HØRING - FORSLAG OM ENDRING AV CWD-FORSKRIFTEN

Transkript

1 Høringsinstanser Deres ref: Vår ref: 2017/62636 Dato: Org.nr: HØRING - FORSLAG OM ENDRING AV CWD-FORSKRIFTEN Hovedinnhold i forskriftsutkastet Chronic Wasting Disease (CWD), er en dødelig hjortesykdom som ble oppdaget i Norge for første gang i april i fjor. Regler med tiltak for å begrense spredningen av skrantesjuke blant hjortedyr ble fastsatt i juli Siden sommeren 2016 har det pågått en stor kartlegging av skrantesjuke i hjortedyr i Norge og det er hittil funnet fem hjortedyr med skrantesjuke. På bakgrunn av kunnskapen fra kartleggingen, erfaringene i høst og EUs beskyttelsestiltak mot Norge foreslår Mattilsynet følgende endringer av dagens CWD-forskrift: - At forskriften endres fra en midlertidig til en permanent forskrift. - Flytting av tamrein mellom fylker kan bare skje mellom visse områder i Norge og på visse betingelser. - Det blir forbudt å flytte andre hjortedyr enn tamrein mellom fylker. Permanent flytting av dyr til nabofylker for å unngå innavl kan likevel tillates på visse betingelser. Begrensninger innføres på besetningen som tar inn dyret. - Det blir skilt mellom utlegging av fôr og slikkesteiner til ville og tamme hjortedyr. Forbudet mot utlegging av fôr og slikkesteiner til ville hjortedyr utvides til hele landet. - Når det gjelder tamrein og oppdrettshjort, blir det i stedet krav om at dyrene fôres på en måte som gjør at ville hjortedyr ikke får tilgang til fôret. Kravet blir strengest ved fôring av oppdrettshjort. - Det blir krav om at tamrein og oppdrettshjort fra områder uten CWD ikke fôres med fôr, inkludert lav, som er sanket inn fra områder med CWD. - Varslingsplikten utvides til også å omfatte de som har oppdrag knyttet til hjortedyr og de som er ansvarlige for påkjørsler med tog. Bakgrunn for forslaget Chronic Wasting Disease (CWD), heretter omtalt som skrantesjuke, er en prionsykdom (sykdomsfremkallende prioner er proteiner som ikke brytes ned i kroppen) hos hjortedyr. Det finnes ulike typer av prionsykdommer hos dyr og de mest kjente er skrapesyke hos sau, kugalskap (BSE) hos storfe og skrantesjuke hos hjortedyr. Av disse tilstandene er det bare BSE hos storfe som man vet kan smitte til mennesker. Smitte til menneske er ikke rapportert i forbindelse med skrapesjuke eller skrantesjuke. Det er ikke påvist noen sammenheng mellom skrapesjuke, BSE og skrantesjuke. Mattilsynet Saksbehandler: Kristin Ruud Alvseike, Julie Enebo Grimstad, Turi Hordern- Larsen m.fl. Tlf: / Besøksadresse: E-post: postmottak@mattilsynet.no (Husk mottakers navn) Postadresse: Felles postmottak, Postboks Brumunddal Telefaks:

2 Skrantesjuke kjennetegnes ved gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptomer og avmagring, og sykdommen ender alltid med døden. Skrantesjuke er en B-sykdom og mistanke om sykdommen skal meldes til Mattilsynet. Smitteoverføringen ved skrantesjuke kan skje gjennom direkte kontakt mellom syke og friske hjortedyr, eller indirekte ved at friske dyr kommer i kontakt med smittestoffet i miljøet (beite, infiserte kadaver). Smittestoffet er påvist i bl.a. spytt, urin og avføring fra smittede dyr. Prionene er svært resistente mot fysiske og kjemiske påvirkninger, og beite hvor syke dyr har oppholdt seg kan være smittefarlig i flere år 1. Skrantesjuke er kjent i USA og Canada. I tillegg er sykdommen påvist i Sør-Korea etter import av dyr fra Nord-Amerika. I Norge ble skrantesjuke funnet på en villrein fra Nordfjella i april 2016, og senere på ytterligere to villrein fra samme området, samt to elg fra Selbu. Disse funnene er de første av skrantesjuke i Europa. Forskrift 11. juli 2016 nr. 913 om midlertidige tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease ble fastsatt sommer 2016 for bl.a. å hindre flytting av levende hjortedyr. Forskriften forbyr utførsel av hjortedyr fra Norge og inneholder krav om tillatelse før flytting av hjortedyr mellom fylker. Forskriften forbyr også import, salg, kjøp og bruk luktestoffer (lokkemidler) fra hjortedyr fra land med skrantesjuke, et forbud mot å legge ut fôr og slikkesteiner til hjortedyr som ikke ble holdt fysisk adskilt fra andre hjortedyr, og en utvidet varslingsplikt for å sikre testing av flest mulige dyr. I november 2016 ble utførselsforbudet endret for å samsvare med EU-beskyttelsestiltak mot Norge (beslutning (EU) 2016/1918). Det ble da innført krav om samtykke fra myndigheter i Norge, Finland og Sverige ved flytting av hjortedyr over grensen. EUs beskyttelsestiltak mot Norge gjelder foreløpig frem til 31. desember 2017, men vil trolig forlenges. Desember 2016 ble CWD-forskriften forlenget slik at den nå gjelder uten utløpsdato. Det ble samtidig lagt inn mulighet for Mattilsynet å gi tillatelser for fôring av hjortedyr i utmark i noen få tilfeller. Mattilsynet, Miljødirektoratet, Veterinærinstituttet, NINA, SNO, jegere og mange frivillige jobbet sammen for å kartlegge spredningen av skrantesjuke høsten 2016/vinteren Det er per i dag tatt over prøver, med kun 5 positive funn. Prøvetakingen vil fortsette i 2017 og flere år fremover. Selv om antall dyr som er prøvetatt er høy, er det likevel ikke tilstrekkelig til å kunne oppheve de andre