Høring NOU 2015: 10 Lov om regnskapsplikt

Transkript

1 Finansdepartementet Deres ref: 12/5035 FMA PF Oslo, 2. desember 2015 Vår ref: HE/EA/SH Høring NOU 2015: 10 Lov om regnskapsplikt Vi viser til Finansdepartementets brev av 2. september Revisorforeningen har over flere år jobbet med å legge til rette for bruk av den nye regnskapsstandarden for øvrige foretak, som er under utarbeidelse. Revisorforeningen mener betydningen av ett felles regnskapsregime for alle regnskapspliktige ikke kan overvurderes. Full IFRS for de børsnoterte, forenklet IFRS for børsnotertes datterselskap, IFRS for SMEs for de mellomstore og en ytterligere forenklet variant for små foretak vil bidra til dette. Vi støtter derfor fullt ut den linjen utvalget har valgt med å fjerne hindre i loven i forhold til løsninger i IFRS for SMEs. Det å ta ut grunnleggende regnskapsprinsipper fra loven er en nødvendig forutsetning i denne sammenheng. Vi har heller ikke innsigelser til at god regnskapsskikkbegrepet oppheves. Vi er også enig i utvalgets konklusjon om ikke å beholde bestemmelsen om god regnskapsskikk for uregulerte områder. Vi er enig med utvalget i at det bør være en tydelig og lojal implementering av direktivet, men vi opplever på noen punkter at det er gjort en for streng fortolkning av uklare direktivbestemmelser på bekostning av målsetningen om å legge til rette for internasjonalisering av norsk regnskapspraksis/ifrs for SMEs. Et eksempel er at det ikke åpnes for bruk av egenkapitalmetoden for felleskontrollert virksomhet. Et annet eksempel er adgangen til å innregne, måle og opplyse om finansielle instrumenter i samsvar med EUgodkjent IFRS, som utvalget tolker som en «alt eller intet» bestemmelse. Dette medfører at det ikke oppnås fullt samsvar med IFRS for SMEs når det gjelder regnskapsføring av investeringer i datterforetak, tilknyttede foretak og felleskontrollert virksomhet til virkelig verdi. På en del punkter synes vi lovutvalget burde gått lenger i å drøfte kravene opp mot IFRS for SMEs, fremfor at drøftelsen fokuserer på IFRS. Det hadde vært formålstjenlig om utredningen hadde listet opp bestemmelsene i IFRS for SMEs som er i strid med foreslått lov.

2 Revisorforeningen er godt tilfreds med at utvalget går så vidt langt i å utnytte direktivets muligheter til å forenkle kravene for små selskaper, blant annet gjennom å ta bort krav om årsberetning og innføring av enklere notekrav. Utvalget har foreslått tre notekrav for små foretak ut over minimumskravene direktivet stiller, og vi støtter to av disse (usikkerhet om fortsatt drift og nærstående parter). Bindende regnskapsstandarder og statlig innflytelse Utvalget begrunner statlig kontroll med Norsk RegnskapsStiftelse (NRS) med utvalgets øvrige forslag om direktivlojal gjennomføring av direktivet, bortfall av god regnskapsskikk og forslag om bindende regnskapsstandarder. Vi støtter disse forslagene. Med denne bakgrunn ser vi at det er argumenter for at Finansdepartementet som regjeringens fagdepartement sikres en innflytelse på hvordan standardsettingen i Norge skal organiseres. Dersom regjeringen ønsker å fremme et forslag i tråd med utvalgets forslag om bindende regnskapsstandarder og en statlig involvering i organiseringen av NRS, vil vi anbefale Stiftelsesstyret i NRS å gå i forhandlinger med Finansdepartementet. En modell for fremtidig organisering kan være som foreslått av utvalget, men dette må løses ved avtale mellom departementet og NRS. Dette forutsetter også etter vår oppfatning en vilje til økt statlig finansiering av NRS virksomhet. Ettersom regnskapsstandardene for statlige virksomheter, SRS, er basert på regnskapsstandardene fra NRS, mener vi at man samtidig også bør vurdere å organisere denne standardsettingen under samme paraply, men med et separat standardsettende organ under Stiftelsesstyret. Organiseringen av standarder for kommunal sektor, kan med fordel også organiseres på samme måte. Man vil da få en samordnet og mer rasjonell, uavhengig standardsetter for alle med lovpålagt regnskapsplikt Nedenfor gir ytterligere kommentarer til endel spesifikke områder i NOU-en. Kommentarer til de enkelte kapitlene i utredningen Kapittel 3 Bakgrunn for utvalgets forslag Vi viser til utvalgets fem hovedprioriteringer. Vi er enig i at det bør være en tydelig og lojal implementering av direktivet, men vi opplever på noen punkter at det er gjort en for streng fortolkning av uklare direktivbestemmelser på bekostning av målsetningen om at lovgiver skal legge til rette for internasjonalisering av norsk regnskapspraksis. Vi støtter at regnskapskrav som ikke følger av direktivet, i hovedsak gis i regnskapsstandard og ikke i lov. Vi oppfatter som utvalget at mange av de direktivuavhengige bestemmelsene som kjennetegner nåværende regnskapslov, har et regnskapsteknisk innhold som ikke reflekterer en politisk prioritering. Vi mener derfor det er hensiktsmessig at denne Side 2 av 30

3 reguleringen overføres fra lov til standard gitt en forsvarlig prosess i tilknytning til fastsettelsen av standardene. Vi er enig i målsetningen om at differensiering skal tillates. Selv om det er en fordel med færre regnskapsspråk, mener vi det er viktigere å utnytte mulighetsrommet for forenklinger og åpne for at regnskapspliktige med ulike kjennetegn skal kunne undergis regnskapsregulering med ulikt innhold. Så lenge man får til en mer logisk og tydelig forbindelse mellom de ulike regnskapsspråkene, jf. den femte målsetningen, reduserer dette ulempene med ulike regnskapsspråk. Kapittel 4 Årsregnskap, konsernregnskap og årsberetning Vi støtter forslaget om å tilpasse lovgivningen til direktivets terminologi, ved at begrepet årsregnskap erstatter begrepet selskapsregnskap, og slik at konsernregnskapet ikke er en del av årsregnskapet. Lovforslaget kan leses som at henholdsvis årsregnskap/årsberetning og konsernregnskapet/konsernets årsberetning kan fastsettes og godkjennes på forskjellige tidspunkter. Vi er tvilende til at dette er hensiktsmessig, og det er noe utvalget bør se nærmere på i delutredning II i forbindelse med reglene for årsberetningen. Kapittel 5 Grunnleggende regnskapsprinsipper De grunnleggende regnskapsprinsippene i dagens regnskapslov har hatt en sentral betydning for regnskapsreguleringen i Norge. I lovforslaget foreslås de grunnleggende regnskapsprinsippene erstattet med et sett av alminnelige prinsipper. Enkelte av prinsippene er en videreføring, men skiftet til alminnelige prinsipper representerer et fundamentalt skille i forhold til de grunnleggende regnskapsprinsippenes anvendelsesområde. Vi støtter som nevnt lovutvalgets hovedretning IFRS for SMEs for foretak med alminnelig regnskapsplikt og mener at fjerningen av de grunnleggende regnskapsprinsippene er en nødvendig forutsetning for å nå dette målet. Å fjerne de grunnleggende regnskapsprinsippene er en naturlig konsekvens av lovutvalgets hovedprioritering nr. 3 Lovgivningen skal legge til rette for internasjonalisering av norsk regnskapspraksis. Det vises blant annet til Norsk RegnskapsStiftelses arbeid med høringsutkast til Ny Norsk Regnskapsstandard ( ). Dette høringsutkastet var basert på IFRS for SMEs, men det ble foretatt relativt omfattende endringer som følge av de grunnleggende regnskapsprinsippene. Dette gjelder i hovedsak opptjenings- og sammenstillingsprinsippet. Beste estimat og forsiktighetsprinsippet Lovutvalgets hovedprioritering nr. 1 tilsier at prinsippet om «beste estimat» i regnskapsloven 4-2 (1) ikke videreføres i ny lov. I utredningen fremkommer det at verken «IFRS for SMEs eller IFRS har noen overordnet bestemmelse om bruk av beste estimat, men det henvises til beste estimat i standarder som spesielt omhandler regnskapsføring av forhold som preges av usikkerhet» (IAS 37 og IFRS for SMEs nr. 21.7). Vi støtter at prinsippet ikke videreføres i ny regnskapslov, men mener at IFRS for SMEs nr. 2.9 burde vært inkludert i drøftingen. Bestemmelsen i IFRS for SMEs inneholder, i tillegg til et forsiktighetsprinsipp, Side 3 av 30

4 også en aktsomhetsnorm motsatt vei; «Forsiktighet er å utvise en viss varsomhet ved vurdering av nødvendige estimater ved usikre forhold, slik at eiendeler eller inntekter ikke overvurderes, og forpliktelser eller kostnader ikke undervurderes. Utøvelse av forsiktighet rettferdiggjør imidlertid ikke bevisst undervurdering av eiendeler eller inntekter, eller en bevisst overvurdering av forpliktelser eller kostnader. Kort sagt, forsiktighet rettferdiggjør ikke skjevheter». Revisorforeningens vurdering er at forsiktighetsprinsippet etter IFRS for SMEs langt på vei inneholder et krav om «beste estimat», som derfor vil utgjøre en del av den samlede reguleringen for foretak med alminnelig regnskapsplikt. Sikring Regnskapsloven 4-1 første ledd nr. 1 hjemler at ved «sikring skal gevinst og tap resultatføres i samme periode». Lovens ordlyd tilsier at dette er en bestemmelse som påbyr sikringsvurdering (sikringsbokføring) av sikringsrelasjoner. Praksis viser imidlertid at bestemmelsen ikke praktiseres som en skal-bestemmelse. Det er heller ikke en pliktig bestemmelse etter direktivet (jf. andre hovedprioritering) eller etter IFRS for SMEs (jf. tredje hovedprioritering). Revisorforeningen støtter derfor at prinsippet om sikring tas ut av loven. Ut fra et forenklingshensyn er det også hensiktsmessig at et foretak ikke blir tvunget til sikringsvurdering, men at dette er et valg for den regnskapspliktige. Se for øvrig kommentarer til kapittel 5 om bestemmelser om innregning og måling. Kongruensprinsippet Kongruensprinsippet formuleres i direktivets artikkel 6 nr. 1 bokstav e som: «åpningsbalansen for hvert regnskapsår skal tilsvare sluttbalansen for det foregående regnskapsår». I lovforslaget er det innarbeidet en unntaksbestemmelse som krever at virkningen av prinsippendringer og korrigering av feil føres direkte mot egenkapitalen, med mindre noe annet følger av regnskapsstandard. Dette er ifølge utvalget et eksempel på at artikkel 4 nr. 4 er benyttet til regulert overstyring. Revisorforeningen mener at det å anse unntaksbestemmelsen som eksempel på regulert overstyring er en for streng tolkning av direktivet i de tilfeller sammenligningstallene skal omarbeides. Det følger av direktivet artikkel 9 nr. 5 om sammenligningstall at: «Medlemsstatene kan kreve at tall for foregående regnskapsår justeres når tallene ikke er sammenlignbare. Det skal redegjøres for alle tall som ikke er sammenlignbare og alle justeringer som er foretatt, i notene til finansregnskapet, med en behørig forklaring.» Det kan hevdes at når balansen for foregående år må justeres for prinsippendringer og feil for å gjøre tallene sammenlignbare, er det den justerte balansen som åpningsbalansen skal tilsvare etter artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Vi ber departementet ta stilling til om regulert overstyring er nødvendig på dette punktet, slik utvalget hevder. Dersom det ikke er praktisk mulig å bestemme virkningen av prinsippendringen eller feilen på fjorårstallene, kan IFRS for SMEs nr og synes å legge til grunn at en heller ikke korrigerer utgående balanse for fjoråret, selv om det kan være mulig uten at det er mulig å korrigere resultattallene for fjoråret. Dette er imidlertid ikke omtalt som en forskjell mellom IFRS for SMEs og direktivet i EFRAGs analyse over forskjeller. Vi antar at det er rom Side 4 av 30

