sier god dag, før de går videre. Jeg vil si til alle som leser at det i hendene, ser på hverandre og og tar hverandre Da stopper de

Transkript

1

2 På kontoret der jeg jobber har jeg et stort kart over hele Afrika. Jeg liker å se på kart og spesielt synes jeg kartet over Afrika er spennende. På kartet mitt står det at Sudan er det største landet i hele Afrika og det tiende største i hele verden? Sudan er nesten 8 ganger så stort som Norge og har grense til hele 9 andre land! I Sudan var det tidligere krig mellom sør og nord og mange flyktet til et av nabolandene. Det er litt rart at folk som bor i det samme landet kriger mot hverandre, men de fleste kriger i verden er mellom folk som bor i samme land. Heldigvis ble det fred mellom sør og nord i Sudan for snart fi re år siden. Etter at det ble fred fl yttet mange av de som hadde fl yktet under krigen tilbake til Sudan. Sør i Sudan er de som bor der fattigere enn i nord. Det er veldig dårlige veier og skoler og veldig få sykehus. I Norge fødes nesten alle barn på sykehus, men sør i Sudan fødes nesten alle barn hjemme. Derfor vil KFUK i Sudan bygge en helseklinikk hvor mødre kan føde barna sine på et sikkert og rent sted og hvor de kan få hjelp. KFUK-KFUM Global hjelper Sudan KFUK med å bygge denne klinikken og skal også hjelpe Sudan KFUK med å bygge en skole slik at flere barn kan lære å lese og skrive. I dette nummer kan du lese mer om Sudan, KFUKs arbeid i Sudan og hvordan barna som lever i Sudan har det! Vennlig hilsen Kjetil Østnor Utenlandssjef i KFUK-KFUM Global Etter at jeg hadde vært i Sør Afrika skulle jeg reise til Sudan og en by som heter Yambio. Jeg tenkte jeg skulle lese og lære litt om Sudan. Jeg søkte på internett. Der pleier det å være sånne turistsider som viser fram nydelig natur og flotte steder. Men om Sudan fant jeg bare en side som viste hvor det er farlig å dra, fordi det ligger landminer i bakken. Det er små bomber som eksploderer hvis man tråkker på dem. Da ble jeg litt redd. Men jeg visste at Modi som skulle ta imot meg ikke var farlig. Hun ventet på meg. Derfor dro jeg til nabolandet til Sudan for å fl y derifra til Yambio. Hæ, Yambio? Det var ingen på flyplassen som hadde hørt om Yambio. Det gikk ikke fl y dit. Men jeg skal dit, tenkte jeg. Så snakket jeg med en mann som hadde sitt eget lille fl y. Han kunne gjerne fly meg til Yambio hvis jeg betalte til ham. Det var ganske stilig å sitte i et lite fly med god utsikt og følge med mens vi fløy. Landet under oss var knallgrønt der det var skog og skinnende rødbrunt der det var jord. Tvers gjennom landet gikk det et blått bånd, som er elven Nilen. I Yambio var det ikke noen flyplass. Flyveren spurte meg om jeg helst ville lande på veien eller på gresset ved skogen. Vi fløy lavt ned og så på gresset og på veien. Vi valgte å lande på gresset nær skogen, fordi det var mange store steiner og svære dammer på grusveien. Da vi hadde landet måtte jeg hjelpe fl yveren med å ta vekk gress og kvister som hadde satt seg fast i vingene på fl yet. Men så kom noen damer løpende. Det var Modi og de andre i KFUK. De hadde sett flyet og ønsket meg velkommen. Yambio er egentlig en by, men siden alle husene er av leire og har stråtak minner det mer om en landsby. Alle går litt sakte fordi det er så varmt. Og når de går sakte, smiler og hilser alle til hverandre. Da stopper de og tar hverandre i hendene, ser på hverandre og sier god dag, før de går videre. Jeg vil si til alle som leser at det kan være farlig å reise til Sudan fordi det skjer noen skumle ting der. Men det aller farligste som skjedde meg i Yambio, var at jeg ble så glad i menneskene og i byen at jeg bare ville være der for alltid! Og det er jo egentlig ikke farlig, men fint. Da jeg satt i skyggen av et tre på gårdsplassen utenfor KFUKhuset og spiste verdens søteste ananas, håpet jeg at flyveren ikke kom og hentet meg. Men det gjorde han og det var egentlig bra, for da kom jeg meg hjem til Norge og fikk skrevet dette til dere. Jeg lurer på hvorfor et så nydelig land med så gode mennesker skal oppleve en så fryktelig og lang krig?