tiltakene i CWD-forskriften. Det er likevel klart at skrantesjuke ennå ikke er oppdaget nord for Selbu og at sykdommen hittil er kun funnet på ville dyr. Mattilsynet mener derfor at det er viktig å sikre mot flytting av hjortedyr fra sør til nord for å beskytte de nordligste delene av landet. Her er tamreinnæringen spesielt viktig. Tamrein er delvis domestiserte, og eierne vil derfor kunne holde oversikt over dyra og melde ifra om de oppdager tegn til sykdom på dyrene. Situasjonen med oppdrettshjort er ikke sammenlignbart, da deler av næringen tar inn ville hjortedyr, hvor helsestatus er ukjent. Forbud mot utlegging av fôr og slikkesteiner til hjortedyr ble innført i juni 2016 for å hindre ansamling av hjortedyr og spredning av skrantesjuke. Mange høringsinstanser anførte at fôringsforbudet ville skape trafikksikkerhetsproblemer. En forskriftsendring desember 2016, innførte tre snevre tilfeller der Mattilsynet kan gi tillatelse til fôring av ville hjortedyr, deriblant av hensyn til trafikksikkerhet. Det er andre instanser som må vurdere behovet for fôring når det gjelder trafikksikkerhet, og dokumentasjonen må legges frem for Mattilsynet. Miljødirektoratet har hele tiden rådet Mattilsynet til å beholde fôringsforbudet. Miljødirektoratet har vist til at antall hjorteviltpåkjørsler henger sammen med bestandsstørrelse. De har i høringsuttalelse desember 2016 påpekt at det er primært felling av hjortevilt under jakt som regulerer bestandsstørrelsen og at vinterfôring vil ha mindre betydning enn jaktuttaket. Det er kommunen som fastsetter minsteareal for jakt og som godkjenner bestandsplaner. Miljødirektoratet mener at kommunal viltforvaltning og grunneiere kan vurdere behov for en justering av bestandsplanene i lys av CWD-forskriften. Mattilsynet mener at både kommuner og grunneiere må ta ansvar for en reduksjon av hjorteviltbestandene for å hindre spredningen av skrantesjuke og for å tilpasse hjorteviltbestandene til det naturlige beitegrunnlaget, særlig nå når fôringsforbudet blir landsomfattende. Svært mange av høringsinstansene kommenterte at det er ulogisk å forby slikkesteiner til ville hjortedyr når det ikke samtidig forbys slikkesteiner til andre dyr, f.eks. småfe. Mattilsynet planlegger en soneforskrift som vil gjelde der skrantesjuke er påvist i Norge. Mattilsynet vil håndtere spørsmålet om slikkesteiner til flere dyrearter i høringen av soneforskriften. 1 Dette avsnittet inneholder sitater fra Veterinærinstituttets fakta om CWD. Side 2 av 10

3 Innholdet i forskriftsutkastet Tross omfattende prøvetaking i Norge er det fortsatt umulig å fastslå om deler av Norge er frie for skrantesjuke. Skrantesjuke er en sykdom hvor smittestoffet kan overleve lenge i miljøet, og vi regner med at prøvetakingen i Norge vil fortsette i mange år fremover. Det er derfor fortsatt nødvendig med tiltak for å hindre spredning av skrantesjuke og CWD-forskriften foreslås videreført frem til den blir opphevet. Et tilleggsmoment er at EUs beskyttelsestiltak mot Norge blir sannsynligvis forlenget, og muligens utvidet, så lenge sykdommen ikke oppdages i store deler av EU. Forskriftens utløpsdato ble allerede fjernet ved forskriftsendringen jul Det foreslås ingen ny slutt dato. Mattilsynet foreslår derfor å fjerne «midlertidig» fra forskriftens tittel. Ordet «levende» fjernes fra definisjonen i 2 a), da det vil fremgå av de enkelte bestemmelsene at dyret er levende. Det er bare nødvendig å definere begrepet «hjortedyr». Dagens 4 om krav om tillatelse ved flytting av hjortedyr endres slik at kravet bare gjelder for tamrein. Tamrein går gjerne sammen med andre flokker, beiter på de samme områdene og derfor kan anses som en epidemiologisk enhet. Etter kartleggingen høsten 2016/vinteren 2017, anser Mattilsynet det som riktig å forsøke å beskytte de nordligste delene av Norge enda sterkere. Skrantesjuke er funnet så langt nord som Selbu. Mattilsynet mener derfor at det er viktig å lage en grense for å hindre smittespredning et sted nord for Selbu. Trondheimsfjorden, Beitstadfjorden og Snåsavatnet utgjør naturlige geografiske hindringer mellom nord og sør. Grensen mellom Tjåehkere Sitje reinbeitedistrikt og Låarte reinbeitedistrikt frem til riksgrensen utgjør også en grense mellom nord og sør, da det er naturlige avgrensninger her med Østre Namdal, daler og granskog. Vi har forstått at det er lite sammenblanding av rein mellom Tjåehkere Sitje reinbeitedistrikt og Låarte reinbeitedistrikt, i forhold til sammenblandingen mellom Låarte reinbeitedistrikt og Skæhkere reinbeitedistrikt. Denne grensen, fra Trondheimsfjorden i vest til grensen mellom Tjåehkere Sitje reinbeitedistrikt og Låarte reinbeitedistrikt ved grensen til Sverige angis i nytt vedlegg 2. Det presiseres derfor i revidert 4 at tillatelse til å flytte tamrein ikke kan gis for flytting fra steder sør for overnevnt grense til steder nord for samme grense. Det blir krav om at skrantesjuke ikke er påvist i området reinene flyttes fra og at helseinformasjonen om opprinnelsesflokken støtter flytting. Det vil fortsatt være mulig å flytte rein over fylkesgrenser i samsvar med fastsatte beitebruksregler eller direkte til slakteri uten tillatelse. CWD-forskriften