Nr 1/2005. Vårt drikkevann. Kvinnenes forsvarshistorie. Kvinnene og Finn meg i startgropa

Transkript

1 Nr 1/2005 Vårt drikkevann Kvinnenes forsvarshistorie Kvinnene og 1905 Finn meg i startgropa 088_kfb_1-05.indd :14:17

2 Redaktør Miljøtrusselen større enn krigstrusselen? Worldwatch Institute Norden lanserte i begynnelsen av februar miljørapporten Jordens tilstand Denne rapporten tar opp utfordringer innen matmangel, smittefarlige sykdommer og nasjonale katastrofer og påpeker at det de siste ti årene har vært en enorm økning i antall naturkatastrofer stormer, flom og ustabilt vær, som igjen fører til økologiske flyktninger. Vår miljøvernminister, Knut Arild Hareide, stilte i den anledning spørsmålet om den økologiske trusselen i dag er større enn trusselen for militære konflikter. WorldWatch ser også med frykt på at flere og flere mennesker ikke har nok vann og at vannproblemer vil føre med seg store konflikter, til og med vannkriger. I dette nummeret av KFB-bladet har vi en bred artikkel om det norske vannet. Etter 9. september 2001 har mange reist spørsmålet om drikkevannet vårt kan være et aktuelt terrormål og etter epidemien i Bergen i høst, ble det reist spørsmål om vannet vårt egentlig er trygt nok? I artikkelen finner du svar på dette. Målfrid Bolstad Leder Helhetlig krisehåndtering Etter flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia har statsminister Kjell Magne Bondevik uttalt at vi trenger en mer helhetlig krisehåndtering i Norge. Kvinners Frivillige Beredskap (KFB) slutter seg til dette. Vi har derfor hevdet at justisministeren må fylle funksjonen som sikkerhetsminister og ha et overordnet ansvar for sivil sikkerhet og beredskap. Erfaringene etter flodbølgekatastrofen tilsier imidlertid at statsministeren selv må ha det overordnede kriselederansvar når det inntreffer en katastrofe av slike dimensjoner og hvor norske borgere er involvert, enten det skjer på norsk territorium eller i utlandet. Nødvendig handlekraft i blålysfasen kan bare sikres med statsministeren som kriseleder. Da vil man også unngå den kompetansestrid som lett oppstår når et fagdepartement eller fagetat har hovedansvaret. Like før jul ble en stortingsmelding om samfunnssikker het og sivilt-militært samarbeid behandlet av Stortinget. Her ble grunnlaget lagt for en meget god organisering og samordning av arbeidet med sikkerhet og beredskap i Norge. Flodbølgekatastrofen, hvor tusenvis av norske turister var involvert, har likevel avslørt et beredskapsbehov man ikke tenkte på under behandlingen av stortingsmeldingen. I tillegg til å ha et beredskapsapparat som fungerer i Norge, må vi også stå rustet til å sikre og hjelpe norske borgere i utlandet som rammes av katastrofesituasjoner, enten det er terroraksjoner eller naturkatastrofer. I vår globale verden bør det også lages risiko- og sårbarhetsanalyser for de mest alminnelige turiststedene. I tråd med anbefalingene i Stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, viste Forsvaret seg som en uvurderlig ressurs under flodbølgekatastrofen. En annen erfaring som må trekkes med når det gjelder beredskap mot slike hendelser, er de store ressurser og den kompetanse som finnes hos frivillige, humanitære organisasjoner og kommersiell reise- og transportvirksomhet. Hvis også slike instanser trekkes med i et konstruktivt samarbeid med statsministeren selv som kriseleder, er KFB overbevist om at Norge vil fremstå med en effektiv, skadebegrensende og omsorgsfull håndtering av de katastrofer vi vil møte i fremtiden. Og nå mens vi er midt inne i en snufse- og hostesesong, er det grunn til å minne om enkle hygieneregler som at det er viktigere å vaske hendene enn å dusje! Mens det tegnes skrekkscenarier med bakgrunn i nye utbrudd av fugleinfluensaen, samtidig som det kommer forurolig ende meldinger om at landets medisinberedskap er for dårlig, er det grunn til å tenke både høyt og nytt om hvordan vi skal sikre oss hvis en epidemi av denne art kommer hit til landet. Kanskje vi kunne øke medisinberedskapen hvis befolkningen ble gitt mulighet til å forhåndskjøpe egen vaksine, slik Sosial og helsedirektoratet har under vurdering? Gretha Thuen Av innholdet: 3 Finn meg her er jeg l 4 Drikkevann l 8 Soldatmødrene l 10 Kvinnenes forsvarshistorie l 13 Beredskap og tradisjoner 14 Landet rundt l 17 Kvinneliv på kysten l 19 Nye bøker l 22 KFB-materiell l 23 Adresser l 24 Kvinnene og l KFB 1. KVARTAL _kfb_1-05.indd :14:34

3 Fra venstre: Karin Helene Wivestad fra Ravndalen barnehage og Mari-Anne Hallandsvik fra Roligheten barnehage, begge i Kristiansand. Fra venstre: Organisasjonsekretær Randi Limyr, kursleder Carina Brage og daglig leder Richard Brattli. Bente Nipe fra Lerdal barnehage, Svein Hannestad, Prinsdalsbråten barnehage og Mary J. Lie fra Sloreåsen barnehage, alle tilhørende Søndre Nordstrand bydel i Oslo. Finn meg her er jeg Første opplæringskurs gjennomført Bente Hagen og Britt Johansen, begge fra Hovin barnehage i Spydeberg. 21 barnehage- og SFO-ansatte fra Norsk nettverk av helse- og miljøkommuner møttes onsdag 9. februar i Oslo til det første ordinære opplæringskurset i undervisnings- og aktivitetsprogrammet Finn meg her er jeg. Kursleder var Carina Brage fra det svenske Civilforsvarsförbundet. Mange i KFB-nettverket har ventet på Finn meg her er jeg, som ble prøvd ut ved Svinndal barnehage og Svinndal skole i skoleåret 2002/2003. I følge evalueringen hadde prosjektet vært lærerikt og fått mange til å tenke nytt. Også Norsk nettverk for helse- og miljøkommuner har vært interessert i å ta i bruk dette programmet. TATT LANG TID - Beklageligvis har det tatt mye lenger tid å få tak i materiellet enn vi hadde trodd, sier organisasjonssekretær Randi Limyr. Dette henger sammen med at svenskene valgte å omarbeide alt materiellet, noe som har tatt lenger tid enn beregnet. Det svenske materiellet er nå så godt som klart, og vi kan begynne bearbeidingen og oversetting til norsk. Forhåpentligvis vil vi kunne tilby norsk utgave av Finn meg her er jeg i løpet av året til interesserte barnehager og skoler. De 21 deltakerne håpet på å ta med hjem inspirasjon, nye ideer og tanker til arbeidsstedet. Finn meg her er jeg skal øke barnets og de voksnes kunnskap om hvordan barn oppfører seg hvis de skulle gå seg bort. Barn reagerer veldig forskjellig, avhengig av alder, utvikling, kunnskap og erfaring. Barn i samme alder kan også ha ulike forutsetninger. Gjennom økt kunnskap ved hjelp av lek og praksis, om hvordan man skal kle seg, og om kroppens behov for mat, vann og varme vil barnet få et bedre grunnlag for å kunne håndtere en situasjon hvor man er kommet på villstrå. Denne opplæringen gjør at barn også lettere vil bli funnet. Finn meg - her er jeg - kunnskapene kan være forskjellen mellom en tragedie eller en ubehagelig opplevelse med lykkelig slutt. Finn meg her er jeg : Opplæring i overlevelses teknikker for barn bygget på tre gylne regler: Klemme et tre Synes og høres Holde varmen KFBs leder Gretha Thuen nestleder Anne-Lise Johnsen org.sekr. Randi Limyr redaktør Målfrid Bolstad utgiver Kvinners Frivillige Beredskap, Oslo mil/akershus, 0015 Oslo Besøksadesse: Skippergata 17 tlf fax design og grafisk produksjon RM grafika as opplag 8300 nb stoff fra bladet kan brukes fritt med kildeang. forsidebilde edelpix.com Per Eide epost: kfb@kfb.no inernettadresse: KFB 4. KVARTAL 04 l 3 088_kfb_1-05.indd :14:35