3 Helena, Flora og August Helena og Flora spiller bori-bori Det er Helenas jobb å koste gårdsplassen hver dag. Men noen ganger har hun det travelt og da koster hun bare midt på, bare det som vises. Da må hun koste skikkelig grundig noen andre dager. I dag er en grundig dag! Flora har ventet på at Helena skal bli ferdig og hun kjeder seg. Hun synes at det var bra nok for lenge siden. Gårdsplassen er ren og pen og ryddig med rød hardtrampet jord. Gi deg, det er fint nok nå! sier Flora. Hun venter på at de skal løpe av gårde og leke Boruboru sammen med de andre barna. De hører ropene og skrikene deres. Det betyr at leken allerede er i gang. Helena bor hos storesøsteren sin og hennes familie. Flora bor sammen med en tante og hennes familie. Begge jentene bor i byen Yambio helt sør i Sudan. Helena bor hos søsteren sin fordi hun skal få gå på skole. I den lille landsbyen der moren til Helena bor er det ingen skole. Faren til Helena er død. Heldigvis er det en skole i Yambio, der går jentene i samme klasse. De går i 5. klasse, selv om de er 15 år. Det er ingen i Yambio som synes det er rart. Det har vært krig i Sudan i lang tid og mens det var krig var det ingen skole, butikker eller sykehus. Alle var bare opptatt av krigen og mange måtte rømme til et annet land. Nå har de flyttet tilbake til Sudan og byene og nå må de starte opp igjen ting på nytt. Derfor er det mange 15-åringer som går både i 3., 4. og 5. klasse på skolen sammen med Helena og Flora. Helena har lagt merke til at mange av jentene som begynner på skolen, slutter før de er ferdige. Noen har fått barn, noen har blitt giftet bort og andre må hjelpe til hjemme. Helena har bestemt seg for at hun vil gå helt ferdig på skolen. Da må hun få lov til å bo hos søsteren sin i mange år. Søsteren sier at Helena kan få bo hos henne og familien hennes, så lenge hun er snill og grei og hjelper til. Søsteren er ganske streng. Hun sier: Helena, jeg er moren din nå! Jeg må lære deg alt du må kunne til du blir voksen. Helena er glad i søsteren sin, glad for at hun blir passet på og hun er glad i de små barna hennes. Helena er den første som trøster dem når de gråter og hun hører at de er lei seg lenge før noen andre merker det. Flora er litt misunnelig på Helena som er så god til å trøste barn. Flora sin tante har mange barn og noen ganger gråter de fælt uten at Flora klarer å få dem til å stoppe. Da ønsker Flora at Helena kunne være der og hjelpe henne. Både Helena og Flora må hjelpe til hver dag hos søsteren og tanten. De henter vann fra en pumpe som ligger 1 kilometer unna. De fyller Jerrykanner fulle og bærer dem på hodet tilbake. Helena og Flora liker best å gå til pumpa når bare de to går sammen. Da kan de snakke og tulle mens de bærer. Men de må passe seg for å ikke le for mye, for da søler de ut vannet. Hver ettermiddag hjelper Helena til med å lage mat, vaske opp og å vaske klær. Etterpå går hun og søsteren til en chamba som ligger 2 kilometer utenfor Yambio. En chamba er en liten åker der de dyrker grønnsaker. Når det har vært nok regn og sol og mange nok frø i jorda kan de høste mer grønnsaker enn de trenger å spise. Da bærer de fulle kurver på hodet, til markedet i Yambio. De selger grønnsakene og får penger. Så kan familien kjøpe ting som ikke vokser i en åker. Ting som de trenger; såpe, skrivebøker, sko og skoleuniformer til barna. Mens de går til markedet snakker storesøsteren og Helena sammen. Det er deilig når storesøsteren har tid til å høre på det som Helena går og tenker på. En dag fortalte hun at hun synes det er vanskelig å ikke snakke stygt om andre. Helena liker ikke baktaling og sladring, men plutselig gjør hun det og da får hun dårlig samvittighet. Storesøsteren til Helena svarte at hun også synes det kan være vanskelig. Da ble Helena overrasket. Hun trodde det bare var barn som synes det. Men storesøsteren smilte og sa at det å ikke sladre, er vanskelig for alle. Vi må øve oss på å si det som er godt og riktig, hele livet, sa storesøsteren. Helena og bestevenninnen hennes