Spot-marked og gasspriser

Transkript

1 NORGES TEKNISK NATURVITENSKAPELIGE UNIVERSITET, INSTITUTT FOR PETROLEUMSTEKNOLOGI OG ANVENDT GEOFYSIKK TPG4140 Naturgass Spot-marked og gasspriser Trondheim, november 2003 Rune Høivik Harald Ueland Gunn Marie Navestad

2 SAMMENDRAG Tradisjonelt har det europeiske gassmarkedet gitt lite rom for konkurranse. Det har bestått av forholdsvis få aktører i alle ledd, og det har ofte vært de samme selskapene som har stått for både produksjon og transport av gassen. Etter at EU vedtok å innføre det europeiske gassdirektivet har det europeiske gassmarkedet gjennomgått omfattende endringer. Hovedmålet med dette direktivet er å fremme konkurranse i markedet samt å skape et liberalt gassmarked. Hovedvirkemidlene er å innføre tredjeparts adgang (TPA) til transmisjonslinjene og oppsplitting av selskaper. Et av resultatene av gassdirektivet er at det har utviklet seg et spotmarked for gass. Dette betyr hovedsakelig at gass blir solgt gjennom et børssystem, der prisen styres av tilbud og etterspørsel. Vi ser også at pris på gass også er avhengig av faktorer som vær og årstid, økonomisk situasjon i markedet, konkurranse fra andre energikilder, mulighet for å lagre gass, eksisterende kontrakter, mengde gass som blir produsert og LNG produksjon. Etter innføring av det europeiske gassdirektivet har Norge blitt presset av EU til å oppløse Gassforhandlingsutvalget (GFU) og forsyningsutvalget (FU). Til tross for at prisen på gass vil synke som følge av liberaliseringen, vil Norge kunne dra nytte av markedsendringene gjennom økt gassalg. Det er stor variasjon mellom de ulike europeiske landene når det gjelder i hvor stor grad de har åpnet markedene sine. Dette vil kunne føre til at noen selskaper vil kunne dra ekstra stor fordel av den nye markedssituasjonen. Men selv om det europeiske markedet hadde blitt fullstendig åpnet opp vil det være faktorer som vil virke begrensende på konkurransen. Et eksempel på en slik faktor vil være flaskehalser i rørtransportsystemet.

3 INNHOLDSFORTEGNELSE 1. Innledning Hovedtrekk ved det tradisjonelle europeiske gassmarkedet Monopolistisk gassmarked Nasjonale salgsorganer Store prisforskjeller Det europeiske gassdirektivet Tredje parts adgang Oppsplitting av selskaper Begrensninger Fakta om spot-marked Gassmarked og gasspriser Aktører i gassmarkedet Karakteristikker ved et gassmarked Faktorer som påvirker fastsettelse av gasspriser Konsekvenser for norsk gassindustri Dagens situasjon i Norge Begrensninger ved et åpent gassmarked Konsekvenser ved liberalisering Konklusjon...20 Referanser...21

4 1. INNLEDNING Det europeiske gassmarkedet har de siste årene gjennomgått en omfattende omveltning. Grunnen til dette er EUs innføring av det europeiske gassdirektivet og de stadig mer omfattende handelsreglene som Verdens handelsorganisasjon (WTO) innfører. Markedet har beveget seg fra en tilstand der det har vært mer eller mindre lukket til å bli mer liberalisert og konkurransebasert. I denne oppgaven vil i kapittel 2 forklare hovedtrekkene ved gassmarkedet slik det var før EU tok avgjørelsen om å innføre gassdirektivet. I kapittel 3 vil vi forklare hovedinnholdet i det europeiske gassdirektivet. Kapittel 4 tar for seg hva som ligger i begrepet spotmarked, mens kapittel 5 beskriver gassmarked og prinsipper for fastsettelse av gasspriser med utgangspunkt i spot-makeder. Til slutt vil vi i kapittel 6 drøfte hvilken innvirkning dette vil ha for den norske gassindustrien før vi kommer med en konklusjon i kapittel

