Organ for Samfunnsviternes fagforening Hjerneflukt fra Armenia!

Transkript

1 Samfunnsviteren Organ for Samfunnsviternes fagforening Hjerneflukt fra Armenia! 1

2 redaktørens spalte Gunn Kvalsvik, redaktør Det var ein gong ein landshøvding som budde i eit stort og mektig land. Landshøvdingen var stolt over å sitje øvst på trona, noko også hans far eingong hadde gjort. Etter ei stund med framgong skjedde det så ei katastrofe i landet. Eit av dei store tårnhusa vart angripne av ei gruppe frustrerte unge menn som meinte landet var rota til mykje vondt i verda. Dette gjorde til at leiaren byrja å sjå utover landegrensene. Fram til dette hadde han nemleg reist lite. Kvifor skulle han det? Han budde jo i verdas beste land, med verdas beste menneske. - Uff, det er ei vond verd der ute. Terroristar og elendigskap. Resten av verda er utan moral og etikk vi har derfor ein jobb å gjere, proklamerte landshøvdingen til folket sitt. Dermed bestemte landsleiaren for å lære desse barbarane eit og anna. I sitt stille sinn og i rådføring med sine næraste hadde han også ein skult plan, han såg for seg at dette ville auke makta og stillinga hans både i landet og utanfor. Problemet for høvdingen var å finne ein fiende. Det var mange land med både slett moral og eit dårleg leiarskap. Saman med sine rådgjevarar peika han til slutt ut eit fiendeland og sa: - Dette landet har farlege våpen og ein ustabil leiar. Dette er fiende nummer ein og eindel av ei grufull akse som øydelegg både for folka som bur der og verda elles. Bevis på bevis vart lagt fram til dei skrift- lærde slik at alle måtte forstå at slik stod det til og at dette var ei fornuftig handling. I tillegg må det nemnast at fiendelandet var rikt på olje og mineralar. Og at det var eit land som reint strategisk, var fint å ha makt i. Altså ein vinn, vinn situasjon, tenkte leiaren. Leiaren var ikkje dum, og forstod at det kunne være nyttig å få med andre høvdingar på sitt prosjekt. Ein sjelauga leiar på ei lita øy, sa umiddelbart ja. Det same gjorde eit par andre mindre viktige nasjonar. Resten av landshøvdinga meinte at grunnlaget for eit angrep på dette landet var for dårleg. Men dei fleste var redde leiaren dermed vart klagene deira nærast som små kremt og kviskring i krokane. Så gjekk det slik det måtte. Den store høvdingen sende ut hæren sin. Dei kom både til vanns, til fots og gjennom lufta. Ein månad seinare var tusenvis av menneske døde og endå fleire utan heim. Men det skal seiast, landet fekk eit nytt herredømme. Om det nye herredømme har endra moralen til folket er uvisst. Det er også uvist om det hertekne landets leiar er død. I tillegg kom det fram at mange av bevisa til høvdingen var direkte urette og laga for å få vilja si. Dessverre finst der verken moral eller ein lykkeleg slutt i eventyret ovanfor. Det er derfor tvilsamt om tittelen eventyr er passande kanskje skal vi heller seie at det er ei ulykkeleg historie frå røynda? 2 Redaktør: GUNN KVALSVIK Redaksjonsråd: GUNN KVALSVIK, SYNNØVE K. BØEN, ODD JENVIN og SILJE OPHEIM. Grafisk utforming: GUNN KVALSVIK Utkommer 6 ganger i året. Opplag Styret for 2003: SYNNØVE K. BØEN (leder), ODD JENVIN (nestleder), MONA HALSBAKK, SØLVI LERFALD, ARNT-EINAR LITSHEIM, FAMARA SANYANG, TERJE THUSETH og STEIN ELIASSEN. Ansvarlig utgiver: SAMFUNNSVITERNES FAGFORENING. Trykk: HAGEN OFFSET AS For annonser, ta kontakt med vårt sekretariat, tlf E-post: POST@SAMFUNNSVITERNE.NO Forsideill.: FRA ARMENIAS OFFISIELLE WEBSIDE

3 innhold les De teites løsning t enk på eit TALL H jerneflukt - Armenia A kademia i statens klør? side 5 Abelprisen i matematikk skal verke til at barn og unge bilr interesserte i matematikk. Men korleis skal dei bli det, når altfor mange vaksne ser på matematikken som tran; sikkert sunn, men ein ville helst vere utan? side 8 Trenger du juridisk bistand? Gjennom ditt medlemsskap i fagforeningen har du tilgang til gratis rådgiving innen både privat- og arbeidsrettslige spørsmål side 9 Kristin Clemet endrer norsk skole i et raskt tempo mot å bli mer avhengig av foreldrenes økonomiske evne, sosialdemokratiet svarer med å feire den eksisterende enhetsskolen som den var den beste av alle mulige. Teitere er det knapt mulig å være. side års sovjetdiktatur er etterfulgt av et frikapitalistisk korrupsjonsdikatur i Armenia. Gayane og Rudolf Zakaryan må selge sjela om de vil bli rike. Den dag en av oss lar seg bestikke, er dette ekteskapet over, sier fysiker og ingeniør Rudolf Zakaryan. side 15 Maktforsker Yngve Flo mener at» i eit hundreårsperspektiv er idealet om det lokale sjølvstyret på eit historisk lågmål». Les mer på sidene kjekt å vite. side 16 Samfunnnsviterne og BI fortsetter å tilby to femvekttalls program på Masternivå. Les tidligere deltakeres erfaringer samt kursprogrammet her. side18 Norsk næringsliv og akademia har problemer med å samarbeide. Dette til tross for at begge hevder at de vil samarbeide og ha gjensidig nytte av hverandre. Myter og ideer, samt tradisjon og historie taler imidlertid i mot en endring. Det samme gjør en del sentrale aktører og oljerikdommen. side 20 Prosjektet til forfattarane av boka Dimensjonar, er ambisiøst. Dei fire mest framståande teoretikarane samanliknast og debatterast. Etter nokre år utanfor akademia er dette et boktips for dei som ynskjer å friske opp minnet. 3

