. I en av familiene er det hele seks personer som er på langtidsbesøk. 9 8 Tre av familiene har i tillegg voksne barn som er flyttet hjemmefra. Disse voksne barna er ikke tatt med i omtalen i denne rapporten. I en av familiene har to av barna midlertidig flyttet til besteforeldrene. Disse er regnet med som bosatt i familiens bolig, fordi forhold ved boligen er en direkte årsak til at de har flyttet ut. 9 En av familiene oppgir at det formelt sett er en slektning som står som leietaker av boligen. Denne personen befinner seg for tiden i utlandet. Siden den familien vi intervjuet bor i boligen på heltid, har vi i rapporten regnet denne familien som bosatt i boligen, og slektningen som besøkende, selv om det formelt sett kanskje er motsatt. 17

18 4.2 Familier med innvandrerbakgrunn Blant de familiene som vi intervjuet, var det kun to familier hvor ikke begge foreldrene har innvandrerbakgrunn. Dette faller inn i mønsteret som fattigdomsforskningen viser, at barn i familier der hovedforsørger har etnisk minoritetsbakgrunn har høyere sannsynlighet for å tilhøre lavinntektsgruppen (Epland 2001, Ytrehus 2004). NOVA-undersøkelsen har også vist at innvandrere er overrepresentert blant de som bor i kommunale boliger (Øia et. al. 2006, Stefansen & Skevik 2006). I tillegg til at innvandrere oftere enn nordmenn har svært lav inntekt, er en årsak til dette at førstegangsbosetting av flyktninger og innvandrere ofte skjer i kommunale boliger. Noen av disse blir boende i kommunal bolig over tid. I undersøkelsen til Øia et. al. (2006) (som er en del av NOVA-undersøkelsen) fant de at mange av de fattige innvandrerbarna bodde i store husholdninger, og de fleste bodde sammen med begge de biologiske foreldrene sine (85 %). Blant de fattige norske barna bodde bare 60 % sammen med begge foreldrene. Øia et. al. sier dette antyder at den typiske veien inn i fattigdom går gjennom samlivsbrudd for nordmenn, og gjennom det å ha svært store familier for innvandrere. Siden våre informanter nesten bare er innvandrerfamilier, kan vi ikke se dette mønsteret her. Men i den ene familien som er helt uten innvandrerbakgrunn, er det snakk om en enslig forsørger. 4.3 Inntekt og utdanning I vår undersøkelse har vi ikke spurt om familienes inntekt eller utdanningsnivå. Som vi har vært inne på tidligere, tilsier imidlertid kriteriene for å få kommunale boliger at de fleste som bor i boligene har svært lav inntekt. En del av familiene vi intervjuet har kommet med noen opplysninger om familiens tilknytning til arbeidslivet. Vi har snakket med familier der far eller mor er i full jobb, jobber deltid, er arbeidsledige, venter på uføretrygd og er hjemme i permisjon. Variasjonen er stor. Det er familier som er helt uten tilknytning til arbeidslivet, og familier som jobber fullt. Av de som har nevnt noe om dette temaet, er det imidlertid bare en familie som har to inntektskilder. I denne familien er mor dagmamma og far er sykemeldt og venter på uføretrygd. Flere av familiene nevner dårlig økonomi som et hinder for å flytte, og håper å kunne få råd til å kjøpe leilighet eller leie på det private markedet etter hvert. I Stefansen & Skeviks undersøkelse (2006) hadde halvparten av barnefamiliene i kommunale boliger lav utdanning eller hadde ikke oppgitt sin utdanning. Mer enn halvparten av familiene hadde ingen personer som var tilknyttet arbeidslivet. Familiene i kommunale boliger skilte seg markant fra andre lavinntektsfamilier, og enda sterkere fra den alminnelige befolkningen i Norge. I følge Ytrehus (2004), står yrkesinntekten for en mye mindre del av den samlede inntekten for barnefamilier i lavinntektshushold enn den gjør for andre barnefamilier. Hun påpeker også det problematiske i at barn havner under fattigdomsgrensen selv om husholdet mottar ulike trygder. 18