Flora sitter foran huset. De ser på gårdsplassen der Helena har kostet bort alt rusk og rask. Helena er ikke helt sikker på om hun er ferdig. Hun legger hodet på skakke og myser for å se skikkelig etter om det ligger igjen noe rusk. Helena fortalte at hun gjerne vil bli sjef for et stort kontor når hun blir stor. Storesøsteren spurte om hun synes at det var mange som bestemte over henne nå? Helena svarte at voksne bestemte nesten alt og hun gledet seg til at hun kunne bestemme over andre. Husk å bestemme gode ting da, svarte søsteren hennes. Ikke bli en kontorsjef som sladrer dårlig om de som jobber der. De gikk stille en stund. Du tenker alltid på om andre har det bra, så du blir nok en veldig god sjef for det kontoret, sa storesøsteren til slutt. Helena blir endelig fornøyd med kostingen. Hun setter kosten pent fra seg og før Flora har rukket å komme seg opp på beina har Helena dratt skjørtet sitt langt opp, festet det i livet og løpt av gårde. Helena elsker å spille Boru-boru og hun løper så fort at det lange skjørtet hennes bare er i veien. Men Flora løper hakk i hæl med Helena og så spiller de Boru-boru helt til det blir ropt at de må komme til kveldsmaten. Helena og Flora på skole

4 I Yambio er det ingen helsestasjon. De har et sykehus, men alt for få leger. Mange av legene i Sudan reiser til andre land, for der tjener de mer penger. KFUK i Yambio ønsker å bygge en helsestasjon. Den skal både være for syke mennesker og for at foreldrene skal lære om hvordan de skal passe godt på barna sine. Noen av de jentene som sluttet på skolen til Helena fordi de skulle få barn, har mye å lære. De er nesten som barn selv når de blir mamma for første gang. Da er det fint å kunne få gode råd. Det har vært krig veldig lenge i Sudan. Mens det var krig var det mange som måtte gjemme seg for dem som de sloss mot. Rundt Yambio, på alle kanter, er det en stor tykk skog. I den skogen er det lett å gjemme seg bort. Derfor var det alltid mange soldater i den skogen mens det var krig. I gamle dager var det vanlig at de som bodde i Yambio hadde små åkrer inne i den skogen, det som kalles en chamba. Men mens krigen varte og det var soldater i skogen, var det for skummelt å gå til de åkrene. Krigen varte så lenge at de voksne glemte hvilke grønnsaker de pleide å dyrke og hvordan de skulle få dem til å gro godt. Nå har mange i Yambio begynt å bruke chambaene sine igjen. Men de dyrker bare en eller to grønnsakssorter og spiser det hver dag. Da får de ikke nok forskjellige vitaminer og mineraler som kroppen trenger for å bli sunn og sterk. Menneskene blir syke fordi de spiser for lite variert mat. Heldigvis er det noen i Yambio som vet, de skal lære de andre. Det viktigste vi må lære folk i Yambio, er at kroppen trenger mye forskjellig mat for å bli sunn og sterk! sier damene som driver KFUK. Vi må minne dem på alle de forskjellige grønnsakene som besteforeldrene våre dyrket i chambaene. Modi Enosa Mbaraza heter hun som startet KFUK i Yambio. For 10 år siden begynte Modi å tenke på hvordan livet kunne bli bedre for jentene og damene i Yambio. Etter krigen var alle slitne og fattige. Mange menn var døde så mange mødre måtte passe på barna sine alene. Mange av mennene var vante til å kommandere andre. Kanskje de ble vant med det i krigen eller de var vant til det fra de var små. I alle fall var damene lei av at mennene bestemte så mye og at de måtte gjøre det som mennene ville. En som står alene er svak, men mange som står sammen er sterke, tenkte Modi. Så laget hun en damegruppe i Yambio. En dag serverte Modi te og kaffe på et seminar for prester i Yambio. På seminaret var det en dame fra Norge. Damen fortalte om KFUK og gav henne to e-postadresser. Den ene var til kontoret for hele KFUK i ver- Mursteinene må lages før huset kan bygges Her i Norge tar vi med små barn til helsestasjonen. Der er det helsesøstre som måler og veier babyene for å se at de får nok og riktig mat slik at de vokser seg store og sterke. De får sprøyter med vaksine mot farlige sykdommer