Høring - Forebygging og oppfølging av alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten.

Transkript

1 Det kongelige helse- og omsorgsdepartement Postboks 8011 Dep 0030 OSLO Deres ref Vår ref Saksbehandler Dato 15/ Hilde Jordal Høring - Forebygging og oppfølging av alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. 1. Generelt Utredningen framstår i hovedsak som gjennomarbeidet og solid. Det settes mål for de forventinger man har til helsetjenesten, og metodikk for å forebygge uønskede hendelser blir omtalt. Likevel går utredningen ikke i særlig grad inn på hvilke virkemidler helsetjenesten har for å forebygge alvorlige hendelser. Kontroll, tilsyn og støttende tiltak fra sentrale aktører er av stor betydning, men kan ikke erstatte det arbeidet som skjer innad når alvorlige hendelser analyseres. Det er av stor betydning at rammebetingelsene for organisering og drift underbygger pasientsikkerhet. Disse forhold er omtalt på et meroverordnet plan i utredningen. Konkrete kommentarer til utredningens anbefalinger følger nedenfor. 2. Bedre ivaretakelse og involvering av pasienter, brukere og pårørende ved alvorlige hendelser, og styrking av deres rettigheter a. Plikt til å tilby møter Utredningen foreslår at virksomheter får plikt til å tilby pasient, bruker og pårørende møter etter alvorlige hendelser. Vi er enig i at plikt til å tilby møte bør innføres. Denne plikten bør påhvile virksomheten, ikke det enkelte helsepersonell. Et raskt møte gir et viktig signal om at berørte ledere ser alvorlig på hendelsen og at den vil bli nærmere undersøkt. Utredningen går et skritt videre og legger føringer for at et møte bør holdes så snart som mulig, senest dagen etter hendelsen, selv om det da kan være uklart hva som har skjedd og hva som vil skje videre. Plikten til å varsle om en alvorlig hendelse er senest påfølgende døgn. Det betyr at et møte med pasient, eventuelt pårørende skal avholdes innenfor samme frist som gjelder for å ta stilling til om en alvorlig hendelse er varslingspliktig. Dette er ikke hensiktsmessig. Når plikten til å varsle en alvorlig hendelse er utløpt, bør pasienten tilbys et første møte innen en uke. b. Rett for pasienter til å melde fra om uønskede hendelser Postadresse: Besøksadresse: Telefon: Bank: Akershus universitetssykehus HF Sykehusveien Org.nr: Postboks LØRENSKOG Nordbyhagen E-post: postmottak@ahus.no Web:

2 2 av 9 Utvalget foreslår at pasienter, brukere og pårørende får rett til å melde fra til Helsetilsynet/Helsedirektoratet om alvorlige hendelser etter samme kriterier som gjelder for virksomheter i helsetjenesten etter spesialisthelsetjenesteloven (sphlsl.) 3-3 og 3-3 a. Pasienter er direkte berørt av en hendelse og deres opplevelser er utvilsom av verdi når en alvorlig hendelse skal undersøkes. Opplysningene om en pasientmeldt hendelse bør være så utfyllende at det er mulig å finne ut hvilken hendelse det dreier seg om. Virksomheten der hendelsen skjedde bør få kopi av pasientmeldte alvorlige hendelser uavhengig av om hendelsen meldes til Helsedirektoratet for læring eller til Helsetilsynet for tilsynsmessig oppfølging. Vurderingen av om en hendelse er meldepliktig beror på et skjønn ut fra de opplysninger som foreligger om hendelsen. Det er ikke sikkert at en pasientmeldt alvorlig hendelse også blir meldt av virksomheten der hendelsen har skjedd. Uansett bør det legges til rette for at en pasientmeldt hendelse sendes til virksomheten der hendelsen har skjedd slik at opplysningene kan brukes i virksomhetens forbedringsarbeid. Dersom innholdet i en pasientmeldt alvorlig hendelse bare blir kjent for Helsetilsynet/Helsedirektoratet betyr det en svekkelse av mulighetene til å få opplyst og undersøkt saken hos den virksomheten som har det primære ansvar for å forebygge ny svikt. 3. Pasient og brukerombudene Vi gir vår tilslutning til utvalgets vurdering av at pasient- og brukerombudene bør gjøres bedre kjent og at helsemyndighetene bør klargjøre ansvarsområdet for ombudet og vurdere utvidelse. 4. Virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester I utredningen settes mål om at ledere i helsetjenesten er risikobevisste og håndterer og forebygger uønskede hendelser, at ansatte er kompetente og ansvarsbevisste og at pasienter blir godt ivaretatt ved alvorlige hendelser. Det er ikke vanskelig å være enig i disse målene. Å oppnå målene er en vedvarende prosess. Helsehjelp blir i utredningen beskrevet som en komplisert prosess som involverer avansert teknologi, farlige medisiner, ulike pasienter, et utall arbeidsoperasjoner, forskjellige fagdisipliner, med økende spesialiseringsnivå. Dette sier noe om at den medisinske utviklingen stadig gir muligheter for et bedre behandlingstilbud til pasientene, men at helsehjelp også er forbundet med usikkerhet og risiko. Å håndtere risiko på en bedre og mer systematisk måte er, som utvalget fremhever, nødvendig og viktig. Det systematiske arbeidet med risikostyring og håndtering av uønskede hendelser bør innrettes slik at man internt sikrer uavhengige roller og unngår bindinger til den løpende drift. På en del samfunnsområder har man kommet langt ved å ha organisatorisk forankring til ledelsen av forbedringsarbeid. Innenfor helse er også viktigheten av å ha en organisatorisk enhet med overordnet ansvar for pasientsikkerhet anerkjent. Pasientsikkerhetsarbeid skal foregå på alle plan i sykehus og er et ansvar for ledere på alle nivåer. På overordnet nivå i sykehus er det likevel behov for at risiko og systemperspektiv gis særlig oppmerksomhet. Felles metodikk i forbedringsarbeid gir bedre muligheter for å tilrettelegge pasienttilbudet på tvers av avdelinger og divisjoner. En tydelig organisatorisk forankring av forbedringsarbeidet vil gi større gjennomslag i organisasjonen. Kompetanse i forbedringsarbeid er i utvikling som et eget fagfelt, og vil gi et bedre grunnlag for organisasjonsmessig læring.

3 3 av 9 I dag har de fleste sykehuset enheter i sentral stab med overordnet ansvar for at uønskede hendelser blir underlagt tilstrekkelig analyse før hendelsene lukkes. Kvalitetsenheter kan være noe ulikt organisert, men har som regel en rolle inn mot de lovpålagte kvalitet- og pasientsikkerhetsutvalgene. Velfungerende utvalg krever at det gjøres et godt forarbeid, og dette forarbeidet bør ha tydeligere forankring i organisasjonen. Vi savner omtale av hvordan man kan sikre tillit, uavhengighet, habilitet, troverdige roller og kompetanse i helsetjenestene på området pasientsikkerhet. Organisatorisk forankring av forbedringsarbeid er sentralt for å oppnå større gjennomslag i så komplekse organisasjoner som sykehusene er. Som utredningen påpeker er det behov for at arbeidet med risiko og forbedring styrkes i virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester. En enhet som rapporterer til sykehusets ledelse kan gi et betydelig løft i det interne arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet. a. Akkreditering og sertifisering Utvalget ser positivt på at akkreditering og sertifisering vurderes i annen sammenheng, det vil si i høring om «Krav til styring og ledelse i helse- og omsorgstjenestene». Vi er sterkt i tvil om en sertifiseringsordning vil gi en kostnadseffektiv forbedring av den faglige og strukturelle delen av sykehusenes styring. Flere andre alternativer bør vurderes nærmere. Det kan legges ressurser i å utvikle forbedringskompetanse og oppfølging av forbedringsprosessene i sykehus. Helsetilsynet kan i en regionalisert modell pålegges økte oppgaver med å føre tilsyn med kjerneprosesser i internkontrollen hos virksomheter i helsetjenesten. Helsetilsynet kontrollerer som kjent ved systemrevisjon om internkontrollen på et utvalgt område blir overholdt. Ved dette godkjenner Helsetilsynet at virksomheten på dette området overholder kravene i helselovgivningen. Sertifisering er