4 4 styret Synnøve Bøen leder Synnøve K. Bøen kan nåes via e-post: eller på tlf: , mobil: Samfunnsviternes fagforening er medlemsvinner! Fagforeningene fikk i fjor nye medlemmer. Den største prosentvise økningen kom i Akademikerne. Dette er i overensstemmelse med at det særlig er de med høyere utdanning som nå strømmer til fagorganisasjonene, mens enkelte store industriarbeiderforbund mister medlemmer. I følge Statistisk sentralbyrå (SSB) er fagorganiserte det høyeste tallet fra målingene startet i Samfunnsviternes fagforening økte mest prosentvis av alle forbund og foreninger med en vekst på 18 % (ca 700 nye medlemmer). Den sterke økningen i antall fagorganiserte skyldes trolig flere faktorer. Arbeidslivet for akademikere har blitt mer usikkert, vi opplever flere omstillinger, budsjettkutt og nedbemanninger både i offentlig og privat sektor. Et symptom på dette er økning på 20 prosent i saksbunken med arbeidstvister hos tingrettene. Mange saker kommer heldigvis ikke så langt fordi fagforeningene klarer å bistå medlemmene i å komme frem til en minnelig ordning med arbeidsgiver. For Samfunnsviternes del tror vi også at Samfunnsviterne har blitt et tydeligere alternativ for akademikere, og at vi klarer å gi et godt faglig tilbud samtidig som vi øker vår forhandlingsstyrke i offentlig sektor. Samtidig gjør etableringen av lokale foreninger oss mer synlige på arbeidsplassene. Så langt i år har vi hatt en brutto tilvekst på 400 medlemmer. Den største veksten, ca. 70 %, kommer naturlig nok i offentlig sektor, hvor vi har hovedtyngden av våre medlemmer. Men veksten er også vesentlig i privat sektor og blant studentmedlemmer. Lokale tillitsvalgte skal ha en god del av æren for at vi rekrutterer nye medlemmer jevnt og trutt i hele landet. Og medlemmene selv er optimistiske. Opinion har nylig gjennomført en undersøkelse blant 700 medlemmer i Akademikernes femten medlemsorganisasjoner. 90 prosent av de spurte mener de har svært gode eller nokså gode muligheter i jobbmarkedet. Når arbeidsmarkedet strammer seg til, viser det seg at det er verdifullt å ha høyere utdanning. Få akademikere er langtidsledige og går sjelden ledige lengre enn et halvt år. Men nyutdannede kan slite lenger med å skaffe seg jobb. Samfunnsviternes fagforening Våren er tid for gjennomføring av årsmøter. I flere av fylkesavdelingene har det vært avholdt årsmøte med spennende faglige debatter. Dette lover bra for utviklingen av foreningen. Flere av fylkesavdelingene begynner på ulike måter å fylle rollen som møteplass for medlemmene i fylket. Forberedelsene til foreningens landsmøte i månedsskiftet oktober/november er i full gang. Landsmøtet er Samfunnsviternes høyeste organ og vedtar rammer og retningslinjer for foreningens virksomhet. Fylkesavdelingenes rolle og funksjon som førstelinje mot medlemmene og foreningens organisering og bruk av de samlede ressurser vil være tema for høstens landsmøte. Hovedstyret har i styreperioden fulgt opp flere viktige vedtak fra landsmøtet i Hovedstyret nedsatte våren 2002 to arbeidsgrupper for å følge opp landsmøtets ønske om at foreningen skal arbeide hhv. mot diskriminering av minoriteter og med internasjonal solidaritet. Hovedstyret vil legge anbefalinger basert på arbeidsgruppenes forslag frem for høstens landsmøte. Foreningen har også engasjert seg i Statens lånekasse for utdanning sin fremtidige organisering og jobbet for overgang til politisk styrt rente. I følge en fersk rapport fra en intern arbeidsgruppe i Utdannings- og forskningsdepartementet, er ikke privatisering av utlånsvirksomheten, det såkalte bankalternativet lenger aktuelt. Vi mener dette er positivt da dette alternative ville kunne svekke Lånekassen som utdanningspolitisk virkemiddel. Politisk styrt rente har det vært vanskeligere å få gjennomslag for. Fallet i renta gjør at markedsstyrt rente for Lånekassen blir mer spiselig, i hvert fall inntil renta stiger igjen og i følge ekspertene blir det en stund til. Samfunnsviternes leder har også sett behovet for at foreningen engasjerer seg i Akademikernes ulike debatter og høringer om blant annet pensjonskommisjonen, skatteutvalget og flytting og ny rolle for statlige tilsyn. Dette er saker som på ulike måter får stor betydning for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. Fortsatt god sommer!

5 Tenk på eit tall Abelkonkurransen i Oslo. Bildet er lånt ut av nettstedet matematikk.org. Abelprisen i matematikk skal verke til at barn og unge blir interesserte i matematikk. Men korleis skal dei bli det, når altfor mange vaksne ser på matematikken som tran; sikkert sunt, men ein vil helst vere utan? AV NINA REFSETH Mfrå Oslo til Haugesund. Dotter mi er nesten amma, veit du kva 234 gonger 2000 er? Spørsmålet kom da vi passerte Åmot, på veg 9, og ein åtte timar køyretur set høge krav til underhaldningstiltaka. Vi hadde spelt cd, vi hadde konkurrert i å telje bilar av ymse fargar, og vi hadde gjetta kva det neste dyret vi kom til å møte, var. (Det er nesten alltid ein sau, så det er ein ganske kjedeleg konkurranse.). Uansett var vi komne til det punktet at vi var over på gjette- og kunnskapskonkurransar inne i bilen. Mine oppgåver frå den vesle gongetabellen var tilbakelagdet, no var vi over på dei meir fantastiske delane av matematikken. Fascinasjonen auka med storleiken på tala. Kva heiter det når du set ein null bak tusen milliardar, da? For dotter mi er matematikken framleis ei fascinerande og mysteriøs verd som skal utforskast. Matematikk er leik, det er forsøk på å setje verda i system og sjå henne falde seg ut. Den første delen av matematikken barn leiker med, er talrekkja. Kor langt kan du telje? Så, på eit eller anna underleg tidspunkt, skjøner ein at ein kan telje så langt ein vil. Ein kan berre halde fram og halde fram, leggje til ein, to eller ti, og så er ein på ein ny stad. Eller ein kan dele opp i små eller store bitar. Ein kan dele opp ein meter, eller ein kan dele opp avstanden til månen. Barn let seg fascinere av denne verda. Men snart endrar forholdet karakter; matematikk er treigt, det er unyttig og det er først og fremst kjedeleg. I rapporten «Key data on education in Europe» som vart lagt fram i februar i år, figurerer Noreg blant dei aller svakaste skolelanda i Europa i matematikk og realfag. I følgje rapporten ligg vi langt etter EU-landa. Men er det rart norske barn ikkje blir gode i rekning for kva er det vaksne seier? Nødvendige ting å kunne Nei, prosentrekning kan eg ikkje! Sitatet er ikkje frå ein 11-åring klar for Clemets nye kunnskapsskole. Mannen er godt vaksen, han har høgare utdanning og arbeider i ei høgare stilling i det offentlege. Han blir på alle vis rekna som ein danna mann, ein mann med kunnskapar på mange område. Vel trur eg han overdreiv, og vel kunne han finne ut av det med kalkulator, men utsegna er likevel oppsiktsvekkjande: Eg kan ikkje prosentrekning. Det som vekkjer oppsikt, er ikkje at ein enkelt person innrømmer at han har problem med matematikken. Det oppsiktsvekkjande er at dette ikkje er ei oppsiktvekkjande utsegn; det er i aukande grad heilt greitt å seie at ein ikkje beherskar sjølv enkel og grunnleggjande matematikk, trass i at ein elles har alle føresetnader for å lære seg det. Prosentrekning er obligatorisk omtrent i femte klasse i grunnskolen. Ein mann det kunne elles minst like godt vore ei kvinne kan likevel bli rekna som både danna og intellektuell, samtidig som han innrømmer at han ikkje ein gong kjenner pensum i femte klasse. Det absurde i situasjonen blir enda tydelegare dersom vi bytter fag til norsk, slik at han til dømes sa: Nei, dobbelt konsonant 5

