Herlig havn i havgapet

Transkript

1 Kristiansund er bygd rundt gode havneforhold. Her har seilskuter og robåter frekventert farvann som supplybåter og cabincruisere nyter godt av i dag. Sundbåten er verdens eldste selskap for kollektivtransport i kontinuerlig drift. Lokale kjøpmenn stiftet selskapet i Våre guider Sverre J. Svendsen og Jon N. Eikrem ved Nordmøre museum på bergene som tidligere ble brukt til å tørke klippfisk. Herlig havn i havgapet Tekst og foto av Bente Foldvik En gang i en fjern fortid, da havet sto mye høyere, var det folk med flint her. Flintrestene ligger rett under den skrinne jordskorpa på de få stedene det finnes jord. Eller fantes. Det er ikke lenge siden de nakne bergene var byens beste fortrinn. Nå vokser det trær overalt og folk har gått over til oljen. Kristiansund er klippfisk, eller var. Nå er det ålesundere som selger klippfisken, mens kristiansunderne er i travel aktivitet på sokkelen. Frokostsalen på Astoria hotell er full av mannfolk som skal med helikopter ut til Heidrun. Vi rusler ned på kaia til Piren, der kongen kommer på besøk når han er i byen. Jon N. Eikrem, nokså nyansatt konservator og avdelingsleder ved Nordmøre museum i Kristiansund, har invitert oss med på vandring i selskap med tidligere direktør og konservator Sverre J. Svendsen. Han viser seg å være et vandrende leksikon, vi blir med og prøver å holde følge med mylderet av tidsepoker han kan framkalle. Kristiansund holder seg fortsatt med bybåt, selv om de har fått bruer og veier som binder øyer og våger sammen for bilister. Men det er havna som er byens opphav og begrunnelse, både før i tida og nå. Supply-skip og cabincruisere har riktignok erstattet seilskuter og robåter. Fra naturens side er dette ei helt fantastisk havn, perfekt for seilskuter på gjennomreise. Herfra kunne de komme inn og seile ut i tre retninger, du verden for en fordel for skuter med tunge seil lenge før noen hadde funnet opp motorer som kunne gå på fossilt drivstoff. Den gule Sundbåten bringer oss fra Kirkelandet til Innlandet, videre til Nordlandet og til Goma der vi stiger i land. 4 KYSTEN 2'15

2 historiereportasjeartikkel Norsk klippfiskmuseum på Milnbrygga har en tre hundre år lang historie som handler om torsk. Svendsen forteller at det finnes flintrester overalt, spor etter svært tidlig bosetting den gang havet sto mye høyere enn i dag. Var det sel og hval de levde av, den gang? De som fisket nærmere vår tid, etablerte fiskeværet på Grip. Skreien, det vil si den gytemodne torsken fra Barentshavet, vandrer helt sør til Møre. Fram til 1920-tallet var vårtorskefisket på mørekysten årvisst og nest størst etter Lofoten og hadde vært det i lang tid. Med datidas båter var det om å gjøre å være nær fiskefeltene. Her inne var det for noen århundrer siden bare én gård fordelt på flere øyer, de hadde ei sur myr her og en annen der, og noen små flekker med gress til ei ku eller to. Altså ikke noe jordbrukssamfunn, men skjenking og handel foregikk. Ellers var det bare nakne berg på alle kanter. Og bergene skulle bli byens beste fortrinn i en lang periode. Det var skotske kjøpmenn som så muligheten for å etablere klippfiskproduksjon, fra 1730-årene var de i gang. Teknikken var allerede da et par hundre år gammel, portugisiske og baskiske fiskere oppbevarte torsk fra Newfoundland på den måten. Det tok noen tiår før byens egne tok i bruk den nye teknologien, men etter hvert ble kristiansunderne eksperter på klippfisk. Tenk hvilket samspill som har utviklet seg opp igjennom århundrene med torsken fra Barentshavet i hovedrollen! De årlige gytevandringene inn til kysten fra Vest-Finnmark til Møre har gitt oss en unik kystkultur som det ikke finnes maken til i hele verden. Havna i Kristiansund var i lange tider et knutepunkt for trafikken mellom fiskevær og markeder i fjerne land. Inn i havna kom jakter med stabler av flekket og saltet torsk nordfra. I fjæra ble fisken vasket av kvinner med ullvotter, som ga akkurat passe motstand og dessuten var varme å ha på seg i det kalde vannet. Unge gutter bar knipper av fisk opp på bergene. Fisken lå til tørk overalt, var det ikke plass på berget, så tok de takene i bruk, eller gatene for den saks skyld. Noen passet på at fisken ikke ble brent i sola, var det for mye sol, måtte den flyttes fra solvendte berg til mer skyggefulle steder. Kom det en regnskur, var det stress på tørkeplassene. Fisken måtte ikke bli våt. Og hver kveld ble den lagt i runde stabler med tak på, både for å beskyttes mot regn og for å bli presset flat og fin. Sa jeg at den ble saltet én gang til? Når fisken var ferdig tørket, ble den båret tilbake til fjæra der oppkjøpsskipene ventet. I en periode var de spanske, seinere var flere nasjonaliteter på plass. Handelshusene vokste, og noen gikk fallitt. En og annen bøkker kunne være heldig med spekulasjon og slå seg opp som fiskekjøper, eller tape store summer. Tønner ble brukt til det meste hadde man mange tønner på lager når silda slo til, kunne man tjene gode penger. Men slo sildefisket feil, ble tønnene stående og kreve lagerplass og dessuten tørket de ut så de måtte strammes en gang til med tønnebånd før de kunne selges neste sesong. Heller dårlig butikk. De rikeste bygde seg flotte hus, men de bodde likevel midt i gørra, for å si det sånn. Byen stinket, antakelig kunne man lukte Kristiansund lenge før man så den om vindretningen var 2'15 KYSTEN 5

