Kirkebygging og anna samfunnsbygging - Nettutgave av hovedoppgave i historie, UiO 2001

Transkript

1 Kirkebygging og anna samfunnsbygging - Nettutgave av hovedoppgave i historie, UiO 2001 Trond Nygård Hva er et lokalsamfunn? I denne studien diskuterer forfatteren begrepet i en konkret, historisk kontekst. I perioden utvikla innbyggerne i Nordlia i Østre Toten et sterkt fellesskap, symbolisert ved reisinga av et stort kirkebygg. Parallelt med framveksten av nasjonal identitet ble paradoksalt nok også visse former for lokal tilhørighet styrka. En hovedtese i denne studien er at særlig det geografiske nivået bygdelaget ble viktigere som sosialt system. Innholdsliste Forkortinger Kapittel 1 Innledning... 5 Problemstillinger, metode og avgrensing... 7 Definisjoner Forskingsstatus Kilder og kildekritikk Stedet Nordlia Inndelinga av oppgaven

2 Kapittel 2 Sosiale fellesskap i Nordlia før Nabofellesskapet Sameieskauen Sæterlaget Greina også en fadderkrets Rodene Skolerodene Vegroder Nordlia fellesskapet Gjestgiveriet på Breili Nordre Hoffs skoledistrict Nordlingenes sjøloppfatning: nevenyttige utbygdinger Enheter mellom Nordlia og Toten Kirka på Fjell Hoffskirka Hoffsfjerdingen Økonomisk og sosialt fellesskap allmenningsrettene i Veståsen Bygdenivået: Nordlia som en del av Toten Toten prestegjeld på veg til å bli kommune Toten tinglag Bygda handler: kjøpet av kirkene og allmenningene Oppsummering Kapittel 3 Nordlia-fellesskapet vokser fram Nordlia som administrativ enhet Skoledistriktet som forsvant Mellomspill som fattigdistrikt Nordlia som egen kommune? Foreningsliv Økonomiske foreninger De ideelle foreningene Medlemma: mange nordlinger og noen andre Foreningenes sosiale sammensetning Kjønn og alder Hvorfor var bygdelaget et egna territorium for foreningene? Hvordan foreningslivet integrerte nordlingene Huf denne Trægheden Kollektiv kamp for bedre kommunikasjoner Kampen for en chaussé

3 Den seine postgangen Solbjørsparken Oppsummering Kapittel 4 Kirkebygginga Innledning gangen i byggearbeidet Nordlingenes deltakelse Nordlias hovedsakelig egenfinansierte og sjølbygde kirke Ei allmenn kirke eller gruppedominans? Deltakelsens geografi kapelldistriktets grenser antydes Lite byggematerialer fra Nordlia Integrasjon eller konflikt? Årsaker til bygginga Motivet for deltakelsen: fortsatt behov for kirke og kirkegard Trangt i Hoffskirka? Befolkningsutviklinga på 1800-tallet Behovet for kortere kirkeveg: kommunikasjonsutviklinga på 1800-tallet Nordlia-identiteten styrka kravet om egen kirke Historie og bygging av lokalsamfunn Utløsende årsak: inspirasjon av Totenvika Ikke-nordlingenes deltakelse Toten-området: Det mest industrielle bygdelag i landet Østlandet som yttergrense relativ fjernimport av varer og tjenester Byggematerialer utenfra ett Herranom värdigt Tempel Solidaritet fra utflyttere og forretningsforbindelser Kommunens beskjedne rolle Prestenes engasjement tiltak mot sekularisering Avslutning og oppsummering Kapittel 5 - Andre fellesskap (Nordlingene var ikke bare nordlinger) De nye fellesskapa Skolekretsene også nedslagsfelt til landhandlerier og foreninger Det gunstige naboskapet med Gjøvik Regionalisering Kristiania og Nordlia fra markensuke til helårskontakt Nasjonal identitet - og solidaritet De gamle fellesskapa i den nye tida Greina gamle og nye funksjoner Allmenningens kortvarige død Hoff sogn

4 Det kommunale bygdefellesskapet Oppsummering Kapittel 6 - Konklusjon Ble Nordlia et lokalsamfunn etter 1850? Kommunikasjonene og Nordlia-fellesskapet Sosiale grupper og fellesskap - var alle nordlinger like mye nordlinger? Bygdelagets grenser Hvor typisk var utviklinga i Nordlia? Nye innsikter? Etterord Nordlia-fellesskapet på 1900-tallet Kilder Utrykte kilder Digitale kilder (Digitalarkivet) E-post Informanter (muntlige opplysninger) Litteratur Oppslagsverk

5 Forord Dette er en lett bearbeidd utgave av min hovedoppgave i historie, som ble levert inn og godkjent ved Universitetet i Oslo høsten En del stoff som i den opprinnelige versjonen er plassert i fotnotene, som detaljopplysninger om personer og steder, er i denne utgaven flytta opp i hovedteksten. Jeg har valgt å beholde mesteparten av noteapparatet, men nå som sluttnoter. Forhåpentlig har dette gjort studien mer leservennlig, sjøl om jeg ikke akkurat håper å konkurrere ut den kulørte ukepressen. I illustrert versjon kom hovedoppgaven i 2003 også ut som bok, under samme tittel. I arbeidet med den egentlige hovedoppgaven fikk jeg god hjelp fra mange. Dette gjelder først og fremst veilederen min, Jan Eivind Myhre, som kom med verdifulle innspill og styrka meg i trua på at dette prosjektet hadde noe for seg. Mine tidligere medstudenter Eivind Bagle og Brit Marie Hovland takkes for god handel med kildemateriale og ferdige hovedoppgaver. Medstudent fra nyere tid, Mona Bruland, fortjener takk for et givende sosiofaglig samarbeid. Ane Kristin Rogstad tok en grundig språkvask og mye anna vask i innspurtsfasen. Jeg er også takknemlig for økonomisk støtte fra Historisk institutt på Blindern og Østre Toten kommune, gitt som henholdsvis reisestipend og Ungdommens kulturstipend. Nettversjonen er først og fremst lagt ut til forskningsbruk, men jeg håper også at innbyggerne i Nordlia kan ha glede av den. Mange av dem har også en stor ære for at denne studien ble noe av. Jeg har fått vettløst mange nyttige opplysninger, samtidig som jeg har fått låne grådig mye interessant kildemateriale. Her må spesielt Ingeborg Sæther, Margit Foss, Alf Fjeld og Simen Lehne Haug nevnes. Som en del lokalkjente kanskje blir overraska over, var Nordlia tidligere regna som summen av Nordli og Bjørnsgård skolekretser. I dag ser nok mange Bjørnsgård som en del av Kapp, mens Nordlia har blitt innsnevra til Nordli skolekrets. En del av beboerne rundt Haugskrysset, den øvre delen av Bjørnsgård krets, regner seg imidlertid fortsatt som nordlinger. Dette viser to av denne studiens hovedpoenger: Sosiale fellesskap er svært foranderlige, samtidig som grenser mellom lokalsamfunn ofte er diffuse. Blindern/Gjøvik/ Nordlia 2001 og 2007 Trond Nygård 5

