Alternativenes grusomhet

Transkript

1 Alternativenes grusomhet Amerikansk politikk overfor Libanon, Mathias Nesthun Sønsteby Masteroppgave i historie UNIVERSITETET I OSLO Institutt for arkeologi, konservering og historie Vår 2015

2 ii

3 Alternativenes grusomhet Amerikansk politikk overfor Libanon, iii

4 Mathias Nesthun Sønsteby 2015 «Alternativenes grusomhet» - Amerikansk politikk overfor Libanon, Mathias Nesthun Sønsteby Begrepet «alternativenes grusomhet» er hentet fra en rapport skrevet av ambassadør Richard B. Parker: JCL, NLC , Parker til Vance, 8. juli Trykk: Webergs prinshop iv

5 Forord Takk til Hilde Henriksen Waage for en svært god veiledning, viktige innspill, generell hjelp og trøst. Takk til Helge Jensehaugen for gode innspill og kommentarer. Takk til masterseminaret for all god hjelp. Takk til venner for at dere har holdt ut med meg. Takk til mamma og pappa for oppmuntring og gjennomlesning Takk til Maren, for tålmodigheten. v

6 vi

7 Innholdsfortegnelse Forord... v Innholdsfortegnelse... vii Innledning... 1 Amerikansk Midtøsten-politikk... 1 Utenrikspolitiske faktorer... 2 Innenrikspolitiske faktorer... 3 Primærkilder... 6 Litteratur... 7 Libanon... 9 Den libanesiske staten vokser frem... 9 Det uavhengige Libanon Den palestinske minoriteten Borgerkrig, Syrisk intervensjon Den libanesiske hengemyren Jimmy Carters drøm for Midtøsten Libanon, januar «Sikkerhet før brød» Nabatieh «[T]he grimness of the Alternatives» Shtaura-avtalen og israelske krenkelser Libanesisk deltakelse i Genève Israelsk invasjon Et skjebnesvangert angrep Israelsk invasjon «Our mission is peacekeeping, we ll stick to that.» Sen tilbaketrekning Frykten for fragmentering Syria en viktig støttespiller Amerikanske våpen i Libanon Israel forlater landet nye problemer skapes vii

8 Fortsatte farer truer «Brodermordet» Sarkis dilemma Haddad skaper problemer «The IDF will bring in the elephant» Sikkerhetsrådet reagerer og løsningsforslag presenteres Fortsatt støtte til Sarkis Fortsatte problemer i sør Trøbbel i sør En dyster vår Det uavhengige, frie Libanon Sommeren 1979 trusler mot fredsinitiativet Et farlig halvår Konklusjon Å stabilisere hengemyra Å håndtere en israelsk invasjon Å nøytralisere farene Hvorfor ble det ikke fred? Primærkilder, med forkortelser Arkivkilder: Digitale kilder, med forkortelser Foreign Relations of the United States, (FRUS) The U.S. National Archives Access to Archival Databases (NARA-AAD) Litteraturliste Vedlegg 1: Kart Kart 1: Libanon Kart 2: Religiøs sammensetning Kart 3: Sør-Libanon med Litani- og Zahranielven Kart 4: UNIFILs operasjonsområde Vedlegg 2: dokumenter Dokument 1: UNSCR, resolusjon Dokument 2: UNSCR, resolusjon viii

9 Innledning Fra han inntok Det hvite hus i januar 1977, ble president Jimmy Carter tvunget til å forsøke å finne en løsning på de fortsatte problemene i Libanon. På våren 1976 hadde en syriskintervensjon, velsignet av Carters forgjenger Gerald Ford og utenriksminister Henry Kissinger, gjort slutt på de verste kampene i det nordlige Libanon. Problemet var at intervensjonen ikke løste de grunnleggende problemene i landet. Libanons unike sekteriske sammensetning, skjeve politiske maktfordeling og enorme sosiale forskjeller fortsatte å skape spenninger i landet, med påfølgende ustabilitet i regionen. Da Carter ble innsatt som president, var Libanon preget av dype splittelser som truet med å kaste landet inn i en ny runde med borgerkrig. For Carter, som ønsket en løsning på den israelsk-arabiske konflikten, ble Libanon sett på som en «farlig avledning» som raskt kunne utvikle seg til en regional konflikt og drive partene lenger fra hverandre. 1 Den amerikanske politikkens fremste mål gjennom de neste tre årene var å forhindre en slik utvikling. Carter-administrasjonen forsøkte gjennom et aktivt diplomati og forhandlinger å holde den israelske hæren ute av Libanon, samtidig som det ble gjort forsøk på å bygge opp en stabil libanesisk stat under president Elias Sarkis. Hvordan håndterte Carter-administrasjonen den fortsatt ustabile situasjonen i Libanon i årene ? Hvorfor klarte ikke USA å finne løsninger som bidro til å skape fred i landet? Amerikansk Midtøsten-politikk Oppgaven tar sikte på å forklare hvordan og hvorfor amerikanske beslutningstakere håndterte situasjonen i Libanon på den måten de gjorde. Skal dette forstås er det viktig å kjenne til de generelle grunntrekkene i utformingen av amerikansk Midtøsten-politikk. All utenrikspolitikk formes av beslutningstakere som forsøker å balansere mellom innenrikspolitisk press og utenrikspolitiske interesser. I amerikansk utenrikspolitikk er de sentrale beslutningstakerne presidenten og hans utenriksminister, i tillegg til en rekke 1 Fawaz A. Gerges, "Lebanon," i The Cold War and the Middle East, red. Avi Shlaim og Yezid Sayigh (Oxford: Clarendon, 1997), ( dangerous sideshow ) 1

10 utenrikspolitiske analytikere og rådgivere i Det hvite hus og utenriksdepartementet. 2 Presidentens utenrikspolitiske rådgivere i Det hvite hus er Det nasjonale sikkerhetsrådet, en gruppe akademikere og eksperter på sine fagfelt, under ledelse av Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren. Under Carter var det statsviteren Zbigniew Brzezinski som hadde denne stillingen. I utenriksdepartementet sitter det både politisk utpekte representanter og embetsmenn som har ansvaret for å forvalte politikken og gi råd til presidenten. Dette er de to mest sentrale, men også forsvarsdepartementet og etterretningstjenestene har rådgivende funksjoner. Alle disse har mulighet til å påvirke og bidrar til utformingen av den amerikanske utenriks- og Midtøsten-politikken gjennom direkte kontakt med beslutningstakerne. 3 Ofte er det likevel slik som Quandt påpeker; «It is often in the midst of crises that new policies are devised, that the short-comings of one approach are clearly seen, and that a new definition of the situation is imposed. And it is in the midst of crises that presidential powers are at their greatest.» 4 Utenrikspolitiske faktorer I tiden etter andre verdenskrig var alle utenrikspolitiske beslutninger preget av forholdet til Sovjetunionen. Oppdemming ble det sentrale begrepet i amerikansk utenrikspolitikk. Preget av en realpolitisk tilnærming var målet å demme opp for kommunismen over hele verden og opprettholde maktbalansen med verdens andre supermakt. 5 Avspenning mellom de to supermaktene preget særlig den første halvdelen av hans presidentskap. Helt frem til julaften 1979, da Sovjetunionen sendte en invasjonsstyrke inn i Afghanistan, var forholdet mellom Carter og Sovjetunionen relativt godt. 6 Den realpolitiske tilnærmingen til utenrikspolitikken overskygget andre utenrikspolitiske hensyn, argumenterte Carter, som mente moralen måtte bringes tilbake til Det hvite hus. 7 Tilgangen på rimelig olje fra landene i regionen den viktigste materielle faktoren som gjorde at USA forsøkte å holde seg inne i Libanon. Amerikanerne, men spesielt deres allierte i Europa og Japan, var i tiden etter andre verdenskrig svært avhengige av olje til 2 William B. Quandt, Peace process: American diplomacy and the Arab-Israeli conflict since 1967 (Washington, D.C.: Brookings Institution Press, 2005), Steiner, Zara, Decision-Making in American and British Foreign Policy: An Open and Shut Case, Review of International Studies, Vol. 13, No. 1 (Jan. 1987), Quandt, Peace process: American diplomacy and the Arab-Israeli conflict since 1967, Avi Shlaim og Yezid Sayigh, The Cold War and the Middle East (Oxford: Clarendon, 1997), Rosati, Jerel A., Jimmy Carter, a Man before His time? The Emergence and Collapse of the First Post Cold War Presidency, Presidential Studies Quarterly, Vol. 3, No. 3, s Scott Kaufman, Plans unraveled: the foreign policy of the Carter administration (DeKalb, Ill.: Northern Illinois University Press, 2008),

11 gjenoppbyggingen. Utover og 1970-tallet fortsatte etterspørselen å øke. 8 Under Carter var oljen fortsatt en viktig faktor, og det var et viktig mål å skape stabilitet i regionen også for å sikre tilgangen på olje. Zbigniew Brzezinski mente at løsningen på det amerikanske energiproblemet var avhengig av en løsning på den arabisk-israelske konflikten. 9 Statsviteren William Quandt, påpeker at den amerikanske Midtøsten-politikkens tredje grunnleggende interesse, i tillegg til å demme opp for Sovjetunionens innflytelse og sikre tilgangen til rimelig arabisk olje, har vært å støtte opp om Israel. Forholdet mellom de to landene har siden 1948 vært godt. Under den kalde krigen ble Israel USAs nærmeste allierte i regionen og en viktig brikke i oppdemmingen av Sovjetunionens innflytelse. Siden midten av 1960-tallet har Israel mottatt økonomisk og militær støtte fra USA. Forholdet mellom de to ble under Carter mer anstrengt, særlig etter at det lite kompromissvillige høyrepartiet Likud kom til makten i mai Til tross for uenighetene forble i Carter-administrasjonen i bunn og grunn tro mot den grunnleggende pro-israelske linjen i amerikansk Midtøsten-politikk. Historikeren Gaddis Smith påpeker at Carter-administrasjonens problemer i Midtøsten var de samme som administrasjonens forgjengere hadde hatt. Smith trekker også frem elementer som tilgang til olje og opprettholdelsen av den internasjonale maktbalansen, men trekker i tillegg frem betydningen av å finne en løsning på det palestinske flyktningproblemet, som president Carter innså at måtte løses hvis fred skulle oppnås i Midtøsten. Han fremhever også viktigheten av å ha sterke arabiske allierte i Egypt, Jordan og Saudi-Arabia som kunne inngå som alliansepartnere i regionen. Smith mener at heller ikke Carter-administrasjonen klarte å løse disse problemene til tross for innsatsen. 11 Innenrikspolitiske faktorer Utformingen av den amerikanske Midtøsten-politikken blir også påvirket av innenrikspolitisk press. Ikke bare vil uenigheter blant beslutningstakerne alltid være med på å forme utenrikspolitikken, men personlige tanker og ideer, og personlige erfaringer gjort gjennom livet vil også påvirke den politiske utviklingen. Statsviteren Vaughn Shannon påpeker at 8 Quandt, Peace process: American diplomacy and the Arab-Israeli conflict since 1967, 12-13; David W. Lesch, The Middle East and the United States: a historical and political reassessment (Boulder, Colo.: Westview Press, 1996), 1. 9 Moshe Ma'oz og Avraham Sela, The PLO and Israel: from armed conflict to political solution, (New York: St. Martin's Press, 1997), Avi Shlaim, The Iron wall: Israel and the Arab world (New York: W.W. Norton, 2000), Gaddis Smith, Morality, reason, and power: American diplomacy in the Carter years (New York: Hill and Wang, 1986),

12 ingen har en nøytral, presis oppfatning og forståelse av verden rundt seg og at dette virker inn på beslutningsprosessen. I tillegg til den personlige faktoren har ulike aktører muligheten til å legge press på administrasjonen. Kongressen, som generelt har vært preget av pro-israelske meninger, har stor makt til å påvirke utenrikspolitikken. Kongressen blir i sin tur satt under stort press fra ulike lobbyorganisasjoner. Noen av disse, spesielt den pro-israelske, har stor påvirkningskraft. 12 Hele veien må også administrasjonen ta hensyn til velgerne. Fordi de amerikanske velgerne generelt har vært pro-israelske, har det vært vanskelig for amerikanske presidenter å kritisere og presse Israel, noe som har drevet politikken i en mer Israel-vennlig retning. 13 Helt siden 1948 har generelt sett den amerikanske befolkningen støttet opp om staten Israel og har delt det israelske perspektivet på konflikten i Midtøsten. Det har alltid vært lettere for amerikanerne å identifisere seg med israelerne, og forstå det jødiske folkets lidelser og ønsket om et eget land, enn det har vært å forstå Israels arabiske naboer, som gjennom historien har vært perifere. 14 Dette pro-israelske synet har naturligvis også preget de amerikanske beslutningstakerne, som ofte har delt synet på Israel som et vestlig, vennligsinnet demokrati omringet av fiendtlige arabiske diktaturer. Denne forestillingen har blitt bygget opp under av blant annet amerikansk populærkultur, som har gitt en ensidig fremstilling av konflikten. 15 De jødisk-amerikanske velgerne er ikke en stor gruppe, men kan allikevel være utslagsgivende fordi mange jødiske velgere bor i vippestater, stater som har potensialet til å bli avgjørende for resultatet og som derfor er viktig å sikre seg støtte i. På arabisk side finnes det ikke noen pressgrupper. Den arabiske siden har ikke utviklet den samme styrken, og har ikke like mektige lobby-organisasjoner. Det er likevel ikke kun de jødiske velgerne som driver politikken i en pro-israelsk retning. Den store velgermassen bestående av konservative kristne støtter også opp om Israel. Denne gruppen mener det er Gud som har gitt israelerne landet, i tråd med det som står i Bibelen, og er den som er viktigst å sikre seg i valg John J. Mearsheimer og Stephen M. Walt, The Israel lobby and U.S. foreign policy (New York: Farrar, Straus and Giroux, 2008), Kathleen Christison, Perceptions of Palestine: their influence on U.S. Middle East policy (Berkeley: University of California Press, 2000), Ibid. 15 Douglas Little, American orientalism: the United States and the Middle East since 1945 (Chapel Hill: University of North Carolina Press, 2008), Vaughn P. Shannon, Balancing act: US foreign policy and the Arab-Israeli conflict (Aldershot: Ashgate, 2003),

13 Disse faktorene gjør det vanskelig for amerikanske administrasjoner å rette kritikk og press mot Israel. I tillegg kan representantene i den amerikanske Kongressen påvirke utviklingen gjennom å rette stort press mot presidenten. Kongressen kan blokkere, eller true med å blokkere, presidentens lovforslag og nekte å vedta resolusjoner, for eksempel resolusjoner som kritiserer Israel, og kan slik være med å styre utviklingen. 17 Det er relativt få mennesker som tar beslutningene i amerikansk utenrikspolitikk. Beslutningstakerne rådfører seg med rådgiverne i Det nasjonale sikkerhetsrådet og utenriksdepartementet. Disse er ofte høyt utdannede akademikere med god, inngående kunnskap om alle verdens områder. Det skjer likevel ofte at rådgivernes anbefalinger blir ignorert og deres innflytelse på politikken har derfor vært svært begrenset. Richard Parker, diplomat med lang fartstid i amerikansk utenrikstjeneste og ambassadør til Libanon ( ), påpekt. 18 Kathleen Christison påpeker at disse ekspertene ofte er utvalgt fordi deres oppfatning stemmer med beslutningstakernes, og at de dermed er med på å forsterke misoppfatninger. 19 Tradisjonelt har de valgte representantene og beslutningstakerne ofte vært mer pro-israelske enn embetsverkets områdeeksperter, som har vist mer forståelse for at konflikten har mer enn én side. 20 Det bør også nevnes at utenrikspolitiske beslutninger vanligvis tas raskt, uten full oversikt over situasjonen og basert på mangelfull informasjon om hva som faktisk skjer. Derfor er det ofte slik at politikken ikke svarer helt til utfordringen. Det er med andre ord misoppfatningene som blir styrende, påpeker statsviteren Robert Jervis. Han omtaler en beslutningstakers personlige erfaringer som personen tar med seg inn i beslutningsprosessen som støyfaktorer. Disse støyfaktorene virker i ulik grad inn på beslutningene som fattes. 21 Shannon fremhever også at det personlige nivået er avgjørende i utformingen av den amerikanske utenrikspolitikken Quandt, Peace process: American diplomacy and the Arab-Israeli conflict since 1967, Christison, Perceptions of Palestine: their influence on U.S. Middle East policy, Ibid., Shannon, Balancing act: US foreign policy and the Arab-Israeli conflict, 4-10; Quandt, Peace process: American diplomacy and the Arab-Israeli conflict since 1967, Robert Jervis, Perceptions and Misperceptions in International Politics (New Jersey: Princeton University Press, 1976), Shannon, Balancing act: US foreign policy and the Arab-Israeli conflict,

14 Primærkilder Denne oppgaven bygger i all hovedsak på primærkilder innhentet ved Jimmy Carterbiblioteket i Atlanta, Georgia, USA på sensommeren Biblioteket huser arkivmateriale fra Carter-administrasjonens tid i Det hvite hus, en samling på titusener av dokumenter. En stor mengde dokumenter har de siste årene blitt digitalisert, men disse er foreløpig kun tilgjengelig på spesielle datamaskiner i arkivet. Alle de digitaliserte kildene har blitt gitt et unikt ID-nummer som jeg har valgt å bruke i fotnotene. Dokumentene fra biblioteket er i all hovedsak telegrammer sendt mellom Det hvite hus og utenriksdepartementet i Washington, og de amerikanske ambassadene i regionen. De aller fleste er til og fra Beirut, men det er også mange fra Damaskus og Tel Aviv. I tillegg er det noen fra Egypt, Jordan, Saudi-Arabia, og enkelte fra London og Paris. De to amerikanske ambassadørene i Beirut gjennom disse årene, Richard B. Parker ( ) og John Gunther Dean ( ) sine telegrammer fra ambassaden i Beirut forteller om det daglige arbeidet ved ambassaden, utviklingen i Libanon, informasjon om møter og analyser av situasjonen. Særlig er telegrammene fra John Gunther Dean svært detaljerte. Telegrammene fra Damaskus og Tel Aviv inneholder naturlig nok mye av det samme. Dokumentene gir ingen informasjon om hvordan beskjedene ble mottatt i det amerikanske utenriksdepartementet, men kan gi innblikk i hvordan den amerikanske Libanon-strategien ble satt ut i livet. I tillegg til telegrammer består kildematerialet også av flere andre typer dokumenter, blant annet memoranda, noen etterretningsrapporter, analyser og møtereferater. I mange tilfeller kan det være vanskelig å fastslå hvem som har sett dokumentene og hvilken rolle de spilte i utviklingen av Libanon-politikken, men de gir fortsatt et godt innblikk i utformingen av amerikansk politikk. I all hovedsak er det kildene fra Carter-biblioteket oppgaven bygger på. Selv om mange av dokumentene har blitt åpnet i løpet av de siste årene, er store deler av materialet knyttet til Midtøsten ennå ikke åpnet. Deler av materialet er innhentet fra det amerikanske utenriksdepartementets arkivs database The National Archives, Access to Archival Databases (NARA-AAD). Mange av dokumentene i denne databasen overlapper med Carter-bibliotekets fordi dokumentene har blitt sendt til utenriksdepartementet og Det hvite hus NARA-AAD er tilgjengelig her: (hentet ) 6

15 Dokumentsamlingen Foreign Relations of the United States (FRUS) har vært brukt i digital utgave. Fra Carters periode er det utgitt to bind om Midtøsten-konflikten, «Arab-Israeli Dispute, January 1977-August 1978, Volume VIII» og «Arab-Israeli Dispute, August1978- December 1980, Volume IX». Disse fokuserer mest på forholdet mellom USA, Israel og Egypt, men dokumenter som omhandler Libanon dukker sporadisk opp. Størsteparten av disse omhandler hendelsene i og etter mars Det kan være vanskelig å avgjøre hvem som har skrevet et dokument og hvem som har sett det. Telegrammer er som regel adressert og undertegnet, men hvorvidt mottakeren faktisk har sett dokumentet er vanskelig å fastslå. I enkelte tilfeller har den som har lest dokumentet kommet med kommentarer i teksten og satt sine initialer på forsiden, men dette er sjeldent. I tillegg er det vanlig at for eksempel sentrale embetsmenn i utenriksdepartementet kan bruke utenriksministerens navn uten at ministeren har sett dokumentet. Selv om det kan være vanskelig å si hvem som har skrevet, sett og brukt dokumentene forteller de noe om syn og meninger blant beslutningstakere og rådgivere, i tillegg til å vise hvilke hensyn og tanker som preget beslutningene. Jeg har valgt å skrive «til Vance» på alle telegrammer adressert til «SECSTATE/WASHDC», til tross for at mange av telegrammene aldri nådde Vance personlig. Litteratur Det finnes en stor sekundærlitteratur som tar for seg den amerikanske Midtøsten-politikken under Jimmy Carter, men lite er skrevet om forholdet mellom USA og Libanon i denne perioden. Dette har ikke blitt inngående behandlet. De fleste bøker som omhandler Carters Midtøsten-politikk fokuserer på Camp David-forhandlingen og Libanon har alltid havnet i bakgrunnen. Det finnes også flere biografier som ser nærmere på Carter og andre sentrale beslutningstakere. Dessuten har Carter, Vance og Brzezinski alle sammen utgitt memoarer fra tiden i Det hvite hus. Memoarer må brukes forsiktig, men de kan allikevel bidra til å gi et innblikk i hva de sentrale aktørene selv trodde og mente. 25 Når det kommer til Libanon er det skrevet flere bøker som omhandler den libanesiske borgerkrigen, men få som har fokusert på årene det her er snakk om. De aller fleste bøker 24 Tilgjengelig her: 25 Zbigniew Brzezinski, Power and principle: memoirs of The National Security Adviser (New York: Farrar, 1983); Jimmy Carter, Keeping faith: memoirs of a president (Toronto: Bantam, 1982); White House diary (New York: Farrar, Straus & Giroux, 2010); Cyrus Vance, Hard choices: critical years in America's foreign policy (New York: Simon & Schuster, 1983). 7

16 fokuserer enten på krigens to første år ( ) eller på den israelske invasjonen i For denne oppgaven har historikeren Walid Khalidis bok Conflict and Violence in Lebanon fra 1979 vært svært verdifull. Khalidi gir en god analyse av utviklingen i landet og forklarer bakgrunnen for den kaotiske situasjonen i Libanon ved å analysere aktørenes ønsker og mål, og de eksterne og interne faktorene. Han behandler også den israelske invasjonen inngående. I tillegg dekker oversiktsverkene Lebanon A History, av historikeren William Harris og A History of Modern Lebanon av historikeren Fawwaz Traboulsi også elementer fra årene oppgaven omhandler. 26 Professor Yezid Sayighs Armed Struggle and the Search for State er en svært omfattende gjennomgang og drøfting av den palestinske motstandens historie. Sayighs bok omhandler et stort tidsspenn og er enormt detaljert. Sayighs hovedfokus ligger ikke på Libanon og boken omhandler ikke disse tre årene i detalj, men på grunn av den sterke palestinske tilstedeværelsen i landet omhandler flere hundre sider situasjonen der. Boken gir det palestinske perspektivet på historien. 27 Når det kommer til amerikansk Midtøsten-politikk er det skrevet flere gode bøker. Av de mer generelle verkene er historikeren David Lesch The Middle East and the United States og William Quandts Peace Process oversiktlige, detaljerte verker, som gir innføring i amerikansk Midtøsten-politikk i lengre perioder. Når det gjelder Carters Midtøsten-politikk har historikeren Timothy Magas The World of Jimmy Carter: US Foreign Policy, og historikeren Scott Kaufmans Plans Unravelled The Foreign Policy of the Carter Administration gode bøker som gir detaljerte innføringer i Carter-administrasjonens Midtøsten-politikk Walid Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East (Cambridge, Mass.: Center for International Affairs, Harvard University, 1979); Fawwaz Traboulsi, A history of modern Lebanon (London: Pluto Press, 2007); William W. Harris, Lebanon: a history, (New York: Oxford University Press, 2012). 27 Yezid Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, (Washington, D.C.: Institute for Palestine Studies, 1997). 28 Timothy P. Maga, The world of Jimmy Carter: U.S. foreign policy, (West Haven: University of New Haven press, 1994); Kaufman, Plans unraveled: the foreign policy of the Carter administration; Jerel A. Rosati, "The Rise and Fall of America's First Post-Cold War Foreign Policy," i Jimmy Carter: foreign policy and post-presidential years, red. Herbert D. Rosenbaum og Alexej Ugrinsky (Westport: Greenwood, 1994). 8

17 Libanon I midten av april 1975 brøt det ut kamper i Beirut. Kristne militser kjempet mot muslimske grupper, alliert med de venstreradikale og palestinere. Kampene var de første i en lang rekke, de eskalerte raskt og spredte seg til hele landet. Den libanesiske staten kollapset internt. Borgerkrigen var i gang. I løpet av de neste femten årene, frem til 1990, mistet omkring libanesere livet, store deler av befolkningen ble internt fordrevet og forlot hjemlandet sitt. Sentralmakten kollapset, samfunnets institusjoner sto igjen som tomme skall. Landet ble oppstykket og delt mellom lokale krigsherrer, og fremmede makter. I løpet av de femten årene borgerkrigen varte, vokste den libanesiske befolkningen med bare , et tall som vitner om den enorme innvirkningen konflikten hadde på samfunnet. 29 Det libanesiske samfunnet er svært sammensatt og komplekst. Landet er svært lite, med en liten befolkning, men huser atten ulike religiøse grupper og hadde på 1970-tallet en befolkning på mellom tre og fire millioner. I denne befolkningen finnes det atten offisielt anerkjente religiøse grupper, som under borgerkrigen alle hadde sine oppfatninger om hva slags land Libanon skulle være. 30 Med sin strategiske beliggenhet mellom Israel og Syria har landet flere ganger havnet midt i regionale konflikter. Dette har hindret fremveksten av et varig stabilt samfunn. Denne ustabiliteten har ofte blitt godtatt og utnyttet av regionens stormakter. 31 Enhver studie som omhandler Libanon må være klar over dette spesielle aspektet ved det libanesiske samfunnet. Den libanesiske staten vokser frem Det libanesiske høylandet har gjennom historien vært et tilfluktssted for religiøse utgrupper. Omkring 500 år e.v.t. slo den maronittiske munkeordenen, en sekterisk kristen gruppe, seg ned i Libanonfjellene. I begynnelsen hadde denne gruppen tilhold i den nordlige delen av fjellene, men den ekspanderte raskt. Rundt ordenen ble det skapt et høyfungerende føydalsamfunn. Det maronittiske samfunnet ble erobret av muslimske styrker på midten av 600-tallet. Dette var begynnelsen på flere århundrer med muslimsk styre over det libanesiske området. Da den islamske splittelsen inntraff i siste halvdel av 600-tallet, ble sjiaislam den dominerende retningen. Det sjiamuslimske kjerneområdet ble Bekaa-dalen, et av Libanons 29 Harris, Lebanon: a history, , Gerges, "Lebanon," Ibid., 78. 9

18 mest fruktbare områder, kjent for sitt gode jordbruksland. I løpet av 700-tallet innvandret sjiamuslimer fra hele den arabiske halvøy til dette området. I dag utgjør sjiamuslimene flertallet i den libanesiske befolkningen. I perioden rundt år 1000 slo også druserne seg ned i området. Druserne er en religiøs gruppe med utspring i sjiaislam, men hverken sunni- og sjiaislam anerkjenner dem ikke. Det er usikkert om druserne vandret inn utenfra, eller om gruppen var lokale konvertitter. Druserne slo seg ned i Shuf-fjellene, sør for maronittene på det libanesiske høylandet. Også druserne underla seg andre grupper og etablerte godt fungerende føydalsamfunn, med en sterk hær. 32 Det libanesiske området kom under Det osmanske rikets kontroll på 1500-tallet. Osmanene organiserte området under den større administrative enheten Syria. 33 De neste 200 årene av den libanesiske historien var svært rolige. De osmanske provinsene hadde en utstrakt grad av selvstyre, og osmanene var fornøyde så lenge provinsene forble lojale og betalte sine skatter til Istanbul. Det var også en viss grad av religiøs frihet, organisert gjennom millet-systemet. Dette gjorde at alle «bokens folk», kristne og jøder, fikk beholde sine religiøse friheter mot å betale en ekstraskatt. Det samme gjaldt maronittene og druserne, som fikk utstrakt selvstyre mot å betale skatt til sultanen. 34 Utover og 1800-tallet ble det osmanske riket stadig mer svekket, men det gikk ikke i oppløsning. Inntektsgrunnlaget ble svekket, særlig på grunn av korrupsjon, og stadig flere lokale ledere motsatte seg Istanbuls styre. Den egyptiske lederen Muhammed Ali stod for det første virkelige forsøket på å få uavhengighet fra det osmanske riket. Han klarte aldri å innta Istanbul, men området som i dag er Libanon ble i årene rundt 1830 okkupert av hans tropper. Muhammed Alis sønn Ibrahim ble innsatt som lokal guvernør for området. Under Ibrahim ble maktbalansen mellom de ulike religiøse gruppene i Libanon forskjøvet. Sunnimuslimene som hadde vært den mest privilegerte gruppen under osmanene, ble av Ibrahim oppfattet som illojale. Derfor ble jøder og kristne prioritert inn i lokaladministrasjonen. Videre forsøkte Ibrahim og bygge opp en hær gjennom å innføre allmenn verneplikt, noe som møtte sterk motstand. Det var flere av Ibrahims reformer som var svært upopulære. Samfunnet ble stadig mer destabilisert. Druserne var gruppen som gav Ibrahim hardest motstand. Gruppen hadde vokst seg sterke, og hadde kontroll over flere andre grupper. Ibrahim forsøkte å knuse den 32 Eugene L. Rogan og Gunnar Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk ([Oslo]: Gyldendal, 2011), 45-49; Hilde Henriksen Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten (Kristiansand: Cappelen Damm akademisk, 2013), Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk,

19 drusiske motstanden med militærmakt, men uten suksess. I 1839 brøt det ut et opprør som fjernet Ibrahim fra makten. Det libanesiske området kom igjen under osmansk kontroll. 35 Maronittene etablerte gjennom 1800-tallet stadig tettere bånd med europeiske makter. 36 Gjennom århundret mottok de økonomisk støtte fra blant annet Frankrike, og inngikk handelsavtaler med flere europeiske land. Dette førte til at Beirut på midten av 1800-tallet ble et av Midtøstens viktigste økonomiske og politiske sentra, som kunne konkurrere med Damaskus i størrelse. 37 Maronittene tjente mest på disse ordningene, og vokste frem som en økonomisk overklasse. Dette skapte misnøye mot dem i resten av befolkningen. I 1860 brøt den første libanesiske borgerkrigen ut. Muslimske og drusiske grupper angrep kristne i Libanonfjellene, og mange kristne ble drept. Også i Damaskus ble den kristne befolkningen angrepet, her ble flere tusen drept. 38 Til sammen mistet rundt kristne livet. I Frankrike følte de franske katolikkene en sterk tilknytning til maronittene. De reagerte derfor sterkt på nedslaktingen av kristne, og presset på for at keiseren, Napoleon III, skulle komme dem til unnsetning. 39 Keiseren svarte med å sende en fransk ekspedisjonsstyrke, som kom maronittene til unnsetning. 40 På Frankrikes oppfordring og under fransk oppsyn ble det arrangert en konferanse i Beirut i 1861, som sølte å finne en løsning på problemene. Målet var å sikre en fredelig sameksistens mellom de forskjellige gruppene i området. Det ble oppnådd enighet om at Libanonfjellene skulle opprettes som en egen administrativ enhet. Denne enheten skulle være kristen, og styres av en kristen guvernør, sammen med et råd bestående av representanter fra alle de religiøse undergruppene. De kristne gruppene hadde flest seter i rådet, og hadde derfor alltid flertallet. 41 Den nye politiske enheten forble en del av det osmanske riket, men var autonom og fikk lov til å eksistere i fred helt frem til 1915, da den ble tvunget til å opphøre i forbindelse med første verdenskrig. 42 Systemet med politisk makt fordelt langs religiøse skillelinjer som ble opprettet med denne kristne enheten, ble senere standarden som den libanesiske konstitusjonen fra 1926 og Nasjonalpakten fra 1943 skulle 35 Harris, Lebanon: a history, , Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, ; Yair Evron, War and intervention in Lebanon: the Israeli-Syrian deterrence dialogue (London: Croom Helm, 1987), Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, 214; Harris, Lebanon: a history, , Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, ; Robert Fisk, Pity the nation: Lebanon at war (Oxford: Oxford University Press, 1992), 56; Harris, Lebanon: a history, , Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, 215; Fisk, Pity the nation: Lebanon at war, Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Harris, Lebanon: a history, , Itamar Rabinovich, The war for Lebanon, (Ithaca, N.Y.: Cornell University Press, 1984),

20 bygge på. Røttene til landets konfesjonelle politiske system finnes dermed allerede på midten av 1800-tallet. Dette systemet skulle komme til å hindre fremveksten av en sterk sentralmakt, og føre landet ut i intern konflikt over hundre år senere. Allikevel ble denne perioden av libanesisk historie kjennetegnet av politisk stabilitet og kulturell blomstring. Beirut ble, i tillegg til et økonomisk, også et kulturelt og intellektuelt sentrum, hvor den arabiske kulturen blomstret. 43 I perioden før første verdenskrig var det osmanske riket allerede svekket. Under krigen hadde riket støttet Tyskland, og etter krigen sto de derfor på den tapende siden. Det osmanske riket måtte gi slipp på store deler av sine tidligere områder. Disse ble delt mellom Frankrike og Storbritannia i henhold til Sykes-Picot-avtalen av Det libanesiske området kom under fransk styre. Libanon, som under osmanene hadde tilhørt provinsen Syria, ble under fransk styre skilt ut som en egen enhet. Bekaadalen, og store deler av kysten vest for fjellene ble lagt til dette forstørrede libanesiske området. Frankrike ønsket å skape Le Grand Liban, et utvidet Libanon. Dette skulle være en kristen stat, hvor maronittene skulle ha en fremtredende rolle. 44 Maronittene presset på for at den franske kolonimakten skulle gjøre nettopp dette, og Frankrike var villige til å innfri ønskene. En større kristen stat, ville bli en sterkere kristen stat, og dermed en mer verdifull alliert i Midtøsten. For mange syrere var det sårende at store deler av det som hadde vært syrisk område ble gitt til Libanon. Utvidelsen førte også til at flere forskjellige grupper ble inkludert i den nye kristne staten, i all hovedsak en stor gruppe muslimer. Maronittene ble gitt en fremtredende rolle i denne staten. Blant maronittene var det en utbredt følelse av at staten var til for dem. 45 Libanon ble proklamert som republikk i 1926, og fikk sin egen konstitusjon det samme året, men var fortsatt under fransk overherredømme. 46 I konstitusjonen ble det politiske systemet fastsatt, og det ble skapt en nasjonalforsamling, som i sin tur skulle velge presidenten. Makten skulle deles etter religiøse linjer, og de kristne, som på denne tiden var i flertall, skulle ha flest plasser i denne. Dette sørget for at de fikk full kontroll over maktapparatet. 47 Opprettelsen av den stor-libanesiske staten førte til syrisk irritasjon og en forskyvning i den etnisk-religiøse balansen i landet, som 43 Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Evron, War and intervention in Lebanon: the Israeli-Syrian deterrence dialogue, 1; Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Ibid., Harris, Lebanon: a history,

21 gjorde at maronittene, gruppen staten var bygget rundt ikke lenger hadde det samme solide flertallet. 48 Det uavhengige Libanon Under andre verdenskrig ble Frankrike okkupert av Tyskland. Den sørlige delen av landet ble gitt selvstyre under en kollaboratørregjering. Denne regjeringen satte inn sine egne menn til å styre i mandatområdene, også i Libanon. I 1941 ble landet invadert av britiske og frie franske styrker, lojale til De Gaulle. 49 I Libanon vokste det frem sterke nasjonalistiske ideer, som la press på den franske kolonimakten. Frankrike var også avhengig av at landet produserte materialer til krigsinnsatsen, som gjorde at Frankrike måtte holde dem fornøyde. I 1943 ble Frankrike presset til å gi Syria og Libanon muligheten til å avholde valg. I tiden før valget hadde maronittfraksjonen blitt splittet i to. Emil Eddé, den sittende presidenten, ledet den ene, som var fornøyde med situasjonen slik den var, og støttet det franske styret. Samtidig fryktet de for en eventuell situasjon hvor muslimene skulle komme i overtall. Eddé ønsket nye grenser, som gjorde at de kristne igjen kunne være i flertall. Den andre fraksjonen ble ledet av Bishara al-khuri, og sto for en mer radikal retning, med uavhengighet fra Frankrike som det fremste målet. Al-Khuri ønsket å inkludere de libanesiske muslimene i staten bedre. Denne fraksjonen fanget bedre opp stemningene blant libanesere flest, og gikk seirende ut av valget. Al-Khuri ble president, og utpekte Riyadh al-sulh, en fremstående sunnimuslim, som statsminister. 50 I 1943 ble det under al-khuris og under britisk oppsyn fremforhandlet en avtale mellom de religiøse gruppene, kjent som Nasjonalpakten. 51 Med denne avtalen ble det politiske systemet låst, og den sekteriske delingen av makten ble videreført. Nasjonalpakten anerkjente at religion var en viktig markør for de ulike gruppene, og at Libanon var et religionspluralistisk samfunn. Denne avtalen fastsatte at regjering og nasjonalforsamling skulle inkludere maronitter, sunnimuslimer, sjiamuslimer, de greskortodokse, drusere og gresk-katolske kristne. Presidenten skulle alltid være maronitt, statsministeren sunnimuslim og lederen av parlamentet skulle være sjiamuslim. De kristne var alltid i flertall, seks mot fem. Nasjonalpakten bygget på folketellingen av 1932, selv om de faktiske forholdene i Libanon hadde endret seg i mellom 1932 og De kristne var ikke lenger i flertall, blant annet fordi 48 Rabinovich, The war for Lebanon, , Harris, Lebanon: a history, , Ibid., Ibid.,

22 den muslimske befolkningens fødselsrater de foregående årene var mye høyere enn de kristnes og at flere maronitter hadde valgt å utvandre. 52 Den muslimske befolkningen gikk med på denne maktfordelingen, i bytte mot lovnader om at landet skulle bli en del av den arabiske verden. 53 Libanon fikk formelt sin uavhengighet fra Frankrike samme år. I 1947 ble det første frie valget gjennomført, men dette ble mer en oppvisning i elitemanipulasjon enn fri politikk. Al-Khuri forsøkte å overkjøre parlamentet, tilsidesette Nasjonalpakten, og stilte til valg for enda en periode. Libanon forble stabilt gjennom og 50-tallet. Dette var først og fremst en følge av økonomisk vekst, fremfor Nasjonalpakten, som skapte noe uenighet mellom de ulike religiøse gruppene. Under krigen hadde de libanesiske fabrikkene produsert materiell til den allierte krigsinnsatsen, og skaffet seg et forsprang på landene rundt. Beirut utviklet seg i denne perioden et finansielt, intellektuelt og kulturelt sentrum. Libanons økonomi ble med uavhengigheten fritt fra fransk kontroll Særlig var det oljeinntekter fra nabolandene som fant veien til Beirut, og landet tiltrakk seg utenlandske investeringer. Den kristne befolkningen kom best ut av dette, og tjente sammen med fremstående sunnimuslimer store penger i denne perioden. Denne nye overklassen skapte misnøye i befolkningen. 54 Byen ble enda viktigere etter opprettelsen av staten Israel i 1948, da Beirut overtok mye av handelen som før hadde gått gjennom Haifa. Mellom 1949 og 1957 vokste den libanesiske økonomien med 7 % per år. Beirut, som hadde lange tradisjoner som et intellektuelt sentrum, tiltrakk seg studenter fra hele den arabiske verden. 55 Frem til midten av 1950-tallet fremsto Libanon som et fremgangsrikt og stabilt land, med sterke friheter for befolkningen og en svært progressiv politikk, men under overflaten vokste stadig motsetningene mellom de etnisk-religiøse gruppene. For mens Beirut vokste, og en økonomisk handelselite vokste frem, forble store deler av landet fortsatt fattig og jordbruksbasert. 56 Den libanesiske økonomiske politikken var alltid Laissez-Faire, og investeringene ble i all hovedsak gjort rundt elitene i Beirut. Det ble aldri utviklet sosiale goder, og velferdsfordeling har aldri vært et sentralt mål. 57 I 1952 måtte Al-Khuri gå av som president da han ikke lenger hadde de politiske elitegruppenes støtte. Den nye presidenten, Camille Chamoun, fremhevet Libanon som et 52 Evron, War and intervention in Lebanon: the Israeli-Syrian deterrence dialogue, Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, Harris, Lebanon: a history, , Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Ibid., Evron, War and intervention in Lebanon: the Israeli-Syrian deterrence dialogue, 5. 14

23 vestlig land, og søkte allianser mot vest. Han ønsket å gjøre Libanon mer attraktivt for utenlandske investorer. Chamoun slet også med å skaffe oppslutning i befolkningen om sine planer. Han inngikk gjennom sin periode flere avtaler med vestlige land, og mottok fra 1953 økonomiske overføringer fra USA. Til gjengjeld fikk amerikanerne fri tilgang til libanesisk luftrom. Libanesiske ledere gjennom hele denne perioden forsøkte å bøte på sin egen svakhet ved å knytte seg sterkere til USA. Libanon hadde tradisjonelt søkt mot vesten, og var aldri truet av kommunismen. Problemene meldte seg i midlertid på andre halvdel av 50-tallet, da en ny type arabisk nasjonalisme spredte seg til Libanon. 58 Den egyptiske presidenten Gamal Nasser lanserte ideen om en ny arabisk nasjonalisme, og i Libanon fikk den innflytelse særlig blant de misfornøyde muslimene, og radikale standpunkter vokste frem. 59 Chamoun møtte stadig mer motstand i befolkningen. Særlig var det hans valg om å stå på vestens side mot de sovjetstøttede arabiske nasjonalistene, og hans nære bånd til USA og Frankrike som var problematisk. I 1956 gjorde han seg enda mer upopulær gjennom å stå på fransk-britisk side under Suez-krisen. 60 Nassers panarabisme møtte sterk motstand blant flere av de arabiske kongedømmene. Særlig Saudi-Arabia, Irak og Jordan så med stor skepsis på disse nye ideene. Derfor valgte Egypt å knytte tettere bånd til et av landene som var mer vennlig innstilt, Syria. De to landene gikk tidlig på året 1958 sammen i Den forente arabiske republikk. Dette gjorde at Egypt kunne stå sterkere overfor andre stater i regionen. Republikken ble beundret av mange arabere, også i Libanon. Men den politiske ledelsen, særlig de kristne delene av den, var svært skeptiske til denne nye politiske enheten. 61 Også andre stater var skeptiske til sammenslåingen. I denne perioden knyttet Libanon tettere bånd til Syria og Egypts fiender, Irak, Jordan og Saudi- Arabia, samtidig som de opprettholdt et tett samarbeid med USA. 62 USA, gjennom bruk av CIA, hjalp Chamoun til å få gjennomført en endring i valglovene som gjorde at han kunne sitte ut over de seks årene som var fastsatt i konstitusjonen av Valget i 1957 ble av CIAs Wilbur Eveland fremstilt som en CIA-operasjon. 63 Fra muslimsk side ble valget møtt med misnøye. Nassers ideer hadde fått stor innflytelse blant flere libaneserne, og maronittene fryktet mer enn før den økende ustabile situasjonen i landet. 58 Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Gerges, "Lebanon," 79-81; Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Ibid., Gerges, "Lebanon," Ibid.,

24 Kuppet i Irak i juli 1958 gjorde de kristne libaneserne enda mer urolige. Chamoun kontaktet USA, og ba om amerikansk støtte til å holde makten. Blant de politiske toppene i Libanon var det en ide om at amerikanerne oppfattet situasjonen i Midtøsten som en kamp mellom vesten og en farlig panarabisk nasjonalisme, noe som gjorde at de ville kjempe på Libanesisk side. Allerede dagen etter kuppet i Irak sendte president Eisenhower marineinfanterister til Libanon. Denne intervensjonen satte en stopper for den stadige eskalasjonen av urolighetene i Libanon, samtidig som det viste hvordan USA var villig til å med militær makt sikre sine interesser. 64 Chamoun måtte til tross for intervensjonen fratre stillingen som president, og Fuad Chehab, en general i den libanesiske hæren, overtok og status quo ble gjenopprettet. 65 Chehab forsøkte å sette i gang en modernisering av landet, men møtte sterk motstand. Enhver modernisering av landets politiske system ville komme i konflikt med Nasjonalpakten, og dermed møte motstand. Massene støttet ikke opp om Chehabs fremstøt, noe som gjorde at han tross sine intensjoner ikke fikk gjennomført mye. Chamoun skulle imidlertid komme til å bli en sentral aktør under borgerkrigen. Den palestinske minoriteten Delingen av Palestina og opprettelsen av den israelske staten i 1948 førte til en videre ustabilitet i Libanon. Den 14. mai 1948 ble staten Israel proklamert, og allerede dagen etter brøt det ut krig med nabostatene. Krigen førte til at palestinere ble drevet på flukt, og i overkant av fant veien til Libanon. 66 Denne gruppen ble en videre destabiliserende faktor i det libanesiske samfunnet, og i perioden etter 1948 var det libanesiske samfunnet stadig mer preget av indre uro. Den kristne delen av befolkningen oppfattet palestinerne som en trussel mot den skjøre maktbalansen i landet. I denne perioden begynte kristne grupper å opprette forsvarsforbund og militser som skulle forsvare kristne interesser. De palestinske innvandrerne ble aldri del av det libanesiske samfunnet. De fikk ikke statsborgerskap, og de fikk ikke tilgang til samfunnsgoder. Palestinerne levde i flyktningleirer sør i landet og rundt de største byene. Her levde de i et eget parallellsamfunn, og livnærte seg gjennom illegalt arbeid i landbruket. 67 Seksdagerskrigen i 1968 gjorde det klart at de aldri kunne returnere til 64 Ibid. 65 Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, Mark A. Tessler, A history of the Israeli-Palestinian conflict (Bloomington, Ill.: Indiana University Press, 1994), Ibid.,

25 sine gamle områder. Utover 1950-tallet begynte palestinske organisasjoner i Libanon å vokse seg sterke, og etablerte et samfunn innen samfunnet. 68 Palestinas frigjøringsorganisasjon, PLO, ble opprettet på et toppmøte mellom de arabiske statene i Hensikten var å få kontroll over palestinerne, og sikre et felles talerør. PLO åpnet kontorer og knyttet kontakter i hele den arabiske verden. Flere palestinske grupper kom under PLOs brede paraply, den største av disse var Fatah. 69 Den organisasjonsstrukturen som ble opprettet med PLO ga også muligheter for andre progressive palestinske organisasjoner. I 1965 gjennomførte Fatah sine første angrep på Israel fra leire i Sør-Libanon. 70 I årene etter 1968 førte PLO krig mot Israel fra baser i Sør-Libanon. I 1969 fikk PLO en ny leder. Yasser Arafat som hadde ledet Fatah fra For PLO var målet å opprette en egen palestinsk stat. Sør-Libanon hadde blitt et fristed for PLO, som fra dette området gjennomførte en rekke angrep på Israel. PLO så i perioden etter 1968 stadig mer negativt på vesten, og det var naturlig å søke støtte fra Sovjetunionen. Den libanesiske staten var ikke sterk nok til å gjøre noe med det. Israel svarte på angrepene med bombardement av Sør-Libanon. PFLP gjennomførte på 60-tallet flere kapringer av israelske fly, noe som i 1968 førte til at israelske kommandosoldater raidet flyplassen i Beirut, og sprengte 13 libanesiske passasjerfly mens de fortsatt sto på bakken. 71 I Libanon og Jordan hadde misnøyen med de palestinske gruppene økt. Angrepene hadde ført til gjengjeldelsesangrep fra Israel. I Libanon forsøkte den libanesiske hæren å så ned mot de palestinske gruppene. I 1969 kom det til kamper mellom den libanesiske hæren og palestinske soldater. President Nasser i Egypt så med bekymring på situasjonen, og fikk overtalt partene til forhandlinger i Kairo. Gjennom Kairo-avtalen, som den libanesiske regjeringen ble tvunget til å underskrive, ble PLO sikret kontroll over alle palestinere i flyktningleirene i landet, og ble sikret muligheten til å operere fritt fra Sør-Libanon. Kairo-avtalen gjorde at palestinerne fikk muligheten til å skape en stat innen staten. I 1970 ble PLO og PFLP kastet ut fra Jordan i et blodig oppgjør med kong Hussein, og flyttet sitt hovedkvarter til Libanon. Den palestinske 68 B. J. Odeh, Lebanon: dynamics of conflict: a modern political history (London: Zed Books, 1985), 9-10; Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, Araberne: historien om det arabiske folk, (Ikke alle de palestinske motstandsgruppene aksepterte Fatahs fremtredende posisjon. For eksempel valgte PFLP, som var en av de største gruppene, å stå utenfor PLO av ideologiske årsaker.) 70 Ibid., Ibid.,

26 befolkningen i Libanon vokste til mellom Utover 1970-tallet vokste PLO seg sterkere, og sto i 1975 med rundt væpnede menn. 73 Borgerkrig, I 1975 brøt det ut kamper mellom muslimske fiskere og lokale myndigheter i havnebyen Sidon, noen mil sør for Beirut. Et utenlandsk selskap, Protein, ledet av den tidligere presidenten Camille Chamoun, hadde fått monopol på fiskerettighetene i byen, noe de muslimske, i hovedsak sjiaer, fiskerne reagerte på. Muslimene følte seg dårlig behandlet, og tok til gatene for å demonstrere. De lokale myndighetene ønsket å slå ned disse demonstrasjonene, og i opptøyene som fulgte ble en av de fremstående sunnimuslimske lederne, Maruf Saad, drept. I dagene som fulgte allierte de muslimske fiskerne seg med PLO, muslimske og venstreradikale grupper, som sammen skulle hindre den libanesiske hæren i å rykke inn og ta kontroll over byen. Hæren, som hadde et kristent offiserskorps og muslimske soldater, ble oppfattet som korrupte. Tanken om at hæren kun tjente de kristnes interesser spredte seg. For de kristne var de muslimske fiskernes allianse med de palestinske motstandsorganisasjonene kun en advarsel om hva som kunne skje hvis man ikke fikk kontroll over palestinerne. Opprøret i Sidon var det første i en lang rekke, og i april spredte det seg til Beirut. 74 Kampene i Beirut mellom militante palestinske organisasjoner, alliert med muslimske grupper og libanesisk venstreside, organisert i Den libanesiske nasjonalbevegelsen, og den kristne falangistmilitsen den 13. april 1975, var de første av mange, som skulle føre landet ut i full borgerkrig. Kampene gikk langs grensene mellom kristne forsteder og sjiamuslimske fattigstrøk. På morgenen den 13. april gikk maskerte gjerningsmenn til angrep på en kirke i Beirut. Under angrepet, som var rettet mot falangistpartiets leder Pierre Gemayel, hadde tre falangister mistet livet. Som hevn for dette svarte falangistene med å drepe 28 sivile palestinere om bord i en buss i Beirut. 75 Den libanesiske hæren maktet ikke å stoppe volden. Kampene vokste i omfang, og kristne og Nasjonalbevegelsens militser kjempet frem mot sommeren PLO og PFLP ga i første rekke materiell støtte til de kjempende organisasjonene, men det var andre grupper som utkjempet slagene. 76 Nasjonalbevegelsen ble 72 Ibid., Harris, Lebanon: a history, , Evron, War and intervention in Lebanon: the Israeli-Syrian deterrence dialogue, 10; Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, 440; Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Odeh, Lebanon: dynamics of conflict: a modern political history, Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten,

27 ledet av en fremstående druserleder, Kamil Jumblatt. Jumblatt ønsket et sekulært Libanon. 77 Både Yasser Arafat, leder for PLO, og Hafez al-assad, president i Syria, ønsket at kampene skulle opphøre. Arafat ønsket utstrakt autonomi for de palestinske gruppene, og frihet til å føre sin egen politikk. For den syriske presidenten, Assad, var det ønsket om en stabil, men svak stat som Libanon kunne dominere. 78 Mot slutten av mai forsøkte president Faranjiyya å gjeninnføre orden gjennom å utnevne et militærkabinett. Dette førte til lite annet enn en eskalasjon av konflikten. Faranjiyya ble presset til å gå, og måtte utpeke sin politiske motstander Rashid Karami som ny president i landet. I juni døde kampene ut, og Beirut gikk inn i en rolig sommer. 79 Men i august ble kampene gjenopptatt, og utover høsten spredte de seg til hele landet. På kristen side var falangistene den fremste makten. Falangistmilitsen under ledelse av Pierre Gemayel, sprang ut av Falangistpartiet, et fascistinspirert kristent parti. 80 For falangistene var Libanon et kristent land, og de kjempet for å opprettholde det eksisterende systemet, basert på Nasjonalpakten. 81 Falangistmilitsen var en av de største, med væpnede medlemmer. 82 Beirut ble i løpet av vinteren forvandlet til en krigssone og store deler av byens infrastruktur ble lagt i ruiner. Lenge var de kristne presset hardt, men ble reddet av Camille Chamoun, som hadde blitt innenriksminister, og som satte inn 2000 libanesiske soldater. Kristne militser begynte å jage muslimer ut av kristne bydeler og byen ble delt i to, vest og øst. 83 De ulike fraksjonene søkte hjelp utenfra til å finansiere en stadig dyrere krig. I de omkringliggende statene var villigheten stor til å gi våpen og ammunisjon. 84 Assad forsøkte i desember 1975 å bedre på situasjonen og inviterte falangistenes leder Gemayel til Damaskus for å finne en løsning på situasjonen. Disse samtalene ble av PLO oppfattet som et svik. Mens Assad og Gemayel snakket sammen i Beirut, infiltrerte palestinske motstandsgrupper falangistene og drepte fire. Falangistenes svar kom raskt, og 200 muslimer ble drept. I januar 1976 angrep falangistene, med støtte fra Camille Chamouns Nasjonalliberale parti de palestinske områdene rundt Beirut. Falangistene tok raskt kontrollen over hele området fra Beirut til Jounieh, en kystby noen mil nord for Beirut. I disse kampene 77 Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Ibid., Ibid., Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, Ibid., Ibid., Ibid.,

28 ble over 1000 mennesker drept. PLO, som lenge hadde valgt å stå på sidelinjen, kunne ikke lenger være passive, og kastet seg inn i kampen med all sin styrke. 85 Fra før hadde de libanesiske muslimene, venstresiden og palestinerne blitt støttet av Syria, som gjennom de palestinske kamporganisasjonene Saiqa og Den palestinske frigjøringshæren kunne øve stor innflytelse. At PLO gikk med i krigen ble avgjørende. For seg selv var PLO tallmessig overlegne alle andre, med omtrent mann under våpen på sitt største. Murabitun, den sunnimuslimske militsen, og falangistene kunne til sammenlikning mønstre mann hver. 86 Den libanesiske hæren gikk stadig mer i oppløsning, og tidlig på året 1976 ville PLO at general Sami al-khatib skulle ta med seg de muslimske soldatene i hæren, bryte ut, og danne en libanesisk-arabisk hær. I mars gikk den libanesiske hæren i oppløsning, og de fleste muslimene valgte å følge general Khatib. De kristne soldatene gikk også ut av hæren, og mange sluttet seg til kristne grupper. Druserlederen Jumblatt krevde president Faranjiyyas avgang og gikk inn for å avsette ham med makt. 87 Syrisk intervensjon I et forsøk på å gjenopprette stabiliteten i Libanon ville den syriske presidenten Hafez al- Assad intervenere i april Han hadde tidligere vært alliert med palestinerne, men da det så ut til at disse skulle beseire de kristne tidlig på vinteren 1976 byttet Assad allianse. Syria fryktet at disse gruppene ville knytte seg tettere til regimet i Irak, som var Syrias erkefiende i den arabiske verden. 88 Den syriske intervensjonen ble i Washington mottatt som en god løsning på den varige ustabiliteten i Libanon, og president Gerald Ford og hans utenriksminister Henry Kissinger forhandlet frem en avtale som sikret en buffersone mellom den syriske styrken og Israel. I USAs øyne var det kun Syria som kunne skape ro i Libanon, som var USAs eneste mål i landet. 89 Dette skulle gjøre slutt på at Libanon var en «farlig avledning» Harris, Lebanon: a history, , Ibid., Ibid., Harris, Lebanon: a history, , ; Traboulsi, A history of modern Lebanon, ; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Gerges, "Lebanon,"

29 USA godtok ikke invasjonen før de tok grep for å sikre landets kristne befolkning, selv om de for øyeblikket, øyensynlig var alliert med Syria. Kissinger skrev i sine memoarer: «We encouraged Israel to serve as arms supplier of the Christians even as Syria temporarily at least as their protector.» 91 Den syriske styrken rykket inn i Libanon i slutten av april 1976, og tok raskt kontroll over store områder i nord. Landets fremferd var brutal, og under kampene ved Tel al-zaatar mistet mange palestinere livet i kamper mot Syria. Styrken var forhindret fra å innta Sør-Libanon på grunn av avtalen som hadde blitt fremforhandlet via Washington i forkant av intervensjonen, så dette området fortsatte å være et urolig område. Buffersonen i Sør-Libanon ble derfor et fristed for den palestinske motstanden, som skulle skape problemer for i lang tid fremover Traboulsi, A history of modern Lebanon, Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, 232.; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East,

30 22

31 Den libanesiske hengemyren Valget av Jimmy Carter i november 1976 varslet om et fornyet amerikansk initiativ i fredsprosessen i Midtøsten. Drevet av både politiske, strategiske og personlige ønsker om å bringe fred til regionen, ønsket Carter å skape en varig fredsavtale. På veien frem mot en løsning på den arabisk-israelske konflikten var det imidlertid mange hindringer. En av disse var den fortsatte konflikten i Libanon. 93 Den syriske intervensjonsstyrken som på våren 1976 hadde blitt sendt inn i landet, hadde innen oktober klart å etablere en viss kontroll nord for Zahrani-elven som renner ut i Middelhavet åtte kilometer sør for Sidon, byen der den libanesiske borgerkrigen brøt ut. Den syriske intervensjonen hadde gjort slutt på kampene og tatt kontroll over deler av landet. Gjennom året var landet likevel preget av interne oppgjør mellom de ulike gruppene. 94 Den syriske styrken, som rent formelt var en arabisk sikkerhetsstyrke, hadde kun delvis kontroll i området de sto i. I nord var landet delt mellom flere uavhengige grupper som hadde bygget ministater inne i staten da Syrias intervensjon gjorde frontene til grenser. Syrerne var forhindret fra å ta kontrollen i Sør-Libanon. Her fortsatte kampene mellom palestinere, alliert med muslimske og venstreradikale grupper, og den kristne militsen til major Saad Haddad, alliert med Israel. Den libanesiske sentralregjeringen syrerne hadde stablet på beina under ledelse av maronitten Elias Sarkis representerte den offisielle makten i landet, men var ikke en regjering annet enn i navnet. Den virkelige makten lå hos tre interne aktører: Syrerne, PLO og maronittene. Avstanden mellom aktørene var større enn noen gang tidligere, og Sarkis slet med å skape oppslutning om sitt gjenoppbyggingsprosjekt og slet med å balansere mellom aktører med sterke meninger for hvordan det nye Libanon skulle se ut. 95 Slik Carter-administrasjonen så det, truet situasjonen i Libanon med å trekke hele regionen inn i en ny storkrig. Israel og Syria hadde begge interesse av å styre utviklingen i Libanon, noe som bidro til å øke spenningsnivået. I ytterste konsekvens kunne de gamle fiendene bli trukket med i en ny krig med hverandre, med potensielt katastrofale konsekvenser. Gjennom 93 Gerges, "Lebanon," Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, (for kart, se vedlegg1: kart, kart 3.) 95 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, 56-65; Traboulsi, A history of modern Lebanon,

32 året forsøkte derfor Washington å fungere som et avspennende mellomledd når spente situasjoner oppsto i Libanon. Hovedmålet var å unngå en spredning av konflikten til hele regionen. 96 Carter-administrasjonen bestemte seg raskt for å bygge opp igjen det libanesiske samfunnet under president Elias Sarkis. Gjennom året ga USA økonomisk og politisk hjelp til den libanesiske staten i et forsøk på å gjenopprette stabiliteten. Det ble et viktig mål å bygge opp igjen den libanesiske hæren slik at Sarkis ikke lenger skulle være avhengig av den lånte syriske sikkerheten som gjorde ham upopulær og fikk ham til å se ut som en syrisk marionett. Å avklare Libanons plass ved forhandlingsbordet i Genève var også et viktig mål for administrasjonen. 97 Jimmy Carters drøm for Midtøsten We do not intend to impose from the outside a settlement on the nations of the Middle East. War there has carried the world to the edge of nuclear confrontation. It has disrupted the world economy and imposed severe hardship on the people in the developed and the developing nations alike. So true peace peace embodied in binding treaties is essential. It will be in the interest of the Israeli and the Arab. It will be in the interest of the American people. It will be in the interest of the entire world Jimmy Carter, tale i FN, oktober 1977 Valget i 1976 varslet om en ny tid i Det hvite hus. Etter år under Richard Nixon og Gerald Ford, preget av hemmelighold, skandaler og nederlaget i Vietnam, hadde avstanden mellom Washingtons storpolitikk og velgerne økt. Velgerne var lei og var klare for noe nytt. Jimmy Carter, demokratenes kandidat, ble dette nye. Som guvernør i hjemstaten Georgia hadde han hatt lite kontakt med Washington. For det amerikanske folket fremsto den tidligere peanøttbonden og marineoffiseren fra det amerikanske sør som «mye mer ærlig enn Richard Nixon og mye mer intelligent enn Gerald Ford.» 99 Mens Carters karismatiske kristne tro traff velgere i det nye høyre, appellerte hans finansielle konservatisme til ny-konservative, og fokuset på moral var noe mange satte pris på. 100 Han klarte under valgkampen å tiltrekke seg både konservative og liberale. Under valgkampen fokuserte Carter på verdier, og særlig på betydningen av å føre en moralsk utenrikspolitikk. Han anklaget sine forgjengere for å ha ført en umoralsk politikk og for å ha skjult mye for det amerikanske folket. Utenriksminister Henry Kissingers realpolitiske tilnærming hadde fokusert på makt og ikke moral. I forsøket på 96 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, FRUS, Arab-Israeli Dispute, January 1977-August 1978, Volume VIII (Heretter FRUS, January 1977-August 1978, Vol. VIII), Dokument 63: Memorandum of Conversation, 1. August Maga, The world of Jimmy Carter: U.S. foreign policy, , Little, American orientalism: the United States and the Middle East since 1945, Kaufman, Plans unraveled: the foreign policy of the Carter administration,

33 å demme opp for sovjetisk innflytelse, hadde USA knyttet bånd til autoritære, undertrykkende regimer over hele verden. 101 Carter lovte at denne tiden var over. Hans administrasjon skulle føre den amerikanske utenrikspolitikken tilbake i riktig retning. Carter lovte det amerikanske folket at hans administrasjon skulle være ærlig, åpen og moralsk i sine handlinger, også i utenrikspolitikken. 102 Carters politiske ideer var sterkt formet av arbeidet i den trilaterale kommisjonen, en tenketank nedsatt av David Rockefeller, styreleder i Chase Manhattan Corporation, i 1973 for å fremme økonomisk, strategisk og politisk samarbeid mellom USA, Europa og Japan. 103 Kommisjonen besto av representanter fra alle de tre regionene og skulle arbeide sammen for å finne løsninger for framtiden. I Carters politikk var blant annet ønsket om å bygge opp et preventivt diplomati, skape en gjensidig avhengighet mellom landene i verden og fokuset på menneskerettigheter og det globale fellesskapet, preget av hans tid i kommisjonen. 104 Da Carter ble valgt i november 1976, hadde han lite kunnskap om Midtøsten. Som den gjennomsnittlige amerikaner delte han det israelske perspektivet på konflikten. Han hadde reist til Israel som guvernør og støttet opp om det jødiske hjemlandet. Forpliktelsen til landets sikkerhet og retten til trygge grenser, som var den amerikanske utenrikspolitikkens grunnlinje, forble Carter tro mot. Takket være en enorm arbeidskapasitet hadde Jimmy Carter et klarere bilde av konflikten enn noen president før ham. 105 Under valgkampen hadde han snakket om behovet for å finne en løsning på konflikten i Midtøsten før «kruttønnen» eksploderte. 106 Nixon og Kissinger hadde fokusert for mye på Sørøst-Asia, mente Carter. Dette hadde ført til at konflikten i Midtøsten hadde vokst seg enda mer komplisert. 107 Midtøsten var en viktig leverandør av rimelig olje til USAs allierte i Europa. Ustabiliteten i regionen truet med å kutte tilgangen på denne. Både utenriksminister Cyrus Vance og Zbigniew Brzezinski, Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver mente at en fredsavtale mellom Israel og de omkringliggende arabiske landene ville skape stabilitet i en viktig del av verden. 108 I tillegg var Carter drevet av 101 Ibid., Ibid. 103 Ibid., Maga, The world of Jimmy Carter: U.S. foreign policy, , Christison, Perceptions of Palestine: their influence on U.S. Middle East policy, Maga, The world of Jimmy Carter: U.S. foreign policy, , Ibid.; Kaufman, Plans unraveled: the foreign policy of the Carter administration, Plans unraveled: the foreign policy of the Carter administration,

34 en tro på at alle problemer kunne løses og et personlig ønske om å gjøre en forskjell i verden. 109 Carter trodde at alle konflikter kunne løses så lenge alle parters synspunkter ble hørt. 110 Raskt etter innsettelsen kontaktet Washington de sentrale aktørene i regionen med sitt forslag for en fredsprosess i Midtøsten. Løsningen Carter-administrasjonen foreslo bygget på Sikkerhetsrådets resolusjon 242 fra 1967: 1) Israel skal ha sikre grenser, som landet har rett til å forsvare; 2) Israel måtte trekke sine styrker tilbake fra alle områder som israelerne hadde okkupert under krigen i 1967; 3) Alle parter i fredsavtalen måtte anerkjenne Israels rett til å eksistere; og 4) Det måtte finnes en løsning på det palestinske problemet, muligens gjennom opprettelsen av et palestinsk hjemland. 111 Carter var ingen Midtøsten-ekspert, og han slet med å skape oppslutning om sitt fredsforslag. 112 Gjennom året forsøkte Carter å presse frem israelsk tilbaketrekning fra områdene okkupert etter krigen i 1967, noe han kunne ha klart hadde han stått overfor en regjering som var villig til å bytte «land for fred.» Rabinregjeringen kunne ha vært villig til å gå med på en slik avtale, men etter at det mindre kompromissvillige høyrepartiet Likud og partiets leder Menachem Begin kom til makten i mai 1977 ble dette uaktuelt. 113 Valget i Israel 17. mai 1977 blir av historikeren Avi Shlaim omtalt som «et vannskille.» 114 Det var for første gang ikke et arbeiderparti som styrte landet. Alliansen, Rabins arbeiderparti, gjorde det dårligste valget noensinne. Det var høyrepartiet Likud som gikk av med seieren og Menachem Begin, tidligere leder for den radikale sionistgruppen Irgun, fikk oppdraget med å stifte regjering. Foruten Begin var flere regjeringsmedlemmer tidligere militære ledere. Forsvarsminister Ezer Weizman, landbruksminister Ariel Sharon og ikke minst utenriksminister Moshe Dayan hadde bakgrunn fra det israelske forsvaret. Dayan hadde to ganger tidligere sittet i regjering for arbeiderpartiene Mapai og Rafi. I Begin-regjeringen satt han som uavhengig kandidat i Begin-regjeringen, og var blant regjeringens mer moderate, og hadde blitt inkludert i regjeringen fordi han fremsto som «fornuftig og ansvarsfull.» Christison, Perceptions of Palestine: their influence on U.S. Middle East policy, Ibid., Maga, The world of Jimmy Carter: U.S. foreign policy, , Ibid., Kaufman, Plans unraveled: the foreign policy of the Carter administration, Shlaim, The Iron wall: Israel and the Arab world, Ibid.,

35 Høyrepartiet Likud sto for hardere politisk linje, inspirert av den radikale sionistiske filosofen Zeev Jabotinsky. Likud forsvarte den israelske okkupasjonen av områder tatt under krigen i 1967, og partiets manifest slo fast at alt landet mellom «havet og Jordan-elven» rettmessig tilhørte det jødiske folket. 116 Regjeringen fremhevet denne retten på landet, og lovet å fortsette byggingen av bosettinger på dette territoriet, noe som førte til problemer i forhandlingene med USA. Carter ville ha Israel ut av disse områdene, og forsøkte gjennom sine år i Det hvite hus å presse regjeringen til tilbaketrekning. Begin, var mindre kompromissvillig og preget av en større frykt enn sin forgjenger Rabin. Han hadde mistet hele sin familie i holocaust og så den arabiske fiendtligheten overfor Israel som en forlengelse av den europeiske antisemittismen, og ville gjøre alt for å unngå at det samme skulle skje igjen. Politikken ble i aller høyeste grad preget av dette. Under Begin ble det ført en mer aggressiv utenrikspolitikk med fokus på å avskrekke de arabiske statene. Begin forsterket «jernmuren», en avskrekkende kraft som skulle forhindre nye angrep på Israel. 117 Carter innså at det palestinske problemet måtte løses. Israels kriger med nabolandene og okkupasjon av territorier utenfor sine egne grenser hadde drevet store deler av det palestinske folket på flukt. Disse hadde strømmet inn i de omkringliggende arabiske landene. Palestinerne levde i eksil her, men ønsket å returnere og skape sin egen stat. 118 Etter at Carter som første amerikanske president snakket om behovet for opprettelsen av et palestinsk hjemland på en pressekonferanse i Clinton, Massachusetts, i mars, ble den israelske politikken og holdningene overfor Carter enda hardere. Israels støttespillere i USA satte den nye presidenten under stort press. 119 Skulle eventuelle fredsforhandlinger lede frem til en varig fredsavtale, måtte det finnes løsninger på det palestinske spørsmålet, argumenterte Carter. 120 Samtidig var Carter klar på at støtten til Israel lå fast, og at det første steget på veien mot fred i Midtøsten var en «anerkjennelse av Israel fra landets naboer, Israels rett til å eksistere, Israels rett til å eksistere permanent, Israels rett til å eksistere i fred. 121 Gjennom året forsøkte Carter-administrasjonen å forhandle frem posisjonene libaneserne og palestinerne skulle ha ved forhandlingene i Genève. Israelerne var skeptiske til en slik deltakelse, men gikk etter hvert med på at palestinerne kunne forhandle som en del av den 116 Ibid. 117 Ibid., Kaufman, Plans unraveled: the foreign policy of the Carter administration, Ibid., 78-79; Christison, Perceptions of Palestine: their influence on U.S. Middle East policy, Kaufman, Plans unraveled: the foreign policy of the Carter administration, FRUS, Arab-Israeli Dispute, January 1977-August 1978, Volume VIII (Heretter FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII), Dokument 23: Editorial Note. 27

36 jordanske delegasjonen så lenge de ikke var medlemmer av PLO, en organisasjon Israel ikke anerkjente. 122 I utgangspunktet mente Israel at hverken Libanon eller palestinerne der skulle være del i eventuelle forhandlinger. Carter mente derimot at en slik deltakelse var nødvendig og forsøkte å overbevise Rabin- og Begin-regjeringene om det samme. 123 Libanon, januar 1977 Innen oktober hadde den syriske styrken tatt kontroll over store deler av Libanon. Landets nordlige og østlige deler var delvis under syrisk kontroll. Det internasjonale samfunnet, og analytikerne i det amerikanske utenriksdepartementet, trodde at krigen endelig var over. 124 I virkeligheten hadde den syriske intervensjonen kun skapt en pause i kampene. 125 Sterke interne spenninger preget fortsatt det libanesiske samfunnet. Med den syriske intervensjonen hadde frontene blitt omgjort til grenser, og sterke grupper kontrollerte mer eller mindre autonome områder. 126 På det arabiske toppmøtet i Riyadh i Saudi-Arabia hadde den syriske styrken formelt blitt omgjort til en arabisk sikkerhetsstyrke og for en kort stund utvidet med mindre bidrag fra Saudi-Arabia, Sudan og Libya. 127 I januar 1977 sto tre syriske divisjoner med til sammen soldater i Libanon. Raskt etter intervensjonen begynte den syriske styrken å gjøre seg upopulær både blant palestinerne, venstresiden og maronittene. Syrerne hang opp bilder av den syriske presidenten Hafez al-assad rundt omkring i Beirut og forstyrret dagliglivet i byene. 128 Den svake libanesiske sentralmakten, som de jure hadde makten i landet, hadde de facto nesten ingen innflytelse. Regjeringens kontroll var begrenset til en liten del av landet og avhengig av syrisk støtte. Resten av området var delt mellom en rekke forskjellige grupper, flere av dem med større militær slagkraft enn staten. 129 En smal stripe land langs landets sørgrense ble kontrollert av Den frie libanesiske hæren. Denne styrken sto under Saad Haddads ledelse og besto av utbrytere fra den libanesiske hæren. Haddad hadde blitt sendt til området av den da fungerende forsvarsministeren Camille Chamoun i august 1976, for å lede 122 Christison, Perceptions of Palestine: their influence on U.S. Middle East policy, Ibid. 124 Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, Harris, Lebanon: a history, , Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, ; Traboulsi, A history of modern Lebanon,

37 deler av den libanesiske hæren som sto i området. 130 Under krigen hadde den kristne enklaven blitt avskåret all kontakt med det kristne nord og på vinteren 1975/1976 allierte Haddadmilitsen seg med Israel. Israelerne stilte villig opp og forsynte militsen med våpen og annet utstyr. 131 Haddad-militsen fungerte fra da av som Israels forlengede arm inn i Libanon og en del av det israelske sikkerhetssystemet. Gjennom året fortsatte denne styrken å kjempe mot palestinerne i området. Nord for enklaven, opp til omtrent 16 kilometer nord for Litani-elven, var det etablert en buffersone mellom den syriske intervensjonsstyrken og Israels nordlige grense. 132 Den libanesiske venstresiden, muslimske organisasjoner og palestinske motstandsgrupper, med PLO i spissen, kunne uforstyrret kontrollere dette området. 133 Den relative stabiliteten syrerne hadde skapt, hadde gjort det mulig for PLO å konsentrere sine militære styrker i Sør-Libanon. 134 At PLO hadde «funnet asyl under en israelsk «avskrekkende paraply» som var beregnet på syrerne», var noe statsminister Yitzhak Rabin ikke kunne akseptere. 135 Deler av Beirut og hovedveien til Damaskus var under Sarkis kontroll. I tillegg hadde den syriske styrken tatt kontroll over det nordligste og østligste Libanon, fra Tripoli, ned Bekaa-dalen til grensen ved Golanhøydene. 136 I Libanon-fjellene fortsatte maronittene å forberede seg på en deling av det libanesiske territoriet. I løpet av 1976 hadde flere maronittgrupper samlet seg i Den libanesiske fronten (LF). Fronten inkluderte Kataeb-partiet, Det nasjonalliberale partiet og partiets Tiger-milits, Marada og Sederens voktere. Camille Chamoun, Pierre Gemayel og Suleiman Faranjiyyah, de tre største militslederne på kristen side hadde knyttet sine militser til LF. 137 Maronittene hadde vært nær ved å bli knust under krigen og var naturlig nok skeptiske til en gjenoppbygging av staten på grunnlag av Nasjonalpakten fra De kristne mente denne ikke ga dem tilstrekkelig sikkerhet. 138 Maronittene var svært skeptiske til den palestinske minoriteten og ønsket å få dem ut av landet. Det var tydelig at LF forberedte seg på en deling av det libanesiske territoriet. I det tradisjonelle kjerneområdet, i og rundt Libanon-fjellene bygget Fronten opp en ministat, med en parallell administrasjon og en egen hær under Bashir 130 Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , Harris, Lebanon: a history, , Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, (For kart, se Vedlegg1:Kart, kart 3) 133 Harris, Lebanon: a history, , Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Harris, Lebanon: a history, , Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East,

38 Gemayels kommando. 139 Da den libanesiske hæren hadde gått i oppløsning på vinteren 1976, hadde en stor gruppe soldater sluttet seg til de kristne militsene. Med seg hadde de våpen og utstyr. I tillegg mottok de kristne militsene store mengder våpen, også amerikanske, fra Israel. Med et sted mellom og soldater utgjorde Frontens milits en betydelig styrke. 140 Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og deres allierte kontrollerte det hovedsakelig muslimske området i det sentrale Libanon. Organisasjonens frykt for maronittene gjorde at PLO nektet å overgi territorier under sin kontroll til restene av den libanesiske hæren og syrerne, og PLO fortsatte å bygge sin ministat. 141 Fakhani-kantonet ble en eksilstat for den palestinske befolkningen i Libanon. Fakhani var navnet på en bydel i Beirut hvor Arafat hadde sitt hovedkvarter. Takket være støtte fra regjeringer i den arabiske verden og stadig større anerkjennelse for det palestinske folkets sak, kunne denne staten nyte godt av selvstyre. 142 I 1976 besto styrken som PLO og Nasjonalbevegelsen kontrollerte av cirka mann under våpen. 143 Den libanesiske borgerkrigen var en svært blodig konflikt. I løpet av drøyt atten måneder med borgerkrig massakrerte begge sider sivile. Da kristne styrker på høsten 1976 tok seg inn i den palestinske slummen rundt Beirut og drepte flere hundre palestinere, svarte palestinerne med å ta livet av kristne. Og slik fortsatte det. Tapene av menneskeliv var enorme. Av en befolkning på cirka blir det regnet med at et sted mellom og libanesiske og palestinske liv hadde gått tapt mellom mars 1975 og januar Når det kommer til antall sårede er det større usikkerhet. Konservative anslag opererer med , mens CIA i februar 1977 mente det kunne være så mange som I tillegg hadde store deler av den libanesiske befolkningen blitt drevet på flukt. Den amerikanske etterretningen anslo at i overkant av en million mennesker var drevet på flukt. De fleste internt, men noen, særlig den kristne middelklassen, hadde forlatt landet til fordel for USA og land i Europa. I tillegg hadde omtrent palestinere hadde flyktet inn i Syria Traboulsi, A history of modern Lebanon, ; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, JCL, NLC , Reconstitution of the Lebanese Army, rapport fra CIA, 21. oktober Traboulsi, A history of modern Lebanon, Richard B. Parker, "Kawkaba and the South Lebanon Imbroglio: A Personal Recollection, ," i Middle East Journal (Middle East Institute, 1996), Harris, Lebanon: a history, , Rogan og Nyquist, Araberne: historien om det arabiske folk, 443.; JCL, NLC , Lebanon: Prospects of Reconstruction, rapport fra CIA, 10. februar JCL, NLC , Lebanon: Prospects of Reconstruction, rapport fra CIA, 10. februar

39 Den amerikanske etterretningen rapporterte i februar 1977 om skadene på den libanesiske infrastrukturen. Skadene på de større byene var store. Frontlinjene i hovedstaden hadde gått tvers gjennom hotelldistriktet, som hadde blitt totalskadd. Nitti prosent av den libanesiske industrien hadde blitt ødelagt i krigen. Mange sivile libanesere hadde mistet hus, hjem og alt de eide, og behovet for nødhjelp var enormt. CIA anslo at de fysiske skadene og statens tapte inntekter beløp seg til et sted mellom sju og åtte milliarder dollar. Rapporten påpekte også at det fantes lyspunkt. Den libanesiske statens finanser var nærmest intakte, nærmere åtti prosent av det den hadde vært i forkant av krigen. Grunnen til dette var at krigen var privatfinansiert. De antok at det kom til å bli relativt lett for president Sarkis å få lånt penger til gjenoppbyggingen av landet. Beiruts havn og flyplass hadde kommet fra krigen nærmest uskadd, noe som gjorde det enklere å få fraktet inn nødhjelp og materialer til gjenoppbygging. 146 «Sikkerhet før brød» Den libanesiske presidenten Elias Sarkis sto overfor store utfordringer. Landet trengte en effektiv sentralmakt som kunne lede gjenoppbyggingen av landet. 147 Sarkis hadde kommet til makten i mai året i forveien da det ble gjennomført valg under syrisk oppsyn. Med 66 av 69 stemmer i nasjonalforsamlingen ble den syrisk-støttede kandidaten valgt i noe som senere har blitt beskrevet som et statskupp. Maronittene var fornøyde. Motkandidaten Raymond Eddé, sønnen til tidligere president Emil Eddé og en radikal maronittleder, ble støttet av Nasjonalbevegelsen. 148 Valget ble gjennomført under oppsyn av Saiqa, en palestinsk milits under syrisk kontroll. Bare deler av nasjonalforsamlingen var til stede, representanter for den libanesiske venstresiden og palestinerne boikottet valget. 149 Fordi Suleiman Faranjiyyah ville sitte ut sin periode inntok ikke Sarkis presidentpalasset før i september I desember ble økonomen Selim al-huss blitt bedt om å danne en regjering bestående av teknokrater. Regjeringen skulle igangsette gjenoppbyggingen av landet. Kontrollen over de sentrale postene i regjeringen hadde Sarkis gitt til nære venner. Fuad Boutros, regjeringens eneste virkelige politiker, var utenriks- og forsvarsminister. Sami al-khatib ledet de væpnede styrkene og Johnny Abdu ledet den militære etterretningen JCL, NLC , Lebanon: Prospects of Reconstruction, rapport fra CIA, 10. februar Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Ibid., Harris, Lebanon: a history, , 239; Traboulsi, A history of modern Lebanon, Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Traboulsi, A history of modern Lebanon,

40 Sarkis motto, «sikkerhet før brød», viser hvordan landets sosioøkonomiske problemer ble knyttet til mangelen på sikkerhet i landet. 152 Prioriteringene for Sarkis ga seg selv. Først og fremst måtte den grunnleggende sikkerheten i landet bygges opp igjen. Det måtte gjenopprettes en effektiv sentralmakt, som kunne kontrollere hele landet og styre gjenoppbyggingen. 153 Libanons forsvar hadde gått i oppløsning i løpet av krigen, noe som gjorde Sarkis avhengig av lånt sikkerhet i form av den syriske styrken i landet. 154 Sarkis ønsket tilsynelatende et nært forhold til USA. Allerede i begynnelsen av januar hadde en libanesisk talsmann bedt den nye amerikanske administrasjonen om å utnevne en ny ambassadør til landet. Den forrige ambassadøren, Francis Meloy, hadde blitt drept av det som sannsynligvis var PFLP på våren I januar 1977 ønsket Sarkis at en ny ambassadør skulle utnevnes som et tegn på at Libanon var på vei i riktig retning. 155 I februar ble Richard Bourdeaux Parker, som hadde lang fartstid i utenrikstjenesten, utnevnt til ny ambassadør til landet. Gjennom det neste året hadde han nær kontakt med Sarkis. I Washington bestemte den nye administrasjonen seg raskt for å støtte opp om Sarkis, som den så som den eneste legitime makten i landet. Sarkis hadde den nødvendige støtten fra både Syria, muslimene og de kristne, samt en teknokratisk bakgrunn. Han fremsto som tilbaketrukket og representerte en ikke-konfronterende politisk stil. Alt dette var egenskaper som gjorde ham til et naturlig samlingspunkt og den eneste reelle kandidaten til stillingen. 156 Da Vance møtte Sarkis i midten av februar 1977, forsikret han Sarkis om at USA gjorde alt i sin makt for å finne frem til løsninger på problemene i Libanon, løsninger som tok hensyn til alle parter. Utenriksminister Vance mente det ville være best om USA inntok rollen som en nøytral mekler mellom partene, og derfor ikke offentliggjorde løsningen amerikanerne foretrakk. 157 Selv om forholdet til den libanesiske presidenten etter hvert ble var preget av fortvilelse over hans manglende evne til å ta vanskelige, men nødvendige avgjørelser, tok den amerikanske Libanon-politikken sikte på å bygge opp igjen landet under hans styre Ibid. 153 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Ibid., Parker, "Kawkaba and the South Lebanon Imbroglio: A Personal Recollection, ," Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 13: Parker til Liaison Office in Riyadh, 19. februar NARA-AAD, Parker til Vance, 7. april (hentet ). 32

41 Nabatieh Bare dager etter innsettelsen ble administrasjonens fokus rettet mot Libanon. Sarkis ønsket å avvæpne palestinerne i det nordlige Libanon og en streng gjennomføring av Kairo-avtalen av I 1969 hadde den libanesiske regjeringen blitt presset av blant annet den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser til å gå med på en ydmykende avtale med PLO. Avtalen ga PLO kontrollen over de palestinske flyktningleirene i Libanon, til gjengjeld skulle PLO anerkjenne statens suverenitet. 159 Siden 1969 hadde PLO og andre palestinske grupper gjentatte ganger brutt med avtalens bestemmelser uten konsekvenser. 160 Sarkis og syrerne ønsket å presse palestinerne til å respektere bestemmelsene i Kairo-avtalen for å gjenopprette sikkerhet og stabilitet. 161 Presidenten sendte syrerne inn for å ta kontrollen over palestinernes tunge militære utstyr. I forkant av dette hadde de palestinske motstandsbevegelsene forsøkt å flytte sine våpen i sikkerhet for syrerne. 162 Deler av våpnene hadde PLO og Nasjonalbevegelsen under stort press gått med på å overgi. 163 Da de ga disse våpnene til Den arabisk-libanesiske hæren, som besto av muslimske soldater som hadde brutt ut av den libanesiske hæren på vinteren 1976, reagerte den syriske styrkens libanesiske kommandant Ahmad al-haj raskt. 164 I slutten av januar 1977 tok syriske soldater kontroll over Den arabisklibanesiske hærens kaserner i de store byene og arresterte hærens kommandant Ahmad al- Khatib. 165 PLO fortsatte etter dette å bygge ned sine styrker i Libanon. Et par tusen palestinske geriljasoldater som hadde kommet til landet under krigen og sluttet seg til ulike palestinske grupper forlot landet, de fleste med kurs for Egypt. Den syriske styrken forsøkte å utnytte PLOs tilbaketrekning fra flere byer januar krysset et sted mellom fem hundre og tusen syriske soldater de røde linjene ved Zahrani-elven, med kurs for Nabatieh, en landsby i det sentrale Sør-Libanon, omtrent en mil nord for den israelske grensen. Den israelske regjeringen så dette trekket som en alvorlig krenkelse, truet med en militær reaksjon, og kontaktet Washington. 167 Med syriske soldater stående bare noen titalls kilometer nord 159 Harris, Lebanon: a history, , Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , Ibid., Harris, Lebanon: a history, , Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , Ibid. 167 JCL, NLC , Vance til Carter, 27. Januar

42 for grensen, fryktet den israelske regjeringen at Damaskus skulle komme til å åpne en ny front mot Israel. 168 I dagene som fulgte, forsøkte Washington å finne en løsning på situasjonen som hadde oppstått, før Israel reagerte. Da det kom fram at styrken var sendt inn i Sør-Libanon på Sarkis kommando for å ta kontroll over tyngre militært utstyr, som hadde blitt stående igjen etter krigen, forsøkte amerikanerne å få Israel til å unngå å reagere militært. 169 Damaskus mente at Israel ikke hadde rett til å blande seg i det som var libanesiske indre anliggender. Det var da ingen land i verden som måtte spørre nabolandene om tillatelse til å flytte styrker innad på sitt eget territorium, mente syrerne. 170 President Sarkis forsvarte sitt trekk med at den syriske styrken var det eneste alternative maktmidlet han styrte over og at styrken han hadde sendt inn i sør var så liten at den ikke truet Israel. 171 Det virker som om amerikanerne fryktet at en israelsk militær reaksjon ville bidra til å gjøre situasjonen enda mer spent. Med faren for at det syriske regimet ville måtte komme til å reagere på et israelsk angrep og dermed trekke hele regionen inn i en ny krig, var det viktig å håndtere situasjonen raskt. 172 USA forsøkte å få Israel til å unngå å presse frem en tilbaketrekning. Hvis dette skjedde, kom Sarkis til å fremstå som en svak leder som bøyde av for israelske ønsker. 173 USA tok rollen som mellommann i kontakten mellom Beirut, Damaskus og Jerusalem og oppfordret alle sider om å finne en fredelig løsning. Washington fikk forhandlet frem en løsning på problemene som begge sider kunne leve med. 174 For at Sarkis ikke skulle fremstå som svak, fikk den syriske styrken fullføre oppdraget før den trakk seg ut i begynnelsen av februar. 175 I etterkant 168 JCL, NLC , Lebanon: Prospects for Reconstruction, rapport fra CIA, 10. Februar JCL, NLC , Vance til Carter, 25. Januar 1977; JCL, , Brzezinski til Vance, 1. Februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 14: Memorandum of conversation, 20. Februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 13: Parker til Liaison Office in Riyadh, 19. Februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 6, fotnote 3: Memorandum of conversation, 16. Februar JCL, NLC , Vance til Carter, 27. Januar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 6: Memorandum of conversation, 16. Februar 1977.; FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 7: Memorandum of conversation, 16. februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 6: Memorandum of conversation, 16. Februar 1977.; FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 7: Memorandum of conversation, 16. februar

43 takket Israels utenriksminister Yigal Allon utenriksminister Vance for at USA hadde klart å unngå at konflikten eskalerte og førte til en væpnet konflikt mellom Israel og Syria. 176 Da Vance og Rabin møttes senere i februar, gjorde statsministeren det klart at situasjonen i Libanon var uholdbar for Israel. Rabin påpekte at den syriske hæren hadde rustet opp i etterkant av nederlaget i 1973 og var mer slagkraftig enn noensinne. Før de to skilte lag, oppsummerte Rabin den israelske posisjonen: «Israel foretrakk at vakuumet i Sør-Libanon ble fylt av terrorister heller enn syrerne.» 177 Israelerne kunne ikke akseptere noe annet enn en libanesisk styrke i Sør-Libanon og mente at det var viktig å få bygget opp igjen den libanesiske hæren som hadde gått i oppløsning i løpet av vinteren 1976/1977. Da Vance bemerket at problemet med den libanesiske hæren på dette tidspunktet var at det ikke var en ekte hær, mente Rabin at problemet kunne løses ved å la allerede væpnede grupper i Sør- Libanon tas opp i hæren. 178 «[T]he grimness of the Alternatives» 179 «Sikkerhet er åpenbart den høyeste prioriteten. Uten dette, kan ikke et tillitsfullt klima mellom partene, nasjonalt konsensus, eller virkelig fremgang i gjenoppbyggingen skapes», påpekte CIAs analytikere. 180 Fordi den libanesiske hæren hadde gått i oppløsning den foregående vinteren, var president Sarkis avhengig av at den syriske styrken ble stående i landet. Den nære kontakten med Syria var et problem for mange av landets kristne, som i stadig større grad så Sarkis som en syrisk marionett. Sarkis-regjeringens nære kontakt med USA fungerte som en motvekt til den nære kontakten med Syria. 181 Amerikanerne innså raskt at det kun var den syriske styrken som kunne skape ro og opprettholde grunnleggende stabilitet i Libanon. At Syria var alliert med Sovjetunionen virker, akkurat som med Fordadministrasjonen, ikke som om spilte noen rolle. Gjennom de neste tre årene forsøkte USA å holde den syriske styrken inne i Libanon. Hele tiden var de klare på at dette kun var det minste av to onder, alternativet var fornyet kaos FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 6: Memorandum of conversation, 16. Februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 7: Memorandum of conversation, 16. Februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 7: Memorandum of conversation, 16. Februar JCL, NLC , Parker til Vance, 8. juli JCL, NLC , Reconstitution of the Lebanese Army, rapport fra CIA, 21. Oktober JCL, NLC , Lebanon: Prospects for Reconstruction, rapport fra CIA, 10. Februar JCL, NLC , Seelye til Vance, 4. oktober

44 På grunn av det libanesiske lederskapets lammelse og ubesluttsomhet ved krigsutbruddet i 1975 fikk aldri den libanesiske hæren noe konkret oppdrag å løse, og ble derfor stående passivt på sidelinjen. 183 I løpet av krigens første to år fulgte den libanesiske hæren samme kurs som resten av det libanesiske samfunnet. På samme måte som statens institusjoner gikk også hæren i oppløsning i henhold til etniske, regionale og sosiale skillelinjer. 184 Lenge hadde hæren vært preget av intern polarisering mellom hovedsakelig muslimske menige og det kristne offiserskorpset. Spenningene var så store at den kristen-dominerte overkommandoen høsten 1975 hadde advart mot bruk av styrken til sikkerhetsoppdrag. 185 Da hæren gikk i oppløsning, dro de aller fleste soldatene hjem, men femten prosent tok med seg våpnene sine og sluttet seg til ulike militser. Hærens omtrent hundre tanks og syttifem artillerikanoner forsvant inn i militsene. De resterende ti prosentene forble stående i sine posisjoner. Selv om flertallet av soldatene forlot hæren, fortsatte institusjonen å eksistere. Staten fortsatte å betale lønningene og vedlikeholde utstyr og militærbaser. 186 Luftforsvaret gikk ikke i oppløsning og forble nøytralt gjennom krigen. 187 Ved krigsutbruddet i april 1976 besto den libanesiske hæren av soldater, en liten styrke i regional sammenheng. Forsvaret av landets suverenitet hadde vært mer av et symbolsk oppdrag for Libanons væpnede styrker. Hærens primærfunksjon hadde vært å støtte opp om de interne sikkerhetsstyrkene, politiet og den paramilitære politistyrken. Da disse ikke lenger hadde hærens støtte, gikk også de i oppløsning. 188 I september 1976 sto et sted mellom to og tre tusen soldater tilbake i den svake og delte hæren. 189 I februar 1977 påpekte CIAs analytikere at det var et stort behov for å bygge opp igjen den libanesiske hæren. Dette var enklere sagt enn gjort. Å skape en ny styrke, lojal overfor president og sentralmakt, og som i tillegg reflekterte landets sekteriske oppbygning, kom til å bli vanskelig. Restene av den libanesiske hæren hadde behov for rekrutter, uniformer, artilleri og våpen av ulike størrelser. Viktigst var det å bygge opp sterke kommunikasjonslinjer og intern etterretning, som var svært viktig for å skape en slagkraftig og mobil styrke. 190 På begynnelsen av året 1977 hadde president Sarkis vært optimistisk med tanke på hvor lang tid gjenoppbyggingen av hæren kom 183 JCL, NLC , Reconstitution of the Lebanese Army, rapport fra CIA, 21. Oktober Efraim Karsh, "Israel," i The Cold War and the Middle East, red. Yezid Sayigh og Avi Shlaim (Oxford: Clarendon Press, 1997), Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Karsh, "Israel," 72; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, JCL, NLC , Reconstitution of the Lebanese Army, rapport fra CIA, 21. Oktober Traboulsi, A history of modern Lebanon, JCL, NLC , Lebanon: Prospects for Reconstruction, rapport fra CIA, 10. Februar

45 til å ta. Han hadde estimert at en mindre styrke ville være klar innen tre måneder. I Damaskus trodde den syriske utenriksministeren Abd al Halira Khaddam at dette arbeidet kom til å ta nærmere seks måneder. 191 Det var en viss risiko forbundet med å bygge opp igjen Libanons væpnede styrker, men, som den amerikanske etterretningen påpekte, var alternativet et fortsatt kaos som ville undergrave regjeringen og gjøre den avhengig av utenlandsk sikkerhet. 192 Ambassadør Parker mente at et støtteprogram måtte godkjennes, slik at libaneserne selv kunne ivareta sin egen sikkerhet. Han understreket at frykten for at Libanon skulle bli nytt Vietnam for USA, var ubegrunnet. USA var i en unik posisjon til å kunne gjøre noe, og var den eneste som kunne klare å bygge opp igjen hæren. Alternativet var at den syriske styrken ble stående, og i praksis et syrisk hegemoni. «[T]he ultimate justification for the program is the grimness of the alternatives», skrev han i et telegram til utenriksminister Vance. 193 I Washington var det tilsynelatende liten tvil om at den libanesiske hæren måtte bygges opp igjen. Den syriske styrken kunne ikke bli stående i landet permanent, og når den en dag ble trukket ut måtte den libanesiske hæren være forberedt til å overta ansvaret for landets sikkerhet. Carter-administrasjonen ville ga sin fulle støtte til en gjenoppbygging. Amerikanerne var på kort sikt villige til å gi økonomisk støtte til Libanon, mens de forsøkte å finne frem til mer langsiktige løsninger og støtteordninger. 194 I Damaskus var Assad enig i at den libanesiske hæren måtte bygges opp igjen, men Syria hadde ikke store nok overskuddslagre til å utstyre den nye libanesiske hæren. 195 Frem mot sommeren utredet den amerikanske etterretningen og utenriksdepartementet muligheten for å opprette et militært støtteprogram for Libanon. 196 PLO hadde styrket sin stilling i Sør-Libanon i etterkant av Likuds valgseier, men ambassadør Parker mente det ikke var noen fare for Israels sikkerhet. På lang sikt kunne det at Israel oppfattet palestinerne, som ikke sto under noens kontroll, som en mindre fare enn den syriske styrken, som sto under den syriske regjeringens kontroll, komme til å skape problemer for israelerne. At den israelske regjeringen hadde sagt de ville forsvare de kristne i sør satte 191 FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 14: Memorandum of conversation, 20. Februar JCL, NLC , Reconstitution of the Lebanese Army, rapport fra CIA, 21. Oktober JCL, NLC , Parker til Vance, 8. Juli FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 14: Memorandum of conversation, 20. Februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 14: Memorandum of conversation, 20. Februar 1977.; FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 15: Memorandum of conversation, 20. Februar JCL, Samling 6: National Security Advisor Staff material, Boks 47, Folder 4, Dokument 32c,

46 ambassadøren pris på, men han mente at alliansen med den aggressive Haddad-militsen skapte hat mot de kristne i nord. Ambassadøren ga klart uttrykk for at det ikke var ønskelig at Sør-Libanon fortsatte å være et fristed for palestinere og venstreradikale rett nord for den israelske grensen. USA ville ikke ha den israelske hæren inn i Libanon fordi det kunne føre til en kjedereaksjon som ingen visste hvor ville ende. Ambassadør Parker skrev: «[W]e hope Israelis have more sophistication than to take this appeal from frightened villagers as legitimization for [a] campaign of interference. They are smarter than that. At least they used to be.» 197 Israels nye statsminister Menachem Begin og Carter møttes i Washington senere samme måned. Begin forklarte at situasjonen i Sør-Libanon var uholdbar. Den israelske hæren (IDF) var satt i beredskap og artilleriet var rettet mot palestinernes stillinger i området. Statsministeren lovte Carter noe som han åpenbart hadde glemt allerede i mars 1978: «[V]i kommer ikke til å overaske dere.» 198 Han lovte å ikke gjøre noe militært i Libanon uten å informere Washington først. Carter og Begin var enige i at bare en sterk libanesisk sentralregjering kunne skape stabilitet i Libanon og skape fred i sør. Israel ønsket «real quiet» fra områdene nord for grensen sa Begin og gjorde det klart at en libanesisk styrke i Sør- Libanon var å foretrekke. I realiteten var dette det eneste Israel var villige på å gå med på. 199 Både Israel og Syria var altså positive til en gjenoppbygging av den libanesiske hæren. Amerikanerne snakket også med kong Hussein av Jordan og kong Khalid av Saudi-Arabia, som begge var villige til å støtte opp om en eventuell gjenoppbygging. 200 Det virker som om amerikanerne hadde stor tro på at hindringene som lå i veien, splittelsene og problemer med lojalitet til regjeringen, kunne bli forsert. Den amerikanske administrasjonen var villig til å forsyne den nye hæren med våpen og utstyr, men fordi oppbyggingen kom til å ta tid, foreslo utenriksminister Vance at en FN-styrke skulle settes inn i en overgangsperiode. Israel var i utgangspunktet positiv, men ville ha rett til å godkjenne hvilke land som kunne bidra med soldater til en slik styrke. 201 Planen om en FN-styrke i Sør-Libanon ble lagt til side ganske raskt på grunn av den manglende viljen fra israelsk side og ble ikke hentet frem igjen før i mars året etter. Selv om amerikanerne var villige til å skipe våpen inn i landet, var 197 JCL, NLC , Vance til Det hvite hus, 14. Juli FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 52: Memorandum of conversation, 19. Juli FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 52: Memorandum of conversation, 19. Juli FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 72: Vance til Det hvite hus og utenriksdepartementet, 6. August 1977.; FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 74: Vance til Det hvite hus og utenriksdepartementet, 8. August FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 53: Memorandum of conversation, 19. Juli

47 overføringer til det libanesiske politiet og de interne sikkerhetsstyrkene ulovlige under amerikansk lov. 202 I løpet av våren utredet utenriksdepartementet og CIA muligheten for å igangsette et økonomisk støtteprogram for å bygge opp igjen Libanons hær. Utredningene pekte på behovet for en rask gjenoppbygging og forslo at det relativt raskt skulle bygges opp en liten, svært mobil styrke på 3000 mann. En styrke av denne størrelsen ville ikke kunne ta kontroll over Libanon, men ville gi president Sarkis en viss autoritet og kunne bedre sikkerhetssituasjonen noe. Administrasjonen måtte forsøke å overbevise Kongressen om å gi økonomisk støtte til den militære oppbyggingen over budsjettet for regnskapsårene 1978 og Kongressen var skeptisk da administrasjonen ønsket å begynne med å overføre 25 millioner dollar i ubrukte midler fra regnskapsåret 1977 slik at gjenoppbyggingen kunne begynne. 203 Kongressen ble overbevist og 31. juli 1977 godkjente Carter overføringen av 25 millioner dollar i støtte til den libanesiske regjeringen, som skulle brukes til å bygge opp igjen en ny libanesisk hær. Muligheten for å støtte hæren med ytterligere 75 millioner dollar i militærkreditt skulle også utredes. 204 Amerikanerne håpte at disse midlene ville gjøre det mulig for libaneserne å starte gjenoppbyggingen av hæren raskt. 205 Shtaura-avtalen og israelske krenkelser Uten kontroll over palestinerne i Sør-Libanon ville det være umulig for Sarkis å bygge opp igjen staten etter år med ødeleggende krig, mente CIA. 206 Interne splittelser og stridigheter preget den palestinske motstanden. I mai gikk PFLP, en av de palestinske gruppene utenfor PLOs kontroll, støttet av Irak, til angrep på utbryterne i PFLP-GC, som under ledelse av Ahmed Jibril hadde brutt ut i Situasjonen var svært uoversiktlig. Fatah, Yasir Arafats organisasjon og den dominerende gruppen innenfor PLO nektet å gi opp rettighetene sine og forsøkte å unngå syriske forsøk på å tvinge frem en streng gjennomføring av Kairo-avtalen. PLO opprettet derfor direkte kontakt med den libanesiske regjeringen og Amir Gemayel, Bashirs mer pragmatiske bror for å forsøke å fremforhandle en mer fordelaktig avtale. Tilnærmingen førte til at splittelsene mellom PLOs lederskap og grupper i og utenfor 202 FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 15: Memorandum of conversation, 20. februar JCL, Samling 6: National Security Advisor Staff material, Boks 47, Folder 4, Dokument 32c, JCL, NLC , Vance til Brzezinski, 3. august FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 113: Memorandum of conversation, 26. september JCL, NLC , Lebanon: Prospects for Reconstruction, rapport fra CIA, 10. februar Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East,

48 organisasjonen ble større. 208 PLO satte seg ned for forhandlinger med representanter for Libanon og Syria i juli. De møttes i byen Shtaura, en by i Bekaa-dalen, for å komme til enighet om innføringen av Kairo-avtalens bestemmelser. 209 På begynnelsen av 1970-tallet hadde det egyptiske lederskapet brutt med Sovjetunionen, som lenge hadde vært landets nærmeste allierte, og gjort tilnærminger til USA. I Damaskus ønsket regimet å få PLO til å ta Syrias side. Dette gjorde at syrerne var villige til å forhandle med PLO. 210 Avtalen mellom de tre partene ble signert 25. juli PLO hadde forpliktet seg til å gå med på å trekke seg tilbake fra grenseområdet, fjerne tyngre våpen fra flyktningleirer og større byer, og la den libanesiske hæren slippe inn i området organisasjonen kontrollerte i Sør-Libanon. I begynnelsen av august overga PLO noen tyngre våpen, men langt fra alle. Den libanesiske fronten var skeptisk til syrernes tilnærming til palestinerne og nektet å gå med på å la seg avvæpne. 211 Maronittene hadde lenge mislikt den palestinske tilstedeværelsen i Libanon og mente at Shtaura-avtalen var et nytt bevis på at de palestinske motstandsgruppene hadde blitt mektige politiske aktører i Libanon. 212 Maronittene ville ha palestinerne ut av landet. I ukene etter avtalen var underskrevet, trappet maronittene opp sin anti-palestinske propaganda. På grunn av dette nektet PLO og Nasjonalbevegelsen å trekke sine styrker tilbake fra Sør-Libanon. Dette gjorde at den libanesiske regjeringen ikke ville sende hæren sørover. 213 Noen uker senere mente general Victor Khoury, øverstkommanderende i den libanesiske hæren, at tre libanesiske bataljoner kunne sendes inn i området i løpet av fjorten dager. I Jerusalem var Begin-regjeringen skeptisk til om den libanesiske hæren kunne klare oppdraget. 214 Amerikanerne mente det var essensielt at libanesiske styrker ble sendt inn i Sør-Libanon, og forsøkte å samarbeide med Damaskus for å legge press på den libanesiske regjeringen. 215 Etter to uker med relativ ro i Sør-Libanon tok artilleriduellene seg plutselig opp igjen. Amerikansk etterretning var usikker på hvem som hadde tatt initiativet til kampene, men ambassaden mottok flere rapporter som tilsa at det var den kristne Haddad-militsen, oppildnet av Israel. Palestinske styrker under PLOs kommando hadde visstnok fått beskjed om kun å 208 Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 76: Lewis til Vance, i Taif, 9. august Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , Ibid., Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , JCL, NLC , Kirk til Lewis, 16. August FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 115: Memorandum of conversation, 28. September

49 skyte i selvforsvar, noe de også hadde gjort. 216 Angrepet ødela for Shtaura-avtalen, som USA støttet opp om. De palestinske gruppene under PLOs kommando hadde begynt samarbeidet med staten i henhold til Shtaura-avtalen i nord i tiden før angrepet, men med det fornyede kristne initiativet var det vanskelig for organisasjonen å trekke styrkene tilbake fra grenseområdet. 217 Ambassadør Parker mente at det var Israel som sto bak. Han påpekte at regjeringen i Jerusalem ikke likte at Shtaura-avtalen hadde ført til en tilnærming mellom den libanesiske regjeringen, Syria og PLO, og forsøkte å avspore denne tilnærmingen. 218 I løpet av september hadde den israelske hæren blitt mobilisert langs nordgrensen. 219 Gjentatte ganger gjennom året hadde det israelske forsvaret gitt direkte og indirekte støtte til sine kristne allierte i Libanon. Den syriske presidenten Hafez al-assad mente at det ville være umulig for palestinerne å gå med på Shtaura-avtalens bestemmelser hvis dette fortsatte. 220 Carter var gjennom perioden frustrert over manglende fleksibilitet fra den israelske siden. Etter at Israel hadde trappet opp sine provokasjoner, direkte og indirekte gjennom Haddadmilitsen, skrev han i dagboken sin: «Vår vurdering tilsier at Israel bevisst forsøker å hindre en avtale gjennom å skape forstyrrelser i Libanon.» 221 Da en liten israelsk styrke 20. september 1977 krysset grensen inn i Libanon for å støtte opp om Israels kristne allierte, skapte det et nytt problem for Carter-administrasjonen. 222 CIA kunne ikke bekrefte at det var israelske styrker som sto bak før to dager senere. Carter og administrasjonen hans reagerte raskt. Angrepet kom på det verst tenkelige tidspunktet. I Washington hadde utenriksdepartementet håpet at PLO skulle trekke seg innen kort tid i henhold til Shtaura-avtalen, men med israelske styrker stående i Sør-Libanon var dette umulig for organisasjonen. Carter uttrykte frustrasjon og skuffelse over Israels innblanding: «The Israeli decision to support a christian military initiative at this delicate stage seriously complicated the matter, since it occurred at a time when the Palestinians were prepared to withdraw from areas in South Lebanon.» 223 Men selv om operasjonen ikke kunne regnes som selvforsvar, og presidenten mente den var ødeleggende for fremgangen i Libanon, forsøkte administrasjonen å unngå at dette ble gjort til 216 JCL, NLC , Kirk til Lewis, 16. August JCL, NLC , Kirk til Lewis, 16. August JCL, NLC , Memorandum, 20. August JCL, NLC , Hyland til Carter, 13. August FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 102: Seelye til utenriksdepartementet, 12. September Carter, White House diary, JCL, NLC , Det hvite hus situasjonsrom (NSC) til Brzezinski, 22. September FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 110: Vance til Lewis, 24. September

50 en offentlig affære mellom Israel og USA, og dekket over det. 224 Dette til tross for at Washington mente at Shtaura-avtalen hadde vært et viktig skritt i riktig retning for å få palestinerne til å trekke seg vekk fra grenseområdene. 225 På toppen av det hele hadde den israelske hæren benyttet seg av amerikansk materiell under operasjonen, noe som brøt med amerikansk lovgivning om militære overføringer fra Bruken provoserte Carter, som sendte en klar melding til Begin: I must point out that current Israeli military actions in Lebanon are a violation of our agreements covering the provision of American military equipment and that, as a consequence, if these actions are not immediately halted, Congress will have to be informed of this fact, and that further deliveries will have to be terminated. I must therefore ask you again, Mr. Prime Minister, to withdraw Israeli military forces from Lebanon immediately. 227 Kongressen, som siden 1948 hadde vært pro-israelsk, kom sannsynligvis ikke til å gjøre noe, men trusselen viste at Carter mente alvor. Meldingen ble mottatt med sjokk av statsminister Begin, som mente at operasjonen ikke var et angrep på nabolandet, men fremhevet at Israel bare hadde kommet sine kristne allierte til unnsetning. 228 Til tross for at det var sabbat, samlet Begin Knessets sikkerhets- og forsvarskomité. To dager senere erklærte det israelske forsvarsdepartementet våpenhvile i Libanon, men departementet la til at Israel ikke kom til å trekke seg ut før den libanesiske hæren hadde overtatt kontrollen over området. 229 Vance forklarte at administrasjonen var under stort press fra Kongressen om å reagere på bruken av amerikansk materiell, noe de hadde forsøkt å unngå. 230 Det var umulig for Israel å la være å gjøre noe med sikkerhetstrusselen, mente utenriksminister Moshe Dayan. For å unngå å bryte amerikansk lov, foreslo den israelske utenriksministeren at den israelske hæren kunne benytte seg av «britiske tanks, og britisk og fransk utstyr.» 231 For Israel handlet det som sikkerhet, 224 FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 110: Vance til Lewis, 24. September FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 88: Vance til Det hvite hus og utenriksdepartementet, 11. August FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 108: Memorandum of conversation, 21. September FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 111: Lewis til utenriksdepartementet, 24. September FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 111: Lewis til utenriksdepartementet, 24. September FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 111: Lewis til utenriksdepartementet, 24. September 1977.: Carter, White House diary, FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 111: Lewis til utenriksdepartementet, 24. September FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 113: Memorandum of conversation, 26. September FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 113: Memorandum of conversation, 26. September

51 hevdet Dayan. Israel kunne ikke leve med den stadige trusselen fra Sør-Libanons palestinere, og han kunne ikke fortelle israelerne i nord at «det er ikke noe vi kan gjøre for dere.» 232 Carter-administrasjonen så det som betydningsfullt for stabiliteten i Libanon at alle aktører godtok Shtaura-avtalen. Utenriksminister Vance mente det var essensielt for sikkerheten i Libanon at Shtaura-avtalen ble innført. I et møte med den syriske utenriksministeren Abdul Halim Khaddam sa Vance at USA kom til å gjøre alt i sin makt for å støtte opp om avtalen. 233 Samtidig lovte Carter Begin at USA skulle arbeide for å finne en avtale som ville gi Israel bedre sikkerhet enn det Shtaura-avtalen kunne gi. 234 Slik Israel hadde forstått det, skulle en PLO styrke på omtrent 850 mann bli stående i Sør-Libanon, og den libanesiske hæren skulle sendes inn i området, men ingen visste når. Philip Habib, undersekretær i det amerikanske utenriksdepartementet, fulgte utviklingen i Libanon nøye. 235 Han forsikret Boutros om at Israel ikke hadde interesse av å gjøre noe militært i Sør-Libanon. 236 Israelske og libanesiske representanter møttes i Den blandede israelsk-libanesiske våpenstillstandskomiteen (ILMAC), slik USA hadde oppfordret til, i begynnelsen av oktober 1977, men møtet ledet ikke frem til noe. De to delegasjonene snakket forbi hverandre. Israelerne var bekymret for den palestinske trusselen mot Israel og mot israelske allierte i Libanon, mot «det gode gjerdet» og mot Haddad. I etterkant av møtet var den libanesiske delegasjonen godt fornøyd, mens Israel var rasende over den libanesiske delegasjonens rotete og uforberedte innlegg FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 113: Memorandum of conversation, 26. September FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 115: Memorandum of conversation, 28. September FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 111: Lewis til utenriksdepartementet, 24. September Philip Habib ( ) Under Secretary of State for Political Affairs. Født i Brooklyn, NY. Sønn av libanesiske maronitter. Leder for den amerikanske delegasjonen til fredsforhandlingene i Paris ( ) Ambassadør til Sør-Korea ( ) hvor han reddet den senere president Kim Dae-Jungs liv. Undersekretær i utenriksdepartementet ( ). I 1981 ble han sendt som amerikansk spesialutsending til Midtøsten av Ronald Reagan. I 1982 forhandlet han frem avtalen som gjorde det mulig for PLO å trekke seg ut av Beirut. Han mottok det samme året Presidential Medal of Freedom og ble nominert til Nobels fredspris. I 1986 ble han sendt til Filippinene for å forhandle om Ferdinand Marcos avgang. I assisterte han Oscar Arias, president i Costa Rica, med å utforme Arias-planen, som i august 1987 skapte fred i Mellom-Amerika. Habib trakk seg fra stillingen i 1987, da Reagan forbød ham å møte Daniel Ortega i Nicaragua. 236 FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 122: Memorandum of conversation, 1. Oktober JCL, NLC , Middle East (UD) til Brzezinski, 7. Oktober

52 Libanesisk deltakelse i Genève Carters fredsinitiativ skulle etter planen ende opp i forhandlinger i Genève basert på bestemmelsene i Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338. Forrige gang Midtøstens ledere hadde møttes for forhandlinger i Genève var etter at våpenhvilen etter krigen mellom Israel og nabolandene i desember Det amerikanske målet hadde vært en fredsavtale basert på resolusjon 242. Konferansen skulle være et viktig «første skritt» på veien. 238 Carter likte ikke å ta det første skrittet hvis det endelige målet ikke var innen rekkevidde. Da han lanserte sin plan for fred i Midtøsten, var det fordi han var overbevist om at en endelig løsning på alle problemene i regionen kunne finnes. 239 Som ledd i den nye utenrikspolitikken forsøkte Carter å inkludere Sovjetunionen i fredsprosessen i regionen. Den første halvdelen av Carters periode var forholdet mellom USA og Sovjetunionen preget av avspenning, eller détente, noe som muliggjorde dette, Sammen lanserte den sovjetiske regjeringen og Carteradministrasjonen planen for en ny Genève-konferanse 1. oktober Både den israelske og den egyptiske regjeringen mottok meldingen med sjokk. Israelerne likte ikke at det palestinske folkets rettigheter var en del av teksten, og egypterne var motstandere av at Sovjetunionen skulle trekkes inn i regionen igjen. 240 Den forrige konferansen inkluderte Egypt, Jordan, Syria og Israel. Syrerne hadde den gang boikottet forhandlingene fordi USA og Israel ikke anerkjente PLO. I 1973 hadde ikke Libanon tatt del i krigen og var derfor ikke med på fredsforhandlingene. 241 Carter så for seg en fullstendig, varig fredsavtale i Midtøsten, og mente at Libanon også måtte ta del i forhandlingene. I februar hadde uttrykte president Elias Sarkis selv et ønske om å delta ved en eventuell konferanse. Han bemerket at kravet om israelsk tilbaketrekning ikke var aktuelt for Libanon, men at han ønsket å gjøre sitt for å sikre fred i regionen. 242 Israelerne mente det kun var de opprinnelige deltakerne ved konferansen i 1973 som kunne delta. 243 Da Carter spurte 238 FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 1: Presidential Review Memorandum, 21. Januar Maga, The world of Jimmy Carter: U.S. foreign policy, Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Quandt, Peace process: American diplomacy and the Arab-Israeli conflict since 1967, FRUS, Arab-Israeli Dispute, August 1978-December 1980, Volume IX, (heretter; FRUS, August December 1980, Vol. IX) Dokument 124: Memorandum of Conversation, 4. Oktober FRUS, August 1978 December 1980, Vol. IX, Dokument 126, Memorandum of conversation, 5. Oktober

53 utenriksminister Dayan om dette bare to uker senere, svarte han at Libanon kunne delta i eventuelle forhandlinger om de ønsket det oktober var USA og Israel enige om en ny Genève-konferanse på grunnlag av resolusjon 242 og 338, og at Libanon kunne ta del i forhandlingene. 245 Samme dag spurte Carter og Vance utenriksminister Fuad Boutros om Libanon ønsket å delta i forhandlingene. Libaneserne var interesserte i å delta, hvis mer enn fastsetting av grenser skulle diskuteres. Særlig var det aktuelt å finne en løsning på det palestinske problemet, som også preget Libanon. Carter mente at noen palestinske representanter kunne inkluderes i den libanesiske delegasjonen. Problemet var at israelerne følte at kun Israel, Egypt, Jordan, og palestinerne på Vestbredden og i Gaza skulle diskutere en eventuell løsning på det palestinske problemet. Utenriksminister Vance ga ikke uttrykk for at han var uenig i det israelske kravet, men påpekte i stedet at alle stater kunne ta opp flyktningproblemet, også Libanon. 246 Når det gjaldt palestinsk deltakelse i en eventuell konferanse, var det klart for Israel og USA at PLO ikke kunne ta del i forhandlingene, selv om målet var å løse det palestinske flyktningproblemet, og PLO var anerkjent som palestinernes rettmessige representant. 247 Egypts utenriksminister Ismail Fahmy hadde innsett, som Carter og hans rådgivere, at en fred uten en løsning på det palestinske problemet ikke ville vare. Egypterne mente derfor det var svært viktig at PLO måtte delta i eventuelle forhandlinger. Fahmy påpekte at Israel allerede ved å kreve en anerkjennelse fra PLO hadde anerkjent gruppen og uttalte seg svært skeptisk til hvor mye Israel fikk bestemme over hvem som eventuelt skulle ta del i forhandlingene. 248 Israelerne var svært forsiktige med å gi Carter for store forhåpninger om hva konferansen kunne ende med. Israel var ikke villig til å forhandle mot en samlet arabisk delegasjon, men ønsket å forhandle bilaterale avtaler med hvert enkelt land. Da Dayan forklarte hvorfor Israel ikke kunne forhandle med en samlet delegasjon av arabiske stater, trakk han frem to grunner: For det første brøt det med retningslinjene for forhandlingene i 1973, som de nye forhandlingene skulle bygge på. For det andre var det umulig å forhandle med et arabisk «kor», sa Dayan, og siktet til at multilaterale forhandlinger var uaktuelt for israelerne. Det var 244 FRUS, August 1978 December 1980, Vol. IX, Dokument 126, Memorandum of conversation, 5. Oktober FRUS, August 1978 December 1980, Vol. IX, Dokument 126, Memorandum of conversation, 5. Oktober FRUS, August 1978 December 1980, Vol. IX, Dokument 126, Memorandum of conversation, 5. Oktober FRUS, August 1978 December 1980, Vol. IX, Dokument 3, Minutes, 4. Februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument9: Memorandum, 17. Februar

54 usikkert om egypterne ønsket å forhandle som del av en samlet delegasjon. 249 Assad ønsket å forhandle samlet, og ville ha Libanon med i en arabisk front. Samlet ville de arabiske landene stå sterkere. 250 Israels kom ikke til å akseptere en tilbaketrekning fra alle områdene de hadde okkupert i 1967, men deler av Sinai og enda mindre deler av Golanhøydene kunne forhandles om. Utenriksministeren mente også at palestinerne i «territoriene» kunne komme med ønsker, men at det her var uaktuelt med tilbaketrekning FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 6: Memorandum, 16. Februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 4: Memorandum, 5. Februar FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 4: Memorandum, 5. Februar

55 Israelsk invasjon Grensen mellom Libanon var rolig i månedene før mars I Sør-Libanon hadde palestinske motstandsgrupper og Haddads milits overholdt våpenhvilen. I mars endret dette seg. I første halvdel av måneden førte et palestinsk terrorangrep til en israelsk invasjon av Sør-Libanon. Lenge hadde den sterke palestinske tilstedeværelsen i Sør-Libanon vært et problem for den israelske regjeringen. Terrorangrepet ga Israel et påskudd til å gjøre noe med det, og den israelske regjeringen iverksatte «Operasjon Litani». 252 Den 15. mars utsatte det israelske luftforsvaret Sør-Libanon for et hardt bombardement som resulterte i at hundretusener av sivile libanesere ble drevet på flukt. Den påfølgende bakkeinvasjonen presset PLOs soldater nordover. 253 Raskt kom det sterke reaksjoner fra verdenssamfunnet, også fra Washington, som fryktet en syrisk reaksjon. Da den israelske regjeringen ble informert, av USA, om at det ville komme en FN-resolusjon som krevde tilbaketrekning, og at FN ville opprette en fredsbevarende styrke i området, valgte den å gi hæren ordre om å rykke videre nordover Den stanset ikke før den nådde Litani-elven. 254 For den israelske regjeringens var målet med invasjonen å presse palestinerne nord for Litani, ødelegge stillingene i Sør-Libanon og bli stående i dette området frem til en avtale som forhindret organisasjonens retur til stillingene i sør var forhandlet frem. Til tross for at FNs resolusjoner 425 og 426 krevde umiddelbar tilbaketrekning ble israelerne stående i landet frem til juni. 255 Administrasjonen i Washington kom raskt på banen etter invasjonen og forsøkte å finne en rask løsning som alle parter kunne gå med på. Frykten for at den israelske invasjonen skulle fremprovosere en reaksjon fra den syriske styrken var stor, og USA forsøkte å avspenne situasjonen. Gjennom det foregående året hadde Carter-administrasjonen forsøkt å forhindre en eskalasjon i konfliktnivået ved å oppfordre om tilbakeholdenhet overfor partene i Libanon. for å unngå at Israel og Syria skulle bli trukket inn i konflikten. Den amerikanske administrasjonen hadde forsøkt å støtte opp om gjenoppbyggingen av den libanesiske sentralmaktens kontroll over landet og skape et stabilt, samlet Libanon. I tillegg hadde 252 Traboulsi, A history of modern Lebanon, 206; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, ; Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, ; Shlaim, The Iron wall: Israel and the Arab world, ; Evron, War and intervention in Lebanon: the Israeli-Syrian deterrence dialogue, 76.(Evron påpeker at operasjonens kodenavn i utgangspunktet var Even Hachochma (Father of Wisdom)) 253 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, 130; Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Ibid., 136. (for resolusjonene, se vedlegg 2: documenter) 47

56 amerikanerne lovet den libanesiske regjeringen at de skulle beskytte landets territorielle integritet og suverenitet. Det israelske angrepet på Libanon krevde med andre ord en amerikansk reaksjon. 256 Et skjebnesvangert angrep Sent på kvelden 10. mars satte en gruppe på tretten palestinske kommandosoldater fra Fatah ut fra den sørlibanesiske kysten i to små gummibåter. Målet var Israel, noen kilometer lenger sør. Gruppen skulle ta seg sjøveien til Tel Aviv hvor den skulle gjennomføre en terroraksjon mot et av byens mange luksushoteller. I høy sjø kantret en av de to båtene og to palestinere druknet. De dårlige værforholdene førte til at gruppen navigerte feil og landet nord for bestemmelsesstedet. På stranden litt sør for Haifa gikk de elleve resterende palestinerne i land. De tok seg frem til kystveien som går mellom Haifa og Tel Aviv. Her kapret de en buss full av sivile israelere og tvang sjåføren til å fortsette ferden mot hovedstaden. Det israelske politiet og sikkerhetsstyrker tok opp jakten, og ikke lenge etter ble bussen stanset av en veisperring ikke langt nord for hovedstaden. Da israelske sikkerhetsstyrker stormet bussen ble 35 sivile israelere drept. Av de palestinske kaprerne mistet ni av ti livet. I tillegg til dette ble 78 skadet i skuddvekslingen. 257 Angrepet var det verste opp til da i Israels historie og kom som et sjokk på israelerne. De siste månedene hadde vært rolige i Sør-Libanon. PLOs våpenhvile med Haddad-militsen hadde holdt gjennom vinteren. De siste månedene hadde det vært en markant nedgang i palestinske angrep på Israel. 258 Bussangrepet var det mest alvorlige på lang tid og ble et personlig nederlag for Begin som hadde forsøkt å avskrekke angrep gjennom sin aktive aggressive utenrikspolitikk. Angrepet viste at Begin-regjeringen ikke klarte å beskytte den israelske befolkningen mot palestinske angrep og at «jernmuren» ikke kunne stanse alle angrep. 259 PLOs mål med angrepet var å forsøke å forstyrre de pågående fredssamtalene mellom Egypt og Israel. Organisasjonen likte dårlig at Egypt, deres tidligere allierte, forsøkte å forhandle frem en avtale med deres verste fiende. Det palestinske angrepet skremte ikke Sadat vekk fra 256 Ibid., NARA-AAD, Ambassaden i Tel Aviv til utenriksdepartementet, 11. Mars 1978, (hentet ); Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, 233; Edgar O'Ballance, Civil war in Lebanon, (Basingstoke: Macmillan, 1998), 74; Shlaim, The Iron wall: Israel and the Arab world, 369. (Shlaim opererer med 71 drepte.) 258 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, ; Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Shlaim, The Iron wall: Israel and the Arab world,

57 forhandlingsbordet, slik PLO kanskje hadde håpet, men det ble likevel feiret som en stor seier av PLO. Det var et klart bevis på at PLO hadde kapasitet til å gjennomføre angrep dypt inne på israelsk jord. Tidligere hadde mindre palestinske grupper tatt seg inn over den israelske nordgrensen og gjennomført mindre angrep i Nord-Israel, men ingen av angrepene fra Libanon hadde vært på samme skala som bussangrepet. Vanligvis nøyde PLO og andre palestinske motstandsgrupper seg med å skyte raketter inn i Sør-Libanon fra mobile utskytningsramper. Angrepet på bussen viste verden, og Washington, at PLO var en viktig regional maktfaktor som måtte regnes med. 260 Det var klart at Begin ønsket å hevne angrepet. Så langt hadde det israelske forsvaret besvart de palestinske angrepene med bombardement av palestinske stillinger i Sør-Libanon, som oftest fra artilleriet i Nord-Israel. Med et så alvorlig angrep var ikke dette nok, mente Begin, som fra talerstolen i Knesset 12. mars fordømte angrepet. Den israelske statsministerens kritikk rettet seg først mot Sovjetunionen, som han anklaget for å ha forsynt «morderne» med alt utstyret de trengte, og siktet til PLOs tilgang på sovjetisk militært utstyr. 261 Han fortsatte med å fordømme alle land som hadde latt PLO åpne kontorer og som lot PLOs medlemmer oppholde seg der. Begin ga klart uttrykk for at dette angrepet skulle hevnes: «Vi skal gjøre det vi må gjøre. Dagene da jødisk blod kunne spilles ustraffet er over.» 262 I Washington reagerte den amerikanske administrasjonen på terrorangrepet med avsky. Samme kveld som angrepet overleverte den amerikanske ambassadøren i Tel Aviv, Samuel Lewis, Carters kondolansemelding til Begin via telefon. I meldingen fordømte presidenten angrepet, som han så som «feigt og meningsløst.» 263 Carter virket engstelig for at Begin skulle komme til avbryte samtalene med den egyptiske regjeringen som følge av angrepet, og poengterte derfor dette i meldingen til Begin. 264 Han skrev at han var «particularly distressed that an event such as this should occur just as you were preparing to depart on your mission of peace.» 265 Hvis Israel gikk til aksjon mot PLO i Libanon fryktet det amerikanske utenriksdepartementet at det var fare for at Egypt kom til å bryte kontakten med Israel, som de hadde hatt siden november 260 Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 13. mars JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 13. mars Carter, White House diary, FRUS, January 1977-August 1978, Vol. VIII, Dokument 229: Utenriksdepartementet til Lewis, 11. mars FRUS, January 1977-August 1978, Vol. VIII, Dokument 229: Utenriksdepartementet til Lewis, 11. mars

58 1977, for å forsøke å redde forholdet til PLO. Amerikanerne forsøkte derfor å overtale den egyptiske regjeringen om å fortsette fredssamtalene med israelerne. 266 Israelsk invasjon I dagene etter angrepet iverksatte den israelske regjeringen en mobilisering av hæren langs den libanesiske grensen i nord. I dagene som fulgte tok store israelske styrker oppstilling langs grensen i området hvor det israelske territoriet strekker seg inn mellom Libanon og Syria. Den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA rapporterte om at dette var den største israelske mobiliseringen på lang tid. I tillegg hadde den stående hærstyrken blitt forsterket med reservister fra artilleriet som hadde blitt kalt inn til tjeneste. Det virker som om etterretningsanalytikerne trodde mobiliseringen bare var et israelsk forsøk på å vise muskler, og at det sannsynligvis ville ende med en ny runde tungt bombardement av palestinske stillinger i Sør-Libanon. 267 Det var også en mulighet for at små israelske kommandoenheter ble sendt inn for å gjennomføre mindre aksjoner inne på libanesisk territorium. Dette hadde den israelske hæren gjort flere ganger før, noe utenriksminister Moshe Dayan innrømte overfor utenriksminister Cyrus Vance. 268 CIAs analytikere hadde i midten av mars ingen tro på at den israelske hæren kom til å bli sendt inn i Libanon. Slik de så det ville en bakkeinvasjon innebære en stor politisk risiko for den israelske regjeringen. Tap av israelske soldaters liv ville være vanskelig å forsvare politisk. CIA trodde ikke at den israelske regjeringen ville være villig til å ta denne risikoen og avskrev mobiliseringen som skremselstaktikk. 269 Det kom derfor som en overraskelse for amerikanerne da det israelske forsvaret krysset grensen inn i Sør-Libanon. Israelerne hadde lenge blitt plaget Israel av stadige angrep fra palestinske motstandsgrupper med tilhold i området rett nord for grensen. De palestinske motstandsgruppene hadde slått seg ned i denne «hagen uten gjerder» etter at de hadde blitt kastet ut av Jordan i etterkant av september 1970 og hadde siden da drevet krig mot Israel fra dette området. 270 Motstandsbevegelsene hadde ingen andre steder å dra, enn inn i Libanon, 266 NARA-AAD, Eilts til Vance, 16. mars (hentet ) 267 JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 13. Mars JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 13. Mars JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 13. Mars David Hirst, Beware of small states: Lebanon, battleground of the Middle East (London: Faber and Faber, 2010),

59 som med sitt karrige terreng, skapte bedre vilkår for den palestinske motstandskampen. 271 Opp til dette tidspunktet hadde Haddad-militsen fungert som en sikkerhetsbuffer for Israel, en jobb militsen hadde gjort godt. Den hadde kjempet mot PLO og andre palestinske styrker i området og holdt dem unna grensen, men hadde ikke klart å knekke den palestinske motstanden i Sør-Libanon. 272 Selv om bussangrepet var den første palestinske provokasjonen på flere måneder, ga det Begin-regjeringen et påskudd til å gripe direkte inn i Sør-Libanon. 273 Natt til 15. mars fikk den israelske hæren ordre om å krysse den libanesiske grensen og tre israelske divisjoner rullet inn over grensen. Invasjonsstyrken besto av et sted mellom og infanterister og 300 tanks, støttet av det israelske luftforsvarets jagerfly og helikoptre. 274 Målet for invasjonen var å presse de palestinske geriljaene ut av Sør-Libanon. På sin vei mot nord skulle det israelske forsvaret nedkjempe eventuell palestinsk motstand og ødelegge stillingene palestinerne forlot. Etter planen skulle den israelske styrken stanse etter at den hadde kommet seks til ti kilometer inn i landet. Styrken skulle ta kontroll over området Haddad-militsen kontrollerte og etablere en hundre kilometer bred front som delte landet i to. Den israelske overkommandoen kunngjorde at operasjonen skulle være over i løpet av 48 timer. Styrken skulle imidlertid bli stående helt frem til en avtale som hindret PLO fra å komme tilbake inn i området var fremforhandlet. Hvem Begin-regjeringen skulle fremforhandle en slik avtale med var usikkert, også for den amerikanske administrasjonen. Det eneste som var sikkert, var at det ikke kunne være PLO, som Israel paradoksalt nok ikke anerkjente, men forsøkte å bekjempe. 275 Hvis Israels mål var å bekjempe PLO i Sør-Libanon, kan ikke den israelske operasjonen sies å ha vært særlig effektiv. Hæren krysset grensen i sør og beveget seg nordover i sakte fart, noe som muliggjorde en palestinsk retrett og de fleste palestinske geriljasoldatene hadde forlatt området i løpet av kort tid. 276 I dagene før bakkeinvasjonen ble iverksatt hadde den israelske hæren sendt advarsler til den sørlibanesiske befolkningen over radio om at et israelsk angrep var nært forestående, noe den amerikanske etterretningen ser ut til å ikke ha bitt seg merke i. Da advarslene kom valgte 271 Ibid. 272 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, ; Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, ; Shlaim, The Iron wall: Israel and the Arab world, 370; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, JCL, NLC-SAFE 17 A , Chapman til Brzezinski, 15. Mars 1978.; Evron, War and intervention in Lebanon: the Israeli-Syrian deterrence dialogue, NARA-AAD, Parker til Vance, 17. mars (hentet ) 276 Shlaim, The Iron wall: Israel and the Arab world,

60 noen å forlate hjemmene sine og flyktet nordover mot de allerede overbefolkede områdene rundt Saida og Beirut, men det var det israelske forsvarets til tider brutale fremferd som virkelig skapte massepanikk i sivilbefolkningen. Den israelske taktikken gikk ut på at israelske jagerbombere «myket opp» området med et kraftig bombardement før invasjonsstyrken rykket inn i området. Bombingen var ikke presis og traff mange ikkemilitære mål, noe som bidro til at så mange som sivile libanesere ble tvunget ut på flukt. 277 Det tunge bombardementet av Sør-Libanon ødela vårens avlinger. For den sjiadominerte befolkningen i Sør-Libanon, som hovedsakelig levde av jordbruket, var dette katastrofalt og skapte problemer i lang tid fremover. Sjiaene rettet sin frustrasjon mot palestinerne, som fikk skylden for Israels angrep. 278 Israels gjengjeldelsesangrep gikk som regel hardest ut over sjiaene, så da den israelske invasjonen kom var sjiabefolkningen generelt sett positive til at Israel skulle tvinge palestinerne ut av deres område. Skuffelsen var derfor større da Israel ikke gikk inn for å utslette palestinerne. 279 Den israelske invasjonsstyrken nedkjempet PLOs styrker da de påtraff dem, men gikk, til de kristnes skuffelse, ikke inn for å utslette organisasjonen. Planen var fra begynnelsen av å drive palestinerne tilbake og etablere en sikkerhetssone, opprettholdt av den israelske hæren og Haddad-militsen. Under invasjonen fikk Haddads styrker frie tøyler og gikk til angrep på sivile sjiamuslimer og palestinere i Sør- Libanon. Om denne aktiviteten var godkjent av Israel er uklart. 280 Generelt møtte den israelske invasjonsstyrken lite motstand på sin vei inn i landet. 281 Ambassaden i Beirut rapporterte om at det israelske forsvaret hadde iverksatt sin største militære operasjon siden Yom Kippur-krigen. Invasjonen hadde «unleashed unreckonable forces and no one knows where the roller coaster is going to stop.» 282 USA fryktet at dette skulle være hendelsen som trakk hele regionen ut i en ny krig. Palestinske geriljastyrker hadde flyktet nordover, noe som skapte nye problemer der. Libanons kristne håpet at 277 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, ; Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, 233; O'Ballance, Civil war in Lebanon, , Harris, Lebanon: a history, , 242; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, NARA-AAD, Parker til Vance, 17. mars (hentet ) 280 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Ibid., NARA-AAD, Parker til Vance, 17. mars (hentet ) 52

61 palestinerne skulle bli knust eller jaget inn i Syria. Saad Haddad uttalte at situasjonen i sør var «much more better [sic].» 283 På veien nordover unngikk den israelske invasjonsstyrken byen Tyr, som var den palestinske motstandens viktigste by i området. Grunnen til dette var sannsynligvis frykten for at israelske soldater skulle miste livet i forsøket på å innta byen, noe som ville være upopulært blant velgerne i Israel. Det ser ut til at risikoen var for stor for den israelske regjeringen. I stedet ble byen utsatt for et kraftig bombardement, som tok livet av mange sivile. 284 På kvelden 15. mars informerte den israelske hærens øverstkommanderende, generalløytnant Mordechai Gur, om at den israelske invasjonen var over. 285 I Israel ble invasjonen feiret som en suksess. Den amerikanske ambassaden i Tel Aviv meldte om at invasjonen hadde vekket til liv patriotiske følelser og stolthet i det israelske folket og hadde tatt fokus vekk fra de interne problemene i landet. Charge d affaires Richard Viets i Tel Aviv påpekte at den israelske regjeringen nok hadde overvurdert sympatien i etterkant av terrorangrepet, og trodde at Egypt, som var i fredssamtaler med Israel, og resten av verden kom til å reagere negativt på angrepet. Mange ville oppfatte en langvarig israelsk invasjon som en ulovlig israelsk okkupasjon. 286 President Elias Sarkis og den libanesiske regjeringen reagerte sterkt på invasjonen, men kunne ikke gjøre aktiv motstand. Den libanesiske hæren var ikke bygget opp igjen, og Israel invaderte et område som regjeringen ikke hadde kontroll over. Den syriske styrken sto i nord, men syrerne reagerte ikke på annen måte enn ved å sende luftvernartilleri inn til den syriske styrken i Libanon. 287 Det var kun palestinerne som ga israelerne motstand, men den var liten og spredt. I møte med en overlegen fiende hadde PLO trukket størsteparten av sine styrker tilbake, men enkelte palestinske grupper drev en effektiv geriljakrig mot israelerne i det kuperte terrenget i Sør-Libanon. 288 Den palestinske motstanden, om enn liten, var effektiv og skapte i tillegg oppslutning og popularitet om PLO i hele den palestinske verden. Sett bort fra de palestinske geriljaenes motstand, var landminer det største problemet den israelske invasjonsstyrken støtte på. I løpet av den første uken i Libanon mistet den israelske hæren mistet 22 kjøretøyer. Tapstallene under invasjonen vitner om at invasjonen hadde gått hardest 283 NARA-AAD, Parker til Vance, 17. mars (hentet ) 284 O'Ballance, Civil war in Lebanon, , 74-75; Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , JCL, NLC, , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 15. mars JCL, NLC , Viets til Vance, 17. mars JCL, NLC, , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 15. mars Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, 126; Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, ,

62 ut over den sivile befolkningen i Sør-Libanon. For mens PLO mistet 65 mann, og 21 israelske soldater ble drept, mistet i overkant av tusen sivile libanesere livet. 289 Palestinernes motstand ble i ettertid et forbilde for palestinere andre steder. PLOs ledere forsøkte å skape et idealisert bilde av heroiske palestinerne som sto opp mot den overlegne israelske militærmakten. Arabiske aviser bygget også opp under denne fortellingen. 290 PLOs kamp mot Israel hadde bevist at organisasjonen var en kraft å regne med, skrev den palestinske avisen Al Fajr 22. mars 1977, og kritiserte Carters fredsinitiativ, som ikke inkluderte organisasjonen. 291 Det tok et døgn før det kom en offisiell uttalelse fra Det hvite hus. President Carter likte ikke den israelske invasjonen og mente det var en klar overreaksjon fra israelsk side. Likevel ble han og hans nærmeste medarbeidere, den svært pro-israelske visepresidenten Walter Mondale, utenriksminister Cyrus Vance og Zbigniew Brzezinski, nasjonal sikkerhetsrådgiver, enige om at israelerne skulle få 24 timer i Libanon før de skulle be om tilbaketrekning, noe som tyder på at amerikanerne fortsatt ikke hadde forstått alvoret. 292 Da de forsto at den israelske hæren hadde planer om å holde området langs grensen på ubestemt tid måtte de reagere. Carter fryktet at angrepet skulle destabilisere regionen og få Egypts president Anwar Sadat til å avslutte fredssamtalene som hadde foregått siden november det foregående året. Administrasjonen tok kontakt med den israelske regjeringen. Amerikanerne uttrykte forståelse for at Israel fryktet den palestinske tilstedeværelsen i Sør-Libanon, men fokuserte på å forklare hvordan den israelske invasjonen kunne komme til å skade det amerikanske og israelske målet om fred i regionen. 293 For Carter-administrasjonen ble det viktig å finne en rask løsning på situasjonen i Libanon før den dro fokuset vekk fra de større, grunnleggende problemene i regionen, som i sin tur hadde skapt det problemet som hadde oppstått i Libanon. 294 I Kairo ønsket ikke Sadat å kommentere den israelske invasjonen før han hadde snakket med Begin, men statskontrollerte medier omtalte den israelske statsministeren som «den mest fanatiske av de israelske lederne» og «den nye Hitler», noe som vitner om en spent 289 NARA-AAD, Parker til Vance, 18. Mars (hentet ); Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , JCL, NLC , Newlin til Vance, 22. Mars JCL, NLC-SAFE 17 A , Chapman til Brzezinski, 15. mars Carter, White House diary, FRUS, January 1977-August 1978, Vol. VIII, Dokument 230: Utenriksdepartementet til Lewis, 16. mars Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East,

63 stemning i Egypt. 295 Den egyptiske utenriksministeren, Muhammed Ibrahim Kamel, kritiserte Carter-administrasjonen for ikke å ha kommet med en fordømmelse av angrepet. At amerikanerne ikke reagerte var pinlig for Sadat og skadende fredsprosessen, mente han. 296 Den amerikanske administrasjonen hadde oppfordret israelerne om å trekke seg tilbake så raskt som mulig, men hadde ikke aktivt forsøkt å presse frem en israelsk tilbaketrekning. Den israelske regjeringen hadde lovet at invasjonsstyrken kun skulle bli stående midlertidig, noe amerikanerne håpte at den egyptiske regjeringen kunne ha forståelse for. 297 I dagene etter invasjonen forsøkte amerikanerne å få klarhet i hva som hadde hendt. Utenriksminister Vance hadde liten tro på at den israelske regjeringen skulle klare å fremforhandle en avtale som holdt PLO ute av Sør-Libanon. Den libanesiske regjeringen var enda ikke sterk nok til å ta kontroll over området og den syriske styrken, som sto for sikkerheten i nord, kunne ikke sendes inn. Overfor den israelske regjeringen ville utenriksminister Vance at Carter skulle fremheve at USA arbeidet for at løsningen med en FN-styrke i Sør-Libanon ville skape sikkerhet for Israel. 298 Vance oppfordret den israelske regjeringen om å trekke styrkene ut av Libanon før FNs sikkerhetsråd kom med en fordømmelse av invasjonen og krevde en betingelsesløs tilbaketrekning. 299 Det var amerikanerne selv som tok initiativet til at FN og Sikkerhetsrådet skulle håndtere situasjonen. Vance forklarte israelerne at administrasjonen kom til å legge frem et resolusjonsutkast. USA kom ikke til å gå inn for å fordømme angrepet, men kom til å kreve israelsk tilbaketrekning. Med tanke på fredsprosessen var det viktig at Israel forsto hvorfor USA måtte gjøre dette, forklarte Vance. 300 Ambassadør Parker kunne ikke se noen løsning på problemet, og mente det beste USA kunne gjøre var å fortsette forsøkene på å overtale den israelske regjeringen om å trekke styrkene tilbake fra Libanon og arbeide for å få på plass en FN-styrke. Han poengterte at FN-styrken ikke kom til å løse problemene i Libanon. Hvis stabilitet skulle oppnås måtte Syria spille en 295 JCL, NLC-SAFE 17 A , Chapman til Brzezinski, 15. Mars 1978.; NARA-AAD, Eilts til Vance, 14. mars (hentet ) 296 NARA-AAD, Eilts til Vance, 16. mars (hentet ) 297 NARA-AAD, Vance til Eilts, 17. mars (hentet ) 298 JCL, NLC , Vance til Carter. 299 FRUS, Arab-Israeli Dispute, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dok. 230, Telegram fra utenriksdepartementet til ambassaden i Tel Aviv, 16. mars FRUS, Arab-Israeli Dispute, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dok. 230, Telegram fra utenriksdepartementet til ambassaden i Tel Aviv, 16. mars

64 mer aktiv rolle. Damaskus måtte være villig til å kontrollere palestinerne. Parker fryktet at problemet ikke kunne løses utenom ved at palestinerne fikk et land de kunne kalle sitt eget. 301 En fortsatt israelsk tilstedeværelse i Sør-Libanon ville føre med seg ustabilitet både i Libanon og i regionen, fryktet amerikanerne. Motstanderne av de pågående fredsforhandlingene mellom Egypt og Israel ville søke sammen. Syria, Irak og av gruppene i Libanon, blant annet palestinerne, ville komme til å søke sammen og forsøke å presse den egyptiske presidenten. Et økt press mot Sadat ville kunne drive ham vekk fra samtalene med Israel, noe USA ville gjøre alt for å forsøke å unngå. 302 Etter at Begin hadde skrevet til ham og forklart at invasjonen ikke skulle ende med en permanent okkupasjon av Sør-Libanon, kom det ingen reaksjon fra Sadat. 303 Det irakiske regimet rettet hard kritikk mot USA og påstod at den israelske invasjonen var «encouraged, supported and blessed by american imperialism which continuously supplies the enemy with arms and money.» 304 Væpnede palestinske grupper kunne fortsatt bevege seg fritt i området mellom den israelske frontlinjen og Litani-elven, og kunne fra dette området skyte raketter inn i det nordlige Israel. Parker poengterte at den mest åpenbare måten Israel kunne løse dette problemet på var gjennom okkupasjon helt opp til Litani. Da ville palestinerne bli drevet inn i området nord for elven. Med en stor gruppe væpnede palestinere i dette området trodde ambassadøren at syrerne kunne overtales til å forsøke å kontrollere dem for å unngå en fremprovosering av nye israelske angrep. 305 Ambassadøren fikk rett. Etter å ha stanset i litt over et døgn iverksatte israelerne del to av operasjonen. Hæren rykket nordover og stanset ikke før de nådde Litanielven, elleve kilometer sør for buffersonens nordlige grense. Den israelske hæren kontrollerte på dette tidspunktet cirka ti prosent av det libanesiske territoriet. Grunnen til fremrykningen ser ut til å ha vært todelt. For det første ville det styrke Israels forhandlingsposisjon. En FNresolusjon ville kreve tilbaketrekning, men det virker som om den israelske regjeringen trodde det ville være mulig å beholde kontrollen over det lille området i sør. For det andre ville Sikkerhetsrådet sannsynligvis opprette en FN-styrke som ville ta kontroll over området IDF 301 NARA-AAD, Parker til Vance, 17. mars (hentet ) 302 FRUS, Arab-Israeli Dispute, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dok. 230, Telegram fra utenriksdepartementet til ambassaden i Tel Aviv, 16. mars 1978.; JCL, NLC , Lewis til Vance, 17. mars JCL, NLC , Memorandum: Letter from Begin to Sadat, 29. Mars NARA-AAD, Mack til Vance, 16. mars (hentet ) 305 NARA-AAD, Parker til Vance, 17. mars (hentet ) 56

65 hadde okkupert. Jo større dette området var, jo større område ville FN-styrken eventuelt kontrollere. 306 Det var også uenighet innad i den israelske regjeringen om invasjonen og Begins harde politiske linje. Forsvarsminister Ezer Weizman var en av dem som fryktet at invasjonen kunne gjøre at Egypt kom til å trekke seg fra fredssamtalene. I sluttet av mars informerte forsvarsministeren den amerikanske charge d affaires i Tel Aviv om at han ville forsøke å skape en «fredskoalisjon». 307 Han ønsket å inkludere mer pragmatiske elementer i regjeringen, og fridde til deler av den politiske opposisjonen. Dette ville legge press på Begin og tvinge ham til å modifisere politikken, mente Weizman. Dessuten ville en samlet koalisjon kunne stå sterkere i mot press i eventuelle fredsforhandlinger. 308 Utenriksminister Cyrus Vance påpekte at den lille fleksibiliteten Begin hadde begynt å vise i forkant av angrepet så ut til å ha gått tapt. Han fryktet at den vellykkede invasjonen hadde skapt en situasjon hvor fokuset til Israels støttespillere i USA hadde blitt vendt vekk «from the peace process to emotional concern for Israel s security.» 309 Det palestinske angrepet og den påfølgende israelske invasjonen skapte problemer for Carter-administrasjonen. Israel kom ikke til å gå med opprettelsen av et palestinsk «hjemland», slik USA ønsket. 310 Vance påpekte at den eneste løsningen som kunne sikre Israels grenser var en fredsavtale. 311 I Damaskus reagerte det syriske regimet raskt på den israelske invasjonen. President Hafez al- Assad fordømte angrepet, men en militær motreaksjon uteble. At det israelske forsvaret hadde rykket inn i den demilitariserte buffersonen i Sør-Libanon var en alvorlig krenkelse av avtalen mellom de to landene. Det virker som om Assad ikke kunne gjøre annet enn å ta noen forhåndsgrep og utstyrte den syriske styrken med luftvernartilleri, i tilfelle Israel skulle presse lenger nordover Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, ; Shlaim, The Iron wall: Israel and the Arab world, ; Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, NARA-AAD, Viets til Vance, 23. mars (hentet ) 308 JCL, NLC , Vance til Carter, 23. Mars JCL, NLC , Vance til Carter, 20. mars JCL, NLC , Vance til Carter, 20. mars JCL, NLC , Vance til Carter, 20. mars JCL, NLC , 15. mars

66 «Our mission is peacekeeping, we ll stick to that.» 313 Bare fem dager etter invasjonen, 19. mars 1978, vedtok Sikkerhetsrådet i FN to resolusjoner. Resolusjon 425 krevde respekt for Libanons territoriale integritet og umiddelbar israelsk tilbaketrekning fra området. Samtidig vedtok Sikkerhetsrådet å opprette en fredsbevarende styrke i Sør-Libanon, United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL). Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia avsto fra å stemme, og Kina deltok ikke. Sikkerhetsrådets medlemmer var enige om at situasjonen i hele regionen hadde blitt forverret med det israelske angrepet, noe som hadde konsekvenser for den internasjonale freden. UNIFIL skulle «gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.» 314 FN-styrken skulle hjelpe den libanesiske regjeringen til å gjenvinne kontrollen i Sør-Libanon. 315 President Sarkis var positiv til en FN-styrke i området, men mente at det ikke løste det grunnleggende problemet som hadde skapt situasjonen, den palestinske tilstedeværelsen i andre deler av landet. 316 Den andre resolusjonen, 426, slo fast at UNIFIL skulle bli stående i Libanon i seks måneder. Etter seks måneder skulle Sikkerhetsrådet vurdere behovet for en forlengelse. 317 UNIFILs oppdrag var todelt. Styrken skulle overvåke den israelske tilbaketrekningen. Da israelerne var ute skulle styrken overta kontrollen og støtte den libanesiske regjeringen i å gjenvinne kontrollen over Sør-Libanon. Styrken skulle bestå av 4000 soldater fra flere ulike medlemsland. En rekke land var raske med å stille bidrag til styrken. Først ut var Frankrike, men blant annet Sverige, Iran, Norge og Nepal fulgte raskt etter. Bare to dager etter at Sikkerhetsrådet vedtok resolusjonene, 21. mars 1978, ankom de første soldatene Libanon. På tjuefire timers varsel hadde den franske hæren stilt 600 mann til FNs disposisjon. En iransk kontingent hadde fulgt tett etter. I løpet av de neste dagene ble styrken forsterket av større og mindre bidrag fra flere forskjellige land. 318 FNs generalsekretær Kurt Waldheim var usikker på om 4000 soldater kom til å være nok for å løse oppdraget. Mange spørsmål reise seg. Kom israelerne til å trekke seg tilbake i henhold til resolusjonen? Ville UNIFIL klare å sikre seg Haddad-militsen og PLOs samarbeid? Det var også usikkerhet knyttet til om PLO og andre 313 NARA-AAD, Lane til Vance, 17. mai (hentet )(Emmanuel Erskine, øverste sjef for UNIFIL, på spørsmål om UNIFIL kunne bli en «avskrekkingsstyrke») 314 FNs Sikkerhetsråd. Resolusjon 425, 19. mars (se vedlegg 2: resolusjon 425) 315 Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, ; Shlaim, The Iron wall: Israel and the Arab world, Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, FNs Sikkerhetsråd, resolusjon 426, se vedlegg 2: Dokument Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East,

67 palestinske grupper kom til å forsøke å ta seg inn i det UNIFIL-kontrollerte området, en bekymring den israelske regjeringen også delte. Gjenoppbyggingen av den libanesiske staten og sentralregjeringens kontroll over landet hadde ikke kommet godt i gang og det virker som om det var usikkerhet knyttet til om libaneserne kunne klare å overta kontrollen over Sør- Libanon. 319 Det var derfor store oppgaver UNIFIL-styrken sto overfor. FN-soldatene rykket inn i området og begynte å overta områdene israelerne trakk seg ut av. Overtakelsen ble ikke enkel. Både franske og iranske soldater havnet i kamper med mindre grupper med bånd til PLO og den libanesiske venstresiden. At franske soldater på nytt sto på libanesisk jord var noe som fikk flere libanesere til å reagere. Den tidligere mandatmakten hadde i tillegg hatt nære bånd til de libanesiske maronittene helt siden 1860-tallet, noe som skapte uro blant landets ikkekristne. 320 De palestinske motstandsgruppene i Sør-Libanon skapte store problemer for UNIFIL, men da generalsekretær Waldheim ba Yasir Arafat om våpenhvile, var PLO-lederen positiv. Han anerkjente ikke de to resolusjonene, som ikke tok hensyn til palestinerne. De hadde ikke engang blitt tatt med på råd eller blitt spurt. Zuhayr Mushin, lederen for al-saiqa, mente at de palestinske motstandsgruppene ikke var bundet av resolusjon 425, og mente det var viktig å fortsette kampen mot Israel, selv om PLO skulle unngå konflikt med den internasjonale fredsbevarende styrken: «We are not a state and are, therefore, not a party to resolution 425. We are not committed to its implementation. We are a revolution, and our duty is to infiltrate occupied territories and hit enemy targets there. We will do so, whether international, Arab or any other forces try to stop us or not. [ ] [We] will find a way to get past the wall they are trying to put up.» 321 Arafat var klar på at PLO aldri kom til å gå med på å ikke angripe israelske soldater i det han omtalte som «okkuperte områder.» 322 Det ser ut til at de palestinske gruppene under PLOs kommando samarbeidet, men at den palestinske trusselen fortsatte å komme fra palestinske grupper utenfor organisasjonens kommando. Det var i det hele tatt få av de sterke aktørene internt i Libanon som anerkjente resolusjonene. Hverken maronittene eller Haddad-militsen var fornøyde med FNs løsning. 323 For Assad i Syria var UNIFIL et nederlag, og han beskyldte 319 Ibid., Ibid., NARA-AAD, Parker til Vance, 17. mai (hentet ) 322 JCL, NLC , Memorandum (ukjent avsender), 30. mars Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East,

68 styrken for å undergrave den syriske styrken. Assad fryktet at opprettelsen av UNIFIL var et Israelsk-amerikansk forsøk på å ydmyke det syriske regimet. 324 Israelerne var heller ikke fornøyde med løsningen som nå forelå. I dagene rett etter invasjonen hadde amerikanerne lovet den israelske regjeringen å arbeide for en løsning som «isolerte grensen» på libanesisk side, og holdt palestinerne på avstand. 325 Begin-regjeringen hadde liten tro på at en FN-styrke på 4000 mann skulle ta effektiv kontroll over området. Den israelske hæren hadde hatt over mann i området. Disse hadde slitt med de palestinske geriljaene, og israelerne tvilte på at FN-soldatene skulle klare å holde Sør-Libanon fritt for PLOs styrker. 326 Som Israels nære allierte og forlengede arm i Libanon hadde major Saad Haddad nytt godt av en selvstendig stilling i Sør-Libanon. På grunn av den tette alliansen hadde Haddads styrker mottatt store mengder militært materiell fra Israel, noe som hadde gjort den i stand til å ta kontroll over et belte langs den israelske grensen. I tillegg til våpen og utstyr mottok militsen direkte israelsk støtte. Det israelske artilleriet skjøt med jevne mellomrom mot palestinske stillinger. Dessuten hadde Israel åpnet grensen for de kristne i enklaven langs grensen, som kunne passere inn og ut av Israel som de ville. FNs løsning kom til å gjøre slutt på det tette samarbeidet. UNIFIL var en trussel mot Haddads autonomi. FN-styrken skulle etter planen ta kontroll over enklaven og kom til å gjenopprette den libanesiske sentralmaktens kontroll. Dette ville bety slutten på det nære samarbeidet mellom Haddad og Jerusalem. 327 Grensen mot Israel kom sannsynligvis til å stenges, og samarbeidet som hadde gitt Haddad frihet og Israel sikkerhet ville være over. Militsen ville oppløses og Saad Haddad ville bli dømt for forræderi. Haddad og Israel hadde med andre ord mye å tape på å gå med på å la UNIFIL overta kontrollen over enklaven. 328 Amerikansk etterretning påpekte at dette på sikt kunne komme til å skape et større problem i Sør-Libanon, men anerkjente også at Israels allierte hadde vært en viktig motpol som hadde holdt PLO i sjakk Ibid., FRUS, Arab-Israeli Dispute, January 1977-August 1978, Vol. VIII, Dok. 231, Telegram fra utenriksdepartementet til ambassaden i Amman, 17. mars Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Ibid., O'Ballance, Civil war in Lebanon, , 76-77; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, ; JCL, NLC , Lewis til Vance, 22. april

69 Sen tilbaketrekning Innen begynnelsen av april hadde FN-styrken blitt utvidet med kontingenter fra flere land og sto langs Litani-elven i nord, rundt byen Tyr, men ikke i byen, og langs grensen til den Haddad-kontrollerte enklaven. 330 Tyr hadde aldri blitt inntatt av den israelske invasjonsstyrken og hadde dermed aldri vært en del av det okkuperte området. Derfor mente Arafat at byen ikke skulle komme under UNIFILs kontroll. 331 Byen var et viktig symbol for den palestinske motstanden. I et møte med James Jonah, en av Waldheims politiske rådgivere, gjorde Arafat det klart at han ikke ville overgi byen til FN: «Jeg mistet ikke førti av mine beste offiserer i forsvaret av Tyr, for så å overgi [byen] til FN.» 332 I Washington ventet utenriksminister Cyrus Vance at statsminister Begin kom til å forsøke å hale ut tiden. Han ville sannsynligvis komme til å si at de israelske styrkene skulle trekkes ut av landet, men at statsministeren kom til å insistere på å forhandle frem en avtale før hæren forlot landet. Det var også ventet at den israelske regjeringen ville komme med beskyldninger rettet mot USA om at de hadde opptrådt uærlig da de sikret FN-resolusjonene. Utenriksminister Vance mente at den amerikanske håndteringen av invasjonen i stor grad hadde blitt styrt av den amerikanske administrasjonens manglende informasjon om hvilke intensjoner Israel hadde i Sør-Libanon. Israel hadde unngått å informere Washington om sine planer i forkant av invasjonen. Da amerikanske diplomater hadde kontaktet den israelske regjeringen i forkant av Sikkerhetsrådets behandling av saken, hadde israelerne bare svart med at USA måtte forsøke å hale ut prosessen, noe som ikke lot seg gjøre. Vance antok også at Israel ville forsøke å forhandle med FN. Det var også en god sjanse for at Begin kom til å spørre USA om diplomatisk hjelp til å sikre Syrias samarbeid i å ta kontroll over PLO, mente utenriksministeren. Statsminister Begin skulle etter planen besøke Washington, og Vance trodde målet med besøket var å reise tilbake til Israel med amerikansk «forståelse» for den israelske posisjonen. 333 Den trege tilbaketrekningen hadde sammenheng med at Begin ikke trodde UNIFIL var sterk nok, men også at Begin trodde han skulle klare å forhandle frem en bedre avtale for Israel Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , JCL, NLC , Memorandum (ukjent avsender), 30. mars 1978; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, JCL, NLC , Memorandum (ukjent avsender), 30. mars JCL, NLC , Vance til Carter, mars Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, 127.; JCL, NLC , Vance til Carter, mars

70 Så lenge israelerne sto i Sør-Libanon fortsatte det å undergrave gjenoppbyggingen av det libanesiske samfunnet og den amerikanske administrasjonens forpliktelse til å forsvare Libanons territorielle integritet. Administrasjonen ville ha Israel ut, men gikk aldri til steget å legge skikkelig press på regjeringen. Israelerne hadde sagt de ville trekke soldatene ut av Libanon i henhold til resolusjon 425, noe den amerikanske administrasjonen later til å ha godtatt. Men selv om resolusjonen krevde umiddelbar tilbaketrekning, ble den alt annet enn det. Begin omtalte tilbaketrekningen som «begrenset», noe Waldheim var svært skuffet over. 335 Innen midten av april hadde UNIFIL-styrken overtatt omtrent halvparten av området Israel hadde okkupert. 336 UNIFIL var avhengig av samarbeid med de ulike aktørene for å fungere. Etter at en nepalsk bataljon hadde ankommet landet i midten av april hadde FN 2500 av de planlagte 4000 soldatene på bakken i Libanon. Innen mai hadde 4000 soldater ankommet landet. 337 Omtrent samtidig snakket Waldheim igjen med Arafat, som bekreftet at PLO kom til å fortsette samarbeidet med UNIFIL. Han lovte at de palestinske gruppene under hans kommando skulle la FN-styrken gjøre jobben sin og at de skulle avstå fra å provosere frem videre angrep fra Haddad-militsen og israelerne. 338 PLO-lederen hadde i et møte med FN-styrkens kommandant Emmanuel Erskine informert om at det var store uenigheter innad i PLO og Nasjonalbevegelsen. Det var flere palestinske grupper som var uenige med Arafat og som ønsket å gjøre aktiv motstand mot UNIFIL. 339 Arafat poengterte at den palestinske tilstedeværelsen var lovlig i henhold til Kairo-avtalen som flere regjeringer i regionen støttet opp om, og som den libanesiske regjeringen hadde signert. 340 General Erskine mente at avtalen måtte vike for FNs resolusjon 425. Det samme mente maronittene i Den libanesiske fronten. 341 Den amerikanske administrasjonen ville ha den israelske hæren ut. Frankrike hadde antydet at de kom til å trekke sine styrker ut av UNIFIL hvis IDF ikke trakk styrkene ut, noe som kunne 335 NARA-AAD, Newlin til Vance, 18. april (hentet ) 336 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, ; JCL, NLC , Brzezinski til Vance, 20. April Ibid., NARA-AAD, Vance til Parker, 9. mai (hentet ) 339 NARA-AAD, Parker til Vance, 19. april (hentet ) 340 Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 26. mai

71 gjøre det vanskeligere å få kontroll over Sør-Libanon. 342 Den franske utenriksministeren, Louis De Guiringaud, var redd for at det skulle oppfattes som om UNIFIL beskyttet den israelske okkupasjonsstyrken og var satt inn for å gi Israel sikkerhet, og at han ville anbefale å trekke de franske styrkene ut. 343 FN-styrken var ikke i Libanon for å tvinge frem en israelsk tilbaketrekning, men for å overvåke at Israel forlot landet, slik resolusjon 425 krevde. 344 Den israelske statsministeren bekreftet flere ganger overfor Vance at hæren skulle trekkes tilbake. Han understreket at tilbaketrekningen var avhengig av en nøye koordinasjon mellom IDF og UNIFIL. Begin virket overbevist om at hvis det oppsto ukontrollerte områder under tilbaketrekningen ville PLO utnytte situasjonen og sende styrker inn i Sør-Libanon igjen. 345 Generalsekretær Kurt Waldheim innså i mai 1978 at UNIFIL-styrken var for liten til å ta effektiv kontroll over hele mandatområdet og foreslo en økning fra de planlagte 4000, til 6000 soldater. Dette ble vedtatt som resolusjon 427 av et samlet Sikkerhetsråd 3. mai Innen utgangen av april 1978 hadde Israel overgitt i overkant av seksti prosent av området de hadde okkupert i Libanon. I begynnelsen av mai kontrollerte IDF området de hadde startet okkupasjonen med å ta. Her stanset tilbaketrekningen, og i Washington ble det antatt at den israelske regjeringen kom til å forsøke å forhandle frem en avtale for hva som skulle skje med landets kristne allierte. 347 Frykten for fragmentering Med den israelske invasjonen ble faren for en oppstykking av det libanesiske territoriet med ett større. En fragmentering av den libanesiske staten ville kunne føre til en situasjon hvor landet ble delt i en rekke mindre enheter som kjempet mot hverandre. Maronittene ville alliere seg med Israel, mens palestinerne og venstresiden ville trekke nærmere Syria. Sjansen for en ny israelsk-arabisk krig ville øke, mente amerikanerne. Ambassadør Samuel Lewis i Tel Aviv var enig i at en oppløsning av den libanesiske staten kom til å skade amerikanske interesser og ødelegge muligheten for fred i regionen, men kunne ikke foreslå en konkret løsning på 342 NARA-AAD, Vance til Parker, 3. mai (hentet ) 343 NARA-AAD, Hartman til Vance, 11. april (hentet ) 344 NARA-AAD, Lane til Vance, 17. mai (hentet ) 345 NARA-AAD, Vance til Parker, 3. mai (hentet ) 346 FNs Sikkerhetsråd, resolusjon 427, tilgjengelig her: (hentet 12. mai 2015) 347 Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, ; JCL, NLC , Vance til Carter, ukjent dato. mars

72 problemet. Å ta kontroll over den interne utviklingen i Libanon var ikke mulig. 348 Samtidig kom det meldinger fra ambassaden i Jidda om at USAs allierte, Saudi-Arabia, ikke ville gå med på en deling av Libanon, og kom til å kjempe for å unngå dette. De var enige med USA i at et delt Libanon ville ha en destabiliserende effekt på hele regionen, noe som kunne få følger for Saudi-Arabia også. 349 Faren for deling ble bare større av president Sarkis og regjeringens handlingslammelse. President Sarkis manglende lederskap og beslutningsvegring gjorde at medlemmer av den libanesiske regjeringen fryktet at han skulle miste makten og at Gemayel eller Chamoun skulle overta styringen for en maronittstat. Parker håpte og trodde Sarkis ville kunne sikre makten, hvis han viste tok kontrollen og viste lederskap. 350 Sarkis passive holdning fikk maronittene i Den libanesiske fronten til å ta nytt initiativ. Etter invasjonen forsøkte maronittene i Den libanesiske fronten å presse frem et nytt nasjonalt konsensus med muslimene, som utelukket palestinerne. 351 I Damaskus var ambassadør Talcott Seelye usikker på om syrerne kom til å kjempe for å unngå en deling av det libanesiske territoriet. 352 Ved den amerikanske ambassaden i Beirut var det tre hovedsyn på hvordan USA burde forhindre en deling av Libanon: «(1) We should do less; (2) we should continue our present policy; (3) we should do more.» 353 Ambassadør Parker mente at en direkte militær intervensjon i Libanon ikke ville gjøre noe for å bedre situasjonen i landet. 354 Tidligere hadde han estimert at det kom til å være behov for så mange som amerikanske soldater for å ta kontroll over situasjonen i Libanon. Å trekke seg ut og la Sarkis i stikken ville heller ikke bedre situasjonen. De fleste ved ambassaden mente at USA burde forsøke å trappe opp støtten til den libanesiske sentralmakten i landet for å unngå en deling av samfunnet NARA-AAD, Lewis til Vance, 18. mai (hentet ) 349 NARA-AAD, Wiley til Vance, 27. mai (hentet ) 350 JCL, NLC , Memorandum (ukjent avsender/mottaker), 18. april JCL, NLC , Brzezinski til Christopher, 20. april NARA-AAD, Vance til Seelye, 16. mai (hentet ) 353 NARA-AAD, Parker til Vance, 15. mai (hentet ) 354 NARA-AAD, Parker til Vance, 15. mai (hentet ) 355 NARA-AAD, Parker til Vance, 15. mai (hentet ) 64

73 Ambassadør Parker påpekte mangelen på metoder USA kunne bruke for å påvirke utviklingen og skape stabilitet internt i Libanon. USA kunne ikke gjøre noe annet enn å forsøke å påvirke de forskjellige gruppene og få dem til å støtte opp om den libanesiske sentralregjeringen. Så langt hadde ambassadøren skapt tette, nære bånd til Sarkis og hans regjering, jevnlig vært i kontakt med libanesiske ledere, og flere ganger bekreftet amerikansk støtte til Libanon. Problemet, påpekte Parker, var at den libanesiske regjeringen var preget av dårlig selvtillit og Sarkis tilbaketrukne, konfliktsky personlighet. Ambassadøren oppsummerte situasjonen på følgende måte: «We can lead him to water but we can't make him drink.» 356 Syria en viktig støttespiller William Quandt, analytiker i Det nasjonale sikkerhetsrådet, mente det var sannsynlig at Assad kom til å forsøke å mobilisere en pan-arabisk opposisjon hvis Sadat valgte å inngå en bilateral avtale med Israel. Sammen med Jordan, Libanon og PLO ville han forsøke å danne en samlet front, mente Quandt. Den syriske presidenten ville etter alt å dømme prøve å unngå å slå ned på PLO. Tvert om trodde Quandt at Assad ville oppfordre palestinske fedayeen-grupper til å gjennomføre terroraksjoner inne i Israel. Quandt mente at palestinerne ville trekkes nærmere Syria hvis deres gamle allierte Egypt inngikk en avtale med organisasjonens erkefiende. 357 Til tross for dette innså den amerikanske administrasjonen at den relative stabiliteten i Libanon var avhengig av at den syriske styrken ble stående. Det var kun syrerne som var sterke nok til å holde partene fra hverandre i det nordlige Libanon. Utenriksdepartementet i Washington påpekte at syrerne siden 1976 hadde spilt en enormt viktig rolle, en rolle som ofte hadde vært utakknemlig og som hadde skapt problemer for regimet i Damaskus. 358 Carter understreket overfor Assad at den syriske regjeringen spilte en svært viktig rolle i å skape stabilitet og fred i Sør-Libanon. 359 I april hadde lokale falangistledere og enkelte grupper innen Det nasjonalliberale partiet til Chamoun gått til angrep på den syriske styrken i Beirut. Hafez al-assads bror, generalmajor Rifaat al-assad, hadde i april sagt at «vi begår selvmord gjennom vår tilstedeværelse i 356 NARA-AAD, Parker til Vance, 7. april (hentet ). 357 JCL, NLC , Quandt til Brzezinski, 20. mars NARA-AAD, Vance til Seelye, 16. mai (hentet ) 359 FRUS, Arab-Israeli Dispute, January 1977-August 1978, Vol. VIII, Dok. 237: Vance til Assad, 26. mars

74 Libanon.» 360 I den libanesiske pressen ble dette tolket dithen at Syria vurderte å trekke seg ut av landet. 361 Etter at syrerne hadde rykket inn i landet i 1976 hadde de ikke klart å løse problemene som i utgangspunktet trakk dem inn. I Libanon ble kriser avløst av nye kriser, noe som tvang regimet i Damaskus til å fokusere på å løse problemer som plutselig oppsto til fordel for den langsiktige strategien. 362 Gjennom hele perioden var Syrias mål for Libanon uendret, og delvis sammenfallende med det amerikanske. I likhet med Washington, ville Damaskus ville gjenopprette stabiliteten og den libanesiske sentralmaktens kontroll over landet, og slik forhindre en israelsk invasjon. 363 Amerikanske våpen i Libanon Under invasjonen av Libanon benyttet det israelske forsvaret seg blant annet av amerikanske våpen, tanks og jagerfly gitt til landet siden midten av 1960-tallet. Under invasjonen i Libanon var det særlig bruken av amerikanskprodusert klaseammunisjon som fikk Carteradministrasjonen til å reagere. Klaseammunisjon er en bombe som blir sluppet fra fly. Underveis i fallet åpner den seg og skyter ut flere sprenglegemer som har et svært vidt nedslagsfelt. 364 I februar 1977 hadde den da sittende statsministeren Yitzhak Rabin spurt Carter om muligheten for å motta denne typen ammunisjon. Den gang hadde den israelske forsvarssjefen Mordechai Gur snakket om behovet for å ha slike våpen tilgjengelig. Mot minefelt og basestasjoner for luftvernmissiler var våpenet perfekt. Det var heller ikke avhengig av den samme presisjonen som mer avanserte bomber ofte hadde. 365 Israel mottok våpenet, men det var, som mange andre amerikanske våpen gitt til Israel, bundet av strenge restriksjoner. 366 Da den israelske hæren hadde brutt bestemmelsene i denne lovgivningen i september det foregående året hadde Carter truet med å gå til Kongressen for å få stanset alle militære overføringer til landet NARA-AAD, Parker til Vance, 13. april 1978, NARA-AAD, Parker til Vance, 13. april 1978, NARA-AAD, Vance til USMission Sinai, 11. mai (hentet ) 363 Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , Store norske leksikon: Klasebombe, fagkonsulent: Torolf Rein. (hentet ) 365 FRUS, Arab-Israeli Dispute, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dok. 7: Memorandum of conversation, 16. februar JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 30. mai Carter, White House diary,

75 Denne gangen virket det som om presset som ble lagt på Israel var mindre, selv om bruken denne gangen var større og mer alvorlig. Grunnen til dette er uviss, men det er nærliggende å tro at den amerikanske administrasjonen var redd for å presse Israel lenger vekk i forkant av fredsforhandlingene med Egypt. Allerede to dager etter invasjonen, 17. mars 1978, satte to republikanske Kongress-medlemmer spørsmål ved den israelske bruken av amerikanske våpen. De kontaktet Carter og lurte på om bruken brøt med amerikanske lov. Utenriksminister Vance ønsket å holde dette unna Kongressen. 368 Grunnen til dette var frykten for at Israel skulle trekke seg fra fredssamtalene med Egypt, noe som ville gjøre Carters mål om en fredsavtale mellom landene i Midtøsten enda vanskeligere å oppnå. 369 Også utenriksminister Vance så viktigheten av å ikke presse Israel ut av fredsforhandlingene: «[I]n these circumstances, including the ongoing efforts to restore momentum to the vital peace negotiations and Israel s assurance that it intends to withdraw from Lebanon, I am not recommending to the President any further action.» 370 De to Kongressmedlemmene siktet til Arms Export Control Act som gjorde det lovstridig for Israel å benytte seg av amerikanske våpen i defensiv krigføring. Bruk av amerikanske klasebomber og laserstyrte bomber var kun tillatt i en situasjon der Israel var i krig med en eller flere av sine arabiske naboer, og at krigen var på størrelse med konfliktene i 1967 eller Våpnene kunne kun brukes i lovlig selvforsvar og aldri i aggressive handlinger mot andre land. Alltid mot klart definerte militære mål og forbudet gjaldt alle våpen av denne typen som USA hadde gitt til Israel. 371 I tillegg til klaseammunisjon var det blant annet satt restriksjoner på bruk av amerikanske missiler, som ikke kunne bære atomstridshoder, og videresalg av avansert krigsmateriell. 372 I begynnelsen nektet den israelske regjeringen for bruken av klasevåpen. Utenriksminister Ezer Weizman og general Odit Erez, sjef for det israelske luftforsvarets etterretningstjeneste, bekreftet overfor ambassadør Samuel Lewis at amerikanske klasevåpen hadde blitt benyttet under invasjonen av Libanon. Ambassadør Lewis oppfattet det som om Weizman ikke hadde 368 JCL, NLC , Vance til Carter, ukjent dato. mars NARA-AAD, Vance til Lewis, 6. april (hentet ) 370 NARA-AAD, Vance til Lewis, 6. april (hentet ) 371 NARA-AAD, Vance til Lewis, 9. april 1978, (hentet ) 372 NARA-AAD, Vance til Lewis, 6. april (hentet ) 67

76 forståelse for at bruken var ulovlig. 373 Bevisene for bruken var klare. Den amerikanske militærattacheen i Damaskus hadde i begynnelsen av måneden blitt overlevert et udetonert sprenglegeme fra en amerikanskprodusert klasebombe. Han fastslo at bomben tilhørte et parti produsert mellom 1973 og Weizman fremsto ikke som en angrende synder da han kom med flere detaljer 7. april. Alle bombene blitt sluppet mot palestinske stillinger i Sør- Libanon, mente forsvarsministeren, før han la til at han ikke var i tvil om at han ville beordre bruken av våpenet igjen. 375 Weizman påstod at han ikke hadde kjennskap til den skriftlige bekreftelsen landet hadde måtte gi sist de hadde benyttet klasevåpen ulovlig i 1975,også da i Libanon. 376 Utenriksdepartementet krevde også en liste fra det israelske forsvaret som inneholdt informasjon om typen klasebomber som hadde blitt benyttet, det omtrentlige antallet og målene de ble sluppet over. 377 Informasjon fra flere kilder tydet på at det var store mengder bomber det var snakk om, og at det israelske luftforsvaret enten hadde en svært vid definisjon av militære mål, eller at de hadde bommet mye. 378 Utenriksminister Vance var ikke fornøyd med forsvarsminister Weizmans muntlige bekreftelse på at israelerne hadde forstått restriksjonene og at våpnene ikke skulle benyttes uten godkjennelse fra høyeste hold. 379 Dette var ikke første gangen Israel hadde brutt de amerikanske restriksjonene. Tidligere hadde det israelske forsvaret skutt amerikanske missiler inn i Egypt og solgt fly med amerikanske jetmotorer til Honduras. 380 Heller ikke denne gangen ble Israel straffet for bruddene på avtalene, men slapp unna med en advarsel. Vance ønsket at den israelske regjeringen enda en gang skulle komme med en skriftlig forpliktelse til bestemmelsene i avtalene mellom USA og Israel. Raskt etter kom en ny skriftlig forpliktelse fra Israel, som den amerikanske administrasjonen godtok NARA-AAD, Lewis til Vance, 5. April (hentet ) 374 JCL, NLC , Brzezinski til Carter, 18. april JCL, NLC , Brzezinski til Carter, 7. april JCL, NLC , Brzezinski til Vance, 10. april NARA-AAD, Vance til Lewis, 6. april 1978, JCL, NLC , Brzezinski til Carter, 18. april NARA-AAD, Vance til Lewis, 8. april 1978, JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 30. mai JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 30. mai

77 Israel forlater landet nye problemer skapes Mordechai Gur hadde i et intervju med Jerusalem Post i begynnelsen av april forklart at den israelske invasjonen av Sør-Libanon hadde til hensikt å endre situasjonen i Libanon. Håpet var å skape en forståelse med syrerne, og få de palestinske motstandsgruppene under kontroll. Slik Gur så det, var samarbeid med Syria nøkkelen for å få kontroll over disse. 382 Den nordlige grensen for området UNIFIL skulle kontrollere var Litani-elven. Den røde linjen, som ikke var en fastsatt grense som kunne finnes på et kart, gikk egentlig et sted mellom elleve og seksten kilometer nord for denne elven. Israel fryktet at palestinerne skulle kunne fortsette sin krig mot Israel fra dette området. Ironisk nok ønsket de at den syriske hæren skulle sendes ned til Litani for å hindre denne utviklingen, bare et år etter at Rabin hadde truet med en militær reaksjon da syrerne forsøkte å gjøre det samme, den gangen på eget initiativ. 383 Generalmajor Gazit mente at en syrisk fremrykning til Litani ikke ville representere en trussel mot Israels sikkerhet, så lenge UNIFIL sto som en buffer i området mellom Litani og den israelske grensen. Problemet, påpekte han, var den høye politiske kostnaden som han fremstilte som et valg mellom «en vanlig forkjølelse (den nåværende situasjonen) og kreft (syrisk fremrykning til Litani). I Israel ville et slikt trekk bli sett som et nederlag, samtidig som deler av regjeringen innså at det kunne løse et problem. 384 Ironisk nok hadde denne løsningen vært den libanesiske regjeringens forslag fra begynnelsen av. 385 PLO hadde allerede styrket sin tilstedeværelse sør i Bekaa-dalen, utenfor UNIFILs operasjonsområde. 386 Et annet problem var at syrerne ikke hadde råd til å skyve palestinerne fra seg. Grunnen til dette var todelt: For det første hadde den saudiarabiske regjeringen oppfordret syrerne om å ikke slå hardt ned på den palestinske aktiviteten i Libanon. 387 For det andre ønsket Assad å sikre seg palestinernes støtte i en eventuell blokk mot Egypt, som hadde sveket resten av den arabiske verden gjennom tilnærmingen til Israel. 388 Den israelske regjeringen og forsvarsledelsen fortsatte i løpet av våren den trege tilbaketrekningen, men var hele veien klare på at de ikke kunne forlate Libanon før en varig 382 JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 3. april JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 3. april juni 1978, Lewis til Vance 385 NLC mai 1978, Vance til USMission Sinai, videresendt til ambassader 387 NARA-AAD, Parker til Vance, 13. april 1978, JCL, NLC , Quandt til Brzezinski, 20. mars

78 løsning på problemene var funnet og nektet lenge å komme med en dato for tilbaketrekning. Regjeringen i Jerusalem ga etter for det internasjonale presset i slutten av mai 1978 og kunngjorde at de israelske soldatene skulle forlate landet innen 13. juni. 389 Israelerne ønsket at noen israelske soldater skulle bli stående i sør etter denne datoen, noe som ikke ville være en total tilbaketrekning, bemerket ambassadør Lewis. Han rapporterte om at den kanadiske ambassaden i Israel trodde at israelerne ville at de palestinske motstandsgruppene skulle returnere til sør fordi de trodde at dette ville rettferdiggjøre landets fortsatte okkupasjon av andre områder. 390 Israelerne forsøkte lenge å få den libanesiske regjeringen til å anerkjenne deres allierte Saad Haddad som en del av den libanesiske hæren i Sør-Libanon. Alt Israel ønsket var en stabil stat nord for grensen, fri for palestinske motstandsgrupper. 391 Haddad var en del av Israels sikkerhetssystem, og israelerne ønsket å holde grensen inn til den kristne enklaven åpen. Dager før IDF skulle trekkes ut av Libanon bekreftet den libanesiske regjeringen at grensen måtte stenges. Uten libanesiske styrker i området var det ikke mulig å tvinge dette gjennom Bare dager før den israelske hæren skulle forlate Libanon bestemte den libanesiske regjeringen seg for å ikke sende styrker sørover på grunn av den fortsatte uroligheten i området. Mellom Beirut og Litani var området kontrollert av syv forskjellige grupper. Til tross for dette forlot den israelske hæren landet i henhold til planen 12. juni, men på veien ut av landet valgte den israelske regjeringen og hærledelsen å skape et nytt stort problem i Sør- Libanon Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, NARA-AAD, Parker til Vance, 5. Juni 1978, FRUS, January 1977-August 1978, Volume VIII, Dokument 52: Memorandum of conversation, 19. Juli 1977.; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, Ibid., 136; Hirst, Beware of small states: Lebanon, battleground of the Middle East,

79 Fortsatte farer truer Den israelske regjeringen hadde blitt satt under et sterkt internasjonalt press om å trekke sine styrker tilbake fra det libanesiske territoriet på våren Da de siste israelske soldatene krysset grensen 12. juni, 1978 overga de området de hadde kontrollert til Saad Haddad og den kristne militsen i Sør-Libanon. Siden 1976 hadde den vært alliert med Israel. 393 Haddadmilitsen inntok bunkere og forsterkede stillinger som israelske ingeniørstyrker hadde bygget i løpet av de fire månedene de sto i landet. Det israelske forsvaret etterlot seg også store mengder tyngre våpen, deriblant luftvernskyts, tanks og pansrede kjøretøyer, som den kristne militsen overtok. 394 Etter at israelerne var ute av landet gikk situasjonen tilbake til slik den hadde vært de siste årene. Landet fortsatte å være delt, og ulike autoriteter eksisterte, om enn problematisk, side om side. Den palestinske ministaten med sitt sentrum i Fakhani-distriktet i Vest-Beirut og Den libanesiske frontens ministat i Libanon-fjellene delte fortsatt grense i Beirut. Langs frontlinjen fortsatte kampene mellom snikskyttere på begge sider. 395 Under invasjonen hadde PLO vært den eneste gruppen som gjorde aktiv motstand mot de israelske styrkene, noe som førte til en økt popularitet i deler av befolkningen. Andre, blant annet maronittene og stadig flere sjiamuslimer, mente at PLO hadde fremprovosert det israelske angrepet og ville ha dem ut av landet. 396 I Sør-Libanon fortsatte major Haddads milits å skape problemer for UNIFIL gjennom stadige trusler mot de sivile i områdene styrken kontrollerte og ved å nekte den libanesiske hæren adgang til området. 397 En splittelse på kristen side førte til kamper mellom militser under Bashir Gemayels kommando og den syriske styrken i Beirut. 398 President Sarkis og sentralregjeringen var fortsatt svært svak og kontrollerte bare små deler av territoriet. 399 I Washington ble det gjort aktive forsøk på å avspenne situasjonen før den spant ut av kontroll og ødela muligheten for realiseringen av Carter-administrasjonens drøm om en varig fred og stabilitet i regionen. Nok en gang krevde de sterke spenningene i det lille landet 393 Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East. 395 Harris, Lebanon: a history, , Ibid., Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, O'Ballance, Civil war in Lebanon, , 81; Harris, Lebanon: a history, , JCL, NLC , Aaron til Vance,

80 amerikanernes oppmerksomhet. Trusselen om at konflikten skulle spre seg og trekke Syria og Israel inn i en ny krig var fortsatt aktuell. Da kristne militser under Bashir Gemayels ledelse, som mottok politisk, materiell og økonomisk støtte fra Israel, gikk til angrep på den syriske styrken ble situasjonen med ett farligere. Fra høsten inntok det amerikanske utenriksdepartementet og særlig ambassadør John Gunther Dean, som tiltrådte stillingen i september 1978 etter at Parker ble flyttet til Marokko, igjen rollen som mekler og forsøkte å avspenne situasjonen gjennom å oppfordre regjeringene i Damaskus og Jerusalem om tilbakeholdenhet. Det var en mulighet for at den israelske hæren kom til å rykke inn i Libanon igjen, hvis situasjonen forverret seg Selv om de kristne ønsket å få den syriske styrken ut, ønsket amerikanerne at den skulle bli stående så lenge den libanesiske hæren ikke selv var i stand til å ivareta den interne sikkerheten i landet. 401 En deling av det libanesiske territoriet i en svak, kristen ministat og i en konfrontasjonsstat kontrollert av radikale palestinere og den libanesiske venstresiden ville ingen være tjent med, og måtte for all del unngås, mente Washington. 402 «Brodermordet» 403 Den libanesiske regjeringen var opptatt med den israelske tilbaketrekningen i sør da det skjedde en dramatisk utvikling i det nordlige Libanon. 404 Splittelser hadde oppstått blant de kristne gjennom våren. Suleiman Faranjiyyah, den tidligere presidenten, hadde trukket bevegelse, Marada, ut av Den libanesiske fronten. Fronten ønsket å kaste syrerne ut av Libanon. Faranjiyyah ønsket i motsetning til Chamoun og Gemayel å opprettholde et nært samarbeid med Damaskus. Gjennom invasjonen hadde det israelske forsvaret vist sin overlegne styrke, og ledelsen i Den libanesiske fronten hadde blitt overbevist om at et tettere samarbeid med Israel ville lønne seg. 405 Etter splittelsen hadde mindre kamper blitt utkjempet mellom tilhengere fra de to gruppene. 406 På våren hadde den libanesiske regjeringen forsøkt å lansere ideen om en ny regjering, med jevnere maktfordeling mellom kristne og muslimer. På kristen side var det kun Faranjiyyah som hadde støttet dette forslaget Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, JCL, NLC , Aaron til Vance, JCL, NLC , Aaron til Vance, O'Ballance, Civil war in Lebanon, , JCL, NLC , Saunders og Bowdler til Vance, Harris, Lebanon: a history, , 240; O'Ballance, Civil war in Lebanon, , Civil war in Lebanon, , Ibid. 72

81 13. juni 1978, dagen etter den israelske tilbaketrekningen gikk en styrke på 800 falangister til angrep på Faranjiyyah-familiens sommerresidens i byen Ihdin, noen mil sør-øst for Tripoli i Nord-Libanon Et trettitalls mennesker mistet livet i angrepet, deriblant Suleimans sønn og arving Antoine. Antoine «Tony» Faranjiyyah var leder for Marada-militsen og Zghartas frigjøringshær, kristne militser som holdt til i det nordlige Libanon, mot den syriske grensen. Også Tonys kone og hans lille datter ble drept i angrepet. Den neste dagen fulgte sørgende Tony Faranjiyyah til graven. 408 Angrepet på Faranjiyyah-klanen var også rettet mot Damaskus. Suleimans personlige vennskap med den syriske presidenten Hafez al-assad gjorde at dette i Syria ble oppfattet som et direkte angrep, og den syriske presidenten sendte den syriske styrken inn i det maronitt-kontrollerte området for å støtte opp om Faranjiyyah og gjenopprette kontrollen. 409 Sommeren 1978 ble nok en blodig måned i det lille landet. Etter angrepet på Faranjiyyahklanen hadde spenningene fortsatt å vokse mellom de kristne militsene under Bashir Gemayels kontroll og den syriske styrken. Spenningen ble utløst da fire syriske soldater ble bortført av det som ble antatt å været kristne gjerningsmenn. 410 Det var i bydelen Ashrafiya i Beirut kampene mellom de kristne og syrerne brøt ut. 411 De kristne som gikk til angrep tilhørte sannsynligvis Det nasjonalliberale partiets Tiger-milits, og sto under Danny Chamouns ledelse. Syrerne svarte raskt på angrepet ved å utsette det kristne Øst-Beirut for et svært kraftig bombardement. Ingen syriske bakkestyrker ble sendt inn i bydelen for å forsøke å gjenopprette kontrollen, men i stedet fortsatte det syriske artilleriet å skyte granater inn fra området rundt bydelen, med en takt på ti til tjue granater i minuttet på det verste. 412 At det var de kristne som hadde skutt først, var det liten tvil om, men det syriske svaret sto ikke i forhold til provokasjonen. Etter en uke med harde kamper og et enda hardere syrisk bombardement hadde omtrent 250 sivile liv gått tapt. En stor gruppe kristne hadde blitt drevet på flukt. De fleste var internt fordrevne, men mange hadde valgt å forlate landet til fordel for Europa. 413 Maronittlederen Camille Chamoun skyldte kampene på syrerne og påstod at det var del av en syrisk plan om å utrydde landets kristne befolkning. Assad mente det var de kristne som 408 Harris, Lebanon: a history, , ; O'Ballance, Civil war in Lebanon, , 79-80; Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, JCL, NLC , Saunders og Bowdler til Vance, ; Harris, Lebanon: a history, , JCL, NLC , Newlin til Vance, Harris, Lebanon: a history, , O'Ballance, Civil war in Lebanon, , 81.; JCL, NLC , Newlin til Vance, Ibid.; JCL, NLC , Newlin til Vance,

82 hadde fremprovosert angrepene og at den syriske styrken bare svarte på kristne provokasjoner. Det viktigste målet for Chamouns tilhengere var å presse syrerne ut av Beirut. De mente at den libanesiske hæren burde overta ansvaret for sikkerheten, et oppdrag den libanesiske regjeringen mente hæren ikke var klar for å løse. 414 Kampene fortsatte gjennom sommeren. President Elias Sarkis forsøkte tidlig å trekke amerikanerne inn for å løse problemet. Han kontaktet den amerikanske ambassaden og ba om amerikansk hjelp til å overtale Begin-regjeringen om å presse Bashir Gemayel for å få avsluttet konflikten. Sarkis trodde han skulle klare å roe ned den syriske styrken. 415 Det tok imidlertid lang tid før Sarkis og sentrale myndigheter kom på banen. De hadde ikke tatt noen aktive grep da kampene brøt ut og fremsto derfor som lammet og svak. Washingtons analytikere sammenliknet den libanesiske regjeringen med regjeringene som under andre verdenskrig hadde sittet maktesløse og sett på at landet ble invadert. Det største problemet med måten Sarkis hadde håndtert situasjonen på, var at den kristne befolkningen følte at Sarkis og sentralregjeringen hadde sviktet dem. 416 Amerikanske rapporter påpekte at Sarkis burde ha tatt styringen i situasjonen og forsvart Libanon. Kun slik kunne han ha unngått beskyldninger om at han var lite annet enn en syrisk marionett. 417 Etter juni 1978 fremsto Den libanesiske fronten som Syrias klare fiende i Libanon. De syriske styrkene gikk inn for å knuse den kristne motstanden. 418 I Washington forsøkte utenriksminister Cyrus Vance å finne en løsning på konflikten mellom de to. Igjen inntok USA rollen som meklingsmann mellom partene i et forsøk på å unngå spredning av konflikten. 419 Den amerikanske administrasjonen ville ikke fordele skyld, men forsøkte kun å skape en våpenhvile mellom de kristne ved å inngå dialog med henholdsvis den syriske og den israelske regjeringen. 420 Det var kun den israelske regjeringen som kunne presse frem en tilbaketrekning fra den kristne siden. Samtidig var det viktig å unngå at Israel, som siden 1976 hadde vært alliert med de kristne og som siden hadde forsynt dem med store mengder våpen, ble trukket inn i en krig mot Syria på libanesisk jord. I det amerikanske utenriksdepartementet var analytikerne enige i at det syriske motangrepet mot de kristne var verre enn provokasjonen fra kristen side. De så det som Syrias forsøk på å tvinge Den libanesiske 414 Ibid. 415 JCL, NLC , Beirut (ambassaden) til utenriksminister Vance, JCL, NLC , Beirut (ambassaden) til utenriksminister Vance, JCL, NLC , Det hvite hus: Situasjonsrommet (NSC) til ambassaden i Tel Aviv, O'Ballance, Civil war in Lebanon, , JCL, NLC , Newlin til Vance, 3. juli JCL, NLC , Vance til USMission Genève, 3. juli

83 fronten til å akseptere syrisk dominans. Analytikerne trodde det kom til å ha motsatt effekt. Oppslutningen om falangistene ville sannsynligvis styrkes av det syriske angrepet, og majoriteten av de kristne ville komme til å motsette seg en fornyelse av den syriske styrkens mandat, mente analytikerne. De påpekte også at Faranjiyyah-klanen kom til å svekkes som følge av alliansen med det stadig mer upopulære Syria og at flere ville gå over til å støtte opp om Den libanesiske fronten. 421 Etter fire dager med harde kamper ble våpenhvile inngått. Det israelske forsvaret hadde dagen i forveien vist sin støtte til de kristne og demonstrert sin styrke ved å la jagerfly passere Beirut i lav høyde i en halvtime. Overflyvningen var et klart signal til syrerne om at Israel kom til å blande seg inn hvis bombardementet ikke opphørte. 422 I dagene som fulgte rapporterte ambassadør Richard B. Parker om en ekstremt spent situasjon. Ambassadøren poengterte at USA måtte ta ledelsen og handle raskt hvis en oppblussing av konflikten skulle unngås. Nok en gang burde amerikanerne stadfeste sin fortsatte støtte til president Sarkis og sentralregjeringen og gjøre det klart at de hadde forpliktet til å bygge opp igjen det libanesiske samfunnet. De kristne måtte informeres om at de ikke kom til å motta amerikansk materiell hverken direkte eller indirekte. Ambassadør Samuel Lewis i Tel Aviv burde få Israel til å oppfordre de kristne om å unngå videre provokasjoner. Det ville også være viktig å sikre seg Saudi-Arabia og Kuwaits hjelp til å sette Damaskus under press. 423 Utenriksdepartementets rådgivere mente at syrerne måtte presses til å slutte å bruke sin innflytelse til forsøke å styre den politiske utviklingen i Libanon i en retning som de selv ville være tjent med. Samtidig var det viktig å holde syrerne i Libanon for å kontrollere PLO. 424 Sarkis dilemma Samme dag som våpenhvilen mellom de kristne og syrerne ble inngått, informerte president Sarkis amerikanerne om at han ville fratre sitt embete. De siste to årene hadde den amerikanske Libanon-politikken tatt sikte på å bygge opp igjen staten rundt president Sarkis, og hans fratredelse ville ødelegge mye av fremgangen som hadde blitt gjort. Det ville blivære vanskelig å finne en erstatter for Sarkis, en som alle sider, i alle fall delvis, kunne støtte opp om. Sarkis la med dette også press på Assad i Damaskus som ville slite med å finne en 421 JCL, NLC , Det hvit hus, Situasjonsrommet (NSC) til Lewis, 5. juli O'Ballance, Civil war in Lebanon, , JCL, NLC , Det hvit hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 7. juli JCL, NLC , Aaron til Vance, 3. Oktober

84 erstatter som var villig til å samarbeide med Syria i like stor grad. 425 Slik Carteradministrasjonen så det, var den libanesiske presidenten et viktig samlende symbol for enhet, suverenitet, legitimitet og lov i et land styrt av sterke fraksjoner og ulike grupper som alle kjempet om makten. 426 Hvis Sarkis forlot sin post, ville det være vanskelig å fortsette gjenoppbyggingen av det libanesiske samfunnet. Vance mente at en måte å bidra til å skape stabilitet på, var å redusere antallet våpen i omløp i landet. 427 Ikke bare kontrollerte de forskjellige militsene enorme arsenaler, men det skal ifølge ambassadør Parker ha vært omtrent automatvåpen i sivile hender da han forlot Libanon i september. Dette tilsvarte i snitt ett våpen per familie. 428 Utenriksminister Vance forsøkte å få Sarkis og regjeringen til å legge frem en plan for veien frem til stabilitet. Det var viktig å skaffe støtte utenfra. Alltid var det amerikanske målet å holde president Sarkis ved makten. 429 Grunnen var kort og godt at det ikke fantes noen alternativer til Sarkis. Han hadde den nødvendige støtten fra Syria og ble i det minste akseptert av flere av de viktige aktørene internt i Libanon. 430 Noe måtte gjøres for å bedre situasjonen. Både Sarkis-regjeringen og Carter-regjeringen mente at Israels Libanon-politikk bidro til å skape store problemer. De var enige om at det var viktig å få Jerusalem til å stanse støtten til Haddad og Gemayels kristne militser. Ambassadør Samuel Lewis i Tel Aviv presset den israelske forsvarsministeren, Ezer Weizman, til å sende en melding til Bashir Gemayel og informere om at Israel ikke ville komme Den libanesiske fronten til unnsetning hvis de provoserte frem en motreaksjon fra Syria. Weizman lovte at en melding skulle sendes, men Israel kunne ikke slutte å sende våpen og utstyr inn til sine kristne allierte. De kristne var en viktig alliert for Israel, som følte de hadde et moralsk ansvar for å støtte dem. Han garanterte at IDFs styrker ikke var involvert i kampene. 431 Den nye (fra september 1978) amerikanske ambassadøren John Gunther Dean oppfordret president Sarkis om å tegne opp en plan for forhandlinger mellom de kristne og syrerne. 432 Forhandlinger startet 17. juli, og til utenriksminister Vances store glede kunngjorde Sarkis samtidig at han kom til å bli sittende ved makten. 433 Det er vanskelig å si hva som kunne komme til å skje hvis Sarkis faktisk trakk seg, men det virker som om den amerikanske administrasjonen 425 Harris, Lebanon: a history, , JCL, NLC , Vance til Amman, Kairo, Jidda og flere amerikanske ambassader, 8. Juli JCL, NLC , Vance til Carter, 10. Juli Parker, "Kawkaba and the South Lebanon Imbroglio: A Personal Recollection, ," JCL, NLC , Vance til Carter, 10. Juli Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East, JCL, NLC , Utenriksdepartementet, Lebanon Informal Working Group Sitrep #5, 10. Juli JCL, NLC , Vance til Carter, 10. Juli JCL, NLC , Christopher til Carter, 17. Juli

85 fryktet at samfunnet igjen ville kastes ut i enda større problemer når hans etterfølger skulle finnes. Så langt hadde Carter-administrasjonen forsøkt å bygge opp igjen staten under Sarkis styre, og å miste ham ville sette dette arbeidet tilbake. 434 Haddad skaper problemer Kampene mellom den syriske styrken og de kristne militsene i nord overskygget utviklingen i problemområdet Sør-Libanon. 435 Tidlig på sommeren 1978 sto i underkant av 5000 FNsoldater fra flere forskjellige bidragsland i området sør for Litani, og forsterkninger ankom fortsatt. UNIFIL skulle håndheve resolusjon 425 og 426. Styrken hadde tatt kontroll over store deler av området IDF hadde trukket seg ut av og etablert en buffersone mellom majoriteten av PLOs styrker og den israelske grensen. UNIFILs kontroll var ikke total, og i enkelte områder kunne derfor kampene mellom palestinske motstandsgrupper, både under og utenfor PLOs kontroll, og Haddads milits fortsette Analytikere i Det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) påpekte at FN-styrken sto overfor store utfordringer. I Washington var det forholdet til palestinerne som ble antatt å være det mest utfordrende. Så langt hadde palestinerne under Yasir Arafat og Fatahs kommando samarbeidet med UNIFIL, slik Arafat hadde lovet i april Selv om de samarbeidet, fortsatte PLO å styrke sin stilling i området FN-styrken kontrollerte i Sør-Libanon. For UNIFIL var det de palestinske gruppene utenfor Arafats kontroll som utgjorde den største trusselen. Disse så på UNIFILs forsøk på å begrense deres frihet som en provokasjon. Sammen med sine libanesiske allierte gjorde gruppene aktiv motstand mot FN. Flere ganger havnet FN-soldater i skuddvekslinger med radikale palestinere. Den palestinske motstanden bidro til å skape et ekstremt farlig klima i Sør-Libanon. 438 UNIFILs forhold til Haddads kristne milits var på sommeren 1978 anstrengt, men det ble ikke utkjempet kamper mellom de to. Haddad nektet FN-soldatene å etablere en permanent tilstedeværelse i området han kontrollerte rundt byen Marjaayoun og langs den libanesiskisraelske grensen. Det virker som om FN-styrken godtok dette, og majoriteten av kritikken kom fra palestinsk side. FN-soldatene holdt seg utenfor enklaven. Fra tid til annen oppsto det mindre uenigheter. I sin enklave langs grensen fortsatte Haddad å konsolidere sin makt og 434 JCL, NLC , Christopher til Carter, 17. Juli JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Inderfurth for Brzezinski, 14. juli Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , Ibid., JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Inderfurth for Brzezinski, 14. juli

86 fortsatte å bygge opp en sterk milits. 439 Ved tilbaketrekningen hadde IDF overgitt størsteparten av området de hadde okkupert til Haddad. Det sørlibanesiske området var, og er, et sjiamuslimsk kjerneområde. Derfor var det flere sjialandsbyer i området Haddads milits hadde overtatt kontrollen over. 440 Den amerikanske etterretningen anslo at militsen sommeren 1978 hadde omtrent 2800 mann under våpen. De aller fleste kristne, men omtrent tjue prosent av soldatene var drusere og sjiamuslimer som ville kjempe mot palestinerne. Israels gjengjeldelsesangrep gikk hardest ut over den sivile sjiamuslimske befolkningen i sør og misnøyen rettet seg mot palestinerne. 441 Flere av maronittene i Haddads milits hadde ankommet som forsterkninger fra det nordlige Libanon via Israel gjennom de foregående månedene. 442 Haddads Israel-støttede styrker fortsatte gjennom året sine kamper mot palestinerne. Frykten for å miste sin autonome stilling førte til at Haddad gjorde motstand da den libanesiske hæren skulle sendes inn i Sør-Libanon på senere på høsten Den palestinske motstanden var splittet. Arafats Fatah forsøkte i midten av juli å få kontroll på noen av gruppene utenfor PLOs kommando. Arafats styrker gikk til angrep på Folkets frigjøringsfront, en gruppe under ledelse av Abu Abbas som hadde tette bånd til det irakiske regimet. Angrepet var også et angrep på regimet i Bagdad. Arafat mente at Bagdad forsøkte å undergrave hans posisjon fordi han var alliert med Syria og fordi Fatahs lederskap, som i praksis kunne ta alle avgjørelser for PLO, hadde vært positive til å inngå et kompromiss med Israel. Irakerne mente at Arafat med dette hadde gitt opp den palestinske frigjøringskampen. Utrolig nok ble ikke George Habbash sitt PFLP, som var alliert med Folkets frigjøringsfront, trukket inn i kampene. 444 I tiden etter angrepet økte spenningene innad på palestinsk side i Libanon, noe som skapte en potensielt farligere situasjon. Etter at UNIFIL hadde overvåket den israelske tilbaketrekningen ble styrkens hovedoppdrag å gjenopprette den libanesiske regjeringens kontroll over området Israel hadde okkupert. FNstyrkens tilstedeværelse ville ikke bygge opp igjen statens autoritet, og det var derfor viktig å få representanter for den libanesiske regjeringen inn i området. Gjennom året arbeidet USA for å få den libanesiske hæren inn i området. I begynnelsen av august 1978 nektet Haddads milits den libanesiske hæren i å sende styrker sørover og truet med å angripe de libanesiske 439 JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Inderfurth for Brzezinski, 14. juli Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East. 441 JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Inderfurth for Brzezinski, 14. juli Khalidi, Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East. 443 JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Inderfurth for Brzezinski, 14. juli JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Inderfurth for Brzezinski, 15. juli

87 soldatene hvis dette skjedde. 445 I Washington så Det nasjonale sikkerhetsrådets rådgivere Haddads trekk som et ledd i Israels Libanon-strategi. Israelerne ville beholde sikkerheten som Haddads styrker gav, og forsøkte å beskytte ham. USA mente Haddad skapte problemer, og forsøkte å få den israelske regjeringen til å kontrollere ham og tillate at libanesiske styrker ble sendt inn i sør. Da utenriksdepartementet kontaktet Israels forsvarsminister Ezer Weizman, lovet han at Israel ville oppfordre Haddad til å samarbeide med president Sarkis, men kun hvis Sarkis anerkjente Haddads kontroll over den kristne enklaven. Dette var et israelsk forsøk på sikre posisjonen til sin fremste allierte i Libanon. I Jerusalem trodde regjeringen at Sarkis-regjeringen kom til å forsøke å skifte ut Haddad. Den kristne enklaven ville falle sammen, noe israelerne mente ville ha katastrofale følger for landets sikkerhet september 1978 fornyet FNs sikkerhetsråd UNIFILs mandat med fire måneder 18. september Etter dette poengterte utenriksdepartementet i Washington at det ville være ekstremt viktig å få sendt libanesiske styrker inn i Sør-Libanon og få etablert en permanent libanesisk tilstedeværelse før mandatet skulle fornyes. Dette ville styrke president Sarkis stilling og utenriksdepartementet påpekte at en fremgang her ville vise at den libanesiske regjeringen aktivt forsøkte å bedre situasjonen i sør. USA mente at det beste håpet for å stabilisere situasjonen i Sør-Libanon var at FN-styrken fortsatte å bli stående i landet. Hvis den libanesiske regjeringen ikke aktivt viste initiativ for å gjenvinne kontrollen i sør fryktet amerikanerne at det ville bli vanskeligere å sikre fortsatte bidrag til FN-styrken. 448 «The IDF will bring in the elephant» 449 For regjeringen i Jerusalem var målet for Libanon-politikken å forhindre at de kristne ble knust og at Libanon allierte seg med Syria. Israelerne forsøkte gjennom massive våpenoverføringer og direkte militær støtte til de kristne libaneserne å unngå dette. 450 Israel hadde i realiteten lite å frykte. Det syriske ønsket om at Libanon skulle bli en lydhør stat vest for grensen var lenger unna enn noen gang tidligere. I løpet av sine to år i Libanon hadde syrerne klart å få sin kandidat valgt til president, men hadde ikke klart å bygge opp igjen det 445 JCL, NLC , Vance til Carter, 2. august JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 3. august FNs Sikkerhetsråds resolusjon 434, vedtatt 18. september 1978: (hentet ) 448 JCL, NLC , Aaron til Vance, 3. oktober NARA-AAD, Lewis til Vance, 30. august 1978: (Han brukte uttrykket bring in the Elephant ) 450 FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 2: Lebanon: Prospects for Expanded Conflict, Rapport fra CIA, 8. August

88 libanesiske samfunnet og skape en stabil alliert, som var Syrias grunnleggende mål i Libanon. Ulike væpnede grupperinger og militser nøt fortsatt godt av et relativt selvstyre og sentralmakten hadde kun kontroll over deler av landet. Staten var fortsatt avhengig av den syriske hæren for å hindre en deling av landet. 451 Etter den syriske intervensjonen hadde de kristne i Libanon-fjellene med israelsk hjelp bygget seg opp til å bli den sterkeste militære aktøren i landet. På høsten trodde den amerikanske etterretningen at Den libanesiske fronten, under Gemayel og Chamouns ledelse, ville ta initiativet til å tvinge frem en deling av det libanesiske territoriet. De kristne trodde åpenbart at Israel ville komme dem til unnsetning, noe amerikansk etterretning trodde de ville gjøre, om enn motvillig. 452 Gjennom året gjentok den israelske regjeringen flere ganger at de aldri ville svikte sine kristne allierte. 453 Israel fortsatte våpenoverføringene til Den libanesiske fronten og Haddad-militsen selv om amerikanerne mente dette bidro til å skape større problemer i Libanon, og hadde forsøkt å få Israel til å gå med på en midlertidig stans i forsyningene. Israelerne mente at fortsatt at de kristne var truet av syrerne og palestinerne, og ville derfor ikke gå med på en stans. 454 Den amerikanske etterretningen trodde det var lite sannsynlig at syrerne kom til å gi slipp på Libanon uten kamp. Hvis provokasjonene fra Den libanesiske fronten fortsatte, trodde Washington at syrerne ville forsøke å knuse motstanden. Dette kunne få katastrofale følger. En syrisk tilbaketrekning fra Libanon ville være et stort nederlag for regimet, og derfor noe amerikanerne trodde var svært usannsynlig. 455 Kong Hussein av Jordan trodde heller ikke at Assad kom til å trekke seg ut og overgi landet til Den libanesiske fronten, som hadde blitt den sterkeste aktøren internt i landet. Hvis Assad mot formodning skulle trekke seg ut, trodde kong Hussein at syrerne ville væpne palestinerne og venstresiden, som tidligere hadde vært hans allierte, før de dro, noe som ville skape et større problem. For Syria ville det være bedre at disse dominerte Libanon, enn at de kristne gjorde det. 456 Analytikerne i den amerikanske etterretningen påpekte at en syrisk tilbaketrekning i verste fall kunne føre til en «balkanisering 451 FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 15: Syria-Israel: Collision over Lebanon, Rapport fra DIA (Defense Intelligence Agency), 22. August FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 15: Syria-Israel: Collision over Lebanon, Rapport fra DIA (Defense Intelligence Agency), 22. August 1978: JCL, NLC , Aaron til Vance, 3. Oktober FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 15: Syria-Israel: Collision over Lebanon, Rapport fra DIA (Defense Intelligence Agency), 22. August JCL, NLC , Dean til Saunders, 1. November FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 15: Syria-Israel: Collision over Lebanon, Rapport fra DIA (Defense Intelligence Agency), 22. August JCL, NLC , Veliotes til Vance, 16. oktober

89 av Libanon», en oppstykking av samfunnet i en rekke små og svake politiske enheter. 457 Syrerne var den eneste stabiliserende faktoren i Libanon og var president Sarkis lånte sikkerhet. At Israel aktivt forsøkte å presse syrerne ut av Libanon, tydet på at israelerne ville være fornøyde med en oppdeling av samfunnet. Amerikansk etterretning trodde også at Israel kom til å synes at en deling ville være «ganske komfortabelt.» 458 Det amerikanske utenriksdepartementet hadde innsett at den syriske styrken var det eneste tilgjengelige instrumentet for å opprettholde grunnleggende sikkerhet i deler av det krigsherjede landet. Og selv om syrerne ikke i det hele tatt var å regne som «the good guys», var det et viktig mål for amerikanerne å holde dem i Libanon. Igjen var alternativene, en ny kollaps og en ny borgerkrig, verre enn syrerne. 459 Den amerikanske administrasjonen forsøkte å opprettholde kontakten med det syriske regimet og oppmuntret dem til å bli stående i Libanon. Det at Damaskus hadde lovet å trekke seg ut av landet så snart Sarkis ønsket ser ut til å ha gjort det lettere for amerikanerne å akseptere dette. 460 Syrerne var imidlertid svært skeptiske med tanke på amerikanske intensjoner i Libanon. Særlig hadde forsvarsminister Mustafa Tlass gått langt i å påstå at borgerkrigen hadde blitt startet av amerikanerne for å trekke Syrias fokus vekk fra Sinai II-avtalen. 461 Det israelske standardargumentet i møte med amerikanske forsøk på overtalelse om å trappe ned støtten hadde i løpet av de siste årene vært at de kristne gruppene, som var alliert med Israel, var truet av palestinerne og syrerne. Den israelske regjeringen mente at Israel hadde et moralsk ansvar overfor disse kristne. I slutten av august 1978 var situasjonen i Libanon «ekstremt farlig», mente Washington. 462 Da Israel ba USA om å legge større press på den syriske regjeringen, svarte amerikanerne at de ikke ønsket å blande seg mer inn enn de allerede hadde gjort. 463 Gary Sick i NSC mente at en amerikansk reaksjon ville være «overkill» og at det i Damaskus ville oppfattes som at Washington bare løp Jerusalems ærend. 464 Utenriksminister Vance var enig i Sicks vurdering. 465 I slutten av august var den 457 FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 15: Syria-Israel: Collision over Lebanon, Rapport fra DIA (Defense Intelligence Agency), 22. August FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 15: Syria-Israel: Collision over Lebanon, Rapport fra DIA (Defense Intelligence Agency), 22. August JCL, NLC , Seelye til Vance, 4. oktober NARA-AAD, Seelye til Vance, 26. juli (hentet ) 461 NARA-AAD, Seelye til Vance, 28. juni (hentet ); JCL, NLC , Seelye til Vance, 4. oktober JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 30. august JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 30. august JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 30. august

90 israelske regjeringen klar til å forhandle med Egypt på Camp David, den amerikanske presidentens landsted i Maryland. Israelerne fryktet at den syriske styrken skulle anta at Israel ikke kom til å reagere like raskt og sterkt mot syriske fremstøt under fredsprosessen. Hvis syrerne forsøkte å utnytte situasjonen kom det israelske forsvaret til å reagere med full styrke. 466 Det virket som om israelerne var mest bekymret for hvordan en syrisk seier over deres kristne allierte ville påvirke deres egen sikkerhetssituasjon. Syriske styrker stående rett nord for grensen kunne ikke Israel tolerere. På slutten av sommeren hadde israelske rekognoseringsfly blitt avskåret av syriske jagerfly i luftrommet over Libanon. 467 I Washington trodde etterretningen at det bare var snakk om tid før kamper ville bryte ut mellom Israel og Syria. Amerikanske diplomater i Tel Aviv og Damaskus hadde fått ordre om å oppfordre regjeringene i de to landene om å unngå videre provokasjon som kunne lede til en opptrapping av konfliktnivået. Forsøk ble gjort på å få Israel til ikke å involvere seg direkte i konflikten mellom den syriske styrken og Gemayels kristne milits. De syriske jagerflyenes manøver ble sett på som en svært alvorlig hendelse i Washington. I Jerusalem mente utenriksminister Moshe Dayan at det var viktig å handle raskt. Utenriksministeren skisserte et scenario hvor Israel tre måneder senere kunne komme til å angre på at de ikke hadde gjort nok for å avskrekke syrerne på dette tidspunktet. 468 «Hvis vi skyter ned et halvt dusin av flyene deres vil de vite at vi er seriøse», fortalte Dayan ambassadør Lewis. 469 I følge Dayan hadde de israelske flyene kun fotografert syriske artilleristillinger, informasjon de hadde delt med sine kristne allierte. 470 Den israelske regjeringen lovte å være «100 prosent ærlig» og presenterte tre potensielle militære kriser som kunne trekke dem inn i Libanon. Hvis syrerne stengte det nordlige havnene som de kristne kontrollerte, hvis syrerne gikk inn i de kristne delene av Beirut, og hvis Syria fortsatte å avskjære Israels rekognoseringsfly ville det Israel reagere militæret reagere Forsvarsminister Weizman fortalte at det israelske forsvaret ikke ville nøye seg med å sende noen få fly inn for å skyte ned et par syriske fly som en advarsel, og 465 JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 30. august FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 19: Lewis til utenriksdepartementet til Det hvite hus, 30. August FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 19: Lewis til utenriksdepartementet til Det hvite hus, 30. August FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 19: Lewis til utenriksdepartementet til Det hvite hus, 30. August FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 19: Lewis til utenriksdepartementet til Det hvite hus, 30. August ( If we shoot down half a dozen of their planes they will know we are serious. ) 470 NARA-AAD, Lewis til Vance, 30. august 1978: (hentet ) 471 FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 19: Lewis til utenriksdepartementet til Det hvite hus, 30. August

91 indikerte at Israel var parate til å igangsette et større angrep: «The IDF will bring in the elephant» 472 Amerikanerne var på slutten av sommeren svært bekymret for den stadig forverrede situasjonen i Sør-Libanon. Situasjonen var svært uoversiktlig, og det virker som om amerikanerne ikke visste hvilken retning den kom til å utvikle seg i. Kampene mellom syriske styrker og LF i de nordlige Libanon-fjellene var alvorlige. Syrerne hadde rykket inn i områder hvor de ikke før hadde stått. Washington trodde at det kunne komme et syrisk forsøk på å knuse maronittenes motstand, noe som kunne føre til en israelsk reaksjon. 473 Konsekvensene av en ny runde med krig i Libanon ville være umulige å spå, men utenriksminister Vance mente at en gjenoppbygging ville bli nærmest umulig hvis dette skjedde. 474 I Washington innså administrasjonen at faren for at en liten misforståelse kunne føre til en israelsk inngripen i Libanon. Vance påpekte at det var viktig å avspenne situasjonen slik at den ikke fortsatte å vokse ut av kontroll, men han kom ikke med noen løsning. 475 Igjen oppfordret utenriksdepartementet og ambassadene i Beirut, Damaskus og Tel Aviv alle parter om tilbakeholdenhet. 476 Israels samtalepartnere i Egypt beskyldt Israel for å holde liv i konflikten gjennom sin fortsatte støtte til de Fronten og Haddad-militsen. 477 Amerikanerne forsøkte å skape ro i Libanon i forkant av fredsforhandlingene mellom Egypt og Israel ved Camp David. Viseutenriksminister Warren Christopher understreket viktigheten av at konflikten i der ikke dro fokus vekk fra «fremgangen vi håper å oppnå.» 478 USA forsøkte å overbevise syrerne om at de burde forsøke å bedre sitt forhold til gruppene som tvilte på Damaskus egentlige intensjoner i Libanon. Samtidig hadde amerikanerne forsøkt å skape en pause i konflikten slik at Sarkis-regjeringen kunne forsøke å gjenvinne kontrollen og forsøke å løse de underliggende årsakene til kampene. Christopher håpte at 472 NARA-AAD, Lewis til Vance, 30. august 1978: (hentet Uttrykket bring in the Elephant, viste til at Det israelske forsvaret sto klare til å slå hardt til mot Syria.) 473 NARA-AAD, Christopher til ambassadene i Bonn, London og Paris,31. August 1978: (hentet: ) 474 FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 19: Lewis til utenriksdepartementet til Det hvite hus, 30. August FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 30: Memorandum of conversation, 6. september FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 20: Christopher til ambassadene i Syria og Israel, 31. August FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 30: Memorandum of conversation, 6. september NARA-AAD, Christopher til ambassadene i Bonn, London og Paris,31. August 1978: (hentet: ) 83

92 USA, med støtte fra flere regjeringer i Midtøsten, kunne klare å skape en våpenhvile i Libanon. 479 Amerikanerne så kampene mellom de kristne og syrerne som svært alvorlige og forsøkte aktivt å finne løsninger for å unngå at voldsspiralen skulle spinne ut av kontroll. I utenriksdepartementet vurderte analytikerne muligheten for å involvere det internasjonale samfunnet i å finne frem til en løsning. Det ble påpekt at opprettelsen av en FN-styrke i Beirut ville kunne bedre situasjonen, men ideen ble raskt lagt død. En slik løsning ville kunne stanse de pågående kampene, men ville ikke løse landets grunnleggende problemer. Syrerne skulle bare stå i Libanon midlertidig, helt til den libanesiske hæren var klar til å overta sikkerhetsansvaret. Assad gjentok med jevne mellomrom at styrken kun skulle stå i landet så lenge president Sarkis ønsket. På begynnelsen av høsten fremsto den syriske styrken som Den libanesiske frontens fremste fiende. Utenriksdepartementet påpekte at dette sannsynligvis kun var midlertidig. Når syrerne en dag forlot landet, ville Frontens fokus igjen vendes mot palestinerne, noe som ville skape en mer ustabil situasjon. Fra Damaskus påpekte den amerikanske ambassadøren Talcott Seelye at en løsning på Libanons problemer var avhengig av at Syria fortsatte sitt engasjement i landet. 480 Sikkerhetsrådet reagerer og løsningsforslag presenteres Kampene mellom Den libanesiske frontens milits og den syriske styrken fortsatte utover høsten. I Sør-Libanon var spenningene høye. Israelske jagerfly skjøt raketter mot palestinske stillinger i Sør-Libanon. 481 Fra området nord for den UNIFIL-kontrollerte sonen, som den syriske hæren ikke hadde tatt kontroll over svarte palestinerne på angrepene ved å skyte raketter inn i Israel. Innad i den israelske regjeringen var det uenighet om hva de skulle gjøre med Libanon. Samuel Lewis meldte om at forsvarsminister Weizman var under stort press. Han pekte på at flere sentrale israelske ledere ønsket en ny militær invasjon. Utenriksminister Vance forsøkte å overbevise israelerne om at en ny invasjon kom til å skade forholdet til Egypt og ville sette forhandlingene i fare. 482 Enda en gang forsøkte Washington gjennom diplomatisk påvirkning å overbevise regjeringene i Syria og Israel om at det ville få katastrofale følger hvis det brøt ut en ny krig mellom de to og forsøkte sammen med sine 479 NARA-AAD, Christopher til ambassadene i Bonn, London og Paris,31. August 1978: (hentet: ) 480 JCL, NLC , Seelye til Vance, 4. oktober JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Gates for Brzezinski, 31. oktober JCL, NLC , Memorandum (ukjent forfatter), 6. oktober

93 allierte i Jordan og Saudi-Arabia å legge press på syrerne. 483 Amerikanernes mulighet til å legge press på Israel var på grunn av de grunnleggende pro-israelske holdningene i folket og i Kongressen svært vanskelig. Å presse Israel hardt ville innebære en stor risiko. 484 Den franske regjeringen var også bekymret for den stadig forverrede situasjonen i Libanon. Den franske presidenten, Valerie Giscard d Estaing, inngikk et tett samarbeid med USA for å forsøke å finne en løsning på problemene. 485 Sammen presenterte de to landene en resolusjon for FNs sikkerhetsråd, som ble vedtatt 6. oktober Resolusjon 436 ble enstemmig vedtatt av alle femten medlemmene i Sikkerhetsrådet. I lys av den stadig forverrede situasjonen i Libanon ba FN om en våpenhvile mellom LF og den syriske styrken i lys av den stadig forverrede situasjonen i landet. Under internasjonalt press, israelske advarsler om at de ville komme de kristne til unnsetning og Den libanesiske frontens innbitte og harde motstand gikk syrerne med på nok en våpenhvile. 487 USAs allierte i Jordan fulgte situasjonen i Libanon nøye, og overfor USA uttrykte kong Hussein sin bekymring for den stadig forverrede situasjonen der. Han lovet at Jordan ville hjelpe og støtte den libanesiske regjeringen. 488 Da president Sarkis tok kontakt med kong Hussein og spurte om han kunne sende inn en jordansk styrke som en buffer mellom den syriske styrken og Bashir Gemayels styrker var ikke kongen overivrig. Han avslo Sarkis plan, men foreslo alle involverte parter, med unntak av palestinerne, skulle møtes til en konferanse i Amman. Sarkis var positiv til ideen. Den jordanske kongen var enig med amerikanerne i at noe måtte gjøres for å forhindre at Libanon gled inn i en ny runde med kaos, og forklarte USAs ambassadør Nicholas Veliotes at han gjorde alt i sin makt for å forhindre at dette skulle skje. Kongen fremhevet at Jordan og USA delte et felles mål i Libanon, og mens han forsøkte å legge press på Assad, noe amerikanerne satte pris på, skulle amerikanerne presse Israel til å holde sine styrker ute av Libanon FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 29: Vance til Seelye, 6. september 1978.; FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 30: Memorandum of conversation, 6. september 1978.; FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 58: Memorandum of conversation, 20. september Christison, Perceptions of Palestine: their influence on U.S. Middle East policy, 9-13.; 485 JCL, NLC , Vance til /RUEHOT/USDEL, Damaskus, Tel Aviv, USUN, Beirut, 5. oktober O'Ballance, Civil war in Lebanon, , Harris, Lebanon: a history, , FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 291: Vance til utenriksdepartementet og ambassaden i Jordan, 26. september JCL, NLC , Ambassaden i Amman til Vance, 12. oktober

94 Internt i Libanon forsøkte president Sarkis å forhandle frem en avtale med Pierre Gemayel, Amin Gemayel og Danny Chamoun. Med på møtet var også prins Saud av Saudi-Arabia. Saudi-Arabia hadde på dette tidspunktet i overkant av 3000 soldater stående i Libanon. Gruppen som møttes i midten av oktober kom frem til et løsningsforslag som ikke ble tatt godt imot i Damaskus. Syrerne skulle ut, og den libanesiske hæren skulle overta kontrollen i Beirut. 490 Samtidig forsøkte Syria sammen med Kuwait og Saudi-Arabia å finne en løsning og nedsatte en komitékomité for å arbeide med en plan for nasjonal forsoning under president Sarkis styre. 491 Også den franske regjeringen hadde lagt frem flere forslag for den syriske regjeringen, som det virket som om syrerne ignorerte. 492 Fortsatt støtte til Sarkis I Beirut mente ambassadør John Gunther Dean at det var viktig at USA fortsatte sin støtte til Libanon. Sarkis-regjeringen hadde fokusert innsatsen på å bygge opp den grunnleggende sikkerheten i landet. Ambassadøren poengterte at det var viktig at den midlertidige roen under våpenhvilen mellom LF og de kristne, og i det UNIFIL-kontrollerte området, ble utnyttet til å bygge opp de delene av infrastrukturen den libanesiske regjeringen hadde nedprioritert. 493 Det amerikanske utenriksdepartementet forsøkte også å utnytte situasjonen til å presse libanesiske myndigheter til sende lærere, helsepersonell og andre sivile statsfunksjonærer inn i Sør- Libanon for å øke den permanente tilstedeværelsen i det UNIFIL-kontrollerte området. I tillegg var det fortsatt stort behov for grunnleggende nødhjelp. Nødhjelpen til den svært fattige, hjemløse befolkningen i Sør-Libanon hadde gått tregt, og utenriksdepartementets analytikere ment at USA burde ta initiativ for å effektivisere dette arbeidet. 494 Det virker som om president Sarkis hadde hørt rykter om at den amerikanske støtten til landet skulle opphøre, noe ambassadør Dean kunne forsikre Sarkis om at den ikke ville. Han og regjeringen hadde fortsatt Washingtons fulle støtte. Igjen forsøkte amerikanerne å presse den svake presidenten til å ta styringen og oppfordret Sarkis til å utnytte det korte oppholdet i krigen som våpenhvilen hadde skapt til å forsøke å gjennomføre noen grunnleggende reformer. 495 Amerikanerne ønsket ikke at det skulle eksistere noen tvil om at deres 490 Gjennom hele perioden var den syriske styrken formelt fortsatt en arabisk sikkerhetsstyrke, med mindre bidrag fra flere arabiske land. På grunn av den syriske dominansen omtales den som den syriske gjennom oppgaven. 491 JCL, NLC , Brzezinski til Christopher, 17. oktober JCL, NLC , Brzezinski til Vance, 6. oktober JCL, NLC , Dean til Vance, 4. november JCL, NLC , Dean til Vance, 6. november JCL, NLC , Dean til Vance, 13. november

95 forpliktelse til å bygge opp igjen den libanesiske staten, samlet og stabil, under president Elias Sarkis, og til landets suverenitet og territorielle integritet lå fast. 496 Fortsatte problemer i sør Utover høsten og vinteren 1978 var Sør-Libanon fortsatt urolig, men i større grad enn før var det Haddad og hans milits som skapte de problemene UNIFIL sto overfor. Haddads aggressivitet gjorde at den libanesiske regjeringen ikke ville sende soldater inn i området. Før jul var major Haddad på krigsstien og trappet opp truslene mot FN-soldatene og palestinerne i området. Hans radiokanal Håpets stemme sendte i tillegg til amerikansk countrymusikk og gospel, antipalestinsk propaganda og trusler mot FN-styrken. 497 Haddad forsøkte å styre utviklingen i området, og da FN-styrken rykket inn i hans område på begynnelsen av året 1979, truet han med å bombe en sivil landsby hvis de ikke trakk seg tilbake innen tidsfristen han gav. 498 IDF bortforklarte trusselen som en misforståelse. FN-generalene Ensio Siilasvuo og Emmanuel Erskine kritiserte militslederen for hans brutale fremferd i Sør-Libanon og påpekte at det hovedsakelig var den fattige sivilbefolkningen det gikk ut over. 499 I begynnelsen av januar 1979 var likevel den franske regjeringen fornøyd med utviklingen i Libanon. 500 Amerikanerne var mindre fornøyde, og mente at den libanesiske regjeringen gjorde for lite for å få sendt styrker inn i Sør-Libanon. Libaneserne lovet hele tiden at det snart skulle skje, men det dukket alltid opp en hindring. I januar mente den libanesiske regjeringen trodde det ville være mulig å sende en libanesisk styrke inn i Sør-Libanon i løpet av de tre neste månedene. Ambassadør Dean mente dette var et lite realistisk mål. Dean påpekte at den libanesiske hæren hverken var motivert til eller hadde evnen til å løse dette oppdraget. Amerikanerne mente fortsatt at det var viktig symbolpolitikk å få libanesiske soldater inn i området, for å vise sivilbefolkningen at de var tilstede. Utenriksdepartementet forsøkte derfor å oppfordre Sarkis-regjeringen om å sende en liten, symbolsk styrke inn i det UNIFIL-kontrollerte området. Analytikerne i utenriksdepartementet understreket at det var viktig å sikre seg Israels samarbeid i forkant, for å få dem til å oppfordre Haddad-militsen som fryktet for sin autonome stilling langs grensen til å ikke angripe de libanesiske soldatene, men Israel skulle ikke få muligheten til å nedlegge veto. UNIFILs mandat ble forlenget for et halvår om gangen og FN-styrken skulle bare bli stående så lenge det var behov for dem. Med 496 JCL, NLC , Dean til Vance, 16. november Fisk, Pity the nation: Lebanon at war, JCL, NLC , Dean til Vance, 11. januar JCL, NLC , Newlin til Vance, 11. januar JCL, NLC , Dean til Vance, 5. januar

96 andre ord: så lenge det fortsatt var kaos i Libanon og staten ikke klarte å ta kontrollen i sør. En dag skulle FN-styrken forlate landet og libaneserne skulle selv overta ansvaret for sikkerheten. Det amerikanske utenriksdepartementet mente at det var viktig å sette i gang forberedelsene, selv om de øyensynlig lå langt frem i tid. 501 Før jul 1978 hadde ambassadør Dean forsøkt å overbevise den libanesiske statsministeren, Selim al-huss, om at regjeringen aktivt måtte forsøke å bedre situasjonen hvis en fornyelse av FN-styrkens mandat skulle sikres Statsministeren var, i motsetning til amerikanerne, ikke fornøyd med måten UNIFIL hadde løst oppdraget på, og var kritisk til en fornyelse av FNs mandat. I følge ham hadde ikke FN-styrken ikke bidratt til å løse problemene i Sør-Libanon, men hadde bare bidratt til å opprettholde status quo. Palestinerne fortsatte å bygge seg sterke rett nord for UNIFILs område og Israel krenket fortsatt grensen med jevne mellomrom. Al- Huss mente at det kun var hvis FN-styrken ble omgjort til en angrepsstyrke som kunne slå ned på palestinerne og gjøre aktiv motstand mot Israel at den kunne klare å løse oppdraget sitt. Ambassadør Dean var skeptisk og bemerket at det ville være vanskelig å finne land som var villige til å sende sine soldater til å dø for Libanon. 503 Trøbbel i sør Januar ble nok en svært blodig måned i Libanon. IDF hadde den siste tiden trappet opp igjen raidene inn i det sørlig Libanon, og den 19. januar gikk bakkestyrker til angrep på PLOs stillinger i nærheten av Ayshiyya, en landsby åtte kilometer nordøst for Nabatieh. 504 Angrepet var det første av mange denne våren og varslet om en økt bruk av forkjøpsangrep fra det israelske forsvaret. Omtrent sivile skal ha blitt drevet på flukt i løpet av de ti dagene med bombardement. I løpet av våren skapte angrepene fra Israel og deres kristne alliert et nytt stort flyktningproblem i Sør-Libanon. 505 Frem til vinteren hadde PLO fortsatt å samarbeide med UNIFIL. Fatah og Yasir Arafat hadde også klart å kontrollere mer ytterliggående palestinske grupper, som var motstandere av dette samarbeidet. På vinteren slet Fatah med å holde kontrollen over disse. Det var disse gruppene, 501 JCL, NLC , Dean til Vance, 23. januar JCL, NLC , Dean til Vance, 7. Desember JCL, NLC , Dean til Vance, 2. Januar Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , 495; Parker, "Kawkaba and the South Lebanon Imbroglio: A Personal Recollection, ," Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, ,

97 amerikanerne så som den største trusselen mot freden i sør. 506 Fra området nord for UNIFILs operasjonsområde fortsatte de å ta seg inn i Sør-Libanon og gjennomførte angrep på Israel derfra. Israelerne advarte om at luftforsvaret så lenge palestinske grupper angrep Israel ville bombe palestinske stillinger i Sør-Libanon. 507 Den palestinsk-libanesiske professoren Walid Khalidi forklarte ambassadør Dean at amerikanerne burde gjøre mer for å støtte opp om de moderate palestinerne før organisasjonen ble kuppet av de radikale elementene innen den palestinske motstanden. Særlig førte Fatahs tilnærming til maronittene til mye kritikk fra enda mer radikale palestinere. Khalidi poengterte også at maronittene ønsket dialog med Damaskus, men at syrerne nektet. 508 Utenriksminister Vance oppsummerte i begynnelsen av februar at utviklingen i Libanon hadde gått i feil retning siden desember. 509 Rett før nyttår hadde Sarkis endelig vist lederskap, ifølge Vance, noe som lenge hadde vært en mangelvare. Han informerte ambassadør Dean i hemmelighet om sin plan for en ny forsvarslovgivning og politiske reformer i kjølvannet av denne. 510 Det politiske systemets grunnleggende skjeve maktfordeling måtte endres, og han foreslo en jevnere fordeling av makt mellom de ulike konfesjonelle gruppene og mer makt til lokaladministrasjonene. 511 Sarkis plan ble på nyåret foreløpig stanset av den syriske styrken som ikke ville gå med på å ta de nødvendige skrittene for å få planen gjennomført. 512 I mars var han overbevist om at syrerne forhindret dette, men USA trodde syrerne da de sa at dette ikke var tilfellet. 513 Amerikanerne la ikke noe stort press på israelerne, men forsøkte i stedet å overbevise dem om å støtte opp om den libanesiske regjeringen og ikke sende styrker inn i landet. Dette var president Sarkis svært skuffet over. Han mente at amerikanerne gjorde for lite for å stanse den israelske støtten til Jerusalems kristne allierte. Presidenten mente at USA ikke la hardt nok press på Israel for å få en slutt på samarbeidet og de stadige israelske grensekrenkelsene ved grensen i sør. 514 Igjen var faren for et nytt israelsk angrep stor, på grunn av de fortsatte urolighetene i nord. Amerikanerne fryktet tydeligvis at israelerne skulle komme til å bombe Beirut. I etterkant av revolusjonen i Iran i februar 1979 tok byens sjiaer til gatene. Sjiaene var 506 JCL, NLC , Dean til Vance, 7. desember JCL, NLC , Dean til Vance, 5. januar JCL, NLC , Dean til Vance, 4. januar JCL, NLC , Vance til Dean, 9. februar JCL, NLC , Dean til Vance, 23. desember JCL, NLC , Vance til Carter, 27. desember JCL, NLC , Vance til Dean og Seelye, 9. februar JCL, NLC , Seelye til Vance, 7. mars JCL, NLC , Vance til Dean og Seelye, 9. februar

98 den største folkegruppen, men også den mest politisk marginaliserte. Etter hendelsene i Iran ville også Libanons sjiaer demonstrere og folk strømmet inn i byen utenbys fra. Den amerikanske etterretningen påpekte at et israelsk angrep mot byen for all del måtte unngås. Et angrep ville unektelig drepe mange sjiaer, noe som kunne få regimet i Teheran til å reagere. Amerikanerne fryktet at det på grunn av USAs nære forhold til Israel ville skape en antiamerikansk stemning i Libanon. Overfor Israel ville etterretningen argumentere med at angrepet ville skape en farligere situasjon for den israelske ambassadøren i Teheran, som enda ikke hadde forlatt Iran. 515 I et møte med FNs utsending James Jonah i februar hadde Ezer Weizman vært i dårlig humør. Han omtalte Saad Haddad som den eneste legitime autoriteten i Sør-Libanon og ga uttrykk for at store deler av Libanon var fiendtlig territorium. Weizman påpekte at det israelske engasjementet i Libanon handlet om å redusere trusselen mot Israel. De kunne ikke tillate seg og sitte å vente på et palestinsk angrep som de visste at ville komme, mente forsvarsministeren. Israelerne var ikke engasjert i Libanon for å beskytte og forsvare FNs resolusjoner. De kom ikke til å ofre sin egen sikkerhet og trygghet fordi FN ønsket det. Weizman kom ikke til å tillate at palestinerne tok kontroll over sjialandsbyene i sør, og det israelske artilleriet ville svare med stor kraft på ethvert palestinsk fremstøt. Den libanesiske hæren skulle selvfølgelig slippe inn i sør, men Haddad og Israel ville kun godta dem i de UNIFIL-kontrollerte områdene. Den kristne enklaven måtte de holde seg unna. Jonah rapporterte også om sitt møte med statsminister Begin. Samtalen gikk ikke like dypt i detalj som med Weizman. Begin nøyde seg med å advare mot den religiøse fanatismen som han var sikker på at ville spre seg gjennom Libanon i etterkant av revolusjonen i Iran. Under møtet overdrev han den palestinske infiltrasjonen i det UNIFIL-kontrollerte området og påstod at palestinske grupper hadde skutt raketter inn i Israel fra det UNIFIL-kontrollerte området. I følge amerikansk etterretning var dette beviselig feil. 516 Videre hadde Begin lovt å fortsette å forsøke å påvirke Haddad, men presiserte at Israel ikke kom til å diktere ham. Jonah hadde informert om at FN-styrken ikke kom til å gå med på å gi Haddad en spesiell status, slik Israel ønsket. Utenom det praktiske ville de heller ikke ha noe med ham å gjøre JCL, NLC , Vance til Lewis, 17. februar JCL, NLC , Dean til Vance, 19. februar JCL, NLC , Dean til Vance, 19. februar

99 En dyster vår Det amerikanske utenriksdepartementet pekte på at to frister i april kunne komme til å skape nye store problemer i Libanon. FNs generalsekretær Kurt Waldheim måtte legge frem en rapport for Sikkerhetsrådet om utviklingen i landet 19. april 1979, i forkant av en eventuell fornyelse av UNIFILs mandat. Bare noen dager etter skulle Den arabiske styrkens mandat fornyes. Det siste punktet var svært upopulært blant maronittene, som kunne komme til å trappe opp kampene i forkant, for å forhindre fornyelsen. Ambassadøren fryktet at landet kunne komme til å bli kastet ut i en ny borgerkrig og oppfordret utenriksdepartementet til å fortsette å legge press på Israel og Syria slik at disse ikke ble trukket inn i en ny krig med hverandre. I tillegg kunne signeringen av fredsavtalen mellom Egypt og Israel i mars føre til at syrerne kom til å trappe opp aktiviteten i Libanon for å trekke landet tettere inn under Syria, og de kom kanskje til å provosere frem en israelsk reaksjon med håp om at denne skulle skremme den egyptiske regjeringen vekk fra forhandlingsbordet. 518 Ambassadør Dean pleide nær kontakt med flere sentrale aktører i Libanon og forsøkte vinteren og våren 1979 å oppfordre alle om å støtte opp om den libanesiske sentralregjeringen. De sterke interne spenningene gjorde det vanskelig for Sarkis å få begynt med gjenoppbyggingen av det politiske systemet. I februar så ikke Sarkis og al-hoss lyst på situasjonen og følte seg maktesløse. De følte de hadde gjort alt de kunne for å forsøke å forhindre det de så som en uunngåelig katastrofe. 519 Da maronittlederen Pierre Gemayel ble bedt om å samarbeide med Sarkis, var han positiv. Under disse omstendighetene mente Gemayel at det ikke fantes bedre mann enn Sarkis for stillingen han omtalte som verdens vanskeligste. Gemayel understreket at LFs problem var med den syriske styrken og ikke med Sarkis 520 Statsminister al-hoss forsøkte å sikre seg Arafats samarbeid for å roe ned kampene i sør. Statsministeren foreslo at PLO skulle stanse angrepene mot Israel og slutte å ta æren for ethvert angrep mot Israel, selv om de ikke sto bak. Han oppfordret også Arafat til å åpne veiene sørover for den libanesiske hæren, noe Arafat hadde gått med på. PLO-lederen hadde presisert at det også var andre enn PLO som kontrollerte disse veiene, og at han ikke kunne garantere for tryggheten JCL, NLC , Dean til Vance, 9. februar JCL, NLC , Dean til Vance, 9. februar JCL, NLC , Dean til Vance, 10. februar JCL, NLC , Dean til Vance, 12. februar

100 Senere i februar meldte ambassadør Dean om at president Sarkis og det libanesiske lederskapet hadde bedret seg. Han påpekte at fremgang hadde blitt gjort. I tråd med amerikanske ønsker hadde endelig en mindre styrke fra den libanesiske hæren gjort klar til å sendes inn i Sør-Libanon. Videre hadde den libanesiske regjeringen åpnet opp for et samarbeid med palestinerne, venstresiden og syrerne for å forsøke å finne løsninger. Det største problemet, som var vanskeligst å løse, var at avstanden mellom sidene i konflikten hadde vokst seg enda dypere, mente Dean. De tre sterkeste gruppene i landet, maronittene, syrerne og palestinerne, var alle sammen svært skeptiske til hverandre og det var vanskelig å overbevise dem om å gå inn i fredsforhandlinger med hverandre. Den libanesiske presidenten var fortsatt for svak til å ta effektiv styring i landet. 522 I Sør-Libanon var problemet at israelerne fortsatt nektet FN-styrken å ta kontroll over Haddads område. På grunn av den stadige israelske innblandingen ønsket ikke statsminister al-huss å sende den libanesiske hæren inn i området. Amerikanerne, som fortsatt mente at dette var et viktig politisk mål og essensielt for å bygge opp igjen statens autoritet. 523 I mars mente Det nasjonale sikkerhetsrådet at fremtiden for Libanon så dyster ut. Målet om et gjenoppbygget, stabilt Libanon hvor myndighetene hadde autoritet over hele landet så fortsatt ut til å ligge langt frem i tid. Samtidig fikk nyheten om at Saudi-Arabia vurderte å trekke ut sine drøyt 3000 soldater fra Libanon fikk amerikanerne til å reagere. Dette kunne komme til å skape større problemer mellom Gemayels milits og den syriske styrken. Den saudiarabiske kontingenten til den arabiske sikkerhetsstyrken hadde i noen områder fungert som en buffer mellom syrerne og LF-militsen. NSC rapporterte om at alle sider gjorde seg klare til «en ny runde.» 524 Syrerne forsterket sine posisjoner og flyttet tropper mot nord. Maronittene i Den libanesiske fronten og Haddad-militsen mottok store mengder våpen fra Israel og forberedte seg på en syrisk offensiv. NSC rapporterte om at «de kristne» begynte å se stadig mer ut som en «israelsk-trent mini-hær.» 525 I sør gjorde palestinerne seg klare til krig. NSCs rådgivere mente at det den økte sjansen for kamper bunnet ut i mangelen på et fremtidshåp. Druserlederen Walid Jumblatt påpekte at Sarkis-regjeringen ikke hadde klart å utnytte sjansen den hadde hatt til å løse konflikten, og mente at det ikke var håp for en politisk forsoning: «The various factions have returned to a tribal mentality with little concideration of a 522 JCL, NLC , Dean til Vance, 14. februar, JCL, NLC , Dean til Vance, 19. februar JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Bob Gates for Dr. Brzezinski, 11. Mars JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC)til Bob Gates for Dr. Brzezinski, 11. Mars

101 common lebanese identity. More and more the lebanese feel no common bond with their fellow nationals.» 526 NSC påpekte at Libanon igjen sto i fare for å bli kastet ut i nytt internt kaos. De påpekte også at den tydelige israelske alliansen med LF og Haddad-militsen gjorde problemene større. Israel fortsatte å krysse den libanesiske sørgrensen med jevne mellomrom, noe NSC så som problematisk, primært fordi den arabiske siden så dette som uttrykk for israelsk ekspansjonisme. 527 Det uavhengige, frie Libanon Da 650 soldater fra den nye libanesiske hæren endelig ble forsøkt sendt inn i Sør-Libanon i midten av april 1979, ble de stanset av Haddads styrker ved landsbyen Kaoukaba, noen mil nord for den israelske grensen. Saad Haddad var svært skeptisk til hæren, som han beskyldte for å være for svak og palestinskvennlig. Haddads harde, hatefulle retorikk rettet seg også mot UNIFIL som, i likhet med den libanesiske hæren, var en trussel mot den kristne militsens autonome stilling i området langs grensen i sør. 18. april 1979 kom Haddad med en fordømmelse av president Sarkis og Libanons regjering, en lovnad om å kaste alle utlendinger, samt alle fremmede makter ut av landet, erklærte en uavhengig stat med sentrum i Haddads hovedkvarter i Marjaayoun. Den libanesiske fristaten fortsatte å eksistere, støttet av Israel, frem til Haddads død i USA fryktet at Haddads trekk skulle ødelegge den lille fremgangen president Sarkis hadde hatt i løpet av den siste måneden var stor. Enda en gang bekreftet amerikanerne sin støtte til den libanesiske presidenten, til landets territorielle integritet og suverenitet. Ambassadør Dean påpekte at dette hadde blitt gjentatt «ad nauseum[sic]» gjennom de siste årene. 529 Samtidig ga han uttrykk for at han ikke lenger kunne stå for det han mente var en hyklersk amerikansk politikk som lovte å beskytte Libanons suverenitet og territoriale integritet, men som amerikanerne ikke var villig til å følge opp JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Bob Gates for Dr. Brzezinski, 11. Mars JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Bob Gates for Dr. Brzezinski, 11. Mars O'Ballance, Civil war in Lebanon, , 87.; Sayigh, Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, , JCL, NLC , Lewis til Vance, 15. april JCL, NLC , Lewis til Vance, 15. april

102 Amerikanerne ønsket at Israel skulle bruke sin innflytelse til å få Haddad til å trekke sine styrker tilbake fra området rundt FNs hovedkvarter i byen Naqoura, en kystby tre kilometer nord for den israelsk-libanesiske grensen. Haddad-militsen hadde omringet byen og hadde fortsatt sitt artilleri rettet inn mot byen da ambassadør Samuel Lewis i Tel Aviv møtte statsminister Begin 20. april. Den amerikanske konsulen i Jerusalem, Mike Newlin beskrev situasjonen som en «beleiringstilstand.» 531 Haddad-militsen hadde skutt i stykker FNs helikoptre mens de fortsatt sto på bakken og ingen FN-soldater kom inn eller ut. Nestkommanderende for UNIFIL, Martin Olav Vadset, hadde forsøkt å ta situasjonen opp med Israel, men hadde fått beskjed om at Israel ikke kunne gjøre noe og at UNIFIL måtte forhandle direkte med Haddad. Den israelske statsministeren var heller ikke særlig hjelpsom da ambassadør Lewis kontaktet ham. Begin bekreftet at Israel ikke kom til å anerkjenne Haddads uavhengighetserklæring. Israel hadde en viss innflytelse over Haddad, innrømte Begin, men han viste liten villighet til å forsøke å presse frem en tilbaketrekning. Han forsikret om at Weizman skulle ha gitt forsvarssjef Rafael Eitan beskjed om å informere Haddad om at det under ingen omstendighet måtte skytes mot FN-styrken. I en telefonsamtale på kvelden samme dag lovet Weizman Lewis at han skulle gjøre alt i sin makt for å løse situasjonen. 532 Saad Haddad hadde desertert fra den libanesiske hæren i 1976, noe den libanesiske regjeringen ville arrestere ham for. Hvis han ble arrestert ville han sannsynligvis dømmes til døden for forræderi. Igjen forsøkte Israel å hjelpe sin allierte. I slutten av april ba statsminister Begin om at den libanesiske regjeringen ikke skulle dømme han til døden in absentia. I Israels øyne var Haddad en libanesisk patriot. En dom ville kun bidra til å øke spenningene, argumenterte han. Den israelske regjeringen mente at Haddad burde bli gjeninnsatt som major i hæren, noe USA innså at ville være umulig. Haddad var en opprører i libanesiske myndigheters øyne. Da Begin igjen på sin sedvanlige måte hadde begynt en monolog med beskyldninger mot Syria og PLOs ødeleggelse av Libanon, hadde Lewis avbrutt ham og bedt om at regjeringen igjen kom med en uttalelse hvor de støttet opp om Libanons suverenitet. 533 Israels støtte til Haddad-militsen skapte store problemer for den amerikanske administrasjonen, som ønsket stabilitet i Libanon. Den amerikanske FN-delegasjonen i New 531 JCL, NLC , Lewis til Vance, 20. april JCL, NLC , Lewis til Vance, 20. April 1979.; JCL, NLC , Lewis til Vance, 22. april JCL, NLC , Lewis til Vance, 22. april

103 York var også frustrert over den israelske uvilligheten til å løse «den farlige situasjonen i Sør- Libanon.» 534 Amerikanerne hadde forsøkt å få Israel til å trappe ned samarbeidet med Haddad og stanse overføringene til Den libanesiske fronten. Et samarbeid som hadde blitt oppmuntret av Kissinger, som skulle forhindre at Libanon ble underlagt Syria. 535 Israelerne hadde den siste tiden trappet opp angrepene på PLO, og palestinske stillinger i Sør-Libanon ble bombet med jevne mellomrom. Arafat svarte med trusler mot Israel. Det var igjen sivilbefolkningen som fikk lide. Uroen var større enn på lenge, og amerikanerne fryktet at UNIFIL, den eneste stabiliserende kraften i regionen skulle bli trukket ut av landet. 536 Ambassadør Lewis i Tel Aviv trodde ikke på en rask løsning. Han trodde ikke at den israelske posisjonen ville endre seg, og mente at USA burde forsøke å gå sakte frem, og fokusere innsatsen mot det som ville være oppnåelig, uten at han spesifiserte dette noe mer. Hvis Israel ikke klarte å overtale Haddad om å trekke seg tilbake fra området rund Naqoura, måtte USA få Sikkerhetsrådet til å reagere. Lewis mente at USA ville måtte kritisere Israel for opptrappingen av angrepene i Sør-Libanon, hvis ikke kunne det skade fremgangen i den pågående fredsprosessen. Uten å kritisere landets rett til selvforsvar måtte amerikanerne presisere at hvis amerikanske våpen som Israel hadde mottatt ble brukt i Libanon og tok livet av sivilbefolkning, uten at dette nødvendigvis var intensjonen, var uakseptabelt og kunne føre til en «større bilateral konflikt» mellom USA og Israel. 537 Situasjonen i Sør-Libanon kunne bedres i løpet av de neste månedene, men Lewis virket overbevist om at det ikke kom til å bli et «fredelig[,]trygt område.» 538 Haddads handlinger i Sør-Libanon var ulovlige og Israels støtte var derfor mer frustrerende for Lewis og ambassaden i Tel Aviv. Det israelske militæret hadde nesten havnet i kamper med UNIFILs soldater da de bare dager i forveien hadde forfulgt en palestinsk geriljastyrke inn i det FN-kontrollerte området. 539 Lewis trodde ikke at den israelske regjeringen ville tillate angrep mot UNIFIL. Dette ville skade forholdet til sine venner i Europa, eksempelvis Nederland og Norge. Det så likevel ut til at israelerne var villige til å sette forholdet på prøve for å opprettholde Haddads enklave som Israel så som en viktigere sikkerhet enn UNIFIL var. I etterkant av konfrontasjonen understreket statsminister Begin at den israelske hæren kun var 534 JCL, NLC , Lewis til Vance, 10. mai Traboulsi, A history of modern Lebanon, JCL, NLC , Lewis til Vance, 10. mai JCL, NLC , Lewis til Vance, 10. mai JCL, NLC , Lewis til Vance, 10. mai JCL, NLC , Lewis til Vance, 10. mai

104 i krig med PLO, ikke med UNIFIL eller den libanesiske regjeringen. 540 Den israelske Libanon-politikken tok sikte på å støtte opp om Libanons territoriale integritet, som det israelske forsvaret til stadighet krenket, og inngå en fredsavtale med den libanesiske regjeringen, forklarte Begin i slutten av mai. De fortsatte våpenforsendelsene ble forklart med Haddads behov for å forsvare seg mot palestinerne, som Israel mente ville utslette de kristne i sør. 541 Statsminister Begin forsøkte i midten av mai å løse opp i situasjonen ved å tilby å arrangere et toppmøte mellom Sarkis og lederne på kristen side. 542 En løsning på problemene i Libanon var avhengig av at den libanesiske regjeringen tok ansvar. Dette hadde amerikanerne gjentatt gang etter gang. Ambassadør Lewis i Tel Aviv påpekte at libaneserne ikke bare kunne be USA om å legge press på Israel. Det var viktig å gjenvinne kontrollen i sør og bygge opp igjen infrastrukturen der. For så lenge Haddad var den som kunne dekke befolkningens grunnleggende behov, ville sivilbefolkningen i området støtte opp om ham og ikke sentralregjeringen, mente Lewis. Den libanesiske hæren måtte også ta mer ansvar for utviklingen i Sør-Libanon og vise at de kunne overta sikkerheten ved den libanesisk-israelske grensen. Only a Lebanese political solution presently beyond our imagination can hope to end the violence in Southern Lebanon. Until such a blissful day, that unhappy part of the world will remain unhappy and the UN will have to decide to live with some violence there or leave. We end this message by repeating the obvious point that UNIFIL, despite its virtues, can offer no long-term credible solution to the problems of South Lebanon. The government in Beirut must begin to reassert its authority there, including some effective authority over the PLO, and to take some chances to do so. 543 En slik løsning var den eneste ambassadøren trodde ville fungere, men det så ikke ut til at denne ville komme i nær fremtid. Han understreket at USA ikke hadde den nødvendige tyngden til å tvinge frem en stans i artilleriduellene mellom Haddad-militsen og PLO, og at USA ikke kunne overtale Israel om å kutte båndene til Haddad så lenge USA var enige i at den libanesiske regjeringen var avhengig av å ha tette bånd til Syria og PLO. 544 Artilleridueller mellom den israelske hæren, Haddad-militsen og PLO fortsatte å sette sitt preg på situasjonen i Sør-Libanon. «Det er ingen tvil om at israelerne ville likt å se Tyr tømt for sin sivile befolkning», skrev ambassadør Lewis 30. mai, og hevdet at den israelske hærledelsen var frustrerte over at hæren ikke hadde tatt byen under invasjonen året i 540 JCL, NLC , Lewis til Vance, 10. mai JCL, NLC , Lewis til Vance, 31. mai JCL, NLC , Dean til Vance, 15. mai JCL, NLC , Lewis til Vance, 10. mai JCL, NLC , Lewis til Vance, 10. mai

105 forveien. 545 Det israelske bombardementet kom til å fortsette, mente han, og det israelske artilleriet ville ikke ta like mange sivile liv hvis sivilbefolkningen i Tyr hadde evakuert byen Han viste til at det fantes noen innenfor den israelske regjeringen som ville tvinge UNIFIL ut av området og ønsket en utvidelse av den kristne enklaven, som i sin tur ville skape en større buffersone mellom palestinerne og Israel. Det var forsvarsminister Weizman og forsvarsdepartementet som styrte operasjoner i Libanon. Lewis mente at Haddad selv også tok initiativ til angrep. Utenriksminister Dayan var stille og forsvarsminister Weizman var det stadig vanskeligere å snakke med. Lewis mente det var vanskelig å avgjøre hva Israels mål i Libanon var. 546 Amerikanerne slet med å nå frem hos israelerne, men var ikke alene. Også den egyptiske regjeringen kritiserte de israelske operasjonene inn i Sør-Libanon, men Jerusalem tok ikke kritikken alvorlig. 547 I Damaskus hadde syrerne fått nok av at det israelske forsvaret gjorde akkurat som de ønsket i Libanon, med utstyr mottatt fra USA, uten at amerikanerne reagerte. Syrerne poengterte at en løsning ikke kunne tvinges frem med bomber. 548 Sommeren 1979 trusler mot fredsinitiativet I juni så det ikke ut til at situasjonen i det lille landet skulle bedres. Gary Sick i NSC advarte mot at et fornyet initiativ fra kristen-israelsk side kunne skape «en stor krise så tidlig som i sommer.» 549 Haddad hadde fortsatt opptrappingen av angrepene på FN-styrkens stillinger og mot de palestinske sivile. Sick mente situasjonen var så alvorlig at den burde håndteres på et høyere nivå innen den amerikanske administrasjonen enn den hittil hadde blitt gjort. 550 I tillegg hadde israelske og syriske kampfly ved flere anledninger skutt mot hverandre i luftrommet over Libanon. 551 Da dette skjedde igjen 27. juni 1979, virket det som om Israel forsøkte å presse frem en syrisk reaksjon. Assad var under press internt i Syria etter at syriske opposisjonelle drepte mellom 50 og 80 alawittiske kadetter ved militærakademiet i Aleppo 16. juni. President Assad var selv alawitt, og angrepet ble oppfattet som et angrep på Assad og regimets reaksjon var hard. Flere av gjerningsmennene ble funnet og dømt til døden. I tillegg var hans styrker var svakere 545 JCL, NLC , Dean til Vance, 31. mai JCL, NLC , Dean til Vance, 31. mai JCL, NLC , Eilts til Vance, 15. juni JCL, NLC , Seelye til Vance, 27. juni FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 252, fotnote 2: Brzezinski til Vance, 6. juni FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 252, fotnote 2: Brzezinski til Vance, 6. juni FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 261, fotnote 4: Christopher til Lewis, 27. juni

106 enn det israelske militæret. Området sør for Litani hadde Assad ingen kontroll over, men han kunne ikke godta flere israelske angrep i området nord for elven. 552 Dette var første gang Israels amerikanskbygde F-15-fly ble brukt i luftkamp, noe som fikk Kongressen til å reagere. I Washington fryktet administrasjonen at kampene i luften over Libanon skulle utvikle seg til krig mellom Syria og Israel. Israels strategi med gjengjeldelses- og forkjøpsangrep mot palestinerne i Libanon ble sett på som en trussel mot den amerikanskledede fredsprosessen. Amerikanerne ba israelerne om å avslutte bombingen før situasjonen eskalerte, og en ny krig brøt ut. 553 I Langley så CIAs analytikere Israels Libanon-strategi som et forsøk på å utvide sin kontroll helt opp til Litani-elven. Blant annet gjennom den fortsatte oppbyggingen av Haddad-militsen. Etterretningen mente også at det var en mulighet for at enkelte israelske ledere forsøkte å presse FN-styrken ut, for så å få et endelig oppgjør med palestinerne. Hvis UNIFIL ble stående, kom nok Israel til å tenke seg om før de iverksatte en ny israelsk invasjon, men det kom neppe til å stanse dem. Rykket Israel nord til Litani antok amerikanerne at israelerne ikke kom til å trekke seg tilbake. Et slikt trekk ville forhindre en gjenoppbygging av den libanesiske statens autoritet i sør. Analytikerne trodde at Israels samtalepartner Egypt ikke ville reagere mot Israel, fordi dette kunne føre til at israelerne stanset tilbaketrekningen fra Sinai og fredsavtalen mellom de to kollapset. Dette var ikke Sadat villig til å risikere for å hjelpe Libanon. 554 Statsminister Begin anklaget det amerikanske utenriksdepartementet for å ha uttalt seg svært «fiendtlig» om de syrisk-israelske luftkampene over Libanon, og beskyldte dem for å være «anti-israelske.» 555 Statsministeren mente kampene ikke var Israels skyld, men helt klart selvforsvar. Også denne gangen forsøkte Begin seg med en monolog om sikkerhetshensyn og PLO, noe amerikanske diplomater hadde blitt vant til. 556 I forkant av Vances møte med Begin i slutten av mai hadde Lewis advart ham: Along with this lecture, you are likely to receive one on Israel s response to PLO terrorism ( For God s sake, what would you have us do? ) and perhaps on Begin s suspicion that the U.S. is on the verge of violating its Sinai II pledge, defined by Israel as absolute, concerning U.S. contacts with the PLO. The mention of Lebanon will also bring forth from him the familiar chords JCL, NLC , Brzezinski til Vance, 30. juni FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 261: Christopher til Lewis, 6. juni FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 262: Rapport fra CIA, juli FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 264: Lewis til utenriksdepartementet, generalkonsulatet i Alexandria og ambassaden i Egypt, 4. juli FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 264: Lewis til utenriksdepartementet, generalkonsulatet i Alexandria og ambassaden i Egypt, 4. juli NLC

107 Begin var overbevist om at israelsk bombing av PLOs stillinger og baser bidro til å stanse mange angrep allerede før de ble igangsatt. 558 «[W]hat we do is a matter of the defense of our people against repeated planned attacks», uttalte Begin noen uker senere. 559 Robert S. Strauss, Carters påtroppende spesialutsending til Midtøsten, forsøkte å overtale Begin om et midlertidig opphold i angrepene for å se om PLO fulgte etter og gjorde det samme. Frykten for at palestinerne bare kom til å utnytte situasjonen og gå til angrep gjorde statsministeren skeptisk, men han lovet å vurdere det. Da forsvarsminister Weizman ble informert om forslaget, skal også han ha sagt at han skulle ta det opp til vurdering. 560 Det israelske luftforsvarets angrep på palestinske stillinger opphørte etter noen uker, men det israelske forsvaret og Haddad-militsen fortsatte å skape uro i Sør-Libanon. Vance ba ambassadør Lewis om å forsøke å overtale Weizman om å forsøke å vise tilbakeholdenhet og trappe ned innsatsen i Sør-Libanon.. Særlig var Vance kritisk til bruken av artillerigranater med hvitt fosfor i stridshodet, som påførte store lidelser i form av brann og brannskader. Situasjonen i Libanon var alvorlig. En av Israels beste venner i Europa, Nederland, som hadde et betydelig bidrag til UNIFIL stående i Libanon, kontaktet USA og fortalte at de var engstelige for den spente situasjonen. 561 Et nytt stort angrep på palestinerne kom 22. juli Det israelske luftforsvaret bombet mål rundt byene Naimah, Damour og Safarand. 562 Israels angrep førte til store sivile tap, noe som fikk den amerikanske administrasjonen til å reagere. Det nasjonale sikkerhetsrådet rapporterte om tegn til at en større israelsk operasjon inn i Libanon var planlagt, men NSC hadde ingen klare beviser for at det kom til å skje. 563 Da Israel truet med å skyte mot palestinere i den norske FN-kontingenten kontaktet Washington Jerusalem. Det var denne type trusler som kunne komme til å drive FN-styrken, den eneste stabiliserende faktoren i sør, ut av området. USA kunne ikke la dette skje, og oppfordret Israel om å «keep their cool.» 564 Igjen ble spørsmålet om bruk av amerikanske våpen under angrep i Libanon aktualisert. USA visste at Israel hadde amerikansk artilleri, blant annet selvdrevne haubitser av typen M-109, 558 FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 264: Lewis til utenriksdepartementet, generalkonsulatet i Alexandria og ambassaden i Egypt, 4. juli FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 267: Hunter (NSC) til Brzezinski, 17. juli FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 264: Lewis til utenriksdepartementet, generalkonsulatet i Alexandria og ambassaden i Egypt, 4. juli 1979.; JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 27. juli JCL, NLC , Vance til Lewis, 21. juli FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 270, fotnote 10: Memorandum, Aaron til Mondale, 23. juli JCL, NLC , Vance til Lewis, 21. juli JCL, NLC , Vance til Lewis, 21. juli

108 på bakken i Sør-Libanon. Det var ingen tvil om at de brøt med amerikansk lov, igjen. 565 Da administrasjonen møttes tre dager senere, ble de enige om å la Kongressen ta stilling til spørsmålet og at Vance skulle rapportere at et brudd på avtalene «kunne ha skjedd.» 566 Slik forsøkte administrasjonen å unngå trusselen om å kutte den militære støtten til landet, som hadde vist seg lite effektivt, og sannsynligvis ville det ikke komme noen reaksjon. 567 President Sarkis reagerte på at amerikanske våpen ble brukt i angrepene på Libanon og advarte om at fortsatte angrep fra Israels side ville skape en farligere situasjon «for Libanon, for hele regionen, og kanskje for verden.» 568 Carter svarte to dager senere, etter diskusjoner i Washington, at han var urolig for at hendelsene i Libanon skulle ødelegge for freden han så for seg i Midtøsten. Han lovte å «fordoble» innsatsen i de kommende månedene, men var bestemt på at det kom til å ta lang tid før alt var tilbake til normalen. 569 Den libanesiske ambassadøren til USA, Khalil Itani, informerte Harold Saunders om at USAs manglende respons på det israelske bomberaidet hadde svekket landets stilling i regionen og at libaneserne fryktet at det ville føre til at UNIFILs bidragsytere ville trekke sine styrker ut. 570 Et farlig halvår Artilleridueller og kamper fortsatte å prege situasjonen utover høsten Israelske jagerfly bombet daglig palestinske mål i Libanon. Angrepene rettferdiggjorde israelerne med at PLO ville komme til å utnytte enhver rolig periode til å bygge seg sterke. 571 NSCs analytikere gjentok at de trodde Israel og deres libanesiske allierte forsøkte å bombe området for å legge press på PLOs fleksibilitet i fredsprosessen, presse det syriske regimet til å tøyle palestinerne for å unngå videre ydmykelse og vise at angrepene var rettferdiggjort på grunn av den libanesiske regjeringens manglende kontroll over området. 572 Forsvarsminister Weizman berømte Haddad, som han syntes gjorde en god jobb med å stoppe PLOs angrep på Israel. Det 565 JCL, NLC , Vance til Lewis, 21. juli 1979.(se kapittel 4) 566 FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 271: Møtenotater, 25. juli JCL, NLC , Brzezinski til Carter. 25. juli FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 271: Møtenotater, 25. juli JCL, NLC , Vance til Dean, 16. juli 1979.; JCL, NLC , Vance til Dean, 26. juli JCL, NLC , Vance til Dean, 28. juli (Harold Saunders: Direktør, Bureau of Intelligence and Research, Utenriksdepartementet,fra desember 1975 til april 1978; Assistant Secretary of State for Near Eastern and South Asian Affairs fra april 1978 til januar 1981.) 571 FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 285: Strauss til Carter, 13. september JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet til Clift for Mondale og Aaron, 27. august

109 israelske forsvaret ville ikke avslutte angrepene mot palestinske stillinger før PLOs angrep mot Israel opphørte. Situasjonen var fastlåst. 573 Vance møtte sine franske, engelske og tyske kolleger i New York 25. september. Under møtet diskuterte de blant annet for å utviklingen i Libanon. Vance forklarte at USA så for seg et møte mellom store bidragsytere til UNIFIL, Libanon og Syria. Utenriksministeren virket også åpen for å la PLO delta i et eventuelt møte og at USA kanskje kunne delta i forhandlinger med organisasjonen. Hvis dette fungerte, ville forhåpentligvis Israel støtte opp om løsningen. Kong Hussein hadde informert om at syrerne kunne trekke seg ut, hvis de kunne gjøre det uten å tape ansikt. Dayan hadde bekreftet at Israel kom til å revurdere sin Libanon-politikk hvis syrerne trakk seg ut. Den franske utenriksministeren Jean Francois-Poncet omtalte Libanon som en felle som begge landene var fanget i. Han mente også at en løsning ville være umulig uten å inkludere PLO. 574 Den libanesiske regjeringen hadde på sensommeren forsøkt å nærme seg organisasjonen. 575 Vance oppsummerte med at det ville bli utfordrende å finne en fungerende løsning. 576 FN overtalte partene til å inngå våpenhvile 26. august. 577 Vance informerte senere samme dag kong Hussein av Jordan om at våpenhvilen så ut til å skulle holde. Utenriksministeren informerte kongen om at USA så for seg at en rekke små skritt ble tatt på veien mot en varig fredsavtale i Libanon. 578 Ambassadør Dean mente at det viktigste var å få palestinerne ut av byen Tyr ved å tilby deltakelse i forhandlinger, noe som ville være et viktig steg på vei mot amerikansk anerkjennelse. NSC var uenige i Deans plan og var engstelige for at USA skulle gi «the quid, and then not get the quo.» 579 Utenriksminister Vance la frem sin plan for å skape en fredsavtale i Libanon for president Carter 1. oktober Først måtte alle parter gjøre sitt for å avslutte kampene i Libanon. Ingen måtte angripe UNIFIL, og FN-styrkens autoritet måtte styrkes. Da dette var på plass, ville amerikanerne arbeide for å sikre avtaler på fire områder: 1) Få palestinske og kristne styrker ut av UNIFILs operasjonsområde; 2) Etablere en «fredssone» rundt Tyr, palestinerne 573 FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 286: Vance til Lewis, 15. september JCL, NLC , Møtenotat, 25. september JCL, NLC , Dean til Vance, 13. september 1979.; JCL, NLC , Dean til Vance, 8. september JCL, NLC , Møtenotat, 25. september JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet til Clift for Mondale og Aaron, 27. august FRUS, August 1978-December 1980, Vol. IX, Dokument 291: Vance til utenriksdepartementet og ambassaden i Amman, 26. september JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 28. september

110 måtte ut og den libanesiske regjeringen skulle overta byen; 3) En avtale skulle hindre flere syrisk-israelske kamper i luften over Libanon; og 4) Den libanesiske hæren skulle overta syriske posisjoner i Beirut. 580 Vance foreslo at planene burde holdes hemmelige og at USA burde spille med kortene tett til brystet i eventuelle forhandlinger. 581 Vances plan ga en detaljert gjennomgang av en eventuell forhandlingsstrategi overfor alle involverte parter, deriblant PLO. Utenriksministeren ga uttrykk for at det på et eller annet tidspunkt i forhandlingene ville bli nødvendig å snakke med PLO og bli beskyldt for å bryte med Sinai II-avtalen, men understreket at dette kun ville skje hvis det for eksempel kunne føre til en varig stans i angrepene på Israel. Carter var uenig. Kontakt med PLO ville innebære en stor risiko for at Israel ville føle seg sveket. I margen på rapporten skrev han: «Vi kan ikke bryte med vår forpliktelse.» 582 Vance innså at planen var risikabel, men mente det var viktig å forsøke å bedre situasjonen. Carter syntes Vances plan ble for preget av hemmelighold, noe som gjorde den «[a]mbisiøs og unødvendig komplisert». 583 Han ga uttrykk for at han ikke ønsket at USA skulle spille «den dominante rollen.» 584 Med dette ser det ut til at Vances plan ble skrinlagt. Da George S. Vest møtte de franske, britiske og tyske utenriksministrene i midten av oktober informerte han om at Philip Habib senere samme måned skulle forsøke å overbevise regjeringene i Beirut, Damaskus og Jerusalem om å avslutte kampene og blant annet få dem til å gå med på å gi den libanesiske hæren mer kontroll i Sør-Libanon. 585 Dette var en del av Vances plan som gikk ut på å skape en «paraply-avtale» før virkelige detaljforhandlinger kunne begynne. 586 Habib møtte president Sarkis, utenriksminister Boutros og statsminister al-hoss i Beirut 26. oktober Den libanesiske regjeringen var villig til å sende styrker inn i Sør-Libanon og trodde PLO ville tillate dette. Men det var intern uenighet mellom de tre om hvorvidt syrerne skulle overgi sine stillinger til den libanesiske hæren eller ikke. Særlig var statsminister al- Hoss skeptisk. Han virket også mindre villig til å samarbeide med FN enn de to andre. 580 JCL, NLC , Vance fra Brzezinski, 9. oktober JCL, NLC , Vance fra Brzezinski, 9. oktober JCL, NLC , Vance fra Brzezinski, 9. oktober JCL, NLC , Vance fra Brzezinski, 9. oktober (Dokumentet er en returnert kopi, med presidentens egen understreking.) 584 JCL, NLC , Vance fra Brzezinski, 9. oktober (Dokumentet er en returnert kopi, med presidentens egen understreking.) 585 JCL, NLC , Møtenotat (ukjent forfatter), 17. oktober (George Vest var Assistant Secretary of State for European Affairs fra 16. juni, 1977 til 14. april, 1981.) 586 JCL, NLC , Vance til Lewis, 10. oktober

111 Besøket hadde en positiv effekt i det at libaneserne virket overbeviste om at USA var interessert i å hjelpe landet. Ambassadør Dean understreket også at USA fram mot det kommende arabiske toppmøtet i Tunis i november burde fokusere arbeidet på å unngå en uheldig tekst, som kunne ødelegge fremgangen de hadde hatt den siste tiden. 587 I etterkant av sin reise i regionen var Habib mer optimistisk for at en varig fredsavtale kunne oppnås i Sør- Libanon. Libaneserne og de arabiske landene var positive til en «paraply-avtale», som ville hindre videre blodsutgytelse i Sør-Libanon. Støtten til UNIFIL var stor, og troen på at PLO ville samarbeide virket også stor. Hvis PLO valgte å samarbeide, ville dette kunne styrke troen på at organisasjonen virkelig ønsket fred. 588 Problemet var at Israel ikke kunne gå med på en avtale som de følte satte landets sikkerhet i fare. Regjeringen i Jerusalem var opptatt av å sikre sine kristne allierte i Libanon. Den libanesiske regjeringen, FN og Frankrike drev prosessen videre fremover og Habib mente at USA kun behøvde å gi indirekte støtte. 589 USA trodde toppmøtet i Tunis kom til å ende med at de politiske haukene i den arabiske verden ville forsøke å presse frem nye sanksjoner mot Egypt. Blant annet antok NSC at de ville forsøke å boikotte oljerørledningen fra Suez til Middelhavet. Møtet kom sannsynligvis ikke til å skape problemer for situasjonen i Libanon, men disse haukene kunne komme til å presse Sarkis til å gå inn for å knuse Haddad. Dette ville igjen eskalere konfliktnivået, og kunne provosere frem en israelsk reaksjon. 590 Det amerikanske utenriksdepartementet rapporterte i etterkant av toppmøtet at det hadde blitt fremforhandlet noen resolusjoner som kunne være til hjelp. Blant annet hadde PLO gått med på å ikke krysse den libanesiske grensen inn i Israel og skulle slutte å ta æren for alle angrep på israelsk jord. 591 USA lurte på om dette også kom til å gjelde palestinske grupper utenfor PLOs kontroll. Det hadde heller ikke kommet noen avklaring på om syrerne kom til å samarbeide med den libanesiske regjeringen. 592 Toppmøtet hadde bestemt seg for å øke den økonomiske støtten til Libanon over de neste fem årene. 593 Chamoun og Gemayel var svært skeptiske JCL, NLC , Dean til Habib, 27. oktober JCL, NLC , Chapman til Vance, 1. november JCL, NLC , Carter fra Christopher, 3. november 1979.; JCL, NLC , Carter fra Christopher, 2. november JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til ambassaden i Alger, 3. november JCL, NLC , Dean til Vance, 23. november JCL, NLC , Vance til Dean, 29. november JCL, NLC , Dean til Vance, 23. november 1979.; JCL, NLC , Det hvite hus, Situasjonsrommet (NSC) til Brzezinski, 5. desember JCL, NLC , NSC til Brzezinski, 26. november

112 I Iran ble den amerikanske ambassaden tidlig i november 1979 inntatt av rasende demonstranter og 66 amerikanske statsborgere ble holdt som gisler de neste 444 dagene. Det amerikanske utenriksdepartementet trakk i slutten av november tilbake alle diplomater som ikke var absolutt nødvendige for daglig drift fra elleve «muslimske» land, inkludert Libanon. 595 President Sarkis smilte da han kritiserte omtalen av Libanon som «muslimsk», men lurte samtidig på hvordan ambassadøren skulle håndtere dette. En evakuering var alvorlig, og det ville se ut som om amerikanerne ikke stolte på at regjeringen hadde kontroll, noe den faktisk ikke hadde. Dean forsøkte å løse situasjonen ved å sende så få som mulig hjem og be om ekstra sikkerhet rundt amerikanske bygninger. Ambassadøren fortalte også at han hadde hatt nær kontakt med Libanons sjiamuslimske ledere i det siste, noe Sarkis ga uttrykk for at han trodde var lurt. 596 En detaljert plan ble utarbeidet for å sende koner av ambassadepersonell ut av landet. 597 Utover vinteren tok gisselkrisen i Iran og den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, samt de store økonomiske problemene innenriks i USA alt av Carters fokus. Igjen gled den amerikanske utenrikspolitikken tilbake inn i den kalde krigens tankegang, og igjen ble Sovjetunionen hovedfienden. Atter en gang ble Libanon glemt. Det lille landet forsvant igjen inn i skyggen av større, og i amerikanske øyne mye viktigere, hendelser i regionen. Uten en løsning på de grunnleggende forskjellene og de dype splittelsene i landet, fortsatte de interne splittelsene og konfliktene å destabilisere Libanon JCL, NLC , Dean til Vance, 28. november JCL, NLC , Dean til Vance, 28. november JCL, John Gunther Dean donated historical material, Boks 10, Folder Rosati, Jimmy Carter, a Man before His time? Presidential Studies Quarterly, s. 472; Harris, Lebanon: a history, , ; Traboulsi, A history of modern Lebanon,

113 Konklusjon Da Jimmy Carter ble valgt til president i USA på høsten 1976 ønsket han å bringe fred til Midtøsten, et område som lenge hadde vært preget av krig og konflikt. På veien mot dette målet var det flere hindringer som måtte forseres. Libanon var en av dem. I Libanon var det i realiteten fortsatt krig. I nord hadde den syriske intervensjonsstyrken, som siden våren 1976 hadde stått i landet, delvis kontroll, men landet var fortsatt delt og preget av sterke interne motsetninger. Flere mektige organisasjoner og grupperinger, støttet av sterke militser hadde med utenlandsk hjelp vokst seg sterke og etablert stater inne i staten. Her styrte de mer eller mindre autonomt over store områder. Mange av militsene mottok utstyr og våpen, og hadde betydelig større militær kapasitet enn den libanesiske regjeringen, som slet med å ta kontrollen i landet. På grunn av den relative roen i nord, rettet det amerikanske fokuset seg mot Sør-Libanon, hvor fortsatte kampene mellom en kristen styrke, alliert med Israel, og palestinske motstandsgrupper, og deres allierte. For Washington var situasjonen i Libanon fortsatt en «farlig avledning», og en trussel mot hele den regionale stabiliteten i Midtøsten. Det var denne trusselen som fikk Carter-administrasjonen til å forsøke å finne en løsning. 599 Hvordan håndterte Carter-administrasjonen den fortsatt ustabile situasjonen i Libanon i årene ? Hvorfor klarte ikke USA å finne løsninger som bidro til å skape fred i landet? Å stabilisere hengemyra Det var den libanesiske konfliktens potensiale til å skape uro i regionen, og kanskje utvikle seg til en større regional konflikt som fikk Carter-administrasjonen til å reagere. En ny krig mellom Israel og de omkringliggende arabiske landene ville, foruten å skape en humanitær katastrofe og store menneskelige lidelser, være en trussel mot det som hadde vært USAs interesser i regionen gjennom hele etterkrigstiden. Med nederlaget i Vietnam friskt i minnet, ville amerikanerne forsøke å unngå å bli trukket inn i en ny konflikt på et annet kontinent. En ny krig ville kunne skape en situasjon der Israel var truet, og USA, som deres fremste allierte, måtte komme dem til unnsetning. I tillegg å true Israel, ville en krig føre til problemer med tilgang på rimelig arabisk olje, som USA og deres vestlige allierte var avhengige av. For 599 Fawaz A. Gerges, "Lebanon," i The Cold War and the Middle East, red. Avi Shlaim og Yezid Sayigh (Oxford: Clarendon, 1997), ( dangerous sideshow ) 105

114 Carters drøm om en varig fred mellom landene i Midtøsten var situasjonen i Libanon en trussel, en som måtte håndteres. I forsøket på å unngå en slik utvikling fulgte administrasjonen i Washington to strategier: For det første forsøkte amerikanerne å bygge opp igjen en stabil libanesisk stat, samlet og stabil under president Elias Sarkis styre. For det andre prøvde amerikanerne å holde syrerne inne i nord, og Israel ute av sør. Helt ukritisk støttet amerikanerne opp om president Sarkis, som hadde blitt valgt i noe som var lite annet enn et statskupp gjennomført av Syria og støttet av USA på våren President Sarkis forble svak, til tross for at han hadde samlet all regjeringsmakt hos seg selv og sine nære venner. Flere ganger var Sarkis styre preget av hans manglende evne til å ta upopulære beslutninger. Grunnen var at han hele tiden satt på de sterke militsenes, og Syrias, nåde. Problemet med Sarkis var at det ikke fantes noen alternativer. Han hadde den nødvendige syriske støtten, samtidig som han var tolerert, om ikke alltid respektert av størsteparten av de kristne og muslimene i landet. I USA fryktet Carter-administrasjonen at resultatet hvis han ble fjernet var fornyet kaos og en oppblussing av borgerkrigen, i det en erstatter skulle skaffes til veie. Dette gjorde det umulig for amerikanerne å ikke støtte opp om ham, selv om forholdet flere ganger, og særlig utover 1978, ble preget av frustrasjon over presidentens manglende evne til å styre. USA kunne bare hjelpe presidenten et stykke på veien, noe måtte han også gjøre selv. Sett i etterpåklokskapens lys, var Washingtons tro på at situasjonen i Libanon ville stabiliseres og at det ville skapes en politisk løsning så lenge det ble skapt en sterk sentralregjering, naiv. USA håpte at Sarkis ville klare å ta kontroll over militsene i Libanon og gjenforene det dypt splittede landet. Det virker som om det tok tid før beslutningstakerne i Washington forsto hvor store avstandene mellom de ulike fraksjonene virkelig var, og hvor vanskelig det ville være å få disse til å støtte opp om en ny regjering, som ville undertrykke deres ønsker. Så lenge Sarkis ikke hadde noen hær, var han avhengig av lånt sikkerhet fra Syria. USA innså raskt at det kun var den syriske styrken som kunne opprettholde en viss grad av stabilitet i Libanon. Syrerne var et nødvendig onde så lenge den libanesiske regjeringen ikke klarte å ivareta sikkerheten i landet. Og så lenge Assad lovte at styrken skulle stå midlertidig, virker det ikke som om Carter-administrasjonen hadde noe i mot syrerne, selv om de var alliert med Sovjetunionen. På sikt ville USA ha den syriske styrken ut av Libanon. Administrasjonen 106

115 ville for all del unngå en situasjon der Libanon ble et syrisk lydrike, og godtok stilltiende, helt frem til sommeren 1978, at Israel fortsatte å sende våpen inn til sine allierte maronitter i Nord-Libanon. Frykten for syrisk hegemoni i Libanon ble også Carter-administrasjonens hovedargument for å igangsette et militært støtteprogram til landet på sommeren En libanesisk hær ville gjøre slutt på Sarkis avhengighet av den syriske styrken, noe som undergravde hans posisjon og han ble sett som en marionett for regimet i Damaskus. I tillegg klarte ikke den syriske styrken å løse problemene i Sør-Libanon, hvor fortsatte kamper skapte ustabilitet. Amerikanerne rådspurte hele tiden sine allierte i Jerusalem som nektet å gå med på at noe annet enn en libanesisk styrke ble sendt inn i området, et ønske og krav som amerikanerne føyet seg etter. Gjennom gjentatte oppfordringer forsøkte amerikanerne å forhindre at Israel sendte styrker inn i landet og prøvde å overtale regjeringene i Jerusalem om at en varig stabilitet i Libanon ville skape trygghet for Israel. Frykten for at en syrisk militær motreaksjon skulle skape en kjedereaksjon med uante følger var stor. På grunn av den syriske tilstedeværelsen i nord og den palestinske motstandens kamper mot Israel fra Sør-Libanon, var Israels sikkerhetspolitiske fokus i denne perioden rettet mot Libanon. Frykten for angrep nordfra fikk Israel til å alliere seg med Haddad-militsen, som gjennom perioden fungerte som Israels forlengede arm inn i Libanon, og et bolverk mot palestinsk infiltrasjon fra dette området. Flere ganger gjennom året var Carter-administrasjonen frustrerte over Israels stadige direkte og indirekte innblanding i Libanon, som skapte fortsatt uro i Libanon og økte sjansen for at situasjonen skulle utvikle seg. Den hardeste advarselen fra Carter til Begin gjennom perioden kom i september 1977, da han truet med å stanse våpenoverføringene til landet da Israel sendte styrker inn i Libanon for å avspore Shtaura-avtalen, som ville få palestinerne ut, og den libanesiske hæren inn i Sør- Libanon. Dette var en trussel mot Haddad, og dermed mot det israelske sikkerhetssystemet, og Israel forsøkte å beskytte sin allierte. Carter krevde en israelsk tilbaketrekning. Dette var Carters eneste virkelige trussel mot Israel. Da landet brøt våpenlovgivningen under invasjonen det påfølgende året, slapp de unna med en advarsel. 107

116 Å håndtere en israelsk invasjon Den israelske invasjonen av Sør-Libanon i mars 1978 ble et nytt stort problem for Carteradministrasjonen. Ikke bare fryktet amerikanerne at dette skulle sette i gang en kjedereaksjon som kom til å lede til krig og uro i regionen, men også at fredssamtalene mellom Egypt og Israel sto i fare for å kollapse. At den israelske invasjonen krenket libanesisk territorium virket mindre viktig for USA. Carter-administrasjonen ville ha Israel ut så fort som mulig, før situasjonen skled ut av kontroll, men turte, av frykt for at Israel skulle gi opp forhandlingene, ikke å legge skikkelig press på regjeringen i Jerusalem. USA hadde heller ingen reell mulighet til å presse Israel annet enn gjennom diplomatiske kanaler. Å true med å holde tilbake våpen og økonomiske overføringer var vanskelig, for ikke å si umulig, og innebar en stor politisk risiko. Håndteringen av invasjonen krevde en vanskelig balansegang fra Carter-administrasjonen. For hardt press mot Israel kunne føre til at Begin-regjeringen trakk seg fra forhandlingene med Egypt, mens for lite press og en manglende reaksjon, kunne føre til at Sadat-regjeringen forlot forhandlingsbordet. Dessuten var det sannsynlig at en manglende reaksjon fra USA, særlig etter at de hadde kunngjort at de skulle beskytte Libanons territoriale integritet og suverenitet, ville føre til at de arabiske landene ikke lenger ville ta del i Carters fredsprosess. Uten en reaksjon fra USA ville Carter-administrasjonen miste kredibilitet som en garantist for en fredsavtale i Midtøsten. For å unngå å måtte legge press på Israel direkte, noe som ville være vanskelig i møte med en pro-israelsk velgermasse og Kongress på hjemmebane, gikk Carter veien gjennom FN og forsøkte å rette et internasjonalt press mot Israel. I forkant informerte administrasjonen Israel om hva de kom til å gjøre, anbefalte dem om å trekke seg ut før en reaksjon kom, og lovte å beskytte landet mot en internasjonal fordømmelse. USA arbeidet også for å få FN til å opprette en fredsbevarende styrke i det urolige Sør-Libanon, noe de gjorde i mars USA hadde stor tro på at en slik styrke ville skape stabilitet i Sør-Libanon. Samtidig håpte amerikanerne at UNIFIL skulle holde palestinerne på trygg avstand fra den israelske grensen, og dermed sikre USAs allierte i Israel. Da det kom frem at Israel hadde benyttet amerikanske klasebomber under invasjonen måtte Carter-administrasjonen reagere fordi det brøt med amerikansk lovgivning om militære overføringer. Igjen var det hensynet til fredsprosessen som veide tyngst. At bombene hadde 108

117 blitt sluppet mot sivile mål i Libanon fikk Carter til å reagere, men så langt det lot seg gjøre forsøkte administrasjonen å dekke over hendelsen, for ikke å presse Israel ut av fredsforhandlingene. Alt USA krevde, som så mange ganger før, var en skriftlig bekreftelse på at Israel hadde forstått begrensningene satt på amerikanske våpen. Å nøytralisere farene Utover året 1978 gikk det stadig mer opp for amerikanerne at en politisk løsning ikke lenger var innen rekkevidde. Å få landets grupper til å støtte opp om den libanesiske sentralmakten viste seg vanskeligere enn amerikanerne hadde trodd. Mange libanesere hadde mistet troen på at en gjenforening av landet var mulig, og splittelsene var dypere og vanskeligere å komme over. Sarkis, som fortsatt var det eneste alternativet til fornyet kaos og borgerkrig, hadde ikke klart å utnytte situasjonen, mente amerikanerne. USA hadde ingen reell mulighet til å tvinge Sarkis til å ta kontroll, og uten direkte innflytelse kunne ikke USA gjøre annet enn å forsøke å overtale partene om å støtte opp om ham. Fordi en politisk løsning ikke lenger var mulig forsøkte amerikanerne å stabilisere situasjonen gjennom en diplomatisk innsats rettet mot Israel og Syria. Igjen ble det viktig å holde syrerne inne i landet og Israel ute. Å få UNIFIL til å bli stående i Sør-Libanon ble et viktig mål. I Washington fryktet Carter-administrasjonen at Haddad-militsens angrep mot palestinerne i det FN-kontrollere området, og Haddads trusler mot FN-styrken skulle vanskeliggjøre styrkens oppdrag, og føre til at enkelte land ville trekke sine bidrag tilbake. Selv om dette frustrerte Carter-administrasjonen ble det kun gjort forsøk på å overtale Israel til å kontrollere sin allierte. Som oftest ble dette møtt med svar om at det ikke var Israel som kontrollerte Haddad. USA forsto at dette ikke stemte, men Carter-administrasjonen la aldri press på Israel for å tvinge dem til å avslutte samarbeidet. Igjen gjorde hensynet til sin nærmeste allierte, ønsket om at Israel skulle ta del i fredsprosessen og gå med på kompromisser, og risikoen ved å presse Israel seg gjeldende. Problemene som oppsto i Nord-Libanon i etterkant av den israelske hærens tilbaketrekning på sommeren 1978, kunne også komme til å skape problemer for Carter-administrasjonens mål om å stabilisere Libanon. Etter at det ble klart at den libanesiske regjeringen ikke klarte å ta kontroll over landet, opprettholde sikkerhet og skape stabilitet, forsto amerikanerne at den syriske styrken måtte bli stående i landet. Da maronittene i Den libanesiske fronten gikk til angrep på syrerne i Beirut var det for å oppnå en av to ting: enten ville den syriske styrken 109

118 trekkes ut av landet, og innse at Libanon var tapt, eller så ville regimet i Damaskus gå inn for å utslette Fronten, noe som ville tvinge frem en israelsk motreaksjon. Mangelen på alternativer gjorde at amerikanerne nok en gang oppfordret alle parter om tilbakeholdenhet. I Beirut forsøkte ambassadens personell gjennom kontakt med regjeringen og kristne ledere å finne løsninger på problemet, samtidig som USA prøvde å få Israel til å kontrollere sine kristne allierte og stanse våpenoverføringene til Den libanesiske fronten, om enn bare for en stund. Å presse Israel, særlig når det gjaldt sikkerhetsmessige hensyn, var nær sagt umulig. Overfor regimet i Damaskus hadde ikke USA særlig stor innflytelse. Syria var Sovjetunionens allierte og ikke avhengig av USA på noen som helst måte. USA forsøkte gjennom sine allierte i den arabiske verden, Saudi-Arabia og Jordan, å presse syrerne til å roe ned motangrepene mot de kristne, men samtidig bli stående. Alt dette gjorde USA for å forhindre at den libanesiske staten skulle kollapse og at området skulle forbli en kilde til uro i regionen i lang tid fremover. Etter revolusjonen i Iran i januarfebruar 1979 ble amerikanerne enda mer engstelige for at et israelsk angrep i Libanon, hvor store deler av befolkningen var sjiamuslimer, ville føre til en farligere situasjon for amerikanerne som fortsatt var i Iran, og forsøkte å overbevise Israel om at angrepene måtte opphøre. Hvorfor ble det ikke fred? Libanon var aldri viktig for USA. Landet hadde siden 1960-tallet ikke lenger spilt en sentral rolle i regionen, og hadde ingenting som amerikanerne ønsket. Olje, den viktigste ressursen fra området, gikk via andre havner, i andre land. Den eneste grunnen til at USA forsøkte å skape fred i landet var faren for at situasjonen der skulle spre seg til de omkringliggende landene, og trekke regionen ut i en ny krig. USAs forsøk på å skape fred baserte seg på en svært mangelfull forståelse av Libanons komplekse sammensetning blant amerikanske beslutningstakere. Amerikanerne trodde frem til midten av 1978 at det kunne skapes en politisk løsning på problemene i landet. Carteradministrasjonen trodde at veien til fred i Libanon gikk gjennom å støtte opp om president Sarkis. USA ville gjennom en gjenoppbygging av den libanesiske hæren å gi Sarkis et nødvendig maktmiddel, og de prøvde å overtale partene i konflikten om å forsøke å finne politiske løsninger. PLO, som var blant de sterkeste aktørene, men som USA ikke anerkjente ble aldri inkludert. Uten amerikanske styrker på bakken i Libanon, kunne ikke Carter- 110

119 administrasjonen legge direkte press på noen av sidene, og kunne ikke styre utviklingen. USA kunne heller ikke true med å holde tilbake økonomiske eller militære overføringer, siden ingen mottok deres støtte. Alt dette bidro til å gjøre den amerikanske politikken lite effektiv i forsøket på å skape fred i Libanon. Carter-administrasjonen klarte heller ikke å skape en løsning på problemene i Sør-Libanon. Selv etter at UNIFIL rykket inn i området i mars 1978 fortsatte kampene mellom palestinske motstandsgrupper og Saad Haddads kristne milits. USA forsøkte, men klarte aldri å få Beginregjeringen med på å kontrollere sin allierte. For Israel var engasjementet i Sør-Libanon viktig for landets sikkerhet, og israelerne var ikke villige til å gi opp sine allierte. Som oftest ble dette begrunnet med frykten for at de kristne skulle bli knust av palestinerne, men det handlet egentlig om Israels ønske om å fortsatt ha en buffer mellom syrerne, palestinerne, og landets nordgrense. USA kunne gjøre lite, og gjorde lite, for å få Israel til å avslutte innblandingen i Sør-Libanon. Det var særlig to grunner til at Carter-administrasjonen ikke kunne rette mer press mot Israel: For det første var fredsprosessen avhengig av at Israel deltok. Press kunne få landets ledere til å innta en enda mindre kompromissvillig stilling. For det andre kunne Carter, som forklart i innledningen, ikke presse Israel uten risiko for reaksjoner fra den proisraelske Kongressen og de amerikanske velgerne. Etter at kampene mellom den syriske styrken og Den libanesiske fronten brøt ut på sommeren 1978, og USA mistet troen på at den libanesiske regjeringen kunne klare å ta kontroll over landet og skape en politisk løsning, endret den amerikanske Libanon-politikken seg. Målet ble ikke lenger å gjøre situasjonen i landet bedre, men å forsøke å forhindre at den ble verre gjennom å fortsette å oppfordre alle parter til å vise tilbakeholdenhet, hindre at UNIFIL trakk seg ut under indirekte israelsk press, og å holde syrerne, fortsatt den eneste stabiliserende kraften i nord, inne i landet. Fortsatt var det trusselen om det grusomme alternativet, en ny krig, som var drivkraften i den amerikanske Libanon-politikken. Landet var fortsatt preget av interne motsetninger som hverken regimet i Damaskus eller Carter-administrasjonen klarte å få kontroll over, og ingen fred ble skapt før den libanesiske konflikten gled inn i skyggen av større og viktigere hendelser i regionen. 111

120 112

121 Primærkilder, med forkortelser Arkivkilder: Jimmy Carter Presidential Research Library, Atlanta, Georgia (JCL) Brukte kilder: - Kildene i denne oppgaven er innhentet via arkivets CREST-maskiner, en lokal database med skannede dokumenter tilgjengelig kun i Carter-biblioteket. Dette gjør at man ikke på samme måte som før må forholde seg til bokser, mapper og dokumentnummer, men kan søke på dokumentet unike ID-nummer. ID-nummeret er knyttet til ett enkelt dokument, som kan hentes opp via dette systemet. I fotnotene til denne oppgaven har jeg konsekvent oppgitt ID-nummeret (eksempel: NLC ), slik at det skal være enkelt å finne dokumentet i arkivet. o Forkortet: JCL, NLC - National Security Affairs. Brzezinski material. Country File. o Boks 47 - Donated Historical Materials - John Gunther Dean Collection. Country Files o Boks

122 Digitale kilder, med forkortelser Foreign Relations of the United States, (FRUS) Benyttede samlinger: - Howland, Adam M., red. Arab-Israeli Dispute, January 1977 August 1978, Volume VIII. United States Government Printing Office, Washington: Wieland, Alexander R., red. Arab-Israeli Dispute, August 1978 December 1980, Volume IX. United States Government Printing Office, Washington: The U.S. National Archives Access to Archival Databases (NARA-AAD) Benyttede samlinger: - Central Foreign Policy Files, created, 7/1/ /31/1978, documenting the period 1973? 12/31/1978 Record Group 59: General Records of the Department of State. o 1977 Electronic Telegrams, 1/1/ /31/1977: o 1978 Electronic Telegrams, 1/1/ /31/1978: 114

123 Litteraturliste Brzezinski, Zbigniew. Power and principle: memoirs of The National Security Adviser New York: Farrar, Carter, Jimmy. Keeping faith: memoirs of a president. Toronto: Bantam, White House diary. New York: Farrar, Straus & Giroux, Christison, Kathleen. Perceptions of Palestine: their influence on U.S. Middle East policy. Berkeley: University of California Press, El-Khazen, Farid. The breakdown of the state in Lebanon, London: I.B. Tauris Publ. ; in association with the Centre for Lebanese Studies, Evron, Yair. War and intervention in Lebanon: the Israeli-Syrian deterrence dialogue. London: Croom Helm, Fisk, Robert. Pity the nation: Lebanon at war. Oxford: Oxford University Press, Gerges, Fawaz A. "Lebanon." I The Cold War and the Middle East, redigert av Avi Shlaim og Yezid Sayigh, 303 s. Oxford: Clarendon, Harris, William W. Lebanon: a history, New York: Oxford University Press, Hirst, David. Beware of small states: Lebanon, battleground of the Middle East. London: Faber and Faber, Jervis, Robert. Perceptions and Misperceptions in International Politics. New Jersey: Princeton University Press, Karsh, Efraim. "Israel." I The Cold War and the Middle East, redigert av Yezid Sayigh og Avi Shlaim. Oxford: Clarendon Press, Kaufman, Scott. Plans unraveled: the foreign policy of the Carter administration. DeKalb, Ill.: Northern Illinois University Press, Khalidi, Walid. Conflict and violence in Lebanon: confrontation in the Middle East. Cambridge, Mass.: Center for International Affairs, Harvard University, Lesch, David W. The Middle East and the United States: a historical and political reassessment. Boulder, Colo.: Westview Press, Little, Douglas. American orientalism: the United States and the Middle East since Chapel Hill: University of North Carolina Press,

124 Ma'oz, Moshe, og Avraham Sela. The PLO and Israel: from armed conflict to political solution, New York: St. Martin's Press, Maga, Timothy P. The world of Jimmy Carter: U.S. foreign policy, West Haven: University of New Haven press, Mearsheimer, John J., og Stephen M. Walt. The Israel lobby and U.S. foreign policy. New York: Farrar, Straus and Giroux, O'Ballance, Edgar. Civil war in Lebanon, Basingstoke: Macmillan, Odeh, B. J. Lebanon: dynamics of conflict: a modern political history. London: Zed Books, Parker, Richard B. "Kawkaba and the South Lebanon Imbroglio: A Personal Recollection, " i Middle East Journal, : Middle East Institute, Quandt, William B. Peace process: American diplomacy and the Arab-Israeli conflict since Washington, D.C.: Brookings Institution Press, Rabinovich, Itamar. The war for Lebanon, Ithaca, N.Y.: Cornell University Press, Rogan, Eugene L., og Gunnar Nyquist. Araberne: historien om det arabiske folk. [Oslo]: Gyldendal, Rosati, Jerel A. "The Rise and Fall of America's First Post-Cold War Foreign Policy." I Jimmy Carter: foreign policy and post-presidential years, redigert av Herbert D. Rosenbaum og Alexej Ugrinsky, 509s. Westport: Greenwood, Rosati, Jerel A., Jimmy Carter, a Man before His time? The Emergence and Collapse of the First Post Cold War Presidency. i Presidential Studies Quarterly, Vol. 3, No. 3. Sayigh, Yezid. Armed struggle and the search for state: the Palestinian national movement, Washington, D.C.: Institute for Palestine Studies, Shannon, Vaughn P. Balancing act: US foreign policy and the Arab-Israeli conflict. Aldershot: Ashgate, Shlaim, Avi. The Iron wall: Israel and the Arab world. New York: W.W. Norton, Shlaim, Avi, og Yezid Sayigh. The Cold War and the Middle East. Oxford: Clarendon, Smith, Gaddis. Morality, reason, and power: American diplomacy in the Carter years. New York: Hill and Wang, Steiner, Zara, Decision-Making in American and British Foreign Policy: An Open and Shut Case. i Review of International Studies, Vol. 13, No. 1 (Jan. 1987). 116

125 Tessler, Mark A. A history of the Israeli-Palestinian conflict. Bloomington, Ill.: Indiana University Press, Traboulsi, Fawwaz. A history of modern Lebanon. London: Pluto Press, Vance, Cyrus. Hard choices: critical years in America's foreign policy. New York: Simon & Schuster, Waage, Hilde Henriksen. Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten. Kristiansand: Cappelen Damm akademisk,

126 118

127 Vedlegg 1: Kart Kart 1: Libanon Tilgjengelig her: 119

128 Kart 2: Religiøs sammensetning Tilgjengelig her: 120

129 Kart 3: Sør-Libanon med Litani- og Zahranielven Tilgjengelig her: 121

130 Kart 4: UNIFILs operasjonsområde Tilgjengelig her: 122

131 Vedlegg 2: dokumenter Dokument 1: UNSCR, resolusjon Tilgjengelig her: 123