3 Woldbrygga og Hjelkrembrygga ser litt slitne ut, planen er å fikse dem. Mye av det kostnadskrevende arbeidet som ikke synes, er allerede gjort. riktig. Fiskeslog gir ingen godlukt om det blir liggende en stund, sild gir ganske kraftig odør, gjærende trandunker hjalp vel heller ikke, alle hadde utedo og møkka gikk urenset ut i sundet. Lurer på hva Mattilsynet hadde sagt om fiskevasking ved siden av utedoen. Bra de hadde mye salt på fisken, klippfisk er fortsatt en favoritt i Brasil, på Cuba i Karibia for ikke å snakke om i Spania og Portugal. Det ble ikke bedre da sildoljefabrikkene kom. Røyken lå tett og kvelende over byen når det var lite vind. Altså, det er ikke alt som var bedre før. Vi stikker innom klippfiskmuseet som snarest. Den eldste delen av Milnbrygga ble bygd av William Gordon i 1749, får vi vite. Brygga viser klippfiskens utvikling i Norge fra 1700-tallet og fram til etterkrigstida. Det er ikke lenge siden den siste fisken forlot lokalene. Tømmeret svetter salt, det kommer til å holde i hundrevis av år. Vi går gjennom enormt mange kvadratmeter med lagerplass i fire etasjer, og finner et bittelite bortgjemt kontor. Kontoristene hadde ikke mye plass, i grunnen. Lurer på hvor mange tonn fisk som har vært igjennom Milnbrygga i løpet av de snart tre hundre årene den har stått her - og dette var bare én av byens utallige brygger. De fleste husene i Kristiansund ble brent og bombet under krigen nesten 70 prosent av byen forsvant. Derfor er de gamle bryggene viktige å ta vare på, mener våre guider. Vi rusler videre inn i Vågen, ei vennlig naturlig havn med le for de fleste vindretninger. Jon Eikrem er opptatt av å få fortgang i arbeidet med Woldbrygga og Hjelkrembrygga. Begge ligger der midt i glaningen, de ser litt shabby ut nå, men de kan bli så fine. Mye av det møysommelige redningsarbeidet som ikke synes, er allerede gjort. Det er ikke langt mellom bryggene, så her finnes det muligheter for at det kan bli en eller annen form for aktivitet. Vi er skjønt enige om at Vågen ville egne seg perfekt for et landsstevne i regi av Forbundet KYSTEN. Vi treffer to tømrere, Odd Inge Bjerkestrand og Pål Bjerkestrand, som er glade for at de kan få holde på med skikkelig gammelt håndverk. Det er mye morsommere enn å sette opp hus i en fei med ferdig tillaga plank. De har fått utdelt et gammelt fotografi og bruker det som utgangspunkt for istandsettingen. Her må de vite mye om materialer, det inngir respekt å behandle hus som har tålt tidas tann og som er av så solide stokker. Vi vandrer videre inn Vågen, forbi Kristiansund Mekaniske Verksted som tidligere eide Mellemværftet på den andre siden av Vågen. Verftsindustrien har som mange andre virksomheter erfart opp- og nedgangstider, takket være en lang nedgangstid hadde Mellemværftet blitt stående uten videre oppgradering, men med en viss bruk kontinuerlig siden årene. Da det dukket opp en gjeng nyfrelste fartøyvernere på slutten av 1970-tallet, møtte de faktisk forståelse fra en historieinteressert verftseier, Ole Mollan. Fartøyvernmiljøet har 6 KYSTEN 2'15