5 for å tolke IFRS for SMEs som at også fjorårets balansetall skal korrigeres tilsvarende årets inngående balanse, slik at det heller ikke i disse tilfellene er behov for regulert overstyring av direktivet. - Subsidiært Gitt at departementet i motsetning til oss kommer til at unntaksbestemmelsen er i strid med direktivet og forslag til 3-3 annet ledd beholdes av departementet (regulert overstyring), vil ikke en slik bestemmelse være konsistent med alle lovutvalgets hovedprioriteringer. Ut fra en målsetting om en lojal implementering av direktivet og forholdet til forenklingshensynet, burde unntaksbestemmelsen kanskje vært utelatt i lovforslaget. Revisorforeningen støtter likevel en slik unntaksbestemmelse da den med denne direktivtolkningen er nødvendig for å kunne innføre en regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs med få særnorske tilpasninger. Av lovutvalgets vurderinger fremkommer det at det «følger av bestemmelsene i artikkel 4 nr. 3 og 4 at unntak fra kongruensprinsippet må opplyses i note». Sammenholdt med omtalen i kapittel vurderer lovutvalget at dette kravet i direktivet oppfylles av forslag til 6-5 om sammenligningstall. Dette notekravet lyder: «Dersom sammenligningstallene er endret fra tallene som er presentert for forrige regnskapsår, skal endringene forklares». Revisorforeningen mener at dette burde vært klargjort i drøftelsen av kongruensprinsippet i utredningens kapittel Revisorforeningen mener også at det kan stilles spørsmålstegn ved om forslag til 6-5 og kravet om «forklares» implementerer direktivet lojalt ved regulert overstyring. Artikkel 4 nr. 4 sier at ethvert «slikt fravik skal angis i notene til finansregnskapet og behørig begrunnes, med opplysning om fravikets innvirkning på foretakets eiendeler, forpliktelser, økonomiske stilling og resultat». Revisorforeningen oppfatter at kravet i direktivet strekker seg lenger enn det forslag til 6-5 tilsier. Ensartet og konsistent prinsippanvendelse Prinsippet om ensartet og konsistent prinsippanvendelse fremgår av forslag til 3-7. Direktivets artikkel 6 nr. 1 bokstav b lyder «regnskapsprinsippene og målegrunnlagene skal anvendes konsekvent fra et regnskapsår til et annet». I forslag til 3-7 er «målegrunnlagene» ikke innarbeidet. Ut fra regnskapslovutvalgets hovedprioritering nr. 1, burde forslag til 3-7 vært formulert som at regnskapsprinsippene og målegrunnlagene som benyttes ved utarbeidelse av årsregnskapet skal anvendes konsistent over tid. Direktivets ordlyd omhandler ikke ensartet prinsippanvendelse. Utvalgets hovedretning for foretak med alminnelig regnskapsplikt er en regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs. Konsistent prinsippanvendelse reguleres i IFRS for SMEs nr og angir klart at utgangspunktet er at regnskapsprinsippene skal anvendes konsistent for ensartede/like transaksjoner og andre hendelser og forhold. Ordlyden i IFRS for SMEs omfatter ikke tidsdimensjonen, men det er underforstått at prinsippene som utgangspunkt skal anvendes konsistent over tid. Dette følger av at IFRS for SMEs nr kun tillater endring av regnskapsprinsipp dersom det kreves som en følge av en endring i standarden eller dersom endringen medfører at regnskapet gir pålitelig og mer relevant informasjon. Side 5 av 30

6 Revisorforeningen vurderer at IFRS for SMEs nr og 10.8 kan innføres i regnskapsstandard uten at dette er i strid med direktivet. For å være mest mulig lojal mot hovedprioriteringene bør en omformulering av forslag til 3-7 vurderes: Innarbeide «målegrunnlagene» i bestemmelsen Fjerne at årsregnskapet skal utarbeides etter ensartede regnskapsprinsipper, fordi etter utvalgets hovedprioritering nr. 2 skal regnskapskrav som ikke følger av direktivet, i hovedsak gis i regnskapsstandard, ikke i lov. Vi foreslår følgende formulering av 3-7: «Regnskapsprinsipper og målegrunnlag skal anvendes konsistent over tid.» Fortsatt drift Ubetinget forutsetning om fortsatt drift og forholdet til IFRS for SMEs. Etter dagens ordlyd i regnskapsloven 4-5 skal årsregnskapet utarbeides under forutsetning om fortsatt drift så lenge det ikke er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet. Dersom det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet, skal eiendeler og gjeld vurderes til virkelig verdi ved avvikling. Lovutvalget foreslår å endre prinsippet om forutsetningen om fortsatt drift. Forslaget innebærer at fortsatt drift ubetinget skal legges til grunn ved utarbeidelsen av regnskapet, så lenge foretaket ikke er besluttet oppløst. Det er ingen krav til vurdering av eventuell usikkerhet om foretakets evne til fortsatt drift. IFRS for SMEs nr. 3.8 krever at ledelsen skal vurdere foretakets evne til fortsatt drift. Et foretak har evne til fortsatt drift med mindre ledelsen enten har til hensikt å avvikle foretaket eller legge ned virksomheten, eller ikke har noe realistisk alternativ til dette. Utvalget mener at forslaget ikke er til hinder for å innføre IFRS for SMEs-løsningen, siden det er «rom for å tolke innholdet i (IFRS for SMEs) på en annen måte enn i full IFRS». Dette begrunnes med at IFRS for SMEs er en selvstendig standard. Vi er enig i at IFRS for SMEs er en selvstendig standard og at den derfor har et annet tolkningsrom og større fleksibilitet enn IFRS. Men vi er tvilende til lovutvalgets argumentasjon for at lovforslaget ikke er i konflikt med IFRS for SMEs nr Vi mener at IFRS for SMEs og IFRS ikke er forskjellige på dette området. For å unngå eventuelle nyanseforskjeller mener vi at det derfor er hensiktsmessig å benytte direktivets ordlyd i Artikkel 6 nr. 1 bokstav a). Vi foreslår følgende formulering av 3-4: «Foretak skal antas å oppfylle forutsetningen om fortsatt drift.» - Vedtatt oppløsning Lovutvalget foreslår en bestemmelse som sier at verdien ved oppløsning skal legges til grunn når foretaket er besluttet oppløst. Utvalget foreslår å endre begrep fra «avvikling» til «oppløsning». Dette har bakgrunn i tidligere diskusjoner om fortsatt drift gjelder for Side 6 av 30

7 foretaket som sådan, eller om det gjelder avvikling av virksomhetsområder i foretaket. Et foretak som kun skal avvikle en aktivitet i foretaket, skal legge forutsetningen om fortsatt drift til grunn. Revisorforeningen støtter at forutsetningen om fortsatt drift ikke legges til grunn når beslutning om oppløsning er fattet. Det bør imidlertid etter vår oppfatning vurderes om informasjon om verdien ved oppløsning er tilstrekkelig dekket av reguleringen i selskapslovgivningen. Vi mener at et foretak som er besluttet oppløst, kan fritas fra regnskapsplikten dersom det svares bekreftende på dette. Det er da ikke lenger interessenter for et regnskap utover det som dekkes av selskapslovgivningen. For øvrig mener vi at det ikke er nødvendig med et målegrunnlag som «verdien ved oppløsning». Vi vurderer at det er tilstrekkelig med forutsetningen om fortsatt drift, siden et foretak som er besluttet oppløst vil måtte vurdere behovet for nedskrivninger, og i beregningene av nedskrevet verdi må det tas hensyn til det faktum at foretaket er besluttet oppløst. - Revisors oppgaver Revisorloven 5-1 krever at revisor skal vurdere om opplysningene i årsberetningen om forutsetningen om fortsatt drift er i samsvar med lov og forskrift, og om opplysningene er konsistente med årsregnskapet. Revisor skal uttale seg om dette i revisjonsberetningen, jf. revisorloven 5-6 (4) nr. 2 og 4. At opplysningene i årsberetningen er konsistente med årsregnskapet innebærer at det ikke skal være uoverensstemmelser mellom informasjonen i disse to separate dokumentene. Slik lovforslaget nå foreligger for foretak med alminnelig regnskapsplikt, er det en forutsetning for at revisor skal kunne uttale seg om konsistensen at IFRS for SMEs nr. 3.9 innføres som bestemmelse i norsk regnskapsstandard. Det er kun i tilfeller et foretak blir pålagt å opplyse om usikkerhet vedrørende forutsetningen om fortsatt drift i note til regnskapet, at revisor kan uttale seg om konsistensen. Hvor det er vesentlig usikkerhet om foretakets evne til fortsatt drift, vil regnskapet være avlagt under forutsetningen om fortsatt drift uten at det er krav om å gi opplysninger om en eventuell usikkerhet i note. Etter regnskapsstandarden vil foretaket være pålagt å gi informasjon om dette i note. Årsberetningen på sin side inneholder en redegjørelse om usikkerheten, og slik oppnås konsistente opplysninger med årsregnskapet. Ved revisjon av små foretak, som ikke har krav om å utarbeide årsberetning, vil det etter revisorloven ikke lenger være grunnlag for noen uttalelse fra revisor om konsistens mellom årsregnskap og en årsberetning som ikke finnes. Lovutvalget argumenterer for at revisors hverdag blir enklere med det nye forslaget. Det er forenklende at revisor slipper å vurdere om «det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet», jf. regnskapsloven 4-5. Som lovutvalget skriver, vil revisor «kunne nøye seg med å kontrollere om foretaket er besluttet oppløst eller ikke». Vi mener imidlertid at bildet er noe mer nyansert. Det er forventet at IFRS for SMEs vil innføres, og kravene til vurdering der Side 7 av 30