5 2. HOVEDTREKK VED DET TRADISJONELLE EUROPEISKE GASSMARKEDET Dette kapittelet tar sikte på å beskrive de viktigste faktorene ved det tradisjonelle europeiske gassmarkedet. I forbindelse med oljemarkeder har det stort sett eksistert ett stort integrert marked. Situasjonen når det gjelder gassmarkeder, er litt annerledes. Her eksisterer det regionalt separerte markeder. De viktigste gassmarkedene er det asiatiske, det nordamerikanske og det europeiske. Hovedgrunnen for denne oppdelingen av markedet er gassens høye transportkostnader. På grunn av de høye transportkostnadene blir salg av gass til Europa i dag begrenset til avstander opp til 5000 km fra bruksområdet. I det europeiske gassmarkedet er Russland, Norge, Algerie og Nederland de største eksportørene av gass. Norge står for 20 % av det totale gassalget til Europa og er med det den nest største produsenten av gass til det europeiske markedet [2]. 2.1 Monopolistisk gassmarked Situasjonen i det europeiske gassmarkedet har lenge vært preget av store aktører med monopol eller oligopol innefor bestemte geografiske områder. Produsentene har som regel bestått av få og store aktører, og gjerne vært styrt av nasjonale organer. Transmisjonsselskaper har skaffet seg store markedsandeler gjennom samarbeid, stordriftsfordeler og lovgivning. Dette har resultert i at det internasjonale rørledningssystemet som blir benyttet for eksport av gass, tradisjonelt har blitt kontrollert av et fåtall gassprodusenter. Transport av gass innenfor importnasjoner av gass har tradisjonelt vært kontrollert av selskaper med monopol i det aktuelle landet. Dette har resultert i at de nasjonale monopol selskapene har fungert som grossister i sine respektive markeder. Den monopolistiske markedssituasjonen har ført til at konkurranse blir vanskelig. Dersom det finnes selskaper som ønsker å konkurrere med det selskapet som allerede finnes på markedet har de to alternativer: leie rørkapasitet av konkurrenten eller bygge nye rør. Begge disse alternativene vil alltid være dyrere enn konkurrentens. Dersom det nye selskapet leier rørkapasitet fra det godt etablerte selskapet, kan det etablerte selskapet sørge for å sette prisen på leie av rør så høy at det nye selskapet aldri vil være konkurransedyktig med de prisene som de selv - 2 -

6 tilbyr. Ved å benytte alternativet med å bygge nye tilsvarende rørsystem, vil dette heller ikke lønne seg. Det etablerte selskapet vil alltid kunne tilby lavere priser enn det nye og dermed utkonkurrere det nyetablerte selskapet. 2.2 Nasjonale salgsorganer I alle de fire store produsentlandene for gass, er det opprettet et nasjonalt salgsorgan for gass. Dette kommer som et ønske om sterkere statlig kontroll over gasseksporten. Til sammen har disse fire statlige aktørene hatt en samlet markedsandel på over 80 prosent, se [1]. I Norge har all eksport av gass skjedd gjennom Gassforhandlingsutvalget (GFU). GFU bestod av to faste medlemmer; Statoil og Norsk Hydro, og i tillegg noen andre aktører som har vært med periodevis. GFU har hatt som ansvar å forberede og gjennomføre alle forhandlinger om salg av norsk gass fram til kontraktsinngåelsen. I tillegg til GFU har det i Norge eksistert et organ for ressursforvaltining på norsk sokkel, dette organet kalles Forsyningsutvalget (FU). FU består av alle selskapene som produserer på norsk sokkel, og har hatt en rådgivende rolle ovenfor Olje og energi Departementet i spørsmål om hvilke selskaper som bør få produsere i de ulike kontraktene samt hvilke felter som bør bli utbygd. Denne organiseringen av norsk gassalg er vist i figur

7 Figur 1: Organisering av norsk gassalg fram til 2001 [2] 2.3 Store prisforskjeller Monopolsituasjonen på både eksportør og importør siden av europeisk gasshandel har ført til store prisforsjeller på marked som ligger nær hverandre. Som følge av mangel på konkurranse har prisene på gass vært unødvendig høye. EU bestemte seg i 1998 for å innføre det europeiske gassdirektivet med formål om å kvitte seg med ineffektivitet i gassbransjen og å senke prisnivået på gass