6 Kapittel 1 Innledning Den 2. mars 1851 var det møte på garden Kallrustad i Nordlia, den nordre delen av Østre Toten. Møtedeltakerne skulle velge bestyrelse og vedta utkast til vedtekter for Nordliens spare- og laaneindretning, 1 en liten, lokal bank som kom til å bestå i rundt femti år. Denne laaneindretningen var sannsynligvis den første organiserte sammenslutningen i Nordlia. Femti år etter stiftelsesmøtet på Kallrustad var det ti foreninger i denne delen av Toten. Nordlia hadde blant anna meieri, brenneri og damptreskelag, typiske økonomiske sammenslutninger, i tillegg til mer ideologisk prega assosiasjoner som avholdslosje, leseforening og arbeiderlag. Like viktig som alle disse foreningene var det allikevel at området hadde fått sin egen kirke. Den 18. januar 1901 ble Nordlien kapell innvia, med høgtidelig deltakelse av Hamar-biskop Arnoldus Marius Hille, alle prostiets prester og mellom 300 og 400 nordlinger, godt over halvparten av alle voksne innbyggere i kapelldistriktet. Nå slapp innbyggerne i Nordlia den lange og bakkete vegen til Hoff, hovedkirka i Østre Toten, hver gang de skulle til messe. Denne hovedoppgaven drøfter de sosiale fellesskapa som folk i Nordlia var en del av i perioden fra om lag 1850 til 1900, noenlunde tilsvarende tida mellom stiftelsen av Nordliens laaneindretning og innvielsen av Nordli-kirka. Dette var et tidsrom der bygdelaget Nordlia ble en viktigere sosial enhet. Ordet bygdelag vil bli mer presist definert nedafor, men foreløpig vil jeg nevne at bygdelaget Nordlia var et sted med sirka 40 matrikkelgarder og to skolekretser. Det samla folketallet i disse kretsene varierte i andre halvdel av 1800-tallet rundt 1000 innbyggere, som var bosatt innafor et område på om lag 25 kvadratkilometer. Utviklinga i Nordlia i siste halvdel av 1800-tallet var på mange måter typisk for den norske landsbygda i denne perioden. Dette var en tidsalder som blant anna var prega av rikt foreningsliv og kirkebygging. Framveksten av organisasjonssamfunnet har blitt karakterisert ved uttrykk som Associationsånd og foreningseksplosjon. 2 Når det gjelder kirkebygginga, var tida fra 1851 til om lag 1910 en av de periodene i norgeshistorien hvor det har blitt reist flest kirker. 3 Byggevirksomheten var stor både på landsbygda og i byene, og trulig ble det oppført et sted mellom 500 og 1000 kirker i dette tidsrommet. 4 Kirkebygginga kan også sies å være et uttrykk for et anna fenomen rundt forrige århundreskifte, den sterke tendensen til oppsplitting. At bygdelag som Nordlia da fikk sine 6

7 egne kirker og kapeller, tilsvarer tendensen til at kommunene ble delt opp i mindre enheter. 5 Dette delingstildrivet virker imidlertid paradoksalt, da tida fra 1850 og framover var prega av stadige forbedringer av kommunikasjonsmidla. En kunne nå forflytte seg raskere, med jernbane, dampbåt, sykkel og bil. I tillegg kunne en kommunisere hurtig med andre uten å være i samme rom, via telegraf og telefon. Allment kan en si at folks sosiale horisont ser ut til å ha blitt større. Samtidig sank folketallet i mange norske bygder på slutten av 1800-tallet. Umiddelbart skulle en tru at både befolkningsnedgangen og den utvida sosiale horisonten førte til større sosiale og politiske enheter, heller at de ble mindre. Det må derfor også ha vært krefter som har dratt i motsatt retning, og nettopp disse kreftene vil jeg forsøke å avdekke i denne studien. Problemstillinger, metode og avgrensing Denne hovedoppgaven tar sikte på å greie ut hvilke sosiale fellesskap som var mest betydningsfulle for innbyggerne i Nordlia fra om lag 1850 til Jeg har allerede nevnt at bygdelaget ble en viktigere enhet i dette tidsrommet. Et sentralt spørsmål er om bygdelaget Nordlia i perioden 1850 til 1900 ble så tett integrert at området fikk lokalsamfunnspreg, 6 der den territorialt baserte sosiale enheten bygdelaget ble viktigere enn de andre sosiale fellesskapa nordlingene inngikk i. Når dette spørsmålet er besvart, blir neste trinn å forklare hvorfor det ble slik. Hva skjedde fra 1850 som gjorde at bygdelaget ble en mer sentral sosial enhet? Som det ble antyda ovafor, er det rimelig å anta at befolknings- og kommunikasjonsutviklinga i dette tidsrommet egentlig skulle ha ført til større sosiale systemer, og ikke til mindre. Å løse opp dette paradokset vil derfor stå sentralt i studien. Jeg vil i tillegg undersøke om de ulike sosiale gruppene i Nordlia også hadde ulike sosiale horisonter, om bygdelagsfellesskapet ble viktigere for noen grupper enn for andre. En skulle tru at yrkesgrupper som de omreisende handverkerne og dagarbeiderne hadde en større aksjonsradius enn bøndene, husmennene og tjenerne, som i utgangspunktet var knytta til én bestemt gard. Videre vil jeg spørre om det var forskjeller mellom kvinner og menn og mellom ulike aldersgrupper. Endelig vil jeg studere grensene for sosialt fellesskap i et bygdelag som Nordlia. Hadde Nordlia faste grenser, eller varierte disse fra institusjon til institusjon? Hva bestemte grensene for dette bygdelaget? På flatbygdene på Østlandet var det sjelden markante 7