8 er mer omfattende enn etter lovforslaget. Således er det denne vurderingen revisor må forholde seg til. Kravene til revisor følger av både revisorloven og revisjonsstandarden ISA 570, Fortsatt drift. Standarden regulerer hvordan revisor kommuniserer forhold rundt fortsatt drift til allmennheten. Revisors konklusjon avhenger av om bruk av forutsetning om fortsatt drift er riktig eller uriktig og om det er gitt tilstrekkelig opplysninger i regnskapet. Konklusjonen vil være avhengig av hvorvidt det er gitt tilstrekkelige opplysninger i regnskapet eler ikke. Krav om enkeltvurdering Lovutvalget redegjør for at: «Et lovfestet enkeltvurderingskrav gir ikke noen presis anvisning på hvilket aggregeringsnivå den regnskapspliktige skal bruke for ulike forhold. Forståelsen av et lovfestet enkeltvurderingskrav blir dermed at vurderingsenheten skal vurderes i samsvar med de løsninger som er nedfelt i gjeldende regnskapsstandarder». Revisorforeningen mener at innholdet i forslag til 3-5 er uklart. Vi mener det hadde vært hensiktsmessig om formuleringen «med mindre annet følger av regnskapsstandard» hadde vært inkludert i bestemmelsen, men ser samtidig at direktivet ikke inneholder en medlemsstatsopsjon vedrørende enkeltvurdering. Vi mener dette hadde vært hensiktsmessig for å klargjøre at kravet i 3-5 ikke gjelder absolutt, og for å få frem lovutvalgets poeng om at forslaget «skal vurderes i samsvar med de løsninger som er nedfelt i gjeldende regnskapsstandarder». Dette vil fjerne eventuell tvil om at IFRS for SMEs kan legges til grunn som norsk regnskapsstandard, tilnærmet «as is» på dette området 1. Lovforslagets ordlyd kan for eksempel skape tvil om fastsettelse av vurderingsenheten ved nedskrivning av anleggsmidler er innenfor loven. Det samme gjelder porteføljevurdering. Når det gjelder sikringsvurdering har lovutvalget uttalt at: «forslag til bestemmelse om enkeltvurdering ikke er til hinder for sikringsvurdering». Vi foreslår følgende formulering av 3-5: «De enkelte eiendeler og forpliktelser skal innregnes og måles særskilt, med mindre annet følger av regnskapsstandard.» NRS 8 God regnskapsskikk for små foretak inneholder en unntaksregel for små foretak som sier at «For børsnoterte aksjer og andre børsnoterte verdipapirer kan foretaket velge å benytte laveste verdis prinsipp for de enkelte verdipapirtyper samlet». For øvrige foretak (FAR) gjelder ikke denne. Porteføljevurdering av aksjer vil kun være aktuelt ved anvendelse av laveste verdis prinsipp. Aksjer skal i utgangspunktet vurderes individuelt, men det er likevel anledning til å legge til grunn en porteføljevurdering dersom aksjene inngår i en portefølje og porteføljen er sammensatt for å redusere usystematisk risiko (bredt diversifisert), samtidig som det lar seg påvise at risikoreduksjonen er betydelig, og enkeltinvesteringer som er utsatt for betydelig og varig verdifall er utskilt fra porteføljen. IFRS for SMEs nr (a) krever at alle egenkapitalinstrumenter uansett størrelse skal vurderes enkeltvis. Revisorforeningen oppfatter med dette at lovforslaget innebærer at porteføljevurdering av aksjer ikke lenger vil være tillatt. Det er vanskelig å se at porteføljevurdering kan forsvares innenfor rammene lovutvalget har angitt i kapittel i 1 IFRS for SMEs har bestemmelser som ikke tilsier enkeltvurdering i nr , 11.24, 13.19, 27.3, 27.8 Side 8 av 30

9 lovutredningen. Revisorforeningen støtter i så fall denne endringen, men stiller spørsmål om dette også skal gjelde for små foretak. Forbud mot motregning Revisorforeningen er enig med lovutvalget når det argumenteres for at artikkel 6 nr. 1 bokstav g, jf. 6 nr. 2, kun gjelder presentasjon i resultat og balanse, og støtter forslaget om at dette klargjøres i lovteksten. Oversettelsen av regnskapsdirektivet og lovutvalget benytter begrepet «motregning». Motregning 2 er en oppgjørsform og er noe annet enn nettopresentasjon. Motregning kan imidlertid være et grunnlag for nettopresentasjon. Vi støtter derfor at lovbestemmelsen benytter «presentasjon» i formuleringen. I utredningen benyttes IFRS som kilde i stor utstrekning. Som følge av lovutvalgets målsetting om IFRS for SMEs, mener vi at IFRS for SMEs skulle vært benyttet i større grad i lovutredningen. Eksempelvis er bestemmelsene om nettopresentasjon i IAS 12 og IAS 32 og henholdsvis kapittel 29 og 11 i IFRS for SMEs ikke likelydende, slik at IFRS har begrenset relevans i argumentasjonen uten at det nødvendigvis har betydning for konklusjonen. At IFRS for SMEs skulle vært benyttet mer i lovutredningen gjelder også på områder hvor det er potensielle konflikter mellom direktivet og IFRS for SMEs. Substans foran form Revisorforeningen støtter en lovfesting av prinsippet om substans foran form. Prinsippet ligger allerede implisitt i dagens GRS, og utgjør således ingen endring. Vi mener også at det er viktig med en lovfesting av prinsippet for å ha hjemmel til for eksempel regulering av kontinuitetsgjennomskjæring, siden transaksjonsprinsippet foreslås fjernet. Utvalget har formulert en bestemmelse om substans foran form som ligger nær opp til ordlyden i direktivet, men med en viss veiledning med hensyn til hvor mye som skal til før de underliggende økonomiske realiteter overstyrer de formelle forhold. Direktivet inneholder en medlemsstatsopsjon som gir anledning til å unnta foretak fra kravet til substans foran form. Lovutvalget har ikke innarbeidet denne medlemsstatsopsjonen i selve lovteksten. Utvalget uttaler i lovutredningen at «forslag til lovbestemmer inneholder utstrakt bruk av medlemsstatsopsjoner med tanke på å kunne gjøre regnskapsreguleringen for små foretak så enkel som mulig». Vi mener at medlemsstatsopsjonen skulle vært innarbeidet i lovforslaget. Vi oppfatter at regnskapsreguleringen av små foretak blir problematisk med en bestemmelse som ikke inneholder opsjonen. Utvalget mener det ikke er behov for å innarbeide medlemsstatsopsjonen da det «forventes at regnskapspliktige med omfattende virksomhet og kompleks organisering i større grad tar hensyn til prinsippet om substans foran form enn regnskapspliktige med mindre og enklere virksomhet». Vi er enig i det må forventes at større virksomheter i større grad tar hensyn til substans foran form, men mener likevel at det er 2 IFRS for SMEs har blant annet bestemmelser om nettopresentasjon i nr. 21.9, og Til forskjell fra IAS 32 inneholder ikke IFRS for SMEs bestemmelser om nettopresentasjon av finansielle eiendeler og forpliktelser. Side 9 av 30

10 viktig at medlemsstatsopsjonen innarbeides i lovforslaget for å muliggjøre differensiert regnskapsregulering for små foretak. Vi mener at innarbeiding av medlemsstatsopsjonen må begrenses til kun å gjelde små foretak. Vi mener det er mulig å tolke direktivets formulering «foretak» dithen, og ikke som at den må gjelde alle foretak. Vi foreslår følgende formulering av 3-10: «Ved innregning, måling og presentasjon av poster i årsregnskapet skal det tas tilbørlig hensyn til det reelle innholdet i en transaksjon eller en disposisjon. Små foretak kan fravike prinsippet om substans foran form dersom dette følger av regnskapsstandard.» Vesentlighetsprinsippet- 3-9 Utvalget «tilrår at medlemsstatsopsjonen i artikkel 6 nr. 4 ikke benyttes», slik at vesentlighetsprinsippet gjelder innregning, måling, presentasjon og offentliggjøring ikke bare presentasjon og offentliggjøring. Vi støtter forslaget, både på grunn av at det fremstår som lite hensiktsmessig å begrense vesentlighetsprinsippet, og for å kunne innføre IFRS for SMEs «as is» på dette området. IFRS for SMEs har bestemmelser om vesentlighet blant annet i nr. 2.5, 3.15, 3.16, 10.3 og Det er klart at disse bestemmelsene omfatter innregning, måling og presentasjon. Dersom vesentlighetsprinsippet hadde blitt begrenset, er vi av den oppfatning at prinsippet uansett ville blitt benyttet i praksis ved innregning og måling. Vesentlighetsvurderinger er sentrale ved utarbeidelse av regnskap. Kapittel 6 Bestemmelser om innregning og måling av eiendeler og forpliktelser (vurderingsregler) På oppdrag fra EU-kommisjonen foretok EFRAG 3 i 2010 en sammenligning av EU-direktivene (78/660/EC and 83/349/EEC) og IFRS for SMEs (2009). EFRAG angir enkelte områder hvor IFRS for SMEs ikke er kompatibel med direktivene. EU-kommisjonen på sin side, i forbindelse med forslag til nytt regnskapsdirektiv, har vurdert at IFRS for SMEs må endres på to områder for ikke å stride mot direktivet. Dette gjelder presentasjon av tegnet aksjekapital og avskrivningsperioden for goodwill. Med endret IFRS for SMEs (mai 2015) er avskrivning av goodwill nå i samsvar med direktivet. IFRS for SMEs ble som nevnt endret i mai Vi har ikke foretatt en fullstendig sammenligning av IFRS for SMEs og direktivet, men registrerer at lovutvalget uttaler at det er «identifisert begrensede endringer fra fjerde og syvende direktiv slik de forelå før de ble erstattet av det nye direktivet med betydning for dagens regler i regnskapsloven». Vi antar derfor at sammenligningene fremdeles kan legges til grunn, men ser samtidig at lovutvalget ved flere anledninger ikke har benyttet den endrede IFRS for SMEs i sin vurdering. Lovutvalget legger til grunn at lovforslaget skal ha en internasjonal orientering, som muliggjør implementering av IFRS for SMEs der løsningene i denne ligger innenfor regnskapsdirektivet. Vi støtter lovutvalgets målsetting om å muliggjøre implementering av IFRS for SMEs, men mener som nevnt tidligere at lovutvalget burde lagt større vekt på IFRS 3 Compatibility Analysis IFRS for SMEs and the Council Directives Side 10 av 30

11 for SMEs i vurderingen av om løsningene som følger av standarden er i samsvar med direktivet. Utover dette mener vi at lovutvalget med fordel kunne lagt EU-kommisjonenes velvilje til grunn, slik at det er mulig å nå målsettingen om en regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs. Klassifisering av eiendeler Lovutvalget foreslår å beholde dagens 5-1 (1) uendret. Samtidig foreslås det at andre og tredje ledd i 5-1 ikke videreføres, slik at spørsmålet om klassifisering og omklassifisering overlates til regnskapsstandard. Vi støtter dette forslaget, da dette er nødvendig for å kunne legge IFRS for SMEs til grunn for regnskapsregulering av FAR. Dagens 5-1 (2) og (3) ville medføre at IFRS for SMEs ikke kunne innføres som regnskapsstandard uten at det måtte foretas tilpasninger. Dette gjelder for eksempel nr. 4.5 (c) og nr. 4.6 i IFRS for SMEs. Etterfølgende måling av anleggsmidler etter historisk kost-prinsippet Lovforslaget foreslår en bestemmelse som innledningsvis sier at anleggsmidler «med begrenset økonomisk levetid, skal avskrives planmessig». Vi vurderer at det ligger i dette, som i dagens 5-3 (2), at anleggsmidler med ubegrenset økonomisk levetid ikke skal avskrives. Etter IFRS for SMEs anses alle immaterielle eiendeler å ha en bestemt utnyttbar levetid (tilnærmet det samme som økonomisk levetid). «Bestemt» og «ubestemt» levetid er ikke det samme som «begrenset» og «ubegrenset» levetid. IFRS skiller mellom immaterielle eiendeler med bestemt og ubestemt utnyttbar levetid, og er derfor forskjellig fra IFRS for SMEs. Etter IFRS skal immaterielle eiendeler med ubestemt utnyttbar levetid ikke avskrives, men testes årlig for verdifall. IFRS for SMEs forutsetter at ingen immaterielle eiendeler hverken kan ha ubestemt levetid eller være evigvarende. Alle immaterielle eiendeler skal derfor avskrives etter IFRS for SMEs. Problemstillingen som er skissert ovenfor er ikke diskutert i lovutredningen, og vi tror derfor det kan være uklart om løsningen i IFRS for SMEs (nr ) kan innføres som norsk regnskapsstandard uten at det foretas endringer sammenlignet med IFRS for SMEs. Vi antar at nr kan innføres uten endring siden lovforslaget ikke sier noe om en immateriell eiendel kan være evigvarende, kun at anleggsmidler med begrenset økonomisk levetid skal avskrives. Vi ønsker at denne problemstillingen klargjøres. Uansett fordrer det at regnskapsloven og norsk regnskapsstandard leses i sammenheng. Det er ikke tilstrekkelig å kun se hen til standarden. Anskaffelseskost Revisorforeningen støtter lovutvalgets innarbeidelse av medlemsstatsopsjonen som åpner for at det kan følge av regnskapsstandard at finansieringsutgifter kan balanseføres. Det kan åpnes for en særregulering i Norsk Regnskapsstandard med en begrunnelse om at det er en tilpasning til IFRS, jf. NOU 2015 kapittel Vi vurderer at de foretak som ønsker å utarbeide et mer «korrekt» regnskap enn ved umiddelbar kostnadsføring av finansieringsutgiftene som følger av IFRS for SMEs bør ha anledning til dette. Lovutvalget Side 11 av 30

