Til elevene i klasse 5 1/2a Vi skal begynne med et nytt prosjekt denne uken, nemlig en omfattende særoppgave der dere

Transkript

1 DET HELE BEGYNNER Det var en gang, ikke så langt unna her faktisk, et land som het Drømatia. Dette var et veldig vakkert land, med dype daler, høye fjell og nydelige små innsjøer som glitret i lyset. Skogene var så dype, og trærne var så ufattelig høye. Nå hadde det seg slik at det bodde to typer vesener i dette landet. Det ene var albene, og det andre simulfene. Albene er et slag som er en blanding av mennesker og alver, mens simulfene er en blanding av alv og dverg. Nå hadde det seg også slik at disse to artene alltid hadde så lett for å falle i tottene på hverandre. Den ene krigen etter den andre var utkjempet i dette landet gjennom tidens løp, helt til en eller annen smart person langt tilbake i tiden hadde fått en ide. Han hadde hørt om en diamant så stor at det måtte fem tusen alber og simulfer til for å løfte den, og den var så vakker at så man for lenge på den, kunne en falle død om av bare lykke. Albene og simulfene satte straks i gang å lete etter denne verdifulle skatten. De lette hele verden rundt, endevendte det ene stedet etter det andre og tilslutt fant de den i det fjerde og siste verdenshjørnet. Og vakker var den, den var så nydelig og strålte ut glede til alle som så på den. Det sies til og med at noen ble så besatt av den, at de ble stående som forstenet og se på den helt til de ble helt blinde av det sterke lyset. Simulfene og albene forente seg, og sammen fraktet de diamanten hjem til Drømatia. Den kjempestore diamanten ble båret opp på det skarpeste, høyeste og farligste fjellet i hele Drømatia, nemlig Sargepiggen. Det er et stort og gyselig fjell som var fryktet for de mange piggene oppover fjellsidene. Etter mye strev fikk de da diamanten på plass. Den stod der og vippet balansert på spissen av fjellet og kastet fra seg stråler i alle regnbuens farger. Hele landet badet i farger, og alle var lykkelige. Etter den dagen hadde det bare vært fred i landet. Selv da znutterne begynte å bosette seg i landet de og, så fortsatte freden like bra som før. Diamanten stod glinsende på sin spiss, og alle som så den ble lykkelige og fredfulle, til og med znutterne ble litt snillere enn de pleide å være. Men så en natt, helt uventet mens alle sov, skjedde det noe forferdelig. Mens månen badet landet i sitt lys og kastet gjenskinn gjennom diamanten, snek noen seg nærmere og nærmere den store diamanten. En stor skygge la seg over den og omfanget den i et sort hull. Mørk tåke viklet seg rundt den og slukte den helt. Vinden gav fra seg en lav, men urolig lyd, i det den ulte forbi. Så forsvant skyggen og Sergepiggen var tom. Helt tom. Noen hadde tatt diamanten. Da Drømatia våknet neste morgen, var alt forvirring. En plutselig krig hadde brutt ut, og Albene og simulfene røk sammen i voldsomme sammenstøt, og znutterne kastet seg i kampen uten å velge noen side. Znutterne sloss mot begge. Langt inne i en dyp skog, helt inntil et kjempegedigent tre, stod det et lite sopphus. Taket var buet og grønt med hvite prikker. Selve stammen var tykk og hvit. Bak et lite vindu, i et lite rom, lå den en liten alb og sov. Han var helt uvitende om hva som hadde skjedd samme natt og lå lykkelig og drømte under dyna. På bordet ved siden av han lå et krøllete ark. Til elevene i klasse 5 1/2a Vi skal begynne med et nytt prosjekt denne uken, nemlig en omfattende særoppgave der dere

2 tar for dere alle de monstrene dere vet om og har møtt. Jo flere monstre, jo bedre. Hvis klassen har funnet nok monstre, vil dere belønnes med en overraskelse. -Deres lærer, Gunnar Shvamp Denne lille alben hadde navnet Snøflugg og var en hyggelig liten alb. Det han ikke visste da han åpnet øynene den morgenen, var at både hans mor, far og lillesøster samme natt var blitt snappet av de krigerske znutterne, og at like utenfor huset var det store kamper mellom de tre monsterslagene. Så da han våknet den morgenen, var han som vanlig i ganske godt humør. En solstråle kilte han på nesa, og han våknet med et gjesp. Han åpnet øynene og tittet rundt seg i rommet. Han var i ganske godt humør, han hadde nemlig drømt en meget spennende drøm samme natt. Han hadde drømt at han dro på oppdagelses reise rundt i verden og reddet hele universet fra å gå i tusen knas. Han gliste stort ved denne tanken, men plutselig fikk han noe annet å tenke på. Han satte seg opp i senga og fikk øye på særoppgaven han hadde fått av læreren tidligere samme uke. Å nei! tenkte han surt. Må jeg bruke ferien min på det? Æsj! Han slang seg tilbake i senga og trakk dyna godt oppunder ørene. Han spisset ører for å høre om de andre i huset var stått opp sånn at det snart skulle bli frokost å få. Men overraskende nok hørte han ikke en eneste lyd utenfor rommet sitt. merkelig!-de pleier ikke å være så hensynsfulle når jeg sover lenge, tenkte han for seg selv og så på klokka på veggen. Den viste ganske mye. Hm, dette var rart. Han reise seg opp av senga og trakk på seg en morgenkåpe av barket fløyel. Føttene stappet han ned i et par kalde tøfler av soppskinn. Han tasset forsiktig ut i gangen og så seg om. Ikke noe spor etter resten av familien. Alt var stille. Ikke en fremmed lyd var å høre. Snøflugg subbet seg videre inn på kjøkkenet,og han så at ingen hadde spist frokost foreløpig. Hm, kan klokka mi ha vist feil? Er det kanskje midt på natta? Tankene skjøv han fort i fra seg da han så ut vinduet som kastet varme solstråler inn til han. Tja, kanskje de har gått en tur til naboen, tenkte han med ett og gikk for å se om også lillesøsteren Stjernesnudd var borte. Han åpnet døren til rommet hennes og så at det var tomt. Sengen var rotete, men det var ikke så ulikt søsteren, så han så ikke noen fare i det. Snøflugg forsatte inn i stua,og så at den var mørklagt. Gardinene var trukket for så rommet badet i mørket. Han skrudde på lyset,og en vakker lyskrone av krystaller kastet sannhet over det han så. Synet som ventet han var så overveldende at han måtte sette seg rett ned på gulvet. Munnen hans gapte,og det tynne, glitrende jordbrune håret reiste seg på hodet hans. Oi! var det eneste han klarte å si. Og det var litt av et syn. Hele stua var endevendt, alle møbler var kastet hit og dit og de fargerike veggene var revet opp. Over alt lå det knuste møbler, knust glass og tøybiter fra de mange tingene som engang hadde vært så vakre og gjort nettopp hans hjem så koselig. Nå var alt i ruiner. Oi! gjentok han. Snøflugg ante ikke hva som kunne ha skjedd. Han så rundt seg og ble helt overveldet. Hvem kunne ha gjort dette? Og hvorfor? Og hvor var foreldrene hans? Spørsmålene surret rundt i hodet hans, så fort surret de at han ble helt svimmel og måtte legge seg helt ned på gulvet. Han lukket øynene. Kanskje var alt borte når han åpnet dem igjen, men det lyktes ikke. Han lukket øynene igjen og lurte veldig på hva i all verden han skulle ta seg til nå. Brått banket det på døren, og en eller annen løp med lette skritt inn i gangen. Snøflugg hørte at hvem det nå enn var åpnet alt som var av dører og lette hysterisk omkring. Det er sikkert