8 topografiske grenser mellom grender og bygdelag. Det var lite fjell og store skauer, og bosettinga var heller ikke samla i klyngetun eller landsbyer. Fantes det allikevel mindre fysiske hindringer som kunne avgjøre hvem som hadde samkvem med hvem, eller var det helst administrative grenser som skapte sosiale skiller? Jeg vil også drøfte hvilken betydning eksisterende sosiale relasjoner hadde for bygdelagsfellesskapets grenser. Kunne for eksempel tette naboforhold ha innvirkning på hvem som deltok i fellestiltak på bygdelagsnivå? For å svare på disse problemstillingene er det nødvendig å bruke sammenligning som metode. Historikeren Knut Kjeldstadli skiller mellom sammenligning på langs og sammenligning på tvers. Det første betyr at en jamfører situasjonen på et bestemt sted med situasjonen på samme sted på et annet tidspunkt. Komparasjon på tvers innebærer at en sammenligner med et annet sted eller andre enheter, men på samme tidspunkt. 7 Når jeg i denne studien sammenligner på langs, betyr det at jeg jamfører de sosiale fellesskapa i Nordlia i perioden med forholda i tida før For å kunne belegge at bygdelagsfellesskapet ble viktigere etter 1850 er det nødvendig å begynne med ei drøfting av fellesskap i eldre perioder. Var det antydning til et bygdelagssamfunn i Nordlia før 1850, før foreningene og før kirka, eller var dette geografiske og sosiale nivået helt uten betydning? 8 Jamføring på tvers vil jeg gjøre gjennom å sammenligne utviklinga i andre bygdelag og små bygder med Nordlia. Hvor typiske var de sosiale relasjonene som nordlingene inngikk i? Var bygdelaget også andre steder et fellesskap med økende viktighet? Først og fremst vil tilhøva i Nordlia bli sammenligna med Totenvika og Eina. Totenvika var den sørøstre delen av Østre Toten, mens Eina lå lengst sørvest i Vestre Toten. Disse to områda hadde mange likhetstrekk med Nordlia. I disse tre delene av Toten var det mindre garder og mindre sosial rangforskjell enn i de mest sentrale delene av Toten-bygdene. I forhold til disse sentrale strøka var Nordlia, Totenvika og Eina periferier, og hadde fram til 1890-åra også vært uten egne kirker. På alle tre stedene ble det imidlertid bygd kirke mellom 1890 og Også de praktiske mulighetene for komparasjon er gode, da det er skrevet bygdebøker for både Totenvika og Eina. 9 Disse to områda vil bli trukket inn flere steder i studien. Også Helgøya, øya midt i Mjøsa, vil bli sammenligna med Nordlia. I likhet med de nevnte bygdelaga på Toten var denne øya en utkant i si bygd, Nes prestegjeld. Endelig er det nødvendig å sammenligne betydningen av den sosiale enheten bygdelaget med vekta av de andre fellesskapa nordlingene var knytta til. Hvor mye betydde bygdelaget i forhold til enheter som greina (nabolaget), 10 skolekretsen, sognet, allmenningen, bygda Østre Toten, Mjøsregionen og det nasjonale fellesskapet? I tillegg har jeg sett på forholdet mellom Nordlia og enkelte byer og tettsteder, nemlig Gjøvik, Kapp og Kristiania. 8

9 Om 1800-tallet var ei tid med stor sosial aktivitet på bygdelagsnivå, må ikke det nødvendigvis tilsi at andre relasjoner var uten betydning for nordlingene. Jeg vil her understreke at det bare er et utvalg av de andre fellesskapa som vil bli drøfta. Denne studien konsentrerer seg om territorielle fellesskap, fellesskap som er basert på at en bor innafor samme geografisk område. De territorielle fellesskapa kan deles inn i to hovedgrupper. Den ene typen kan kalles påtvungne fellesskap, det vil si fellesskap som noen utenfra, først og fremst myndighetene, har tvunget andre inn i. Det handler først og fremst om administrative enheter, som sogn og kommuner. Den andre typen fellesskap er de frivillige, som særlig foreningene er eksempler på. At oppgaven er begrensa til territorielle fellesskap, betyr blant anna at en institusjon som slekta ikke blir behandla systematisk. I tillegg har jeg måttet utelukke enkelte territorielle fellesskap også, deriblant de minste, husholdningen og garden. Det ligger imidlertid kun forskingsøkonomiske hensyn bak disse valga, ikke en påstand om at de utdefinerte fellesskapa var uten betydning for nordlingene. For eksempel holdt gardsfellesskapet stand gjennom hele tidsrommet som denne hovedoppgaven behandler. Dette fellesskapet besto på ei side av en gard med underliggende husmannsplasser, og på ei anna side av en gard som var delt i flere bruk. Når det gjelder husmannsvesenet, begynte dets nedgang rundt 1865, men systemet var ikke helt oppløst før i mellomkrigstida. 11 Nesten like lenge var det et tett fellesskap mellom bruka på de oppdelte gardene Mange av disse eiendommene hadde helt fram til rundt 1900 både innmark og utmark som lå om hverandre. Dette gjaldt blant anna gardene Fjell, Båsshus, Stubberud og Faukal, der det i tidsrommet ble gjennomført utskifting. 12 Mens tematilskjæringa for en stor del er begrunna ut fra hensynet til oppgavens omfang, ligger det mer substansielle forhold bak avgrensinga i tid. At tida rundt 1850 er valgt som startpunkt, har flere årsaker: For det første finnes det ikke spor av foreningsliv i Nordlia før i 1851, da den vesle banken Nordliens spare- og laaneindretning ble grunnlagt. De viktigste byene og tettstedene på Opplanda vokste også fram fra rundt Hamar ble grunnlagt på ny i 1849, 13 men for Nordlia hadde det nok enda større betydning at Gjøvik fikk kjøpstadsprivilegier i Som det ble påpekt ovafor, er dessuten midten av 1800-tallet et viktig skille i norsk samferdselshistorie. I 1854 åpna Hovedbanen, jernbanen mellom Eidsvoll og Kristiania. Toga hadde ved Eidsvoll stasjon forbindelse med dampbåtene på Mjøsa, som hadde begynt å trafikkere innsjøen i Vegene ble også utbedra; dette var de såkalte chausseenes tidsalder. 16 Alle disse kommunikasjonsframskritta må også ha betydd mye for de sosiale fellesskapa som nordlingene inngikk i. 9