12 er etter vår vurdering klar (se NOU 2015 side ) på at IFRS-løsningen kan innføres som et valgalternativ, ikke som et krav. Vi mener derfor at en slik tilpasning ikke vil være kompliserende for regnskapsprodusentene siden det er en valgadgang. Tilordning av anskaffelseskost Lovutvalget uttaler at «Lovbestemmelsene om innregning og måling som fremmes i kapittel 6, er i stor grad minimumsregulering etter direktivet, der medlemsstatsopsjoner er brukt for å gi standardsetter rom for å gi nærmere regulering i regnskapsstandard». «Utvalget anvender medlemstatsopsjoner som muliggjør fastsettelse av regnskapsstandard i samsvar med IFRS for SMEs for foretak med alminnelig regnskapsplikt og enklere regler for små foretak». Lovutvalgets mål er å utarbeidet en «vid rammelov med detaljert regulering i regnskapsstandard». Artikkel 12 nr. 9 inneholder en medlemsstatsopsjon som åpner for at anskaffelseskost kan tilordnes på grunnlag av veid gjennomsnitt, FIFO, LIFO eller annen anerkjent metode. Forslag til 4-6 er imidlertid ikke utformet slik at detaljreguleringen overlates til standardsetter. IFRS for SMEs regulerer tilordning av anskaffelseskost for beholdninger (kapittel 13). For beholdninger som ikke er ombyttbare skal anskaffelseskost tilordnes spesifikt, for andre beholdninger kan et foretak velge mellom FIFO-metoden og veid gjennomsnitt. LIFOmetoden er ikke tillatt. Vi mener bestemmelsen burde vært formulert på tilsvarende måte som øvrige bestemmelser som inneholder medlemsstatsopsjoner. Dette ville oppfylle lovutvalgets målsetting, samt sikre fleksibilitet i den ny regnskapsloven i forhold til mulige fremtidige endringer av IFRS for SMEs. Vi foreslår følgende formulering av 4-6: «Eiendeler skal tilordnes anskaffelseskost spesifikt, med mindre annet følger av regnskapsstandard.» Eventuelt som lovutvalgets forslag, men med tillegget «med mindre annet følger av regnskapsstandard» etter 4-6 annet punktum. Som alternativ formulering foreslår vi: «Eiendeler skal tilordnes anskaffelseskost spesifikt. Varer og ombyttbare finansielle eiendeler kan tilordnes anskaffelseskost ved FIFO-metoden (først inn, først ut) eller gjennomsnittlig anskaffelseskost, med mindre annet følger av regnskapsstandard». Lovutvalget redegjør for at IFRS for SMEs ikke har en «egen tilordningsregel for ombyttbare finansielle instrumenter». Vi er enig i denne vurdering, men mener samtidig at det følger av systematikken med et kildehierarki i IFRS for SMEs at valget for ombyttbare finansielle instrumenter er FIFO eller veid gjennomsnitt. Dette følger av nr (a) som sier at ledelsen, ved vurdering av en problemstilling som ikke er spesifikt regulert i standarden, skal vurdere andre krav og veiledning i IFRS for SMEs som omhandler lignende spørsmål. Kapittel 13 (nr ) vil være en naturlig kilde i standarden. Side 12 av 30

13 Forskning og utvikling - 4-7: Revisorforeningen støtter beslutningen om at dagens spesialregel i regnskapsloven 5-6 ikke videreføres i ny regnskapslov, og erstattes med en bestemmelse som tar utgangspunkt i at egen forskning og utvikling skal kostnadsføres. En slik bestemmelse er mer i tråd med systematikken i direktivet. Dagens regnskapslov 5-6 sier at «utgifter til egen forskning og utvikling kan kostnadsføres». Vi har indikasjoner på at det er en viss praksis for å tolke dagens regnskapsloven 5-6 dithen at det kun er utgifter som er påløpt internt i foretaket som er omfattet av regelen. Dersom et prosjekt i egen regi består av både påløpte interne og eksterne utgifter tilsier en slik tolkning at det kun er de interne utgiftene som kan kostnadsføres. Vi mener at tilsvarende tolkning også kan forekomme ut fra forslaget til 4-7. Vår vurdering er at både interne og eksterne utgifter skal inngå i «egen forskning og utvikling», og anbefaler derfor at dette klargjøres. Dette kan gjøres ved å benytte «egen regi» i stedet for «egen» ved formulering av bestemmelsen. Vi foreslår følgende formulering av 4-7 første punktum: «Utgifter til forskning og utvikling utført i egen regi, skal innregnes som kostnad.» Tilsvarende som for muligheten for balanseføring av finansieringsutgifter, støtter vi at det åpnes for at balanseføring av utviklingsutgifter kan følge av regnskapsstandard. Etter IFRS for SMEs skal et foretak «innregne utgifter som er påløpt internt for en immateriell eiendel, inkludert alle utgifter til både forsknings- og utviklingsaktiviteter, som en kostnad når de påløper med mindre de utgjør en del av anskaffelseskost for en annen eiendel som oppfyller innregningskriteriene i (standarden)». Hva som inngår i gruppen immaterielle eiendeler fremgår av oppstillingsplanen i forslaget til 5-1. Eksempelvis er patenter og varemerker to rettigheter som skal vises på egen linje i balanseoppstillingen, og som derfor ikke inngår i «definisjonen» av utviklingsutgifter. Utvikling utgjør selv en egen linje i oppstillingsplanen. Ut fra ordlyden i forslag til 4-7 annet punktum er det kun utviklingsutgifter som kan balanseføres dersom det følger av regnskapsstandard. Lovforslaget innebærer etter vår vurdering at eksempelvis patenter og varemerker, som hovedregel, skal balanseføres dersom vilkårene for balanseføring er oppfylt. IFRS for SMEs tillater ikke en slik løsning. Vi mener det fremgår klart av vedlegg III i direktivet at det åpner for at for eksempel patenter og varemerker som er utviklet av foretaket selv, kan balanseføres. Siden forslag til 4-7 kun omhandler forskning og utvikling er øvrige immaterielle eiendeler utenfor bestemmelsen. Dette utgjør en potensiell konflikt som kan medføre behov for at det må gjøres tilpasninger i Norsk Regnskapsstandard sammenlignet med IFRS for SMEs. Dette gjelder selv med muligheten for å innføre IFRS-løsningen, jf. NOU 2015: 10 kapittel Det er problematisk å åpne for IFRS-løsningen når den er i konflikt med lovforslaget. Revisorforeningen mener derfor at bestemmelsen bør utvides og foreslår følgende formulering av 4-7 annet punktum: Side 13 av 30

14 «Utgifter til egen forskning og utvikling skal innregnes som kostnad. Utgifter til internt utviklede immaterielle eiendeler innregnes i balansen dersom det følger av regnskapsstandard.» Måling av finansielle eiendeler og forpliktelser og 4-12 Lovutvalget foreslår at regnskapsloven 5-8 ikke videreføres. Revisorforeningen støtter denne vurderingen, både på grunn av at den passer dårlig med direktivet, men også på grunn av at det er uklart hvilke finansielle instrumenter og varederivater som faller inn under bestemmelsens virkeområde. Artikkel 8 nr. 1 bokstav a i direktivet krever at medlemsstatene skal tillate eller kreve at finansielle instrumenter måles til virkelig verdi for alle foretak eller visse kategorier av foretak. Hvilke finansielle instrumenter det er snakk om begrenses av artikkel 8 nr. 3 og 4. Artikkel 8 nr. 6 åpner imidlertid for at finansielle instrumenter innregnes, måles og opplyses om i samsvar med EU-godkjent IFRS. I tilknytning til artikkel 8 nr. 6 vurderer lovutvalget at «bruk av artikkel 8 nr. 6 innebære(r) at alle finansielle instrumenter (skal) innregnes, måles og opplyses om i samsvar med EU-godkjent IFRS». Lovutvalget mener det ikke fremstår «som en rimelig tolkning at det skulle være anledning til å velge ut kun enkelte finansielle instrumenter, dette ville medføre at begrensningene i nr. 3 og 4 fremstår som lite meningsfylte». En slik tolkning av direktivet er problematisk i forhold til å nå målet om å legge til rette for en Norsk Regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs. Særlig gjelder dette regnskapsføring av investeringer i datterforetak, tilknyttede foretak og felleskontrollert virksomhet. Det redegjøres mer om dette i omtalen av kapittel 9 Virksomhetssammenslutninger og konsernregnskap. Det fremgår av utredningen at Danmark har lagt til grunn tilsvarende forståelse som utvalget, men motsatt i Storbritannia. Vi mener Norge bør anvende tilsvarende tolkning som Storbritannia. Ordlyden i den foreslåtte 4-12 kan beholdes. Slik den er formulert inneholder den ikke noen «alt eller intet»-begrensning tilsvarende det utvalget har lagt til grunn i sine vurderinger. Lovutvalget mener det følger av artikkel 8 nr. 6 at opsjonen i IFRS for SMEs med innregning og måling i samsvar med IAS 39, men med noter etter kapittel 11 og 12, ikke er forenlig med direktivet. Vi er enig i denne tolkningen. Lovutvalget har forslått en bestemmelse som lyder: «Finansielle instrumenter som nevnt i direktiv 34/2013/EU artikkel 8 nr.1 bokstav a, kan måles til virkelig verdi, med mindre annet følger av regnskapsstandard. Regnskapsstandard kan kreve måling til virkelig verdi og forby måling til virkelig verdi». Det er kompliserende at det henvises til en bestemmelse i et direktiv, men vi ser samtidig at det er enda mer utfordrende å utforme en bestemmelse som tar for seg alle relevante aspekter ved artikkel 8 i direktivet. Som kommentert tidligere, mener vi at lovutvalget burde benyttet IFRS for SMEs mer i sin vurdering. Dette gjelder også på området for finansielle instrumenter, og særlig i forhold til å vurdere om direktivet åpner for at finansielle instrumenter som etter IFRS for SMEs skal vurderes til virkelig verdi, kan måles til virkelig verdi. EFRAG har angitt dette som et område som ikke er kompatibelt med direktivet, men det er ikke angitt som et avvik av EU- Side 14 av 30