en bekreftelse på at et objekt, person eller organisasjon har gjennomgått en ekstern evaluering. Akkreditering innebærer at det er tildelt en godkjenning. Tilsyn og sertifisering er begge en form for ekstern evaluering etter utvalgte kriterier. Helsetilsynet har ikke myndighet til å sertifisere etter sertifiseringsmetodikk. Det er imidlertid ikke noe i veien for å få utført en ekstern vurdering ved hjelp av Helsetilsynets revisjonsmetodikk. Ut fra en slik forståelse vil det være en foretrukket modell å legge økte oppgaver til Helsetilsynet, gjerne i en regionalisert organisasjonsmodell. Kostnadene og resultatoppnåelse ved sertifisering/akkreditering står ikke i forhold til det som kan oppnås ved slik metodikk. 5. Utdanning av helsepersonell Utvalget foreslår at krav til kunnskap, læringsutbyttebeskrivelser og praktiske øvelser om pasientsikkerhet og kvalitetsforbedringsarbeid blir integrert i eksisterende fag i rammeplanene for helsepersonellutdanningene. Vi slutter oss til disse forslagene. Pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring bør være en integrert del av helsefagutdanningene. Det understøtter at kvalitetsforbedring bør være en naturlig del av yrkesutøvelsen. 6. Meldeordningen a. Utvidelse av kriteriene for meldeplikt i sphlsl. 3-3 Utvalget foreslår at kriteriene for meldeplikt i spesialisthelsetjenesteloven 3-3 endres slik at det klart framgår at hendelser som ligger innenfor påregnelig normal risiko også skal anses

4 4 av 9 meldepliktige. Bakgrunnen er at det «Ved ny kunnskap, praksis og teknologi m.v. kan en arbeide for at det som i dag anses påregnelig og ikke forebyggbart, blir forebyggbart i framtiden.» Vi kan ikke slutte oss til den foreslåtte utvidelsen av meldekriteriene. I årsrapport 2013 for meldeordningen (juni 2014) bekreftes at «Meldingene skal brukes for å avklare årsaker til hendelser og å forebygge at tilsvarende skjer igjen.» Utvides meldeplikten til skader som skjer på tross av at alt er gjort for å unngå det, vil meldeordningens formål måtte endres. Dersom alle påregnelige skader skulle bli meldt, antar vi at det fortsatt vil være behov for å finne ut hvor mange uønskede hendelser som kunne vært forebygget. Å skille hendelser som kunne vært forebygget fra de som ikke kunne vært forebygget krever bruk av anerkjent metodikk og betydelig kunnskap om pasientforløpet. Detaljer om pasientforløpene må Helsedirektoratet i tilfelle innhente fra spesialisthelsetjenesten. Behovet for tilgang til taushetsbelagte opplysninger om den enkelte hendelse vil få økt omfang. Det er uklart hvilke konsekvenser dette forslaget har, for eksempel om Helsedirektoratet vil måtte innhente taushetsbelagte opplysninger for å skille forebyggbare hendelser fra de som ikke kan forebygges. En viktig grunn til å skille mellom forebyggbare og ikke forebyggbare hendelser er at arbeidet med forbedring i spesialisthelsetjenesten bør konsentreres om forhold hvor det foreligger risiko for svikt. Utvides meldeordningen som foreslått vil det være et signal om å legge større vekt på forhold som kanskje en gang i framtiden vil kunne forebygges. Det vil være uheldig å redusere oppmerksomheten om forhold som kan forbedres i nær framtid. Målrettet innsats på risikoområder, som i dag trenger betydelig oppmerksomhet, kan bli svekket. Med den foreslåtte endring i sphlsl. 3-3 vil vurderingen av om hendelsen kunne vært forebygget flyttes fra sykehusene til en aktør i den sentrale helseforvaltningen. Behovet for en slik endring er ikke tilstrekkelig underbygget i NOU 2015:11. Konsekvensene av å utvide meldeplikten til å omfatte alle skader som anses påregnelige er ikke tilstrekkelig belyst i utredningen. En utvidelse er i utgangspunktet ikke å anbefale. b. Forslag om å endre meldekriteriet «betydelig skade» Utvalget foreslår å erstatte «betydelig skade» i sphlsl. 