4 Norge har mye ferskvann, veldig mye ferskvann. Det er bare noen ganske få land i verden som får mer nytt ferskvann enn det Norge får per år. Avdelingsdirektør Truls Krogh, Folkehelseinstituttet Drikkevann i Norge Årsaken er jo at vi ligger langs Nord- Europas vestkyst, lavtrykkene kommer med stadig mer regn fra Atlanterhavet, og fjellene får regnet til å falle på vårt territorium. Dessuten er vi et ganske sparsomt befolket land, bosetningen finner vi i lavlandet og nede i dalene. Faktisk får vi så mye vann at vi kunne ha forsynt hele verdens befolkning med mer enn 150 liter per person per døgn hele året i gjennom, hvis vi hadde kunne samlet opp alt vannet og fordelt det rundt til alle. Det kan vi selvsagt ikke. For det første ville det være umulig å samle opp alt dette vannet, for det andre ville elvene våre vært nesten tomme ved utløpene, og for det tredje er det umulig å få sendt vannet av gårde på en fornuftig måte ut av landet. Men det gir oss et bilde av hvor rike vi er på ferskvann. Den globale ferskvannskrisen, som det har vært snakket om i mange år, rammer ikke oss. Og det hjelper ingen andre om vi sparer på vannet vårt. Mennesket kan ikke leve at brød alene derfor trenger man trygt vann å drikke for å erstatte det som går tapt fra kroppen gjennom aktivitet. Hver av oss trenger daglig i gjennomsnitt mer enn to liter væske for å erstatte dette tapet, barn noe mindre. De fleste av oss ville sannsynligvis hatt godt av å drikke enda mer, mens det kan føre til dehydrering å drikke mindre. Alle må ha vann i en eller annen form, noen foretrekker å drikke det i ren form, mens andre drikker heller blandingsprodukter, men alle former for drikker inneholder mest vann. Men fordi alle må ha noe å drikke, blir det drukket så meget forskjellig, både av sunne og usunne drikker. NORDMENN DRIKKER MEST OVERFLATEVANN Vannet som brukes til drikkevann, kan ha sin opprinnelse på overflaten av jorden eller i undergrunnen. Mens de fleste andre land bruker mest grunnvann som drikkevann for befolkningen, bruker vi i Norge mest overflatevann, det vil si vann fra bekker, elver og innsjøer. Når vannet siver ned i og gjennom undergrunnen, vil det etter hvert omdannes fra overflatevann til grunnvann, og det vil som regel bli renset for mange forurensninger, men også tilført en rekke nye stoffer. Noen av disse er sunne, mens andre er usunne. Og dersom undergrunnen først blir forurenset av olje eller kjemikalier, vil det ta utrolig lang tid å rense opp i det igjen. Man kan forenklet si at grunnvann som regel vil være godt sikret mot forurensninger av bakterier, virus og liknende, mens uhellsutslipp av olje og kjemikalier vil ødelegge en grunnvannskilde for alltid. Overflatevannkildene derimot er sårbare for forurensing av bakterier, virus og liknende, mens uhellsutslipp av olje og kjemikalier kun vil ha midlertidig virkning. Hva som er sikrest i en utsatt situasjon, kan nok diskuteres ut fra forskjellige hensyn, og det blir nok slik at begge typer vannkilder har sine fortrinn og ulemper, også i beredskapsøyemed. I alt 90% av det norske folk drikker vann fra overflatevannkilder, mens bare 10% drikker vann fra grunnvannskilder. VANNHYGIENE Vi skal langt tilbake i historien for å finne de første kunnskaper om vannhygiene omsatt i praksis, for eksempel om feltherrer som fraktet med seg drikkevannet i sølvbeholdere, selvsagt uten å forstå vitenskapen om at sølv virker desinfiserende, eller om Hippokrates, legekunstens far, som 400 år før vår tidsregning anbefalte å sile og koke regnvann før man drakk det. De hadde allerede den gange konstatert at drikkevann kunne forårsake sykdom, selv om de ikke ante hvordan og hvorfor. I dag vet vi at det kan skyldes sykdomsfremkallende mikrober, enten det er bakterier, virus, sopp eller protozoer, som kan overføres med vannet. I dag er det derfor en selvfølge at drikkevann levert fra vannverk som tar vann fra en overflatevannkilde, må desinfisere vannet før det levers til forbrukerne, selv om vi i Norge fortsatt har bortimot 240 registrerte vannverk som ikke gjør det. Alle disse er små, så til sammen forsyner de ca personer, altså en gjennomsnittstørrelse på godt under 300 personer per anlegg. De aller fleste av dem er private, og i Norge vil private vannverk si andelslag, andelslag 4 l KFB 1. KVARTAL _kfb_1-05.indd :14:47

5 som for mange, mange år siden ble stiftet av idealister som ville skaffe nok vann til dem som ikke hadde det, og som gjorde en meget samfunnsgavnlig innsats som de skal ha all ære for. At de på det tidspunktet ikke full ut kjente behovet for hygienisk sikkerhet i vannforsyning, kan man kanskje forstå, for stort sett så kan vi drikke vann fra nesten en hver fjellbekk eller skogsbekk når vi går tur i den norske naturen. Men det representerer en hygienisk risiko, liten nok til at vi fortsatt kan gjøre det, men stor nok til at det i dag kreves at slikt vann skal desinfiseres før det leveres gjennom et vannverk. I mange andre land ville man aldri finne på å drikke vann direkte fra elver og bekker. FLEST KOMMUNALE VANNVERK De første vannverkene i Norge var kommunale, og de ble anlagt i de største byene. På landsbygda derimot var det private andelslag som dominerte da vannverkene ble bygget ut der. Mange private vannverk er nå overtatt av eller erstattet av kommunale anlegg. De nesten 1100 kommunalt eide vannverkene dominerer fullstendig ved at de forsyner 3,8 millioner personer, mens de ca 600 private vannverkene bare forsyner ca personer. Man skulle kanskje tro at et andelslag der abonnentene har fullstendig makt, skulle være veldig opptatt av at vannet var trygt å drikke, men dessverre har det vist seg at mange generalforsamlinger har vært mer oppsatt på at prisen på vannet må være lav. Man kan selvsagt ikke skjære alle over én kam, for det er mange ansvarlige personer også i styrene for private vannverk, men mange av de vannverkene som ikke desinfiserer vannet, er slike private andelslag. TRYGT VANN Trygt vann er vann som ikke inneholder smittestoffer. Alt vann ute i naturen vil kunne utsettes for smittestoffer, bortsett fra grunnvann som ligger i et godt beskyttet reservoar, og vanligvis smittes vannet ned gjennom tilførsel av avføring. En del av smittestoffene kan bare komme fra andre mennesker, men noen kan også komme fra dyr, både tamme og ville dyr, men vi regner ikke fisker og andre ferskvannsdyr som sannsynlige smittekilder. Den vanlige vannkonsumenten vil bedømme vannets kvalitet ut fra lukt, smak og utseende (farge og klarhet). Den vanligste årsaken til at drikkevann i Norge er farget, er vannets innhold av humusstoffer, nedbrytningsprodukter fra visne planter. Slike stoffer gjør vannet gulbrunt. Dette sier ingenting om hvorvidt vannet er trygt å drikke eller ikke. Heller ikke lukt og smak sier noe om vannet er trygt å drikke eller ikke. Vann kan inneholde opp til 1% kloakkvann uten at vi kan lukte, smake eller se det. Og dersom det skulle være smittestoffer i den kloakken, vil den som drikker av vannet, kunne bli syk. Det skal så lite til, for noen sykdommer utrolig lite til. Avføring fra én syk person kan være nok til å gi smitte til en hel by, og det kan også avføring fra en liten flokk måker gjøre. DET SKAL LITE TIL.. I 1999 ble mange personer i en middels stor kommune på Mørekysten syke fordi vannet de drakk var forurenset fra måker, og vannet fra den kilden ble ikke desinfisert. I Bergen sentrum i fjor høst ble veldig mange syke av en liten organisme som heter Giardia, mest sannsynlig fordi avføring fra én syk person (eller en symptomfri smittebærer) ble tilført en drikkevannskilde, og desinfeksjonsmetoden vannverket brukte, var ikke virksom overfor den typen smittestoffer. Det var i begge tilfellene veldig lite som skulle til. Likevel er det veldig vanskelig å få til en slik smitteoverføring hvis noen skulle forsøke å få det til med vilje. En rekke forskjellige uheldige omstendigheter må til for å kunne smitte ned vannet i en vannkilde. Som regel ville smittestoffet dø ut av seg selv før det nådde fram til vanninntaket. Men ved naturens mange luner vil det en gang i mellom skje at strømningene i vannet fører en forurensning til vannverkets inntak, og når det da ikke er desinfeksjon, eller desinfeksjonen ikke virker overfor det aktuelle smittestoffet, da er det fare på ferde. Dersom vannverket på Mørekysten hadde desinfisert vannet, eller om Bergen allerede hadde bygget det anlegget som nå står ferdig i februar i år, så hadde ingen av disse to epidemiene skjedd. REDSEL FOR FORURENSNING I tiden fra 1980 og fremover ble det større og større oppmerksomhet rettet mot vannets innhold av forskjellige kjemiske stoffer, stoffer som kunne ha negativ helsemessig virkning. I mange tilfeller opplevde man at folk ble redde for å drikke det vannet som ble levert fra sitt eget vannverk fordi det smakte litt rart, for heller å gå og hente vann fra en bakteriologisk meget suspekt vannkilde, hvor vannet smakte godt og så klart ut. Vi vet nå at det ikke er noen grunn til å frykte at vann levert fra norske vannverk skal inneholde helsebetenkelige kjemiske stoffer, verken fra forurensninger i vannkilden, eller fra kjemikalier som brukes i vannbehandlingen. De kjemikalier som kan finnes i drikkevann, er aldri funnet i konsentrasjoner som kan gi akutt forgiftning. Faktisk så er det i Norge aldri funnet kjemiske komponenter i drikkevann i slike konsentrasjoner eller mengder at de vil kunne ha helseskadelig virkning selv om dette vannet ble drukket gjennom et helt liv. Og jo flinkere vi blir til å analysere stadig lavere konsentrasjoner av de forskjellige stoffene, jo oftere finner vi stoffer som det settes spørsmålstegn ved. Kun vann fra grunnvann i fjell i deler av landet kan inneholde så mye fluor at gravide og spedbarn bør drikke annet vann, og det samme vannet kan inneholde så mye radon at barn opp til 10-årsalderen bør få annen drikke, og dette gjelder uavhengig av om det er vann fra et vannverk eller fra egen brønn. Faktisk viser de undersøkelsene av små, private brønner eller andre småanlegg i Norge, at det er der man finner mest forurenset drikkevann. Vannkvaliteten og sikkerhet er mye bedre i vannverkene enn i enkelthusanlegg eller små fellesforsyninger. MINST TO FORSVARSVERK Inntak av bare ett glass vann forurenset av sykdomsfremkallende organismer kan KFB 1. KVARTAL 05 l 5 088_kfb_1-05.indd :14:50

