Kvinnelig omskjæring mer enn bare lemlestelse?

Transkript

1 Kvinnelig omskjæring mer enn bare lemlestelse? Kommunesamling Folkehelsa og barn og unge, Trondheim 20. november Hei! Jeg er invitert her i dag for å snakke litt om min masteroppgave som tar for seg tre praktiserende grupper i nordøstlige Uganda, og deres begrunnelser og tanker rundt praksisen med kvinnelig omskjæring. Ved å vise til noen av variasjonene i selve praksisen, men også i legitimeringen av den, ønsker jeg å gi eksempler på hvor kompleks en praksis vi her hjemme ofte blankt avviser som symbol på patriarki, vold eller overgrep hvordan er slik praksis, kan ha dype, ofte ulike og motsigende begrunnelse blant de som praktiserer den. Tittelen «Kvinnelig omskjæring mer enn bare lemlestelse?» har jeg valgt av to grunner: Agenda: 1) Viktig at vi enten vi er helsepersonell, helsesøstre, eller personer som på andre måter jobber opp mot berørte er bevisst på hvilke ord vi bruker, på begrepsbruk: hva innebærer det å være ei lemlestet dame, framfor ei omskjært ei? Er det en forskjell, og er det isåfall en viktig forskjell? 2) Uavhengig av hvilket begrep vi velger å bruke, trenger vi å spørre oss selv: Rommer praksisen mer enn bare det fysiske inngrepet? Kort om kvinnelig omskjæring o definisjon forekomst begrepsbruk Kvinnelig omskjæring i Uganda Jeg har nylig avsluttet en internasjonal master i Migrasjon og Interkulturell forståelse. Mastergraden er et samarbeid mellom fire europeiske og tre afrikanske universitet. Mitt kull var en gruppe på 26 studenter, fra tilsammen 21 forskjellige land. Studiet var lagt opp på den måten at man det siste året sto nokså fritt til å velge sitt fokus og sitt studiested. For meg ble det et naturlig valg å dra til Øst Afrika, ettersom den regionen har vært mitt fokusområde også gjennom store deler av bachelorgraden. Det siste året av mastergraden flytta jeg derfor til Kampala, Uganda hvor jeg fulgte en modul med fokus på flyktningeproblematikk og menneskerettigheter sett ifra et afrikansk perspektiv. 1

2 Tema for masteroppgaven er jo for mange et veldig planlagt og bevisst valg. For meg kom temaet mer tilfeldig. Valget om å skrive om praksisen med kvinnelig omskjæring sånn som den framstår i Uganda, ble for meg et konkret eksempel hvor jeg kunne trekke fram en del utfordringer som jeg mener den internasjonale bistandsbransjen sliter med mer generelt. Med det mener jeg f.eks. at det er tankevekkende hvordan internasjonale organisasjoner som blant annet Verdens Helseorganisasjon, ofte ser ut til å jobbe utifra en one size fits all metodikk. Kvinnelig omskjæring er et eksempel på en praksis som ofte blir konfrontert på samme måte, uavhengig av om det er blant praktiserende grupper i Malaysia, i Irak eller i Colombia land vi i andre sammenhenger ville ha beskrevet som veldig ulike. Ettersom dette ble min innfallsvinkel, har jeg en litt annen teoretisk forankring enn endel andre studier på temaet, som gjerne fokuserer på helsekonsekvenser. Jeg baserer i hovedsak mine argument på bakgrunn av afrikansk feministisk teori og en problematisering av en vestlig forståelse av kropp, rettigheter og individualisme. Mitt grunnlag for oppgaven var dermed ikke å jobbe imot praksisen bedre danne meg et bilde av hvilke faktorer som er med på å avgjør hvilke beslutninger som blir tatt angående omskjæringen. F.eks. hva er det som gjør at en jente bestemmer seg for å rømme til en katolsk skole for å markere sin avstand fra praksisen, mens nabojenta velger å følge tradisjonen som den er? For å prøve å finne noen svar på dette, bodde jeg en periode blandt de tre praktiserende gruppene Sabiny, Pokot og Tepeth. Jeg tilbrakte mellom tre til fire uker hos hver gruppe, og hos hver av de hadde jeg en person til å funger som tolk både språkmessig og ikke minst kulturelt. Stort