3 fienden som kommer etter meg og, tenkte han likegyldig og ble liggende stille på gulvet. - Hva betydde vel det? Han hadde jo ikke noe annet å gjøre uansett. En varm hånd klasket han raskt i ansiktet, og han hørte et varmt rop med en etterfølgende sky av dårlig ånde i luften :-Snøflugg! Snøøøøflugg! lever du? Han åpnet forskrekket øynene og så rett inn i tante Gunnsvills redde øyne. Tante Gunnsvill var nærmeste nabo. Å! Du lever! ropte hun høyt og Snøflugg kjente den høye lyden skjære seg inn i øregangene sine. Akkurat det han trengte nå den plagsomme naboen!. Han sukket og satte seg opp på gulvet. Hun stakk ansiktet tett oppi hans, og han kjente en vond ånde ose imot han. Han prøvde forsiktig å skjule at han rynket på nesen av denne vonde dampen. Hun undersøkte han nøye med blikket og på grunn av dårlig syn var hun hele tiden tett oppi han. For nært synes han. Hva har skjedd med deg kjære Snøflugg!? ropte hun høyt. Før han rakk å svare, satte hun i gang med nok et høyt rop: -Har de skadet deg!!!? Snøflugg ble helt ør av all skrikingen og akkurat i det hun skulle til å åpne kjeften og sette til livs et nytt brølende spørsmål, svarte han raskt :- Det har ikke skjedd noe med meg, men jeg vet ikke hvor familien min er. Å! Stakkars, stakkars lille Snøflugg! satte hun til å jamre. Jeg så alt! Men de har ikke skadet deg? De har ikke skadet deg har de vel? Skadet deg? Hæ? -Nei, jeg er ikke skadet. Jeg våknet nettopp og så alt dette rotet i sua. Men hva mener du med at du så alt? -ÅÅÅ! Jeg sååå alt jeg! Det gjorde jeg! Men stakkars, stakkars Snøflugg! Jeg skal passe på deg jeg! Må være fælt å komme hit og finne stua sånn, og den som var så fin! Stakkars, stakkars deg! Snøflugg begynte å bli passe nysgjerrig på hva som hadde skjedd, og passe irritert over hvor slitsom Gunnsvill var. -Hva skjedde? spurte han i en alvorlig tone. -Det brøt ut kamper i dag! Fire sortkledde menn, sikkert znutterne, gikk fra hus til hus og skaffet seg fanger i dag! Skulle være slavene deres sa de! Ja, det var det de sa! Så gikk de hit, også fant de foreldra dine, dine foreldre altså! Jeg og onkel Bladmos vi gjemte vårs i kjelleren vi, ja! Så de fant ikke vårs! Men dine foreldre da! Stakkars deg! Snøflugg var forferdet. Hvis dette som denne surrete naboen sa, faktisk stemte, ja da så det ikke helt bra ut. Hvis det bare var noe han selv kunne gjort, tenkte han. Han lukket ørene mens Gunnsvill fortsatte å jamre om hvor fælt det hele var, og han reise seg målbevisst fra gulvet. Han gikk bortover gangen med den plagsomme naboen følgende rett i hæla. Han tenkte så det knaste i hjernebarken. Hvis han pakket noen enkle saker, litt mat og sånn, og snek seg av gårde, så ville det alltids være en mulighet for at han kunne finne igjen familien sin. Her kunne han ikke være i hvert fall, tenkte han surt og prøvde så godt som mulig å ignorere nabokona. -Vet du hvor de førte dem hen? spurte han til slutt, med rynket panne og tanker i blikket. -Neeei! Det vet jeg ikke! Men er du ikke sulten? Har du ikke lyst på litt frokost? Jeg kan lage til deg jeg! Snøflugg kjente at han frøs nedover ryggen med tanke på den ufyselige maten hun pleide å lage. Den smakte like vondt som hun var plagsom, tenkte han surt, men fant snart ut at dette kanskje akkurat var den muligheten han trengte. -Kan ikke du gå hjem til deg selv og lage mat? Så kan jeg komme og spise etterpå? smilte han elskverdig. Den gamle tantens ansikt lyste opp. -Jo, så klart! ropte hun. Jeg skal passe på deg, jeg! Passe på deg til foreldra dine kommer igjen! Stakkars deg! Snøflugg fulgte henne til døra, og hun løp smilende hjem til seg selv. Nå har jeg bare litt tid på meg, tenkte han ivrig, men jeg skal nok rekke det. REISEN

4 På kort tid hadde Snøflugg pakket det han mente at han trengte og snek seg raskt og lydløst ut av døra. Han snek seg forbi Gunnvills hus, og da han hadde passert det lille sopphuset med mintgrønt tak, løp han så fort de små bena kunne bære han inn mot den store, dype skogen. Her ville nok i hvert fall ikke Gunnsvill finne meg! tenkte han fornøyd. Han visste at det bodde en svært gammel og klok alb inne i denne skogen, og han visste til og med hvor det lille, kamuflerte huset hans stod. Han bestemte seg for å sette veien dit, siden han ellers ikke helt visste hvor han skulle ta veien. Snøflugg fulgte de mange, smale barnålbelagte stiene og fant til slutt frem til det lille huset. Det var ikke så lett å se huset, men Snøflugg hadde vært det før, for denne kloke alben var nemlig rektor på skolen hans. Snøflugg gikk bort til det som for mange kun ser ut som et tre, og banket på stammen. Etter en liten stund gikk en usynlig dør opp, og Snøflugg gikk inn i selve treet. Døren lukket seg bak han. Det var nesten litt skummelt her, tenkte den lille alben. Han stod i et skumringsfullt, mørkt rom og kun en trapp midt i var det han kunne se. Han gikk bort til den lite belyste trappen og gikk oppover de sleipe, glatte trinnene som var mosebelagte og våte. Nå gjelder det å ikke skli, tenkte Snøflugg. Han satte den ene foten etter den andre og forsatte opp den lange, smale vinkeltrappa. Han begynte å telle trinnene, men datt ut av tellingen på tusen og noe. Da han holdt på å gi opp og bare skli ned igjen på buksebaken (det hadde sikkert vært gøy, tenkte han), så nådde han endelig toppen. En lystråle kastet seg mot han, og han så et rom i en eneste stor flombelysning. Han var nådd toppen, Alben Tresnotts store trekronepalass, helt i toppen av et gedigent tre. Den gamle alben satt på en liten grein og dinglet med bena. Men da han så at gjesten var kommet til toppen, hoppet han ned og tok Snøflugg hjertelig i hånda. Er det deg ja! Det tok sin tid! Hvorfor tok du ikke heisen? Heisen? Snøflugg klasket seg selv på panna. Ikke si at det fantes en heis? -Joda, hvis du fortsetter forbi trappa er det en nesten usynlig knott på veggen, og denne åpner døren til en heis. Du ville vært her på under ett sekund! Den gamle smilte muntert. Snøflugg sank ned på den bladmyke bunnen og betraktet lyset som lekte seg i grenene. Han så ganske oppgitt ut. -Hva fører deg hit da? spurte den gamle i en hyggelig gammel tone. -Jeg trenger råd, svarte Snøflugg og så den gamle i øynene. -Tja, det skulle jeg da alltids kunne hjelpe deg med, og kan jeg ikke det så kanskje jeg kan sende deg til noen som vet det! Tresnott smilte vennlig. -Takk, svart Snøflugg og ble nærmest litt blek i ansiktet da han kom på hva som hadde skjedd tideligere på dagen. Jeg lurer på hva i all verden som har hendt i natt, fortsatte han mutt. siden det plutselig er brutt ut kamper. Foreldra mine og søsteren min er albsnappet også.. Han trakk pusten og sukket dypt. Vel, de er ikke de eneste, svarte Tresnott i en alvorlig tone. Kom så skal jeg vise deg grunnen! Han pekte på en trestige og tok så tak i den og begynte smidig å klatre oppover den. Snøflugg beundret den gamle mannens lette steg oppover stigen og lurte på om han selv ville være like sprek når han ble gammel. Begge nådde etter noen få steg en gren som stakk lengre ut enn de andre i det store treet, og de fikk utsikt ut fra den grønne bladmassen som omgav treet. De så rett mot et spisst fjell, langt, langt borte. Det er jo Sargepiggen, så fin utsikt du har! sa Snøflugg og skygget med hånden foran øynene. Legger du merke til at noe er feil? spurte den gamle. Snøflugg ristet på hodet, han hadde ikke sett noe ennå. Det er mye tåke der, trodde ikke det gikk an