6 kan eg ikkje! Med mindre det handla om dysleksi, ville ei slik utsegn ha vore svært pinleg. Ein som sa noko slikt, ville ha blitt sedd på som kunnskapslaus og udanna. Sjølv om danningsomgrepet ikkje akkurat er i dagleg bruk, ligg det framleis uuttalte forventningar til om kva ein bør kjenne til, og kva ein kan tillate seg å vere uvitande om. Danninga i Humboldts tradisjon omfatta tru på estetiske ideal, heilskapleg tenking og kulturkrafta i vitskapen. Krava om sjølvstende og kritisk tenking har fått sin plass, men naturvitskapane er alle i ferd med å falle utanfor. Matematikk tel ikkje. Matematikken har hamna langt nede i hierarkiet av kva ein burde kunne, og er om ikkje like kuriøs som latinkunnskapar, så i alle fall som salmevers. Matematikk er for økonomar og ingeniørar, han synest verdsleg og lite relevant for eit danna menneske i eit medialt samfunn. Dei to kulturane igjen? På eit eller anna tidspunkt har stjernene i auga slokna på dei som har blitt vaksne. Ein gong sat dei også stolte og rekna mot det uendelege, før det blei meiningslaust og kjedeleg. Frå å vere eit eventyr blei matematikken for mange eit mas, ei keisam plikt med kunnskapar ein blei tvinga til å prøve tileigne seg. Matematikken framstår som Matematikk er for økonomar og ingeniørar, han synest verdsleg og lite relevant for eit danna menneske i eit medialt samfunn. unødvendig, avgrensa og utilgjengeleg for andre enn nerdane. Mistrua til matematikken har djupe røter, og det har vore gjort mange forsøk på å finne årsakene. Utdanningssystemet, og ikkje minst universiteta, har vore gjorde til gjenstand for både emosjonelle, politiske og meir eller mindre vitskaplege angrep for å ha underminert realfaga. Det er i skrivande stund nokså nøyaktig 44 år sidan C.P. Snow heldt foredraget om dei to kulturane i vitskapane, den naturvitskaplege og den humanvitskaplege. Hans utgangspunkt var at litteratane og dei naturvitskapeleg tilsette ikkje forstår kvarandre og heller ikkje kan snakke saman. Snow meinte at han blant dei yngre akademikarane kunne sjå tendensar til direkte fiendskap mellom dei. Spesialiseringa har for lengst gjort det urimeleg å vente at ein germanist skal kunne forstå den mest avanserte fysikken, likeins som ein ikkje burde vente at ein djupvassbiolog skal kunne fordjupe seg i lingvistiske spissfindigheiter. Dei to kulturane har utvikla eigne verdihierarki, meir eller mindre gjensidig utelukkande, og så har dei lukka seg om seg sjølve. Snow peika på behovet for ei formidling mellom dei to, og det var særleg samfunnsvitskapane han sette si lit til. Der kunne dei reine vitskaplege ideala møte den humanistiske språkforminga. Men etter kvart har fagfelta etablert eigne domene, der ein type rasjonalitet har forrang for den andre. Medan humanvitskapane dominerte i mediuma og utdanning og samfunnsvitskapane i offentleg forvaltning, fekk økonomane og ingeniørane makta i næringslivet. Om ein ikkje ser lenger, kan ein fort lage den store konspirasjonsteorien; dei realfiendtlege humanistane tok makta i utdanningsvesenet og fortrengdte dei meir matnyttige faga. Språk og ideologi farga den offentlege debatten i fiendskap mot matematikken; matematikk blei stempla som vanskeleg. Matematikk skapte taparar og var ikkje eigna til å skape gagns menneske. For ein humanist har matematikken eit imageproblem. I sitt vesen er han eit autoritært fag, der svar blir kategoriserte som anten rette eller galne. Matematikken er tilsynelatande historielaus, sanninga som kjem fram gjennom matematiske bevis, er like ubøyeleg som ei gudegitt innsikt ville vere i mellomalderen. Kort sagt oppfører matematikken seg som ein sisteinstans, ein eigenskap som bryt sterkt mot dei humanvitskaplege, og til dels også samfunnsvitskaplege, ideala om ein kritisk praksis. Det er eit image dei harde realistane har halde oppe og eit fiendebilete som humanistar lett har gripe til: Verda er ikkje så enkel at ein kan setja to strekar under svaret, slik matematikarar tykkjest å tru. Parallelt finst ei anna historie som har styrkt synet på matematikken som eit lite intellektuelt fag. Eit enkelt prinsipp ein ikkje treng å vere marxist for å følgje, er følg pengane. Realfaga følgde realmakta. I den andre kulturen var det harde fakta som gjaldt. Forskinga gav målbare resultat i kroner og øre. Ingeniørane, og seinare økonomane, bygde ein eigen maktbase, der matematiske prinsipp var både fornuftige og praktiske. Beherska ein matematikken, beherska ein verda. Det er ein enkel logikk, og ikkje minst matnyttig. Det var ikkje tilfeldig at det var desse faga den gamle arbeidarklassen oppfordra barna til å følgje. Her gjeld ikkje subtile kunnskapar, her gjeld harde fakta ein seinare kan bruke for å få innverknad. Matematikk er nyttig For matematikk er nyttig, som norsk er det. Alle kunnskapsfag har ei nytteside. Men kunnskapsfag har også ei anna side som ikkje er like openbar. Snow skildte ikkje berre mellom humanvitskap og naturvitskap; han skildte også mellom rein forsking og bruksforsking; mellom dei vitskaplege delane av naturvitskapen og dei meir ingeniørretta, dei tekniske faga. Og det er særleg dei siste som har vore formande for synet på kva matematikk er. I skulen tek både grunngjevinga av faget og pedagogikken utgangspunkt i kva praktisk nytte elevane kan ha av matte. Ein reknar i epler og pærer, i meter og kubikk. Matte, slik vi lærer det, er frå byrjinga synonymt med anvendt matematikk eller bruksmatematikk. Tilsynelatande

7 unyttig matematikk er det derimot vanskeleg å legitimere også for lærarar. Det fantastiske elementet i faget forsvinn på vegen. Abstraksjonane, tanken om det uendelege rommet, blir borte. Inn kjem kravet om rette svar. Anten har ein heilt rett, eller så tek ein heilt feil. Det er ikkje meir enn menneskeleg at eit fag som altfor ofte blir legitimert gjennom å peike på feil, er eit fag ein ønskjer å definere bort. Abelkonkurransen i Oslo. Mykje kreativitet ligg bak i eit forsøk på å få born og unge interessert i matematikk. Biletet er lånt ut av nettstaden matematikk.org. Ein ny mytologi Når barn knekker lesekoden, er det ei heil verd som opnar seg gjennom litteraturen. Det er det fantastiske elementet i opplevinga som speler inn. På same vis som bokstavane i starten skjuler historiene eller språkbileta, skjuler tala i starten matematikkbileta. Når bokstavane og tala er på plass, ventar eventyra. Barn er opptekne av dei store spørsmåla. Kva er bak stjernene? Kva kjem etterpå? Korleis heng ting saman? Abelprisen er oppretta for å bidra til å heve matematikkfagets status i samfunnet og stimulere barn og unge til å bli interessert i matematikk, heiter det. Niels Henrik Abel var ingen spesielt nytteorientert forskar. Han var ein ganske einspora mann, som i dag antakeleg truleg ville blitt seddtt på som den typiske fagidiot frå tidleg alder. Det var dei store, teoretiske spørsmåla som opptok han. Eg er ikkje matematikar, eg kan ikkje forklare mysteriet med femtegradslikninga. Men eg kan forstå gleda, inspirasjonen ved å oppdage matematiske land der ingen før hadde vore. Trankokarane kan reklamere til dei går konkurs, ; pro- Samfunnsviteren en har møtt fem som er berørt t av flytte- planene til Victor Norman. De fem er:tove Sivertsen og Frank Scønhardt dt fra Post- og teletilsynet. Inger Johanne Fjellanger og Bente Rønnestad jobber i Luftfartstilsynet. tstilsynet. Og Dag Asbjørnsen kommer fra Filmtilsynet. duktet dei lagar, er og blir vondt. Matematikk er utvilsamt eit nyttig fag, slik norsk er det. Men medan norskopplæringa har utforska språket og forteljinga, og bygd vidare på kreativitet og opplevingselementet, synest matematikken å sitje bom fast i den praktiske rasjonaliteten. Det er vanskeleg å førestelle seg ein kreativ matematikk, men det er heilt sikkert mogleg. Matematikken er ikkje historielaus, og dei store spørsmåla i matematikk har kreva meir kreativitet, fantasi og leik i løysinga enn dei fleste andre fagområde. Mitt poeng er at det ikkje ville skade å vise fram også den sida av matematikken. Matematikken treng sårt til ei refortrylling. Om ein granskar lærebøkene og retorikken om matematikkopplæringa, skulle ein tru fantasi og matematikk var gjensidig utelukkande storleikar. Matematikk må du lære fordi det er sunt for deg, og fordi det er praktisk å kunne. Punktum. Men for dotter mi og nokre av hennar vener er matematikk framleis yndlingsfaget. Det er ikkje fordi dei er så opptekne av å dele eple og pærer rettferdig her i verda, eller fordi dei synest at det er utruleg viktig å vite kor mange søsken dei fleste i klassen har, men fordi matematikken er ei verd som dei nettopp har lært seg å sjå inn i. På sitt beste er matematikken som ein gamaldags stjernekikkert; han viser fram nye bilete av verda. Eit tal kan føre vidare til eit nytt tal, til endå eitt og på mystisk vis til eit tredje. Utfordringa er å trylle fram stjernene i auga også for matematikken. Artikkelen er tidligare publisert i tidsskriftet Syn og Segn

