De usynlige; En studie av en gruppe lesbiske kvinner i Mumbai, India

Transkript

1 De usynlige; En studie av en gruppe lesbiske kvinner i Mumbai, India Masteroppgave ved institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, våren 2005 Av Kathrine Bruflot 1

2 Forord Jeg vil takke alle som har støttet meg og vært der for meg under arbeidet med denne avhandlingen. Jeg er takknemlig for alle innspill og konstruktive tilbakemeldinger jeg har fått under hele prosessen, og alle de interesserte spørsmålene som har fått meg til å tenke og komme med nye ideer underveis. Jeg vil rette en spesiell takk til min veileder Anne Karen Bjelland for konstruktiv kritikk, og for at hun har hatt tro på prosjektet mitt. Jeg vil også nevne Marit Vaula Rasmussen for mange interessante diskusjoner og litteraturtips underveis, hun har lest oppgaven min mange ganger i løpet av året, og kommet med mye konstruktiv kritikk. Ellers vil jeg rette en takk til venner og familie, og også de mange som har vist interesse for prosjektet mitt. Når jeg har tvilt og trodd at jeg aldri kommer til å klare å fullføre og at alt bare har vært rot og kaos både i mitt liv og i skriveprosessen, har det alltid vært noen som har kommet til unnsetning og fått meg til å tenke positivt igjen. Noen som har gitt meg inspirasjon eller glupe ideer. Hvis jeg skulle nevne alle disse personene med navn, ville jeg trenge mange sider. Derfor kommer jeg heller med en kollektiv takk til dere alle, ingen nevnt, ingen glemt. Reisen til Mumbai, India ble delvis finansiert av institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Jeg vil til sist rette en stor takk til mine informanter. Takk for at dere tok så godt i mot meg, og tok så godt vare på meg. Takk for at dere var mine venner og støttespillere, og for at dere lot meg bli en del av deres liv. Uten dere ville prosjektet vært umulig å gjennomføre. Dere har hjulpet meg med prosjektet mitt, og dere har hjulpet meg å utvikle meg som person. Dette er sterke kvinner jeg har stor respekt for. Tusen takk! 2

3 Innledning Byen er stor og kaotisk. Det er mennesker overalt. Det er biler og hus og skur, det er kyr og høner, det er svarte taxier med gult tak, det er et mylder av lukter, lyder og synsinntrykk. Det er Mumbai; en av verdens største byer. Det er mennesker i alle aldre, alle fasonger, alle livssituasjoner. Det er slumstrøk og luksusleiligheter. Det er røde toetasjes busser, det er barn som tigger i gatene, det er vestlige kjøpesentre. Det kryr av menn, det er menn overalt. Kvinnene er kledd i fargerike sarier og salwar kameezer. På gata blir det solgt frukt; en mann selger bananer, en annen selger mangoer, en tredje selger epler. En kvinne har en ku i bånd, hun tjener penger på at folk mater kua, noe som er av religiøs betydning. Det er moskeer, templer, kirker. Kvinner kledd i burka. På stranda løper barn barbeint, spiser pani puri. Det er små kafeer som selger chai. Det er kaos og forurensing, støy og merkelige lukter. Det er lokaltog uten dører, og egne kvinnevogner. Det er Mumbai. Midt i dette virvaret, på et lite kontor sentralt i byen, er det en organisasjon for lesbiske, bifile og transseksuelle kvinner. Det er få som vet om deres eksistens. Her sitter en karismatisk leder hver eneste dag, fra mandag til fredag, og jobber for lesbiske, bifile og transseksuelle kvinners rettigheter i et samfunn som er skapt rundt den heterofile familien. Det er en ensom kamp. Det er en krevende kamp. Det er en kamp som kan virke umulig. Forhåpentligvis er den ikke umulig. Hver dag sitter hun på kontoret og søker etter økonomisk støtte til å drive organisasjonen videre, hver dag svarer hun på telefoner fra menn som vil snakke om seksualitet, hver dag krangler hun med menn som prøver å trenge seg på, hver dag svarer hun på haugevis av mailer om elendighet rundt om i verden. En gang i blant kommer det en ny lesbe, en gang i blant arrangerer hun møter for jentene tilknyttet organisasjonen, en gang i blant kan hun klare å redde noen fra et påtvunget ekteskap, en gang i blant får organisasjonen positiv omtale i media. Det er for disse gangene organisasjonen er skapt. En dag vil det kanskje ikke lenger være en gang i blant, men hver dag. Det var i denne organisasjonen jeg fikk innpass. Det var her jeg skulle jobbe for rettferdighet. Det var her jeg skulle jobbe for likeverd. Det var her jeg ble del av et lite miljø, det var her jeg ble involvert i intriger og konflikter, det var her jeg fikk venner. Det var dette som ble min verden. Et India ukjent for de fleste. Et India de fleste indere ikke vet noe om. Mine informanters India. Mitt India. Det var i denne verdenen jeg hadde mine oppturer og 3

4 nedturer, det var her jeg investerte følelser og tanker. I en liten usynlig verden, som ble synlig for meg. Denne avhandlingen tar for seg hverdagen til en gruppe lesbiske 1 kvinner i Mumbai, India. Jeg var på feltarbeid der fra januar til mai Jeg jobbet frivillig for en organisasjon for lesbiske, bifile og transseksuelle kvinner i Mumbai, og det var gjennom denne organisasjonen jeg ble kjent med mine informanter. Målet med denne avhandlingen, er å vise hvordan lesbiske kvinner i Mumbai kan klare å skape seg et liv der de kan ha seksuelle og/eller emosjonelle forhold til andre kvinner. Jeg vil vise hvordan de klarer dette gjennom å se på hvilke forutsetninger og utfordringer disse kvinnene møter i dagliglivet, og prøve å belyse dette ved å se på hva som er spesifikt for den indiske konteksten, og hva som er problemer lesbiske kvinner møter i store deler av verden. Selv om fokuset ligger på lesbiske kvinner i Mumbai, er det også en komparativ analyse: En sammenlikning av vestlige og indiske forhold, en sammenlikning av forholdene for heterofile kvinner og lesbiske kvinner i India og en sammenlikning av situasjonen for homofile menn og lesbiske kvinner. Det er viktig å understreke at India er et stort land, og et land fullt av variasjoner, så mitt materiale er ikke nødvendigvis representativt for lesbiske i hele India. Denne avhandlingen sier noe om én gruppe lesbiske/bifile/transseksuelle kvinner i Mumbai. Avhandlingen er todelt. Den første delen tar for seg bakgrunnen for avhandlingen, metodiske tilnærminger, kontekstualisering og empirisk materiale. Her blir man kjent med organisasjonen, den indiske konteksten og jentene som ble mine hovedinformanter. En del av dette kapittelet tar for seg mediebildet, altså hvordan media i India fremstiller lesbiske. Den første delen danner bakteppet for den andre delen, som er en analytisk del. En viktig del av den første delen blir å se hvordan den indiske konteksten er når det kommer til ekteskap og kjærlighet. På mange måter skiller den indiske konteksten seg veldig fra den norske konteksten, der ekteskap ideelt sett skal baseres på kjærlighet. I India er ekteskapet veldig ofte en praktisk og økonomisk allianse mellom to familier. Derfor blir situasjonen for de lesbiske 1 Jeg bruker begrepet lesbisk om kvinner som har seksuelle og/eller emosjonelle forhold til andre kvinner, begrepet vil bli diskutert grundigere senere i avhandlingen. Jeg skiller ikke mellom bifile og lesbiske når jeg snakker om gruppen som helhet, men det må nevnes at flere av de kvinnene som er i gruppen definerer seg som bifile. Noen definerer seg også som trangsgender lesbiske. Også dette vil jeg komme mer innpå senere i avhandlingen. 4