5 med tåke der jeg... svarte han tilslutt. Ja, det er tåkete i dag. Sett deg ned så skal jeg fortelle deg hva som har hendt. Begge satte seg ned på den glatte greina og dinglet med bena, mens de studerte Sargepiggen langt der borte. I natt skjedde det noe underlig. Mens jeg stod ute på denne greina, akkurat her vi er nå for å betrakte de nydelige stjernene, ble plutselig alt mørkt. Det var som om noen la et teppe over hele himmelen og alt ble slukt av det. Mørket varte bare noen sekunder, så kom plutselig alle stjernene til syne igjen på en gang. Jeg så med en gang at den vakreste av dem alle, den herligste og deiligste og største av dem alle, var borte. Noen hadde tatt diamanten vår. Som du vet er nettopp denne skatten forskjellig fra alle andre skatter. Vanlige skatter sloss folk om, de lager til og med kriger for å vinne vakkert glitter og strålende steiner. Men akkurat denne hadde motsatt virkning, folk ble fredlige av å være i nærheten av den. Det er jo denne diamanten som hele tiden har holdt oss, znutterne og simulfene fra å gå til krig med hverandre. Før denne diamanten ble båret opp på Sargepiggen, var det aldri fred å få her til lands. Med en gang den ble reist, ble alt stille som ved et trylleslag. Men nå har altså noen tatt den. Hvorfor vet jeg ikke. De har vel sitt utbytte tenker jeg, kanskje de skal selge den på svartbørsen i marerittlandene eller noe sånt. Borte er den i hvert fall. Så da Drømatia våknet i morges, så brøt det ut krig. Helt plutselig. Like fort som mørket tok himmelen samme natt, brøt ufreden ut. Znutterne startet først og har allerede begynt å ta slaver og bygge krigsfort. Ingen alb er trygg lenger i dette landet. Så det er nok der dine foreldre er også, hos en eller annen znutter tenker jeg. Snøflugg satt som frosset fast til grenen, han gapte og så nærmest forstenet ut. Så ille hadde han aldri trodd at det skulle bli. Han satt stille lenge. Tresnott satt derimot og betraktet den unge gutten med anger og grublet over situasjonen. Han visste hva gutten kom til å foreslå og undret på om det var noe han kunne gjøre for å stoppe det. Er det ikke noe vi kan gjøre? spurte Snøflugg til slutt etter å ha sittet stille lenge. Det er nok ikke det, dessverre. Så lenge diamanten er borte, vil krigen fortsette til vi er totalt underlagt znuttere. Og når de har tatt Drømatia, får de sikkert støtte av Marerittlandene til å ta over hele den snille monsterverdenen og da er verden slik vi kjenner den i dag, fortapt. Han sukket, og Snøflugg følte at den gamle visste noe mer som han skjulte. Men er det ingen som leter etter diamanten? spurte den unge ivrig. Jo det er vel kanskje en og annen ærgjerrig fyr som sikler etter den, og som leter etter den for å slenge den til den tapende parten av krigen når den tiden kommer. Men det er jo ingen som vet hvor den er, og de fleste her til lands er for tiden altfor opptatt med å krige med hverandre til å tenke på grunnen til at krigen brøt ut. Det er bare dere unge som tydeligvis tenker så langt. Men vet du hvor foreldrene mine kan være da? Nei det vet jeg nok ikke, det er så mange znuttere som har tatt fanger i natt at det er umulig å si hvem det er. Og uansett ville jeg ikke anbefale deg å lete etter dem med det første, da tar de bare deg også! Men.. -Jeg vet det høres brutalt ut, men det er ikke noe jeg sier for å være slem. Det er for dit eget beste. Kanskje det er andre ting du kan gjøre som kan være til større nytte. -Men hva skal jeg gjøre da? Jeg kan jo ikke bare være her? -Det beste er nok å vente. -Aaa... det klarer jeg ikke. Er eneste måte å redde Drømatia på å finne igjen diamanten? -Ja.. -Da drar jeg og finner den! Snøflugg reiste seg opp med en lynbevegelse som nesten gjorde at han mistet fotfestet på den sleipe greinen. Forsiktig nå gutt! Tresnott grep tak i han og

6 hindret han fra det som kunne blitt et stygt fall. Snøflugg satte seg ned igjen og fortsatte ivrig: -Det må da være en eller annen som kan hjelpe meg med å finne ut hvor diamanten er! Og jeg har ikke noe å tape for jeg har uansett en mørk fremtid i vente! -Jeg var redd for at dette skulle skje, sukket Tresnott. Jeg har hatt en fornemmelse om at en av dere unge alber kom til meg med dette, men at det skulle være deg, visste jeg ikke. Du pleier jo å foretrekke lun og trygg hverdag og å få sove lenge. Han smilte. -Ja, men det var før. Helt siden jeg drømte i natt, har jeg fått en ny følelse i kroppen, lysten på eventyr! Han smilte stolt. -Ja, det er vel så. Men jeg er nå ikke sikker på om du er klar for å dra så langt alene ennå. Du har da knapt nok sett andre monstre enn alber. -Pøh! Jeg har da sett simulfer! Det går mange av dem på skolen vår! Og jeg så en znutter engang også! Og læreren min han er heller ikke alb, i så fall kanskje en halv alb, nei jeg vet ikke jeg. Men engang må jo være den første, og du kan ikke stoppe meg! -Var redd for det, han sukket oppgitt. Men hvis du absolutt skal dra, så skal jeg gi deg noen generelle tips. Du skal få med deg noen småting av meg som kanskje kan komme til nytte, også skal jeg vise deg hvor du burde begynne med å dra hen. La oss klatre ned til trekronen og krabbe inn i det lille trehuset mitt der kan ingen høre oss. Snøflugg reiste seg ivrig, denne gangen uten å skli. De kom seg raskt inn i det lille trehuset som stod midt i trekrona som en beskyttet festning, og kom raskt i gang med planleggingen. Tresnott gav Snøflugg papir og blyant så han kunne notere ned de viktigste tingene. For det første ville jeg sette stor pris på om du skrev ned alt du opplever og tar bilder og sånt slik at noen vil minnes deg hvis du blir borte, Tresnott sukket og Snøflugg nikket alvorlig Skal bli! For det andre vil jeg foreslå at du først drar til Bongaa, dette er et land som er både fredfullt og vennlig. Jeg synes du bør starte forsiktig, og dessuten kan det godt hende at de vet noe om hvor diamanten er blitt av. Videre synes jeg du skal spørre etter veien til den store monsterfestivalen, for der tror jeg det er en jeg kjenner og som jeg synes du bør møte. Hun heter Fjompa og er med i et av mesterskapene der i år. Hun vil hjelpe deg videre til Fjompeplaneten, der de sikkert vil gi deg bra utstyr og følge for den videre reisen. Resten vil sikkert hun fortelle deg om. Fjomper er noen veldig hyggelige monstre, og de er sikkert veldig interesserte i at verden skal fortsette i fred. -Hvordan ser en fjomp ut? Er de store? -Fjomper er noen av de morsomste og hyggeligste vesenene som finnes. Håper virkelig du finner Fjompa på den festivalen, jeg mener å huske at det var på omtrent denne tiden av året. Og hvordan de ser ut, vel det vil du finne ut snart. Hvis du fortsatt er sikker på reisen da. Er du det? -Ja da, det er jeg! Det blir gøy å møte en fjomp, jeg tror jeg leste om dem i illustrert albikon bladet mitt engang. -Ja det gjorde du sikkert, de er en meget kjent rase, og mer kjente blir de hvis Fjompa vinner den grenen hun er med i VM. -Å? Er det det hun gjør på den monsterfestivalen? Hva er hun med på da? -Jeg husker ikke hvilken idrett det var hun sa hun skulle bli med i, men når du finner det ut, så send et postkort hjem til meg da, smile Tresnott og tenkte på den livlige fjompen hans unge elev snart skulle få møte. Jeg skal vise deg veien og retningen du skal gå, fortsatte han. Men jeg kan dessverre ikke følge deg. Jeg er altfor gammel for slike eventyr. Jeg blir heller her oppe i slottet mitt og venter på skjebnen. Men jeg skal gi deg en liten ring. Han reiste seg