og legen kommer i blant for å sjekke at de er friske. På helsestasjonen lærer de voksne om hvordan de skal stelle og passe på barna sine. De lærer om mat og om hvordan de skal kle på barna og hva de skal gjøre når barna blir syke. Her skal helsestasjonen ligge den og den andre var til KFUK- KFUM Global i Norge. I Yambio var det ikke telefoner, internett eller noen datamaskiner. Derfor tok det mange år før Modi fikk skrevet e-post til de to adressene. Men hun hadde spart på adressene, fordi hun ville at gruppa deres skulle være med i den store verdensforeningen av KFUK. Nå er de med i Verdens KFUK og de skal bygge helsestasjon. KFUK-KFUM Global i Norge har bestemt at de vil være med på å bygge helsestasjonen. Noe av det vi kan gjøre for å hjelpe til, er å samle inne penger. Det måles hvor stort huset kan være

5 Sudan er rikt på naturressurser. Naturressurser betyr ting i naturen som vi har bruk for eller ting vi kan lage noe av eller selge og få penger for. [I bakken i Sudan finnes det viktige metaller vi kan bruke til å lage ting av.] I Norge finnes det olje i bakken under havet, mens i Sudan finnes det ganske mye olje i bakken på landjorda. Av olje kan vi lage blant annet plastikk og bensin. Olje gir mye penger hvis man selger den. [Men de som bor der oljen finnes, er sinte. «Det er mye olje her vi bor, men vi er fattige likevel!» sier de.] Hvem eier oljen? Er det de som bor akkurat der hvor oljen finnes i bakken? Er det alle menneskene i Sudan? Eller er det de som bestemmer i landet som skal få lov til å eie oljen og bestemme hva pengene skal brukes til? I nord er det ørken, og i sør er det frodig. De fleste menneskene bor i nord. Oljen fi nnes midt i. Det var vanskelig å bli enige om hvem som skulle få hva og hvem som skulle få bestemme. Derfor begynte forskjellige grupper i Sudan å krige med hverandre. Det var krig nesten hele tida i 50 år! De voksne og de som bestemmer har brukt masse tid og penger på å krige. I 2005 og 2006 skrev heldigvis de som kriger med hverandre under på to fredsavtaler hvor de lovte å ikke krige mer. Etter det har det blitt bedre for folk i Sudan, og de håper at det ikke skal komme fl ere kriger. Akkurat nå diskuterer de masse i Sudan om de skal dele landet i to. De som bor i sør føler seg annerledes enn de som bor i nord. Og det er de som bor i nord som bestemmer. De i sør har annerledes språk, en annen kultur, de lever og bor annerledes og føler seg annerledes. De som bor i sør synes for eksempel de som bor i nord ikke behandler damene bra. Derfor vil mange i sør dele det store landet i to. Men de som bor i nord har ikke lyst til å miste naturressursene. Derfor vil de holde landet sammen. I 2011 skal alle voksne i Sudan stemme på om landet skal deles eller ikke. Det blir spennende å se hva de bestemmer seg for. LIBYA CHAD C.A.R. EGYPT Rødehavet Port Sudan Nilen ERITREA Khartoum Al Fasher Den blå nilen ETIOPIA Den hvite nilen Yambio Juba Den demokratiske republikken KONGO UGANDA KENYA Gjennom Sudan renner elva Nilen. Egentlig er Nilen to elver som møtes og blir til én elv like ved Sudans hovedstad Khartoum. Nilen er så lang at selv om Sudan er kjempestort, renner den gjennom sju andre land i tillegg. Hvis du har et Afrikakart, kan du finne ut hvilke land det er. Vannet i Nilen bruker fi re hele måneder fra kildene i Etiopia og Uganda til det når Middelhavet utenfor Egypt. Det er omtrent like lenge som det er fra jul til påske - eller dobbelt så lenge som en sommerferie! Sudan er Afrikas største land. Hvis man tok kopi av Norge og la oppå Sudan, ville man få plass til seks og et halvt Norger. Se på Søsken Sammenkartet. Der fi nner du Sudan nesten midt i Afrika I Sudan bor det ca 40 millioner mennesker, og ca 4 millioner har måttet rømme fra hjemmene sine på grunn av krig. De bor andre steder i Sudan eller i andre land. Det er nesten like mange mennesker som det bor i hele Norge. De kalles flyktninger. Men det bor mange flyktninger fra andre land i Sudan, også. Neshorn tilhører en urgammel dyreslekt. Sammen med elefanten er neshornet det største dyret som lever på land. I Sudan finnes det svært sjeldne nordlige hvite neshornet. Neshorn er truet av utrydning fordi menneskene har jaktet for mye på det og ødelagt områdene der dyrene bor. Det nordlige hvite neshornet som finnes i Sudan er det kanskje bare 13 dyr igjen av i hele verden! Foto: Sarah Depper Ørken Halvørken Gresssletter Skog Regnskog Hovedstad: Khartoum Største byer: Khartoum, Juba, Port Sudan, Al Fasher Språk: Arabisk, engelsk, og ca 400 lokale språk og dialekter Religion: Muslimer 70%, Naturreligioner 25%, Kristne 5%