sett så reiste vi rundt på såkalte boda boda altså motorsykler. Å reise med motorsykkel var praktisk av flere grunner. Man får utrolig god oversikt over landskapet og får føle det på kroppen, man kommer seg til alle små kriker og kroker, og i tillegg fordi at man er så synlig når man sitter på motorsykkelen så er halve introduseringsjobben gjort før en ankommer dit man skal ettersom jungeltelegrafen går. Når jeg skriver ei blondine, en motorsykkel og tre praktiserende grupper så er ikke det for at jeg vil ha så mye oppmerksomhet fra dere på hårfargen min. Det er heller den effekten hår og hudfargen til en bleiking som meg ofte har i de områder hvor vi er relativt sjelden vare, og hvor vi er forbundet med en viss annerledeshet. Dette gjelder selvfølgelig ikke i storbyer som Kampala, men det er her snakk om relativt små stedet, et godt stykke unna den vanlige turistvei og vei generelt. Jeg skal etterhvert fortelle dere litt mer om hver av disse tre gruppene, og noen av de forklaringene de oppga som jeg tenker kan være av relevans for dere i deres jobb. Men først tenkte jeg det kunne være greit å gå igjennom litt basis informasjon om praksisen blandt 2

3 annet om utbredelsen av den, så vel som en rask gjennomgang av definisjonen. Dette er garantert informasjon dere kjenner til fra før, men en liten repetisjon kan ofte være greit. Hvorfor er det viktig at dere som helsepersonell har ekstra god kjennskap til denne praksisen? Globalt er det cirka 130 millioner jenter/kvinner som har gjennomgått en form av inngrepet. Som dere ser fra kartet her, så er praksisen særlig utbredt i mange av de områdene hvor Norge mottar flest flyktninger ifra. f.eks. Somalia, Eritrea, Etiopia i tillegg til at vi har endel innvandring fra de kurdiske områdene i Irak, Iran og Tyrkia. Vi har dermed et uvisst antall mennesker i Norge som har gjennomgått inngrepet, eller som står i fare for å skulle gjennomgå det. Av de studier som er blitt gjennomført, både nasjonalt og internasjonalt, så er måten helsepersonell møter de berørte på forklart å være en av de viktigste punktene for om, og kanskje viktigere hva, en jente/kvinne vil fortelle om sin erfaring og utfordring med inngrepet. I samtlige studier kommer det fram at hvis helsepersonell viser god kunnskap om praksisen og er trygg i sin rolle, vil berørte veldig gjerne forklare sin situasjon. I tillegg: Grunnen til at jeg innledningsvis spesifikt nevnte helsesøstre, er fordi at av de studier som er gjort nasjonalt poengteres det at helsesøstre er oppgitt som DEN viktigste personen i identifiseringen av og arbeidet med berørte. Dette beskrives f.eks. i NAKMI (Nasjonal Kompetanseenhet for Minoritetshelse) sin rapport fra i år. Med det mener jeg ikke å si at ansvaret ligger på helsesøstre alene, men derimot at det er viktig at helsesøstre, sammen med annet helsepersonell, får grundig innføring i begrunnelsen for og problematikken knyttet til praksisen. Omskjæring av kvinner ble i Norge i 1995 forbudt med egen lov. Helsepersonell har med både avvergelsesplikt og opplysningsplikt et særlig ansvar der. Disse pliktene går som dere er kjent med foran deres taushetsplikt. Mange av de som er omskjært tror kvinnelig omskjæring er en religiøst forankret praksis, eller at et omskjært underliv er hvordan et vanlig underliv skal se ut. Andre vet ikke at de er omskjært før de kommer til innvandringslandet og mange er uvitende om helsekonsekvensene inngrepet kan medføre. Det er derfor viktig at dere som personer 3

4 med myndighet og kunnskap tar dere tid til å kartlegge de berørtes forståelsesgrunnlag og er godt kjent med de ulike typene av inngrepet. Selv om dere nok kjenner til definisjonen av kvinnelig omskjæring, så har jeg den her slik den står etter oppdateringen i 2007 (WHO); Selv om inngrepene varierer i omfang, har de til felles at inngrepet på en måte må ha skadet det ytre kjønnsorganet til jenta/kvinnen. Derfor er f.eks. strekking av kjønnsleppene ikke lengre inkludert i definisjonen av kvinnelig omskjærig, fordi det ikke er bevist at det skader eller har varige negative helsekonsekvenser. Det er viktig at man er klar over en del regionale og geografiske forskjeller. Hvis dere tar en titt på dette kartet her, som viser lokale variasjoner, framfor den nasjonale prevalensen, så ser dere at et land kan både ha tre og fire forskjellige farger altså prosentmessig svært variabel forekomst av inngrepet. Tsjad er foreksempel et godt eksempel her. Oversikt over nasjonal prevalens kan dermed på mange måte skjule lokale og regionale variasjoner av praksisen. De typene av kvinnelig omskjæring som foregår blant de tre gruppene jeg nå vil fortelle om, er i hovedsak type 2 både Pokot og Sabiny fjerner klitoris og de indre kjønnsleppene. Blandt Sabiny er det i tillegg utbredt med strekking av kjønnsleppene. Den siste gruppen Tepeth har gått over fra denne typen til et mer omfattende inngrep som jeg skal forklare litt nærmere etter hvert. Som et siste punkt før jeg går over til situasjonen i Uganda vil jeg kort minne oss på makten av ord. Som det framgår av sitatet her så er et ord mer enn bare et ord. Helsemyndighetene i Norge har valgt å legge seg på linje med Verdens Helseorganisasjon sin omtale av praksisen som Female Genital Mutilation på norsk da (kvinnelig) kjønnslemlestelse. Dette lemlestelsebegrepet har fått massiv kritikk internasjonalt, for å være både stigmatiserende og å forutinta at enhver jente/kvinne som har gjennomgått en eller annen form for inngrepet er lemlestet. For meg personlig så har jeg store utfordringer med å bruke begrepet kjønnslemlestelse. Dette er nok mye pga at det ikke resonnere med det jeg har sett og opplevd i Uganda, men og fordi jeg oppleve det som et nokså dømmende begrep. Meg gir det assosiasjoner til den tiden hvor man brukt begrep som mongoloid om folk med downs syndrom, eller tilbakestående for folk med andre lærevansker. Jeg synes det er stor forskjell på å være lemlestet type 2, i forhold til 4

5 å være omskjært type 2. Poenget med at jeg nevner det her er ikke nødvendigvis at dere skal være enige med meg, men mer at jeg vil at vi skal være bevisst på hvilke ord vi bruker og hvordan ord kan bli oppfattet ikke bare blant ens kolleger, men viktigere, blant de berørte dere er ment å veilede og støtte. Praksisen med kvinnelig omskjæring er i tilfellet til Uganda nokså lite utbredt. Verdens Helseorganisasjon opererer med en prevalens på 0,6 %, noe som vil tilsi rundt kvinner. Ikke ulikt andre land så er prevalensen av praksisen konsentrert i et hjørne av landet, og i Uganda sitt tilfelle er det blandt tre grupper i den nordøstlige delen i Sabiny regionen (Kapchorwa, Bukwo og Kween) og den noe uroligere Karamoja regionen (Amudat og Moroto), begge langsmed grensen til Kenya som dere ser på kartet. To av gruppene som praktiserer kvinnelig omskjæring Tepeth og Pokot bor i Karamoja. Det er en region hovedsaklig bebodd av grupper som lever av å kjøpe og selge kyr. Regionen er den fattigste i Uganda, med over 15 % akutt underernærte. Pga at de fleste gruppene i dette området har kyr som sitt eneste levebrød, i tillegg til at det er et område med utbredt tørke, er det jevnlige kamper mellom de ulike grupperingen. Disse kampene bunner gjerne i den kulturelle praksisen som forventet at man raider stjeler kyr fra hverandre. En praksis som delvis kan forklares med at kyr er den myntenheten som er mest brukt, enten det gjelder brudepris eller salg av varer, land etc. Tradisjonelt har denne raidingen foregått med spyd og kniver, men de siste tyve årene har tilgangen på våpen blitt stadig enklere noe som har medført at Karamjoa det siste tiåret har vært rangert som et av de dødeligste områdene i verden pga håndvåpen. Det er en generell skepsis mellom den ugandiske staten og de lokale gruppene hvorav staten ofte beskriver Karamoja som en primitiv region, hvor folk er usiviliserte og ikke er ekte ugandere, mens de lokale selv ser på den Ugandiske stat som urbane turister som tjener penger på deres utfordinger. Fra Kampala tar det cirka en dag å reise til Karamoja. Største delen av veien går på utrygg grusvei. De lokale, såvel som ivrige masterstudenter, tar turen på buss eller lasteplanet til passerende biler, mens regjeringsansatte og NGO s kjører ruta i firehjulstrekkere, gjerne fulgt av en militær eller politieskorte. Pokot har praktisert kvinnelig omskjæring lenger enn noen kan huske. Gruppen er å finne både i Uganda og i Kenya. Kvinnelig omskjæring er for Pokot et symbol på at en jente er klar for ekteskap og rollen som en voksen kvinne. Omskjæringen er ikke det eneste beviset på at en 5

6 jente er moden, men inngår i en lang rekke av prøvelser. Ritualet med kvinnelig omskjæring foregår med jentas nærmeste familie omkring, men med far utenfor synsvidde. Far kommer ut og blir en del av seremonien etter at datteren har vist seg som en verdig kvinne noe som betyr at hun har gjennomgått inngrepet uten å vise tegn til smerte, og i full stillhet. Få kampanjer er rettet mot Pokotene som bor på Ugandisk side, så en katolsk internatskole har vist seg å være den institusjonen som har hatt mulighet til å tilby best støtte for de jenter som tar avstand fra praksisen. Tepeth Tepeth utgjør et relativt lite fjell samfunn fordelt på fjellsidene av de tre største fjellene i Karamoja. Pga at de bor i disse noe ugjestmilde omgivelsene er de sagt å innha et spesielt gruppesamhold basert på et eget språk, ritualer og en sterk ånde kult. Spesielt viktig er forfedrenes ånder ånder av de døde. Tradisjonen med kvinnelig omskjæring er interessant nok et relativt nytt ritual blandt Tepeth. Fra gammelt av var det kun gutter som ble omskjært som en del av sin manndomsprøve, mens jenter hadde andre ritualer og prøvelser som de måtte igjennom for å vise sin styrke. Iløpet av de siste to generasjonene har de derimot adoptert en stadig mer omfattende versjon av kvinnelig omskjæring, mens de har gått helt bort ifra omskjæring av menn. Praksisen med kvinnelig omskjæring er stolt forklart å ha blitt innført med inngåelsen av et ekteskap mellom en Tepeth kriger og en Pokot kvinne Kiyonga Sarah. Sarah, med sin bakgrunn hos Pokot, så på praksisen med kvinnelig omskjæring som en måte å opparbeid seg status innad i Tepeth samfunnet. Kort fortalt så utnevnte hun seg selv som en sterk kvinne, en kvinne som kunne utgjøre en trussel mot de andre. Etter en stund fikk hun dermed overtalt flere av sine jevnaldrende til å gjennomgå inngrepet utført av Sarah selv. Disse kvinnene var på tidspunktet av omskjæringen allerede godt gifte og gjerne ferdig med å produsere barn. Sarah hevder å ha utført en type 2 omskjæring, som er vanlig blandt Pokot, med fjerning av klitoris og de indre kjønnsleppene. De siste år blir derimot døtre giftet bort på et stadig tidligere tidspunkt Dette har ulike forklaringer, blant annet forverret levekår og større avhengighet til brudepris. Men helt praktisk vil det si at mens man før gjerne ventet til en jente var opp i antakeligvis 15 års alderen før man giftet henne bort, blir jenter nå giftet bort så unge som 10 år. Alle jentene på forrige bilde, så nær som en, er allerede gift. Da gjerne som kone nummer 5 eller 6. Som forberedelse til giftemålet blir jenta omskjært, men siden de nå er så unge og ikke ferdig utviklet fjerner Sarah og de andre omskjærerne det som er der klitoris, indre og ytre kjønnslepper, i tillegg former de vaginalåpningen til en o i den tro at det skal gjøre det enklere for penetrering. Ettersom omskjærerne ikke har gjennomgått det samme inngrepet er de uvitne om de faktiske konsekvensene av dette mye mer omfattende inngrepet. Eventuelle 6