3-3 og 3-3 a til «alvorlig» eller «svært alvorlig skade». Bakgrunnen er at begrepet «betydelig skade» påstås å være et begrep som i liten grad er innarbeidet og benyttet i helse- og omsorgstjenesten. Sykehusenes bruk av begreper for å klassifisere alvorlighetsgrad er ikke representativt beskrevet. Begrepet «betydelig skade» er godt innarbeidet etter mange års erfaring med meldeplikten etter sphlsl. 3-3 til Fylkesmannen og senere Kunnskapssenteret. Begrepsbruken er videreført i prosjektet "Nasjonal klassifisering - Felles nasjonalt klassifikasjonssystem for uønskede hendelser" (2015). Denne klassifiseringen er utviklet av Kunnskapssenteret i samarbeid med de regionale helseforetakene og representanter fra andre berørte instanser etter oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Begrepet «betydelig skade» i sphlsl. 3-3 og 3-3a bør videreføres. Introduksjon av begrepet alvorlig i stedet for betydelig vil gi risiko for at en innarbeidet forståelse av kriteriene for meldeplikt blir endret. Betydelig skade gjør det mulig å gradere selve skaden, faktisk eller potensielt. Begrepet alvorlig framstår ikke som mer egnet kriterium for å vurdere meldeplikt. Vi kan ikke se at utredningen begrunner at det er behov for endringer i lovverket på dette punkt.

5 5 av 9 Det bør, som utredningen påpeker, utarbeides nye veiledere for hva som skal meldes og varsles. Det må ved hver uønsket hendelse foretas et konkret skjønn for å avgjøre om meldeplikt foreligger. Veiledere bør inneholde noen konkrete eksempler på hva som omfattes av meldeplikten. c. Utvidelse av meldeplikten, nye pliktsubjekt Utvalget foreslår at det innføres meldeplikt for alle tjenesteytere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten (også utenfor institusjon). Dagens ordning med at melde- og varslingsplikt påligger virksomheten foreslås videreført. Vi slutter oss til den foreslåtte utvidelsen av melde- og varslingsplikt. Det kan argumenteres med at helsetjenester utenfor sykehus ikke har samme risikonivå som i sykehus. Om så er tilfellet vil ikke dette være et problem. Følges melde- og varslingsplikt i tråd med intensjonen vil volumet av meldinger/varsler bekrefte eller avkrefte en eventuell lavere forekomst av uønskede hendelser i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten utenfor sykehus. For den enkelte pasient vil det være avgjørende at alvorlige hendelser skal meldes/varsles uavhengig av hvor i den offentlige helse- og omsorgstjenesten tjenesten er mottatt. Vi er enig i at melde- og varslingsplikt etter sphlsl. 3-3 og 3-3 a bør påhvile virksomheten, ikke det enkelte helsepersonell. Det er viktig i et systemperspektiv at melde- og varslingsplikt ivaretas på helhetlig måte i virksomheten. Vi støtter videre forslaget å oppheve 38 i helsepersonelloven, en ikke iverksatt hjemmel for å fastsette meldeplikt for det enkelte helsepersonell. d. Felles meldeportal Utvalget anbefaler at det opprettes en felles meldeportal for alle de ordninger som det er hensiktsmessig å samordne på slik måte. Vi gir støtte til at meldepliktene samles på en felles plattform. Sphlsl. 3-3-meldingene sendes fra helseforetakenes interne avvikssystemer, og det bør etableres tilsvarende opplegg for andre relaterte meldeplikter. Dette vil understøtte etterlevelse av meldepliktene og ha en forbedrende effekt på datakvalitet, etterlevelse og tidsbruk til administrasjon av meldepliktene i helseforetakene. e. Innsyn Utvalget foreslår at meldinger til Meldeordningen ikke generelt bør unntas offentlighet, men bør behandles etter offentleglovas regler. Det foreslås også at forskere bør få tilgang til Meldesentralens materiale. Forarbeidene til nåværende meldeordning etter spesialisthelsetjenesten sphlsl. 3-3 legger til grunn at det må «sikres at personell og virksomheter som har meldt eller på annen måte kan identifiseres ut fra meldingene, ikke skal kunne spores i læringsinformasjon som publiseres eller annen informasjon som gis fra meldesystemet.» Vi ser det som viktig at helsepersonell og virksomheter som har sendt meldinger tilmeldeordningen må beskyttes mot å bli identifisert. Offentleglovas regler for å unnta fra innsyn er strenge og krever at vilkårene for unntak er oppfylt. Vi er i tvil om beskrivelsene i utredningen bare er en omtale av Kunnskapssenteret praksis eller om denne praksisen er funnet å ha tilstrekkelig forankring i