5 kvinnene i India veldig annerledes fra situasjonen lesbiske kvinner i Norge opplever. I denne delen vil det altså skisseres hvordan situasjonen er for den gruppen lesbiske kvinner i Mumbai, India som jeg var i kontakt med, og også litt generelt om situasjonen for kvinner, homofile og lesbiske i India. I den analytiske delen diskuteres begrepene lesbisk, bifil og transseksuell, både i en indisk kontekst, og i en mer internasjonal kontekst. Deretter følger en diskusjon om lesbisk identitet, lesbisk miljø og hvordan et lesbisk miljø kan ha levegrunnlag i Mumbai. Både diskusjonen rundt begrepsbruk, og diskusjonen om identitet og miljø tar for seg forholdet mellom India og den vestlige verden. Jeg ser på på hvilke måter det lesbiske miljøet skiller seg fra lesbiske miljøer i Vesten, og eventuelle årsaker til at det lesbiske miljøet i Mumbai skiller seg fra vestlige lesbemiljøer 2.. Deretter følger et kapittel om motstand, rom og usynlighet. Jeg skiller mellom uorganisert og organisert motstand, og ser på hvordan de lesbiske kvinnene klarer å skape seg et liv i Mumbai, der veldig mye i livet baseres rundt det heterofile ekteskapet. Jeg ser også på hvilke rom de lesbiske har skapt for å kunne leve et liv der de har seksuelle og/eller emosjonelle forhold til andre kvinner. De lesbiske kvinnene i Mumbai er på mange måter en usynlig gruppe, og kvinnene skaper seg rom ved å benytte seg av denne usynligheten. Da jeg reiste ned til India hadde jeg et bilde av at lesbiske som ikke er åpne om sin seksualitet, og er tvunget til å fremstå som heterofile i de fleste sammenhenger, ikke kan bli lykkelige. Jeg lærte under oppholdet mitt at usynlighet kan ha en positiv virkning for enkeltindividet. Dette vil jeg diskutere i slutten av avhandlingen, der jeg tar for meg begrepene å være i skapet, og dobbeltliv, og diskuterer bruken av disse begrepene. Om kvinnene er lykkelige eller ikke blir vanskelig for meg å bedømme, men det å kunne passere som heterofil i mange sammenhenger er positivt for mange av jentene, og det gir dem rom til å kunne ha seksuelle og/eller emosjonelle forhold til andre kvinner. Det ville ha vært interessant å gjøre en liknende studie i for eksempel Delhi, der jeg vet det er liknende organisasjoner, og se hvordan disse organisasjonene skiller seg fra hverandre. Jeg vil anta at situasjonen for lesbiske ikke er den samme i storbyer som på landsbygda, i områder 2 Lesbe er et ord som ofte brukes om lesbiske 5

6 med mange katolikker eller muslimer som i områder med en sterk hinduistisk majoritet, i de lavere klassene som i de øvre klassene. Selv om jeg ikke kan generalisere mine funn som gjeldende for lesbiske kvinner i hele India, vil oppgaven min være viktig i den forstand at jeg ser på en gruppe kvinner som skiller seg fra majoriteten i samfunnet. Deres måte å leve på er en reaksjon på, og en tilpasning av, de forutsetningene mine informanter er oppvokst med, og den kulturelle ballasten de har med seg. Som Annick Prieur sier om sine informanter, en gruppe homofile menn i Mexico som har et veldig feminint uttrykk: ( ) de som kommer til huset, har med seg sin kulturelle ballast fra utenverdenen, og det de skaper sammen i huset kan derfor si noe om verden utenfor ikke ved å være lik verden utenfor, men ved å være kommentarer til verden utenfor. (Prieur 1993;25). Dette er altså et prosjekt som baserer seg på en gruppe kvinner som skiller seg fra andre kvinner i Mumbai, India. En gruppe kvinner som har det til felles at de har seksuelle og/eller emosjonelle forhold til andre kvinner, og som alle bor i, eller rett utenfor, Mumbai. Kvinnene kommer fra forskjellige sosiale lag, forskjellige økonomiske lag og har forskjellige religiøse tilknytninger. Det er på ingen måte en homogen gruppe jeg har studert. Det er heller ingen typisk studie fra India. De jeg har snakket med som har studert indiske forhold, har nesten utelukkende helt andre erfaringer enn aktørene jeg møtte. Virkeligheten til mine informanter er like reell som virkeligheten til andre indere, virkeligheten til mine informanter er deres virkelighet, og det er den som er viktig for dem. Det er deres virkelighet jeg fokuserer på i denne avhandlingen. 6

7 Del 1: Kontekstualisering/empiri/metode Kontekstualisering Bakgrunn Jeg hadde lenge før jeg begynte på min mastergrad bestemt meg for å skrive en oppgave om lesbiske, og planen var å se på lesbiske med minoritetsbakgrunn i Paris. Jeg hadde studert fransk grunnfag, og så frem til å praktisere fransken min, samtidig som jeg syntes det ville være spennende å oppleve en by der det lesbiske miljøet er betydelig større enn miljøene i Norge. Det skulle ikke bli sånn, jeg endte opp med å dra til India og oppleve en storby der det lesbiske miljøet er betydelig mindre enn det lesbiske miljøet i Norge. I flere år har jeg hatt en brevvenninne i India, og hun kom på besøk til Norge rundt den tiden jeg skulle begynne å skrive prosjektbeskrivelsen min. En kveld satt vi og snakket om det å være lesbisk, og min venninne sa at hun aldri hadde møtt noen lesbiske i India, hun hadde aldri hørt om noen heller. Plutselig gikk det opp for meg at jeg måtte finne ut hvordan det er å være lesbisk i India, jeg var sikker på at det måtte finnes en eller annen form for organisering av lesbiske, og jeg ville finne ut mer om hvordan det er å leve som lesbisk i et land der lesbiske og homofile ikke er en synlig del av samfunnsbildet. Jeg tok kontakt med Amnesty Internationals (AI) undergruppe for lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle (LHBT) og spurte om de kunne hjelpe meg å finne en organisasjon i Mumbai. AI gav meg mailadresse og diverse informasjon om organisasjonen Tiscal 3 i Mumbai, og jeg sendte en mail. Jeg tilbød meg å jobbe som frivillig i organisasjonen, fordi jeg da lettere ville få kontakt med lesbiske, og jeg ville få muligheten til å se hvordan en organisasjon for lesbiske jobber. Jeg hadde ingen fast problemstilling da jeg reiste ned. Det er gjort lite forskning på lesbiske i ikke-vestlige land, og jeg hadde få teorier å gå ut i fra. Jeg tenkte at jeg bare skulle finne ut 3 Organisasjonen er anonymisert, på lik linje med alle andre navn på organisasjoner og privatpersoner i resten av avhandlingen. 7

