Materialprat med Irma Salo Jæger

Transkript

1 Materialprat

2 Tekst og foto: Mikael Holmberg Materialprat med Irma Salo Jæger 25 med Irma Salo Jæger Helt siden 1960-tallet har hun vært en av de ledende abstrakte malerne i dette landet, og feires for tiden med stor retrospektiv utstilling på Henie-Onstadsenteret. SIRKEL fikk anledning til å ta en lang prat med Irma Salo Jæger om hennes forhold til materialer. Og fikk et par materialtekniske overraskelser underveis.

3 SIRKEL treffer Irma Salo Jæger i det store atelieret hennes på Lilleborg i Oslo, i en gammel fabrikkbygning ved Akerselva. I underetasjen holder Muralverkstedet til, hvor det holdes kurs i blant annet fresco og mosaikk. Irma har hatt stor pågang av media, av kunstskoler og av andre interesserte i forbindelse med den store retrospektive utstillingen som åpnet i januar på Henie Onstad-senteret. Hun setter pris på oppmerksomheten, men den gjør henne også sliten. Det verste er at hun får mindre tid i atelieret. Å pensjonere seg er ikke noe alternativ for henne. Kunst har hun drevet med hele livet, helt fra hun var jentunge i Jyväskylä, Finland (hun er født i 1928), og hun kan ikke tenke seg å slutte. Ingenting ved hennes framtoning tilsier heller at dette er en gammel kunstner som har tenkt å legge penselen på hylla med det første. Energien hennes tar pusten av en 55-åring i relativt god form. Langs veggene står rekker med malerier under arbeid, oppstilt på krakker. - Hvordan er det for deg å jobbe i atelier, i forhold til å drive med offentlige utsmykninger? - Det jeg gjør i atelieret, det er et uavhengig arbeid. Hensyn til den ytre verden er fraværende. I det offentlige rom må man underkaste seg stedets betingelser bygningene, materialene, hensynet til brukeren og brukerne før man kan sette inn sitt eget bidrag. I det rent individuelle har man sitt eget konsept. Jeg stiller krav til meg selv at jeg må finne materialet som er brukbart for meg. Som med pigmenter. Pigmentet blir en del av meg, fordi jeg må finne mitt eget uttrykk. - Er det derfor du blir så knyttet til enkelte pigmenter? - Ja, det er visse pigmenter, visse tek- Utprøving av komposisjonen ved bruk av ulltråd. Foran bordet dekket av kunstteoretisk litteratur. Irma Salo Jæger har et meget bevisst forhold til sine materialer, men også til kunstens teoretiske side. Hennes første utdannelse var magistergraden i kunsthistorie (Helsingfors, 1953). Maleriene som sees på bildene i artikkelen er under arbeid.

4 Materialprat med Irma Salo Jæger 27 nikker jeg holder fast ved. Vi må ha visse rutiner for å utkrystallisere et eget uttrykk. Bare man ikke forstår det dithen at det på død og liv må være sånn eller sånn. Intuisjonen er viktig, vi bruker den i alle livets omstendigheter, men i dette arbeidet som er så personlig, er den helt nødvendig. -Det skjer nye ting med maleriene hele tiden, også uten at jeg er borti dem. Lyset her skifter gjennom dagen, og gjør at bildene forandrer uttrykk. Det kan komme som en forstyrrelse; da jeg kom hit i går morges, og dagslyset slo inn, var det noen hvite felter i et maleri som var blitt alt for dominerende. Hvitt kan være et spissfindig problem. Det hvite representerer åpning, men kan være vanskelig å få til å passe inn i en komposisjonshelhet. Derfor pleier jeg, til å begynne med, «temme» ned lerretets hvithet med noe uttynnet oljefarge før jeg begynner på komposisjonen. Irma viser meg maleriet med de hvite flekkene. Over store deler av flaten har hun tapet fast papirlapper malt i forskjellige farger. Med dem prøver hun ut komposisjonen. Som hjelpemiddel har hun også biter av svart ulltråd, forsøksvis tapet fast i begge ender. Hun løsner en av trådene i ene enden, drar den i en annen retning, og viser hvordan uttrykket forandres. Hva hun skal gjøre med de hvite partiene vet hun ikke ennå. - Du er kjent for alltid å ha hatt et veldig bevisst forhold til materialene. Noen av maleriene fra tidlig sekstitall som er utstilt på Henie-Onstad er ganske pastose, men har ikke antydning til sprekker. - Det er oljefarger som jeg rev selv, med jordpigmenter. At maleriene har holdt seg så godt kan skyldes nettopp at jeg rev fargene selv, for å få til nøyaktig den konsistensen jeg var ute etter, men også at jeg den gang preparerte lerretet selv. Dette holdt jeg på med frem til 1986, da jeg ble professor ved Statens kunstakademi. Dessuten fikk jeg tidkrevende utsmykningsoppdrag. Da sluttet jeg å preparere lerreter selv, tiden strakk ikke til. Å rive oljefarger ble også for mye, fargene må pleies fram over flere dager. - Så du bruker oljefarger fra tube, men eggtempera river du selv - Jeg bruker oljefarger fra Old Holland, og så tørrpigmenter revet med eggtempera. - Bruker du tempera som undermaling, og olje oppå der igjen? - Ja, eller omvendt. Jeg bruker dem lagvis. Det går greit med tempera oppå olje, men da er oljefargen tynnet ut med balsamterpentin og litt mastix. Man må være sikker på at oljefargen har god nok bindeevne, hvis man bruker den som underlag for tempera. Akryl har jeg aldri brukt, har ikke hatt bruk for det, men jeg vil gjerne vite hva som sies om akrylfargens transparens idag. Jeg brukte PVA en periode i 60-årene, men fargen mistet briljansen sin. PVA slapp ikke lyset igjennom. Til arbeider i gråtoner bruker jeg riktignok PVA nå, men da på papir, og kraftig fortynnet med vann, flytende. Papirbitene syr jeg sammen på maskin til collager, slik jeg kaller dem, selv om de ikke er limt. Vi vikler oss inn i en diskusjon om riving av farger. Det overrasker meg at Irma ikke bruker glassløper til å rive fargene (Går det an da?), men hun forsikrer meg om at det går greit med bare en litt stiv metallsparkel, på sandblåst glass. Hun «får åndenød» ved tanken på å slite med glassløper. Fargen må jo uansett samles inn med sparkel innimellom. Denne påstanden kan jeg ikke argumentere mot, at ikke glassløper er nødvendig for å få til gode farger; maleriene hennes er jo nær sagt levende beviser. - Noe annet du gjør, som mange vil si ikke må gjøres, er å male med tempera på lerret, altså på et fleksibelt underlag. - Jeg maler ikke med pastos farge, og prøver å unngå mange fargelag. Jeg liker å prøve om fargen har heftet seg til underlaget og er elastisk, ved å trekke tommelen over lerretets bakside. Irma demonstrerer på et maleri, hvor det blå er malt med tempera. Med tommelneglen trykker hun mot baksiden av lerretet, hardt nok til at det synes på den malte flaten, og fører tommelen bortover lerretet. Malingen virker elastisk, den sprekker ikke, men Irma legger merke til en litt hard skrapelyd som hun ikke liker helt. Vel, det er kanskje på grensen. Hun tar meg med bort til en rull med lerret, et kassert maleri som hun har tenkt å bruke til materialprøver. Det har også partier med tempera, og Irma bøyer lerretet ytterligere. Først når hun bretter det, slik at det blir en skarp brettekant, oppstår det sprekker i malingen. Det må sies å være godt nok, og der var den myten tatt hull på. Nå må det sies at det er en god del olje i temperaemulsjonen som Irma bruker, og hadde det vært mer egg i blandingsforholdet, hadde kanskje et hardt underlag vært påkrevd. Til bindemiddel for temperafarge blander Irma til en emulsjon av én tredjedel pisket egg, én tredjedel linolje/ valnøtt-olje og damarferniss (i forholdet 50-50), og én del vann. Med så lite vann i emulsjonen kan hun bruke mer vann under arbeid ved behov. Det er også mulighet for variasjon i uttrykket. Her spiller ulike pensler inn. Når hun skal rive en temperafarge, blander hun gjerne to eller flere pigmenter før hun tilsetter emulsjon. Når fargene er ferdige, fører hun dem på lerretet uten først å blande dem på paletten. - Er det et viktig poeng for deg med optisk fargeblanding, som det å få en farge til å skinne gjennom et transparent lag med annen farge? - Ja, det gir bildet dybde. Men har man malt lagvis, kan man ikke alltid være sikker på om et synsinntrykk kommer av transparens i fargen, av omkringliggende fargeflater eller hva. Selv om jeg har holdt på med disse virkemidlene i 30 år, er det fortsatt ofte jeg ikke vet om alt som spiller inn. Små forskjeller i glans eller matthet kan også være avgjørende for inntrykket. Det er så mange faktorer, kompleksiteten er nesten ikke til å holde ut. - En ting jeg liker med maleriene dine er den friske, matte overflaten, bare med antydning til glans noen steder. Du ser ikke ut til å bruke ferniss? - Nei, det anbefales jo ikke å bruke på tempera, og det har jeg erfart. Jeg

5 Materialprat med Irma Salo Jæger at dette går jo ikke an. Resultatet av jobbingen i atelieret blir en oppsummering av sinnstilstander. Irma viser meg et nesten førti år gammelt maleri som hun tok fram for en tid tilbake, i sin tid stilt ut i Kunstnerforbundet. Nå var hun ikke fornøyd med det, men så ingen grunn til å kaste det heller. Fordi overflaten virker mager, bruker hun nå bildet til å prøve ut bruken av mellomfernisser. Det er ellers sjelden hun opplever at gamle malerier ikke tiltaler henne, heldigvis. - Når vet du at du er ferdig med et maleri? - Man kan ane at bildet begynner å være modent, men til slutt, tror jeg, er det bildet selv som godkjenner arbeidet, når jeg ser på det. Det er bare dette maleriet som vet alt som har rørt seg fysisk og mentalt under tilblivelsen. Da har jeg ikke mer å si til det. Gammelt kassert maleri, brukt til utprøving. - Du er opptatt av format og proporsjoner, har jeg skjønt - Det er for ille at KEM ikke lenger selger blindrammer med de gamle franske formater¹, bare disse med runde tall! (Jeg prøver å berolige henne med at KEM faktisk har tatt inn en serie oppspente lerreter med fransk format fra Old Holland, men Irma virker ikke særlig overbevist.) Skal man arbeide på en flate, må man bestemme seg for formatet høyde og bredde, deres innbyrdes forhold, formatet. Det er det første valget man må ta. Den proporsjonen som rammen har, kommer hele tiden til å påvirke vårt arbeid med komposisjonen, eller sagt på en annen måte, vi må underkaste oss rammens lov. Ut fra dette kan man forstå at et geometrisk konstruert format er gull verdt. fikk en konservator til å fernissere et bilde med mye tempera; hun gjorde det med en blanding av terpentin og mastix, og fargen ble mye mørkere. Nå har jeg ikke akkurat prøvd ut holdbarheten på maleriene ved å kaste alle mulige kjemikalier på dem, og jeg er fortsatt interessert i å prøve ut fernisser, og finne en type som beskytter maleriet uten å forandre fargene. - Gir fargene deg overraskelser? - Ja, det skjer hver dag; på den måten kommer du deg videre. Selv om man tror man har blandet til en farge som er helt lik, blir det alltid noe nytt. Og så er det lyset som skifter, og humøret. Dette arbeidet byr på så mange muligheter og fristelser at det nesten er uutholdelig. Du kan være full av entusiasme ene dagen, neste dag tenker du ¹ «Franske formater» er en felles betegnelse for en rekke formater, utregnet etter det gylne snitt for maksimal kompositorisk balanse.