6 medføre alvorlig sykdom hos ellers friske personer, i noen tilfeller kan en tannpuss være nok. Kravene vannverkene må leve opp til, forutsetter at det vannet de leverer, alltid skal ha passert to forsvarsverk mot at smittestoffer skal kunne komme fram til konsumentene. Vi kaller det minimum to hygieniske barrierer. En slik barriere kan være en godt beskyttet vannkilde i et nedbørfelt med lite aktivitet, slik at det blir liten eller nesten ingen forurensning i vannkilden. En annen kan være filtrering gjennom en membran som er så finporet at den ikke en gang slipper igjennom de minste viruspartiklene. Andre renseprosesser kan også redusere mengden bakterier og virus, men ikke like effektivt. Den siste barrieren skal alltid være desinfeksjon, effektiv desinfeksjon. Når jeg gjentar og forsterker med ordet effektiv, så er det for å peke på lærdommen fra Bergen i høst. Der hadde vannverket desinfeksjon, men ikke en type som var effektiv overfor det aktuelle smittestoffet. UV-BESTRÅLING I STEDET FOR KLOR Klorering som har vært, og fortsatt er, den mest anvendte metoden, har vi lenge trodd har vært god nok, men ikke nå lenger. Nå skifter mange vannverk til UV-bestråling (bestråling av vannet med ultrafiolette stråler i lukket anlegg), som er en desinfeksjonsmetode som også dreper Giardia og liknende organismer, selvsagt i tillegg til det kloreringen kunne drepe. På grunn av at UV-bestråling er en meget enkel og sikker desinfeksjonsmetode, er det allerede svært mange norske vannverk som har og bruker UV-anlegg. Det er faktisk i Norge mer tre ganger flere slike anlegg i bruk enn kloreringsanlegg, henholdsvis 700 og 213 anlegg, og Norge ligger her i verdenstoppen, men når vi regner i forhold til personer så er det fire ganger flere mennesker som her i landet drikker klorert vann i forhold til hvor mange som drikker UV-desinfisert vann, det vil si henholdsvis og personer. Vi regner med at dette forholdstallet vil endres betraktelig i de nærmeste årene. Klor er på vei ut, ikke fordi vi er bekymret for eventuelle farlige biprodukter, slik som mange fryktet for en del år siden, men fordi UV-anleggene er mer effektive. TRYGT VANN FRA SPRINGEN For at vannet skal være egnet for UVbestråling, må det være nesten fargeløst og klart. Dette er også nødvendig for de fleste mennesker i dag for at vannet skal være innbydende til å drikke. Samtidig skal det være fritt for fremmed lukt og smak. Her har alle felles mål, vannverkene, konsumentene, helsemyndighetene og mattilsynet. En del av befolkningen ønsker å ha bedre kontroll selv, og de tror de får det ved selv å kjøpe et drikkevannsfilter til å montere på kranen, eller ved å kjøpe drikkevann på flaske. Vanligvis er dette helt unødvendig for vannet i springen er trygt, selv uten eget filter. På den annen side er det sannsynligvis ikke farligere å drikke vann kjøpt på flaske, enn vann som har vært gjennom et filter, enn vann fra springen, men det man egentlig kjøper seg er et merkevare, en profil, et image, ikke bedre helse, for vannet på flasken er ikke sunnere enn vannet i springen fra de aller fleste norske vannverk, og det er helt unødvendig å filtrere det ved tappekranen. Når jeg her har et aldri så lite forbehold, så er det for de 240 vannverkene jeg nevnte innledningsvis, som i dag mangler desinfeksjonsanlegg. Vannet levert fra vannverkene i Norge er for øvrig trygt å drikke, og tryggere vil det bli! MATTILSYNET HAR ANSVARET Det er det lokale Mattilsynet som har hovedansvaret for å ha tilsynet med vannverkene, det vil si egentlig har jo selvsagt vannverkene selv hovedansvaret for å ha god kontroll over sin egen virksomhet, men fra de offentlige myndigheter, er det Mattilsynet. De kontrollerer både vannkilde, vannbehandling og den ferdige vannkvaliteten. Selvsagt skal ikke vannet inneholde smittestoffer eller andre stoffer som kan være helsebetenkelige. Dette sikres best gjennom å ha en god vannkilde og riktig vannbehandling, som Mattilsynet vet at vannverket styrer på en skikkelig måte. Da blir alltid vannet godt, sunt og trygt. Drikkevannsforskriften sier også at selve vannet skal kontrolleres, og den setter krav til en rekke forskjellige stoffer som vannet ikke skal inneholde for mye av. Det er først og fremst den bakteriologiske kvaliteten som svikter en gang i blant. IKKE 100 PROSENT GARANTI Folkehelseinstituttet samler 6 l KFB 1. KVARTAL _kfb_1-05.indd :14:52

7 årlig inn data fra alle Norges registrerte vannverk. 6% av alle vannverkene rapporterer at de en gang i mellom har problemer med den bakteriologiske kvaliteten. Det er de små som dominerer også her for de som har slike problemer, forsyner bare 1% av befolkningen. Det kan jo virke som et paradoks at ingen fant noe galt med drikkevannskvaliteten i Bergen i den perioden Giardia-smitten spredte seg med vannet. Forklaringen er likevel enkel, kloreringen hadde virket som den skulle, den drepte alle de bakteriene som skulle kontrolleres ved hjelp av analysen, mens Giardia-cystene passerte upåvirket. Det vil med andre ord si at ingen kan garantere at vannet er fritt for smittestoffer selv om man ikke finner noen bakterier i analysene. På den andre siden er det ikke sikkert at vannet inneholder smittestoffer selv når man finner bakterier som viser at vannet inneholder rester av avføring, for det er jo ikke nødvendigvis slik at den eller de som er opphavet til denne avføringen, er syke eller smittebærere. Analyseresultater må derfor vurderes i et kritisk lys. Det er faktisk viktigere å vurdere de nevnte hygieniske barrierene, om de er riktig oppbygget, og om de er i virksomhet. Produksjonskontroll er viktigere enn produktkontroll. Hvis vannkilden er god nok, og det samme med vannrensingen, så blir drikkevannet godt. Hvis den ene av de to hygieniske barrierene svikter, skal den andre sikre av vannet fortsatt Allting er giftig, det er bare dosen som avgjør giftvirkningen. Paracelsus 1547 blir godt nok. Deler av Mattilsynet, og en rekke andre aktører på drikkevannssektoren, synes dessverre å ha en litt for stor tiltro til vannanalysenes fortreffelighet når det gjelder å avsløre fare for av vannet kan være smittebærende. Det er mye viktigere og riktigere å lære seg om virkningen og sikkerheten i de hygieniske barrierene som må bygges for å gi et trygt drikkevann. LITE SÅRBAR FOR TERROR Etter at Al Qaida sendte to fly inn i World Trade Center i 2001 har mange fryktet at terrorangrep skulle spre seg også til vårt land. Sårbarhetsutredninger har pekt på flere samfunnssektorer som kan rammes av terrorhandlinger. På grunn av hvor lite som skal til, og hvor godt vi forlanger at drikkevannskildene våre skal beskyttes, så har mange blitt forledet til å tro at drikkevannsforsyningen er meget sårbar for terrorhandlinger. Det er nok kanskje slik at det er lett å pisse i naboens brønn (jevnfør Sigbjørn Hølmebakk s brønnpissere), men det skal mye til for å forurense et stort vann. En terrorist vil gjerne ha lønn for strevet, og derfor er det mest sannsynlig at han/hun vil satse på noe som ganske sikkert gir effekt. Forurensning av en bekk, elv eller innsjø er et sjansespill, i hvert fall i forhold til om et drikkevannsinntak skulle bli forurenset slik at det blir farlig å drikke vann fra det. Selv om det under uheldige omstendigheter skal lite til, så er vannkildene ganske robuste i de fleste tilfellene. Dessuten vil jo vannverkets vannrensing kunne fjerne forurensningen. En terrorist ville nok heller satse på et anslag mot ledningsnettet, eller kanskje til og med bare deler av ledningsnettet. Jo mindre område som vil rammes, jo mindre vann vil det være, og jo mindre giftstoff eller bakterier er nødvendig. Ulempen blir jo at det vil være få som blir rammet, men skrekkvirkningen kan bli stor nok. Og en terrorists hovedhensikt er ofte skrekkvirkningen. Maridalsvannet i Oslo har blitt brukt til et regneeksempel for hvor mye giftstoffer som må til for å kunne spre tilstrekkelig giftig vann til at det kunne gi dødelig virkning. Det ville ikke vært nok med en stor tankbil fylt med kjemiske stridsmidler. Faktisk måtte det mange slike tankbiler til. Hvis man kunne fylle det over på en ubåt som kunne styres til vanninntaket, ville mengdene være betydelig mindre, men fremdeles snakker vi om mengder som er vanskelig å tenke seg at kan håndteres på en enkel nok måte. Kommer vi derimot langt nok ut på ledningsnettet, så kommer vi til områder hvor det går meget begrensete vannmengder gjennom, og da kan det kanskje tenkes at en terrorist har nok giftstoffer. Men da blir det, som nevnt, kun ganske få som er i faresonen for å bli rammet. Selv om vi tenker oss at det brukes enda sterkere giftmidler, så kommer man ikke utenom det faktum at bare en bitte liten del av vannet brukes til drikke, mens resten forsvinner tilbake til naturen gjennom avløpet. Men alt vannet må forurenses like mye, også det som går til avløp. Kanskje vi her også ser en fordel i at vannledningsnettet vårt lekker så mye som det gjør, Fortsettelse på side 12 KFB 1. KVARTAL 05 l 7 088_kfb_1-05.indd :14:56

