KOMMENTARER TIL RAPPORTEN OFFENTLIG TJENESTEPENSJON OG AFP I OFFENTLIG SEKTOR AVGITT 11.MARS 2009.

Transkript

1 KOMMENTARER TIL RAPPORTEN OFFENTLIG TJENESTEPENSJON OG AFP I OFFENTLIG SEKTOR AVGITT 11.MARS Av pensjonsrådgiver Harald Engelstad Oslo, INNLEDNING Forfatterne av rapporten forsøker å presentere rammene for hvordan offentlig tjenestepensjon kan tilpasses Pensjonsreformen og hvordan ny offentlig AFP kan tilpasses den nye AFP som ble fremforhandlet i privat sektor våren Det tas utgangspunkt i de prinsippene som ble skissert av partene i løpet av fjorårets tariffoppgjør. Blant prinsnippene skal tilpasningen foregå uten at offentlig tjenestepensjon skal svekkes, at også lavtlønte i offentlig sektor skal ha en god ordning og det hele skal gjøres enkelt, og at nye avtaler skal fremforhandles etter forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Forhandlerne hadde neppe forutsetninger for å forstå omfanget og kompleksiteten i dette arbeidet. Undertegnede mener at det ikke er mulig å innføre levealderjustering av offentlig tjenestepensjon uten å svekke det etablerte offentlige tjenestepensjonssystemet for store grupper, og samtidig sikre enkle regler. Rammene fra 2008-oppgjøret er alt for rigide og vil fungere som en tvangstrøye. Målsettingen bør heller være å tilpasse det offentlige tjenestepensjonssystemet til Pensjonsreformen så langt det er mulig, uten å svekke offentlig ansattes etablerte pensjonsrettigheter, og uten å øke kostnadene for offentlige arbeidsgiverne. Arbeidstakerne dvs offentlig ansatte og arbeidsgiverne først og fremst de som må dekke pensjonsutgiftene, bør ha det avgjørende ordet i forhandlingene, ikke Staten. DE FIRE ALTERNATIVE LANGSIKTIGE MODELLENE Det skisseres fire alternative modeller i rapporten for hvordan en ny offentlig tjenestepensjon kan bygges opp og som kan være forenlig med gammel og ny folketrygd. Det er modellene modifisert bruttoordning, ytelsesbasert påslagsordning, netto ytelsesordning og innskuddsordning. Modifisert bruttoordning. Ordningen går i korthet ut på at all opptjent folketrygd trekkes fra i samordningsfradraget i det som blir hevdet å være en enklere samordning. Der pensjonisten ikke har full opptjeningstid reduseres fratrekket tilsvarende. Det presenteres meget kompliserte formler som er godt egnet til å skremme enhver leser fra å forstå hva det egentlig dreier seg om. For et lite mindretall vil ikke denne nye form for samordning heller betyr mye. Men ordningen har heller men svært mange tapere blant offentlig ansatte. De som har tjent opp ekstra pensjonspoeng (med ny folketrygd flere G-er) pga overtid i arbeidsforholdet, vil ikke få uttelling for dette arbeidet (de med såkalt fiktivpoengfordel). I dag vil for eksempel en politimann som har jobbet mye overtid, eller en lærer som i perioder har hatt over 100% stilling eller hatt mange vikartimer, eller en jernbanearbeider som pga

2 nedbemanning har måttet jobbe mye ekstra, eller en sykepleier som har jobbet mye ekstra ut over tidligere fast deltidsprosent, ikke få noe igjen for denne arbeidsinnsatsen. For mange ansatte kan dette dreie seg om alt fra noen hundrelapper til flere tusen kroner hver måned livsvarig. I praksis vil arbeidsgiveren forsyne seg med denne ekstrapensjonen en ren konfiskasjon i forhold til dagens praksis. Det foreslåes at man enkelt kan innføre et generelt tillegg til alle som skal kompensere dette generelt. Dette blir meningsløst. Det vil være å overføre pensjon fra de som har jobbet ekstra til de som ikke har gjort det. De som har hatt spesielle arbeidsinntekter i tillegg til jobben som ikke er pensjonsgivende i tjenestepensjonsordningen, for eksempel sensorinntekter, seniortillegg, stedfortredertillegg, bonuser m.v. vil bli fratatt den positive effekt slike inntekter i dag har på samlet pensjon. De som har hatt en dårlig lønnsutvikling og som ender opp med høyere folketrygdopptjening enn sluttlønnen skulle tilsi (flyter på høyere pensjonspoeng fra gamle dager), vil miste det de i dag får i pluss gjennom dagens gunstige samordningsregel. De som går fra privat til offentlig sektor etter en del år i arbeidslivet, og som går fra høyere til lavere inntekt, vil tape store pensjonsbeløp. Om de går over i offentlig sektor på slutten av yrkeslivet kan de oppleve å få null i offentlig tjenestepensjon pga for høy folketrygd. Alle enslige vil tape på dette forslaget ved at de blir fratatt den tilsiktede samordningsfordel med ¼ G. Folketrygdens sosiale profil med ¼ G ekstra til enslige vil her bli konfiskert av arbeidsgiverne som slipper tilsvarende billigere. Forslaget modifisert bruttoordning røper at enten har ikke forslagsstillerne forstått dagens samordningsregler, eller så er dette et forsøk på å svekke dagens bruttogaranti. Det vil være helt uholdbart å praktisere dette systemet, som vil skape langt flere problemer enn det løser. Det vil skape konstant uro i offentlig sektor. Forslaget må avvises som useriøst. (Forslaget burde kalles pensjonsranmodellen ). Det er ikke behov for å innføre denne modellen. Ytelsesbasert påslagsordning. Forslaget går i korthet ut på at offentlig ansatte tjener opp en viss prosent av sin lønn hvert år til sin tjenestepensjon, som skal være et påslag til folketrygden. Dette blir en nettoordning uten noen samordning med folketrygden, og hvert år vil telle (alleårsregel). Det blir ikke noe øvre tak annet enn at aldersgrensen setter en stopper for hvor mye man kan oppnå. Modellen er svært lik den nye folketrygden der det legges opp til at man kan tjene opp pensjon til 75 år, med et øvre årlig opptjeningstak på 7,1 G. Forslagsstillerne mener det må benyttes to opptjeningssatser, en prosent for inntekt opp til 7,1 G og en høyere for inntekt mellom 7,1 og 12 G. Her blir opptjeningsprosentene (som ikke spesifiseres) helt avgjørende for endelig pensjon. Dette systemet vil nok være enkelt å administrere og kanskje også enklere for den enkelte mht hva man ligger an til å få i pensjon. De med lang medlemstid vil være vinnerne, om de

3 jobber lengre enn til 67 år. Den lille gruppen som i dag ikke oppnår offentlig tjenestepensjon vil også være sikret litt pensjon. Ulempene ved dette systemet er at bruttogarantien forsvinner, og myndighetene har full kontroll til å presse igjennom meget lave tjenestepensjoner for de som slutter tidlig. Her vil systemet med pensjonskapital være lett å praktisere med levealderjustering som i folketrygden. Dessuten vil pensjonsprosentene være kilde til konstant konflikt. Pensjonsprosentene vil trolig bli satt så lavt at man må regne med å jobbe nærmere 40 år før å oppnå en levelig tjenestepensjon. Taperne er først og fremst de mange med lave inntekter og tungt arbeid som ikke kan påregnes å jobbe lenge. Denne modellen må også avvises som helt uakseptabel. (denne modellen burde kalles jobb til du stuper-modellen eller Bismarckmodellen ). Denne modellen vil klart svekke dagens gunstige tjenestepensjonsordning. Netto ytelsesordning. Forslaget går ut på å innføre et nettosystem, ganske likt det som gjelder i privat sektor. Summen av (beregnet) folketrygd og den foreslåtte offentlige nettopensjonen skal tilsvare et bestemt nivå for eksempel 66%. Ved 30 års opptjeningstid vil hvert år utgjøre 1/30 av endelig tjenestepensjon. Som i privat sektor vil arbeidsgiveren her bare ha ansvaret for nettopensjonen. Hvorvidt man oppnår en rimelig god folketrygd eller ikke, blir den offentlige ansattes problem. Dette systemet kan også være enklere å administrere enn dagens, og vil være rimeligere for arbeidsgiverne enn dagens ordning. Men vi har mer enn nok med dårlige erfaringer fra det private tjenestepensjonssystemet til å advare mot denne modellen. De med dårlig folketrygd vil bli taperne. I privat sektor er de ansatte gjennom 50 år lurt til å tro at du får 66% i pensjon ved 67 år, som de har hørt i kantina gjennom hele yrkeslivet. Først ved pensjonering seg forstår de at de er blitt lurt. Nivået 66% baserer seg på en såkalt beregnet folketrygd som innebærer at man har opptent en folketrygd tilsvarende sluttlønn i minst 20 år i folketrygden og har oppnådd 40 poengår. Har man ikke det dekker ikke arbeidsgiver tapet (som ved bruttogarantien). Så lenge man i privat sektor og eventuelt også i offentlig sektor - benytter såkalt beregnet folketrygd vil dette gi en langt dårligere tjenestepensjon enn dagens bruttogarantiordning. En nettomodell vil klart svekke dagens tjenestepensjon og bør avvises som helt uakseptabel. (Denne modellen burde kalles lureri-modellen ). Innskuddsordning. Forslaget innebærer at arbeidsgiver betaler inn en årlig prosent av lønnen til en pensjonsleverandør. De årlige innskuddene skal sammen med avkastningen gjennom innbetalingsperioden, utgjøre pensjonskapitalen, som så skal utbetales fra oppnådd pensjonsalder. I privat sektor har de fleste fått laveste sats på 2% av arbeidsinntekt over 1 G. Maksimum satser er for tiden 5% mellom 2 og 6 G og 8% mellom 6 og 12 G. Innenfor dagens regelverk er det fullt mulig å betale innskudd av all arbeidsinntekt også overtid mv., og ansatte kan på frivillig basis også bli enige om å betale inn egne årlige innskudd.

4 Det er kun en liten gruppe offentlig ansatte som vil ha fordel av dette systemet. Det er de (under 1%) som ikke oppnår tjenestepensjon ved pensjonering, fordi folketrygden sikrer bruttogarantien. De som jobber under 3 år og som ikke når opp til oppsatt pensjonsrett ville også hatt fordel av dette systemet. Forslagsstillerne vektlegger at her kan det betales inn innskudd av alle typer arbeidsinntekter, også overtid. Da burde de studere erfaringene fra privat sektor, der arbeidsgiverne har valgt billigste variant i de fleste tilfeller. Dette systemet vil være vesentlig rimeligere for arbeidsgiverne. Det er ikke for ingenting at det nå over hele privat sektor skjer en omgjøring fra ytelsesbasert til innskuddsbasert tjenestepensjon. Det blir gjerne sagt at arbeidsgiverne gjør det for å få mer forutsigbarhet for sine kostnader. Det er sikkert også en grunn, men viktigste grunn er først og fremst at dette er den billigste tjenestepensjonsordning for arbeidsgiverne i privat sektor. Hovedgrunnen til at denne modellen bør være helt uakseptabel for offentlig sektor er at pensjonsnivået vil bli dramatisk lavere for det store flertallet. Mens arbeidsgiverne og de ansatte i dag betaler mellom 10 og 20% i pensjonspremier (arbeidsgiverandel og pensjonsinnskudd), kan det ikke bli noen stor pensjon av så små innskudd, selv om høyeste innskudd velges. Dessuten har den senere tid lært oss at ingen er garantert avkastning. Det kan som kjent både gå opp og ned på børsen. Man kan også merke seg at innskuddsordning som regel bare sikrer utbetaling i beste fall i 10 år fordi pensjonskapitalen blir så lav. (Denne modellen burde kalles lotto-modellen ). Oppsummering av de fire modellene. De fire skisserte pensjonsmodellene som utvalget presenterer vil alle gi dårligere tjenestepensjoner enn det offentlig ansatte har i dag. Ingen av dem er i nærheten av det man er sikret gjennom bruttogarantien. Selv om enkelte mindre grupper kommer dårlig ut i dagens system, skaper de fire modellene langt flere problemer enn de løser, og vil i praksis svekke dagens tjenestepensjonsordning for det store flertallet. Bruttogarantien med dagens samordningsregler bør videreføres. Enkelte uheldige sider kan forbedres uten at hele det velfungerende tjenestepensjonssystemet ødelegges. BRUTTOGARANTIEN - EN GRUNNLOVSBESKYTTET PENSJONSRETT Utredningen fra Justisdepartementet som følger som vedlegg 6 til rapporten, bekrefter langt på vei det de fleste sakkyndige har ment lenge: Offentlig ansatte har opparbeidet visse pensjonsrettigheter som til dels er grunnlovsbeskyttet. Statsansatte har i praksis hatt en grunnlovsvernet 66% rettighet fra 1917 da Statens Pensjonskasse ble etablert, og senere stadfestet i 1962 og 1967 (jfr vårt andre notat på vår hjemmeside). Denne bruttogarantien kan ikke fratas offentlig ansatte i løpet av noen hektiske nattlige forhandlingstimer. Som kjent er Statens Pensjonskasse SPK den førende offentlig tjenestepensjonsordning, ved at ingen av de andre offentlig ordningene kan ha bedre ordninger enn SPK. SPK-reglene gjelder som en mal for alle. Alle offentlige tjenestepensjonsordninger er dermed på en måte i samme bås, selv om de fleste offentlig ansatte ikke har lovfestede ordninger men ordninger nedfelt i vedtekter og tariffavtaler. (Sykepleiere har en lovfestet ordning).

5 Med innføring av folketrygden i 1967 ble retten til bruttogarantert 66% omgjort til en 66% rett også gjeldende etter samordning med folketrygden fra 70 år. Enslige ble sikret ¼ G i tillegg pga folketrygdens sosiale profil. Ved senkning av folketrygdens pensjonsalder fra 70 til 67 år i 1973 ble bruttogarantien i praksis gjeldende fra 67 år. Med innføring av 66% beregnet AFP fra 66 år i 1989 og fra 65 år i 1990, har i praksis alle offentlig ansatte hatt en bruttogarantiordning fra 65 år i ca 20 år. Denne pensjonsrettigheten holdt stand da folketrygdens innstramminger ble innført etter Stortingsvedtak og med virkning fra Folketrygden ble redusert for alle ved senkning av pensjonsprosenten fra 45 til 42%, og for høytlønte over 6 G ved at knekkpunktet ble redusert fra 8 til 6G, som gir kraftig reduksjon i folketrygden på sikt, ikke ulik de som nå kommer med Pensjonsreformen. Folketrygden ble redusert med omtrent samme nasjonale formål som i dag (bare med den forskjell at Norge har utviklet seg fra et rikt til et søkkrikt land i mellomtiden). Det var ikke noen stor diskusjon den gang mht bruttogarantien. Det ble tatt som en selvfølge at bruttogarantien måtte bestå selv om folketrygdytelsene ble redusert. I praksis fikk imidlertid arbeidsgiverne regninga. Ved utvidelse av AFP til å gjelde fra 62 år fra 1992/1993, ble retten til bruttogaranti fra 65 år utvidet til også å gjelde for de som slutter mellom 62 og 65 år, med opptjening pr fratreden. Utredningen fra Justisdepartementet gir klare føringer for at all offentlig opptjening fram til er såpass sterkt beskyttet av grunnloven og praksis at denne retten neppe kan tas fra de ansatte. Det sondres lite mellom de som har lovbeskyttet pensjonsrett og de som ikke har det. Av dette kan vi slutte at nye regler som eventuelt måtte innføres kan tidligst gjelde fra , mens gamle regler må gjelde fram til denne dato - i alle fall for de eldste. Det er urealistisk å innføre nye tjenestepensjonsregler for alle kull født før Pensjon er som kjent en viktig del av offentlig ansattes lønns og arbeidsvilkår. Myndighetene bør forstå at offentlig ansatte ikke vil gi fra seg denne retten uten videre. Det burde også være innlysende at det vil bli helt uholdbart med å innføre nye regler for de som ikke har lang tid igjen til pensjonering. Sammen med gamle og nye regler for folketrygd vil dette bli et helt uhåndterbart system der man bryter målsettingen om at det skal være enkelt. Det spørsmålet gjenstår imidlertid om det er rimelig om bruttogarantien skal fortsette å inntre fra 67 år, eller om nye folketrygdregler gjør det mer naturlig å gjøre det ved 65 eller 62 år? LEVEALDERJUSTERT OG FLEKSIBEL TJENESTEPENSJON? I rapporten drøftes pålegg fra Pensjonsreformen om levealderjustert tjenestepensjon, fleksibelt uttak av tjenestepensjon og nøytralitetsprisnippet, slik den nye folketrygden er bygget opp. Dette lar seg ikke gjennomføre uten å svekke den offentlige tjenestepensjonen for store grupper. Det er to grunner til at dette opplegget er helt urealistisk. For det første har man ikke tjent opp en definert pensjonskapital, men en definert pensjonsytelse i det offentlig tjenestepensjonssystemet. Det blir kunstig, usosialt og meget komplisert

6 om man skulle beregne en tenkt pensjonskapital fra medlemsopptjeningen gjennom et langt yrkesliv i offentlig sektor, som så skulle fordeles etter uttaksalder og gjenstående forventet levetid. Dette vil bryte ned hele det sosiale offentlige tjenestepensjonssystemet, som i dag har en meget sterk sosial profil, og som særlig beskytter og sikrer de med full tid som slutter tidlig, samme pensjonsnivå som dem som jobber lenge. Det er bare i nettosystemer det er mulig og formålstjenlig å innføre slike regler med såkalt nøytralitetsprinsipp. For det andre vil en levealderjustert tjenestepensjon gi helt urimelige pensjonsnivåer for de som slutter tidlig og for de som slutter sent uansett hvilken uttaksalder for tjenestepensjon man måtte velge. Dersom for eksempel 62 år skulle velges som uttaksalder for offentlig tjenestepensjon med bruttogaranti, ville dette selvsagt være hyggelig for de som hadde behov for å slutte da, men det ville gi en pensjon på over 100% av lønn for de som jobber til 70 år. Dette er opplagt urimelig. Dessuten er det helt urealistisk å tro at myndighetene ville akseptere at offentlig ansatte kunne sikres 66% fra 62 år. Dette ville være stikk i strid med arbeidslinjen. Det ville også bli uforholdsmessig kostbart for arbeidsgiverne. Dersom 65 år skulle velges som uttaksalder med levealderjustering av de øvrige uttaksaldre, ville dette gi for lav livsvarig tjenestepensjon for de som slutter før 65 år. Rapporten viser at de som slutter ved 62 år vill oppnå under 60% kompensasjonsgrad. De som jobber til 70 år ville være sikret nesten 90%. Dette er ikke rimelig. Dersom 67 år skulle være uttaksalder for tjenestepensjon og bruttogarantinivå, vil dette gi urimelig lave pensjoner for de som sluttet tidlig. Dette vil i praksis svekke det offentlige tjenestepensjonsnivået dramatisk. På landsbasis er det i dag bare en av ti kvinner og to av ti menn som greier å jobbe bortimot full tid (minst 4 G inntekt) til 67 år. Jeg ser helt bort i fra beregningene som viser hvor høy pensjon man kan få om man jobber til 75 år. Til orientering er det i dag bare en av hundre kvinner og fire av hundre menn som greier å jobbe bortimot full tid (minst 4 G-inntekt) helt fram til 70 år. Å tvinge levealderjustering og nøytralitetsprinsippet inn i offentlig tjenestepensjon er et blindspor. Det er ikke forenlig med en fortsatt god tjenestepensjon som ikke er svekket i forhold til dagens pensjonsnivå. Men dette forhindrer ikke at man kan tilpasse offentlig tjenestepensjon til Pensjonsreformen fra 2011 med å innføre insentiver for de som jobber lenge, som en form for levealderjustering. TJENESTEPENSJON OG BRUTTOGARANTI FRA 65 ÅR MED SAMORDNING Ettersom mange (men slettes ikke alle som myndighetene feilaktig påstår) kan ta ut folketrygd etter eget ønske fra 62 år fra 2011, må dette få konsekvenser for når offentlig tjenestepensjonen skal kunne tas ut, og når det den obligatoriske samordning bør finne sted. Ettersom bruttogarantien må påregnes å fortsette er det mest naturlig å innføre 65 år som generell uttaksalder for offentlig ansatte, og at obligatorisk samordning bør skje fra samme

7 tidspunkt. 65 år bør også være den alder da de med særaldersgrense senest må ta ut folketrygd. Dette vil være en videreføring av dagens 20-årige praksis, der offentlig ansatte i praksis har hatt en bruttogaranti fra 65 år. For offentlig ansatte vil dette ikke være store endringen i forhold til dagens praksis. Fordelen er at alle fra denne alder kan tjene ubegrenset i privat sektor og jobbe videre i offentlig sektor under minstegrensene for innskuddspliktig stilling uten at pensjonene som er tatt ut reduseres De med særaldersgrense som har opptjent ekstrapensjon i folketrygden, vil få ut denne pensjonsdelen (fra folketrygden) to år tidligere sammenliknet med i dag. Offentlige arbeidsgivere som betaler alle pensjonskostnadene selv, vil endelig oppnå betydelige kostnadsreduksjoner, ved at de slipper de store utgiftene ved å betale ut bruttopensjoner i to år (dvs slipper bruttopensjonsutbetaling fra 65 til 67 år). For de som slutter ved 65 år bør samordningen ta utgangspunkt i opptjent folketrygd pr 65 år. Den vil være lavere i forhold til dagens folketrygdregler pga levealderjusteringen. Dette må tjenestepensjonen dekke. For de som tar ut AFP fra 62 år og som ikke tar annet arbeid ved siden av, fordi de først og fremst har behov for å slutte tidlig, bør det også være rimelig at samordningen tar utgangspunkt i faktisk og levealderjustert folketrygd. De som tar ut tjenestepensjon før 65 år pga særaldergrense og som venter med uttak av folketrygd til 65 år bør også samordnes med faktisk og levealderjustert folketrygd pr 65 år. Disse tre grupper vil dermed være sikret bruttogarantien som et slags historisk kompromiss for å tilpasse offentlig tjenestepensjon til Pensjonsreformen, uten å svekke tjenestepensjonen. For de som tar ut folketrygden før 65 år mens de står i stilling, og de som slutter med AFP før 65 år og deretter tar arbeid ved siden av, og grupper som tar ut tjenestepensjon tidlig pga særaldersgrense og som tar ut folketrygd før 65 år, vil det imidlertid være rimelig å hevde fra arbeidsgiversiden (som en del av kompromisset) at denne gruppen ikke har samme krav på beskyttet bruttogaranti. Samordningen bør da skje når folketrygden tas ut. I slike tilfeller bør arbeidsgiveren ha rett til å trekke et samordningsfradrag ut fra den levealderjusterte folketrygden man ville ha oppnådd ved å jobbe eller vente med å ta ut folketrygd til 65 år. I motsatt fall ville denne gruppen på en måte få i pose og sekk på arbeidsgivers regning. Det har aldri vært noe krav i offentlig sektor at man skal ha rett på alderspensjon fra folketrygden på toppen av lønna eller tjenestepensjonen. For de som fortsetter i stilling og ikke tar ut verken tjenestepensjon eller folketrygd før senere, bør imidlertid samordningen ta utgangspunkt i opptjent folketrygd pr 65 år. ØKT PENSJON VED Å FORTSETTE I ARBEIDET. 65 år som uttaksalder for offentlig tjenestepensjon med bruttogaranti etter visse vilkår, vil være en oppnåelig alder for mange, kanskje flere enn i dag. For å imøtekomme arbeidslinjen til myndighetene er det fullt mulig å innføre økonomiske insentiver for å få ansatte til å fortsette i arbeidet. Dette kan gjøres på to måter: ved å gjøre den del av folketrygdopptjening

8 man tjener opp etter 65 år samordningsfri, og ved eventuelt også å øke pensjonsprosenten (kompensasjonsgraden) for dem som fortsetter i stillingen ut over 65 år, og eller også ut over pensjonsalderen for de med særaldersgrense. Samordningsfri folketrygdopptjening etter 65 år. Dette forslaget innebærer at samordningen tidligst kan inntre fra 65 år. For å stimulere de som ønsker og har mulighet til å jobbe lengre enn 65 år, kan all opptjening i folketrygdene etter fylte 65 år gjøres samordningsfri. Dette vil si at en offentlig ansatt (født 1949) som for eksempel utsetter uttak av folketrygd til 67 år ved endelig pensjonering, vil oppnå anslagsvis 11% mer i livsvarig folketrygd fra 67 år, som kommer på toppen av bruttogarantien på 66%. Økt kompensasjonsgrad i tjenestepensjonen ved utsatt uttak. For å stimulere offentlig ansatte til å fortsette i stillingen, også de som har særaldersgrense, kan det innføres en prosentvis økt kompensasjonsgrad for hver måned man utsetter pensjonering. Om det for eksempel innføres 1/12% for hver måned, vil en med særaldersgrense på 60 år oppnå 69% ved å stå til 60 år fremfor å slutte ved 57 år. For en med særaldersgrense 65 år vil pensjonsprosenten bli 69% om personen jobber til 65 år. For de som ikke har særaldersgrense vil pensjonsprosenten kunne økes til 71% veds å stå i jobb til 70 år. Dette vil være et mye enklere system enn å innføre levealderjustering av tjenestepensjonen. Men det er samtidig et brudd på en hundreårlig tradisjon om lik pensjonsprosent for alle uansett fratredelsesalder. FINANSIERING - ARBIDSGIVERSIDEN I rapporten kommenteres både kostnader og finansiering av offentlig tjenestepensjon men på en meget overfladisk måte. Rapporten dekker over det forhold at det er en meget stor forskjell på finansieringen på arbeidsgiversiden mellom statlige etater på den ene siden som i praksis ikke har pensjonskostnader, og alle de andre offentlige arbeidsgiversiden som må betale hver pensjonskrone over eget budsjett, og som har hatt en formidabel økning av sine pensjonskostnader de siste 20 årene. Enhver endring av offentlige tjenestepensjoner må ta høyde for at følgende regelendringer har påført offentlige arbeidsgivere store kostnader: A.Innføring av AFP fra Offentlige arbeidsgivere (utenom staten) har måttet dekke hver pensjonskrone til AFP helt fram til 67 år. Dette utgjør i dag ca en million kroner i snitt pr ansatt med middels lønn, som slutter ved 62 år. I privat sektor får arbeidsgiverne dekket ca 40% av løpende AFP fra 64 til 67 år. B.Reduksjon av pensjonsprosenten i folketrygden fra 45 til 42% fra Offentlige arbeidsgivere har måttet dekke differansen gjennom høyere tjenestepensjon pga bruttogarantien. Kostnadene er ikke store men økende for hvert år. Etter 20 år vil merkostnaden pr ansatt med snittlønn på 5 G ligge på mellom kr pr ansatt for pensjonistårene. I privat sektor har mange arbeidsgivere med tjenestepensjon sluppet denne merkostnaden.

9 C.Senking av knekkpunktet i folketrygden fra 8 til 6G fra Offentlige arbeidsgivere har måttet dekke hele reduksjonen ved økt tjenestepensjon pga bruttogarantien, og livsvarig. Kostnadene er betydelige og økende. For en høytlønnet med 8 G-inntekt må en offentlig arbeidsgiver øke tjenestepensjonen med over kr pr år livsvarig pga bruttogarantien, dersom den ansatte har alle de høyeste poengene etter Over et forventet pensjonistliv er dette en utgiftsøkning på minst en halv million kroner i forhold til tidligere. I privat sektor har mange arbeidsgivere med tjenestepensjon sluppet denne merkostnaden. D.Sløyfing av knekkpunktet på 8G i offentlig sektor fra mai Denne regelendring typisk nok isenesatt av Staten uten kostnader for statlige arbeidsgivere, og som alle andre offentlige tjenestepensjoner måtte følge uten diskusjon, medførte en utgiftsøkning over natt i størrelsesorden ca kr pr år med dagens G for en offentlig ansatt med 12G lønn. Gjennom et forventet pensjonistliv dreier det seg om en merkostnad på mellom en og to millioner kroner pr pensjonist. Spesielt sykehus ( i KLP-området) merket denne kostnaden. E:Dekning av poengårene 64 og 65 ved uttak av AFP. Offentlig ansatte som tar ut AFP, og som ikke har hatt 40 poengår ved uttak (fram til nylig gjaldt det de fleste), får ikke godtgjort pensjonspoeng for det 64. og 65. året ved samordningen fra 67 år. Pga bruttogarantien har offentlige arbeidsgivere måtte dekke tapet ved økt tjenestepensjonsutbetaling. For midlere inntekter har dette ligget på mellom 4000 og 5000 kr pr år livsvarig. F. Kostbar G-regulering. Mens statlige arbeidsgivere ikke merker kostnadene ved økt G, har alle de andre offentlige arbeidsgivere merket hvor kostbart det er å regulere alle løpende pensjoner med til dels meget høye G-reguleringene vi har hatt de siste 20 årene. Staten har til tider brukt gode G-reguleringer som en del av regjeringens politikk, og i praksis dyttet mere kostnader over på offentlige arbeidsgivere. Grunnbeløpet har i mange tilfeller gitt høyere prosentvis økning av pensjonen enn det mange lønnstakere har fått i lønnsøkning. Mange arbeidsgivere har også fått merke økte kostnader ved utbetaling av oppsatte pensjoner. Meg bekjent er det aldri foretatt noen seriøs analyse av disse kostnadene. Med nærmere offentlige pensjonister må det dreie seg om flere hundre millioner kroner hittil, uten at arbeidsgivere har fått noen merkbar kompensasjon fra Staten. Det må nevnes at det også har vært iverksatt regelendringer som har gitt offentlige arbeidsgivere reduserte pensjonskostnader. Viktigst har vært endring av folketrygden stønadsordninger rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad til 66% ytelser. Foreløpig har dette gitt marginale besparelser i forhold til de skisserte som offentlige arbeidsgivere har måtte dekke selv de 20 siste år. For at det offentlige tjenestepensjonssystemet skal kunne overleve, bør det ha avgjørende betydning at nye regler reduserer, ikke øker pensjonskostnadene. FINANSIERING ARBEIDSTAKERSIDEN

10 Offentlig ansatte har betalt 2% pensjonsinnskudd siden Et mindretall betaler ikke egenandel (ansatte i Oslo kommune og enkelte energiselskaper). Tatt i betraktning at nesten alle offentlig ansatte kan ta ut AFP fra 62 år på arbeidsgivers regning, og at arbeidsgiversiden har hatt en dramatisk økning av sine tjenestepensjonskostnader de siste 20 årene, må det være riktig å hevde at offentlig ansatte har sluppet billig fra det. Til støtte for de ansatte kan det hevdes at de i mange år har vist moderasjon i lønnsoppgjørene, og dessuten hatt et lavere lønnsnivå enn mange i privat sektor. Offentlig tjenestepensjon fungerer som en del av lønnen en etterlønn. Men det er utvilsomt riktig å hevde at rent pensjonsteknisk betaler arbeidsgiverne brorparten av tjenestepensjonene. Ansattes egenandel dekker bare en brøkdel av de faktiske kostnadene. De ansatte får igjen sine innskudd i løpet av ganske få år. Høytlønte får vesentlig mer igjen for sine innskudd og medlemskapet enn lavtlønte, hvorav noen ytterst få ikke får noe igjen i det hele tatt. Forklaringen på dette er at folketrygden dekker så stor del av bruttogarantien for de lavtlønte, mens folketrygden dekker dårligere og dårligere jo høyere lønn man har. Det er likevel ikke slik at lavtlønte subsidierer høytløntes pensjoner i offentlig sektor. De aller fleste lavtlønte får langt mer igjen i tjenestepensjon enn de har betalt i innskudd. Med 2% innskudd gjennom 30 år vil bare en brøkdel av tjenestepensjonen bli dekket av denne egenandelen. Om en lavtlønnet jobber full stilling til 67 år vil pensjonisten få tilbake innskuddet i løpet av 3-4 år. Dersom en lavtlønnet med kort opptjeningstid og deltid tar ut AFP får personen tilbake innskuddet i løpet av noen få måneder. Det blir dermed ikke noen penger igjen til å subsidiere andre. Arbeidsgiveren betaler det aller meste av alle offentliges tjenestepensjoner, fordi pensjonen bl a er å betrakte som en slags etterlønn. Vi bør også ha in mente at lavtlønte i langt større grad enn høytlønte slutter tidligere med uførepensjon og AFP. Høytlønte får imidlertid mye mer ut av medlemskapet fordi arbeidsgiveren må kompensere den dårlige folketrygddekningen på de høyere lønnsnivåene. Om en høytlønnet jobber til 67 år vil pensjonisten få tilbake innskuddet i løpet av et par år. Høytlønte er med andre ord langt dyrere for arbeidsgiveren å betale tjenestepensjonen for, spesielt etter folketrygdreduksjonene fra 1992 og fjerning av knekkpunkt i Det vil derfor kunne være et rimelig krav fra arbeidsgiversiden om ikke høytlønte burde betale mer i egenandel for eks 3% av den del av lønnen som overstiger 6G eller 7,1 G. Det vil også kunne være et rimelig krav fra arbeidstakersiden at den lille gruppen som etter dagens regler kommer ut som 0-pensjonister ved pensjonering (etter samordning), får tilbake innbetalte pensjonsinnskudd med enn eller annen form for avkastning tillagt. NY INDEKSERING ELLER G-REGULERING Stortinget har bestemt at alle folketrygdpensjoner skal reguleres på en ny måte fra mai Den 40-årige tradisjonen med G-regulering skal opphøre. Alle folketrygdpensjonene over minstepensjon skal reguleres opp likt med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosentenheter. Det

11 store spørsmålet er om også offentlige tjenestepensjoner skal følge denne reguleringen. Her finnes både argumenter for og imot. Offentlige pensjonister vil ventelig tape på en overgang fra G-regulering til den nye indekseringen. Tapet vil imidlertid neppe bli så stort som fryktet, ettersom G bare unntaksvis er blitt regulert opp i takt med lønnsveksten. Den foreslåtte reguleringen vil kanskje ikke avvike mye fra det nivå ny G er blitt regulert med i gjennomsnitt de vel 20 årene offentlig ansatte har hatt G-regulering. Offentlige pensjonister og offentlig ansatte vil forståelig nok kreve fortsatt G-regulering av pensjonene. G-reguleringen kan imidlertid ikke sies å være grunnlovsbeskyttet på samme måte som 66% og bruttogarantien er. G-regulering ble innført i 1986 bl.a. for å slippe ny samordningsrunde hvert år, som kompliserte pensjonene for offentlige pensjonister. Om G-regulering skal opprettholdes vil dette systemet bli gjeninnført, men nå med motsatt fortegn. Etter mitt skjønn har offentlig ansatte her en dårligere sak å sloss for. Det vil også være vanskeligere for myndighetene å akseptere at alle skal ha ny indeksering, bortsett fra offentlig ansatte. Offentlige arbeidsgivere vil ventelig tjene på den nye indekseringen fremfor G-regulering. NY AFP FOR OFFENTLIG SEKTOR Rapporten drøfter hvordan den nye AFP for privat sektor, fremforhandlet våren 2008, kan overføres til offentlig sektor. Dette er etter mitt skjønn ikke mulig innenfor en noenlunde akseptabel pensjonsmodell som både skal være forståelig, ikke for kostbar for arbeidsgiverne, og samtidig kunne fungere som en god tidligpensjonsordning for de med kort fartstid og lav lønn og som har behov for å slutte tidlig. Her er de viktigste motargumenter: Alt for stor forskjell mellom offentlig og privat sektor. Mens det har hersket kaotiske pensjonstilstander i privat sektor de siste 50 år, er det et ordnet tjenestepensjonssystem i offentlig sektor. Ny privat AFP vil i praksis fungere som en ny tjenestepensjonsordning ved at den vil gi langt høyere årlig pensjonsbeløp enn de små beløp flertallet i privat sektor vil få gjennom sine nye innskuddsordninger. Det er derimot ikke behov for en ny tjenestepensjon i offentlig sektor. Det vil være helt urimelig om den velfungerende offentlige tjenestepensjon nå skal tilpasses det private pga noen hektiske tarifforhandlinger, noen sene nattetimer i fjor. Den private AFP-modellen er for usosial og kvinnefiendtlig. Den nye AFP for privat sektor er ekstrem usosial og ekskluderende. Den sikrer høytlønte en millionbonus gjennom en helt ny pensjon, samtidig som den ekskluderer en betydelig del av de lavtlønte, som ikke vil kunne ta ut tidligpensjon med de nye strenge kravene. I praksis er den nye AFP ekstremt kvinnefiendtlig og et stort tilbakeskritt i likestillingsarbeidet. LO skriver på sine hjemmesider at anslagsvis 20% av kvinnene vil ikke ha rett på ny AFP fra 62 år. Det burde være vel kjent at andelen lavtlønte kvinner i offentlig sektor er langt større enn i privat

12 sektor. Overført til offentlig sektor vil anslagsvis mellom 30 og 40% av kvinnene i offentlig sektor miste sin opparbeidete rett til å ta ut AFP fra 62 år. Dette er helt uakseptabelt. Den private AFP-modellen er unødvendig komplisert og gir ekstreme utslag. Den private modellen er ekstremt komplisert. Dette er grunn nok alene til ikke å overføre den til offentlig sektor. Skulle den det vil systemet måtte bli enda mer komplisert i offentlig enn i privat sektor, fordi det er flere spesielle hensyn å ta, som bruttogaranti, særaldersgrense, samordningsreglene m.v. Den private modellen gir dessuten helt ekstreme og tilfeldige utslag. En høytlønnet født og som jobber til 67 år får intet i privat AFP. Er han født dagen etter får han en bonus på opp til 1,2 millioner kr i løpet av pensjonistlivet, på toppen av sine øvrige pensjonsrettigheter. Privat AFP-modell vil kunne gi urealistiske pensjonsnivåer. Dersom offentlig ansatte skulle tjene opp en helt ny pensjonsrett, på toppen av den gode tjenestepensjonen de alt har, vil dette gi helt urealistiske pensjonsnivåer. En høytlønnet med min 66% rettighet pr 65 eller 67 år vil med privat AFP-modell ha rett på over en million kroner i AFP-påslag på toppen! Privat AFP-modell ikke forenlig med dagens særaldersgrense. Det blir meningsløst å innføre AFP for de med særaldersgrense. Det har aldri vært noe krav fra disse yrkesgruppene om dette i offentlig sektor, og er utelukkende et utslag av Regjeringens manglende forståelse av offentlig ansattes pensjonsrettigheter. Det vil dessuten kun øke arbeidsgivernes kostnader. Privat AFP-modell vil påføre arbeidsgiverne nye pensjonskostnader. Det er ikke rom for økte pensjonskostnader for offentlige arbeidsgivere som betaler alle pensjonskostnader over eget budsjett. Staten har vist at den ikke er til å stole på i pensjonsspørsmål. Det vil være en meget farlig vei for offentlig sektor og gå over på ordninger som innebærer nye overføringer fra staten, som så vil være gjenstand for årlige politiske behandlinger med uvisst utfall. Offentlig sektor bør satse på en ny AFP som nyttiggjør seg ansattes rett til tidligere uttak av folketrygd, dog med levealderjustering, og bruke denne gevinsten til å utvikle en ny AFP tilpasset offentlig sektor. Ny AFP for offentlig sektor fra 62 til 65 år bør bygge på dagens modell, tilpasset ny folketrygd. Det er mulig å videreutvikle dagens offentlige AFP med ny tjenestepensjon, tilpasset Pensjonsreformen, og med nivået på ny privat AFP som retningsgivende. Det bør imidlertid skje i to trinn. I første omgang bør det lages en ny AFP for alle kull født i 1949 og til og med Når den nye folketrygden og ny tjenestepensjon er mer avklaret kan det forhandles for gruppene født fra og med Ny AFP for kullene 1949 til 1962 kan legges opp slik fra 62 til 65 år: -Leveladerjustert folketrygd. Pensjonisten tar ut folketrygd etter nye regler, opptjening pr fratreden med levealderjustering og som gjelder for ny folketrygd fra Nytt AFP-tillegg. Arbeidsgiver betaler et nytt AFP-tillegg, som skal dekke den reduserte folketrygden som følge av levealderjustering, samt det gamle tillegget på kr pr år.

13 -Samme inngangsvilkår som i dag og samme begrensning. For å sikre dagens grupper samme pensjonsrett som tidligere, beholdes dagens vilkår for uttak av AFP. Videre beholdes reglene om at AFP ikke kan overstige 70% av tidligere inntekt. - Samme rett til å ha ubegrenset arbeidsinntekt ved siden av folketrygden. Som i Pensjonsreformen kan de som tar ut tidlig folketrygd/afp tjene ubegrenset i privat sektor og eventuelt i offentlig sektor innenfor dagens regler for igjeninnmelding, uten at folketrygden bli ytterligere redusert, ut over det trekk som alt er foretatt gjennom levealderjusteringen. - Uttak av folketrygd før 65 år reduserer bruttogarantien. Den som velger å ta ut hele eller deler av folketrygden på toppen av arbeidsinntekt i stilling, eller som tar ut AFP før 65 år og oppnår pensjonspoeng etter uttak av ny AFP, er ikke sikret bruttogaranti ved 65 år. I slike tilfeller bør samordningsfradraget ta utgangspunkt i den levealderjusterte folketrygd som ville gjelde ved første gangs uttak fra 65 år. Ny AFP fra 65 til 67 år eller senere for dem som har lav opptjening i tjenestepensjonen. Fra 65 år må alle som har tatt ut AFP ta ut tjenestepensjon, som blir samordnet med alderspensjonen fra folketrygden. Dersom tjenestepensjonen blir lavere enn det nye AFPtillegget, må arbeidsgiver fortsatt dekke et AFP-tillegg for å dekke differansen. Denne pensjonen vil vare til 67 år, eller den alder da den til enhver tid gjeldende minstepensjon blir utbetalt. Denne gruppen vil dermed ha samme samlede ytelse fra 62 til 67 år som i dag. AFP opphører ved 65 år for dem som har høy nok tjenestepensjon. De som har tatt ut AFP før 65 år og som har full eller delvis full opptjeningstid vil etter uttak av samordnet tjenestepensjon fra 65 å, som regel komme ut med samlet høyere pensjon fra 65 år, som i dag. Da opphører AFP og pensjonisten er fra denne måned alderspensjonist. Den som slutter ved 65 år og tar folketrygd for første gang og samordnet tjenestepensjon, vil gå rett over på alderspensjoner og hopper over AFP. Ikke rett på AFP etter 65 år. Den som fortsetter i offentlig sektor etter 65 år bør ikke ha rett på AFP. Intern finansiering. Dette forslaget vil sikre arbeidsgiversiden en rimeligere finansiering enn i dag, uten at offentlig ansatte taper pensjonsrettigheter. Folketrygden tar over brorparten av AFP-kostnadene for de som tar ut AFP før 65 år. Arbeisdgiversiden dekker kun AFPtillegget, som riktignok vil være høyere enn før, for å dekke levealderjusteringen, men vil likevel totalt sett gi vesentlig lavere kostnader på arbeidsgiversiden. Innsparingen er at folketrygden tar over pensjonsforpliktelsene tidligere enn i dag. Det vil samtidig være i tråd med arbeidslinjen at pensjonskostnadene vil bli lavere for arbeidsgiverne jo mer de kan stimulere arbeidstakerne til å fortsette i arbeidet, helst til 65 år og lengre. For lønnstakerne vil det ikke lønne seg å slutte, fordi den ny offentlig AFP blir like lav som i dag for de fleste fram til 65 år. Det vil særlig lønne seg å jobbe lengre enn 65 år.