19 Hun finner imidlertid ingen entydig sammenheng mellom andelen arbeidsledige i kommunene og andelen barn i lavinntektshushold. Ytrehus sier videre at svært mange av barna i lavinntektsgruppen har hovedforsørger med utdanning bare på ungdomsskolenivå. Utdanning som setter den enkelte i stand til å være yrkesaktiv og forsørge familien, er dermed et viktig forebyggende tiltak mot fattigdom. Epland (2001) viser til at barn i husholdninger der ingen av de voksne er yrkesaktive, er blant de gruppene som har større sannsynlighet for å tilhøre lavinntektsgruppen. 4.4 Flyttehistorie og flytteønsker Familiene vi intervjuet hadde bodd i den kommunale boligen fra 1 til 11 år. Nær halvparten av familiene hadde bodd der 6 år eller mer, det vil si at de har fått forlenget kontrakten minst en gang dersom de har hatt femårs kontrakt. Dette er i tråd med funnene i Boligbyggs servicemåling fra 2007 (Synovate 2007), der 48 % av de som svarte hadde bodd i boligen i 6 år eller mer. Servicemålingen omfatter alle beboerne i de kommunale boligene, ikke bare barnefamilier. Det støttes også av Stefansen og Skevik (2006), som i NOVA-undersøkelsen finner at familiene gjennomsnittlig hadde bodd i boligen i 5 år, og 22 % hadde bodd der i 8 år eller mer. Kommunal bolig skal være et virkemiddel for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet i en periode, og gis derfor med tidsbegrensede kontrakter (Bystyremelding nr. 2/2008). Det at såpass mange bor lenger enn fem år i boligen kan tyde på at det er vanskelig for mange av familiene og andre beboere å bli selvhjulpne i løpet av noen få år. Det betyr også at barna bor i en kommunal bolig gjennom store deler av oppveksten sin, og at oppvekstvilkårene i den kommunale boligen dermed har stor innvirkning på livet deres. På den annen side er det også et mål i Bystyremeldingen at Kommunal bolig skal være et trygt og godt botilbud (side 5). For barnefamilier er sannsynligvis det å kunne bli boende et sted over tid en viktig del av det som skaper trygghet. I følge Grødem (2008) er barn i inntektsfattige familier langt mer utsatte for flytting enn andre barn. Vi har ikke spurt spesifikt om hvor ofte familiene i vår undersøkelse har flyttet, men det er flere familier som oppgir at de har flyttet flere ganger de senere årene. Vi har ikke en fullstendig oversikt over hvor familiene i vår undersøkelse bodde før de flyttet til denne kommunale boligen. Men av de 13 familiene som svarte på dette, hadde 4 bodd i en annen kommunal bolig, 8 hadde leid hybel eller leilighet privat, mens for én familie var dette deres første bolig i Norge. To av familiene oppgir at de har overtatt leiekontrakt etter sine foreldre. Tabellen nedenfor viser hvor lenge familiene har bodd i den boligen de bor i nå, og sammenlikner dette med deres ønsker om eventuelt å flytte fra boligen. Det ser ikke ut til at det er noen forskjell mellom de som har lang eller kort botid i boligen med hensyn til om de ønsker å flytte eller ikke. 19

20 Botid og flytteønsker Antall familier med botid i denne boligen Sum 5 år og mindre 6-10 år 11 år og over Ønsker å flytte Ønsker ikke å flytte Ikke oppgitt 1 1 Sum Kilde: Helse- og velferdsetaten 2008 Mange av familiene sier de ønsker å flytte til en annen bolig (15 av 22 spurte). Seks av familiene oppgir det at leiligheten er for liten for familien som en av grunnene til at de vil flytte. Det er imidlertid interessant å merke seg at en av familiene som etter objektive mål bor svært trangt (2,67 personer pr. rom) 10, ikke har ønske om å flytte. Boligen de bor i er imidlertid en spesielt stor treroms bolig. Tre familier oppgir at leiligheten er i dårlig stand som en flyttegrunn. En familie oppgir også som grunn at gården er dårlig vedlikeholdt/rengjort, og et par familier sier de trenger heis, men det finnes ikke i gården. Det dårlige bomiljøet i gården er imidlertid den grunnen som blir nevnt flest ganger. 