15 kommisjonen. Vi mener det er uklart om det i alle tilfeller er samsvar mellom direktivet og IFRS for SMEs når det gjelder hvilke finansielle instrumenter som kan måles til virkelig verdi. Vi stiller derfor spørsmål om lovutvalget har utvist en større «velvilje» på dette området, enn når det gjelder sporvalget til IFRS. Artikkel 8 nr. 6 gir uttrykk for at sporvalget innebærer «recognition, measurement and disclosure» i samsvar med IFRS. Opplysningskravene i IFRS er svært omfattende sammenlignet med IFRS for SMEs, og terskelen for å kunne velge IFRS antas derfor å ligge svært høyt. Særlig gjelder dette dersom sporvalget omfatter et fullt sporvalg slik at det «smitter» over slik at alle finansielle instrumenter må regnskapsføres i samsvar med IFRS. Ett av lovutvalgets kriterier for å gjøre avvik fra IFRS for SMEs er at «standardsetter skal kunne gjøre forenklinger i opplysningskrav uten dokumentasjon av effekten av kostnad/nytte». Antageligvis gjelder ikke dette ved sporvalget til IFRS, men det hadde vært ønskelig om lovutvalget var klarere på om det er anledning til å unnta den regnskapspliktige fra notekrav i IFRS i slike tilfeller. Revisorforeningen støtter at forslag til 4-11 ikke begrenses til kun å gjelde konsernregnskapet. Virkelig verdi Reguleringen av virkelig verdi i IFRS for SMEs kapittel 11 er sentrale bestemmelser, da det henvises til disse bestemmelsene flere steder i standarden. Formuleringen av 4-15 er ikke helt i samsvar med IFRS for SMEs, og vi mener det hadde vært formålstjenlig med en nærmere drøftelse av forholdet mellom disse to regelverkene. Trolig kan IFRS for SMEs innføres som norsk regnskapsstandard innenfor rammen av 4-15, men det er uklart om for eksempel en «bestanddel» av en eiendel eller forpliktelse kan benyttes som utgangspunkt for estimering av virkelig verdi etter IFRS for SMEs. Vi mener det sannsynligvis kan argumenteres for at dette faller inn under estimering av «virkelig verdi ved hjelp av en verdsettingsmetode» i nr (c). Vi mener kompatibiliteten mellom IFRS for SMEs og direktivet/lovbestemmelsen burde vært drøftet ytterligere. Det kan også bemerkes at lovutvalgets beskrivelse av bestemmelsene i IFRS for SMEs ikke har tatt utgangspunkt i den endrede versjonen av standarden, men i 2009-versjonen. Trolig har dette ingen innvirkning på konklusjonen, men det er ikke gitt at en «bindende salgsavtale» er innenfor forslaget til Nr (a) og (b) i IFRS for SMEs er oppdatert slik at bestemmelsene nå også inneholder «lignende eiendeler» og «bindende salgsavtaler». En norsk oversettelse av IFRS for SMEs (mai 2015) kan være: (a): Den beste indikasjonen på virkelig verdi er den noterte prisen for en identisk eiendel (eller lignende eiendel) i et aktivt marked. Dette er vanligvis løpende kjøpskurs. Side 15 av 30

16 11.27 (b): Når noterte priser ikke er tilgjengelige, kan prisen i en bindende salgsavtale eller en nylig transaksjon for en identisk eiendel (eller en lignende eiendel) i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte og frivillige parter gi bevis for virkelig verdi. Det kan være at denne prisen ikke er et godt estimat på virkelig verdi dersom det har skjedd en betydelig endring i de økonomiske omstendighetene eller en betydelig periode mellom tidspunktet for den bindende salgsavtalen, eller transaksjonen, og måletidspunktet. Dersom foretaket kan påvise at den siste transaksjonsprisen ikke er et godt estimat av virkelig verdi (for eksempel fordi den gjenspeiler det beløpet et foretak ville motta eller betale i en tvungen transaksjon, ufrivillig avvikling eller nødssalg), blir denne prisen justert. Lovutvalget foreslår at pålitelighetsunntaket i artikkel 8 nr. 7 annet ledd ikke innarbeides i lovteksten. Som følge av den direktivlojale linjen lovutvalget har lagt seg på, mener vi at denne bestemmelsen også burde vært innarbeidet. Direktivets bestemmelser om historisk kost (ankaffelseskostmodellen) skal brukes dersom virkelig verdi ikke kan estimeres pålitelig. Vi foreslår nytt tredje ledd i 4-15 som følger: «Finansiell instrumenter hvor markedsverdien ikke kan estimeres pålitelig i samsvar med annet ledd, skal måles til anskaffelseskost ved bruk av anskaffelseskostmodellen dersom dette er mulig.» Måling av andre eiendeler enn finansielle eiendeler til virkelig verdi Vi støtter lovutvalgets forslag til 4-13 som muliggjør en norsk regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs. Etterfølgende måling av anleggsmidler til verdiregulert beløp IFRS for SMEs oppstiller et valg mellom anskaffelseskostmodellen og verdireguleringsmodellen. Verdireguleringsmodellen er tatt inn i IFRS for SMEs i mai se nr B D. Vi støtter at verdireguleringsmodellen er innarbeidet i lovutkastet. Modellen er omstridt regnskapsfaglig, men for å sikre anvendelse av IFRS for SMEs er den nødvendig å introdusere i regnskapsloven. Vi ber om at det vurderes som det skal innarbeides et «kan» i forslag til 4-17, da bestemmelsen slik den foreligger nå kan tolkes som en skal-bestemmelse. Sikringsvurdering Lovutvalget foreslår å endre begrep til «sikringsvurdering». Selv om begrepet er godt innarbeidet i praksis mener vi at «sikringsbokføring» ikke her helt treffende, siden sikringsvurdering omfatter mer enn selve bokføringen. Vi mener at «regnskapsføring av sikring» er et bedre begrep enn «sikringsvurdering», og at lovforslaget bør endres i samsvar med dette. Lovutvalget forslår en bestemmelse som gir standardsetter en vid ramme når det gjelder regnskapsføring av sikringsrelasjoner. Vi støtter forslag til Side 16 av 30

17 Som kommentert ovenfor har lovutvalget utarbeidet en bestemmelse som gir standardsetter mulighet til å åpne for et sporvalg til full IFRS et sporvalg for den regnskapspliktige til å innregne, måle og opplyse om finansielle instrumenter i samsvar med IFRS. Et slik sporvalg «smitter» over på alle finansielle instrumenter. Vi antar at nevnte sporvalg ikke innebærer at sikringsbokføring/sikringsvurdering også må foretas i samsvar med IFRS. Lovutvalget uttrykker ikke dette eksplisitt, men vi mener det fremgår ved at utvalget uttaler i kapittel 6.7 i NOU 2015: 10 (side 135) at «IFRS for SMEs åpner imidlertid også for bruk av reglene i full IFRS, i stedet for reglene som er formulert i kapittel 12» uten at lovutvalget knytter kommentarer til sporvalget i 4-12 i den forbindelse. I forbindelse med andre finansielle instrumenter uttaler lovutvalget at «Etter utvalgets syn er det her ikke anledning til å åpne for bruk av IFRS for SMEs, som i kapittel 11 og 12 åpner for bruk av reglene i full IFRS i stedet for reglene i standarden, men med noteopplysninger etter IFRS for SMEs». Et annet sentralt moment i denne vurderingen er at det er gitt en egen bestemmelse om sikring i lovforslaget. Dette tilsier at sikring kan vurderes separat i forhold til sporvalget. Vi mener uansett at lovutvalget burde vært tydeligere på om sporvalget i 4-12 også «smitter» over på sikring eller ikke om det er et eget sporvalg for sikringsvurdering. Vurderingsregler for forpliktelser og 4-9 Dagens regnskapslov inneholder en bestemmelse for forpliktelser som tilsier en analog anvendelse av bestemmelsene om eiendeler. Lovutvalget foreslår at denne bestemmelsen ikke videreføres. Vi støtter forslaget, siden en slik bestemmelse er litt tungt tilgjengelig i praksis, samt at ikke alle bestemmelser om eiendeler lar seg anvende analogt. Vi mener det er enklere med egne bestemmelser for forpliktelser. Sannsynligvis vil arbeidet for standardsetter som følge av dette bli enklere. Vi deler også utvalgets synspunkt i forhold til den praktiske betydningen av regnskapsloven Vi støtter også at regnskapsloven 5-13 annet og tredje ledd også utgår. Lovutvalget foreslår at medlemstatsopsjonen i artikkel 6 nr. 5 ikke innarbeides i loven. Dette begrunnes med at medlemsstatsopsjonen kan være utfordrende i forhold til definisjonen av en forpliktelse i IFRS for SMEs. På den annen side sier lovutvalget at det «kan være hensiktsmessig at standardsetter har mulighet til å lage bestemmelser som fraviker IFRStankegangen, bl.a. for små foretak». Vi er enige i det siste, men usikre på om det foreliggende lovforslaget gir en slik hjemmel, da medlemsstatsopsjonen ikke fremkommer av loven. Vi foreslår at det tas inn et nytt tredje ledd i 4-9: «Regnskapsstandard kan tillate eller kreve at det også gjøres avsetning for forventede forpliktelser og mulige tap som oppstår i løpet av det berørte regnskapsår eller i et tidligere regnskapsår, selv om disse forpliktelsene eller tapene først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og det tidspunkt da balansen fastsettes.» Vi kan ikke se at å innføre medlemslandsopsjonen på denne måten er problematisk for implementeringen av IFRS for SMEs, for standardsetter kan unnlate å benytte opsjonen i standarden for foretak med alminnelig regnskapsplikt. Side 17 av 30

18 Kapittel 7 Regnskapsoppstillinger Utvalget har i pkt vurdert at det ikke vil være rom for løsningen med enkelt oppstilling over utvidet resultat etter IFRS for SMEs 3.17 bokstav b. Vi mener at dersom det tillates bruk av resultatrapport, jf. opsjonen i artikkel 13 nr. 2, er direktivet ikke er til hinder for bruk av ett enkelt oppsett (single statement). Denne tolkningen av direktivet er lagt til grunn av Storbritannia jf. FRS 102, og av EFRAG ved sammenligning av IFRS for SMEs (2009) med fjerde og syvende direktiv. Det fremkommer dessuten i drøftelsen i pkt at utvalget er i tvil om hvordan direktivet skal tolkes på dette punktet. Den tredje hovedprioriteringen til utvalget er at lovgivningen skal legge til rette for internasjonalisering av norsk regnskapspraksis. I dette ligger det også at fravik fra IFRS for SMEs bør unngås. Vi mener at ved tvil om hvordan direktivet er å forstå, bør det legges vekt på den tredje hovedprioriteringen. Loven bør åpne for bruk av resultatrapport som nærmere angitt i regnskapsstandard, og vi forslår følgende formulering av ny 5-4: «Regnskapspliktige kan i stedet for resultatregnskap etter art eller resultatregnskap etter funksjon presentere en resultatrapport som minst inneholder samme opplysninger som kreves i resultatregnskapet etter 5-2 og 5-3 dersom dette følger av regnskapsstandard.» Forslaget vil medføre at foreslått blir Kontantstrømoppstilling Det er foreslått å overlate til standardsetter å vurdere om det skal være krav til kontantstrømoppstilling. Det sies at det forventes at standardsetter viderefører kravet om kontantstrømoppstilling for foretak med alminnelig regnskapsplikt (øvrige foretak). Vi er imidlertid usikker på om regnskapsbrukerne i foretak med alminnelig regnskapsplikt som hovedregel nyttiggjør seg kontantstrømoppstillingen i tilstrekkelig grad til at det forsvarer kostnadene med utarbeidelse. Vi støtter at dette spørsmålet bør gjøres gjenstand for en nærmere vurdering hos standardsetter. Kapittel 8 Noteopplysninger Vi støtter utvalgets utgangspunkt om at pliktige notekrav etter direktivet tas inn i loven, mens notekrav utover dette følger av regnskapsstandard. Notekapittelet er inndelt i fire avsnitt. Første avsnitt inneholder de notebestemmelsene som gjelder for alle regnskapspliktige uavhengig av hvilken klasse den regnskapspliktige tilhører. Annet avsnitt inneholder de notebestemmelsene som kun gjelder små foretak. Tredje avsnitt inneholder tilleggskrav for regnskapspliktige som ikke er små foretak. Fjerde avsnitt inneholder de tilleggskrav som gjelder for store foretak og foretak av allmenn interesse. Notekrav for konsernregnskapet er regulert i et eget kapittel om konsernregnskapet. Vi har ingen innvendinger til denne inndelingen. Side 18 av 30

