Signe Bock Segaard, Jo Saglie & Harald Baldersheim E-valg en demokratisk gevinst?

Transkript

1 Signe Bock Segaard, Jo Saglie & Harald Baldersheim E-valg en demokratisk gevinst? Problemstillinger og utfordringer i evaluering av et forsøk med elektronisk valg i Norge høsten 2011 Paper til Den XX nordiske kommunalforskerkonferanse, Göteborg, november 2011 Signe Bock Segaard, signe.b.segaard@samfunnsforskning.no Institutt for samfunnsforskning, PB 3233 Elisenberg, 0208 Oslo, Norge Jo Saglie, jo.saglie@samfunnsforskning.no Institutt for samfunnsforskning, PB 3233 Elisenberg, 0208 Oslo, Norge Harald Baldersheim, harald.baldersheim@stv.uio.no Institutt for statsvitenskap, PB 1097 Blindern, 0317 Oslo, Norge Dette paper er et utkast til innledningen i en sluttrapport som skal evaluere forsøket med e-valg ved lokalvalget 2011 i Norge. Forsøket med e-valg innebar at velgere i ti forsøkskommuner kunne velge å avgi sin stemme via Internett til både kommunestyrevalg og fylkestingsvalg. Som grunnlag for sluttrapporten blir det gjennomført åtte forskningsbaserte evalueringer av ulike problemstillinger knyttet til e-valg. Hensikten med sluttrapporten er overordnet å belyse e-valgets demokratiske effekt (eller mangel på det samme) samt å forklare denne. Som grunnlag for dette skisseres det i innledningen et to-delt analytisk rammeverk som dels trekker opp aktuelle kriterier for demokratisk effekt og dels spesifiserer mulige forklaringsfaktorer på ulike nivåer. Det skisserte rammeverket vil bidra til å strukturere sluttrapporten der hensikten er en helhetlig belysning av forsøket med e-valget Institutt for samfunnsforskning Oslo 2011

2 Innhold Innledning... 3 Fokus og avgrensning hvordan evaluere «den demokratiske gevinsten» 4 Kort om forsøket med e-valg Temaer i evaluering av forsøket med e-valg... 7 Et analytisk rammeverk... 9 Evalueringskriterier for demokratisk effekt Tilgjengelighet og valgdeltagelse Prinsippet om hemmelig valg Demokratisk effektivitet Tillit som mulig forklaring og viktig suksesskriterium Tentativ disposisjon for sluttrapporten Litteratur... 23

3 Innledning Det å stemme via Internett i ukontrollerte omgivelser og det forsøk som er blitt gjennomført med såkalt elektronisk valg (e-valg) i ti norske kommuner ved lokalvalget 2011 har vært og er politisk kontroversielt. Noen er for, men mange er imot. Det offentlige ordskiftet om forsøket med å stemme via Internett har vært preget av et sort/hvitt-perspektiv. Hovedfokus har vært på prinsippet om hemmelig valg. Et fremtredende syn er at det er umulig å gardere seg mot for eksempel stemmekjøp og tvang, når valghandlingen skjer i ukontrollerte omgivelser. Stemmegivning via Internett synes på denne måten å stride mot prinsippet om hemmelig valg, og er derfor av flere blitt betraktet som demokratisk uakseptabelt. Prinsippet om hemmelig valg bør være uomtvistelig og har også vært det i arbeidet med introduksjon av e-valg i Norge. Forsøket med e-valg har prøvd å forene internettvalg med prinsippet om hemmelig valg gjennom ulike tiltak. Om tiltakene faktisk har fjernet tvilen og styrket oppfatningen av at internettvalg og prinsippet om hemmelig valg kan forenes, er et av kjernespørsmålene i evalueringen som skal gjennomføres. For å vurdere den bredere demokratiske gevinsten ved e-valg, vil forsøket analyseres i sin kontekst. Det vil si at undersøkelsene trekker inn de mange lokale forhold som kan tenkes å påvirke den demokratiske effekten. Det handler om mer enn bare tekniske løsninger og sikkerhetsforanstaltninger. Tilgjengelighet og tillit er også to viktige nøkkelord for å forstå den demokratiske gevinsten. Demokrati betinges av lik tilgang til informasjon og deltagelse, samtidig som demokrati grunnleggende hviler på tillit tillit mellom mennesker og tillit til systemet. Det norske samfunnet er preget av høy tillit, det gjelder også norske velgeres tillit til valgsystemet. Spørsmålet er om de nye prosedyrene som innføres ved forsøk med elektronisk stemmegivning utfordrer denne tilliten. Fordi ordningen med e-valg er ny, vil mange velgere ikke ha dannet seg en holdning til den basert på egne erfaringer. I dette holdningsvakuumet vil medier, politikere og offentlige debattanter lett få en opinionsdannende rolle og dermed påvirke velgernes tillit til den elektroniske valgordningen. Prinsipielle holdninger vil her ofte få en fremtredende plass. De velgerne som har stemt via Internett, vil derimot ha egne erfaringer med systemet og et annet utgangspunkt for å danne

4 4 Rapporttittel seg en mening. Opplevelsen av for eksempel systemets brukervennlighet og tilgang til informasjon kan tenkes å være viktige i den sammenhengen. Å evaluere e-valgs demokratiske gevinst eller mangel på det samme kan gjøres ut fra en prinsipiell så vel som en praktisk tilnærming. Demokrati handler nemlig ikke bare om prinsipper, men også om et folkestyre som skal fungere i praksis, og som skal legge til rette for at alle har tilstrekkelig og lik mulighet for å delta. Fokus og avgrensning hvordan evaluere «den demokratiske gevinsten» Vår innfallsvinkel er at forsøket med e-valg 2011 er et «demokratiprosjekt» som er forankret i et overordnet mål om demokratisk gevinst. Samtidig foregår prosjektet i en konkret kontekst, det norske lokalvalget i 2011, der blant andre velgere og den bredere offentligheten er viktige aktører for å forstå omfanget av målrealisering. Hovedfokus i denne sluttrapporten er med andre ord den demokratiske gevinsten ved forsøket med e-valg For å belyse hvilken demokratisk gevinst e- valg resulterer i er det nødvendig å stykke opp regnestykket og se på de enkelte delene for å forstå sluttsummen gevinsten. For summen avhenger ikke bare av tallenes absolutte størrelse, men også av tallenes fortegn. Det er derfor nødvendig å belyse de demokratiske deleffektene av e-valg, fordi det er fullt mulig at en eventuell «ingen gevinst» dekker over positiv effekt på et område og tilsvarende stor negativ effekt på et annet område. Hensikten er dels å si noe om e-valgets demokratiske effekter gitt spesifikke evalueringskriterier og dels å forklare de samme effektene. 1 1 Sluttrapportens fokus avgrenses videre av den forutgående forskningsbaserte evalueringen av forsøket med e-valg. En hensikt er i den sammenhengen også å samle trådene og identifisere sentrale mønstre (eller fravær av mønstre) på tvers av temaene som har vært gjenstand for evaluering. Fordi disse temaene er blitt belyst fra ulike innfallsvinkler, med ulike datakilder og ulike analytiske grep, legges det opp til å vurdere e-valget 2011 ut fra et mangesidig perspektiv. Dette er en styrke og i samsvar med hensikten om å gjennomføre en helhetlig evaluering der både argumenter for og imot innføring av e-valg skal synliggjøres. Samtidig betyr dette også at det åpner opp for et flertydig svar på om forsøk med e-valg er en demokratisk gevinst. At dette er et sannsynlig utfall reflekterer kompleksten i spørsmålet om demokratisk gevinst.

5 Kapitteltittel 5 Videre gis det i dette innledningskapittel en kortfattet beskrivelse av forsøket med e-valg 2011, innen sluttrapportens tilnærming til belysning av demokratisker effekter presenteres i form av et overordnet analytisk rammeverk. Kapitlet avsluttes med en tentativ disposisjon for sluttrapporten som helhet. Kort om forsøket med e-valg 2011 I september 2009 ble 56 utvalgte kommuner i Norge invitert til å søke Kommunal- og regionaldepartementet om å delta som forsøkskommuner for utprøvning av e-valg ved lokalvalget 2011, dvs. både kommunestyrevalg og fylkestingsvalg. 35 av de inviterte kommunene søkte og i januar 2010 ble det offentliggjort at 11 av disse var blitt valgt ut som forsøkskommuner. I ettertid trakk Drammen kommune og Oslo kommune seg fra prosjektet som forsøkskommuner, mens Sandnes kommune ble trukket inn som ny forsøkskommune. Daværende ordfører Tore Opdal Hansen (H) i Drammen begrunner kommunens beslutning om å trekke seg fra prosjektet med at «ordningen ikke er trygg nok, særlig fordi det vil være vanskelig å ivareta prinsippet om at velgere skal kunne stemme alene og usett» (Tore Opdal Hansen i Drammens tidende). En likende argumentasjon ble anført i Oslo, der Oslo Høyre på grunnlag av et notat utarbeidt av professor i rettsvitenskap Eivind Smith (Smith 2010) blant annet fremførte at «det gjør det umulig å opprettholde hemmelig valg, og det vil også åpne for at det blir lettere å påvirke folk akkurat når de stemmer» (Eirik Lae Solberg i NRK Østlandssendingen). Begrunnelsene for å trekke seg hviler dermed på prinsippet om hemmelig valg. Totalt var det ti kommuner som gjennomførte forsøket med e-valg ved lokalvalget 2011: Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn, og Ålesund. Forsøket med e-valg 2011 i ukontrollerte omgivelser ble gjennomført som et supplement til de ordinære papirbaserte prosedyrene for stemmegivning i perioden for forhåndsstemming, 10.august til og med 9.september Forsøket innebar at mer enn stemmeberettigede fordelt på ti kommuner hadde mulighet for å avgi sin stemme til både kommunestyrevalget og fylkestingsvalget via Internett. Velgeren kunne med andre ord sitte hjemme i sin stue og avgi sin stemme. Et av tiltakene for å sikre hemmelig valg og unngå «misbruk» av stemmene i form av «utilbørlig stemmegivning» eller «kjøp/salg av stemmer» var at velgeren kunne stemme via Internett et ubegrenset antall ganger. Det var den sist avgitte stemmen som var tellende. Samtidig kunne velgeren også stemme på papir i forhåndsperioden eller i valglokalet på valgdagen. Papirstemmen ville

6 6 Rapporttittel da være den tellende stemme uansett om vedkommende velger stemte elektronisk etter at papirstemmen var avgitt. For å sikre velgeren en viss kontrollmulighet, var det i den tekniske løsningen lagt inn en kontrollfunksjon i form av en kodet tilbakemelding via SMS. Koden i SMSen ville sammen med informasjon på valgkortet «fortelle» velgeren hvilket parti hun hadde stemt på. Informasjonen på valgkortet og koden var unikk for alle velgerne. På denne måten ville prosjektet underbygge tilliten til systemet, hvilket også var hensikten bak det å basere seg på åpen kildekode og offentliggjøring av disse. Fire av forsøkskommunene, Hammerfest, Re, Mandal og Ålesund, deltok samtidig i et prøveprosjekt med nedsatt stemmerettsalder til 16 år. Forsøket med nedsatt stemmerettsalder omfattet 20 kommuner samt Longyearbyen åringer i noen utvalgte kommuner fikk altså stemme ved lokalvalget 2011, og i noen kommuner men ikke i alle skjedde det samtidig med at valghandlingen kunne gjennomføres via Internett. Dette tilfører et ekstra moment til evalueringen av lokalvalget som helhet og av forsøket med e-valg spesielt. Kombinasjonen «ungdom og ny teknologi» har i faglitteraturen fått ekstra oppmerksomhet, fordi det hersker en forventning om at det særlig er de unge som bruker den nye teknologien og at teknologien derfor alt annet likt kan bidra til å mobilisere ungdommen, også politisk. Dette er et særlig interessant aspekt fordi førstegangsvelgere tradisjonelt har vært en vanskelig gruppe å mobilisere. Ungdom vil vies spesiell oppmerksomhet i denne sluttrapporten. Tabell 1 gir en oversikt over antall stemmeberettigede i forsøkskommunene. Som det ses varierer kommunestørrelse ganske mye. I tillegg ses det også av Tabell 1 at i gjennomsnitt var det 26 prosent av de som stemte ved lokalvalget i forsøkskommunene som gjorde dette via Internett. Andelen av velgerne som forhåndsstemte via Internett varierer fra 20 prosent i Mandal til 32 prosent i Tynset.

7 Kapitteltittel 7 Tabell 1. Forsøkskommuner i e-valgprosjektet Kommunenavn Stemmeberettigede Valgdeltagelse (kryss i mantall) Andel av velgerne som forhåndsstemte via Internett Sandnes % 27 % Bodø % 29 % Ålesund* % 26 % Mandal* % 20 % Vefsn % 22 % Hammerfest* % 26 % Re* % 22 % Tynset % 32 % Radøy % 31 % Bremanger % 21 % Totalt % * Deltar også i forsøket med 16 års stemmerettsalder. Det såkalte e-valgprosjektet ble igangsatt av Kommunal- og regionaldepartementet i 2008 på grunnlag av Stortingets behandling av statsbudsjettet for Stortinget stilte seg i den sammenhengen bak igangsettelse av prosjektet «med sikte på å gjennomføre forsøk ved ordinære valg i 2011» (Budsjettinnst. S. nr 5 ( ) fra kommunal- og forvalgtningskomiteen). Som bakgrunn for denne beslutningen lå blant annet rapporten «Elektronisk stemmegivning utfordringer og muligheter» (KRD 2006) som var utarbeidet av et arbeidsutvalg oppnevnt av KRD i 2004 og ledet av forsker og professor Bernt Aardal. Oppdraget for utvalget var «på prinsipielt grunnlag å vurdere og ta stilling til om og eventuelt hvordan det bør innføres muligheter for elektronisk stemmegivning» i Norge (KRD 2006:9). Forsøket med e-valg ble videre basert på et prosjektdirektiv og faglige og politiske referansegrupper (se KRD 2011a). Temaer i evaluering av forsøket med e-valg Ut over å være et styringsredskap for prosjektet presiserer Prosjektdirektivet også at prosjektet skal omfatte en forskningsbasert evaluering av valget 2011 utført av eksterne aktører. Dette forskningsoppdraget ble nærmere beskrevet i en utlysningstekst (KRD 2011b) som definerte syv temaer i evalueringen i tillegg til en åpen kategori: 1. Tilgjengelighet for velgere 2. Tillit og troverdighet 3. Hemmelig valg 4. Effektiv stemmeopptelling og raskt valgresultat 5. Valgdeltagelse 6. Internasjonale erfaringer med e-valg

8 8 Rapporttittel 7. Samsvar med Europakommisjonens anbefalinger for e-valg Evalueringen skulle som sådan ikke inkludere a) en teknisk evaluering av e- valg-løsningen og sikkerheten b) en evaluering av det valgadministrative systemet og c) en prosessevaluering av prosjektet (KRD 2011c:5). På grunnlag av evalueringen av de spesifikke temaene skulle evalueringen munne ut i en oppsummerende sluttrapport. Resultatet av utlysningen ble at evalueringen gjennomføres av forskere fra seks uavhengige forskningsinstitusjoner, Institutt for samfunnsforskning (ISF), Uni Rokkansenteret, Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), Norsk regnesentral (NR), Universitetet i Oslo (UiO) samt det amerikanske instituttet International Foundation for electoral Systems (IFES). Det er ISF som har koordineringsansvaret for evalueringsprosjektet. Med den hensikten å anvende en flersidig tilnærming i fokuset på e-valgs demokratiske effekt, har forskningsprosjektet har anvendt en rekke ulike metodiske tilnærmingsmåter for datainnsamling og -analyse. Det omfatter blant annet: Representative spørreundersøkelser i forsøkskommunene og i befolkningen generelt Elektroniske manntalldata Kvalitative intervjuer med valgansvarlige, lokalpolitikere, redaktør/journalister i lokalaviser, personer med nedsatt funksjonsevne, ungdom (16 17 åringer), prosjektansvarlige, valgobservatører og lærere i utvalgte forsøkskommuner. Observasjonsstudie av personer med nedsatt funksjonsevne Innholdsanalyse av lokale medieoppslag og nettdebatter om «e-valg» Dokumentstudie Litteraturreview Tabell 2 gir en oversikt over hvilke metodiske tilnærminger som prosjektet har ansvendt for å belyse de ulike temeaene i evalueringen av forsøket med e- valg i Norge. 2 2 I den endelige sluttrapporten vil det være en mer detaljert beskrivelse av forskningsdesign og data.

9 Kapitteltittel 9 Tabell 2. Oppsummering av anvendt metode og design etter tema som skal belyses. Tema Data og metode Tilgjengelighet for velgere Observasjonsstudier av funksjonshemmede Kvalitative intervjuer med funksjonshemmede Fokusgruppeintervjuer med ungdommer Representative velgersurveyer Tillit og troverdighet Representative velgersurveyer Fokusgruppeintervjuer med ungdommer Web-basert politikersurvey Intervju med lokale redaktører/journalister Innholdsanalyse av mediedekning av e-valgforsøket Hemmelig valg Representative velgersurveyer Fokusgruppeintervjuer med ungdommer Effektiv stemmeopptelling og raskt valgresultat Intervjuer med prosjekt- og valgansvarlige Fokusgruppeintervjuer med politikere, kandidater og valgobservatører «Valglogg» Valgdeltagelse Representative velgersurveyer Manntalldata Internasjonale erfaringer med e-valg Samsvar med Europakommisjonens anbefalinger for e- valg Dokument- og litteraturstudie Casestudie Dokumentstudie Et analytisk rammeverk Sluttrapporten tar som nevnt sikte på en helhetlig evaluering av e-valget 2011, hvilket betyr det at vi vil belyse e-valgets demokratiske effekter, samtidig som vi ønsker å forklare de oppnådde demokratiske effektene av e-valget. På den måten er en overordnet hensikt å si noe om den samlet demokratiske gevinsten ved å muliggjøre stemmegivning via Internett. Som grunnlag for dette anvendes et todelt analytisk rammeverk som dels trekker opp aktuelle kriterier for demokratisk effekter og dels spesifiserer mulige forklaringer på de samme effektene.

10 10 Rapporttittel Evalueringskriterier for demokratisk effekt Vi legger vekt på at det analytiske rammeverket for å evaluere e-valgets demokratiske effekter har tydelige koblinger til e-valgprosjektets demokratiske prinsipper og mål slik de er definert i «Prosjektdirektiv for e-valg prosjektet» (KRD 2011a). Ut over å være en evaluering av prosjektets demokratiske effekter, innebærer det dermed også en evaluering av prosjektets evne til målrealisering. I Prosjektdirektivet er det formulert fire begrunnelser for e-valg som er direkte knyttet til e-valgprosjektet som et demokratiprosjekt, og som det er naturlig å ha in mente når e-valget 2011 skal vurderes (KRD 2011a:5): 1. Øke tilgjengeligheten for velgerne generelt og spesielt velgergrupper som i dag ikke har full tilgjengelighet 2. Nye generasjoner velgere forventer elektroniske løsninger 3. Raskere og mer korrekt valgoppgjør 4. Muliggjøre direktedemokrati med lav kostnad (folkeavstemninger) I en tidligere versjon av prosjektdirektivet var økt valgdeltagelse også tatt inn og definert som «hovedmål»: «Øke valgdeltagelsen for velgergrupper som i dag ikke har full tilgjengelighet» (KRD 2009:punkt 3.1). Av hovedmålet for e-valget 2011 fremgår det videre at «valggjennomføring basert på prinsippet om hemmelig valg skal opprettholdes» også når det gjennomføres forsøk med stemmegivning via Internett. Basert på dette vil denne sluttrapporten vurdere e-valgets demokratiske effekter ut fra fire overordnede tilnærminger som kort kan beskrives ved hjelp av følgende nøkkelord: Tilgjengelighet Valgdeltagelse Prinsippet om hemmelig valg Demokratisk effektivitet Strukturen videre vil følge denne listen, med det unntak at tilgjengelighet og valgdeltagelse ikke blir betraktet som selvstendige fenomener. Det finnes i faglitteraturen gode argumenter for å se tilgjengelighet i sammenheng med valgdeltagelse (Blais 2006:116). Tilgjengelighet og valgdeltagelse Vi mener at det er viktig å løfte evalueringen opp og betrakte e- valgprosjektets demokratiske effekter i lys av etablerte demokratiteoretiske

11 Kapitteltittel 11 perspektiver og forskningstradisjoner. På denne måten kan e-valget betraktes i lys av overordnede demokratiske kriterier. «Tilgjengelighet» er her et viktig begrep. Demokratiteoretikeren Robert Dahl (1992; 1989) understreker blant annet gjennom formulering av fem ideelle kriterier for en demokratisk prosess at alle må ha tilstrekkelig og lik mulighet med hensyn til både deltagelse, stemmerett og forståelse, hvilket viser til politisk likhet knyttet til tilgjengelighet. E-valg som supplement til stemmegivning i valglokalet kan gjøre valg mer tilgjengelig for visse grupper som ofte står på sidelinjen til den demokratiske arenaen. Personer med nedsatt funksjonsevne er en av flere mulige grupper som etter all sannsynlighet vil kunne nyte godt av e-valg. For personer som tidligere var helt avhengig av en hjelper for å komme til/fra valglokalet eller for å plukke frem en stemmeseddel, gir den elektroniske valgløsningen en mulighet for å kunne stemme uten å spørre om hjelp. Dette handler også om verdighet. Men tilgjengelighet er ikke bare knyttet til tid og rom og fysiske hindringer, men har også en psykologisk dimensjon. For førstegangsvelgere vil det å stemme være en helt ny handling som forbindes med «de voksnes verden». På den ene siden kan deltakelse i dette «voksne», høytidelige ritualet å gå til valglokalet for å stemme være noe de unge ønsker å bli inkludert i. På den andre siden kan dette også være en barriere for å delta i valget. Spørsmålet er om teknologien i så fall kan bidra til å minske denne barrieren: ungdom er generelt fortrolig med ny teknologi og elektroniske handlinger, hvilket alt annet likt kan forventes å redusere den mentale barrieren for å delta i valget når valghandlingen kan gjøres elektronisk. Samtidig er det også mulig at det motsatte vil være utfallet, at innføring av e-valg vil bidra til å øke den mentale barrieren for den delen av velgerkorpset som ikke er fortrolig med ny teknologi eller som opplever at forutsetningene for deltagelse i e-valg er for krevende. Med andre ord kan ulempen ved å stemme elektronisk også oppfattes som større enn nytten, særlig for ikke-teknologikyndige og personer som bor nær et valglokale. Et modifiserende aspekt er i denne sammenhengen at forsøket med e-valg ble gjennomført som et supplement til andre måter å avgi sin stemme på, og at de velgerne som opplever e-valg som «problematisk», kan delta i valget på andre måter (oppmøte i valglokale eller forhåndsstemming i kontrollerte omgivelser) måter som er velkjente. Spørsmålet er hvordan «tilgjengelighet» egentlig egentlig skal forståes og hvordan ulike velger oppfatter tilgjengelighet? Umiddelbart forbindes tilgjengelighet med barrierer i tid og rom knyttet til «tidsklemmen» og fysiske hindringer. Men vi mener også at tilgjengelighet kan være knyttet til mentale barrierer og det å gjøre barrierene for deltagelse mindre på dette nivået. Det er

12 12 Rapporttittel nettopp i et slikt lys at tilgjengelighetsbegrepet er relevant når et mål med e- valg er å være et svar på nye generasjoners forventninger. Det at e-valg ble gjennomført som et supplement til papirbasert stemmegivning, skapte alt annet likt flere måter velgerne kunne delta i valget på. Tilgjengeligheten ble utvidet og det samme ble deltagelsesgrunnlaget. Det er av samme grunn gode argumenter for å betrakte tilgjengelighet i sammenheng med valgdeltagelse, idet tilgjengelighet kan betraktes som deltagelsespotensialet det vil si muligheten for deltagelse og valgdeltagelse som et mål på hvor godt dette potensialet utnyttes. Demokratiteoretikeren Carl Cohens (1971:8 27) betoner nettopp i den sammenhengen «bredde» som en av tre ulike dimensjoner ved demokratiet. Bredde dreier seg om hvor mange som deltar i beslutningene og uttrykkes først og fremst som en kvantitativ størrelse: hvor stor andel av de berørte som deltar eller har mulighet til å delta? 3 Når det gjelder bruken av ny teknologi for politisk deltagelse viser litteraturen angående digitale skillelinjer (eng.: digitale divides) at sosioøkonomisk bakgrunn, IKT-kompetanse og den generelle utbredelse av IKT/Internett i samfunnet er viktige betingelser for borgernes bruk av IKT både generelt og i politisk sammenheng spesielt. At Norge og Norden generelt skiller seg ut ved å være i verdenstoppen med hensyn til utbredelse av IKT til mange borgergrupper, vil trolig bidra til å svekke betydningen av faktisk tilgang her. At Norge også er preget av relativt små sosioøkonomiske forskjeller (når det sammenlignes med andre land), kan bidra til å svekke betydningen av sosioøkonomiske forhold. Videre viser Norris at politisk bruk av IKT/Internett i særlig grad betinges av politisk interesse og engasjement, hvilket er grunnlaget for hennes konklusjon: Det er de allerede politisk aktive som i overveiende grad deltar i e- demokrati (Norris 2001:238). Utbredelsen av IKT i det offentlige, politiske rommet vil derfor, ifølge Norris, snarere forsterke enn svekke den politiske ulikheten mellom ulike borgergrupper. Dette er konklusjoner som har blitt testet i mange empiriske studier og som i en viss utstrekning har fått støtte (Frønes 2002; Fuller 2004; Grönlund 2004; Oostveen & Besselaar 2004a; Saglie & Vabo 2009; Sipior & Ward 2005; Sullivan, Borgida, Jackson, Riedel 3 Cohens to andre dimensjoner ved demokratiet er henholdsvis «dybde» og «rekkevidde». Dybde dreier seg i større grad om deltagelsens kvalitative sider og hvor sterkt folket involverer seg i beslutningsprosessene, mens rekkevidde handler om hva folket har myndighet til å treffe beslutninger om. Disse to dimensjonene er ikke relevante å trekke inn i denne sluttevaluering av forsøket med e-valg.

13 Kapitteltittel 13 & Oxendine 2002; Tobiasen 2005). Politisk deltagelse gjennom elektroniske kanaler bør derfor også ses i sammenheng med omfanget av velgernes politiske interesse og engasjement, og ikke bare i lys av deres demografiske og sosioøkonomiske kjennetegn. At IKT kan forsterke ulikheter, gjelder nok først og fremst for mer krevende deltagelsesformer enn stemmegivning der den teknologiske utviklingen gir engasjerte medborgere helt nye redskaper for politisk deltagelse og påvirkning. For valgdeltagelse er det vanskelig å se at e-valg skulle få en slik effekt, ikke minst fordi forsøket med e-valg i 2011 som nevnt gjennomføres som et supplement til vanlige prosedyrer for stemmegivning ved lokalvalg. De fleste velgere i forsøkskommunene har bare fått enda en ny måte å stemme på. Det er nok likevel grunnlag for å forvente at e-valg ikke vil øke valgdeltagelsen nevneverdig, fordi de som vil stemme via Internett, under alle omstendigheter ville ha stemt selv om den elektroniske muligheten ikke fantes. Men som drøftelsen av tilgjengelighet indikerer, kan man forestille seg at for visse grupper unge og personer med nedsatt funksjonsevne fremstår den nye elektroniske muligheten som den eneste aktuelle å benytte. Det kan derfor forventes at det vil være et unnntak fra den allmenne tendensen til forsterkning av eksisterende skiller, nemlig når det gjelder effekten av IKT på politisk deltagelse mellom ulike aldersgrupper så vel som mellom funksjonsfriske og personer med nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder ungdom, finner for eksempel Mette Tobiasen i en dansk undersøkelse (2005:129) at «der er en generel tendens til, at jo ældre man er, jo mere følger man med i politik via gamle teknologier. Dermed er mønsteret det motsatte av, hvad var tilfældet for politisk engagement via internettet. Dvs. ikke alene har de unge i højere grad taget nettet til sig end de ældste medborgere, det er også eksklusivt internettet, de unge har taget til sig». Samtidig understreker Tobiasen at denne forskjellen ikke bare er betinget av kompetanse «for de ældre kan godt, hvis de vil, og hvis det interesserer dem» (Tobiasen 2005:131). 4 På den bakgrunn kan det forventes at det i høyere grad er de unge velgere enn de eldre generasjoner som vil benytte seg av muligheten for å stemme via Internett. Med hensyn til valgdeltagelse synes det videre relevant å undersøke mulige forskjeller mellom små og store kommuner (blant forsøkskommunene). Saglie & Vabo (2009) fant små forskjeller i e-deltagelse (utenom valg) mellom store 4 Det bør i denne sammenhengen nevnes at det datamaterialet som Tobiasen baserer sine konklusjoner på et noe begrenset.

14 14 Rapporttittel og små kommuner, hvilket forklares som et resultat av to motstridende effekter. I små kommuner er tilgangen til nettet gjerne dårligere (bl.a. dårligere utbygd bredbånd), utdanningsnivået er lavere osv. Dette blir imidlertid oppveid av et høyere lokalpolitisk deltagelsesnivå generelt, som også gir seg utslag i elektronisk deltagelse. Prinsippet om hemmelig valg Som nevnt står prinsippet om hemmelig valg som ufravikelig i den norske demokratitenkningen så vel som i internasjonale standarder som Menneskerettskonvensjonen og Europarådets anbefalinger for legale, operasjonelle og tekniske standarder for e-valg. Spørsmålet er i hvilken grad dette avspeiles i velgernes holdninger og ikke minst i hvordan velgerne faktisk handler når de stemmer via Internett i ukontrollerte omgivelser. Hemmelig valg ble innført i Norge i 1884, blant annet for å hindre at personer i maktposisjoner kunne påvirke underordnedes og avhengiges stemmegivning (Danielsen 1964: 57). Elektronisk valg utenfor valglokalet vil (i likhet med brevstemmegivning) kunne bryte med dette prinsippet. Forsøksordningen inneholder riktignok mekanismer som er ment å sikre at valget blir hemmelig, men det er reist spørsmål om disse mekanismene vil være tilstrekkelige (se Smith 2010). Dilemmaet er kort sagt at en ordning som skal sikre økt politisk likhet (ved å gi enklere tilgang til å stemme) også kan skade den samme likheten (ved å gi én person innflytelse over mer enn én stemme). Atferd som bryter med prinsippet om hemmelig valg dreier seg i hovedsak om to ulike typer brudd: det ene er kjøp/salg av stemmer der man blir gitt penger eller andre fordeler i bytte mot en bestemt stemmegivning og det andre er såkalt utilbørlig påvirkning ved at man tvinges til å stemme på et bestemt parti (eller kandidat på partilisten) når stemmen avlegges, f.eks. innenfor en familie. Prinsippet om hemmelig valg er i forskrift om forsøk med elektronisk stemmegivning operasjonalisert i 16 (1) der det står at «velgeren skal selv påse at stemmegivningen foregår i enerom og usett». Det vil derfor være viktig å få belyst om denne bestemmelsen følges opp i praksis. Det at andre har vært til stede når man avgir stemme, betyr likevel ikke at disse nødvendigvis har påvirket stemmehandlingen, men omfanget av stemmegivning gjort sammen med andre viser potensialet for utilbørlig påvirkning. Det er et empirisk spørsmål om utilbørlig påvirkning faktisk finner sted, og i hvilken grad velgere som mener seg utsatt for utilbørlig påvirkning, selv motvirker effekten av en slik påvirkning gjennom muligheten for å avgi stemme flere ganger. Som nevnt er det den sist avgitt stemmen som telles, dersom ingen av de tidligere

15 Kapitteltittel 15 stemmene ble avgitt på papir. En papirstemme vil alltid «overkjøre» en elektronisk stemme. I tillegg til et fokus på faktisk atferd og potensialet for brudd på prinsippet om hemmelig valg, er det sentralt å se nærmere på velgernes holdninger til prinsippet om hemmelig valg. Holdninger kan være en viktig faktor for å forstå faktisk atferd (REF). På den andre siden kan mismatch mellom holdninger og faktisk atferd være uttrykk for dels at velgeren ikke er seg bevisst sammenhengen mellom atferd og holdning (det å være alene når man stemmer via Internett og prinsippet om hemmelig valg) og dels at praktiske hensyn veier tyngre enn det prinsipielle (prinsippet om hemmelig valg er ikke så viktig når alt kommer til alt). Spørsmålet er med andre ord: hvor sterkt står normen om hemmelig stemmegivning i velgermassen, og i hvilken grad avspeiler dette normens vekt i den norske demokratitenkningen? Velgernes vektlegging av det praktiske versus det prinsipielle kan tenkes å være betinget av individuelle demografiske og sosiale kjennetegn så vel som tidligere erfaringer og spesifikk kunnskap samt det praktiske mulighetsrommet rundt velgerne. Praktisk mulighetsrom viser her f.eks. til hvorvidt det er mulig for velgeren å stemme alene eller om vedkommende er avhengig av støtte og veiledning. Demokratisk effektivitet Innføring og bruk av ny teknologi gjøres ofte med den hensikten å gjøre noe mer effektivt. Demokrati kan også bli mer effektivt. I forbindelse med valg vil demokratisk effektivitet blant annet omfatte evnen til effektiv og rask stemmeopptelling slik at valgresultatet kan bli kjent raskt. Men samtidig er det en kjent sak at det i innføring og bruk av ny teknologi kan oppstå utfordringer som motvirker den samme hensikten om økt effektivitet. Derfor vil denne evalueringens belysning av e-valgprosjektets demokratiske effekter også inneholde en drøftelse av de utfordringene og de positive sidene som forsøkskommunene så vel som velgerne og lokalpolitikerne opplevde i forbindelse med den praktiske gjennomføring av e-valget. Det inkluderer en evaluering og drøftelse av hvorvidt forsøket med e-valg i praksis bidro til raskere og mer effektiv opptelling av stemmer. Et viktig element i demokratisk effektivitet er gjennomsiktighet (eng: transparency) i form av åpenhet i prosessene, slik at det er mulig å få tilgang til informasjon om hvordan prosessene foregår. Men samtidig antar vi at det er avgjørende for valgets legitimitet i borgernes øyne at den tilgjengelige informasjonen er tilstrekkelig og forståelig for de som skal bruke den. Demokratiske standarder viser i forbindelse med stemmeopptelling til (demokratisk) vedtatte rettningslinjer for stemmeopptelling slik de er beskrevet i Valgloven og

16 16 Rapporttittel Forskrift for elektronisk stemmegivning. Det er ikke resultatet som i seg selv er demokratisk, men det er prosessen som leder til resultatet som må være demokratisk. Et spørsmål er om bruk av ny teknologi fremmer eller vanskeliggjør gjennomsiktighet i opptelling av stemmer, og i hvilken grad de nye metodene for stemmeopptelling fører til feil i demokratisk forstand. Ut over å knytte evalueringen av forsøket med e-valg til prosjektets selvdefinerte mål og demokratiteoretisk forankrede kriterier, vil denne sluttevalueringen også se nærmere på det norske forsøket med elektronisk stemmegivning i lys av internasjonale standarder. Det omfatter blant annet Europarådets rekommandasjon vedrørende juridiske, operasjonelle og tekniske standarder for elektronisk stemmegivning (Europarådet 2004), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (FN 1966/1976) og Den europeiske menneskerettskonvensjon (ECHR 1950/1953). Tilgjengelighet, valgdeltagelse, prinsippet om hemmelig valg, demokratisk effektivitet og internasjonale standarder er viktige kriterier for å vurdere de demokratiske effektene av forsøket med e-valg ved lokalvalget Men for å forstå disse demokratiske effektene og ikke minst for å kunne si noe om e- valg har fremtiden for seg i Norge, er det også nødvendig å trekke inn tillit og holdninger til e-valg. Som vi vil redegjøre for i neste avsnitt kan tillit betraktes som en grunnleggende forutsetning for at e-valg skal kunne sies å lykkes som en demokratisk prosess. Dersom tilliten mangler, vil forsøket likevel kunne betraktes som mislykket selv om teknologien er nokså god, og effektene på tilgjengelighet, valgdeltagelse, demokratisk effektivitet og samsvaret med demokratiske standarder er nokså positive. Tillit som mulig forklaring og viktig suksesskriterium Forsøket med e-valg handler om dets evne til å styrke demokratiet på en rekke områder som det ble redegjort for i forrige avsnitt. Men for å forstå hvorvidt dette skjer, mener vi det er relevant å se forsøket i en større sammenheng og spørre i hvilken grad e-valget har oppnådd forankring hos sentrale aktører. Tidligere forskning har nemlig vist at «suksess» i denne type prosjekter betinges av forankring som fordrer tillitsbygging og legitimitet (Segaard 2010; Segaard & Ødegård 2010). Vårt perspektiv er at forsøket med e-valg er et demokratiprosjekt som iverksettes i en gitt kontekst bestående av velgere, opinionsdannende aktører og lokale medier. Tanken er at forhold i konteksten og hos de sentrale aktørene kan påvirke et e-valgprosjektets legitimitet og forankring gjennom tillitsbygging eller mangel på tillit (Segaard 2008:338). Dette kan videre få konsekvenser for prosjektets gjennomførings og mobiliseringsevne. Vi antar med andre

17 Kapitteltittel 17 ord at tillit, forankring og legitimitet er sentrale nøkkelord for å forstå et prosjekts evne til å lykkes realisere sine mål og oppnå ønsket resultat. Tidligere forskning viser at først og fremst må et e-valgsystem ha velgernes tillit (Antoniou, Korakas, Manolopoulos, Panagiotaki, Sofotassios, Spirakis & Stamatiou 2007; Chiang 2009; Christensen, Karlsen & Aardal 2004; Oostveen & van den Besselaar 2004b). Et demokrati og demokratiske prosesser avhenger av tillit - velgernes tillit til at det demokratiske systemet fungerer, og til at deres stemme teller. Tillit handler om at velgerne må ha en viss tiltro til e-valgsystemets tekniske sikkerhet, samtidig som tillit også henger sammen med velgernes holdninger til systemets nytteverdi og brukervennlighet (Chiang 2009). Når det gjelder elektronisk stemmegivning i kontrollerte omgivelser, viser Christensen, Karlsen & Aardal i norsk kontekst at «velgere som stemte elektronisk er veldig positive til bruk av IKT i forbindelse med valg (...) Det er ingen forskjell når det gjelder kjønn eller utdanning for e-velgere når det gjelder holdning til IKT» (2004:42). Erfaringene fra e-valg i valglokalet kan imidlertid ikke nødvendigvis overføres til e-valg med stemmegivning hjemmefra, som har vært mer omstridt. Med henvisning til forskningslitteraturen finnes det gode grunner for å betrakte kjennetegn ved velgergruppene som et sentralt vilkår for e-valgprosjekters suksess. Velgernes tillit til e-valg bør sees i sammenheng med deres bruk av andre former for nettbasert deltakelse. Er man fortrolig med elektroniske verktøy fra før, kan det alt annet likt forventes å redusere barrieren for elektronisk stemmegivning. Samtidig kan man forestille seg at den kjensgjerning at e-valg som supplement til papirbasert stemmegivning, alt annet likt, øker tilgjengeligheten og dermed deltagelsesgrunnlaget vil påvirke velgernes holdning til e-valg. Velgergrupper som tidligere opplevde manglende tilgjengelighet som en barriere for å delta i valg. opplever kanskje at barrieren fjernes eller reduseres ved e- valg, hvilket uavhengig av deres tillit til systemet kan tenkes å bli vurdert som positivt. I den forbindelse vil det være interessant å avdekke hva «tilgjengelighet» betyr for ulike velgergrupper. Har ungdom den samme oppfattelse av tilgjengelighet som eldre? Og hva med funksjonshemmede versus ikkefunksjonshemmede? Som nevnt tidligere: en ting er tilgjengeligheten i tid og rom, en annen ting er den mentale tilgjengeligheten. Begge tilgjengelighetstyper kan tenkes å bli påvirket av muligheten for elektronisk stemmegivning. For å forstå velgernes holdninger til e-valg og graden av dets forankring hos velgerne er det nødvendig å trekke inn forhold og aktører som kan tenkes å påvirke velgernes holdning på dette området, såkalte opinionsdannende aktører. I «e-valgundersøkelsen» ser vi nærmere på lokale mediers dekning av e-

18 18 Rapporttittel valgprosjektet samt e-valgprosjektets «synlige» forankring i det (lokal)politiske miljøet slik dette fremstår i de lokale mediene. Medier og særlig lokale aviser er sentrale aktører i et lokalsamfunn, og de er velgernes viktigste informasjonskilde ved lokalvalg (Karlsen 2009). Spørsmålet er for det første hvordan e-valget er blitt dekket i mediene og for det andre om medienes omtale av e-valgprosjektet har underbygget dets legitimitet og forankring eller snarere har vært en barriere. I det moderne demokratiet er mediene sentrale aktører i den politiske og meningsdannende offentligheten, der de i praksis kan opptre i ulike roller. Trygve Gulbrandsen (2010: ) oppsummerer i sin artikkel om eliter innen politikk og medier i Norge disse ulike rollene som møteplass for demokratisk deliberasjon, kommunikasjonslenke mellom politisk elite og borgerne, elitens agent, arena for elitenes maktkamp og forhandling, politisk dagsordensetter samt portvokter og fortolker av politisk informasjon (eng.: framing). Alt etter hvilken rolle mediene har spilt og hvilken vinkling de har hatt i sine omtaler av e- valgprosjektet, kan man forvente at de har påvirket den offentlige opinionen og dermed velgernes tillit og holdning til det å bruke IKT i forbindelse med valg. På samme måte kan man forestille seg at politikeres holdning til e- valgprosjektet har en opinionsdannende effekt på velgerne i e- valgkommunene. I utgangspunktet kan det forventes at e-valgprosjektet er godt forankret hos de lokale politikere, hvilket skyldes at de deltagende kommuner aktivt har søkt om å få delta. Det kan derfor forventes at det lokalpolitiske miljøet alt annet likt er motivert for å gjøre en ekstra innsats for å lykkes med e-valgprosjektet, og at dette vil virke positivt på velgernes holdning til e- valg i e-valgkommunene. Allikevel skal man ikke se bort fra at det internt i partiene og i kommunestyret har vært meningsbrytning og ulik oppfattelse av e-valg, både av praktisk og mer prinsipiell art. Spørsmålet er hvor synlig en slik meningsbrytning har vært i den lokale offentligheten, og om den avspeiles i velgernes tillit til e-valg. Tentativ disposisjon for sluttrapporten På grunnlag av ovenstående og de enkelte delprosjektene i delarbeid A «Forskningsoppdrag e-valg» følger her en tentativ disposisjon for sluttrapporten: 1. Innledning a. Fokus og avgrensning den demokratiske gevinsten b. Kort om forsøket med e-valg 2011