8 Russiske soldatm en voksende stemme mot krig En russisk mor som hadde sett på fjernsynet hvordan de vernepliktige hadde det i Tsjetsjenia, dro regelrett til felten og hentet sin sønn mens offiserene bare sto og så på. Da dette ble kjent, gjorde flere det samme.dette var begynnelsen til den voksende organisasjonen av russiske soldatmødre. En organisasjon som etter hvert først ble til en politisk kraft og siden et nytt politisk parti. - De russiske soldatmødrene er det beste eksempelet på demokratiutvikling i Russland. Det er en helt enestående organisasjon, forteller Leif Kihlsten. Den er enestående fordi den er vokst fram nedenfra fra grasrota. Tradisjonelt har det ikke eksistert foreninger og organisasjoner i Russland. At det er kvinner som har tatt initiativet og utgjør medlemsmassen, er like enestående. Kvinner er nemlig ikke særlig synlige i det politiske liv. Blant dumaens 447 medlemmer er det for eksempel bare 39 kvinner. NY ÅPENHET - Den russiske befolkningen fikk tidligere ikke vite når Russland var i krig. Om krigen i Afghanistan fikk russerne vite at de var der for å lære afghanerne å lese, regne og skrive. Med den nye åpenheten får imidlertid russerne informasjon på en helt annen måte enn tidligere. Bilder fra krigen i Tsjetsjenia ble utslagsgivende for starten av soldatmødrenes organisasjon. VOKSENDE NETTVERK Fra sitt enkle kontor i Moskva holder Soldatmødrene oversikt over det stadig økende medlemstallet mellom 2000 og Det fins nå soldatmødrekomiteer i nesten alle russiske byer. De samarbeider blant annet med ulike veteranforeninger, samler inn penger og arrangerer informasjonsmøter. Soldatmødrenes nettverk strekker seg også nå utover Russlands grenser. Blant annet har organisasjonen tette kontakter med Sveriges Kvinnliga Bilkårens Riksförbund, en kvinneorganisasjon som både har gjestet soldatmødrene i Moskva og invitert delegater fra soldatmødrene til sine samlinger i Sverige. - Det blir ikke noe levende demokrati uten interesseforeninger! Siden de ikke har noen erfaring for hvordan man driver en organisasjon, er slik utveksling med foreninger og organisasjoner i land med lang demokratisk fortid, uhyre viktig. Til soldatmødrenes landsmøte i fjor høst hedde leder av Sveriges Kvinnliga Bilkårers Riksförbund, Anne Marie Medin, med seg en formannsklubbe som presang! Å lede et møte er også kunnskap som skal erverves! BEDRE FORHOLD FOR DE VERNEPLIKTIGE - Formålet er å bedre forholdene for de vernepliktige under tjeneste, hindre overgrep og brutalitet fra veteraner og befal noe som er det gammel, men ikke desto mindre en dårlig tradisjon, sier Leif Kihlsten. Et tegn på den dårlige behandlingen av vernepliktige er den høye selvmordsfrekvensen blant denne gruppen. Soldatmødrene arbeider også for å øke sikkerhetsbevisstheten. I dag er det altfor mange ulykker der vernepliktige er involvert, enten det Soldatmødrenes hovedkontor i Moskva. Fra disse trange lokalene styres virksomheten over hele Russland. 8 l KFB 1. KVARTAL 05 Her er bilde fra Svenska Kvinnliga Bilkårens Riksförbund (SKBR) landsmøte i Piteå i 2004: Soldatmoren Nina Ponomareva fra Volgograd forteller for forsamlingen om den utsatte situasjonen som de russiske soldatene utsettes for i det russiske forsvaret. Til venstre tolken Viktoria Rinkous fra Sveriges Radios russiske redaksjon. Her er Soldatmødrenes ledelse: Fra venst Maria Fedulova og Natalja Zjukova. 088_kfb_1-05.indd :14:59

9 mødre Leder i Svenska Kvinnliga Bilkårens Riksförbund (SKBR) Anne-Marie Medin på besøk hos Soldatmødrene i Moskva. dreier seg om vådeskudd, ulykker under øvelse eller trafikkulykker på grunn av kjøretøy som er i dårlig stand. De økonomiske forholdene for de russiske soldatene i Tsjetsjenia er også dårlige. Det resulterer at de utfører kriminelle handlinger for å overleve. - Det har hendt mye positivt i Russland de siste årene, påpeker Leif Kihlsten, men på det forsvarspolitiske området har det hendt lite eller ingenting. Det er dessverre fortsatt slik at det er mulig for dem som har ressurser og kontakter å slippe fri fra tjeneste i utsatte områder, mens de som ikke har slike muligheter må utføre denne tjenesten. MUNN-TILMUNN- METODEN Veksten i komiteen av russiske soldatmødre skjer gjennom munn-til-munnmetoden. Jo flere som slutter seg til, desto mer øker den politiske innflytelsen. Organisasjonen har møtt stor motstand fra Forsvaret, men hittil har ingen våget å gå til åpent angrep mot dem, forteller analytiker og Russlandskjenner Leif Kihlsten. På fjorårets Linderudseminar holdt Leif Kihlsten, anerkjent svensk analytiker og Russlandskjenner, et engasjert og engasjerende innlegg om den russiske organisasjonen Soldatmødrene, en grasrotbevegelse som har vokst fram til å bli et politisk parti. - KFB stiftet første gang bekjentskap med denne organisasjonen under NGOkonferansen i Pärnu i Estland i Vi syntes det var interessant å høre mer om hvordan en grasrotbevegelse som dette har maktet å bli en så sterk bevegelse som den faktisk er blitt, sier KFB-leder Gretha Thuen. venstre Ida Kuklina, Valentina Melnikova, Från kvällens måltid på den stora konferensanläggningen Pite Havsbad under SKBR:s riksstämma år 2004.Från vänster: Valentina Melnikova, Ida Kuklina, tolken Viktoria Rinkous och Nina Ponomareva. KFB 1. KVARTAL 05 l 9 088_kfb_1-05.indd :15:07

10 Kvinner i Forsvaret Soldatyrket har gjennom historien vært dominert av menn, selv om militære organisasjoner før og under den andre verdenskrig kunne ha innslag av kvinnelig personell. Mens det like etter krigen var Forsvaret som presset på for å kunne utnytte kvinnelig arbeidskraft, ble det etter hvert de politiske myndighetene som gikk i bresjen for likestilling mellom kjønnene i Forsvaret. Med unntak for en kort periode like etter krigen var forsvarsledelsen motstander av å slippe til kvinner. Motstanden var særlig basert på frykten for at avdelingenes stridsevne ville bli svekket. Det ble argumentert med at kvinner vanligvis var fysisk svakere enn menn. Fordi kvinner ikke kunne bære så tungt eller gå så langt som menn, ville de være en belastning for avdelingene. Dessuten ble det hevdet at å beskytte kvinner og svake var en viktig motivasjonsfaktor for soldaten. Dermed ville hans oppmerksomhet bli trukket bort fra hovedoppgaven hvis det var kvinner i avdelingen. Forsvaret kunne imidlertid ikke støtte seg verken på krigshistorisk erfaring eller på moderne forskning i dette spørsmålet. I 1970 var det fire organisasjoner som organiserte kvinner til tjeneste for Forsvaret: To av dem, Kvinner i Forsvaret og Sykepleiere i For svaret, organiserte kvinner til ikke-væpnet tjeneste i ikkestridende mobiliseringsstillinger. Den tredje, Norges Lotteforbund, arbeidet for å dyktiggjøre kvinner til innsats for Forsvaret både i fred og krig. Den fjerde, Kvinners Frivillige Beredskap, var en paraplyorganisasjon som samordnet kvinnenes bidrag i arbeidet med å styrke landets beredskap. Det ble ikke etablert noe eget kvinnekorps i Forsvaret slik som i en del allierte land. Kvinnene hadde sivil status i fredstid. Bare når de var innkalt til øvelse og etter mobilisering, hadde de militær status. Først på 1970-tallet, da kvinnefrigjøringen begynte å bli merkbar og personellmangelen i Forsvaret spesielt følbar, kom det til et gjennombrudd i arbeidet for at kvinner skulle kunne gjøre militærtjeneste på frivillig basis. I 1976 ga Stortinget adgang til at kvinner kunne inneha ikke-stridende stillinger, og som en prøveordning tok Hærens sambandsog radioskole inn de første kvinnene. I juni 1977 vedtok Stortinget nye retningslinjer for kvinners tjeneste i Forsvaret. De skulle heretter fullt ut integreres i Forsvarets kvinnenemd planlegger i 1976 det avgjørende slaget om kvinners integrering i Forsvaret. Sjefsykepleier i Forsvarets sanitet, Ruth Andresen (t.v.), og de fire kvinneinspektørene,gerd Westgaard, Luftforsvaret, Elisabeth Sveri, Hæren, Zetta Ringvold, Sjøforsvaret og Arna Monsen, Heimevernet. 10 l KFB 1. KVARTAL _kfb_1-05.indd :15:10

11 Forsvaret i krig og fred. Kvinnene fikk dermed adgang til å ta ordinær befalsutdanning. I spørsmålet om kvinnelig verneplikt var imidlertid forsvarsledelsen fortsatt lunken. Så lenge det var tilstrekkelig tilgang på menn til mobiliseringsavdelingene, ønsket ikke forsvarsledelsen kvinnelige vernepliktige. Først i desember 1983 vedtok Stortinget å gi kvinner adgang til å gjøre førstegangstjeneste på samme vilkår som menn. Ordningen trådte i kraft fra januar I november 1984 vedtok Stortinget endelig full yrkesmessig likestilling mellom kvinner og menn i Forsvaret. I samarbeidsavtalen om likestilling i Forsvaret ble det satt som målsetting at det skulle være 15 prosent kvinnelig befal og vervede i alle forsvarsgrener innen år Full likestilling med hensyn til å besette stridende stillinger ble gjennomført i Det var svært sent i forhold til øvrige profesjoner i samfunnet. Sammenliknet med andre Nato-land var Norge likevel et foregangsland når det gjaldt å integrere kvinner i stridende avdelinger. Land som USA og Storbritannia var mer tilbakeholdne på dette punktet, selv om kvinneandelen i disse landene var langt større enn i Norge. En spesiell utfordring var knyttet til kvinners adgang til FN-tjeneste. Så sent som i 1993 tillot ikke FN at kvinner deltok i første linje eller som liaisonoffiserer, i styrkereserven eller ved sjekkposter. Fra 1953 hadde hver forsvarsgren sin egen kvinneinspektør som skulle drive rådgivende virksomhet, kontroll, planlegging, samordning og informasjon om kvinners tjeneste i Forsvaret. Fra 1986 ble ordningen utvidet til også å omfatte likestillingsspørsmål og etter hvert også familiepolitikk. Ordningen med kvinneinspektører ble nedlagt i august Til tross for at Norge som første land i verden i 1995 fikk en kvinnelig ubåtkaptein, ble bestrebelsene på å få kvinner i stridende stillinger aldri noen suksess. I Forsvarsdepartementets strategiske plan for likestilling i Forsvaret fra 1996 ble målsettingen om kvinneandel således redusert til sju prosent innen Én årsak til at resultatene uteble, kan være at kvinner ikke så seg tjent med slik tjeneste. Forsvaret satset på sin side heller ikke mye på rekruttering av kvinnelige vernepliktige fordi det fortsatt var nok menn å ta av. Spørsmålet om verneplikt for kvinner ble dessuten ikke fulgt opp av kvinnebevegelsen. Det skyldes at det her fantes en betydelig skepsis til Forsvaret. Et annet moment var at kvinnesak i stor grad dreide seg om å bedre kvinnenes mulighet for å hevde seg i samfunnet på lik linje med menn. At kvinner ikke var pålagt verneplikt, var slik sett å betrakte som et konkurransefortrinn. Også på denne bakgrunn ble ikke kvinnelig verneplikt noen kampsak for kvinnebevegelsen. Artikkelen er hentet fra Norsk Forsvars historie( ) Fritt Norge Med NATOs legat skal dele ut to stipendier for år 2005 Stipendiet kan søkes av menn og kvinner under tretti år, et stipend for menn og et stipend for kvinner, med interesse for forsvars- og sikkerhetspolitikk. Stipendiet skal brukes til studium av NATO og det norske Forsvarets betydning for fred og frihet, eller andre vitale sikkerhetspolitiske spørsmål av betydning for Europa og Norge. Hvert stipendium er på kr ,-. Diplom følger stipendiet. Etter bruken av stipendiet forutsettes det at stipendiatene fremlegger en skriftlig analyse eller omfattende rapport. Hvis ett eller fl ere av disse arbeidene er spesielt interessante, kan det bli aktuelt å gjennomføre et seminar over temaet. Det vil også være aktuelt å gjengi rapportene i relevante publikasjoner. Kr 8 000,- utbetales stipendiatene ved tildelingen. De resterende kr 2 000,- blir utbetalt etter at en skriftlig analyse/rapport er levert. Søknad om Stipendiet skal inneholde: Navn, alder, bosted, yrke, eventuelle organisasjonstilknytninger, en redegjørelse for hvorfor en søker stipendiet, bruken av det og tema for sluttrapporten. Søknad sendes: Fritt Norge Med NATOs legat c/o Norges Forsvarsforening Postboks 5235, Majorstuen 0303 OSLO Søknadsfrist: 31. mars For ytterligere opplysninger: Ring Norges Forsvarsforening, telefon Utdelingen av stipendiet vil bli foretatt mandag 9. mai Denne utlysningsteksten, samt ytterligere informasjon om legatet finner du under stipend på Norges Forsvarsforenings internettsider: KFB 1. KVARTAL 05 l _kfb_1-05.indd :15:13