8 mest mulig om situasjonen for lesbiske i India, finne ut hvordan deres situasjon skiller seg fra situasjonen for lesbiske i Norge. Som lesbisk følte jeg at jeg hadde et ganske godt utgangspunkt til å se forskjellene mellom Norge og India, siden jeg har levd både som heterofil og lesbisk i Norge. Samtidig ville det være viktig for meg å ikke bare tenke på solidaritet, og samhold, men også se på situasjonen utenfra. Jeg måtte se situasjonen til de lesbiske i Mumbai ut i fra deres forutsetninger og bakgrunn, ikke ut i fra det som ville ha vært ideelt for meg. Jeg hadde ingen ønske om å finne ut hvor elendig situasjonen var for de lesbiske i Mumbai, jeg ville finne ut hvordan de tilpasset seg de normer, regler og tradisjoner som de er oppvokst med, og hvordan de setter dette inn i en kontekst som lesbisk. Jeg vil på ingen måte påstå at det er enkelt å være lesbisk i Mumbai, men målet mitt var å prøve å unngå å skape et bilde av situasjonen som utelukkende negativ. Lesbiske er fortsatt veldig usynlige både samfunnsmessig og akademisk sett. Jeg ville se på lesbiske i et ikke-vestlig land, fordi jeg mener det er viktig for oss som bor i et land der homofile i det minste har rettigheter og muligheter, å være bevisst forholdene homofile lever under i land der homofili enten er forbudt ved lov, eller er totalt uakseptert på det sosiale plan. Jeg ville først og fremst se på hvordan de lesbiske i India klarer å skape seg et liv og en identitet i et samfunn der ekteskap mellom mann og kvinne er det eneste (lovlige og) tenkelige alternativ. Jeg vil med denne oppgaven prøve å skape en større oppmerksomhet og bevissthet rundt forholdene lesbiske lever under i Mumbai. Jeg var også interessert i å se på homogenitet og differering innad i et indisk lesbemiljø. Siden India tradisjonelt var et samfunn som var inndelt i kaster, og i dag er et sterkt klassedelt samfunn, ville det være interessant å se hvem som har mulighet til å leve et liv som lesbisk, om religion og klassetilhørighet har noe å si for hvem som oppsøker miljøet. Er miljøet forbeholdt de rike og velstående, eller er det åpent for kvinner fra alle lag av samfunnet? Finner jentene seg partner innenfor sin egen religion og klasse? Hvor viktig er religion og klasse i deres liv? Hvorfor studere lesbiske? Lesbiske er en relativt usynlig gruppe innenfor akademisk forskning, noe som gjenspeiles i samfunnet generelt også. I de fleste samfunn er det å være heterofil det som blir tatt for gitt. Det antas at man er heterofil helt til noe annet er bevist. Heteroseksualitet blir sjelden 8

9 problematisert, enten blir det oversett i en analyse, eller så blir det skjult, man kan si at det er et paradigme som det settes lite spørsmålstegn ved (Richardson 2000; 19). Heteronormativitet, eller heterosexism, kan defineres som (uthevningene er ikke mine, men er de Plummer selv bruker): a diverse set of social practices from the linguistic to the physical, in the public sphere and the private sphere, covert and overt in an array of social arenas (e.g. work, home, school, media, church, courts, streets, etc.), in which the homo/hetero binary distinction is at work whereby heterosexuality is privileged. (Plummer 1992;19). Heteronormativitet er altså noe som virker på flere nivåer i dagliglivet. Det er det heterofile som blir tatt for gitt, og det er det som er normen for hvordan man skal leve livet sitt. Litteratur, filmer, skolevesen, lovgivning og språk er noe av det som er med på å understreke hva som er det normale og ønskelige i et samfunn. Lesbiske kvinner møter en dobbel undertrykking, for i tillegg til å ikke passe inn i den heterofile normen, er de også kvinner. Kvinner har mindre makt enn menn, kvinner har lavere inntekt, og kvinner møter andre problemer enn menn. Derfor vil det å studere en gruppe lesbiske kvinner bidra til å synliggjøre en dobbelt undertrykt gruppe. Mens det finnes mange studier om homofile menn, er det få som har studert lesbiske kvinner. Lesbiske er en relativt usynlig gruppe også innad i homomiljøer. Kvinners seksualitet har i mange samfunn vært noe mannen skulle kontrollere. I India var det blant annet sånn at en kvinnes seksualitet tilhørte først faren, som skulle kontrollere at kvinnen forble jomfru frem til ekteskapet. Deretter ble kvinnens seksualitet kontrollert av ektemannen. Giti Thadani (1996) skriver i sin bok Sakhiyani: Lesbian Desire in Ancient and Modern India om forskjellen mellom menns og kvinners seksualitet: The object of exchange is the woman and her sexuality. ( ) Women cannot be active agencies of desire, either with their own or with the other gender, and there cannot be no autonomous exchange between women. (Thadani 1996; 57). I noen samfunn har det vært sånn at kvinners seksualitet må kontrolleres fordi hvis det ikke settes restriksjoner på en kvinnes seksualitet, vil det kunne få fatale følger, mens i andre samfunn tror man at en kvinnes seksualitet kun eksisterer i forhold til en mann, en kvinne har altså ikke sin egen seksualitet. 9