7 dødsfall eller komplikasjoner blir dermed forklart utifra jentas feighet eller foreldrenes hennes sin grådighet ovenfor åndene til de døde. Det er i områdene mellom Pokot og Tepeth nokså utrygt å ferdes. Militæret er svært synlig i området og går jevnlige patruljer gjennom området. Militæret har derimot ikke den samme verdien i dette området som vi tenker om militæret her i Norge. Militæret som er utstasjonert i Karamoja er særlig dårlig lønnet, de bor i selvbygde stråhytter og mottar forsyninger på uregelmessig basis. Mange av soldatene er dermed kjent for å kraftig misbruke den makten som ligger i uniformen og geværet gjennom å stjele, voldta og på andre måter true til seg det de vil ha. Tilliten er dermed veldig begrenset mellom de ulike gruppene og militæret, såvel som andre statlige instanser. Sabiny den tredje og største praktiserene gruppa, har sitt hovedsete i Kapchorwa, en by man fra Kampala kan nå iløpet av en 5 timers kjøretur på fine asfalterte veier opp vakre fjell og forbi kjente turistområder. Dette er den gruppa som alle nasjonale prosjekt mot kvinnelig omskjæring har vært retta mot. Tradisjonelt er denne gruppen også pastoraliser, men pga at de bor i et veldig fruktbart område har de i senere tid fått nye og viktige inntektskilder. De har i likhet med Pokot praktisert kvinnelig omskjæring til evige tider. Det som primært skiller Sabiny fra de andre to gruppene er synes på kvinnelig og mannlig omskjæring som synonymt. Fordi, mens Pokot også til noen grad praktiserer mannlig omskjæring som en del av manndomsprøven, er det blant Sabiny en tradisjon sterkere enn noen annen. Å være en ikkeomskjært Sabiny mann er tilnærmet utenkelig. Mye av samfunnsstrukturen er bygd opp rundt omskjæring og de tilhørende aldersgruppene. Både jenter og gutter som forberedes for omskjæring blir delt inn i grupper, avhengig av deres kjønn, og tatt med til elva hvor de lærer hva som forventes av henholdsvis en ekte kvinne, eller en ekte mann. På siste dagen for denne opplæringen blir begge gruppene omskjært, i en tradisjonelt veldig offentlig seremoni. Omskjæringen om det er av gutter eller jenter markerer det samme overgangen fra barndom til voksenliv. I et patriarkisk samfunn er det derimot menn og deres tradisjoner som gjerne dominerer. En klassisk sammenheng hvor dette båndet mellom menn tydeliggjøres er f.eks. ved omskjæringssermonien til en av deres sønner. Da vil de som tilhører farens aldersgruppe altså de som ble omskjært samtidig med faren bli invitert som hedersgjester. Et krav er derimot at alle gjester er omskjært menn som kvinner. Har noen av mennene i gruppa giftet seg med kun en kone, og hun ikke er omskjært noe som gradvis har blitt mer vanlig vil han ikke kunne 7

8 takke ja til denne invitasjonen. På bakgrunn av slike tradisjoner ser man blant Sabiny at, til tross for at antallet omskjærte unge jenter viser en tendens til å gå ned, blir stadig flere av disse omskjært i voksen alder da gjerne i forbindelse med sin sønns omskjæringsseremoni. Kvinnelig omskjæring ble forbudt i Uganda i Dette forbudet varierer i omfang, fra bot til i værste fall livsdom. På bakgrunn av dette forbudet har tradisjonen med store offentlige omskjæringsseremonier gått over til mer spredte seremonier av og til avtalt av en gruppe jenter og deres nærmeste, andre ganger arrangert av omskjæreren og jentas foreldre hvorav jenter i dette tilfellet ofte blir kidnappet om natta, omskjært og forlatt ute. I motsetning til den pleien en omskjært jente tradisjonelt mottar i perioden etter inngrepet, innebærer denne nye, mer spontane seremonien, at jenter ofte blir overlatt til seg selv de neste