12 Rita Kiil Fortsettelse fra side 7 halvparten av alt vannet lekker ut i grunnen uten å nå fram til forbrukeren. Ellers så blir jo dette sett på som en kostbar ulempe. En terrorist vil få mye bedre betalt for å slippe det samme stoffet på et kjøpesenter, et forsamlingslokale eller andre steder hvor folk samles. BEREDSKAPSPLAN Vannverkene er pålagt å skulle ha en beredskapsplan slik at det kan iverksette riktige tiltak under en hver situasjon som måtte oppstå, det være seg forholdsvis trivielle ting i en hverdag, eller det kan være seg mer eksepsjonelle ting i en krise-, terror- eller krigssituasjon. Bare de færreste vannverkene har gode, omfattende beredskapsplaner, men kanskje ikke behovet er større heller. Vannverk har ikke vært særlig utsatt for angrep i de kriger og kriser vi kjenner, og det er vesentlig fysiske ødeleggelser som har lammet vannverkene, ikke forgiftning av vannet. Heller ikke terroraksjoner har vært rettet mot vannforsyningen, sannsynligvis fordi det vil bli for dyrt (for mye gift, for liten virkning). VERDENS VANNDAG Verdens vanndag, 22. mars, er i år viet til temaet Water for Life som markerer innledningen til den ti-årsperioden som man har igjen til å nå millenniumsmålene om vann. Disse målene er å halvere den delen av verdens befolkning som ikke har tilgang til nok og hygienisk betryggende drikkevann, og å halvere den delen som ikke har tilgang til adekvate sanitære forhold. I alt er det i verden i dag 1,5 milliard personer som ikke har tilgang på godt nok drikkevann, og 2,4 milliarder personer som ikke har hygienisk tilfredsstillende sanitære forhold. FN og Verdens helseorganisasjon har satt tidsfristen til utløpet av Utfordringene står altså i kø, og vi har ikke mer enn tiden og veien for å komme i mål. går til avløp. Kanskje vi her også ser en fordel i at vannledningsnettet vårt lekker så mye som det gjør, halvparten av alt vannet lekker ut i grunnen uten å nå fram til forbrukeren. Ellers så blir jo dette sett på som en kostbar ulempe. En terrorist vil få mye bedre betalt for å slippe det samme stoffet på et kjøpesenter, et forsamlingslokale eller andre steder hvor folk samles. Nyttig for alle -Veldig nyttig. Veldig lærerikt, sier sivilist og kontormedarbeider i KFB, Rita Kiil, om totalforsvarskurset hun nylig deltok i. Lillian Irene Haugen, medlem av KFBs hovedkomite, (t.v.) og Kriss Karstad, Lotteforbundet. Rita (34) er trebarnsmor fra Oslo og i utgangspunktet ikke spesielt interessert, bortsett fra at hun hadde lyst å vite mer om totalforsvaret i forbindelse med jobben som kontormedarbeider i KFB.- Men alle andre vil også ha stort utbytte av å være med på et slikt kurs, tror hun. Det ble lange tettpakkede dager med mye informasjon om Heimevernet, Sivilforsvaret og Forsvaret - om sikkerhet og beredskap. Flinke forelesere, interessante temaer, avvekslende med gruppearbeid. Vi fikk mye nyttig kunnskap om lagarbeid og om hva som gjør en god leder. Alt i alt: En veldig interessant og lærerik uke, sier Rita. Det ble mye nyttig informasjon på kursdeltakerne. Rita Kiil 12 l KFB 1. KVARTAL _kfb_1-05.indd :15:13

13 PhotoDisc Å møte medmennesker i sorg og kriser er også noe man kan forberede seg på. Beredskap og tradisjoner Det første som slår meg når det gjelder temaet tradisjoner, er kvinners måte å alltid være budd på. Av Toril Bjørken Skjørholm, psykiatrisk sykepleier, medlem i KFBs hovedkomite og styremedlem i Norges Bygdekvinnelag I bygdesamfunnene i gamle dager ble det meste tatt vare på når det gjaldt føde til mennesker og dyr. Slik samfunnet var organisert, opprettholdt det ivaretakelse av de mellommenneskelige relasjonene når noen ble utsatt for noe utforutsett. Hele husholdet hadde tradisjoner på å ta vare på det som fantes i markens grøde. Og var det uår, måtte beredskapsplaner igangsettes. Det ble samlet fra naturen, og det som det i normale år ikke var bruk for, ble tatt vare på. Slik lærte de å overleve, og disse tradisjonene ble automatisk lært videre fra generasjon til generasjon. Hva skjer i dag hvis det blir forandringer i vår vanlige hverdag? Er vi budd hvis det blir strømbrudd, naturkatastrofe som flom eller storm? Eller er den største trusselen i dag langvarig transportstreik, streik i varehandelen eller hos råvareprodusentene? Hvor mange av dagens hjem, av oss kvinner eller menn, er i stand til å leve av det naturen gir oss hvis vi over tid skulle bli utsatt for uforutsette hendelser? Som bygdekvinner med tradisjon på dette er det viktig å videreføre noe av det som kvinner før oss hadde kunnskaper om. Når det skal tenkes beredskap og Kvinners Frivillige Beredskap, ønsker jeg at man skal tenke på hva man faktisk driver med og ikke tenke krig og de store krisene. Husk at det er hverdagsberedskapen som fortsatt er viktig! Hva har vi i hjemmene våre hvis det skulle oppstå store kritiske forandringer i samfunnet? Har vi noe i beredskap? Hvor lenge vil matvarelageret holde? Hva skjer hvis strømmen går og oppvarmingen og lyset blir borte og frysevarene tiner og komfyren ikke kan brukes? Dette kan skje fortere enn vi aner, og det er ikke alltid vi får tid til å foreberede oss. Vi lever i et lunefullt land hvor naturen stadig vekk stiller oss overfor utfordringer. Når krisa er der, kan det være for sent å få gjort noe med det en skulle gjort i forkant. Den mellommenneskelige beredskapen er også viktig i dagens samfunn. Man hører stadig oftere at folk har det så travelt. Samkvemmet med naboene må det arbeides aktivt med, for samarbeid og fellesskap er ikke like naturlig til stede som tidligere. Det å bry seg om sine medmennesker og vise samhold og arbeide for felles sak, er gode faktorer for et trivelig og trygt bygdemiljø. I dag blir dette praktisert gjennom dugnadsarbeid, men også dugnadsånden blir til tider utfordret i forhold til våre andre gjøremål. Organisasjonsarbeid, fellesskap, humør og glede er gode komponenter for et nettverk som er godt å finne hvis en skulle bli utsatt for en krise i forhold til seg selv eller familien. Jeg minner i denne forbindelse om KFBs studieopplegg Emosjonell førstehjelp. Dette er et kurs for å tilegne seg kunnskap om hvordan man skal forholde seg som medmenneske til et annet menneske som har vært utsatt for en krise. Min påstand er at vi i dag på mange måter fjerner oss fra hverandre med vårt levesett, og at mye av det som hender oss, er blitt det offentliges oppgave. Ulykker av personlig art, eller som rammet hele familier, ble tidligere ofte løst sammen med naboen eller venner. I dag må vi tørre litt mer, og man kan ofte føle seg usikker på hvordan man skal nærme seg den som er blitt rammet. Også her er det viktig å være budd beredt! KFB 1. KVARTAL 05 l _kfb_1-05.indd :15:23

