Kontekstmodellen. - Systemisk tilnærming til atferdsproblemer

Transkript

1 Kontekstmodellen - Systemisk tilnærming til atferdsproblemer Fra boka «Varig atferdsendring hos barn krever varig atferdsendring hos voksne» av Hanne Holland Modellen er utarbeidet av Hanne Holland Vedlagt artikkel finnes på forebygging.no Eksempler i artikkelen Skjema til kopiering. Kontekstmodellen - Systemisk tilnærming til atferdsproblemer 1

2 Systemteoretisk perspektiv vektlegger viktigheten av å vende oppmerksomheten fra individ og over på system. Fra at det fokuseres bare på barnet og familien, utvides perspektivet til at det fokuseres på systemet her og nå og hva som opprettholder problemet. Det er ikke den voksnes «skyld» her og nå at det er et problem, men det er den voksnes oppgave å hindre videre skeivutvikling. Da må vi se på hvilke faktorer som her og nå påvirker atferden i negativ retning, og sette inn tiltak overfor disse. Dette innebærer at vi vender oppmerksomheten over på voksenrollen: Hvordan kan voksne påvirke fastlåste situasjoner? Atferdsendring hos den ene forutsetter atferdsendring hos den andre. Fem ulike måter å forstå og forklare atferdsvansker: Allmenn forståelse av atferdsproblemer kan kanskje være greit nok for foreldre og andre som ikke jobber profesjonelt med barn og ungdom. Med en slik forståelse kan man forklare atferd uten å knytte opp mot noen bestemt teoretisk forankring. Man kan for eksempel forklare atferdsproblemer med «han ligner på faren sin» eller «ungdommen nå til dags». Som fagpersoner blir det svært tynt å ha et slikt utgangspunkt for forståelse. Nevrologisk perspektiv på atferdsvansker er viktig for eksperter som kartlegger og diagnostiserer nevrologiske årsaker til atferdsproblemer, for eksempel ADHD. For voksne som jobber direkte med barn og ungdom, er det viktig å huske at ikke alle barn og ungdom med atferdsvansker har ADHD. Å lete etter nevrologiske forklaringer på atferdsproblemer er viktig for eksperter, som skal diagnostisere og kanskje medisinere. For alle oss andre gir det mindre mening og mindre muligheter til å påvirke fastlåste situasjoner ved å lete etter forklaringer på atferd inne i individet. Psykodynamisk perspektiv innebærer svært forenklet at problemer som eksisterer i dag, skyldes tidligere traumer, og at det er personlighetsmessige forhold som må endres. Selvfølgelig skal personlige problemer møtes hvis det er behov for det. Man kan bli henvist videre til eksperter på dette feltet, 2

3 for eksempel i BUP (barne- og ungdomspsykiatrien), og hvis man mener at familieforholdene er bekymringsfulle, kan man kontakte barnevernet. Men hvis man som fagperson legger for mye vekt på personlige egenskaper og forhold man ikke kan påvirke, har det en praktisk konsekvens: Man får ikke gjort noe med det. Atferdsanalytisk perspektiv fokuserer på at all atferd er lært. Når atferden er lært, kan den også avlæres og endres eller læres på nytt ved hjelp av konsekvenser. Det fokuseres ofte ensidig på at det er barnets atferd som skal endres, og ikke atferden hos dem som er i interaksjon med barnet. Systemteoretisk perspektiv skiller seg vesentlig fra de ovennevnte. Systemteoretisk perspektiv vektlegger her og nå-situasjonen, og muligheten for endring. Et slikt perspektiv betyr ikke at vi ser bort fra at tidligere hendelser har betydning for den atferden vi ser hos et barn her og nå i for eksempel barnehagen eller skolen, men det som har skjedd tidligere, får vi ikke gjort så mye med. Her og nå-situasjonen kan vi derimot gjøre ganske mye med. Systemteoretisk forståelse innebærer at man har en relasjonsforståelse av atferd, hvilket blant annet betyr at man vektlegger miljøet, eller rettere sagt konteksten, der problemene utspiller seg. Man er aller mest opptatt av det som skjer her og nå, samt av muligheten for endring, og er mindre opptatt av tidligere hendelser. Det sentrale er hvordan de voksne som er i relasjon til barnet eller ungdommen, kan endre atferd og derigjennom få til atferdsendring hos barnet eller hos ungdommen. Det legges dermed vekt på å øke kompetansen hos de voksne til å håndtere vanskelige relasjoner bedre. Man flytter altså oppmerksomheten fra barnet eller ungdommen til i større grad å gjelde systemet rundt, altså hva som påvirker og opprettholder problemene. Modellen bygger på den analytiske prosessen i Multisystemisk terapi (MST) og er en 10 trinns prosess for problemløsning av atferdsproblemer. 3

4 Kontekstmodellen er et verktøy som beskriver hvordan man kan gå frem for å finne ut hva man skal gjøre når det gjelder atferdsproblemer. (se art. forebygging.no) Modellen er utviklet av Hanne Holland. Les mer om modellen i boka «Varig atferdsendring hos barn krever varig atferdsendring hos voksne» av Hanne Holland. Skjemaet kan gi konkret støtte i praksisfeltet. Nivå 1-atferd er atferd man bør ha nulltoleranse for. Hos små barn kan det for eksempel være å slå, lugge, bite og stjele. Hos ungdommer kan det i tillegg for eksempel være snakk om vold, rus, kriminalitet, ikke komme inn om kvelden eller massivt skoleskulk. Rødfargen er ikke tilfeldig valgt: Rødt kort på fotballbanen er en parallell som de fleste større barn og ungdommer forstår. Vi kan også bruke parallellen trafikklys, der rødt betyr STOPP. Nivå 2-atferd kan være normal atferd som i perioder intensiveres og opptrer så pass hyppig at man velger å sette i gang tiltak for å unngå at det låser seg fast og blir et problem. Hos små barn kan dette for eksempel være atferd som: legger seg ned og vil ikke gå selv, nekter å kle på seg selv, kaster klærne utover, nekter å legge seg om kvelden eller griser ved matbordet. Hos ungdom kan slik atferd for eksempel være: skoleskulk som øker i hyppighet, uakseptabel språkbruk eller brudd på regler enten hjemme eller på skolen. Her er parallellen fotballbanens gule kort, som er en advarsel om å skjerpe seg for å unngå rødt kort og utvisning fra banen. I et lyskryss er gult lys en advarsel om at man snart må STOPPE. Nivå 3-atferd er normalt slitsom atferd som alle barn og ungdom viser i perioder. For eksempel: Som tidligere nevnt følger barn og unge i gjennomsnitt de voksnes regler i 70 % av tilfellene. Å være ungdom er pr. definisjon å bryne seg på de voksne og å utfordre de voksnes grenser. Å følge regler 70 % er bra! Å ha som målsetting at et barn eller ungdom skal innrette seg 100 %, vil nok de fleste voksne mene er litt i overkant. Vi vil jo ikke ha «roboter»! Fargen er ikke tilfeldig valgt her, heller: Trafikklys indikerer at grønt lys er klar bane. Når vi snakker om atferd, betyr grønt lys grei, normal atferd. Å sortere og visualisere alvorlighetsgraden av atferd på Kontekstmodellen skjema gjelder : Trinn: Trinn I: Liste over all problematferd. Første trinn i prosessen blir å konkretisere hva problemene egentlig handler om. Vi skriver ned hva slags konkret atferd som skaper så store vansker og setter de ulike formene for atferd opp hulter til bulter uten å rangere dem etter alvorlighetsgrad. På den måten får vi frem både alvorlig atferd og mindre alvorlig atferd. 4

5 Trinn 2: Problematferd i prioritert rekkefølge. Neste trinn i problemløsningsprosessen blir å prioritere atferd man ønsker å jobbe målrettet med. Det er altså viktig å prioritere. Man bør velge ut tre eller maks fire mål som man vil prioritere å jobbe med i tur og orden. Man kan bruke den tidligere omtalte atferdstrekanten, figur 1, for å sortere atferd: hva som er nulltoleranseatferd (nivå 1), hva som er slitsom, men helt normal atferd (nivå 3), og hva som er atferd midt i mellom (nivå 2). Sistnevnte kan det være viktig å ta tak i for eksempel fordi problemet er økt i frekvens, slik at det ikke ender opp på nivå 1 som fastlåst problem. 1. Trinn 3: Kartlegge utgangspunkt/grunnlinje. Neste trinn blir å finne ut hvor stort problemet egentlig er. Det er altså ikke nok å konkretisere atferd for å se hvor stort problemet er, man må også kartlegge hvor hyppig atferden forekommer, og hvor lenge problemet har vart. Først da vet vi hvor stort problemet er. Videre er det slik at jo flere arenaer problematferden viser seg på, desto mer alvorlig er atferden. (se s. 8 i vedlegg) Å kartlegge grunnlinja er viktig for å kunne måle hvordan man lykkes med de tiltakene en setter inn. 5

6 ATFERD VARIGHET HYPPIGHET OMFANG Trinn 4: Velge hovedmål for arbeidet. Så langt har vi altså oversikt over hva som er problemet, og hvor stort det er. Neste trinn blir å velge hovedmål. Vi vet hvor vi er, nå må vi finne ut hvor vi skal. For å kunne måle fremgang må vi lage konkrete mål som det går an å måle. Vi må kunne svare ja eller nei på om vi har nådd målet eller ikke. Vi må altså kunne svare på om vi fikk det til, eller om vi ikke fikk det til. Mål som «oppføre seg ordentlig» eller «få bedre holdninger til voksne» er ulne, og umulig å måle. Det er viktig at mål er konkrete, og at de så langt det er mulig formuleres positivt, hvilket betyr at de sier noe om hva vi jobber mot. Det skal for øvrig være nøye sammenheng mellom den atferden som skal endres, og målene. Målene vi lager, blir altså forventningene til hva som skal skje. 1. Trinn 5: Systemanalyse. ( se s. 11 i vedlegget) Det er mange grunner til at et barn eller en ungdom har atferdsvansker, og det er ulike grunner fra sak til sak. Alle tiltak som iverksettes overfor barn med atferdsvansker, bør springe ut fra en systemanalyse. De sentrale spørsmålene når man analyserer, er: Hvorfor har barnet denne atferden? F.eks., hvorfor slår barnet andre barn? Hvilke faktorer her og nå er det som opprettholder atferden? 6

7 Trinn 6: Prioritere faktorer. Når man i praksis skal prioritere hvilke opprettholdende faktorer man skal jobbe med, er det avgjørende at man fokuserer på det som er viktig for dem som skal delta i arbeidsprosessen. Det er viktig å fokusere på faktorer som utspiller seg her og nå, og som det er praktisk mulig å få gjort noe med. Det er for øvrig også viktig å fokusere på faktorer som forskning viser kan bidra til problematferden. Det viktige her blir å systematisk ta tak i faktor for faktor eller, sagt med andre ord: «ta ball for ball» på veien mot mål. På den måten holder man konsentrasjonen og jobber målrettet for å løse problemet. Man unngår dermed å bli kaospilot, uten mål og mening. Når vi så prioriterer hvilken «ball» vi skal ta først (arbeider med få ting av gangen) og holder blikket rettet mot det vi har prioritert, så er sjansen stor for at vi når de målene. 1. Trinn 7: Bestemme delmål Når vi har analysert og prioritert hvilken faktor vi skal jobbe med, lager vi tydelige delmål med utspring i den valgte faktoren. Delmålene knyttes direkte opp mot hovedmålet, og skal beskrive de neste logiske skrittene mot hovedmålet. Delmål skal på samme måte som hovedmål være positivt formulert, og vise hva vi ønsker å oppnå. 7

8 Hovedmål: Prioritert faktor: Delmål 1: Delmål Delmål 3: Trinn 8: Bestemme tiltak Når delmål er formulert, beskrives tiltaket som settes i verk for å nå delmålet. 1. Trinn 9: Evaluere delmål: Etter 1 2 uker bør man evaluere hvordan arbeidet går. Når delmålene er konkret formulert, er det mulig å svare på om vi fikk til det vi satte oss som mål. Ble delmålet nådd? Ble delmålet bare delvis nådd? Ble delmålet ikke nådd? Evaluere: 8

9 1. Trinn 10: Bestemme veien videre Hvorvidt delmålet er nådd eller ikke, vil vanligvis bestemme veien videre. Er det nådd, fortsetter man som oftest med ny faktor og nytt delmål. Altså fortsetter man med samme hovedmål, men velger ny faktor. Hvis hovedmålet man jobber med, er nådd, velger man nytt hovedmål og ny faktor ut fra dette. 1. 9

10 Tanker/notater/observasjoner underveis i prosessen: Huskeliste og viktige momenter i arbeidet med atferdsendringer hos barn. Fra boka «varig atferdsendring hos barn krever varig atferdsendring hos voksne» Når man jobber med atferdskorrigering er det viktig å bygge opp tillit, trygghet og positive relasjoner. Det er viktig med god autoritet som utstråler varme og kontroll. Del humor og glede. Bruk positiv oppmerksomhet bevisst. Positiv oppmerksomhet på atferd får vi mer av. Husk 5 om dagen. Fem positive tilbakemeldinger om dagen vil utgjøre en forskjell for et barn som sjelden eller aldri opplever dette. Vær bevisst på egen atferd og hvordan egen atferd kan bidra til å endre barnets atferd. Ros og oppmuntring øker varme og nærhet = god relasjon. Grip barnet i å vise god atferd ikke spar på rosen til den perfekte atferden. Ros umiddelbart. Gi ros i andres nærvær og irettesettelse i enerom. Gjennomfør grensesetting på en god måte. Ignorer dårlig atferd, avled straks og gi positiv oppmerksomhet når barnet oppfører seg bedre. Ved uakseptabel atferd gis verbal tilbakemelding kort, presis og bestemt på det barnet gjør. God kommunikasjon og gode beskjeder er viktig. Gode beskjeder gis ved øyekontakt, konkret, vennlig og bestemt. Gode beskjeder og god kommunikasjon forebygger konflikter! Stopp konflikter på lavt nivå. Bruk «exit and wait». Gå ut av situasjonen og vent til det har roet seg. Velg hvilke kamper du skal ta. Ikke gå i diskusjonsfella si det viktigste. Bruk av nøkkelord er en effektiv teknikk for å unngå argumentering og dermed stoppe diskusjoner på lavt nivå. 10

11 Jobb med sosial kompetanse. Sosiale ferdigheter må læres gjennom gode vennerelasjoner og arkiv voksenrolle. 11