10 Lesbiske kvinner er et mangfold av individer med veldig forskjellig livserfaring, og bakgrunn. Det vil være vanskelig å si noe generelt om en så variert og spredt sammensetning av kvinner. Men det disse kvinnene har til felles, er at de ikke følger den heteronormative levemåten, og ved å se på hvordan disse kvinnene skaper seg et liv ut i fra de normer, regler og tradisjoner de er oppvokst med, kan man se på hvilke områder disse kvinnene er nødt til å bryte normene for å kunne leve et tilfredsstillende liv. Jean L. Briggs (1970) skriver i sin monografi Never in Anger: Portrait of an Eskimo Family om hvordan hun ved å se på individer som brøt de uskrevne normene og reglene i samfunnet, fikk kunnskap om disse normene og reglene. Studien hennes fokuserer på emosjoner, og hun velger å konsentrere seg om individer som har et handlingsmønster og reagerer annerledes enn det man kan kalle en typisk eskimo. Det er to grunner til at hun velger å se på de individene som skiller seg ut: ( )it is often easier to learn what good behavior is when it is thrown into relief by misbehavior. Secondly, the description of individuals whose behavior is considered inappropriate gives me an opportunity to describe the way people try to control these undesirable tendencies, in themselves and in others. (Briggs 1970;7). På samme måte som Briggs kan se hvilke normer og regler som er gjeldende i samfunnet hun studerer ved å se på de som bryter disse normene og reglene, kan mitt studium av lesbiske si noe om hvilken betydning det heterofile samlivet har i dagliglivet. Ved å se på i hvilke sammenhenger de lesbiske kvinnene møter motstand, kan man si noe om på hvilke områder det heterofile er en norm. På denne måten mener jeg at studier av lesbiske er viktige, fordi ved å studere lesbiske kan man sette spørsmålstegn ved det eksisterende, og også avsløre de eksisterende normene i den sosiale organiseringen. Med dette mener jeg at ting som blir tatt for gitt, som for eksempel at det er det heterofile som er det normale, blir satt søkelys på, og stilt spørsmålstegn ved. Det vanlige og normale er ikke nødvendigvis det eneste riktige for enkeltindividene, ei heller når det gjelder sosial organisering. Annick Prieur har skrevet en bok om transvestitter og macho-menn i Mexico; Iscenesettelser av kjønn: Transvestitter og macho-menn i Mexico By (1993). I boka tar hun for seg en relativt liten gruppe menn som kategoriserer seg selv som homser eller biseksuelle, og hvor en del av dem kler seg i kvinneklær og på mange måter opptrer som kvinner i dagliglivet. Hun sier at de informantene hun har, ikke representerer alle homofile/biseksuelle menn i Mexico, men at det livet de lever er en kommentar til verden utenfor, og kan derfor si noe om de normer og regler 10

11 som har vært en del av deres oppvekst og som er en del av dagliglivet (Prieur 1993; 25). Akkurat som Prieur har jeg studert en liten gruppe som skiller seg ut fra det som blir sett på som normalt i samfunnet. Heller ikke min gruppe av informanter sier nødvendigvis noe om hele gruppen av kvinner som har seksuelle/emosjonelle forhold til andre kvinner i India, men også disse kvinnene bærer med seg en kulturell ballast, og måten de organiserer sine liv på, er en kommentar til verden utenfor. Nå må det sies at i motsetning til Prieurs informanter, som tilbringer veldig mye tid sammen, er mine informanter mer en gruppe venner, som møtes en gang i blant, men som ikke bor sammen, eller har samme bakgrunn. Mens informantene til Prieur alle tilhører arbeiderklassen, tilhører mine informanter forskjellige lag av samfunnet, de har forskjellige religioner, og veldig forskjellig kulturell ballast. Dette vil jeg komme mer tilbake til i avsnittet om mine informanter. Studier av lesbiske i ikke-vestlige land kan bidra til å sette søkelys på at det å være lesbisk ikke vil si og representere det samme i alle samfunn. Det viser også at det ikke bare er i den vestlige virkeligheten at kvinner har mulighet til å frigjøre seg fra den heterofile normen. Politisk sett kan det være viktig å synliggjøre lesbiske, fordi lesbiske som kategori er veldig lite synlig representert i de fleste sammenhenger. De fleste studier av lesbiske kvinner, er gjort av kvinner som selv identifiserer seg som lesbiske (se blant annet Blackwood/Wieringa 1999). Årsakene til dette kan være mange, men den viktigste grunnen er nok tilgjengelighet. Å få tilgang til et lesbisk miljø er ikke alltid så enkelt hvis man ikke er lesbisk selv. Da jeg kontaktet Tiscal ble jeg med en gang spurt om jeg var lesbisk selv. Jeg oppdaget også under mitt opphold en skepsis ovenfor heterofile kvinner blant flere av jentene. Dette vil jeg komme nærmere innpå senere i avhandlingen, men kort fortalt kan man si at flere av jentene tilknyttet Tiscal ikke ønsket at heterofile kvinner skulle kunne komme på arrangementer i regi av Tiscal, fordi de ville ha et sted der de ikke var nødt til å skjule sin seksualitet. For mange av kvinnene var det å skjule sin seksualitet noe som kom automatisk i samhandling med heterofile, og de ville ikke føle seg komfortable hvis heterofile kvinner deltok på arrangementene. Flere av de som har skrevet artikler om lesbiske i ikke-vestlige land, har ikke hovedsakelig forsket på lesbiske, men har hatt behov for å komme i kontakt med andre lesbiske i løpet av sitt feltarbeid, primært ofte for å kunne være med kvinner som forstår ens identitet som lesbisk. For i mange feltarbeidssituasjoner er det ofte smart å skjule at man er lesbisk. En som 11

12 har skrevet om dette er Evelyn Blackwood. I artikkelen Falling in love with an-other lesbian: Reflections on identity in fieldwork (1995) skriver hun om sitt feltarbeid i en muslimsk landsby i West Sumatra, Indonesia. Hun skulle studere sosial endring, kjønn og makt (Blackwood 1995;51). I landsbyen fremstod hun som en ung, ugift kvinne som var forlovet med en mann (Blackwood 1995; 52). Men det å måtte skjule sin identitet som lesbisk kan være slitsomt over lengre tid og Blackwood følte et behov for å oppsøke andre lesbiske. I landsbyen kunne hun ikke snakke om sitt liv som lesbisk, det kunne hindret henne i å få tilgang på den informasjonen hun var ute etter. Blackwood sier om å fremtre som heterofil i landsbyen: As a lesbian, I am aware that I move in a world partially alien, one where the norms of heterosexuality and femininity are at odds with self-image. I have the sense that any role I take on is drag, a costume one puts on to suit the occasion, not some inborn, natural part of me. As a lesbian and a member of a marginalized community, I move within the dominant, straight (white) culture without comfortable inclusivity in it. (1995;56). Jeg valgte å studere lesbiske av flere årsaker, den viktigste årsaken er at jeg syntes det er viktig og spennende å lære mer om hvordan lesbiske i ikke-vestlige land har det. En annen årsak er at jeg er vant til å leve som åpen lesbisk i Norge. Å skulle opptre som heterofil i en feltarbeidssituasjon ville jeg føle som svært belastende. Noen vil kanskje her argumentere for at heterofile ikke snakker om eller spiller på at de er heterofile når de er på feltarbeid. Men som heterofil blir man tatt for å være den man er, med mindre man beveger seg blant homofile. Hvis heterofile er på steder der det er mest homofile, vil de i veldig mange tilfeller understreke at de er heterofile. For meg passet det godt å gjøre feltarbeid i en gruppe der det at jeg er lesbisk var anerkjent og ikke ble satt spørsmålstegn ved, jeg slapp å ta avgjørelsen om jeg skulle være åpen om det at jeg er lesbisk eller ikke. Min seksuelle identitet var faktisk inngangsporten til gruppen. Hadde jeg ikke vært lesbisk, ville jeg mest sannsynlig ikke ha fått innpass i miljøet jeg ble en del av. Margrete Aarmo har gjort en studie av homofile i Zimbabwe, og i hennes artikkel How Homosexuality Became Un-African : The Case of Zimbabwe (1999) sier hun følgende om sin bakgrunn for å studere lesbiske: 12