ukene. Skulle eventuelle komplikasjoner oppstå vil ikke de bli oppdaget like raskt og når de først blir oppdaget er det få som tørr å oppsøke profesjonell helsehjelp i frykt for loven. I et forsøk på å beskytte omskjæreren har det også vært en tendens til at jenter som oppsøker lege eller blir funnet forlatt ute, oppgir at de har utført inngrepet selv. Dette har resultert i at loven spesifiserer at det er forbudt å gjennomføre inngrepet selv med det som endelige resultat at jenter som oppsøker lege på bakgrunn av komplikasjoner ofte blir fengslet, og i noen tilfeller straffet for inngrepet. På denne måten kan man si at loven på mange påført jenta økt risiko, ettersom det å oppsøke profesjonell legehjelp ikke lenger er trygt. Uten direkte sammenligning så er dette også et aspekt som er viktig for oss som statlige/kommunalt ansatte å ha med oss i bakhodet når vi er i samtaler med berørte. Som ble påpekt av et par av mine kolleger i NKVTS i deres rapport om erfaringer fra tilbudet med samtale og frivillig underlivsundersøkelse så fant de at det er en fare at tilbudet blir møtt med en viss skepsis eller frykt blandt de berørte ettersom praksisen faktisk er forbudt og dere har en avvergelsesplikt som står over deres taushetsplikt. Det er derfor viktig at dere er bevisst på hvilken rolle dere har, og hva det kan signalisere ovenfor noen av de berørte. Her kommer det jeg var såvidt inne på tidligere inn det med tillitt til stat og det offentlige system. For selv om vi i Norge er veldige heldige i den sammenhengen at stat og lovverk følger et rigid system er dette sjeldent tilfellet i de land som produserer mest flyktninger. Og er derfor noe vi må ta med oss i møtet med de berørte. For meg tok denne tilpassningen flere former iløpet av mitt feltarbeid, og jeg tenkte jeg skulle nevne to eksempler her: 8

9 1) Jeg var alltid tydelig på at jeg ikke reiste i regi av staten eller en nasjonal eller internasjonal organisasjon. Dette var spesielt viktig ettersom min blonde framtoning overbeviste de fleste om at jeg var der for å overbevise dem til å slutte med omskjæring. 2) Av lignende grunner var det at jeg valgt å si nei til et tilbud om skyss med hærsjefen i hans armerte bil, da veien mellom Tepeth og Pokot ble for farlig etter trefninger mellom lokale og et internasjonalt NGO. Grunnen til at jeg takket nei til dette tilbudet var i hovedsak pga den symbolske effekten av å komme til lille Amudat i en statlig og tungt armert bil. Istedet valgte jeg å vente noen dager mens jeg organiserte for mer nøytral transport. Grunnen til at jeg nevner disse to eksemplene er for å vise at det finnes mange måter å gjøre ting på. For meg hadde det vært mest effektivt, og ikke minst tryggest, å ha takket ja til tilbudet fra hærsjefen. Derimot hadde det neppe forenklet min prosess med tillitsbygging blandt de berørte, hverken blandt Tepeth om de hørte at jeg etter tre uker med daglig interaksjon og løfter om anonymitet hadde hoppet inn i en regjeringsbil, eller blandt Pokot som deres førsteintrykk av den blonde utlendingen. Mye av det samme tenker jeg gjelder også i deres situasjon, for selv om dere har avvergelsplikt og opplysningsplikt, har dere også ansvar for å være en støttespiller og brobygger. Et annet aspekt som viste seg å være viktig blandt de tre praktiserende gruppene i Uganda, er som jeg kort har vært inn på mannlig omskjæring. Det som er spesielt i Uganda, så vel som mange andre afrikanske land, er at Verdens Helseorganisasjon og andre tunge internasjonale organisasjoner promoterer mannlig omskjæring på bakgrunn av å ha funnet en påstått sammenheng mellom mannlig omskjæring og redusert risiko for HIV smitte. Det de samme aktørene IKKE nevner er jo derimot at de kvinnelige partnerne er utsatt for ØKT risiko i etterkant av inngrepet, ettersom penishodet