Utgivelse av fagfellevurdert e-tidsskrift

Transkript

1 Utgivelse av fagfellevurdert e-tidsskrift Skrevet på oppdrag for av forskergruppen i strafferett ved juridisk fakultet, Universitetet i Bergen Christian Sønsteby Bergen/Ålesund, januar 2013

2 Innhold Forord 4 Forkortelser 5 1 Digitale tidsskrifter Zeitschrift für Internationale Strafrechtsdogmatik (ZIS) Utrecht Law Review Torkel Opsahl Academic EPublisher Theoretical Inquiries in Law Publiseringspoeng Reguleringer Nærmere om fagfellevurderingskriteriet Registreringsprosessen Identifiseringsmekanismer International Standard Serial Number (ISSN) Søknad om tildeling Etter tildeling URN Tilgangsmodell, opphavsrett og beslektede spørsmål Innledning Abonnementsbasert tidsskrift Open Access-tidsskrift Lisensieringseksklusivitet Creative Commons-lisens Forfatternes egenerklæring Praktiske/tekniske forhold knyttet til selve utgivelsen Innledning

3 Innhold 5.2 Planlegging av etableringen Forretningsplan Personellspørsmål Redaksjonsrådet Open Journal System Krav til forfatterens manuskript Layout (PDF) Den redaksjonelle prosessen Call for papers Redaktørens første vurdering Fagfellevurdering (peer-review) i praksis Revidert utkast og publisering Adgangen til å søke støtte fra Forskningsrådet 36 3

4 Forord Jeg skal her gjøre rede for en del praktiske og til dels tekniske aspekter ved oppstart og drift av et vitenskapelig tidsskrift for strafferett. Det er en sentral forutsetning at publiseringen utelukkende skal skje på digitale plattformer. I det første møtet vi hadde (10. desember 2012), med undertegnede, postdoktor Annika Suominen og professor Jørn Jacobsen til stede, ble det i korte trekk nevnt en del problemstillinger som jeg har brukt som hovedrammen for denne fremstillingen. Av eget initiativ har jeg også tatt med et kort avsnitt om adgangen til å få støtte av ordningene til Forskningsrådet, men noen særlig videre vurdering av kostnadsspørsmålene har jeg ikke tatt fatt på. På grunn av den strenge tidsrammen (35 timer) har jeg i all hovedsak måtte basere meg på skriftlige, åpent tilgjengelige kilder, supplert med direkte spørsmål til enkelte personer. Christian Sønsteby 4

5 Forkortelser DBH CC CC-BY-SA Database for statistikk om høgre utdanning. Samler informasjon om «alle aspekt ved virksomheten på norske universiteter og høgskoler». Utføres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste på vegne av universitets- og høgskoleavdelingen i KD. Creative Commons Creative Commons-standardlisensen Attribution-ShareAlike. Mer om dette i 4.5 på side 17. ISSN International Standard Serial Number. Se pkt. 3.1 på side 13. JV KD LoR OJS PDF TfR UB UHR Jussens venner. Kunnskapsdepartementet. Lov og rett. Open Journal System Portable Document Format. Digitalt dokumentformat hvor skjermvisningen tilsvarer utskriftsvisningen. Avanserte muligheter som interne og eksterne lenker, bruk av innholdsfortegnelser mv., gjør formatet godt egnet også for digitalt innhold. Tidsskrift for rettsvitenskap. Universitetsbiblioteket i Bergen. Universitets- og høgskolerådet. 5

6 1 Digitale tidsskrifter Internasjonalt er det nå en rekke juridiske tidsskrifter som utelukkende publiserer digitalt. Jeg skal her i korte trekk nevne et par relevante trekk ved utgivelsen av noen ytterst få av dem, men vil ikke foreta noen detaljert gjennomgang. Nyttige momenter som kan være verdt å ta med inn i egen prosess med etablering og utgivelse av tidsskrift er heller bakt inn i den videre fremstillingen under (se fra side 9 og utover). 1.1 Zeitschrift für Internationale Strafrechtsdogmatik (ZIS) Zeitschrift für Internationale Strafrechtsdogmatik, som redaksjonelt er basert ved Universität Gießen, Tyskland, viser noen av de unike muligheter internettmediet gir sammenlignet med trykte tidsskrifter. Tidsskriftet ble etablert i 2006, basert på en tanke om å utnytte den fleksibilitet som ligger å publisere på internett: Korte så vel som lange artikler uten særlig rigide reguleringer som man gjerne må innfinne seg i på trykk, 1 og med mulighet for å korte ned tiden fra manuskriptet først sendes inn til det publiseres. Hver enkelt utgave av ZIS kan selvsagt lastes ned som en hel PDF-fil, men det er også mulig å velge hver enkelt artikkel og bare åpne PDF-filen av denne. En åpenbar fordel med PDF-publiseringen er at man kan bruke den samme referanseteknikk som ved henvisning til trykte magasiner: ZIS viser klart nok til side 40 i 2006-årgangen, slik vi her hjemme er vant med å referere både til domsseriene Retstidende og Rettens Gang såvel som TfR, JV og LoR for å nevne noen eksempler. Hele tidsskriftarkivet er også søkbart i fritekst og navigerbart ut fra en tematisk kategorisering, noe som gjør det enklere å finne frem til tidligere publisert materiale. Ettersom tidsskriftet også er open-access, er det også indeksert av Google. Alle disse tekniske mulighetene som jeg har nevnt her, finnes innebygd i det digitale 1 Et par eksempler: Tidsskrift for rettsvitenskap har i utgangspunktet en begrensning på 25 sider; Jussens venner har i utgangspunktet en grense på 20 trykte sider; Lov og rett har en begrensning på tegn inkludert noter og mellomrom. Utgivelsene til sistnevnte kompliseres ytterligere av at hvert hefte skal være på nøyaktig 64 sider, noe som innebærer at bidrag må vente på publisering til det passer inn i «sidetallspuslespillet». (En liten digresjon: Med hyppigere publiseringstakt, som i nyhetsmedier, er situasjonen en helt annen: En nyhetssak til en enkeltside i VG kan inkludert bildetekster vanligvis ikke overstige 2000 tegn med mellomrom). 6

