Salla Simukka. Svart som ibenholt. Gyldendal

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Salla Simukka. Svart som ibenholt. Gyldendal"

Ranveig Thorbjørnsen
8 år siden
Visninger:

2 Salla Simukka Svart som ibenholt Til norsk ved Merethe E Gyldendal

3 Til alle som elsker. Til alle som er alene.

4 Jeg har holdt øye med deg. Jeg har holdt øye med deg uten at du visste det. Jeg har fulgt hver bevegelse og hvert ansiktsuttrykk. Du trodde du var usynlig og anonym, men jeg har fått med meg alt. Alt du har foretatt deg. Jeg kjenner deg bedre enn noen andre. Bedre enn du kjenner deg selv. Jeg vet alt om deg.

Du trodde du var usynlig og anonym, men jeg har fått med meg alt.

5 8. DESEMBER, FREDAG

6 1 Blikket fikk Lumikki til å våkne. Det var glødende varmt. Det var hett. Det satte henne i fyr og flamme. Lumikki kjente øynene så altfor godt. Lyseblå med et skjær av is, vann, himmel og lys. Nå smilte de, men det var et drag av alvor i dem. En hånd strøk henne over håret, kjærtegnet kinnet og fortsatte nedover mot halsen. Lumikki kjente begjæret hugge til i magen, og så lenger nede. Det hadde henne i et så sterkt grep at hun ikke var sikker på om det var svimlende godt eller ulidelig smertefullt. Hun var klar på noen få sekunder. Liekki sto fritt til å gjøre hva som helst med henne. Hun var åpen for alt, absolutt alt. Hun stolte 100 prosent på ham, vel vitende om at alt han gjorde, ville være ren og skjær nytelse. De fikk hverandre til å glemme alt annet. Bare det beste var godt nok. Liekki berørte halsen hennes lett og beholdt øyekontakten. Lumikki kjente at hun var våt, og at det dunket der nede. Pusten gikk raskere. Det pulserte i blodårene mot fingrene til Liekki. Han bøyde seg og berørte leppene hennes lett, lot tunga bevege seg ertende langs underleppa, men kysset henne ikke. Hun måtte beherske seg for ikke å kaste seg over ham og suge seg fast i leppene hans. Men så endelig presset han munnen lett mot hennes og kysset henne så uimotståelig som bare

Det hadde henne i et så sterkt grep at hun ikke var sikker på om det var svimlende godt eller ulidelig smertefullt. Hun var klar på noen få sekunder.

7 han kunne. Lumikki ville ynket seg hvis hun hadde vært i stand til å gi fra seg en eneste lyd. Hun lukket øynene og overga seg betingelsesløst. Plutselig endret kysset karakter. Det ble mykere, ømmere og mer prøvende. Det var ikke lenger Liekki som kysset. Hun åpnet øynene. Personen trakk seg litt unna. Hun så på ham. De brune, snille og glade øynene. Øynene til Sampsa. God morgen, Tornerose, sa Sampsa. Han bøyde seg ned og kysset henne en gang til. Gammel vits, mumlet Lumikki og strakte ut hendene. De hadde visst dovnet av. I alle fall 100 år gammel. Sampsa lo en boblende latter mot halsen hennes. Det kilte. Det var deilig. Faktisk er den nok mye eldre. Perrault skrev sin versjon på 1600-tallet, og brødrene Grimm kom med sin på 1800-tallet. Men eventyret ble fortalt lenge før det. I en eldre versjon voldtok prinsen Tornerose i stedet for å vekke henne. Merkelig nok var det ikke det Tornerose våknet av. Først da hun fødte tvillinger som Sampsa hadde stukket hånda inn under dyna. Han strøk Lumikki over lårene mens han beveget hånda nærmere og nærmere skrittet. Hun begynte å få problemer med å snakke. Begjæret som hadde blitt vekket i drømmen, ble stadig mer påtrengende. Spar foredraget til skolen, hvisket Sampsa og kysset henne, grådigere denne gangen. Alt Lumikki klarte å tenke på, var leppene hans og

God morgen, Tornerose, sa Sampsa. Han bøyde seg ned og kysset henne en gang til. Gammel vits, mumlet Lumikki og strakte ut hendene. De hadde visst dovnet av. I alle fall 100 år gammel.