ofte har sårdannelser i lengre tid. Men, hva denne promoteringen av mannlig omskjæring medfører i samfunn som praktiserer kvinnelig omskjæring kan i stor grad vises med dette sitatet her; delvis rettet mot noen yngre menn og delvis mot meg som utlending. Det sitatet viser er at synet vi i vesten ofte har på mannlig og kvinnelig omskjæring som to adskilte praksiser, ikke blir forstått på samme måte blandt disse grupperingene ettersom de ser på de to inngrepene som to sider av samme sak. Promotering av den ene formen, men forbud mot den andre skaper forvirring rundt hva som faktiske er bra og ikke. Her har jeg lyst til å dra en paralell til den debatten som har pågått i media de siste ukene, i forhold til mannlig omskjæring. Fordi, som det ble påpekt iløpet av den debatten, var at [a]lle 9

10 de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn kan [og] brukes for å forsvare omskjæring av jentebarn. (Dag Øistein Endsjø og Anne Kalvig, 31.okt, Aftenposten). Selv om vi ser på to variater av en praksis som to ulike verdener, er det ikke nødvendigvis slik at alle andre ser det på samme måte. En praksis kan være lik, men ha ulik betydning for forskjellige. Et siste aspekt som jeg vil nevne er hvordan inngrepet med kvinnelig omskjæring skifter betydning ettersom man krysser landegrenser. I land hvor kvinnelig omskjæring praktiseres sees inngrepet på som at man enten har økt sin sosiale status at man gjør seg fortjent til en viss respekt. Dette forandrer seg når man kommer til Norge eller andre land hvor praksisen ikke bare er forbudt, men også uvanlig. Overgangen med å komme fra et land eller samfunn hvor et omskjært underliv kanskje er sett på som det normale, til Norge hvor et omskjært underliv stort sett er omtalt som skadet, unormalt, eller lemlestet denne overgangen kan være stor. Norge har lite forskning på dette området, men en god studie ifra Nederland har dokumentert noen utfordringer med denne omstillingsprosessen. (Pharos, «Veiled Pain» 2011) Nå er dette et nokså langt sitat, men det som kommer fram av det er at ei eritreisk dame er på sykehuset i forbindelse med en fødsel. I den prosessen merker hun at det bli nokså høy aktivitet og oppstyr rundt hennes underliv hun blir bekymra, tenker naturlig nok at det må være noe galt med henne. Istedet så viser det seg at helsepersonellet ikke har sett et omskjært underliv før og det er derfor hun får så mye oppmerksomhet. Hvordan dette føles for denne kvinnen framgår av nederste delen av sitatet.. Dette sitatet viser at overgangen fra det å ha et vanlig, omskjært underliv til å ha et lemlestet underliv kan være en omstillingsprosess som krever tid, forståelse og tillitt. Praksisen med kvinnelig omskjæring må derfor på mange måter normaliseres da for oss samtidig som vi motarbeider den. Det jeg har prøvd å vise med eksempler både fra mine egne erfaringer fra Uganda, men og med noen eksempel fra andre studier, er at beslutningen tatt i forhold til kvinnelig omskjæring er ikke en lineær prosess hvor man har enten 1) de imot eller 2) de for. En sånn todeling er en kraftig forenkling som gjør at vi mister fokus på det spindelvevet av grunner som faktisk ligger til grunn for en persons beslutning om å la seg, eller la ens datter eller kone bli omskjært. Ethvert prosjekt som er retta mot kvinnelig omskjæring må derfor ha dette spindelvevet som utgangspunkt og se på praksisen som en sosial norm en adferdsregel som medlemmer av 10

11 samfunnet følger i tro om at andre forventer at de følger den. Den opprinnelige sosiale normen er i mange tilfeller allerede forstyrret ved at man flytter til et nytt land med andre sosiale normer. Og det er her i den overgangsfasen at dere som arbeide direkte med de berørte har muligheten til å være en viktig, om ikke den viktigste støttespilleren. Takk for meg! 11