19 Det er foreslått at noteopplysninger bør standardiseres i større grad enn hva tilfellet er i dag. Dette vil gjøre det enklere å legge til rette for digital rapportering av noteopplysninger som i neste rekke vil bedre tilgjengeligheten for brukerne, herunder forenkle Statistisk sentralbyrås bruk av slik informasjon i nasjonal statistikk og analyser. Vi er opptatt av at det i stedet bør fokuseres på hvordan dette kan gjøres så det blir enklest mulig for regnskapsprodusentene. Forenklingene må sees på i et totalt samfunnsperspektiv, hvor det ikke innføres forenklinger for offentlige myndigheter på bekostning av næringslivet. Vi er derfor negative til en slik standardisering med denne begrunnelsen. Vi viser til utvalgets tre unntak fra hovedprioriteringen. Et av disse er visse notekrav for små foretak ut over minimumskravene i direktivet. Vi støtter utvalgets forslag om at forenklinger for små foretak bør veie tungt. Det som er godt nok for små foretaks regnskaper i resten av Europa, bør være godt nok i Norge også, og det bør være en høy terskel for å kreve notekrav ut over det minimum direktivet krever. Utvalget har foreslått tre notekrav ut over minimumskravene direktivet stiller, og vi støtter to av disse (usikkerhet om fortsatt drift, nærstående parter). Selv om det kan stilles spørsmålstegn ved noe av bakgrunnen for et notekrav for små foretak ved usikkerhet om fortsatt drift (regulert overstyring), er vi enige med utvalget i at det er gode argumenter for å beholde krav til noteopplysninger i den situasjonen. Vi støtter den foreslåtte 6-28 (transaksjoner med nærstående). I høringen til NOU 2008: 16 hadde vi ikke innvendinger til at små foretak ble gitt unntak fra dette opplysningskravet, men vi erkjenner at det er gode argumenter for et slikt begrenset notekrav som utvalget foreslår på bakgrunn av medlemslandsopsjonen i direktivet. Vi er uenig i 6-26 (opplysninger om morforetak). Det bør som nevnt være en høy terskel for å påføre små foretak ekstra notekrav. Regnskapspliktige som ikke er små foretak skal gi opplysninger om datterselskaper mv., jf. foreslått Dermed bør det være unødvendig at datterselskapene gir opplysninger motsatt vei om hvem som er morselskap. Kapittel 9 Virksomhetssammenslutninger og konsernregnskap Kontroll Kontrolldefinisjonen i IFRS for SMEs er ikke sammenfallende med definisjonen i direktivet. Lovutvalget har foretatt en lojal implementering av direktivet, hvilket tilsier at kontrolldefinisjonen innarbeides i lovforslaget. Vi mener det hadde vært mer hensiktsmessig at kontroll-definisjonen kun hadde vært regulert i regnskapsstandard. Lovutvalget beskriver kontrollbestemmelsene i IFRS for SMEs, men vi mener lovutvalget burde benyttet bestemmelsene i større utstrekning i forbindelse med utvalgets vurderinger. Av nr. 9.5 fremkommer blant annet: «Kontroll antas å foreligge når morforetaket eier, direkte eller indirekte gjennom datterforetak, mer enn halvparten av stemmerettene i et foretak. Denne antakelsen kan tilsidesettes i svært sjeldne tilfeller dersom det klart kan Side 19 av 30

20 påvises at et slikt eierskap ikke utgjør kontroll». Første setning vurderes å være uproblematisk i forhold til direktivet. Direktivet og lovforslaget indikerer at et foretak alltid har kontroll når det innehar flertallet av stemmene. Etter IFRS for SMEs kan dette settes til side i svært sjeldne tilfeller, når det kan påvises at det likevel ikke foreligger kontroll. Vi antar at IFRS for SMEs er i samsvar med direktivet. Det vises i den sammenheng til EFRAGs vurdering av nr. 9.5 (selv om den er markert i gult). Vi savner en vurdering av andre setning i IFRS for SMEs opp mot direktivet, da dette er av avgjørende betydning i forhold til norsk regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs. I tillegg til dette mener vi at kontrolldefinisjonen i lovforslaget kan medføre enkelte uønskede effekter. Etter lovforslaget vil den regnskapspliktige ha kontroll over et annet foretak når det har flertallet av stemmerettene. Samtidig kan en aksjonær med en mindre eierandel ha inngått en aksjonæravtale som gir aksjonæren en rett til å oppnevne flertallet av styremedlemmene. Ut fra ordlyden i lovforslaget kan konsekvensen av dette bli at det er to foretak som har kontroll over et annet foretak, og som derfor skal utarbeide konsernregnskap. Dette fremstår som lite hensiktsmessig, og etter vår vurdering en ytterligere grunn til å se nærmere på kontrolldefinisjonen. Dersom kontrolldefinisjonen reguleres i regnskapsloven mener vi at definisjonen i regnskapsloven og bestemmende innflytelse i aksjelovenes 1-3 bør samordnes. Konsernregnskapsplikt og unntak fra konsolideringsplikt - 7-1, 7-4, 7-5 og 7-6 Direktivet inneholder en opsjon som åpner for at mellomstore konsern kan unntas fra plikten til å utarbeide konsernregnskap. Dette ville kunne vært en forenkling da terskelverdiene for mellomstore foretak er høye i norsk målestokk (Balansesum 20 M EUR; salgsinntekter 40 M EUR og 250 ansatte). Vi støtter imidlertid forslaget om at mellomstore konsern skal ha konsernregnskapsplikt. Konsolideringsunnlatelse Et datterforetak som er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg, kan utelates fra konsolidering. Etter IFRS for SMEs kan datterforetak utelates fra konsolidering dersom det er anskaffet og holdes med intensjonen om at det skal selges eller avhendes innen ett år fra overtakelsestidspunktet (dvs. tidspunktet da det overtakende foretaket oppnår kontroll). IFRS for SMEs definerer altså midlertidig eie som tolv måneder regnet fra anskaffelsen. Vi etterlyser en nærmere vurdering av kompatibiliteten av direktivets «midlertidig eie» opp mot bestemmelsen i IFRS for SMEs. Beskrivelsen av IFRS for SMEs i lovutredningen er ikke oppdatert. IASB publiserte i mai 2015 endringer i IFRS for SMEs, som blant annet inneholder endringer i bestemmelsene om midlertidig eide datterforetak. Vi mener det hadde vært en fordel om bestemmelsene i IFRS for SMEs hadde blitt vurdert opp mot direktivet. I tillegg til det som er beskrevet om IFRS for SMEs ovenfor, inneholder standarden nå også bestemmelser i tilfeller datterforetak ikke er avhendet innen tolv måneder etter overtakelsestidspunktet. Bestemmelsen sier at et morforetak skal konsolidere datterforetaket fra overtakelsestidspunktet, unntatt i de tilfeller forsinkelsen er forårsaket av hendelser eller omstendigheter utenfor morforetakets kontroll Side 20 av 30

21 og det kan bevises at morforetaket fremdeles er forpliktet av sin plan om å selge eller avhenge datterforetaket. Vi antar at en slik bestemmelser er i tråd med direktivet, men mener det hadde vært en fordel om forholdet hadde blitt vurdert av lovutvalget. Virksomhetssammenslutninger og konserndannelse Vi støtter forslaget til 4-19 som sier at ved virksomhetssammenslutninger mellom foretak i samme konsern innregnes overtatte eiendeler og forpliktelser til balanseførte verdier med mindre annet følger av regnskapsstandard. Dette er en viktig klargjøring. Kontinuitetsgjennomskjæring kan også være aktuelt i andre tilfeller, bl.a. som følge av prinsippet om substans over form. Vi ser at det er mange spørsmål i praksis om når kontinuitetsgjennomskjæring er aktuelt, og her kan det være ønskelig at Norsk RegnskapsStiftelse eller andre utvikler veiledning på området. I tråd med prinsippet om at regnskapsloven er en rammelov, viderefører ikke lovforslaget regelen om at små foretak kan velge å regnskapsføre enhver fusjon og fisjon til kontinuitet, også om det i realiteten er en regnskapsmessig transaksjon (kontinuitetsunntak). Lovutvalget uttaler at det ikke kan «se at bestemmelser i direktivet er til hinder for videreføring i regnskapsstandard av bestemmelsen i regnskapsloven om at fusjon mellom små foretak eller fisjon av små foretak kan skje til kontinuitet, jf. regnskapsloven Det at det er tatt inn egen bestemmelse om virksomhetssammenslutninger i samme konsern, må ikke oppfattes som at kontinuitet ikke kan videreføres ved fusjon og fisjon av små foretak». Vi mener det er positivt at disse forenklingsreglene for små foretak kan videreføres i ny regnskapsstandard for små foretak innenfor direktivet. Vårt inntrykk er at reglene fungerer godt i praksis. Prinsipper for utarbeidelse av konsernregnskap - Trinnvise kjøp I sin beskrivelse av IFRS for SMEs skriver lovutvalget at «Det er ikke egne bestemmelser som gjelder trinnvise kjøp av datterforetak eller endret eierandel i eksisterende datterforetak. I den grad de regnskapsmessige løsningene ikke kan utledes av enhetssynet, beskrevet i kapittel 9 nr. 13, må de utledes av veiledningshierarkiet i kapittel 10 nr. 4 6». Vi mener at nr (i) (i) regulerer trinnvise kjøp. Bestemmelsen lyder: «En investor skal slutte å bruke egenkapitalmetoden fra det tidspunktet da investorens betydelige innflytelse opphører. Dersom det tilknyttede foretaket blir et datterforetak eller en felleskontrollert virksomhet, skal investoren foreta en ny måling av sin tidligere egenkapitalinteresse til virkelig verdi og innregne eventuelle tilknyttede gevinster eller tap i resultatet». Side 21 av 30

22 - Forskjellige rapporteringstidspunkter Etter artikkel 24 nr. 8 skal konsernregnskapet settes opp på samme dag som morforetakets årsregnskap. Direktivet inneholder samtidig en medlemsstatsopsjon som åpner for at en medlemsstat kan tillate eller kreve at konsernregnskapet utarbeides på en annen dag under visse forutsetninger. En av forutsetningene er at det utarbeides et delårsregnskap i de tilfeller forskjellene mellom balansedagene er mer enn tre måneder. Lovutvalget skriver i den forbindelse at «medlemsstatsopsjonen ikke er forbeholdt en situasjon hvor det er morforetaket og konsernet som har ulike balansedager». Ordlyden i lovforslaget indikerer at bestemmelsen kun er forbeholdt situasjonen hvor det er forskjell mellom balansedagene til morforetaket og konsernet. Utvalget mener at situasjonen «med avvikende regnskapsår i andre konsoliderte foretak (ikke følger av) direktivet, og standardsetter vil ha adgang til å videreføre bestemmelser som i 3-6 annet og tredje ledd om det synes hensiktsmessig». Slik vi leser direktivet er ikke artikkel 24 nr. 8 begrenset til situasjonen mellom morforetaket og konsernet, men alle foretak som inngår i konsolideringen og konsernregnskapet. Vi mener derfor at forslag til 7-2 fjerde ledd bør reflektere dette. Utvalget skriver også at «I IFRS for SMEs er det åpnet for at konsernselskapene kan ha avvikende rapporteringstidspunkt hvis noe annet ikke er praktisk mulig. Denne bestemmelsen gjelder kun adgangen til å ha avvikende rapporteringsperiode og sier ikke noe om hva som må gjøres hvis adgangen benyttes». Vi mener at dette ikke er en korrekt forståelse av IFRS for SMEs. Bestemmelsen i nr i endret IFRS for SMEs sier at dersom det ikke er praktisk mulig å utarbeide et finansregnskap til et datterforetak med samme rapporteringstidspunkt som morforetaket, skal morforetaket konsolidere datterforetakets finansielle informasjon ved å bruke det nyeste finansregnskapet til datterforetaket, justert for virkningene av betydelige transaksjoner eller hendelser inntruffet mellom tidspunktet disse årsregnskapene og tidspunktet for konsernregnskapet. Vi mener det er uklart om denne bestemmelsen i IFRS for SMEs er kompatibel med direktivet/lovforslaget. Reguleringen i IFRS for SMEs synes mindre restriktiv enn direktivet/lovforslaget i den forstand at regelen om å justere for virkningene av betydelige transaksjoner eller hendelser inntruffet mellom tidspunktet disse årsregnskapene og tidspunktet for konsernregnskapet ikke er begrenset til tre måneder. På den annen side synes det mer restriktivt ved at muligheten er begrenset til der det ikke er praktisk mulig å utarbeide et finansregnskap til et datterforetak med samme rapporteringstidspunkt som morforetaket. Vi foreslår følgende formulering av 7-2 (4): «Konsernregnskapet skal ha samme balansedag som morforetakets årsregnskap. Dersom de fleste eller mest betydningsfulle foretak som konsolideres har en annen balansedag enn morforetaket, kan denne likevel være konsernregnskapets balansedag. Konsernregnskapet skal i så fall bygge på et delårsregnskap for morforetaket som har konsernregnskapets balansedag. Er avviket mellom balansedagene for konsernregnskapet og morforetakets årsregnskap tre måneder eller mindre, er det tilstrekkelig at det korrigeres for vesentlige transaksjoner og hendelser i den mellomliggende perioden. Bestemmelsene i tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende for datterforetak som har en annen balansedag enn konsernregnskapet. Adgangen for konsernregnskapet til å ha en annen balansedag enn morforetakets årsregnskap kan innskrenkes i regnskapsstandard. Side 22 av 30