10 Valget av tida rundt forrige århundreskifte som sluttpunkt henger sammen med at nordlingene på denne tida fullførte reisinga av kirka si. Kirkebygginga var trulig det tyngste felles løftet som innbyggerne i Nordlia hadde tatt, og den store, prektige kirkebygningen ble bygdelagets klart mest dominerende byggverk. Kirkebygget må ses på som et i hvert fall foreløpig toppunkt i ei utvikling mot stadig sterkere bygdelagsfellesskap. Hvorvidt dette lokale samholdet også fortsatte ut på 1900-tallet, diskuteres kort i et etterord helt på slutten av oppgaven. Definisjoner Sia det er enkelte begrep som kommer til å gå igjen gjennom store deler av oppgaven, har jeg valgt å definere dem her i innledningen. Det gjelder de territorialt baserte fellesskapa grein, bygdelag og bygd, samt omgrepet lokalsamfunn. Dette er begrep som kan forstås på ulike måter, og som det derfor er nødvendig å presisere. Greina var den lokale betegnelsen på nabolagskretsen som ble bedt inn til bryllup, begravelser og dugnader. Ordet grein er en uttalevariant av grend, som ifølge Norsk ordbok blant anna har betydningen (folk i eit) bedlag. Varianten grein ble brukt på Vestoppland, flatbygdene på vestsida av Mjøsa. 17 På Toten brukes ordet i dag lite, da den gamle greineinstitusjonen for lengst har gått i oppløsning. Ordet bygdelag har minst to hovedbetydninger. Ifølge Norsk ordbok kan det bety krins av bygder som høyrer i hop, og områder som Hadeland og Romerike nevnes som eksempler på denne bruken av ordet. I denne studien vil jeg imidlertid nytte det i en annen betydning, som også har støtte i Norsk ordbok, nemlig det geografiske og sosiale nivået mellom ei grein og ei bygd, en del av ei bygd. Ifølge ordboka kan ordet bygdelag bety samling av grender, stor grend. Jeg har tidligere konkretisert ordet, ved å vise at Nordlia på slutten av 1800-tallet besto av to skolekretser, med rundt 40 matrikkelgarder, vel 1000 innbyggere og et flateinnhold på om lag 25 kvadratkilometer. Begrepet bygdelag kan også brukes lokalt på Toten, men som regel nyttes bare stedsnavnet når folk omtaler områder som Nordlia: Hæin bor borti Nordli n. 18 Omgrepet bygda brukes for perioden om Østre Toten prestegjeld, som også tilsvarte Østre Toten tinglag og Østre Toten herred. Tidligere var derimot hele Toten ei bygd. Denne bygda ble i 1826 delt i Østre og Vestre Toten. 19 I kapittel 2, der fellesskap i Nordlia før 1850 er behandla, tales det dermed stort sett om hele Toten når ordet bygd nyttes. 10

11 Når det gjelder begrepet lokalsamfunn, slutter jeg meg hovedsakelig til historikeren Aud Mikkelsen Tretviks definisjon: Et geografisk begrenset bosetningsområde med felles religiøse, rettslige og politiske primærinstitusjoner, der innbyggerne vet om hverandre og har mangesidig kontakt med hverandre og kontakten er hyppigere internt enn på tvers av områdegrensene. Området har visse fellestrekk økonomisk og kulturelt, og mellom innbyggerne finnes det et opplevd fellesskap på godt og vondt. 20 Tretvik tar utgangspunkt i en definisjon som Ståle Dyrvik har satt opp, 21 men har endra den på noen punkter. Hun har blant anna bygd inn en konfliktdimensjon, ved å si at mellom innbyggerne finnes det et opplevd fellesskap på godt og vondt. Tretvik legger også noe større vekt på de felles primærinstitusjonene, som kirke, ting og kommune, enn det Dyrvik gjør. Sjøl vil jeg også hevde at skolen er en viktig primærinstitusjon, da mye av arbeidet med å gjøre barna til samfunnsborgere foregår her. Dette er den såkalte sosialiseringa. Ved å legge vekt på primærinstitusjonene blir også administrative grenser viktige. 22 Det er ikke tvil om at slike grenser har vært betydningsfulle for etablering av sosial kontakt. Imidlertid må en regne med at somme grenser har vært viktigere enn andre, og samtidig har grensenes betydning variert gjennom historien. Det er for eksempel sannsynlig at kirkesognet betyr mindre som sosial enhet i dag enn for 150 år sia, ettersom gudstjenestene ikke lenger samler store deler av lokalsamfunna. Tretviks definisjon er mitt utgangspunkt for hva et lokalt samfunn kan være, men samtidig vil jeg gi uttrykk for en viss skepsis til en helt allmenngyldig definisjon av begrepet. I denne oppgaven skal vi som nevnt se i hvilken grad administrative grenser faktisk hadde innflytelse på danning av sosiale fellesskap, i en avgrensa periode på 1800-tallet. Forskingsstatus I det følgende vil jeg gi en oversikt over tidligere forsking om sosiale fellesskap i Norge i perioden Det vil også kort nevnes hva som er skrevet om kirkebygginga i samme tidsrom. Til slutt vil det bli en snøgg gjennomgang av litteraturen som har behandla bygdelaget Nordlia. Innafor norsk historieforsking står begrepet endring sentralt når det gjelder samfunnsutviklinga fra 1850 til Dette ordet dekker også utviklinga av de sosiale 11