8 Medlemsfordel Gunstige fordeler for deg som medlem Som medlem av Samfunnsviternes fagforening har du automatisk tilgang på flere gunstige fordeler, deriblant juridisk rådgivning. Vi sikrer deg bistand i arbeidsrettslige saker, og dersom du har privatrettslige spørsmål kan du benytte deg av rådgivning fra vårt samarbeidende advokatkontor - Stray Vyrje & Co DA. Samfunnsviternes fagforening samarbeider med advokatkontoret Stray Vyrje & Co DA for å kunne bistå medlemmenes behov for juridisk bistand. Har du spørsmål av lønnog arbeidsrettslig art henvender du deg først og fremst til Samfunnsviternes sekretariat for bistand og rådgivning. Men dersom du har privatrettslige spørsmål kan du henvende deg direkte til advokatkontoret. Alle medlemmer av Samfunnsviterne har tilgang til vederlagsfri muntlig og uformell rådgivning inntil 2 timer per kalenderår. Ingen spørsmål er for store eller for små Er du usikker om fordeling av arv, barn, eiendom eller muligheter for å klippe ned naboens hekk gjør du lurt i å ta kontakt. Rådgivningen skjer uformelt via telefon, e- post eller ved direkte konsultasjon innenfor advokatfirmaets kontortid Med p.t. 11 advokater garanterer STRAY VYRJE & Co. DA fortløpende oppfølgning og kvalifisert bistand. Kontaktopplysninger: Advokat Bjørn Fredborg Nilsen (arbeidsrett) bfn@strayvyrje.no Advokat Marie-Louise Holmstedt (familie, arv, skifte) mlh@strayvyrje.no Advokat Pål Øivind Tjernshaugen (fast eiendom) pot@strayvyrje.no Utfyllende detaljer om medlemsfordelen juridisk bistand finner du på Informasjon om øvrige medlemsfordeler finner du på Juridisk bistand? Iht samarbeidsavtale mellom Samfunnsviterne og Stray Vyrje & Co. DA Advokatfirma gjelder det særlige medlemsfordeler. Se nærmere om avtalen på advokat Bjørn Fredborg Nilsen (arbeidsrett) bfn@strayvyrje.no advokat Marie-Louise Holmstedt (famile, arv, skifte) mlh@strayvyrje advokat Pål Øivind Tjernshaugen (fast eiendom) pot@strayvyrje.no ADVOKATFIRMA Kronprinsensgate 3. Pb 1286 Vika, 0111 Oslo t f www. strayvyrje.no 8

9 De teites løsning Skrått blikk Kristin Clemet endrer norsk skole i et raskt tempo mot å bli mer avhengig av foreldrenes økonomiske evne, sosialdemokratiet svarer med å feire den eksisterende enhetsskolen som den var den beste av alle mulige. Teitere er det knapt mulig å være. Foto: Trond Fjørtoft E n merkverdig koalisjon har vunnet frem i norsk skolepolitikk, og det er alliansen mellom religiøse fundamentalister, pedagogiske frifanter og markedsliberalister. Den høyredominerte regjeringen har klart å gjennomføre flere store endringer i skolepolitikken takket være at alle aktører i norsk skole, bortsett fra Utdanningsforbundet, er enige. Mange års sosialdemokratisk skolepolitikk har tvunget pedagogiske nybrottsarbeidere som Steinerskolene og Montessorri til å gå i ledtog med kristne og muslimske fundamentalister. Den norske enhetsskolen som - det så vakkert heter - har i sosialdemokratiets retorikk vært forvalteren av fellesskap, og vært det viktigste elementet i et egalitært samfunn. Alle som har våget utfordre denne modellen har vært bekjempet med flid og fornærmelser. Antroposofene som står bak de norske Steinerskolene har i sannhetens navn vært en broket forsamling som har skapt både gode og dårlige skoler. For noen elever har dette tilbudet vært vidunderlig, for andre har det vært temmelig destruktivt. Akkurat som enhetsskolen. Steinerskolen og ei heller Montessorri er ikke et bedre alternativ i ett og alt, men det er et alternativ. Denne pedagogikken har hatt et knippe idealister som sine såmenn, de har sågar hatt lavere lønn enn de lave lønningene den norske enhetsskolen gir sine ansatte. Det er ikke profitthunger og kynisme som har vært drivkraften. Imidlertid har de frem til nå hatt vesentlige vanskeligere kår enn den offentlige skolen, og har derfor gjennom årene opparbeidet et ikke ubegrunnet hat til Arbeiderpartiets skolepolitikk. Inntil Kristin Clemet fikk på plass sine nye friskolelov var det kun tillatt å opprette en skole hvis man utgjorde et pedagogisk eller religiøst alternativ. Ergo havnet Rudolf Steiners disipler i bås med mennesker som insisterer på at mannen er kvinnen overlegen, og at fysisk avstraffelse ikke er å forakte. Den nye privatskoleloven åpner for at enhver kan starte grunnskole, uten noen spesifikk religiøs eller pedagogisk begrunnelse. SVs utdanningspolitiske talsmann Rolv Reikvam har sagt at det første han vil gjør om SV havner i regjering er å reversere loven, og Trond Giske har holdt tordentaler der han sier at Clemets lov vil AV ERLING DOKK HOLM øke klasseforskjellene. Og det har han sannsynligvis rett i, for den norske friskoleloven åpner nemlig for at skolen utover det den får i statsstøtte kan ta betalt av foreldrene, og her finnes det kun et meget upresist regelverk som gjør at det i praksis kan blir store beløp. Hva som vil skje er åpenbart, de rike vil lage sine egne skoler. Det skjer overalt ellers i verden. Man kan beklage at de sindige antroposofene har blitt med på denne ferden, men spørsmålet er selvsagt om man kan kreve at Steinerskolen skal ta samfunnsansvar utover å kjempe for sin egen sak? Det er ikke av pedagogiske utgrupper vi skal kreve de store balanserte løsningene. Det er av politikerne, for dette er virkelig et spørsmål om politikk. I Sverige eksistere det en ganske annerledes situasjon, der har en hver lov til å starte grunnskole så lenge visse læringsmål blir nådd. Imidlertid er det ikke lov å ta seg betalt i det hele tatt. Dette er en fremragende løsning. Den fungerer. Pedagogisk har den gitt mange nye gode konsepter, lavere klasser er overrepresentert, og den gir den offentlig skolen en kjærkommen konkurrent og inspirator. Trond Giske burde ta inn over seg at norsk skole ikke er verdens beste og at den heller ikke fjerner klasseskillene. Tvert i mot. Avkom fra møblerte hjem gjør det jevnt over bedre på skolen enn arbeiderklassens barn, viser forskningen. Sosialdemokratiet burde slutte å forsvare gamle løsninger som ikke fungerer overbevisende, og heller godta at det trengs grunnleggende reformer i norsk skole, og at de ikke kan drives frem sentralt, men må ta utgangspunkt i at det finnes tusenvis av dyktige lærere som ønsker seg frihet til å realisere en bedre skole. Det er ikke mer komplisert enn å kopiere den svenske modellen. Arbeiderpartiet har fortsatt sjansen, hvis partiet legger om kursen i god tid før neste stortingsvalg. KrF ville nok blitt med også. Norsk skole ville fått en bedre fremtid og Clemets forsøk på å skape en klasseskole ville havarert. Hvorfor sier man nei til dette? Det er på tide å si ja! 9