har i dag krav om tillatelse ved flytting av hjortedyr mellom fylker i Norge. På bakgrunn av erfaringer fra tillatelser som er gitt siden forskriften ble fastsatt, ser Mattilsynet det som nødvendig å innføre et forbud mot flytting av andre hjortedyr enn tamrein mellom fylker. Dette gjøres i revidert 4a. Forbudet er basert på dagens system for forflytning av sau mellom fylker i forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer 13. Det blir likevel mulig å flytte hjortedyr direkte til slakteri i Norge uten tillatelse. Flytteforbudet er mest aktuelt for oppdrettshjort. Mattilsynet har kunnskap om at deler av næringen som driver med oppdrettshjort baserer seg på innfangning av ville hjortedyr for å unngå innavl. Hanndyr flyttes også mellom besetninger for bruk i avl. Bruken av ville dyr og utlån av avlsdyr innebærer at det er vanskelig å ha kontroll på spredning av skrantesjuke og at sykdommen lett kan spres til et stort antall besetninger. I høringsinnspillene i fjor sommer, foreslo Animalia et forbud mot innfangning av ville dyr, mens Bondelaget foreslo et flytteforbud der besetninger har tatt inn ville kalver den siste tiden. Det høres derfor et flytteforbud der det åpnes for at det kan gis tillatelse til permanent flytting av oppdrettshjort til nabofylket i forbindelse med avl, fra områder der skrantesjuke ikke er påvist. Bestemmelsen er en «kan»-bestemmelse og dermed er det opp til Mattilsynets faglige skjønn om tillatelse skal gis. Det foreslås at det må fremlegges dokumentasjon på selgerflokkens helsestatus for de siste fem årene og dokumentasjon på at avlsdyr ikke kan skaffes fra eget fylke. Mottakerbesetningen kan ikke flytte hjortedyr ut av besetningen i fem år etter at de har mottatt slike dyr, unntatt der dyr flyttes direkte til slakteri. Det blir ikke anledning til å gi tillatelse for flytting av hjortedyr fra sør til nord overgrensen som fastsettes i vedlegg 2, se over. Innholdet i 5 endres ikke, men det foreslås ny tittel og en presisering av ordlyden. Ny tittel er «forbud mot naturlige luktestoffer fra hjortedyr». I bestemmelsen presiseres det at forbudet gjelder naturlige luktestoffer fra hjortedyr fra land med Chronic Wasting Disease. «CWD» endres også til «Chronic Wasting Disease», da det fulle navnet er brukt i de andre bestemmelsene. Side 3 av 10

4 Mattilsynet ser at det er hensiktsmessig å skille mellom fôr og slikkesteiner til ville og tamme/semidomestiserte hjortedyr. Tamrein og oppdrettshjort vil være under tilsyn av eiere. Det foreslås derfor at fôr og slikkesteiner til ville hjortedyr reguleres i en bestemmelse, mens fôr til tamrein og oppdrettshjort reguleres i en annen bestemmelse. Forbud mot slikkesteiner til både hjortedyr og husdyr i soner der skrantesjuke er påvist vil foreslås i en soneforskrift som sendes ut i adskilt høring. Dagens 6 gjør det forbudt å legge ut fôr og slikkesteiner til hjortedyr for å hindre spredning av skrantesjuke mellom dyr. Det foreslås at forbudet videreføres, men da bare for ville hjortedyr. Samtidig utvides forbudet slik at det gjelder for hele Norge, istedenfor bare noen fylker. Skrantesjuke spres blant annet via spytt. Mange dyr som samles, eter fra samme fôr eller slikker på felles slikkestein øker risikoen for spredning av skrantesjuke. Siden vi har manglende kunnskap om utbredelsen av sykdommen i Norge, dvs. at det er ingen områder i Norge som kan frikjennes, vurderer vi at det er viktig å ha et fôr- og slikkesteinsforbud til ville hjortedyr i hele Norge. VKM peker på at områder hvor ville hjortedyr samles, for eksempel fôringsplasser eller rundt slikkesteiner, er høyrisikoområder for smitteoverføring. 6 ryddes også slik at presiseringene om «ville hjortedyr» og annet ledd bokstav c (ii) om tamrein foreslås fjernet, da bestemmelsen nå bare skal gjelde for ville hjortedyr. Det vil fortsatt være mulig å søke om tillatelse for kortvarig fôring av ville hjortedyr i forbindelse med merking- og forskningsprosjekter eller kortvarig nødfôring fordi spesielle forhold forårsaker dyrevelferdsproblemer i områder der skrantesjuke ennå ikke er påvist, jf. 6 annet ledd. Det vil også fortsatt være mulig å søke om tillatelse for planmessig fôring av ville hjortedyr i en begrenset periode av hensyn til trafikksikkerhet i områder der skrantesjuke ikke er påvist, jf. 6 annet ledd. Det vil fortsatt være nødvendig å dokumentere at andre relevante offentlige instanser har konkludert med at andre trafikksikkerhetstiltak ikke kan erstatte fôringen og at fôringen er nødvendig, pluss at plan for nedtrapping av fôring er utarbeidet og at trekkruten dyrene bruker sannsynligvis ikke går gjennom områder der skrantesjuke er påvist. Vurderingen av trafikksikkerhet skal derfor gjøres av andre instanser enn Mattilsynet, som f.eks. kommuner, fylkeskommuner, Statens vegvesen eller Jernbaneverket. Momenter som f.eks. beitepress på furuforyngelsen vil ikke være relevant i vurderingen av om tillatelse gis. Plikten til å holde fôringsplassene under observasjon for å oppdage syke dyr videreføres også. Plikten kan oppfylles f.eks. ved at fôringsplassen oppsøkes jevnlig. Utvidelsen av forbudet mot fôring av ville hjortedyr til hele Norge vil