Ung doms tid i skyggen av krig

Transkript

1 Beretninger om krigsbarndom Ung doms tid i skyggen av krig T. V. Ung jen ta Tu rid had de fle re fa mi lie med lem mer som en ga sjer te seg i mot stands ar beid, og del tok selv i de mon stra sjo ner mot det tys ke re gi met. Sam men med fa ren opp lev de hun en dra ma tisk flukt, men kom vel ber get over til Sve ri ge. Kjæ res ten der imot ble tatt på gren sen, og len ge viss te in gen hva som had de skjedd ham. AV TURID VOGT GRINDE Født i Trondheim Oppvokst samme sted bortsett fra ett år i USA. Utdannet cand. psychol. ved Universitetet i Oslo Har vært en svært sentral person for utviklingen av psykologifaget i Norge. Er blitt kalt psykologlovens mor. Spesialist i klinisk psykologi. Har blant annet arbeidet som byråsjef for barnevernet. Flere viktige forskningsprosjekter innen barnevern, blant annet i regi av Nordisk ministerråd. Tok som første norske psykolog en master i Public Health i USA i 1976, noe som resulterte i utviklingen av spesialiteten i samfunnspsykologi. Fortsatt aktiv som forsker. Den 9. ap ril 1940 var jeg 16 år og bod de med fami lien i Trond heim. Min far, Fred rik Vogt, var pro fes sor og rek tor ved Nor ges tek nis ke høy sko le (NTH), mor var hjemme væ ren de. Jeg had de en bror og to søst re. Om mor ge nen den 9. ap ril hør te vi på ra dio en at vi var ok ku pert. På vei til sko len var det en uvir ke lig stem ning med tys ke trop per, tun ge kjø re tøy og pla ka ter på husveg ge ne om at vi måt te opp fø re oss pent. Det var frykt for at Trond heim skul le bli bom bet. Mor og vi søst re ble eva kuert til en trøn dersk stor gård, mens far ble i Trondheim. I alt ble 5 6 fa mi lier mot tatt på gården. De fles te var ven ner og na boer av oss, blant an net. vår tys ke nabo med sped barn og søs ter som var kom met fra Tysk land for å hjel pe hen ne etter fød se len. Det var lite å ta seg til, og fint at bu dei en in si ster te på å lære meg å mel ke. Det ble ikke noe bom bing, og etter noen uker flyt tet vi hjem. Trond heim stod der som før, men det på gikk kam per litt len ger nord, sær lig Heg ra fest ning holdt ut. De nor ske trop pe ne måt te etter hvert over gi seg el ler fort set te nord over. Stem nin gen var spent, men dag lig li vet ble like vel mer nor malt. Arrestasjoner I au gust 1940 fikk vi be skjed om at fars bror, Jør gen Vogt, var ar res tert den før s te po li tis ke ar res ta sjo nen i Trond heim. Jør gen var en sent ral kom mu nist, re dak tør av Ny tid (se ne re Fri he ten, Oslo). Han og hans kone lev de opp til sine idea ler og had de bl.a. i 30-åre ne ofte tys ke po li tis ke flyktnin ger bo en de hos seg. Jør gen satt fengs let helt til mai da ge ne i 1945 og ble en vik tig tals mann for fan ge ne på Fals tad. Det var rys ten de at on kel Jør gen var arres tert, og jeg var i ha gen for å sum me meg da en ung mann kom for bi og spur te om jeg viss te om noen hy bel. Jeg fore slo han skul le prø ve hos våre na boer. Det var mitt før s te møte med Hans, som jeg er gift med. Se ne re for tal te Hans hvor dan han var blitt in ter vju et og sjek ket før han ble god tatt som leie bo er folk var red de for å få inn «dår li ge nord menn». Hans be gyn te på ar kitekt lin jen sam men med Jo ronn, og klas sen had de man ge sam men koms ter hos oss. Vi had de plass, og med mat man gel var det popu lært med et hjemmemåltid om ikke an net enn sild og po te ter. Hans og mitt før s te møte på to mannshånd var en syk kel tur en ju ni kveld i Da vi kom hjem, stod mor, far og nabo-ekte pa ret Holst uten for hu set og over vei de hva de skul le gjø re. De had de fryk tet at jeg var blitt ut satt for tysk over grep og ble svært let tet over å se meg med Hans. El lers er vel vår his to rie på man ge må ter som for and re unge par. Det jeg ser som spe sielt, er veks lin gen mel lom et nor malt ung doms liv og mer spe sielle og dra ma ti ske hen del ser. En tur bu lent tid I au gust 1941 fe ri er te vi på Sørnesset ved Atnasjøen. Også Did rik Arup Seip, rek tor ved Uni ver si te tet i Oslo, var der med fa milie. Det var fine fe rie da ger, men plan lagt for tidsskrift for norsk psykologforening