8 3. DET EUROPEISKE GASSDIREKTIVET I 1998 vedtok EU å innføre det europeiske gassdirektivet. Dette har som formål å skape et åpent europeisk gassmarked. Et av hovedmålene er å oppnå lavere priser på gass for sluttbruker ved å kvitte seg med ineffektivitet i naturgass bransjen gjennom å innføre mer konkurranse. Hovedpunktene er å innføre tredje parts adgang (TPA) til transmisjonslinjer og oppslitting av store selskaper. I følge [7] skal direktivet implementeres over en 10-årsperiode. Målet var at minst 20 prosent av markedet skulle åpnes umiddelbart, 28 prosent innen 2003 og 33 prosent innen I startfasen skal de industrielle brukerne som kan benytte systemet ha et forbruk på minst 25 millioner kubikkmeter per år, minst 15 etter 5 år og minst 10 millioner kubikkmeter etter 10 år [4]. 3.1 Tredje parts adgang Det viktigste punktet i det europeiske gassdirektivet er at det skal innføres tredje parts adgang (TPA) til nasjonale og internasjonale transmisjonslinjer. TPA vil si at en tredje part mot betaling skal kunne benytte seg av transportrelaterte tjenester til et transportselskap for å transportere gass de eier. Dette innebærer at alle aktører skal kunne benytte seg av eksisterende rørtransportsystem, uavhengig av hvem som eier rørene. Hensikten med dette er å skape lettere og rimeligere adgang til transportsystemet for både produsenter og kjøpere av gass. De som eier rørene skal kun operere som transportører, mens det i større grad skal gjøres avtaler om kjøp og salg direkte mellom produsenter og kjøpere uten å måtte gå gjennom et importselskap med kontroll over det aktuelle rørsystemet. Ved innføring av TPA, kan medlemslandene velge mellom negotiated og regulated TPA. Fordelen ved innføring av negotiated TPA er at de ulike selskapene har større frihet til å benytte sin eksisterende infrastruktur til kommersielt bruk. På den andre siden vil regulated TPA gi en mer effektiv og mindre komplisert adgang til transportsystemet for selskaper som ikke eier rørene. For mer utfyllende diskusjon om temaet, se [5 ] - 5 -

9 Ved innføring av TPA, har EU satt regler for hvordan ledig kapasitet skal fordeles mellom de ulike aktørene. Ettersom nesten alt gassalg foregår over langtidskontrakter som gjerne strekker seg over 20 til 30 år, blir selskaper som allerede har inngått slike kontrakter sikret den rørkapasiteten som er nødvendig for å oppfylle kontrakten. Dersom det er ledig kapasitet i rørene etter at eieren har tatt sin del av kapasiteten, er eieren nødt til å la andre selskaper få benytte transportsystemet for salg av gass til sluttbruker, se figur 2. Prisen på transport settes gjennom regulerte eller forhandlingsbaserte tariffer eller en kombinasjon av disse to. Figur 2: Definisjon av kapasiteter [3] 3.2 Oppsplitting av selskaper En annet viktig punkt som det eruopeiske gassdirektivet innfører er at leverandør, transportør og de som lagrer gassen skal være adskilte selskaper. Man kan velge i hvor stor grad denne oppsplittingen skal være; oppsplitting av regnskap, funksjonell oppsplitting, operasjonell oppsplitting og oppsplitting av eierskap. Oppsplitting av eierskap i et selskap kan føre til mindre effektivitet i selskapene både med hensyn til investering og inngåelse av avtaler med andre selskaper, men dette er den formen for oppsplitting som er minst diskriminerende med hensyn til andre selskaper. For selskaper som er avhengig av import, vil det som regel lønne seg med en svakere form for oppslitting. Generelt vil det lønne seg å dele selskapene mellom transport og - 6 -