6 Dette er en lek som barna i Yambio leker. Den ligner ganske mye på kanonball sånn som vi spiller her i Norge. Dere trenger en ball og litt plass til å spille på. Deltakere deles i to lag, lag A og lag B. Lag A starter med å stå i midten og lag B deles i to og står på hver side av lag A. B AA B Lag B prøver å treffe deltakere fra lag A ved å kaste en ball. Lag A prøver å unngå å bli truffet. Blir en person fra lag A truffet går denne personen ut av leken. Når det bare er en person igjen på lag A så begynner hele lag A å telle til hundre. Hvis de kommer til hundre uten at siste person på lag A blir truffet, så får hele lag A starte på nytt. Det betyr at alle deltakere fra lag A som har vært ute av leken, blir med igjen. Hvis lag B treffer den siste personen på lag A, så bytter lag A og B plass. Før det ble vanlig med telefon og e-post, var det nyttig å ha en snakkende tromme. Med den kunne folk sende meldinger til hverandre på lang avstand. Denne tromma kan snakke ved at man presser på snorene som binder de to trommeflatene sammen. Dess strammere du binder snorene, dess høyere opp i skalaen snakker tromma di. Kilde: The kids multicultural craftbook av Roberta Gould Tromma kan du lage på en enkel måte eller en litt mer vanskelig måte. Du trenger: 2 engangs latex-hansker 2 små terrakotta blomsterpotter Dette gjør du: Dra en engangshanske over toppen av hver potte. Sett de to pottene mot hverandre, bunn mot bunn. Knyt sammen alle fingrene på hanskene mot hverandre, på utsiden av pottene. Hvis du har bundet dem stramt nok sammen, blir det overraskende fi n lyd hvis du slår mot trommen. Forsøk å holde trommen på forskjellig måte og stramme og slakke mot de sammenknytte fingersnorene. Da lager trommen din forskjellige lyder og den snakker. Denne tromma blir også litt mer solid. Du trenger: 2 små terrakotta blomsterpotter Et stykke med tynt lær Penn eller blyant Saks 1,5 til 2,5 meter langt snøre Nål med stort øye, stort nok til at snøret går gjennom Dette gjør du: Sett blomsterpotten på lærbiten. Tegn to sirkler som er 2,5 cm større enn blomsterpotten, tegn rundt og klipp ut. Legg sirklene i vann natten over. Lag små hull med spissen av en saks langs kanten av lærsirklene. Det skal være ca 5 cm mellom hvert hull. Lag små hull, ikke klipp med saksen. Legg en sirkel på bordet, sett potten opp på, sett den andre potten opp på denne igjen, bunn mot bunn. Legg den siste sirkelen over toppen av den øverste potten. Nå er det veldig lurt å ha en ekstra hjelper som kan holde på pottene mens du trer snøre gjennom hullene. Bruker du en tråd er det lurt å tre denne inn i en nål først. Tre snøret gjennom et hull i toppen og så gjennom et hull i bunnen, fortsette med å lage sikksakk mønster hele veien rundt. Stram snøret etterpå ved å dra godt i en sikk, deretter dra nedover en sakk. Dess strammere du klarer å lage det, dess bedre lyd får du til slutt. Når læret har tørket blir det enda strammere og enda bedre lyd og tromma er ferdig til at du kan spille på den. Hvis du virkelig vil lage en tromme som ser skikkelig ordentlig ut, kan du tegne en tredje sirkel på lærbiten. På denne tegner du en spiral som du klipper ut. Da får du en lærsnor. Legg den i vann natten over og tre den gjennom hullene i sikksakk mønster, slik som det står at du skal tre snøret. Når lærsnoren tørker får du en ekstra stram og fin tromme med fin lyd. Denne kan du også klemme på for å få tromma til å snakke.