7 opp og gikk bort til en rekke bokhyller og skap. Han begynte å dra ut noen skuffer og lete i dem, så dro han tilslutt ut en liten pung med en liten ring i med en stor diamant på toppen som speilet omgivelsene. Diamanten var festet til en ring av sølv som glinset i lyset. Han rakte den til Snøflugg. Takk, smilte den lille gutten og så med stolte øyne ned på den lille skatten. -Den er vakker! smilte han. ja vakker er den, og desto mer verdifull er den, og det ikke på grunn av utseende. Den er et meget spesiell ring så ikke mist den. Pass på den som om det var verdt alt i hele verden for deg. Snøflugg trykte den inntil hjertet sitt og smilte glad og alvorlig. Det er et sjelspeil, unge gutt. Diamanten er tatt fra den som lyste over Drømatia, og har visse evner, ingen andre har. Det gjør så jeg alltid kan være med deg, for det gjenspeiler mine tanker og ideer. Hvis du trenger hjelp er det bare å snu diamanten inn i håndflaten og klemme om den. Da vil mitt ansikt komme til syne, og vi kan snakke sammen. Det er bare du som ser meg, for det er kun den som er ringens eier som kan bruke den. Snøflugg var helt betatt av gaven, han hadde aldri hørt om sånt før, og han strålte som en solstråle. Selv om den ringen var eneste gevinst for den farlige reisen, så ville jeg dratt, tenkte han og smilte helt inn til hjertet. Jeg ser du ble glad for gaven, jeg har hatt den her og visst at dens tid var kommet. Men bruk den med omhu, og vokt den nøye. Snøflugg smilte fortsatt. Nå ville han aldri være alene på reisen! -Jeg har en ting til som du skal få, ett par krukker med tryllepulver og drikker, han rakte Snøflugg to flasker i fargefullt glass, hva det er i dem får du vite senere. Det har ingen betydning nå. Når jeg tenker meg om, synes jeg du skal dra omveien om Storskogen på vei mot Bongaa. Der inne bor skogsalvene, og de hjelper deg sikkert med en ting eller to. Bare hils fra meg! -Alver!? Bor det virkelig alver i Drømatia? Hvorfor har jeg ikke visst om det før nå? Snøfluggs interesse ble med ett skjerpet. -Vel, de lever i hemmelighet. De er vanskelige å få øye på, og sant å si så er det ikke så mange som vet at de faktisk bor her. De har flyttet hit fra andre steder. Vel, det har jo alltid bodd noen her, men de bor her gjerne over korte perioder. De er flyttere, for å si det sånn. Men jeg vet tilfeldigvis at de holder til i Storskogen akkurat nå, hvis ikke krigen har sendt dem på gale veier da. -Men da burde jeg kanskje dra snart! Sånn at jeg rekker å snakke med dem før de drar! -Ja, det er ikke så dumt. Det kan ta noen timer, tja, cirka fem tenker jeg, å komme seg dit med dine korte ben. Snøflugg reise seg, puttet ringen i en trygg innerlomme rett over hjertet og stilte seg klar til å gå. Kan vi ta heisen denne gangen? spurte han mutt. -Tresnott STORSKOGEN Det var litt trist å si farvel til den gamle rektoren, men siden han hadde ringen, følte Snøflugg seg ganske lett til sinns. Han satte av sted så fort de små bena kunne bære han, og han løp som en litt klønete vind gjennom skogen. Siden han satte i gang med å løpe med en gang, tok det ikke lange tiden før han var ute av Gammelskogen og ute på litt åpnere sletter. Men da var han også veldig sliten og måtte sakne farten betraktelig. For selv om han var en sprek liten alb, og albene stammet fra alvene, så var det grenser på hvor lenge han kunne løpe uten å bli sliten. Han var full av livsgnist og hadde for en stund helt glemt foreldrene sine og farene de kunne ha møtt. Han tasset fornøyd gjennom det åpne terrenget, men glemte ikke å passe seg for znutterne. Han skvatt til første gangen han så vidt skimtet noen znuttere med høye skrålete stemmer langt der borte, men pustet lettet ut da de ikke kom noe nærmere. Siden han var en

8 alb, og alber både er ganske små og ofte kler seg i kamuflasjefarger, så er de ikke så lette å få øye på. Så hele resten av veien hadde han flaks. Han forsatte å gå i mange timer og ble etter hvert veldig sliten. Akkurat i det han følte at føttene var så tunge som bly, og at han ikke egentlig orket å gå lengre, og heller ville slå seg ned der og slappe av litt, da så han at han nærmet seg en stor skog. Trærne minte om de som vokste i Gammelskogen, men de så yngre og friskere ut, tross deres store, majestetiske skikkelser. De vugget i vinden og det ulte svakt i tretoppene. Snøflugg følte en fornyet styrke og fortsatte inn i skogen. Mørket senket seg om han, for de bladrike trekronene dempet lyset. Han fortsatte i skumringslyset og lurte spent på når han skulle få se disse alvene. Han hadde en følelse av at han ikke kom til å se noen av dem, for øynene hans var ikke vant til dette lyset, og alver var visst gode til å gjemme seg. Han fortsatte en stund til, dypere og dypere inn i den mørke skogen. Snart ble han overmannet av en voldsom trøtthet og uten å tenke seg om, satte han seg rett ned ved en tykk trestamme og sovnet. Da han etter en god, dyp søvn åpnet øynene, var han ved bredden av en glitrende, vakker elv. Sola lyste ned i vannet, som igjen kastet lyset i alle retninger og det var et fyrverkeri av lys og farger som omgav han. Han så at rundt han var trærne lavere enn vanlig, og mye grønnere og yngre. Han så at bladene var fulle av liv og glede, og de vislet i den lette vinden. En følelse av varme og lykke fylte kroppen hans, og han følte seg tilfreds. Dette var et vakkert sted! Snart begynte han å skimte høye, smale skikkelser som nærmet seg lydløst. Han satte seg opp i det myke, trygge gresset som han lå på. Hei, smilte han til dem da de nærmet seg. God kveld lille Snøflugg, svarte en av dem og tråde nærmere. Vi fant deg sovende og tok deg med hit, her er du trygg. Snøflugg smilte lykkelig, han følte seg faktisk ganske trygg her. Men hvor er jeg egentlig? spurte han forsiktig. Du er i alvenes rike, i den dypeste og mørkeste delen av Storskogen, svarte alven i en glad og majestetisk tone. Det er vakkert her, det er ikke akkurat så mørkt heller. Er det ikke kveld? -Jo, det er kveld, men vi utnytter solens gjenskinn i bladene så det vil være lyst noen timer til. Og det er ikke mørkt akkurat her, men trår du noen skritt vekk fra dette stedet er du omgitt av tett mørke på grunn av de høye trærne. Snøflugg så rundt seg og så at dette nydelige lyset kun dekte en del av skogen, lengre vekk var det helt mørkt. Jeg skulle hilse fra Tresnott, han slukte synet av den unge, smale alven som nå stod ganske nært han. Alven satte seg ned ved siden av han. Så du er den utsendte ja, da må jeg nesten ta deg med til de vise, de vet hva som skal gjøres. Eller forresten tror jeg at jeg lar deg sove i natt også går jeg selv og snakker med dem. Jeg heter Sølvskinn forresten, hvis du vil ha tak i meg. Jeg skal sende de to barna mine Eloi og Ernia til deg, så kan de holde deg med selskap og vise deg hvor det er best å sove. Alven snudde seg stille. Hvor skal du? hvisket Snøflugg, som helst ikke ville gi slipp på denne vakre skapningen med det første. Til de vises råd, svarte alven, og før Snøflugg rakk å si noe mer, var alven helt ute av syne. Enten gikk den veldig fort, eller så var den veldig god til å kamuflere seg, tenkte den vesle alben og lette rundt seg med blikket. Men før han rakk å pønske noe særlig, kom to lavere alver ut av lyset og bort til han. De satte seg ved siden av han. Hei, vi er Eloi og Ernia, sa de i en lystig tone. Du er lav! sa den ene og smilte mot Snøflugg. Jeg er jo bare en alb, svarte han støtt. Du lovte mamma å ikke erte den fremmede Eloi! Alvejenta så sint på broren sin. Jada Ernia, men det var jo ikke vondt ment!

9 Det går bra, brøt Snøflugg inn. Hva heter du? spurte Eloi. -Snøflugg -Snøflugg? Det var et fint navn! Ernias øyner strålte som stjerner. Selv om de bare var barn akkurat som han, var de litt høyere en Snøflugg, og de hadde en vakrere og smidigere skikkelse. Håret var langt på begge alvene, og ørene lange og spisse. Øynebrynene var buede og tynne, og øynene var store og fulle av nysgjerrighet. Klærne var av vakre, grønne stoffer og så lette og varme ut på samme tid. Skoene var lange og spisse, og Snøflugg lurte på hvorfor ikke alber også hadde sånne. -Hvordan kan dere bo så vakkert? spurte han etter å ha sett på dem en stund. -Dette? Vakkert? Tja, det er vel kanskje det. Men da skulle du sett Alveriket. Der er det vakkert der. Store fosser, regnbuer, grønne frodige fjell, mange fargerike vann. Det er så vakkert, også finnes det så mange morsomme alver der. Det er både skogsalver, elvealver, magiske alver, små alver og mørkealver der. Det finnes til og med fjellalver og sjøalver der. Selv er vi bare alver. Vel, vi er vel kanskje mest skogsalver da, men vi er blant dem som liker å flytte rundt og bo mange forskjellige steder. Skogsalvene bor stort sett oppe i trærne og lager hytter og palasser der. Vi bor overalt, svarte Ernia. -Det høres kjempefint ut! Snøflugg hadde drømmefulle øyne. Hvordan er de magiske alvene? -De samler pollen og dugg og sånn og lager masse magisk støv og sånn av det. De klarer mer magi enn det vi vanlige alver klarer. De kan for eksempel spå fremtiden eller helbrede skadede magiske dyr. Der er de som en gang i tiden, for mange hundre år siden, skapte enhjørningene og de hestene som er halv hest og halvt alv. De lever sammen med disse dyrene den dag i dag, men det er svært få av dem, for slemme monstre prøver alltid å stjele de magiske kreftene deres. Men de er svært vakre. Ernia smile med øynene. -Jeg liker nå best mørkealvene jeg da, sa Eloi. De lager piler og buer av tre og hadde de ikke vært så fredlige, så hadde de sikkert kunnet vinne de fleste kriger. -Ikke si sånn, sa Ernia strengt. Vi ønsker ingen krig. -Nei, men det ser jo ut som det snart blir en, svarte Eloi surt. Snøflugg så på dem begge med et trist blikk og skjønte at Eloi nok kunne ha rett. Jeg er trøtt, sa han med en trist stemme. Vet dere hvor jeg kan sove? Det vet vi, sa Eloi og lyste opp. De to alvene gikk foran og viste Snøflugg veien. De tok han med over den vesle elva og inn i en lett skog. De fortsatte mot en høyning i landskapet og kom etter hvert til en foss. De gikk rett inn i fossen, og Snøflugg gikk tvilende etter. Bak fossen skjulte det seg en enorm hule som var opplyst av en sprekk i taket så den badet i lyd. Krystaller i fjellveggene reflektere lyset i alle retninger, og det glitret hvor enn han satte øynene sine. Midt i grotta var det lagt mykt gress og blader, og de to alvene gikk og satte seg der. Her er det trygt å sove! sa Eloi, og Snøflugg la seg på det myke sengeleiet. Det var overraskede mykt, så det tok ikke lange tiden før han sov som en stein. Da han våknet neste morgen, stod Solskinn over han. Du får ikke treffe de gamle, men de sendte med meg noen gaver til deg, og bad meg få deg videre så fort som mulig. Du hadde visst ingen tid å miste. Snøflugg satte seg opp og så på de tingene Sølvskinn la frem til han. Dette er silkesko, pekte alven. De gjør at du kan løpe lett som en vind, uten å bli sliten, og de skåner føttene dine for alle sår og plager. Snøflugg så på dem i beundring og tok dem på seg. De var myke og gode og kjentes så lette. De er gode, sa han takknemlig. Han så at de var like dem de to barna hadde hatt på seg. -Denne dolken er av ekte sølv. Den er skarp, men