10 distribusjon av gass. For distribusjon av gass, vil det ideelle være å ha en situsajon der graden av konkurranse er høy, mens det på transmisjonsnivå vil være bedre å ha større, mer integrerte selskaper for å sikre sikkerhet i leveransene, se [5] 3.3 Begrensninger Hensikten med å innføre gassdirektivet er å innføre et liberalisert europeisk gassmarked. Hovedvirkemidlene for å oppnå dette er regulering av transport av gass mellom eksportør og importør. Gassdirektivet regulerer derimot ikke konkurransen på produsentleddet eller i distribusjonssystemene til de lokale enkeltbrukerne. Gassdirektivet vil derfor ikke være nok til å sikre et fullstendig liberalisert gassmarked, men vil være et riktig skritt på veien i å innføre dette

11 4. FAKTA OM SPOT-MARKED Her vil det bli fokusert på å forklare de grunnleggende prinsipper som ligger til grunn for et spot-marked. Beskrivelsen vil derfor kunne passe for alle typer spotmakeder, enten det er snakk om gass, elektrisitet eller et helt annet produkt. I senere kapittel vil denne teorien bli brukt til å forklare hvordan et gass spot-marked fungerer. Spot-marked Selger1 Selger 2 Selger n Børsing Kjøper 1 Kjøper 2 Kjøper n Figur 3: Spot-marked I et spot-marked gjøres produktene tilgjengelig via et børssystem der prisene styres av hva selgere på et gitt tidspunkt kan tilby sine kjøpere, og hvor stor interessen er blant kjøperne. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er sterkt avgjørende for hva prisen blir satt til. Både kjøperne og selgerne henvender seg til børsen (spotmarked) om de ønsker å uføre en handel, som illustrert i figur 3. Børsen har ansvar for å utføre selve transaksjonen. Det er en rekke faktorer som spiller inn når prisen skal fastsettes, men primært så tar man utgangspunkt i kjente lover fra markedsøkonomien. Etterspørsel og tilgjengelighet er faktorer som overstyrer alt annet når det er snakk om bestemmelse av priser. Om det har seg så at det er mange selgere som kan tilby et produkt, så vil prisen falle. Noe som er lett å skaffe vil man ikke betale mye for. Om det derimot er svært vanskelig å få tak i et spesielt produkt, så er kjøperne interessert å betale mer for denne varen. Prisen vil da gå oppover

12 5. GASSMARKED OG GASSPRISER I dag eksisterer det flere gassmarkeder, både i Europa og i Nord-Amerika. For å lettere kunne forstå hvordan et gass spot-marked fungerer, vil vi ta utgangspunkt i det eksisterende naturgass spot-markedet i Storbritannia. De viktigste aktørene i markedet vil bli identifisert, samtidig som man prøver å sette fokus på hva som skiller gass markeder fra andre markeder for varehandel. Til slutt vil det bli diskutert hvilke faktorer som har betydning for fastsettelse av gasspriser. 5.1 Aktører i gassmarkedet Figur 4 under viser nåværende kontraktsforbindelser mellom aktørene i det britiske gassmarkedet. Som de tykke pilene viser, så foregår selve gasshandelen mellom spot-markedet og kjøperne. Kjøperne her er representert med kraftselskaper, industrien og boliger/handelsstand. Produsentene selger gassen gjennom spotmarket og direkte til kraftselskaper. De tynne pilene angir at selve transporten av gass blir utført av transportører, som er uavhengig av produsentene. At aktørene er uavhengig av hverandre, er et svært viktig moment med tanke på et konkurransedyktig marked. I Storbritannia er det Transco, et datterselskap av BG British Gas, som både eier og operer det meste av det britiske gassnettverket [6]. Kraftselskap Husstander / forretninger Industri Produsenter Markedsplass BG Transco BG Storage Figur 4: Kontraktsforbindelser i det Britisk gassmarkedet [6] - 9 -