13 Being a lesbian myself, I was tired of pretending to be heterosexual in the village and felt lonely. I didn t actually pretend anything, but the normal is always taken for granted everywhere, and people tend to address and include everybody as if one were one of them, while in fact one is not. I feared that revealing my identity might affect the collection of data. I decided to take advantage of my sexual orientation and turn it into an option. I was confident that this would open up a field for me that might otherwise have been closed. (Aarmo 1999; ). India India er et stort land, arealet er større enn arealet til Europa, og 5/7 av arealet til USA (Johnson 1996; 13). Det bor over en milliard mennesker der, og det er en stor variasjon når det gjelder religion, tradisjon, språk, levevilkår og geografi. Store deler av landet har tropisk skog, men det finnes også områder med ørken og høye fjell (ibid. 32). I India er det monsuntid, fra slutten av mai, begynnelsen av juni, og et par-tre måneder fremover. Resten av året regner det nesten ikke. Kaste/klasse India er et sterkt klassedelt samfunn, og for å få en forståelse av samfunnet mine informanter er en del av, vil det være viktig å ha en grunnleggende forståelse av begrepene klasse og kaste. Dette vil bare bli en kort fremstilling, da min oppgave i hovedsak vil dreie som om andre aspekter ved mine informanters liv. Kort fortalt kan man si at kaste handler om sosiale og religiøse forskjeller, mens klasse går mer på økonomiske aspekter. Mine informanter brukte disse begrepene veldig om hverandre, for eksempel snakket en av mine informanter om at hun tilhørte den øvre middelklassen, ikke fordi hun hadde gode økonomiske ressurser, men fordi familien hennes hadde en god bakgrunn. Jeg forsøkte å finne ut hva hun mente med god bakgrunn, men hun var veldig vag i sine forklaringer. Det var ikke noe hun hadde tenkt så mye over, det var bare sånn det var, hun tilhørte den øvre middelklassen, selv om hun ikke hadde så mye økonomiske ressurser. Når man snakker om det indiske kastesystemet, er det to forskjellige kategorier begrepet refererer til, nemlig varna og jati. Varna består av fire hovedkategorier, og det er disse 13

14 kategoriene som fremstilles i hinduistiske tekster. Jati-begrepet er det som brukes mest til daglig, og her blir kastetilknytning identifisert gjennom yrke. Kastesystemet legitimeres gjennom hinduismen, en hindu blir født inn i en bestemt kaste, og dette er noe som blir oppfattet som forutbestemt. I hinduismen tror man på reinkarnasjon, det vil si at om man lever et bra liv, blir man født inn i en bedre kaste i det neste livet, og omvendt. Derfor har man i sitt forrige liv levd slik at man fortjener å være i den kasten man blir født inn i (se blant annet Johannessen 2001). Klassesystemet baserer seg på økonomiske aspekter, og hvilken klasse man tilhører avhenger av hvilken livsstil man har; hva man eier, hvilket yrke man har og hvor høy inntekt man har. Klasse og kaste har ofte sammenheng, men det er ingen selvfølge at en som tilhører en høy kaste også tilhører en høy klasse (Johannessen 2001;15). Begrepet kaste kan være problematisk i analytisk sammenheng, det noen kaller kaste, kaller andre for underkaste (subcaste), noen bruker begrepet kaste for noe som er spesifikt for India, mens andre bruker begrepet mer vidt, slik at det også kan trekkes paralleller til for eksempel Amerika (Ames 1971;82). André Beteille sammenlikner kaste i India og raseforskjeller i Amerika i sin artikkel Race, Caste and Gender (1990). Han argumenterer for at raseforskjeller i Amerika, og kastesystemet i India, er to systemer der kvinner systematisk undertrykkes (ibid. 491). Det er menn som opprettholder kaste-/rasetilhørighet. En mann i India kan ha seksuelle forhold til kvinner som tilhører lavere kaster, og han kan også gifte seg med en kvinne av lavere kaste. En kvinne som har seksuelle forhold til menn av lavere kaster, eller gifter seg med en mann av lavere kaste, vil derimot møte sterk motstand. Beteille sier at det er noe liknende i Amerika, der hvite menn kan ha forhold til svarte kvinner, selv om de blir sett på som å tilhøre en lavere status enn hvite kvinner. Men hvite kvinner skal helst ikke ha forhold til svarte menn. Så utveksling av kvinner kan altså skje på tvers av kaste- /rasetilhørighet, noe som kan forklares ved at kvinners posisjon er lavere enn menns posisjon, og som tidligere nevnt, det er menn som på mange måter opprettholder kaste-/rasetilhørighet. I dagens India er det veldig mange som ikke følger de tradisjonelle reglene for kaste, og man kan oppleve at kaste kanskje ikke spiller så stor rolle for ens informanter som det man har lest om i litteraturen. Det vil ikke si at kaste er uten betydning, eller at de har gitt opp kaste (Beteille 1990; 498). Men som Michael M. Ames (1971) sier i sin artikkel Indian Castes Old and New i forbindelse med hans argument om at kaste er et vanskelig begrep, som tolkes 14