10 10

11 TEKST OG FOTO: TERJE MARØY HJERNEFLUKT FRA ARMENIA 70 års sovjetdiktatur er etterfulgt av et frikapitalistisk korrupsjonsdikatur i Armenia. Gayane og Rudolf Zakaryan må selge sjela om de vil bli rike. Den dag en av oss lar seg bestikke, er dette ekteskapet over, sier fysiker og ingeniør Rudolf Zakaryan. Cbest utdanning og størst ayane og Rudolf Zakaryans store bekymring er hjerneflukten fra Armenia. De med som sin store lidenskap, etter å ha lagt boksingen på hylla. Hun er barnelege. Deres to barn er David (24) og datteren Anush (22). Sønnen reiste til venner i USA da han var 17 år gammel og er i dag dataingeniør. Datteren går på musikkonservatoriet i byen og ønsker å bruke musikk i terapi for handicappede. Mitt store mål er å kunne bruke musikk til å skape livsglede og selvtillit hos funksjonshemmede barn, forteller hun. Problemet i de tidligere østrepublikkene er at funksjonshemmede settes utenfor, og hun mangler dyktige veiledere til sitt livs prosjekt. Foreldrene vil nødig snakke om David, men det skinner igjennom at den opprivende konflikten med Aserbajdsjan om enklaven Nagorno Karabakh ligger under. Det har vært vanskelig å stille mannskap til den konflikten. Flere har fortalt om at myndigehetene simpelthen forseglet torgene i armenske byer, samlet sammen unge menn i krigsdyktig alder, og sendte dem til fronten. Det slipoverlevelsesevne velger et komfortabelt liv i vest, der de kan hente seg et anstendig utkomme. Denne emmigrasjonen truer byggingen av et moderne demokrati. Jeg tror vi når målet, men det tar mye lengre tid enn om vi hadde fått beholdt dem som reiser, sier Rudolf. Kjernefamilie De har selv vært inne på tanken om å flytte. Noen må imidlertid bli igjen for å bygge opp igjen Armenia. Det er vår utfordring, sier Gayane. Hun er opprinnelig ukrainer, men faren ble forvist til Sibir med hele slekta da han i Stalin-tiden ble beskyldt for kapitalisme, han hadde beholdt sin ene kus kalv litt for lenge. Som småjente rømte hun med en onkel til Armenia. Rudolf er armener. De er en akademisk kjernefamilie. Han er fysiker og ingeniør, med sjakk 11

12 per de som har kommet seg ut. Men smerten over adskillelse er som et åpent sår i Gayanes uttrykk, hun har ikke sett sønnen på sju år. Selger unna Begge har de jobb i et land der arbeidsledigheten er over 50 prosent. Hun er i halv jobb på et sykehus i hovedstaden Jerevan, han er i halv stilling i et elektronikkfirma. Men våre jobber er ikke mulig å livberge seg på. En lege tjener dollar i måneden. En ingeniør omtrent det samme. For å overleve må de fleste ta ekstraarbeid eller selge av sine eiendeler. En attraktiv leilighet sentralt kan finansiere en rimeligere leilighet i utkanten av byen, slik at man kan overleve på mellomlegget noen år, forteller Rudolf. Denne levemåten er en ond sirkel som til slutt ender i forferdelse. Det er derfor en kamp med tiden å bygge et samfunn som kan gjenreise folks verdighet, sier Gayane. Selv har de sluppet bedre fra det enn folk flest. De deler en stilling ved Flyktningerådets stasjon i Armenia. «NÅR DE UNGE ER FERDIG UTDANNET MÅ DE SMØRE SEG TIL JOBBER. DEN SOM ANSETTER SKAL HA SITT, SOM HAN MÅ DELE MED FLERE LEDD OPPOVER I SYSTEMET» Korrupsjon Den store bøygen i det nye Armenia er korrupsjon, en klam bøyg innen alle deler av samfunnet. Lærere må smøres for at barna skal få gode karakterer. Fattige og evnerike ungdommer blir satt til side av de mer priviligerte. Fortsatt er det opptaksprøver på universitetene som sikrer at løpet ikke er helt kjørt når det gjelder høyere utdanning, men man er like fullt i en utvikling der utdanningssytemet forvitrer. Korrupsjonen preger skolesystemet fra bunn til topp; selv «ekte» akademiske grader kan kjøpes ved flere universiteter i de gamle sovjetrepublikkene. Når de unge er ferdig utdannet, må de smøre seg til jobber. Den som ansetter skal ha sitt, som han må dele i flere ledd oppover i systemet. Videre må den som har jobb smøre sine overordnede med deler av lønna, om han ønsker å beholde jobben. Slik er korrupsjonen satt i et system som det er vanskelig å styre klar av, forteller Rudolf, og kommer med et hjertesukk. - Dere som bor i et opplyst demokrati vil aldri kunne fatte det klamme ubehaget ved å leve i et gjennomkorrupt samfunn. Et ønsket system Selv om korrupsjonen verbalt hevdes å være en hovedutfordring for myndighetene, viser den offentlige lønnspolitikken noe annet. For å overleve anstendig i Jerevan trenger man dollar i månedslønn. Når man selv i priviligerte jobber bare har 10 prosent av dette, er det forventet, med stilltiende aksept fra myndighetene, at yrkesaktive henter sitt utkomme på andre måter. De som ikke har mer å selge, må finne andre inntektskilder, og smøring er letteste utvei. Selv politimenn, en priviligert gruppe, må la et vist antall kriminelle kjøpe seg fri for at de skal kunne forsørge sine familier. Vi forstår derfor godt at mange av våre venner drar. De er språkmektige, hardtarbeidende og dyktige, og kan klare seg andre steder. Men ingen av dem har dratt med lett hjerte, forteller Rudolf stille. Foruten de fleste vestlige land er Russland stor avtaker av armenske langtidsutdannede. I vesten fins knapt et lege- og ingeniørektepar som ikke er millionærer? For å bli rik her må vi selge vår sjel. Jeg håper at ingen i vår fa- Ekteparet Gayane og Rudolf Zakaryan lever i et korrupt samfunn. De tror og håper at den nye generasjonens måte å tenke på kan forandre samfunnet. 12

13 milie blir rike i Armenia, utbryter Gayane. Den dagen min kone tar imot bestikkelser er dette ekteskapet over. Det gjelder begge veier, påstår Rudolf. «VÅRE LEDERE TENKER SOM I KOMMUNISTTIDEN, FØRST OG FREMST PÅ SINE EGNE OG VENNERS PRIVILEGIER. DE OFFENTLIGE INSTITUSJONENE FUNGERER UDEMOKRATISK». Langt fram Begge ser de muligheter i nydemokratiet som langsomt vokser fram. Men de hevder at det er langt fram til et fungerende demokrati. Våre ledere tenker som i kommunisttiden, først og fremst på sine egne og venners privilegier. De offentlige institusjonene fungerer udemokratisk. Et demokratis fødsel og utvikling er som et barns. Det utvikles langsomt, først må det sitte, før det kan krype, gå og løpe. Vi sliter med å finne en balanse. Kanskje må det en helt ny generasjon med en ny tenkemåte på plass før demokratiet virkelig får vekstvilkår hos oss. De unge lever i en friere og åpnere verden og samler andre inntrykk enn de vi fikk. Det gir håp, sier Rudolf. Også den nye generasjonen vil få det tøft i arbeidet med å omforme samfunnet. Når de omsider kommer i posisjon, er de forlengst preget av det oljede systemet som slapp dem fram. Fakta: Armenia Areal: km2 Folketall: (offisielt, men høyst usikkert. Antagelig betydelig mindre). Styreform: Republikk Hovedstad: Jerevan Språk: Armensk (offisielt) og russisk Religion: Armensk ortodokse kristne Flyktninger i Armenia: ( fra Aserbajdsjan og fra Georgia). Flyktninger fra Armenia: til Aserbajdsjan Landet har felles grense med Tyrkia, Iran, Aserbajdsjan og Georgia. 13