13 5.2 Karakteristikker ved et gassmarked Det har vist seg at gassmarkeder skiller seg en del fra andre tradisjonelle markeder for varehandel. Faktorer som skiller gassmarkeder fra andre markeder vil bli diskutert under. Gass kan selges og kjøpes som et hvilket som helst produkt, men selve transporten har vist seg å være et naturlig monopol. Å bygge et nytt transportnettverk vil ofte være ueffektivt og svært lite lønnsomt. Dette hindrer konkurranse og resultatet blir at noen aktører får monopol på markedet. Selv i konkurransedyktige markedet vil det til en viss grad alltid være et naturlig monopol. Det er myndighetenes ansvar å regulere naturlige monopol for å hindre misbruk i markedet. Da gass ofte blir brukt til oppvarming av boliger og næringslokaler, har været svært stort betydning for etterspørselen. Mange gasskunder er fanget, ganske enkelt fordi de ikke har noe alternativ til gassbruk. I korte perioder kan derfor den totale etterspørselen være svært uelastisk. Fangede kunder trenger gassleveranser uavbrutt hele tiden. Etterspørsel grunnet sesong (vær) vil ofte føre til ekstra leveranse kostnader. Kunder som har mulighet til å bruk andre energikilder må inngå kontrakter hvor deres gassleveranse kan bli stoppet til fordel for de som bare har gass som eneste alternativ. 5.3 Faktorer som påvirker fastsettelse av gasspriser Det er en rekke forskjellige faktorer som er med på å bestemme spotprisen på gass. Målet er ikke å gi noe oversikt over hvordan prisene har endret seg, men heller å finne generelle faktorer som alene eller sammen er med på å påvirke spotprisen. Vi deler faktorene i to grupper, de som har stor påvirkning for henholdsvis etterspørsel og forsyning, se figur

14 Figur 5: Etterspørsel og tilgang [7] Vær og årstid Det har vist seg at etterspørselen etter gass er svært avhengig av årstid og værsvingninger. Store deler av gassen som blir produsert i Europa går med til oppvarming av boliger og næringslokaler. Figur 6: Gassforbruk fordelt på ulike sektorer [6] Figur 6 viser er en oversikt over hvor stor del av gassforbruket som går til boliger, forretningsvirksomhet, industri og strømproduksjon i Storbritannia. Gassen blir primært brukt til oppvarming, noe som forklarer hvorfor strømprisen er svært

15 ømfintlig for værsvingninger. Trenden har vist at på kalde vinterdager så øker forbruket drastisk, noe som naturligvis fører til at gassprisen skyter i været. Figur 7: Prissvingninger på gass [5] Figur 7 viser at spotprisen når sitt høyeste punkt i kalde vintermåneder (januar), når forbruket av gass til oppvarming blir svært høyt. Økonomisk tilstand Generelt så vil den økonomiske situasjonen i et marked ha stor påvirkning på spotpriser, enten det er olje, gass eller elektrisitet. Gass blir som kjent mye brukt i industri, enten som råstoff eller til oppvarming. Om det er nedgangstider, vil dette naturligvis ha påvirkning på etterspørselen etter for eksempel gass. Når etterspørselen etter gass synker, går prisene ned. Konkurranse fra andre energikilder Tilgangen på alternative energikilder vil naturligvis påvirke prisen på gass. I markeder der produksjon av strøm kan komme fra flere energi kilder, som for eksempel kjernekraft, olje eller kull, vil dette ha stor betydning for gassprisen. Dette er eksempelvis typisk for det amerikanske markedet, noe som har ført til at gassprisen er svært avhengig av prisen på oljeprodukter (hovedsakelig tungolje) og kull [5]

16 I Storbritannia har denne trenden ikke vært så klar som i USA. Overproduksjon av naturgass har ført til at gassprisen er langt under prisen på konkurrerende energikilder. Uansett, prisen på gass vil naturligvis være avhengig av prisen på olje. Dette fordi det i mange tilfeller ikke blir boret etter gass før man er sikker på at det er mulig å utvinne olje på feltet. Slik har det vært de senere tider, spesielt på norsk sokkel, selv om denne trenden har endret seg litt de senere årene. Figur 8 viser hvor sterkt avhengig olje- og gassprisen er av hverandre. Den øverste grafen angir oljeprisen. Figur 8: Olje- og gasspris [7] Lagring I perioder med lave stor tilgang og lave priser er det mulighet for å lagre opp gass, som siden kan bli brukt når tilgangen er lav. Dette kan være med på å dempe prisen litt i tider der etterspørselen er stor og tilgangen liten. Eksisterende kontrakter Før var det veldig vanlig å inngår svært lange kontrakter med tanke på gassleveranse, gjerne opp til 20 år. Til tross for et økt liberalistisk market der sluttbrukerne har mulighet til å kjøpe gass for korte og lengre perioder, vil disse eksisterende kontraktene ha betydning for etterspørselen