6 6 av 9 offentleglovas regler. Vår tilslutning til utvalgets forslag er betinget av at Kunnskapssenterets praksis har tilstrekkelig forankring i offentleglova og kan videreføres av Helsedirektoratet. Vi er positive til forskning, men forutsetter at forskeres tilgang til materialet samlet inn i meldeordningen, må skje på en slik måte at helsepersonell og virksomheter ikke kan identifiseres i publisert materiale. Vi vil også fremheve betydningen av å ha innsyns- og bruksbegrensninger for informasjon fra helsevirksomhetenes meldesystemer. Taushetsplikter, medarbeideres vern mot selvinkriminering og rapporteringstrygghet forutsetter at helsepersonell kan melde fra i interne meldesystemer uten risiko for at meldingene blir brukt mot dem på et senere tidspunkt. Kulturen for å melde fra om uønskede hendelser er sårbar og forutsetter at personellet kan ha tillit til at opplysningene blir brukt i forbedringsøyemed. Det hjelper lite om behandlingen av uønskede hendelser skjermes for innsyn fra pasienter og andre hos Helsedirektoratet/Kunnskapssenteret dersom det er full åpenhet for innsyn for pasienter i de samme meldingene så lenge de befinner seg i helsetjenestens meldesystemer. For å oppnå forbedring som følge av en uønsket hendelse er det nødvendig å ha kunnskap om hendelsesforløpet, og den svikt som kan ha forekommet. Det er ikke mulig å behandle meldinger om uønskede hendelser i anonymisert form dersom underliggende årsaker skal analyseres. Pasienter har som utgangspunkt rett til innsyn i alle opplysninger som er registrert om dem. Det er en svakhet ved utredningen at den ikke omtaler at sterk innsynsrett for pasienter kan motvirke forbedringsprosesser i helsetjenesten 7. Tilsyn a. Behov for styrket kompetanse i tilsynet Utredningen er tydelig på at mangel på spesialistkompetanse i tilsynet har ført til varierende kvalitet, særlig når det gjelder spesialisthelsetjenesten. I Kap gis uttrykk for at Kompetansesituasjonen kan også påvirke hvilke saker tilsynsmyndighetene undersøker og hvordan de blir vurdert, noe som etter utvalgets vurdering har ført til en uakseptabel tilsynspraksis. Videre uttales samme sted: Flere embeter har få eller ingen legespesialister fra spesialisthelsetjenesten. Utvalgets vurdering er også at Sakkyndige kan trekkes inn, men dette løser likevel ikke det grunnleggende kompetanseproblemet fullt ut. Vi ser lang saksbehandling og store forskjeller i kompetanse og normering mellom fylkesmannsembetene som en utfordring for tilsynet. Tilsyn med spesialisthelsetjenesten krever, som utvalget påpeker, spesialisert medisinskfaglig kunnskap og kompetanse. Kompetanse og kunnskap er avgjørende for tilliten til tilsynets avgjørelser. Tilsynets avgjørelser legger i positiv forstand viktige premisser for forbedringsarbeidet i spesialisthelsetjenesten, og gir retning og mål for arbeidet med å forebygge ny svikt. For å oppnå denne effekten må tilsynets avgjørelser bygge på solide faglige vurderinger som står i forhold til kompleksiteten i tjenestetilbudet. Pasienter oppsøker spesialisthelsetjenesten nettopp fordi de har behov for kompleksiteten og spisskompetansen som finnes der. Den faglige utviklingen går raskt, og bidrar til at den som skal bedømme om tilbudet i spesialisthelsetjenesten har vært forsvarlig, må ha nødvendig kompetanse. Avgjørelser i tilsynssaker er, som kjent, endelige og kan ikke påklages. Dette understreker viktigheten av at avgjørelser i tilsynssaker må holde faglige mål for å inngi tillit både hos pasienter, allmennheten og i spesialisthelsetjenesten.