14 Fremdeles krigstilstand i Nagorno-Karabakh Hans-Wilhelm Steinfelds reportasjer fra urolighetene i Nagorno-Karabakh på -80 tallet ligger der som et bakteppe. Men hva handlet konflikten egentlig om og hvordan er det i området idag? AV TERJE MARØY agorno Karabakh var i sovjetisk tid en autonom republikk innenfor sovjetrepublikken Aserbajdsjan. Befolkningen var i hovedsak ar- Nmensk, med en betydelig aserisk minoritet. Forhenværende nasjonalitetsminister Josef Stalin bestemte på tvers av et vedtak i partiet i Sør-Kaukasus at området skulle være en del av Aserbaijan. Nasjonalistiske krefter i området har i over hundre år ønsket en geografisk og politisk sammenslåing med Armenia. De regionale myndigheter i Nagorno-Karabakh vedtok i 1988 løsrivelse fra Aserbajdjsjan. Myndighetene i Baku svarte med å frata Nagorno-Karabakh områdets relative autonomi. Etniske aserere ble så presset ut. Flere steder i Aserbajdsan ble det gjennomført blodige pogromer mot armenere, og aserere ble drevet fra Armenia. Det brøt ut krig. Den ble ført med særlig stor intensitet i Våpenhvilen i mai 1994 har siden stort sett vært respektert. Aserbajdsjan tapte kontrollen med nærmere 20 % av sitt samlede territorium til armenerne, som har etablert en egen sikkerhetssone r u n d t Nagorno- Karabakh. Armenerne i Nagorno- Karabakh har erklært seg uavhengige og søkt internasjonal anerkjennelse, noe de ikke har fått. Området fremstår på mange måter som et «lovløst» område i forhold til internasjonal rett. Motviljen mot aserbajdsjansk overherredømme er meget sterk. Styre Nagorno-Karabakh-»republikken» styres av «president» Arkadij Gukasjan, som råder over et slags regjeringsapparat. OSSEs såkalte Minsk-gruppe, hvor bl.a. Russland, USA og Frankrike er involvert, prøver å finne en løsning. Aserbajdsjan tilbyr armenerne i det okkuperte området «høyeste grad av selvstyre» innenfor den aserbajdsjanske statsdannelsen, mens motparten på sin side i det lengste kan strekke seg til en sidestilt status med Aserbajdsjan i en «fellesstat». De to siste år har presidentene Robert Kotsjarjan (Armenia) og Heydar Aliev (Aserbajdsjan) ført en dialog om løsning av konflikten. De har tilsynelatende kommet et stykke i denne prosessen, men mange frykter at det kan bli vanskelig å «selge» en kompromissløsning til folket i de to landene. 14

15 Kjekt å vite.. Kjøpe bolig? Visste du at du kan låne til kjøp av bolig gjennom ditt medlemskap i Statens Pensjonskasse? Med en rente på 5,5 prosent kan du låne hele 80 prosent av boligens låneverdi. Direktør for låneområdet i Statens Pensjonskasse lover kort saksbehandlingstid og mener tilbudet nå er svært gunstig i forhold til sammenlignbare aktører. - Siden Statens Pensjonskasse tilbyr samme rente innenfor hele 80 prosent av boligens låneverdi er det ikke mange andre aktører som kan konkurrere med oss over tid, sier Farseth. Det stilles heller ikke krav til 1. prioritet så fremt lånet i Statens Pensjonskasse kommer innenfor 80 prosent av låneverdien. I tillegg kan du få hele 30 års nedbetalingstid og tre års avdragsfrihet, noe som gjør avdragene mindre. Sikkerhet innenfor 80 prosent Statens Pensjonskasse forutsetter pantesikkerhet innenfor 80 prosent av låneverdien, og tilbyr samme rente for hele lånet. I tillegg kan låntakerne få hele 30 års nedbetalingstid og tre års avdragsfrihet. Lånet kan benyttes til kjøp av bolig, ombygging og refinansiering av boliglån. Det maksimale lånebeløpet er kroner. Dersom dere er to som kjøper bolig sammen og begge er medlemmer av Statens Pensjonskasse, kan dere til sammen søke om inntil kroner innenfor 80 prosent av boligens låneverdi. Den mest effektive måten å søke på er via Statens Pensjonskasses elektroniske lånesøknad på nettet. Les mer om boliglån på Kun for medlemmer Medlemsrådgiveren er et betjeningskonsept fra DnB-konsernet, spesielt utviklet for å ivareta dine økonomiske interesser som foreningsmedlem. Den er en del av samarbeidsavtalen mellom din forening og DnB-konsernet, med sine leverandører: Den norske Bank, Postbanken, Vital Skade og Vital Forsikring. Sjølvstyre e på historisk lågmål Ver ernet av kommunen og det kommunale sjølvstyret har vore sterkt, men deira opphøgde status kan vere e i ferd med å forvitre. - I eit hundreårsperspektiv er idealet om det lokale sjølvstyret på eit historisk lågmål, seier makt- forskar Yngve Flo. Forskaren, som er tilknytt Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen, står bak rapporten «Det lokale og det nasjonale» frå Makt- og demokratiutgreiinga. Rapporten gjer eit djuptgåande dukk i kjelder frå meir enn 100 års ordskifte knytt til utforminga av det lokale og det regionale styringsverket. Yngve Flo har teke føre seg dei ulike visjonane som har eksistert når det gjeld denne delen av styringsverket, som både femnar om kommunale organ og det statlege distriktsapparatet, heilt sidan inngangen til 1900-talet. Les mer om resultatene på eller ta kontakt med Her får du alle bank- og forsikringstjenester samlet på ett sted. Vi tilbyr faglig kompetanse på de produkter og tjenester avtalen omfatter og kjennskap til dine gunstige betingelser som medlem. Se også hjemmesiden til din forening under: MEDLEMSRÅDGIVEREN! Ring så vet du mer Medlemsrådgiveren Bank- og forsikringstjenester levert av DnB-konsernet. 15

16 Kompetanseutvikling Skreddersydd videreutdanningstilbud! Samfunnnsviterne og BI tilbyr igjen to delprogram på Masternivå. Nedenfor forteller de tidligere kursdeltakerne Kristin Bergersen og Ragnhild Vassvik Kalstad om sine erfaringer. AV GUNN KVALSVIK Kristin Bergersen - Hvorfor valgte du å gå på kurs gjennom Samfunnsviterne og BI? - Da jeg så tilbudet i Samfunnsviteren slo jeg til med en gang. Jeg er noe halvstudert (halvferdig hovedfagsoppgave...) og så dette som en mulighet til å gjennomføre en mastergrad. Har alltid hatt lyst til å prøve meg på BI. Det var verdt hver krone jeg brukte på det. Fordi jeg var i vikariat og mellom jobber betalte ikke arbeidsgiver, men jeg fikk fri til de fleste studiesamlingene. Jeg fikk heldigvis noe støtte av Samfunnsviternes kompetanseutviklingsfond og resten finansierte jeg selv. - Hva er din efaring etter å ha gjennomgått kurstilbudet? - Nesten bare positive erfaringer. Faglig var det for min del en del gjentakelser fra statsvitenskap på UiO, men det fungerte i grunnen som Kristin Bergersen er godt fornøyd med studiene og oppfordrer andre til å gjøre det samme. oppfriskning av gamle «sovende» kunnskaper. Deilig å kunne bruke erfaringer fra arbeidslivet i studiesammenheng. Jeg følte meg endelig hjemme og trygg i en forelesningssal. Godt å jobbe gjennom en problemstilling sammen med en annen og bruke hodet annerledes enn studiene ved UiO tillot. - Brukte du mye tid? - Jeg brukte mye tid på prosjektoppgaven på det første fem-vektalls kurset; Offentlig sektors nye rammebetingelser. Den ble til gjengjeld god! For meg var det en sunn og god opplevelse å bruke tid på studier som relaterte til min erfaring fra arbeidslivet. Det andre kurset; Nye arbeids- og ledelsesformer i off. forvaltning brukte jeg dessverre altfor lite tid på og det gjorde sitt til at prosjektoppgaven fikk lide. Jeg skrev den alene. Det er ikke å anbefale. Noe av poenget med kurset er nettopp å bruke tid på å jobbe sammen med andre. Jeg rakk heller ikke å delta på alle studiesamlingene. Eksamen gikk likevel strålende! - Hva sitter du igjen med? - Mye kunnskap. Her er enkelte eksempler: at globalisering og EU kan være motstridende krefter, at de samme kreftene har stor betydning for utviklingen av norsk offentlig forvalting, at nye arbeids- og ledelsesformer i offentlig forvaltning slik som scenarielæring er helt avgjørende for å renske opp i den gammeldagse hierarkiske måten det er organisert på i dag. Jeg håper scenarielæring blir obligatorisk for alle ledere! Et godt verktøy for langsiktig planlegging og strategiske valg. Ragnhild Vassvik Kalstad - Hvofor valgte du å gå på kurs gjennom samfunnsviterne og BI? - Fikk et tilbud i posten fra Samfunnsviternes fagforening, siden jeg hadde tenkt å ta et eller annet studium og dette så interessant ut, søkte jeg. Synes imidlertid det var noe dyrt, men fikk arbeidsgiver til å dekke studieavgiften. Søkte Samfunnsviterne om støtte til reise mellom Karasjok og Oslo, og fikk innvilget støtte. - Hva er dine erfaringer etter å ha gjennomgått kursene? - Veldig bra og kunne egentlig tenke meg et oppfølgingskurs, men det blir for dyrt med et studium i Oslo - Det finnes også billigere alternativer enn BI. Faglig var studiet veldig bra. Gode forelesere og godt praktisk tilrettelagt. - Brukte du lang tid? - Synes vel at jeg brukte for liten tid på studiet, er imidlertig godt fornøyd med resultatet i forhold til innsatsen. - Hva sitter du igjen med? - Har fått mye større forståelse av internasjonal økonomi og EU-kunnskap - samt hvordan norsk forvaltning påvirkes. Har også fått en større forståelse omkring samspillet økonomi og politikk - et svært interessant felt. 16