23 Dersom formuleringen i lovforslaget beholdes, mener vi at tilføyelsen «med mindre annet følger av regnskapsstandard» må innarbeides i lovteksten. Det vises i den forbindelse til forslag til 1-3 (2) som sier at standardsetter kan fravike bestemmelser i loven i den grad det følger av den enkelte bestemmelse. - Utsatt skatt Lovutvalget foreslår en bestemmelse om utsatt skatt i Direktivteksten indikerer at bestemmelsen gjelder forpliktelsen ved utsatt skatt, ikke eiendel ved utsatt skatt (utsatt skattefordel). Bakgrunnen for dette er bruken av begrepet «faktiske utgift» - en oversettelse av «charge to tax». Vi mener det er uklart hvordan eiendel ved utsatt skatt skal regnskapsføres. Lovforslaget sier at utsatt skatt skal regnskapsføres i konsernregnskapet dersom det er sannsynlig at skatten vil komme til oppgjør for et av de konsoliderte foretakene. Vi oppfatter at dette kan leses som en endring fra dagens regler. Innebærer bestemmelsen for eksempel at et foretak som eier en eiendom gjennom et aksjeselskap, ikke skal beregne utsatt skatt siden eierne ikke kommer til å selge eiendommen, men aksjene? Skal det ikke regnskapsføres utsatt skatt dersom det er mulig å gi konsernbidrag som gjør at skatten ikke kommer til oppgjør? Videre mener vi at det er uklart om bestemmelsen utgjør en minimumsregulering eller om det er slik at det ikke er tillatt å regnskapsføre utsatt skatt dersom det ikke er sannsynlig at skatten vil kommet til oppgjør i overskuelig fremtid. Vi vurderer at bestemmelsen er problematisk og at den derfor bør vurderes på nytt. Vi stiller også spørsmål ved plasseringen av bestemmelsen under «bestemmelser om innregning og måling», da den ikke omhandler måling. Investeringer i datterforetak, tilknyttede foretak og felleskontrollert virksomhet , 7-9 og Det følger av artikkel 8 nr. 4 bokstav c at direktivet setter begrensninger for måling av investeringer i datterforetak, tilknyttede foretak og felleskontrollert virksomhet til virkelig verdi. Lovutvalget har benyttet medlemsstatsopsjonen i direktivet som tillater at finansielle instrumenter måles i samsvar med IFRS. Dette er et fullt sporvalg som påvirker målingen av alle finansielle instrumenter. Dersom det ender opp med en løsning som innebærer et fullt sporvalg, mener vi at 4-12 burde inneholdt «alle» finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser. Begrensningen i direktivet, og lovutvalgets tolking av innholdet i sporvalget medfører at det må gjøres betydelige tilpasninger i en norsk regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs, sammenlignet med IFRS for SMEs. Vi mener at lovutvalget burde lagt seg på en mindre streng tolkning av direktivet, tilsvarende som i Storbritannia, for å legge til rette for en regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs. Vi vurderer at lovutvalgets forslag gjør det utfordrende å få til løsningene som følger av IFRS for SMEs. Vi mener derfor det hadde vært hensiktsmessig om det hadde vært argumentert med at direktivet innebærer et delvis sporvalg. For eksempel at det kun er mulig å velge av investeringer i tilknyttede foretak kan Side 23 av 30

24 måles til virkelig verdi, uten at et slik valg «smitter» over på alle andre finansielle instrumenter. Lovforslaget innebærer at investeringer i datterforetak og tilknyttede foretak kan måles etter anskaffelsesmetoden eller egenkapitalmetoden i årsregnskapet. Måling til virkelig verdi er ikke tillatt, med mindre sporvalget velges. For en nærmere diskusjon av det siste, se punktet «Måling av finansielle eiendeler og forpliktelser og 4-12» tidligere i dette høringssvaret. Deltagelse i felleskontrollert virksomhet kan kun regnskapsføres etter anskaffelsesmetoden, både i årsregnskapet og konsernregnskapet. Begrunnelsen for dette er at IFRS for SMEs ikke tillater bruttometoden / forholdsmessig konsolidering og utvalgets vurdering av muligheten for bruk av egenkapitalmetoden (se nedenfor). Direktivet omhandler foretak og vi legger derfor til grunn at metodene (en form for bruttometode) i IFRS for SMEs kan anvendes ved regnskapsføring av felleskontrollerte eiendeler og felleskontrollert drift. Lovutredningen er ikke helt klar på at egenkapitalmetoden kan benyttes i årsregnskapet, men vi legger dette til grunn siden det er klart fremgår at metoden ikke kan anvendes i konsernregnskapet (NOU 2015: 10 side 270). Vi mener i så fall det er underlig at lovutvalget har vurdert at egenkapitalmetoden ikke er tillatt for måling av deltagelse i felleskontrollert virksomhet. Egenkapitalmetoden er en mindre arbeidskrevende og komplisert enn bruttometoden. For å legge til rette for regnskapsstandard basert på IFRS for SMEs mener vi at standardsetter tilnærmet blir tvunget til å foreta sporvalget, selv om dette er en svært krevende vei å gå for regnskapsprodusentene. Utvalget påpeker at det i mange tilfeller vil være et betydelig innslag av skjønn ved klassifiseringen av en investering som felleskontrollert virksomhet eller tilknyttet foretak. Vi tolker utvalgets kommentar at det i enkelte tilfeller er mulig å vurdere at investeringen er et tilknyttet foretak, og at egenkapitalmetoden dermed er et alternativ. Vi stiller imidlertid spørsmål ved tolkningen av direktivet. I artikkel 2 defineres et tilknyttet foretak (assosiert foretak) som «et foretak som et annet foretak har en kapitalinteresse i, og der dette andre foretak utøver en betydelig innflytelse på driften og den finansielle politikk. Et foretak kan sies å utøve en betydelig innflytelse over et annet foretak når det sitter med 20 % eller mer av aksjeeiernes eller deltakernes stemmeretter i dette andre foretaket,». En felleskontrollert virksomhet er ikke særskilt definert i direktivet. Vi mener at det en felleskontrollert virksomhet også representerer «betydelig innflytelse» (et tilknyttet foretak) likevel ikke slik at det i praksis er begge deler samtidig. En slik tolkning forutsetter at deltagelsen i den felleskontrollerte virksomheten representerer en kapitalinteresse. I oversettelsen av direktivet defineres kapitalinteresse som: «rettigheter i andre foretaks kapital, i form av verdipapirer eller annet, som ved å skape en varig tilknytning til foretakene er beregnet på å bidra til foretakets virksomhet. En eierandel i et annet foretaks kapital skal anses å utgjøre en kapitalinteresse når den overstiger en prosentandel fastsatt av medlemsstatene som er lavere enn eller lik 20 %». Vi mener at Side 24 av 30

25 denne også vil gjelde for felleskontrollerte virksomheter hvor deltager har en eierandel. En slik løsning vil imidlertid ikke være aktuell i alle tilfeller siden deltagelse i felleskontrollert virksomhet forutsetter avtale, ikke en eierandel. En mulig tolkning er altså at direktivet ikke skiller mellom tilknyttet foretak og felleskontrollert foretak på samme måte som lovutvalget legger til grunn. Legges en slik tolkning til grunn tillater direktivet at investeringer i tilknyttede foretak og deltagelse i felleskontrollert virksomhet regnskapsføres etter egenkapitalmetoden, mens det for deltagelse i felleskontrollert virksomhet i tillegg er mulig å anvende proporsjonal konsolidering i konsernregnskapet. Noe som taler mot en slik tolkning vi tar til orde for, er direktivets artikkel 8 nr. 4 (c) som lyder: «andeler i datterselskaper, assosierte foretak og felleskontrollerte virksomheter, egenkapitalinstrumenter utstedt av foretaket, avtaler om betinget vederlag ved en foretakssammenslåing samt andre finansielle instrumenter med slike særlige egenskaper at instrumentene, i samsvar med det som er allment akseptert, regnskapsføres på en annen måte enn andre finansielle instrumenter». I denne bestemmelsen skilles det mellom tilknyttede foretak og felleskontrollert virksomhet. Lovutvalget uttaler i kapittel 9.8 at «definisjonen av tilknyttet foretak utelukker noen form for overlapping mellom de to kategoriene». Til sammenligning krever britenes FRS 102 bruk av egenkapitalmetoden for deltagelse i felleskontrollert virksomhet i konsernregnskapet for en deltager som er morforetak. FRS 102 tillater imidlertid ikke egenkapitalmetoden i det individuelle finansregnskapet til en deltager som ikke er morforetak, ei heller i det separate finansregnskapet. FRS 102 tillater imidlertid måling til virkelig verdi i de to sistnevnte regnskapene. Lovutvalget regulerer egenkapitalmetoden i forslag til 4-18 annet ledd. Dette er en videreføring av dagens 5-17, men noe omformulert. Vi foreslår en språklig endring i 4-18 annet ledd nr. 2. Vi foreslår at formuleringen endres til «resultatandelen skal innregnes i resultatet», dvs. «resultatet» i bestemt form. Vi vil også presisere at utvalgets omtale av IFRS for SMEs ikke er oppdatert. Nr er endret slik at egenkapitalmetoden er tillatt i det separate finansregnskapet, i tillegg til kostmetoden og virkelig verdi. Kapittel 10 Regnskapsplikt og differensiering ANS, KS og partrederi omfattet av direktivet 1-2 (1) nr. 1 b Forslag til 1-2 første ledd nr. 1 bokstav b lyder: «ansvarlig selskap, kommandittselskap og partrederi som har deltakere med begrenset ansvar». I følge artikkel 1 nr. 1 bokstav b gjelder direktivet i slike tilfeller når alle deltakere har begrenset ansvar. Vi mener derfor ordlyden i 1-2 første ledd nr. 1 bokstav b må endres. Slik den nå lyder kan den forstås dithen at det er tilstrekkelig med én deltaker med begrenset ansvar for at regnskapsplikten skal inntre. Side 25 av 30