kunne ha en innvirkning på hvor mange hjortedyr som krysser veier. Som nevnt under tidligere høringer, mener Miljødirektoratet at fôring av ville hjortedyr kan øke de ville bestandene og dermed øker fare for trafikkulykker. I den siste høringsuttalelsen fremhevet Miljødirektoratet at antall fellingstillatelser i kombinasjon med jaktuttaket kan påvirke antall påkjørsler over tid. De mener at muligheten for økte bestander som følge av vinterfôring vil antakelig være av mindre betydning sammenlignet med jaktuttaket. Tilbakemelding fra Statens Vegvesen var at de ikke har fôring som et nasjonalt avbøtende tiltak når det gjelder viltpåkjørsler. Statens Vegvesen benytter andre tiltak som viltgjerder, faunapassasjer, viltsluser, skogrydding, belysning, senket hastighet og fareskilt. Statens vegvesen presiserte i egen høringsuttalelse i desember 2016 at det i begrenset omfang bør være mulighet for unntak fra fôringsforbudet. Statens vegvesen har enkelte steder brukt fôring av hjortedyr for å motvirke vandring over riksveiene og/eller styre vandringen til viltoverganger av hensyn til trafikksikkerhet. Jernbaneverket hadde ingen merknader til den siste høringen der mulighet for tillatelse til fôring ble hørt, og det må derfor antas at de ikke anser fôringsforbudet eller unntaket som problematisk. Mattilsynet foreslår derfor videreføring av de strenge vilkårene som må oppfylles før en tillatelse til planmessig fôring kan gis av hensyn til trafikksikkerhet. For å lese mer om fôringsforbudet og trafikksikkerhet se konsekvensvurderingen. Fôr og slikkesteiner lagt ut på utmarksbeiter til tamme dyr vil også kunne trekke til seg ville hjortedyr og øke risikoen for smittespredning. Av den grunn, foreslår Mattilsynet et forbud mot utlegging av slikkesteiner i egne soner rundt stedene skrantesjuke hittil er påvist. Forslaget vil gå ut i egen høring av ny soneforskrift. Dagens varslingsplikt i 7 flyttes til 8. Side 4 av 10

5 Som ny 7 foreslås det krav som vil gjelde ved fôring av tamrein og oppdrettshjort. Istedenfor å ha et forbud mot utlegging av fôr til tamrein og oppdrettshjort, foreslås det at oppdrettshjort må fôres på en måte som sikrer at ville hjortedyr ikke får tilgang til fôret. Tamrein skal, så langt som mulig, fôres på en måte som gjør at ville hjortedyr ikke får tilgang til fôret. Kravet er strengest når det gjelder fôring av oppdrettshjort. Det ventes at dyrene kan fôres på en måte som sikrer at fôret raskt blir spist opp slik at ville hjortedyr ikke kan spise fôret. Samtidig foreslås det at det kan gis tillatelser til planmessig fôring av tamrein av hensyn til trafikksikkerhet på nesten de samme vilkårene som 6. Det innføres også krav om at tamrein og oppdrettshjort fra områder uten skrantesjuke ikke skal fôres med fôr, herunder lav, som er sanket inn fra områder med skrantesjuke. Skrantesjukeprioner kan bestå lenge i miljøet. Det er viktig at tamrein ikke smittes gjennom bruk av lav eller lignende som er sanket inn fra områder i nærheten av der skrantesjuke er påvist. Områder med skrantesjuke vil kunne tolkes som sonene som følger av den foreslåtte CWD-soneforskriften, men også områder rundt nye funn før nye soner opprettes. I tillegg, foreslås det et krav om at tamrein og oppdrettshjort fra steder nord for grensen angitt i vedlegg 2 ikke skal fôres med fôr sanket inn fra steder sør for grensen. Dagens 8 foreslås opphevet. Etter gjennomføring av EUs beskyttelsestiltak var det bare unntaket om slikkesteiner til rein som gjensto. Slikkesteiner til tamrein foreslås bare regulert i soneforskriften slik at 8 blir overflødig. Når det gjelder varslingsplikten, er det tatt hensyn til ett høringsinnspill fra i sommer. Det blir dermed også varslingsplikt dersom hjortedyr blir sterkt avmagret. Da 8 første ledd bare gjelder eide dyr, tilføyes det ikke en presisering om at varslingsplikten gjelder for dyr eldre enn 12 måneder som er felt under ordinær jakt. Varslingsplikten utvides (i nytt annet ledd) slik at andre som etter avtale fører tilsyn med, eller har oppdrag i tilknytning til ville hjortedyr, også får varslingsplikt. Utvidelsen vil f.eks. omfatte oppsynsmenn. Denne utvidelsen foreslås fordi Mattilsynet ikke har mottatt informasjon om alt fallvilt i løpet av høsten. Det er særdeles viktig at fallvilt testes, da skrantesjuke blant annet skader synet til hjortedyr, og det er derfor en høyere risiko for at dyr med skrantesjuke skades i trafikken. Det foreslås også en varslingsplikt for de som er ansvarlige for påkjørsler med tog. Selv om lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd inneholder en varslingsplikt i 5 annet ledd når et større antall ville dyr blir skadd, mener Mattilsynet at det viktig å ha en varslingsplikt for når et enkelt, tilsynelatende friskt, hjortedyr blir påkjørt. Det er viktig å få melding om fallvilt for å teste for skrantesjuke i forbindelse med kartleggingen. Varslingsplikt for alle i Norge følger allerede av matloven når det gjelder dyr med skrantesjukesymptomer. Vedlegget til dagens forskrift, foreslås omdøpt til «Vedlegg 1 Områder i Sverige», nå at forskriften får to vedlegg. Tilgrensende regelverk/forvaltningsområder For mer informasjon om tilgrensende