10 vi gir deg den slik at du kan skaffe deg mat og i tilfelle du trenher noe å beskytte deg med. Snøflugg tok i mot dolken og smilte av ære. Den er lett den og! Det kjennes ikke ut som om den veier noe som helst! Hvordan skal jeg få takket dere for alt dette? Ved å redde oss fra krigen, sa Alven rolig. albesiden alvesiden FERJEBYEN Etter å ha fått ett herlig måltid og en rask tur på do, satte Snøflugg igjen ut på sin farefulle ferd. Han syntes det var trist å si farvel til disse hyggelige alvene, men han visste at det var nødvendig. Dessuten kunne det jo hende han fikk se dem igjen. Han satte av sted og løp som en vind gjennom skogen. Skoene var så myke og det føltes ut som om han løp på skyer når han satte av sted bortover marka. Han ble ikke sliten i bena, og holdt ut mange timer med konstant løping. Snart var han ute av den tette, mørke skogen og løp igjen på ganske bar mark. Han passet seg vel for ikke å bli sett, og de grønne klærne hans skjulte han godt for fienden. Flere ganger var han nær ved znutterne og andre krigerske monstre, og en gang kom han nesten helt opptil noen som sloss, og han så et hus stå i brann. Han løp fort videre, og unngikk dermed å bli fanget. Etter en lang stund måtte han stoppe og drikke litt vann, for han var blitt tørst av all denne løpingen. Han kjente i kroppen at han var sliten, han hadde jo løpt mange, mange mil den dagen, og det begynte å bli mørkt. Etter å ha drukket litt vann som han hadde i sekken, fortsatte han videre i et mye langsommere tempo. Likevel kom han snart til en liten by. Ferjebyen. Han så at det lyste i vinduene, og at byen virket fredelig og rolig. Han gikk inn på hovedgata og satset på å møte noen hyggelige folk. Og det gjorde han, heldigvis. Psst! Er du Snøflugg? hørte han en stemme rett bak seg, og han snudde seg fort. Ja, svarte han liksom ut i luften. Den ukjente trådde ut i lyset, og Snøflugg så en liten tass som rakk han nesten til knærne. Tassen hadde store øyne, masse lang, grå pels og så veldig snill ut. Jeg er Tasse Busketass! sa den fremmede. Kom med meg så kan du sove hjemme hos oss i natt! Snøflugg skjønte at det var en god ide, for det var blitt svært mørkt ute. Men hvordan vet du hvem jeg er? spurte han usikkert. Alben Tresnott har sine metoder for å si i fra når han vil noe. Vi fikk vite i morges at du var på vei, og at du var i et viktig ærend. Men hvordan rakk han det? Jeg har jo løpt i hele dag! Vel, han har sine metoder vet du, men kom med meg nå så skal vi gå til hulen jeg bor i! Snøflugg fulgte etter den lille tassen og de vandret et lite stykke mellom husene, før de svingte av til høyre og gikk et lite stykke innover en gresskledd eng. Snart stoppet busketassen og åpnet en lem i bakken. Lys strømmet ut, og Snøflugg så at det var en hule. Busketassen gikk ned i hulen, og selv om alben var ganske mye høyere enn han, fikk han akkurat plass under taket. De gikk et stykke innover og endte i en liten, koselig jordstue. Busketassen, som hadde sagt at han het Tasse, satte seg i en myk lenestol og sa at Snøflugg også bare kunne sette seg ned. Hvordan har turen gått hittil? Traff du alvene? spurte han spent. Ja, de var veldig vakre, svarte Snøflugg. -Ja, de er visst det, men vent her så skal jeg finne litt mat til deg. Snøflugg satte seg tilbake i stolen og slappet av mens busketassen ordnet med mat. Han kom med ett på skoleoppgaven han hadde fått før han dro, og tenkte at hvis han skulle redde verden, så måtte de sikkert skrive den når det ble fred, altså var det like greit å begynne og skrive med engang, siden han sikkert kom til å møte mange spennende monstre underveis. Han husket også at han lovte Tresnott å skrive det han opplevde, så han satte seg ned og skrev ned det han visste om alber

11 og alver. Han satt i så dype tanker at han ikke merket at maten ble satt på bordet, og at Tasse satt og ventet på han. Etter å ha skrevet ned alt han husket, rev Snøflugg seg endelig ut av tankene sine og satt seg fornøyd ned ved matbordet. Jeg måtte bare skrive ned noen notater, smilte Snøflugg og kastet i seg maten. Dette var veldig godt! sa han og kastet i seg en ny av de steinlignende kakene som lå på et fat. De var harde utenpå, men fulle av et slags sukker. Har du ingen foreldre? spurte Snøflugg forsiktig og studerte det lille hulerommet. Joda, men de er ikke hjemme for tiden, de besøker noen slektninger, så jeg har hulen helt for meg selv. Tasse smilte. Snøflugg ble med ett litt trist i blikket da det ble snakk om familie, så han fortet seg å snakke om noe annet. Hadde du hatt lyst til å fortelle meg litt om busketasser? spurte Snøflugg og tenkte på skoleoppgaven. Joda, det kan jeg godt! Jeg kan fortelle om noe som skjedde for noen få år siden. Tasse og Snøflugg forflyttet seg til de behagelige lenestolene, og Tasse startet å fortelle. Før bodde Tasse i et lite skogsholt sammen med sin far og sin mor. De var alle veldig glade i hverandre. Sammen hadde de gravd ut en liten hule under bakken hvor de hadde det som trengtes, både et lite bad, soverom og stue. De satt alle og spiste middag, en herlig kvistesalat, da lille Tasse hørte den merkelige lyden. Mamma, det knitrer sånn... hva er en lyden? Han la det lille øret sitt mot bordoverflaten for å høre om han skjønte hva det var. Hvilken lyd gutten min? sa moren og fortsatte å spise. Hmm..jeg hører heller ikke noe, sa faren, men så rettet han seg opp i ryggen og satte opp en forskrekket mine i det lille ansiktet. Det lukter røyk! Det brenner! Alle må ut! Plutselig kom alle tre seg på beina og spurtet mot nødutgangshullet. Jeg kan ikke se noe lys i enden! ropte mammaen som løp først. Bare løp, vi kan ikke bli her, jeg kjenner allerede varmen! ropte faren tilbake, og alle løp så fort de kunne. De kjente at røyklufta tetnet seg rundt dem, og lille Tasse orket ikke løpe mer. Han falt sammen og besvimte. De to andre var et stykke foran og merket det ikke. De var like ved utgangen nå, men de kunne ikke se noe lys, selvom det var midt på dagen. Moren og faren fattet mistanke. Her var jo utgangsdøra, men hvorfor så de ikke sola? Da kjente de at de ble løftet opp. fillern vi er fanga! Faren kjente mot sekken. De var fanget i en sekk. Å nei! Utbrøt moren, jeg trodde da vi hadde klart å skjule denne hulen så godt at de dumme folkene ikke kunne finne oss denne gangen. Nå bærer det til dyrebutikken med oss. En tåre rant nedover det hårete kinnet hennes. Vi skal klare å rømme, sa faren med klump i halsen. men hvor er Tasse? moren så seg om i mørket, alle Busketasser ser like bra i mørket som i lyset. Han er ikke her! Utbrøt hun forskrekket. Hun hadde rett. Snart våknet lille Tasse til liv igjen. Han kjente at røyken hadde tetnet enda mer, og da han snudde seg, så han et rødt lys som nærmet seg, flammene. Men hvor var mammaen og pappaen? Han løp mot utgangen, han fulgte sollyset. Forskrekket stod han ute av hulen og så etter følget han hadde foran seg. To gutter bar en liten sekk over ryggen. Som Busketass var han jo bare ti cm lang, siden han var barn, så det var ikke fare for at de skulle få øye på han, men han passet uansett på å holde seg i skjul. Jasså, så de har tatt mamma og pappa, tenkte han. Huff, jeg må redde dem! Jeg kan ikke la dem bli fanget og tatt av de slemme folkene! Tasse visste ikke helt hva han skulle gjøre, men han kunne i hvert fall ikke la moren og faren