17 5 vekttall Samlingene holdes ved Handelshøyskolen BI, Senter for lederutdanning Omstilling i offentlig sektor - tilbud om Master of Management delprogram Samfunnsviternes fagforening viderefører samarbeidsavtalen med Handelshøyskolen BI om gjennomføring av to 5-vekttalls program på Master nivå. Kursene er videreutviklet i tråd med erfaringer fra forrige gjennomføring og tilbakemeldinger fra kursdeltakerne. Disse har i all hovedsak vært positive. Samfunnsviterne erfarer at mange av medlemmene er opptatt av, og i økende grad berørt av, de ulike omstillingsprosessene som er i ferd med å endre store deler av offentlig sektor. Noen fordi de har gjennomføring av større omstillingsprosesser som arbeidsområde. Andre fordi de får sine arbeidsplasser berørt av omstillingen. Programtilbudet fra Handelshøyskolen BI tar for seg offentlig sektors nye rammebetingelser og nye arbeids- og ledelsesformer i offentlig forvaltning. Offentlig sektors nye rammebetingelser Store deler av statlig sektor er preget av en utvikling hvor det gjennomføres store effektiviseringstiltak, en betydelig omlegging av den offentlige tjenesteproduserende virksomhet og endringer som betyr at andre enn staten selv i stadig større grad overtar den offentlige tjenesteproduksjonen. Omleggingen medfører omfattende tilpasninger for de institusjoner som skal ivareta de statlige styringsoppgavene. De utfordringer som følger av denne utviklingen er hovedtemaet i programmet «Offentlig sektors nye rammebetingelser». Samling 1: og 11. september 2003 NEW PUBLIC MANAGEMENT - MOT MODERNISERING AV OFFENTLIG SEKTOR Samling 2: og 16. oktober NORSKE VELFERDSORDNINGER I ET INTERNASJO- NALT PERSPEKTIV Samling 3: 4., 5. og 6. november GLOBALISERING OG REGIONAL INTEGRASJON: KON- SEKVENSER FOR OFFENTLIG VIRKSOMHET Samling og 28. januar 2004 Dag 1 - INTRODUKSJON: NYE ARBEIDS- OG LEDELSES- FORMER Dag 2 - PROSJEKTLEDELSE OG PROSJEKTARBEIDS- FORMEN Samling 2: 18. og 19. februar 2004 ENDRINGSLEDELSE I OFFENTLIG SEKTOR Samling 3: 15. og 16. mars 2004 e-government Samling 4: 3. og 4. mai 2004 SCENARIELÆRING Kombinasjonsmuligheter Studenter som kun har gjennomført og bestått ett av programmene kan kombinere dette med Prosjektledelse (9 studiepoeng/3 vekttall) og Målrettede prosjektanvendelser (9 studiepoeng/3 vekttall) og således oppnå et uspesifisert Master of Management Program. De to nevnte kurs tilbys ved flere av BI Høyskolene. Les mer om Master of Management på Søknadsfrist Offentlig sektors nye rammebetingelser: 20. august 2003 Nye arbeids- og rammebetingelser i offentlig sektor: 10. desember 2003 Søknadsskjema finner du på samfunnsviterne, for tilsendelse av søknadsskjema kan du ta kontakt med Opptakskontoret - BI (lederutdanning.opptak@bi.no) eller Samfunnsviterne (post@samfunnsviterne.no) Nye arbeids- og ledelsesformer i offentlig forvaltning Offentlig forvaltning blir utsatt for et stadig sterkere og mer omfattende press for fornyelse, omstilling og effektivisering. Presset har blant annet gitt seg utslag i at forvaltningen har begynt å eksperimentere med nye arbeids- og ledelsesformer. Formene er delvis hentet inn og tilpasset forvaltningen etter modell fra privat sektor, men vi ser også tendenser til arbeidsog ledelsesformer som er spesielt utviklet i og for offentlig virksomhet. «Nye arbeids- og ledelsesformer i offentlig forvaltning» gjennomføres våren 2004 og har følgende fremdrift: 17

18 Til debatt Er akademia for ensidig avhengig av statens inntekter? Norsk næringsliv og akademia har problemer med å samarbeide. Dette til tross for at begge hevder at de vil samarbeide og ha gjensidig nytte av hverandre. Myter og ideer, samt tradisjon og historie taler imidlertid i mot en endring. Det samme gjør en del sentrale aktører og oljerikdommen. TEKST: GUNN KVALSVIK A rbeidsminister Victor D. Norman har i klar tale sagt at universitetene bare utdanner byråkrater og helsearbeidere som ikke kan brukes i næringslivet. Dessverre er han ikke alene om å mene dette. Han skriver seg inn i en lang og typisk norsk tradisjon for gjensidig mistenkeliggjøring mellom næringslivet og akademia. La oss tenke oss følgende scenario: Vi våkner en morgen, henter avisen og setter oss med kaffekoppen. På framsiden av avisen står følgende overskrift; Olje- og gassbrønnene i Nordsjøen er tomme. Det er slutt på oljen. Hva gjør vi da, etter vi har drukket opp kaffen, satt oss på trikken og startet dagen, selvsagt. Det er da vi må bli kreative, tenke nytt og gå videre i nye retninger. Kanskje det er et slikt scenario som skal til for å få i stand et tettere samarbeid mellom universitet og næringsliv. Eller ville det være mulig å starte samarbeidet nå? Stereotypier Næringslivsfolk har i lang tid oppfattet akademikeren som en sær teoretiker, totalt ubrukelig til å utføre et realt dagsverk, og fullstendig umulig å samarbeide med. En asosial einstøing stappfull av kritiske motforestillinger som forhindrer at nødvendige avgjørelser tas. På den andre siden har vi akademikernes skepsis til de kjappe pengeflytterne, med italiensk knirk i polerte sko, silkeslips og kre- dittkort. Folk som aldri har hatt et litterært verk på nattbordet, men som heller avreagerer med golf eller ekstremsport, og med en samfunnsforståelse som begrenser seg til kunnskaper om oppsiden og bånnlinjen. Kunnskap og/eller penger? La oss prøve å se litt kritisk på hva universitet på den ene siden holder på med, eller hva som er deres prosjekt. Og hva er det som er næringslivets prosjekt. Næringslivet har også oppgaver utover det å skape verdier og arbeidsplasser på kort sikt. Det at andelen av oppdragsforsking og antall personer med doktorgrad som arbeider i næringslivet er på europeisk bunnivå, er et faresignal. Det må også stimuleres til debatt næringslivsfolk imellom som fremkaller andre verdier enn de som ofte sitter igjen hos dagens unge. Entreprenørånd og gründervirksomhet handler ikke om hytter på Sørlandet og offshore-vm (det kommer etterpå). Skaper næringslivet selv grobunn for grundig diskusjon er det større sjanse for flere gode ideer og dermed verdiskaping og skatteinntekter som ikke er petroleumsrelatert. Det vil også gjøre at flere av våre ledere vil være i stand til å ta på seg internasjonale oppgaver. Historien som ledetråd Rådgiver ved Oslo Teknopol og professor 2 ved Høyskolen i Agder, Jan Erik Grindheim, mener vi bør se på 18