regelverk, se beskrivelsen i høringsbrevet fra juni cwd_/nye_r egler_med_tiltak_for_aa_begrense_spredning_av_skrantesjuke TSE-forskriften av 30. mars 2004 nr. 595 regulerer særlige forhold når det gjelder overførbare spongiforme encefalopatier, deriblant skrantesjuke. TSE-forskriften gjennomfører TSE-forordning (EF) nr. 999/2001. Forordningen har få spesifikke bestemmelser om skrantesjuke, men inneholder krav til notifikasjon når sykdommen oppdages og særskilte helsekrav til import av animalske produkter fra hjortedyr fra Canada og USA. Utførsel og innførsel av levende hjortedyr reguleres i forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige vilkår for import og eksport av levende dyr, sæd, egg og embryo (forskrift om handel med dyr). Forskriften gjennomfører EØS-regelverk, deriblant direktiv 92/65/EØF. CWDforskriftens 3 og 3a, som gjennomfører EUs beskyttelsestiltak (beslutning (EU) 2016/1918), har tilleggskrav- og forbud som går foran de vanlige handelsreglene. Side 5 av 10

6 Konsekvensvurdering Forbud mot utførsel Det foreslås at det ikke innføres ny utløpsdato for CWD-forskriften, noe som innebærer at forskriften videreføres på ubestemt tid. Som nevnt over, vil det trolig være nødvendig med tiltak mot skrantesjuke i mange år. EUs beskyttelsestiltak (beslutning (EU) 2016/1918) gjelder frem til 31. desember 2017, men det antas at beslutningen vil bli forlenget. Når Mattilsynet forslår at CWD-forskriften blir en permanent forskrift er det opplysende om omtale konsekvensene ved forlengelsen av utførselsforbudet i forskriftens 3 og krav om innførselstillatelse i 3a, selv om disse bestemmelsene ikke foreslås endret. EØS-avtalen innebærer at norske myndigheter i utgangspunktet er pliktig til å videreføre utførselsforbudet i dagens 3 og krav om innførselstillatelse i 3a, uansett konsekvenser. Mattilsynet har arbeidet for at EUs beskyttelsestiltak er forholdsmessig og samtidig bidrar til å redusere spredning av skrantesjuke. Forskriften gjennomfører beskyttelsestiltaket. Forskriften åpner for at tamrein kan fortsette å beite i en sone i Sverige der norsk tamrein kan ha behov for å beite. Forskriften åpner også for at tamrein kan beite i Finland frem til reingjerdet der den norskfinske reingjerdekommisjonen åpner for grensekryssende beiting. Det er derfor små økonomiske konsekvenser knyttet til disse bestemmelsene, selv om det er en økt administrativ byrde at eieren må søke om samtykke fra myndighetene før dyrene krysser riksgrensen. Om EUs beskyttelsestiltaket endres vil reglene om utførsel og innførsel endres uten høring. Det var opp til svenske og finske myndigheter å avgjøre om de ønsket at beskyttelsestiltaket åpnet for flytting av hjortedyr i forbindelse med sports- og kulturarrangementer. Finske myndigheter ønsket ikke å tillate slik flytting av hjortedyr. Utførselsforbudet innebærer derfor at det ikke er anledning for blant annet norske kjørerein å delta i konkurranser i Finland, noe som påvirker utøvelse av samisk kultur. Ansamlinger av mange dyr fra forskjellige flokker medfører en vesentlig høyere risiko for spredning av skrantesjuke. Sykdommen kan bare diagnostiseres ved hjelp av en prøve av hjernestammen til dyret. Dette betyr at dyret er dødt når prøven blir tatt, og at en veterinærattest på et levende dyr har liten verdi når det gjelder skrantesjuke. Det er krav om tillatelse for innførsel av rein til Norge for andre formål enn regulert beiting, transitt eller slakt. Det er derfor behov for tillatelse for innførsel av rein for å delta i sports- og kulturarrangementer i Norge, noe som har konsekvenser for f.eks. reinkappkjøring. Mattilsynets hovedkontor har nylig avslått søknad om innførsel av rein til Norge for deltakelse i reinkappskjøringskonkurranser i Nord- Norge. Mattilsynet mener det er behov for å beskytte de nordligste fylkene der reindrift er svært viktig. Mattilsynet mener at innførsel for deltakelse i konkurranser innebærer en risiko for spredning av skrantesjuke til mange flokker over store områder. Reindrift har stor betydning for samisk kultur og samfunn, og målet om å hindre spredning av skrantesjuke til tamrein og de nordligste fylkene veier tyngre enn deltakelse i reinkappkjøring. Mattilsynet kontaktet Sametinget i forbindelse med arbeid med overnevnte vurderingen, fordi både reindrift og reinkappkjøring er viktige for det samiske folket. Mattilsynet orienterte samtidig Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) og Samenes Idrettsforbund (SVL-N). Krav om tillatelse ved flytting av tamrein over fylkesgrenser Det er allerede krav om tillatelse ved flytting av hjortedyr over fylkesgrensen i dagens CWDforskrift. Det foreslås at regelen videreføres for tamrein, mens at det for andre hjortedyr blir forbudt å flytte dyrene over fylkesgrensen, se over. Tidligere unntak fra forbudet videreføres, men det innføres noen tilleggsbegrensninger for å forsøke å begrense spredning av skrantesjuke, særlig spredning til de nordligste delene av Norge. Grensen er trukket midt i landet der naturlige vannveier deler tamreinen og der det er minst mulig sammenblanding mellom reinbeitedistrikter. Begrensningen vil kunne ha konsekvenser for flytting av rein som ikke skjer i forbindelse med beiting eller slakt. Eksempler på slik flytting er flytting av rein i forbindelse med inngåelse av ekteskap eller der rein gis i gaver. Når denne konsekvensen sammenlignes med de enorme økonomiske og kulturelle konsekvensene en spredning av skrantesjuke vil ha, anses en begrensning av flytting av rein i disse få tilfellene som liten. Side 6 av 10