7 I en landsby midt på den store, tørre, gule savannen i Kordofan bodde det en gang et søskenpar, Hassna og Hissein. Foreldrene deres var døde. En dag tok maten og pengene som de hadde arvet fra foreldrene, slutt og det var ikke arbeid til dem i landsbyen. Da pakket Hassna og Hissein det lille de eide og dro ut av landsbyporten, ut på den store savannen på leiting etter et sted der de kunne få mat og arbeid. De hadde hørt at et sted langt borte på den andre siden av sletta fantes det en stor by hvor sultanen bodde i et palass smykket med rubiner og edelstener. Kanskje de kunne finne veien dit og spørre etter arbeid? Hassna og Hissein gikk ut av landsbyporten og begynte å vandre. De visste ikke hvilken retning de skulle gå, så de gikk den veien nesene deres pekte. Etter en stund kunne de ikke lenger se landsbyen når de snudde seg. De gikk i mange dager. Noen dager så de store fl okker med kuer og okser og gjeterne deres i det fjerne. Andre dager så de flokker av antiloper. Men de fl este dagene så de bare den vide, fl ate savannen av gult gress som strakte seg så langt øyet rakk. Om nettene kunne de av og til se bålene som gjeterne tente for å varme seg og holde villdyr borte. Oftest var bålene langt borte, men av og til var de så nær at Hassna og Hissein kunne gå dit bålet var. Da fikk de en bit tørka kjøtt og ost og en slurk vann fra gjeterne, og de fikk sove i varmen fra bålet. Men når morgenen kom, måtte de fortsette videre på egen hånd. En dag stekte sola ekstra hardt. Hassna og Hissein var svette og støvete. Beina deres kjentes tunge som bly fordi de hadde gått i mange timer allerede, og de hadde ikke spist froskost den dagen. Det var flere netter siden de hadde sett bål i nærheten og fått mat og vann av gjeterne. Særlig Hissein var sliten og lei. - Kommer vi ikke til byen snart?! klagde han til søsteren sin. - Beina mine er tunge som to svære kampesteiner og munnen er like tørr som sanda i ørkenen! Hassna prøvde å muntre opp broren sjøl om hun var sliten og trøtt sjøl. - Bare vent, en dag kommer vi til byen, og da trenger du aldri mer å gå mange timer i den steikende sola, sa hun. Og så begynte Hassna å fortelle Hissein alt det hun hadde hørt om byen og hvor fi nt det var der. Hun måtte dikte opp en del, også, for hun hadde jo aldri vært der. Hun beskrev sultanens palass som var så stort at de kunne få plass til hele landsbyen de kom fra inne i det. Søylene var pyntet med rubiner og edelstener. I en stor hage var det fontener med vann, og det vokste frukt som var så søt og god at man bare måtte lukke øynene når man spiste den. Da merket hun at Hissein ikke hørte på henne lenger. Han hadde stoppet opp og øynene hans stirret på en liten prikk langt borte i horisonten. - Hassna! Vet du hva?! Jeg... jeg tror det er en oase der borte! Og i oaser finnes det vann å drikke og planter å spise, gjør det ikke? Hassna knep øynene litt sammen og myste. - Ja..., sa hun - Jeg tror kanskje du har rett, Hissein. Men... - Kom igjen! ropte Hissein, og plutselig kjentes ikke beina hans tunge som steiner lenger. Nå kjentes de lette som fjær, og han løp av gårde uten å vente på hva Hassna hadde å si. Hissein hadde fått et ganske stort forsprang, og Hassna måtte bruke alle de storesøsterkreftene hun hadde. For tenk om Hissein nådde fram til oasen og drakk av vannet før hun fikk advart ham! Hun nådde ham igjen akkurat da han var kommet fram til det første treet i oasen og kunne se vann mellom bladene. Hun grep lillebroren sin hardt i armen sånn at han var nødt til å stoppe. - Slipp meg! Jeg er tørst, jeg vil drikke av vannet! ropte Hissein sint - Men Hissein, peste Hassna. Hun klarte neste ikke å snakke, for hun var så anpusten. - Hissein, du veit jo hva de voksne pleide å fortelle om sånne oaser som denne. Vi må ikke drikke av vannet! - Pøh! Er du overtroisk? svarte Hissein hånlig. - Tror du virkelig på det tullet om at man kan bli forvandla til en antilope hvis man drikker av oasevann? Har du truffet noen som har blitt forvandla til en antilope, kanskje?! Hæ?! Det er bare noe de sier for å skremme oss! Med et hardt rykk reiv Hissein seg