7 7 av 9 b. Regionale organisering av Helsetilsynet Utvalget omorganisering til fire-fem regionale tilsynsenheter og mener dette vil bøte på lang saksbehandlingstid og store forskjeller i kompetanse og normering mellom fylkesmannsembetene. Vi slutter oss til den foreslåtte modellen med fire-fem regionale tilsynsenheter. Regionale enheter direkte underlagt Helsetilsynet vil gi klare ansvarslinjer og styrke den faglige profilen på regionsnivå. Fordeling av myndighet mellom fylkesmannen og regionale enheter lagt til noen av fylkesmannsembetene gir en komplisert struktur og mer uklare skillelinjer. c. Overordnet sektorfunksjon for Helsetilsynet Utvalget foreslår at Helsetilsynet bør få et overordnet sektoransvar med koordineringsfunksjon for tilsyn med helse- og omsorgstjenester lignende det Petroleumstilsynet har med petroleumsindustrien, men ser ikke behov for lovregulering av sektoransvaret. Det vises til at avtaler og retningslinjer kan inngås med blant annet Arbeidstilsynet. Vi er enig i at Helsetilsynet bør ha et overordnet sektoransvar for tilsyn med helse- og omsorgstjenester. Det er ønskelig at ansvaret får en formell forankring. Avtaler mellom tilsynsmyndigheter kan være et godt virkemiddel, men vil etter sin art ha størst betydning i samarbeidet mellom tilsynsmyndighetene. En markering utad av et overordnet sektoransvar er absolutt å anbefale. Pasientsikkerheten styrkes ved det finnes en tilsynsmyndighet som har et helhetlig ansvar for forsvarligheten i tjenestetilbudet. Det bør være en instans som har et overordnet tilsynsansvar for alt som påvirker forsvarlighet og pasientsikkerhet i helsetjenestene. Å se sammenhenger mellom forhold som ikke sorterer under samme tilsynsmyndighet kan gi økt oppmerksomhet om systemrisiko. Risiko kan like gjerne oppstå i skjæringspunktet mellom ulike tilsynsmyndigheter, som innenfor den enkelte tilsynsmyndighets ansvarsområde. Samordning av tilsyn og systemrelaterte forhold bør vektlegges i større grad enn i dag. En formell forankring av et overordnet sektoransvar med koordineringsfunksjon er å anbefale, og vil gi økt gjennomslag for denne viktige rollen. a. Varslingsplikt til Helsetilsynet Utvalget forslår at ordningen med varsel til tilsynsmyndigheten ved alvorlige hendelser bør bestå og videreføres. Vi er i hovedsak enig i at varslingsplikten videreføres. Som nevnt over mener vi at begrepet betydelig skade bør beholdes, og at det ikke er gitt holdbare argumenter for at begrepet endres til alvorlig skade. Det er en svakhet ved dagens varslingsplikt til tilsynsmyndigheten at systemsvikt ikke blir meldepliktig med mindre kriteriene for meldeplikt er oppfylt ved en enkelt pasienthendelse. Det betyr at gjentakende svikt som ikke faktisk har ført til betydelig skade ikke er varslingspliktig til Helsetilsynet. Årsaker til at en svikt ikke har ført til betydelig skade kan være at pasienten har tatt affære eller at virksomheten selv har fanget opp svikten og forhindret betydelig skade. En varslet hendelse vil for øvrig være mer alvorlig dersom tilsvarende hendelser har forekommet flere ganger. Gjeldende kriterier for varsling til tilsynsmyndigheten kan føre til at systemsvikt ikke blir fanget opp i tilstrekkelig grad. Tilsynsmyndighetens kjennskap til gjentakende risikoforhold burde vært nærmere omtalt i utredningen.