7 Forbud mot flytting av hjortedyr over fylkesgrensen Forbudet vil i utgangspunktet ramme oppdrettshjortnæringen, særlig de som baserer seg på bruk av hjortedyr fra andre deler av Norge for å unngå innavl. Etter møte med næringen oktober 2016, har vi forstått at deler av næringen organiserer virksomheten slik at det er mulig å unngå bruk av både innfangede dyr og flytting av hanndyr fra andre fylker. Det at deler av næringen baserer seg på innfangede dyr i nærområdet og noen baserer seg på flytting av avlsdyr over lange distanser, innebærer at smittestatusen til en besetning med oppdrettshjort vil være usikker. Det vil også kunne være mange kontaktbesetninger som kunne gi alvorlige konsekvenser dersom skrantesjuke oppdages i en besetning. Mattilsynet vurderte et forbud mot innfangning av ville dyr, men dette kunne være svært inngripende da deler av næringen baserer seg på innfangning av ville hjortedyr. Da det er tydelig at noen deler av næringen klarer å organisere seg uten flytting av dyr mellom fylker eller flytting fra sør til nord over grensen i vedlegg 2, vil konsekvensene kunne reduseres av den enkelte virksomheten gjennom planlegging. Sammenlignet med en spredning av skrantesjuke til store deler av næringen gjennom flytting av dyr, anses det som en mindre konsekvens å forby flytting av oppdrettshjort. Forbudet kan få konsekvenser for de delene av næringen som ikke klarer å omorganisere virksomheten. De som velger å ta imot hjortedyr fra nabofylker vil ikke kunne flytte dyr ut av besetningen i fem år, unntatt der dyrene sendes direkte til slakteri. Vi har likevel forstått at noen virksomheter med oppdrettshjort også har egne slakterier. Begrensningen på å flytte dyr fra mottakerbesetningen bør hjelpe til å hindre rask spredning av sykdommen til mange andre besetninger. Luktestoffer Forbudet mot import, kjøp, salg og bruk av luktestoffer videreføres og anses å ha liten konsekvenser for næringen. Forbud mot å legge ut fôr og slikkesteiner til ville hjortedyr Det er allerede i dag forbudt å legge ut fôr og slikkesteiner til hjortedyr som ikke er inngjerdet, dvs. som hovedregel ville hjortedyr, i syv fylker. Forbudet utvides til å gjelde hele Norge og endres for bare å gjelde ville hjortedyr. Det er utvidelsen til hele Norge som vil særlig omtales under. Slikkestein til ville hjortedyr brukes primært for å samle dyra, og ikke på grunn av ernæringsmessige behov. Slikkesteinsforbudet bør derfor ikke ha noen dyrevelferdsmessige konsekvenser for dyrene. Fôr og bruk av slikkesteiner til ville hjortedyr har også blitt brukt i forbindelse med jakt og f.eks. der personer ønsker å samle hjortedyr for å ta naturbilder. Den økonomiske konsekvensen i forhold til jakt og mindre virksomheter anses som liten. Fôringsforbudet vil kunne føre til skader på skog og annen fôr, som f.eks. høyballer, som er lett tilgjengelige, da dyra vil søke etter fôr i naturen m.m. Forbudet kan derfor gi økonomiske konsekvenser for noen bønder og skognæringen. Når forbudet utvides til å gjelde hele landet, vil forbudet ha konsekvenser for flere. Samtidig er stammene med hjortedyr for store enkelte steder i forhold til fôrgrunnlaget i naturen, og problemet med for eksempel ødelagte fôrballer og plantefelt kan avbøtes ved å redusere stammene av hjort, elg osv. Slikkesteiner og fôringssteder blir fremhevet av forskere og fagstøtter som noen av de største farene for smittespredning, og vi ønsker derfor å utvide forbudet til hele Norge. Vi vet ikke nok om utbredelsen av skrantesjuke i Norge, selv etter prøvetakingen i 2016, og vi kan ikke frikjenne definerte områder eller populasjoner av hjortedyr. Fôringsforbudet er et tiltak for å hindre spredning av sykdommen. Fôringsforbudet har også elementer av trafikksikkerhetstiltak fordi skrantesjuke har innvirkning på synet til smittede hjortedyr. Det er derfor størst sannsynlighet for å finne skrantesjuke i påkjørte dyr og fallvilt eller. Fôr og slikkesteiner til ville hjortedyr brukes til dels for å lede ville hjortedyr unna vei og jernbane. Mange høringsinstanser kommenterte trafikksikkerhet under høring av utkast til CWD-forskrift sommeren 2016 og under høring av revidert forskrift desember Miljødirektoratet har gitt Mattilsynet råd når det gjelder fôring av ville hjortedyr. Miljødirektoratet har flere ganger uttalt at fôring av ville hjortedyr også øker bestandene og dermed øker faren for ulykker. I høringsuttalelse fra desember 2016 viste Miljødirektoratet til at målet med fôring er gjerne å øke eller konsentrere hjorteviltbestandene og kan ha mål rettet mot bestanden og jakta. Fôring kan også ha Side 7 av 10

8 avledningsmål som å holde dyr unna veg og jernbane for å hindre påkjørsler, endre områdebruk og redusere skader på skog. Miljødirektoratet skrev at «Måloppnåelse varierer med ulike faktorer og er ikke vitenskapelig entydig... Mange fôrer hjortevilt for å redusere antall viltpåkjørsler, men det er få som har direkte studert effekten av fôring på påkjørsler. Fôring for å holde hjortevilt fra veg og bane er gjerne gjennomført i kombinasjon med andre tiltak. Dette er en av grunnene til at det er lite kunnskap om effekten av selve fôringa. I de områdene som driver med utstrakt fôring i Norge, kan vi vanskelig forutsi hva som vil være effekten av å slutte med fôring». Den siste høringsuttalelsen fra Miljødirektoratet viser til betydningen av jaktuttak i forbindelse med spørsmålet om trafikksikkerhet: «Antall hjorteviltpåkjørsler samvarierer med bestandsstørrelse. I Norge er det primært felling av hjortevilt under jakt som regulerer bestandsstørrelsen. Vi kan derfor anta at antall fellingstillatelser i kombinasjon med jaktuttaket kan påvirke antall påkjørsler over tid. Muligheten for økte bestander som følge av vinterfôring vil i slike sammenhenger antagelig være av mindre betydning sammenlignet med jaktuttaket.» Miljødirektoratet viser deretter til at «En ev. økning i jaktuttaket kan skje på flere måter, for eksempel gjennom intensivering av jakta, flere jegere eller gjennom økte kvoter. Det er kommunen som fastsetter minsteareal for jakt på elg, hjort og rådyr, og som godkjenner bestandsplaner (dette har betydning for hvor mange dyr som tillates felt). Både kommunal viltforvaltning og grunneiere som utarbeider bestandsplaner kan vurdere om det er behov for en justering i lys av en revidert CWD-forskrift». Mattilsynet mener derfor at det utvidede fôringsforbudet har som konsekvens at den kommunale viltforvaltningen og grunneiere i hele landet må vurdere eksisterende bestandsplaner og eventuelt revidere planene for å senke antall ville hjortedyr for å være tilpasset det naturlige beitegrunnlaget. En redusert hjorteviltbestand vil minske konsekvensene ved fôringsforbudet også når det gjelder trafikksikkerhet. Økt jaktuttak vil ha en økonomisk konsekvens for grunneiere og kommunene. De som har salg av jaktopplevelser som næring vil få mindre grunnlag for inntjening når bestandene reduseres. På den andre siden, vil bestandene bli mindre på lang sikt dersom vi ikke setter inn strenge tiltak mot spredningen av skrantesjuke. Statens vegvesen har også informert Mattilsynet om at de ikke har fôring som et nasjonalt avbøtende tiltak når det gjelder viltpåkjørsler og at de har andre tiltak de bruker. Statens vegvesen har enkelte steder brukt fôring av hjortedyr for å motvirke vandring over riksveiene og/eller styre vandringen til viltoverganger av hensyn til trafikksikkerhet. De har i høringsuttalelsen i desember 2016 påpekt at det bør, i begrenset omfang, være mulighet for unntak fra forbudet. Jernbaneverket hadde ingen merknader til forskriftsutkastet i desember, da tillatelse til fôring av hensyn til trafikksikkerhet ble hørt. Flere høringsinstanser har gitt innspill om fôring i konkrete områder og økonomisk støtte som gis til fôringen. Mattilsynet mener at eventuelle negative konsekvenser ved fôringsforbudet avbøtes ved at Mattilsynet kan gi tillatelse til fôring av ville hjortedyr i en begrenset periode av hensyn til trafikksikkerhet dersom offentlige instanser med ansvar for trafikksikkerhet har konkludert med at andre trafikksikkerhetstiltak ikke kan erstatte fôring og anser fôring som nødvendig. Det kreves at fôring skjer i områder der skrantesjuke ikke er påvist og at trekkrutene dyrene bruker sannsynligvis ikke går gjennom områder med skrantesjuke. Det er foreløpig få områder der skrantesjuke er påvist. De samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene av fôringsforbudet, når det gjelder trafikksikkerhet, bør dermed være begrenset. At det må søkes om tillatelse fra Mattilsynet for fôring av ville hjortedyr i hele landet er en ny administrativ byrde i de fylkene som ikke har fôringsforbud per i dag. Det forutsettes at trafikksikkerhetstiltakene allerede er grundig vurdert av de instansene som i dag vedtar fôring av ville hjortedyr som tiltak, og at beslutningene kan dokumenteres uten vesentlig merarbeid. Byrden bør uansett anses som liten når den veies opp mot behovet for å begrense spredning av skrantesjuke og de økonomiske konsekvensene sykdomsspredningen medfører. Det vil også være en ny administrativ byrde å måtte søke om tillatelse for kortvarig fôring av ville hjortedyr i forbindelse med merking- og forskningsprosjekter i de fylkene som ikke har fôringsforbudet i dag. Likeledes der det må søkes om tillatelse for kortvarig nødfôring av ville hjortedyr.det vil være en liten administrativ byrde å søke Mattilsynet om en tillatelse. Det er vanskelig å angi økonomiske konsekvenser for søknader knyttet til dyrevelferdsproblemer, da det er vanskelig å kvantifisere. Skrantesjuke fører også til lidelser hos dyrene. Mattilsynet ser at utvidelsen av fôringsforbudet til hele Norge kan ha betydning for innfangning av hjortekalver til oppdrettsnæringen. Som vist over, har en del av hjorteoppdrettsnæringen basert seg på innfangning av ville hjortedyr. Forbudet kan ha betydning for de deler av oppdrettsnæringen som ikke omorganiserer virksomheten for å slippe inntak av ville hjortedyr. Bruk av kunstig Side 8 av 10