19 Kapitteltittel 19 i. Evaluering av forsøket med e-valg c. Et analytisk rammeverk i. Evalueringskriterier for demokratisk effekt ii. Tillit som mulig forklaring og viktig suksesskriterium d. Avslutning og sluttrapportens struktur 2. Forskningsprosjektet «e-valgundersøkelsen» a. Organisering og mandat b. Forskningsdesign og metoder 3. E-valg i internasjonalt perspektiv. a. Kunnskapsstatus og erfaringer b. Norsk e-valg i lys av internasjonale standarder 4. Evaluering av forsøket med e-valg 2011 a. Tilgjengelighet og valgdeltagelse b. Prinsippet om hemmelig valg c. Demokratisk effektivitet d. Tillit og holdninger til e-valg e. Oppsummering av sentrale funn 5. Diskusjon for og imot a. Den demokratiske gevinsten ved e-valg? 6. Veien videre 7. Referanser

20 Litteratur Antoniou, Athanasios, C. Korakas, Christos Manolopoulos, Anastasia Panagiotaki, Dimitris Sofotassios, Paul G. Spirakis & Yannis C. Stamatiou (2007). A Trust- Centered Approach for Building E-Voting Systems. I M.A. Wimmer, J. Scholl & Å. Grönlund (red.) EGOV 4656/2007. Lecture notes in computer science. Berlin/Heidelberg: Springer. Blais, André (2006). What affects voter turnout?. Annual Review of Political Science 9, Chiang, Lichun (2009). Trust and security in the e-voting system. Electronic Government 6, Christensen, Dag Arne, Rune Karlsen & Bernt Aardal (2004). På vei til e- demokratiet? Forsøkene med elektronisk stemmegivning ved kommune- og fylkestingsvalget i ISF Rapport 006. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Cohen, Carl (1971). Democracy. New York: Free Press. Danielsen, Rolf (1964). Det Norske Storting gjennom 150 år. Bind II. Oslo: Gyldendal. Dahl, Robert A. (1992). Økonomisk demokrati - den neste utfordringen. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Dahl, Robert A. (1989). Democracy and its critics. New Haven/London: Yale University Press. European Convention of Human Rights (ECHR) (1950/1953). Den europeiske menneskerettskonvensjon med protokoller. Europarådet (2004). Recommendation Rec(2004)11 of the Committee of Ministers to member states on legal, operational and technical standards for e-voting.

21 Kapitteltittel 21 Forente Nasjoner (FN) (1966/1976). FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. International Covenant on Civil and Political Rights. Frønes, Ivar (2002). Digitale skiller: utfordringer og strategier. Bergen: Fagbokforlaget. Fuller, Jill E. (2004). Equality in Cyberspace? Gauging Gender Gabs in on-line Civic Participation. Social Science Quarterly 85, Grönlund, Kimmo (2004). Cyber Citizens: Mapping Internet Access and Digital Divides in Western Europe. I N. Kersting & H. Baldersheim (red.) Electronic Voting and Democracy. Hampshire/New York: Palgrave Macmillan Gulbrandsen, Trygve (2010). Political versus Media Elites in Norway. I H. Best and J. Higley (red.) Democratic Elitism: New Theoretical and Comparative Perspectives. Leiden/Boston: Brill. Hansen, Tove Opdal (2010, 23.mars). Sitert i Drammen trekker seg fra e-valg. Drammens tidende. Hentet fra (lesedato: ). Karlsen, Rune (2009). Nasjonalt fokus i lokalvalgkamp? Om velgernes lokalpolitiske mediemiks. Ii J. Saglie (red.) Det nære demokratiet. Oslo: Abstrakt. Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) (2006). Elektronisk stemmegivning - utfordringer og muligheter. Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet. Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) (2011a). Prosjektdirektiv for e-valg 2011, datert januar Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet. Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) (2011b). Research and evaluation of the e-vote 2011-project. Cover document. Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet. Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) (2011c). Research and evaluation of the e-vote enabled municipality election in September 2011 in Norway. The «evote 2011-project». Qualification documentation. Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet. Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) (2009). Prosjektdirektiv for e-valg 2011, datert februar Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet. Norris, Pippa (2001). Digital Divide. Civic engagement, Information Poverty, and the Internet Worldwide. Cambridge: Cambridge University Press.

22 22 Rapporttittel Oostveen, Anne-Marie & Peter van den Besselaar (2004). Security as belief. User s perceptions on the security of electronic voting systems. I A. Prosser & R. Krimmer (red.) Electronic Voting in Europe: Technology, Law, Politics and Society. Lecture Notes in Informatics. Volume P-47, Bonn: Gesellschaft fur Informatik Oostveen, Anne-Marie & Peter van den Besselaar (2004). Internet Voting technologies and Civic Participation: The User s Perspective. Javnost - the public 11, Saglie, Jo & Signy Irene Vabo (2009). Size and e-democracy: Online Participation in Norwegian Local Politics. Scandinavian Political Studies 32, Segaard, Signe Bock (2008). Lokalt e-demokrati - fra idé til resultater. Tre systematikker til at forstå to prosjekter. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 24, : Segaard, Signe Bock (2010). Veje til lokalt e-demokrati - organisering, mål, virkemidler og resultater. Oslo: Akademisk Publisering. Segaard, Signe Bock & Guro Ødegård (2010). Møte mellom moderne teknologi og lokaldemokrati. Utredning og evaluering av seks e-demokratiprosjekter i norske kommuner. ISF rapport 003. Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Sipior, Janice C. & Burke T. Ward (2005). Bridging the Digital divide for e- Government inclusion: United States Case Study. The electronic Journal of e- Government 3, Solberg, Eirik Lae (2010, 20.mai). Sitert i Olso trekker seg fra e-valg-forsøket. NRK Østlandssendingen. Hentet fra (lesedato: ). Tobiasen, Mette (2005). Digitale skillelinjer. I L. Torpe, J. A. Nielsen & J. Ulrich (red.) Demokrati på nettet. offentlighed, deltgelse og digital kommunikation, edited by. Ålborg: Aalborg Universitetsforlag. Sullivan, John L., Eugene Borgida, Melinda S. Jackson, Eric Riedel & Alina R. Oxendine (2002). A Tale of Two Towns: Assessing the Role of Political Resources in a Community Electronic Network. Political Behavior 24,