7 1 Digitale tidsskrifter tidsskriftpubliseringssystemet Open Journal System. Mer om dette under i pkt. 5.3 på side Utrecht Law Review ULR er interessant som et teknisk case study, i og med at de publiserer på den åpne publiseringsplattformen Open Journal System, som nevnt like over. Selv om ULR-redaksjonen ikke fullt ut benytter alle de muligheter som ligger dette i systemet, for eksempel ved at de ikke bruker systemets egen modul for mottak av innhold fra forfattere, så viser nettstedets struktur med tydelighet at rett verktøy også gjør opplevelsen bedre for leseren. Utrechtlawreview.org har alle de tekniske muligheter som ZIS har på sine nettsider, men presentert i et langt mer oversiktlig format. Selve tidsskriftet er tverrdisiplinær og favner om de fleste rettsområder. Det gis ut to utgaver hvert år, hvor januarutgaven er helt generell, mens sommerutgaven er knyttet til et spesielt tema. Tidsskriftet demonstrerer også den fleksibilitet som ligger i å utelukkende publisere digitalt, ved at man står mye friere til å gi ut spesialutgaver. I november i fjor utga redaksjonen en spesialutgave med artikler som knytter seg til miljørettens komplekse, men samtidig fleksible aspekter. På trykk ville et slikt initiativ åpenbart medføre store ekstrautgifter. Hva gjelder den redaksjonelle prosessen, brukes en «double blind peer review»: Forfatteren vet ikke hvem referentene er, og forfatteren er også anonym for disse. At man i tillegg bruker to referenter per artikkel er òg kvalitativt sett mer ambisiøst enn de to store, norske generalisttidsskriftet på nivå 1 (LoR og JV), som etter hva jeg har forstått i de fleste tilfeller bare vil benytte én fagreferent. En mer detaljert fremstilling av de formelle kravene til fagfellevurderingen kan leses i pkt. 2.2 på side 10, og de praktiske aspektene ved dette er redegjort for i pkt. 6.3 på side Torkel Opsahl Academic EPublisher Torkel Opsahl Academic EPublisher (TOAEP) er etablert av Forum for International Criminal and Humanitarian Law for å «give proper effect to its contributions to research and the democratization of access to academic literature in this area. By using the Internet in this open and free way, the Forum seeks to include interested institutions and individuals from all continents in its activities, including those from materially less resourceful countries». 7

8 1 Digitale tidsskrifter Utgivelsesseriene bærer navnet til den norske menneskerettighetsjuristen dr.juris. Torkel Opsahl (død 1993), som i sin tid etablerte Nordic Journal of Human Rights sammen med Asbjørn Eide. Men der NJoHR i dag er et i aller høyeste grad tradisjonelt tidsskrift, bringer Forum for International Criminal and Humanitarian Law noen av de publisistiske tankene til Opsahl inn i den nye tid: Han skal, forut for sin død i 1993, ha gitt uttrykk for at han så på internett den gang i sin spede barndom - som en spennende arena for utvikling av folkeretten. TOAEP omfatter i dag utgivelse av flere serier, samtlige av dem open access-baserte: Rent formelt sett er det imidlertid ikke noen av dem som er tidsskrifter i formell forstand, slik kravet praktiseres i Norge: Utgivelsene er for det første ikke helt regulære, og alt utkommer under ISBN-numre. Formelt sett er de altså mer å regne som bøker, mens det for å få godkjennelse som tidsskrift i Norge av UHRs publiseringsutvalg forutsettes at utgivelsen kan registreres med ISSN-nummer. Dermed er regularitet i utgivelsene et vesentlig krav. Spørsmål knyttet til ISSN-registrering er behandlet i pkt. 3.1 på side 13, og de offentlige kravene for å få tidsskriftet godkjent som publiseringkanal er redegjort for like under i pkt. 2 på neste side. 1.4 Theoretical Inquiries in Law Theoretical Inquiries in Law, som utgis ved Universitet i Tel Aviv og av forlaget De Gruyter med to utgaver i året, er utelukkende publisert digitalt. Ettersom det er abonnementsbasert vil jeg ikke gå nærmere i detaljer vedrørende dette. Mer informasjon finnes på tidsskriftets side på De Gruyters nettsted og på universitets nettside. Innholdsmessig kan det kort nevnes at selv om fokus er på retten, er tidsskriftet innholdsmessig i aller høyeste grad tverrfaglig. Det publiseres bidrag fra et langt videre spekter av disipliner, som filosofi, sosiologi, psykologi og økonomi. Hver utgave inneholder bidrag knyttet til en helt bestemt tematikk. Det er nok også noe av grunnen til at redaksjonen ikke aksepterer tilfeldige bidrag (unsolicited articles). 8

9 2 Publiseringspoeng 2.1 Reguleringer Det har hele tiden vært oppgitt som en grunnleggende forutsetning for å gå videre med prosjektet, at tidsskriftet kan godkjennes som en publiseringskanal hvor publisering gir uttelling i KDs finansieringsmodell for forskningsbasert tildeling til universitetene. Om man oppfyller de gitte kriteriene, skal tidsskriftet kunne godkjennes og registreres i autoritetsregisteret. Disse kriteriene er for tidsskrifter/nettsteder/periodika grovt sett sammenfattet slik av NSD på nettsidene til DBH 1 : De skal være identifiserbare med ISSN (se pkt. 3). De skal ha en vitenskapelig redaksjon. Det er den redaksjonelle organisasjonen som knyttes til den ISSN-registrerte tittelen (se over) som regnes som publiseringskanalen, slik at det dermed ikke er av betydning hvem som formelt står som utgiver (forskningsinstitusjon eller forlag). De skal ha en nasjonal eller internasjonal forfatterkrets. I praksis er dette et krav om at i høyden to tredeler av de publiserte forfatterne i tidsskriftet kan tilhøre samme institusjon. De skal ha rutiner for fagfellevurdering. De nærmere vilkårene er nærmere utpenslet i UHRs rapport «Vekt på forskning. Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering» (2004) 2, kapittel 4. For publikasjoner som fyller kriteriene foran, opererer man med to nivåer av godkjente publiseringskanaler. Nivå 1 omfatter alle publikasjoner som oppfyller disse kumulative vilkårene 3 : 1. Publikasjonen må «presentere ny innsikt» Kan hentes på forskning sluttrapport.pdf 3 UHR-rapport 2004, pkt

