Personer med mentale handikap: deltakere og objekter

Transkript

1 Personer med mentale handikap: deltakere og objekter Rapport skal ha to artikler på norsk som er skrevet på bakgrunn av Salthes avhandlingsarbeid Vi utgir første del av artikkelen «Personer med mentale handikap: deltakere og objekter» i dette nummer. Artikkelen avsluttes i neste nummer (nr 3/2004). Artikkelen «Frihet og ansvar for personer med mentale handikap» vil bli utgitt på samme måte i de to numre av Rapport som følger (nr 4 og nr 5). Gunnar Salthe har hovedfag i sosiologi og doktorgrad i filosofi. Han har jobbet i høgskolesystemet siden høsten 1980, og har i alle disse årene vært opptatt av å synliggjøre alle de normative spørsmålene som vernepleiere og andre yrkesprofesjoner er nødt til å ta stilling til, i utformingen av sine tjenester til psykisk utviklingshemmede. I 1995 kom han ut med boka «Hensikter og prinsipper i omsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemming» som tar opp mange av de normative spørsmålene. I doktorgradsavhandlingen sin, «Planning and Deciding for People with Mental Retardation», fortsetter Salthe dette arbeidet med å drøfte hvordan man kan hjelpe de som ikke har så god evne, med å ta avgjørelser, slik at de kan leve et godt liv. Normal samhandling mellom mennesker forutsetter stor grad av gjensidig forståelse, et minimum av moralsk kompetanse og noen kunnskaper om det aktuelle saksforholdet hos alle samarbeidspartnere. Hvis bare en part er i stand til å forstå, blir samhandlinga ensidig. Folk med mentale handikap har (i varierende grad) problemer med å velge fornuftig. Dette trenger de hjelp til. Noen ganger slår dette ut slik at helse- og sosialarbeiderne bør ta styringa. Uansett bør hjelperne prøve å forstå hva mottakeren vil. Hvis det er umulig, bør de iallfall undersøke hva konsekvensene av hjelpa vil bety for mottakeren. Så langt gjensidig forståelse er mulig, kan man utveksle synspunkter, og hjelperne kan spørre mottakerne hva de mener. I motsatt fall, må det observeres desto nøyere, men man kommer uansett ikke utenom å legge til noe som ikke kan kontrolleres mot observasjon. I den utstrekning vi forstår folk, oppfatter vi dem på måter vi kan kjenne igjen fra oss sjøl. I den utrekning vi ikke klarer å forstå, eller må ta styringa over dem, kan de ikke unngå en objektiv holdning til dem. Da blir den moralsk viktige forskjellen mellom folk og ting delvis satt til side. Derfor er det viktig at kontroll og styring ikke dominerer klientrelasjonen. Fornuft og handlingsevne er viktig når vi fordeler moralsk ansvar, og når vi vurderer om vi bør ta beslutninger på egne av andre. Men når vi skal avgjøre hvem vi bør ha omsorg for, er det den andres evne til å bry seg om hva som skjer som er viktig. Respekt for andre 17

2 er grunnleggende sett bygd på respekt for at de har evne til å bry seg om noe. Siden vi alltid kan kjenne oss igjen i andres reaksjoner på det de bryr seg om, kan vi alltid skille mellom folk og ting på dette grunnlaget. Etisk teori bør derfor ikke legge ensidig vekt på fornuftsevner. La oss starte med å undersøke hvordan vi kan forstå alle mennesker på måter som gjør at vi oppfatter dem som en av oss. Tolking av handling, utsagn og følelsesreaksjoner Både handlinger, utsagn og følelsesreaksjoner kan tolkes. Dermed er det alltid noe vi kan forstå hos alle: Noe er viktig for klienter, på samme måte som ting er viktig for hjelperne, og dem de identifiserer seg med til vanlig. Det vil variere hvor stort dette grunnlaget for respekt er (fordi det er ulikt hva vi bryr oss om), men alle kan respekteres for alt det som betyr noe for dem. Handlinger og utsagn er intensjonale vi gjør ting med vilje, og vi mener det vi sier. Men atferd kan være funksjonell også når den ikke er resultat av et valg. Da er den ikke en handling noe vi har bestemt oss for. Det er lettere å skille utsagn fra annen lydproduksjon. Det er sjelden noen skravler i veg uten i det hele tatt å mene noe med det de sier. Duer kan lære å hakke på én hendel, så på en annen. Disse to responsene gir ulikt