9 inseminasjon er ikke vanlig i oppdrettsnæringen. For de som bruker fôring som et virkemiddel til å fange inn ville hjortedyr, kan konsekvensene bli at avlsmaterialet blir begrenset når de ikke kan ta inn kalver fra nærområdet. Alternativt kan man finne andre metoder for å fange inn dyr. Konsekvensene av å ta inn dyr som potensielt kan ha skrantesjuke er alltid en fare ved denne praksisen. Å ha steder der ville hjortedyr samles er høyrisiko når det gjelder smittespredning, og konsekvensene ved et landsdekkende forbud er mindre for oppdrettsnæringen enn om skrantesjuke sprer seg i hele Norge. Håndheving av fôringsforbudet og slikkesteinsforbudet vil ha en økonomisk og administrativ konsekvens for Mattilsynet. Disse konsekvensene må likevel avveies mot de økonomiske og administrative konsekvensene en spredning av skrantesjuke har for Mattilsynet som en beredskapsorganisasjon. Mattilsynet har allerede brukt store ressurser på håndtering av skrantesjuken. Ressursbruken fremover vil bli enda større dersom sykdommen spres til flere områder i Norge. Det vil kreve mindre ressurser å håndheve fôrings- og slikkesteinforbudene enn å håndtere en eventuell smittespredning. Krav til sikring av fôr til tamrein og oppdrettshjort Dagens forbud mot å legge ut fôr og slikkesteiner til hjortedyr gjelder for det som legges ut til dyr som ikke holdes fysisk adskilt fra andre hjortedyr. Dagens forbud omfatter derfor tamrein som går fritt i de fylkene der forbudet gjelder. I stedet for å videreføre forbudet mot å legge ut fôr til tamrein, innføres det et krav i hele Norge om at tamrein fôres på en måte som gjør at ville hjortedyr ikke får tilgang til fôret. Vi forstår at fôring kan skje i reinstrøer, der dyrene er inngjerdet og at det ellers er mulig å porsjonere og fordele fôret til reinene slik at det blir oppspist på kort tid. Det er visst også mulig å spre fôret i striper slik at flere reinene får tilgang samtidig. Det er presisert i den nye 7 at fôringskrevet gjelder «så langt som mulig», da det kan hende noen mindre rester av fôr blir igjen når tamrein fôres på vidda. Tamreinnæringen må selv vurdere hvordan dette kan gjøres på best mulig måte. Næringen har en egeninteresse i å hindre at skrantesjuke sprer seg til tamrein, og næringen bør tilstrebe at rester ikke ligger igjen etter fôring. Mattilsynet mener at konsekvensene av kravet vil derfor kunne være begrenset, selv om fôringsmåten vil være mer arbeidskrevende. Det nye kravet bør være lettere å håndtere enn forbudet som i dag gjelder i syv fylker. Det innføres også krav om at oppdrettshjort skal fôres på en måte som sikrer at ville hjortedyr ikke får tilgang til fôret i hele landet. Oppdrettshjort bør være på innhegnede områder der eieren har oversikt over fôret som legges ut. Konsekvensene av kravet bør derfor være små for oppdrettsnæringen. Kravet om at tamrein og oppdrettshjort fra områder uten skrantesjuke ikke skal fôres med fôr sanket inn fra områder med skrantesjuke, er høyst aktuell. Det samme med sanking inn av fôr m.m. fra områder sør for grensen angitt i vedlegg 2 for bruk nord for grensen. I dag hentes reinlav både fra Sør-Norge og fra Finland og brukes som fôr til tamrein i Nord-Norge. Dersom skrantesjuke skulle spre seg til Nord-Norge, der tamreinnæringen er dominerende, ville de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene være enorme. Det er viktig at fôr som er sanket inn fra andre områder enn der dyret beiter til vanlig kommer fra områder uten skrantesjuke. Områdene kan ikke på forhånd defineres, fordi vi når som helst kan oppdage sykdommen i et nytt område. Når ny CWD-soneforskrift fastsettes, vil «områder med Chronic Wasting Disease» i utgangspunktet tolkes som sonene i soneforskriften. Dersom skrantesjuke oppdages et nytt sted i Norge vil det være behov for å endre soneforskriften, men dette kan ta litt tid. Det nye funnstedet og kommunene rundt funnstedet, vil anses å være «områder med Chronic Wasting Disease» iht. CWD-forskriften selv om soneforskriften ennå ikke er oppdatert ift. nye funn. Den som fôrer dyrene, med f.eks. reinlav, må til enhver tid følge med på informasjon om hvor i landet det er oppdaget skrantesjuke. Mattilsynet legger oppdatert informasjon om funn av skrantesjuke ut på nettsiden. Informasjonen er derfor lett tilgjengelig og kravet bør ikke føre til noe særlig merarbeid for tamreineierne. Varslingsplikten En utvidet plikt til å varsle Mattilsynet om syke og døde hjortedyr anses ikke å ha særlige konsekvenser. Varslingen kan gjøres svært enkelt ved å varsle gjennom Mattilsynets elektroniske skjema for innmelding av døde produksjonsdyr på internett eller ved å ta kontakt med Mattilsynet på telefon. Side 9 av 10

10 Høringssvar Høringssvar sendes inn via lenke på Mattilsynets nettside: cwd_/forsla g_til_endring_av_cwdforskriften_tiltak_for_aa_hindre_spredning_av_skrantesjuke Alle høringssvar vil bli offentliggjort. Høringsfrist for utkastet: 11. mai Med hilsen Anne Marie Jahr seksjonssjef Vedlegg: Utkast til forskrift om endring i forskrift om midlertidige tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease (CWD) Side 10 av 10