10 2 Publiseringspoeng 2. Publikasjonen skal «være i en form som gjør resultatene etterprøvbare eller anvendelige i ny forskning» 3. Publikasjonen må «være i et språk og ha en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste forskere som kan ha interesse av den» 4. Publikasjonen skal ha «rutiner for fagfellevurdering». Dette er, bortsett fra punkt 4 krav som i større grad knytter seg til innholdets karakter, i motsetning til de mer formelle kravene som gjelder for registrering i autoritetsregisteret. Det er fremhevet i utkastet til denne definisjonen at den er utformet på en slik måte at den skal kunne «gi ulike rimelige tolkninger ut fra publiseringstradisjoner i ulike fag. Som eksempel varierer de formelle krav til en vitenskapelig artikkel mellom fagene. Definisjonen er ment å omfatte alle fags formelle krav». Det er neppe en praktisk nødvendighet å gå nærmere inn på hva dette konkret innebærer for forskning på strafferettsfeltet. 2.2 Nærmere om fagfellevurderingskriteriet 4 UHR har definert kravet til fagfellevurdering slik: «Med begrepet fagfellevurdering menes ulike former for redaksjonelle rutiner som innebærer at manuskriptet vurderes av en eller flere uavhengige eksperter på forfatterens emne. Slike rutiner kan være utformet forskjellig i ulike fag og publiseringskanaler. I begrepet er inkludert vitenskapelige bokforlags rutiner for å innhente uavhengige konsulentuttalelser fra fagekspertise». 5 Rent praktisk gir dette seg utslag i at det helt uttrykkelig må defineres en klar, fast rutine for hvordan vurderingen skal foregå. Det er ikke påkrevd at mer enn én person gjennomgår manuskriptet. For Jussens venner, som også er et Nivå 1-tidsskrift, utrykker sin forståelse av fagfellekriteriet som «at en framstående jurist innenfor det aktuelle rettsområdet blir bedt om å lese gjennom manus og komme med innspill til endringer». 6 4 En mer praktisk tilnærming til selve peer review-prosessen er inntatt i pkt. 6.3 på side UHR-rapport 2004, pkt Se 10

11 2 Publiseringspoeng Det kan diskuteres hva en skal forstå med kravet til at vurderingen skal foretas av «uavhengige eksperter». I forfatterveiledningen til TfR 7, som er et nivå 2-tidsskrift 8, heter det at gjennomgangen vil bli gjort av en «ekstern fagfelle», altså fremstår dette som at det er én enkelt fagreferent. Selv om fagfellekravet i seg selv ikke fordrer at mer enn «en» person står for vurderingen, virker det i det store og det hele som at det i ambisiøse publikasjoner er det vanligste at minst to personer står for gjennomlesingen. Dette må i alle fall være et minstemål om en på sikt har ambisjoner om å kunne få status som et nivå 2-tidsskrift, som fordrer høyt, internasjonalt faglig nivå. Selv om TfR da øyensynlig nøyer seg med én fagreferent, bør en etterstrebe den internasjonale norm med to eller flere i den grad dette er praktisk mulig. Sammenfatningsvis har jeg derfor lagt til grunn at det som fagreferenter må to personer til som ikke er nære kolleger av forfatteren. Disse må formulere en kritikk av arbeidet som er noe mer konkret enn for eksempel et avkrysningsskjema. 9 Selv om humanioratidsskriftet «Nytt norsk tidsskrift» praktiserer en ordning hvor vurderingen i større eller mindre grad foretas av redaksjonen selv, later en slik ordning til å være det meget snevre unntaket snarere enn hovedregelen blant norske tidsskriftutgivere. 2.3 Registreringsprosessen På det punkt hvor tidsskriftet er etablert og har fått tildelt ISSN-nummer (se pkt. 3 under), kan tidsskriftet registreres i DBH (autoritetsregisteret). Dette gjøres gjennom et eget skjema på nettet ( hvor man må opprette bruker. I utgangspunktet er det bare tre opplysninger som må legges inn her: Publiseringskanalens navn, ISSN-nummer og hvilken type publiseringskanal (i dette tilfellet: tidsskrift). En kan også legge til nettadresser og en begrunnelse for at publiseringskanalen foreslås godkjent av UHRs publiseringsutvalg. Hva en slik begrunnelse skal inneholde er ikke oppgitt, men jeg vil i alle fall våge å påstå at det neppe kan være en ulempe å beskrive tidsskriftets formål og å gi en redegjørelse for prosessen for fagfellevurdering. NSD har deretter hånd om store deler av den videre prosessen, som beskrives slik: «NSD henter inn informasjon om foreslåtte publiseringskanaler gjennom nettsteder, bibliotekssystemer og ved direkte henvendelse til redaktø- 7 Kan finnes på 8 Se 9 Se Universitetsavisa (8. mai 2012): «188 tidsskrifter nullet», hvor det beskrives hvor UHR fjernet 188 tidsskrifter hvor fagfellevurderingsprosessene var dårlig dokumentert, og «som regel ikke [består av] mer enn et skjema med avkrysninger, i motsetning til det omfattende arbeidet som ligger bak en artikkel i et velrenommert tidsskrift». Kan leses på 11

12 2 Publiseringspoeng rer/kontaktpersoner. Basert på tilgjengelig informasjon, lager NSD en innstilling til registeret for hvert enkelt forslag. Nye forslag og kommentarer til registeret blir presentert for UHRs publiseringsutvalg, som har mulighet til å forkaste eller godta NSDs innstillinger. Endelig status for registeret blir satt i desember.» 10 Selv om godkjenning av tidsskriftet dermed ikke vil skje før utløpet av første publiseringsår, er dette imidlertid ikke et problem for godskrivning av publiseringspoeng siden innrapportering til finansieringsordningen slik jeg har skjønt det også skjer ved årets utløp. 10 Selve prosessen er nærmere beskrevet på 12

13 3 Identifiseringsmekanismer 3.1 International Standard Serial Number (ISSN) ISSN er et globalt anvendt, standardisert system for identifisering av periodiske publikasjoner. Det er ikke noen forutsetning at publikasjonen foreligger i trykt form, men utgivelsen må skje i etterfølgende utgaver med en form for kronologisk eller numerisk betegnelse. 1 Selve nummeret er knyttet til den enkelte publikasjonen, ikke hver separate utgave Søknad om tildeling Søknaden om tildeling av ISSN-nummer sendes inn digitalt. 2 Det fremgår av dette skjemaet hvilke opplysninger som kreves. Før man fyller ut og sender inn dette skjemaet, anbefaler imidlertid ISSN Norge, som administreres av Nasjonalbiblioteket at man tar kontakt med dem på epost. Det er også et krav om at man skal sende inn et prøvehefte til gjennomsyn. ISSN Norge har så langt ikke besvart mine spørsmål om hva som konkret ligger i dette kravet, men jeg går ut fra at det må være greit om man produserer første utgave som normalt, så sender materialet til gjennomsyn hos ISSN Norge, før man deretter formelt utgir dette Etter tildeling Etter tildeling, gjelder det endelig et krav om at ISBN-nummeret er plassert godt synlig i tidsskriftet. For digital publisering betyr nok det i praksis at man bør sette det inn på nettsidene. Dette bør neppe være et større problem å få til. 3.2 URN For digitale utgivelser er det også normalt å registrere hver artikkel med et Uniform Resource Name (URN). Denne tildelingen står Nasjonalbiblioteket for i Norge, men an- 1 Se Nasjonalbiblioteket: ISSN. URL:

14 3 Identifiseringsmekanismer vendelsen av URN til identifisering er global. URL-en til artikkelen på nettet er selve adressen til dokumentet, men det er ikke gitt at denne er statisk og forblir lik for all fremtid. URN er dermed unik og følger også med adresseendring, slik at denne dermed er bedre egnet for identifisering ved oppslag i biblioteksbaser, mv. Mer informasjon om dette finnes på

15 4 Tilgangsmodell, opphavsrett og beslektede spørsmål 4.1 Innledning I prinsippet er det to modeller for publiseringen som berører opphavsrettsrelaterte spørsmål: Hvorvidt en skal være et abonnementsbasert tidsskrift, eller om tidsskriftet skal ha åpen tilgang. Open Access-publisering kan nok på norsk best oversettes som åpen tilgang til publisert materiale. Dette har den fordel at tidsskriftet da kan kvalifisere til tildeling fra offentlige støtteordninger, og også kan få tilgang til en allerede eksisterende teknisk infrastruktur hos Universitetsbiblioteket. Det vil dermed også være enklere å komme i gang med publiseringen av tidsskriftet. 4.2 Abonnementsbasert tidsskrift Noe apparat for håndtering av en abonnementsmodell for digitalt, eller for den saks skyld trykt, tidsskriftet, eksisterer i dag ikke hos UiB. Dette krever svært mye, især administrativt. Da må en nok heller vurdere muligheten for et samarbeid med Universitetsforlaget (Idunn.no), noe som er grunnen til at jeg har valgt å ikke gå nærmere inn på dette i mitt arbeid. De største og mest prestisjetunge tidsskriftene internasjonalt, på i all hovedsak de fleste fagområder, er abonnementsbaserte. For et tidsskrift i oppstartsfasen må en ha i bakhodet at prestisje er en vanskelig målbar og definerbar størrelse som uansett må bygges opp over tid. Det sentrale er kvaliteten på det publiserte materialet, og de redaksjonelle rutinenes standard især knyttet til peer review-prosessen. 4.3 Open Access-tidsskrift Utgangspunktet her er at det publiserte materialet skal være fritt tilgjengelig uten krav om betaling eller registrering for hvem som helst. Med dette som eneste kriterium, kvalifiserer 15

16 4 Tilgangsmodell, opphavsrett og beslektede spørsmål klart nok ZIS og Utrecht Law Review til betegnelse Open Access-tidsskrifter: Artikler publisert i disse tidsskriftene er tilgjengelige for enhver. Denne modellen er også en forutsetning for å få publisere på plattformen til Bergen Open Access Journal. Ingrid Cutler ved seksjon for digitale systemer og tjenester ved Universitetsbiblioteket i Bergen sier helt enkelt dette om hvordan de definerer Open Access: «Open Access innebærer at innholdet skal være åpent tilgjengelig online». Å båndlegge tilgangen med å kreve brukerregistrering el., er dermed neppe noe som vil kunne godtas. Nærmere om motivasjonene for en slik publiseringsform, snarere enn å velge en abonnementsmodell, skal jeg hverken argumentere for eller mot, men det finnes utmerkede synspunkter i begge leire. 1 En del av modellen er imidlertid ikke ukjent for mange norske forskere, ettersom forlagsbasert publisering av artikler, mv. allerede i vid utstrekning også tillates offentliggjort ved såkalt egenarkivering en viss tid etter publisering i tidsskriftet (gjerne seks måneder). Et praktisk eksempel på dette er gjerne institusjonelle arkiv, for eksempel ved at forskere gjør materialet tilgjengelig for nedlastning via sitt eget eller sin institusjons nettsted. I en norsk sammenheng, og særlig sett hen til de aktuelle støtteordninger for publisering/utgivelse av slike tidsskrifter, 2 er det nok mest nærliggende å gripe fatt i Forskningsrådets egen definisjon av fenomenet 3. Bortsett fra kravet om tilgjengelighet, er det også her et krav om fri adgang til egenarkivering etter publisering, og at dette skal skje i form av den såkalte post print-versjonen av artikkelen. Dette vil si den versjon som foreligger av artikkelen etter fagfellevurdering og korrektur altså den versjon av teksten som er publisert i tidsskriftet. Dette er ikke til hinder for å oppstille et krav om at denne versjonen må inneholde en henvisning og/eller lenke til tidsskriftet hvor originalpubliseringen skjedde. 4.4 Lisensieringseksklusivitet Uansett modell for tilgang til tidsskriftet, er det viktig å understreke at den enkelte forfatter ikke fraskriver seg opphavsretten til eget åndsverk. Dette må nok da også gjelde retten til å senere utgi omarbeidede/reviderte versjoner av artikkelen i andre kanaler. Alle de rettigheter en måtte ha i utgangspunktet er dermed i behold, med det unntak at én innskrenkning 1 Noen av dem er belyst i en artikkel i Forskningsrådets magasin Bladet Forskning, nr. 4/2008. Kan leses digitalt på 2 Se 7 på side 36 om støtteordninger som kan være aktuelle for denne utgivelsen. 3 Kan leses i sin helhet på (PDF-format). 16

17 4 Tilgangsmodell, opphavsrett og beslektede spørsmål går igjen: Utgiveren av tidsskriftet forbeholder seg ofte det som litt knotete kanskje kan kalles lisensieringseksklusivitet. Dette vil si adgangen til å godta senere republisering av materialet i andre kanaler. Jeg har ikke undersøkt omfanget av slik lisensiering, men jeg kan vanskelig se for meg at all den tid dette ikke rammer adgangen til egenarkivering ikke vil være aktuelt i særlig stor utstrekning. At andre tidsskrifter vil publisere allerede utgitt materiale holder jeg som lite sannsynlig. Denne eksklusiviteten kan imidlertid tenkes å også omfatte retten til å utgi artikkelen på ny i oversatt utgave, og utgi artikkelen i andre formater (f.eks. på trykk). Den konkrete nødvendigheten av å forbeholde en slik eksklusivitet for utgiver vil jeg ikke ta stilling til her. 4.5 Creative Commons-lisens Cutler ved Universitetsbiblioteket anbefaler at man knytter utgivelsen til en såkalt Creative Commons-lisens (Attribution-ShareAlike 3.0, forkortet CC BY-SA) 4, ettersom dette vil gjøre det enkelt også for kommersielle tidsskrift- og søkebaser å indeksere innholdet. Det vil potensielt ha den positive gevinst at tidsskriftets leserkrets økes. En slik lisens er kanskje enkelt å betrakte som en standardavtale som utgiver/forfatter ubetinget gir visse gjenbruksrettigheter til artikelene etter, forutsatt at vilkårene aksepterer. Å utgi materialet under denne konkrete lisensen lisensen vil nok kreve den enkelte forfatters samtykke i egenerklæringen (se under i 4.6 på neste side), ettersom denne i korte trekk vil innebære at: Enhver står fritt til også kommersielt dele, distribuere og kopiere åndsverket, og bearbeide verket til et nytt åndsverk, under forutsetning av at forfatter og utgiver til åndsverket eller åndsverket man har bearbeidet klart skal navngis, men ikke på en slik måte at det fremstilles som at disse har gitt sin støtte til denne utnyttelse, og