løs, og før Hassna rakk å gjøre noe, hadde han slengt seg ned i gresset ved vannet, stukket hele fjeset nedi og tatt en stor slurk. Og plutselig var ikke Hissein der lenger! Istedenfor sto det en liten antilopeunge og så på Hassna med store forskrekkede øyne. De ble ved oasen i flere dager. Hassna turte ikke å gå videre. Hva hvis hun kom til byen med en antilope og sa at det var broren hennes? En antilope kunne jo ikke jobbe, og det var sikkert ingen som ville ha en antilope boende i huset sitt. Tenk om noen fanget Hissein og slaktet ham og spiste ham til middag! Heldigvis vokste det planter som de kunne spise i oasen. Antilope-Hissein drakk vann fra dammen - nå var han jo allrede blitt en antilope - mens Hassna sto opp tidlig hver morgen for å drikke duggen som samlet seg på bladene om natta før den brennende sola fikk vannet til å fordampe. En dag kom det en karavane forbi. Det var mange menn på kameler, og én av mennene satt inne i en fi n vogn. Den skinte i gull og røde steiner. Hassna og Antilope-Hissein prøvde å gjemme seg bak noen store blader, men mennene oppdaget dem. Den unge, staselige mannen som satt inne i vogna kom ut og så nysgjerrig på jenta som satt med armene klemt rundt halsen på en antilope og så vettskremt ut. - Salam, fred være med deg, sa han, - Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt. Hassna så at han hadde snille, brune øyne. Så fortalte mannen at han var sultan i den store byen, og lurte på om Hassna ville være med ham til byen og bo der. Med skjelvende stemme svarte Hassna at det ville hun gjerne, men da måtte antilopen få være med. - Selvsagt, hvis du vil det! smilte sultanen. Når de satt inne i vogna på vei til byen, kikket Hassna på sultanen i smug. Han var veldig kjekk og pen, og så hadde han så fi nt smil. Sånn gikk det til at Hassna og Hissein fikk bo i sultanens palass. Sultanen hadde gitt ordre til alle i byen om at de ikke fi kk gjøre antilopen noe vondt. Derfor kunne Hissein gå fritt rundt i byen uten å være redd for at noen skulle fange ham og spise ham til middag. Men han var allikevel ikke hlet glad; det var bare Hassna som visste hvem han egentlig var, og han savnet å være menneske. En dag han kom tilbake til palasset, satt det en gammel kone ved porten. Hun så nøye på antilopen med de dype øynene sine. - Jeg kan forvandle deg tilbake igjen, sa hun. - Hvordan veit du hvem jeg er? spurte Hissein forskrekket. - Jeg veit mer enn du tror, svarte den gamle kona med et lurt smil. Hun la en av de rynkete hendene sine på pannen til Antilope-Hissein og den andre på en gammel, fi llete bok hun hadde i fanget. Konen mumlet noen merkelige ord. Trolldommen fra oasen ble brutt og Hissein ble menneske igjen. Nå var gleden i palasset stor. Hissein fi kk fi ne klær og ble sultanens nærmeste rådgiver, hans visir. Ikke lenge etter giftet Hassna og sultanen seg, og de levde lykkelig i palasset alle sine dager.

8 Camille Oulie Mikkelsen arbeider i Norges KFUK-KFUM som prest og utvekslingskoordinator. Hun har vært i Yambio på besøk hos Modi og de andre damene i KFUK-gruppa flere ganger. Camilla og Modi er gode venninner og Camilla sier at hun har lært mye av Modi. Dette forteller Camilla. I Yambio bor Modi som jeg har blitt kjent med. Hvis vi går i tre timer fra Yambio og inn i skogen kommer vi dit soldatene gjemmer seg. Noen av dem er barn som er soldater. De bor i skogen blant giftige slanger og har mange pistoler og geværer. De barna har vært med på fæle ting i krigen og de har selv gjort sånn at andre mennesker døde. De barna har det forferdelig vondt fordi de bor og lever midt i masse ondskap. må ta vare på dem og passe på dem. De tror på at Gud elsker dem og at Han vil bevare dem fra det som er vondt. En kveld fortalte Modi meg om hvordan det var da hun tok med seg barna sine og rømte fra krigen, inn i et annet land. Mannen hennes var et annet sted og hun var redd hele tiden. Men hun stolte på at Gud passet på dem. Når hun hadde gått seg bort viste Gud henne veien. Jeg spurte Modi om ikke hun og de andre som bor i Yambio er redde for at barnesoldatene skal komme og drepe dem? Hun svarte at