17 Produsenter Gassprisen styres som kjent av hvor stor tilgang det er på gass i markedet. Tilgangen styres hovedsakelig av hvor mye gass som blir produsert. Gassprisene på det Britiske markedet har siden 1994 sunket, noe som skyldes overproduksjon. Overproduksjonen skyldes primært at nye gassfelt er satt i produksjon. Blant gassprodusentene i Nordsjøen er det stor enighet om at gassen ikke bør selges for en pris som er under en nedre grense (floorprice), til tross for at produksjonskostnadene er langt lavere enn denne. Dette har ført til gassfelt ikke blir satt i produksjon før produsentene forventer en høyere gasspris. LNG LNG produksjonen har økt de siste årene og kan dermed til en viss grad være med å påvirke gassprisen. Det er det viktig å merke seg at LNG på kortere avstander i utgangspunktet ikke kan prissettes billigere enn gass levert i rør (på grunn av høye transportkostnader). I tider hvor tilgangen på gass fra rør er lav, kan LNG være et alternativ

18 6. KONSEKVENSER FOR NORSK GASSINDUSTRI Dette kapitlet tar sikte på å beskrive ulike konsekvenser som en liberalisering av det europeiske gassmarkedet vil få for norsk gassindustri. Dette vil medføre at Norge vil stå foran nye og store utfordringer. På den ene siden vil en liberalisering åpne for muligheter for norsk gass til nye markeder i konkurranse med allerede etablerte gassprodusenter. På den andre siden kan nye aktører innta markedet, både fra norsk sokkel, men også fra hittil lite utviklede felt i Midtøsten og Afrika. Vi starter med å se på hvordan situasjonen er i dag for norsk gassindustri og holdninger for et åpent gassmarked. Deretter fokuserer vi på noen av begrensningene som finnes ved en liberalisering av gassmarkedet før vi diskuterer de ulike konsekvenser for norsk gassindustri. 6.1 Dagens situasjon i Norge Norsk gass har siden 1986 blitt solgt i samlede kontrakter gjennom Gassforhandlingsutvalget (GFU), bestående av Statoil og Norsk Hydro som eneste faste medlemmer. GFU har stått for de kommersielle forhandlingene med kjøperselskapene og har hatt ansvar for å forberede og gjennomføre alle forhandlinger om salg av norsk gass frem til kontraktsinngåelsen, uansett hvilke selskaper som er eier av gassen. Som en følge av innføring av gassdirektivet har Norge måtte avvikle både gassforhandlingsutvalget og forsyningsutvalget etter press fra EUs konkurransetilsyn (2001). På grunn av de store strukturelle endringene som gassdirektivet har innført i gassmarkedet, kreves det også at de ulike selskapene har større handlefrihet. I forbindelse med privatiseringen av Statoil 2001, ble det etablert to selskaper Petoro og Gasco. Petoro skal sørge for å ivareta statens interesser i forbindelse med statens olje og gassportefølje, og Gasco er et transportselskap for gass på norsk sokkel. Mange av de store kraftleverandørene og myndigheter i de ulike land er lite villig til å følge opp innholdet av gassdirektivet. De aller fleste ønsker kun å åpne opp for at de selv kan eksportere gass, men at de ikke skal kunne importere noe selv. De ønsker