18 4 Tilgangsmodell, opphavsrett og beslektede spørsmål at den som kopierer, distribuerer eller bearbeider åndsverket også på en slik måte at det overstiger verkshøyden for et nytt åndsverk, plikter å dele dette på samme vilkår som etter denne lisensen. Vilkårene over kan fravikes med samtykke fra innehaveren av opphavsretten til åndsverket. 4.6 Forfatternes egenerklæring Det må i alle tilfelle være en nødvendighet at det forut for publiseringen kreves at forfatteren underskriver på en erklæring om at vedkommende erklærer å ha opphavsretten til materialet, at man aksepterer at artikkelen utgis som forutsatt. Om man ikke ønsker å bruke en Creative Commons-lisens som foreslått av Universitetsbiblioteket (se 4.5 på forrige side), er det også vanlig at denne avtalen inkluderer enkelte andre punkter: I de fleste abonnementstidsskrifter later det også til å være vanlig at man aksepterer en eventuell lisensieringseksklusivitet (se over i 4.4 på side 16). Etter hva jeg skjønner er dette normalt både hos norske og internasjonale forlag. Eventuelle medforfattere til artikkelen må selvsagt også skrive under på en slik erklæring. I seg selv trenger denne ikke være særlig omfattende. Ettersom det ikke gjelder noen formelle formkrav til slike erklæringer eller for kontrakter i alminnelighet, våger jeg å foreslå følgende utkast til en slik mer omfattende erklæring: EGENERKLÆRING OM AKSEPT AV PUBLISERINGVILKÅR Den/de undertegnede (heretter også «forfatterne») bekrefter med dette å ha opphavsretten til [tittelen på artikkelen] (heretter «artikkelen»), og aksepterer at dette utgis av [navnet på tidsskriftet] (heretter «tidsskriftet» og «utgiver»). Forfatterne aksepterer følgende vilkår for denne utgivelsen: (1a) Tidsskriftet utgir ikke tidligere utgitt materiale. De undertegnede bekrefter at artikkelen ikke tidligere er utgitt eller offentliggjort i noe annet format. Artikkelen kan på nåværende tidspunkt heller ikke være tilbudt eller under vurdering hos et annet tidsskrift. (1b) Det er likevel akseptabelt at et mindre detaljert utdrag av forskningsresultatet er kjent fra tidligere av, eksempelvis gjennom medieomtale eller forskerens bidrag på konferanser mv. Slik allmenngjøring av materialet skal re- 18

19 4 Tilgangsmodell, opphavsrett og beslektede spørsmål daksjonen underrettes om, sammen med informasjon om hvor/når dette fant sted. Hvorvidt slik tidligere hel- eller delpublisering eller offentliggjøring er akseptabelt og ikke til hinder for publisering i tidsskriftet, er fullt og helt opp til redaksjonens eget skjønn. (2) Forfatteren har rett til å gjøre artikkelen tilgjengelig, i samme versjon som tidsskriftet publiserer, på eget nettsted eller nettsted tilhørende den vitenskapelige institusjon forfatteren er tilknyttet. Dette kan imidlertid først skje etter at artikkelen er publisert av tidsskriftet og utgiver har gitt forfatter skriftlig/elektronisk underretning om dette. (3) Ved enhver senere publisering av artikkelen i forfatterens egen regi, i den utstrekning dette kan skje i medhold av denne avtalens pkt. 2, skal det fremkomme at den opprinnelig ble publisert i tidsskriftet, med en korrekt henvisning til den aktuelle utgaven, gjerne supplert med URL til artikkelen. (4a) Forfatterne beholder opphavsretten til artikkelen, men anerkjenner de vilkår og begrensninger som følger av denne avtalen. (4b) Tidsskriftet har likevel rett til å utgi artikkelen på nytt i oversatt utgave eller i annet format. Dette omfatter også eventuell publisering i Lovdatas søkbare database med juridisk litteratur. (5) Dersom artikkelen også inneholder materiale som er underlagt tredjepersons opphavsrett, er forfatter selv ansvarlig for å avklare bruksrettigheter til dette åndsverket. Forfatter påtar seg uten forbehold ethvert ansvar som måtte følge av manglende klarering. (6) For ethvert forhold som ikke reguleres eksplisitt av denne avtalen, skal vilkårene i Den norske Forleggerforenings og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings normalkontrakt for faglitteratur benyttes til tolkning og/eller utfylling. For dette eksempelet har jeg innholdsmessig hentet en del inspirasjon fra de erklæringen som benyttes av Utrecht Law Review, med den forskjell at ULRs avtale pålegger forfatteren å akseptere en slik Creative Commons-lisens som beskrevet over i 4.5 på side Å 5 De har rett nok valgt en litt annen variant enn den UB i Bergen anbefaler (Attribution-ShareAlike 3.0 Unported), nemlig Creative Commons Attribution 3.0 Unported License. En oppsummering av innholdet i denne og den fulle avtaleteksten finnes på men den vesentligste forskjellen til anbefalt standardavtale fra UB er at ULR ikke har et krav om at kopiert eller bearbeidet materiale skal deles på samme vilkår som opphavet. 19

20 4 Tilgangsmodell, opphavsrett og beslektede spørsmål tilpasse forslaget jeg har laget til forfattererklæring til en Creative Commons-lisens vil nok kreve noe omarbeidelse. Det virker å være normal praksis å henvise til Forleggerforeningen og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforenings (NFF) normalkontrakt. Både Universitetsforlaget, Gyldendal og tilsynelatende også andre norske utgivere bruker denne. I mitt utkast har jeg lagt til grunn at denne skal benyttes til utfylling. Denne kan leses på NFFs nettsider. 6 Jeg vil også påpeke at for en internasjonal forfatterkrets bør nok denne avtaleteksten i en annen språklig drakt i alle tilfelle modifiseres noe, med en presisering om at avtalen står under norsk rett. 6 Direktelenke til avtaleteksten: 20