sånn er det bare! Hun og de andre damene i Yambio KFUK ber hele tiden om at Gud Modi smilte lurt og lo mot meg, og da hun sa at det er Gud som har gitt henne beskjed om å starte KFUK og helsesenter og alt sammen. Han passet hele tiden på at KFUK fikk akkurat det de trengte. I bibelen står det at Gud sier at vi er skapt av Ham og at Han har tenkt ut hva akkurat du og jeg skal gjøre godt i verden, sier Modi. Både du og jeg skal gå ut i verden og gjøre gode ting mot andre og Gud vil hele tiden vise oss hvilken vei vi skal gå. Han passer på oss og beskytter oss mot det vonde. Det sa Modi til meg og jeg tenkte at det er så langt mellom Norge og Sudan og det er så stor forskjell på landene våre. Men det er den samme Gud og den samme verden sa Modi, igjen med et smil. Modi er vakker og sterk og jeg beundrer henne. Når hun kan og tør gå ut i verden for å gjøre godt mot andre, da må jeg også tørre det samme, tenkte jeg. Tør du å gå ut i verden og stole på at Gud gir deg akkurat det du trenger for å finne fram? Vi trenger ikke å gå helt til Sudan. Vi kan gå til barnehagen eller skolen, det er mange der som trenger at noen gjør gode ting for dem. Amen og hilsen fra Camilla En veldig varm dag i sommer fant Vilja, Lea, Lydia, Ellen og Rakel på at de skulle lage slush og selge den til de som gikk forbi på veien. De tok uutblandet saft og isbiter i en kjøkkenmaskin og fant kopper i skapet og et bord i hagen. Ellen skrev en plakat der det sto: Slush til salgs. Pengene går til KFUK-KFUM Global og Søsken sammen. De var veldig heldige for akkurat da de stilte seg ved veien var det mange som kom hjem fra jobben og var skikkelig varme og tørste. De solgte hver kopp med slush for 5,- og til sammen klarte de å tjene XXX kr til Søsken sammen. Siden Signe, den gamle sekretæren til Banglus har sluttet å jobbe i KFUK-KFUM Global har jeg fått en ny oppgave som hans sekretær. Det er morsomt, men jammen ikke lett å holde styr på hvor Banglus er! Etter at Banglus kom hjem fra Sør-Afrika i vår har han besøkt mange steder i Norge og Europa. I sommer har han blant annet vært på speiderleir i Oslo og på Sunnmøre, på familieleir på Knattholmen og til og med på Europeisk Ten-Sing Festival i Praha. Til festivalen fikk Banglus sitt eget videoshow så nå er han kjendis i hele Norge! Det har vært travelt men kjempehyggelig å bli kjent med Banglus selv om jeg ikke rekker å være med på alt han driver med. Jeg synes det er spennende at han har så mange venner over hele verden og håper at jeg kan bli kjent med fl ere av dere også etter hvert. Kanskje noen av dere vil møte oss 15 november på julemarked i Oslo KFUM? Hilsen Ellen

9 Tlf: Kontonummer: utgis av KFUK-KFUM Global. KFUK-KFUM Global driver KFUK- KFUM bevegelsen i Norge sitt internasjonale arbeid. Virksomheten bygger på et likeverdig partnerskap med KFUK og KFUM partnere over hele verden. Partnerne er likeverdige samarbeidspartnere med lokal kompetanse, som selv driver prosjektene. KFUK-KFUM Global har spesielt fokus på fred og forsoningsarbeid, utdanning og lederutvikling, organisasjonsbygging, diakoni og ungdomsutveksling. I Norge driver KFUK-KFUM Global informasjons- og holdningsskapende arbeid. Prosjektene som presenteres i Søsken Sammen er allerede eksisterende prosjekter. Pengene som samles inn går ikke direkte til barnet man blir kjent med, men til prosjektet som helhet. Vil du vite mer om KFUK-KFUM Global se vår hjemmeside: eller ta kontakt med oss på tlf , eller e-post: global@kfuk-kfum.no Sara Birgitte Øfsti Bente Hugo Elin Schønberg Røe Kristin Riiser Dankel Design: Tyde - Eline Kråvik Thabisile Samukelisiwe Gumede Ida Marie Myrstad Dahl Einar Eriksen Ellen Hestnes Ribeiro Kjetil Østnor Søsken sammen er støttet av Norad til også å bli med i Søsken Sammen. Fyll ut slippen nedenfor, og send inn til oss, porto er betalt. Hvis du verver en venn får du en koselig hilsen fra Banglus hjem i postkassen din. Ja, jeg har vervet en venn, og mitt navn er: Vennen min heter (pakken skal sendes til): Navn: Adresse: Postnr/ sted: KFUK-KFUM Global svarsending Oslo Regningnen skal betales av: Navn: Adresse: Postnr/ sted: