Samfunnsøkonomisk analyse av spesialistpoliklinikken i Alta

Transkript

1 RAPPORT 2003:3 Samfunnsøkonomisk analyse av spesialistpoliklinikken i Alta av Birgit Abelsen og Margrete Gaski

2

3 Tittel : Samfunnsøkonomisk analyse av spesialistpoliklinikken i Alta Forfattere : Birgit Abelsen og Margrete Gaski Norut NIBR rapport : 2003:3 ISBN : Oppdragsgiver : Helse Finnmark HF Prosjektleder : Birgit Abelsen Oppsummering : Rapporten dokumenterer en samfunnsøkonomisk analyse av spesialistpoliklinikken i Alta. Spesialistpoliklinikken er organisert som en avdeling ved Hammerfest sykehus og driften er i hovedsak basert på ambulerende spesialister fra Hammerfest sykehus og Universitetssykehuset i Nord-Norge. Analysen viser at nytten for samfunnet beregnet i form av sparte reise- og tidskostnader ved at pasienten slipper å reise, beløper seg til 14,1 mill. kroner i løpet av et halvår. Merkostnadene knyttet til driften av spesialistpoliklinikken er beregnet til om lag 4,5 mill. kroner i løpet av et halvår. Den samfunnsøkonomiske besparelsen er dermed anslått til om lag 9,6 mill. kroner i løpet av et halvår. Det er beregnet at nettogevinsten for offentlige budsjett av spesialistpoliklinikk i Alta er på minimum 2,2 mill. kroner i løpet av et halvår. Emneord : nytte-kostnadsanalyse, samfunnsøkonomi, spesialisthelsetjeneste, ambulering Dato : Mai, 2003 Antall sider : 41 Pris : kr 100,- Utgiver : Norut NIBR Finnmark as Follums vei ALTA Telefon: Telefaks: E-post: fifo@fifo.no Norut NIBR Finnmark as 2003

4

5 Forord Norut NIBR Finnmark as har på oppdrag fra Helse Finnmark gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse av spesialistpoliklinikken i Alta. Analysen er en del av et større prosjekt; Utvikling av spesialistpoliklinikken i Alta. Vi takker for godt samarbeid med oppdragsgiver og prosjektets referansegruppe. I løpet av prosjektperioden (mars april 2003) ble det avholdt to møter med medlemmer av referansegruppen. Disse var særdeles nyttige og ga oss mange gode innspill. Følgende medlemmer av referansegruppen deltok på ett eller begge møtene: kommunelege I Daniel Haga, avdelingssjef Tone Sparr, jordmor Nina Schmidt, spesialkonsulent Arne Dahler og kvalitetsleder Bodil Røyset. I tillegg deltok avdelingsleder Mette Skipperud, forskning og fagutviklingssjef Eva Håheim Pedersen og økonomisjef Christen Ness. Vi vil benytte anledningen til spesielt å takke Mette Skipperud samt Christen Ness og Arne Dahler, for velvillig og hjelpsom assistanse med å bringe fram tallmaterialet som ligger til grunn for rapporten. Vi vil også takke Sigurd Jacobsen, Kjell Nordgård og Maria Wulff i trygdeetaten for veiledning med hensyn til trygdens rolle ved pasientreiser, og professor Jan Abel Olsen, Arne Dahler og Daniel Haga for nyttige innspill i sluttføringen av rapporten. Forskerne Birgit Abelsen (prosjektleder) og Margrete Gaski har gjennomført analysen og skrevet rapporten. Gaski har skrevet kapittel to, mens Abelsen har skrevet kapittel tre. De øvrige kapitlene er skrevet av forfatterne i fellesskap. Forfatterne står ansvarlig for eventuelle feil og mangler. Alta, 16. mai 2003 Sveinung Eikeland Adm.direktør

6

7 Innhold SAMMENDRAG INNLEDNING PROBLEMSTILLINGER RAPPORTENS OPPBYGNING METODE Nytte Merkostnader Avgrensning og datagrunnlag SPARTE REISE OG TIDS KOSTNADER ANTALL SPARTE REISER FOR PASIENT OG LEDSAGER Antall konsultasjoner Hvor stor andel av pasientene har ledsager? REISEKOSTNADER Netto transportkostnader Kostnader til overnatting og diett Oppsummering av reisekostnader TIDSKOSTNADER Produksjonstap og tap av fritid for pasienter Produksjonstap og tap av fritid for ledsagere Oppsummering av tidskostnader OPPSUMMERING AV REISE- OG TIDSKOSTNADER MERKOSTNADER MEDISINSK TEKNISK UTSTYR HUSLEIE LØNNSKOSTNADER KNYTTET TIL FAST PERSONALE REISE- OG OPPHOLDSKOSTNADER FOR AMBULERENDE SPESIALISTER MERKOSTNADER KNYTTET TIL AVLØNNING AV DE AMBULERENDE SPESIALISTENE TOTALE MERKOSTNADER SAMFUNNSØKONOMISK LØ NNSOMT? ER SPESIALISTPOLIKLINIKKEN SAMFUNNSØKONOMISK LØNNSOM? SENSITIVITETSANALYSE Oppsummering FORDELING AV NYTTE OG MERKOSTNADER FORDELING AV NYTTE Nytte for offentlige budsjetter Nytte for arbeidsgivere Nytte for pasienter og ledsagere BUDSJETTMESSIG FORDELING AV MERKOSTNADENE OPPSUMMERING VEDLEGG 2: UTGIFTER TIL SYKETRANSPORT I FINNMARK VEDLEGG 3: GRUNNLAG FOR BEREGNING AV REISE- OG OPPHOLDSKOSTNADER...40 LITTERATUR...41

8

9 1 Sammendrag Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Helse Finnmark og dokumenterer en samfunnsøkonomisk analyse (nytte-kostnadsanalyse) av spesialistpoliklinikken i Alta. Spesialistpoliklinikken er administrativt organisert som en avdeling ved Hammerfest sykehus og driften er i hovedsak basert på ambulerende spesialister fra Hammerfest sykehus og Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Dersom nytten av spesialistpoliklinikken overstiger kostnadene knyttet til den, vil den være samfunnsøkonomisk lønnsom. I analysen defineres nytten som de reise- og tidskostnader samfunnet sparer ved at pasienter som skal til poliklinisk behandling hos spesialist, kan behandles i Alta framfor å reise til henholdsvis Hammerfest sykehus eller UNN. Kostnadene defineres som de samfunnsøkonomiske merkostnadene ved å etablere og drive spesialistpoliklinikken i Alta. Driftsperioden danner utgangspunkt for beregningene i rapporten. I denne perioden var det pasientkonsultasjoner ved spesialistpoliklinikken. Analysen viser at nytten for samfunnet beregnet i form av sparte reise- og tidskostnader ved at pasientene slipper å reise for å få spesialistbehandling, i løpet av det aktuelle halvåret beløper seg til drøyt 14,1 mill. kroner. De halvårlige merkostnadene knyttet til spesialistpoliklinikken er beregnet til om lag 4,5 mill. kroner. Den samfunnsøkonomiske besparelsen er dermed anslått til om lag 9,6 mill. kroner for det aktuelle halvåret. Beregningene i denne analysen er basert på en rekke estimat. Spesielt gjelder dette nytteberegningene (de sparte reise- og tidskostnadene). Analysen viser imidlertid at hovedkonklusjonen om at spesialistpoliklinikken er samfunnsøkonomisk lønnsom, er robust i forhold til varierende forutsetninger knyttet til de estimerte størrelsene. De sparte reise- og tidskostnadene som er beregnet til 14,1 mill. i løpet av det aktuelle halvåret, fordeler seg med 8,8 mill. kroner i sparte reisekostnader og 5,3 mill. kroner i spart tidstap (produksjonstap og tapt fritid). Det er tre parter som sparer på etableringen av spesialistpoliklinikken. Den ene er pasienter og deres eventuelle ledsagere, den andre

10 2 offentlige budsjetter (trygdeetaten), den tredje er arbeidsgivere. Eksakt hvor mye hver av partene sparer er vanskelig å anslå, men det er høyst sannsynlig pasienter og ledsagere som sparer mest. Pasienter og ledsagere sparer samlet sett minimum 6,3 mill. kroner. I tillegg må disse bære en ikke tallfestet kostnad ved utgifter til barnepass som trygden ikke dekker. Ledsager må også bære en eventuell tapt arbeidsfortjeneste i de tilfeller arbeidsgiver eller trygden ikke dekker dette. Det er beregnet at trygdeetaten sparer minimum 5,3 mill. kroner til refusjon av reisekostnader i løpet av det aktuelle halvåret. I tillegg kommer kostnader som belastet trygdeetaten som er vanskelig å tallfeste. Dette gjelder dekning av tapt arbeidsfortjeneste for ledsagere samt utgifter til barnepass. Vi har ingen holdepunkter for å anslå hvor stor del av det samlede produksjonstapet som må dekkes av arbeidsgiver. Hovedtyngden av merkostnadene ved etablering og drift av poliklinikken som for det aktuelle halvåret er beregnet til 4,5 millioner kroner, bæres av Helse Finnmark. Det medisinsk tekniske utstyret ved poliklinikken ble i hovedsak finansiert av Finnmark fylkekommune før den statlige overtakelsen av sykehusene, og holdes av den grunn utenfor når merkostnadene fordeles. I tillegg til Helse Finnmark, bærer trygdeetaten kostnaden knyttet til reise og opphold ved spesialistpoliklinikken for spesialistene fra UNN. I den aktuelle perioden beløp dette seg til 0,2 mill. kroner. Det er beregnet at merkostnaden for Helse Finnmark i samme periode beløp seg til 2,9 mill. kroner. Det offentlige sparer minimum 5,3 mill. kroner i refusjon av reisekostnader og må ut med 3,1 mill. kroner til driften av spesialistpoliklinikken. Det vil si at netto gevinsten for det offentlige er på minimum 2,2 millioner kroner i den aktuelle halvårsperioden. Slik systemet er i dag, hvor trygdeetaten finansierer reisekostnader, er det verd å merke seg at for Helse Finnmark representerer spesialistpoliklinikken en merutgift. Nyttevirkningene i form av sparte reise- og tidskostnader nyter i hovedsak trygdeetaten og den enkelte pasient og deres eventuelle ledsager godt av ikke helseforetaket. Et offentlig utva lg som har sett på finansieringen av spesialisthelsetjenesten, har imidlertid foreslått at tredjepartsfinansieringen av syketransporten bør bortfalle, og at utgiftene bør finansieres gjennom de regionale helseforetakene.

11 3 1 Innledning I mars 2001 ble spesialistpoliklinikken i Alta offisielt åpnet. Spesialistpoliklinikken gir tilbud innenfor følgende spesialiteter: allergologi, pediatri, gynekologi, hud, kirurgi, indremedisin, cardiologi, nefrologi, nevrologi, ortopedi, øre/nese/hals, øye, lysbehandling og røntgen. Spesialistpoliklinikken i Alta er administrativt organisert som en avdeling ved Hammerfest sykehus og driften er basert på at spesialister, og i noen tilfeller også hjelpepersonell, ambulerer fra Hammerfest sykehus og Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Fra Hammerfest sykehus ambulerer spesialister innenfor pediatri, gynekologi, kirurgi, indremedisin og ortopedi. Fra UNN ambulerer spesialister innefor nefrologi, nevrologi, allergologi, hud og øre/nese/hals. Ved spesialistpoliklinikken er det et fast tilsatt personale som for tiden omfatter en avdelingssykepleier, en radiograf, tre sykepleiere, en jordmor (ultralyd) og tre kontorsekretærer. Selv om spesialistpoliklinikken er ny, har spesialister ambulert til Alta siden begynnelsen av 80-tallet. Etableringen av spesialistpoliklinikken har imidlertid medført et økt volum på polikliniske behandlinger og et noe utvidet behandlingsrepertoar. Hoveddelen av de som behandles ved spesialistpoliklinikken i Alta er bosatt i Alta kommune. Noen av de som behandles er bosatt i omkringliggende kommuner, i hovedsak Kautokeino og Loppa. Alta kommune er Finnmarks største og landets 56. største kommune rangert etter folketall. Ved inngangen til 2003 hadde kommunen innbyggere 1. Om lag to tredeler av kommunene som er større enn Alta, har sykehus 2. Flertallet av den tredjedelen av kommuner som er større enn Alta og som ikke har sykehus 3, er lokalisert i det sentrale østlandsområdet. Fra bykjernen i Alta er det drøyt 14 mil til nærmeste sykehus som ligger i 1 Tall fra SSB pr 1. januar Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Bærum, Kristiansand, Fredrikstad, Tromsø, Drammen, Skien, Sarpsborg, Bodø, Larvik, Sandefjord, Ålesund, Arendal, Tønsberg, Haugesund, Lørenskog, Ringerike, Moss, Halden, Gjøvik, Hamar, Rana, Lillehammer, Horten, Molde, Harstad, Kongsberg, Elverum, Narvik og Levanger. 3 Sandnes, Asker, Skedsmo, Karmøy, Porsgrunn, Ringsaker, Ski, Oppegård, Ullensaker, Lier, Nedre Eiker, Askøy, Steinkjer, Nøtterøy, Sola, Nittedal, Fjell, Stjørdal, Grimstad, Stange, Eidsvoll og Nes.

12 4 Hammerfest. Den lange avstanden til nærmeste sykehus og befolkningsstørrelsen gjør Alta til en nokså spesiell kommune i nasjonal sammenheng. 1.1 Problemstillinger Formålet med denne rapporten er å gi svar på en rekke problemstillinger formulert av oppdragsgiver (Helse Finnmark). Hovedproblemstillingen er: Er denne type desentraliseringer av spesialisthelsetjenester samfunnsøkonomisk lønnsomt? I tilknytning til denne ønsket oppdragsgiver svar på følgende underproblemstillinger: 1. Hvilke budsjettmessige og samfunnsøkonomiske kostnader er det ved å utvikle og drive et poliklinisk spesialisthelsetjenestetilbud i en kommune som ikke har sykehus? 2. Hvilke budsjettmessige og samfunnsøkonomiske gevinster og nyttevirkninger fremkommer ved denne type poliklinisk spesialisthelsetjenestetilbud? I forhold til pasienter og ledsagere er det ønskelig å belyse hvilke innsparinger spesialistpoliklinikken i Alta representerer i forhold til sparte reise- og tidskostnader. Spesielt handler dette om å få fram: Sparte reisekostnader for pasienter Sparte reisekostnader for ledsagere Spart tidstap for pasienter Spart tidstap for ledsagere Spart tidstap fra jobb Spart tidstap for barnepass 1.2 Rapportens oppbygning Rapporten er strukturert slik at vi først redegjør for metoden som legges til grunn for å svare på hovedproblemstillingen; om etableringen av en spesialistpoliklinikk i Alta er samfunnsøkonomisk lønnsom. Vi har valgt å gjennomføre en analyse hvor vi søker å beregne de reise- og tidskostnadene samfunnet sparer ved at pasienter fra Alta slipper å reise til sykehus for å få poliklinisk spesialistbehandling, og sammenholde dem med samfunnets merkostnader ved å opprettholde et poliklinisk spesialisthelsetjenestetilbud i Alta. Vi har i denne rapporten valgt å omtale de sparte reise- og tidskostnadene som nytte. I siste del av

13 5 innledningen gjøres det rede for datainnsamlingen. Kapittel to er en gjennomgang av nytteberegningen, eller de sparte reise- og tidskostnadene. I kapittel tre beskrives de beregnede merkostnader ved etablering og drift av spesialistpoliklinikken i Alta. Kapittel fire gir svar på rapportens hovedproblemstilling. Der holdes den beregnede samfunnsøkonomiske nytten opp mot de beregnede merkostnadene. En del av de beregningene som er gjort er beheftet med usikkerhet. Det er derfor lagt inn en sensitivitetsanalyse for å vise i hvilken grad endringer i forutsetningene påvirker konklusjonen. Spørsmålet om hvordan den beregnede nytten og merkostnader fordeles, behandles i kapittel fem. 1.3 Metode Vi har valgt å gjennomføre en samfunnsøkonomisk analyse hvor vi sammenholder nytten ved å ha en spesialistpoliklinikk i Alta med merkostnadene knyttet til å opprettholde tilbudet; en nytte-kostnadsanalyse. Spesialistpoliklinikken i Alta er samfunnsøkonomisk lønnsom dersom nytten er større enn kostnadene. Nytte-kostnadsanalyser og kostnad-effektanalyser er de to hovedmetodene som benyttes i økonomiske evalueringer av helsetiltak. Metodene har felles at de kan brukes som hjelpemidler for beslutninger om hvilke helsetiltak som bør prioriteres innenfor rammen av begrensede økonomiske ressurser. Et annet fellestrekk er at metodene fokuserer på å sammenholde kostnader med nytten/effekten av et tiltak. Innenfor helsesektoren benyttes metodene til å sammenlikne helseeffekten av alternative tiltak. En økonomisk evaluering av helsetiltak starter alltid med å identifisere og kvantifisere de enheter som berøres; enten som effekt-/nytteenheter eller kostnadsenheter. Kostnader måles i penger. Hver nytteenhet tilordnes også en verdi. Denne verdien kan måles på tre ulike måter; (1) i penger, (2) i en subjektiv helseenhet som f.eks kvalitetsjusterte leveår, eller (3) i fysisk eller naturlig helseenhet som leveår eller antall beinbrudd (Dolan og Olsen 2002). Kostnader og nytte oppstår ofte på ulike tidspunkt, og vil følgelig i slike tilfeller variere med tiden. Det er også vanlig å operere med en diskonteringsrente (r) i denne typen analyser. Diskonteringsrenten reflekterer at tiltak som har effekt nå, anses å ha større verdi for folk enn tiltak som har effekt i framtida, og at kapitalen har en alternativ avkastning. Kostnad-effektanalyser er mest brukt innenfor helsesektoren (Sønbø Kristiansen 1990). I en slik analyse beregnes forholdet (raten) mellom kostnad og effekt/nytte. Kostnadene måles i penger. Effekten/nytten måles i en ikke-monetær enhet (subjektiv eller naturlig helseenhet). Kostnad/effekt-raten gir ikke i seg selv noen indikasjon på om tiltaket bør settes i verk. For å

14 6 gi mening må raten sammenliknes med kostnad/effekt-raten ved alternative tiltak. I en nyttekostnadsanalyse måles både kostnad og nytte i penger. Differansen mellom nytte og kostnad avgjør om et tiltak er lønnsomt. Rene nytte-kostnadsanalyser blir tradisjonelt lite brukt innenfor helsesektoren, mens de har betydelig anvendelse innenfor samferdselssektoren (ibid). Dette skyldes at nytten teoretisk sett må kunne måles som en partiell helseeffekt samtidig som den skal kunne måles i penger, noe som i seg selv er vanskelig. Noen hevder at det er uetisk (ibid). Vi vil hevde at det i en samfunnsøkonomisk lønnsomhetsanalyse av spesialistpoliklinikken i Alta lar seg gjøre å gjennomføre en nytte-kostnadsanalyse, hvor nytten ikke måles i form av helseeffekt men i form av sparte reise- og tidskostnader. Vi finner det rimelig å forutsette at helseeffekten er den samme uavhengig av om pasienten behandles av ambulerende spesialister ved poliklinikken i Alta, Hammerfest sykehus eller UNN, og at helseeffekt her ikke er en relevant størrelse ved beregning av nytte. Nytten beregnes med andre ord som en kostnad, slik at vi i realiteten gjennomfører en kostnad-kostnadsanalyse. En viktig del av prosjektet har bestått i å gjøre rimelige avgrensninger av hvilke elementer som skal inngå i analysen. Dette gjelder både ved beregninger av nytte og kostnader. I det videre vil vi redegjøre for de avgrensinger som er gjort Nytte I en samfunnsøkonomisk analyse er fokus rettet mot ressursbruk og kostnader for samfunnet. Den samfunnsmessige nytten av spesialistpoliklinikken i Alta er her gitt ved de reise- og tidskostnader samfunnet sparer på at pasienter og deres ledsagere slipper å reise til Hammerfest sykehus eller UNN i Tromsø for poliklinisk spesialistbehandling. I denne analysen ser vi bort fra trygdeetatens sparte kostnader ved at den slipper å saksbehandle refusjonssøknader fra en rekke pasienter fra Alta, så lenge pasientene slipper å reise. Reisekostnader består i utgangspunktet av transportkostnader, overnatting og diett. Med dagens transportsystem vil imidlertid kostnader ved overnatting svært sjelden forekomme i forbindelse med poliklinisk behandling. Reisekostnader kan refunderes av trygdeetaten. Tidskostnader består av pasient og ledsagers tap av arbeidstid (gjelder de yrkesaktive) og fritid ved reising, samt barnepass (gjelder de som ikke er yrkesaktive og passer egne barn). Kostnadene for pasienters tap av arbeidstid kan belastes arbeidsgivere. Barnepass kan refunderes av trygdeetaten. Det øvrige tidstapet belastes den enkelte pasient eller ledsager.

15 7 Medfører spesialistpoliklinikken økt behandlingsgrad i Alta? Det kan argumenteres for at behandlingsterskelen for polikliniske tjenester blir lavere når det opprettes et nytt tilbud lokalt, det vil si at behandlingsgraden i befolkningen øker. 4 I denne analysen forutsetter vi imidlertid at behandlingsgraden blant befolkningen i Alta ikke øker slik at det blir et overforbruk av spesialisthelsetjenester, selv om tilgjengeligheten øker. Dette resonnementet bygger vi på det faktum at det ikke finnes et avgrenset og definerbart behov for helsetjenester; alle er i utgangspunktet potensielle pasienter. Det finnes heller ingen uttalt standard eller norm for hvem som skal henvises til spesialist. Bruk av spesialister forekommer i minst grad der reiseavstanden til spesialist er stor (Ballo 1990). For eksempel var røntgenforbruk i Finnmark svært lavt med 471 pr 1000 innbygger før røntgentilbudet i Alta ble etablert, mot 900 pr 1000 i helseregion 1 (Halvorsen 1994). Så lenge det i utgangspunktet ikke er et definert behov for spesialisthelsetjenester, har de som henviser pasienter til spesialist en nøkkelrolle i å styre etterspørselen. Henvisningen til poliklinikken i Alta gjøres ved at spesialistene ved Hammerfest sykehus og UNN selv prioriterer hvilke pasienter som skal behandles i Alta, og hvilke som skal behandles ved henholdsvis Hammerfest sykehus og UNN. Det vil si at det er spesialister ved Hammerfest sykehus og UNN som styrer tilgangen på pasienter på poliklinikken i Alta 5. Det er rimelig å anta at tilbudet i Alta ikke ville bli opprettholdt med samme volum hvis ventetiden hos spesialistene var lang på deres hjemmekontor i Hammerfest og Tromsø. Vi forutsetter altså at det ikke er økt behandlingsgrad, og regner derfor like stor nytte (sparte kostnader) av alle konsultasjoner ved spesialistpoliklinikken Merkostnader Kostnadsbegrepet i samfunnsøkonomiske lønnsomhetsanalyser bygger på en alternativkostnadstankegang, som reflekterer at ressurser er begrenset og har en alternativ anvendelse (NOU 1997:27). Kostnader knyttet til en bestemt måte å bruke ressurser på bør derfor settes lik verdien av ressursinnsatsen i beste alternative anvendelse 4 Med dette menes at befolkningen i Alta slipper lettere til hos spesialist, enn befolkningen i sammenlignbare kommuner som ikke har et lokalt tilbud om spesialisthelsetjeneste. Spørsmålet er om befolkningen slipper så lett til at det blir et overforbruk av spesialisthelsetjenester. Ressurser som kanaliseres til et overforbruk, ville alternativt kunne hatt en bedre anvendelse andre steder i helsevesenet. Ved et overforbruk vil nytten for de ekstra pasientkonsultasjonene som oppstår ved at behandlingsterskelen blir lavere, være mindre enn nytten for konsultasjoner når behandlingsterskelen er høy. Som en følge av dette vil den samfunnsøkonomiske nytten ikke kunne regnes fullt ut av alle konsultasjonene (se for eksempel Hatlebakk 2002, hvor behandlingsgraden i Trondheim settes som en standard for Ørlandet, og det ikke regnes full nytte av all behandling ved poliklinikken på Ørlandet). 5 Det er kun med hensyn til øyeblikkelig hjelp på røntgen at ikke sykehusene har kontroll med henvisningene.

16 8 (alternativkostnaden). Ved beregning av kostnader er man vanligvis interessert i å vite hvor mye ekstra ressurser et tiltak krever (Sønbø Kristiansen 1990). Det er med andre ord merkostnadene knyttet til etablering og drift av spesialistpoliklinikken i Alta som her er av interesse. Vi forutsetter i utgangspunktet at all medisinsk behandling som foregår ved spesialistpoliklinikken i Alta alternativt ville blitt utført ved Hammerfest sykehus eller ved UNN. Som en forenkling, ser vi bort fra pasientenes mulighet for fritt å velge sykehus. Forutsetningen bygger også på et resonnement om at organiseringen av den polikliniske virksomheten antas å være mer effektiv i forhold til at flere pasienter behandles innenfor en gitt tidsramme ved poliklinikken i Alta, enn det som ville vært tilfelle dersom spesialisten skulle behandlet pasientene fra Alta ved sitt ordinære arbeidssted. Dette innebærer at organiseringen med ambulerende spesialister isolert sett utløser større refusjonsbeløp knyttet til pasientbehandling innenfor et gitt tidsrom enn det som ville vært tilfelle uten ambulering. Den tilsynelatende økte inntekten må imidlertid ses i forhold til at spesialisten når ambuleringen inngår i den ordinære vaktplanen, ikke tar del i de hjemlige oppgaver knyttet til administrasjon og opplæring. Kostnaden ved dette antas i dette tilfellet lik de økte inntektene ved mer effektiv pasientbehandling i den polikliniske virksomheten i Alta. Det er i denne rapporten ikke gjort forsøk på eksakte beregninger som kan verifisere en slik antagelse. Dette ville kreve større ressurser enn det som her er stilt til rådighet. Merkostnadene det tas hensyn til i denne analysen er dermed knyttet til investeringer i og vedlikehold av medisinsk teknisk utstyr, husleie, administrasjon og service ved Hammerfest sykehus, personale ved spesialistpoliklinikken, kostnader knyttet til spesialistenes reiser til og fra samt opphold i Alta og ekstra lønnstillegg til spesialistene for arbeidet i Alta Avgrensning og datagrunnlag Ved beregning av nytte og merkostnader har vi tatt utgangspunkt i driften ved spesialistpoliklinikken i Alta i perioden (6 mnd). Nytten og merkostnadene som er beregnet for denne perioden, danner grunnlaget for den samfunnsøkonomiske lønnsomhetsvurderingen av spesialistpoliklinikken i Alta. Innsamlingsperioden er vurdert og foreslått av oppdragsgiver, og representerer en driftsperiode hvor det var mest mulig normal drift, det vil si at det ikke var ekstraordinær bemanning, ekstra lange køer eller driftsstans. Kostnadene, både merkostnader, reise- og tidskostnader, er beregnet med utgangspunkt i 2002-priser. I enkelte tilfeller hvor det ikke foreligger data, bygger beregningene på estimeringer. De tilfellene dette gjelder, er nærmere beskrevet i kapittel to.

17 9 2 Sparte reise og tidskostnader 2.1 Antall sparte reiser for pasient og ledsager Utgangspunktet for å beregne nytten i form av sparte reise- og tidskostnader, er at det i løpet av halvåret med normal drift fra var konsultasjoner ved spesialistpoliklinikken i Alta. Alternativet til konsultasjon ved spesialistpoliklinikken, er at pasienten reiser dit spesialisten kommer fra, som enten er Hammerfest sykehus eller UNN i Tromsø. Som en forenkling ser vi altså bort fra pasientens muligheter for fritt sykehusvalg. Et fritt sykehusvalg ville i denne sammenhengen føre til økte reisekostnader. Vi skal i denne delen av rapporten komme frem til hvor stor del av pasientene som alternativt ville reist til henholdsvis Hammerfest eller Tromsø hvis spesialistpoliklinikken i Alta ikke eksisterte, og anslå andelen av disse hypotetiske pasientreisene hvor det også ville påløpt kostnader for ledsagere. Fra metodekapitlet har vi med oss en forutsetning om at spesialistpoliklinikken ikke har ført til at behandlingsgraden blant befolkningen i Alta har blitt så høy at det er et overforbruk av spesialisthelsetjenester. Det vil si at vi regner en samfunnsmessig nytte av alle konsultasjonene, det vil si alle de sparte pasientreisene til henholdsvis Hammerfest og Tromsø Antall konsultasjoner Det var altså konsultasjoner ved spesialistpoliklinikken i Alta i løpet undersøkelsesperioden. Registreringer ved spesialistpoliklinikken viser at ved ti prosent av konsultasjonene hadde pasienten bostedsadresse i en annen kommune enn Alta. 6 Vi antar at en stor del av disse oppholder seg i Alta til daglig, for eksempel som studenter. Dette finnes det imidlertid ingen registreringer om. For pasienter fra Kautokeino og Loppa vil det i mange tilfeller være enklere å reise til Alta enn til Hammerfest/Tromsø, og dette kan være med og forklare den høye andelen pasienter fra disse to kommunene. Som en forenkling, har vi forutsatt at alle pasientene ved spesialistpoliklinikken har Alta som bosted. 6 Konsultasjonene på spesialistpoliklinikken, når røntgen er holdt utenom, fordeler seg slik mht pasientenes bostedsadresse: fra Alta,124 fra Kautokeino,89 fra Loppa,28 fra Porsanger,24 fra Kvalsund,19 fra Kvænangen,18 fra Karasjok,14 fra Hammerfest,9 fra Tana,8 fra Nordkapp,8 fra Måsøy,7 fra Hasvik,5 fra Nordreisa,2 fra Lebesby,1 fra Båtsfjord,1 fra Gamvik,1 fra Tromsø,8 andre.

18 10 I alt av pasientene ble behandlet av spesialist fra Hammerfest sykehus, og ville alternativt ha reist til Hammerfest for konsultasjon (Vedlegg 1: Tabell 1). Tallet inkluderer pasientene ved lyspoliklinikken, hvor behandlingen ikke er avhengig av spesialist verken fra UNN eller Hammerfest. Disse pasientene (1 114 konsultasjoner på et halvt år, det vil si 30 prosent av pasientene) utgjør en stor del av pasientene som alternativt ville reist til Hammerfest for behandling. Det kan diskuteres om det er en riktig forutsetning å si at disse pasientene alternativt ville reist til Hammerfest, siden det ikke er nødvendig med spesialist for å gjennomføre lysbehandlingen. Imidlertid antar vi at lysbehandlingen i Alta ikke ville eksistert, uten spesialistambuleringen ved spesialistpoliklinikken. I alt ville pasienter alternativt ha reist til Tromsø på grunn av at spesialisten kommer fra UNN (Vedlegg 1: Tabell 2) Hvor stor andel av pasientene har ledsager? Andelen pasienter som benytter seg av ledsagere er viktig å fastslå for å kunne beregne de totale reise- og tidskostnadene. Det finnes ikke registreringer som viser hvor stor andel av pasientene som ble behandlet ved spesialistpoliklinikken som hadde ledsagere i den aktuelle perioden. I hovedsak er det legen som bestemmer om pasienten trenger ledsager. Barn (inntil 18 år) har krav på ledsager. Eldre får ledsager hvis trygdekontoret vurderer det som nødvendig. I mangel av registreringer har vi laget et estimat for andelen som har ledsagere basert på følgende: 1. Ballo (1990) gjorde en gjennomgang på Alta trygdekontor hvor han tok for seg alle reisende til poliklinisk undersøkelse fra Alta kommune i 1989, og kom fram til at 25 prosent hadde ledsager. 2. Foreløpige tall (pr ) fra en spørreundersøkelse ved spesialistpoliklinikken i Alta 7 viser at 22 prosent (n = 108) hadde med seg ledsager. 3. Statistikk fra Kjørekontoret i Finnmark (Trygdeetaten) viser at ved 16,6 prosent av all syketransport av pasienter fra Alta med drosje over kommunegrensene, var ledsager med (2002). Tilsvarende andel var 26,5 prosent for syketransport fra Kautokeino. Forskjellen mellom kommunene i denne statistikken kan tyde på at det 7 Undersøkelsen inngår i prosjektet Utvikling av spesialistpoliklinikken i Alta og gjennomføres av Eva Håheim Pedersen og Mette Skipperud.

19 11 er vanligere med ledsager jo lengre reiseavstanden er. I tillegg kan det se ut som det er kulturforskjeller med hensyn til i hvilke kommuner det er vanlig å bruke ledsager. 4. I en røntgenundersøkelse fra Alta (Halvorsen 1994) hadde seks prosent ledsager. I denne undersøkelsen er datagrunnlaget et representativt utvalg pasienter i Halvorsen (ibid) mener at andelen som har ledsager trolig er underestimert, fordi opplysninger om ledsager tenderer til å fremkomme på reiseregninger kun når dette utløser refusjoner fra Folketrygden. Det lave tallet forklares også av at forbruket av røntgen er størst blant unge og middelaldrende pasienter (det vil si at det er mindre nødvendig med ledsager). Av disse undersøkelsene anser vi Ballos (1990) som den mest relevante for vårt formål, i tillegg til de foreløpige resultatene fra spørreundersøkelsen ved spesialistpoliklinikken. Vi baserer oss derfor på et estimat hvor vi antar at 22 prosent av pasientene ved spesialistpoliklinikken har med seg ledsager. Ledsagerne er videre fordelt på pasientene ut fra en antagelse om at alle i aldersgruppen 0-9 år, alle over 80 år, 50 prosent i aldersgruppen år og 50 prosent i aldersgruppen år har med ledsager. 8 Med denne antagelsen har spesialitetene som ambulerer fra UNN en pasientgruppe som består av relativt flere pasienter med ledsagere (39 prosent med ledsagere), enn spesialitetene som ambulerer fra Hammerfest sykehus (15 prosent med ledsagere). 2.2 Reisekostnader Med reisekostnader menes pasient og ledsagers utgifter til (1) transport, (2) overnatting og (3) diett. Netto reisekostnad er reisekostnad til Hammerfest sykehus eller UNN i Tromsø, minus kostnad ved å reise innad i Alta til spesialistpoliklinikken, som ligger i Alta sentrum. Hovedregelen fra trygdeetaten er at reiser skal skje med rimeligste rutegående transportmiddel. Pasienter kan gjerne ta fly, men får kun dekket bussbeløpet hvis ikke henvisende myndighet har uttrykt at det er nødvendig med fly. Trygdeetaten i Finnmark har en praksis på at dagsreiser innen fylket ikke bør overstige 12 timer. Det vil si at hvis man ikke kommer seg tur/retur med rutegående transport i løpet av 12 timer, settes det opp drosje. 8 Dette innebærer en forenkling, fordi det sannsynligvis vil være noen i aldersgruppen år som har med seg ledsager, og fordi estimatet på 50 % i aldersgruppene år og år sannsynligvis er satt for høyt.

20 12 Dette er altså ikke noe som er lovbestemt, men en praksis som Trygdeetaten i Finnmark ved Kjørekontoret har lagt seg på Netto transportkostnader Hoveddelen av reisekostnadene består av transportkostnader. For reisen til Tromsø finnes det kun ett transportalternativ, og det er reise med fly. Det regnes ingen kostnad for å komme seg til/fra flyplassen i Alta. Denne settes lik kostnaden for transport til konsultasjon i Alta. Til sammen er netto transportkostnader tur/retur Tromsø kroner pr pasient 10. Med pasienter og ledsagere til 39 prosent av disse (526 ledsagere), er netto transportkostnad beregnet til kroner 11 for pasientene til Tromsø, hvor kostnaden for pasientene er beregnet til kroner og ledsagerne til kroner. En reise til Hammerfest skjer enten med rutegående transport eller med drosje. Siden trygdekontoret helst ser at pasientene reiser med rutegående transport eller drosje, har vi ikke tatt med bruk av egen bil som noe alternativ. Alternativ I: rutegående transport (buss eller hurtigbåt) Prinsipielt kan en diskutere om det er riktig å regne buss- eller hurtigbåtbilletten som den samfunnsøkonomiske kostnaden ved en pasientreise. Argumentet er at bussen eller båten er en rutegående transport som går uansett om pasienten er med eller ikke, og kostnaden for samfunnet blir ikke større om pasienten er med. Imidlertid er det problematisk å finne frem til andre størrelser som ville være en riktig prissetting på denne reisen. Billetten er den kostnad som man har valgt som pris for reisen, og vi tar derfor utgangspunkt i denne. Det regnes ingen kostnad for å komme seg til/fra bussen der den starter i Alta. Denne settes lik kostnaden for transport til konsultasjon i Alta. Gjennomsnittlig netto transportkostnad vil da være 447 kroner 12. Alternativ II: drosje Strekningen Alta - Hammerfest har ikke fast oppsatt drosjetransport i regi av kjørekontoret. Pasienter må melde til kjørekontoret hvis de ikke kan reise med rutebuss/båt, så samordner 9 Intervju med Maria Wulff, Kjørekontoret i Finnmark. 10 Full pris for reise med fly er kroner (2002), flybuss t/r flyplassen - UNN er 2 x 40 kroner x kroner 12 Buss t/r Alta Hammerfest (144 km) kostet i kroner. Hurtigbåten Alta Hammerfest t/r kostet det samme (startet opp 16/9-02). Det er halv pris for pensjonister, uføre og barn under 16 år på offentlig transport. Hittil har pasientene vært nødt til å ta drosje fra buss-stoppet/hurtigbåtkaia i Hammerfest og frem til sykehuset. Dette gjelder for vår undersøkelsesperiode, og drosjekostnadene er kroner hver vei. Netto transportkostnad er 541 kroner med full pris på buss/båt og 343 kroner med halv pris på buss/båt. Vi regner med en andel på 20 prosent som reiser på halv pris.

21 13 de og setter opp drosje for flere personer (maks 3 i hver drosje). Netto reisekostnad pr pasient i drosje blir kroner Vi må anslå hvor stor andel som ville reist som beskrevet i alternativene I og II hvis de skulle til poliklinisk behandling i Hammerfest. Når vi gjør dette anslaget, må vi ta hensyn til at det har vært store endringer de siste årene med hensyn til transportmidler brukt ved syketransport i Finnmark, og at refusjonsordningene er endret. Ballo (1990) beskrev et transportmønster for Altaværinger som skulle til poliklinikk i Hammerfest i 1989, hvor de fleste enten kjørte egen bil (45 prosent) eller tok buss (41 prosent). Kun sju prosent reiste med drosje, tre prosent med fly og tre prosent med båt. Halvorsen (1993) dokumenterte også et transportmønster hvor den største gruppen røntgenpasienter benyttet egen bil (43 prosent), 29 prosent reiste med rutegående transport, og tre prosent med drosje. Imidlertid er det 26 prosent av pasientene i denne undersøkelsen som ikke har levert refusjonskrav til trygdekontoret. For reisende til Hammerfest har en antatt at reisen for disse foregikk med egen bil. Etter at disse undersøkelsene ble gjort, har satsen for refusjon for de som kjører egen bil gått ned. Vi antar at det har blitt enda færre enn før som leverer refusjonskrav til trygdekontoret når de kjører egen bil, fordi de får lite utbetalt. Figur 1 (Vedlegg 2) viser hvordan utgiftene til syketransport i årene 1999 til 2002 fordeler seg. Dette er altså totaltall, som viser all syketransport og ikke bare syketransport til poliklinikk 15. Figuren viser for det første at det har vært økte utgifter til syketransport i årene Økningen har totalt vært på 84,8 prosent. For det andre viser figuren at type transportmidler har endret seg. Bruk av offentlig transportmiddel som buss og båt har gått kraftig ned, bruk av egen bil har gått litt ned, bruk av drosje og fly har blitt mye mer vanlig enn på 90-tallet (trygden har hatt en streng praksis på drosje tidligere). En del av forklaringen på økningen kan være at den tidligere nevnte 12-timersregelen praktiseres. Tabell 3 (Vedlegg 1) viser den prosentvise fordelingen av utgifter til syketransport i Finnmark. Når vi ser bort fra utgifter til transport med fly og egen bil (dette er ikke kroner + (4 x 195) kroner x 0,5 14 Drosjekostnader Alta-Hammerfest er 1 895,- kroner tur/retur. Pra ksis er at drosjen venter i Hammerfest, og dette koster 195,- kr/t. Vi forutsetter at kostnadene for å reise med drosje tur/retur Hammerfest er de samme enten reisen starter hjemme eller fra spesialistpoliklinikken. I dette tilfellet trenger vi altså ikke å trekke fra kostnader for transport til konsultasjon i Alta for å finne netto reisekostnader. Vi forutsetter som et basisestimat at hver drosje fylles opp med i gjennomsnitt to pasienter, og at ventetiden for drosjen i Hammerfest er fire timer. 15 Det er brukt regnskapstall, og disse tallene er ikke indeksregulert. Vi kan anta en prisstigning på 8,4 prosent i perioden, basert på SSB konsumprisindeks.

22 14 transportmidler som trygden dekker mellom Alta og Hammerfest), viser fordelingen at utgiftsandelen til drosje har økt fra 61 prosent i 1999 til 89 prosent i Utgiftsandelen til rutegående transport har tilsvarende gått ned fra 39 prosent i 1999 til 11 prosent i Den største endringen har skjedd fra 1999 til Hvis vi regner med et gjennomsnitt av årene 2000 til 2002, utgjør utgiftsandelen til drosje 88 prosent og rutegående transport 12 prosent. Vi tar utgangspunkt i denne utgiftsfordelingen mellom transportmidler, når vi estimerer utgiftene for de sparte reisene mellom Alta og Hammerfest. Forutsatt at forholdet mellom prisene på drosje og rutegående transport var det samme i 1999 og 2001 som i 2002, og at det er to pasienter i hver drosje, anslår vi at forholdet mellom antall pasientreiser med henholdsvis drosje og rutegående transport i 2002 til å fordele seg slik at 70 prosent tar drosje og 30 prosent tar buss/båt. Netto transportkostnad for pasienter til Hammerfest blir med drosje er dermed beregnet til kroner 16, og med buss/båt beregnet til kroner 17. For enkelhets skyld regner vi med den samme transportfordelingen på ledsagere. Det vil si at hvis 15 prosent av pasientene hadde ledsagere, vil nesten annenhver drosje være fylt opp med tre personer (=max antall for lange reiser), og de resterende vil ha med seg to personer. For 70 prosent av ledsagerne regner vi ikke transportkostnader, fordi drosjen koster det samme uansett om det er to eller tre passasjerer med. For de resterende 30 prosent av ledsagerne (168 ledsagere) regnes transportkostnadene som i alternativ I, noe som beløper seg til kroner 18. Til sammen er transportkostnadene beregnet til kroner for pasienter og ledsagere som reiser til Hammerfest. Totalt er transportkostnadene beregnet til kroner for pasienter og ledsagere som reiser til UNN i Tromsø og Hammerfest sykehus Kostnader til overnatting og diett Med dagens transporttilbud 19 vil det kun i ekstraordinære tilfeller være behov for overnatting ved poliklinisk konsultasjon ved Hammerfest sykehus eller UNN. Vi regner derfor ikke med kostnader til overnatting som en del av reisekostnadene. 16 0,7 x pasienter = pasienter. Netto transportkostnad x kroner. 17 0,3 x pasienter = pasienter. Netto transportkostnad x 447 kroner kroner x Drosje til de som ikke kan reise tur-retur med rutegående transport i løpet av 12 timer

23 15 Det ville sjelden forekomme at det betales ut diettpenger i forbindelse med reise til poliklinikk, med dagens transporttilbud. Halvorsen (1994) slo fast at 28 prosent av røntgenpasientene fikk utbetalt diett, men dette var før transporttilbudet med drosje ble innført. Samfunnsøkonomisk kan en se det slik at uansett om pasienten er hjemme eller på reise mellom hjem og poliklinikk, så må pasienter ha noe å spise. Det er som regel dyrere å kjøpe mat når en er på reise enn når en er hjemme. Budsjettmessig kan trygden dekke denne ekstrakostnaden. Satsene for diett er satt til 146 kr/d hvis man er borte mer enn 12 timer. På grunn av at diettkostnadene vil utgjøre en svært liten sum i forhold til andre reisekostnader, gjør vi en forenkling og estimerer diettkostnadene til null Oppsummering av reisekostnader Reisekostnadene består av transportkostnader beregnet til kroner for et halvår i Tidskostnader Netto tidstap defineres som den totale tiden som ville gå med til å reise hjemmefra og til sykehuset i henholdsvis Hammerfest og Tromsø, minus tiden det tar for å komme seg hjemmefra og til en konsultasjon i Alta. Tidstapet regnes som produksjonstap eller som tap av fritid. Produksjonstap gjelder for pasienter eller ledsagere som på undersøkelsestidspunktet er yrkesaktive, og ikke sykemeldte. Tap av fritid gjelder for pasienter og ledsagere som ikke er yrkesaktive, og for yrkesaktive utenom normalarbeidstid. For yrkesaktive som er sykemeldt, er det rimelig å anta at det er en større belastning å reise til henholdsvis Hammerfest sykehus og UNN, enn til spesialistpoliklinikken i Alta. Det er imidlertid ikke rimelig å regne tidstapet til disse som tap av fritid, så lenge reisen foregå innenfor vanlig arbeidstid, fordi pasienten normalt får sykepenger. Tap av fritid kan ses på som kontroversielt å ha med i en samfunnsøkonomisk analyse som denne. Andre analyser om samme tema (se for eksempel Hatlebakk 2002) har ikke inkludert tap av fritid. Vi har derfor gjort beregninger som henholdsvis inkluderer og ser bort fra tap av fritid som en tallfestet størrelse. I basisanalysen har vi valgt å inkludere tap av fritid. I sensitivitetsanalysen har vi imidlertid tatt med et lavt estimat hvor vi ser bort fra de sparte kostnadene forbundet med tap av fritid. Tiden det tar for en pasient til å komme seg hjemmefra og til konsultasjon i Alta, inkludert konsultasjonen, er satt til to timer, forutsatt at pasienten bor eller arbeider innenfor Altas

24 16 bygrense. For de øvrige vil det ta fra to timer og opp til en hel dag å komme seg til konsultasjon på spesialistpoliklinikken. For denne gruppen vil det for noen være kortere å reise til Hammerfest enn det vil være for de som bor og arbeider i byen, og for andre vil det være lengre. Forenklet sett forutsetter vi at netto tidstap for alle pasientene vil være reisetiden og konsultasjonen i Hammerfest eller Tromsø, minus to timer. Når det gjelder pasienter og ledsagere som ikke er yrkesaktive, og som trenger barnepass den tiden de er borte for å reise enten til Hammerfest sykehus eller til UNN, regner vi ikke fravær fra barnepass som noen ekstra tidskostnad. Dette inngår i pasienters og ledsageres tap av fritid (tapt tid som ikke er produksjonstid, regnes som fritid, selv om personen det gjelder er hjemmeværende). Uansett barnepass eller ikke, vil dette tidstapet være like stort. Imidlertid kommer sparte utgifter til barnepass inn som en verdi når nytten skal fordeles i kapittel fem. Netto tidstap for konsultasjon ved Hammerfest sykehus I undersøkelsesperioden tok reisen med buss tur/retur Alta - Hammerfest 11 timer og 35 minutter 20. I en del av undersøkelsesperioden gikk det også hurtigbåt mellom Alta og Hammerfest. 21 I tillegg regner vi med at det tar et kvarter å komme seg hjemmefra og til bussholdeplassen eller båten. I gjennomsnitt var netto tidstap ni timer og 27 minutter ved bruk av rutegående transport, avrundet til ni og en halv time. Netto tidstap ved bruk av drosje er beregnet til seks timer. Det forutsetter at kjøringen tar to timer hver vei, og at det er fire timers opphold i Hammerfest. I gjennomsnitt blir netto tidstap for en reise til Hammerfest på 7,05 timer, rundet av til sju timer. Netto tidstap for konsultasjon ved UNN i Tromsø Fly til Tromsø fra Alta gikk i undersøkelsesperioden klokka 7.45 fra flyplassen i Alta, med retur klokka eller i Alta. I gjennomsnitt regner vi med at reisen til Tromsø gir et netto tidstap på sju timer, tatt i betraktning at pasienten også skal reise til og fra flyplassen. 20 Det gikk rutebuss fra Alta til Hammerfest klokka 6.45 med retur Hurtigbåt fra Alta til Hammerfest gikk klokka 7.00 (tar en time og 35 min) og var tilbake i Alta mandager klokka eller 18.35, tirsdager til torsdager tilbake klokka 17.35, og fredager klokka eller Ved bruk av hurtigbåt kan ca ¼ av pasientene greie seg med et netto tidstap på kun fire timer på to av ukas fem dager, det vil si at dette gjelder 15 prosent av pasientene. Men hurtigbåtruta startet ikke opp før , og vi regner med at kun i 1/3 av undersøkelsesperioden var reise med hurtigbåt et alternativ. Det vil si at kun fem prosent av pasientene kunne greie seg med et netto tidstap på fire timer. For de øvrige vil tidstapet være ni timer og 35 minutter.

25 17 Netto tidstap Vi regner altså med et netto tidstap på sju timer uansett om pasienten reiste til Hammerfest sykehus eller UNN Produksjonstap og tap av fritid for pasienter Størrelsen på tidstapet for pasientene finner vi ved å multiplisere antall pasienter til henholdsvis Hammerfest og Tromsø med antall timer det er anslått at de er borte. Til sammen utgjør netto tidstap da timer 22. For å regne ut produksjonstapet, må vi vite hvor stor andel av pasientene som er yrkesaktive. Det finnes ikke registreringer som viser hvor stor del av pasientene på spesialistpoliklinikken som er yrkesaktive. Vi har laget et estimat basert på røntgenundersøkelsen til Halvorsen (1993), hvor han slår fast at 50 prosent av pasientene var yrkesaktive, og ca. 30 prosent av de yrkesaktive pasientene var sykemeldt. Det vil si at 35 prosent var reelt yrkesaktive på tidspunktet for konsultasjon. 23 For yrkesaktive regner vi fem og en halv time av tidstapet som produksjonstap, både for reise til Tromsø og til Hammerfest. For øvrig regnes tidstapet som tap av fritid. Antall timer tapt produksjon for pasienter vil da bli timer 24. Produksjonstapet regnes som gjennomsnittlig arbeidskraftkostnad for arbeidsgiver. Ut fra SSBs lønnsstatistikk kan denne regnes å være 220 kroner pr time i år Netto produksjonstap blir dermed kroner 26. Verdien for tap av fritid settes lik gjennomsnittlig nettolønn. Ut fra den nevnte lønnsstatistikken kan denne regnes å være 95 kroner pr time i år Verdien på netto tap av fritid for pasientene er beregnet til kroner 28. Til sammen settes verdien på tidstapet for pasientene til kroner. 22 Tromsø: x 7 timer = timer, og Hammerfest: 3678 x 7 timer = timer. 23 Hatlebakk 2002 forutsetter at 50 prosent av pasientene er yrkesaktive. 24 (0,35 x 5 026) x 5,5 timer 25 Hatlebakk 2002:20 har regnet ut at gjennomsnittlig arbeidskraftkostnad er kr. 210 i Med fem prosents lønns- og prisstigning blir timesatsen 220 kroner i timer x 220 kr/time 27 Hatlebakk (2002:20) har regnet ut gjennomsnitts nettolønn til å være 90 kroner i Med fem prosents lønns- og prisstigning blir timesatsen 95 kroner i Sykemeldte og yrkesaktive: 2513 pasienter x 1,5 t x 95 kr/t = kr. Ikke yrkesaktive: 2513 pasienter x 7 t x 95 kr/t = kr.

26 Produksjonstap og tap av fritid for ledsagere Størrelsen på tidstapet for ledsagerne finner vi ved å multiplisere antallet ledsagere til henholdsvis Hammerfest og Tromsø med antallet timer de er borte. Dette utgjør til sammen timer. 29 For å regne ut verdien av tidstapet for ledsagerne, må vi vite hvor stor andel av ledsagerne som er yrkesaktive. Vi tar utgangspunkt i en forutsetning om at ledsagere representerer et gjennomsnitt av befolkningen i Alta som er i aldersgruppen 20 til 55 år. Tall fra SSB viser at 58 prosent i denne aldersgruppen var yrkesaktive 30. Antall timer tapt produksjon for ledsagere vil da bli timer 31. Verdien på tapt produksjonstid blir kroner 32. De resterende timer 33 blir da tap av fritid. Verdien på tap av fritid for ledsagere blir kroner 34. Til sammen er verdien på ledsageres tidstap kroner Oppsummering av tidskostnader Verdien på tidstapet til pasienter og ledsagere er på til sammen kroner. Av dette er kroner tapt produksjon og kroner tapt fritid. 2.4 Oppsummering av reise- og tidskostnader Til sammen er reise- og tidskostnader tallfestet til 14,1 millioner kroner for perioden Reisekostnadene består av transportkostnader på 8,8 millioner kroner. Verdien på tidstapet til pasienter og ledsagere er på til sammen 5,3 millioner kroner. Av dette er 2,9 millioner kroner tapt produksjon og 2,4 millioner kroner tap av fritid. Tabell 2.1 viser hvordan reise- og tidskostnadene er fordelt mellom pasienter og ledsagere. 29 Tromsø: 525 x 7 timer = timer, og Hammerfest: 559 x 7 timer = timer. 30 Tall om sysselsetting og befolkning er hentet fra SSBs internettsider ssb.no, og viser at av personer i aldersgruppen år arbeidet minst 20 timer pr uke. Andelen yrkesaktive er regnet ut fra dette. I tillegg var det 943 personer som jobbet 4 19 timer/uke. 31 (0,58 x 1084) x 5,5 timer timer x 220 kroner/time timer x 95 kroner/time