Storutstyr. Kartlegging av svært kostnadskrevende eksperimentell infrastruktur til grunnforskning innen naturvitenskap og teknologi

Transkript

1 Storutstyr Kartlegging av svært kostnadskrevende eksperimentell infrastruktur til grunnforskning innen naturvitenskap og teknologi Det nasjonale fakultetsmøte for realfag Januar 2005

2

3 Figurene på omslaget viser: kart over lokaliseringen for Mare Minimum et eksperimentelt hav for marin forskning foreslått av UiB ved Lindåspollene i Nordhordaland (se innspill V.11, side 32) figur som illustrerer strålingsintensiteten for den foreslåtte fjerdegenerasjons synkrotronen MAX-IV ved Max-Lab i Lund, Sverige, der det er foreslått norsk deltakelse (se innspill V.3, side 24) instrumentparken rundt forskningsreaktoren JEEP-II ved IFE på Kjeller, som vil få økt betydning i tiden fremover på grunn av mangel på nøytronstråler i Europa, og er et viktig grunnlag for forslaget om et Randers-Riste Center ved IFE (se innspill V.5, side 26) skisse av isbryteren Aurora Borealis med en tverrfaglig og høyteknologisk plattform for forskning i arktiske områder og dyphavsboringer, foreslått i et europeisk program for arktisk forskning, der det er aktuelt med norsk deltakelse (se innspill V.4, side 25)

4

5 Forord Norges forskningsråd har nylig gjennomført en kartlegging av behov for fornyelse av avansert vitenskapelig utstyr innenfor UoH sektoren i Norge. Kartleggingen har omfattet utstyr i prisklasse MNOK. Forskningsrådet har imidlertid registrert at det i forskningsmiljøene også arbeides med planer for prosjekter som krever spesielt store utstyrs- eller infrastrukturenheter med kostnader over 100 MNOK. Dette gjelder i første rekke forskningsmiljøer innenfor naturfag, medisin og teknologi. Rådet har derfor sett et behov for kartlegging av slike planer og behov innenfor disse områdene, som kan gi grunnlag for en debatt omkring fremtidig strategisk viktige utstyrsinvesteringer i de norske fagmiljøene. I samråd med Forskningsrådet har derfor Det nasjonale fakultetsmøte for realfag tatt initiativ til å kartlegge behov for svært kostnadskrevende eksperimentell infrastruktur til grunnforskning innen naturvitenskap og teknologi, i denne kartleggingen betegnet storutstyr. Det ble forutsatt at kartleggingen skulle baseres på innspill fra institusjonene og at storutstyr omfatter utstyr/anlegg med en investeringskostnad på 100 MNOK eller mer. Fakultetsmøtet satte i november 2003 ned et utvalg på seks medlemmer til å forestå kartleggingen. Medlemmer av utvalget har vært: Professor Tore Amundsen, Senter for materialvitenskap og nanoteknologi, UiO (leder) Dekanus, professor Dag Aksnes, MN-fak, UiB Dekanus, professor David Nicholson, NT-fak og IME-fak, NTNU Professor Eivind Osnes, MN-fak, UiO Dekanus, professor Tore Vorren, MN-fak, UiT Prodekanus, professor Helge Wiig, Med-fak, UiB Morten Fagerland, MN-fak, UiO, har vært sekretær for utvalget og Spesialrådgiverne Odd Ivar Eriksen og Torstein Pedersen, Norges forskningsråd, har vært observatører i utvalget. Innspillene er samlet inn i tiden mars november 2004 og arbeidet med kartleggingen ble avsluttet 1.februar En elektronisk versjon av rapporten kan finnes på Tore Amundsen Leder

6

7 Innhold I Sammendrag 9 II Bakgrunn mandat 11 II.1 Moderne forskning krever avansert utstyr II.2 Situasjonen i Norge II.3 Mandat for kartlegging av storutstyr III Innsamling av innspill 15 IV Oversikt 17 V Korte beskrivelser av innspillene 21 V.1 Felles europeisk spallasjonskilde i Skandinavia (ESS) V.2 EISCAT V.3 Nordisk 4. generasjons synkrotron i Lund, Sverige MAX-IV) V.4 Tverrfaglig forskningsplattform for Arktis Aurora Borealis V.5 Randers Riste Center (RRC) V.6 The Earth and Planetary Systems Laboratory (EPS-Lab) V.7 Satsing på nanoteknologi i Norge V.8 Nytt forskningsfartøy for fjord- og kystområdene V.9 Nytt forskningsfartøy for polare områder V.10 Kabelbasert hav-observatorium V.11 Mare minimum et eksperimentelt hav V.12 Senter for protonterapi og akseleratorbasert forskning V.13 Bergen Advanced Laser Environment (BALE) V.14 NMR-spektografiplattform ved Universitetet i Bergen V.15 Havbruksstasjonen i Tromsø AS V.16 Norwegian Plant Science Center V.17 Senter for husdyrforsøk VI Prioriteringer og oppfølging 39 VI.1 Prioriteringskriterier VI.2 Oppfølging utstyrsprogram VI.3 Et norsk storutstyrsprogram krever forskningspolitiske målsettinger 42 7

8 8 INNHOLD VII Kommentarer til innspillene 43 VII.1 Internasjonale storutstyrsprosjekter VII.2 Storutstyrsprosjekter med basis i Norge Forkortelser brukt i rapporten 51 Bibliografi 53 Tillegg 55 A Theses on the significance of large-scale facilities for basic scientific research 55 B Vedtak av Fakultetsmøtet med mandat 57 C Brev til institusjonene og med spørsmålsliste 59 D Brev til Fakultetsmøtet E Fakultetsmøtets brev til Forskningsrådet F Prosjektbeskrivelser/innspill 73 Felles europeisk spallasjonskilde i Skandinavia (ESS) EISCAT Nordisk 4. generasjons synkrotron i Lund, Sverige (MAX-IV) Tverrfaglig forskningsplattform for Arktis Aurora Borealis Randers Riste Center (RRC) The Earth and Planetary Systems Laboratory (EPS-Lab) Satsing på nanoteknologi i Norge Nytt forskningsfartøy for fjord- og kystområdene Nytt forskningsfartøy for polare områder Kabelbasert hav-observatorium Mare minimum (et eksperimentelt hav) Senter for protonterapi og akseleratorbasert forskning Bergen Advanced Laser Environment (BALE) NMR-spektografiplattform ved Universitetet i Bergen Havbruksstasjonen i Tromsø AS Norwegian Plant Science Center

9 Kapittel I Sammendrag Storutstyrskartleggingen er utført etter oppdrag og mandat fra Det nasjonale fakultetsmøte for realfag. Kartleggingen har omfattet planer og behov for vitenskapelig utstyr og infrastruktur med kostnader på 100 MNOK eller mer. Den er gjort innenfor UoH sektoren og omfatter utstyr til grunnforskning innen fagområdene naturvitenskap, teknologi og medisin. Kartleggingen skulle forutsetningsvis baseres på innspill fra institusjonene, og det er kommet i alt 17 innspill. Innspillene fordeler seg på to grupper: En gruppe (4) som omfatter deltakelse i store internasjonale prosjekter og en gruppe (13) der prosjektene har base (ledelse og lokalisering) i Norge. Det er kommet innspill fra alle universitetene, og innspillene har stor faglig spredning, som beskrevet i Kapittel IV. De enkelte innspillene krever fra 40 til 720 MNOK i investeringer, og har til sammen et investeringsbehov på omkring 2.9 milliarder NOK fordelt over en planleggings-, oppbyggings- og ferdigstillingsperiode som varierer fra 2 3 opp mot 10 år. I Kapittel VI tar Utvalget opp kriterier for vurdering og eventuell prioritering mellom prosjektforslag i storutstyrsklassen. Utvalget konkluderer for det første at et hovedkrav til et prosjekt må være at prosjektet er sentrert rundt en eller flere store utstyrsenheter og/eller nødvendige infrastrukturenheter, og ikke bare ha karakter av generell opprustning eller utvidelse av eksisterende virksomheter eller laboratorier, for at det skal kunne betraktes som et storutstyrsprosjekt. Dernest peker Utvalget ut relasjon til eksisterende virksomheter, internasjonal betydning og ikke minst faglig kvalitet for grundig vurdering. Disse kriteriene er diskutert nærmere i Kapittel VI. Tidsmessig vitenskapelig utstyr er av avgjørende betydning for å være i forskningsfronten i eksperimentelle fag, og Forskningsrådets nylig avsluttede utredning av situasjonen for avansert vitenskapelig utstyr ved norske institusjoner har vist at behovet for fornyelse og nyanskaffelser nå er stort. Denne kartleggingen bekrefter dette og viser i tillegg at det er både faglig bakgrunn, interesse og engasjement i miljøene for å satse i stor skala med basis i Norge på enkelte fagområder. Utvalget har derfor i Kapittel VI foreslått at det opprettes et utstyrsprogram parallelt med 9

10 10 Sammendrag fagprogrammene med formål å sikre finansiering av storutstyr. Programmet bør ha en varighet over minst 10 år, og ha midler av størrelsesorden MNOK per år. Sett i forhold til den totale ressursrammen som naturvitenskapelig og teknologisk forskning nå har, vil dette kreve forskningspolitiske beslutninger, som Utvalget har kommentert nærmere. Behovet for en sterkere satsning på grunnleggende naturfag og teknologi er vel dokumentert av Det nasjonale fakultetsmøte for realfag [7], og Utvalget tilråder at et storutstyrsprogram blir ett av flere viktige virkemidler innenfor en nødvendig styrking av grunnleggende naturvitenskapelig og teknologisk forskning i Norge.

11 Kapittel II Bakgrunn mandat II.1 Moderne forskning krever avansert utstyr These user facilities provide resources that speed up experiments by orders of magnitude and open up otherwise inaccessible facets of nature to scientific inquiry. Many of the important discoveries made in the physical sciences in the second half of the twentieth century were made at or were made possible by user facilities. Moreover, most of these user facilities, which were justified and build to serve one scientific field in physical sciences, have made significant contribution to knowledge and technology in many other fields, including biology and medicine. (Dr. Herman Grunder, Direktør for Argonne National Laboratory ved lanseringen av rapport om behov for storutstyr i USA [1]). Tilgang til avansert og ofte kostbart eksperimentelt utstyr blir av stadig større betydning for å hevde seg internasjonalt og delta i forskningsfronten. På noen områder innenfor naturfag og teknologi kan investeringene bli så store at det bare er mulig å delta i forskning på høyt internasjonalt nivå med utstyr (og infrastruktur) som må anskaffes i samarbeid mellom institusjoner nasjonalt eller internasjonalt. Dette gjelder særlig grunnforskning innenfor fysikk og kjemi, men gjelder i økende grad også innenfor andre fag, ikke minst biologi og medisin. I USA, som er forskningsledende på mange områder, er det for eksempel nylig gjort en utredning av behov for store user facilities, og etter nøye vurdering av vitenskapelig betydning for en lang rekke anbefalte prosjekter, konkluderer utredningen med å prioritere hele 28 prosjekter for de nærmeste 20 årene [1]. Kostnadene er ikke angitt i detalj, men prioriteringen er gjort innenfor en ikke urealistisk, agressive funding envelope frem til En tilsvarende tysk utredning publisert i 2002 utført av Wissenschaftsrat (WR) på oppdrag av Federal Ministery of Education and Research (BMBF) konkluderer at det er behov for investeringer på omkring 40 milliarder NOK innenfor et tiårs perspektiv [2]. Og WR ser disse investeringene ikke som en avslutning, men som starten på en systematisk planlegging av investering i store utstyrs- og tilhørende infrastruktur. Det er verdt å merke seg at alle disse investeringene er 11

12 12 Bakgrunn mandat begrunnet i behov for grunnforskning. WR har gjennomført en omfattende analyse av den betydning utstyrsinvesteringene har for landets forskning og formulert en begrunnelse som tar utgangspunkt i følgende vurdering: Basic scientific research plays a key role in shaping the future worldwide. Scientific and technical developments for industry and society often starts with the findings of basic research. They leave their marks on today s society, influencing cultural content and understanding. (engelsk oversettelse) WR peker videre på at store og viktige fremskritt innen naturvitenskapelig grunnforskning ofte er et resultat av arbeid med stort og komplekst forskningsutstyr ved internasjonale eller nasjonale sentra. Nye forskningsområder har ikke sjelden hatt sitt utgangspunkt i resultater fra storutstyr ved slike sentra. WR legger i sin videre analyse av utstyrsbehovet særlig stor vekt på den strategiske betydning prosjektene har for internasjonalt forskningssamarbeid uavhengig av lokalisering. For vertsinstitusjonen kan imidlertid et storutstyrssenter virke tiltrekkende på utenlandske forskere og dermed bidra til å gi vertslandet et faglig løft. Slike sentra vil også høyne kvaliteten og bedre rekrutteringen til forskerutdanning. WRs argumentasjonen er i høy grad relevant også for norsk forskningspolitikk, og faller i stor grad sammen med Utvalgets oppfatning (se Tillegg A). Utredningene nevnt ovenfor gjelder spesielle og særlige store utstyrsprosjekter big science som bare kan realiseres i et internasjonalt samarbeid eller av store forskningsledende land som USA og Tyskland. Norge er et lite land i denne sammenheng, og kan i de fleste tilfellene bare oppnå tilgang til fasilitetene gjennom deltakelse i selve prosjektet (slik Norge nå for eksempel er i ESA, CERN, EM- BL, ESRF), eller som gjesteforsker etter nærmere avtaler og betingelser. Norske forskere har hatt og har tilgang til en rekke slike store internasjonale fasiliteter, noe som har vært av vesentlig betydning for enkelte fagområder, og som fortsatt vil være viktig for norsk grunnforskning. Det er i denne kartleggingen forslag om norsk deltakelse i noen av de nye planlagte big science -prosjektene som det er referert til i WR-utredningen. De vil bli kommentert nærmere i kapittel VI. Storutstyr slik denne kartleggingen definerer det vil også kunne ha et kostnadsnivå som gjør det mulig å realisere det innenfor en nasjonal ramme, og det er mange utstyrs- og infrastrukturenheter i denne kategorien som kan være like vesentlig for noen deler av norsk forskning, som big science prosjektene er for andre. For mange fagområder er det av avgjørende betydning å få tilgang til slike fasiliteter, og ikke minst vil norske miljøer ha stor nytte av en fasilitet bygget opp i Norge. Begrunnelsen kan i store trekke formuleres på samme måte som for big science fasilitetene. På områder der Norge har særlige naturgitte forutsetninger (for eksempel nordlys- og polarforskning) eller områder der Norge har bygget opp spesielt gode forskningsmiljøer, kan et storutstyrsprosjekt med basis i Norge bidra til internasjonalisering av norsk forskning og også trekke til seg internasjonale bidrag til finansieringen av både utstyr og infrastruktur. Utvalget vil komme tilbake til dette i kapittel VI.

13 II.2. SITUASJONEN I NORGE 13 II.2 Situasjonen i Norge Utstyrssituasjonen innenfor naturvitenskapelig forskning i Norge ble utredet i 1991 etter initiativ fra Rådet for naturvitenskapelig forskning ved NAVF [3]. Rapporten avdekket den gang et stort udekket utstyrsbehov. Bakgrunnen var da at utstyrsbevilgningene gjennom slutten av 1980 årene ikke hadde maktet å følge opp utbyggingen ved universitetene. Den store tilstrømmingen av studenter hadde krevd betydelig ekstra ressurser til undervisning, og NAVFs budsjetter hadde ikke hatt muligheter for å dekke ekstra investeringer til tungt utstyr. Rapporten anslo at det ville kreves ca. 40 MNOK årlig i de nærmeste fem årene i ekstraordinære bevilgninger ut over universitetenes grunnbevilgninger for å bringe utstyrsparken opp på et tilfredsstillende nivå. Forskningsrådet har senere gjennom sitt spesielle program for avansert vitenskapelig utstyr og i de aller siste årene også gjennom utstyranskaffelser over andre satsinger bidratt betydelig til faglig styrking av mange fagmiljøer ved universiteter og høyskoler i Norge. Universitetene har også i perioder fått øremerkete utstyrsmidler. Men utviklingen når det gjelder instrumentering og måleteknikk har gått raskt ikke minst på grunn av utviklingen vi har hatt innen datateknologi og kostnadene har økt vesentlig gjennom de siste årene, og det er nå liten tvil om at det er en utbredt mangel på tidsmessig utstyr i de norske fagmiljøene. Dette er dokumentert av en ny undersøkelse utført av Norges forskningsråd (mai 2004, [4]). Undersøkelsen er del av Forskningsrådets Infrastrukturkartlegging 2004, og omfatter en grundig kartlegging av behovet for fornyelse av avansert utstyr ved universitetene og høgskolene i Norge. Avansert utstyr omfatter i denne sammenheng utstyr i prisklassen MNOK, og undersøkelsen viser at det er et behov for investeringer til en samlet pris på omkring 2.6 mrdnok i den nærmeste ti-års perioden. Dette omfatter alle fagområder, og registreringen tar med både investeringer til fornyelse og nyanskaffelser ved institusjonene i Norge, samt utstyr som fagmiljøene i dag ikke har tilgang til internasjonalt. Undersøkelsen konkluderer med En hovedutfordring i tiden fremover blir derfor å kunne fornye utstyrparken og følge med i den faglige utviklingen. [...] Fornyelse av avansert vitenskapelig utstyr er et kontinuerlig behov som krever langsiktig planlegging og forutsigbarhet i bevilgningene. Det må defineres et minimumsnivå for finansiering av avansert vitenskapelig utstyr. Resultatene av den foreliggende kartlegging av vitenskapelig utstyr og infrastruktur i storutstyr klassen (inkludert kostnader med å delta i høyt prioriterte internasjonale prosjekter i big science klassen), bare understreker de konklusjoner som er referert ovenfor. II.3 Mandat for kartlegging av storutstyr Mandatet for en kartlegging av behov og eventuelle planer som norske grunnforskningsmiljøer har for særlig store utstyrs- og infrastrukturprosjekter ble gitt

14 14 Bakgrunn mandat av Det nasjonale fakultetsmøte for realfag (se Tillegg B). Stort er i denne sammenhengen anslått til investeringskostnader over 100 MNOK, og i det følgende er betegnelse storutstyr benyttet for vitenskapelig utstyr og infrastruktur i denne prisklassen. Når det gjelder infrastruktur er det presisert at det i hovedsak vil dreie seg om vitenskapelig infrastruktur som omfatter: Nasjonale laboratorieanlegg eller tilsvarende infrastruktur (for eksempel forskningsfartøy) Internasjonale laboratorieanlegg eller tilsvarende forskningsmessig infrastruktur (for eksempel IODP) Mandatet for kartleggingen gitt av Fakultetsmøtet er formulert slik: Utvalget skal utarbeide en oversikt over hva som er kjent av planer i det norske fagmiljøet om nytt storutstyr (utstyrsenheter, laboratorier og observasjonsplattformer), som det kan være av stor betydning for norsk forskning å delta i. Utvalget skal spesielt kartlegge hva som foreligger av planer for: 1. Viktige nye, nasjonale laboratorier 2. Internasjonale anlegg eller samarbeidsprosjekter som norsk forskning bør sikres adgang til. Kartleggingen av storutstyr skal omfatte anlegg i kostnadsklasse 100 Mkr og høyere og begrenses til planer som har en tidshorisont for realisering på inntil 10 år. Kartleggingen skal baseres på innspill fra fakultet/institusjoner. Kartleggingen skal også omfatte hvilke andre ressurser (forskerpersonell, driftsmidler, teknisk/administrative støttefunksjoner), som kreves for oppbygging av det planlagte storutstyret, og hva institusjonene selv er villige til å sette inn i denne sammenheng. Utvalget skal også, så langt praktisk mulig, fremme forslag til overordnede kriterier for å kunne prioritere mellom ulike forslag til storutstyr. Utvalget rapporterer til Nasjonalt fakultetsmøte for realfag, og arbeidet bør være gjennomført innen utgangen av Det bør legges opp til en rapportering underveis i arbeidet (mai 2004). Det er presisert at kartleggingen skal omfatte grunnforskningsmiljøer i naturfag, teknologi og medisin. Medisinsk utstyr som bare brukes til diagnose og behandling, er ikke omfattet av kartleggingen.