19 med andre ord å beholde monopolet i sitt eget land, samtidig som de går inn og konkurrerer utenfor landets grenser. Tyskland er nå den dominerende kjøper av norsk gass, gjennom å ha kontraktert bortimot halvparten av de norske leveransene de neste årene. Etter Tyskland følger Frankrike, Nederland, Belgia og Italia. Mindre volumer gjelder også til Spania og Østerrike. Etter hvert vil Tsjekkia og Polen bli avtakere av norsk gass. Statoil forventer en relativ sterk økning av norske markedsandeler i våre viktigste kjøperland i Begrensninger ved et åpent gassmarket Selv om det i prinsippet blir innført et åpent gassmarked i Europa, er det fortsatt en del problemer som gjenstår å løse. Det vil blant annet være en god del flaskehalser i rørtransportsystemet gjennom Europa som vil bidra til en fortsatt oppsplitting av markeder. De største flaskehalsene ligger mellom Spania og Frankrike, mellom Frankrike og Italia og mellom Østerrike og Sveits. Dersom vi ser på flaskehalsen mellom Frankrike og Spania, ser vi at rørsystemet mellom disse to landene nesten alltid er overbelastet. Det meste av gassen som blir transportert gjennom dette punktet er langsiktige salgsavtaler fra Frankrike til Spania. Selv om en utvidelse av kapasiteten lett kan finansieres, er det ikke i eksportørens interesse å gjøre dette, da de vil miste sitt monopol. For en figur over grad av åpenhet i det europeiske gassmarkedet, se figur 9. Det vil være vanskelig å utvikle regimer som optimaliserer fordelene ved konkurranse og stor- og samdriftsproblemer. Videre må disse være tilstrekkelig fleksible til å ta hensyn til endringer i markedenes størrelse og struktur. Et perfekt åpent marked ( perfekt liberalisering) er det sjelden mulig å få til i noe gassmarked. Erfaringer fra det amerikanske gassmarkedet viser at offentlige inngrep i slike markeder kan skape betydelig ineffektivitet i økonomien når beslutningene er gale og/eller for statistiske

20 Figur 9: Grad av åpning i det europeiske gassmarkedet 2001 [8] 6.3 Konsekvenser ved liberalisering En liberalisering av gassmarkedet vil få både kommersielle og politiske virkninger og konsekvenser for Norge som storeksportør av gass. Markedet vil nokså sikkert endres, det blir mer mangfoldig og liberalt. Det er ikke åpenbart hvor langt utviklingen konkret vil gå, og på hvilke områder og i hvilke markedssegmenter endringene vil ha de største konsekvensene for landet vårt. Vi har tidligere nevnt at det har skjedd en vesentlig reorganisering av norsk petroleumsvirksomhet. Dette omfattet blant annet oppløsningen av GFU og FU i 2001 og etableringen av Petoro og Gasco (se kapittel 6.1)

21 Stadig mer omfattende handelsregler under Verdens handelsorganisasjon (WTO) og EUs omfattende liberalisering og harmonisering av konkurranseregler er faktorer som direkte virker inn på organiseringen av produksjon, transport og salg av norsk gass. Virkningene av denne utviklingen får vi fullt ut i Norge gjennom vår åpne økonomi, medlemskapet i WTO og deltakelsen i EUs indre marked gjennom det Europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Liberaliseringen som Norge nå står overfor skyldes både markedsvekst, utbygging av transmisjons- og lagerkapasitet og politiske beslutninger i EU. I utgangspunktet innebærer en perfekt liberalisering av markedet at konkurranse skal etableres der det er mulig og regulering av tariffer og priser gjennomføres der det er nødvendig. Myndigheter på EU-nivå vil være opptatt av å nøytralisere uheldige virkninger på priser og markeder gjennom konsentrasjonen av markedsmakt som følger at bedriftene blir svært store i forhold til markedenes størrelse. Et friere gassmarked vil kunne øke konkurransen om kundene, og transport- og distribusjonsselskapene vil miste sin markedsmakt. Det er dermed grunn å forvente lavere priser på naturgass for kundene. Dette er vist i figur 10. Figuren viser også at prisfallet for gass er langt mindre enn for kraft. Det vil også forventes økt forbruk av gass og generelt økt handel mellom landene. Det har inntil nylig vært vanlig at gassprisen i Europa var knyttet direkte til oljeprisens flyktighet. Et friere gassmarked vil i større grad frigjøre gassprisen fra oljeprisen. Men markedsprisen for gass vil også i fremtiden gjenspeile prisen på alternative energikilder. Et spot-marked for gass har også vokst frem utvalgte steder i Europa og UK, drevet av økende liberalisering av gassmarkedet. Mer om dette finnes i kapittel 5. Etter en liberalisering av energimarkedene stiger prisen på norsk gass i Nordsjøen (før transport) med ca. 20 % [9]. Et friere energimarked (gassmarked) i Vest-Europa vil dermed kunne være gunstig for norske gassprodusenter, til tross for økt konkurranse om kundene. Dette henger sammen med avskaffelsen av markedsmakt i transport- og distribusjonsleddet som nevnt i begynnelsen av dette avsnittet