15 forskjellig fra antropolog til antropolog: One cannot help wondering whether antropologists have become more caste-conscious than the people they study and as a result sometimes overestimate the importance of caste in Indian society (ibid. 82). Blant de lesbiske kvinnene jeg møtte, var kaste noe som plasserte de andre kvinnene i forhold til en selv. Alle kvinnene spiste sammen, uavhengig av kastetilhørighet, og de kunne omgås hverandre uavhengig av bakgrunn og kaste/klassetilhørighet. Når det gjaldt vennskap hadde ikke kaste/klasse så mye å si, men når det gjaldt valg av partner ble det litt viktigere, og kvinnene hadde krav om at en eventuell kjæreste måtte tilhøre den og den religionen, eller ha den og den økonomiske statusen/utdannelsen. Bare en av kvinnene fortalte meg om matrestriksjoner i forbindelse med kastetilhørighet, hennes mor kunne ikke spise sammen med noen slektninger som tilhørte en lavere kaste. Men denne kvinnen selv var ikke så opptatt av restriksjonene som kastetilhørigheten tilla henne, og det var bare moren hennes som fulgte disse restriksjonene. Kaste og klasse har en betydning, selv om det kan være vanskelig for en utenforstående å se denne betydningen. De kvinnene jeg møtte hadde ingen problemer med å omgås hverandre, og de fokuserte mer på hvilket stjernetegn andre tilhørte, enn hvilken kaste/klasse. Likevel var de veldig bevisst hvem de kunne flørte med, og hvem de kun kunne ha et vennskapelig forhold til. Kvinners situasjon i India Det er stor variasjon når det gjelder kvinners situasjon i India. Hvis man skal si noe som kanskje kan være samlende for en del kvinner i India, er det at i de siste årene har det vært en tendens til at kvinner har blitt mer moderne, det vil si mer vestlige. Samtidig som det tradisjonelle/indiske fortsatt også står veldig sterkt. For mange kvinner blir det en utfordring å kombinere disse to. Som moderne kvinne er det viktig å ha en utdannelse, og kanskje også en karriere. Som tradisjonell kvinne er det viktig å ta vare på familie og ektemann (se blant annet Puri 1999). Line Johannessen har i sin hovedoppgave Om unge kvinner i India: utforming av kjønn blant unge middelklassekvinner under utdanning (2001) intervjuet unge middelklassekvinner under utdanning i Dehli, og hennes informanter er veldig klare på at de vil ha en karriere, men de vet også at det er de som kommer til å ha hovedansvaret for familien. De vet at en fremtidig ektemann ikke vil ta del i husarbeid og barnepass. 15

16 Johannessen skriver om en kvinnes livssyklus i India. En kvinne i India er hele livet definert i forhold til noen. Hun er først datter, så kone, og så mor. Det har ikke blitt gjort mye forskning om rollen som datter, men den forskningen som er gjort, viser at sønner veldig ofte blir foretrukket fremfor døtre. Barnedødeligheten er også høyere for jenter enn for gutter. I India mangler det 50 millioner kvinner. I et såkalt normalsamfunn skal det fødes litt flere gutter enn jenter (106:100), slik er det ikke i India. Uønskede jentebarn drepes i mors liv eller like etter fødselen, og hvis de overlever disse kritiske stadiene, er de mer utsatt for sykdom og vanstell enn det guttebarn er (Færøvik 2000; 166). Da jeg snakket med en kvinne i Mumbai ble jeg fortalt at på den stranda jeg pleide å gå tur på ettermiddagene, hendte det ikke sjelden at små jentebabyer ble lagt i vannkanten for å bli dratt ut på havet når høyvannet kom. Døtre har flere restriksjoner og mer ansvar enn sønner. En kvinne er voksen når hun er i gifteklar alder, og rollen som kone er en sentral rolle i en kvinnes liv. For å bli oppfattet som en god kvinne, er det viktig å være en god hustru. Å være en god hustru vil si å ta vare på ektemann og familie. Når en kvinne inntrer i rollen som mor, får hun en høyere posisjon enn tidligere. Som mor er hun en viktig person, hun fører familien videre. En kvinne som føder barn, er en god hustru (Caplan 1985). Kvinner står ikke likt som menn i India, og mange har argumentert for at for at kvinners situasjon skal bedres, må deres økonomiske status bedres. Kvinner står svakere enn menn når det gjelder eiendommer, kontroll over ressurser, lønninger, konsumering av mat, tilgang til helsetjenester og når det gjelder antall kvinner og menn som blir født/vokser opp (Forbes 1996; 237). Men kvinnekampen i India har kommet langt, og selv om det fortsatt er et godt stykke før det er likhet mellom kjønnene, har kvinnenes situasjon bedret seg de siste årene. Blant annet er det mange kvinner hvis skjebne ikke lenger avgjøres av familien, og kvinner blir ikke lenger sett på som objekter (Forbes 1996;254). Det finnes organisasjoner som kjemper for kvinners rettigheter, og India har blant annet hatt en kvinnelig statsminister, Indira Gandhi på slutten av 60-tallet, begynnelsen av 70-tallet. Kvinner kan stille til valg på lik linje som menn, men det er ikke så mange kvinner som stiller til valg. Når det gjelder valgdeltakelse er det nesten like mange kvinner som stemmer som menn, men de stemmer ikke nødvendigvis på andre kvinner (ibid. 229). Det går an for kvinner å komme seg frem i det indiske samfunnet, men det er stort sett noe som er forbeholdt de med best økonomiske ressurser. Hvis en kvinne skal gjøre karriere, må 16

17 hun som regel være dobbeltarbeidende; hun må være husmor, og karrierekvinne. Kvinnene havner altså i en posisjon mellom de tradisjonelle og det moderne. De møter forventninger fra arbeidsplassen, og fra familien. Men det er ikke bare fra arbeidsplassen og familien de møter forventninger, de har høye forventninger til seg selv også. Ekteskapet Noe av det første jeg var med på i India var et hinduistisk bryllup, både brud og brudgom var hinduer. Jeg var i Pune, en by som ligger halvannen times kjøretur øst for Mumbai, hos min brevvenninne som jeg har kjent i flere år. Dattera til venninna til mora til min venninne skulle gifte seg. I India er det om å gjøre å ha flest mulig gjester, så jeg ble selvfølgelig inkludert. Det var en annerledes opplevelse. Et indisk bryllup går over flere dager, og foreldrene til brudeparet har spart penger i mange år for denne begivenheten. Nå må det understrekes at dette var et middelklassebryllup, og at familien var ganske velstående. The number of guests at a marriage is rarely less than a thousand, even in the case of a fairly modest one ( ). The proceedings last for thirty-six hours, beginning with a ceremony of blessing in the evening and the marriage itself early the following morning at an auspicious hour determined by the astrologers. The essential elements of a clean caste Hindu marriage are the giving of the bride ( ) by her father, the exchange of garlands between bride and groom, the tying of the tali around the neck of the bride by the groom, and the seven steps around the holy fire by the bride and groom with their clothes tied together. ( ) The ritual emphasizes that marriage is a sacrament (not a contract) and is indissoluble (Caplan 1985;49) Den første dagen av bryllupet var en seremoni der alle de kvinnelige gjestene fikk henna på hendene, noe som kalles for mendi. Dette skal bringe lykke til ekteparet. Bruden fikk henna på armer og ben, mens gjestene fikk henna kun på hendene. Neste dag var det fest med dansing og mat på et hotell i byen. Her var det åpent for alle som kjente til brudeparet å komme, det var ingen gjesteliste. Jo flere gjester jo bedre. Dette bryllupet ble sett på som et lite bryllup, fordi det var planlagt så kort tid i forveien. Bruden hadde først avlyst bryllupet, og så et par måneder før bryllupet hadde hun bestemt seg for at hun ville gifte seg likevel, så da måtte de begynne å planlegge på nytt. Men på grunn av den begrensede tiden, ble det ikke 17