4 historiereportasjeartikkel vært i kontinuerlig aktivitet siden, det vil si i snart 40 år, og noen har vært med hele tida. Nå er det Nordmøre museum som eier verftet, men medlemmene av Mellemværftet fartøyvernforening har tinglyst rett til å bruke slipper, maskiner og utstyr. Det har vært en del tumulter og diskusjoner om hvordan forholdet mellom museum, kommune og frivillige skal være, men nå har de landet på en løsning alle kan godta. Verftet er trolig det eneste her i landet som har vært i kontinuerlig drift siden midten av 1850-årene, 160 år, det er ganske lenge. Kunnskapen om hvordan det skal anvendes holdes fortsatt i hevd, og med forsiktig bruk blir det ikke utslitt. Et så unikt kulturminne har etter hvert også blitt et yndet sted for kunstnere og fotografer. Kristiansundere flest har fått et innblikk i aktiviteten fordi de kan gå på tur gjennom verftet. Vi skal snakke mer med fartøyvernerne seinere og rusler videre utover Vågen til et fantastisk nybygg. Det er ikke ofte det bygges nye skonnerter i vår tid, men noen er faktisk hemningsløse nok til å gjøre akkurat det. Vi treffer Kari Moe Sundli og Rune M. Torgeirson som forteller at deres båt bygges av luft og kjærlighet, pluss støtte fra sponsorer. Torgeirson får vi bare låne som snarest for å ta bilde, han er travelt opptatt med å sage planker av digre stokker og har med seg en gjeng folk til hjelp. Sundli forteller at deres «Blåmann» ble for liten for de ungdomsprosjektene de har lyst Linjetegningene av skonnert «Rosenheim» ligger til grunn for konstruksjonen av den nye skonnerten «Ideal». til å holde på med. De vurderte om det var mulig å bygge en ny skonnert og fant ut at det kunne de klare. I løpet av seks år skal de ha skuta på vannet, skonnerten «Ideal» av Kristiansund skal være ferdig i Og da har de ei skute som forteller historien om hvordan klippfisken ble fraktet til fjerne markeder. Vågen i Kristiansund er med andre ord en spennende plass, perfekt for små og store arrangementer! Jakob Arne Dahlen, Kari Moe Sundli og Rune Torgeirson i arbeid med skonnerten «Ideal» av Kristiansund som skal fortelle historien om hvordan fisken ble fraktet til fjerne markeder. Foto: Roald Sevaldsen. 2'15 KYSTEN 7

5 En flott gammel slipp, «Mellomhæling», på Mellemværftet. Den trenger reparasjon. Lars Georg Backer arbeider for tida med «Erik Farup», ei redningsskøyte bygd av Bjarne Aas i 1932 i Risør. Arnt Gjerde var med fra starten i 1978, er deleier i «Friman» og medseiler på RS 16 «Christiansund», en Colin Archer som ble bygd i 1901 i Porsgrunn. Kystlagets leder Paul Helge Wiik har gått i gang med et langvarig oppussingsprosjekt. Heldigvis har Wiik fått til et samarbeid med kassereren i kystlaget, Arne Wikdahl. Han er en erfaren fartøyverner med en 50 fots reketråler som hobby. 8 KYSTEN 2'15