12 fellesskapa på landsbygda i det samme tidsrommet. Endringene har blant anna blitt beskrevet som modernisering og hamskifte. Prosjektet Norsk samfunnsutvikling ca er et eksempel på vektlegginga av forandringene i det norske samfunnet i andre halvdel av det 19. århundret. Dette var et stort forskningsprosjekt som skulle undersøke sosiale strukturendringer under industrialiseringsprosessen, for å sitere prosjektets leder Sivert Langholm. 23 Undersøkelsen besto av to deler, en urban og en rural. Den rurale delen var et nærstudium av bygda Ullensaker på Romerike, og fokuserte på temaer som utvandring, flytting, sosiale relasjoner og Thrane-bevegelsen. 24 Om intensjonen var å studere endring, skulle det imidlertid vise seg at enkelte av forskingsarbeida dokumenterte en stor grad av kontinuitet mellom de tradisjonelle fellesskapa i bygdesamfunnet og de som vokste fram i siste halvdel av 1800-tallet. Dette kommer vi tilbake til seinere. Det store hamskiftet betegner på ei side de økonomiske endringene i landbruket på slutten av 1800-tallet, som overgangen fra sjølforsynings- til salgsjordbruk og mekanisering av arbeidsprosessene. Sosialhistorikerne har også interessert seg for fenomenet, men de har lagt vekt på de endringene i den sosiale strukturen som skjedde parallelt med de tekniske og økonomiske forandringene. Gamle, tradisjonelle fellesskap gikk i oppløsning og ble erstatta av nye. Her skal først oppløsningen av de tradisjonelle fellesskapa nevnes. Hans Try har studert utviklinga i flere bygder i Vest-Agder, blant anna Søgne og Øvrebø. Han har der påvist at det gamle, tette gardsfellesskapet rakna i siste halvdel av tallet. Den gamle gardskipnaden på deler av Sørlandet og Vestlandet var prega av klyngetun, fellesskap i innmark og utmark og utstrakt teigblanding. Det gamle naboskapet var viktig både økonomisk og sosialt, men ble nå oppløst gjennom utskifting. 25 På flatbygdene på Østlandet er det oppløsningen av banda mellom gardene som har fått størst oppmerksomhet, sjøl om vi har sett at det også der kunne være et sterkt fellesskap innafor garden. Grannene på de breie østlandsbygdene var tradisjonelt bundet sammen av institusjoner som bearlaget og dugnaden. I de aller fleste bygdene var det dugnadsinstitusjonen som først gikk i oppløsning, og særlig slåttedugnaden ble det brått slutt på da slåmaskinen tok over for ljåen på slutten av 1800-tallet. 26 Bearlaget ser imidlertid ut til å ha holdt stand lenger. Mange grannelag holdt fast på de gamle skikkene til et godt stykke ut på 1900-tallet. 27 Omtrent samtidig med nabolaget rakna også bygdefellesskapet. Hans Try har behandla dette i artikkelen Sosiale holdningsendringar i norske bygdesamfunn på 1800-talet. Tradisjonelt hadde kirka og tingstua vært de to arenaene hvor hele bygdesamfunnet hadde møttes. Disse to møteplassene ble mindre viktige på slutten av 1800-tallet. Kirkegjengerne ble 12

13 færre; det var en tendens til at bare de som var religiøst interesserte møtte fram til gudstjenestene. Tingskipnaden gikk gradvis i oppløsning, og de siste restene av ordningen ble avskaffa i Hvilke sosiale fellesskap erstatta de gamle? 1800-tallet var foreningenes tidsalder, tida da de frivillige sammenslutningene vokste fram. Foruten å være frivillige var foreningene kjennetegna av å ha et mer avgrensa formål enn de gamle, mangesidige gards- og grendesamfunna. Foreningene var det sosiologene kaller sekundærgrupper. Organisasjonene samla heller ikke hele grender eller bygder, slik de gamle fellesskapa hadde gjort. De ble møteplasser for de folka som hadde akkurat den spesielle interessen som den enkelte foreninga hadde blitt oppretta for. 29 Organisasjonssamfunnet utvikla seg samtidig med at det nasjonale fellesskapet vokste fram. Framveksten av en norsk nasjonal identitet har blitt grundig studert gjennom to store forskingsprosjekter på 1990-tallet. 30 Et av de interessante arbeida som disse prosjekta har frambrakt, er skrevet av historikeren Kjell Haugland. Han har studert hvordan de sosiale fellesskapa som fjellbøndene i Oppdal var knytta til, ble endra mellom 1860 og Et av hans hovedsynspunkt er at utviklinga gikk fra lokale til overlokale fellesskap. Haugland skriver: Mens det førmoderne mennesket hadde blikket vendt mot det lokale, blir horisonten gjennom moderniseringsprosessane utvida, og i aukande grad identifiserer folk seg med eit større, nasjonalt fellesskap. 31 Dette betydde ifølge Haugland allikevel ikke at de gamle lokale fellesskapa, bygda og grenda, gikk i oppløsning. Mye av det moderne, som foreningene, skolen, postkontoret og postadressa, ble forankra i den tradisjonelle grendeidentiteten. Enkelte typer foreninger ble for eksempel organisert på grendenivå. 32 Også bevisstheten av å være oppdaling, det å tilhøre det større bygdefellesskapet, ble ifølge Kjell Haugland sterkere. Blant anna var politiske partier og mange frivillige organisasjoner organisert på bygdenivå. 33 Også andre historikere har påpekt sammenheng mellom 1800-tallets nye fellesskapsformer og det tradisjonelle lokale hopehavet, særlig samarbeidet i grendene. Dette gjelder blant anna Bjørg Seland, som har skrevet hovedoppgave om foreningsliv i Nes ved Flekkefjord Seland mener at særlig kvinneforeningene var bygd over etablerte nabofellesskap, grender og grendelag. 34 En av deltakerne i Ullensaker-prosjektet, Tore Pryser legger like ens vekt på sammenheng mellom det gamle og det nye i sin studie av thranittene i Ullensaker. Rekrutteringa til thranitterforeningene i romeriksbygda ble for en stor del bestemt av eksisterende relasjoner, naboskap og slektskap. 35 Ståle Dyrvik mener at det gamle fellesskapet i grenda henta fornya styrke fra 1800-tallets nye fellesskapsformer og 13

14 møteplasser: Grenda kan ha hatt ein indiansk sommar frå slutten av 1800-talet til tidleg etterkrigstid, i den perioden då grendeskulen, lokalbutikken, bedehuset, ungdomshuset og foreiningslivet fungerte og blømde. 36 Følgende oppfatning ser altså ut til å råde blant norske historikere om lokale fellesskap på slutten av 1800-tallet: Samarbeidet fikk nytt innhold, men det foregikk på samme geografiske nivå, grenda. Det har blitt fokusert svært lite på eventuelle nye nivåer, om det for eksempel oppsto viktige sosiale enheter mellom grenda og bygda. Jeg tenker her på nivåer som skolekretsen og bygdelaget. Bjørg Seland påviser i sin studie fra Nes riktignok at det var enkelte foreninger som omfatta et videre nabolag, hele skolekretser. 37 Seland drøfter imidlertid ikke eksplisitt om skolekretsene totalt sett ble viktige sosiale enheter i denne perioden. I Norge er det heller ikke gjort noen undersøkelser som knytter kirkebygginga til endringa av de sosiale fellesskapa i perioden. Som nevnt tidligere var perioden et tidsrom hvor det ble bygd mange kirker i Norge. Innafor forskingslitteraturen har det allikevel ikke vært noen tilsvarende opptatthet av fenomenet. Kirkereisinga er omtalt i somme av oversiktsverka som omhandler dette tidsrommet i norsk historie, men den har ingen framtredende plass. 38 De stedene hvor årsakene til kirkebygginga er behandla, blir byggevirksomheten oftest satt i sammenheng med at de gamle kirkene ble for små på tallet. 39 Den norske befolkningen vokste kraftig i første halvdel av 1800-tallet, og denne veksten førte til Lov om kirker og kirkegaarders utvidelse i Loven slo fast at kirkene skulle ha plass til minst 3/10 av den voksne befolkningen i menigheta. 40 Også kunsthistorikeren Jens Christian Eldal trekker inn økningen i folketallet som forklaring i si magistergradsavhandling om kirkebygginga i Rogaland. 41 Eldal har vel skrevet det arbeidet som går grundigst inn på bygginga av kirker i denne perioden, men hans hovedfokus ligger på kirkenes arkitektur. I Sverige er det derimot skrevet ei doktoravhandling om kirkebygging der byggevirksomheten til dels sees i sammenheng med sosiale endringer. Siegrun Fernlund har skrevet om Kyrkorivningar og Kyrkobyggen i Skåne , og hun drøfter blant anna sambandet mellom utskiftinga av landsbyene i dette området og kirkeriving og bygging. Dessuten påviser hun store forskjeller mellom menighetene når det gjelder måten byggearbeidet ble organisert på og hvem som deltok i det praktiske byggearbeidet. 42 Til slutt vil jeg nevne noe av det som er skrevet om Nordlia. Kassereren i byggekomiteen for Nordli-kirka, Ludvik Olsen Breilid, har skrevet en kort historikk om bygginga av kirka. Han har også skrevet gardshistorier for to av de største gardene i Nordlia, 14