21 5 Praktiske/tekniske forhold knyttet til selve utgivelsen 5.1 Innledning Det var angitt som et utgangspunkt her at artikler og annet materiale som antas, skal settes opp og gis ut i PDF-format publisert på forskergruppens nettsider i uib.no-universet. Dette er i prinsippet ikke et problem: Å sette opp selve tekstene for publisering (engelsk: typesetting) bør gjøres med profesjonell og dertil egnet programvare som Adobe InDesign, ettersom en bør etterstrebe konsistent utseende sider. Dette er vanskeligere å oppnå i Microsoft Word, især når en arbeider med publikasjoner som skal komme ut flere ganger årlig, med en viss grad av systematisering med sidetall mv. En må likevel forvente, muligens også oppstille som et krav, at forfattere leverer sine bidrag i Microsoft Word-format. Bidrag levert utelukkende i PDF- eller annet ikke-redigerbart format bør under alle omstendigheter ikke aksepteres, ettersom det vil medføre svært mye manuelt arbeid i denne delen av prosessen. Word-formatet gjør det enklest mulig både å kommentere under fagfellevurderingen, og å gjøre enkle formateringsmessige grep før import til sideombrekkingsprogramvaren. Det normale ved tidsskrifter som ikke publiseres av et forlag, er ikke at redaktører gjør dette selv, men at det gjerne settes ut som en vit.ass.-oppgave el., slik som ZIS organiserer sitt arbeid. Rett under har jeg imidlertid først gjort rede for hva som normalt bør foretas av redaksjonen før man går til formelle etableringsskritt. 5.2 Planlegging av etableringen Før man gjør noe som helst annet, er det nok en forutsetning at man setter av tid til å lage en plan for utgivelsen. I Online Guide to Open Access Publishing, som er redigert av blant andre Universitets- 21

22 5 Praktiske/tekniske forhold knyttet til selve utgivelsen biblioteket ved Universitetet i Lund og med støtte fra det svenske nasjonalbiblioteket, er det utførlig redegjort for best practice i denne delen av etableringsfasen. Jeg har derfor tatt utgangspunkt i denne, særlig fordi den er anbefalt av Bergen Open Access Publishing, som drifter universitetsbibliotekets tekniske tidsskriftløsning Forretningsplan I denne guiden heter det at man godt kan se på den planen man nå skriver som en forretningsplan selv om man overhodet ikke har forretningsdrift for øyet. Jeg har forsøkt å oppsummere her hva en slik plan bør inneholde, lett redigert for å passe til forholdene her: 1. Formalia. Disse er viktige i prosessen med å bli registrert som godkjent tidsskrift. a) Tittel/arbeidstittel for tidsskriftet ISSN Norge har utformet et par gode råd 1 for valg av tittel for tidsskriftet. Jeg gjentar disse her: i. Velg en entydig tittel for å unngå sammenblanding med andre publikasjoner. ii. Tittelen bør være kort og klar. iii. Start med det viktigste ordet slik at tittelen er lett å finne i kataloger o.l. iv. Unngå initialer. Flere organisasjoner kan ha de samme initialer, dette kan skape misforståelser og uklarheter. v. Unngå titler som kun består av ordene: kontakt, nyhetsbrev, rapport, notat, bulletin, info, nytt, 2 medlemsblad, publikasjon. Bruk heller ikke disse ordene i kombinasjon med initialer (f.eks. NAF-nytt). vi. Unngå ord som antyder utgivelseshyppighet ettersom denne kan forandre seg. vii. La tittelen være den samme fra hefte til hefte. Selv små forandringer skaper problemer. 1 Se også pkt. 3.1 på side 13 om tildeling av ISSN-nummer. 2 Nytt i privatretten, som utgis ved juridisk fakultet i Oslo er for eksempel ikke en godkjent publiseringskanal, noe som kanskje også navnet gjenspeiler at man ikke tar sikte på. Jeg vet ikke om dere er kjent med denne utgivelsen, men den inneholder for det meste korte bidrag om lovendringer, ny rettspraksis mv. som kan være relevant for de som forsker eller praktiserer innen privatretten. 22

23 5 Praktiske/tekniske forhold knyttet til selve utgivelsen viii. Velg én tittel og bruk den gjennom hele publikasjonen. b) Redaktør(er): Øverste ansvarlig for utgivelsen, med myndighet til å anta eller avvise bidrag. Ansvaret kan gjerne være delt på mer enn én, men mer enn to er neppe heldig, ettersom en da risikerer svært omfattende diskusjoner om det som praktisk sett bør håndteres svært enkelt. Mer om dette i pkt på neste side. c) Faglig nisje som utgivelsen skal dekke d) Generelt om formålet med utgivelsen e) Publiseringsplattform. I dette tilfellet gir svaret seg selv: elektronisk, basert på open access. f) Antall utgaver i året. g) Språk: Hvilket språk skal tidsskriftet redigeres på, og på hvilke språk skal man akseptere bidrag. 2. Beskriv tidsskriftet dere planlegger, med følgende spørsmål besvart: a) Konsept: Hva er det konkrete formålet med å starte publikasjonen? Hva vil man oppnå, og hva ønsker man å tilby den akademiske leserkretsen. b) Markedsanalyse: Hvem vil lese tidsskriftet, og hvem vil kunne tenkes å bidra med materiale? Hvordan vil man sørge for å få en stor nok base av både lesere og bidragsytere? Her kan det være en fordel å ta for seg hvilke andre tidsskrifter som dekker det samme området. Selv om noen klar definering av tidsskriftets innholdsmessige profil ikke foreligger, har jeg forsøkt å sette sammen en liste over noen aktuelle tidsskrifter å sammenligne seg med over i kap. 1. En bør også se om en kan definere en klar nisje som i dag ikke dekkes av egen spesialisert faglitteratur. Et annet spørsmål en kan stille seg er om de etablerte tidsskriftene dekker behovet til lesere/bidragsytere på området. c) Driftsplan: Hvilke prosedyrer må man gjennomføre i den redaksjonelle prosessen fra dag til dag? Hvordan skal man klare dette, og hvem skal være ansvarlig for at det blir gjort? Følgende eksempel på en slik plan er gitt i publiseringsguiden for OAtidsskrifter: 23