6 historiereportasjeartikkel Viderefører håndverk Av Bente Foldvik Kystlaget i Kristiansund har kompetente fartøyvernere i et unikt miljø på Mellemværftet. De viderefører en drift som startet på verftet i Forsiktig bruk sikrer liv i de gamle lokalene uten å slite dem ut. Nå er det Nordmøre museum som eier verftet, men medlemmene av Mellemværftet fartøyvernforening har tinglyst rett til å bruke slipper, maskiner og utstyr, de har disposisjonsrett til havna og et møtelokale. Medlemmene av kystlaget eier sine egne båter, men flytebryggene har de i fellesskap. Det som flyter er dels eid av medlemmene, dels av kystlaget, sier Paul Helge Wiik, leder i Mellemværftet fartøyvernforening. Han er nokså ny i foreningen og dro ned gjennomsnittsalderen betraktelig da han kom. Mange av de andre har vært med mer eller mindre siden starten og det var før Forbundet KYSTEN ble etablert. Det var noen få personer i Kristiansund som ble interessert i gamle båter helt på slutten av 1960-tallet. På samme tid hadde byen besøk av amerikanere, tyskere og hollendere som kjøpte utrangerte fartøyer i byen og distriktet rundt. Forståelsen for verdien av de gamle skutene var større i deres hjemland, på den tida var fartøyvernet en ukjent disiplin i Norge. Noen av de nye eierne arbeidet på fartøyene lokalt i lengre tid før de dro. Det virket inspirerende for likesinnede i Kristiansund, og i 1978 ble «Nordmøre Forening For Bevaring Av Eldre Skip Og Fartøyer» stiftet. Vi treffer Fredrik Aandahl som har vært med siden starten. Han forteller at de også den gang så den kulturelle verdien av Mellemværftet. Vi grov fram alt det gamle og bygde opp igjen slippen slik den var. Det har vært noen kamper opp igjennom årene for å bevare dette, forteller han. Men nå har vi en gullkantet avtale som sikrer oss rett til bruken, mens museet har ansvaret for eiendommen. Da Forbundet KYSTEN ble etablert i september 1979, endret de navn til Nordmøre kystlag og meldte seg inn i forbundet. Etter hvert ble det stiftet en ny forening i tillegg til kystlaget som het «Foreningen Mellemværftet» som kjøpte verftet med tanke på vern og drift som fartøyvernsenter. Fartøyvernmiljøet var aktivt i 1990-årene, mens kystlaget gikk i dvale. Da Nordmøre museum overtok eiendommene, omorganiserte de frivillige fartøyvernerne seg. Nå er det Mellomværftet fartøyvernforening som har bruksretten til verftet, og denne foreningen er ett av Forbundet KYSTENs lokale lag. Etter en omvisning på området går vi opp ei bratt trapp inn i et grønt rom, velegnet både for møter og julebord i kystlaget. Kjøkken, dusj og soverom er i samme etasje. Store gamle båter er det alltid noe å gjøre med. «Ferdig» er ikke noen tilstand, sier Lars Georg Backer. Han har pusset båt her i 20 år og har en vakker og slank nimeter på 47 fot kalt «Unni» som nå står på land. Den er byens peneste båt, men jeg har ikke funnet riktig kjøper. Det er lettere å kjøpe enn å selge gamle båter, er hans erfaring. Nå holder han på med redningsskøyta «Erik Farup» bygd av Bjarne Aas i 1932 i Risør hos Knut Christensen & Co. Jeg liker å bruke båten også. Derfor setter jeg ikke i gang større prosjekter om bord enn at jeg kan ha den på sjøen i sommerhalvåret, forteller han. Sommerlig farting har brakt familien nordover, blant annet til Rødøya, mellom Alstahaug og Brønnøysund i Nordland. Der har de besøkt to av båtens tidligere skippere. Det er ganske hyggelig. Båten har levd et liv på kysten, det er alltid noen som kjenner henne igjen, sier han. En gang ble de vinket inn i ei trang havn de var bekymret for om var dyp nok. Men han som vinket sa bare det var her ho lå! Kystlagets medlemmer er mer eller mindre ferdige med å restaurere båtene sine. Et unntak gjelder lederen, Paul Helge Wiik. Sammen med broren har han gått i gang med et skik- Aage Storvik bruker lokaler og verktøy som Mellomværftet fartøyvernforening har sikret seg bruksretten til. 2'15 KYSTEN 9

