Sjekk. posten. Gigantisk transportoperasjon. Afghanistan exit. Men hvorledes? Side 14 Det ingen vil se Side 5

Transkript

1 Sjekk NR posten Gigantisk transportoperasjon til Tsjad Side 12 Afghanistan exit. Men hvorledes? Side 14 Det ingen vil se Side 5 Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO

2 :innhold NR Sjekk posten Nr ISSN: Gigantisk transportoperasjon til Tsjad S de 12 Afghanistan exit. Men hvorledes? Side 4 Ansvarlig utgiver: NVIO Postboks 1635, Vika 0119 Oslo Det ingen vil se Side 5 Norges Vete anforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO Side President: Odd Helge Olsen Alkeveien 3, 4623 Kristiansand S Mob.: (p) Tlf.: e-post: oholsen@losmail.no Aktuelt Leder...4 Soldatmor: Det ingen vil se...5 Gulfkrigsyndromet...6 Ny generalinspektør for Hæren...7 Stanghelle kommenterer: Bløffmaker til NATO-sjef...8 Ny NATO-sjef...9 Janne Haaland Matlary: Tid for strategi...10 Gigantoperasjon til Tsjad...12 Afghanistan exit. Men hvorledes?...14 FNs spesialkomite for fredsbevarende operasjoner Norsk sjefsskifte i UNIFIL II...19 Den høyeste prisen...20 Det er vanskelig å bli «A4» igjen etter en slik hendelse...22 Nye websider...24 G.S har ordet...25 Lokalforeningene RINGERIKE: Innvier nye lokaler...26 På tur til Irland...28 MOSJØEN: Navneskiftet...30 MOSJØEN: Vil oppkalle gate etter han...31 Tur til akershus/follo: Lederskifte...32 Invitasjoner...33 Kontakt med leserne Mitt liv med alkoholen...34 Veteranloven - høringsutkast...36 Nye bøker...37 Medlemsservice...38 Forbundets høye beskytter: Hans Majestet Kong Harald V Generalsekretær: Vidar Falck Tlf.: Mob.: e-post: e-vfalck@mil.no Informasjonssjef/redaktør: Kristin Bjerkli Tlf.: Mob.: e-post: e-kbjerkli@mil.no Leder kameratstøtte: Knut Østbøll Tlf.: e-post: e-kostboll@mil.no Forbundssekretær: Berit Magnussen Tlf.: e-post: e-bemagnussen@mil.no Ekspedisjon Jan Steen Telefon: e-jsteen@mil.no Forbundets hjemmesider: Husk å melde adresseforandring til NVIO, telefon eller faks Neste nummer av Sjekkposten (nr 3) kommer ut i juni, og deadline for bidrag er 4. juni. (Sjekkposten nr. 4, deadline 6. august). Opplag: Teknisk produksjon: Høegh as Trykk: Norby Grafisk as 2

3 Redaktør Det er ikke alltid lett å være pårørende til soldater i utenlandsoperasjoner, eller til de veteraner som sliter. Dette kjenner vi godt til i NVIO gjennom vårt Kameratstøttearbeid der vi også møter de pårørende. Flere steder i dette nummeret kan du lese om pårørendes opplevelser. I NVIO har vi lenge vært utålmodige avventende til at Pårørendegruppa skulle få etablert seg, og starte opp sitt arbeid. Dessverre endte årsmøtet til Pårørendegruppa nå i mars 09 med splittelse, og det ser ut til å fremdeles være en lang vei å gå før dette er en fungerende gruppe. Derfor tar NVIO nå egne grep for å få i gang ett konkret tilbud til de pårørende. Les mer om dette i dette nummerets Leder. Kameratstøtte.no Velkommen til nettjenesten Kameratstøtte.no NATO fylte 60 år 4. april, og ny NATO-sjef ble valgt på NATOs jubileumstoppmøte. Begge gjesteinnleggene under :Kommentar tar for seg tanker rundt disse to forholdene. Forsvaret tar fatt på sin nye utenlandsoperasjon. Fra midten av mai skal det norske forsvaret ta over FNs feltsykehus i byen Abéché i Tsjad, og du kan lese om den gigantiske transportoperasjon som startet 2. april i Aktuelt: Ute. Arbeidet med å skifte NVIOs profil fortsetter, og det er gøy når vi får så mange positive tilbakemeldinger. Spesielt er det godt å vite at så mange er kjempefornøyd med den nye utgaven av Sjekkposten både medlemmer og andre av våre interessenter. Halvparten av lokalforeningene våre, som var tidlig ute med sine årsmøter, og dermed tidlig rakk å skifte sine navn, har også fått oversendt sine egne nye avdelingslogoer og egne brevark. Rykende ferskt, rett fra trykkeriet, følger også vår nye presentasjonsbrosjyre. Inne i bladet kan du også lese litt om våre nye hjemmesider som ble lansert 1. april d.a.. Sidene er fremdeles under arbeid, slik at nye funksjoner og sider kommer til etter hvert. Blant annet hjemmesider for alle våre lokalforeninger. Følg med! Kristin Bjerkli Mange opplever utenlandstjenesten som en positiv erfaring, men for noen kan tjenesten føre til ulike problemer senere i livet. Snakk om dine opplevelser med en likemann. Gå inn på eller ring vår landsdekkende Kameratstøttetelefon:

4 Leder NVIO er en organisasjon for alle veteraner fra internasjonale operasjoner, og forbundets medlemmer vet svært godt hvor viktig familie og pårørende var mens de selv var i utlandet, og ikke minst da de kom hjem. FAMILIE- OG PÅRØRENDEARBEID Det frivillige pårørendearbeidet har eksistert fra 2001, uten at en har fått til noe særlig annet enn endeløse diskusjoner, særinteresser og tilslutt splittelse på siste årsmøte på Bæreia i mars i år, hvor kun 11 medlemmer møtte opp. Fem av disse valgte å søke et tettere samarbeid med NVIO, mens de 6 andre fortsatt vil være en frittstående gruppe. Jeg har alltid ment og mener fortsatt at familie og pårørendearbeid er et særdeles nyttig og viktig element i veteranarbeidet. Derfor er det en stor glede for meg å konstatere to ting: Det første er at Forsvarssjefen i Veterandirektivet av 1 feb slår fast følgende: Forsvaret har ansvar for de pårørende, ikke bare under operasjoner i utlandet, men også før og etter endt operasjon. Dette er nye takter som lover godt for fremtiden. For det andre at vi i uke 13 etablerte en arbeidsgruppe for å utrede hvordan forbundet best kan gi et godt tilbud om familie- og pårørendearbeid til veteraner fra operasjoner i utlandet. Arbeidsgruppen, som består av familie og pårørende til veteraner, skal i første omgang beskrive deres situasjon og kartlegge hvilke behov de ulike gruppene kan ha. På grunnlag av dette skal gruppen så foreslå hvordan dette arbeidet skal organiseres, slik at de pårørende kan få et best mulig tilbud gjennom NVIO. Det vi vet er at denne gruppen ikke er noen ensartet gruppe, men en gruppe som har svært ulike behov. I tillegg til dette vurderer vi et familie- og pårørende seminar i løpet av august eller tidlig september. NVIO er en organisasjon for alle veteraner fra internasjonale operasjoner, og forbundets medlemmer vet svært godt hvor viktig familie og pårørende var mens de selv var i utlandet, og ikke minst da de kom hjem. De vet også at det kan være krevende å være pårørende og familie til en soldat i utenlandsoperasjoner, med frykt for hva som kan hende og problemer med å holde kontakten med den som er ute. Det kan også være krevende når veteranen vender hjem og skal venne seg til en fredelig og relativt ufarlig hverdag hjemme i Norge. Familie og pårørende er viktige for veteranene, og veteranene er viktige for dem. Derfor ønsker NVIO å inkludere disse i sitt fremtidige familie- og pårørendearbeid. Jeg har personlig orientert militær og politisk ledelse i Forsvaret om ideene og planene. Disse stiller seg bak og støtter initiativet. NVIO tar de pårørende til veteraner på alvor! Odd Helge Olsen Presiden NVIO 4