24 5 Praktiske/tekniske forhold knyttet til selve utgivelsen «Journal B is a humanities journal for which a small one-time grant is available. Journal B s business strategy is to take advantage of all available resources that are free-of-cost or low-cost, including an open source publishing system and hosting support from the local institutional library, and to enlist a large number of individuals to work voluntarily in the journal team, each of whom shall be assigned a specific role to be carried out. When enlisting the journal team, the editor will consciously select people with skills and available time to ensure the success of the journal. Work flows will be carefully created to ensure efficiency and, where possible, tasks will be placed upon authors themselves, e.g. Copyediting.» d) Økonomi: Hvordan skal utgivelsen finansieres? Nettopp økonomi er et åpent spørsmål for de fleste nyetablerte open accesstidsskrifter. Mange baserer seg fullt ut på frivillighet, og på papiret er nok dette mulig så lenge man ikke har utgifter overhodet til teknisk drift med Universitetsbibliotekets plattform. Se nærmere om adgangen til å søke støtte hos Forskningsrådet under i pkt. 7 på side 36. Enkelte krever også betalt et større eller mindre beløp av forfatteren. En kan også vurdere å åpne for sponsing/annonsering. Da bør en nok imidlertid ta en debatt med redaksjonsrådet på hva som er passende, ikke setter tidsskriftets/redaksjonens integritet på spill og omfanget av dette. Husk også at annonsesalg og -håndtering også er en jobb som rent faktisk må gjøres og vil legge beslag på ressurser. Det kan nok her være fornuftig å rette blikket et år eller to frem i tid, slik at man fra starten av er klar over hvilke utfordringer som en vil kunne møte, rent økonomisk, også når driften er i gang. e) Risiko: Hva står i veien for å oppnå målene? Hvordan skal man eventuelt overkomme slike hindringer? Personellspørsmål Før man går til det skritt å starte opp arbeidet med første utgave, må man bestemme seg for hva man trenger av mannskap og hvordan rollene skal fordeles. Det kan være nyttig å reflektere over hvor mange lag i den redaksjonelle organisasjonen man behøver: Holder 24

25 5 Praktiske/tekniske forhold knyttet til selve utgivelsen det med ansvarlig(e) redaktør(er), eller er det behov for å knytte til seg underordnede redaktører med definerte arbeidsoppgaver? Og bør man engasjere en redaksjonssekretær som får ansvar for de mer praktiske forhold? Online Guide to Open Access Publishing har en oversikt over ulike modeller for dette, som jeg har hentet et par aktuelle personellstrukturforslag fra: Én ansvarlig redaktør og flere tilknyttede redaktører Anses å være passelig for små til mellomstore publikasjoner hvor man har en klart definert nisje som vanskelig kan deles opp i ulike faglige seksjoner. Sjefredaktøren gjør det meste av det praktiske arbeidet selv, med støtte fra en redaksjonssekretær. Denne sekretæren får gjerne konkrete ansvarsområder som ferdigstilling av tekst, formidling av dokumenter til fagfellereferenter, mv., slik at redaktøren i størst mulig grad kan konsentrere seg om det innholdsmessige. Eventuelle tilknyttede redaktører er lite involvert i den daglige driften, men kan gis konkrete oppgaver ved behov. Disse redaktørene kan også utgjøre redaksjonsrådet/-komiteen. 3 To ansvarlige redaktører En annen aktuell modell for mindre tidsskrifter er å ha to likestilte ansvarlige redaktører, noe som forutsetter at disse jobber godt sammen. I noen tilfeller kan dette organiseres slik at deler opp ansvaret, med en fordeling seg i mellom av manuskriptene, eller at de har hovedansvar for annenhver utgave av tidsskriftet. Atter en mulighet er at én jobber med å hente inn bidrag, mens den andre tar ansvar for fagfellevurderingsprosessen av innkomne bidrag. Viktigheten av tilknyttede redaktører er ikke like stor her, slik at redaksjonskomiteens rolle vil være mer isolert til det strategiske og rådgivende planet. Det kan likevel godt være at man har en redaksjonssekretær som håndterer rent praktiske gjøremål. Én ansvarlig redaktører med én eller flere assisterende redaktører Den eller de assisterende redaktørene kan eksempelvis tenkes å være en viderekommen student eller yngre forsker ved samme institusjon som ansvarlig redaktør. Vedkommende vil da måtte antas å få et videre ansvarsområde enn rent praktiske oppgaver; eksempelvis kontakt med fagfellereferenter Redaksjonsrådet Foruten å ha en eller to ansvarlige redaktører, bør tidsskriftet også ha et redaksjonsråd, eller en redaksjonskomité. Disse kan tenkes å bistå i den redaksjonelle prosessen med gjennomlesing, mv., men har ofte en viktigere funksjon knyttet til å være med å utforme 3 Se under i pkt om denne komiteen. 25

26 5 Praktiske/tekniske forhold knyttet til selve utgivelsen og utvikle publikasjonens overordnede strategi og redaksjonelle linje. Det er kanskje mest nærliggende å beskrive komiteen som rådgivende for redaktøren(e)s arbeid. Ofte er dette arbeidet imidlertid ikke veldig formalisert, og snarere tilpasset behovene som måtte eksistere til en hver tid. Derfor synes jeg at det har vært interessant å lese Tidsskrift for Den norske legeforenings oppregning av redaksjonsrådets oppgaver. De etablerte en slik komité allerede i 1938, men først i 2008/2009 ble rådets faktiske funksjoner nedfelt skriftlig. 4 Om formålet til rådet heter det i denne beskrivelsen helt generelt at «Redaksjonskomiteen skal bistå Tidsskriftets redaktør ved å gi råd om strategiske og driftsmessige valg. Dette innebærer også vurdering av Tidsskriftets retning og profil i forhold til de overordnede målsettinger». Her trekker man altså linjene tilbake til den oppstartsfaseprosessen som jeg har beskrevet foran i 5.2 på side 21. Slik selve møtene beskrives har de også et fokus på aktuelle utfordringer: «I våre møter diskuterer vi vanskelige veivalg og avgjørelser. Gjennom slike diskusjoner får komiteen over tid innsikt i sentrale utfordringer, i redaksjonens valg og i deres argumenter for beslutninger. Eksempler på temaer som stadig diskuteres prinsipielt, er dobbeltpublisering spesielt utfordrende er nettpublisering og intervjuer i massemediene håndtering av interessekonflikter, vurderingstid for manus og Tidsskriftets økonomiske situasjon». Ved sammensetningen av et redaksjonsråd er det viktig å tenke gjennom sammensetningen av rådet hva vil de enkelte kunne bidra med i relasjon til tidsskriftets formål. En må også gjøre det klart hva som konkret forventes av de enkelte komitémedlemmene, og hvor ofte og hvordan det er formålstjenlig at de møtes. Med to utgivelser i året, burde nok ett grundig møte i året hvor de foregående utgavene vurderes være tilstrekkelig. 5.3 Open Journal System Universitetsbiblioteket i Bergen tilbyr og drifter en skreddersydd, internasjonalt anvendt dataløsning for publiseringen, Open Journal System, på sin Bergen Open Access Publishing-plattform. Forutsetningen for å anvende denne programvareplattformen, er at man må etablere tidsskriftet som et såkalt Open Access-tidsskrift (se pkt. 4.3 på side 15) det vil, noe forenklet, si at det må være fri tilgang til å lese tidsskriftet etter publisering på nettet. 4 Tidsskrift for Den norske Legeforening 2009; 129:175. Kan leses digitalt på 26

27 5 Praktiske/tekniske forhold knyttet til selve utgivelsen Open Journal Systems brukes eksempelvis allerede av Utrecht Law Review, og systemet har den fordelen at det skal kunne håndtere hele arbeidsflyten fra mottak av artikler til endelig publisering. Dette omfatter også selve fagfellevurderingsprosessen. Ved bruk av dette systemet sørger UB for registrering i BIBSYS (den norske biblioteksbasen), i tillegg til at Google Scholar automatisk vil indeksere innholdet. Cutler ved Universitetsbiblioteket 5 opplyser at å ta i bruk BOAP-tjenesten krever at dere skriver under på en kontrakt med dem. Rent praktisk trenger hun også epostadressene til en eller flere brukere av systemet, hvorav én må få rollen som «Journal Manager», som innebærer en videre administratortilgang til systemet. I tillegg finnes egne tilgangsnivåer for brukere registrert som redaktører. UB opplyser at de kan gi dere en introduksjon til systemet, samt demonstrere hvordan arbeidsflyten konkret er lagt opp og fungerer. De påpeker imidlertid at en selv også må beregne «noe tid» til å sette dere inn i og teste ut særlig fagfellevurderingsprosessen i systemet. Systemet har i sitt standardoppsett en forholdsvis enkel layout, men denne kan tilpasses ved å erstatte/gjøre endringer i systemets CSS-fil Krav til forfatterens manuskript Det er vanlig å oppstille et sett med minimumskrav til hvordan forfatterne formaterer sine manuskriptdokumenter, for eksempel: «Brødtekst (løpende tekst) skal settes i Times New Roman 12 pkt., med dobbel linjeavstand». Dette har i praksis ikke veldig stor betydning. Det vesentligste er at de holder formateringen enkel, og i størst mulig grad bruker Microsoft Words egne innebygde stiler for titler/mellomtitler (Heading 1, Heading 2, Heading 3). Ved å skape tittelhierarkiet på denne måten, og samtidig forsikre seg om at fotnoter er satt inn på standard måte, vil det etterfølgende redigeringsarbeidet gå svært lett. 5 Ingrid Cutler kan kontaktes på Ingrid.Cutler@ub.uib.no. 6 For en som kanskje ikke er videre kjent i webutviklingens mystikk og mysterier, kan det kanskje være på sin plass med en liten begrepsavklaring og -forklaring her. Internettsider består i sin enkleste form av HTML-dokumenter, som i noen grad kan sammenlignes med et Word-dokument. Én enkelt, isolert internettside kan betraktes som ett HTML-dokument. For store og omfattende nettsteder ville det imidlertid være svært tungvint å skulle endre hver enkelt side om man vil gjøre om på layouten. Av den grunn har man CSS Cascading Style Sheets som er en fil hvert enkelt dokument laster inn. Denne inneholder stilspesifikasjoner. Endrer man innholdet i CSS, vil hele nettstedet tilsvarende forandre seg. Disse filene har sin særegne syntaks, som det kan kreve noe tid og også kunnskap om HTML for å lære. For å legge en svart ramme rundt alle bilder, vil koden for dette eksempelvis kunne være slik: img { border:black 1px solid; } CSS-spesifikasjonen foreligger nå i versjon 3, som gir svært avanserte muligheter. Om dere skulle ønske å sette dere inn i denne materien selv, er en god ressurs for nybegynnere. 27

28 5 Praktiske/tekniske forhold knyttet til selve utgivelsen Mitt forslag er derfor at de tekniske kravene til innsendte bidrag formuleres slik (muligvis med noe forenkling): Manuskriptet må innleveres i Word-format eller et annet format som kan åpnes og redigeres i nyere versjoner av Microsoft Office Word. Hold teksten ren og lettlest. Skriv fortrinnsvis med Times New Roman. Bruk dobbel linjeavstand. Begrens bruken av annen formatering enn Words innebygde stiler for titler, mv. ettersom dette vil lette arbeidet med å publisere bidraget ditt. Noe annet er hvordan manuset struktureres med tanke på referanser, mv. Så vidt jeg kan skjønne, later det ikke til å være noen fullstendig ensartet standard i Norge «tut og kjør» så lenge innholdet er korrekt og referansene er klare, tydelige og etterrettelige. Jeg synes imidlertid Universitetsforlagets omfattende mal for referanseteknikk i juridiske tekster er god. Jeg er usikker på hvorvidt man kan henvise til denne, eller kan tilpasse den til eget bruk om dere også skulle mene at denne er formålstjenlig. Noe helt annet er engelskspråklige tekster. Jeg må erkjenne at, til tross for at jeg er halvveis i studiet, er det så langt begrenset hvor mye tidsskriftlitteratur jeg har lest på engelsk. Jeg har imidlertid forstått det slik at mens det nærmest er konsensus om at The Bluebook er «gjeldende rett» på dette området i USA, har britene sin egen «standard» i Oxford Standard for Citation of Legal Authorities. Det virker også som de fleste internasjonale tidsskrifter har egne, utførlige referanseretningslinjer. Hvordan man skal løse dette i praksis har jeg vanskelig for å gjøre meg opp noen klar mening om, men ett alternativ kunne kanskje bare henvist til noe slikt som dette med forbehold for min noe rustne gymnasengelsk: «For material submitted in English or German, please adhere consistently to the standard referencing technique(s) as commonly practised within your relevant jurisdiction or academic environment. Please notify the Editor of any details regarding your choice of style upon submission.» 5.5 Layout (PDF) Jeg skal nøye meg med å gjenta at det endelige produktet bør ha en konsistent form som er tilrettelagt for lesning. Mens mange norske publikasjoner, som Jussens Venner og Tidsskrift for Rettsvitenskap, i sin trykte form oppfyller dette nokså subjektive kriteriet, har det i mine undersøkelser slått meg at et internasjonalt forlag som Springer tilsynelatende 28