18 arrangert et veldig stort bryllup, det var bare et par-tre hundre gjester. I store brylluper kommer det opp mot 1000 gjester. Den tredje dagen var det seremoni hjemme hos brudens familie. Etter seremonien danset familiemedlemmer og venner av familien for brudeparet. Alle måtte ta av seg skoene når de gikk inn i huset, noe som ikke er vanlig i India, men under en slik seremoni var det nødvendig. Brudens kusiner gjemte skoene til brudgommen, og han ble nødt til å lete etter dem. Dette var en tradisjon, en måte å bli ønsket velkommen i familien på. Mens brudgommen lette etter skoene sine stod familie og venner rundt og lo, danset og sang. En mann spilte trommer. Det var masse støy. For meg var det en ganske stressende opplevelse, det skjedde noe hele tiden, og flere ting på en gang, og det var vanskelig å vite hvor man skulle rette oppmerksomheten. I India gifter så å si alle seg, enten er det arrangert ekteskap, eller så er det kjærlighetsekteskap. Å leve som singel er ikke noe alternativ, heller ikke å være samboer. Og å få barn utenfor ekteskapet er noe som ikke skal skje. Når man gifter seg er det om å gjøre å kjempe for at dette ekteskapet skal vare, skilsmisse er et alternativ, men de fleste unngår det hvis det er mulig. I indiske magasiner blir man oppfordret til å bli i ekteskapet, og jobbe med det, selv om det er store problemer. Den eneste gangen jeg så at noen ble oppfordret til å forlate ekteskapet var når en dame fortalte at mannen hennes var alkoholiker, og ikke hadde noen planer om å prøve å kvitte seg med det problemet (Femina, indisk kvinnemagasin). Kjærlighetsekteskap versus arrangert ekteskap er noe de unge må forholde seg til, og min venninne som tilhører den øvre middelklassen fortalte at selv hun ville vurdere arrangert ekteskap hvis hun ikke fant noen selv. Hun ser ikke på det å leve som singel som noe alternativ. Og som hun sa, siden de aller fleste gifter seg vil hun ikke kunne finne noen når hun er i en viss alder, for da er de fleste gifte allerede, og det vil ikke være noen aktuelle kandidater på markedet. I Norge skal et ekteskap ideelt basere seg på kjærlighet, og det mange nordmenn forbinder med arrangert ekteskap er at foreldrene finner en partner til sin sønn eller datter, og at sønnen eller datteren ikke får mulighet til å bli ordentlig kjent med sin tilkommende før bryllupet. Men i India i dag er ikke et arrangert ekteskap sånn som det var tidligere, i dag får en jente i gifteklar alder møte flere menn som kan være aktuelle kandidater, og de får lov til å bli kjent 18

19 med hverandre. Mange indiske jenter er veldig positive til denne måten å møte en ektefelle på, for de mener at foreldrene ofte vet bedre hva man skal se etter i en ektefelle, dessuten tenker ikke foreldrene med følelsene, de tenker med fornuften i dette henseende (se blant annet Johannessen 2001). Min venninne som tilhører den øvre middelklassen er 24 år, og i vennegjengen hennes var det omtrent halvparten som var gift. Resten var på jakt etter en de kunne gifte seg med. Min venninne hadde et dilemma, hun kunne gifte seg med en hun elsket, et såkalt kjærlighetsekteskap, og samtidig få innskrenket sin personlige frihet, fordi et ekteskap med denne mannen ville innebære at hun måtte leve veldig tradisjonelt. Det vil si at hun måtte gi opp å jobbe, og måtte bo med svigerfamilien sin. Hennes andre valg var en mann som var en veldig god venn av henne, og som hun trivdes veldig godt med, de hadde mye til felles, men det var ikke den store kjærligheten. Sistnevnte mente at kjærligheten ville komme når de var gift, og ble bedre kjent med hverandre. Det sistnevnte er ikke et arrangert ekteskap i tradisjonell form, likevel er det ikke et kjærlighetsekteskap. De har møtt hverandre som venner, og trives godt i hverandres selskap, de kommer også godt overens med hverandres familier. Det er ikke foreldrene som har introdusert dem for hverandre. Likevel vil det på en måte bli et arrangert ekteskap, siden hun ikke er forelsket i ham. Det siste jeg har hørt fra henne er at hun går for kjærligheten, det vil si at hun har valgt alternativ nummer 1, mannen hun elsker, men hvor ekteskapet kan føre til at hennes personlige frihet blir innskrenket. Seksuelle forhold er noe som hører til i ekteskapet. Hvis man har seksuelle forhold før man er gift, skal man i hvert fall ikke snakke om det. Jyoti Puri har intervjuet 54 indiske middelklassekvinner i sin bok Woman, Body, Desire in Post-colonial India: Narratives of Gender and Sexuality (1999). Det har de siste årene blitt mer vanlig å snakke om sex i India, og mytene om seksuell konservatisme, passivitet, og pliktoppfyllende, men motvillig deltakelse i heteroseksuell sex fra kvinnens side, blir sterkt motbevist i kvinnenes uttalelser om sitt seksuelle liv. De forteller relativt fritt om sitt sexliv, og det er viktig for dem å få frem at kvinnens tilfredsstillelse er minst like viktig som mannens. De forteller også om bruk av pornofilmer sammen med sin partner, for å piffe opp sexlivet litt. Men for de fleste kvinnene er det viktig å understreke at sex er noe som hører til i ekteskapet, og at det er noe de to sammen som ektefeller skal utforske. Før ekteskapet har mange av kvinnene bare kysset sin ektemann, i noen av tilfellene var det begges ønske at de ikke skulle ha sex, mens i andre tilfeller var det kvinnen som ikke følte seg klar for det. Kvinnene ser på det som en trygghet å 19