5 :Leserbrev: En soldatmor: Det ingen vil se... Vi forteller det ikke til alle og enhver hvor sønnen vår er. Delvis fordi det kommer så mange negative uttalelser om det. Jeg er både frustrert, sint, oppgitt og lei meg over utsagn som jeg får høre når jeg forteller at sønnen min er i Afghanistan. Nå nylig var det ei som sa til meg at om det ikke hadde vært norske soldater i Afghanistan, så ville det vært fred der. For de norske soldatene skyter på sivile i Afghanistan. Det hadde hun hørt på tv en kveld. Hvordan skal jeg tolke det? At sønnen min og de andre som tjenestegjør i den norske utenlandsstyrken er mordere som skyter på sivile og er der for å lage ufred? En gang ble jeg spurt om han var på ferie i Afghanistan. Da svarte jeg at nei, det går ikke charterturer til Afghanistan ennå...» En mor jeg snakket med fortalte at hun var så bekymret for sønnen sin, som var i syden sammen med kjæresten. Hun var redd han ville havne i bråk fordi kjæresten hans var så pen. Greit nok. Men at sønnen vår er der han er var ikke så farlig. Han hadde jo valgt det selv. Han riskerer bare selvmordsbombere, miner og bli skutt på... Da er sydentur noe helt annet. Hvordan skal jeg tolke det? Mener de at det er hans egen feil hvis sønnen vår dør eller blir skadet i Afghanistan, ettersom han selv har valgt å reise dit? For ikke lenge siden var det en som sa til meg at han ikke skjønner at folk er så dumme at de reiser til Afghanistan. Det er vel godt betalt? Nei, det er ikke godt betalt. Hvor mye er forresten godt betalt når risikerer livet sitt? Jeg har sett for meg det verste som kan skje med sønnen vår er at han kommer hjem i ei kiste. Skal vi da også få høre at når han var så dum at han reiste til Afghanistan, så fikk han bare som fortjent? Da blir sorgen mindre? Ja, sønnen vår har selv valgt å reise til Afghanistan. Han har valgt å risikere livet sitt. Han gjør det fordi han vil være med på å skape fred i et krigsherjet land. Er det dumt og egoistisk? Det er faktisk den norske regjeringen som har bestemt at norske soldater skal tjenestegjøre i ISAF-styrken. Kong Harald er deres øverste sjef. Soldatene må igjennom opptaksprøver og oppfylle strenge krav for å bli godkjent. De blir ikke plukket opp på gata og sendt dit neste dag. Det er vel noen av de beste og flinkeste ungdommene i Norge som tjenestegjør i utenlandsstyrkene. Fortjener de ikke respekt? Jeg skjønner at ingen som ikke har erfart det, forstår hvordan det er å sende barnet sitt i krig. For de er i krig. 24 timer i døgnet i flere måneder. De har nesten ikke privatliv. De er aldri alene. De deler brakke med flere. Er det egoistisk? Ingen har noe garanti for morgendagen. Men da sønnen vår satte seg på flyet til Afghanistan, var det ikke godt å være verken mor eller far. Det er faktisk ganske vondt å sende barnet sitt i krig. Kommer han hjem like hel? Blir han skadet psykisk eller fysisk? Får vi se han i live igjen? Selv om han har valgt det selv, så er det ikke med lett hjerte du sier ha det og ønsker han god tur. Alle som reiser ut på sånne oppdrag blir oppfordret til å skrive avskjedsbrev til sine nærmeste før de drar. Vi har telefon i nærheten hele tiden. Ikke for at vi tenker det verste, men likevel. Vi kan ikke ringe ham. Han ringer oss. Her går også hverdagen sin vante gang, men vi har bestandig i bakhodet hvor sønnen vår er. Vi får med oss alt som er om Afghanistan på nyheter og tv. For hver dag som går og det ikke blir meldt om døde eller skadede norske soldater i Afghanistan, kan vi puste lettet ut. Kommentarene vi får er både sårende og provoserende. Jeg føler jeg må forsvare valget sønnen min har tatt omtrent hver gang jeg forteller hvor han er. Det er mye snakk om krigshelter fra andre verdenskrig. Det er fortjent. Det lages filmer om helter fra andre verdenskrig ennå. Men jeg skulle ønske at folk hadde sett på de norske ungdommene som reiser ut i en krigsherjet sone med litt mer respekt. At den norske regjeringen har kunnet innrømme at Norge er i krig. Jeg er sikker på at det skjer heltemodig innsats hver dag i Afghanistan. Men det får vi ikke høre om. Her er det faktisk ungdom som er villig til og risikere livet sitt for at verden kanskje kan bli litt bedre. Det er de samme som kanskje må forsvare oss på norsk jord en gang. Er de dumme og egoistiske da også? Neste gang du snakker med pårørende til noen som er i Afghanistan, kanskje du skal tenke litt på hva de går igjennom? Selv om jeg aldri i livet har villet sendt sønnen min frivilig i en krig, er jeg stolt over valgene han har gjort. Det er både voksent og modig valg han har tatt. Derfor synes jeg at både han og de andre som tjenestegjør eller har tjenestegjort i utenlandsstyrkene fortjener å bli møtt med respekt. Det har de ærlig og oppriktig fortjent. *Innsenderen synes de mange kommentarene hun har fått om sønnens innsats i Afghanistan er så belastende at hun ønsker å være anonym. Innlegget har vært publisert i Dagbladet

6 :aktuelt: hjemme Gulfkrig - syndromet Lederen i Sjekkposten 1/2009 omhandlet i sin helhet Gulfkrigsyndromet og forsvarets helseundersøkelse av veteranene. Allerede i desember 2008 sendte FSAN/NMP ut et brev til 549 Gulfkrig - veteraner med tilbud om helseundersøkelse. Så ble alt tilsynelatende stille. Av: Geir StAmneS NVIO har som veteranorganisasjon fulgt nøye med NMP/FSAN i deres arbeide. Vi har deltatt med forslag og innspill til forbedringer med særlig vekt på undersøkelsens metodikk og Gulfkrig - veteranenes personvern. Vi er nå i midten av april og mange av veteranene lurer på hva som skal skje fremover. I skrivende stund venter vi på FSAN/NMP forslag til rammeverk for undersøkelsen. Dette rammeverk skal i midten av april fremlegges FD og veteranorganisasjonene til høring. Signalene fra FSAN/NMP er at undersøkelsen er tenkt gjennomført over en lengre tidsperiode og i flere faser. Tidsperioden avhenger av svarprosent fra antall Gulfkrig - veteraner, kompleksiteten og kvalitetssikret dybdeanalyse av besvarte materiale. Det påregnes med stor sannsynlighet en tidsperiode på over ett år (2010) med mulig forlengelse. Det NVIO etterlyser er et klarere signal fra FSAN/NMP ovenfor Gulf -veteranene og deres familier. NVIO har basert sine råd på grundig fagmedisinsk kompetanse og konkrete personellmessige erfaringer fra gjeldende operasjonsområde. Derfor anbefaler NVIO at FSAN/NMP kommer Gulf -veteranene i møte og ber om at det sendes ut et nytt brev med invitasjon til helseundersøkelse. Dette brevet må inneholde helseundersøkelsens formål, mandat og hvorfor den gjennomføres. Brevet må også inneholde et spørreskjema hvor veteranen blir bedt om å svare på diverse spørsmål relatert til tjenesten. Spørsmålstillingene må i sin helhet ha et klart fokus på fallgruvene som ligger gjemt i det faktum å ikke ta hensyn til undersøkelsens geografiske, medisinske og menneskelige kompleksitet. NVIO har fått gjennomslag for at undersøkelsen i hovedsak skal basere seg på erfaringene fra amerikanernes Gulf War Illness and the Health of Gulf War Veterans, Scientific Findings and Recommendations publisert i U.S National Academy of Science og utgitt november Det er nå fem måneder siden helseundersøkelsen av Gulfkrig-veteranene ble initiert av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og iverksatt fra FD. Det er fortsatt endel ubesvarte spørsmål om gjennomføringen, faglig kompetanse, svak svarprosent og noe uklar motivasjon fra ansvarshavende fagmilitære myndighet. Vi legger vinteren bak oss. La oss bruke hoppsportens metafor og anbefaling: La satsen fra hoppkanten og svevet føre alle impliserte lengst ned i bakken, med et ellstøtt nedslag. I nedslaget ligger ofte forskjellen mellom seier eller tap i dette tilfellet det norske samfunn, forsvaret, Gulf -veteranene og deres pårørende. 6