14 LANDET rundt Sør-Trøndelag Onsdag 17. november ble det holdt beredskapsmøte på Rådhuset i Skaun kommune i samarbeid med kommunen. Tema for møtet var kommunens beredskapsarbeid/planer og presentasjon av KFB. Etter at leder av fylkeskomiteen i Sør- Trøndelag, Liv Mjelde, hadde ønsket velkommen, orienterte ordfører John P. Husby om kommunens beredskapsplan, som han beroliget deltakerne med var gjenstand for regelmessig oppdatering. Kommunen har ikke beredskapsråd, men har et kriseteam. Fra venstre: Leder av KFBs fylkeskomite i Sør-Trøndelag, Liv Mjelde, ordfører John P. Husby og plansjef Sigve A. Laugsund. Kommunen har gått til innkjøp av en ny tankbil og har felles brannsjef med Orkdal kommune. Den store, pågående vegutbyggingen innbefatter bl a sju vegtunneler, den lengste på hele 3,7 kilometer. Paradoksalt nok har det i byggeperioden, med svært vanskelige kjøreforhold, vært svært få trafikkuhell, noe som kanskje skyldes redusert hastighet flere steder. Ordføreren var imidlertid misfornøyd med at den nye vegen ikke får midtrabatt. Fylkeskomiteens leder, Liv Mjelde, foreslo at kommunen opprettet et beredskapsråd og foreslo Lindis Pettersen fra Norges bygdekvinnelag som medlem fra KFB. Møtet ble avsluttet med en spørrerunde der både kommunens ordfører og planleggingssjef fikk anledning til å svare på spørsmål fra forsamlingen STOR INTERESSE FOR TUNNELSIKKERHET Sør-Trøndelag fylkeskomite avholdt årsmøte og fylkeskonferanse i Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesenter i Trondheim 29. januar. Årsberetning, regnskap, budsjett, møte og arbeidsplan ble godkjent. Leder Liv Aasen Mjelde ble gjenvalgt for to år. Seksjonsleder i Statens vegvesen Region Midt, Christian Røkke, holdt foredrag om sikkerhet i tunneler. Vegtrafikksentral region midt ble etablert i 1993 og er ett av fem senter, det er lokalisert i Trondheim (Statens Hus). Senteret mottar ca henvendelser i året, de har 40 tunneler som styres og overvåkes i regionen. I tillegg er det 30 klimastasjoner. Noe mange nok ikke var klar over, er at det eksisterer ett telefonnummer, nr 175, som er landsdekkende. Ringer du dette nummeret, får du den nærmeste lokale vegsentral og kan enten få eller avgi informasjon om ekstreme føreforhold eller andre relevante vegopplysninger. Vegvesenets nettsted: er svært populært for folk som ønsker oppdatert veginformasjon. TRAFIKKSTYRING OG OVERVÅKNING: - Det er en stor og omfattende arbeidsoppgave å overvåke våre mange vegtunneler som stadig blir flere i vårt fjellrike land, fortalte Christian Røkke. - Langs vegene er det satt opp klimastasjoner som måler temperatur, vindstyrke føreforhold og andre ting. Statens vegvesen har ansvar for 840 kilometer vegtunneler fordelt på 941 tunneler. Tunnelens lengde avgjør de sikkerhetsmessige tiltak. Årlig mister mellom 4-6 mennesker livet i ulykker knyttet til vegtunnelene. Hvert år er ca personer involvert i branntilløp i tunnelene, her er det gjerne eldre og tunge kjøretøy som er årsaken til branntilløpene. NYE EU-DIREKTIVER Nye EU-direktiver krever videoovervåkning på sterkt trafikkerte tunneler. dette vil bli gjennomført bl.a. på Nordre avlastningsveg og nye E39 gjennom Orkanger. Tunnelens beskaffenhet er avgjørende for sikkerhetsnivået, slik som kurvaturen, rømmings-muligheter, snu-nisjer og lyssetting. Tunnelene er datastyrte. Dersom det er behov for å stenge en tunnel, blir dette gjort med et tastetrykk fra operatørens side. Tunneler er i utgangspunktet trafikksikkerhetsfremmende. Færre ulykker i tunnel enn utenfor Hendelser i tunnel har potensial til stort skadeomfang Sikkerhet i tunneler er et fokusområde i Statens vegvesen EU skjerper kravene til sikkerhet Oppgraderingsprogram for de eldre tunnelene er i gangsatt Økt bruk av teknisk overvåkning. ENGASJERT FORSAMLING Foredragsholderen måtte svare på en rekke spørsmål både når det gjaldt tunnelsikkerhet og på mange andre generelle spørsmål om vegsikkerhet, trafikksikkerhet, fremtidig tunnelbygging og en rekke andre områder innen vegutbygging. 14 l KFB 1. KVARTAL 05 Seksjonsleder Christian Røkke og fylkeskomiteleder Liv Mjelde. 088_kfb_1-05.indd :15:26

15 LANDET rundt Rogaland Rogaland Bygdekvinnelag arrangerte sitt leiarmøte 11. november der søkjelyset vart sett på beredskap og tryggare lokalsamfunn. Innleiarar på tema var ordføraren i Strand kommune, Odd William Bøe og prosjektleiar i Klepp kommune, Ragnhild Ånestad. Både Strand og Klepp kommunar har utmerka seg svært positivt innan beredskap. Rogaland Bygdekvinnelag sin representant i fylkeskomiteen for Kvinner Frivillige Beredskap (KFB), Bodil Løge Wiig, innleia med sitatet Forbered deg i dag til det som kan skje i morgen. Alle kommunar skal ha ein beredskapsog kriseplan, hevda Odd William Bøe. I hans kommune, Strand, hadde dei mellom anna utarbeidd ein plan innan krisepsykiatri der det går tydeleg fram kven som har ansvaret dersom kriser oppstår. Han viste til eit konkret eksempel der kriseteamet/hjelpeapparatet fungerte og var til stor hjelp for dei som var ramma. Beredskap betyr å førebyggja før ulukker skjer og i tillegg ha ein fungerande beredskapsplan dersom ulukker skjer, var utgangspunktet for Ragnhild Ånestad sitt innlegg. Klepp kommune har i stor grad fokusert på det førebyggjande og teke i bruk deler av den såkalla Dagrosmetoden ein forenkla risiko- og sårbarhetsmetode. Som eit konkret eksempel viste Ragnhild til ein beredskapsplan som ein lærar saman med sine elevar, utarbeidde før dei drog ut på tur. At beredskap var eit område som interesserte dei 58 frammøtte bonde- og bygdekvinner, kom tydeleg fram i debatten/synspunkta etter orienteringa frå Ragnhild Ånestad og Odd William Bøe. Akershus KFB var representert på Eidsvoll Sivilforsvarsforenings beredskapsøvelse lørdag 21. august, der fylkeskomiteens leder Åse Marie Pettersen presenterte et beredskapslager til bruk i hjemmet. Andre aktører var Redningselskapet, som demonstrerte redning og gjenoppliving av personer som falt ut av en kano, Røde Kors som viste gjenoppliving ved hjelp av Annedukken og Brannvesenet som demonstrerte redning i forbindelse med bilulykke. Heimevernet var også til stede. Fylkesleder Åse Marie Pettersen representerte KFB også på Bygdedagene på Eidsvoll en uke senere. Bygdedagene er et årlig arrangement med mange aktører som viser hvordan ting ble laget i gamle dager. Onsdag 17. november arrangerte KFB temadag i befalsmessa på Kjeller. Major Helge Rindahl fortalte om Forsvarets situasjon og politiinspektør Mona Hertsberg hadde den økende volden i samfunnet som sitt tema. KFB-leder Gretha Thuen orienterte om KFBs arbeidsprogram. Fortsatt høy oppslutning om Forsvaret A.C. Nielsen A/S har utført den årlige meningsmålingen for Folk og Forsvar med spørsmål om Norge bør ha et militært forsvar. Disse målingene har vært foretatt i en årrekke, og oppslutningen har jevnt over vært høy. På spørsmålet: Mener du at Norge bør ha et militært forsvar i den nåværende situasjon? svarer hele 88 % ja, mens 7 % svarer nei (resten er usikre, eller har ingen spesiell mening). Ellers viser oppdelingen i politiske sympatier (stemme hvis valg i morgen) på ovennevnte spørsmål følgende (fjorårets tall i parentes): DNA 88% (91%) SV 81% (72%) FRP 92% (87%) H 93% (97%) KrF 95% (96%) SP 97% (94%) V 97% (84%) RV 63% (37%) Andre 53% (85%) Menn (89%) er litt mer positive enn kvinner (86%). Oppslutningen er noe lavere blant de yngste, med 80% blant de under 30, mot 89% for aldersgruppen år og 92% blant de over 60.På spørsmålet om den politiske situasjonen i verden for tiden er spent eller avspent svarte 20% at den var meget spent og 45% at den var ganske spent. Blant de politiske partiene er andelen som anser verdenssituasjonen som meget spent lavest hos KrF (7%) og høyest hos Rød Valgallianse (50%). Forøvrig visste hele 77% av de spurte navnet på nåværende forsvarsminister, mot 60% i fjor. KFB 4. KVARTAL 04 l _kfb_1-05.indd :15:40