19 Til debatt Det er ikke bare utseende som er forskjellig mellom Oxford University og Universitetet i Oslo (Foto: UiO). Samarbeidet mellom næringsliv og universitet er i ange land mye mer vanlig enn her hjemme. På godt og vondt? vår historie og ikke minst lære fra andre europeiske land for å komme ut av våre fastgrodde tanker og relasjonelle konflikter. - Det er et faktum at universitetet utdanner mennesker med kompetanse som passer inn i arbeidslivet og næringslivet faktisk trenger universitetsutdannedes teoretiske kunnskap. La oss begynne fra begynnelsen, med et historisk overblikk. Hvorfor har vi et så skarpt skille mellom universitet og privat sektor i Norge? Norske universiteter ble først etablert etter av vi var en nasjon. Nasjonalstaten kom før universitetet, med andre ord. Det betyr at staten startet og satte seg selv til å finanseiere institusjonen, og gjorde det ikke lettere. Dette skiller seg fra mange andre land der universitetene har eksistert som selvstendige enheter finansiert av fond, stiftelser og næringsliv. En modell som ikke bare har brakt forsking nærmere næringslivet, men også brakt næringslivet nærmere forskning. Norges klare avhengighetsforhold mellom stat og universitet har ikke bare isolert kunnskapen, men også skapt ideen om at dette er fruktbart for utvikling av kunnskap. Det er derfor ikke så merkelig når man hører at kunnskap kan misbrukes og subjektiviseres dersom den kommersialiseres. Som om kunnskapen beholder sin dyd innenfor universitetet sine vegger! Kanskje er det dette lederen i Forskerforbundet, Kolbjørn Hagen mener, når han i Aftenposten nylig pekte på faren for at noen universitetsutdannede selger kompetansen sin til næringslivet? Å gå i europalære En av Grindheims kjepphester er at vi må lære av Europa for å komme ut av uføret vårt. I tillegg til å ha en annen og mer fristilt historie, så er universitetene i enkelte land knyttet tettere opp mot næringslivet Det er særlig to land som utpeker seg:. - Foregangsland i Europa som er flinkest på slikt samarbeid - er Tyskland og Storbritannia. Universitetene er helt avhengige av støtte fra næringslivet og må dermed holde seg oppdaterte på hva som skjer og er aktuelt, sier Grindheim. Det samme gjelder for næringslivet. De bruker akademia aktivt for å komme videre i produksjon av både kunnskap og fremtidsrettet teknologi. Kanskje er denne naturlige koplingen mellom de to bakgrunnen for at større tyske aviser har egne forskningsbillag i avisene sine? Resultatet av et slikt samarbeid er, ifølge Grindheim, at en får en gjensidig forståelse for at en jobber mot samme mål. Gode relasjoner gjør videre at en faktisk får kunnskap om hverandre og interesse og respekt for det den andre parten holder på med. Mangel på dannelse blant landets næringsmagnater Et annet særtrekk ved Norge som bremser et nærmere samarbeid mellom privat sektor og universiteter er mangelen på dannelse blant lederne. Med dannelse menes høyere allmennfaglig utdanning og kunsten å tenke analytisk rundt ulike temaer. Dannelse kan sees på som selve essensen i høyere universitetsutdannelse. Dette mener Grindheim ikke bare er uheldig, men direkte blokkerende for et eventuelt samarbeid. - Så lenge det er så få dannede innenfor topplederne i næringslivet er det liten grunn til å tro at universitetskompetanse blir verdsatt eller sett som verdifull i det hele, mener Grindheim. Også her bør vi se til kontinentet. Å ha forståelse for at en kan bevege seg på tvers av offentlig 19

20 Til debatt og privat sektor er ikke bare et ønske men noe som er vanlig praksis. I en slik kontekst blir leder i Forskerforbundet sin advarende finger om objektivitetsfaren uforståelig, og det samme kan en nok si om arbeidsministeren sine uttalelser om bruken av universitetsutdannede. Fremtidens arbeidsmarked Er det noen grunn til å endre mønsteret så lenge vi har oljen? Kanskje vi bare skal la akademia og næringslivet fortsette som før til glede for både Forskerforbundet og arbeidsministeren? Ja, der er faktisk grunner for å endre mønsteret. Det er nemlig en kostbar konflikt vi har valgt å hold i hevd. I et moderne samfunn er kunnskap og kunnskapsproduksjon ikke bare et sidespor, det er selve livsnerven som skal drive samfunnet inn i fremtiden. Og da er det trist om næringslivet ikke får ta del i det. ECON Senter for økonomisk analyse har gjort en beregning som viser at i 2020 vil anslagsvis arbeidstagere være tilknyttet virksomheter som ikke eksisterer i dag. ECON sier også at anslagsvis 85 prosent av de bedrifter som vil eksistere i år 2020, ennå ikke er etablert. Flere av disse vil være kunnskapsbedrifter. Tallene er fremkommet ved at man har antatt samme utskiftningstakt i bedriftsmassen de neste 20 år som Norge har opplevd på og 90-tallet. Sett i et slikt lys fyller verken akademia eller næringsliv sine samfunnsroller med riktig innhold. I tillegg til sine daglige oppgaver må man løfte blikket og ønske å lære av andre - for å skape den kreative, intellektuelle og materielle kapital som gjør oss i stand til å møte tiden etter oljealderen. Og for å møte og skape fremtidens arbeidsmarked. på jakt etter mangfoldig kompetanse. Fra næringslivshold er det også krefter som tenker nytt og ikke definerer universitetsutdannede som er ubrukelig til annet enn byråkrati slik vår arbeidsminister gjør. I store bedrifter som Statoil og Hydro er flere akademikere med hovedfag fra forskjellige teoretiske disipliner gått inn i ulike stillinger. Man snakker om mangfold og variert kompetanse. Men tallet på sysselsettinger er lavt i forhold til det som kan forventes. Fremdeles er det mennesker som er utdannet fra NHH og NTH (nå NTNU) som dominerer ledersjiktet i norsk næringsliv. Hittil har offentlig forvaltning vært flinkest til å anvende universitetskompetansen, men nå kommer altså fremtidsrettede private firmaer stadig mer på banen. Nytt scenario En ny morgen. Vi står opp, henter avisen og sette oss ned med kaffen. Som vanlig begynner vi på del fire forskningsdelen som er den mest populære delen.. Bakgrunnen for scenarioet er at Norge har lært av Tyskland, og der har mange store aviser egne forskingsbilag. Et bilag som inviterer næringslivet inn i forskningsverden og som tvinger forskere til å formidle og dele kunnskapen sin. Positive prosesser eller blåruss mot rødruss? Selv om ikke havbunnen er helt tom for olje og gass ennå, så finnes det heldigvis krefter som arbeider for et tettere samarbeid mellom næringsliv og akademia. Det hjelper også at det fra tid til annen høres klagesanger fra begge leire om den rigide skansen som har ført til at Norge i lang tid har hatt et segregert nærings- og arbeidsliv. På Universitetet i Oslo har man i ti år arbeidet for å synliggjøre akademisk kompetanse overfor næringslivet, blant annet gjennom opprettelsen av et Karrieresenter. I en kronikk i Dagbladet hevder lederen av Karrieresenteret, Anne-Britt Markman at resultatene har begynt å vise seg: - Et stort arbeid har vært lagt ned for å stimulere næringslivet til å besøke universitetet og rekruttere kandidater herfra. Nå ser vi resultater, godt hjulpet av samfunnsmessige endringer. Globaliseringen av markedene, endringer i produksjonen fra varer til kunnskap og tjenester, samt økt kamp om kompetansen har ført til at næringslivet nå i større grad oppsøker universitetsmiljøet 20