8 hendene hans. Hun hadde jo ingen grunn til å tenke på noe annet. Eller noen andre. Lumikki satt ved kjøkkenbordet og betraktet ryggen hans. Han sto og laget en espresso til henne og varmet melk til kakao til seg selv. Sampsa hadde en fin, passe muskuløs og betryggende rygg. Den rutete pysjbuksa i flanell hang så langt nede på hoftene at de to gropene mellom rumpeballene og korsryggen var synlige. Lumikki ville gå bort og trykke pekefingeren inn i gropene, men klarte å la være. Frisyren hans var sjarmerende rufsete. Nå nynnet han på en eller annen folketone som bandet hans, Vainio, øvde på for tida. Vainio spilte moderne folkemusikk, og Sampsa var fiolinist og solist i bandet. Lumikki hadde hørt dem et par ganger i forbindelse med arrangementer på skolen. Ikke helt hennes type musikk, men den var livlig, humørfylt og energisk. Visstnok ganske bra innenfor sin sjanger. Desembersluddet plasket mot kjøkkenvinduet. Lumikki løftet beina opp på stolen, la armene rundt dem og støttet haka mot knærne. Når var det blitt dagligdags at en søt, halvnaken gutt styrte på kjøkkenet i den knøttlille leiligheten hennes? Det var vel ved semesterstart i midten av august at det begynte. Eller, det stemte ikke helt. De første dagene ville nemlig alle snakke med henne og høre om heltedåden i Praha, der hun hadde reddet en sekt som forsøkte å begå kollektivt selvmord ved å la seg brenne inne. Hvordan var det å være helt? Hvordan var det å være berømt? Hvordan var det å se bildet av seg selv i

Den rutete pysjbuksa i flanell hang så langt nede på hoftene at de to gropene mellom rumpeballene og korsryggen var synlige.

9 avisene? Hendelsen hadde skapt overskrifter i Finland også, og etter at Lumikki kom hjem, hadde flere aviser bedt om å få et intervju. Men hun hadde takket nei. Og hun hadde svart så kort på spørsmålene fra de nysgjerrige skolekameratene at de til slutt ble lei av ikke å få noe ut av henne. Så hadde Sampsa kommet inn i livet hennes. Han hadde gått på samme skole som henne fra starten av. Vandret rundt i de samme korridorene, sittet i de samme klasserommene. Lumikki visste hva han het, men utover det var ikke Sampsa noe mer enn et ansikt i mengden. En dag kom han bare bort og satte seg ved siden av henne i kantina. Han begynte å slå av en prat i gangen før timene og slo følge med henne på vei hjem, som om det var det mest naturlige i verden. Han var verken påtrengende eller plagsom. Hvis han merket at det var naturlig å avslutte en samtale, forsøkte han ikke å hale den ut. Han tok seg ikke nær av det når Lumikki var kjølig og avvisende. Han bare snakket med henne med et vennlig og åpent blikk, var til stede og skjønte når det var på tide å dra, før det ble pinlig. Alt han gjorde, hadde sagt henne: «Jeg forventer ingenting av deg. Du skylder meg ingenting. Jeg krever ingenting av deg. Du kan være akkurat den du er. Jeg syns bare det er koselig å tilbringe tid med deg. Jeg mister ikke selvtilliten om du ikke smiler, men tar det ikke ille opp om du gjør det.» Etter hvert merket Lumikki at hun gledet seg til å treffe ham. Hun ble varm når han satt ved siden av og betraktet henne med det oppriktige og muntre blikket sitt. Hun fikk sommerfugler i magen når han berørte

Han hadde gått på samme skole som henne fra starten av. Vandret rundt i de samme korridorene, sittet i de samme klasserommene.

10 hånda hennes. De begynte å treffes etter skoletid. Gikk lange turer, dro på kafeer og konserter. Han var som en fjær som en mild vind førte med seg, og bare gled inn i øyeblikk og situasjoner hvor det føltes naturlig og riktig. Hånda hennes i hans. Det første kysset en mørk kveld i november. Litt famlende, men varmt. Hånda som strøk henne over håret og ryggen da hun sov hos ham for første gang. Sampsa hadde vært tålmodig. Han prøvde ikke å få henne til å gjøre ting hun ikke var klar for. Så en kveld var hun plutselig klar. Det overrasket henne ikke at den fysiske nærheten med Sampsa føltes like god, trygg og riktig som alt det andre hun gjorde sammen med ham. I begynnelsen av desember ble de offisielt et par. Lumikki følte at alt var som det skulle være. Hun var forelsket igjen. Etter over ett år hadde hun endelig kommet over bruddet med Liekki. Liekki hadde forsvunnet ut av livet hennes da kjønnsskifteprosessen var på sitt aller vanskeligste. Han mente at han ikke ville takle å være sammen med noen, ikke engang Lumikki. Hun måtte bare godta det, men klarte aldri å skjønne det fullt ut. Men nå sto altså Sampsa på kjøkkenet hennes, laget kakao og nynnet, og Lumikki hadde lyst til å kysse hver eneste virvel i ryggraden hans. Livet var her og nå. Livet var godt. Det gjorde ikke engang noe at sluddet slo så hardt mot vinduet at det hørtes ut som om noen prøvde å komme inn ved å piske seg gjennom det.

Litt famlende, men varmt. Hånda som strøk henne over håret og ryggen da hun sov hos ham for første gang. Sampsa hadde vært tålmodig. Han prøvde ikke å få henne til å gjøre ting hun ikke var klar for.

Like dokumenter

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone Tor Fretheim Kjære Miss Nina Simone FAMILIEN De trodde det ikke. De klarte ikke å forstå at det var sant. Ingen hadde noen gang kunnet tenke seg at noe slikt skulle skje. Sånt hender andre steder. Det