9 av de 15 familiene som ønsker å flytte oppgir dette som en grunn. Vi skal se nærmere på forhold rundt boligstandard og bomiljø i de kommende kapitlene. Seks av familiene ønsker ikke å flytte. Noen er fornøyd med både leiligheten og gården, mens andre ikke er fornøyd, men ønsker likevel å bli boende. Det er interessant å se at flere av de som ønsker å bli boende bor i leiligheter som de mener har en negativ innvirkning på deres helse. Flere av de som ønsker å flytte på grunn av leilighetens standard eller størrelse, oppgir at de trives i nærmiljøet, og godt kunne tenke seg å bli boende i nærheten. Nærhet til sentrum ser flere som en fordel. Noen ønsker derimot å flytte ut av sentrum for barnas skyld. I Bydel Gamle Oslo ble det gjennomført en intervjurunde i en annen kommunal gård i Inntrykket fra denne gården var at mange var fornøyde med leiligheten og den sentrale beliggenheten, og at for de som ønsket å flytte, var årsaken først og fremst utrygghet i bomiljøet. (Kilde: SALTO-koordinator i Bydel Gamle Oslo) 10 Se mer om trangboddhet og definisjon på dette i kapittel 5. 20

21 4.5 Oppsummering og drøfting De 22 familiene vi har intervjuet har til sammen 68 barn. Det er både familier med mange barn og familier med ett og to barn. Det er enslige forsørgere og det er familier med to foreldre. De aller fleste av familiene vi intervjuet hadde innvandrerbakgrunn. Selv om vi ikke har spurt om inntekt, kan vi slutte ut fra tildelingskriteriene for kommunale boliger at de fleste familiene sannsynligvis har lav inntekt. Flere av familiene har en hovedforsørger med full jobb, noen er helt uten tilknytning til arbeidslivet, mens andre igjen jobber deltid, får trygd m.m. Nesten halvparten av familiene har bodd i boligen i over 5 år, det vil si at de har fått forlenget kontrakt minst en gang. Mange av familiene ønsker å flytte til en annen bolig. De grunnene de oppgir for at de ønsker å flytte går både på standard og størrelse på leiligheten, standard/vedlikeholdet i gården, og bomiljøet i gården. Hva betyr så dette for kommunens arbeid med å bedre oppvekstforholdene for barn i de kommunale boligene? Kanskje den viktigste slutningen vi kan trekke ut fra den informasjonen vi har samlet inn, er at familiene er forskjellige. Tiltak som settes i verk må derfor også være forskjellige ulike familier vil ha behov for ulik type hjelp. Variasjon og bredde i tiltakene er nødvendig for at kommunen skal kunne nå alle. Enslige forsørgere med mange barn vil sannsynligvis ha behov for eller dra nytte av andre typer tiltak enn kjernefamiliene med mor og far og to barn. Bare logistikken med hensyn til hva man kan delta på av for eksempel dugnader og sosiale tiltak er svært forskjellig for slike familier. Familier der hovedforsørger er i full jobb kan sannsynligvis også hjelpes på andre måter enn de familiene som ikke har noen tilknytning til arbeidslivet. Flere av familiene sier de ønsker å kjøpe seg en bolig når de får økonomi til det blir dette for eksempel fulgt opp med vurdering av mulighet for å få startlån og boligtilskudd? I andre familier kan kanskje mangelen på tilknytning til arbeidslivet være det man må ta tak i først, som noe som må på plass før man forhåpentligvis kan se en positiv utvikling også på andre områder. Familiene vi har intervjuet snakker mange språk, og kommer fra ulike kulturer. Hvordan tar vi i kommunen hensyn til dette i møtet med dem? Klarer vi å kommunisere på en måte som gjør at familiene forstår vårt budskap og vi forstår deres? Mange av familiene ønsker å flytte fra den kommunale boligen, men opplever at de ikke har mulighet til det. Dette kan være både på grunn av at de ikke har inntekt til å leie/kjøpe en bolig på det private markedet, og fordi de ikke får byttet til en annen kommunal bolig. Er det mulig å gjøre det lettere for familiene å bytte kommunal bolig? Finnes det alternative kommunale boliger å flytte til, og bør kommunen i tilfelle ha det? Hvis familiene ikke får flytte, hvordan kan man motivere dem til å jobbe for et bedre bomiljø når de egentlig ønsker å komme seg vekk? Dette stiller store krav til både bomiljøarbeiderne og det arbeidet de drar i gang. Det er også viktig å være bevisst på hva vi i kommunen egentlig mener om at mange familier ønsker å flytte. Hvis målet er at en kommunal bolig skal være en gjennomgangsbolig på vei til noe annet, er det kanskje bra at mange ønsker å flytte? Kommunen ønsker samtidig at familiene 21