7 :aktuelt: hjemme Ny generalinspektør for Hæren utnevnt Kongen i statsråd utnevnte 27. mars brigader Per Sverre Opedal (født 11. mai 1956) til generalmajor og ny generalinspektør i Hæren etter generalmajor Robert Mood. - Jeg overtar en hær med god omdømmekapital både internt og eksternt. Under ledelse av generalmajor Robert Mood har Hæren blitt assosiert med substans og troverdighet. Når jeg nå tar over stafettpinnen, er det med en stor porsjon ydmykhet for det arbeidet som ligger bak. - Vernet av forsvarsgrenen anser jeg som å være oppgave nr. én. Hæren, som en del av et forsvar, og som en del av sikkerhetspolitikken, vil kreve min oppmerksomhet fra første dag på jobben, uttalte Opedal til FMS ved utnevnelsen. Per Sverre Opedal kommer fra stillingen som nestkommanderende i personellavdelingen i Forsvarsstaben. - Vi vurderer brigader Opedal som den sterkeste kandidaten til jobben som GIH. Han har meget bred erfaring og har hatt en rekke viktige stillinger både nasjonalt og i internasjonale operasjoner. Hæren og Forsvaret er i en oppbyggingsfase og trenger derfor en god og tydelig leder med gode samarbeidsevner og overblikk. Etter vår mening har Per Sverre Opedal disse egenskaper, sa forsvarsminister Anne-Grete Strøm- Erichsen. Utnevnelsen av Per Sverre Opedal som GIH er i tråd med anbefalingen fra forsvarssjef Sverre Diesen. Opedal tiltrer stillingen fra det tidspunktet Forsvarsdepartementet bestemmer. 7

8 :kommentar: Bløffmaker til NATO NATO er i ferd med å velge en lite troverdig danske til ny sjef. Det lover ikke godt. Av HArAld StAnGHelle PubliSert i AftenPoSten (Det var ikke valgt ny NATO-sjef da Sjekkposten gikk i trykken) LEKKASJENE ER MANGE, og de går alle i samme retning: Danmarks statsminister, Anders Fogh Rasmussen, skal etterfølge Jaap de Hoop Scheffer som NATOs generalsekretær. Meldingene tvinger spørsmålet frem: Finnes det virkelig ikke mer helstøpte kandidater blant NATOs mange medlemsland? Det er i så fall dårlig nytt. Nå kan ingen frata dansken hverken politisk erfaring, åpenbare ambisjoner eller styringsdyktighet. Men NATO-stillingen fordrer noe mer. Den krever troverdighet, samarbeidsforståelse og en dyp innsikt i vår tids viktigste spørsmål. Der svikter Anders Fogh Rasmussen. POLITISK MISBRUK. For å belegge påstanden er det bare å gå tilbake til Irak-krigens hektiske dager: «Vi vet at han (Saddam Hussein) har masseødeleggelsesvåpen, det er ikke noe vi tror,» konstaterte Fogh Rasmussen overfor danske pressefolk. Hans viten var basert på etterretningsrapporter. Men en offiser med større samvittighet enn plikttroskap sørget for å lekke de aktuelle rapportene til Berlingske Tidende. Da viste det seg raskt at de inneholdt forbehold Fogh Rasmussen hadde holdt for seg selv. Med sin sedvanlige skråsikkerhet misbrukte han etterretningsrapportene til sin egen politiske fordel. Den danske statsministeren ble reddet av at hans bevisste bløff ikke ble sagt fra Folketingets talerstol. Han løy ikke for de folkevalgte. Han løy «bare» for det danske folk. BUSH-PUDDEL. Med iver og entusiasme har NATOs påtroppende generalsekretær forsvart Bush-administrasjonen katastrofale Irakinvasjon - og han gjør det fortsatt. Like klart har han avvist alle dem som har problematisert mangelen på et folkerettslig grunnlag for krigseventyret. Og med en nesten pinlig servilitet har dansken påtatt seg rollen som Bush-puddel. Senest i et VG-intervju forrige helg erklærte han sin uforbeholdne enighet med Bushs mislykkede og farlige dagsorden - en dagsorden Barack Obama heldigvis allerede har endret. Så ble da Fogh Rasmussen den eneste nordiske statsminister som ble populær hos USAs mest upopulære president i moderne tid. I praksis betyr dette at vi nå kan få en NATOsjef vi ikke kan stole på. STOLE PÅ? Selvfølgelig er det mulig å la dette rammes av de politiske fortrengningsmekanismene en verden som må og skal videre, er så full av. Det er likevel et tankekors at NATO er i ferd med å ansette en generalsekretær som har brukt løgn som propagandavåpen i et så avgjørende spørsmål som krig og fred, og som sørger for å straffe dem som avslørte løgnen. For både etterretningsoffiseren som avslørte bløffen og journalistene som trykket sannheten, ble dømt. I praksis betyr dette at vi nå kan få en NATO-sjef vi ikke kan stole på. Og det er det siste vi trenger i en verden der forsvarsorganisasjonen stilles overfor enorme utfordringer, ikke minst i områder langt utenfor alliansens tradisjonelle interessesfære. 8

9 FRISTENDE FIENDEBILDER. «Islamsk fundamentalisme er like farlig for Vesten som kommunismen var», sa NATOs generalsekretær Willy Claes for 14 år siden. Han høstet storm, og fikk av flere grunner en kort levetid i sin prestisjetunge jobb. Ytterst få beklaget da han gikk av. Poenget for hans kritikere var ikke begeistring for - eller undervurdering av - islamsk fundamentalisme. Poenget var - og er - at det er både feil og farlig å erstatte og sidestille en fiende (Sovjet-imperiet) med en ny (islamsk fundamentalisme). Det er jo så fristende å etablere slike fiendebilder - verden blir så enkel da. Men det er farlig, fordi det stenger for innsyn i kompliserte sammenhenger, og hindrer en effektiv bekjempelse av de virkelige farene fordi man så lett blendes av de innbilte. Det konfliktfylte, mangefasetterte og utfordrende forholdet mellom ulike islamske retninger og det tradisjonelle vestlige fellesskapet er krevende. Det er også den helt nødvendige bekjempelsen av den politisk vold som endel ytterliggående former for islamisme avler. INGEN KRISELØSER. Dessverre er det all grunn til å tvile på om Anders Fogh Rasmussen har de kvaliteter som skal til for å manøvrere i en så komplisert verden. Hvor godt forstår Anders Fogh Rasmussen hvorfor slike kriser oppstår og hva som skal til for å løse dem? Det er et åpent spørsmål. Hans forsvar for Jyllands-Postens rett til å trykke Muhammed-tegningene skal selvsagt ikke brukes mot ham. Snarere fortjener det all honnør. Det er heller ingen tvil om at ytterliggående danske islamister misbrukte tegningene til å skape et opprør som med intens kraft rammet Danmark - og til en viss grad Norge. Men Fogh Rasmussens håndtering av Muhammed-krisen bærer ikke bud om en kriseløser av internasjonalt format. Da han blånektet å møte ambassadørene for en rekke muslimske land, skapte han et inntrykk av politisk tonedøvhet som ikke lover godt. Og at han, da krisen var et faktum, ble tvunget til å forandre strategi, bare understreker dette. Hvor godt forstår Anders Fogh Rasmussen hvorfor slike kriser oppstår og hva som skal til for å løse dem? Det er et åpent spørsmål. ANSIKT UTAD. Som generalsekretær blir den 56-årige dansken alliansens ansikt utad - også til en islamsk verden der NATO i dag har sitt vanskeligste og viktigste engasjement (Afghanistan). Da er det avgjørende med en NATO-leder som både forstår, og blir forstått og respektert av de muslimske ledere som organisasjonen er avhengig av å ha et godt forhold til. Anders Fogh Rasmussen kan bli NATOs første nordiske generalsekretær. Men han kan også bli den type NATO-sjef som låser fast konflikter som snarere har behov for å bli låst opp. Det finnes nok av gamle fiendebilder i verden. Vi trenger i grunnen ikke flere. Ny NATO-sjef Rett før Sjekkposten gikk i trykken, ble det klart at NATO til slutt hadde samlet seg om en ny NATO-sjef. Av KriStin bjerkli Sent lørdag 4. april 2009, på NATOtoppmøtets siste dag, ble den danske statsministeren Anders Fogh Rasmussen utnevnt til ny Generalsekretær for NATO etter Jaap de Hoop Scheffer. Spørsmålet om ny generalsekretær var et hett tema på vei inn til åpningsmiddagen på NATOs jubileumstoppmøte fredag 3. april d.a, og mange hadde forventet en kunngjøring om hvem som skulle etterfølge Jaap de Hoop Scheffer nettopp denne kvelden. Men NATOs medlemsland klarte altså ikke bli enige om hvem som skulle bli alliansens nye generalsekretær under jubileumsmiddagen. Diskusjonen fortsatte dermed lørdag morgen på avslutningsdagen for NATOs jubileumstoppmøte i Strasbourg/Kehl. Tyrkia, ved statsminister Recep Tayyip Erdogan, ville ikke gi opp sin motstand mot Fogh Rasmussen kandidatur som NATOs nye generalsekretær, og blokkerte inntil det siste for at Danmarks statsminister skulle få jobben. Og en stund så det ut til at det ikke ville bli noen avgjørelse i saken under toppmøtet. Men ut på dagen lørdag kom man til slutt til enighet, og den nye NATO-sjefen ble presentert for pressen. 9

10 :kommentar: Tid for strategi NATO er seksti. Det vekker liten interesse i norsk offentighet. NATO tar vi for gitt. Den er der ute som en metafysisk størrelse som frelser oss hvis det blir farlig. Av janne HAAlAnd matlary ny utgave Av ArtiKKel PubliSert i vg 4. APril Men NATO er ingen konstant. Alliansen blir hva vi gjør den til. NATOs kjerne er militæralliansen og dens art. 5 som sier at det er en for alle, alle for en. Hva man skal bidra med, sies ikke. Hvordan, sies ikke. Når, sies heller ikke. Art 5 skal aldri defineres slik at en motstander vet hva som er omfattet. Det avskrekkes best slik. Men det er ingen automatikk i at militærhjelp utløses. Tvert om kan det hende man får et get well-letter i stedet. Det hele avhenger av hva slags situasjon det er og av hvor tette bånd man har til sine nærmste allierte. STORMAKTSPOLITIKK OG GLOBAL TERROR Den fredelige perioden vi opplevde fra 1990 til 2000 er definitivt over. Vi lever i en meget risikofylt hverdag. Institutt for Forsvarsstudier og Institutt for Statsvitenskap starter nå et fleråring forskningsprogram om NATOs rolle i denne nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Nå er verden preget av veldig mye usikkerhet og risiko: finansog økonomikriser som lett fører til politisk opprør og omveltning, stormakter som er på vei opp militært som Russland og Kina, global terror med utspring i Pakistan og Afghanistan, kjernevåpenland som er ustabile med spent forhold til naboen, altså Pakistan og India, og Iran som snart kan bygge slike våpen. Det går et belte av usikkerhet gjennom Midt-Østen. Strategisk terror finnes. NATOs krigføring i Afghanistan er derfor bare en del av et større hele som angår oss her. KAN EUROPA BRUKE MILITÆRMAKT? Men i Europa er det strategisk ferie fremdeles. Bruk av militærmakt som pressmiddel eller som problemløser anses nærmest som uetisk og utdatert. Forsvarsbudsjettene synker. ISAF anses som et utviklingsprosjekt mer enn som sikkerhetspolitikk. Obamas nye strategi er som den opprinnelige fra 2001: sørge for at terrorister ikke kan bruke Afghanistan som oppmarsjområde. I tillegg stoppe det samme i Pakistan. Nye tropper trengs til Sør-Afghanistan. Ingen melder seg. Det er svært lite ekstra å hente fra europeiske forsvar selv om det skulle være politisk vilje til det. Norge har for eksempel kun en profesjonell bataljon, Telemark Bataljon, som kan sendes ut, mens ytterligere soldater må verves fra de to vernepliktsbaserte bataljonene i Troms. Men her tar opptreningen mer enn et halvt år, og Janne Haaland Matlary soldatene må uansett verves hvis de skal ut. I andre land er det flere profesjonelle styrker som kan fra ut, som i Danmark. Men stort sett har land i Europa bortsett fra noen få svært lite å tilby. Får Obama ikke militære bidrag, har det konsekvenser for NATO. Mens han innser at det er lite å hente akkurat nå, er faren at langsiktig nedbygging av europeiske forsvar vil underminere NATO. FRANSK-BRITISK LEDERSKAP NATO har ingen sivile bidrag. Disse kan også fås gjennom EU. Her kommer viktigheten av USAs nye støtte til EU inn. Før anså man EU som en konkurrent til NATO, nå som komplimentær. Hvis USA gjør EU til sin strategiske partner på sivile virkemidler, er Norge utenfor, selv om det er av mindre betydning. Frankrike og Storbritannia leder EUs utvikling på det sikkerhetspolitiske område. Nå kan de også lede NATO på europeisk side når Frankrike nå kommer tilbake til den militære struktur etter 23 år ute. President de Gaulle trakk ut landet i 1966 og kastet NATOs hovedkvarter ut av Paris fordi han ville være uavhengig av USA. Men i dag innser man at innflytelse kun er mulig på innsiden. Frankrike er en militær stormakt som har bidratt svært mye til internasjonale ope rasjoner og som har et meget godt forhold USA, også på etterretningssiden. Det som skjer, er logisk: USA ser etter militære og sivile virkemidler der de finnes Dette er i realiten koalisjoner av willing a able. Det spiller mindre rolle om de er fra NATO eller EU. HAR VI NOK FELLES I NATO? I den kalde krigen var det en felles trussel Norge var sentral fordi vi var nordflanken dag er det forskjellige fortellinger om IS i medlemslandene. Norske interesser i nor er ikke et NATO-anliggende før de eventuelt blir til storkonflikt. Innenrikspolitikken trumfer sikkerhetspolitikken her hjemme og i de fleste europeiske land. Når trusselbildet divergerer er ikke alliansen selvsagt lenger. Medlemmene har forskjellige interesser og forfølger dem. Noen er gratispassasjerer, andre er i indre kjerner. Den militære byrdefordeling er uhyre vanskelig: hvem vil risikere egne soldater for en trussel som ikke oppleves som eksistensiell? Men hvordan kan man akseptere at noen alltid stiller mens andre ikke gjør det? Dette underminerer alliansens innerste kjerne: solidariteteten. NATOs valuta er konkret og ikke konvertibel: militære kapasiteter. USA er militært totalt dominerende, Frankrike og Storbritannia er militære stormakter, så kommer stort sett Canada, Nederland, Danmark, etc., målt ut fra hva som kan stilles ute raskt. Dersom alliansen skal overleve som troverdig, må bidragene være reelle og effektfulle. Og forsvarsbudsjettene må opp. Nå er de fleste medlemsland langt under eget vedtak om størrelse. Et lands status i NATO bestemmes av dets militære bidrag. Men om status er uviktig nok til å velge en passiv rolle, vil alliansen ikke overleve dersom alle velger slik. En snever egeninteresse vil virke mot sin hensikt til slutt. NATO er ingen statisk organisasjon tvert om. Det hefter stor usikkerhet ved NATOs fremtid som militærallianse. Hvis Europa velger bort militærmakt som politisk virkemiddel, blir resultatet at USA driver den globale sikkerhetspolitikken sammen med andre interesserte. Det er tid for strategisk tenkning hos de europeisk allierte. Matlary er professor i statsvitenskap ved Univeritetet i Oslo, og professor II ved Forsvarets Høyskole. 10

11 Flotte bøker Flotte priser En verdifull diktsamling og 3 flotte prydbøker selges! Kjøper du 2 gir vi deg 10% avslag, kjøper du 3 eller 4 får du 15% avslag. Alle bøkene bestilles pr. telefon: eller via e-post: e-bemagnussen@mil.no eller ved å benytte kupongen på denne siden. UNIFIL boka: I kamp for fred. før kr. 298,- nå K 25 NY BOK! j nternasjonale perasjoner, og vet generelt. dar Lehmann: apport frå ein å Bunker. Kr. 160,- Inntekten fra salget vil gå uavkortet til Stiftelsen Veteranhjelpen. Petter Marki: UNEF: Danor-bataljonen og det norske feltsykehuset. Suez, Sinai og ipen ,- stk Petter Marki, UNEF-boken Petter Marki: De forente nasjoners fredsbevarende observatøroperasjoner REDUSERT PRIS Kr. 150,- stk Petter Marki, Observatøroperasjoner stk UNIFIL boken, I kamp for fred stk Vidar Lehmann, Rapport frå ein Blå Bunker avn:... ostadresse:... ted:... estillingen sendes: VIO, PB Vika, 0119 Oslo. Faks:

12 Forsvaret starter giganttransportoperasjon til Tsjad Av StiAn eisenträger, vg foto lars m. Hovtun tidl. PubliSert vg nett. Fra midten av mai skal det norske forsvaret ta over FNs feltsykehus i byen Abéché i Tsjad. Landet midt i Afrika er langt unna nærmeste havn, og dermed må det meste av utstyret fraktes inn i operasjonsområdet med gigantflyet Antonov et av verdens største fly. Torsdag kveld lettet det første flyet med utstyr fra Gardermoen flystasjon. I løpet av de neste ukene skal gigantflyene ha daglige avganger i luftbroen mellom Tsjad og Norge. Totalt 2200 tonn utstyr skal sendes, i det som er den største lufttransportoperasjonen Forsvarets historie. Tjsad er et av de fattigste landene i Afrika. Republikken er blitt ytterligere destablisert de siste årene, etter at Darfur-konlikten i nabolandet Suden har veltet over grensen sammen med store flyktningmasser. FERDIGE FØR REGNTIDEN - Når flyene kommer fram til hovedstaden i Tsjad er det fortsatt 1100 kilometer med dårlig vei som utstyret skal fraktes over, forteller Lars Magne Hovtun til VG Nett. Han er presse- og informasjonsoffiser for de norske styrkene i Tsjad. - I første omgang skal vi få ned gravemaskiner, dumpere og andre anleggsmaskiner for så fort som mulig å begynne å opparbeide den nye leiren som sykehuset skal være i. Det er viktig å komme inn tidlig før regntiden begynner. Det ingeniørene skal gjøre nå er å tilrettelegge at sykehuset tåler å gå denne tiden i møte, forteller han til VG Nett. NORSK SYKEHUS - EN NØKKELFUNKSJON Denne etableringsstyrken består av vervede soldater som har erfaring fra Afghanistan og tidligere utenlandsoppdrag. Målet er at det norske feltsykehuset skal være i drift fra midten av mai. Det vil bestå av 150 nordmenn, og skal være FNs

13 :aktuelt: ute Torsdag ble det som er den største lufttransportoperasjonen i Forsvarets historie innledet. Til sammen 2200 tonn med utstyr skal fraktes av gigantfly i en luftbro mellom Norge og Tsjad. hovedsykehus i operasjonen i Tsjad. Dermed representerer det norske bidraget en nøkkelkapasitet i FN-operasjonen. - Om ikke det norske feltsykehuset er der, vil ikke de andre styrkene kunne være der heller, sier Hovtun til VG Nett. AMBISJONER OM Å HJELPE SIVILE Den humanitære situasjonen i området er akutt. Tallet på hjelpetrengende nærmer seg 1,2 millioner. Dette er flyktninger fra Darfur og internt fordrevne fra Tsjad. Hovedformålet med operasjonen er å bidra med sikkerhet for flyktningene, og FN har akkurat tatt over oppdraget. - Det norske feltsykehuset er i utgangspunktet for FN-personell, men vi har ambisjoner om å hjelpe også andre, sier Hovtun til VG Nett. - FORBEREDT MOT TROPESYKDOMMER Hovtun understreker at nordmennene som sendes til Tsjad er forberedt på de helsemessige utfordringene det innebærer å tjenestegjøre i et land med tropisk klima. - Forsvaret har hatt et medisinsk etterretningsteam der nede, og erfaring viser at det er mulig å redusere farene for sykdommer om man gjør tilstrekkelige forberedelser før avreise, noe vi har gjort, sier Hovtun til VG Nett. Det norske feltsykehuset skal være i Tsjad i cirka ett år fra det er ferdig etablert i midten av mai. 13

14 :aktuelt: ute Politisk er meningene delte om NATOs ISAFs engasjement. Også her i Norge er det etterhånden svært mange som mener at vi ikke har noe å gjøre i Afghanistan. Våre selvpålagte restriksjoner gjør det ikke lettere, heller ikke innen NATO. Hvorfor skal ikke norske styrker også kunne operere i sør? Hvis det politisk presset øker som følge av norske tap nå i 2009 og man her hjemme kommer til at Norge bør trekke seg, så er det letter sagt enn gjort. Uansett følelser, så kan ikke vi (Norge /NATO) bare pakke sammen og forlate landet vi i utgangspunktet ønsket å hjelpe til bedre politiske og økonomiske vilkår. På den andre siden, de fleste er vel nå enige om at vi her snakker om en krig som ikke kan vinnes militært, og hva da? Afghanistan exit, Av lars reiermark En vestlig exitstrategi må basere seg på opprettelsen av en slagkraftig afghansk hær og en enhetlig afghansk politistyrke. Alle nasjoner som i dag bidrar med styrker i Afghanistan synes å være enige om at jo før afghanske militære og politi kan overta de funksjoner som ISAF utfører i dag, jo før kan den vestlige militære tilstedeværelsen opphøre. Siden begynnelsen av 2006 har Taliban, Hezb-e Iskami, al-qiada og andre av de mange væpnede grupperinger som huserer i Afghanistan opptrappet den voldelige aktivitet som er rettet mot Karzai-regjeringen og dens internasjonale støtte. For øyeblikket er situasjonen både spent og alvorlig. Opprørsgruppene, og særlig da Taliban, ble riktignok for tre år siden påført store tap, men det har ikke ført til mindre aktivitet og færre angrep, snarere tvert imot. Taliban har på to år dvs. fra 2007 til 2009 forflyttet sin aktivitet mot nord hvor bl.a. norske styrker er stasjonert, og antall angrep på både NATOs ISAF styrke og afghanske sikkerhetsstyrker og sivile synes bare å øke. Vi husker sikkert at våre styrker før jul i 2007 var involvert i kamper som antagelig var de hardeste som norske styrker har deltatt i siden 2. verdenskrig og likeledes var våren 2008 også ganske frisk. Det er jo slik at Manns minne er kort, og både i Kongo 62/63 og i Libanon 78/79 var norske FN styrker involvert i relativt harde kamper, men det er lenge siden. Spesielt gikk det hardt for seg i Norbatt I, men som forfatteren Aslak Nore skriver i sin bok «Gud er norsk, så har norske styrker heldigvis hittil ikke hatt store tap. Vi kan på ingen måte sammenlikne oss med USA, Storbritannia og Canada og heller ikke med andre nasjoner som for eksempel Danmark som det i mange andre sammenheng er naturlig å sammenligne oss med. LA AFGHANERNE OVERTA De seneste halvannen års betydelig vekst i opprørsstyrkenes aktiviteter med all tydelighet vist nødvendigheten av at man snarest får stablet på beina en effektivt nasjonal hær og politimyndighet som kan avlaste ISAF-styrkene i sin nåværende rolle. Selv om President Obama har uttalt at han tar sikte på å sende ytterligere amerikanske soldater til Afghanistan nå i år, så har han også sagt at USA forventer at også andre NATO land yter sitt, også Norge. Det kan av flere årsaker bli vanskelig. Det vestlige engasjement i Afghanistan har hittil ikke vært noen langsiktig strategisk suksess og vil helt sikkert heller ikke bli det før det er etablert et stabilt demokratisk og økonomisk bæredyktig styre som selv er i stand til å ta vare på sin egen sikkerhet. Tidligere samlet man inn våpen fra de lokale militser i et forsøk på å konsentrere all makt hos den nye afghanske hær. Nå har man noen steder valgt å væpne stammene igjen slik at de selv kan verge seg og sine, men Taliban rapporteres å være på offensiven. På den annen side, der lokalforsvaret virker meldes det at byer inntas og renses for opprørere slik at bl.a. vanlige innbyggere igjen kan igjen sende sine barn i skolen. VALGET KANSKJE AVGJØRENDE Et viktig poeng er at det skal være valg i Afghanistan i august i år. Nå meldes det imidlertid fra Kabul at afghanske valgmyndigheter er uenige med president Hamai Karzai som overrasket alle da han i slutten av februar bebudet presidentvalgt i landet allerede i april Hans embetsperiode utløper 21.mai, og et valg skal avholdes 30 til 60 dager innen den dato. Valgmyndighetene (IEC) har tidligere sagt at den fristen ikke er mulig å overholde, og at man behøver en frist frem til august for å kunne avholde frie valg. Dette synspunktet gjentok IECs nestformann Zekria Barakai 1. mars, men Karzai er altså ikke enig til tross for at USAs 14

15 men hvorledes? Nattskyting med qrf tropp 2. (Foto Lars M. Hovtun) Utenriksminister Hillary Clinton offentlig har uttalt at også USA foretrekker valg i august. Valget dreier seg ikke bare om hvem som skal styre Afghanistan i neste valgperiode. De fleste observatører mener at det reelt sett dreier seg om et tillitsvalg, om sikkerhet på lokalplanet, dvs. for menneskene som lever og bor i området. Det betyr for NATO og Vesten at man trenger en leder som er så sterk, også i forholdet til de lokale krigsherrer, at det er mulig å avvikle vårt engasjement i landet innen sikre rammer. Det er bare mulig hvis man kan forsvare å gi ansvaret til afghanerne slik at de selv hurtigst mulig kan medvirke til den sikkerhet de selv ønsker. Alt tyder dermed på at en realistisk vestlig exit-stategi nødvendigvis må basere seg på bl.a. opprettelsen av en slagkraftig afghansk hær og en dugelig afghansk politistyrke. Jo før den afghanske hær og politiet er i stand til å overta del eller deler av de funksjoner som i dag ivaretas av ISAF, jo før kan den vestlige militære tilstedeværelse reduseres. Etableringen og innsettelsen av afghanske styrker som ledd i de nasjonale myndigheters bestrebelser på å stabilisere spesielt de sørlige og østlige deler av landet vil også kunne bidra til en såkalt afghanisering av kampen mot Taliban som er den største av flere grupperinger som alle p t er i opprør mot regjeringen i Kabul. Etter hver som den afghanske hær nå bygges opp, kan vestlige styrker gradvis trekkes ut mens man overfører løsning av de mange oppdrag til afghanerne selv. En slik utvikling vil med stor sannsynlighet føre il at den lokale befolkning i stigende grad Jo før den afghanske hær og politiet er i stand til å overta del eller deler av de funksjoner som i dag ivaretas av ISAF, jo før kan den vestlige militære tilstedeværelse reduseres. kommer til å betrakte kampen mot opprørerne som mer legitim enn hva den i dag oppfattes. Man gjør krigen til et internt afganske problem som i første rekke angår den enkelte afghanske borger. Man vil ikke lenger ha vestlige tropper som motpol i striden mellom de og vi ; kampene vil for den enkelte afghaner bli mer personlig, et slags oppgjør mellom det gode og det onde. Opprørerne kan i dagens situasjon lett fremstille konflikten som en kamp mellom afghanere og de fremmende, mens det i virkeligheten er snakk om en pågående konflikt mellom representanter for den afghanske stat og regjerings fiendtlige opprørsstyrker. I dette bildet er det at vi også finner de lokale krigsherrer som ofte har en helt annen agenda enn regjeringen i Kabul. Stikkord i denne forbindelse er svarte penger, kriminelle nettverk og narkotika som både dyrkes, høstes, selges og eksporteres og som i stadig større omfang også finner veien til det europeiske markedet deriblant Norge. Dette er et problem som ikke kan løses av andre enn av afghanerne selv, det er de som har ansvaret. Spørsmålet er om de er i stand til å påta seg oppgaven.? VILJE OG EVNE Hva er så status på de afghanske sikkerhetsstyrker i dag? Spørsmålet er i aller høyeste grad relevant fordi det er her skoen 15

16 :aktuelt: ute trykker. Hvor langt er USA og ISAF nådd å arbeidet med å etablere en egen nasjon afghansk sikkerhetsstyrke? Hvordan samarbeider afghanerne, og er det realistiske utsikter til at en fremtidig afghaniseringsstrategi basert på hhv ANA (Afghan National Army) og ANP (Afghan National Police) vil lykkes? I tillegg til etablerte rekrutteringsleire med rekruttskoler med regulære bootcamps hvor rekruttene også gjennomgår indoktrineringskurs hvor hensikten er å riste de forskjellige afghanske folkegrupper Den gamle konge er død og selv om president Kazai er en moderne mann, så er sukksess i Afghanistan helt ut avhengig av om Hamid Karzai er folkevalgt eller ikke. sammen til en nasjonal gruppe, så gjennomfører NATO-landene, herunder også Norge med sine såkalte støttegrupper ( supportunits),trening og veiledning av nasjonale afghanske avdelinger i felt. Under forutsetning av at det internasjonale samfunn i årene fremover ikke reduserer støtten til denne oppbyggingen av landets egne nasjonale enheter, er det sannsynlig at konflikten langsomt vil kunne afghaniseres, men dette er også i aller høyeste grad avhengig av bestemte politiske beslutninger av regjeringen i Kabul. Bl.a. må afghanerne selv bestemme i hvilken grad de lokale krigsherrer og deres militser skal inndras i det sentrale maktapparatet og regjeringen må også mane seg opp til å ta et oppgjør med opiumsdyrkerne. Så lenge som regjeringen ikke vil ta et oppgjør med den økonomiske situasjon på landsbygdene, så lenge vil bøndene fortsette med å dyrke opium rett og slett fordi det for lengst har blitt en lukrativ levevei og alternativer finnes ikke. Markedet er der, avtakerne er også der og penger synes ikke å være noe problem; har man ikke så får man låne, ofte med liv og eiendom i pant. Her har afghanerne selv en jobb å gjøre, og det bør rett og slett være et krav fra NATOs side at med mindre afghanerne selv ta ansvar, så kan man risikere at nåværende støtte faller bort rett og slett fordi de enkelte land trekker seg ut av Afghanistan på samme måte som man ser det i Irak. For Norges del er det p t høyst usikkert hvor mye norsk opinion vil kunne tåle hvis man nå i 2009 også må tåle tap av personell i tillegg til de allerede store belastningen vi har med økonomisk hjelp til Afghanistan. Med til bildet hører også at frustrerte offiserer etter endt tjeneste ute gir norsk presse et situasjonsbilde som øverste norske offiser i Afghanistan deretter står frem og dementerer. MILITÆRE, ETNISKE OG POLITISKE FAKTORER Det er nærliggende å sammenligne de to pågående konflikter, hhv Irak og Afghanistan for det er noen vesentlige sammenfallende momenter. I begge tilfeller førte vestens - og da spesielt USAs fullstendige overlegenhet på det konvensjonelle militære området i løpet av ganske kort tid i både Bathregimets og Talibans fall. I begge land ble det deretter etablert nye regimer som skulle representere den nasjonale enhet i arbeidet med gjenoppbyggingen av den nasjonale enhet. Felles for begge land er at de etterfølgende bestrebelser på å erstatte de diktatoriske/fundamentale styreformer med et demokrati etter vestlig mønster har i stor utstrekning lidd under de forskjellige opprørgruppers forsøk på å destabilisere og avspore gjenoppbyggingsprosessen. Vårt vestlige demokrati oppfattes som noe nytt og noen ganger uønsket, også hos noen som direkte syndelig og skadelig for egen etisk standard og politisk/religiøs oppfatning. Hvis man da skal innføre demokratiet med våpen i hånd, så får man nødvendigvis konfrontasjoner, ikke bare verbale kommentarer, men også åpen krig. Dette har tvunget vestlige styrker til å legge vekk sine kaldkrigs-doktriner og gjenoppfinne seg selv som opprørsbekjempere. At vestlige styrker har hatt så vanskelig med å nøytralisere opprørerne henger også sammen med at konfliktene både i Irak og i Afghanistan tilhører den type opprør som sjelden etterlater opprørerne som tapere. De kjemper på hjemmebane for det det oppfatter som sitt levevis dvs. kultur og religion. De som har makt ønsker ingen endringer fordi enhver endring ofte vil være en reduksjon av deres egen makt. De som ikke har makt, har ofte heller ingen mening. De har ikke rettigheter slik vi er vant til i vårt samfunn og de har vanligvis nok med dagen og veien dvs. kampen for det daglige brød og vanlige folk orker rett og slett ikke å ta opp kampen mot de lokale makthavere. De er bundet i sitt livsmønster på kryss og tvers gjennom økonomi, religion, stammetilhørlighet og tradisjoner og makter ikke å fri seg ved hjelp av egne krefter. NATO mener at vi kan gjøre en forskjell både i Irak og Afghanistan, men uvitenhet gjør at misforståelser oppstår og blir til konflikter, slik man ofte så det i det 19.og 20.årshundres kolonikriger. Det er denne type krig man nå ser bl.a. i Afganistan. I et historisk perspektiv har det bestandig vært vanskelig å passifisere opprørere som kjemper for sitt og det er nettopp denne type opprørskrig Vesten står overfor i Afghanistan. Den gamle konge er død og selv om president Kazai er en moderne mann, så er sukksess i Afghanistan helt ut avhengig av om Hamid Karzai er folkevalgt eller ikke. Hvis han er folkevalgt, så kan vi dvs Vesten hjelpe han med å bygge landet. Men hvis han er en marionett for fremmende makter, så spiller det ingen rolle hvor mange NATO-solater, FN-soldater, amerikanske soldater, norske soldater osv som dreper og blir drept. Hvis han er en marionett, så er hans styre dømt til undergang uansett. Det som tyder på at han er en marionett, er at ingen i Afghanistan hadde noensinne hørt om Karzai før han plutselig dukket opp og ble folkevalgt Vi husker alle bildene fra Kabul under valget som fant sted mens norske soldater stod vakt. Vi kan like det eller ikke, men det var et valg hvor Karzai kom til makten, stort sett begrenset til Kabul med støtte av fremmende bajonetter. At bajonettene var norske ga mange en flau smak i munne.det er et faktum at før Karzai dukket opp i Afghanistan, arbeidet han som konsulent for et amerikansk oljeselskap i USA, og i afghansk politikk er han først og fremst en 16

17 :aktuelt: ute For hundre år siden så man tilsvarende tilstander bla. i Sør-Amerika, Mexico og i vårt århundre for eksempel på Haiti. hjemvendt. Som regjeringssjef kjemper han mot et nasjonalt opprør som synes å spre seg dag for dag. Det nasjonale opprør kan ha røtter i bla.religiøse, etniske eller sosiale forhold, men helt avgjørende er det at krigens primære parter er de nasjonale myndigheer og opprørs-bevegelsen. For hundre år siden så man tilsvarende tilstander bla. i Sør- Amerika, Mexico og i vårt århundre for eksempel på Haiti. Så vel opprørere som de nasjonale makthaverne kan være støttet av utenlandske bakmenn enten av ideologiske og/eller økonomiske/politiske årsaker, men konfliktens hovedskillelinje er mellom de innenrikspolitiske grupperinger som på den ene side kontrollerer hovedstaden og statsapparatet og den eller de grupper som tar tar mål av seg til å gjennomføre et systemskifte med våpen i hånd (For eksempel Viet Nam i 1960 årene) Andre eksempler er Peru, Guatemala og Kina ( ) og Chile i vår tid. Hvis Karzai ikke oppfattes som folkevalgt, og dermed som demokratiets mann, men som løpegutt for andre,og da først og fremst fremmende interesser, så må man også omdefinere krigen. Vi står da overfor en uavhengihetskrig eller frihetskrig slik som afghanerne tidligere har utkjempet den både mot briter og sovjettere som begge led nederlag. Uavhengighetsopprør eller frihetskrig klassifiseres av mange som diamentralt motsatt et nasjonalt opprør,for kampen står da normalt mellom opprørerne og en herskende gruppe, som av opprørerne og lokal-befolkningen oppfattes og fremstilles som en besettelsesmakt som opprinnelig er kommet utenifra og som på vesentlige punkter eksempelvis etnisk, religiøst og kulturelt adskiller seg fra lokalbefolkningen, for eksempel USA,Vesten, NATO.Det behøver ikke å være slik, ett av unntakene er for eksempel Den Nordamerikanske Frihetskrig for 250 år siden med amerikanske nybyggere mot de britiske myndigehter og Den Amerikanske Borgerkrig med bror mot bror. Et annen unntak er Den Israelske Frihetskamp (War of Independenc hvor innflytterne tilkjempet seg sin frihet på bekostning av de opprinnelige beboeres. Det blir derfor ofte et spørsmål om skjønn om vi skal kalle denne type konflikt for frihetskrig eller uavhengighetskrig fordi frihet for noen betyr vanligvis ufrihet for andre. Men generelt, i kampen for å overvinde fienden søker opprørs-evegelsen for å fremstille seg selv som en befrielsesorganisasjon (for eksempel PLO), som med alle til rådighet stående midler forsøker å befri folk og/eller land fra det man oppfatter som besettelsesmakten. Sammenfattet kan man si at både opprører i Tjentjenia, Irak og Afghanistan er eller eksempler på opprørskrig. Viet-Nam i krigens siste periode fra 1970 er et eksempel på borgerkrig som blir støttet av en utenforstående nasjon dvs i dette tilfellet Nord- Vietnam som igjen oppfattet Syd-Vietnam som del av Viet-Nam og som derfor skulle/måtte befries. Samme tilfelle er det med Nord-og Syd Korea og Den Kinesiske Borgerkrig dvs den nåværende China/Taiwan konflikten. Spørsmålet om nasjonal enhet kontra uanhengighet eller frihet, var også den bakenforliggende årsak til både Congo/Katanga krigen 1962/63 og Nigeria/Biafra krigen 1967/69. NASJONBYGGING BASIS FELLES IDENTITET I den type konflikt man i dag ser i Afghanistan er det mange forskjellige folketyper og etniske avskygninger som har det til felles at de alle er afghanere, men det som skiller er stammebånd og de rent etniske forskjeller som utseende, språk og skikker som gjør det ofte vanskeliggjør nasjonal enhet. Alle disse forskjellige grupper må vinns for saken for at saken skal vinne og praksis må tillempes de lokale forhold.. Veien til seier går gjennom lokalbefolkningens hearts and minds, det er utfordringen. Slik er det og det betyr at så vel opprørerne som den regjering som opprøret er rettet mot, er derfor avhengig av lokalbefolkningens gunst. Fordi opprørerne i reglen deler nasjonalitet, religion og oftest også( men ikke bestandig) etnisitet med store deler av innbyggerne i det opprørrammede landet, er det relativt problemfritt for den som utfordrer makthaverne å fremstille han eller dem som et fremmedellement som skal fordrives med makt. ( President Kazai er innflytter) Identitetsfellesskapet med lokal-befolkningen blir dermed et at opprørernes største aktiva. Jo hurtigere ANA og ANP blir i stand til å overta deler av ISAF-styrkenes oppgaver, jo større er sannsynligheten for at afghanerne selv vil oppfatte og tolke konflikten som et nasjonalt anliggende som de selv må ta ansvaret for og som de selv må kunne løse ANBEFALING Derfor er det all mulig grunn til å trappe opp nasjonaliseringsprosessen eller rettere afghaniseringen av så vel ANA som ANP dvs hær og politi som er de institusjoner som vil være pillarene i gjennomføringen av nasjonal sikkerhet også etter at NATO/ISAF har trukket seg ut. Jo hurtigere ANA og ANP blir i stand til å overta deler av ISAF-styrkenes oppgaver, jo større er sannsynligheten for at afghanerne selv vil oppfatte og tolke konflikten som et nasjonalt anliggende som de selv må ta ansvaret for og som de selv må kunne løse. Selv om de afghanske styrker i dag ikke har de samme ferdigheter som sine vestlige allierte, kan det være god politikk å gi dem større ansvar så snart som mulig. For allerede somt. E. Lawrence ( Lawrence of Arabia) bemerket da han var rådgiver for araberne I kampen mot tyrkerne under den første verdenskrig i : It is better to let them do it themselves imperfectly than to do it yourself perfectly. It is their country, their war and our time is short.

18 :fra: FN FNs spesialkomite for fredsbevarende operasjoner 2009 Mars måned ved militærrådgiverens kontor er i hovedsak viet arbeidet i FNs spesialkomité for fredsbevarende operasjoner. I år klarte komiteen å avslutte arbeidet inne tidsfristen og med enighet om rapportens innhold. Av oberst Øyvind dammen, militærrådgiver ved den norske fn delegasjonen Som den observante leser muligens husker, har de to foregående sesjoner i komiteen ikke klart å avslutte innen tidsfristen og rapporten har til slutt vært preget av en noe utvannet tekst. I år var det en klar forbedring i forhandlingene og årets rapport er mer substansiell enn de to foregående års rapporter. Frykten blant medlemslandene at Spesialkomiteen skulle miste sin betydning som hovedretningsgiver FNs fredsoperative innsats, kan muligens være : f a k t a : Spesialkomiteen for fredsbevarende operasjoner (C-34) er en underkomité til Generalforsamlingens 4 komité. C-34 ble opprettet gjennom Generalforsamlings resolusjon 2006 i C-34 hadde i medlemmer som øket til 34 i Det er pr dato 142 medlemsland som er medlem at C-34. I år er Nigerias FN ambassadør formann for komiteen. Komiteen har normalt sesjon i månedsskifte februar - mars hvert år. Komiteen orienteres fortløpende om aktuelle temaer hele året. Link til det norske innlegget finnes på: under Archive og ble holdt 25 februar 2009 en medvirkende årsak. I tillegg har det vært drevet utstrakt tillitskapende kontakter på tvers av kjente meningsgrenser. HOVEDPUNKTER I ÅRETS RAPPORT. Sentralt i debatten stod faren for overbelastning av FNs kapasiteter innen fredsbevarende operasjoner, og ikke minst, hvilken innvirkning den økonomiske situasjonen vil ha på denne virksomheten. Fjorårets stridsteama, beskyttelse av sivile, var i år diskutert i større bredde og komiteen ble enig om at Sekretariatet må arbeide med å utvikle prosedyrer og treningsopplegg innen dette feltet. Dette arbeidet må omfatte alle nivåer i organisasjonen, både i hovedkvarteret og i feltoperasjonene. Det ble også fremhevet at beskyttelse av sivile ikke er en oppgave for den uniformerte delen av FN operasjonen alene, men er et helhetlig ansvar. Styrking av den operasjonelle sivile og militære kapasiteten er nedfelt i rapporten fra medlemslandene til FNs Generalsekretær. Komiteen slo også fast at det er null toleranse om seksuelle overgrep for personell i FNs tjeneste. I skrivende stund er ikke rapporten offentliggjort grunnet tid til oversettelse til FNs 6 offisielle språk. Sjekkposten vil komme tilbake til internett-linken til rapporten når den foreligger. Oberst Øyvind Dammen har siden august i år vært tilknyttet den faste norske delegasjonen til FNs hovedkvarter i New York som militærrådgiver. Gjennom Sjekkposten vil Dammen gi leserne et innblikk i dette systemet som er så viktig for verdensfreden. 18

19 :aktuelt: ute Norsk sjefsskifte i UNIFIL II Maj.Stein Mikkelsen (venstre) overlater kommandoen til Maj.Tore Hongset foran minnesmerke til helikopterulykken i 1979, hvor 4 Nordmenn mistet livet 3.februar 1979 Etter 6 måneder reiser første kontingent av det norske bidraget i UNIFIL II hjem. Etablering av ny norsk enhet i UNIFIL II (United Nation Interimforse in Lebanon) har vært en utfordrende og svært interressant oppgave, sier avtroppende sjef Major Stig Mikkelsen. organisasjoner, helsedepartementet samt sosialdepartementet i Beirut. Avdelingen teller totalt 18 personer, hvor resterende personnell og avdelingssjefen kommer fra Italia. Avdelingen har også lokalt ansatte. Etter en treg start med mye administrasjon for å få kontingenten på plass, har avdelignen hatt fokus på å løse operative oppdrag. Avdelingens renome har økt eksponesielt, og man opplever nå interresse fra både militøre og sivile aktører. Av oppgaver vi etterlater oss som delvis eller helt gjennomført er: Etablering av nytt norsk bidrag til UNIFIL II Nettverksbygging mot sivile myndigheter, militære avdelinger i hele AO og de internasjonale og nasjonale organisasjonene som figurerer i vårt ansvarsområde (hele UNIFIL). Kartlegging og vurdering av helsesituasjonen i Sør-Libanon (AO), med gjennomført kartlegging av 115 av 170 definerte helsestasjoner og sykehus. Trening av den Ghanesiske Battaljonen i Basic CIMIC trening Vurdering av nytt Business Developement Center i nærmeste regionale senter og storby Tyre (Sour). Nytt personnell er nå på plass og Major Tore Hongseth overtar stafettpinnen, og vil lede det norske bidraget de neste 6 månedene. Det er fremdeles mye ugjort her, der vi videre planlegger trening og veilledning i CIMIC overfor andre UNIFIL styrker samt den Libanesiske Armeen, herunder taktisk- og stabspersonnell. Dette arbeidet ledes av UNIFIL HQ, med CIMIC Unit som utførende ledd, avslutter en fornøyd maj. Hongset. Av jan Petter mathisen (Pio) Forholdene har endret seg mye etter at Norge trakk sitt bidrag til UNIFIL i 1999, men vi møter fremdeles mye norske spor her nede, humrer Mikkelsen. Mikkelsen har ledet det norske bidraget, en liten styrke på totalt 5 mann med spesialkompetanse innen sivilt militært samarbeide (CIMIC). Vi inngår her nede i CIMIC Unit, og jobber med sivil militær koordinasjon og samarbeide på øverste nivå. Avdelignen er direkte underlagt Force Commander General Løytnant Claudio Graziano (It.). Oppgavene har blant annet bestått i å liasonere/koordinere med de største internasjonale- og nasjonale humanitære Personnellet i UNIFIL CIMIC Unit Norwegian Contingent I og II. 19

20 :aktuelt: hjemme Den høyeste prisen En gang skulle norske soldater forsvare landet og hjembygda si. I dag er Afghanistan blitt den norske hærens viktigste innsatsområde fordi Stortinget vil det slik norske kvinner og menn har de siste tiårene gjort militærtjeneste utenfor landets grenser. Noen ganger går det fryktelig galt. Enkeltpersoner og familier rammes brutalt når unge kvinner og menn dør eller lemlestes i krigshandlinger på den andre sida av jorden. De betaler en høy pris for norsk utenrikspolitikk. 29. november 1989 ble FN soldat Rune Opland skutt og drept i en trefning i Sør Libanon. Vi har møtt familien hans og soldatene som overlevde bakholdsangrepet. Dette er deres historie. Tekst/foto: Ola Solvang, Nordlys 20 Bourghoz, Sør Libanon, Mai 1990: Det er en vakker dag. I en steinete åsside i Sør Libanon står tre skikkelser og stirrer ned i den røde grusen. Blå, splintsikre beskyttelsesvester dekker overkroppene. Oliventrærne er for glisne til å gi beskyttelse mot den brennende solen. De tre svetter i den intense heten. Svettedråpene blander seg med tårer. Utallige regnskyll, snø og sludd, har for lengst vasket bort blodet. Men jorda er fortsatt rød. På den andre sida av veien er det nylig satt opp et minnesmerke. Omkring er det lagt hvite steiner som nå skinner i det skarpe lyset. Bataljonsprest Geir Gundersen forsøker å lindre smerten. Mange av de unge soldatene som står rundt den vesle familien kjemper også med gråten. Flere av dem var med her ute den kvelden Rune Opland ble drept. De tre er mor, søster og bror. Til soldaten som forblødde her, drept i kuleregnet. FN soldat Rune Opland betalte den høyeste prisen. For de tre som nå står og gråter ved minnesteinen. har prøvelsene så vidt begynt. Det har gått 6 måneder. I årene framover skal hendelsen komme til å prege livene deres. Den glade gutten fra Rynes. Det virker så meningsløst at han skulle dø her. Mosjøen, april 2008: Runes bror, Tor Ivan Opland, viser vei opp trappa til andre etasje. Huset på Rynes har stått tomt siden faren Jesse døde i januar Rune og jeg hadde et veldig nært forhold. Vi bodde jo begge hjemme. Vegg i vegg her oppe på loftet. Tor Ivan Opland åpner døra. Innenfor har tida stått stille i 18 år. Vi kom oss aldri til å ta ut tingene hans. Dette var jo det siste vi hadde igjen av han. Rommet ble et sted å gå til. Når savnet ble stort kunne jeg gå hit opp, tenne et lys og sette meg ned med tankene. Mamma var ofte her. Hun kunne gå stille ut av kjøkkenet, opp på loftet, og bli der en times tid, forteller han. På veggen henger jaktgeværet. Fluebindersakene i en kasse bak stolen. Minner fra militærtjenesten som grensejeger i Sør Varanger, bilder, blader, TV apparatet, musikkassettene, klassebildet fra skolen. Gutterommet på loftet er nøyaktig slik det var da Rune Opland gikk ut herfra, om ettermiddagen 14. november Tor Ivan og en av Runes kompiser fulgte han til stasjonen. Nå må du ikke bli skøten, var hilsenen 23 åringen fikk med seg da han gikk på toget. Men det ble han, sier Tor Ivan stille. Rune Opland var nest yngst i en søskenflokk på 4. Tor Ivan er yngst. Ingunn og Jorunnn, henholdsvis nest eldst og eldst. Han hadde snakket om FN-tjeneste helt siden han kom tilbake fra militæret. Mamma ville ikke, og jeg, som var eldst, fikk beskjed om å snakke med han. Jeg var i grunnen litt enig med Rune. Han var 23 år, og trodde fast på at han skulle være med på et spennende prosjekt som også ville gjøre livet bedre for de som bodde i dette området. I ettertid har det plaget det meg at jeg ikke gjorde mer for å stoppe han. Samtidig vet jeg at dette var noe han ville. Det var Runes valg, sier Jorunnn Bratteng. Vi hadde nesten ikke fått samlet familien før avisene begynte å ringe. Det var oppslag på TV nyhetene. Ut på kvelden kom en journalist fra lokalavisa. Jeg husker vi presset oss sammen i sofaen, det ble et bilde av en forpjusket familie. Vi var alle i sjokktilstand, forteller Jorunn. Neste dag var drapet på FN soldaten førstesidestoff i aviser over hele landet. Jeg husker spesielt VG. Bildet av Rune og overskriften: Henrettet med 50 skudd. Det var fælt. Jeg holdt på å ramle om, forteller Jorunnn. Som en stor stein splintret tragedien tilværelsen for familien i Mosjøen. Det ble