26 Ordlyden i 1-2 første ledd nr. 1 bokstav b foreslås endret til: «Ansvarlig selskap, kommandittselskap og partrederi hvor samtlige deltakere har begrenset ansvar.» Regnskapspliktige utenlandske foretak 1-2 (1) nr. 2 f Et utenlandsk foretak som driver virksomhet i Norge kan være skattepliktig til Norge etter norsk intern lovgivning, men kan samtidig være fritatt skattlegging i Norge gjennom skatteavtale. For et utenlandsk foretak som er fritatt fra skattlegging i Norge gjennom en skatteavtale er det usikkerhet både etter lovforslaget og gjeldende rett om virksomheten har regnskapsplikt. Vi mener at nytten for kontrollmyndighetene ved regnskapsplikt i slike tilfeller ikke overstiger byrdene for de regnskapspliktige, og regnskapsplikten bør begrenses til foretak som faktisk er skattepliktig til Norge. Vi mener derfor at bestemmelsen bør lyde: «utenlandsk foretak som utøver eller deltar i virksomhet her i riket eller på norsk kontinentalsokkel, og som er skattepliktig til Norge.» Definisjon av små foretak og foretak som ikke har salgsinntekter 1-5 (3) Utvalget foreslår at for foretak som ikke har salgsinntekter av betydning, skal inntekter fra andre kilder anses som salgsinntekt ved vurdering av om terskelverdiene er overskredet. Denne ordlyden følger av en medlemsstatsopsjon i direktivet, og vi mener dette representerer en nødvendig og god klargjøring rundt dette spørsmålet. Differensiering og ulike kategorier Vi er enig i den fjerde målsetningen om at differensiering skal tillates. Selv om det er en fordel med færre regnskapsspråk, mener vi det er viktigere å utnytte mulighetsrommet for forenklinger og åpne for at regnskapspliktige med ulike kjennetegn skal kunne undergis regnskapsregulering med ulikt innhold. Så lenge man får til en mer logisk og tydelig forbindelse mellom de ulike regnskapsspråkene, jf. den femte målsetningen, reduserer dette ulempene med ulike regnskapsspråk. Det er kun foretak som er omfattet av kategori I som er omfattet av direktivet. Utvalget har valgt å benytte de samme betegnelser på størrelsesklasser; små, alminnelige, store, allmenn interesse, for kategori II som for kategori I. Selv om utvalget står fritt i denne vurderingen, da kategori II ikke er omfattet av direktivet, synes det som hensiktsmessig å benytte de samme betegnelsene. I 2-2 annet ledd er foreslått en begrenset regnskapsplikt for små foretak i kategori II. Vi synes dette er et godt forslag, og representerer en hensiktsmessig forenkling for denne gruppen. IFRS for SMEs kriterier for nasjonale tilpasninger (pkt i utredningen) Utvalget foreslår at standardsetter kan gjøre forenklinger i regler om måling og innregning sammenlignet med reguleringen i IFRS for SMEs, bare i den utstrekning standardsetter dokumenterer at sparte kostnader for regnskapsprodusentene overstiger eventuell redusert nytte for regnskapsbrukerne. Vi mener dette er en for høy terskel for å gjøre forenklinger. Pålitelig kvantifisering av ulike reglers effekt på kostnad/nytte er svært krevende. Særlig når Side 26 av 30

27 det gjelder brukernytten, men også når det gjelder beregningen av sparte kostnader, har man sjelden tilstrekkelig datagrunnlag lett tilgjengelig. Og upålitelig måling gjennom forenklede forutsetninger og modeller er av begrenset verdi. Vi mener det er vanskelig å se for seg hvordan en slik vurdering skal gjøres i praksis og hva som kreves av dokumentasjon. Vi er enige i at forenklinger i regler om måling og innregning sammenlignet med regulering i IFRS for SMEs i prinsippet bør begrenses til der sparte kostnader for regnskapsprodusentene overstiger eventuell redusert nytte for regnskapsbrukerne, men pga. måleproblemene bør det være tilstrekkelig at standardsetter gjør skjønnsmessige vurderinger. Når det gjelder dokumentasjon, mener vi det heller bør være krav om at standardsetter dokumenterer hvor det gjøres avvik fra IFRS for SMEs, og begrunnelsen for at det gjøres avvik. Det vi ser for oss er et «basis for konklusjoner» dokument for særnorske løsninger. Forenklet IFRS (pkt i utredningen) Vi er enig med mindretallet i utvalget som foreslår at et foretak fritt kan velge å bruke forenklet IFRS, full IFRS eller ny NRS (basert på IFRS for SMEs), med mindre ikke annen regulering setter begrensninger. Dette er slik det er i dag, og det har ikke vært observert uheldig praksis med hensyn til bruk av forenklet IFRS. Tilsvarende som mindretallet mener vi flertallets uttalelse om at det ikke er et fullverdig regnskapsspråk ikke er treffende når det er tillatt for foretak innen IFRS-rapporterende konsern å benytte dette i sine årsregnskaper. Når forenklet IFRS er godt nok for det mest betydelige datterselskapet av et børsnotert selskap, bør det også være godt nok for de ikke-børsnoterte selskapene. Dersom departementet går inn for utvalgsflertallets forslag, mener vi at det er flere som har et berettiget behov for å komme inn under reglene enn det utvalgsflertallet har lagt opp til. Vi har identifisert følgende: Konsernregnskapet for underkonsern innenfor IFRS-rapporterende konsern Investor i et TS som samtidig er datterselskap i et IFRS-rapporterende konsern Overgangstilfeller, for eksempel selskaper som tas av børs og datterselskaper som selges ut av IFRS-rapporterende konsern bør få fortsette å bruke forenklet IFRS, i alle fall i en periode Selskaper i IFRS-rapporterende konsern hvor konsernregnskapet ikke utarbeides etter 8-1 første eller fjerde ledd, men like fullt utarbeides etter IFRS. For eksempel et norsk datterselskap i et kanadisk IFRS-rapporterende konsern bør ha anledning til å bruke forenklet IFRS. Små foretak substans over form (pkt ) Direktivet gir rom for unntak fra prinsippet om substans foran form. Dette følger av artikkel 6 nr. 3. Medlemsstatene kan unnta foretak fra kravene i artikkel 6 nr. 1 bokstav h. Forslag til 3-10 bør innta denne muligheten i lovteksten på lik linje med andre unntak i loven med bakgrunn i medlemsstatsopsjoner. Dette er nærmere omtalt i punktet «Substans foran form » tidligere i dette høringssvaret. Side 27 av 30

28 Kapittel 11 God regnskapsskikk og rettvisende bilde I kapittel 11 drøftes den rettslige standarden «god regnskapsskikk» og direktivets krav om at årsregnskapet skal gi «et rettvisende bilde». Forutsetningen om rettvisende bilde vedrører den aktuelle regnskapspliktige og dennes situasjon, mens god regnskapsskikk var ment å være en allmenngyldig betraktning om betryggende regnskapsmessige konklusjoner, en overordnet betydning. De to begrepene er beslektede, men har ikke sammenfallende betydning. På områder hvor det foreligger regnskapsstandarder, har innholdet i den rettslige standarden i stor grad fulgt av løsningene i standardene. Vi er enig i utvalgets oppfatning om at god regnskapsskikk har fungert godt som en rettslig standard. Utvalget mener likevel at utfyllende bestemmelser bør hjemles mer eksplisitt i lovbestemmelsene enn gjennom god regnskapsskikk. Vi har ikke innsigelser til at lovbestemmelsen oppheves. Vi er også enig i utvalgets konklusjon om ikke å beholde bestemmelsen om god regnskapsskikk for uregulerte områder. I IFRS og IFRS for SMEs løses uregulerte områder og tolkningsspørsmål ved bruk av et veiledningshierarki. Kapittel 12 Arbeidet med regnskapsstandarder Utvalget begrunner statlig kontroll med Norsk RegnskapsStiftelse (NRS) med utvalgets øvrige forslag som lojal gjennomføring av direktivet, bortfall av god regnskapsskikk og forslag om bindende regnskapsstandarder. Vi støtter disse forslagene. Det er imidlertid et lang skritt videre å endre organiseringen av Norsk RegnskapsStiftelse. Revisorforeningen var med og stiftet NRS i NRS har fungert utmerket gjennom disse årene og det er lagt ned en betydelig samfunnsinnsats i all hovedsak gjennom dugnadsaktivitet. En virksomhet og organisasjon som har fungert etter forutsetningene gjennom mer enn 25 år, kan det være god grunner til å beholde uendret. Gitt at de ovennevnte forslag blir gjennomført som foreslått, ser vi argumenter for at Finansdepartementet som regjeringens fagdepartement sikres en innflytelse på hvordan standardsettingen i Norge skal organiseres. Dersom regjeringen ønsker å fremme et forslag i tråd med utvalgets forslag om bindende regnskapsstandarder og en statlig involvering i organiseringen av NRS, vil vi anbefale Stiftelsesstyret i NRS å gå i forhandlinger med Finansdepartementet. En modell for fremtidig organisering kan være som foreslått av utvalget, men dette må løses ved avtale mellom departementet og NRS. Dette forutsetter også slik vi ser det en økt statlig finansiering av NRS virksomhet. Ettersom regnskapsstandardene for statlige virksomheter, SRS, er basert på regnskapsstandardene fra NRS, mener vi at man samtidig også bør vurdere å organisere denne standardsettingen under samme paraply, men med et separat standardsettende organ under Stiftelsesstyret. Organiseringen av standarder for kommunal sektor, kan Side 28 av 30

29 organiseres på samme måte. Man vil da få en samordnet og mer rasjonell, uavhengig standardsetter for alle med lovpålagt regnskapsplikt. Kapittel 13 Gjennomgående utbytte og konsernbidrag Lovutvalgets mandat omfattet blant annet en vurdering av behovet for selskapsrettslige tilpasninger for å sikre likt utbyttegrunnlag uavhengig av regnskapsspråk. I første delutredning uttaler lovutvalget seg kun om at det er behov for en midlertidig regulering for å muliggjøre gjennomgående utbytte i en overgangsperiode. Lovutvalget vurderer at det er tvil om direktiv 2012/30/EU artikkel 17 nr. 1, evt. nr. 3, åpner for en endring i aksjelovene. Revisorforeningen er enig i at det er uklart om gjennomgående utbytte kan løses gjennom et tillegg i allmennaksjeloven, særlig dersom regnskapsreglene ikke åpner for regnskapsføring i året før vedtaksåret. Vi er imidlertid overrasket over at dette direktivet er benyttet ved vurdering av muligheten for et tillegg i aksjeloven. Annet selskapsrettsdirektiv gjelder ikke aksjeselskaper, men allmennaksjeselskaper. Innledningen til direktiv 2012/30/EU sier at det gjelder in respect of the formation of public limited liability companies and the maintenance». Vi mener det klart fremgår at det omfatter allmennaksjeselskaper. Vi mener at muligheten for gjennomgående utbytte dermed kan løses for majoriteten av norske foretak med begrenset ansvar. Andre kommentarer Årsberetning - inkurie I 2014 kom det en endring i regnskapsloven 3-3 årsberetning for små foretak som følge av nye diskrimineringslover, det henvises der til diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering. Ved en feil ble ikke 3-3a endret tilsvarende, så der henvises det til gamle lover som ikke eksisterer lengre. Dette er heller ikke rettet i foreslått 9-2. Vi er klar over at årsberetningen skal vurderes nærmere i delutredning II, men hvis det kommer en egen proposisjon på delutredning I, bør lovhenvisningen i 9-2 rettes. Ikrafttredelse Et særskilt spørsmål er om man skal avvente annen delutredning. Fristen for implementering av direktivet er overskredet, så en utsettelse er uheldig av den grunn. Vårt råd til departementet er derfor å ikke utsette arbeidet med å utarbeide en proposisjon på første delutredning. Dette er en omfattende utredning, og det er da også et omfattende arbeid som skal gjøres av departementet. For de regnskapspliktige kan det være økte overgangsutgifter dersom reglene trer i kraft på ulike tidspunkter. For at reglene som følger av første delutredning skal kunne tre i kraft må det imidlertid foreligge både ferdig behandlet lovvedtak og de bindende regnskapsstandardene som forslaget legger opp til, og innen det er klart kan behandlingen av annen delutredning være kommet så langt at det kan tre i kraft samlet. Side 29 av 30

30 Vi står gjerne til disposisjon med utdypende forklaringer. Med vennlig hilsen Den norske Revisorforening Per Hanstad Adm. Direktør Harald Brandsås Fagdirektør Side 30 av 30