22 skal trives og ha det bra, men når tipper dette over i at de vil mangle incentiver til å gjøre noe for å forbedre sin egen situasjon? Det er viktig å merke seg at mange av barnefamiliene blir boende lenge i den kommunale boligen. Fem år av et barns liv er lenge, og ved forlengelse av kontrakt for fem nye år kan for eksempel barna bo i den kommunale boligen gjennom nesten hele sin skolegang. Det er nødvendig å ha dette perspektivet framme når ulike tiltak drøftes. For barna er ikke tiden de bor i den kommunale boligen en midlertidig del av livet som de senere kan se bort i fra det er der de bor og vokser opp. De forholdene de møter i den kommunale boligen påvirker de mulighetene de får i livet og former dem som personer. 22

23 5. Boligene/gårdene 5.1 Leilighetsstørrelse og trangboddhet Leilighetene i de gårdene vi har intervjuet i varierer i størrelse fra toroms til fireroms. Noen har balkong eller hageflekk, andre ikke. Noen av leilighetene er romslige, andre har små rom. Nedenfor har vi satt opp en tabell som sammenlikner familiestørrelse med leilighetsstørrelse for de familiene vi har intervjuet. Familiene fordelt etter antall personer og antall rom i leiligheten Antall familier med 2 pers. 3 pers. 4 pers. 5 pers. 6 pers. 7 pers. 8 pers. Sum 2-roms roms roms Sum Kilde: Helse- og velferdsetaten 2008 Antall personer i familiene pr. rom varierer fra 0,67 til 2,67. Dersom vi tar med andre som bor midlertidig i boligen også, endres det høyeste tallet til 3 personer pr. rom. Trangboddhet defineres vanligvis som at boligen har mindre enn ett rom pr. person (Stefansen & Skevik 2006). 15 av de 22 familiene vi har intervjuet er trangbodde i følge denne definisjonen. I instruks for saksbehandling om tildeling av kommunal bolig i Oslo (Byrådssak 1356/03), står det imidlertid at en viss trangboddhet må påregnes i kommunal bolig, uten at den dermed anses som uegnet. Store husstander må for eksempel påregne at 3-4 barn deler soverom. Det er litt uklart ut fra dette hvordan man skal forholde seg til foreldrenes soverom skal de ha et eget rom og barna dele på de øvrige rommene, eller skal foreldrene måtte dele rom med noen av barna eller sove i stua? Dersom vi bare ser på antall personer pr. soverom, uavhengig om det er barn eller voksne, er det tre av familiene vi intervjuet som har flere enn fire personer pr. soverom. Dersom vi sier at foreldrene skal ha eget rom, og at det ikke skal være mer enn fire barn på hvert av de andre soverommene, er det ti av våre familier som bor i boliger som ikke oppfyller dette kravet. I syv av disse familiene har barna ikke noe eget soverom i det hele tatt. Det er klare forskjeller mellom gårdene her. Mens alle vi intervjuet i den gården vi valgte i Bydel Grünerløkka kommer i kategorien hvor det ikke er noe eget soverom til barna, er det ingen av de vi intervjuet i den valgte gården i Bydel St. Hanshaugen som har mer enn fire barn pr. soverom. Alle de tre familiene som har mer enn fire personer pr. soverom uavhengig av om det er barn eller voksne, bor også i Bydel Grünerløkka. Stefansen og Skevik (2006) påpeker at det er en vanlig oppfatning at det å ha eget rom er viktigere for større barn enn for mindre barn. De fant store forskjeller mellom familier i kommunale boliger og folk flest med hensyn til om barna hadde eget rom. Mer enn 90 % av norske barn i alderen år har eget rom, men bare rundt en tredjedel av den samme 23