15 Breili og Askjum. 43 I Totens bygdebok er det også en god del stoff fra Nordlia. Av faghistorikere er det bare Eivind Bagle som i særlig grad har skrevet om dette bygdelaget. Han har behandla Nordliens damptræskemaskine i sin hovedoppgave om innføringa av damptreskeverk i norsk jordbruk. 44 Kilder og kildekritikk Denne hovedoppgaven bygger på flere typer kilder. Det har for det første blitt nytta offentlig kildemateriale, fra både geistlige og verdslige institusjoner. Samtidig har jeg brukt mye privatarkivmateriale, som foreningsarkiv, gardsarkiv og ei dagbok. Endelig bygger studien på aviser og muntlige kilder. Av det offentlige materialet er folketellingene fra 1865 og 1900 viktige kilder. Jeg har særlig nyttiggjort meg opplysningene om yrke, folketall og trussamfunn. Dessuten har jeg brukt skattematriklene fra 1866, 1888 og 1904 for å kartlegge størrelsen på jordbrukseiendommene i Nordlia og andre deler av Toten. Av rettskildene har særlig kriminal- og etterforskningsjournalene til fogden vist seg interessante. Jeg har prioritert disse framfor forliksprotokollene. I disse journalene finnes det langt mer informasjon om de enkelte tvistene enn i forliksprotokollene, som er mer som beingrinder å regne. Kriminaljournalene forteller først og fremst om konflikter, men belyser i mange tilfeller også andre forhold. Deler av Østre Toten kommunes arkiv er gjennomgått for perioden 1850 og Jeg har særlig studert fattigvesenets protokoller, for å få tak i organiseringa av denne viktige kommunale institusjonen. I tillegg er det brukt dokumenter som forteller om bygginga av kirka i Nordlia. En del korrespondanse mellom innbyggerne i Nordlia og kommunen er dessuten funnet i bonden Ole Christian Haugs notater. 45 Av det kirkelige materialet har jeg hatt spesielt god nytte av kirkebøkene. Dåpsregisteret for åra , og er gjennomgått for å kartlegge hvem nordlingene brukte som faddere. 46 At en ble valgt til gudmor eller gudfar, var et uttrykk for en sosial relasjon til dåpsbarnets foreldre. Jeg hadde også planer om å studere kirkebokas ekteskapsregister. Hvem nordlingene gifta seg med, og hvem de brukte som forlovere, ville ha sagt mye om sosiale relasjoner. Disse planene ble imidlertid droppa da jeg kom så langt som til kildene. I kirkebøkene for Østre Toten fra 1800-tallet er det nemlig felles rubrikk for Føde- og Opholdssted, noe som gjorde det svært vanskelig å si noe om ektefellenes 15

16 geografiske bakgrunn. En mulig løsning hadde vært å gå til folketellingene og Toten økomuseums omfattende personarkiv, men dette identifikasjonsarbeidet ville tatt svært lang tid. Jeg har også studert fortegnelsen over utmeldelser fra statskirka, i tillegg til embetsregisteret, der prestene skreiv ned opplysninger om sitt daglige virke. Av anna geistlig arkivmateriale er det særlig kallsboka og prostenes visitasprotokoller som har vist seg interessante. I kallsboka finnes det opplysninger om prestene og opprinnelsen til Nordlien kapell. Visitasprotokollen ble ført av prosten i forbindelse med bispebesøk, og inneholder en statusrapport om den religiøse tilstanden på visitastidspunktet. I arkivet til Østre Toten prestegjeld finnes for øvrig også regnskapsboka for kirkebygginga i Nordlia. Dette er en svært sentral kilde i denne studien. Når det gjelder aviser, eksisterte det i Toten-området to forskjellige publikasjoner i det tidsrommet denne studien omfatter. Fra 1860 kom avisa Gjøviks Blad ut, og denne fikk i 1884 en konkurrent i Samhold. De to blada er gjennomgått for tidsrommet , kirkebyggingsperioden i Nordlia. Jeg hadde sikkert funnet mer stoff om Nordlia hvis jeg hadde gått gjennom tidligere årganger, men avisene dekka hele Vestoppland (Toten, Vardal, Biri, Land og Hadeland). Derfor ville det trulig gått lang tid mellom hver gang de brakte nyheter og anna stoff fra Nordlia. En slik gjennomgang ville ha blitt for arbeidskrevende i forhold til utbyttet. 47 De mest kompletta foreningsarkiva er bevart etter Nordliens damptræskemaskine og Nordliens spare- og laaneindretning. Disse arkiva inneholder blant anna forhandlingsprotokoller og medlemsregistre. Etter de fleste andre foreningene eksisterer fortsatt visse protokoller og enkeltdokumenter. Det gjelder Nordliens læseforening, Østre Toten skytterlag, meieria Bjørnsgaard og Hexhus, Hexhus brænderi og Haug melkekjøringslag. Etter Nordliens meieri, avholdslosjen Nordliens haap, Nordliens arbeiderforening og Nordliens missionsforening er det derimot bevart svært lite materiale. Jeg har allikevel fått tak i en del stoff om disse laga, blant anna i Totens bygdebok og i ulike gardsarkiv. En av de aller viktigste kildene til denne hovedoppgaven stammer fra bonden Ole Christian Haug ( ). Haug skreiv ei såkalt noteringsbok, ei slags dagbok, fra han var elleve år til bare få måneder før han døde. Gardbrukeren på Haug var en sentral person i Nordlia og i Østre Toten for øvrig. Han satt i kommunestyret, han var medlem av den første bygdebokkomiteen på Toten og satt som formann i byggekomiteen for kirka i Nordlia. Notata fra hans politiske virke og fra kirkebygginga er noe av det jeg har nyttiggjort meg i denne 16

17 studien. Haug var en allsidig interessert mann, og har også skrevet ned mye om arbeidslivet på garden, kommunikasjoner, lagsvirksomhet og sosialt samkvem i Nordlia. 48 Etnologen Bjarne Stoklund har skrevet om 1800-tallets danske bondedagbøker og mener at en kan skille mellom registrerende og reflekterende dagbøker. 49 Noteringsboka til Ole Christian Haug må sies å være utprega registrerende, ikke reflekterende. Haug har en knapp stil, og noterer hva som har skjedd uten i særlig grad å ta stilling. Av og til kan en imidlertid lese synspunkter og følelser mellom linjene. I 1887 døde en bekjent av Haug. En kan jo spekulere i hva Haug mente om dennes livsførsel. Det heter kort: Nytaarsdag afgik P. Slagsvold paa Vestad af brennevin. 50 I denne studien er det også brukt noe muntlige kilder. Ettersom oppgaven tar for seg 1800-tallet, er det sjølsagt mest tradisjonsmateriale som er nytta og i liten grad minner. Av tradisjoner er det blant anna overlevert en del om kirkebygginga, i tillegg til beretninger om arbeidsliv, lagsvirksomhet og middelalderkirka på garden Fjell. Mange av bondefamiliene i Nordlia har bodd på garden eller andre steder i bygdelaget i generasjoner, så betingelsene for muntlig tradering har derfor vært gode. Hvilke fellesskap sier kildene noe om? Dekker de alle typer sosiale relasjoner like godt, og er alle sosiale grupper representerte? Mest kildemateriale er bevart etter mannlige gardbrukere, særlig etter foreningene som de var medlemmer av. Kvinner og husmenn har derimot etterlatt seg lite kildemateriale. Disse opptrer av og til i det øvrige kildematerialet, for eksempel i dagboka til Haug, men blir jo dermed betrakta fra andre gruppers ståsted. Vanskeligst å belegge er ofte de uformelle fellesskapa. Foreningsfellesskapet var oftest skriftlig, og har dermed etterlatt seg mer kilder enn for eksempel det spontane kaffebesøket hos naboen. Blant anna i noteringsboka til Haug finnes det riktignok noe om slike uformelle relasjoner, men deres betydning har vært langt større enn det de skriftlige kildene gir inntrykk av. Samme skjevhet opptrer også når en skal sammenligne relasjoner over tid. Fellesskapa i det gamle samfunn, som bearlaga, var i liten grad skriftbaserte. 51 Stedet Nordlia Navnet Nordlia røper et av de topografiske kjennetegna ved området, nemlig at mesteparten av bygdelaget ligger i skråningen ned mot Mjøsa. En liten del av Nordlia ligger på platået ovafor Mjøsskråningen, Nordlihøgda (Høgda). Fra Mjøsa og opp til Nordlihøgda stiger det forholdsvis mye. Fjorden, som Mjøsa kalles lokalt, ligger 122 meter over havet, mens det 17

18 høgeste punktet på Høgda ligger på sirka 430 meter. Det temmelig bratte terrenget skaper et storslått utsyn over Vardal, Mjøsa, Helgøya og de breie hedmarksbygdene Nes, Vang og Stange på den andre sida av Fjorden. Overlærer Jens Raabe, Totens første bygdebokforfatter, var også imponert over Nordliens yppige vegetation. Raabe var ofte på besøk hos sin morfar, fogd Jens M. Friis på Breili, og mente det var en nytelse å innånde duften af den frodige birk, gran, asp, ask, lind og rogn, som her paa mangfoldige steder slynger sig om hverandre. 52 De fysiske grensene for Nordlia var klarere på noen steder enn på andre. Særlig i øst, mot Nes på Hedmarken, var skillet klart markert. Her var det Mjøsa som danna dele. Også i sør mot hovedbygda i Østre Toten, var det ei forholdsvis klar grense. Dette delet ble markert av en nesten ubebodd skaustrekning, som attpåtil lå i en elvedal. Mot vest og nord var det også skaustrekninger, men grensene ble her komplisert av de administrative grensene. Nordlia var Østre Totens utpost mot nabobygdene Vestre Toten og Vardal (jf. figur 1.1), men herredsgrensene fulgte ikke alle steder de fysiske skillene. Enda mindre klar var imidlertid avgrensinga i sørøst, mot området ved tettstedet Kapp. Umiddelbart skulle en tru at denne grensa var tydelig, for det rant ei etter måten stor elv, Heggshuselva, gjennom dette området. Imidlertid gikk det hovedveg og bru over elva, og i tillegg var det kort avstand til de nærmeste bostedene på den andre sida. Grensa mellom den søndre skolekretsen i Nordlia, Bjørnsgård, og kretsen i Kappområdet, Presterud, gikk heller ikke i Heggshuselva. Fra 1861 til 1893 hørte matrikkelgarden Heggshus, på nordsida av elva, til Presterud skolekrets. I 1893 ble Presterud-skolen nedlagt og erstatta av den nybygde skolen Kile. Grensa mot Bjørnsgård ble da flytta, men heller ikke denne grensejusteringa innebar at Heggshuselva utgjorde noe dele. Sammen med Heggshus ble området rundt garden Vestad, sør for elva, overført til Bjørnsgård krets. 53 Administrativt tilhørte Nordlia Østre Toten kommune i Kristians amt, det nåværende Oppland fylke. Østre Toten kommune tilsvarte i det tidsrommet som denne studien omfatter, også Østre Toten tinglag og Østre Toten prestegjeld. Prestegjeldet var delt i to sogn, hovedsognet Hoff og annekset Balke. Nordlia var den nordre delen av hovedsognet. Østre Toten prestegjeld var en del av Toten prosti, som omfatta nesten hele vestsida av Mjøsa. Foruten Østre Toten tilhørte Vestre Toten, Vardal, Biri, Fåberg og Lillehammer dette prostiet. Bispedømmet på Hamar ble gjenoppretta i 1864, og fra da av hørte Toten prosti innunder dette stiftet. 54 Toten sorenskriveri og fogderi omfatta tinglaga Østre og Vestre Toten, Biri og Vardal, altså et noe mindre område enn prostiet

19 Tabellen nedafor viser at Nordlia hadde omtrent 1000 innbyggere i den perioden som denne studien omhandler. Folketallet steig fram til 1865, men gikk da ganske kraftig ned. Sannsynligvis skyldtes nedgangen utvandring til Amerika og flytting til byene, særlig til Kristiania. Først rundt 1890 begynte folketallet å ta seg opp igjen, og var i 1900 tilbake på samme nivå som i Tabell 1.1: Befolkningsutviklinga i Nordlia mellom 1855 og 1900 År Folketall Kilder: folketellingene for Østre Toten. Talla gjelder de to skolekretsene Nordli og Bjørnsgård. I 1855 var disse kretsene ennå ikke oppretta, men folketallet for dette året gjelder de samme gardene som fra 1861 utgjorde de to fastskolekretsene. Mellom enkelte av folketellingene ble det gjort endringer av kretsgrensene, men disse justeringene var såpass små at de ikke påvirker hovedtendensene i den befolkningsutviklinga som tabellen viser. Bosettinga i Nordlia på 1800-tallet var temmelig jevnt fordelt over de om lag 25 kvadratkilometerne som bygdelaget omfatta. De to skolekretsene i Nordlia, Nordli og Bjørnsgård, hadde omtrent like mange innbyggere. På 1800-tallet vokste det imidlertid fram en liten tettbebyggelse lengst sørøst i Nordlia, i Bjørnsgård krets. I 1900 bodde det 76 innbyggere i de 19 husa og småbruka som lå der. Grunnlaget for denne tettbebyggelsen var brenneriet ved garden Heggshus og eksersisplassen Faukalmoen. Etter denne plassen fikk stedet muligens også navnet sitt, Plassleia. 56 I Nordli krets var det derimot ingen tettbebyggelse. På garden Breilibakken var det imidlertid et kombinert landhandleri og meieri, plassert rett ovafor hovedvegen som gikk nordover mot Gjøvik. Den spredte bosettinga antyder at Nordlia hovedsakelig var et jordbruksområde. Tabellen nedafor viser at de fleste innbyggerne i bygdelaget var sysselsatte inna landbruksnæringa, som gardbrukere, småbrukere, husmenn, tjenere og dagarbeidere. 57 tillegg kommer voksne gardunger som ikke hadde flytta hjemmefra, men som dreiv med jordbruksarbeid og andre sysler hjemme hos foreldra. Husmannsvesenet gikk gradvis i oppløsning fra slutten av 1800-tallet, men vi ser at husmannsgruppa ennå var viktig så seint som i Noen av de husmennene som tross alt ble borte mellom 1865 og 1900, ble sjøleiende småbrukere. Denne gruppa var i 1900 større enn gardbrukerklassa. 58 I 19

20 Ved sida av jordbruket var handverksnæringa viktig for nordlingene. Vestsida av Mjøsa var ifølge folkelivsgranskeren Eilert Sundt et område med et svært rikt handverksmiljø. I boka Om husfliden i Norge, som kom ut i 1867, beskriver han distriktet som Det mest industrielle bygdelag i landet. 59 Som vi seinere skal se, var det blant anna mange skjemakere i Nordlia. Det var svært vanlig å kombinere et handverk med et småbruk eller en husmannsplass. Mange nordlinger dreiv altså med flersysleri. Når det gjelder industrien, så fikk den en viss betydning fra 1890-åra. I 1891 kom det i gang en mjølkekondenseringsfabrikk på Kapp, 60 og de fleste industriarbeiderne i Nordlia i 1900 var sysselsatt der. De øvrige var tilsatt på Hexhus brænderi i Plassleia. Rundt 1900 var det også en del nordlinger som satt med hjemmearbeid for en industribedrift, Mustadfabrikken ved Gjøvik. Både Gjøvik og Kapp var tettsteder som nordlingene skulle få mye med å gjøre. Kapp lå rett øst for Nordlia, under to kilometer fra Plassleia, mens Gjøvik var beliggende omtrent fem kilometer fra de nærmeste gardene i Nordlia. Tabell 1.2: Yrkesstruktur i Nordlia 1865 og 1900 År Gardbr. Småbr. Husmenn Tjenere Hj.vær. Ind. hj. Industri Andre gbr.barn arbeid (19) 38 (13 ) 83 (28 ) 93 (32) 15 (5) 0 (0) 0 (0 ) 9 (3) (14 ) 59 (18 ) 56 (17 ) 70 (21) 29 (9) 25 (8) 23 (7 ) 22 (7) Prosentfordelinga står i parentes. Kilder: folketellingene i 1865 og 1900 for Østre Toten. I tabellen er imidlertid ikke handverkerne med, da 1865-tellinga legger mest vekt på forholdet til jord, altså om en var gardbruker, husmann eller tjener tellinga har også med sysler utenom jordbruket, men jeg har valgt å utelate opplysningene om handverk sia talla ikke kan jamføres med Hvordan var de økonomiske forholda i Nordlia sammenligna med andre steder i nærområdet? I hele Østre Toten var jordbruket hovednæringa gjennom 1800-tallet. Så seint som i 1910 var 50 prosent av yrkesbefolkningen sysselsatt i primærnæringene. 61 Hovedproduksjonen hadde tradisjonelt vært korndyrking, men fra om lag 1860 ble det satsa sterkere på mjølkeproduksjon. 62 Denne omlegginga gjaldt trulig alle deler av bygda. De økonomiske skillelinjene innafor Østre Toten gikk først og fremst på gardstørrelsen. I Nordlia hadde gjennomsnittsgarden i 1886 ei skyld på 10,89 mark. Haug, eiendommen til dagboksforfatteren Ole Christian Haug, var temmelig nær gjennomsnittet, med en skyldmark på 10,65. Haug hadde et totalareal på 600 mål, hvorav 115 mål var dyrka jord, 57 mål naturlig eng og vel 400 mål hamning (skau som ble brukt som beitemark). 63 Garden hadde gjennom det meste av 1800-tallet tre husmannsplasser. Gardene i Nordlia kan virke store, men de ble små sammenligna med eiendommene i Frambygda, området rundt Hoff kirke. Bare to av 20