utbytte. Får duene nå tilgang på begge hendlene samtidig, vil de etter ei tid lære å fordele responsene på de to hendlene slik at utbyttet blir maksimalt. Dette er ikke et resultat av en beslutning der aktøren først bestemmer seg for hvilken hendel som representerer det beste valget, for så å gjennomføre denne beslutningen. I så fall ville de hatt handlingsevne. Å tillegge noen handlingsevne vil si å tro at aktøren tok en beslutning at vedkommende handlet ut fra en grunn. Ingen er født med verken språkferdigheter eller handlingsevne. Læring er nødvendig. De fleste mennesker lærer begge deler, men ikke alle. Det kreves mer enn evne til å lære funksjonelle responser. Noen mennesker kan ikke lære språk, og noen utvikler heller ikke handlingsevne, men alle gir uttrykk for følelser. I samhandling med andre, bør man prøve å forstå alt det er grunnlag for. Hvis helse- og sosialarbeidere vil vite om de hjelper klienten til et bedre liv, kan de iallfall prøve å forstå hennes eller hans følelsesreaksjoner. Hvis klienten har læringsevne, vil dessuten funksjonell fordeling av responser gi uttrykk for klientens preferanser. Tolking av ulike typer følelser Følelser kan være intensjonale til tross for at vi kan ha begrenset kontroll over følelsesreaksjonen. Intensjonale følelser er en reaksjon på at vi har liten kontroll over noe som er viktig for oss. Hvis vi har lite kontroll over situasjonen og ikke kan la være å syns at det vi ikke kan kontrollere er viktig, kan vi ikke hjelpe for at vi reagerer. (Hvis vi ikke ser noe håp om kontroll, gir vi opp.) Følelsesreaksjonen er intensjonal i den forstand at den er svar på en oppfatning av den situasjonen vi er i. Vi hadde reagert annerledes hvis vi hadde oppfattet situasjonen på en annen måte. Situasjonsoppfatninger kan vi gjøre noe med. Vi kan fokusere på andre aspekter ved situasjonen, finne flere kontrollkilder, eller endre verdier. Dermed kan vi noen ganger endre en følelsesreaksjon før den gjør mye av seg, eller vi kan hindre at vi reagerer likt neste gang. På sikt kan vi endre oss sjøl så mye at vi heretter oppfører oss bedre uten at noen ekstra innsats er nødvendig. Hvis vi ikke lykkes fullt så bra, vil det hjelpe å lære seg teknikker for sjølkontroll. En del enkle følelser er styrt av biologiske årsaker. De er ikke intensjonale. Ikke-intensjonale følelser er ikke bestemt av våre holdninger til en 18

3 situasjon. De er et resultat av kroppens måte å fungere på. Men også i dette tilfellet reagerer vi på noe vi bryr oss om vi har pro eller kontra holdninger til det. Smerteopplevelser er et eksempel. Vi kan ikke oppleve smerte uten å være imot det. Dette skyldes biologi. Vi reagerer også automatisk på enkelte faresituasjoner. Vi blir redde. Vi er tilsvarende automatisk positive til kroppslige lystopplevelser. Andre kroppslige følelser er knyttet til behov sult, tørst, vi fryser, vi blir for varme, utslitt, søvnige, osv. eller til opphør av slike tilstander (som gir kroppslig velvære). Vi knytter oss til bestemte andre mennesker. Det starter allerede mens vi er spedbarn. Fravær av dem vi er knyttet til kan også gi opphav til enkle automatiske følelsesreaksjoner. Når vi utsettes for enkle ikke-intensjonale følelser, er disse følelsene en del av bevisstheten. Den som føler smerte, lyst eller lignende kan derfor ikke tvile på at opplevelsen fins. Men observatører kan tvile på det. De kan ha observert feil eller tolket observasjonene feil. (Han har ikke vondt i hodet, han bare later som.) Uansett, både observatører og den som har følelsen kan være i tvil om hva slags følelse det er. Klør det eller svir det? Når tannlegen borrer under bedøvelse, gjør det vondt eller er det en annen slags ubehagelig opplevelse? Før vi har lært å bruke riktige ord om egne følelser, mangler vi sjølinnsikt. Før vi har lært å bruke de relevante ordene riktig, blir følelsene våre definert av observatører eller i samarbeid med observatører. Begreper må læres. Observatører kan bedømme hvordan vi har det på grunnlag av ansiktsuttrykk og atferd. Noen enkle følelser uttrykkes