12 bli utsatt for fæl tortur og stygge operasjoner. Hva skulle han gjøre? Han gjemte seg i det høye gresset og smøg seg etter de to høye skikkelsene. Han måtte løpe kjempefort for å holde farten og for å klare og holde følge. Han hadde ganske god hørsel, og han syntes tydelig at han hørte noen rope om hjelp. Det måtte være foreldrene hans. Snart ble lille Tasse sliten, og orket ikke løpe etter lengre. Han satte seg trist ned på en liten stein. Han måtte legge en plan. Det var ganske langt til nærmeste by, mange timer å gå, selv for sånne raske føtter som guttene hadde. Men hva planen skulle gå ut på, hadde han ingen anelse om. Han hadde ingen sjanse til å holde følge med guttene lengre, orket ikke å løpe mer. De gikk altfor fort for de bitte små føttene hans. Her gjaldt det å bruke andre ferdigheter. Smarthet! Kunne han lure dem på en eller annen måte? Det måtte han nesten. Han visste hvor de måtte gå for å komme frem til byen, og han visste om en hel masse snarveier de helt sikkert ikke kunne. Han kunne nå frem til steder før dem, men da måtte han ha veldig flaks. Kanskje en av vennene hans ville hjelpe han. Han stakk to fingre i munnen og plystret en lang tone. Snart kom en liten fugl og satte seg ved siden av han. Den nikket. Heisann Tasse! plystret den. Hei Pip, jeg trenger din hjelp. Mamma og pappa er fanget av noen slemme gutter de skal... du vet.. Ja, jeg vet hvor grusomme de folka er. Men hva vil du at jeg skal gjøre? Jeg aner ikke, jeg vet ikke engang hva jeg selv skal gjøre. Jeg har ingen plan akkurat nå. Men jeg vet at de skal til byen, og at jeg ikke klarer å nå dem igjen med å løpe rett etter dem. Hva synes du jeg skal gjøre Pip? Vel du må lure dem på en eller annen smart måte, men akkurat hvordan aner jeg ikke heller. Var de store? Tasse tenkte nøye etter. Nesten like store som bamses minste unge. Hmm, tja, ganske store altså. Men du, jeg tror jeg vet hva vi kan gjøre! Pip smilte med det lille nebbet sitt. Å, hva da? -Kom så skal jeg vise deg! Sett deg på ryggen min! Klarer du å fly med meg på ryggen? -Jada, du er jo liten og lett, og vi skal ikke kjempe langt. Etter noen minutters flygning nådde de veien igjen ved en stor grop. -Bjørnefella, sa Pip stolt. Bamse og ungene gikk nesten rett nedi den en gang, men siden litt av hjørnet er åpent og man kan se at det er et hull under, så ble de heldigvis ikke fanget. Ja hva så, Tasse skjønte ikke helt hva vennen ville. Hvis vi skynder oss å dekke til hullet igjen med kvister, så vil sikkert guttene falle rett nedi! Pip smilte stolt. Javel, men det er altfor stort hull til at vi to skal greie det på under fem minutter, det tar nok ikke noe mer før guttene er her! -Vent litt så skal du se! Med engang Pip hadde sagt det satte han i gang med å synge en merkelig sang. Han plystret ut herlige toner i en klar og lett melodi, og snart var hele lufta full av små fugler. De lå som et sort teppe over skogen, som en sverm. Hei venner! Vi trenger hjelp mot noen mennesker her! Mennesker fysj! -Æsj tobeinte folk! Kom det i hvin fra himmelen. Kan dere hjelpe til med å dekke igjen hullet, og kan en av dere dra og vekke den gamle kråka? Og dere, vi har dårlig tid!

13 Snart var alle borte, men snart kom de tilbake, en etter en med gress og små kvister til å dekke hullet med. Det tok ikke lang tid før ikke noe av hullet syntes lengre, og fuglene fløy sin vei igjen, glade for å ha hjulpet til. Snart kom en liten fugl med en stor svart fugl flygendes. Hei kråka, ropte Pip før den sorte fuglen rakk å lande. Har du noen mynter? Vi trenger dem i kampen mot tobeinte jegere! Kråka freste og fløy fort av gårde igjen. Hvorfor trenger vi mynter? Tasse var forundret. Folk kan ikke motstå ting som blinker, ikke kråker heller. Hvis det ikke er noen grunn til å gå over hullet, så kan det hende de går rundt eller hopper rett over det! Det vil vi vel ikke? Pip plystret. Snart dalte det ned noen blinkende mynter på den farlige grunnen, og Pip og Tasse søkte dekning for å ikke få de glinsende greiene i hodet. Så la de seg på lur i det høye gresset og ventet spent. Vet du hva vi bør gjøre, spurte Pip og så bort på kameraten i gresset. -Nei Pip, det vet jeg ikke. Skal vi ikke bare ligge her og vente på at de faller nedi da? Også redde mor og far på en eller annen måte? -Jo, vi kan godt gjøre det slik, men hvordan har du tenkt å redde dem da? Hullet er ikke så dypt, og de slår seg ikke av å dette nedi. Ikke kommer de seg opp igjen heller, men foreldrene dine er fortsatt fanget. -Da får jeg gå ned og hjelpe de ut av sekken da, Tasse klødde seg på hodet. -Ja, men da kan det hende de ser deg. Og hvis de ser deg så er det to ting som kan skje. Det første er at de fanger deg, det andre er at de blir redd deg og tror du er en rotte eller noe siden du er så liten, og så finner de en stokk og slår deg i hjel med. Pip senket stemmen. Lille Tasse kjente at han grøsset. Tror du at de kan være så ondskapsfulle altså? Så grusomt slemme? Er mennesker slik at de slår i hjel dyr fordi de blir redde? Pip nikket med et trist blikk i øynene. -Hva synes du jeg skal gjøre da Pip? Noe må det vel være? Tasse lente seg tilbake i gresset og sukket. -Jeg har alltid lurt på en ting. Og det er om ryktene om dere er sanne. At hvis dere biter noen så vil de besvime. Hvis det er sant, så er jo det det perfekte våpen for oss! Pip smilte stolt av påfunnet sitt. -Jeg tror det er sant, nikket Tasse. Jeg hørte om en busketass langt tilbake i slekta engang. Han ble fanget av et menneske. Men da mennesket kom hjem og satte han i et lite bur, så klarte han å bite mannen. Mannen skulle nemlig mate han, og han hadde ikke fått fjernet giftkjertlene på busketassen ennå. Så da mannen strakk frem hånden for å gi den mat, så bet den til og mannen besvimte øyeblikkelig. Busketassen klarte å rømme og levde lykkelig etter det. Tasse tenkte tilbake på denne historien, han hadde ofte hørt den da han var liten og mammaen leste eventyr på senga for han. Men hva om den ikke var sann? -Vi kan jo prøve, sa Pip. Jeg har hørt noe lignende jeg og, og det virker jo ganske sannsynlig. Er du villig til å prøve det for å redde foreldrene dine? Foreløpig ser jeg ingen annen mulighet. Tasse nikket. :- Hva vil du at jeg skal gjøre? Snike meg ned i hullet og ligge klar til de detter nedi? Da kan jeg bite dem før de ser at jeg er der. -Nei, det blir altfor farlig, kan jo hende at de faller oppå deg og da, SPLÆSJ, er det ingen Tasse der lengre. Tasse grøsset igjen. Han hadde godt klart seg med et nei, uten den skumle forklaringa. Han så for seg en svær menneskerumpe falle mot han. Det ble mørkere og mørkere, han ristet på hodet. Huff. Det måtte ikke skje. -Hva synes du vi skal gjøre da? hvisket Tasse til sin venn.