16 Livredning kan bli bedre Ambulansepersonell gjør ikke hjerte- og lungeredning riktig i de fleste tilfellene. Det fører til minst 500 unødige dødsfall i Norge hvert år, mener forskerne bak en ny undersøkelse som er gjengitt i et av verdens messt prestisjetunge medisinske tidsksrifter, JAMA. Undersøkelsen er gjennomført i Akershus, Stockholm og London og inkluderer nesten 200 pasienter med hjertestans behandlet av profesjonelle knyttet til ambulansetjenesten i det aktuelle området. Det er nå utviklet en ny undervisningsdukke som selv gir tilbakemelding til kursdeltakerne når de gir riktig behandling. I undersøkelsen som er offentliggjort, fikk ikke ambulansepersonell tilbakemelding mens de jobbet. Nå er systemet videreutviklet slik at elektrodene som festes på pasientens brystkasse gir direkte tilbakemelding via en høyttaler. Dette testes nå ut, skriver Aftenposten. Vernepliktsundersøkelsen 2004 Vernepliktsundersøkelsen 2004 bekrefter at kravet om meningsfylde og økonomisk kompensasjon har bred oppslutning blant vernepliktige. Ikke overraskende viser undersøkelsen at lite motiverende og ineffektiv tjeneste er blant de viktigste årsakene til mistrivsel. Om lag 80 prosent av de vernepliktige trives bra eller svært bra i Forsvaret. Over 65 prosent har fått en bredere og bedre forståelse av det norske forsvaret i tiden de har tjenestegjort. Dette viser viktigheten av at så mange som mulig gjennomfører førstegangstjenesten, skriver Norges Forsvarsforening. Arbeidet med Jubileumskonferansen godt i gang Fem forsvarsrelaterte frivillige organisasjoner samarbeider om Jubileumskonferansen : forsvar For Fred og Frihet som finner sted på Akershus lørdag 29. oktober. Planleggingen har allerede pågått et års tid, og konferansen er omtalt i programmet til Norge2005as, i Forsvarets jubileumsprogram og i en rapport bestilt av det svenske utenriksdepartementet. Det endelige program er ikke helt spikret, men konferansen vil bli åpnet av presidenten i Norges Reserveoffiserers Forening, hans J. Røsjordet. Videre vil det bli et tilbakeblikk over utviklingen som ledet fram til 1905 og videre fram til i dag. Hovedtyngden av programmet blir relatert til framtiden, og det vil bli særlig fokusert på vårt framtidige forsvar og arbeidet med det totale sikkerhetskonsept. KFB har ansvaret for temaet Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid. Organisasjonene bak konferansen er Forsvarets Høy skoleforening studieutvalget, Institutt for Forsvarsopplysning, KFB, Norges Forsvarsforening og Norske Reserveoffiserers Forening. Små l NYTT Brannvern for minoritetsspråklige Norsk brannvernforening har laget en ny brosjyre om brannvern i hjemmet som utgis på 10 ulike språk. Målgruppen for brosjyren er minoritetsspråklige innvandrere i Norge og beboere på asylmottak. Brosjyren er på seks sider, og beskriver viktige brannforebyggende tiltak i boliger. Brosjyren inneholder også en sjekkliste for brannsikkerhet i boligen. Brosjyrene er utviklet med støtte fra Utlendingsdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Sivilforsvaret med 287 FIG-innsatser i 2004 Sivilforsvarets fredsinnsatsgrupper (FIG ene) deltok i 287 ulike innsatser i 2004, fordelt med 140 på leteaksjoner, 40 på industri- og boligbranner, 35 på ulykker, 32 på skogbranner, 25 på flom/orkan, 13 på materiellbistand og 2 på oljevern. Særlig ressurskrevende var innsatsene etter Rocknes-forliset og mottaket på flyplassene etter flomkatastrofen i Sørøst- Asia. Sivilforsvaret har i alt 119 fredsinnsatsgrupper rundt om i hele landet. Dette er selvstendige enheter med kort varslingstid, som har allsidig opplæring i brann, redning, sanitet, omsorg og samband. FIG ene kan ved behov rekvireres av politi/lensmann, brannvesen og helsevesen. Til sammenligning var det i 327 FIG-nnsatser i 2003, fordelt med 116 på leteaksjoner, 71 på skogbrann, 60 på industri- og boligbranner, 33 på materiellbistand, 25 på flom/orkan og 22 på ulykker. 16 l KFB 4. KVARTAL _kfb_1-05.indd :15:41

17 I fjor kom det ut ikkje mindre enn tre bøker om fiskarkvinnene, kystkvinnene her i landet. Alle bøkene er i stort format og rikt illustrerte. Anne Johanne Kvale Kvinneliv på kysten Den eine boka er avgrensa til eitt fylke, Sogn og Fjordane. Det var Fiskarkvinnelaget som gjorde opptaket og sende kring eit spørjeskjema. Materialet vart bearbeidd og ordna av Inger Thorun Hjelmervik. Boka Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad omfattar kvinner kysten rundt, med hovudvekt på det som var særmerkt for kysten. Den tredje boka Havets døtre av Leo Oterhals fortel om sterke kvinner i kystmiljøet, kvinner som slo seg opp heime og ute. FISKARKVINNER I SOGN OG FJORDANE Boka byggjer på soger frå 42 kvinner, frå kystkommunene Askvoll, Bremanger, Flora, Selje, Solund og Vågsøy. Nokre få er anonyme. Kvinnene som fortel er fødde frå 1892 til Det er ei bok om kystfiskarsamfunnet sett med kvinneauge. Det var eit hardt og strevsamt liv å vere fiskarkvinne. Dei tok størsteparten av ansvaret for familievelferda. Arbeidsinnsatsen i heimen, på garden og i båten gav dei sjølvtillit og styrke. Mange fiskarhuslydar hadde ein liten gard, og når mennene var på fiske, var det kvinnene som måtte ta hand om alt, stell av dyra, ofte store barneflokkar og til tider ein eldre generasjon å ha omsorg for. Det var dårlege vegar, ofte ikkje veg i det heile. Mange skulebarn måtte ro, ein halvtime og meir for å kome seg til skulen. Kvinnene fortel om kvardag og helg, organisasjonsarbeid, fiskarkvinnelaget, humanistiske og kristelege organisasjonar. Naturleg nok har Amanda Igland fått spesielle omtale. Ho var i 11 år leiar av Norges Fiskarkvinnelag, og i mange år leiar av lokallag og fylkeslag. I lokallaget i Bremanger tok ho initiativ til et fiskarmonument som er reist ved Bremanger kyrkje. Boka vil naturleg nok ha spesiell interesse for dei som bur i dette fylket. Men mykje av det som vert fortalt er nok felleseige for kystsamfunna og dermed av ålmenn interesse. Inger Thorun Hjelmervik: Kjerringkavet Fiskarkvinner i Sogn og Fjordane fortel Selja forlag KYSTKVINNER FRÅ 1850 TIL 1950 Tidsråma for denne boka er 100 år, og det vert fortalt om kvinner langs så og seia heile kysten, det meir spesielle og fellestrekk. Dei fleste det vert fortalt om er vanlege kvinner, men det er også fortalt om kvinneliv på fyrstasjonar, forretningskvinner i kystnæringar, telegrafdamene og skipperkonene, som kunne følgje mennene ut i den store verda. Her kjem Amalie Skram inn, som var med sin skippermann på seilas. Vi møter også dei som arbeidde i hermetikkindustrien, filetfabrikkane, i klippfiskproduksjonen. Organisasjonslivet har også i denne boka ein brei plass, og sameleis fiskarog sjømannsheimane. Det meste av det daglege strevet, dyrestell og sanking frå fjell til fjell, eggog dunsamling, matstell og tilverknad av varme klær mot vind, regn og sjødriv. Det var også mange kvinner som fiska langs kysten, sjølv om det vart registrert etter måten få kvinnelege yrkesfiskarar. I folketeljinga i 1900 var det 720 kvinner i heile landet som dreiv 088_kfb_1-05.indd :15:42

18 fiske som selvstendig livserhverv. Men mange vart nok ikkje registrerte. Ettersom boka går fram til 1950, er også kvinner i offiserstillingar om bord kome med, som radiotelegrafistane. Det har vore fleire arbeidsplassar for norske sjøfolk i utanriks- enn i innanriksfart. I 1967 arbeidde berre 13 prosent av dei kvinnelege sjøfolka innanriks. Åsa Elstad Kom forlag Kystkvinner i Norge STERKE KVINNER I KYSTMILJØET Leo Oterhals er ein produktiv forfattar. Han har skrive 21 bøker om livet ved kysten. Den siste, Havets døtre, er vigd kvinnene. Han skriv om kvardagskvinnene i ei tøff og nådelaus tid, der ein kvar einaste dag måtte kjempe for å overlege. Men han skriv også om dei som braut over tvert og prøvde lukka i byen eller utlandet. Vi møter nokre av desse som braut ut. Som Ane Marta Hessholm frå Bjørnsund. Ho var dotter av losen som miste kona i barsel. Losen var ein streng mann og såg det som sjølsagt at Ane Marta vart heime og tok mora sin plass og stelte for han og søskena. Ho mælte mot, men det nytta ikkje. Men Ane Marta tok færingen, kom seg om bord i ei nordmørsjakt og kom seg til Kristiansund. Der var ho hushjelp ei tid, men reiste vidare til Trondheim, då ho fekk vita at faren var i ferd med å finne henne. Frå Trondheim for ho til Sør-Afrika der ho var hushjelp i ein diplomatfamilie. Her trefte ho ein sympatisk engelskmann som ho gifte seg med. Han åtte m.a. ei gullgruve nær Johannesburg. No først tok ho kontakt med dei heime på Hessholm. Heile fiskeværet var på beina då ho kom på besøk. Ane Marta vart tidleg enkje, men ho dreiv vidare gruva og fleire hotell. Ho var fleire gonger heime i Noreg og gjesta også fleire av brørne sine, som var busette i USA. Men ho vende attende til Sør-Aftika og vart gravlagd i afrikansk jord. Oterhals fortel om kvinner som var fangstfolk på Grønland og på Svalbard. Jordmødrene i Kyst-Noreg har gjort ein strålande innsats. I Oterhals si bok møter vi Anny Helland Pedersen som hadde mange tøffe turar. Fleire gonger kom ho seg på land ved å hengje i ein kran barn tok ho imot i sine 40 år som jordmor. Leo Oterhals: Havets døtre - sterke kvinner i kystmiljøet Lagunen forlag "Kjedelig beredskap"? Menneskene er biologisk mer forberedt på å unngå å bli spist av rovdyr ennå vurdere mer abstrakte farer. Derfor blir viktig beredskapsarbeid så kjedelig, mener den amerikanske dommeren Richard A. Posner i sin bok Katastrofe. Risiko og reaksjon. Derfor leser vi heller avisen i stedet for å følge med sikkerhetsanvisningene i fly, derfor foretar vi halsbrekkende forbikjøringer på svingete veier eller ligger kloss inn i bilen foran, derfor sikrer vi oss ikke med et lite matlager, vannlager, fyrstikker eller stearinlys i tilfelle strømmen skulle bli borte. Derfor reiser vi til ferieparadiser uten å bry oss om hvordan vi skal kunne opptre i tilfelle den historisk sjeldne, men likevel mulige, katastrofen skulle inntreffe. Et samfunn som ikke har forsøkt å vurdere utfordringer og risikoer, truffet tiltak for å gjøre dem så små som mulig, og minske virkningene av dem om de likevel skulle inntreffe, er ekstremt utsatt. Beredskap kalles dette arbeidet. Og det er egentlig dørgende kjedelig, for det går mye rutine i det, og som oftest inntreffer jo ikke de krisene som man gjennom beredskapen skal oppøves til å håndtere. Kanskje ligger det en intellektuell utfordring i å forsøke å tenke seg det utenkelige, eller alle varianter mellom det tenkelige og utenkelige. Men deretter skal det utarbeides beredskapsplaner, lages rutiner for utøvelse av planene, utpekes ansvarlig personell, testes materiell og ikke minst øves, øves og atter øves... Noen mennesker har trolig bedre naturlige forutsetninger til å håndtere en krise enn andre. Men vi kan alle trenes til å tenke over og følgelig opptre bedre hvis krisen skulle inntreffe. Selv om vi ikke er laget til å forstå farer fullt ut, kan vi gjøre noe for å minske dem, både i det daglige og på ferie. Selv om det er aldri så kjedelig. (Kjell Dragnes i en kommentar i Aftenposten) 18 l KFB 4. KVARTAL _kfb_1-05.indd :15:52