15 Kapittel III Innsamling av innspill Kartleggingens omfang og frister for innspill Det var en forutsetning at kartleggingen skulle baseres på innspill fra fakulteter/institusjoner og omfatte vitenskapelig utstyr med alle ressurser som vil kreves for oppbygging og drift (forskerpersonell, driftsmidler, teknisk/administrative støtte-funksjoner eventuelt bygg, laboratorier, forskningsfartøy o.l.). Det var også en forutsetning at kartleggingen skulle omfatte ressurser til grunnforskning. Med dette som bakgrunn ble institusjonene i UoH sektoren invitert til å sende innspill til kartleggingen. Alle fire universitetene og alle 34 høyskolene i Norge fikk denne henvendelsen (se Tillegg B). Det ble også sendt kopi av brevet til de matematisk-naturvitenskapelige og de medisinske fakultetene ved universitetene. Invitasjonen ble bare sendt til institusjoner i UoH sektoren, men det ble presisert at innspill kunne omfatte forslag om utstyr/laboratorier som eventuelt skulle finansieres/drives i samarbeid med andre institusjoner, f.eks. fra instituttsektoren eller industri. De største enhetene innenfor instituttsektoren, IFE og SINTEF, som begge har hatt og har omfattende samarbeid med universitetene, ble også orientert om kartleggingen. Fristen for innspill ble satt til 1. mai Fullstendige prosjektbeskrivelser for utstyr av det omfang som denne kartleggingen tar sikte på, vil være omfattende og tidkrevende, og Utvalget var derfor klar over at det var gitt en meget kort tidsfrist. Det ble imidlertid sett som ønskelig i første omgang å få frem en så fullstendig som mulig oversikt over storutstyr planer i løpet av Utvalget åpnet derfor for kortfattede innspill (2 3 sider) som kunne danne grunnlag for en oversikt til Fakultetsmøtet 12. mai og ikke minst til Forskningsrådet før 15. mai. Sammen med resultater fra Forskningsrådets kartlegging av behov for avansert vitenskapelig utstyr, kunne da oversikten over storutstyr prosjekter og planer inngå i bakgrunnsmaterialet for Rådets innspill til neste Forskningsmelding [4]. Det ble imidlertid gjort klart at Utvalget ville arbeide videre med kartleggingen etter fristen 1.mai, og at en fullstendig rapport om behov for storutstyr ville bli lagt fram i slutten av Det ble derfor anledning for institusjonene til eventuelt å komme tilbake med mer detaljerte innspill i løpet av Dette ble presisert i et nytt brev til institusjonene der ny frist ble satt til 15. oktober 2004 (se Tillegg B). 15

16 16 Innsamling av innspill Spørsmålsliste Med bakgrunn i mandatet som var gitt for kartleggingen, utarbeidet Utvalget en liste med spørsmål som innspillene ble bedt om å svare på eller kommentere (se Tillegg B). Utvalget antok at følgende temaer ville være sentrale i en videre vurdering: Målsettinger og prosjekter på norsk side og muligheter prosjektet vil gi norske forskere. Muligheter for internasjonalt samarbeid. (Kan det f.eks. gi grunnlag for et senter av internasjonal betydning?) Redegjørelse for relevant kompetanse og bakgrunn den eller de institusjoner som står bak prosjektet har. Vurderinger omkring lokalisering av fasilitetene. Tidsplan og kostnader. Kriterier for prioritering og nærmere vurdering av innspillene er diskutert i Kapittel VI.

17 Kapittel IV Oversikt Kartleggingen omfatter i alt 17 prosjekter med investeringskostnader på til sammen rundt 2.9 mrdnok ( millioner NOK). Det er kommet innspill fra alle universitetene, IFE og NLH 1, men ingen fra høgskolene. Prosjektene kan deles i to hovedgrupper, en gruppe som omfatter deltakelse i store internasjonale prosjekter (4), og en gruppe der prosjektene har base i Norge (13). Tabellen nedenfor gir en oversikt over alle prosjektene. Den første gruppen gjelder deltakelse i EISCAT, ESS-S, Max-IV og AURO- RA BOREALIS. Investeringskostnadene er anslått fra MNOK for disse prosjektene, med årlige driftsutgifter i området 5 50 MNOK. Prosjektene er kommentert nærmere i Kapittel VI. De øvrige prosjektene krever investeringer fra 40 til 720 MNOK. Driftsutgiftene er generelt lite diskutert, og de tallene som oppgis (5 25 % av investeringskostnadene) er usikre. Det er stor geografisk spredning på prosjektene, i det alle universitetene samt NLH og IFE har sendt inn forslag: UiT (3), NTNU (1), UiB (4), UiO (2), NLH (2) og IFE (1). Ett av forslagene fra UiO er et samarbeid med Rikshospitalet, og IFEs forslag om oppgradering av neutronreaktoren på Kjeller er viktig for institusjoner i UoH sektoren, i første rekke UiO, NTNU og SINTEF. Det er videre stor faglig spredning av prosjektene. En gruppe prosjekter kan samles under overskriften oseanografi/marin forskning/havbruk: Forslag om forskningsfartøy for fjord og kystområdene, forskningsfartøy for polare strøk og havbruksstasjon fra UiT, samt kabelbasert hav-observatorium og Mare Miminum fra UiB. På biofag/landbruk-siden er det forslag fra NLH om et senter for planteforskning og et senter for husdyrforskning på Ås. Det er videre forslag om nasjonale sentre for tverrfaglig virksomheter basert på en eller flere særlig kostbare utstyrsenheter: Senter for protonterapi og akseleratorbasert forskning fra UiO i samarbeid med Rikshospitalet, Bergen Advanced Laser Environment og NMRspektroskopi platform fra UiB og Randers Riste Center fra IFE. Dessuten er det forslag om en større satsing på nanoteknologi fra NTNU og et forslag om The Earth and Planetary Systems Laboratory (EPS-lab) fra UiO, som ikke naturlig faller innenfor grupperingene ovenfor. I Kapittel V er det gitt korte sammendrag av prosjektene, og i Tillegg F er innspillene fra institusjonene gjengitt i sin helhet. Prosjektene er kommentert nærmere i Kapittel VI. 1 Fra 1.januar 2005: Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) 17

18 18 Oversikt Alle prisene i oversikten er oppgitt i millioner kroner. Prosjekt Fagfelt/stikkord Beskrivelse Sted Pris Felles europeisk spallasjonskilde i Skandinavia (ESS) Materialvitenskap Nanovitenskap Biologi/medisin Energiteknologi ESS er en stor interdisiplinær forskningsinstallasjon planlagt bygd i Europa. ESS vil bli en kraftig nøytronkilde, en av de aller viktigste eksperimentelle prober for nyvinninger innen material- og nanovitenskap. Lund, Sverige er en aktuell lokalisering EISCAT Romforskning Geofysikk Klimaforskning Polarforskning Modernisering og oppgradering av EISCAT-anlegget; bl.a. nytt antennesystem med sendere- og mottakeranlegg. Tromsø Andenes Svalbard Kiruna 150 Nordisk 4. generasjon synkrotron (MAX-IV) Nøytronfysikk Materialforskning Energiforskning Nanoteknologi Norsk bidrag til et nordisk fellesprosjekt for bygging av et røntgenstråleanlegg i Lund, Sverige. Lund, Sverige 300 Aurora Borealis Marin forskning meteorologi kosmisk fysikk ESF har tatt initiativ til et felles europeisk prosjekt: en høyteknologisk forskningsplattform ombord i en isbryter, Aurora Borealis. En norsk hjemmehavn er mulig 100+ Randers Riste Center (RRC) Nøytronfysikk Materialforskning Energiforskning Nanoteknologi Opprettelse av et forskningssenter i forbindelse med en ombygging av forskningsreaktoren JEEP II. Kjeller (IFE) 70 The Earth and Planetary Systems Laboratory (EPS- Lab) Fysikk Geologi Opprettelse av et forskningssenter i kjølvannet av PGP-senteret. Fire laboratorier, kontorlokaler for personer, forelesningssaler m.m. Oslo (UiO) 100 Nanoteknologi Nanoteknologi Oppbygging av infrastruktur skal lede til økt innovasjon innenfor industri og næringsliv. Viktige anvendelser i sektorer som IKT, helse og medisin, energi og miljø, transport. Trondheim 200 Forskningsfartøy (fjord- og kystområdene) Marin forskning Bygging av et forsknings- og undervisningsfartøy som skal erstatte F/F Johan Ruud (1976). Ikke bestemt

19 19 Prosjekt Fagfelt/stikkord Beskrivelse Sted Pris Forskningsfartøy (polare områder) Marin forskning Polarforskning Klimaforskning Geofysikk Bygging av et isgående forskningsfartøy (polarnasjonen Norges flaggskip) som skal erstatte F/F Lance (1978) og F/F Jan Mayen (1988). Tromsø 300 Kabelbasert hav-observatorium Oseanografi Marin biologi Marin geologi Etablering av et havobservatorium bestående av strøm- og signalkabler fra land ut i havdypet med landstasjoner og datadistribusjon. Flere muligheter eksisterer Mare minimum Marin forskning Meteorologi Klimaforskning Etablering av et permanent innelukket marint økosystem slik at viktige marine prosesser kan gjeskapes og undersøkes realistisk Lindåspollene i Nordhordaland Senter for protonterapi og akseleratorbasert forskning Fysikk Kjemi Medisin Etablering av et tverrfaglig akseleratorsenter med hovedvekt på protonterapi, grunnleggende kjerneforskning og strålebiologisk forskning knyttet til kreftbehandling. Oslo (Rikshospitalet) 720 Bergen Advanced Laser Enivronmental (BALE) Eksperimentell fysikk Nanoteknologi Oppbygging av et nasjonalt laboratorium for laservitenskap Bergen (UiB) 115 NMR-spektroskopiplattform Kjemi Biokjemi Opprettelse av et tverrfaglig senter til drift av et høgfelt NMRspektroskopilaboratorium Bergen (UiB) Havbruksstasjonen i Tromsø AS (HiT AS) Marin forskning Oppgradering og utvidelse av HiT AS (ny pumpestasjon, verkstedbygg, omvisningsbygg, kaianlegg og nye oppgraderte anlegg). Indre Kårvik på Ringvassøy 105 Norwegian Plant Science Centre Biologi (planteforskning) En oppgradering av Senter for Klimaregulert Planteforskning til et nasjonalt senter for plantevitenskapelig forskning Ås (NLH) 160 Senter for husdyrforsøk Biologi (husdyrforskning) En oppgradering av Senter for husdyrforskning med nybygg/rehabilitering av anlegg for pelsdyr, storfe, sau og kennel for hund. Ås (NLH) 105

20 20 Oversikt

21 Kapittel V Korte beskrivelser av innspillene V.1 Felles europeisk spallasjonskilde i Skandinavia (ESS) Sammendrag European Spallation Source (ESS) er en stor, interdisiplinær forskningsinstallasjon planlagt bygd i Europa. ESS vil bli en kraftig nøytronkilde som betjener forskere fra de fleste naturvitenskapelige fagfelt 1. En aktuell lokalisering for ESS er i Skandinavia (Lund), og Norge vil kunne inngå i et meget viktig skandinavisk og samtidig europeisk samarbeid ved å delta i dette prosjektet. Fagfelt Nøytroner har en rekke unike egenskaper for undersøking av materialers mikro-/nanostruktur. Som eksempel kan nevnes nøytronets evne til å trenge dypt inn i mange materialer uten ødeleggende virkning. Nøytroner er nå ansett som en av de aller viktigste eksperimentelle prober for nyvinninger innen material- og nanovitenskap, life sciences (herunder biologi/medisin), samt energiteknologi. Jfr. for eksempel USA og Japans meget store nyinvesteringer i nøytronkilder (SNS-, KEK/JAERI-prosjektene). Betydning Oversikter 2 har vist den enorme betydningen nøytroninstallasjoner har hatt for forskningsnivået i Europa fra 70-tallet og utover, f.eks. målt som andel av artikler i de høyest ansette tidsskrifter 3. Det er i lys av dette, samt for å holde tritt med USA og Japans store satsinger, at en nå tar et felleseuropeisk initiativ for å skape et forskningssenter av ypperste klasse. I denne sammenheng vil de lokale/regionale nøytronkilder (som JEEP-II, Kjeller) være meget viktige som basis for effektiv utnyttelse av den aller kraftigste kilden i dette nettverket (ESS). Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Alle land i Europa vil bli invitert til å delta i ESS. Imidlertid vil det bli en ekstra innsats fra vertslandet både under bygging og drift av ESS. Brukere av ESS vil være forskere/ingeniører fra i hovedsak de europeiske land, hvor prosjektene velges ut fra faglig kvalitet/relevans. Organisering og lokalisering Ved en lokalisering i Skandinavia, vil et konsortium bestående av Sverige, Danmark og Norge 1 Dokumentasjon under: ess 2 Impact and Prospects of Neutron Methods and Neutron Sources for European Science and Research, Autrans Report (1996) 3 Nøytronbruk er basis for 7% av alle artikler i Phys Rev Letters de siste 10 år. Kilder: ESF Studies on Large Scale Facilities in Europe. Interim Report (2000) 21

22 22 Korte beskrivelser av innspillene (ESS-S) kunne står som ansvarlige for installasjonen. Lund universitet med MAX Lab, velvillighet fra regionale myndigheter, samt nærhet til viktige kommunikasjonssentra (København/ Kastrup), gjør Lund til et meget godt lokaliseringsalternativ. Tidsplan Ca. 8 år for bygging av ESS og 2 år for ferdigstilling av eksperimentelt utstyr. Både de faglige utredninger og detaljert teknisk beskrivelse er ferdige. Nå avventes på europeisk nivå en endelig godkjenning samt valg av vertsland. Denne prosessen antas å kunne ta 4 5 år. Kostnader Pris for bygging av ESS: ca. 900 MEuro. Drift: ca. 140 MEuro/år. Kostnadene til bygging og drift fordeles på de deltagende land etter BNP, men vertslandet/landene bidrar med en ekstra andel av byggekostnadene. Norge vil kunne forvente å bidra med ca MEuro ( MNOK).

23 V.2. EISCAT 23 V.2 EISCAT Sammendrag EISCAT er betegnelsen på et internasjonalt samarbeid om drift av store radaranlegg i polarområdene som startet i De største tekniske intallasjonene og de fleste arbeidsplassene befinner seg i Tromsø og i Longyearbyen. EISCAT har fremstått som det ledende senter for studier av den øvre atmosfære ved hjelp av incoherent spredningsradar. En modernisering og oppgradering av anleggene og infrastrukturen vil bidra til å opprettholde denne ledende posisjonen i lang tid fremover. Dette er i tråd med Norges forskningsråds og Norsk romsenters felles initiativ til å ruste opp norsk romvirksomhet til en større aktivitet i internasjonal sammenheng. Fagfelt Ionosfæreforskning har de siste 10 årene økt vår forståelse av den fysiske tilstand i den midlere og øvre atmosfæren samt vekselvirkningen av denne delen av atmosfæren spesielt i polarområdene og det nære verdensrom (solvinden). Den har gitt vesentlige bidrag til forbedring av databehandlingsteknologien, særlig for studier av lange, kompliserte tidsserier. Arbeidet tilknyttet EISCAT har også medført signifikante bidrag til radarteknologi og generell signalbehandling. Betydning Fra å være et forskningsfelt av praktisk betydning for radiokommunikasjon og -navigasjon, har feltet fått økende oppmerksomhet på grunn av ionosfæriske forstyrrelser på tekniske installasjoner og mulige klimatiske effekter. Moderne satelittutstyr er ekstra sårbart for økt partikkelstråling under kraftige utbrudd fra solen, og ionosfæreforskningen bidrar vesentlig til å utvikle metoder som kan varsle unøyaktigheter i satelittposisjoneringssystemer. Den norske forskningsinnsatsen knyttet til EISCAT har fått meget god omtale i internasjonale evalueringer og resultert i et stort antall publikasjoner i internasjonall anerkjente tidsskrifter. EISCAT-anleggene på Svalbard er spesielt viktige for forskning og undervisning ved UNIS. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Brukerne av EISCAT-anleggene er i all hovedsak forskere tilknyttet universiteter og forskningsinstitusjoner i de deltagende nasjonene (Norge, Sverige, Finland, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Japan). Det er ventet at flere land vil slutte seg til EISCAT-samarbeidet (bl.a. Kina på lik linje med de nåværende partnerne, og USA som kjøper av tid etter behov). Et samarbeid med European Space Agency (ESA) er også aktuelt. Organisering og lokalisering Det foreslås en ny fasestyrt radar i Tromsø, en fasestyrt mottakerantenne ved Andenes rakettskytefelt og en fasestyrt mottakerantenne i Kiruna (Sverige). I tillegg foreslås en utvidelse av anlegget på Svalbard. EISCAT er organisert som en stiftelse som er ansvarlig for driften, men deloppgaver kan settes ut på kontrakter. Tidsplan EU-midler er søkt til en utvidet prosjektering av de planlagte oppgraderingene. Hvis denne søknaden innvilges bør anskaffelse og installasjon være på plass i Kostnader Totale investeringer: 476 MNOK (norsk andel: 150 MNOK) Årlig drift: 27 MNOK (norsk andel: 5 MNOK)

24 24 Korte beskrivelser av innspillene V.3 Nordisk 4. generasjons synkrotron i Lund, Sverige MAX-IV) Sammendrag Internasjonalt er det for tiden en sterk ekspansjon av forskning basert på høyintens røntgenog myrøntgenstråling. Denne forskningen baserer seg nesten utelukkende på moderne synkrotronstråleanlegg. Det planlegges for tiden et såkalt fjerde-generasjons synkrotronstråleanlegg i Norden; MAX-IV i Lund, Sverige. Det er svært viktig for fremtidig norsk synkrotronstrålebasert forskning å kunne delta i denne utviklingen for å være konkurransedyktige. MAX-IV skaleres for å bli et av verdens beste anlegg for røntgenstråling. Fagfelt Adgang til sykrotronstråling er en forutsetning for moderne forskning innen mange områder av naturvitenskapen, fra biologi til uorganisk materialforskning og medisin. Denne trenden kommer til å forsterkes i fremtiden. Betydning Det er viktig for norske forskningsmiljø å delta i arbeidet med å kontrollere og utforske nanoskala strukturer. Oppbyggingen av MAX-IV vil være et av få prosjekter innen nanoteknologi. God tilgang til stråletid ved MAX-IV vil være et svært verdifullt konkurransefortrinn for forskningsmiljøene innen nanoteknologi. Av spesiell betydning kan nevnes at synkrotronstrålekildene åpner for helt nye muligheter for rasjonell utvikling av legemidler. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Felles nordisk samarbeid. Organisering og lokalisering Lund i Sverige. Tidsplan Byggeperiode: 5 6 år. Wallenbergfondet i Sverige har nylig bevilget 14 MSEK til forstudien av prosjektet. Kostnader Norsk andel: 300 MNOK. (Beregnet utfra befolkningsandel. Beløpet er høyere dersom BNP brukes.)

25 V.4. TVERRFAGLIG FORSKNINGSPLATTFORM FOR ARKTIS AURORA BOREALIS 25 V.4 Tverrfaglig forskningsplattform for Arktis Aurora Borealis Sammendrag Senere tids forskning har i økende grad dokumentert betydingen av Polhavet for studiet av fundamentale geo- og bioprosesser, ikke minst i sammenheng med den regionale og globale klimautviklingen i for-, nå- og fremtid. Imidlertid gjør isforholdene det vanskelig å fremskaffe det nødvendige, systematiske datagrunnlag som kreves. European Science Foundation (ESF) har tatt et initiativ til et europeisk fellesprosjektet AURORA BOREALIS: a long term European science perspective for deep Arctic Ocean research Det foreligger en grundig, tverrfaglig forskningsplan for prosjektet. Planen baseres på en ny høy-teknologisk forskningsplattform ombord i en isbryter, Aurora Borealis, som også kan utføre dyphavsboringer. Det antas at 30% av fartøytiden dedikeres til boring, resten til annen type polarforskning. Fagfelt Plattformen vil være et utgangspunkt for en rekke disiplinære studier blant annet basert på fagfelt som marin geologi og geofysikk, fysisk oseanografi, meteorologi, kosmisk fysikk, marin biologi, verifikasjon av satellittmålinger med mer. I tillegg kommer tverrfaglige tematiske studier av fundamental karakter med vekt på dagens og tidligere tiders miljø og klimaforhold, sakte-spredende midthavsrygger, arktiske biologiske prosesser og mulig ressurspotensial i vannmassene samt på og under havbunnen. Det forventes også at erfaringene som oppnås ved bruk av plattformen vil bli banebrytende for utviklingen av Arktisk marin teknologi. Betydning Det antas at den største betydning vil være: 1) muligheten til å foreta boringer i de sedimentære bergarter for å etablere et klimaarkiv i tid og rom for vurdering av klima og miljøspørsmål, 2) boringer i midthavsryggen for å studere dannelse av osean skorpe på verdens mest saktespredende rygg, Gakkelryggen, 3) etablere utviklingshistorien til det kanadiske basseng som fremdeles ikke er forstått, 4) utplassering av instrumentpakker på havbunnen og i vannsøylen for på helårs basis å måle sentrale fysiske, kjemiske og biologiske parametre og flukser. Organisering, institusjoner og brukere Prosjektet vil bli organisert i samband med det europeiske konsortium i Integrated Ocean Drilling Program. Den samarbeidsmodellen for vitenskapelige dyphavsboringer som er utviklet i Europa har vært, og forventes å bli, et sentralt virkemiddel innen europeisk faglig samarbeid. For tiden inviteres det fra ESF til å etablere en modell for samarbeid basert på Aurora Borealis. Hvilke land og organisasjoner som vil slutte seg til er derfor ikke avklart. Det antas at Tyskland vil delta med en andel på 30%. Prosjektet vil kunne gi muligheter for norsk industri når det gjelder konstruksjon, utstyr og drift. En norsk hjemmehavn for plattformen er også mulig. Tidsplan Planlegging: 1 år. Konstruksjon: 1,5 2 år Start: Kostnader Plattform: 250 mill euro delt inn i 25 parter a 10 mill euro. Minimumsdeltakelse trolig 1 2 parter. I tillegg kommer andel av årlige driftsutgifter

26 26 Korte beskrivelser av innspillene V.5 Randers Riste Center (RRC) Sammendrag Forskningsreaktoren JEEP II på Kjeller representerer i dag en av de største forskningsinstallasjonene i Norge. Den produserer nøytroner som er kritisk for undersøkelser av materialer ved nøytronspredning. Europa vil bli utsatt for en nøytrontørke i de neste år, og European Science Foundation (ESF) oppfordrer til større utnyttelse av de eksisterende nøytronkildene. En ombygging av JEEP II og opprettelsen av et nøytronsenter på Kjeller er i tråd med denne anbefalingen og vil kunne bidra til en ny giv for nøytronfysikk og materialforskning i Norge. Fagfelt Nøytroner er et effektivt, og for mange anvendelser, et unikt verktøy for strukturelle, funksjonelle og dynamiske undersøkelser av materialer. Det er både vitenskapelige og industrielle muligheter innen materialvitenskap, kjemi, biologi, bioteknologi, nanoteknologi, geologi, miljøvitenskap, ingeniørvitenskap og fysikk. Betydning Med et økende behov for nøytroner innenfor moderne materialvitenskapelig forskning, har Norge en unik mulighet til å utvide nøytronaktiviteten ved Kjeller og skape nye muligheter for norske forskere og gi internasjonale forskere en grunn til å komme til Norge. Prosjektet vil kunne ha stor betydning for Norge når det gjelder internasjonalt samarbeid og internasjonale prosjekter og programmer. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Det eksisterende anlegget har vært bygget og driftet av Institutt for energiteknikk (IFE) i over 50 år. IFE samarbeider bl.a. med UiO, Sintef og NTNU, og har vært med som initiativtaker til FUNMAT- og COMPLEX-programmene. Instituttet deltar i diverse EU- og nordiske prosjekter og har et aktivt samarbeid med en rekke universiteter og institutter i Europa. Den planlagte ombyggingen av JEEP II vil føre til en femdobling av reaktorens kapasitet. Dette vil føre til at også privat sektor kan dra nytte av de nye fasilitetene. Organisering og lokalisering Institutt for energiteknikk på Kjeller. Tidsplan Planlegging: 2 år Konstruksjon: 2 år Testperioder: 1 år. Kostnader Investeringer: 40 MNOK Personellkostnader: 20 MNOK Drift: 10 MNOK Den nødvendige bemanningen for forsvarlig drift av fasilitetene vil medføre en ca. 50% økning av fast stab (ca. 15 personer) utover dagens bemanning. De deltagende institusjoner innen FUNMAT og COMPLEX vil måtte bidra til avlønningen av disse.

27 V.6. THE EARTH AND PLANETARY SYSTEMS LABORATORY (EPS-LAB) 27 V.6 The Earth and Planetary Systems Laboratory (EPS- Lab) Sammendrag PGP-senteret (Physics of Geological Processes) ønsker opprettelsen av et nasjonalt forskningssenter bestående av fire laboratorieseksjoner, kontorlokaler for personer, to forelesningssaler og utstillingslokaler. Bemanningen vil inkludere seniorforskere med tilhørende post docs, PhD-studenter og teknisk/administrativt ansatte. EPS-Lab vil bli det ledende senteret for forskning og innovasjon i Norge. Fagfelt Senteret vil bli et av svært få tverrdisiplinære forskningslaboratorier i verden som fokuserer på geologiske prosesser med koblinger mot bio-, hydro- og atmosfæren. Laboratoriene er tenkt fordelt innen områdene simulations of geological processes, geological material properties, biogeophysics og computational geodynamics. Betydning Norges klima, topologi og petroliumsbaserte industri har bidratt sterkt til norsk økonomi og kultur. Forståelse for geologiske materialer og prosesser er derfor svært viktige innen mange områder: veibygging, jordskredanalyse, jordbruk, hydroelektrisitet, målinger av forurensing i grunnvann, muligheten for lagring av CO2 i geologiske formasjoner, etc. Senteret ønsker å holde en høy internasjonal profil og gjøre Norge til en sentral aktør innen Earth Science. Med et kommunikasjonssenter og permanente utstillingslokaler ønsker senteret å være godt synlige i samfunnslivet. Denne mediaprofilen skal bidra til å gjøre vitenskap og forskning til en av hovedkarriereretningene for norsk ungdom. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget PGP-senteret med dagens samarbeidspartnere: Mat.nat.fak. (UiO), Simula-senteret, Norsk romsenter og Naturhistorisk museum (UiO). Publikum. Internasjonale samarbeidespartnere som NASA og ESA. Organisering og lokalisering Ved eller i tilknytning til Universitetet i Oslo. Senteret organiseres med en sentral ledelse og et styre. Det bør ha en status på nivå med instituttene ved det Matematisk naturvitenskapelige fakultet, men uten å drive undervisning på grunnfagsnivå. Tidsplan Etablering fra PGP-senteret ønsker å delta i planleggingen av ESA-ExoMars i 2009 og NASA-Scout i Kostnader Laboratorier og utstyrsinvesteringer: ca. 100 MNOK. I tillegg kommer kontorlokaler for personer. Et årlig budsjett på ca. 100 MNOK der en stor del (> 50%) bør dekkes av eksterne midler.

28 28 Korte beskrivelser av innspillene V.7 Satsing på nanoteknologi i Norge Sammendrag Oppbygging av infrastruktur for forskning innen nanoteknologi vil være et nødvendig første skritt på en vei som skal lede til innovasjon, og danne grunnlaget for et kompetanseintensivt næringsliv. Dette vil kreve en betydelig investering til dedikerte laboratoriefasiliteter og avansert vitenskapelig utstyr. Laboratoriefasilitetene må oppfylle strenge krav med hensyn til bl.a. partikler, vibrasjoner og elektriske felt. Det vil kreves avansert vitenskapelig utstyr som muliggjør fremstilling av materialer, prøver og enheter med nærmest atomær presisjon i posisjoneringen. Fagfelt Den aktuelle lengdeskala for nanoteknologi gjelder i området nm. Dette er en lengdeskala hvor en ofte ser at skille mellom klassiske disipliner blir gradvis svekket. Fagområdet kan sees på som en naturlig evolusjon og sammensmelting av fagdisipliner som kjemi, biologi, fysikk, materialvitenskap og fysisk elektronikk. Betydning Nasjonalt og internasjonalt fremstår nanoteknologi som en stadig viktigere strategisk teknisknaturvitenskapelig forsknings- og nyskapingsområde. En satsing innen nanoteknologi er viktig for at Norge ikke skal bli teknologisk akterutseilt innen mange områder. Som fagfelt er det forventet at nanoteknologi vil være katalyserende for industrielle innovasjonsprosesser og med stor betydning innen en rekke sektorer som IKT, materialer, helse og medisin, energi og miljø, og transport. Innen medisin, for eksempel, forventes det at nanoteknologi vil danne grunnlag for nye og mer funksjonelle kontrastmidler, målsøkende medisiner og funksjonelle implanter. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i samspill med andre aktører regionalt og nasjonalt. Organisering og lokalisering NTNU er det klart ledende universitetet i Norge innen teknologisk utdannelse. En naturlig lokalisering av et nanoteknologilaboratorium vil derfor være her. Tidsplan NTNU har konkrete planer om videre satsing på nanoteknologi. Kostnader Et state-of-the-art laboratorium er, i en rapport fra april 2003, anslått til i overkant av 200 MNOK.

29 V.8. NYTT FORSKNINGSFARTØY FOR FJORD- OG KYSTOMRÅDENE 29 V.8 Nytt forskningsfartøy for fjord- og kystområdene Sammendrag Universitetet i Tromsø (UiTø) disponerer tre forskningsfartøyer for fleraktivitets marin forskning og undervisning. F/F Johan Ruud (30.5 m, bygget 1976) dekker fjord- og kystområdene fra Lofoten til Varangerfjorden. Både forskning og undervisning innenfor fagområder med maritim tilknytning har ekspandert svært mye siden 1976, og F/F Johan Ruud tilfredstiller ikke de behov som nå eksisterer. En utredning av 13. juni 2002 redegjør for de basiskrav de ulike fagmiljøene har for et erstatningsfartøy. Fagfelt Marin forskning. Betydning Kostnadene ved å vedlikeholde et gammelt fartøy øker med tiden, og det vil bli vanskeligere å skaffe reservedeler når skader oppstår på gammelt utstyr. Det er også alltid en overhengende fare for at et gammelt fartøy kan få alvorlige havari på hovedmaskineri, hjelpemotorer, winsjer og annet utstyr med store konsekvenser for den aktiviteten som må opprettholdes. Forskningsog undervisningsoppgaver i fjordene og de kystnære strøkene vil også i fremtiden være sentrale i UiTøs satsing på marin forskning. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Prosjektet er klarert internt hos Universitetet i Tromø, Norges fiskerihøgskole og Tromsø museum. Andre samarbeidspartnere er bl.a. HI, Høgskolene i Bodø, Alta og Tromsø, NPI, NORUT og UNIS på Svalbard. I tillegg kommer institusjoner som Fiskeridirektoratet og Kontrollverket. Organisering og lokalisering Det er foreløpig ikke tatt stilling til hvordan driften av et erstatningsfartøy for F/F Johan Ruud børe være. Det er riktig å la de samarbeidende fagmiljøene utenfor UiTø få være med å vurdere organiseringen. Undervisnings- og forskningsdepartementet, Fiskeridepartementet og Miljødepartementet bør involveres. Tidsplan Med en snarlig avklaring på om prosjektet kan videreføres, bør et nytt fartøy være klart i Det nye fartøyet vil være operativt langt utover Kostnader Et foreløpig prisoverslag er basert på uforpliktende tilbakemeldinger fra en rekke skipstekniske firmaer. Disse varierer mellom 100 MNOK og 140 MNOK.

30 30 Korte beskrivelser av innspillene V.9 Nytt forskningsfartøy for polare områder Sammendrag Et nytt isgående forskningsfartøy skal bli polarnasjonen Norges flaggskip for marin forskning i polarområdene. I dag gjennomføres polarforskningen fra to ombygde fiskefartøyer (Lance og Jan Mayen) som drives av henholdsvis Norsk polarinstitutt og Universitetet i Tromsø. Ingen av disse er spesialbygd for moderne forskning. Det nye fartøyet vil ha en lengde på meter og ha en forlegningskapasitet på 50 personer. Det er et nasjonalt behov for et nytt forskningsfartøy som er tilpasset polare operasjoner. Fagfelt Det nye fartøyet vil kunne benyttes til marin- og polarforskning inkludert disipliner som oseanografi, geofysikk, biologi, marin geologi og klimaforskning. Betydning Norge har forpliktelser som polarnasjon, med territorier i Arktis og Antarktis. Fortsatt nasjonal velstand er sterkt knyttet til ressursene i nord, både ved å fremskaffe økte verdier fra de fornybare marine ressursene, og etter hvert fra uttak av olje og gass. Forskning, ressurs- og miljøovervåkning er viktig for å utnytte ressursene på en miljømessig forsvarlig måte. Forskning er også nødvendig for å forstå de polare havområdenens betydning for verdens klima. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Fartøyet er tenkt som en nasjonal ressurs som inngår i den samlede flåten av norske havgående forskningsfartøy, tilknyttet det marine og polare forskningsmiljøet i Tromsø, representert ved Universitetet i Oslo med Norges fiskerihøgskole, Havforskningsinstituttet og Norsk polarinstitutt. De primære brukerne vil være fra disse institusjonene, men i prinsippet vil alle institusjoner med relevante forskningsprosjekter være mulige brukere. Organisering og lokalisering Tromsø har de nødvendige fasiliteter for å kunne fungere som base og utrustningshavn. De fleste brukerne er også lokalisert her. Toktplanleggingen er tenkt ivaretatt av en felles toktkomite bestående av representanter fra brukerne. Teknisk og operativ drift vil bli satt bort til et profesjonelt rederi. Tidsplan Arbeidet med å skaffe midler til prosjektering av fartøy er i gang, og ambisjonen er å ha fartøyet på vannet til det internasjonale polaråret 2007/9. Tentativ fremdriftsplan: Prosjektering: Bygging: Testing/operativ tjeneste: fra 2007 Kostnader Byggesum: 300 MNOK Drift per år: 30 MNOK Samlede årlige kostnader ved drift av Lance og Jan Mayen er nå på ca. 50 MNOK.

31 V.10. KABELBASERT HAV-OBSERVATORIUM 31 V.10 Kabelbasert hav-observatorium Sammendrag Det foreslås å etablere et observatorium bestående av en eller flere strøm- og signalkabler fra land ut i havdypet, et system for å overføre og distribuere data sendt langs signalkabelen, og en skipsbasert ordning for utsetting og innhenting av eksperimentelt utsyr og overvåkningsutstyr som plasseres ved tilkoplingspunkter langs kabelen. Videre bør det inngå et forskningsprogram for utvikling av sensorer og systemer som egner seg for bruk ved kabelbaserte observatorier verden over. Fagfelt Fysisk og kjemisk oseanografi, marin biologi og marin geologi. Betydning Norge ligger i dag etter i den internasjonale utviklingen av havbunnsbaserte observatorier med strømforsyning og sanntids dataoverføring gjennom kabel langs havbunnen. Dette er en potensielt meget viktig teknologi for Norge med våre store havområder og ressurser, for bioprospektering og biodiversitetsstudier, for grunnforskning om geologiske, geokjemiske og fysiske prosesser ved havbunnen og for overvåkning av miljøtilstanden i vannsøylen. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Grunnforskningsmiljø ved alle universitetene. Institutt for Geologi ved UiTø deltar allerede i det europeiske utviklingsprosjektet ESONET. Norges Geologiske Undersøkelse (NGU), Havforskningsinstituttet (HI) og Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) er nasjonale institusjoner som har interesse av kabelbaserte observatorier. Andre potensielle brukere er Norsk Polarinstitutt, Statens Kartverk Sjø, Statens Strålevern, Statens Forurensingstilsyn og Forsvarets Forskningsinstitutt. Internasjonale brukere er også aktuelt. Organisering og lokalisering En mulig organisasjonsform er å legge driftsorganisasjonen til Mat.Nat., UiB, som en enhet liknende Geofysisk Observatorium, men andre modeller bør også utredes. Sentrale brukere bør være representert i et styre. Flere muligheter for lokalisering av kabel og landstasjoner eksisterer. Det aller beste vil være en kabel fra Runde, der en feltstasjon med hovedvekt på biologi er i ferd med å bli etablert, og helt til Jan Mayen. Tidsplan Det vil trengs et forprosjekt på 1 2 år til utredninger og planlegging. Det vil være viktig å komme i gang med dette raskt slik at internasjonale interesser blir klar over norske ambisjoner og kan bidra til vårt system. Kostnader Utredning og planlegging: 1 5 MNOK Investeringer (inkl. kabelutlegging og landstasjoner): MNOK Årlig drift: 5 10 MNOK

32 32 Korte beskrivelser av innspillene V.11 Mare minimum et eksperimentelt hav Sammendrag Forståelsen av mange basale fysiske, kjemiske og biologiske prosesser som er av stor betydning for dynamikken i naturlige marine økosystemer er mangelfull. I forskningssammenheng er havet på mange måter lite tilgjengelig. På den ene siden har en enorme vannmasser med høy dynamikk i flere dimensjoner mens på den andre siden har en høye kostnader og begrenset adgang til forskningsfartøy. Mare Minimum initiativet sikter mot å etablere en infrastruktur som tillater en permanent og omfattende virksomhet rundt et innelukket marint økosystem. Lokaliteten skal være stor nok til at viktige marine prosesser gjenskapes realistisk, men den skal være så liten at den kan undersøkes grundig med hensyn til miljøfaktorer og populasjonsdynamikk hos arter som studeres. Feltforsøk som ville være altfor kompliserte eller dyre å utføre i åpent hav vil kunne utføres på mindre skala. Fagfelt Biologisk oseanografi, marin- og fiskeribiologi. Kjemisk oseanografi og marin geologi. Fysisk oseanografi, meteorologi og klima. Betydning Marin forskning er viktig for Norge. Dette er uttalt av Regjeringen i sin forrige forskningsmelding, og ligger også i utkastet til den neste. Biofagevalueringen, som ble eksplisitt bedt om å evaluere marinbiologi, havbruk og arktisk biologi, fant ut at Norge hadde en meget stor vitenskapelig aktivitet innen disse feltene, men anbefalte at satsningen i langt større grad skulle dreies mot grunnleggende og generelle problemstillinger. Forslaget om å etablere en lokalitet for kontrollerte eksperimentell marin forskning er ment å være et viktig virkemiddel for å få dette til. Vi er helt sikre på at en slik eksperimentell lokalitet unik i verdensmålestokk også vil være en magnet som vil trekke internasjonale forskerer (og den internasjonale forskningsfront) til Norge. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Universitetet i Bergen (UiB) ved Institutt for geovitenskap, Geofysisk institutt, Institutt for Biologi og Molekylærbiologisk institutt. Sars internasjonale senter for marin forskning og Bjerknessenteret for klimaforskning. UiB samarbeider med Havforskningsinstituttet, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre og flere andre norske og utenlandske havforskningsmiljøer. Infrastrukturen skal gjøres tilgjengelig for alle relevante norske forsknings- og teknologimiljøer, både statlige og private. Norske firmaer som er ledende internasjonalt på design, utvikling og produksjon av oseanografisk instrumentering vil gjennom Mare minimum finne en gunstig plattform for utprøving av ny instrumentering. Interaksjoner mellom grunnforskning og bedrifter vil danne grunnlag for innovasjon. Organisering og lokalisering Ut i fra topografiske, hydrografiske og biologiske egenskaper, samt fremkommelighet, foreslås Mare minimum lokalisert ved Lindåspollene i Nordhordaland. Det foreslås at UiB står for administrasjon og den daglige driften av infrastrukturen og at det etableres et brukerutvalg der alle relevante norske forskningsinstitusjoner er representert. Tidsplan Planlegging i 2005, konstruksjon fra 2006 og drift fra siste halvdel av Kostnader Estimert til MNOK.

33 V.12. SENTER FOR PROTONTERAPI OG AKSELERATORBASERT FORSKNING 33 V.12 Senter for protonterapi og akseleratorbasert forskning Sammendrag Det foreslås etablering av et tverrfaglig akseleratorsenter med hovedvekt på protonterapi, grunnleggende kjerneforskning og strålebiologisk forskning knyttet til kreftbehandling. Man har funnet at denne form for strålebehandling egner seg meget godt for kreftsvulster i hode, hjerne, nakke og prostata. På verdensbasis er over pasienter blitt behandlet de siste 20 år. Fagfelt Eksperimentell kjernefysikk, kjernekjemi og nukleærmedisin. Kjerneforskningsprosjektene vil utføres innenfor store internasjonale kollaborasjoner, og omfatte studiet av faseoverganger i varme atomkjerner og undersøkelser av eksotiske kjerners struktur. Senteret vil dermed kunne sikre en fremtidig nasjonal kompetanse innen kjerneforskning og nukleærmedisin i de neste 20 år. Betydning Protonterapi er den mest presise og avanserte strålebehandling som i dag er i klinisk bruk. Ved hjelp av protonterapi er man i stand til å ødelegge kreftsvulster lokalisert dypt inne i pasienten og med minimal dosebelastning til omliggende normalvev. På dette viset kan høye stråledoser gis til svulsten samtidig som senbivirkninger i omliggende nomalvev og organer reduseres betydelig sammenlignet med dagens stråleterapi. Bestrålingen er smertefri siden protonstrålen bare gir en strøm på en milliardedels ampere. Spesielt for barn er disse forhold viktig for å unngå traumatiske langtidsskader. Et protonterapisenter vil vitalisere undervisning og forskning innenn kjernefysikk, kjernekjemi og nukleærmedisin. Senteret vil representere en betydelig styrking a kreftforskningsvirksomheten ved et fusjonert Rikshospital-Radiumhospital, og gi det nye helseforetaket et internasjonalt konkurransefortrinn vitenskapelig og klinisk. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Universitetssykehusene i Oslo (i første rekke Rikshospitalet-Radiumshospitalet). Senter for akseleratorbasert forskning og energifysikk (SAFE) med hovedaktører fra kjernefysikk- og kjernekjemimiljøet ved UiO, SINTEF, Institutt for Energiteknikk (IFE) og andre institutter innenfor materialvitenskap, elektronikk, o.l. Organisering og lokalisering Det er viktig at protonsenteret har tilgang til moderne PET/CT og MR-teknikker, og bør derfor etableres i et nybygg ved siden av Visualiseringssenteret og NMS på Rikshospitalet.Blindern- Gaustad regionen utgjør et unikt nasjonalt forskningsområde ved f.eks. aktører som UiO, Rikshospitalet, SINTEF, Mikro- og Nanoteknologisenteret, Forskningsparken og flere teknologiske institutter. Tidsplan Senteret vil kunne stå ferdig operativt 3 4 år etter at klarsignal er gitt fra myndighetene. Kostnader Grovt anslått vil senteret ha 45 ansatte og vil koste 720 MNOK med et årlig driftsbudsjett på 50 MNOK (uten lønninger).

34 34 Korte beskrivelser av innspillene V.13 Bergen Advanced Laser Environment (BALE) Sammendrag Det foreslås en oppbygging av et nasjonalt laboratorium for laserteknologi. BALE-senteret vil bli en del av det den eksisterende nasjonale satsingen på nanoteknologi (NANOMAT) og genomforskning (FUGE). En internasjonal rapport (2000) slår fast behovet får etablering av et slikt laboratorium for at norske forskere skal kunne gjøre eksperimenter i den internasjonale forskningsfronten. Opprettelsen av et slikt senter vil markere at Norge satser på en vitenskap i sterk vekst; det er delt ut tre Nobel-priser relatert til optikk og laserfysikk de siste ti årene. Fagfelt Nanoteknologi og genomforskning; laserfysikk, optikk og atomfysikk. Anvendelser innen kjemi, biologi og medisin. Betydning Laboratoriet vil dekke et behov for forskningsutstyr innen et område der Norge ligger etter internasjonalt. Senteret vil åpne for nye muligheter innenfor disipliner som materialvitenskap, magnetisme, optikk og biologisk fysikk. Flere internasjonale rapporter peker på at det er for mange små og isolerte forskningsgrupper i Norge. En konsekvens av opprettelsen av BALEsenteret er at de to små gruppene innen optikk og atomfysikk slåes sammen til en større enhet med et nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt. Det foreslåtte laboratoriet vil også støtte opp om Universitetet i Bergens strategiske satsing innen marin forskning. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Universitetet i Bergen og forskningsinstitusjoner i området. Alle potensielle brukere ved de andre universitetene i Norge, spesielt forskere tilknyttet NANOMAT og FUGE. Forskere fra utlandet. Organisering og lokalisering Nasjonalt senter administret av en egen enhet ved Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen. Tidsbruk ved anlegget bestemmes på bakgrunn av projektsøknad. Tidsplan Bygging av laboratorier, rekruttering av personell: Testperiode, oppgradering av utstyr: Klart til bruk: Kostnader For en 10 års periode: Laboratorier: 20 MNOK Utstyr: 50 MNOK Driftsutgifter: 20 MNOK Personell: 25 MNOK (to professorater og en teknisk stilling) Det er antatt at PhD- og post doc stillinger vil bli finansiert eksternt.

35 V.14. NMR-SPEKTOGRAFIPLATTFORM VED UNIVERSITETET I BERGEN 35 V.14 NMR-spektografiplattform ved Universitetet i Bergen Sammendrag I september 2004 vil laboratoriet for NMR-spektroskopi ved Kjemisk institutt, Universitetet i Bergen, bli fullstendig fornyet. Fra da av vil to nye spektrometre (500 MHz og 600 MHz) være installerte. NMR-fagmiljøet i Bergen kan se for seg en mulig realisering av et høgfeltlaboratorium (800 MHz eller 900 MHz) i Bergen, men en rekke forutsetninger må være til stede for at det skal kunne oppfattes som en riktig og forsvarlig satsing. På oppdrag fra Forskningsrådet blir det utredet om det finnes en tilstrekkelig brukerbasis i Norge for et nasjonalt høgfelt-nmrlaboratorium. Fagfelt Kjemi og biokjemi. Betydning En nasjonal plattform for NMR vil by på store muligheter med hensyn på etablering av større og mer slagkraftige forskergrupper både nasjonalt og internasjonalt. Et velfungerende høgfelt NMR-laboratorium i Norge vil også bidra til at det norske NMR-miljøet kan få tyngde i internasjonale samarbeidsprosjekter som metodisk bidragsyter. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget En eventuell slik NMR-satsing er ment å dekke behovet for å utføre høgfeltseksperimenter for fagmiljøer i hele Norge. Gjennom eksisterende samarbeidsprosjekter kan utenlandske NMRbrukere ønskes velkommen. Organisering og lokalisering NMR-laboratoriet befinner seg i Kjemisk institutts lokaler ved UiB. Hele NMR-spektroskopilaboratoriet (500 MHz, 600 Mhz + 800/900 Mhz) bør samlokaliseres. Det bør også lokaliseres nær den nåværende ekspertisen og de fleste brukerne. Laboratoriet bør være organisert som et tverrfakultetelig senter med eget driftsbudsjett. Tidsplan Kostnader Et høgfeltspektometer (800 MHz eller 900 MHz) vil koste i størrelsesorden mellom 50 og 100 MNOK. I tillegg kommer drifts- og etableringskostnader. Det vises til Utredning om Høgfelt NMR (Kjernemagnetisk resonans i spektroskopi) i Norge for mer detaljer.

36 36 Korte beskrivelser av innspillene V.15 Havbruksstasjonen i Tromsø AS Sammendrag Havbruksstasjonen i Tromsø består av et landanlegg for eksperimentelle fasilititeter i små skala, et sjøbasert merdanlegg for forsøk i stor skala, og et fiskehelselaboratorium for studier av fiskesykdommer. Det bygges for tiden et nytt sjøanlegg (det første av to trinn), og med dette vil de totale investeringene så langt være på ca. 190 MNOK (dagens priser). For at stasjonen skal kunne holdes i hevd, og utvides med økende etterspørsel, har det følgende investeringsbehov (sett i et 10 års perspektiv): Ny pumpestasjon for sjøvann Utvidelse av kapasiteten ved fiskehelselaboratoriet Byggetrinn to av sjøanlegget Oppføring av verkstedbygg Omvisningsbygg med presentasjon av havbruksnæringen og forskningsresultater Kaianlegg som kan ta imot forskningsfartøyer Økt ferskvannstilgang (grunninvestering) Nytt sjøanlegg (mot slutten av perioden) Fagfelt Marin forskning. Betydning Den marine forskning er utpekt som en av Universitetet i Tromsøs viktigste satsingsområder. Det har de siste to årene vært tilnærmet full kapasitetsutnyttelse av landanlegget og fiskehelselaboratoriet. På begge disse anleggene er det nå ventelister for å få gjennomført forsøk. Havbruksstasjonen fremstår i dag som et komplett forskningsanlegg. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Universitetet i Tromsø og Fiskeriforskning AS. Organisering og lokalisering Havbrukssatsjonen i Tromsø AS (HiT AS) er et almennyttig selskap hvis formål er å drive Havbruksstasjonen i Tromsø. Selskapet ble opprettet i 1999 og eies av Fiskeriforskning AS og Universitetet i Tromsø med 50% hver. Stasjonen er lokalisert i Indre Kårvik på Ringvassøy. Tidsplan Utvidelsene bør gjennomføres i løpet av 10 år. Kostnader Totale investeringer er grovt estimert til 105 MNOK.

37 V.16. NORWEGIAN PLANT SCIENCE CENTER 37 V.16 Norwegian Plant Science Center Sammendrag Gjennom de om lag 150 år som Norges Landbrukshøgskole (NLH) har eksistert, har planteforskning og anvendelse av plantemateriale vært en av hovedpilarene ved institusjonen. Den nære skogbruks- og landbrukstilknytningen som NLH har hatt, har også preget NLH ved at fokus både innen forskning og undervisning i stor grad har vært rettet mot å løse aktuelle næringsorienterte og samfunnsmessige problemstillinger. Senter for Klimaregulert Planteforskning (SKP) ble etablert i 1995 og er et senter som betjener forskning og undervisning innen plantebiologi. NLH ønsker i samarbeid med sine randsoneinstitutter innenfor planteforskning, Bioforsk og Skogforsk, å etablere et nasjonalt senter for plantevitenskapelig forskning. Det nye senteret vil bli en videreføring av det eksisterende SKP og skal kunne betjene plantebiologisk forskning i hele landet. Senteret vil være tilgjengelig for næringsliv gjennom Biopolis, et senter for biovitenskapelig innovasjon. Fagfelt Biologi (planteforskning). Betydning Biologisk forskning har aldri tidligere hatt større betydning for samfunnsutviklingen og for befolkningens velferd. Evalueringen av grunnleggende biologisk forskning (2000), og Biofagplanen (2003) som følger opp denne evalueringen, viser til at forskningen er viktig for å sikre vekst og utvikling i vår nære fremtid. NLH utgjør alene det største plantevitenskapelige miljøet i landet. Sammen med Planteforsk (Bioforsk) og Skogforsk blir Ås-miljøet en robust enhet i internasjonal målestokk som vil utgjøre ca. 150 plantevitenskapelige forskerårsverk. En slik satsing vil gi norske forskningsmiljøer nye og større muligheter for deltagelse i internasjonale prosjekter. Det vil trekke utenlandske gjesteforskere til Ås og dermed være et viktig bidrag i internasjonaliseringen av norsk forskning. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget SKP betjener i dag en rekke prosjekter og aktiviteter der de øvrige universiteter og andre institusjoner er deltagere, på samme måte som man kontinuerlig har besøkende gjesteforskere, post docs og doktorgradsstudenter fra utlandet som benytter anlegget i sine aktiviteter. SKP er et samarbeid mellom NLH, Bioforsk (Planteforsk, Jordforsk og NORSØK) og Skogforsk. Organisering og lokalisering Et nasjonalt senter bygget rundt det eksisterende Senter for Klimaregulert Planteforskning ved Norges Landbrukshøgskole på Ås. Tidsplan Kostnader Opprustning av laboratorier, kontorer og støttearealer innenfor genetikk, plantefysologi og veksthusforskning (behov ca m2): 60 MNOK Spesialfasiliteter til forskning med transgene planter og plantesykdommer: 50 MNOK Matplantesenter (postharvest/holdbarhets- og kvalitetsforsking, innholdstoffer, forurensing og betydning for helse): 15 MNOK Undervisningsfasiliteter og kontorarealer (ca. 100 arbeidsplasser): 35 MNOK Totalt: 160 MNOK

38 38 Korte beskrivelser av innspillene V.17 Senter for husdyrforsøk Sammendrag Gjennom mer enn hundre år har det meste av all husdyrforskning i Norge blitt gjennomført ved Norges landbrukshøgskole (NLH). Det finnes ikke noe nasjonalt forskningssenter for husdyr slik vi har for andre områder innen landbruksforskningen. I dag er NLH/NVH bortimot enerådende innen både grunnforskning og anvendt husdyrforskning. Senter for husdyrforskning ble opprettet i 1994 og er et senter som betjener anvendt forskning og praktisk undervisning innen husdyrbruk. NVH har en formell avtale om å nytte fasilitetene på linje med forskere ved NLH. Eksterne brukere som Felleskjøpet Fôrutvikling, Norsk Hydro med flere, bruker også fasilitetene ved NLH for aktuelle forsøk. Lovpålagte krav til utforming av hus og husdyrrom gjør at en stor del av anleggene må skiftes ut innen få år. Fagfelt Biologi (husdyrforskning). Betydning Biologisk forskning har stor betydning for samfunnsutviklingen, og for befolkningens velferd, ikke minst i tilknytning til postgenom forskning. Evalueringsrapporten Forskning og relevant høyere utdannelse på landbrukssektoren, august 2001, peker spesielt på det ansvar som påligger NLH for å sikre anvendt husdyrforskning. NLH er tildelt et senter for fremragende forskning, Aquaculture Protein Centre og Centre for Integrative Genetics. Disse enhetene vil også sette større krav til forskningsfasiliteter. NLH- og NVH-miljøene er en relativt robust enhet innen husdyrforskning, og samarbeider bredt med miljøer i andre land. En oppgradering av anleggene vil gi norske forskergrupper nye og større muligheter for deltagelse i internasjonale prosjekter. Det vil også i større grad kunne trekke utenlandske gjesteforskere til NLH/NVH og dermed være et viktig bidrag i internasjonalisering av norsk forskning. Deltagende institusjoner og brukere av anlegget Husdyrforskningsanleggene ved Senter for husdyrforsøk, NLH, betjener i første rekke forskere ved NLH og NVH. Enkelte forsøk er gjennomført for Veterinærinstituttet, Felleskjøpet Fôrutvikling, Norgesfôr, Norsk Hydro, Borregård, Norsk Kjøtt, TINE og de enkelte husdyrorganisasjoner. Bedre fasiliteter for akvakulturmiljøene ved NLH og Akvaforsk bør integreres i utbyggingsplanene. Organisering og lokalisering De nye og rehabiliterte fasilitetene vil ligge på NLH og bli organisert i tilknytning til det eksisterende Senter for husdyrforsøk. Bredt sammensatte planleggingsgrupper er allerede oppnevnt for å se på nybygg/rehabilitering av anlegg for: pelsdyr, storfe, sau og kennel for hund. Tidsplan Noen arbeider må være avsluttet innen 2008 (pelsdyr), mens andre kan maksimalt forskyves år frem i tid. Kostnader Nybygg og opprustning av anlegg for storfe: 50 MNOK Nybygg av anlegg for akvakultur: 25 MNOK Nybygg og rehabilitering av anlegg for pelsdyr, sau, geit, gris og fjørfe: 20 MNOK Nybygg av kennel: 10 MNOK Totalt: 105 MNOK

39 Kapittel VI Prioriteringer og oppfølging Innspillene til denne kartleggingen er svært forskjellige både når det gjelder utforming og omfang. Det skyldes i stor grad at det ble lagt opp til en bred kartlegging der det viktigste var å få en oversikt over planer og behov, mer enn en samling gjennomarbeidete prosjekter. Utvalget åpnet derfor i første henvendelse til institusjonene også for kortfattete innspill. Det ble gitt mulighet for en bearbeiding og utviding av innspillene, og det ble gitt en liste over spørsmål som innspillene fra institusjonen med fordel kunne ta opp eller kommentere, men dette er gjort i varierende grad. Enkelte innspill er kortfattede, mens andre er detaljert utarbeidet og viser til relevante planer og utredninger. Prosjektene er vanskelig å sammenlikne og ikke minst prioritere på det grunnlagsmaterialet som nå foreligger. Utvalget vil derfor i det følgende ikke foreta en samlet vurdering eller prioritering av innspillene, men diskutere prioriteringskriterier på et generelt grunnlag, og i et senere kapittel komme tilbake til en foreløpig vurdering av noen av de innspillene som er kommet i kartleggingen. VI.1 Prioriteringskriterier Utvalget er ikke bedt om å foreta en prioritering, men skal så langt praktisk mulig, fremme forslag til overordnede kriterier for å kunne prioritere mellom ulike forslag. Et vesentlig moment i en vurdering av prosjektene er selvsagt hva som er ment med storutstyr i denne sammenhengen. Ut fra Fakultetsmøtets mandat mener utvalget at et hovedkriterium for at et forslag kan betegnes som et storutstyrsprosjekt, bør være følgende: Hovedkriterium. Prosjektet bør være sentrert rundt en eller flere store utstyrsenheter og/eller nødvendige infrastrukturenheter (for eksempel forskningsfartøy), og ikke bare ha karakter av en generell opprustning eller utvidelse av eksisterende virksomheter eller laboratorier. For en nærmere vurdering av forslag som tilfredsstiller hovedkriteriet mener Utvalget at det bør legges vekt på følgende kriterier: 39

40 40 Prioriteringer og oppfølging Relasjon til eksisterende virksomheter. Det vil være viktig at prosjektets betydning sett i relasjon til eksisterende tilgjengelig nasjonale og internasjonale fasiliteter vurderes som relevant og viktig. Prosjektet må tilføre det norske forskningsmiljøet noe vesentlig nytt, som vil bringe forskningen på det aktuelle området frem i den internasjonale forskningsfronten, og som ikke kan oppnås på annen måte, f.eks. ved bedre samarbeid nasjonalt eller ved deltakelse i internasjonale prosjekter. Internasjonal betydning. Prosjektet bør ta sikte på å være internasjonalt tiltrekkende. Tiltaket må bli tilgjengelig for alle relevante nasjonale og internasjonale miljøer, og det vil være en fordel om det i innspillene er redegjort for hvordan tilgjengeligheten sikres gjennom administrative mekanismer for brukertilgjengelighet (jfr. en del EU-prosjekter). Faglig kvalitet. Faglig kvalitet må også her være et avgjørende kriterium. Omfanget og kvalitet av eksisterende ressurser i det forskningsmiljøet som fremmer forslagene må vurderes grundig, gjerne gjennom forprosjekter og eventuelt en forpliktende søknadsrunde med en fagfellevurdering. Hvilke ressurser institusjonen selv vil sette inn, må også tillegges vekt. Storutstyrsprosjekter av det omfang som diskuteres her, representerer en stor og langsiktig investering for norsk forskning. Det må derfor være et krav om langsiktige og gjennomtenkte visjoner bak prosjektene. De store prosjektene som er et resultat av et bredt internasjonalt initiativ og utredet i et internasjonalt samarbeid, vil som regel tilfredsstille disse kravene, og være grundig forberedt og godt organisert for alle brukere av fasilitetene. Den norske diskusjonen omkring et eventuelt medlemskap må da gå på om fagområdet er så viktig for Norge at norsk deltakelse er ønskelig for å få innflytelse på planlegging, utvikling og driften av prosjektet. (CERN kan her være et eksempel. Med utgangspunkt i et godt norsk forskningsmiljø har Norge her vært et aktivt medlem helt fra begynnelsen i 1952). For prosjekter som foreslås lokalisert til Norge må utgangspunktet være et faglig tyngdepunkt i Norge av høy kvalitet kombinert med andre forutsetninger som gjør det naturlig å satse på et norsk prosjekt. Hele det relevante norske fagmiljøet må anses som prosjektets hjemmemiljø og vurderes ut fra størrelse, faglig kvalitet og rekrutteringsgrunnlag. Hvis tilsvarende fasiliteter er tilgjengelig eller planlegges og vil bli tilgjengelige andre steder må det være sterke grunner for å satse på et norsk lokalisert og norsk drevet prosjekt. På den annen side, hvis prosjektet har klare forutsetninger for å bli attraktivt og konkurransedyktig i en internasjonal sammenheng, er det gode grunner for å investere i noen storutstyrsprosjekter med norsk basis som kan sette Norge på kartet og virke inspirerende på norsk forskning totalt sett. I en større satsing på naturvitenskapelig og teknologisk forskning i Norge vil en målrettet satsing på noen høyprioriterte storutstyrsprosjekter være et vesentlig element (se nedenfor og [7]). Foreslått organisering og drift må bli grundig vurdert i en evaluering. Det er viktig at prosjektet organiseres slik at det faktisk blir et nasjonalt storutstyrsprosjekt som også gir muligheter for internasjonale brukere. Alle potensielle brukere

41 VI.2. OPPFØLGING UTSTYRSPROGRAM 41 må sikres tilgang på like fot med lokale brukere. (Konkret kan det for eksempel gi seg utslag i at alle forslag om bruk av de aktuelle fasilitetene blir vurdert på et faglig grunnlag og tildelt brukertid og driftsmidler av en nasjonal/internasjonal brukerkomité. Her kan det trekkes fram mange gode eksempler fra internasjonale organisasjoner, f.eks. CERN og ESRF.) Et realistisk opplegg for finansiering av drift må også være en forutsetning. I mange tilfeller antar Utvalget at det kan være aktuelt for forslagsstillerne å benytte et internasjonalt basert utvalg for evaluere og eventuelt videreutvikle et storutstyrsforslag. Eventuelt kan Forskningsrådet benytte et ad-hoc utvalg i en vurdering. Det store behovet for investeringer i vitenskapelig utstyr og tilhørende infrastruktur som nå er påvisst, gjør at det i årene fremover også vil bli nødvendig å vurdere samarbeid og koordinering mellom institusjonene i fremtidige anskaffelser av større omfang. Særlig vil dette gjelde vurderinger og prioriteringer mellom storutstyrsprosjekter. Institusjonenes egne strategiske prioriteringer og bidrag til investeringer og drift av de enkelte prosjektene vil også bli et viktig moment i totalvurderingen. Utvalget vil komme tilbake til dette i kommentarene til de enkelte prosjektene i Kapittel VII. VI.2 Oppfølging utstyrsprogram Norges forskningsråd har i sitt innspill til departementets arbeid med statsbudsjettet 2006 gitt klart uttrykk for at vitenskapelig utstyr er et område som må sikres en god utvikling. Dette er nødvendig for å nå to av Rådets hovedmål å få bedre kvalitet i norsk forskning og styrket internasjonalisering av norsk forskning. Tidsmessig utstyr er nødvendig for å være i forskningsfronten, og godt utstyrte miljøer gjør norske miljøer aktuelle for internasjonalt forskningssamarbeid. Forskningsrådets utredning av situasjonen for avansert vitenskapelig utstyr ved norske institusjoner har vist at behovet for fornyelse og nyanskaffelser nå er stort, og denne kartleggingen av storutstyr prosjekter og planer viser i tillegg at det er både interesse og engasjement i miljøene for å satse i stor skala med basis i Norge på enkelte fagområder. Det er Utvalgets inntrykk at kartleggingen har ført til forventninger i forskningsmiljøene om at dette nå må følges opp. Gjennom de økte bevilgningene til store satsninger i de senere år har deler av norsk naturvitenskapelig og teknologisk forskning fått en viktig stimulans (for eksempel fra NANOMAT- og FUGE-programmene), og disse satsningene har også i noen grad ført til økte midler til mindre utstyrsenheter. Slik innspillende i denne kartleggingen viser, er det imidlertid klart at det innenfor disse satsningene ikke er plass til midler av den størrelse som storutstyr prosjekter vil kreve. Utvalget vil derfor foreslå at det opprettes et utstyrsprogram parallelt med fagprogrammene med formål å sikre finansiering av storutstyr. Storutstyrskartleggingen vil da kunne være et utgangspunkt for nærmere utredinger av hvilke prosjekter som det bør satses på i Norge i årene fremover. Midlene fra et slikt utstyrsprogram bør reserveres til storutstyr og være et supplement til utstyrs- og infrastrukturmidler fra andre programmer. Investeringer i store utstyrsenheter kan ikke baseres på

42 42 Prioriteringer og oppfølging kortvarige satsinger. Programmet bør derfor ha en varighet over minst 10 år, og ha midler av størrelsesorden minst MNOK pr år. Sett i forhold til den totale ressursrammen som naturvitenskaplig og teknologisk forskning nå har, vil dette kreve forskningspolitiske beslutninger, som Utvalget mener nå er nødvendige. VI.3 Et norsk storutstyrsprogram krever forskningspolitiske målsettinger Hvor mye ressurser som bør og kan settes av til storutstyr i Norge må sees i sammenheng med den totale ressursinnsatsen innenfor grunnleggende naturvitenskap og teknologi. Rapporten Baklengs inn i fremtiden? (Det nasjonale fakultetsmøte for realfag [7]) tegner et relativt dystert bilde av utviklingen når det gjelder Norges investeringer i naturvitenskap og teknologi de siste tiårene. Disse områdene utgjør en stadig mindre andel av Norges investeringer i forskning, og mens andre fagområder har tatt del i en sterk vekst har naturvitenskap hatt tilbakegang. En etablering av et storutstyrsprogram vil måtte kreve forskningspolitiske føringer om en sterkere satsing på naturvitenskap og teknologi i Norge enn det som er tilfelle i dag. Analysene i Baklengs inn i fremtiden tilsier at det ikke er rom for å finansiere et storutstyrprogram innenfor den ressursrammen som naturvitenskap og teknologi i dag har i Norge. Investeringer og drift av storutstyr kan ikke finansieres av inntekter som universitetene har fra sine utdanningsprogrammer, men vil måtte kreve egne friske avsettinger rettet inn mot naturvitenskap og teknologi. Vi tilråder følgelig at et storutstyrsprogram blir ett av flere viktige virkemidler innenfor en nødvendig styrking av grunnleggende naturvitenskapelig og teknologisk forskning i Norge.

43 Kapittel VII Kommentarer til innspillene Som allerede påpekt i Kapittel VI, finner ikke Utvalget at det er grunnlag for å gå inn i en nærmere sammenlikning eller rangering av forslagene ut fra de innspill som nå foreligger. Flere av prosjektene må utredes nærmere. Men selv om det i denne omgang ikke er grunnlag for en prioritering, vil Utvalget kommentere noen av de enkelte forslagene, først og fremst for å illustrere hvilke spørsmål som ut fra de prioriteringskriterier som ble diskutert i Kapittel VI, bør stilles i en oppfølging av innspillene. Det er da naturlig å behandle prosjekter som forutsetter deltakelse i store internasjonale prosjekter og prosjekter med basis i Norge for seg. Det er to typer forslag i kartleggingen. En gruppe forslag gjelder deltakelse i store internasjonale prosjekter der Norge har en (oftest) mindre del, og en større gruppe der det dreier seg om norske prosjekter med basis i Norge. For den første gruppen mener Utvalget at hovedkriteriet er tilfredstilt for alle fire prosjektene. De er alle basert på store og budsjettmessig dominerende instrument- eller infrastrukturenheter. For den andre gruppen vil derimot forslagene måtte vurderes etter omfanget av bemanning, vanlige bygg og generelt utstyr mot eventuelle større utstyrs- eller spesielle infrastrukturinvesteringer. VII.1 Internasjonale storutstyrsprosjekter Det er fire forslag som gjelder deltakelse i store internasjonale prosjekter: ESS-S, EISCAT, MAX-IV og AURORA BOREALIS. Utvalget har merket seg at situasjonen og ikke minst tidsrammene for disse prosjektene er forskjellige. EISCAT gjelder en modernisering av utstyr i et prosjekt der Norge i lang tid (10 år) har hatt en viktig rolle. EISCAT vil gå inn i en ny samarbeidsavtale fra 2006, og moderniseringen er foreslått avsluttet i De andre er nye prosjekter der tidsrammene er betydelig lengre og til dels usikre. Alle disse prosjektene er imidlertid relevante for viktige deler av norsk forskning, og Utvalget regner med at det vil komme forslag om norsk deltakelse i alle sammen. En vurdering av disse prosjektene kan antakelig best gjøres ved at det settes ned faglig baserte ad-hoc utvalg for en nærmere vurdering av hvert enkelt prosjekt før en går inn i en prioriteringsdiskusjon. 43

44 44 Kommentarer til innspillene ESS-S Nøytronspredning og diffraksjon har i lang tid vært viktig for studier av atom- og krystallstrukturer og relevant for en rekke områder innenfor naturfag, medisin og teknologi. Nøytronstråling har tradisjonelt blitt produsert i reaktorer, mens en ny teknologi der nøytronene produseres når protoner fra en akselerator skytes mot et egnet materiale, kan produsere nøytronstråler av vesentlig større intensitet. Prosjektet ESS (European Spallation Source) ble lansert i 2002 for å etablere en europeisk fasilitet basert på denne nye teknologien. ESFRI (European Strategy Forum on Research Infrastructure) har i 2003 presentert en utredning som støtter behovet for ESS. Denne utredningen utgjør nå et grunnlag for beslutninger i de europeiske landene og diskusjoner mellom dem om deltakelse, plassering og finansiering. Prosjektet ble evaluert av den tyske WR-utredningen fra 2002[2], der prosjektet ble vurdert som nødvendig for å være i forskningsfronten på området, men prosjektet ble allikevel ikke gitt høyeste prioritet for en start fra Evalueringen ville ha en nærmere avklaring av de vitenskapelige målsettingene som ble foreslått, spesielt sett i sammenheng med den utvikling som er forventet for andre tilgjengelige og relevante eksperimentelle teknikker for strukturstudier (for eksempel bruk av synkrotron stråler). Det er nå fra svensk side lansert et nordisk prosjekt, ESS-S, som foreslår at den europeiske fasiliteten lokaliseres i Sverige (Lund). Det er opprettet en organisasjon ESS-SCC (ESS-Scandinavia Consortium Council) der UiO, IFE og NoNSA (Norwegian Neutron Scattering Assosiation) er medlemmer. Representanter fra disse institusjonene har deltatt i ESS-SCC møter. Tilgjengelighet til nøytronkilder er for tiden et aktuelt tema internasjonalt, et tema som med lanseringen av ESS-S (og forslaget om etablering av RRC, se nedenfor), nå blir aktualisert i norsk forskningsdebatt. ESS-S forslaget vil sannsynligvis bli behandlet av Nordisk Ministerråd i 2005, og Norge kan om kort tid bli nødt til å ta standpunkt til om vi skal være med i ESS og om vi støtter en plassering i Norden (ESS-S). Som grunnlag for en norsk vurdering av dette er det viktig at norske miljøer inkludert Forskningsrådet er godt orientert om saken og bl.a. deltar i ESS-S Council møter. Utgiftene til dette er hittil i stor grad dekket av UiO og IFE. Utvalget mener Forskningsrådet i større grad bør dekke disse utgiftene i den fasen som prosjektet nå går inn i, eventuelt utpeke et eget ad-hoc utvalg til å forberede saken. EISCAT European Incoherent Scatter (EISCAT) er et internasjonalt samarbeid om drift av store radaranlegg i polarområdene som har eksistert i 30 år, der Norge er medlem og har spilt en viktig rolle. Seks europeiske land var opprinnelig med i avtalen om forskning ved og drift av EISCAT. Avtalen ble inngått i 1975, men ble justert i 1996, da Japan sluttet seg til. Nåværende avtale løper ut 2006, og arbeidet med å forhandle fram ny avtale er i gang. Innspillet til kartleggingen gjelder en omfattende modernisering av utstyr, og moderniseringen er foreslått

45 VII.1. INTERNASJONALE STORUTSTYRSPROSJEKTER 45 avsluttet i EISCAT har fremstått som et ledende senter for studier av den øvre atmosfære ved hjelp av inkoherent spredningsradar. Det foreslåtte utstyrsprosjektet tar sikte på å legge forholdene til rette for at EISCAT kan beholde denne posisjonen. EISCAT prosjektet skiller seg fra de andre innspillene om deltakelse i internasjonale prosjekter ved at tidsplanen er klar og forutsetter en installasjon av nytt utstyr allerede i Planene er også detaljert utarbeidet. Utvalget mener at prosjektet i utgangspunktet vil komme positiv ut målt opp mot kriteriene diskutert ovenfor. Det faktum at sentrale EISCAT-anlegg befinner seg på norsk jord også bidrar til flere nytteverdier enn de rent faglige. Det er gjort økonomiske betraktninger over hva det norske samfunn tjener på å være vertsland for en slik internasjonal institusjon, som viser at totalregnskapet kommer ut positivt. I tillegg har det sin verdi at dyktige utenlandske forskere oppholder seg i kortere eller lengre tid i Norge og deler sin kunnskap og erfaring med norske miljøer. Utvalget mener at Forskningsrådet allerede vil ha grunnlag for å vurdere søknader fra EISCAT uavhengig av en videre vurdering de nye internasjonale prosjektene i denne kartleggingen. MAX-IV Internasjonalt er det for tiden en sterk øking av forskning basert på høy-intens røntgen og myk-røntgen stråler fra synkrotronstråleanlegg. Også i norske miljøer er disse teknikkene benyttet i stor utstekning. MAX-IV er betegnelsen på et såkalt fjerde-generasjons synkrotronanlegg, som nå planlegges ved MAX-lab i Lund, Sverige [5]. Anlegget anses som viktig for å imøtekomme den økte etterspørselen etter synkrotronstråler som nå kan registreres internasjonalt og i de nordiske landene (også i Norge). MAX-IV tar sikte på å bli verdens beste kilde for hardrøntgen opp til ca. 25 kev og for myk-røntgen i området 300 ev til 2 kev. Norske forskere anser det som viktig at Norge viser interesse for og eventuelt blir med i prosjektet. Byggetiden er anslått til 5 6 år, men startpunkt for planlegging og bygging er foreløpig uklart. Norske forskere er allerede brukere av synkrontronstråler ved MAX-lab og andre internasjonale fasiliteter. Ikke minst er strålelinjer ved ESRF i Grenoble hyppig brukt av norske forskningsgrupper. Dette er tilrettelagt gjennom Norges medlemskap i ESRF, og med den norsk-sveitsiske strålelinjen (SNBL) ved ESRF, som drives i et samarbeid med en sveitsisk forskergruppe. Avtalen med SNBL går ut i 2007, og det ligger derfor an til at det norske behovet for fortsatt tilgang til strålelinjer ved SNBL og samarbeidet med Sveits snart må vurderes. NSF (Norsk synkrotronforskning AS) den organisasjonen som på norsk side ivaretar samarbeidet med Sveits om SNBL vil forberede en utredning om fremtidige aktiviteter ved SNBL allerede i løpet av Denne utredningen bør gjøres i lys av muligheter ved andre strålelinjer, og kan derfor eventuelt utvides til en utredning av det norske behovet for bruk av synkrotron stråler ved SNBL, de øvrige stålelinjer ved ESRF og andre internasjonale fasiliteter inkludert et fremtidig MAX-IV. Utvalget anbefaler at en slik utvidet utredning blir gjennomført, og at en rapport

46 46 Kommentarer til innspillene foreligger i slutten av AURORA BOREALIS ESF (European Science Foundation) har tatt initiativet til et europeisk fellesprosjekt Aurora Borealis, som er et langsiktig europeisk forskningsprogram for deep Artic Ocean research [6]. Planen er basert på en forskningsplattform om bord i en isbryter som også kan foreta dyphavsboringer. For tiden inviteres det fra ESF til å etablere en modell for samarbeid om dette prosjektet. Hvilke land som vil slutte seg til er ikke avklart, men det antas at Tyskland vil gå inn med en større del. Prosjektet er klart av interesse for forskningsmiljøer i Norge. Det kan i tillegg gi muligheter for norsk industri når det gjelder konstruksjon, utstyr og drift. Prosjektet ble vurdert i den tyske WR-utredningen fra 2002[2], og den faglige vurderingen konkluderte med at prosjektet (isbryteren) vil åpne nye og tidligere uoppnåelige muligheter for forskning i sentrale Arktiske områder, og vil not only serve to considerably advance national and international polar research, but also are very relevant to society. En nærmere presisering av det vitenskapelige programmet ble imidlertid etterlyst, og prosjektet ble ikke gitt prioritet i Det understrekes imidlertid at det må bli et europeisk samarbeid, gjerne med Bremerhaven som base for isbryteren. Utvalget mener at Norge bør holde seg godt orientert om det videre arbeide med disse planene, gjerne etablere en ad-hoc gruppe med dette som ansvar. VII.2 Storutstyrsprosjekter med basis i Norge For innspillene med norsk basis er det varierende grunnlag for en vurdering. Noen av innspillene er svært kortfattede og mangler opplysninger, mens andre er mer gjennomarbeidet. Det er derfor flere prosjekter der det i en oppfølging må avklares nærmere om de vil tilfredsstille kriteriene ovenfor. I en oppfølging av denne kartleggingen, bør det inviteres til nye innspill der det i større grad enn tilfellet er nå, blir gitt svar på en del sentrale spørsmål gjerne med utgangspunkt i Utvalgets spørsmålsliste (se Tillegg C). Med tanke på nærmere avklaring i en eventuell oppfølging vil Utvalget nedenfor kort kommentere innspillene: RRC Forslaget om en oppgradering av reaktoren på Kjeller til et nøytronsenter i Norge, er interessant. Fysikkmiljøet ved IFE har etablert seg som et aktivt miljø med gode internasjonale samarbeidsrelasjoner. Etablering av RRC vil kunne skape et internasjonalt interessant miljø i en tid da det er mangel på nøytronkilder. Tiden før senteret kan bli operativt er anslått til i alt fem år inkludert planleggingsog testperioder. Planene om ESS eventuelt ESS-S (se ovenfor) har aktualisert en vurdering av de norske forskningsmiljøenes behov for tilgang til nøytronstråler, der RRC-prosjektet også hører med. Det er da ikke slik at ESS-S og RRC er direkte konkurrerende prosjekter. RRC vil være i drift før ESS-S, og prosjektene

47 VII.2. STORUTSTYRSPROSJEKTER MED BASIS I NORGE 47 vil tilby forskjellige muligheter for nøytronmålinger. RRC kan utmerket fungere som et norsk hjemmelaboratorium i relasjon til et fremtidig ESS-S, og på den måten være et viktig supplement. EPS-Lab EPS-lab er et interessant, omfattende og ambisiøst prosjekt. Det har interessante faglige visjoner. Det krever utstyrs- og laboratorieinvesteringer til ca. 100 MNOK og en bemanning på personer, og det er ønskelig med et nytt bygg for dette. Forslaget er imidlertid et eksempel på et prosjekt der Utvalget stiller spørsmål om prosjektet tilfredsstiller hovedkriteriet for å fremmes som et storutstyrsprosjekt. Det kan tenkes at det finnes kostbare utstyrsenheter innenfor prosjektet med tilhørende infrastruktur som vil kvalifisere til et storutstyrsprosjekt, men dette må avklares nærmere. Nanoteknologi Utvalget har stilt tilsvarende spørsmål til prosjektet Satsing på nanoteknologi i Norge fra NTNU. Selv om det nå er en viss satsing på nanomaterialer (for eksempel gjennom NANOMAT og FUNMAT programmene) ved universitetene og instituttene (IFE, SINTEF)), er det klart at nanoteknologisatsningen i Norge generelt er liten sammenliknet med det som gjøres internasjonalt. Det er derfor positivt at NTNU ønsker å stase mer på området. Det er også positivt at NTNU går inn med egne ressurser (bl.a. stillinger) til prosjektet. Men Utvalget mener at prosjektet i sin nåværende form har mer karakter av en generell opprustning enn et storutstyrsprosjekt. Utvalget ser derimot ikke bort fra at for eksempel et ren-rom med nødvendig infrastruktur kan utgjøre et interessant og relevant storutstyrsprosjekt. Utvalget etterlyser også en nærmere avklaring om forholdet til nanoteknologisatsingen og MINA-lab (Mikro- og nano-teknologilaboratoriet, SINTEF-UiO) i Oslo. Marin forskning/forskningsfartøyer Det er flere innspill som kan samles under denne overskriften: Forskningsfartøyer for henholdsvis fjord- og kystområder og polare områder fra UiT, og Kabelbasert hav-observatorium og Mare Miminimum fra UiB. Forskningsfartøyene skal erstatte F/F Lance (fra 1978) og etter hvert F/F Jan Mayen samt F/F Johan Ruud (fra 1976) som alle trenger avløsning. Disse prosjektene er klart relevante storutstyrsprosjekter. Fartøyene skal ha forskjellige oppgaver, men Utvalget savner allikevel en koordinering mellom innspillene. Det gjelder både tidsplanene og nærmere diskusjon av muligheter for faglig samarbeid med fagmiljøer utenfor UiT. Utvalget er kjent med at det eksisterer en interdepartemental Arbeidsgruppe for samordning av forskningsfarøy ledet av Ekspedisjonssjef John Williams (FKD). Vi antar at denne arbeidsgruppen foretar en nærmere utredning av Norges behov for forskningsfartøyer der en eventuell

48 48 Kommentarer til innspillene norsk deltakelse i Aurora Borealis også vurderes. Marin forskning er viktig for Norge, og Kabelbasert hav-observatorium og Mare minimum vil gi nye og interessante muligheter for mange forskningsgrupper i Norge. Prosjektene gir mulighet for tverrfaglige samarbeidsprosjekter både nasjonalt og internasjonalt. Investeringskostnadene til infrastrukturene er her så store at prosjektene klart er å betrakte som storutstyrsprosjekter. I en eventuell oppfølging av kartleggingen vil det være nyttig med forprosjekter for nærmere avklaring av bl.a. budsjettene, slik det er foreslått for Mare Minimum prosjektet. En avklaring av hvordan disse prosjektene står i forhold til UiBs egne prioriteringer og strategi, vil også være nyttig. Protonterapi og akseleratorbasert forskning Et Senter for protonterapi og akseleratorbasert forskning vil gi et verdifullt bidrag til tverrfaglig forskning i Norge. Prosjektet har komponenter av ren klinisk kreftbehandling og grunnforskning innen nukleær medisin, kjernefysikk og kjernekjemi. Dette vil sikre norsk nukleær kompetanse på en rekke områder som vil få økt fokus i et moderne samfunn. Protonterapi er et alternativ til konvensjonell stråleterapi, hvor dosebelastningen til normalvevet reduseres sterkt i forhold til andre konvensjonelle bestrålingsmåter. Metoden er meget skånsom, man kan effektivt bestråle kreftsvulster opptil 20 cm inne i kroppen uten smerte og kirurgi. Protonstrålen avsetter nesten all sin energi i den såkalte Braggtoppen, som kan legges på det sted hvor svulsten befinner seg. En bestråling tar ca 5 min. Protonterapi er blitt tatt i bruk ved mange internasjonale sykehus/sentre, innspillet referer til 22 internasjonale protonterapisentre, og det ventes en sterk utvikling på området. Utvalget antar at et slikt senter også vil bli etablert i Norge. En svensk utredning konkluderer for eksempel med at i størrelsesorden 11 12% av alle kreftpasienter som skal ha strålebehandling kan ha fordel eller stor fordel av denne formen for behandling. Dette tilsvarer i størrelsesorden litt over 1000 pasienter per år i Norge. Et senter med behandlingskapasitet til 1000 pasienter per år er kostnadsberegnet til 580 MSEK. Det foreslåtte senteret er tenkt lokalisert i nær tilknytning til Norsk Medisinsk Syklotronsenter (NMS) og det planlagte Visualiseringssenteret ved Rikshospitalet slik at moderne tredimensjonale avbildningsteknikker (PET, CT og funksjonell MR) kan tas i bruk. Det vil bety en vesentlig styrking av kreftforskningen ved et sammenslått Rikshospital-Radiumhospital. Slik planen for et norsk senter presenteres nå, med et totalbudsjettet på 720 MNOK, er forslaget det klart mest kostnadskrevende prosjektet i denne kartleggingen. I budsjettet er det inkludert 300 MNOK til en syklotron (eller synkrotron) og 250 MNOK til en egnet bygning. De store kostnadene vil gjøre det nødvendig å avklare hvor stor del av virksomheten som vil omfatte forskningsaktiviteter og hvor stor del som vil være klinisk virksomhet. I tilsvarende internasjonale prosjekter er det gjort en slik vurdering og kostnadene fordelt på relevante offentlige budsjetter. Det er viktig at en slik vurdering også gjennomføres i Norge.

49 VII.2. STORUTSTYRSPROSJEKTER MED BASIS I NORGE 49 BALE og NMR-plattform Forslagene om Bergen Advanced Laser Environmet (BALE) og NMR-spektroskopiplattform fra UiB er basert på store og kostbare instrumenter og er begge klart storutstyrprosjekter. De vil gi verdifulle bidrag til tverrfaglig forskning i Norge, og hører hjemme i en videre oppfølging og behandling av storutstyrsprosjekter. BALE vil åpne for nye og mer avanserte aktiviteter innenfor laservitenskap med anvendelser i mange fagområder, og dermed gi muligheter for samarbeid med alle norske universiteter. BALE kan også bli verdifull som supplement til aktiviteter i de nye nasjonale satsingene i nanoteknologi (NANOMAT) og genomics (FUGE). En internasjonal vurdering av norsk fysikk [9] har anbefalt at en laseraktivitet på dette nivået etableres i Norge, og innspillet argumenterer for UiB som en naturlig lokalisering. Det vil være nyttig for en videre oppfølging av prosjektet at UiB bekrefter at dette senteret er en del av UiBs planer fremover. Forslaget om en NMR-spektroskopiplattform i Bergen må ses i sammenheng med anbefalingene i en nylig avsluttet utredning om Høyfelt NMR i Norge [8], som anbefaler at det anskaffes et 900 MHz instrument i løpet ev de nærmeste årene, og at Norges forskningsråd bør gå i dialog med universitetsmiljøene for å fastlegge vertsinstitusjon. Havbruksstasjon i Tromsø (HiT AS), Norwegian Plant Science Centre og Senter for husdyrforskning Utvalget mener det er grunn til å stille spørsmål om ikke alle disse tre prosjektene har mer karakter av en oppgradering av et eksisterende anlegg enn et storutstyrsprosjekt. Prosjektet HiT AS fra UiT omfatter investeringer og arbeid som omfatter en rekke forskjellige enheter (bygg, pumpestasjon, kaianlegg, feskvannstilgang, etc). Utvalget savner også en redegjørelse for hvilke forskningsprosjekter som er aktuelle. Disse spørsmålene må avklares nærmere i en eventuell oppfølging. Utvalget har tilsvarende spørsmål til prosjektene som er foreslått fra NLH, Ås. Begge har karakter av oppgraderinger av eksisterende virksomheter. Mye av budsjettene går til bygg og laboratorier, samt utrustning av laboratorier uten nærmere spesifisering av utstyrsbehovet. Dette må avklares nærmere i eventuelle reviderte innspill. Det gjelder særlig Husdyrsenteret der innspillet er kortfattet. Senteret trenger en nærmere utredning i en oppfølging.

50 50 Kommentarer til innspillene

51 Forkortelser brukt i rapporten BALE BMBF CERN Bergen Advanced Laser environment, prosjektforslag, se Tillegg F Das Bundesministerium für Bildung und Forschung, Tykland Europea organization for Nuclear Research, Geneve COMPLEX The Complex Systems and Soft Materials Program et forskningsprosjekt i samarbeid mellom grupper ved UiO, NTNU og IFE DoE EISCAT EMBL EPS-lab ESA ESF ESRF ESS ESS-S ESS-SCC FKD FUGE FUNMAT Department of Energy, USA European Incoherent Scatter, Europeisk organisasjon, se også Tillegg F European Molecular Biology Laboratory The earth and Planetary Systems laboratory, prosjektforslag, se Tillegg F European Space Agency European Science Foundation European Syncrotron Radiation Facility, Grenoble European Spallation Source ESS lokalisert til Lund, Sverige, prosjektforslag, se Tillegg F ESS Scandinavian Consortium Council Fiskeri- og kystdepartementet Functional Genomics, Satsning ved Norges forskningsråd Satsning på funksjonelle materialer og nanoteknologi, forskningssamarbeid mellom UiO, NTNU, IFE og SINTEF; og program ved UiO 51

52 52 Kommentarer til innspillene HiT AS IFE IODP JEEP-II MAX-IV Max-lab MINA Havbruksstasjonen i Tromsø AS Institutt for Energiteknologi, Kjeller Integrated Ocean Drilling Program Forskningsreaktor ved IFE Synkrotron ved MAX-lab, prosjekforslag, se Tillegg F Synkrotron laboratorium, Lund, Sverige Mikro- og nanoteknologi laboratoriet, SINTEF/UiO, Oslo NANOMAT Nanoteknologi og nye materialer, Store programmer, Norges forskningsråd NAVF NFR NLH NMR/MR NMS NoNSA NSF NTNU PET/CT PGP RRC SINTEF SNBL UiB UiO UiT UMB WR Norges almenvitenskapelige forskningsråd (til 1993 da NFR ble opprettet) Norges forskningsråd (Forskningsrådet) Norges landbrukshøgskole, Ås (Fra 1.januar 2005: Universitetet for miljø- og biovitenskap, UMB) Nuclear magnetic resonance/magnetisk kjerneresonans Norsk medisinsk syklotronsenter, ved Rikshospitalet, Oslo Norwegian Scattering Assosiation Norsk synkrotronforskning AS Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim Positron Emmision Tomography/Computer Tomography Physics of Geological Processes, Senter for frenragende forskning (SFF) ved UiO Randers Riste Center, prosjektforslag, se Tillegg F Stiftelsen for industriell og teknologisk forskning, Oslo og Trondheim Swiss Norwegian Beam Line, strålelinje ved ESRF Universitetet i Bergen Universitetet i Oslo Universitetet i Tomsø Universitetet for miljø- og biovitenskap Wissenschaftsrat, Tyskland

53 Bibliografi [1] Facilities for the Future A Twenty Year Outlook, DoE, USA, november [2] Statement on nine large-scale facilities for basic scientific research and on the development of investment planning for large scale facilities, utført av Wissenschaftrat (WR) på oppdrag av Das Bundesministerium fûr Building und Forschung (DMBF), juli [3] Torstein Pedersen: Utstyrssituasjonen i naturvitenskapelig forskning ved norske universiteter, NAVF-rapport, oktober [4] Behov for vitenskapelig utstyr, databaser, samling av vitenskapelig materiale og annen infrastruktur delprosjekt 2: Avansert vitenskapelig utstyr, vedlegg til Norges forskningsråds innspill til UFDs arbeid med den nye Forskningsmeldingen, mai [5] MAX-IV Our Future Light Source, MAX-lab, Lund [6] Aurora Borealis: A Long Term European Perspective for Deep Arctic Ocean Research , ESF June [7] Baklengs inn i fremtiden? En undersøkelse av ressursutviklingen innen grunnleggende naturvitenskapelig og teknologisk forskning, Det nasjonale fakultetsmøte for realfag, januar [8] Utredning om Høyfelt NMR (Kjernemagnetisk resonans spektroskopi) i Norge, Norges forskningsråd, mai [9] International evaluation of Norwegian Physics, Norges forskningsråd,

54 54 BIBLIOGRAFI

55 Tillegg A Theses on the significance of large-scale facilities for basic scientific research Sitat fra utredning om storskala fasiliteter for forskning utarbeidet av Arbeitsgruppe Großgeräte der naturwissenschaftlichen Grundlagenforschung des Wissenschaftsrates (WR), Berlin (engelsk oversettelse). 1. Basic scientific research plays a key role in shaping the future worldwide. Scientific and technical developments for industry and society often start with the findings of basic research. They leave their mark on today s society, influencing cultural content and understanding. 2. The successes achieved by basic scientific research are not only the fruit of work carried out with no or relatively little equipment, or the result of spontaneous breakthroughs or serendipity, but are also the result of using large, complex facilities at national and international research centres. The opening-up or development of totally new areas of research is closely related to the availability of specific new facilities. 3. Large-scale facilities should stem from a broad initiative of scientific users with equal rights. That is why scientists from all areas of the system of science should be involved in the development, planning and construction of large-scale facilities. This is especially true for scientists from universities and for their essential involvement in the conception and development of largescale facilities. Large scale facilities on the scale with which we are concerned here must represent the distilled core of national and international research collaboration and scientific networks. 4. One essential task to be fulfilled in the operation of large-scale facilities is that of linking high-ranking scientific research closely with the training of junior scientists and including them in international research collaboration. The involvement of junior scientists requires special efforts by 55

56 56 Theses on the significance of large-scale facilities for basic scientific research the scientific leadership of the institutions involved. It is important to make very sure that future generations of scientists receive adequate, forward-looking training using the large-scale facilities. 5. With large-scale facilities on the scale with which we are concerned here, there must be long-term scientific visions, and the prerequisites for technical innovations must be given. Only then can they play the role they merit in scientific progress and the application of new findings and act as a catalyst in whole areas of research. Large-scale facilities on the scale with which we are concerned here must be of outstanding significance for Germany as a scientific location. 6. Most large-scale facilities can no longer be planned and financed at a purely national level, because of the need for scientific potential to be brought together and because of the costs for setting up, maintaining and running the facilities. The facilities should be set up as research establishments organised under an umbrella of multinational European or international sponsorship and should be open to a broad European and international usership. Large-scale facilities can also make an important contribution to the further internationalisation of the German system of science by promoting cooperation and mobility and can help in general terms to gradually open up national institutions to European and international involvement. In order to avoid the duplication of research infrastructures, which would be detrimental to the effective capacity usage of large-scale facilities, there should be no comparable rival projects at the national or European level that are already in the realisation phase.

57 Tillegg B Vedtak av Fakultetsmøtet med mandat Mandat for Utvalg for kartlegging av svært kostnadskrevende eksperimentell infrastruktur til grunnforskning innen naturvitenskap og teknologi (Fastsatt av Nasjonalt fakultetsmøtet for realfag, ) Bakgrunn Forskningsrådet og Nasjonalt fakultetsmøte for realfag ser det som viktig å få i gang en debatt om de framtidige strategisk viktige utstyrsinvesteringene for det norske fagmiljøet. Videre er det behov for å få etablert en nasjonal samordnet prosess, som basis for arbeidet med å planlegg og prioritere investeringer i særlig kostbar infrastruktur, i det følgende kalt storutstyr (i denne sammenhengen anslått til 100 MNOK). Det dreier seg i hovedsak om vitenskapelig infrastruktur som omfatter: Nasjonale laboratorieanlegg eller tilsvarende infrastruktur (for eksempel forskningsfartøy) Internasjonale laboratorieanlegg eller tilsvarende forskningsmessig infrastruktur (for eksempel IODP) Sammensetning Det nedsettes et utvalg for å kartlegge forholdene rundt framtidige satsinger på storutstyr. Utvalget skal være på 5 7 personer og ha faglig spredning som dekker sentralfagområder for storutstyr. Medlemmene av utvalget velges fra Fakultetsmøtets medlemsinstitusjoner, men fagområder som eventuelt er dårlig dekket kan suppleres med andre fagpersoner. Det engasjere en person med erfaring fra tilsvarende utredningsoppgaver til å bistå utvalget i å gjennomføre arbeidet. 57

58 58 Vedtak av Fakultetsmøtet med mandat Mandat Utvalget skal utarbeide en oversikt over hva som er kjent av planer i det norske fagmiljøet om nytt storutstyr (utstyrsenheter, laboratorier og observasjonsplattformer), som det kan være av stor betydning for norsk forskning å delta i. Utvalget skal spesielt kartlegge hva som foreligger av planer for: 1. Viktige nye, nasjonale laboratorier 2. Internasjonale anlegg eller samarbeidsprosjekter som norsk forskning bør sikres adgang til. Kartleggingen av storutstyr skal omfatte anlegg i kostnadsklasse 100 Mkr og høyere og begrenses til planer som har en tidshorisont for realisering på inntil 10 år. Kartleggingen skal baseres på innspill fra fakultet/institusjoner. Kartleggingen skal også omfatte hvilke andre ressurser (forskerpersonell, driftsmidler, teknisk/administrative støttefunksjoner), som kreves for oppbygging av det planlagte storutstyret, og hva institusjonene selv er villige til å sette in i denne sammenheng. Utvalget skal også, så langt praktisk mulig, fremme forslag til overordnete kriterier for å kunne prioritere mellom uilke forslag til storutstyr. Utvalget rapporterer til Nasjonalt fakultetsmøte for realfag, og arbeidet bør være gjennomført innen utgangen av Det bør legges opp til en rapportering underveis i arbeidet (mai 2004).

59 Tillegg C Brev til institusjonene og med spørsmålsliste Oslo, 26. februar 2004 Kartlegging av storutstyr Nasjonalt fakultetsmøte for realfag og Norges forskningsråd ser det som viktig å få i gang en debatt om fremtidige strategisk viktige utstyrsinvesteringer for de norske grunnforskningsmiljøene innen naturvitenskap og teknologi. Fakultetsmøtet har derfor i møte 26. november 2003 vedtatt å sette ned et utvalg for å utarbeide en oversikt over hva som er kjent av planer for nytt storutstyr inkludert all nødvendig infrastruktur som det vil være av vesentlig betydning for norsk forskning å delta i. Det tenkes da på viktige nye, nasjonale laboratorier eller internasjonale anlegg/samarbeidsprosjekter som norsk forskning bør sikres adgang til. Det tas sikte på å få en oversikt over anlegg og utstyr i kostnadsklasse 100 MNOK eller høyere, med en tidshorisont for realisering på inntil 10 år (se vedlagte mandat for utvalgets arbeid). Kartleggingen skal baseres på innspill fra fakultet/institusjoner, og omfatte vitenskapelig utstyr med alle ressurser som vil kreves for oppbygging og drift (forskerpersonell, driftsmidler, teknisk/administrative støttefunksjoner eventuelt bygg, laboratorier, forskningsfartøy o.l.). Sammen med resultatet fra en kartlegging av utstyrsbehov i avansert vitenskapelig utstyr, som Forskningsrådet for tiden er i gang med, vil innspillene om storutstyr inngå i et bakgrunnsmateriale for Forskningsrådets innspill til neste Forskningsmelding. Forskningsrådets frist er 15. mai. Utvalget er på det rene med at dette gir en meget kort tidsfrist for institusjonene, og vi ber derfor i første omgang om kortfattede innspill (2 3 sider) som kan danne grunnlag for en oversikt til Fakultetsmøtet møte 12. mai og Forskningsrådet før 15. mai. Fristen for slike korte innspill er 1. mai. Utvalget vil imidlertid arbeide videre med kartleggingen etter denne fristen, slik at Fakultetsmøtet kan legge fram en mer fullstendig rapport om behov for storutstyr i slutten av Det vil derfor bli anledning for institusjonene til å komme tilbake med mer detaljerte innspill i løpet av

60 60 Brev til institusjonene og med spørsmålsliste Det er lagt opp til en bred kartlegging, og innspillene vil derfor variere sterkt både i innhold, omfang og tidshorisont, men innspillene bør innholde svar eller kommentarer til de fleste av punktene som er tatt med i vedlagte spørsmålsliste. Det vil fremgå av adresselisten at henvendelsen sendes til medlemsinstitusjonene i Universitet- og høgskolerådet, men det utelukker ikke at innspill kan omfatte forslag om utstyr/laboratorier som skal drives/finansieres i samarbeid med andre institusjoner, f. eks. fra instituttsektoren eller industri. Vi ber om at innspillene sendes innen 1. mai 2004 til Universitetet i Oslo Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet Sekretariatet PB 1032 Blindern, 0316 Oslo Att.: Morten Fagerland Vennlig hilsen Tore Amundsen Storutstyrsutvalget har følgende sammensetning: Professor Tore Amundsen, Senter for materialvitenskap og nanoteknologi, UiO (leder) Dekanus, professor Dag Aksnes, MN-fak,UiB Dekanus, professor David Nicholson, NT-fak og IME-fak, NTNU Professor Eivind Osnes, MN-fak, UiO Dekanus, professor Tore Vorren, MN-fak, UiT Prodekanus, professor Helge Wiig, Med-fak, UiB Morten Fagerland, MN-fak, UiO, er sekretær for utvalget. Kontaktpersoner: Tore Amundsen, tlf /fax , tore.amundsen@fys.uio.no Morten Fagerland, tlf , mortenfa@ifi.uio.no Vedlegg: 1. Mandat (se Tillegg B) 2. Spørsmålsliste til innspill 3. Adresseliste for utsendelse

61 61 Vedlegg 2: Spørsmålsliste til innspill om storutstyr 1. Sammendrag 1 Vennligst utarbeid et kort sammendrag av prosjektet 2 (visjon, vitenskapelig målsetting, strategisk betydning, kostnadsoversikt) 2. Bakgrunn Redegjør for hvordan det aktuelle fagområdet har utviklet seg i de siste 10 årene, og hvordan utviklingen forventes å fortsette i tiden fremover? Kommenter også norsk aktivitet på området, og hvilke mangler som eventuelt eksisterer når det gjelder omfang, faglig kvalitet og organisering av denne aktiviteten? 3. Utstyret Gi en oversikt over vitenskapelige målsettinger og aktuelle forskningsprosjekter, med spesiell vekt på de nye mulighetene prosjektet vil gi norske (og internasjonale?) forskere. Gi også en vurdering av hva prosjektet kan bety for Norge når det gjelder internasjonalt samarbeid og internasjonale prosjekter/programmer. (Kan det f.eks. gi grunnlag for et senter av internasjonal betydning?) 4. Om de institusjoner som deltar i prosjektet Redegjør for relevant kompetanse og bakgrunn den eller de institusjoner som står bak prosjektet har. 5. Brukere Hvilke brukere av den nye fasiliteten forventes i tillegg til institusjonene nevnt ovenfor, og i hvilken utstrekning forventes privat sektor å dra nytte av de nye fasilitetene? 6. Organisering og lokalisering Redegjør for den foreslåtte lokalisering av fasilitetene, med spesiell vekt på vurderinger av de lokale forutsetninger som finnes, samt av fordeler og ulemper ved valg av sted. Hvilke alternativer har blitt vurdert - nasjonalt og internasjonalt? Redegjør for hvem som skal ha ansvar for den permanente driften og hvordan dette skal organiseres. 7. Tidsplan Gi en tidsplan for gjennomføring av prosjektet fordelt på planlegging, konstruksjon og eventuelle testperioder. 8. Kostnader Estimer de totale kostnadene ved gjennomføring av prosjektet fordelt på investeringer, personell og drift. Redegjør spesielt for nødvendig bemanning for forsvarlig drift av fasilitetene og hvilke stillinger de deltakende institusjonene eventuelt kan bidra med. 1 De korte innspillene i første fase av denne kartleggingen kan i hovedsak bestå av et slikt sammendrag. 2 Med prosjektet menes her alt som skal til for å anskaffe, etablere og drive (inkludert infrastruktur og administrasjon) det foreslåtte vitenskapelige utstyret som innspillet omfatter.

62 62 Brev til institusjonene og med spørsmålsliste Vedlegg 3: mottakere av utsendelse Universitetsdirektør Hanne Harlem, UiO Universitetsdirektør Kåre Rommetveit, UiB Universitetsdirektør Per Ivar Maudal, NTNU Universitetsdirektør Arne Benjaminsen, UiTø Direktør Einar Fagerås, Arkitekthøgskolen i Oslo Direktør Ragnar Fagereng, Norges Handelshøyskole Direktør Baard Wist, Norges idrettshøgsole Direktør Einar Eriksen, Norges landbrukshøgskole Direktør Tove Kristin Karlsen, Norges musikkhøgskole Direktør Knut Børve, Norges veterinærhøgskole Direktør Johan A. Haarberg, Kunsthøgskolen i Bergen Direktør Erling W. Wist, Kunsthøgskolen i Oslo Direktør Tor A. Aagedal, Høgskolen i Agder Direktør Tor Inge Dovland, Høgskolen i Akershus Direktør Nils Mæhle, Høgskolen i Bergen Direktør Stig Fossum, Høgskolen i Bodø Direktør Gunnar Aultun, Høgskolen i Buskerud Direktør Pål Markusson, Høgskolen i Finnmark Direktør Rolf Kulstad, Høgskolen i Gjøvik Direktør Åge Lamo, Høgskolen i Harstad Direktør Egil K. Andresen, Høgskolen i Hedmark Direktør Jostein Skurdal, Høgskolen i Lillehammer Direktør Kjell Bugge, Høgskolen i Molde Direktør Olav Soleng, Høgskolen i Narvik Direktør Sten Rino Bonsaksen, Høgskolen i Nesna Direktør Torunn Austheim, Høgskolen i Nord-Trøndelag Direktør Tor-Einar Edvardsen, Høgskolen i Oslo Direktør Hans Jørgen Binningsbø, Høgskulen i Sogn og Fjordane Direktør Inger Østensjø, Høgskolen i Stavanger Direktør Rune Jørgensen, Høgskolen Stord/Haugesund Direktør Ole A. Brønmo, Høgskolen i Sør-Trøndelag Direktør Nils Røttingen, Høgskolen i Telemark Direktør Ben Schei, Høgskolen i Tromsø Direktør Olav Refsdal, Høgskolen i Vestfold Direktør Jacob Kjøde jr., Høgskulen i Volda Direktør Wiktor Tvete, Høgskolen i Østfold Direktør Leon Aurdal, Høgskolen i Ålesund Direktør Marit Breie Henriksen, Samisk Høgskole Kopi sendt til: Det medisinske fakultet, UiO Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO Det medisinske fakultet, UiB

63 63 Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiB Det medisinske fakultet, NTNU Fakultet for naturvitenskap og teknologi, NTNU Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi, NTNU Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk Det medisinske fakultet, UiTø Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiTø Oslo, 30. juni 2004 Til kontaktpersoner for innspill til storutstyrsutredningen Kartlegging av storutstyr Vi viser til brev av 26. februar 2004 fra Utvalg for kartlegging av svært kostnadskrevende eksperimentell infrastruktur til grunnforskning innen naturvitenskap og teknologi nedsatt av Nasjonalt fakultetsmøtet for realfag 26. november Kartleggingen skal baseres på innspill fra fakultetene/institusjonene. Til fristen 1.mai kom det i alt 13 innspill til denne kartleggingen med en samlet kostnadsramme på nærmere 1.5 milliarder NOK. Fristen var imidlertid kort, og vi ba derfor i første omgang om kortfattede innspill som kunne gi grunnlag for en foreløpig rapport til Fakultetsmøtet, og det ble understreket at det ville bli anledning for fakultetene/institusjonene til å komme med mer detaljerte innspill i løpet av Innspillene gir et interessant og godt grunnlag for utvalgets videre arbeid med denne saken. Kartleggingen av behov for storutstyr inngår i en bred kartlegging av behov for vitenskapelig utstyr, databaser, samlinger av vitenskapelig materiale og annen infrastruktur, som Norges forskningsråd arbeider med, og som inngår i Rådets innspill til arbeidet med den nye forskningsmeldingen (se vedlagte del av Rådets innspill til UFD). Utvalget vil arbeide videre med storutstyrskartleggingen fram til en mer fullstendig rapport til Fakultetsmøtet i slutten av 2004, og vi ser det som viktig å få fram en god argumentasjon for det behovet som etter Fakultetsmøtets mening nå eksisterer for strategisk viktige investeringer for norsk forskning. Vi vil derfor be om at innspillene gjennomgås med sikte på en eventuell utvidelse av beskrivelser og argumentasjoner sett i relasjon til momentene ovenfor. Andre momenter som det er aktuelt for innspillene å inneholde svar på eller kommentarer til, er gitt i den spørsmålslisten som utvalget sendte ut i februar, og som også er vedlagt denne gang. Merk også kommentarene i brevet fra Nasjonalt fakultetsmøte for realfag til UFD. Vi ber om at eventuelle reviderte innspill sendes innen 15. oktober 2004 til: Universitetet i Oslo Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet Sekretariatet

64 64 Brev til institusjonene og med spørsmålsliste PB 1032 Blindern, 0316 Oslo Att.: Morten Fagerland Utvalget er også innstilt på å motta helt nye innspill innen denne fristen. Vennlig hilsen Tore Amundsen

65 Tillegg D Brev til Fakultetsmøtet Oslo, Nasjonalt fakultetsmøte for realfag c/o IME-fakultetet NTNU 7491 Trondheim Kartlegging av storutstyr Vi viser til vedtak i Nasjonalt fakultetsmøte for realfag 26. november 2003 om å sette ned et Utvalg for kartlegging av svært kostnads-krevende eksperimentell infrastruktur til grunnforskning innen naturvitenskap og teknologi. Kartleggingen skal i følge Utvalgets mandat baseres på innspill fra fakultetene/institusjonene. Utvalget satte i første omgang en frist til 1. mai for innspill til kartleggingen. Til denne fristen kom det i alt 13 innspill med en samlet kostnadsramme på nærmere 1.5 milliarder NOK. Innspillene gir et interessant og godt grunnlag for utvalgets videre arbeid. Fristen var imidlertid kort, og vi ba derfor i første omgang om kortfattede innspill som kunne gi grunnlag for en foreløpig rapport til Fakultetsmøtet 12. mai og til Forskningsrådet 15. mai. Det ble også understreket at det ville bli anledning for fakultetene/institusjonene til å komme med mer detaljerte innspill i løpet av Utvalget vil arbeide videre med kartleggingen fram til en mer fullstendig rapport til Fakultetsmøtet i slutten av 2004, og vi ser det som viktig å få fram en god argumentasjon for det behovet som etter Utvalgets mening nå eksisterer for strategisk viktige investeringer for norsk forskning. Utvalget mener at følgende momenter vil være viktig for en vurdering og sammenlikning og eventuelt senere prioritering av de foreslåtte innspillene: Nasjonal og internasjonal betydning. Store investeringer i den størrelse som kartleggingen tar sikte på, må være mer enn en styrking av de enkelte institusjoners laboratorier og infrastruktur. Tiltaket må bli tilgjengelig for alle relevante nasjonale og internasjonale miljøer, og det vil være en fordel om 65

66 66 Brev til Fakultetsmøtet det kan dokumenteres at det er enighet i de norske miljøene om behovet. Prosjektet bør ta sikte på å være internasjonalt tiltrekkende. Sentrale store utstyrs- eller infrastruktur enheter. Prosjektet bør være sentrert rundt en eller flere store utstyrsenheter og/eller nødvendige infrastrukturenheter (for eksempel forsknings fartøy), og ikke bare ha karakter av en generell opprustning av eksisterende laboratorier. Det vil være særlig viktig at det redegjøres for prosjektets betydning sett i relasjon til eksisterende tilgjengelig nasjonale og internasjonale fasiliteter. Tverrfaglighet. Det bør legges vekt på tverrfaglighet. Utvalget vil med dette som bakgrunn be om at innspillene gjennomgås med sikte på en eventuell utvidelse av beskrivelser og argumentasjoner sett i relasjon til momentene ovenfor, og foreslår en frist til 15. oktober for eventuelle reviderte innspill. Utvalget regner også med at det vil komme nye innspill, og er innstilt på å ta imot det innen samme frist. Utvalget har fått mange positive reaksjoner på at det er satt i gang en kartlegging av behovet for store strategiske satsinger som involverer særlig store utstyrs-og infrastruktur investeringer. På stadig flere områder er tilgang til slike stor-skala fasiliteter helt avgjørende for at norsk forskning og ikke minst forskerutdanning skal være i forskningsfronten. Selv om norske forskere naturlig må basere seg på internasjonalt forskningssamarbeid for å få tilgang til mange slike fasiliteter, vil det være av stor betydning for det norske forskningsmiljøet om Norge kan bidra med egne stor-skala prosjekter av internasjonal interesse. Utvalget vil i denne sammenheng vise til aktuelle internasjonale utredninger om stor-skala prosjekter, særlig til en amerikansk utredning (Department of Energy, 2003) og en tysk utredning (Wissenschaftraat, 2002). Spesielt i den tyske utredningen pekes det på betydningen av egne prosjekter i et internasjonalt samarbeid 1, med synspunkter som i stor grad faller sammen med Utvalgets oppfatninger. Utvalget vil komme tilbake til dette i sin endelige rapport til Fakultetsmøtet, når alle norske innspill er på plass, og situasjonen i Norge nærmere avklart. Vennlig hilsen Tore Amundsen Storutstyrsutvalget har følgende sammensetning: Professor Tore Amundsen, Senter for materialvitenskap og nanoteknologi, UiO (leder) Dekanus, professor Dag Aksnes, MN-fak,UiB Dekanus, professor David Nicholson, NT-fak og IME-fak, NTNU Professor Eivind Osnes, MN-fak, UiO Dekanus, professor Tore Vorren, MN-fak,UiT 1 se Tillegg A

67 67 Prodekanus, professor Helge Wiig, Med-fak, UiB Morten Fagerland, MN-fak, UiO, er sekretær for utvalget. Kontaktpersoner: Tore Amundsen, tlf /fax , Morten Fagerland, tlf ,

68 68 Brev til Fakultetsmøtet

69 Tillegg E Fakultetsmøtets brev til Forskningsrådet Oslo, Norges forskningsråd PO Box 2700 St.Hanshaugen 0131 Oslo Kartlegging av storutstyr Nasjonalt fakultetsmøte for realfag satte 26. november 2003 ned et Utvalg for kartlegging av svært kostnads-krevende eksperimentell infrastruktur til grunnforskning innen naturvitenskap og teknologi. Kartleggingen skal i følge utvalgets mandat omfatte anlegg i kostnadsklasse 100 Mkr og høyere og begrenses til planer som har en tidshorisont for realisering på inntil 10 år. Kartleggingen skal baseres på innspill fra fakulteter/institusjoner. Utvalget satte i første omgang en frist til 1. mai for innspill til kartleggingen. Til denne fristen kom det i alt 13 innspill med en samlet kostnadsramme på om lag to milliarder NOK. Innspillene gir et interessant og godt grunnlag for utvalgets videre arbeid. Fristen var imidlertid kort, og det ble derfor i første omgang bedt om kortfattede innspill som kunne gi grunnlag for en foreløpig rapport til Fakultetsmøtet 12. mai og til Forskningsrådet 15. mai. Det ble understreket at det ville bli anledning for fakultetene/institusjonene til å komme med mer detaljerte innspill i løpet av Utvalget vil arbeide videre med kartleggingen fram til en mer fullstendig rapport til Fakultetsmøtet i slutten av 2004, og vi ser det som viktig å få fram en god argumentasjon for det behovet som etter Fakultetsmøtets mening nå eksisterer for strategisk viktige investeringer for norsk forskning. Utvalget skal også fremme forslag til overordnede kriterier for en vurdering og sammenlikning og eventuelt senere prioritering av de foreslåtte innspillene. Dette vil bli et viktig tema i Utvalgets endelige rapport, men Utvalget har allerede i sin foreløpige rapport til pekt på at følgende momenter bør være viktige i en 69

70 70 Fakultetsmøtets brev til Forskningsrådet vurdering av slike storutstyr prosjekter: Nasjonal og internasjonal betydning. Store investeringer i den størrelse som kartleggingen tar sikte på, må være mer enn en styrking av de enkelte institusjoners laboratorier og infrastruktur. Prosjektet bør ta sikte på å være internasjonalt tiltrekkende. Tiltaket må bli tilgjengelig for alle relevante nasjonale og internasjonale miljøer, og det vil være en fordel om det i innspillene er redegjort for hvordan tilgjengeligheten sikres gjennom administrative mekanismer for brukertilgjengelighet (jfr. en del EUprosjekter). Sentrale store utstyrs- eller infrastruktur enheter. Prosjektet bør være sentrert rundt en eller flere store utstyrsenheter og/eller nødvendige infrastrukturenheter (for eksempel forsknings fartøy), og ikke bare ha karakter av en generell opprustning av eksisterende laboratorier. Det vil være særlig viktig at det redegjøres for prosjektets betydning sett i relasjon til eksisterende tilgjengelig nasjonale og internasjonale fasiliteter. Tverrfaglighet. Det bør legges vekt på tverrfaglighet. Utvalget vil be om at innspillene nå gjennomgås med sikte på en eventuell utvidelse av beskrivelser og argumentasjoner sett i relasjon til momentene ovenfor i tillegg til de momenter som Utvalget ba om kommentarer til i den første invitasjonen til innspill. Det er satt en frist til 15. oktober for eventuelle reviderte innspill. Utvalget regner også med at det vil komme nye innspill, og er innstilt på å ta imot nye innspill innen samme frist. Utvalget har fått mange positive reaksjoner på at det er satt i gang en kartlegging av behovet for store strategiske satsinger, som involverer særlig store utstyrs-og infrastruktur investeringer. Fakultetsmøtet vil på sin side understreke at tilgang til slike stor-skala fasiliteter på stadig flere områder er helt avgjørende for at norsk forskning og ikke minst forskerutdanning skal være i forskningsfronten. Og selv om norske forskere naturlig må basere seg på internasjonalt forskningssamarbeid for å få tilgang til mange slike fasiliteter, vil det være av stor betydning for det norske forskningsmiljøet om Norge kan bidra med egne stor-skala prosjekter av internasjonal interesse. Fakultetsmøtet vil i denne sammenheng vise til aktuelle internasjonale utredninger om stor-skala prosjekter, særlig til en amerikansk utredning (Department of Energy, 2003) og en tysk utredning (Wissenschaftraat, 2002). Spesielt i den tyske utredningen pekes det på betydningen av egne prosjekter i et internasjonalt samarbeid 1, med synspunkter som i stor grad faller sammen med Fakultetsmøtets oppfatninger. Fakultetsmøtet vil komme tilbake til dette når Utvalgets endelige rapport foreligger og alle norske innspill er på plass, og situasjonen i Norge er nærmere avklart. Vennlig hilsen Knut Fægri Leder Nasjonalt fakultetsmøte for realfag 1 se vedlegg A

71 Storutstyrsutvalget har følgende sammensetning: Professor Tore Amundsen, Senter for materialvitenskap og nanoteknologi, UiO (leder) Dekanus, professor Dag Aksnes, MN-fak,UiB Dekanus, professor David Nicholson, NT-fak og IME-fak, NTNU Professor Eivind Osnes, MN-fak, UiO Dekanus, professor Tore Vorren, MN-fak,UiT Prodekanus, professor Helge Wiig, Med-fak, UiB Morten Fagerland, MN-fak, UiO, er sekretær for utvalget. 71

72 72 Fakultetsmøtets brev til Forskningsrådet

73 Tillegg F Prosjektbeskrivelser/innspill 73

74 74 Prosjektbeskrivelser/innspill

75 Felles europeisk spallasjonskilde i Skandinavia (ESS) Noen historiske fakta Etter at Tormod Riste, IFE, på vegne av OECD i 1994 kom med en urovekkende rapport om avtakende tilgang på nøytroner for nøytronspredning i Europa etter 2012, organiserte europeiske nøytronspredere seg i en interesseorganisasjon, European Neutron Scattering Association, ENSA. Den satte i gang med å utarbeide planer for en stor alleuropeisk neutronkilde, European Spallation Source, ESS. Som navnet sier, er dette en kilde for langsomme nøytroner som ikke er knyttet til fisjon av uran i en reaktor, men der en bombarderer et tungt metall, kvikksølv, med hurtige protoner fra en akselerator. Planene for kilden var ferdige våren 2000, og en utlyste en europeisk plasseringskonkurranse for kilden med innleveringsfrist 1. mai Etter initiativ fra svensk hold ble det dannet et Konsortium, ESS-Scandinavia, i 2001 med deltakelse av interesserte organisasjoner fra Sverige, Danmark og Norge. Fra norsk hold var Norwegian Neutron Scattering Association, NoNSA, IFE, UiO og NTNU med. Norges Forskningsråd, NFR, støttet arbeidet med 200 knok. Olav Steinsvoll, IFE, ble medlem av Aksjonskomiteen for utarbeidelsen av en skandinavisk søknad om at ESS kunne plasseres ved Lund Universitet, LU, i Sverige i tilknytning til MAX lab. Søknaden ble utarbeidet i rekordfart og innlevert i tide. Den fikk meget god mottakelse på et stort møte i Bonn i mai Noe før bestemte USA seg for å bygge en tilsvarende nøytronkilde ved Oak Ridge Nat l Lab, Tennessee, til dels på grunnlag av de europeiske planene. Japanerne er nå i full gang med arbeidet på sin spallasjonskilde i Tsjukuba og kineserne vil gå i gang til neste år. I alle disse landene har en innsett at nøytronspredning er et viktig bredspektret forskningsverktøy, ikke bare innen materialforskning. De gamle forskningsreaktorene vil en etter en bli faset ut etter 2010, og spallasjonskilder vil måtte erstatte disse. ESS er ment å dekke Europas behov for nøytroner i 30 år framover. Sveits og Storbritannia har allerede bygd sine egne mellomstore spallasjonskilder, men er dessuten de ivrigste aksjonistene for å få bygd ESS ettersom deres instrumenter allerede er overbooked. Storbritannia har dessuten sendt inn to plasseringsforslag for ESS. Vitenskapelig betydning Et verdensledende og enestående forskningsverktøy. ESS kommer til å bli verdens kraftigste nøytronkilde og kommer til å gi unik informasjon om materialers og molekylers indre struktur og bevegelser. Dette er informasjon som er vanskelig, til dels umulig å finne ved andre metoder. Et bredspektret kunnskaps- og forskningssentrum i Europa. ESS kommer til å bli et verktøy for tusentalls europeiske forskere innen stort sett alle vitenskaper der materialer og molekyler studeres. Dette gir ESS en usedvanlig bredde og tilpasningsmulighet. Et nytt verktøy innen de strategiske områdene biologi, bioteknikk og nanoteknologi. ESS innebærer et sprang i måleteknikk som muliggjør forskning ved hjelp av nøytroner innen 75

76 76 Prosjektbeskrivelser/innspill de stadig mer komplekse materialer og prosesser som ligger i våre dagers forskningsfront. Der ligger morgendagens teknologi og produkter. Investeringer og sosioøkonomiske virkninger En av de største investeringene i europeisk infrastruktur for forskning. Etter de siste planene vil ESS komme til å koste noe under 1. Geuro å bygge og ca 142 MEuro/år å drive. Finansieringen kommer til å bestemmes ved mellomstatlige forhandlinger i Europa der hvert deltakerlands bidrag vil være proporsjonalt med BNP med en ekstra del for regionen eller vertslandet. Den skandinaviske del som vertsland kan derfor beregnes å havne på 20-30% av konstruksjonsomkostningene. Erfaringer fra andre store internasjonale anlegg (CERN, ILL etc) viser at 75-80% tilbakeinvesteres i nærområdet via bruk av lokale firmaer og arbeidskraft. En drivkraft for økonomisk vekst i regionen og vertslandet. ESS kommer til å ha ca 400 fast ansatte forskere og teknikere for drift av anlegget og besøkes av forskere per år. ESS kommer derfor til å innebære en stor kunnskapstilførsel til regionen, men også en rekrutterings- og kompetansebase for næringsliv og universiteter som gjør regionen attraktiv for nyetableringer. Anlegget setter fokus på vertslandsregionen. Et forskningssenter av strategisk betydning for hele Europa aktualiserer vertskapsregionen i europeisk bevissthet slik som CERN og ILL har gjort for Geneve og Grenoble. Det er nå på høy tid at det kommer et stort felleseuropeisk anlegg nord for Alpene, fortrinnsvis til Skandinavia. Dette vil motvirke en videre sentralisering av infrastruktursatsingene i Europa. Status i Europa og Skandinavia Den grunnleggende design og forskningsmulighetene ved ESS var ferdig utredet i mai På en stor internasjonal konferanse i Bonn ble et referanseanlegg med spesifiserte kostnader og forskningsmuligheter presentert. European Strategy Forum on Research Infrastructure, ESFRI, har i januar 2003 presentert en utredning som bekrefter behovet av ESS i Europa, viser at utgiftene er rimelige for et så stort anlegg og at dets forventede nytte per omkostninger er svært høy. Utredningen utgjør et beslutningsunderlag for mellomstatlige diskusjoner omkring plassering og finansiering av ESS. På grunn av den nåværende dårlige økonomien til de største statene på kontinentet er beslutningsprosessen fremskutt on a medium timescale. Dette betyr at en ikke kan forvente noen avgjørelse om å sette i gang prosessene før om 3 til 5 år. ESS sentrale organisasjon er derfor under omlegning i retning av å bli mer politisk/økonomisk orientert og er kommet med et nytt tidsskjema for beslutning og realisering av ESS. En vil bygge ESS med bare en såkalt Long Pulse Target Station, LPTS, for at kostnadene skal komme under 1. Geuro i første omgang, men sette av plass til en Short Pulse Target Station, SPTS. Med en byggeperiode på 8 år og instrumenttilpasninger på 2 år burde det europeiske anlegget være ferdig til bruk i USA og Japan er allerede i gang med å bygge tilsvarende store nøytronkilder som kanskje vil komme i gang i Storbritannia har annonsert at de høsten 2003 vil starte en økonomisk/faglig utredning om ESS og mulighetene for å få ESS plassert i landet. En slik prosess tar vanligvis 4 til 5 år gjennom engelske departementer, komiteer og råd. Den britiske økonomien er for tiden bedre stilt enn for de kontinentale stormaktene, og de setter derfor nå i gang med å utstyre nøytronkilden ISIS med enda en targetstasjon til flere hundre millioner Euro. Dette viser hvor høyt de verdsetter bruk av nøytroner i forskning.

77 77 ESS-Scandinavia prosjektet For det skandinaviske initiativet ESS-S betyr dette at vi har fått et enestående vindu i tid som gir oss anledning til å utrede og la de skandinaviske regjeringene sammen bygge opp en økonomisk pakke for regionens tilbud til resten av Europa. Storbritannia blir sannsynligvis Skandinavias største fremtidige konkurrent om plassering av ESS. ESS har fått stor støtte og interesse på høyt nivå innen forskning, politikk og næringsliv i Sverige, og saken er tatt opp som et ærende av forskningsminister Østros. Dette betyr at ESS nå behandles av statssekretærene i de svenske nærings-, finans- og miljødepartementer samt at regjeringskanselliet samordner innsatsen. Det gjelder nå å få regjeringene i Danmark og Norge sammen med Sverige i et skandinavisk initiativ for ESS-S. Svenskene undersøker nå om det er mulig å få lån hos store nordiske banker til ESS-S prosjektet med garantier fra de nordiske regjeringene. Vi bør komme ut på likt med Storbritannia med et vertskapsopplegg for ESS. Etter at ESS sentrale prosjektkomite i 2000 åpnet for land eller regioner å sende inn forslag og innbydelser om plassering av ESS på sine områder, gikk de skandinaviske nøytronbrukerforeningene sammen i et arbeid med en søknad om plassering i Skandinavia, nærmere bestemt ved Universitetet i Lund, Skåne. En skandinavisk Ledningsgruppe sto for arbeidet, og det ble også opprettet et Consortium med deltakelse blant annet av Universitetene i regionen. Det ble en hastesak, men søknaden ble levert inn innen fristen i mai Samme høst ble det opprettet et fast sekretariat med 4 lønnede medarbeidere med kontorplass i Lund for å ta seg av alle saker som en ikke hadde rukket å behandle ferdig før fristen. Dessuten måtte en ha en beredskapsgruppe stående klar i tilfelle valget falt på Skandinavia. Dette sekretariatet har vært i funksjon fram til sommeren Etter at avgjørelsen om bygging av ESS er utsatt noen år, er sekretariatet blitt halvert, og fra 2004 vil bare to personer være engasjert. Den ene fagpersonen vil en prøve å få inn i den sentrale europeiske komiteen for bygging av ESS. Den andre personen vil ta seg av kontakten med de skandinaviske regjeringer, parlamenter, EU, industri, lokale myndigheter og forskningsinstitusjoner. Avtalen om ESS-S Consortium ble fornyet for året 2004, og de norske medlemmene er for tiden Institutt for energiteknikk, Kjeller, NoNSA (Norwegian Neutron Scattering Association) og Universitetet i Oslo. Arbeidet og deltakelsen fra norsk side er blitt finansiert av NFR, UiO og IFE. Seniorforsker Olav Steinsvoll har vært engasjert av IFE på halv tid siden våren 2001 for blant annet å ivareta Norges interesser i ESS-S. ESS-S Økonomisk opplegg Med to aktive personer i det reduserte sekretariatet er budsjettet for året 2004 anslått til 3.5 MNOK for å dekke lønn, kontorutgifter og reiser. Norges ønskede andel er av de andre landene satt til 10% av totalbudsjettet, og utgjør for året knok. En håper å få inn en støtte på 50 knok fra UiO. En søker derfor NFR om 300 knok som støtte til ESS-S. Dessuten søkes det ytterligere om 90 knok til reisepenger for lederen av NoNSA for å ta del i møter i Ledningskomiteen for ESS-S, i Councilmøter og Vetenskapsutvalg. Det har vanligvis hvert år vært 10 møter i Ledningskomiteen, 2 møter i Council og 4 møter i Vetenskapsutvalget, alle ved Lund Universitet i Skåne. ESS gjelder Europas framtid som moderne verdensdel med forskning, teknikk og industri på høyde med resten av verden. Skandinavia kan yte sitt bidrag til dette ved å legge forholdene til rette for bygging av ESS ved Lund Universitet i Skåne. En slik plassering vil Skandinavia selv ha stor nytte av.

78 78 Prosjektbeskrivelser/innspill

79 EISCAT Sammendrag Dette er ment som et sammendrag av et mer fullstendig innspill om store utstyrsanskaffelser til en modernisert og oppgradert incoherent spredningsradar (ISR) for undersøkelser av den øvre atmosfære, innenfor rammen av det nåværende EISCAT - samarbeidet. Dette innspillet er en naturlig oppfølging av Norges Forskningsråds og Norsk Romsenters felles initiativ til å ruste opp norsk romvirksomhet til en større aktivitet i internasjonal sammenheng og mener at en modernisering av EISCAT anlegget som foreslått her vil være et signifikant bidrag til en slik opprustning. Det er også naturlig å se dette innspillet i forhold til de forslagene om styrking av Tromsømiljøet som et internasjonalt senter innen romforskning, som nylig er lagt fram i NOU 2003:32 Mot nord! Utfordringer og muligheter i nordområdene. EISCAT er betegnelsen på et internasjonalt samarbeid om drift av store radaranlegg i polarområdene. Den formelle organisasjonsformen er en stiftelse, med sete i Kiruna i Sverige. De langt største tekniske installasjonene og de fleste arbeidsplassene er i Norge (Tromsø og Longyearbyen). Seks europeiske nasjoner startet i 1975 med etablering av to radaranlegg i Tromsø og mottagere i Kiruna; Sverige og Sodankylä, Finland. I 1996 ble en ny radar tatt i bruk i Longyearbyen, og senere har Japan kommet med i samarbeidet, og har finansiert nok en mottagerantenne på Svalbard. EISCAT har gjennom denne perioden fremstått som det ledende senter for studier av den øvre atmosfære ved hjelp av incoherent spredningsradar. Gjennom en oppgradering av infrastrukturen og utnyttelse av de mest avanserte metoder for signalanalyse og databehandling, en høyt kvalifisert teknisk og vitenskapelig stab og god tilretteleggelse for brukerne, ønsker vi at EISCAT skal opprettholde denne ledende posisjonen i lang tid fremover. Bakgrunn Ionosfæreforskningen har ide siste 10 årene øket vår forståelse av den fysiske tilstand i den midlere og øvre atmosfæren samt vekselvirkningen av denne delen av atmosfæren spesielt i polarområdene og det nære verdensrom (solvinden). Fra å være et forskningsfelt av praktisk betydning for radiokommunikasjon i HF-området og kompass- og radionavigasjon, har feltet fått økende oppmerksomhet på grunn av ionosfæriske forstyrrelser på tekniske installasjoner og mulige klimatiske effekter. Følsomt moderne satellittutstyr er ekstra sårbart for økt partikkelstråling under kraftige utbrudd på sola. Geomagnetiske stormer og oppvarming av den øvre atmosfæren under slike forstyrrelser forårsaker fra tid til annen sterke modulasjoner i satellittbaner. Oppmerksomheten på disse effektene øker siden vi blir stadig mer avhengige av satellittkommunikasjon og -overvåking. Ionosfæreforskningen bidrar også vesentlig til å utvikle metoder som kan varsle unøyaktigheter i satelittposisjoneringssystemer som Galileo og GPS, under sterke geomagnetiske forstyrrelser. Ionosfæreforskningen har også gitt vesentlige bidrag til forbedring av databehandlingsteknologien, særlig for studier av lange kompliserte tidsserier. I denne perioden har forskningsgrupper tilknyttet EISCAT bidratt til en grundig belysning av praktisk talt alle de problemstillinger en så for seg da organisasjonen ble dannet, og nye, til dels viktigere problemstillinger er avdekket. Arbeidet har medført signifikante bidrag til 79

80 80 Prosjektbeskrivelser/innspill radarteknologi og generell signalbehandling. Den norske forskningsinnsatsen knyttet til EISCAT har fått meget god omtale i internasjonale evalueringer. Norske forskere og studenter deltar i fremste rekke med det best tilgjengelige utstyr, i samarbeid med fremragende forskere fra andre land. Dette har resultert i et stort antall publikasjoner i internasjonalt anerkjente tidsskrifter, og en lang rekke master- og doktorgradsarbeider. EISCAT-anleggene på Svalbard er spesielt viktige for forskning og undervisning ved UNIS. Dersom en videreføring og utvidelse av EISCAT-samarbeidet kan gjennomføres i et omfang og med investeringer som skissert i det følgende, er vi overbevist om at en fortsatt kan holde seg i fremste rekke. Planlagte moderne ISR i Nord-Amerika vil skjerpe en sunn konkurranse når det gjelder kvalitet, og også by på muligheter for et samarbeid som vil øke verdien av de resultater som oppnås. Utstyret - Vitenskapelig målsetting I regi av EISCATs råd, har det i løpet av det siste året vært gjennomført en grundig prosess av forskningsgrupper i alle deltagerlandene for å formulere vitenskapelige målsettinger for en eventuell ny 10-årsperiode. Utgangspunktet har vært å identifisere de mest aktuelle problemstillinger innen kosmisk geofysikk (solar-terrestrial physics). Dernest har en sortert ut hvilke av disse som mest relevant kan studeres med ISR- teknikk, og endelig gjort et utvalg av dette som kan konkretiseres slik at det kan gi grunnlag for et forskningsprogram. Dette har resultert i en prioritering av følgende ni områder: 1. Ione-utstrømning fra atmosfæren (tap til solvinden) 2. Aksellerasjon av partikler som forårsaker nordlys (elektroner og protoner) 3. Småskala plasmafysikk (plasmainstabiliteter og finstruktur i nordlys) 4. Induserte endringer i ionosfæren (modifikasjon av ionosfæren ved hjelp av en kraftig HFsender (HEATING) og EISCAT radaren som diagnostisk instrument) 5. Magnetic reconnection (den viktigste prosess for overføring av masse, energi og impuls fra solvinden til magnetosfære/ionosfære/termosfære-systemet) 6. Magnetiske substormer (responsen av magnetosfære/ionosfære på energiinput fra solvinden) 7. Kobling mellom ionosfære og nøytral atmosfære (Joulesk oppvarming av nøytral atmosfære fra elektriske strømmer i ionosfæren) 8. Mesosfærefysikk (viktig for forståelse av energikoblingen mellom den øvre og lavere atmosfære) 9. Aksellerasjon av solvinden (hvilke prosesser som gjør at solvindens hastighet øker til flere hundre km/s etter at den forlater sol overflaten). For hvert område har en beskrevet viktigheten, gjenstående problemer og nøkkelobservasjoner. Norske forskere har aktiviteter på alle de ni nevnte områdene, om enn i varierende omfang. Den vesentligste norske innsatsen vil antagelig falle innenfor områdene 1-4 og 7 og 8. Nødvendig utstyr Om disse vitenskapelige målsetningene skal nås, vil det være nødvendig med en betydelig opprustning av infrastrukturen. EISCAT-anleggene på fastlandet er 30 år gamle, og bygger på en teknologi som er sårbar for feil som etter hvert vil oppstå på senderne (slitasje på store klystroner m.m.). Dertil vil flere av de studier som foreslås kreve bedre romlig oppløsning, med

81 81 muligheter for raske endringer i antenneretningene. Det foreslåes et nytt fasestyrt antennesystem med tilhørende distribuerte sendere og egnede mottagere på Ramfjordmoen i Tromsø (eller eventuelt ved Andøya rakettskytefelt). Videre foreslås tilsvarende mottageranlegg i Kiruna og Sodankylä. Radaren i Longyearbyen har ikke vært i bruk mer enn åtte år, og er vesentlig mindre sårbar. Her foreslås å supplere anlegget med utstyr som gjør at en kan operere i en interferometer modus. Dette vil ikke kreve de helt store investeringer. Om dette kan realiseres, bør EISCAT kunne forsvare sin posisjon som det ledende senter for studier av den øvre og midlere polare atmosfæren ved hjelp av inkoherent sprednings radar i lang tid fremover. Norge i internasjonalt samarbeid For Norge vil dette innebære en videreføring av det internasjonalt omfattende vitenskapelige samarbeid en har hatt innen rammen av EISCAT til nå. Forskere fra mange land vil bruke anlegget, de vil besøke Norge i til dels lange observasjonsperioder som vil resultere i konkret internasjonalt samarbeid i prosjekter. Betydningen av EISCAT for utdanningen i fysikk og teknologiske fag ved UiTø, UNIS og andre norske og utenlandske universiteter må ikke undervurderes. Det har hatt en direkte betydning for rekrutteringen til faggrupper ved disse institusjonene, men ringvirkningene gjennom rekruttering til næringsliv og forvaltning er kanskje av større betydning. Institusjoner som deltar i prosjektet Brukere av EISCAT-anleggene er i all hovedsak forskere tilknyttet universiteter og forskningsinstitutter i de deltagende nasjoner. Disse har i den tid EISCAT har eksistert opparbeidet en solid kompetanse på feltet, godt dokumentert gjennom publikasjoner i internasjonalt anerkjente tidsskrifter, presentasjoner på kongresser, symposier og mindre møter, og gjennom et betydelig antall master- og dr.gradsarbeider. Andre brukere Vi venter at flere land vil slutte seg til EISCAT-samarbeidet. Enkelte land, som Kina, ønsker deltagelse på linje med de nåværende partnerne, andre land, som USA er mer sannsynlig som kjøpere av tid etter behov. EISCAT har nå en kontrakt med ESA (European Space Agency) om kartlegging av space debris, og det er sannsynlig at dette vil være interessant også i fremtiden. Interessen for EISCAT og annen kontinuerlig registrering av ionosfæriske parametere kan bli av økende interesse i klimaforskningen. Det er ikke åpenbare private interesser i basisaktiviteten innen EISCAT, men ringvirkninger i form av utdanning og ny kunnskap vil vær tilstede. Organisering og lokalisering Den nye infrastrukturen som her foreslås vil bli en ny fasestyrt radar plassert på Ramfjordmoen i Tromsø og en fasestyrt mottager antenne ved Andenes Rakettskytefelt. I tillegg foreslås en fasestyrt mottakerantenne Sverige (Kiruna). Videre foreslås det en utvidelse av EISCAT Svalbard Radar til også å inkludere muligheter for interferometri av småskala plasmairregulariteter. Den største delen gjelder, som for de nåværende anleggene, investeringer i Norge. EISCAT-stiftelsen vil være ansvarlig for driften, men deloppgaver kan settes ut på kontrakter, f.eks. med UiTø. Avtalen mellom de nåværende deltagere i samarbeidet må reforhandles, og nye deltagere kan/vil komme inn. Med de erfaringer en har fra arbeidet til nå, kan avtaleverket gjøres mer rasjonelt på enkelte områder. En flytting av hovedkvarteret (og dermed forretningssted for stiftelsen) fra Kiruna til Tromsø er ønsket fra norsk side, men må forhandles med de øvrige deltagere. Det er vår foreløpige antagelse at dette kan redusere de årlige driftkostnader med 2-3 MNOK.

82 82 Prosjektbeskrivelser/innspill Tidsplan Det er søkt om EU-midler til et utvidet feasibility study av senderanlegg med fasestyrte antenner. Den største andel av arbeidet med dette vil bli gjennomført av EISCAT og UiTø. Søknaden har også partnere fra Finland, Sverige og UK. Hvis denne søknaden innvilges, eller en på annen måte kan finansiere et forstudium med rask oppstart, bør anskaffelse og installasjon kunne komme i gang i 2007, og alt være på plass i Kostnader Det er viktig for å opprettholde den vitenskapelige interessen for EISCAT at anleggene jamnlig oppgraderes slik at de hele tiden kan være i den internasjonale forskningsfront. I den framlagte 10-års plan for EISCATs framtid som er utarbeidet av stiftelsens direktør er totalkostnaden for en ny fasestyrt radar anslått til om lag 277 MNOK mens en fasestyrtmottaker antenne er kostnadsberegnet til om lag 92 MNOK. Det årlige driftbudsjettet er anslått til om lag 27 MNOK tilsvarende en bemanning på 27 personer. Vi vil anslå investeringene som foreslås ved anlegget på Svalbard til om lag 5 MNOK. Universitetet i Tromsø (UiTø) har denne forskningsaktiviteten som ett av sine seks prioriterte områder, og arbeider for at Institutt for fysikk skal bli et nasjonalt senter innen dette fagområdet. Det forventes at forskningsårsverk til enhver tid skal være engasjert i EISCAT-prosjektet ved UiTø på en eller annen måte. I tillegg vil Universitetet ha arbeidsgiveransvar for den del av den tekniske og vitenskapelige staben som er ansatt for å arbeide med EISCAT-anleggene i Norge (på fastlandet og på Svalbard). Fra universitetene i Oslo og Bergen, UNIS og FFI vil det til sammen være et tilsvarende antall (10-15) årsverk (alt eksklusive studenter). Norges Forskningsråd har for de nærmeste tre årene bevilget vel 1 MNOK pr. år til gruppen ved UiTø som primært driver forskning ved hjelp av EISCAT. For de øvrige deltakerlandene er det vanskelig på det nåværende tidspunkt å estimere hvor stor forskningsinnsatsen vil bli, siden det ennå ikke er klart hvilke land som vil være medlem i EISCAT etter Siden Norge som det viktigste vertslandet for EISCAT har de største økonomiske gevinstene bør Norge ta en større del av forpliktelsene i det framtidige EISCAT enn en til nå har gjort (9.3%). Norge antas å skulle dekke 150 MNOK av investeringene, og 5 MNOK pr. år av driftsutgiftene. Enhet Kostnad Norsk andel Active Phased Array (Ramfjordmoen) 277 MNOK 98 MNOK 1 Remote Array (Andøya) 92 MNOK 40 MNOK 1 Remote Array (Kiruna eller Sodankylä) 92 MNOK 10 MNOK Interferometri Svalbard 5 MNOK 2 MNOK Totale investeringer 476 MNOK 150 MNOK Årlig drift 27 MNOK 5 MNOK

83 Nordisk 4. generasjons synkrotron i Lund, Sverige (MAX-IV) Norsk bidrag: MNOK 300 (Beregnet utfra befolkningsandel. Beløpet er høyere hvis BNP brukes.) Byggeperiode: 5-6 år. Internasjonalt er det for tiden en sterk ekspansjon av forskning basert på høy-intens røntgen- og mykrøntgenstråling. Denne forskningen baserer seg nesten utelukkende på moderne synkrotronstråleanlegg, fordi disse har muliggjort en dramatisk økning av intensiteten (brilliansen) av den tilgjengelige røntgenstrålingen. Det er nettopp brilliansen som i størst grad avgjør strålningens nytteverdi for avansert moderne forskning. Det planlegges for tiden et såkalt fjerde-generasjons synkrotrostråleanlegg i Norden; MAX-IV i Lund, Sverige. Det er svært viktig for fremtidig norsk synkrotronstrålebasert forskning å kunne delta i denne utviklingen for å være konkurransedyktige. Figur F.1: Utviklingen i røntgenbrillians følger en eksponensiell tidsutvikling. 83