2 T. V. Grinde: Ungdomstid i skyggen av krig Beretninger om krigsbarndom Hva far ellers foretok seg, vet jeg ikke. Det var en tid da en helst skulle vite minst mulig i tilfelle illegalt arbeid ble rullet opp å gi Seip, rek tor ved uni ver si te tet i Oslo, og far, som var rek tor ved NTH, tid til å drøf te fel les pro ble mer og hvor langt de skul le gå før de ned la sine verv. Det kun ne føre til at Uni ver si te tet og NTH ble stengt og vil le gri pe sterkt inn i de an sat tes og stu den te nes situa sjon. Høs ten 1941 ble rek tor Seip av satt, fengs let og sendt til Sach sen hau sen. Se ne re ble han over ført til sivilinternering og bodde sam men med fami lien Hjort i lands by en Gross Kreutz uten for Ber lin (se for tel lingen til Hal dis Hjort et an net sted i det te num me ret). Quis ling krev de høs ten 1941 at med lem mer av hir den skul le få stu dieplass ved NTH, selv om de ikke opp fyl te van li ge opp taks krav. Det te gikk over grensen for hva far kun ne ak sep te re, og han nek tet. Far ble opp sagt, og vi var let tet over at han ikke ble ar res tert. Vi an tok de vil le unn gå de mon stra sjo ner og opp tøy er fra stu den te ne. I ste det vis te stu den te ne sin opp slut ning om far med over då di ge blomster bu ket ter fra alle klas se ne på NTH. Far ble ut vist fra Trøn de lag, flyt tet til Oslo og fikk kon tor ved Hyd ro. Vi opp fat tet det te som en dekk stil ling, og hva han el lers foretok seg, vet jeg ikke. Det var en tid da en helst skul le vite minst mu lig i til fel le il legalt ar beid ble rul let opp. Min bror, Jo han, stu der te juss i Oslo og var for mann for stu den te nes or ga ni sa sjon, men måt te høs ten 1941 flyk te til Sve ri ge. Han ar bei det han ved Den nor ske le ga sjonen, men høs ten 1943 ble han og hans kone, Jo, over ført til den nor ske am bas saden i Mos kva. Hver dags liv og mot stand Høs ten 1940 be gyn te jeg i gym na set på Ka te dral sko len. Tys ker ne had de tatt sko len til for leg ning, så klas se ne var spredd rundt i byen vår var i et be de hus. Vi had de stort sett flin ke læ re re, tok sko len al vor lig og var også ofte sam men i fri ti den. Fra 1940 var Vid kun Quislings par ti Nasjo nal Sam ling enes te lov li ge po li tis ke parti. Men mot stan den voks te etter hvert frem på man ge fron ter. Alle rede høs ten 1940 aksjo ner te id ret ten, hvil ket før te til at id rettsfor bun de ne ble opp løst og id retts kon kurran ser opp hør te. I 1941 ble mot stan den mer mar kant med skar pe re skil le lin jer mellom na zis ter og mot stands folk. I sep tem ber ble Vig go Han steen og Rolf Wick strøm hen ret tet for sin mot stand mot na zis tisk kon troll av LO. Jeg hus ker hvor rys tet vi ble, og det økte mot stan den også på and re fron ter. Mye av det jeg hus ker, er imid ler tid brok ker som for meg i et ter tid er satt inn i et stør re per spek tiv gjen nom his to ris ke frem stil lin ger, som Fjell bu (1945) om kirkens kamp, Nøk le by (1986) Hold ningskamp og Aartun & Aartun (2003) Motstands kam pen i sko len. Det var Kir ke front, Lærerfront og For eldre front, men også aktiv og pas siv mot stand i nes ten alle sammen hen ger. Teat re ne og pres sen la om sin virk som het, kunst ne re slut tet å ta opp drag, for en in ger og lag ble ned lagt el ler om or gani sert. På sko len de mon strer te vi vår an ti na zistis ke hold ning bl.a. ved for skjel lige sym boler. En peri ode gjaldt det å ha bin ders på kra ge ne. Mer syn lig var pa ro len om å bru ke røde topp lu er. At sli ke sym bo ler had de en viss hold nings ef fekt, frem gikk av opp slag i avi se ne og på hus veg ger rundt om kring med for bud mot røde topp lu er, og trus ler om at brudd på det te kun ne få al vor li ge kon se kven ser. Det te før te til man ge ju lekort med røde topp lu er og lett ka mu fler te ka ri ka tu rer, og bud ska pet ble for stått. Sene re vis te det seg at fle re i klas sen alle rede tid lig del tok ak tivt f.eks. i ar bei det med il lega le avi ser og dis tri bu sjon av dis se. Fle re ble se ne re ar res tert, og en døde i Tysk land. En dag opp lys te vår norsk læ rer at han da gen før var blitt hen tet til langt for hør på po li ti sta sjo nen for noe han had de sagt i klas sen. Det te var øyen syn lig for mid let av en av ele vene, og han ad var te oss mot en tys ter i klas sen. Det skap te en vond stemning. Fa ren til en av pi ke ne var stor-na zist, hun var pre get av å ha det van ske lig, og mis tan ken falt på hen ne. Kun ne hun ha vært slei vet ved mid dags bor det? Hun forsik ret at hun ikke had de sagt noe, men det ble en is front rundt hen ne. Ikke len ge etter ga hun opp sko len. I et ter tid ble det sannsyn lig at det var en an nen som var skyl dig, men da var det for sent. Hun had de reist med fami lien til Tysk land og gif tet seg med en norsk front kjem per. Vi føl te at vi had de vip pet hen ne over gren sen mens hun prøvde å hol de seg på motstandssiden. Se ne re RASJONERINGSKORT: Det nazistiske regimet innførte forbud mot røde toppluer. Dette førte til mange julekort med røde toppluer og lett kamuflerte karikaturer her med nisser som får julegrøt i bytte mot rasjoneringskort. 16 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

3 Beretninger om krigsbarndom T t. V. Grinde: Ungdomstid i skyggen av krig MOTSTAND: Befolkningen boikottet markeringen i Trondheim domkirke av Quislings innsetting 1. februar Turid Voght Grinde var en av tusener som opplevde den fortettede stemningen og følelsen av fellesskap under protesten utenfor domkirken. Foto: Scanpix fikk vi en elev i hird uni form i klas sen, og in gen hil ste el ler snak ket med ham. Pro tes ter og ak sjo ner Den 1. feb ruar 1942 ble Quis ling inn satt som mi nis ter pre si dent av Reichskommisar Ter bo ven, topp le der for den tys ke ok ku pasjo nen. Som «mi nis ter pre si dent» med en regje ring med bare NS-med lem mer fikk Quis ling den mak ten Stor ting og re gje ring had de hatt tid li ge re. Det ble lett å lage nye lo ver men van ske li ge re å rea li se re dem. Inn set tin gen av Quis ling skul le mar ke res ved en høy tid i Trond heim dom kir ke. Domprost Fjell bu fikk be skjed om at hans pre ken skul le utgå og en na zis tisk prest over ta. Han pro tes ter te, og det gikk ut un der hån den varsel om hva som var i ferd med å skje en kun ne jo ikke bru ke ra dio el ler avis. For midlin gen av sli ke underhåndsbeskjeder var ef fek ti ve, og bort sett fra noen na zis ter og hird var nes ten in gen til ste de i dom kir ken. Se nere sam me dag holdt Fjell bu sin guds tje nes te med stor opp slut ning. Tu se ner av men nesker sam let seg uten for dom kir ken, og po li ti med køl ler om kran set dem. Jeg og en vennin ne var i fol ke mas sen. En i meng den begyn te å syn ge «Vår Gud han er så fast en borg», og alle stem te i. Der etter var det en manns stem me som rop te «nå går vi alle ro lig hjem». Det var en for tet tet stem ning og følel se av fel les skap, og det kom ikke til voldsepi so der. Alle rede noen da ger se ne re ved tok Quis ling og hans re gje ring to nye lo ver: en om tvun gent med lem skap i det ny opp rette de «Nor ges Læ rer sam band» og plikt til å un der vi se ung dom i na zis tisk ideo lo gi, og en om NS «Ung doms fyl king» hvor alle gutter og jen ter i al de ren år skul le gjø re tje nes te for å få «na sjo nal opp dra gel se». Det te ut løs te vold som mot stand. Det frem går i et ter tid at ca av de i alt ca læ re re og lek to rer 20. feb ruar 1942 send te li ke ly den de per son li ge brev om at de for sin sam vit tig hets skyld ikke kun ne være med lem mer. Ved slik fel les ak sjon ble fa ren for den en kel tes sik ker het re du sert. Men ca læ re re ble ar res tert og man ge sendt nord over til in ter ne rings lei rer med kum mer li ge for hold. Ved et til sva rende opp legg send te ca for eldre 6. mars 1942 brev til de par te men tet om at de motsat te seg at de res barn skul le del ta i Ungdoms tje nes ten. For oss ble ak sjo ne ne merk ba re i form av sko le streik vå ren 1942, og jeg og en ven ninne tok hus post uten for Trond heim. Fru en i hu set viss te ikke noe om hus arbeid. Hun var en kul tur per son og satt i sty ret for Trøn de lag tidsskrift for norsk psykologforening

4 T. V. Grinde: Ungdomstid i skyggen av krig Beretninger om krigsbarndom STOR FEIRING: Turid Vogt Grinde og Hans Grinde giftet seg januar 1946, etter å ha vært skilt fra hverandre store deler av krigen mens Hans satt i tyske fangeleire. «Bryllupet ble en markering av frihet og samhold, men også en lærdom om å prøve ikke å ta sorger på forskudd,» skriver forfatteren. Foto: Privat tea ter, men hun mang let kunn skap om husarbeid. Vi had de knapt nok kokt po te ter før det te var en tid da det var van lig med hushjelp. Men vi bruk te ko ke bo ken og lær te etter hvert. En week end var tea ter sjef Hen ry Gle ditsch og en del av hans skue spil le re på be søk. Det var stort å ser ve re Gle ditsch frokost på sen gen! Men et halvt år se ne re var det unn taks til stand i Trond heim, og Gleditsch ble sam men med ni and re sent rale bor ge re skutt som re pre sa lie. Situa sjo nen blir al vor li ge re Hu set vårt var roms lig. Etter at far var utvist fra Trøn de lag, ble det re kvi rert rom hos oss for en nær nabo-fa mi lie, Tambs-Ly che. Fa ren i hu set var ar res tert, og hans kone og barn flyt tet inn hos oss, og Hen ry Rin nan, Nor ges vers te an gi ver og tor tu rist, tok Tambs-Lyches hus i bruk som for hørs senter med rom og ut styr for tor tur i kjel le ren. Vi viss te bare at «noe» for gikk der. And re kun ne for tel le at en blo dig mann en gang had de klart å røm me, men ble inn hen tet av Rinnans hun der. Etter kri gen fikk Rin nan døds dom og ble skutt. Hans og jeg holdt sam men, vi var unge og for els ke de, men fulg te opp skole gang og stu dier. For Hans gikk dess uten mye tid med til tu rer rundt i Trøn de lag. Jeg viss te at han «holdt på med noe», men av sik kerhets grun ner snak ket vi ald ri om hva, hvor el ler hvor for. Etter kri gen fikk jeg vite at han had de vært med i XU, som had de grup per fle re ste der i Nor ge og rap por ter te til Sec ret In tel li gen ce Ser vi ces, som var stasjo nert fle re ste der i Nor ge. De re gist rer te bl.a. mi li tæ re for hold om trop per, for flytnin ger og tek nisk ut styr, og send te mel dinger til Eng land. I Trøn de lag gjaldt det også de tys ke slag ski pe ne Tirpitz og Scharnhorst, som len ge var sta sjo nert i Trond heims fjorden, og som sen ket al li er te kon voi er mellom Mur mansk og Eng land. Beg ge ble sene re sen ket nord på. Grup pens le der i Trøn de lag, Bjørn Eriksen, ble ar res tert høs ten 1942 etter in filt rasjon fra Rinnans ban de. Etter fle re ti mers for hør på Mi sjons ho tel let i Trond heim klarte han å hop pe ut fra 4. eta sje, brakk ryg gen, ble ope rert om gitt av tys ke vak ter, men døde etter noen da ger. Spørs må let var hvor mye som var av dek ket om grup pens virk som het. Noen drog til Sve ri ge, and re, som Hans, ble for å prø ve å re or ga ni se re virk som he ten. Etter kri gen ble Bjørn Erik sen hed ret med et re li eff på Mi sjons ho tel let. I dek ning Hans reis te hjem til Ene bakk ju len En dag skul le ar ki tekt stu den te ne sam les i Oslo for å se på ar bei det med råd hu set. Far til en venn av Hans pas ser te og fikk meldt fra at søn nen var tatt, og at Hans måt te kom me seg unna. I rom ju len 1942 fikk mor be skjed om at vi måt te bort fra Trond heim. Om nat ten flyt tet vi en del per son li ge sa ker til ven ner, og om mor ge nen tok vi to get til Oslo. Etter et par da ger fikk vi mel ding om at vi kun ne rei se hjem igjen. Men bare få da ger se ne re kom nytt var sel, og vi tok straks igjen to get til Oslo. Far og vi bod de i dek ning i en leilig het i an nen eta sje, hvor eie ren var ens lig, så vi prøv de å unn gå å lage ly der som kunne gjø re fol ke ne i før s te eta sje mis tenk somme. Hans var i dek ning i en fa mi lie like ved, og vi gikk kvelds tu rer sam men i mør ke, blen de de ga ter. Folk fra hjem me fron ten kom med falske le gi ti ma sjons pa pi rer, og vi pug get nye navn, fød sels da to, ad res se, opp lys nin ger om nær mil jø et, osv. Vi star tet alle om trent sam ti dig våre rei ser til Sve ri ge, men med for skjel lige ru ter, og så skul le vi mø tes i Stock holm. Slik ble det ikke Hans ble tatt på gren sen. Den som le det grup pen, var angi ver, og før te dem rett i ar me ne på tysk po li ti. Far og jeg fikk sports klær og støv ler, men ikke and re opp lys nin ger enn at vi skul le stå ved bil lett lu ken på Øst ba nen og ven te på bil let ter. Far var et ter lyst av po li tiet, og man ge stu den ter kjen te ham, så det skul le lite til før han ble gjen kjent selv om han som ka mu fla sje had de fått klip pet av sine ka rak te ris tis ke øyen bryn. Han vil le ikke at jeg skul le stå sam men med ham, for ble han tatt, skul le jeg stik ke av. Far var nok ner vøs, og det ble lan ge mi nut ter, men han fikk bil let te ne og be skjed om å gå av på Stan ge, hvor en dro sje vil le ven te på oss. Våre hjel pe re var im po ne ren de sam kjørte og pre si se. Da vi gikk av to get, stod drosjen der og med ski til oss. Vi kjør te et godt styk ke gjen nom skog, så i en sving stod det en ung mann med blå dress un der ano rak ken og sor te sko ding len de på sek ken og ven tet på oss. Offi sielt var han på lør dags fest, derfor blå dres sen og sko ene. Det duk ket opp to and re menn, så vi var fire som skul le krys se gren sen. Det var blitt mørkt lør dag kveld før vi be gyn te å gå. Etter en del ti mer duk ket det opp en ny mann som fulg te oss vi de re. 18 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

5 Beretninger om krigsbarndom T t. V. Grinde: Ungdomstid i skyggen av krig Teatrene og pressen la om sin virksomhet, kunstnere sluttet å ta oppdrag, foreninger og lag ble nedlagt eller omorganisert Det var søn dag mor gen og had de be gynt å lys ne da vi kom til en tøm mer koie hvor vi skul le være til kvel den. Vi fikk streng beskjed om ikke å ten ne lys el ler fyre i ov nen slik at en kun ne se det var folk der. Men det var sen ger og mat til oss, og vi var slit ne og sov len ge. I lø pet av søn da gen fikk vi vite litt mer om de and re to. Den ene var stu dent. Den and re had de in filt rert hir den som medlem. Det ble opp da get, han og en venn holdt på å bli ar res tert, men klar te å sprin ge fra til de kom til et stein brudd. Vår hird mann hop pet ut for kan ten og brakk et ben i fo ten, ven nen nøl te og ble tatt. Fami lien gjen for en es Søn dag kveld kom en ny led sa ger og fulg te oss vi de re. En gang i lø pet av nat ten kom vi til et små bruk hvor vi fikk sit te litt og fikk melk alt uten navn og uten at vi viss te hvor vi var. Om mor ge nen nær met vi oss gren sen. «Hird man nen» for tal te at han had de re volver og vil le sky te seg frem, even tu elt sky te seg for ikke å bli tatt le ven de. Det var ikke sær lig be ro li gen de for oss. Vår led sa ger kunne ikke føl ge oss len ger, men men te at tysker ne var på gren se in spek sjon et an net sted, så det skul le være trygt å krys se over det åpne om rå det langs gren sen. Han ga også instruk ser om vei en til nær mes te sven ske bebyg gel se. Og alt gikk bra. På svensk side ble vi i venn li ge for mer ar res tert av lands fis ka len og satt i ar rest på sy ke hu set. Vår fan ge vok ter var en eld re kvin ne som lås te oss ut av «feng se let» og fulg te oss til en li ten kafé for mid dag. Det var et kos te lig syn med kvin nen som en hær fø rer for an for å sik re at tre menn og jeg ikke røm te. Nes te dag ble vi satt på to get til Kjesäter, hvor det var norsk flykt ning mottak. Hird man nen var syn lig ner vøs vil le han bli trodd når han for klar te at han hadde in filt rert hir den for opp lys nin ger? Far var alle rede ven tet til Sve ri ge og Eng land, så etter et kort for hør på Kjesäter ble vi sendt vi de re til Stock holm. Der var min bror, mor og mine søst re. Etter fle re år med blen dings gar di ner var det utro lig å opp le ve opp lys te ga ter, for ikke å snak ke om svensk bløt ka ke! For en gangs skyld var min fa mi lie sam let, og vi pas set på å få la get et fa milie bil de. Men Hans var ikke kom met. Det var ikke uvan lig at flykt ning trans por ter ble forsin ket, så vi trøs tet oss med det. Etter fle re uker fikk vi gjen nom Le ga sjo nen vite at Hans var ar res tert. I før s te om gang var vi let tet over at han ikke var skutt. Flykt ning liv og skole gang Far var ven tet i Eng land og fikk snart plass på et mi li tær fly. Vi de re had de han en va riert virk som het i Lon don, bl.a. drøf tet han en dag per uke tek nis ke pro ble mer med dem som lag de fly de ler, ar bei det med sikring av nor ske dam an legg, og stod for for synin ger ved fri gjø rin gen av Fin mark. Noe etter far drog Jo ronn til Lon don. Hun arbei det med å fo to gra fe re, frem kal le og kopiere «top secret» do ku men ter. Dis se kunne for mins kes til små sor te prik ker og fes tes på et arm bånds ur. Så kun ne ku re rer byt te klok ke med mot stands folk. Bare to gan ger i lø pet av åre ne i Sve ri ge fikk jeg opp lys nin ger om Hans. En be kjent opp tråd te som hans for lo ve de for å få besøks til la tel se på Fals tad. Hun skrev at Hans etter en del må ne der var kom met til Falstad, hvor han had de det bra. Se ne re skrev hun at han som me ren 1943 var sendt til Tysk land. Den nor ske le ga sjo nen var i tvil om det te var rik tig, men det var først etter hjem koms ten i mai 1945 at jeg fikk nærme re for kla ring. I feb ruar 1943 be gyn te jeg på norsk gym nas for flykt nin ger i Upp sa la og bod de på hy bel. Jeg var den sist an kom ne for artium den ne vå ren. Klas sen på dag tid var full, men de had de en opp sam lings grup pe om et ter mid da gen for 12 gut ter og meg. Læ rer ne var flykt nin ger, og sær lig Os kar Mendelsohn gjor de inn trykk (han skrev sene re jø de nes his to rie). De fles te av ele vene var der uten fa mi lie, og in gen snak ket om hva som had de ført dem til Sve ri ge en fryk tet lek ka sjer i mil jø et. Det ble trav le sko le da ger. Jeg had de mye å ta igjen etter mang lende og uro lig skole gang i I en van ske lig tid uten opp lys nin ger om Hans var det godt å være opp tatt med sko le arbeid. Mor ble bedt om å etab le re en in ter nat sko le for jen ter som kom over gren sen. De kun ne ikke re tur ne res, og en treng te et sam le sted slik at de ikke end te på ga ten. Nor ske som ikke var i jobb, fikk flyktning lønn alle sam me be løp, og vårt so siale liv ble til pas set det te. Men vi had de sammen koms ter, dan set mye, fei ret 17. mai, og det var greit nok å være russ i slit te turn sko. Om som me ren fikk jeg jobb med ren gjøring og bar ne pass i Stock holms skjær gård, og høs ten 1943 be gyn te jeg på svensk lærer høy sko le i Stock holm etter for ar ge de inn legg i avi sen om at en norsk flykt ning for treng te en svensk ka to likk. Det var en gam mel dags, enkjønnet læ rer sko le og vanske lig for meg å til pas se meg hvor fjer ne de var for fra hva som fore gikk i ver den omkring dem. Da jeg i no vem ber 1943 var opp rørt over at Uni ver si te tet i Oslo var blitt stengt og man ge stu den ter ar res tert, vak te det til sy ne la ten de in gen re ak sjo ner. I ste det min net de om et kris te lig møte om kvel den hvor de skul le strik ke til mi sjo nen i Af ri ka. Jeg har nok noen gan ger tenkt på om våre flykt nin ger og asyl sø ke re opp le ver nor ske re ak sjo ner i dag som like fjer ne fra de res vir ke lig het. Vå ren 1944 flyt tet jeg over til et norsk læ rer kurs i Upp sa la som «første hjelp» for læ rer man gel etter fri gjø rin gen. De fles te del ta ker ne had de per mi sjon fra lei re ne for nor ske po li ti trop per og gle det seg over avveks lin gen. Vi had de bare to fag, psy ko lo gi og pe da go gikk, en ut mer ket læ rer fra Uppsa la uni ver si te tet, og svært hyg ge lig samvær. Kur set re sul ter te i at jeg be gyn te på psy ko lo gi ved Upp sa la uni ver si tet høs ten 1944, og tok nor ske for be re den de prø ver og svensk ek spe ri men tal psy ko lo gi. De hvi te bus se ne Kri gen gikk mot slut ten, og det var be kymring om hvor dan av slut nin gen vil le bli. Folke Ber na dot te klar te å få til la tel se fra Himm ler, sjef for SS og Ge sta po, til at svensk Røde kors skul le hen te nor ske og dan ske tysk lands fan ger. De hvi te bus se ne hen tet ca fan ger i mars ap ril 1945, først til en sam le leir nær Ham burg, se ne re til Sve ri ge. I Ram lö sa, nær Hel sing borg, ble tidsskrift for norsk psykologforening

6 T. V. Grinde: Ungdomstid i skyggen av krig Beretninger om krigsbarndom en fan tas tisk 17. mai og fri gjø rings fest med ven ner. Som en mot satt yt ter lig het så vi oss om i Rinnans tor tur sen ter. Brevsensuren jeg del tok i, be stod i å lese brev mel lom Nor ge og Sve ri ge. De fles te var om av skje der mel lom sven ske jen ter og nor ske sol da ter, og jeg føl te meg som en inn tren ger når jeg klist ret igjen svært pri vate brev med «Åp net av sen su ren». Det var også tysk lands fan ger som skrev hjem om sine opp le vel ser. Av alle bre ve ne jeg les te før brevsensuren ble av slut tet etter noen må ne der, var det bare ett som ga grunn lag for mel ding. Av sen de ren var en kjent na zist som syn tes å for be re de over fø ring av penger og flukt til Sve ri ge. I juni kom far til Trond heim. Vi opp søkte en del ar res ter te og de res fa mi lier for å opp spo re møb ler og and re ei en de ler. Piano et var for ek sem pel hav net i Tromsø, men vi fikk det hjem. Om høs ten be gyn te Hans igjen på Høysko len. Etter læ rer kur set i Upp sa la var vi for plik tet til å ar bei de en tid som læ re re. Jeg fikk an svar for to fem te klas ser an nenhver dag hen holds vis pi ker og gut ter. Det var hyg ge lig og in ter es sant å se for skjel le ne i pi ke nes og gut te nes væ re må ter. Etter hvert fikk jeg også del i Hans histo rie. Hans på sto at han var red det av flaks fle re gan ger un der sin fangekarriere. Jeg men te det også krev de so si al in tel li gens å dra nyt te av flaks. Etter ar res ta sjo nen i det for bud te gren se om rå det mot Sve ri ge hadde han vært på Møl ler ga ta og Gri ni, men ble over ført til Vol lan i Trond heim for di saken hør te hjem me der. Der etter kom han så til Fals tad. Den tys ke po li ti man nen som had de hatt Hans sak på Vol lan, var ofte på Fals tad og sa fle re gan ger at han skul le ha mer opp lys nin ger fra Hans. Po li ti man nen had de det tra velt, var flink til å hus ke sa ker, men ikke til å no te re, og så ble han skutt av en mot stands mann på flukt. Der med bortfalt vi de re for hør av Hans. En eld re sak uten no ta ter had de in gen tid til å ta fatt i. Hans og en kje mi pro fes sor, Sø ren sen, fikk i opp drag å un der sø ke om lei ren der kun ne bru kes til ke ra mikk. De had de in gen er fa ring, men fant be skri vel ser i en li ten hånd bok. Så de la get ovn, ar beids skur og be gyn te pro duk sjon av ting som tys ker ne bruk te som ga ver hjem. Ved trans port av fan ger til Tysk land i 1943 holdt der for leirsje fen til ba ke «sin ke ra mi ker». Men så ble leir sje fen sendt til Øst fron ten. Nes te leirdet or ga ni sert en samlesentral med sen geplas ser for de sva kes te. Jeg fikk i ap ril mulig he ten til å være hjel pe plei er og ble, straks jeg kom, satt i ar beid. I en lunsj pau se gikk jeg til re sep sjo nen for å prø ve å få in for ma sjon om Hans. Det var man ge som øns ket opp lys nin ger, og lang kø. I køen mer ket jeg noe bak meg, og så var det Hans som had de sett meg på avstand! Vi ble over vel det og stum me og forsvant sam men ut. Hans var der bare for for le ge sjekk og til de ling av klær, men vi fikk en time sam men. Noen ven ner prøv de imens å få ord net at Hans kun ne bli igjen, men le del sen had de nok av and re pro ble mer, så Hans ble sendt vi de re til en in ter ne ringsleir. Jeg fort sat te som hjel pe plei er. Det var man ge skjeb ner og man ge som øns ket å snak ke om sine er fa rin ger. Vi fei ret også dansk freds slut ning. Det ble lan ge da ger, ster ke inn rykk og lite søvn. Jeg var imid lertid re gi strert for norsk brev sen sur ved freds slut nin gen og ble snart inn kalt. Hjem til Trond heim Vi som skul le dri ve brev sen sur i Trondheim, ble sendt med det and re troppetoget i mai. Igjen grep til fel dig he te ne inn nå ved at vår nabo i Trond heim, Hel ge Holst, var på sta sjo nen. Han for tal te at Hans var kom met med det før s te troppetoget og var i Trond heim! En po li ti mann som had de arbei det ved Rinnans bandekloster og bodd i vårt hus, var ar res tert kone og barn he vet ut og hu set for seg let. Jeg fikk til la tel se av po li tiet til å bry te for seg lin gen, og Hans og jeg fikk en uke der før han reis te til sin fami lie, som ven tet svært på ham. Vi had de «Faren til en av pikene var stor-nazist. Kunne hun ha vært sleivet ved middagsbordet? Hun forsikret at hun ikke hadde sagt noe, men det ble en isfront rundt henne» sjef had de ikke sans for ke ra mikk, og Hans ble i 1944 sent til Tysk land som Nacht und Nebel-fan ge for å for svin ne i nat ten og tåken i Natzweiler. Men fron ten nær met seg Natzweiler, og etter noen må ne der ble leiren eva kuert og fan ge ne trans por tert til Dachau, hvor det var over fylt. Det var blitt uor den i det tys ke ar ki vet med mar ke ring av NN-fan ger. Hans fikk der med noen måne der i en ar beids leir før ar ki vet ble re etablert og han ble re tur nert til Dachau. Der var han til de ble hen tet av de hvi te bus sene. Bryl lup og fa mi lie fest Freds slut nin gen 8. mai 1945 ut løs te stor ju bel og op ti mis me. Vi had de kom met gjen nom dis se åre ne uten at noen av våre nær mes te var døde el ler al vor lig ska det. Johan og Jo skul le på vei fra Mos kva til jobb i Eng land være noen da ger i Trond heim, så fami lien vil le bli sam let. Mor men te ti den var inne for stor fei ring, og at vi bur de leg ge til ret te for det te ved å gif te oss. Der med ble det bryl lup med kort var sel i ja nu ar Jeg fikk låne en bu nad, og Fjell bu, som nå var bis kop, viet oss i Ma ria ka pel let i Dom kir ken. Så var det stor fest med fa milie og ven ner på et ho tell som had de klart å skaf fe god mat. Det fan tes ikke bloms ter i Trond heim, men Hans venn og tu senkunst ner had de malt bord kort og de ko rert med pa pir bloms ter. Både fa mi lie og gjes ter var pre get av let tel se, gle de og op ti mis me. Bryl lu pet ble også en mar ke ring av fri het og sam hold, men også en lær dom om å prø ve ikke å ta sor ger på for skudd. Det var et godt start grunn lag når Hans og jeg nå stod for an en ny livs fa se. Re fe ran ser Fjell bu, A.(1945). Min ner fra krigs åre ne. Oslo: Land og kir ke. Nøk le by, B. (1986). Hold nings kamp. Bind 4 av Nor ge i krig og fri hets kamp. Oslo: Asche houg for lag. Nøk le by, B. (1988): Pass godt på Tirpitz! Norske ra dio agen ter i Sec ret In tel li gen ce Ser vi ce : Oslo, Gyl den dal Norsk For lag. Aartun, L.B. & S. (2003): Mot stands kam pen i sko le ne Lærerstriden mot na zifi se rin gen. Oslo, Orions for lag: 20 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g