8 8 av 9 b. Lovbruddsgebyr Utvalget forslår at gjennomgang av alvorlige hendelser tas inn som uttrykkelig krav i internkontrollforskriften. Videre forslås at det innføres lovbruddgebyr som en ny reaksjonsform til bruk ved brudd på plikten til å varsle om alvorlige hendelser. Generelt er vi av den oppfatning at offentlige midler bevilget til helseforetakene bør benyttes til pasientbehandling og ikke gebyr av sanksjonerende art. Under enhver omstendighet bør størrelsen på et eventuelt lovbruddsgebyr fastsettes som en markering av alvoret ved å bryte loven. Dette tilsier at størrelsesorden på et eventuelt lovbruddgebyr bør holdes innenfor det rimelige, slik at gebyret ikke rammer pasienttilbudet i særlig grad. 8. Politietterforskning og straff Utvalget ser ikke grunn til å gi strafforfølgningen mer fremtredende plass i oppfølgingen av alvorlige hendelser. Utvalget tilrår heller ikke at politiet på fast basis knytter til seg helsefaglig kompetanse. Vi slutter oss til utvalgets vurderinger. Politiet bør få bistand i helsefaglige spørsmål hos helsetilsynet. Det er verken nødvendig eller forventet at politiet skal ha spesialkompetanse på vår virksomhet. Det er imidlertid ønskelig at politiet viser forståelse for at hensynet til pasienten må ivaretas på forsvarlig måte, ved f. eks avsluttende behandling eller når teknisk utstyr fjernes i sluttfasen av en pasients liv. Vi har også sett eksempel på at det er gjort beslag i medisinsk utstyr som er nødvendig støtte for pasientens vitale funksjoner, og at helsepersonell ikke ble tatt på alvor når det ble bedt om at utstyret ble levert tilbake. Slik vi ser det kan ikke etterforskningsmessige hensyn overstyre hensynet til pasientsikkerheten i en slik situasjon. 9. Undersøkelseskommisjon Utredningen anbefaler ikke opprettelse av en undersøkelseskommisjon og mener at en slik kommisjon ikke er hensiktsmessig. Ønsket om en kommisjon er i noen grad «basert på manglende tillit til at tjenesteyterne selv er åpne om feil, forsømmelser, uansvarlige forhold og andre omstendigheter». Vi mener at manglende tillit til å ta tak i feil og forsømmelser må tas på alvor. Forslagene utvalget kommer med er egnet til å styrke tilliten til Helsetilsynet som et uavhengig og reelt korrektiv når alvorlige hendelser inntrer i helsetjenesten. En kommisjon kan kanskje sies å være et institusjonelt og tydeligere grep. Det er imidlertid viktig ikke å undervurdere den effekt som kan oppnås ved å styrke strukturer i tilsynet. En undersøkelseskommisjon kan bety økt byråkratisering og lang saksbehandlingstid. Det vil bli en stor belastning for pasienter, pårørende, helsepersonell og helsetjenesten om et nytt byråkrati skal bruke lang tid før det kan konkluderes med hvordan en alvorlig hendelse er bedømt. Med hilsen Akershus universitetssykehus HF Øystein Mæland Administrerende direktør Pål Wiik Fagdirektør

9 9 av 9 Dokumentet er elektronisk godkjent