Mellom Israel og oljen

Transkript

1 usas dilemma i midtøsten Mellom Israel og oljen Mange hevder at president George W. Bush fører en Midtøstenpolitikk som er farget av de store oljeselskapenes interesser. Andre hevder at presidenten er under innflytelse av en sterk jødisk lobby. Det er få som forklarer USAs politikk med at Bush-administrasjonen søker å sette ut i livet tesen om den demokratiske freden. Torbjørn L. Knutsen er professor i statsvitenskap ved NTNU. Han har blant annet gitt ut «Blodspor», «The Rise and Fall of World Orders» og «A History of International Relations Theory».

2 tekst: Torbjørn L. Knutsen bush-administrasjonen tror at etter hvert som demokratiske praksiser slår rot i Midtøsten, så vil konfliktene i området avta. Dette vil igjen redusere det dilemmaet som har preget USAs Midtøstenpolitikk i nesten 40 år: hensynet til olje og araberstater på den ene siden og til Israels sikkerhet på den andre. Alle amerikanske regjeringer siden Lyndon B. Johnson har måttet balansere disse to hensynene mot hverandre. Det må også president Bush gjøre. Men ved begynnelsen av sin andre presidentperiode ser han en mulighet til å endre den. Bush mener at han kan bidra til at to demokratiske stater, Israel og Palestina, kan leve fredelig side om side. Og han er forberedt på å støtte palestinerne og deres nyvalgte president Abbas med millioner av dollar dersom de går med på hans fredsvisjon. Et av de viktigste og mest vedvarende hensyn i USAs utenrikspolitikk er å sikre en jevn strøm av billig olje fra Midtøsten til Vestens industristater. Dette hensynet vokste fram i mellomkrigstiden: Amerikanske oljeselskaper ble da interessert i landene i Midtøsten, men siden det var de europeiske kolonimaktene som dominerte regionen, hadde amerikanerne vanskelig for å få fotfeste der. Hensynet modnet under andre verdenskrig da USA planla etterkrigstidens verden. Midtøstens olje var et av de hensynene som Franklin D. Roosevelt etablerte. Roosevelts krigsdiplomati tok sikte på å etablere internasjonale institusjoner som skulle sikre verdens økonomiske og politiske stabilitet. Etterkrigstidens politiske orden skulle sikres av en internasjonal organisasjon hvor alle betydelige stater skulle være medlemmer: FN. Etterkrigstidens økonomiske orden skulle sikres med et samarbeidende sett regulerende institusjoner ikke ulikt det Roosevelt hadde etablert i USA gjennom 1930-tallet for å trekke landet ut av depresjonen. Disse institusjonene garanterte økonomiske aktører kreditt, frihandel og billig energi. I henhold til Roosevelts internasjonale planer skulle en verdensbank sikre vestlige land kreditt slik at de kunne gjenreise sin industri etter krigen. En internasjonal oljekommisjon skulle sikre jevn tilførsel av billig energi slik at landene kunne holde produksjonen i gang. En internasjonal handelsorganisasjon skulle sikre fri handel for varene som ble produsert, og et internasjonalt pengefond skulle garantere at landenes valuta var konvertibel slik at alle kunne handle med hverandre. Dette økonomiske systemet ble bare delvis gjennomført. Verdensbanken 11

3 og Pengefondet ble etablert på et internasjonalt møte i 1944, men planene om en handelsorganisasjon og et energibyrå forliste i Kongressen. I dette forliset ligger en av nøklene til USAs Midtøstenpolitikk. For alle USAs sentrale utenrikspolitikere siden Roosevelt har vært enige om en ting: at USAs økonomiske velstand er avhengig av at verdensøkonomiens viktigste industristater surrer og går på en jevn tilførsel av rimelig olje. USA har olje selv, men de fleste andre [ Johnson besluttet å støtte Israel fordi han så dette som en lett måte å gi Sovjet en politisk nesestyver. [ får sin olje fra Midtøsten. En stabil verdensøkonomi er avhengig av at denne oljetilførselen er sikker og prisene stabile. Dette resonnementet var hovedgrunnen til at Roosevelt forsøkte å etablere en oljekommisjon under andre verdenskrig. Den gang brøt forhandlingene sammen. Da de gamle stormaktene ble tvunget til å løsne båndene til koloniveldene sine etter krigen, kjente USA sin besøkelsestid. Etter det viktige toppmøtet på Jalta, hvor stormaktene trakk delelinjer på verdenskartet, la Roosevelt hjemveien om Midtøsten: Den 14. februar ankret han opp utenfor Suez og tok imot Saudi-Arabias kong Abd Aziz Ibn Saud på sin yacht, The Quincy. Roosevelt lovet her å beskytte det saudiske kongehuset. Til gjengjeld lovet kong Ibn Saud å forsyne det amerikanske selskapet Aramco med billig olje. På Jalta lå det i kortene at USA erstattet Storbritannia som dominerende stormakt i verdenspolitikken; møtet om bord på The Quincy bar bud om at USA kom hurtig i gang med å erstatte Storbritannia i Midtøsten. Roosevelts diplomatiske initiativ ga USA et fotfeste i Midtøstens mest oljerike regioner. Med hans etterfølger, Harry S. Truman, kom også en ny faktor inn i USAs utenrikspolitiske kalkyler: hensynet til Israels sikkerhet. USA og Israel Da Israel ble etablert i mai 1948, ga Truman øyeblikkelig USAs anerkjennelse. Dette innebar ikke at USA etablerte et tett og beskyttende forhold til den nye staten USA var en av mange stater som anerkjente Israel og var ikke unik i så måte. Der Truman skilte seg fra andre var imidlertid at han tolket USAs forhold til Israel i lys av Den kalde krigen. Da Israel ble opprettet gikk også den kalde krigen inn i sin første, intense fase. Truman-administrasjonen var opptatt av Israels sikkerhet, men tolket denne sikkerheten innefor den kalde krigens rammer. USA var først og fremst opptatt av å demme opp for sovjetisk innflytelse. Dersom Sovjetunionen lykkes i å etablere traktater for vennskap og samarbeid med arabiske regjeringer, så Washington dette som en mulig trussel for Vestens oljeforsyning. I den kalde krigens første fase var USA sympatisk overfor Israel, men ga ikke landet noen åpenbar sikkerhetsgaranti. Hvis Israel hadde noen støttespillere blant stormaktene så var ikke dette USA, men de to gamle kolonimaktene Frankrike og Storbritannia. Frankrike forsynte Israel med våpen blant annet Mirage supersoniske bombefly som ga Israel det ubestridte herredømmet i luften. USA holdt seg på avstand så lenge Sovjetunionen ikke knyt- 12

4 tet nære bånd til noen av oljestatene i området. Denne situasjonen ble endret da en gruppe egyptiske offiserer, ledet av oberst Gamal Abdel Nasser, styrtet kongedømmet i Egypt og proklamerte republikk. Britene var urolige over maktovertagelsen. Amerikanerne reagerte med forsiktig optimisme. De antok at overgangen fra monarki til republikk ville føre til en modernisering av landet, og at en republikansk oberst ville stå den amerikanske republikken nær og ønske en amerikansk utviklingsmodell. Det ønsket Nasser for så vidt også. Men da amerikanerne avslo hans forespørsel om å finansiere et storstilt damprosjekt i Aswan, ble han desillusjonert. Han vendte seg mot Moskva isteden, og da sovjeterne mer enn gjerne gjorde som han ba om, mistet også USA sine illusjoner. Da Nasser i tillegg begynte å konfiskere eiendom, nasjonalisere bankvesenet, introdusere jordreform og proklamere Egypt en sosialistisk republikk, ble amerikanerne urolige. Krisen i Egypt førte ikke til at USA trappet opp sin støtte til Israel. Snarere tvert om. For da Nasser i 1956 nasjonaliserte Suezkanalen, gikk Israel sammen med Frankrike og Storbritannia i et forsøk på å forpurre hans planer. Israelske soldater invaderte Egypt, med fransk og britisk støtte. Sovjeterne stod last og brast med Nasser som de hevdet gjorde motstand mot en imperialistisk invasjon. Den amerikanske presidenten skummet av raseri. Han fordømte Israels offensiv og øvet press på den franske og den britiske regjeringen for å få israelske soldater til å trekke seg tilbake fra Egyptisk jord. Den såkalte Suez-krisa førte til at Egypt stod fram som Israels fremste militære motstander. Den førte imidlertid også til at forholdet mellom USA og Israel og Israels fremste forbundsfeller i Europa kjølnet betraktelig, og at det forble kjølig hele resten av 1950-tallet. Det var først i 1967 at dette forholdet endret seg. Foranledningen var Israels overraskende invasjon av Egypt og Syria. I løpet av en uke i juni okkuperte israelske soldater Sinai og Golanhøyden og tok kontrollen over de som bodde der. Etter denne såkalte seksdagerskrigen endret Frankrikes president de Gaulle landets Midtøstenpolitikk dramatisk. Han slo først fast at Israel var den angripende part. Han beklaget deretter at israelerne hadde angrepet med franske våpen. På en pressekonferanse den 27. november vurderte han situasjonen: [Israelerne] organiserer nå, på områdene de har tatt, en okkupasjon som bare kan ledsages av tvang, undertrykkelse og utvisninger fra de territoriene Israel har tatt. Det har oppstått en motstand som Israel i sin tur betegner som terrorisme. [ ] Det er åpenbart at det er en overhengende konflikt i disse områdene og at denne bare kan løses med internasjonale midler. 1 Etter denne analysen annonserte de Gaulle at Frankrike ville slutte å selge våpen til Israel. Dette betydde i praksis at Frankrike ikke lenger var Israels støttespiller. Men der president de Gaulle trakk den franske støtten ut, så president Lyndon B. Johnson sitt snitt til å sette amerikansk støtte inn. Johnson gjorde Israel til en nær samarbeidspartner i Midtøsten. 1967: Johnsons vending Slik sett var det president Johnson som etablerte dilemmaet i amerikansk Midtøstenpolitikk gjennom resten av det 20. århundre: På den ene siden hensynet 13

5 På vei hjem fra toppmøtet i Jalta, la president Franklin D. Roosevelt turen om Midtøsten. USA var da i gang med med å erstatte Storbritannia som stormakt i regionen. til å sikre en jevn strøm av rimelig olje fra Midtøsten til Vestens industristater; på den andre siden hensynet til Israels sikkerhet. Etter Johnson ble det nødvendig for USA å balansere to hensyn mot hverandre i Midtøstenpolitikken. Dette var ikke alltid like lett, for støtten til Israel gjorde forholdet til den arabiske verden mer komplisert. Flere araberland begynte å markere en diplomatisk avstand til USA. Det saudiske kongehuset så seg blant annet tvunget til å trappe opp sin antijødiske retorikk for å skjule sin avhengighet av amerikansk beskyttelse. Hvorfor gjorde Johnson dette? En av grunnene er å finne i USAs helhetlige utenrikspolitiske visjon, snarere enn i hensynet til Israels sikkerhet. I 1967 var Johnsons utenrikspolitiske blikk vendt bort fra Midtøsten. Det var festet på Sørøstasia. Johnson var intenst opptatt av forholdet mellom Sovjetunionen og Nord-Vietnam, av Vietnamkrigen og av den kalde krigens dynamikk. I den grad han vurderte det spente forholdet mellom Israel og araberlandene, så han dette som del av en større konflikt hvor USA og Sovjetunionen var toneangivende aktører. I Johnsons analyse hadde Israel ikke bare tilført den arabiske verden et militært nederlag, Israel hadde særlig slått to av Sovjetunionens klienter: Egypt og Syria. Johnson besluttet å støtte Israel fordi han så dette som en lett måte å gi Sovjetunionen en politisk nestestyver. Den ville tjene som en velkommen motvekt til situasjonen i Sørøstasia, hvor sovjetisk støtte til Nord- Vietnam gjorde USAs stilling stadig verre. Johnson antok at støtte til Israel også ville ha gunstige politiske konsekvenser hjemme i USA. Borgerrettighetsbevegelsen hadde bedret vilkårene for USAs svarte befolkning, og den hadde også bedret stillingen for USAs jøder. Et stort antall jøder som hadde immigrert til USA, hadde også vært ofre for diskriminering. Dette endret seg etter andre verdenkrig, og i løpet av 1960-tallet hadde mange unge amerikanere av jødisk avstamming fått høy utdannelse, gode jobber og hus i storbyenes forsteder. De var likevel politisk radikale og sosialt engasjerte mennesker. For dem ville aktiv støtte til Israel være et bindeledd mellom foreldrenes sosialistiske idealer og deres egne, ofte uklare, jødiske identitet. Jødiske organisasjoner befant seg på politikkens venstreside hvor de deltok i protestene mot Johnsons opptrapping av Vietnamkrigen. Johnson mente at en tilnærming til Israel var en måte å styrke forbindelsene til disse organisasjonene og gjenvinne deres politiske støtte. Jødene var imidlertid ikke den eneste 14

6 [ Roosevelts diplomatiske initiativ ga USA et fotfeste i Midtøstens oljerike regioner. [ gruppen som ville støtte Johnson i en tilnærming mot Israel. Det var flere grupper i USA som beundret Israel og som så deres kamp som heroisk og rettferdig. Ikke minst var det blant de mange kristne gruppene i USA bred støtte for jødiske aktivister som hadde overlevd nazistenes utryddelsespolitikk, som hadde etablert et modig lite demokrati i et fiendtlig, arabisk nabolag. USAs dilemma Slik ble USAs politiske dilemma i Midtøsten forsterket av en tradisjonell splittelse i amerikansk politikk. Grupper og individer som av ideologiske og religiøse grunner var venner av Israel, soknet til det demokratiske partiet. Næringslivets folk soknet til det republikanske partiet, som hadde en større lydhørhet for oljeindustrien og dens arabiske forbundsfeller. Da demokratene tapte presidentvalget i 1968, og republikaneren Richard Nixon ble president, ble USA for alvor stilt overfor den vanskelige balansegangen mellom motstridende interesser i Midtøsten: Nixon ville sikre en stabil flom av billig olje til Vestens industriland. Samtidig ønsket han å verne om Israels sikkerhet. Dette kastet en skygge over de gode forholdene som Nixon søkte å utvikle med de oljerike landene i Midtøsten. Det saudiske kongehuset trappet opp sin antijødiske retorikk for på den måten å skjule for sin befolkning at regimet var sterkt bundet til USA. I utenrikspolitikken måtte Saudi-Arabia imøtegå beskyldninger om USA-avhengighet fra mer progressive arabiske regjeringer i Egypt, Syria og Irak. For å demme opp for disse regjeringenes sosialistiske retorikk, la den saudiske regjering vekt på en alternativ politisk retorikk med røtter i islam og Koranen. Saudi-Arabia var ikke alene. Flere USAvennlige oljestater resonnerte på samme måte. Jo mer åpenbar USAs støtte til Israel ble, jo mer søkte de oljerike statene å skape en distanse mellom seg og USA. Statene i den persiske golf gled fra en konservativ, men pro-amerikansk form for islam til et mer distansert forhold til USA. Til slutt endte de opp med en klar avstandtagen først som en fordømmelse av Israel, dernest en stadig mer kritisk holdning til Israels amerikanske sponsor. Et klart uttrykk for denne distansen fant sted i kjølvannet av oktoberkrigen i Det var Egypt og Syria som begynte krigen med et overraskende angrep på Yom Kippur en av de viktigste dagene i de hebraiske kalenderen. Selv om de arabiske statene hadde fordelen av overraskelse, ble de slått tilbake av israelske styrker som krysset Suez og rykket inn i Egypt i retning av Kairo. De oljeeksporterende landene iverksatte en felles blokade av Israels vestlige allierte. Disse landene la igjen press på Israel som stanset sin militære offensiv. Krigen fikk USAs president Nixon til å ta Israels side. Men for første gang siden avtalen om bord på The Quincy hadde araberlandene brukt olje som pressmiddel til å tiltvinge seg en viss uavhengighet fra USA. I løpet av vel et kvart århundre med kald krig hadde de oljeeksporterende 15

7 araberlandene unnlatt å bruke petroleum til å legge press på Israel. Men oktoberkrigen forandret dette. Oljelandenes blokade demonstrerte hvilken politisk makt de hadde dersom de bare kunne koordinere sine aksjoner de hadde redusert oljeforsyningene til Europa til en brøkdel av sin opprinnelige flyt og fått biltrafikken i Europas storbyer til å stanse opp. Oljeblokaden førte til en firedobling av prisen på råolje fra $3 til $11 per fat. Dette gjorde de oljeeksporterende landene eventyrlig rike, og USAs dilemma stadig vanskeligere. Samtidig ga de stigende oljeprisene støtet til en fredsprosess som, under USAs overoppsyn, førte til en viss isolasjon av Sovjetunionen og dens allierte. Den sentrale aktør her var Egypts sovjetstøttede president Anwar Sadat. Han hadde ledet det arabiske angrepet på Israel under oktoberkrigen i Han hadde erfart Israels militære effektivitet da hans soldater ble presset tilbake fra Suez. I en storstilt politisk snuoperasjon reverserte han Nassers politikk: Han ledet Egypt ut av den sovjetiske leiren, allierte seg med USA og førte an i en arabisk tilnærming mot Israel. Sadat forsto at fred med en gammel fiende var prisen å betale for å få tilbake Sinai, som Israel hadde erobret i En freds-avtale ville også bli belønnet av USA i form av økonomisk bistand som Egypt sårt trengte. Sadats utenrikspolitikk skapte sterke reaksjoner i den arabiske verden. Den førte til at Egypt ble diplomatisk isolert fra andre land i regionen, og var foranledningen til at Sadat ble myrdet i Sadats politikk sikret imidlertid Israels fremtid ved å gjøre et nytt arabisk angrep usannsynlig for uten Egypts medvirkning var araberlandene ute av stand til å gjennomføre et angrep på Israel. 1979: Mot større uoversiktlighet Camp David-avtalen som ble undertegnet i mars 1979, var en diplomatisk seier for USA. Den oppfylte i stor grad USAs ønske om å trygge Israels sikkerhet amerikanerne hadde lykkes i å bryte Israels viktigste motstander ut av den sovjetiske innflytelsessfæren og bestukket landet til å la Israel være i fred. President Carter håpet at dette skulle redusere spenningen mellom Israel og dets arabiske naboland. Hans diplomati var imidlertid fundert på en skjør grunnmur som fikk flere kraftige slag i løpet av I februar ble en av USAs viktigste støttespillere i Midtøsten, Sjah Reza Pahlavi, styrtet og erstattet av en radikal leder innenfor sjiaislam, Ayatollah Ruholla Khomeini. Flere sunnimuslimske ledere ble urolige over denne utviklingen. Det ble ikke bedre av at Saddam Hussein tok makten i Irak i juli og hurtig seilte opp som Khomeinis fremste rival og en slags leder av den regionale maktbalansen mot Iran. Samtidig utviklet det seg voldelige opprør i områder som var okkupert eller kontrollert av Israel. Disse faktorene bidro til å øke uroen i Midtøsten, gjorde oljevirksomheten mer utrygg og drev prisene på råolje stadig oppover i løpet av 1979 ble oljeprisene tredoblet til over $40 per fat. Som om dette ikke var nok, ble hele maktbalansen i Midtøsten truet ved at Sovjetunionen invaderte Afghanistan med godt over 100,000 soldater i desember President Carter svarte på den sovjetiske invasjonen med straks å organisere en storstilt støtteaksjon til anti-sovjetiske aktivister i Afghanistan. Carter fikk med 16

8 Oljeborere i Kuwait. seg Saudi-Arabia som støttet aktivistene med enorme pengebeløp, med religiøs opplæring og rekruttering av islamistiske motstandskjempere fra hele Midtøsten. I løpet av 1980-tallet sprøytet USA og Saudi- Arabia inn milliarder av dollar i dette antisovjetiske motstandsarbeidet. Krigen i Afghanistan hadde en sterkt radikaliserende effekt på den allerede radikale fløy av politisk islam. De religiøse og politiske ringvirkningene av krigen spredte seg langt utover Afghanistans grenser. Da Sovjetunionen raknet og den kalde krigen tok slutt, vendte de radikale islamistene blikket mot Midtøsten. De koordinerte voldelige aksjoner mot sine hjemlige regimer i Egypt og Saudi-Arabia og mot USA regimenes fremste beskytter. Den radikale islamistiske diskursen og de terroristiske metodene som Bin Laden og andre hadde utviklet under Afghanistankrigen, satte et stadig blodigere preg på Midtøsten politiske liv gjennom 1990-tallet. Denne utviklingen fikk et klimaks i terroranslaget mot New York og Washington 11. september Denne aksjonen markerte et vendepunkt i USAs politikk overfor Midtøsten. Bush fredsaktivisme President George W. Bush har vokst opp i Texas og har en bakgrunn i oljebransjen; mange av hans radikale kritikere hevder på bakgrunn av dette at hans Midtøstenpolitikk er sterkt farget av de store oljeselskapenes interesser. Andre kritikere hevder at Bush er en nyomvendt kristen og under innflytelse av religiøse fundamentalister og den jødiske lobby. Ingen av disse kritikkene er særlig gode; for det første fordi hver av dem kun fokuserer på én dimensjon i dilemmaet som preger USAs Midtøstenpolitikk; for det andre fordi dette dilemmaet er langt eldre enn Bush-adminis- 17

9 trasjonen. Få kritikere peker på at Bush ikke bare er klar over dette dilemmaet, men at han aktivt arbeider for å redusere dets kraft. Dilemmaet som har preget USAs Midtøstenpolitikk i 40 år består. Verken Sovjetunionens sammenbrudd, den kalde krigens slutt eller 11. september har endret de grunnleggende forholdene: USA er fremdeles trukket mellom hensynet til stabile oljeleveranser på den ene siden og hensynet til Israels sikkerhet på den andre. Om noe har endret seg i senere år, måtte det være at dilemmaet har vokst og fått en mer dominerende plass i USAs utenrikspolitikk. Midtøsten har i kraft av sine oljekilder vært en viktig region i internasjonal politisk økonomi og et viktig hensyn i USAs økonomiske politikk. Etter den kalde krigens slutt har Midtøsten i tillegg blitt et viktig område i USAs ordenspolitikk. Under den kalde krigen inngikk Midtøsten som en del av USAs overgripende strategi; i senere år har Midtøsten seilt fram som viktig i seg selv. En åpenbar grunn til at regionen er blitt viktigere er at USA okkuperer Irak med noe nær soldater. Men også andre faktorer gjør regionen viktig: I George Bush sikkerhetspolitikk er krigen mot terror det sentrale elementet. Mest konkret ytrer den seg i en klappjakt på jihadi-salafistiske islamister. Men den innbefatter også et diplomati som tar sikte på å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Krigen mot terror spenner over mange kontinenter, men det er Midtøsten som er dens arnested. For det første fordi krigen mot terror i sin mest umiddelbare forstand er en kamp mot grupper som benytter seg av metoder som ble utviklet under Afghanistankrigen, og som legitimerer dem med ekstreme tolkninger av sunniislam. For det andre fordi flere land i Midtøsten arbeider med å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Iran har et langt utviklet atomprogram som har satt Bushadministrasjonen på en hard diplomatisk prøve: På den ene siden er det fare for at Irans program kan forårsake et atomkappløp mellom rivaliserende muslimske land. På den andre siden gjør dette programmet (og det resulterende kappløpet) Israel [ Krigen mot terror spenner over mange kontinenter, men det er Midtøsten som er dens arnested. [ stadig mer engstelig. For Israel er iranske atomvåpen helt uakseptabelt; landets ledere har lagt et tungt press på USA for å få Bush-administrasjonen til å sette en stopper for det. Situasjonen i Midtøsten er blitt stadig mer spent i senere år og har skapt økende bekymring blant USAs utenrikspolitikere. Nye våpentyper, nye aktører og nye metoder som terror med selvmordsbombere har gjort situasjonen både mer alvorlig og mer uoversiktlig. I denne situasjonen har Bush-administrasjonen grepet til tesen om den demokratiske freden som sin redningsplanke. Denne fredspolitikkens prøvestein er konflikten mellom Israel og Palestina dels fordi denne konflikten er viktig, dels fordi Yassir Arafats død har åpnet et mulighetenes vindu for å bryte konfliktens voldsspiral. Målt i antall drepte er konflikten mellom Israel og palestinerne ingen 18

10 stor konflikt i internasjonal sammenheng. Når den like-vel har vært i medienes og opinionens søkelys i så mange år, skyldes det helt spesielle forhold ikke minst at konflikten involverer hele verdensreligioner og trekker inn trosforestillinger og identiteter til mange religiøse grupper. Når konflikten i senere år er blitt Midtøstens viktigste enkeltkonflikt, henger dette blant annet sammen med at dens symbolske kraft har økt: I den arabiske verden er palestinernes kamp mot Israel i stigende grad blitt et symbol på deres egen motstand mot USA og den dominerende vestlige verden som USA er fanebærer for. I USA er Israels kamp mot palestinerne i økende monn blitt et symbol på amerikanernes kamp mot islamistisk terror. Etter 11. september 2001 ville verken Israels eller USAs ledere ha diplomatiske forhold med de palestinske autoritetene så lenge Yassir Arafat var deres leder. For USA representerte han de terroristiske metodene som amerikanerne ønsker å bekjempe og de autokratiske metodene som Bush ønsket å erstatte med åpne, liberaldemokratiske prosesser. Da Arafat døde i november i fjor, og palestinerne kåret en ny leder gjennom valg, fjernet dette et viktig hinder for USAs diplomati. Da Bush den 2. februar holdt sin tale til Kongressen om unionens tilstand, sa han klart fra at han ønsker å engasjere seg tungt for å løse konflikten mellom Israel og palestinerne. Han ba Kongressen bevilge $350 millioner til å støtte oppbyggingen av et selvstendig og fritt Palestina og deres nyvalgte president Mahmoud Abbas. Vårt mål er innen rekkevidde, at to demokratiske stater, Israel og Palestina, skal leve side om side i fred, fremholdt Bush. Dette målet må forståes i lys av doktrinen om den demokratiske fred. Doktrinens filosofiske grunnlag springer ut av den liberale forestillingen om det frie, rasjonelle individ. Den er dermed i tråd med det republikanske partiets sterke betoning av individets frihet og borgerlige rettigheter. I demokratiske stater vil frie borgeres fornuft prege statenes utenrikspolitikk. Siden fornuftige borgere vil være motstandere av krig, vil demokratiske stater følgelig ikke gå til krig mot hverandre. Bush-administrasjonens strategiske planleggere har trukket en enkel slutning av dette resonnement: Dersom statene i Midtøsten utvikler seg i demokratisk retning, vil konfliktene mellom dem minke. Usikkerheten og spenningen mellom dem vil avta. Faren for våpenkappløp i regionen vil reduseres. Spredning av masseødeleggelsesvåpen vil svinne hen. Dette vil trygge Israels sikkerhet. Det vil også trygge utvinning og transport av olje til Vestens kapitalistiske industriland. USAs vedvarende dilemma i Midtøsten valget mellom olje eller Israel vil falme. Spørsmålet er om Israel kjøper dette resonnementet. Om Mahmoud Abbas får radikale palestinerne til å gå med på det. Og om visjonen av et demokratisk Palestina som lever i fredelig symbiose med Israel, er en attraktiv eller en illevarslende visjon for muslimske stater særlig for de rike oljestatene som kan finansiere palestinernes statsbyggingsprosess om de bare legger godviljen til. ƒ 1 De Gaulle, Charles (1967), Conference de Presse du general de Gaulle (Passages relatifs a la politique etrangere), 27 november. Paris: Ministere des affaires etrangers; doc.diplomatie.fr/basis/epic/www/doc/s 19