7 Mellemværftet har vært i kontinuerlig drift i 160 år. Mellemværftet fartøyvernforening, et kystlag i Forbundet KYSTEN, sørger for fortsatt forsiktig bruk. Foreningsfakta Første forening ut var Nordmøre forening for bevaring av eldre skip og fartøyer. Denne foreningen ble stiftet før Forbundet KYSTEN, men skiftet siden navn til Nordmøre kystlag, og harmoniserte sine vedtekter med Forbundet KYSTENs. Den andre foreningen ble stiftet noen år seinere, i 1981, og fikk navnet Foreningen Mellemværftet. Foreningen kjøpte Mellemværftet, først selve verftet for kroner, seinere kjøpte de naboeiendommen for én million. Foreningen besto av medlemmene, Nordmøre museum, Kristiansund kommune og Møre og Romsdal fylkeskommune. Nordmøre museum hadde det formelle arbeidsgiveransvaret, og brukte adskillig med krefter og ressurser i den daglige driften. Organiseringen bandt også kommunen og fylkeskommunen til driften på en måte som sikret gode vilkår, blant annet med mye bruk av diverse langtidsledige på tiltak. At mange langtidsledige også var gamle verftsarbeidere gjorde situasjonen ideell med hensyn til overføring av kunnskap og erfaring. Den første fast ansatte var slippmester Douglas, som nå har nær tretti års erfaring ved verftet. På 1990-tallet var Mellemværftet et fartøyvernsenter med opptil ti ansatte. I første halvdel av 1990-tallet gikk Nordmøre kystlag i dvale som et resultat av manglende engasjement fra tillitsvalgte. Et par gjenopplivningsforsøk falt i fisk. Som et ledd i ABM-prosessen ble det klart at Nordmøre museum, Kristiansund kommune og fylkeskonservatoren ville ha Mellemværftet inn i Nordmøre museum. Foreningen Mellemværftet forhandlet fram bruksretter til Mellemværftet, på vegne av pågående og framtidige fartøyvernprosjekter. Bruksavtalen var vilkåret for å «gi fra seg» Mellemværftet. Det ble enighet om å stifte en ny, eiendomsløs forening og å invitere Nordmøre kystlag inn i denne. Kystlaget hadde ingen aktivitet, men hadde medlemmer gjennom den gamle foreningen og andre nordmøringer som abonnerte på tidsskriftet KYSTEN. Den nye foreningen ble i 2002 døpt Mellemværftet fartøyvernforening og kystlag og skulle sitte på de tinglyste bruksrettighetene til Mellemværftet. Navnet ble seinere endret til dagens, Mellemværftet fartøyvernforening, som er et av Forbundet KYSTENs mange kystlag. kelig oppussingsprosjekt, som antakelig kommer til å ta noen år. Wiik har andre sysler også, en gang i uka er nok fartøyvern for ham. Heldigvis har Wiik fått til et samarbeid med kassereren i kystlaget, Arne Wikdahl. Han er en erfaren fartøyverner med en 50 fots reketråler som hobby. Båten er bygd i 1912, da den var 100 år fikk han beskjed fra myndighetene om at han ikke hadde lov til å selge den ut av landet fordi den er et verdifullt kulturminne. Av hensyn til damene i familien har han bygd et skikkelig bad om bord med 200 liters varmtvannstank. Tenk om alle fartøyvernere hadde hatt like stor forståelse for verdien av en varm dusj! Da hadde det kanskje vært flere kvinner i fartøyvernet Det er jo ikke mange damer med, må de innrømme. Ikke ungdom heller, egentlig er de ganske bekymret for at gjennomsnittsalderen stadig stiger. Unge Paul Helge Wiik fikk en varm velkomst. Her er det mange oppegående og ressurssterke folk, var noe av det første jeg la merke til. Men vi har problemer med å finne ut hvordan vi skal få med oss yngre folk, forteller han. Må man eie ei diger skute i tre for å bli medlem? Nei, båter har vi nok av, vi mangler mannskap! P.S. Mellemværftet fartøyvernforening i Kristiansund har nylig fått tildelt Forbundet KYSTENs landsstevne i 2017 etter søknad til forbundets landsstyre. 10 KYSTEN 2'15

8 historiereportasjeartikkel : Redningsskøyta Christiansund ble bygd i Porsgrunn i Kristiansund var en viktig base for redningsskøytene, det var derfor den fikk navn etter byen. Kystlaget bidrar med frivillige til driften. 2: «Fabrikklaget II» ble bygd på Rognan i 1947 for Sildefiskernes fabrikklag i Florø. Fraktebåten skal nå settes i stand av Tom Ivar Brate i samarbeid med slippsjef Douglas Wilmot på Mellemværftet. Brate har oppsøkt miljøet fordi han mener det finnes en unik kompetanse her. 3: Kåre Øyvind Tømmervåg er opptatt av å ta vare på «Slukk II», en brannbåt som var med på å slukke branner i Kristiansund under krigen. Den ble tatt ut av tjeneste i 1986, er fortsatt i original stand og har blitt tatt godt vare på. 4 og 5: Etter flere tiår med frivillig fartøyvern er mange av klenodiene mer eller mindre ferdig restaurert. 5 2'15 KYSTEN 11