19 Nyel bøker STORVERK OM FORSVARET I fjor kom dei to siste binda av det store verket om norsk forvarshistorie. Det er i alt fem bind i stort format, på til saman 1850 sider. Verket er rikt illustrert og svært tiltalande. Bind 4 er skrive av Kjetil Skogrand og omfattar perioden Det femte og siste bindet har tre forfattarar: Jacob Børresen, Gullow Gjeseth og Rolf Tamnes. Det er trettiårsbolken dette handlar om. Føremålet med verket er å dekkje viktige sider ved Forsvaret si historie, med særleg vekt på sivil-militære tilhøve, strategi og organisasjon. Det seier seg sjølv at ein les ikkje vel 800 sider som dei to siste binda utgjer, side for side. Men etter å ha bladd, lese litt her og litt der, sitt ein at med absolutt kjensle av at føremålet er innfridd. Dette vil verta ståande som det store oppslagsverket om det norske forsvaret, eit verk med høgfagleg standard. Bind 4 har hovudkapitla Strategisk utsyn, Forsvaret i krig, Venner og allierte, Organisasjon i vekst og i form, Forsvaret og samfunnet, og til slutt ein konklusjon. Det siste bindet omfattar kapitla Storpolitikk og militærmakt, Forsvaret av Norge og norske bidrag til allianseforsvaret, Maktbruk på den internasjonale scena, Forsvarets rolle og oppgåve i fred, Forsvarsplanlegging og organisasjonsutvikling. Av det denne meldaren sjølvsagt har leita etter, er kva som er skrive om kvinnene. til saman i dei to binda er det bortimot 10 sider om kvinner i Forsvaret. Det er ikkje så stor prosent, men det er godt og så langt ein kan forstå, dekkjande. Vi kan lese om kvinner i militæret, motstandssamarbeid, kvinner i etterkrigsforsvarets, Kvinners frivillige Beredskap og Kvinner i Forsvaret det siste eit oppsummeringskapittel i siste bindet. Desse to siste binda omfattar 60 år. Vi som er godt oppe i åra har opplevd denne tidsbolken, vore opptekne av forsvaret, for aktive i forsvars- og beredskapsorganisasjonar. For yngre generasjonar er det mykje kunnskap å hente. Godt gjort av eit etter måten lite forlag å kunne gi ut eit slikt storverk! Norsk Forsvarshistorie Kjetil Skoggrand Norsk Forsvarshistorie Jacob Børresen, Gullow Gjeseth, Rolf Tamnes Eide forlag KAMP MOT DEPORTASJON OG RETTSOPPGJØR I norsk krigshistorie dvs siste krig står familien Christie frå storgarden Vidarshov på Hedmark i ei særstode. Karen Christie var fødd Wedel Jarlsberg. Ho vart tidleg enke, men dreiv garden vidare med styrke og dugleik. Ho var pasifist til 9. april Då vart ho aktiv i motstandsrørsla, hadde folk i dekning og fekk hjelpt mange over til Sverige. Til slutt vart ho arrestert og sat på Grini ei tid. Sønene Johan og Werner var flygarar og med i mange luftkampar. Werner Christie, som gjekk bort tidlig på nyåret, var ein av de mest dekorerte offiserane i landet. Johan gjorde ein stor innsats som redda fleire tusen tyskarbarn frå deportasjon frå Noreg etter krigen. Døtrene Katrine og Amalie gjorde også ein stor innsats. Katrine var med i krigsadministrasjonen i England og vart seinare den første kvinnelege inspektøren i flyvåpenet. I fjor kom det ei bok om Amalie Christie, førd i pennen av religionshistorikaren Ingeborg Solbrekken, som til dagleg arbeider som privatpraktiserande psykoterapeut. Det er ei svært interessant bok. Amalie Christie kom heim til Noreg i 1939 med kunstnardiplom frå Musikkhøgskulen i Berlin. Ho slo seg ned som pianist i Oslo, der ho hadde mange vener i musikarmiljøet. Så kom okkupasjonen. Amalie kom tidleg med i motstandskampen. Ho var m.a. med og spreidde illegale aviser. Ho berga livet til mange jødar, m.a. ved at ho hadde omgang med tyske jøssingar og dreiv utstrakt konspirasjon. Ho samarbeidde med folk i Wehrmacht som var antinazistar, som t.d. Theodor Steltzer. Han hadde hovudkvarter på KNA-hotellet og ho var innom han for å få opplysningar som motstandsrørsla kunne nyttiggjere seg. Fehmer hadde ho også kontakt med. Det var høgt spel ho dreiv, men det gjekk bra, utruleg nok. Så kom kapitulasjonen og rollene vart bytte om. Amalie Christie var ein sterk motstandar av dødsstraff, og var opprørd over det unyanserte biletet på svikarane under rettsoppgjeret. Ho tykte ein gjekk for hardt fram mot tyskarjenter og einskilde frontkjemparar. Når det gjaldt tyskarjentene gjorde broren Johan ein stor innsats som berga fleire tusen tyskarbarn frå deportasjon frå Noreg. Det er sterkt å lese kva framståande fagfolk sa og skreiv om kvinnene som fekk barn med tyskarar, m.a. at det var for ein stor del defekte individ. Ein måtte rekna med at avkommet for ein stor del ville vere dårleg utrusta og bli til belastning! Difor måtte dei sendast til Tyskland. 088_kfb_1-05.indd :16:02

20 Av Anne Johanne Kvale Beredskap, forsvar, tryggleik, fred, konfliktar og krig - det er alltid nye bøker som vi vil tru lesarane vil vere interesserte i å bli orientert om Nyel bøker Medan styresmaktene i Noreg arbeidde med å få eksportert tyskarjentene og deira barn til Tyskland, arbeidde Johan Christie i Tyskland for å få sendt heim norske kvinner med barn som var på tysk jord. Han skreiv personleg brev til statsminister Einar Gerhardsen og motvillig gjekk regjeringa med på å delvis kome framlegget hans i møte. Det er nok ikkje alle som vil vere samde i alle Amalie Christie sine meiningar og utsagt. Men det er ei bok alle som er opptekne av dei spørsmål ho tek opp, bør lese. Ingeborg Solbrekken: Med empati som våpen Amalie Christies kamp mot deportasjon og rettsoppgjør Genesis forlag Saman med ein lækjar draup ho så blåsyre ned i dei opnemunnane deira. Så tok ekteparet Goebbels sine eigne liv og SS-helte dei bensin på lika utanfor bunkersen og brende dei. Hitler hadde forsikra seg som at når han hadde teke livet av seg og Eva Braun skulle dei også brennast. Russarane måtte ikkje finna anna enn oske. Det er uhyggjeleg lesnad, og det er på ein måte uverkeleg, drama, galskap, forvirring. Korleis kunne storparten av eit heilt folk følgje ein galen mann? Joachim Fest: I Hitlers bunker Det tredje riktets siste dager Damm forlag DEI SISTE DAGANE I DET TREDJE RIKET Det er kome ei rekkje bøker om det som hende våren 1945, då det tyske riket gjekk under og Hitler skaut seg sjølv og Eva Braun, som han like før hadde gifta seg med. Mellom fjoråret sine mange bøker om andre verdskrigen er historikaren Joachim Fest si bok om den siste tida i Hitler sin bunkers. Det er ei bok på knappe 200 sider, konsentrert, velskriven, spanande. Det startar med russarane sin siste og avgjerande offensiv mot Berlin i byrjinga av april, til Hitler sitt sjølvmord 30. april. Hitler hadde lenge visst at krigen var tapt. Allereie i byrjinga av 1945 sa han: "Vi kan gå under. Men vi kjem til å ta ei verd med oss. Dei siste månadene av krigen heldt Hitler seg i bunkersen han hadde fått lagd ti meter under bakken. Han vart meir og meir paranoid. Han ville at heile det tyske folket skulle følgje han i undergangen. Dei hadde ikkje fortent anna udugelege og trulause som dei var. I gatene er det eldre menn og unge gutar som kjempa ein desperat og meiningslaus kamp. Det er berre eit avgrensa område rundt regjeringskvartalet som er på tyske hender nå. Hundeføraren til Hitler får ordre om å avlive schæfertispa Blonde. Han var sjuk ved tanken på at russarane skulle få hand om henne. Ekteparet Goebbels med sine seks barn ville følgje Hitler i døden. Om kvelden 1. mai gav Magda Goebbels barna ein sovedrikk, kanskje også ei morfinsprøyte. FANGELEIRANE I SOVJETUNIONEN Det er kan henda ikkje så mange som gjev seg i kast med ei bok på over 700 sider. Men det burde det vere. Anne Applebaum si bok Gulag som i fjor kom på norsk, er eit storverk om det sovjetiske leirsystemet i tidsbolken Applebaum, som i 2003 fekk den prestisjetunge Pulitzerprisen, er skribent og spaltist i The Washington Post. I innleiinga seier ho at dette er soga om Gulag, det veldige nettverket av arbeidsleirar som var spreidde over hele Sovjetunionen, 476 i talet, på det høgaste. Gulag tyder hovedadministrasjonen for leirane. Det er eit anakronym og kom etter kvart til å bety sjølve systemet for slavearbeid, og i breiare tyding, sjølve det sovjetiske undertrykkingssystemet. Det er uhyggjelege tal det er snakk om. Applebaum er kome fram til at meir enn 28 millionar menneske var innom leirane. Ei tid var omkring 15 prosent av folket arrestert. Eit ukjent tal millionar døydde. Ingen kjenner det verkelege talet, men det kan vere så høgt som 20 millionar. Gulag hadde førelauparar i Tsar-Russland, men det var under Lenin og i særleg grad under Stalin, det fekk slikt uhyggjeleg omfang. Tvangsarbeidsleirane fekk ein viktig plass i Sovjetunionen. Dei var ein viktig faktor i industrireisinga. Det føreligg mistanke om at massearrestasjonane på trettitalet ikkje hadde som primærmål å knekke all opposisjon, men var meir tiltak for å skaffe billeg arbeidskraft. 20 l KFB 1. KVARTAL _kfb_1-05.indd :16:04