20 ha sex utelukkende innenfor ekteskapet. Så selv om det blir sagt at det er en seksuell revolusjon i India, er sex fortsatt stort sett forbeholdt ektefeller (ibid.). Ekteskapet er en institusjon som står veldig sterkt i India, og det forventes at man skal gifte seg. Ekteskapet er mer enn en allianse mellom en mann og en kvinne, det er en økonomisk og praktisk allianse mellom to familier. Hvis man av en eller annen grunn skulle ha ønske om å ikke gifte seg, så skaper dette problemer innad i familien. Ekteskapet er for mange uunngåelig. Det blir lagt opp til at man skal finne den rette ektemannen, og foreldre er opptatt av at barna skal bli lykkelige med den de gifter seg med. De fleste unge kvinnene er også opptatt av ekteskapet, og av å finne en mann de passer sammen med. Så i de fleste tilfeller er ikke presset om ekteskap noe negativt. Det er først når man ikke har ønsker om å gifte seg at det blir oppfattet som noe negativt. Lesbiske kvinner og homofile menn i India Paragraf 377 i The Indian Penal Code forbyr menn å ha sex med menn Unnatural offences Whoever voluntarily has carnal intercourse against the order of nature with any man, woman or animal, shall be punished with 152 [imprisonment for life], or with imprisonment of either description for a term which may extend to ten years, and shall also be liable to fine. Explanation Penetration is sufficient to constitute the carnal intercourse necessary to the offence of this section. ( Loven var noe britene innførte i India i 1860, som en reaksjon mot blant annet homoerotiske utsmykninger i hinduistiske templer. Britene fant dette ukristelig og frastøtende. Paragrafen kriminaliserer oral- og analsex mellom to menn, en mann og en kvinne og en mann og et dyr ( Lesbisk seksualitet ble ikke kriminalisert, for hvis man kriminaliserte lesbisk seksualitet, ville det gjøre lesbiske synlige, og det ville være det samme som å si at kvinner ikke var fullstendig under mannens kontroll (Thadani 1996; 79). 20

21 Det ironiske med loven er at i dag blir homofili i India sett på som noe vestlig, noe som ikke hører til i India. Derfor eksisterer loven fortsatt, selv om det var britene som innførte den som en reaksjon på det de mente var ukristelig og frastøtende. Som Thadani sier: Instead of the colonial nature of the law being questioned, it is used as a technique of coercion and repression, linking it to the indigenous traditional ideology of normal sexuality equalling procreation. The phrase sexuality against the order of nature is open to very dubious interpretations and is used to establish correct gender codes (Thadani 1996;80). Selv om loven ikke gjelder lesbiske, brukes den i noen tilfeller som trussel ovenfor lesbiske kvinner som ikke forstår hva loven egentlig innebærer. Loven har blitt brukt for å få lesbiske par til å slutte å møte hverandre, fordi de får vite at forholdet deres er imot loven. Loven har også blitt brukt for å presse jenter som har seksuelle og/eller emosjonelle forhold til andre jenter, inn i ekteskap med menn. Kvinnene blir overbevist av blant annet politi og familie, om at det å ha seksuelle forhold til andre kvinner er kriminelt og unormalt. I følge Thadani er det vanskelig for en kvinne å gå i mot disse beskyldningene, og hun har lite å forsvare seg med. Det har blitt rapportert noen tilfeller der kvinner har blitt slått, voldtatt av mannlige familiemedlemmer og også drept fordi de er lesbiske, men de fleste tilfeller av lesbofobi 4 blir aldri rapportert. Det finnes en del eksempler på lesbiske kvinner som har blitt giftet bort til menn fordi forholdene de har til andre kvinner har blitt avslørt (se blant annet Thadani 1996, Counseling Profile, historier i boka Facing the Mirror; Lesbian Writing from India 1999). Rent juridisk sett har altså ikke lesbiske noen hindre, slik homofile menn har. Likevel rammes ofte lesbiske kvinner indirekte av loven som gjelder for homofile menn. Usynligheten som rammer de lesbiske kvinnene i India vil jeg komme mer tilbake til i analysen. Mumbai Mumbai (også kjent som Bombay) er en av de største og mest tettbefolkede byene i hele verden (Damms Verdens Atlas 2002;161). I de nordlige delene av byen er det en 4 Dette er min oversettelse av ordet lesbophobia som Thadani bruker i sin bok Sakhiyani; Lesbian Desire in Ancient and Modern India. Jeg har aldri sett et tilsvarende ord på norsk. Thadani bruker dette ordet i stedet for homofobi, fordi hun mener lesbiske møter en annen form for motstand enn homofile menn, og derfor er det nødvendig med et eget ord. 21

22 befolkningstetthet på rundt mennesker per kvadratkilometer, sør i byen er det rundt per kvadratkilometer. Til sammenlikning er befolkningstettheten i London på rundt 1200 mennesker per kvadratkilometer (Collins 1999;30). Det er vanskelig å finne et tall på hvor mange innbyggere det er i byen, og tall jeg har funnet varierer fra 10 millioner til 20 millioner, avhengig av om forstedene regnes med eller ikke. Byen er fargerik og mangfoldig; det er mennesker som tilhører alle kaster, klasser og religiøs tilknytning. Det er stor forskjell på fattig og rik. WHO (The World Health Organization) har konstatert at Mumbai er en av de 15 mest forurensede byene i verden, og det sies at å puste inn lufta i byen tilsvarer å røyke mellom 20 og 80 sigaretter om dagen. Over halvparten av byens innbyggere lever i slumområder (ibid;22). I samme by blir det hevdet å være flere millionærer enn på Manhattan (ibid;9). Mange av de største film-stjernene i landet bor i byen, og den er senteret for Indias store Hindi-filmindustri, bedre kjent som Bollywood. Det produseres rundt 120 filmer i året i Mumbai (ibid;32). Geografisk sett er Mumbai en halvøy som ligger langs vestkysten av India. Byen bestod opprinnelig av syv øyer, men Mumbai has been formed, by man as much as nature, into a long teardrop of an island dipping into the Arabian Sea. (Dodd/Donald 2004; 295). Havet er aldri langt unna, og det er både strender og havner i byen. Men det anbefales ikke å bade i havet, på grunn av forurensing, selv om det kan være fristende når temperaturen stiger nærmere 40 grader, og luftfuktigheten er ekstremt høy. Det er ikke uvanlig å se lokalbefolkningen ta seg en dukkert i det forurensede havet, kvinnene som oftest fullt påkledd i sari. De rike og velstående har ofte tilgang til svømmebasseng i sine klubber, men dette er kun for medlemmer. Det er ofte vannmangel i byen, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger det ikke var vann til min daglige dusj. Byen har et velfungerende nettverk av lokaltog og busser. Inne i selve bykjernen har ikke de tradisjonelle autorickshawene 5 adgang, men det er aldri noe problem å finne en taxi. Taxiene er utstyrt med taksameter, som stort sett fungerer bra, i hvert fall for de lokale. For meg som utlending var det ofte en kamp for å få taxisjåførene til å bruke taksameteret, jeg var en de kunne lure for penger. Det er kun mannlige taxisjåfører og bussjåfører. 5 En liten, delvis åpen taxi, med tre hjul, og plass til to passasjerer. 22