14 -Jeg synes du skal ligge klar, og i det de faller ned i hullet og begynner å lure på hvorfor de er der, så kan du løpe ubemerka ned dit, for da er de sikkert så forfjamsa som det går an å få blitt. Tasse nikket. Stille! Jeg synes jeg hører noen! Pip hadde rett. De to vennene la seg enda lengre inne i gresset og tittet ut mellom noen strå. De hørte skritt. To lystige gutter gikk nedover stien og sang glade for seg selv. De holdt en pose mellom seg og lot den dingle fra side til side. Stakkars mammaen og pappaen til Tasse ble skikkelig sjøsyke. Tipper butikkmannen blir skikkelig glad når han får disse to! Det var en tykk liten gutt med lyst hår og fregner som sa dette. Ja, dette er jo en skikkelig fangst, håper han gir oss masse! Den andre gutten var høy og kjempetynn, og hvis de var brødre ville man nok spurt seg om ikke mat fordelingen var litt skjev. Det er sjelden man finner busketasser nå for tiden. Det sies jo at de har flyttet sørover eller noe. Ja, men de er fortsatt skikkelig populære som kjæledyr! Ja det er de. Du Torstein, det var den feite gutten som selv het Gunnleif som snakket. Der borte ser det ut som om noen har mista lomme boka si! Begge guttene så mot bjørnefella. Ja så sannelig tror jeg ikke du har rett! Men da må vi jo levere det tilbake til eieren sin da. Så kjedelig. Torstein siklet ved synet av pengene som lå strødd bortover bakken. Neida, det dom ikke veit har dom ikke vondt av! sa han tykke. Skal vi sette fra oss posen her så lenge også gå bort og samle pengene? Torstein så på Gunnleif. Nei Torstein, da stikker de sikkert bare a, de dumme dyra. Så vi tar dem me oss bort te penga? Jupp. På et øyeblikk var guttene borte ved bjørnefella, og kastet seg over pengene. Dessverre for dem så forsvant plutselig bakken under beina på dem og de landet i hullet med et høyt :- _Uuuææææh! -Tooooorsteiiin! Jeg faller! Hva er det som skjer? Mamma! Hørte de, også et BANG! Lille Pip lo en ondskapsfull latter, men så husket han situasjonen og dunket Tasse i siden. Løp! hvisket han. Lille tasse løp som han aldri før hadde gjort. Han stormet bort til hullet og holdt akkurat på å skli over kanten da han stoppet brått! PIP! ropte han. Jeg kommer til å knekke nakken hvis jeg detter ned her! Hvordan skal jeg komme meg ned og så opp igjen? Pip spratt opp og løp bort til kompisen. Fort! Sett deg på ryggen min så skal jeg fly ned dit med deg! Tasse kløv opp på vennen sin, og de dalte forsiktig ned i hullet. Pip fløy fort opp igjen, mens Tasse ble igjen. Tasse kjente hjertet dunke i halsen. Dette var skummelt. De to guttene satt fortsatt på rumpa og lurte på hva som hadde skjedd. Tasse snek seg nærmere dem. Den ene gutten var rett foran han og satt med ryggen til. Tasse grøsset. Han hadde ikke direkte lyst til å bite dette fettlasset av en gutt. Det smakte sikkert ikke godt. Blææh! Men han snek seg nærmere og tok motet til seg. Han blottet tennene og lukket øynene mens han grøsset. Så bet han offeret og kjente at noe begynte å fosse ut av tennene hans. Kult! Så det var gift i dissa tenna! Han trakk seg tilbake og så forskrekket at giften virket mye raskere enn det han egentlig hadde trodd. Den feite gutten sank sammen, og et øyeblikk så det ut som om lille Tasse kom til å få en rask, men smertefull død. Heldigvis klarte han å løpe unna, og berget landet ved siden av han.

15 Den spinkle gutten så bort på kameraten. Hva er det med deg? Hvorfor er du sånn? Han så forskrekket at kameraten blødde fra et lite sår å ryggen. Noe bet meg, sa den feite halvt i ørske. HÆ!? Ikke en slange vel? Du vet vel at jeg hater slanger! Si at det ikke er en slange. Det er vel ikke en slange vel? Du så vel ingen slange? Jeg mener vi ville vel sett den hæ? Tasse fniste fornøyd. Nei, det var nok ingen slange, Pysa. Det der er nok heller skylda. Tasse svelget. Berget av en gutt pekte mot han. Fingeren dirret. Har de stikki ut a posen? spurte han andre. Nei, dette er en annen en for den er mindre enn de to. Du vet hva det vil si. Vi har en til! Kult! Ennå mer penger! Guttene lo. Så plutselig kastet de seg over Tasse og stappet han ned i posen, sammen med de to andre. -PIIIIIIIIIIIIIIP! Rakk den lille tassen å rope før han forsvant i mørket. Pip tok vingene fatt og sirklet over hullet for å se hva som hadde skjedd. De har fanget han! tenkte han trist. Så snudde han ryggen til hullet og fløy sin vei, trist til sinns. Lille Tasse fant snart igjen foreldrene sine, og de gav hverandre en god klem. Du skulle ikke kommet etter oss! sa moren sta. Jeg er enig med mammaen din, lille Tasse, sa faren trist. Det ser ikke ut til at dette ender så bra. Faren ristet på hodet. Pip var med meg. Men siden vi ikke har hørt noe til han nå, så har han sikkert flydd sin vei, sukket Tasse. Snart satt de alle tre tett inntil hverandre, uten lyst til å si noe mer. De var fortapt. De to guttene hadde begynt å planlegge hvordan de skulle komme seg opp av hullet. De hadde begynt å måle høyden på veggene og hadde begynt å finne steiner for å kunne klatre opp av hullet igjen. De hadde akkurat klekket ut en perfekt plan da det plutselig begynte å regne. Regne steiner. Steiner, kongler, gress. De så opp. Himmelen var nesten helt sort av små fugler, alle med nebbene og klørne fulle av steiner og kongler. Hva er det de driver med, de er gærne! Guttene holdt hendene over hodet. De tror de er smarte, men dette kan ikke såre oss, det er jo bare små rusk de kaster jo, sa han feite. Ehh... jeg tror du tar feil, se der borte! Den spinkle pekte mot et rolig hjørne av himmelen, det begynte sakte, men sikkert å strømme til flere fugler til dette oppstyret. Store fugler, store sterke fugler med store, tunge steiner. Guttene hylte og satte seg så inntil veggen de kunne med hendene foran hodet. Posen med Tasse og familien i blåste de langt i. De store fuglene kom nærmere og nærmere. og guttene lukket skremt øynene. Fuglene slapp det de hadde i nebbet, så fløy ca ti stykker ned og grep tak i posen med Tasse i. Før guttene rakk å reagere, hadde de fløyet posen høyt til værs og var utenfor rekkevidde. Guttene grep det de fant av steiner og kastet etter fuglene. Pip smilte. Guttene gjorde akkurat det de håpet de skulle gjøre. Fuglene lot som de var såret og styrtet brått mot bakken. De landet utenfor synsfeltet til guttene. Vi klarte det! Gliste han pinglete. Griseøynene til den feite lyste fornøyde. Som alltid. Fuglene lo da de landet. Fort hakket de opp sekken og slapp ut busketassene. Så lettet de igjen med sekken. De fløy lavt over bakken og svingte over hullet. Guttene ble rasende, og i rent raseri klarte de å komme seg opp av hullet. De løp etter fuglene med sekken, og hoppet for å få tak i dem. Men fuglene var akkurat så vidt utenfor rekkevidde for de illsinte guttene. De visste jo ikke at sekken var tom, og at fuglene bare hjalp dem å komme på villspor. Tasse pustet lettet ut da han så dem forsvinne i horisonten. Nå er dere trygge igjen, smilte Pip stolt. Smart plan hva?. Tasse nikket og angret på at han hadde mistet tilliten til vennen litt før. Jeg og mammaen og pappaen min skal fly dere til et trygt sted nå, sa lille Pip. I det samme han