automatisk gjennom kroppsholdning og ansiktsmimikk. En observatør oppfatter slike følelsesuttrykk direkte. (Vi ser bevegelser i ansiktsmuskulaturen, men det vi oppfatter er at Tom smiler, gråter, osv.) Det er lite rom for tvil så lenge den som tolkes ikke har lært å kontrollere nonverbale følelsesuttrykk, i den hensikt å lure andre eller tilfredsstille sosiale normer. Når følelsene er kompliserte, er det vanskelig for en observatør å forstå dem, hvis den som har følelsen ikke kan forklare seg. Da kan det lett bli misforståelser. Fordi det er vanskelig å tolke kompliserte følelser når klienten ikke kan forklare seg, er det en viss risiko for at helse- og sosialarbeidere overforenkler følelseslivet til klienter med mentale handikap. Man foretrekker enkle tolkninger. Følelser og sosialisering Ønsker er pro holdninger. Verdistandpunkter er også eksempler på pro og kontra holdninger. (Følelser kan være årsak til dem, men også virking av dem.) Vi ønsker oss bort fra noe vi er redd for eller misliker. Vi vil ha bort det vi oppfatter som uverdig. Motsatt ønsker vi mer av det vi liker, eller finner verdifullt på andre måter. Dette er førsteordens ønsker. Det er slike ønsker vi har mest av. Men det vanlige er at folk også utvikler andreordens ønsker. Andreordens ønsker er ønsker om ønsker. Vi kan tenke oss følgende alminnelige utviklingshistorie: Siden ikke-intensjonale følelser kommer automatisk, blir vi styrt av dem. Noen ganger fører det galt av sted. Etter hvert som vi lærer fornuftig og riktig oppførsel, blir vår økte forståelse en kilde til kritikk av ikke-intensjonale følelsesreaksjoner. Vi lærer å bedømme situasjoner riktig og velge handlemåte deretter. Etter hvert vil vi ønske ikke å bli så styrt av ikkeintensjonale følelser at vi ikke klarer å gjøre det vi tror er best. Da utvikler vi andreordens ønsker. Ønsket om å være modig er et andreordens ønske. Det samme gjelder ønsket om å være nøysom, klok og rettferdig. Dette er måter å opptre på som vi identifiserer oss med (hvis vi tror at dette er riktig og god oppførsel). Vi kan ha andre og flere oppfatninger om riktig opp- 19

4 førsel enn det som fører til de fire nevnte andreorden ønskene. I så fall får man flere og (delvis) andre andreordens ønsker. Intensjonale følelser krever innsikt. Derfor er de mer kompliserte enn de ikke-intensjonale. Når man blir sint på noen, har man en grunn for det. Man oppfatter denne personens oppførsel som fornærmende, urettferdig, eller lignende og reagerer negativt på det. Samtidig unner man seg gleden av å kunne ta igjen. Alt dette forutsetter et nettverk av forestillinger om den situasjonen man opplever. Situasjonsbedømmelsen vil være farget av den stemningen man allerede var i. Den følelsen som utløses vil i sin tur påvirke hvordan man deretter opplever situasjonen. Enkelte sider av situasjonen framheves og andre nedtones, når man er sint. Blir man bare lei seg, har man en litt annen opplevelse av situasjonen. Vi skiller mellom intensjonale følelser ved hjelp av forskjeller i situasjonsoppfattelse. Forskjellene består av ulike nettverk av forestillinger (eller ulik figur-grunn organisering innafor det samme nettverket) i kombinasjon med pro eller kontra holdninger man allerede har. Nøkkelen til sosialisering og sjølkontroll blir derfor evnen til å se kritisk på situasjonsoppfattelsen før man går til handling, eller se kritisk tilbake på hele sekvensen med tanke på bedre oppførsel i framtida. Følelser og velviljeprinsippet Enkle ikke-intensjonale følelsesreaksjoner kjenner vi igjen umiddelbart. Tolking av intensjonale følelser forutsetter at den som tolker viser velvilje: Vi antar at den vi tolker reagerer på den situasjonen han eller hun er i. Vi legger altså til noe vi ikke har observert at den vi tolker har en eller annen relevant forståelse for sin situasjon. Denne framgangsmåten kalles velviljeprinsippet. Vi legger også til noe vi ikke ser når vi tolker ikke-intensjonale følelser. Men her går det nærmest automatisk for seg, og det er ofte liten grunn til å tvile på at når vi umiddelbart kjenner oss igjen, tar vi sjelden feil. Et viktig unntak gjelder klienter som ikke kan forklare seg og som har fysiske tilleggshandikap som påvirker muskelbevegelser (særlig bevegelser i ansiktsmuskulaturen, men også kroppsbevegelser ellers). Altså: noen uttrykk for enkle ikke-intensjonale følelser kjenner vi igjen umiddelbart. Gjenkjennelse forutsetter bare slike egenskaper som vi trygt kan tillegge alle mennesker. Men intensjonale følelser krever at vi også legger til fornuftsevne. Vi må se reaksjonen som et rimelig svar på den andres opplevelse av sin situasjon. Vi forstår en slik reaksjon når vi kjenner den igjen fra oss sjøl, får fakta om situasjonen til å stemme med denne typen reaksjon slik vi observerer fakta og slik vi typisk opplever lignende situasjoner når vi reagerer på dem på den måten vi observerer hos den andre. Men det viktigste ved følelsesreaksjoner er at de uttrykker pro eller kontra holdninger. Det er felles for dem alle, intensjonale eller ei. Handlinger og velviljeprinsippet Vi kan unntaksvis prøve å styre andres oppførsel. Men vi oppnår som regel mer hvis vi samarbeider med folk. Kravet om å vise hensyn og respekt for andre trekker i samme retning. Men samarbeid krever gjensidig forståelse for hverandres handlinger. (Hvorfor låser Olga døra før vi starter samtalen?) Hvordan kan vi forstå en handling? Vi kan ikke observere andres tanker og følelser. Å forstå atferd som uttrykk for en hensikt (intensjon, vilje) krever derfor at vi legger til det som mangler. Vi må ty til velviljeprinsippet. Det hjelper ikke å legge til hva som helst om den andre personens mentale liv. Vi bør ikke legge til mer enn nødvendig, og vi bør ha et klart begrep om hva slags tillegg som gir forståelse. 20

5 Når vi omgås hverandre til daglig, viser vi velvilje. Det oppstår misforståelser, men misforståelser kan bare oppdages som avvik fra det normale, nemlig forståelse. Stort sett forstår vi hverandre. Ta følgende enkle eksempel: Vi ser en person gå inn på en bensinstasjon. Etter kort tid kommer han ut igjen, og da slikker han på en iskrem. Vi går straks ut fra at han gikk in for å kjøpe is. Vi har ikke observert denne hensikten, men vi har liten grunn til å være i tvil om at vi har tolket riktig og det til tross for at vi har lagt til ganske mye for å kunne kombinere det som dekkes av de tre kursiverte orda i én hensikt. Hva må vi legge vi til? Vi må forutsette at folk persiperer noenlunde likt, og at resultatet er objektivt sant fordi det er reelle objekter som påvirker sansene våre likt. Vi legger til grunn vår egen oppfatning om dette. Derfor antar vi at folk tror på mye av det samme. Dessuten må vi anta at det folk gjør henger sammen med det de tror på, og at sammenhengen er fornuftig. Er sammenhengen fornuftig, er vi i stand til å oppfatte at det er en sammenheng. (For eksempel slik: Ola gikk inn på bensinstasjonen fordi han trodde at det gikk an å få kjøp is der.) Videre må vi tro at det folk gjør henger sammen med de pro og kontra holdningene de har og at denne sammenhengen også er fornuftig. (Ola gikk inn for å kjøpe is fordi han hadde lyst på is.) Vi må altså legge til fornuft for å forstå atferd som handling. Men det viktigste ved en handling er ikke hva det forteller om aktørens fornuftsevner, men forbindelsen til det aktøren bryr seg om. Folk er ikke alltid like fornuftige, men vi forventer en viss tilnærming til noen av de standarder for tenking som er utarbeidet i logikk, formale sannhetsteorier og beslutningsteori. Vi forventer ikke at folk kan slike teorier, men at resultatet av folks tenking ikke avviker så mye fra den normen disse teorien har bestemt at det blir umulig å forstå hva de har ment (eller hvorfor de reagerer som de gjør) ved hjelp av de normene slike teorier foreslår. Hvor strenge krav vi setter varierer. I noen situasjoner forventer vi mer av kompetente aktører enn vanlig. I den grad vi kan få folks reaksjoner, og det de sier og gjør til å stemme med normer for hva som er fornuftig, tror vi at vi har forstått dem. (Vi ser at Ola går inn på bensinstasjonen og kommer ut igjen med en iskrem. Vi legger til at han veit en god del om kjøp og salg, iskrem og bensinstasjoner og at han hadde lyst på iskrem og at det var derfor han gikk inn på bensinstasjonen og kom ut igjen med iskremen.) Vi fortsetter å tro at vi kan legge til slikt inntil vi har god grunn til å tvile på de tolkningene vi har kommet fram til. Hva med Per som er interessert i Klara, men som slurver med dusjinga om morgenen, til tross for at Klara avviser ham når han lukter vondt? Bruker vi velviljeprinsippet blir konklusjonen at Per har foretatt en prioritering: Hvis et forholdet til Klara forutsetter at han må gå inn på en masse hygienehysteri, får det heller være! Men hvis Per er moderat psykisk utviklingshemmet, har boveilederne en viss grunn til å tvile på at Per ser sammenhengene eller at han ikke klarer å veie for og imot slik at han ender opp med en beslutning som gir uttrykk for en prioritering. Når man hjelper personer med kognitive handikap, får man tolkningsproblemer når det er uklart hvor mye fornuft klienten kan tillegges. Hvordan finner man et rimelig nivå? Ved å bli kjent med den enkelte klient. Men det krever tolking. Man må først gjette på hva klienten ville, så kan man se om hun eller han fikk det til. Dernest kan man anslå fornuftsnivå. Men for å kunne gjette hva klienten vil, har man allerede tillagt fornuft. Dette er en sirkel man ikke kommer ut av. Den eneste løsningen er å prøve seg fram ved å legge til fornuft i varierende grad, observere nøyaktig, og være villig til å revurdere oppfatning. Vi må dessuten regne med at klienten kan endre holdninger mens vi tror de er konstante. 21

6 Den sammenhengen som gjør en handling fornuftig er innebygd i det aktøren tror om den handlingen hun eller han utfører. Det folk gjør kan beskrives på flere måter (som alle er sanne). Mange av disse beskrivelsene passer dårlig med aktørens oppfatningen av handlingen. (Hun skrudde på lyset er én beskrivelse, hun avslørte innbruddstyven er en annen. Kroppsbevegelsen er lik i begge tilfeller, men den årsakskjeden aktøren tok sikte på dekkes bare av den første beskrivelsen.) Hvis vi kan snakke med den vi observerer, får vi hjelp til å plukke ut korrekt beskrivelse. Kan ikke aktøren forklare seg, må vi gjette på grunnlag av det vi kan observere: atferd, nonverbale uttrykk for følelser, og trekk ved situasjonen som vi observerer og som også kan observeres ved hjelp av de kunnskapene vi har god grunn til å tro at aktøren har. Som et minimum av velvilje, må vi kunne forutsette at klienten kan oppfatte det vi umiddelbart observerer. Vi kan også forutsette enkle pro og kontra holdninger hos alle mennesker. Videre, kan vi legge til det vi har lært om aktørens pro og kontra holdninger ved å observere klientens atferd i valgsituasjoner. I denne forbindelse er det likegyldig om klienten fordeler responser slik som duene i atferdsanalytiske eksperimenter eller tar beslutninger om hva de bør gjøre. Det vesentlige er at vi lærer mer om klientens preferanser jo flere valgsituasjoner klienten får fri tilgang til og som gir ham eller henne tilgang til noe han eller hun kan være interessert i Utsagn, meiningsteori og velviljeprinsippet Hvordan kan vi tolke et utsagn? Det er lettere å hjelpe klienter som kan forklare seg. Som regel forstår vi umiddelbart hva folk sier. Videre samhandling og samtale kan oppklare eventuelle uklarheter og misforståelser. Men prosessen som leder fram til slik suksess er like avhengig av velviljeprinsippet som tolking av handlinger og intensjonale følelser. Vi trenger en teori om hvordan ord får meining. Vi må forutsette at det er så mye indre sammenheng i det folk sier at språkbruken gir ord meining på en systematisk måte (samme ord, lik meining komplikasjoner godtas hvis det er nødvendig). Vi må også anta at ord brukes slik at betydningen av hvert ord henger sammen med betydningen av andre ord at ord danner nettverk av betydning. Slik sammenheng må forutsettes for hver språkbruker. Dessuten må vi forutsette at når folk snakker om noe som begge parter kan observere, så observerer vi det samme og at det den andre sier er sant ut fra vår (tolkerens) oppfatning av hva som er sant. På nytt har vi vist velvilje. Hvis den vi skal tolke snakker et totalt ukjent språk, må vi plukke ut hvilke trekk ved den felles situasjonen som blir symbolisert ved hvilke lyder (tegn) hos den vi prøver å tolke. Her må vi bare prøve oss fram. Men uten velviljeprinsippet er vi sjanseløse. Vi må altså vise velvilje for å forstå andres handlinger og det de sier. Stort sett er dette vellykket. Vi klarer tross alt å samarbeide, ellers ville samfunnsliv vært umulig. Småbarn klarer å lære et morsmål sjøl om det språket de lærer er styrt av kulturelt bestemte regler. Dette hadde vært umulig hvis folk levde i subjektivt sett radikalt ulike verdener. Først når vi har etablert en viss forståelse bygd på grunnleggende enighet, blir det mulig å oppklare misforståelser og uenighet. Grunnlaget for praktisk kompetanse Vi har sett hvordan vi kan forstå andre mennesker. Ved å forstå klientens handlinger, utsagn og følelsesreaksjoner, kan helse- og sosialarbeidere gi hjelp som svarer til det som betyr noe for klienten. Slik kan de være til hjelp. Men 22

7 hvis vi skal samarbeide med klienten om denne oppgaven, eller gi den hjelpa klienten ber om, forutsetter det en viss praktisk klokskap hos klienten. Praktisk innsikt, forståelse for hvordan vi bør leve, krever både riktige forestillinger og rimelige følelsemessige reaksjoner at vi oppfatter det som er viktig for oss og for andre, og bryr oss om det. Vi er sensitive for det vi bryr oss om. Derfor er persepsjon vanligvis emosjonelt farget. Opplevelsen vår blir farget av hvordan vi reagerer. Nøytral persepsjon krever trening, og slik trening må vi være motivert for. Praktisk kompetanse krever at vi utvikler sensitivitet for det vi bør bry oss om. Vi lever i samfunn med andre. Derfor må vi utvikle sensitivitet for det andre bryr seg om. Hvis vi utvikler sensitivitet for det andre bryr seg om, og hvordan de da får det, utvikler vi evne til moralsk persepsjon. Denne evnen kaller jeg empati. Vi må altså skille mellom empati (en ferdighet) og de følelser utøvelsen av denne ferdigheten gir opphav til, for eksempel medfølelse. Hva kan praktisk klokskap være når det kreves både riktig sensitivitet, kognitiv evne til å treffe riktige beslutninger og motivasjon for å handle etter disse beslutningene? Problemet er at det vi opplever som godt og ondt ikke er gitt. Hvis noe hindrer oss i å oppnå det vi vil, opplever vi det som et onde. Det som hjelper oss blir opplevd som et gode. Derfor bør vi tenke over hva livsførselen vår tar sikte på og om vi bør endre på det. Blir helheten av alt vårt strev slik at vi kommer godt ut? Blir resultatet rimelig for alle vi lever sammen med? Våre pro og kontra holdninger bør bedømmes og gis vekt i lys av det svaret vi kommer fram til. Det fins gyldige svar på spørsmål om hva som er den rette veg til Halden fordi vi veit når utsagnet er sant eller usant. Fins det korrekte svar på hva som bør være de endelige mål for livsførselen vår? Folk har ulike oppfatninger. Kan det sies noe om hvem som har rett og hvem som tar feil? Problemet er at disse oppfatningene er normative. Spørsmålet er ikke hvor målet er (slik som med den rette veg til Halden). Hva vi burde ta sikte på er ikke objektivt. Det bestemmes av oss. Derfor kan vi ikke avgjøre om vi har valgt rett ved hjelp av observasjon. Hvis vi ikke kan si noe om hvem som velger klokt, blir alle slike valg helt tilfeldige. Vi kan ikke lære av andre, og vi veit ikke hva vi sier når vi snakker om hva som er et godt liv. Noen satser på makt og materiell rikdom, slik at de kan skaffe seg et liv i luksus. Andre satser på et liv i ære og berømmelse. Noen vil leve et liv i religionens tjeneste, eller de lever for kunstens skyld, eller for et annet ideelt formål. En del helseog sosialarbeidere tror at hvis klienten lever et liv fylt av gode opplevelser, har han eller hun det godt. Vi kan avstå fra å ta slike standpunkter hvis vi nøyer oss med å si at folks liv er godt hvis de pro og kontra holdningene de har blir oppfylt. Med dette utgangspunktet kan vi se hvordan noen kan komme bedre ut ved å endre, droppe eller bytte ut noen pro og kontra holdninger. Her bør man ta hensyn til begrensninger i den kapasiteten den enkelte har for å forme slike holdninger og om det fins realistiske muligheter for å få dem tilfredsstilt. Hva er et godt liv? Hvis man tror at den ene er like kompetent som den andre (når det gjelder hva et godt liv er), kan man desentralisere hele spørsmålet. Hver enkelt gis da frihet til å bestemme sjøl hvordan hun eller han vil leve og til å ombestemme seg. Samfunnsforholdene bør da ordnes slik at alle får et visst minimum av materielle goder, utdanning, forsikringsordninger og helsetjenester, samt lovgivning som garanterer frihet. Problemet er at dette forutsetter handlingsevne 23

8 og en god del praktisk fornuft. Folk med mentale handikap trenger hjelp fra paternalister. Men hvordan skal paternalisten kunne vite hva som er best for klienten? I den grad folk ligner på hverandre, kan menneskenaturen gi noe av svaret. Men hvis vi godtar at alle mennesker skal respekteres likt og tas likt hensyn til, bør vi godta folk som de er. Vi bør ikke gå ut fra et idealbilde av menneskenaturen, som passer for noen, og ikke for andre. Vi kan likevel merke oss noen fakta om menneskers natur. Biologien vår bestemmer i noen grad hva slags pro og kontra holdninger folk utvikler. Vi har alle en kropp, er dødelige og sårbare. Dessuten lever vi i moralske fellesskap og utvikler sosial bånd. Hvordan (noen av de) andre har det betyr noe for oss (vanligvis). Vi beveger oss målrettet, og vi har (varierende grad av) fornuftsevne. Men folk er ikke helt like, og på grunn av fornuftsevnen utvikler vi en masse pro og kontra holdninger som ikke er naturbestemte. Hva som er et godt liv bør derfor bestemmes for hver enkelt, definert ut fra den enkeltes pro og kontra holdninger eventuelt med justeringer som vil gjøre vedkommende mer tilfreds. Siden vi lever i moralske fellesskap, kommer vi ikke utenom kravet om å balansere hensynet til et godt liv for oss sjøl med hensynet til at dette er like viktig for alle. Siden vi ikke er reinspikka egoister, vil vi ikke få et godt live uten at også andre får det bra de av dem som betyr noe for oss. Men moralens krav går lengre enn det som er nødvendig for at hver enkelt av oss skal få det bra. (For meg, er mine unger er viktigere enn andres unger. Men det moralske synspunktet anerkjenner alle mennesker likt.) Bør vi kvitte oss med alle egoisme og bli reine dydsmønstre? Mine ambisjoner er mye lavere. Da kan jeg ikke forlange mer av andre. Hvor balansepunket bør være er uklart. Hva er praktisk kompetanse? Til tross for disse uklarhetene, kan vi si litt om noen generelle ferdigheter som må læres hvis man skal ha en viss sjanse med å klare å leve godt og opptre riktig, oppnådd gjennom egne valg. Vi forventer at moralsk ansvarlige aktører skal kunne fremme egne interesser. Det skal de kunne gjøre med noe tanke for framtida. Dette krever noe kunnskap om årsakene til det den enkelte har pro eller kontra holdninger til. Dessuten må kompetente aktører ha evne til å tenke seg om før de treffer et valg, og til planlegging. Men også ferdigheter som krever emosjonelle evner er påkrevd, slik som utholdenhet, moderasjon, mot og sjøltillit. Og folk bør ha en viss innsikt i egne følelsesreaksjoner. Dessuten må moralsk kompetente aktører kunne samordne sin egen aktivitet med tilsvarende aktivitet hos andre uten å ty til maktmisbruk: Det kreves altså evne til gjensidig og fredelig samarbeid. Den enkelte må utvikle rettferdighetssans (emosjonelt engasjement til fordel for rettferdighet, samt akseptable forestillinger om hva rettferdighet er). Det varierer om folk har disse ferdighetene. Noen kan ikke engang utvikle dem. De som er moralsk kompetente, bør hjelpe dem som ikke er det. De som støtter denne påstanden må også forlange av moralske aktører at de bryr seg om andre ikke bare fordi andre personer betyr noe for den moralske aktøren, men fordi slik hjelp betyr noe for den som blir hjulpet: Det kreves evne til empati. Skal man kunne ta kritisk stilling til det livet man lever, må man kunne forestille seg hvordan det ville vært å leve andre typer liv og hvordan man ville opplevd det livet man lever hvis man hadde hatt andre pro og kontra holdninger. Helse- og sosialarbeidere bør ha slike evner fordi de skal hjelpe klienter med mentale handikap til å leve et bedre liv. Men for å styre sitt eget liv, kreves det ikke mye av dette. 24

9 Hjelp til å bli sjølstendig I den grad klienten har evne til å utvikle praktisk kompetanse, bør helse- og sosialarbeidere støtte og oppmuntre en slik utvikling. Man bør unngå at planer og tiltak utarbeidet av helse- og sosialarbeidere sperrer for den. Problemet er at slike planer og tiltak ofte er påkrevd av hensyn til klientens velferd og at klienten ofte har lett for å overlate planlegging og avgjørelser til sine hjelpere. Det kan være vanskelig å vite om klienten er enig i det som foreslås eller om hun eller han blir plassert unødvendig mye på sidelinja når det tas viktige avgjørelser. Det sentrale spørsmålet er om klienten er aktiv eller passiv som beslutningstaker. Å lære å utføre en aktivitet med minimal kontroll og hjelp (at Ola vasker klær «selvstendig») gir ikke økt styring med eget liv. Det avgjørende er hvem som bestemmer om aktiviteten skal utføres. Ola blir mindre avhengig av hjelp hvis han lærer å vaske klær sjøl. Hvis han bestemmer seg for å vaske, kan han nå bare sette i gang. Dessuten avlaster det dem som ellers må gjøre det for ham når Ola gjøre det sjøl. Vi bør forlange av alle som kan at de yter et rimelig bidrag. Men det som virkelig gjør Ola sjølstendig er at det er han som tar bestemmelsen: om det skal vaskes tøy, når det skal vaskes, hvem som skal gjøre det, osv. Det er ikke alltid riktig at folk med mentale handikap bør bestemme sjøl. Dessuten kan klienter ha vanskelig for å bestemme seg. Kanskje treffer han eller hun avgjørelser som vedkommende angrer på etterpå. Men ofte kan man hjelp folk til å treffe mer fornuftige valg. I noen tilfeller kan klienter mangle viktig informasjon og trenge hjelp med å planlegge. Kanskje vedkommende må oppmuntres for å tørre å ta en beslutning. Noen klienter ombestemmer seg hele veg har ikke evne til å holde fast ved en beslutning. Andre mangler evne til å gjøre om beslutninger, sjøl om grunnlaget for beslutningen har endret seg. Når en klient er i stand til å ta en beslutning om hva som bør gjøres i nær framtid, kan man antagelig også spørre vedkommende hvorfor hun eller han vil det ene eller det andre. Man kan hjelpe klienten med å rangere mulige utfall av valg. Kanskje kan noe av dette hjelpe. I tillegg fins det teknikker for sjølkontroll som klienten kan ha nytte av og administrere sjøl. Hvis klienten føler at det er til hjelp (og det ikke skyldes manipulasjon), spiller det ingen rolle om samtalen har påvirket henne eller ham slik at hjelperens oppfatning av hva klienten vil bare gjelder for vedkommendes nåværende preferanser. Forslag, informasjon og rådgiving kan virke manipulerende. Det kan unntaksvis være riktig å manipulere. Det kan alt i alt bli best for klienten. Men når hjelperne har tatt styringa, har ikke klienten lengre andel i ansvaret for det han gjør. Og den umiddelbare virkningen er at klienten mister styring med livet sitt. Hvordan kan man vite om klienten har blitt påvirket? Hvis hjelperne foreslår noe klienten ikke pleier å velge av seg sjøl bør hjelperne innse at klienten er manipulert hvis hun eller han følger hjelpernes forslag bare når vedkommende oppmuntres til det og oppmuntringen ikke består i å henvise til den reelle hensikten med forslaget. Dessuten er det antagelig manipulering hvis klienten følger forslaget og angrer etterpå (og det ikke har skjedd noe uforutsett). Artikkelen fortsetter i neste nummer. Da beskrives egenskaper ved de moralske fellesskap vi lever i. Hvilken betydning har det for folks moralske status at vi kan forstå deres følelsesreaksjoner handlinger og ytringer? Hvilken betydning har ulikhet i praktisk kompetanse? 25