Skattkista i kjøkkenbenken

Transkript

1 Skattkista i kjøkkenbenken Da jeg vokste opp, hadde vi et skrin med knapper. Mamma var ikke noe utpreget håndarbeidsmenneske, men hun var lært opp til Gudsfrykt med nøysomhet. Derfor klippet hun alltid av knappene når utslitte klesplagg skulle nedgraderes til fillesekken. Tøyet oppstod senere som filleryer, mens knappene altså havnet i eventyrskrinet et skrin pappa hadde snekret på sløyden en gang i barndommen. Hver knapp hadde en historie, og hver knapp kunne gi inspirasjon til en helt ny historie. Noen var blanke og glitrende og fortalte om fest og moro. Noen var bare svarte og hemmelighetsfulle. Noen var blasse og kjedelige og oste hverdag lang vei. De aller fineste var de solide tinnknappene. De var så ekte, vakre og slitesterke. De var Asbjørnsen og Moe, ullgensere og gammel tradisjon. Jeg likte best tinnknappene. Skrinet i kjøkkenbenken var ei skattkiste som nesten rant over av juveler, likevel var det alltid plass til enda en perle, enda en edelstein. Den som i barndommen aldri har latt fingrene gli gjennom et dyp av gamle knapper, har gått glipp av noe fint. Et knappeskrin er en matboks for fantasien. Det er en samling bruddstykker av historier hvor du aldri vil få vite alt, men nok til å undre deg. Det er sorg og glede, hverdag og fest, stort og smått i en vakker og uryddig blanding. Aldri får du tak i to knapper som hører sammen, uten at du må rote rundt i en mengde andre, skape nye mønstre og kanskje finne noe helt uventet mens du graver. Som voksen har jeg fått oppleve å flytte til et av verdens store knappeskrin, Indonesia. Fire og et halvt år bodde vi i en by vi aldri hadde hørt om, før vi ble spurt om å flytte dit. Et lite gløtt i en reisehåndbok fortalte oss at Medan er byen du tilbringer éi natt i hvis du må, og så haster du videre til ditt egentlige reisemål. Ikke akkurat det beste salgstrikset, det der. 13

2 Jeg trodde jeg skulle til et fremmed land og en fremmed kultur. Jeg kom til en samling av mange hundre kulturer og mange hundre språk. Indonesia er et område som opp gjennom tidene har vært eid av så mange, men som siden 1945 har strevd med å finne ut hvordan det skal eie seg selv. 14

3 Ankomst tropene En behagelig kvinnestemme lirte av seg en lang lekse på et fremmed språk, men jeg skjønte hva hun sa: Velkommen til ditt nye hjemland, velkommen til noe du ikke vet hva vil bli. Du har nå reist lenger enn langt, det er ingen vei tilbake. Du skjønner ikke hva jeg sier nå, men senere skal du skjønne det. Vennligst behold setebeltet på til flyet står stille. Vi hadde landet på Medan internasjonale flyplass. Jeg ønsket meg langt vekk. Familien Birkeli hadde kommet til Medan. Anethe ønsket seg langt vekk. Våre første dager og måneder i Indonesia var akkurat så slitsomme og uryddige som jeg hadde forestilt meg. Det var de sydlandske kakerlakkene som tok over huset hver natt, det var myggestikk og maurkolonier og kraner som ikke virket, det var dårlig mat (herme- 15

4 tisk melk!) og biler som kjørte mer på kryss og tvers enn rett frem og tilbake. Det var søppel i gatene og en uutholdelig varme som ga meg klaustrofobi hver gang jeg gikk ut av det avkjølte soverommet. Plutselig ble jeg klar over at jeg egentlig var finnmarking. I Tana vokste jeg opp med boblebukse og lue fra november til april. Vinteren var normaltilstanden. Sommeren var bare et hektisk avbrudd før mørketida og snøen la seg over bygda og alt kom inn i sitt normale gjenge igjen. Jeg visste at det var på tide å gå inn når tærne ble valne i støvlettene. Jeg visste at det ikke var ordentlig kaldt før snørret frøys i nesa når du dro det inn, og øyevippene fikk rim som smeltet litt hver gang du blunket. I Medan visste jeg at det var på tide å gå inn når jeg kom ut på trappa. Der slo heten mot meg med et smell. Det rant verken snørr eller smeltet rim, men det rant rikelig med svette. Jeg lurte på hvorfor Gud ville ha oss i Indonesia når han visste at jeg ikke fungerte under de rådende klimatiske forhold. Selvsagt var det naturlig at hovedkontoret til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) ville henge seg opp i at min mann Per hadde arbeidet mange år i Åpne Dører, en organisasjon som hovedsakelig arbeider inn mot muslimske land. Nå var vi kommet til det landet med flest muslimer. Men Gud er jo mektig til å overstyre hovedkontoret. Han kunne ha ledet misjonsbyråkratenes tanker inn på hvilken vei han ville, der de hadde sittet og lest søknader og fordelt personell på feltene sine, kunne han ikke? Grunnen som bar meg i de vanskelige, innledende rundene med nytt klima og ny kultur, var vissheten om Guds kall. Vi dro ikke til den andre siden av verden fordi vi stolte på organisasjonens vurderingsevne selv om vi opplevde NLM som både profesjonelle og ryddige i ansettelsesprosessen. Vi dro ikke av eventyrlyst eller rettferdighetstrang for verdens fattige. Vi dro fordi vi stolte på at det var Gud som ville ha oss der, akkurat da. En kallsopplevelse er vanskelig å forklare. Det var summen av forkynnelse og en rekke konkrete hendelser som på det ytre plan 16

5 bekreftet en innstilling vi begge hadde hatt fra før vi møtte hverandre, Per og jeg: Kanskje vil Gud en gang lede oss til et annet sted enn Norge. Da må han i så fall si tydelig ifra. Vår kontakt fra NLM sa også tydelig ifra da vi hadde en samtale om mulig utreise: «Dere må huske at det er en jobb det er snakk om,» sa han nøkternt. Han lot seg ikke akkurat rive med av at vi kanskje hadde opplevd noe åndelig, og glade var vi for det. Den åndelige siden kunne vi selv kjenne på. Organisasjonens ansvar, slik vi så det da, var å vurdere sine egne behov, sjekke regnskapet sitt og rullebladet vårt og ut fra dette vurdere om de mente vi var brukelige ute i den store verden. De som skal sende ut kristne med kall over landegrenser, beveger seg alltid i et spenningsfelt mellom Guds ledelse og åpenbare Elisabeth (t.v.), Anethe, Benjamin og Per Birkeli like etter ankomst Indonesia i

6 fakta som regnskap og definerte behov. Guds ledelse behøver ikke alltid være logisk for den menneskelige forstand. Ryddige regnskap og tydelige behov er imidlertid gode redskaper og ledetråder for den som søker og venter på ledelse fra oven. Ofte tvilte jeg på hvilken nytte jeg kunne gjøre der jeg var havnet. Ofte tvilte jeg på at jeg noen gang skulle trives. Men ikke én eneste gang tvilte jeg på at det var Gud som hadde plassert meg i Medan. Denne troen var en stor gave og en stor velsignelse. Den var nok til å stå opp for hver morgen og møte en ny dag med dårlig vær. Alt som er varmere enn tretti grader, er dårlig vær. Det mener jeg fortsatt. 18