16 sa det så landet to store fugler ved siden av dem. Denne gangen kommer de ikke til å finne dere, gliste Pip. For jeg har en plan.... Resten var en helt annen historie, og nå var det begynt å bli sent på kveld, så Tasse viste Snøflugg hvor han kunne få sove for natten, og de la seg begge til å sove. Snøflugg fikk ikke sove med engang. Han lå lenge og tenkte på hvordan Tasse hadde klart å redde sine foreldre fra undergang og om hvor fint den fortellingen sluttet. Så tenkte han på sine egne foreldre, på sin egen ferd ut i verden for å redde dem og hele Drømatia. Han sukket og snudde urolig på seg i senga. Ville han klare å berge sine foreldre? Han fikk en stor vond klump i halsen, og tankene fløy mot forrige gang han hadde sett dem. Tilslutt sovnet han med en liten tåre i øyekroken. Snøflugg våknet neste morgen av at noe hardt og glatt strøk seg over kinnet hans. Han åpnet forsiktig øynene og så med ett et glitrende lite vesen foran seg. Det var bittelite, kunne sikkert fått i plass i hånden hans, og det var av et slags perlelignende materiale. Det smilte litt forsiktig og blunket med øynene. Snøflugg satte seg opp i sengen og så at Tasse stod i døråpningen. Der er du jo! Han gikk bort til senga og løftet bort det fremmede vesenet som hadde lagt seg ned på Snøfluggs mage. Dette er Basse! smilte Tasse stolt og holdt frem den lille krabaten. Det er en bassilusk! Han elsker perler og glitrende ting, og han er ganske nysgjerrig av seg. Snøflugg så på Basse med beundrende øyne. Så fin han er! Jepp, fin er han, sa Tasse stolt. Jeg fikk den som kjæledyr av foreldra mine til den forrige bursdagen min, mot at jeg går tur med den hver dag og gir den mat. Den lille perleoppbygde tassen hoppet ned av Tasses hånd og løp med korte, raske skritt tilbake til senga. Så krabbet den opp og la seg på Snøfluggs mage igjen. Den smilte fornøyd og la seg til å sove. Den sover bare fem minutter av gangen, så det tar ikke så lang tid før den er oppe og løper igjen! Men jeg kan hente frokost til deg imens, for vi må jo rekke å sette deg på den ferja til Bongaa! Snøflugg nikket til svar og betraktet Basse med øynene. Tasse forsvant ut, og da han kom inn igjen satt Basse på Snøfluggs skulder og logret fornøyd med halen. Etter en god frokost og en kort tur på do, var alle klare til å dra videre. Tasse lot Basse bli igjen hjemme, men Basse hadde slettes ikke lyst til å vente hjemme så han maste ustoppelig på å få være med. Han hoppet opp og ned og prøvde å smyge seg foran dem ut døra. Tasse sukket og trakk på de hårete skuldrene. Ok da! Så får du være med! Han satte på Basse halsbåndet, og det lille dyret løp av sted. Heldigvis ikke fort da, for han hadde jo så korte ben. Snøflugg smilte og fulgte etter med Tasse i hælene. De gikk stille side ved side en stund uten å si noe. Men Tasse var en pratsom liten hårball, så det var ikke lenge stillheten varte. Jasså! Så du skal på den store monsterfestivalen du! sa han og så opp på alben som var meget høyere enn han selv. Ja, jeg skal visst det, svarte Snøflugg litt tåkete, han gikk i egne tanker. Ja, det er litt av en opplevelse! Jeg var der forrige gang, det var da foreldrene mine kjøpte Basse til meg! Jeg kunne selvfølgelig velge mellom mange kjæledyr, men jeg hadde alltid hatt lyst på en bassilusk, og siden jeg også er allergisk mot cola så... Snøflugg så bort på busketassen. Hæ? Allergisk mot cola? Nå skjønner jeg ikke helt sammenhengen? Å! Du har kanskje ikke sett så mange bassilusker du nei. Nei, du skjønner, bassilusker tåler rett og slett ikke cola, de dør hvis de får i seg ganske små mengder. De som ikke dør, blir sinnssyke. Onkelen til Basse ble det. Det er derfor mange som velger å ikke ha bassilusker som kjæledyr, for hvis de drikker mye cola selv, så er jo alltids faren stor for at den lille tassen skulle falle ned i colaglasset eller noe sånn. Det er en ganske vanlig dødsårsak det der assa, fall i cola glass. Snøflugg tenkte seg om. Det var så mye han tydeligvis ikke visste. Som dette med

17 bassilusker. Han hadde bare hørt om bassilusker engang før for kona til fetteren til broren til mora til kameraten til kusina til mammaen til tanta til naboen hadde sett en sånn en gang. Og etter det Snøflugg den gangen hadde hørt, så var det ikke måte på hvor fæle vesen de var. Og nå, når han selv så en bassilusk, kunne han ikke skjønne at de kunne snakke om samme monsteret. Tja, kanskje den der personen hadde sett en sinnssyk bassilusk? Eller kanskje rett og slett ikke likte disse bedårende små vesenene. Uansett, var Snøflugg sikkert på at han digget denne arten. Kanskje han selv skulle skaffe seg en sånn en dag? Plutselig ble han klar over at Tasse snakket om ett eller annet han ikke hadde fått med seg, så da Tasse snudde seg mot han, nikket han for å ikke vise at han hadde falt ut for lenge siden. Jaja, nok om det, sa Tasse med et glad smil. Nå er vi her! Dette er havna, og her kommer snart ferja som skal kjøre deg avsted! Snøflugg speidet utover med hånden over øynene for å skygge for solen, men han kunne ikke akkurat se noe som lignet på hav, og slettes ikke noen ferje heller. Jeg trodde ferjer gikk i vann? sa han etter litt ettertanke. Vann? Det er lenge siden det! svarte Tasse forundret. -Men hvis de ikke går gjennom vann, hvordan reiser de da? -Vel, du vet visst ikke så mye om dette, så la meg gi deg et kort sammendrag: Det er visst ikke alle monstre som har reist i et monsterskip i løpet av sitt liv, selv har jeg reist mange ganger. Monsterskip kan være mange forskjellige ting, og kan se ganske forskjellige ut. Den mest vanlige typen monsterskip, den du skal reise med, er ganske enkelt laget. Det er gamle sjørøverskip som engang har sunket til bunnen på havet, og har blitt heist opp igjen ved hjelp av alvenes drømmekraft. Det er lenge siden alver og feer startet dette samarbeidet, oppreisning av gamle skip. De har begynt med dette på jorden også nå (den blå planet), for de fleste sjørøvere der har faktisk dødd ut. De løfter altså skipene opp av havet. Så maler de dem med et slags pulver som er blandet ut med forskjellige urter og blomsterblader. Når dette er påført skipet, blir det like fint som det var den gangen det seilte over vann. Det blir helt igjen, og alle deler og planker som har blitt slitt av med tiden, jevnes ut igjen. Det neste som skjer med dette enorme skipet er at det med ett blir usynlig. Usynlig for alle som ikke bør se skipe, som mennesker og onde monstre. Så blir det spesielle drivstoffpulveret strødd over fartøyet, og det er klart til bruk. Som sagt er dette det fartøyet som oftest blir brukt. Det flyr stille gjennom lufta, og akkurat som skipet blir også alt som setter sin fot innenfor det usynlig. Skipet blir nesten litt spøkelsesaktig, og kan derfor fly igjennom vegger og sånt uten at monstrene faller ut eller merker andre lite hyggelige ting. Skipet farer som en sommerbris gjennom luften, og du har sikkert kjent det kjøre forbi deg før. Har du kjent en slags iling nedover ryggen, slik at det går kaldt nedover ryggen, eller liksom grøssing? Vel, da har ett av disse monsterskipene kjørt forbi deg. Snøflugg nikket. -Det går veldig stille, ikke en lyd er å høre og ofte følger det også en slags stillhet med skipet. Skipet kjører oftest der det er helt stille og ikke alt for mye bråk i nærheten. Men noen av skipene kjører selvsagt også innom byer og plukker opp monstre der på noen hemmelige stoppesteder, Tasse så på Snøflugg, og den lille alben hadde et drømmende utrykk i øynene. Og dette skipet skal jeg reise med? Ja, det skal du! Og du bør være kjempeglad for at du har fått plass, for nå om høsten er det ofte kjempekøer av folk som vil være med. Snøflugg kjente at han begynte å glede seg til å prøve dette mystiske fartøyet. Men Tasse, hvordan blir det usynlig? Det er ikke så rart, de bruker nemlig en blanding av ektoplasma ( det spøkelser består av ) og alvestøv. Dette gjør skipene usynlige, men det går kun raskt om høsten for da er det passe kjølig. Om sommeren blir blandingen for tykk og om vinteren for tynn, så derfor er det mange som vil reise akkurat nå. Snøflugg smilte og så utover det tåkeaktige, hvite landskapet som strakk seg så langt øyet kunne se. Han snudde seg og så

18 på Tasses by. Små busketasser begynte å piple ut i gatene og ta seg til dagens gjøremål. Det var veldig få hus, stort sett var det huler i jorda og små grotter. Men her og der var det store mursteinshus, og det var nok de han hadde sett lyset fra kvelden før. Han snudde seg mot tåkehavet igjen og så med ett en enorm skygge nærme seg. Der kommer skipet ditt! sa Tasse og pekte på skyggen. Med det samme kom skyggen ut av tåken og ble synlig. Det var et enormt skip med store, sorte seil. Foran var det festet en enorm havfrue