22 Figur 10: Energipriser for ulike energibærere (veid gjennomsnitt over land og sluttbrukere, $/toe) [9] En annen viktig konsekvens ved markedsliberaliseringen for europeisk gass, er at forsyningssikkerheten, et begrep som spesielt kom i fokus i forbindelse med oljekrisene i 1973/74 og 1979/89, vil kunne bedres ved å liberalisere tilgangen til rørledninger og ved å få bygget flere rørledninger og gasslagre. Men en god leveringssikkerhet avhenger at tilfredsstillende mengder gass blir produsert og levert til kundene når disse måtte kreve det. Siden produksjon av gass er mer konstant enn etterspørselen gjennom et år, stiller dette krav til at transport og lagring av gass jevner ut tidsforskjeller mellom produksjon og bruk av gass. Ved at det bygges flere rørledninger og et økt gasskonsum, vil produsentenes tilgang til markedene vanligvis bedres og sikres. Men en liberalisering vil føre til større flyktighet i prisene, muligheter for et overskuddstilbud og nye avgifter på gass. Disse faktorene trekker i retning av et potensial for svekket forsyningssikkerhet for produsentene. Mottakerlandenes økonomiske utvikling og nasjonale sikkerhet er også i stor grad avhengig av sikre energileveranser til stabile priser på et akseptabelt nivå. Vi ser altså at en liberalisering også har ugunstige konsekvenser både for produsenter og mottakere av gass

23 7. KONKLUSJON Vi har sett at det europeiske gassmarkedet gjennomgår omfattende omveltninger. Dette gjelder i første rekke en liberalisering av dette markedet som medfører nye og store utfordringer for de ulike land, deriblant Norge. Liberaliseringen vil åpne for muligheter for norsk gass til nye markeder i konkurranse med allerede etablerte gassprodusenter. Det vil også kunne øke konkurransen om kundene, og transportog distribusjonsselskapene vil miste sin markedsmakt. Lavere priser på naturgass for kundene er også en av følgende. Et spot-marked for gass har også vokst frem utvalgte steder i Europa, drevet av økende liberalisering av gassmarkedet. Dette betyr at prisen på gass blir mer flyktig og avhenger mer av etterspørsel og andre ulike faktorer som værforhold, økonomiske tilstander og konkurranse fra andre energikilder. For Norge vil prisen på norsk gass kunne øke med om lag 20 %, noe som er gunstig for norske gassprodusenter da det skjer en avskaffelse av markedsmakt i transport- og distribusjonsleddet som følge av en åpning av markedet. Endringene kan også føre til ugunstige konsekvenser både for produsenter og mottakere av gass. Dette henger sammen med at større flyktighet i prisene og nye avgifter på gass trekker i retning av et potensial for svekket forsyningssikkerhet for produsentene, samtidig som mottakerlandenes økonomiske utvikling og nasjonale sikkerhet også i stor grad avhenger av sikre energileveranser til stabile priser på et akseptabelt nivå

24 REFERANSER [1]: BP Amoco 2001: Statistical Review of World Energy. [2]: Det sikkerhetspolitiske bibliotek , Ole Gunnar Austvik: Norge som storeksportør av gass. [3]: Hans Jørgen Dahl: Gasstransportsystemer Norge Europa. [4]: Ole Gunnar Austvik: Gassdirektiv, GFU og norske interesser. [5]: IEA Regulatory reform: European Gas. [6]: IEA: Natural Gas Pricing in Competitive Markets. [7]: Jostein Tegle: Natural Gas Market and Economic Analysis. [8]: European Gas and Power Market Liberalization. [9]: Aune m.fl.: Friere energimarkeder i Vest-Europa